Fikk et nytt liv gjennom skogsbading og Shinrin-yoku – samtale med Cathrine Emilie

I løpet av bare noen få måneder har Cathrine Emilie gjennomgått en bemerkelsesverdig forvandling fra en alvorlig livskrise. Hun kjempet med dyp depresjon (major depression disorder), sosial angst, selvskading og utmattelse. En avgjørende del av hennes helbredelsesprosess var daglige skogsbad.

Pål-Esben: Velkommen, Cathrine Emilie. Det er utrolig fint å ha deg med i dag. Da vi først møttes, var du i en av de mest krevende livsfasene et menneske kan stå i. Jeg husker tydelig den dagen du kom til kontoret mitt, preget av livets tyngde. Hvordan vil du beskrive hvordan livet ditt var på den tiden?

Cathrine Emilie: Takk for at jeg får være her. Det er egentlig litt vanskelig å sette ord på… men det føltes som å leve i et konstant mørke. Jeg var så utmattet at selv de enkleste hverdagsoppgaver virket uoverkommelige. Jeg var sliten, deprimert, redd. Hele kroppen var i alarm, som om jeg konstant var på flukt fra noe jeg ikke kunne se. Jeg hadde sosial angst, selvskading … og egentlig en følelse av at jeg ikke lenger fantes som meg selv. Jeg bare eksisterte, time etter time, dag etter dag, uten mål eller mening.

Pål-Esben: Jeg husker hvor tappert du kjempet. Det var tydelig at hver dag var en kamp for deg. Mange beskriver den perioden du var i som en total kollaps av både kropp og sjel. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se hvor hardt du prøvde, selv om du hadde det forferdelig. Din styrke, selv i de mørkeste øyeblikkene, var bemerkelsesverdig.

Cathrine Emilie: Ja… alt i meg var slitt ned til beinet. Jeg følte meg som et tomt skall. Jeg klarte ikke å se en vei ut, det var som å være fanget i en endeløs tunnel uten lys. Og bare det å sitte i ro, å kjenne etter – det var skremmende, nesten uutholdelig. Det trigget angst på et nivå jeg knapt kan beskrive. Stillheten var nesten det verste, for den gjorde at jeg måtte møte alt jeg hadde løpt fra i årevis. Alle tankene, følelsene, smerten jeg hadde forsøkt å undertrykke.

Pål-Esben: Og midt i dette startet vi med noe veldig enkelt – og samtidig veldig dypt: daglige turer i skogen. På det tidspunktet kalte jeg det ikke skogsbad, bare «gå ut i naturen og vær med den». Det var en forsiktig start på noe som skulle vise seg å bli transformerende. Hvordan opplevde du det helt i starten?

Cathrine Emilie: Helt ærlig? Jeg syntes det var forferdelig vanskelig. Jeg var så rastløs at jeg knapt kunne stå stille. Kroppen spente seg som en fjær, tankene raste som en storm i hodet mitt. Jeg følte at jeg kastet bort tid, at jeg burde gjøre noe mer «produktivt». Jeg hadde så mye uro at jeg var redd for å være alene i naturen. Men du sa jo at jeg ikke skulle prestere noe, at det var helt greit å bare være til stede. Jeg skulle bare være. Det var så fremmed, så uvant. Men jeg stolte på deg og gjorde det likevel, dag etter dag.

Pål-Esben: Og så, etter noen uker, begynte noe å skje?

Cathrine Emilie: Ja… og det overrasket meg virkelig dypt. For jeg hadde aldri opplevd noe lignende tidligere i mitt liv. Det begynte som små, nesten umerkelige øyeblikk hvor kroppen gradvis slapp taket litt. Et pust som plutselig gikk dypere enn det pleide. Et stille, fredfullt øyeblikk hvor jeg kjente at jeg stod trygt forankret mellom de majestetiske trærne. Skogen transformerte seg etter hvert til å bli som et hellig rom der jeg endelig kunne puste fritt og naturlig. Jeg begynte å gråte mye der inne mellom trærne, men det var ikke den desperate gråten jeg var vant til – det var en slags ren, helbredende gråt som vasket bort lag på lag av smerte.

Pål-Esben: Jeg husker så godt hvordan du beskrev at skogen holdt deg, nesten som en trygg, kjærlig favn som omsluttet deg fullstendig.

Cathrine Emilie: Ja … det var virkelig som om naturen tok imot absolutt alt jeg bar på, uten den minste antydning til dømmende blikk eller krav. I skogen fikk jeg fullstendig frihet til å være akkurat så utmattet, så gjennomgripende redd, så sårbar og ødelagt som jeg faktisk var. Og gradvis, nesten umerkelig, ble skogen transformert til mitt personlige fristed. Det ble mer enn bare et sted – det ble mitt hellige rom, mitt tilfluktssted, mitt pusterom.

Pål-Esben: Du etablerte jo etter hvert en imponerende rutine, hvor du gikk ut hver eneste dag – uansett om det var pøsregn, strålende sol eller bekmørkt. Hvilken innvirkning hadde denne daglige praksisen på deg?

Cathrine Emilie: Det vekket meg til live igjen, på en måte jeg aldri hadde trodd var mulig. Jeg begynte å kjenne små, dyrebare glimt av en grunnleggende trygghet dypt inni meg selv. Etter tryggheten kom en dyp, vedvarende ro. Og så, nesten som et mirakel, kom gleden sigende. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette – men jeg begynte faktisk å se frem til disse daglige turene med genuine forventninger. Det utviklet seg til å bli som en hellig avtale med meg selv, en daglig påminnelse om min egen verdi. Jeg møtte virkelig meg selv der ute i naturen. Jeg møtte naturens tidløse visdom. Og det hadde en helt utrolig helende effekt på mitt nervesystem. Jeg gjenfant håpet jeg trodde var tapt for alltid.

Pål-Esben: Som din lærer fikk jeg det unike privilegiet å følge deg gjennom denne dype transformasjonsprosessen, og det var intet mindre enn fantastisk å bevitne den gradvise, men dramatiske endringen. Det var som å møte et helt nytt menneske.

Cathrine Emilie: Og slik føles det virkelig også! Jeg har fått tilbake hele livet mitt. Jeg fungerer endelig i hverdagen. Jeg trives med å være meg. Jeg kjenner meg grunnleggende trygg i min egen kropp. Jeg våkner om morgenen og kjenner en dyp, ekte glede – en glede som gjennomstrømmer hele meg! Før var jeg overbevist om at glede var noe som bare eksisterte hos andre mennesker, ikke hos meg…

Pål-Esben: Det er veldig sterkt å høre. Og samtidig er historien din også en bekreftelse på noe mange ikke vet: hvor dypt naturen faktisk kan helbrede oss. Dette er ikke romantisk naturpoesi eller overfladiske klisjeer. Det er solid forankret i biologi, psykologi, energetikk – og urgammel visdom som har blitt overlevert gjennom generasjoner. Forskning viser gang på gang at naturens helbredende kraft er både målbar og betydningsfull.

Cathrine Emilie: Ja, det er helt utrolig. Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk i begynnelsen. Jeg trodde det bare var en forslitt klisjé at «natur er sunt» – bare noe folk sa uten egentlig å mene det. Men den personlige erfaringen min snudde helt om på dette. Jeg merket konkrete, fysiske endringer: kroppen min falt til ro på en måte jeg aldri hadde opplevd før. Tankene ble klarere, som om en tåke lettet fra sinnet mitt. Søvnkvaliteten forbedret seg dramatisk – jeg begynte endelig å sove dypt og naturlig igjen. Angstnivået sank gradvis men merkbart, og jeg fikk et helt annet og mer kjærlig forhold til meg selv. Det var som om naturen lærte meg å akseptere meg selv på en helt ny måte.

Pål-Esben: Og i dag? Hvordan ser livet ditt ut nå? Jeg ser jo en helt annen person foran meg enn den jeg møtte for første gang.

Cathrine Emilie: Det er nesten uvirkelig å si dette høyt, men … livet mitt er virkelig godt nå. Jeg føler meg grunnleggende trygg i meg selv, noe jeg aldri trodde var mulig. Jeg kan være sammen med mennesker uten å kjenne på den overveldende angsten som tidligere dominerte livet mitt. Jeg har energi til hverdagen og overskudd til å engasjere meg i ting som gir mening. Den indre roen jeg har funnet er som en stabil grunnmur jeg aldri tidligere har kjent. Og alt dette har jeg fått gjennom mitt forhold til naturen. Ikke som en quick-fix eller en metode, men som en dyp, meningsfull relasjon som har forandret hele mitt liv. Jeg går fortsatt i skogen nesten hver dag – det er blitt en essensiell del av hvem jeg er.

Pål-Esben: Hvis noen som hører på nå står i det samme mørket du var i – hva vil du si til dem? Hvilke råd ville du gitt basert på din erfaring?

Cathrine Emilie: Gå ut. Selv når du ikke orker, selv når det gjør vondt, selv når alt i deg stritter imot – bare gå. Ikke sett deg mål eller krav til prestasjon. Bare vær til stede i skogen. Se på trærne, kjenn bakken under føttene, lytt til de små lydene rundt deg. Det kommer til å gjøre noe med deg, selv om du kanskje ikke merker det med en gang. Naturen er en healer på et helt annet og dypere nivå enn vi mennesker kan forstå. Den reddet bokstavelig talt livet mitt. Den kan forandre ditt også.

Pål-Esben: Cathrine Emilie … tusen, tusen takk for at du deler historien din så åpent og modig. Det kommer til å hjelpe mange mennesker som sliter med lignende utfordringer.

Cathrine Emilie: Takk for at du hjalp meg å finne veien dit. Jeg er evig takknemlig for den støtten og veiledningen du ga meg.

For mer informasjon om skogsbading, Shinrin-yoku og moderne forskning på dette, kan du lese artikkelen Skogsbad er vår viktigste medisin