Da alt falt sammen – hvordan tilgivelse åpnet døren til livet igjen – intervju med Stephanie

For noen år siden opplevde Stephanie et av de mest traumatiske øyeblikkene et menneske kan forestille seg: Hun så sin egen ektemann dø foran øynene hennes, like etter at de sammen hadde nådd toppen av en fjelltur. Opplevelsen slo henne fullstendig i bakken. I fire år etterpå levde hun i en tilstand av emosjonell lammelse – uten glede, uten driv, uten evne til å bevege seg videre i livet.

I dette intervjuet deler Stephanie åpent hvordan hun satt fast i sorgen, sjokket og traumet, og hvordan hun gradvis fant veien tilbake til livet. En avgjørende del av denne reisen handlet om å gi slipp – ikke på minnene, men på smerten. Gjennom vårt arbeid sammen lærte hun å befri seg selv gjennom tilgivelsens dype og transformerende kraft.

Det som hadde holdt henne fanget i flere år, begynte å løsne. Allerede etter noen få måneder kom livsgnisten tilbake. Humøret, energien, motivasjonen – alt begynte å våkne til liv igjen.

Stephannies historie viser på en nær og autentisk måte hvordan ekte tilgivelse kan åpne døren til helbredelse, indre fred og et nytt kapittel i livet.

Pål-Esben: Stephanie, takk for at du ønsker å dele historien din. Jeg vet dette er et vanskelig sted å begynne, men kan du fortelle hva som skjedde den dagen på fjellet? Din åpenhet kan gi andre håp i situasjoner de føler seg fanget i.

Stephanie: Det var egentlig en perfekt dag. Vi hadde nådd toppen av fjellet, og stemningen var lett og full av glede. Men så – helt plutselig – falt mannen min sammen foran meg. Han døde der, på stedet… Det var som om hele virkeligheten frøs. Jeg kunne bare stå og se på mens alt jeg elsket ble revet bort. Vi hadde planlagt så mye sammen. Plutselig var alt borte.

Pål-Esben: Det gjør vondt å høre deg beskrive det. Hvordan påvirket denne opplevelsen livet ditt i tiden etterpå?

Stephanie: Alt kollapset. Jeg ble fullstendig lammet – følelsesmessig, mentalt og fysisk. Det gikk fire år der jeg ikke levde, bare eksisterte. Jeg var nummen. Ingen ting ga mening. Hver morgen var en kamp for å komme seg ut av sengen. Hver kveld en påminnelse om stillheten og tomheten etter ham. Selv de enkleste oppgavene ble uoverkommelige. Det føltes som å gå i en mørk tunnel uten ende.

Pål-Esben: Hva var det som gjorde at du til slutt søkte hjelp? Mange blir sittende i sorgen i årevis uten å finne veien videre.

Stephanie: Til slutt innså jeg at jeg satt fast – ikke bare i sorgen, men i selve traumet. Det var som å være fanget i et rom uten vinduer. En dag forsto jeg at hvis jeg ikke gjorde noe, ville jeg bli værende i dette mørket resten av livet. Og det skremte meg. Jeg innså at jeg måtte gjøre noe, for ingen andre kunne gjøre det for meg.

Pål-Esben: Da du kom til meg, snakket vi om at du ikke skulle gi slipp på minnene – bare smerten. Hvordan opplevde du det?

Stephanie: Det var en helt ny tanke for meg. Jeg hadde levd med en forestilling om at smerten var det siste båndet jeg hadde til ham. At å gi slipp på smerten betydde å gi slipp på ham. Det føltes nesten som et svik. Men gjennom samtalene og tilgivelsesarbeidet begynte jeg å se at det som holdt meg fast, ikke var minnene – men skyldfølelsen, sjokket, frykten og det ubeskrivelige savnet. Alle disse følelsene hadde lenket meg fast. Da jeg begynte å jobbe med dem, kjente jeg for første gang på mange år at noe lettet inni meg.

Pål-Esben: Hva var det viktigste vendepunktet i prosessen?

Stephanie: Å tilgi meg selv. Det var det jeg minst hadde forventet – og det som var aller vanskeligst. Skyldfølelsen var gjennomgripende: at jeg ikke kunne redde ham, at jeg sto der og ikke fikk gjort noe, at jeg kunne gå videre med livet når han ikke kunne. Det var en spiral av selvbebreidelse. Først da jeg møtte disse følelsene helt ærlig og lærte å tilgi meg selv, begynte hjertet mitt å åpne seg igjen.

Pål-Esben: Hvordan merket du at ting begynte å skifte?

Stephanie: Det startet med små glimt av noe jeg ikke hadde kjent på lenge – livslyst. Først kom de som korte øyeblikk, så korte at jeg nesten ikke turte å tro på dem. Men de kom. Og etter hvert ble de flere og sterkere. Det enorme trykket jeg hadde bært i brystet i fire år, begynte å løsne. Etter noen måneder kjente jeg glede igjen — ekte glede. Jeg våknet med energi. Jeg begynte å le igjen. Det var som å få livet mitt tilbake, bit for bit.

Pål-Esben: Det var sterkt å følge utviklingen din. Hva vil du si til andre som sitter fast i traumer eller dyp sorg?

Stephanie: At det ikke er noe galt med dem. At det ikke er svakhet å sitte fast. At det finnes en vei videre, selv om det føles umulig å tro på det akkurat nå. Tilgivelse handler ikke om å glemme. Det handler om å frigjøre seg selv fra smerten, slik at man kan leve igjen.

Pål-Esben: Tusen takk, Stephanie, for at du deler dette. Historien din vil være en veiviser for mange.

For mer informasjon om tilgivelse, se artikkelen Befri deg selv ved å tilgi! Lær de 7 grunnpilarene for ekte tilgivelse