En livsreise med hjertet som kompass – mine over 20 år med Pål-Esben

Det finnes reiser som ikke lar seg måle i kilometer eller kursdager. De måles i innsikt, i ro, i lag som faller av – og nye som får vokse frem. Min reise med Pål-Esben har strukket seg over mer enn 20 år. Det har ikke vært én stor forvandling, men mange små, stille forflytninger. Lag på lag har jeg kommet nærmere meg selv, nærmere naturen – og nærmere et liv i ekte balanse.

Når jeg ser tilbake på reisen min, som nå strekker seg over mer enn 20 år, kjenner jeg først og fremst på én ting: en dyp, stille takknemlighet. For alt jeg har fått erfare. For all innsikten jeg har fått vokse inn i, steg for steg. Og for den indre roen som i dag lever i meg – som en kjerne jeg kan lene meg mot, uansett hva livet bringer.

Det har ikke vært én stor hendelse som endret alt. Det har vært mange små skritt. Lag for lag med transformasjon. En reise med sjelen som guide – og hjertet som kompass.

Å finne en indre ro jeg aldri visste fantes

Kanskje den største forandringen i meg, er hvordan jeg har lært å være til stede. Før var jeg i konstant bevegelse – alltid på vei mot noe, alltid i gang med noe. Nå har jeg oppdaget gleden i å bare være. Å ikke måtte prestere eller gjøre noe for å ha verdi. Den roen jeg har funnet i meg selv er stabil. Den flytter seg ikke, selv når livet stormer. Og det har forandret alt.

Naturens rytmer som livsveiviser

Et annet dypt skifte i meg har vært det å leve i takt med naturens rytmer. Det å virkelig lytte til naturen – og la den bli en levende medspiller i livet mitt. Jeg kjenner hvordan det gir en helt egen støtte å være i samklang med årstidene, døgnets bevegelser og kroppens egne sykluser.

Denne bevisstheten har blitt en del av hverdagen min, og den påvirker alt – fra hvordan jeg planlegger dagen, til hvordan jeg forstår meg selv. Jeg lever mer nært nå. Mer sant. Og mer i balanse.

Når irritasjon blir en invitasjon

Noe annet jeg har lært gjennom denne reisen, er å møte følelsene mine på en ny måte. Spesielt irritasjon. Før ble jeg frustrert – over meg selv, over andre. Nå har jeg lært at nettopp disse følelsene er dører inn til dypere innsikt. Hvis jeg tør å stoppe opp og spørre: Hva prøver dette å vise meg? – så åpner det seg et nytt landskap. Og der finner jeg ofte svar jeg ikke visste jeg trengte.

Kroppen er blitt min viktigste veiviser. Den gir ærlige signaler – hvis jeg lytter. Mens tankene kan løpe i alle retninger, snakker kroppen sant.

En utdanning som passer livet – og virkeligheten

Overgangen til nettbasert undervisning har vært en gave. Ikke bare fordi det er praktisk, men fordi det gir mer rom for integrasjon og fordypning. Jeg får med meg mer nå enn jeg gjorde på fysiske seminarer. Jeg kan lytte, stoppe, reflektere – i mitt eget tempo.

Og det viktigste: Jeg lever det jeg lærer. Øvelsene og refleksjonene er flettet inn i hverdagen min. Jeg trenger ikke “reise bort” for å lære – jeg lærer der jeg er, med livet som læremester.

Hjertets vei – alltid

Det som kanskje har gjort aller sterkest inntrykk i meg gjennom disse årene, er den røde tråden i Pål-Esben sin undervisning: Alt må gå hjertets vei. Og det er mer enn vakre ord – det er en praksis. En dyp forankring i dyder og verdier som gjør læringen ekte.

Det har hjulpet meg, ikke minst i nære relasjoner. Jeg har blitt mer åpen, mer tålmodig og mer lyttende. Og det gir ringvirkninger langt utover meg selv.

En lærer med integritet – og varme

Jeg har kjent Pål-Esben siden 2001. Jeg var en av hans to første studenter. Vi har gått en lang vei sammen. Det sier vel sitt at jeg fortsatt er her.

Han er tydelig. Noen ganger veldig direkte. Og det er akkurat det jeg har satt mest pris på. Det har skapt rom for ærlighet, tillit og ekte læring. Vi kan være åpne med hverandre. Vi kan gi hverandre tilbakemeldinger. Og han tar dem imot – med respekt. Det er en lærer som vokser sammen med oss, ikke over oss.

Å gå denne veien har ikke bare gitt meg ny innsikt – det har gitt meg et nytt liv. Et liv i dypere kontakt med meg selv, med naturen og med de rundt meg. Og for det kjenner jeg bare én ting: En stor, stille takknemlighet.