På kanten av utbrenthet. Når livet ikke lenger gir mening slik det er – og noe nytt begynner å våkne

Det finnes øyeblikk i livet hvor noe skurrer, selv om alt på utsiden kanskje ser «riktig» ut. Du fungerer, presterer, lever – men det er som om noe mangler. En indre stemme som hvisker: Dette er ikke hele deg.

Slik startet det også for meg. Midt i et liv fylt av ansvar og høyt tempo, begynte jeg å kjenne en dyp lengsel etter noe mer – en følelse av å ville forstå meg selv og livet på et dypere plan. Jeg ante ikke hvor reisen ville ta meg, men én ting visste jeg: Jeg kunne ikke fortsette som før.

Jeg er ikke den jeg trodde jeg var

Hvis noen hadde spurt meg for noen år siden: “Hvem er du?” – ville jeg nok svart med en rolle, en tittel, en personlighet jeg trodde var meg. Men gjennom en dyp indre prosess, har jeg innsett noe radikalt: Jeg er ikke den jeg trodde jeg var.

Denne innsikten har snudd opp ned på livet mitt – på en god måte. Det har vært en reise gjennom lag av påvirkning, gamle mønstre og indre programmering jeg ikke engang visste at jeg bar på. Men i dag kjenner jeg meg lettere. Klarere. Mer meg.

Når gamle mønstre styrer livet – og du ikke vet det

Gjennom utdanningen hos Yggdrasil sjamanskole og veiledning med Pål-Esben, ble det tydelig hvor dypt påvirket jeg var av oppvekst, familie og samfunnets forventninger. Jeg oppdaget at mange av mine valg og reaksjoner ikke egentlig kom fra meg – men fra innlærte mønstre jeg trodde var en del av personligheten min.

Det var som å kjøre bil, men med en usynlig hånd på rattet som stadig dro meg vekk fra min egentlige vei. Jeg forsto ikke hvorfor ting i livet ikke fungerte som jeg ønsket. Først da jeg begynte å se disse mønstrene, og sakte men sikkert løsne grepet deres, begynte jeg virkelig å kjenne meg fri.

En ny indre ro – og en ny rytme

Det viktigste jeg har fått med meg på reisen, er likevel noe jeg ikke hadde forventet å finne: indre ro.

Jeg levde i høyt tempo, både som privatperson og i jobben min som lærer. Jeg trodde det var normalt å presse seg selv, hente seg inn i ferier og stå i alt – litt til. Det var først da kroppen sa tydelig ifra, at jeg innså at det ikke lenger gikk. Jeg sto på kanten av utbrenthet – og skjønte det knapt selv.

Gjennom veiledning fikk jeg tydelige råd: Du må endre kurs nå. Sammen la vi en plan som lot meg finne tilbake til pust, pauser og nærvær. Det tok tid. Men for hver lille justering, begynte noe i meg å falle på plass. Og for første gang på lenge, kunne jeg kjenne stillhet – ikke bare rundt meg, men i meg.

Roen som gjør alt mulig

Denne roen er ikke bare fravær av stress. Den er en slags indre plattform som gjør det mulig å meditere, føle, sanse og virkelig være til stede. Det er herfra jeg nå kan møte livets utfordringer med en annen styrke – fordi jeg ikke så lett mister meg selv i dem.

Jeg søker ikke et liv i konstant stillhet. Jeg elsker fortsatt å være engasjert og aktiv. Men jeg har lært å bære roen med meg – som et anker – også midt i bevegelse.

Å lære på en ny måte

Jeg kommer fra et tradisjonelt utdanningssystem, og jeg skal være ærlig – det var krevende å tilpasse meg en ny form for læring. Her fantes ingen lærebøker. Bare erfaring. Egne opplevelser. Og i begynnelsen kjente jeg på frustrasjon – helt til jeg forstod hvorfor det var slik.

For å utvikle seg som sjaman – som brobygger mellom verdener – holder det ikke med teori. Det må oppleves. Det må forankres i kroppen og sjelen. Jeg måtte lære å lytte til meg selv – og stole på det jeg erfarte. Det forandret alt.

En lærer som ser – og utfordrer

Pål-Esben har vært en sentral støtte i denne prosessen. Han er tydelig, direkte og utrolig kunnskapsrik – men også genuint tilstedeværende. Han bærer en sterk integritet og en dyp forståelse for hvor krevende denne reisen kan være. Han vet hva han snakker om, fordi han selv har gått veien.

Jeg har aldri følt meg dømt. Tvert imot – jeg har følt meg sett. Og det er kanskje det viktigste vi trenger på en slik reise: Noen som ser det vi ennå ikke klarer å se i oss selv.

En utdanning som favner hele livet

Det jeg lærer her, handler ikke bare om sjamanisme – det handler om livet. Om døden. Om naturens rytmer. Om etikk, grenser, kjærlighet og tilstedeværelse. Om hvem jeg er, og hvem jeg kan bli.

Det er vakkert, utfordrende, krevende og dypt meningsfullt.

Jeg har funnet hjem – i meg

I dag ser jeg på meg selv med helt nye øyne. Jeg vet at jeg fortsatt er i prosess, og det kommer jeg nok alltid til å være. Men én ting vet jeg:

Jeg er ikke den jeg trodde jeg var.

Og det er kanskje det mest frigjørende jeg noen gang har forstått.