Spirituell Opplysthet og din første fødsel: Det opprinnelige, rene sinnet

Veien til Spirituell Opplysthet – Del 1

Hva om alt du tror du vet om deg selv, bare er et tynt lag av programmering? Den dagen du ble født, hadde du et skinnende rent sinn. Ingen tanker. Ingen bekymringer. Bare ren tilstedeværelse og glede.

Så skjedde noe.

År etter år ble denne klare bevisstheten fylt med andres regler, meninger og forventninger. Lag på lag. Til du glemte hvem du egentlig var.

I dag lever de fleste av oss i en zombietilstand. Hamsterhjulet spinner på autopilot. Vi gjør det vi «skal» gjøre, tenker det vi «skal» tenke – uten å spørre oss selv hva vi egentlig vil.

Men det finnes en vei tilbake.

I denne artikkelen utforsker jeg hva som skjer med oss fra fødsel til voksen alder – og hvordan du kan begynne å reversere prosessen. Dette er første del i en serie om veien til spirituell opplysthet.

I vår evige søken etter mening støter vi ofte på begrepene «spirituell opplysthet» og «spirituell oppvåkning» . Et mål som virker like flyktig som det er ettertraktet. Men hva betyr det egentlig? Og hvorfor lengter mennesker i alle kulturer og til alle tider etter denne erfaringen?

Dette er spørsmål jeg selv stilte meg i starten av min utviklingsreise. Som sivilingeniør var jeg ikke akkurat disponert for mystiske opplevelser. Tvert imot. Jeg var skeptisk til alt som ikke kunne måles og veies. Men så kom burnoutet i 2003 – en opplevelse som snudde livet mitt på hodet og tvang meg til å utforske dimensjoner av virkeligheten jeg aldri hadde tatt seriøst før.

Denne artikkelserien utforsker opplysthetens natur. Vi ser på hva det betyr i ulike tradisjoner. Og vi dykker inn i det sjamaner kaller «sjamandød» – et konsept som ved første øyekast kan virke skremmende, men som rommer en dyp visdom om menneskelig transformasjon.

Sjamandød er ikke en fysisk død. Det er noe dypere. Det er slutten på én måte å være på. Og starten på en helt ny.

Opplyshet beskrives ofte som fullkommen innsikt. Harmoni med alt som er. En dimensjon utenfor tid og rom. Veiene dit er like mange som menneskene som søker. Fra den dype roen i buddhistisk meditasjon til den ekstatiske foreningen med det guddommelige i sufi-tradisjoner. Fra zenbuddhistens plutselige satori til sjamanens gradvise transformasjon gjennom naturen.

Opplystheten har drevet mennesker til ekstraordinære reiser. Mot selvoppdagelse. Mot selvtransendens. Mot en forståelse av virkeligheten som ligger langt utenfor det hverdagsbevisstheten kan fatte.

I denne serien inviterer jeg deg på en slik reise. En reise som kan endre hvordan du ser verden. Og hvordan du lever i den. Ikke fordi jeg har alle svarene – det har ingen – men fordi jeg har gått denne veien selv og sett hva som er mulig.

Det opprinnelige rene sinnet

En dyp reise inn mot din kjerne krever mot. Du må være villig til å stille spørsmål ved alt du har lært. Alt du tror du vet om deg selv. Om verden. Om virkeligheten. Dette er ikke lett. Det krever at du slipper taket i forestillinger du kanskje har holdt fast ved hele livet.

Men belønningen er umåtelig. I denne utforskningen finner du ikke bare ditt sanne selv. Du finner en kilde til ubegrenset visdom og glede. En kilde som alltid har vært der, men som har vært skjult bak lag på lag av tillærte forestillinger og begrensninger.

Dagen du ble født, ga naturen deg noe ufattelig verdifullt. En uskyldig, ren tilstand. Et blankt lerret av bevissthet. Tenk på det et øyeblikk. Du kom inn i denne verden uten en eneste idé om hvem du var, hva du skulle bli, eller hva andre forventet av deg.

Et vesen fullt av liv. Uten tanker. Uten pregninger. Kun ren glede, vitalitet og frydefullhet. Har du noen gang sett et nyfødt barn? Den totale tilstedeværelsen. Den uforbeholdne åpenheten. Den naturlige gleden som lyser ut av øynene.

Dette er livets grunntilstand. En tilstand av dyp glede som alltid er der. Under alt det andre. Under bekymringene, planleggingen, angsten og stresset. Det er det som er igjen når alt grumsetet vaskes bort.

Mange tror at lykke er noe vi må oppnå. Noe vi må jobbe for, fortjene, vinne. Men i min erfaring er det motsatt. Lykke og glede er vår naturlige tilstand. Det vi kaller «ulykke» er det som legges oppå – lag på lag av frykt, bekymring og begrensende forestillinger.

Den dagen du ble født sørget naturen for å gi deg en uskyldig, ren tilstand – et blankt lerret av bevissthet som alle babyer har når de blir født. Dette er livets grunntilstand – en tilstand av stor glede og lidenskap som er det som er igjen når alt annet grums som vi har tillært oss gjennom livet er fjernet.

Pål-Esben Wanvig

Din første fødsel

Den dagen du ble født, hadde du et skinnende rent sinn. Ikke tomt – rent. Fullt av bevissthet, men uten de filtrene som senere skulle forme hvordan du oppfatter virkeligheten.

Denne bevisstheten som bor i deg – som gir liv til kroppen din – finnes i alt levende. Den ER essensen av livet. Det er den samme bevisstheten som pulserer i trærne, i dyrene, i havet, i stjernene. Vi er ikke adskilte vesener som tilfeldigvis befinner oss i et univers. Vi er universet som erfarer seg selv.

Vi kom inn i denne verden uten fordommer. Uten forutinntatte meninger. Uten egoets støy. Denne tilstanden er vår naturlige form. Der livet oppleves direkte, umiddelbart, uten filter. Uten alle lagene av tolkning som senere former hvordan vi oppfatter virkeligheten.

Denne fødselen – det jeg kaller den første fødselen – skjer for de fleste i en ubevisst tilstand. Vi velger ikke bevisst å bli født. Vi husker ikke prosessen. Vi våkner gradvis til bevissthet uten å forstå hvor vi kom fra eller hvorfor vi er her (se artiklene «Karmiske sykluser kan skape lidelse og problemer: Slik løser du dem og får et meningsfullt liv!» og «Lær hvordan du elsker din karma!»).

I vår sjamanistiske tradisjon forstår vi at denne fødselen er styrt av sjelelige disposisjoner og karmiske tendenser. Vi bringer med oss noe fra før. Ikke konkrete minner, men mønstre, tilbøyeligheter, uforløste temaer som søker sin fullbyrdelse i dette livet.

Dette er ikke mystikk for mystikkens skyld. Det er et perspektiv som hjelper oss å forstå hvorfor vi er som vi er. Hvorfor visse utfordringer dukker opp i livene våre. Og hvordan vi kan arbeide bevisst med disse mønstrene for å frigjøre oss fra dem.

Hvordan du ble formet

Hvert gresstrå har nok bevissthet til å følge solen over himmelen. Hvert blad på et tre er bevisst. Overalt hvor det er liv, finnes bevissthet. Og hvor det er bevissthet, der er det liv. Dette er ikke poesi – det er en grunnleggende sannhet som moderne vitenskap gradvis begynner å bekrefte.

Men så skjedde noe med deg.

Da du var fem, seks, kanskje ti år, begynte menneskene rundt deg å fylle den klare bevisstheten. Med ord. Regler. Språk. Sosiale normer. Kultur. Tradisjoner. Religioner. Meninger. Fordommer. Alt dette strømmet inn i deg, dag etter dag, år etter år.

Dette er verktøyene vi trenger for å overleve i samfunnet. Uten språk kan vi ikke kommunisere. Uten sosiale normer ville samfunnet bryte sammen. Uten kultur har vi ingen felles referanseramme. Alt dette er nødvendig. Men det skaper også fundamentet for egoet.

Over tid bygges et ego som hevder å være «selvet». Et ego som later som det er deg. Ikke bare i noen situasjoner, men hele tiden. Resten av livet ditt. Det blir så altomfattende at du glemmer at det finnes noe annet.

Dine pregninger blir akkumulert over tid og bygger opp et ego som hevder å være «selvet», og som later som det er deg resten av ditt liv.

Pål-Esben Wanvig

Egoet er skapt av andres regler. Andres meninger. Hva som er rett og galt. Hvordan du skal oppføre deg. Hva du skal mene. Hva du skal like og ikke like. Hvem du skal være og ikke være.

Ved tolvårsalderen har du ingen anelse om hvor du kom fra. At du er fylt av bevissthet. Du har ingen idé om det sanne, opprinnelige deg. Du tror at tankene dine er deg. At følelsene dine er deg. At meningene dine er deg.

Med tiden overskygger denne opplæringen den opprinnelige renheten fullstendig. Vi begynner å identifisere oss med et «selv» skapt av preginger, erfaringer, oppdragelse og andres forventninger. Og vi glemmer hvem vi egentlig er.

Dette er ikke noe som har skjedd med deg fordi noen ville deg vondt. Foreldre, lærere, samfunnet – alle gjorde sitt beste med de verktøyene de hadde. Men prosessen har en pris. Og den prisen betaler vi hver dag, ofte uten å vite det.

Konsekvensene

Konsekvensene er lette å se. Du trenger bare å åpne øynene.

Kronisk sykdom eksploderer. Depresjon. Angst. Utbrenthet. Fortvilelse. Kronisk stress. Til tross for at vi har mer materiell overflod enn noen generasjon før oss. Vi lever lenger, har bedre helse på papiret, mer komfort, mer underholdning, mer av alt. Og likevel er vi mer ulykkelige enn noensinne.

Hvorfor? Fordi vi har mistet kontakten med vår sanne natur. Vi lever som fremmede i våre egne liv. Vi gjør det vi «skal» gjøre, tenker det vi «skal» tenke, føler det vi «skal» føle – uten noen gang å spørre oss selv hva VI egentlig vil.

Det er sjelden jeg møter voksne mennesker som elsker sin tilværelse. Som har et frydefullt vesen. Som våkner om morgenen fylt av takknemlighet og glede. De fleste våkner til alarmen, sjekker telefonen, og starter nok en dag på autopilot.

De fleste lever i en zombietilstand. Hamsterhjulet går på autopilot fra morgen til kveld. Oppgaver. Gjøremål. Stress. Møter. Deadlines. Forpliktelser. Og så en kort pause foran skjermen om kvelden før det hele starter på nytt.

Når jeg ber voksne fortelle meg ti ting som gjør dem frydefull som et barn – ting som ikke handler om jobb, karriere, produktivitet eller prestasjon – er det få som kan svare. De fleste må tenke lenge. Mange kan ikke komme på ti ting i det hele tatt.

Dette er ikke normalt. Dette er ikke slik livet skal være. Vi har akseptert en tilværelse som ville vært utenkelig for våre forfedre. En tilværelse der glede er unntaket og stress er regelen.

Min oppgave i dette livet er å hjelpe til med å endre dette.

Barnet som din lærer

De fleste voksne tror at når et barn blir født, er det på tide å bli lærere. Vi skal forme dette lille vesenet. Gi det kunnskap. Lære det hvordan verden fungerer. Forberede det på livet.

Men når et barn kommer inn i livet ditt, er det ikke tiden for å undervise. Det er tiden for å lære.

Se på deg selv og barnet ditt. Vær ærlig. Er ikke barnet mye mer fylt av glede enn deg? Er ikke barnet mye mer til stede i øyeblikket? Er ikke barnet mye mer åpent for livets mirakel?

Når et barn kommer inn i ditt liv, er det ikke tiden for å undervise; det er tiden for å lære.

Pål-Esben Wanvig

Kanskje var livet ditt en zombietilstand før denne lille kilden til glede kom. Dag etter dag i det samme sporet. De samme tankene. De samme bekymringene. Den samme følelsen av at noe mangler.

Så kom barnet. Og plutselig skjedde noe. Nå ler du. Synger. Leker. Krabber rundt på gulvet. Gjør ting du ikke har gjort på tiår. Føler ting du hadde glemt at du kunne føle.

Livet utfolder seg på grunn av dem. Ikke på grunn av deg. De bringer noe tilbake til deg som du hadde mistet. De minner deg om hvem du en gang var. Hvem du fortsatt er, dypt inne.

Du kan lære barnet hvordan man overlever i den materielle verdenen. Hvordan man knyter skoene. Hvordan man leser og skriver. Hvordan man oppfører seg i sosiale situasjoner. Dette er viktig kunnskap.

Men barnet forstår mer om selve livet gjennom sin direkte erfaring enn du gjør gjennom alle dine begreper og teorier. Barnet VET hvordan det føles å være fullt til stede. Du har glemt det.

Kanskje er det en god idé å lære hva livet er fra dem. Ikke motsatt.

Reversering – veien tilbake til deg selv

Ønsker du å gå en ekte spirituell vei? Finne veien til din sanne, rene og tidløse natur? Da må du reversere prosessen som har brakt deg hit.

Dette betyr ikke at du skal glemme alt du har lært. Du trenger fortsatt språket, de sosiale ferdighetene, kunnskapen om hvordan verden fungerer. Men du må lære å se forskjellen på det som er verktøy og det som er deg.

I dag opplever du bare den materielle delen av deg selv. Gjennom en ukontrollerbar strøm av tanker og følelser. Tanker som forteller deg hvem du er, hva du kan og ikke kan, hva som er mulig og umulig. Følelser som kaster deg fra den ene tilstanden til den andre.

Denne materielle delen kan sees som ett lite sandkorn i din Sahara-ørken. En bitteliten del av din sanne natur. Tenk på det. Alt du tror du er – kroppen din, tankene dine, følelsene dine, historien din – er bare et sandkorn.

De fleste tror sandkornet er alt som finnes. De lever hele livet sitt i dette sandkornet. Bekymrer seg for det. Forsvarer det. Prøver å gjøre det større, bedre, mer vellykket. Uten å ane at de er omgitt av en uendelig ørken av muligheter.

Min erfaring – og mange andres gjennom historien – viser noe annet. Den dagen du berører din fulle eksistens, din Sahara, endrer alt seg. Ikke gradvis, men fundamentalt. Som å våkne fra en drøm du ikke visste du drømte.

Når du innser at egoets «virkelighet» bare er et bitte lite sandkorn – din sjels tvangstrøye – opplever du en befrielse som ikke kan beskrives med ord. Du må erfare det selv for å forstå.

Lidelse, frykt, frustrasjon, meningsløshet og håpløshet opphører som dugg for solen. Ikke fordi problemene forsvinner, men fordi perspektivet endres. Det som før virket overveldende, blir håndterbart. Det som før virket meningsløst, får mening.

Du får nye perspektiver på hva som virkelig er viktig. Og du blir i stand til å leve på en mye mer kjærlig, konstruktiv og frydefull måte. Ikke fordi du anstrenger deg for det, men fordi det blir naturlig.

Sykdom vil ikke nødvendigvis opphøre av seg selv. Men lidelsen knyttet til den kan opphøre. Smerten kan fortsatt være der, men forholdet ditt til smerten endres. Du er ikke lenger fanget av den.

I en slik tilstand får du tilgang til kunnskapens kilde. En visdom som ligger dypere enn tanker og ord. Denne kunnskapen er i bevisstheten du ble født med. Den har kunnskap om alt som bevisstheten har opplevd siden universet ble til for 14 milliarder år siden.

Dette høres kanskje fantastisk ut. Kanskje til og med usannsynlig. Jeg forstår den skepsisen – jeg hadde den selv. Men jeg inviterer deg til å holde et åpent sinn. Prøv. Erfar. Og bedøm selv.

Den dagen du berører din fulle eksistens – din Sahara – vil opplevelsen av livet endre seg komplett. Opplevelsen av lidelse, frykt, frustrasjon, meningsløshet og håpløset vil opphøre som dugg foran solen.

Pål-Esben Wanvig

Egoets illusjon

Når du begynner å utforsker egoet, finner du at det er fullt av meninger og følelser. Lag på lag av overbevisninger om hvem du er og hvordan verden er. Mye av dette kan du ikke kontrollere. Tankene kommer av seg selv. Følelsene kommer av seg selv.

Vanene blir sterkere med årene. Evnen til selvkontroll forvitrer raskt. Du merker det kanskje selv. Det som var lett å endre da du var ung, føles umulig nå. Mønstrene har gravd seg dypt inn.

Så tar egoet over. Et ego bygget av andre mennesker og samfunnet. Det er ikke deg. Det er en konstruksjon. En rolle du har lært å spille så lenge at du har glemt at det er en rolle.

Men egoet er ikke en fiende. Dette er viktig å forstå. Det er ikke noe du skal bekjempe, undertrykke eller ødelegge. Egoet er et nødvendig verktøy som hjelper oss å navigere i den materielle verdenen. Uten det kunne du ikke fungere i hverdagen.

Problemet oppstår når vi blir for identifisert med det. Når vi tror at egoet ER oss, i stedet for at det er et verktøy vi bruker. Da fører det til lidelse. Fordi egoet aldri kan gi oss det vi virkelig søker.

Egoet er utålmodig. Det er knyttet til materie, begrenset av tid og død. Det vet, på et eller annet nivå, at det er midlertidig. At det en dag vil opphøre. Og denne vissheten driver det til å søke stadig bekreftelse. Stadig forsikringer om at det er viktig, verdifullt, varig.

Det frykter sin egen oppløsning. Og denne frykten farger alt det gjør. Alle dets prosjekter, alle dets ambisjoner, alle dets bekymringer – i bunn og grunn handler de om å overleve. Om å bestå.

Når du forstår dette, begynner du å se egoet med nye øyne. Ikke som en fiende, men som et forvirret barn som trenger veiledning. Et barn som har påtatt seg en rolle det egentlig ikke er i stand til å fylle.

Den andre fødselen

I neste artikkel ser vi på sjamandød – det som også kalles egodød.

Dette er et dramatisk skifte i bevissthet. Et vendepunkt som har blitt beskrevet i alle verdens spirituelle tradisjoner, selv om det har ulike navn. I sjamanistiske tradisjoner er det en sentral del av innvielsesprosessen. En terskel som må krysses for at den sanne kraften skal våkne.

Denne «andre fødselen» er ikke en fysisk død. Kroppen fortsetter å fungere. Hjertet slår. Lungene puster. Men noe dør likevel. Den gamle identiteten. Den gamle måten å forstå seg selv på. Den gamle måten å være i verden på.

Det er en dyp, ofte utfordrende, bevisst transformasjon. Den kan oppleves som skremmende, forvirrende, desorienterende. Alt du trodde du visste om deg selv, blir satt på prøve. Grunnlaget du har stått på, begynner å vakle.

Men på den andre siden venter noe nytt. En klarhet som ikke er mulig å forestille seg før man har erfart den. En frihet som overskrider alt egoet noen gang kunne oppnå.

Den markerer overgangen fra uvitenhet til innsikt. Fra forvirring til klarhet. Fra å leve i sandkornet til å våkne opp til Saharaen. Dette er en forutsetning for spirituell oppvåkning og opplysthet.

I neste artikkel går vi dypere inn i denne prosessen. Hva den innebærer. Hvordan den oppleves. Og hvordan du kan forberede deg på den.