Sjokket ved å miste vårt eget barn

Publisert 11. februar 2015

Finnes det en mening bak alt?

Dette skulle bli mitt år. Alt var lagt klart for det mest produktive, spennende og meningsfylte år så langt i mitt liv. Jeg planla å åpne det nye året med den fantastiske nyheten om at jeg skulle blir far. Dette var et dypt ønske både hos meg og Maria som endelig skulle bli virkelighet.

På juleaften passerte vi det kritiske tidspunktet for alle gravide: 12 uke. Vi kunne senke skuldrene siden sannsynligheten for at man mister barnet sitt etter dette er liten.

Hva som skjedde to uker senere er det vanskeligste traumaet jeg har opplevd og som antageligvis er den største frykten til alle foreldre. Sjokket ved å miste vårt eget barn har gjort en dyp forandring med oss.

Hvorfor deler jeg dette med deg?

Grunnen til at jeg deler min historie med deg er mest for min egen del. I mange år har jeg delt mine erfaringer og oppskrifter for å løse mange problem som har oppstått i mitt liv med mine lesere.

Denne gangen finner du ingen steg for steg løsning som gir oppskriften på hvordan et slikt trauma kan helbredes generelt – for det tror jeg ikke finnes. Men kanskje min historie kan gi håp til andre som erfarer tragedien å miste sitt eget barn eller noen som står en nær og til de som opplever sine nærmeste sin dype sorg.

Ved min fars død i 1997 gjorde jeg det motsatte ved å fortrenge det som hadde skjedd, noe som førte til store fysiske og psykiske problemer et par år senere. Gjennom å dele min tragedie med deg tar jeg viktige steg videre i min egen bearbeidelsesprosess. Forhåpentligvis kommer det noe godt ut av dette både for deg og for meg.

Massiv blødning

Morgenen den 5. januar ser jeg en krittblek Maria med tårer i øynene. ”Jeg har en stor blødning og jeg er redd for barnet vårt”. Hjertet mitt stopper nesten opp og det føles som om kalde kniver blir stukket inn i ryggen min.

Gynekologen tar i mot oss med en gang og ultralydbildet viser at alt er i orden. ”Slike ting er ikke unormalt” sier hun for å berolige oss. ”Om dette blir verre anbefaler jeg dere å dra til sykehuset. Slik det ser ut nå er det ikke noe sykehuset kan gjøre heller”.

Vel hjemme normaliserer alt seg og vi puster delvis ut og får troen tilbake på at dette vil gå bra.

Hva som skjer de neste fem dagene tror jeg det er kun Maria som kan beskrive. Intensive smerter som kommer og går kontinuerlig. Hjelpeløsheten ved å observere sin kjære lide uten å kunne gjøre noe for å hjelpe henne var forferdelig. I dag forstår jeg dette siden smertene var veer.

Sjokket på akuttmottaket

Tidlig om morgenen fredag 9. januar reiser vi til akuttmottaket siden smertene uutholdelige. Sjokket som møter oss der er vanskelig å beskrive. Ultralydbildet viser at barnet hadde glidd ned i fødselskanalen. Overlege og sjefslegene hadde aldri sett noe slikt før – et sterkt og vitalt barn som kjempet for å leve i fødselskananalen på dette tidspunktet i graviditeten.

For meg og Maria var dette det største sjokket i vårt liv. Legene sa at det var ingenting de kunne gjøre, de kunne bare håpe at barnet ville dø raskt og komme ut slik at Maria kunne bli fri fra smertene.

Disse ordene var ufattelige for oss. Vi hadde gledet oss så mye og her får vi høre at de håper barnet dør raskt.

ER-hospital

Hjelpeløs

Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs noen gang. Følelsen av nummenhet kommer over meg, jeg er ikke lenger i stand til å håndtere verden rundt meg. Det var som å stige inn i en boble. Jeg så kun meg selv og Maria mens verden rundt meg ble mer og mer uklar. Sjokket begynte å ta form og det var bra jeg ikke visste at dette kun var starten.

Overlevelsesinstinkt

Alle programmene for selvoppholdelse var startet opp i meg og overlevelsesinstinktet tok over mine handlinger. Hva kunne jeg gjøre for at barnet fant veien tilbake til sin rette plass? Hva kunne jeg gjøre for å hjelpe Maria? Hva om mitt verste mareritt skulle bli sant at jeg også mistet Maria – hva skulle jeg gjøre da?

Tankene fosset gjennom hodet mitt. Stresshormonene ble pumpet intensivt inn i blodstrømmen og hele meg var i alarmberedskap.

Jeg har aldri vært så glad for at jeg har jobbet med meditasjon i så mange år – det gjorde meg i stand til å tenke nogenlunde klart istedenfor å flippe ut.

Min oppgave

Min oppgave var å hjelpe Maria å best mulig måte både psykisk og fysisk. Selv om det var umulig for meg å forstå hva hun gjennomgikk i denne situasjonen – kunne jeg hjelpe til på min måte ved å være til stede og sørge for at hun hadde alt hun trengte til enhver tid.

De neste seks dagene reiste jeg i skytteltrafikk mellom sykehuset og hjem. Jeg laget økologisk mat til Maria, sørget for rene klær og tok vare på hunden vår Emilia.

Emilia

På den ene siden var det bra at jeg hadde noe å gjøre hele tiden, men det var utrolig vanskelig siden jeg hadde ingen der til å ta vare på meg. Nettene var det vanskeligste å håndtere siden jeg måtte være hjemme å ta vare på Emilia. Det å ligge våken uten å vite hvordan det gikk med min kjære var veldig tungt.

Marerittet blir til virkelighet

Lørdag den 10. januar kl. 08.20 ringte mobilen min. Blodet frøs til is og tårene rant nedover kinnene mine når Maria fortale at barnet hadde kommet og at hun var på vei til en nødoperasjon. Det er vanskelig å beskrive hva som foregikk inni meg da, men jeg husker min intense frykt for at noe galt skulle skje med Maria.

Nødoperasjon

Jeg har aldri fått på meg klærne så raskt noen gang. Jeg ankommer sykehuset akkurat i tide til å følge Maria ned til operasjonsavdelingen hvor de normalt tar inn nødstilfeller som kommer med ambulanse eller helikopter.

Ingen forklarte meg hva som skjedde og hvorfor hun måtte opereres. Ventetiden og uvissheten var psykisk tortur. Hvert minutt føltes som en time. Etter 90 minutter kommer en sykepleier ut og går forbi meg uten å si noe. Jeg stopper henne og spør om hun vet hvordan operasjonen gikk? ”Alt ser ut til å ha gått bra og hun ligger på oppvåkningen nå” sier hun kort og går videre.

En stund senere blir Maria kjørt ut og kirurgen informerer meg om at alt hadde gått perfekt og at han håpet at han aldri ville treffe oss en gang til. Trykket lettet og tårene rant når jeg tok hånden til Maria som fortsatt var omtåket av narkosen.

Infeksjon

Konsekvensen av operasjonen var en større infeksjon som legene ikke fikk kontroll over selv med den heftigste intravenøse antibiotika. ”Dette her vi aldri sett før” hørte vi igjen. ”Vi får prøve andre typer antibiotika og se om det fungerer bedre”.

De neste dagene går infeksjonsparameterne i blodet opp som tyder på at infeksjonen blir verre. Frykten for at multiresistente sykehusbakterier hadde fått feste i Maria var intens.

Dette var startskuddet på min reise for å finne alternative midler for å kurere selv de heftigste infeksjoner. En dag vil jeg dele min spennende innsikt med deg – og ja det finnes holistiske midler og metoder som kan virke bedre enn eksisterende bredspektrum antibiotika. Hvordan legene reagerte da jeg kom med midler som jeg ønsket at de skulle sette intravenøst på Maria er en historie som får vente til en senere anledning.

Vår sønn

Vår sønn Wotan Dompierre Wanvig ble født kl. 08.00 lørdag den 10. januar 2015. Han døde i Marias hender kl. 08.01.

Å se min egen sønn ligge død i mine hender var hjerteskjærende. Han fylte hele hånden min med sine 12 cm. Et mirakel med hender, føtter, fingrer, tær og negler som aldri kom til å si pappa eller mamma.

Sjelesorger og begravelsesagent

På søndagen fikk vi besøk av sykehusets sjelesorger. Selv om vi har ingen forhold til religion så var det utrolig godt å prate med noen som var ekspert i å hjelpe mennesker i vår situasjon. Hun forklarte oss alle detaljene om hva som kom til å skje og siden barnet hadde kommet så lang i sin utvikling var det obligatorisk ifølge Tysk lov med begravelse.

Neste dag kom begravelsesagenten. Hvordan jeg erfarte det å prate om begravelsen til mitt eget barn med en prest og begravelsesagenten er noe jeg ikke klarer å formulere med ord. På den ene siden er du glad for at noen forteller deg hva som kommer til å skje slik at uvissheten blir borte, men på den andre siden ønsker du å rømme unna og håpe at dette er en ond drøm.

Ønsket om å fortrenge

Ønsket om å fortrenge det som hadde skjedd var overveldende. Men både presten og alle andre vi har pratet med – både eksperter og de som hadde opplevd dette selv – sa at fortrengelse er det verste vi kan gjøre.

Vi fikk høre mange historier om hvordan det hadde gått med foreldre som hadde fortrengt sorgen over å miste sitt barn. Sykdom, problem i parforholdet og årevis med lidelse var noen av dem.

Alle sa at det var viktig at vi ga plass til Wotan i vår familie som vårt første barn, at vi ga han et navn og et gravsted.

Et ufattelig sjokk

Maria ble skrevet ut av sykehuset fem dager senere. Sjokket var overveldende og ingen av oss var i stand til å tenke klart om veien videre. Det eneste vår verden besto av var tårer, nummenhet og smerter fra dypet av våre hjerter.

Under hele graviditeten hadde både jeg og Maria nær kontakt med sjelen til Wotan og vi visste at han ikke på noen som helst måte lidet under det som hadde skjedd. Han befant seg på det tidspunktet i Bardo (mellomriket – se artikkelen min ”Hemmelighetene bak reinkarnasjon – Hva skjer etter døden?» og ville vente der til begravelsen var over.

Det å vite hva som skjer etter døden og i tillegg kunne være i direkte kontakt med sjelen hjalp oss selvfølgelig – men sjokket, savnet og fortvilelsen er ingenting som kan styres med innsikt og ren viljekraft. Her trengte vi definitivt hjelp.

Vi fikk en hel mengde essenser og homeopatiske midler av en venn som skulle hjelpe oss med å bearbeide sjokket og traumaet. Det å komme i gang med dette på et tidlig tidspunkt samtidig som vi fikk prate med terapeuter og andre som hadde gjennomgått det samme hjelp oss utrolig godt.

Finne gravplass

Det neste vi måtte gjøre var å finne en gravplass til vår sønn. For oss var en tradisjonell kristen kirkegård ikke rett plass. Vi ønsket å ha et sjamanistiskt begravelsesritual i en naturgrav ved et tre i en skog. I Tyskland har de Fredsskoger (Friedwald) der man kan kjøpe et tre og gravlegge sine nærmeste der.

Vi fant etter hvert et egnet sted. Et flott eiketre med utsikt til et lite vann og en liten elv i en skjønn skog. Her var den rette plassen og her vil vi også selv gravlegges når den tiden kommer.

wotans-tre

Begravelsen

Torsdag 29. januar begravde vi Wotan ved roten av et eiketre med et vakkert sjamanistisk begravelsesritual ledet av våre venner. Når jeg skriver disse ordene kommer tårene og tristheten over meg siden det er bare fem dager siden jeg sto der med spaden i hånden og gravla min egen sønn med mine egne hender. Hva jeg opplevde er noe jeg ikke klarer å sette ord på.

Jeg finner det hele fortsatt ubegripelig og surrealistisk og det vil sikkert ta noen uker før jeg igjen kommer tilbake til meg selv.

Sjokket ved å miste vårt eget barn

Sorgen

Etter det verste sjokket har gitt seg kommer den dype sorgen sigende over oss. For meg er sorg en prosess for å gi slipp på det som har vært og finne en ny setting for mitt eget liv.

Hvordan vi mennesker sørger er individuelt, men jeg er overbevist på at vi selv kan velge å lide oss gjennom dette eller gå gjennom prosessen fylt med kjærlighet og tilgivelse. Jeg kjenner mennesker som har mistet en av sine nærmeste og som har destruert resten livet sitt med lidelse etter det som skjedde. Men jeg kjenner også mange mennesker som aktivt har valgt den andre veien – kjærlighetens og tilgivelsens vei.

Ingen som dør ønsker at deres nærmeste skal lide. Sjelen går videre etter døden til Lysriket hvor den planlegger sin neste inkarnasjon. Med andre ord er langvarig lidelse noe som kun går ut over oss selv og våre nærmeste og har absolutt ingen innflytelse på sjelen som har gått videre.

En vis mann sa følgende til meg: ”Døden er en del av det å være et menneske som vi har nød til å lære å omgås med. Alle har et valg: Vi kan ubevisst gå gjennom dette styrt av vår indre ønske om lidelse og selvdestruksjon eller vi kan velge bevisst å gå gjennom en sorgprosess ved å gi slipp på det som har vært og ta med oss det gode dette mennesket har gitt oss i tiden det var sammen med oss”.

Sorg er noe som tar tid. Det er nå litt over tre uker siden vi mistet Wotan når jeg skriver dette og jeg er på lang nær ferdig med min sorg. Men det som er sikkert er at både jeg og Maria vet at det vil komme noe godt ut av dette til slutt som det alltid har gjort etter de største katastrofene tidligere i vårt liv. Vi vet bare ikke ennå helt hva det er.

Hvordan forholder jeg meg til deg?

Hvordan forholder jeg meg til noen som opplever dette? Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar siden vi alle har så forskjellige behov. Det beste er antageligvis å spørre direkte om hvordan man kan støtte på best mulig måte.

For meg personlig er det jeg trenger minst blomster eller andre gaver. Jeg ønsker heller ikke å fortelle historien om og om igjen – det er en av grunnene til at jeg skriver dette som jeg også vil sende til mine venner og kolleger. Da er alle informert og de som ønsker å støtte meg vet hva jeg har behov for.

Jeg tenker på dere

Det mest støttende for meg er å si ”jeg tenker på dere” eller ”dere er i mine tanker”. Korte handlinger som sier at du ikke er alene uansett hva det er. Jeg hadde ingen anelse om styrken i disse ordene før nå.

For meg virker det som små lys som lyser opp i mørket. Desto flere av disse små lysene av støttende kommentarer, hjerter og lignende på bloggen eller i innboksen som lyser opp der det er mørkest, jo mer av mørket blir fordrevet.

Effekten på meg er enestående og jeg er så takknemlig for alle støttende ord og handlinger som kommer vår vei – de betyr så utrolig mye!

Jeg er også så utrolig takknemlig for all hjelpen vi har fått fra våre studenter i denne tiden.

Hva har vi gjort feil?

Hva har vi gjort feil? var noe av det første vi diskuterte. Var dette vår feil? Kunne vi ha gjort noe annerledes? Burde vi ha visst bedre?

Det er antagelig normalt at vi prøvde å finne årsaken i oss selv for å kunne finne svaret på hvorfor dette skjedde. Hva som er realiteten er at alle foreldre som har gått gjennom det samme har gjort sitt beste. Det hadde også vi. Kanskje finnes det ting som kunne ha vært gjort annerledes om vi hadde mer kunnskap. Kanskje er det ting vi burde ha gjort annerledes. Kanskje burde vi dratt på sykehuset tidligere selv om legene sier at det ikke ville ha endret på noe som helst. Kanskje burde vi ha aktivert leger og spesialister vi jobber sammen med her i Tyskland på et tidligere tidspunkt. Kanskje, kanskje, kanskje.

Hva som har skjedd har skjedd og det er absolutt ingenting vi kan gjøre for å reversere dette nå. Det å torturere oss selv med selvbebreidelser om at vi skulle ha vært bedre hjelper ingen – det ødelegger kun oss selv.

Som sjamaner er vi opplært til å lytte til naturen som er mye mer vis og kompleks enn et menneske noen gang kan forstå. Naturen valgte denne gangen dette. Det er ingenting vi trenger å forstå akkurat nå, det er noe som vi bare må akseptere. Men dette betyr ikke at vi ikke skal lære av det som har skjedd – for det er antageligvis det viktigste vi kan ta med oss fra enhver krise.

Tilgivelse

Tilgivelse er en meget viktig del av en sorgprosess om man velger å gå hjertets vei. Uten tilgivelse kan lidelsen fortsette inn i uendeligheten.

For oss er aktiv tilgivelse av oss selv noe det viktigste vi gjør for å kunne slippe den enorme byrden som henger på våre skuldre. Dette vil hjelpe oss med å sette oss fri.

Problemet med tilgivelse er at det ikke virker så godt å gjøre det med vår viljekraft. Her må man gå mye dypere til verks for å nå underbevissthetens skjulte programmer og dypet av vår hjerte.

Jeg skrevet en lengre artikkel om temaet tilgivelse og hvordan dette kan gjøres for å sette oss selv fri: Befri deg selv ved å tilgi! Lær de 7 grunnpilarene for ekte tilgivelse.

pewogmj1

Parforholdet

I en slik situasjon er det lett at konflikter oppstår i parforholdet om man ikke klarer å prate med hverandre om det som har skjedd. Vi kjenner par som har mistet barn og som ikke ville prate om dette. Etter mange år har de fortsatt problemer i sitt parforhold rundt det som de aldri satte ord på.

Takk og pris kan jeg og Maria prate om det som har skjedd. Ingen av oss skygger unna selv om det er vanskelig. Når vi klarer å ri av en storm som dette tror jeg det skal mye til for å kunne ødelegge vår parforhold.

Finnes det en mening med alt?

Finnes det en høyere mening bak å miste sitt eget barn? Siden vi kjenner kun et bittelite utsnitt av virkeligheten vi lever i er dette vanskelig å svare på – og det kommer bestandig an på hvilket synspunkt du observerer det som skjer fra. Fra Skaperkraftens synspunkt, fra et spirituelt selvrealisert synspunkt eller fra et menneskelig synspunkt? Alle gir forskjellige svar.

tree

Et bedre spørsmål å stille er hva vi gjør ut av det som skjer med oss. Hvordan mening skaper vi ut fra det som har skjedd? Dette er fullt og helt vårt eget valg. Vi kan velge å gå inn i offerrollen og lide, eller vi kan benytte det som har skjedd til å lære og å vokse videre i livene våre.

Hvordan vi kan benytte denne tragedien til noe godt for oss selv og andre er selvfølgelig uklar for meg og Maria der vi er akkurat nå. Selv om vi skimter konturene må vi la oss selv få lov til å være mennesker av kjøtt og blod med vår sorg og de følelsene som fyller vårt liv akkurat nå.

Det som er sikkert er at vi selv har valgt å inkarnere inn i denne verdenen som et menneske med alle gleder og sorger vår eksistens har å by på. Det å rømme fra det som er vanskelig er antageligvis ikke meningen.

Om noen uker vil vi se verden og oss selv med andre øyne. Wotan’s sjel lovde oss at han komme tilbake neste gang til oss. Det er en fattig trøst men det gir håp om at vi en gang vil bli velsignet med gaven av vårt eget barn.

De 3 fasene for å helbrede sorg på en sunn og holistisk måte.

Lignende artikler

113 Comments

    1. Rita Engh Sormul sier:

      Kjære Pål-Esben og din Maria – dette var fantastisk skrevet! Så flott at dere deler, og jeg er så enig i det du skriver om «hva sier man» – jeg husker da min tidligere mann døde og noen sa «jeg vet ikke hva jeg skal si» – noe som var så veldig mye bedre – og varmet – enn at noen ikke klarte å si noe, noe man selvfølgelig også må respektere – og akseptere. Du ga meg så mye varme sist vi møttes Pål-Esben, det var så utrolig koselig å se deg igjen! Nå går varme tanker til dere begge – med beundring for den måten dere velger å komme dere gjennom dette på. Gode tanker fra Rita

  1. Tusen takk for at du deler denne sterke historien med oss. Vi tenker på dere. Det har vært et privilegium å kunne være med å sende healing til dere i denne tiden. Man blir så maktesløs når noe slikt skjer, og ord strekker ikke til. Da føles det godt å kunne gjøre noe praktisk, som har en positiv effekt.

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Thank you Johnny. Sometimes words are not as powerful than actions. And the actions you took to help with healing, was the best that could happen to us. We are lucky to be blessed with so many caring people around us. I am sure that Wotan’s soul had a great experience with coming in touch with all these energies during the short time he was close.

  2. Jeg leser dette med bankende hjerte og tårer i øynene. Jeg er så utrolig glad i dere og kjenner sorgen dere nå bærer på. Utrolig vakkert skrevet , tusen takk for at dere vil dele. Love does flow, out of my heart, out of my heart it flows to you

  3. Ingrid Mari Larsen sier:

    Det rører i dypet at hjertet å lese dette, takk for at du og Maria deler denne opplevelsen med oss. Åpenheten, motet og hvordan dere begge har taklet denne situasjonen er rørende og inspirerende. Dere er i tankene mine<3

  4. Kjære Pål-Esben og Maria, tusen takk for at dere deler denne hjerteskjærende opplevelsen! Så mange kaotiske, men allikevel klartenkende og modige tanker og handlinger om tapet av vesle Wotan! Dere hjelper dere selv, men også alle oss andre som har opplevd å miste barn og som kanskje ikke sto i sorgen, men valgte fortrengelsen, og med den konsekvenser du så godt beskriver. Jeg tenker på dere, sender mine beste ønsker og håper som du at dere kommer igjennom dette styrket!

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Dear Guri,
      your touching words are reaching my heart. When I was laying in hospital, I had to think about your three adorable children and how they wished for a cousin.

      I truly believe that we go out of this stronger because life always proved to be good to us and make things happen to prevent us from harm and worse than the catastrophe we just experienced.

      I am happy to tell that my health is completely restored, I am just a bit weaker than normal but as my husband is spoiling me a lot these days, I let myself taking the time that is needed to be in old shape again.

  5. takk for at dere deler denne sterke historien med oss. tenker på dere <3 og ser det som ett privilegium å lære dere å kjenne og å ha deg som lærer.

  6. Sissel Erstad Iden sier:

    Takk for at du deler dine tanker, og hvordan det har vært for Maria. Sitter utrolig stor pris på det, og er så glad i deg og Maria og så takknemlig for at dere er i mitt liv. Vit at jeg tenker ofte på dere. Klem.

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Knowing that you often think about us, is a comforting thought, Sissel. Thank you and especially for all the warming words you sent to me in private. You are a great support.

  7. Sitter her med tårer i øynene og leser denne triste historien, og kjenner i hjertet mitt hvilken stor sorg dere har. Kjenner også på en lignende, delvis fortrengt sorg. Takk for at du er åpen om det som har skjedd, og takk for at du lar oss få lov til å hjelpe dere med healing. Tenker på dere og ønsker dere alt godt ❤️
    Berit

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      And thanks to YOU for all the healing and love you sent. It gave us so much comfort and let my body heal much faster than we could hope.
      To share this with you, we hope to reach others who went through the same or similar. Too many are alone with their grief and have to hide.
      And for those who haven’t experienced anything like this, it still can be helpful because there are many tragedies in someone’s life which leads to desperation and sorrow.

  8. Yasmine Gomez Røsand sier:

    Kjære dere begge, mitt hjerte sørger sammen med dere! Å miste et barn er uforglemmelig og smertefull men det blir bedre med tid.
    Dere har hverandre og er absolutt ikke alene! Dere betyr masse for mange og ikke mist for meg!
    Takk for at dere dele noe så personlig med oss! kjempe glad i dere.❤️

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Thank you, Yasmine. It IS getting better, already today we are so much better than a few weeks ago. You all have shown us during this time that we are not alone and I cannot express strongly enough how much it helped us.

  9. Veldig vondt å lese, men samtidig godt, for jeg vet det du skriver vil bety veldig mye for veldig mange

  10. Hei kjære Pål-Esben og Maria!
    Fantastisk skrevet. Gode tanker til dere i tiden som kommer. Beste hilsner fra Andreas og Eyrun

  11. Kjære Pål-Esben og Maria, da jeg leste dette kunne jeg ikke stoppe tårene fra å sile for at to flotte mennesker skal oppleve noe så smertefullt. Jeg kan bare si at jeg vil så gjerne gi dere begge en stor klem og håper at dere vil finne styrken dere trenger for å gå videre. Tenker på dere, kjærlig hilsen fra Karina

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      The hug arrived, thank you Karina, so nice of you to write us. During all this time until today I have never asked myself why this happened to us. I was not able to understand it in January, not at Wotan’s funeral but today we at least know the physical reason how this could happen. With the knowledge we have today we will be able to help other people (and maybe some women can prevent an early birth).

      For our relationship it is an experience that let us grow together even stronger and, maybe this sounds strange, but we had some very, very beautiful moments during all those sad days. And those moments I carry in my memories like a precious treasure. They are the gift of my son and my husband – to me.

  12. Kjære Pål-Esben,
    Min dypeste medfølelse til deg og din kjære kone Maria.
    Jeg vet hvor forferdelig vondt dette er.
    Vi mistet vårt første barn etter 7,5 mnd. Han døde i magen, og det var full fødsel. Grunnen var en sterk svangerskapsforgiftning. Dette var i 1970, og vi vet ikke hvor han er begravet, for det fikk man ikke velge den gangen.
    Vi fikk heller ikke se ham, noe jeg har savnet i mange år.
    Vi fikk en sønn 1,5 år senere, og en datter 2 år etter det igjen. Pr. i dag har vi to nesten voksne barnebarn og vi har hatt en eller to hunder hele tiden. Vi har straks vært gift i 46 år, og denne hendelsen vår bandt og sammen på en måte ikke noe annet har gjort.
    Jeg ønsker dere alt godt, tenker på dere!!!
    Klem til dere begge. <3

    1. Tusen takk for at du deler dine erfaringer med oss Grethe. Vi setter veldig stor pris på det.

    2. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Hello Grethe,
      it means a lot to me that you share your experience with us, thank you so much. It’s heartbreaking to read how you were treated, I am very happy, times have changed. Today they handle women much better in a situation like we had and are much more sensitive to let parents say «Good-bye» to the baby. There is more respect for the unborn life, except for the first few early weeks, I’m afraid.
      To read about your children and growing family gives me much comfort and reminds me not to believe that I can’t become a mother later. So thank you again.

      1. Hei Maria,

        Jeg er glad for at min historie kunne hjelpe dere.
        Det hendte for så mange år siden, men jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg hadde i mange år en nedtur rundt mars/april da dette hendte. Intil min nesten voksne datter rådet meg til å feire dødsdatoen med noe godt til middag eller til kaffen. For å markere at det var en spesiell dag, og det har hjulpet meg, så jeg husker det og tenker på ham vi mistet.

        Regner med at din mann oversetter for deg, for jeg er ikke så god på engelsk skriftlig. Hilsen Grethe

  13. Kjære Pål-Espen og din Maria_takk for du deler denne hendelsen med meg,føler veldig med dere og ønsker dere alt godt ,sender gode varme tanker til dere begge fra MayBritt

  14. Jan Marius Hovrud sier:

    Kjære Pål-Esben og Maria. Dette er i sannhet en trist og dramatisk historie – takk for at dere deler denne sterke opplevelsen. Flott å se at dere har håndtert denne vanskelige situasjonen på en så god måte. Mine tanker er med dere
    Jan Marius

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Hello Jan Marius,
      thank you so much for your kindness. We will make sure this story doesn’t stay sad and gets a Happy End.

  15. Kjære Pål Espen og Maria, takk for at dere deler <3 Jeg satt her og leste og følte det var en mening med denne mailen fra dere.. Jeg har selv opplevd det samme, men har aldri fått lov å leve ut sorgen. Den 11.januar var det 33 år siden. Kanskje min opplevelse har ført til at jeg opplever og føler så sterkt, har gjort i årene etterpå. Det var sterkt for meg å lese deres historie, og også sjelelig fred.. Takk <3

    1. Tusen takk for at du deler dine tanker og erfaringer med oss. Jeg tror det er mage som har erfart det samme som aldri har fått mulighet til å bearbeide sorgen sin.

    2. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Thank you for sharing your feelings with us. I truly hope that your grief can get space now, parents should not feel like they are alone with this experience.
      I see, that our children are born almost the same day – I will send my warmest thoughts to your little one.

  16. Edina Elek Jörgensen sier:

    Kjære Pål-Esben og Maria!
    Tårene mine triller fortsatt etter jeg har lest den hjerteskjærende historien deres. Dere er i mine tanker og i mitt hjerte! Er utrolig glad i dere begge!
    Klem Edina

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Hello Edina,
      don’t cry, we have done that enough. It is sad but something will grow out of it that makes us smile, I’m sure of it. I make sure it will make you smile, too, when the time comes. And then tears of happiness will be beautiful.

  17. Kjære Maria og Pål-Esben, dette er sterkt. Jeg tenker på dere hver dag, og håper på det beste for dere begge.
    <3 <3 Klem Rita

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Hello Rita, thank you for your warm thoughts. We already are much better today and I am sure, all of you who sent good thoughts and healing, have a big part in this.

  18. Marta Johanne Stang sier:

    Kjære Pål-Esben og Maria. Så vakkert skrevet om den største sorg som foreldre kan ha. Jeg gråter med dere og tenker på dere! Klem fra Marta

  19. Tusen takk for at du deler dette. Jeg føler med dere og ønsker dere all mulig lykke i livet …. Min datter og hennes samboer opplevde også å miste sitt lille barn i 3månedersfasen. Det døde i mors liv. Gangen etter ble det spontanabort. Alt dette var en del av healingprosessen de alle skulle igjennom, det er jeg overbevist om. De står sterkere sammen nå. Men så kom hun som visstnok var den samme sjelen alle gangene ! 8 år er hun nå. At dere har kontakt med sjelen til deres barn er stort ! Styrken til å gå videre er der, dere har hverandre, dere har kjærligheten, dere har Livets gave . Det er alltid håp……… Jeg sender dere hjertefølte tanker…….

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      Thank you for sharing your daughter’s story with us. It always is comforting to know that someone is with us with their thoughts.

  20. Takk for at dere ville dele den triste hendelsen. Jeg Tente et lys for Wotan når eg leste innlegget. Er glad dere tar vare på hverandre i denne triste tiden, det er veldig viktig ,da dere også har en fremtid som må pleies

    1. Maria Jeanne Dompierre sier:

      So warming words help us to stay strong and walk this path closely together. Thank you Linda.

  21. Jeg har tenkt på dere begge mange ganger daglig siden jeg fikk vite om tapet av Wotan. Jeg ønsker også at dere skal vite at jeg er her for dere når dere trenger det. Det føles virkelig som vi er i familie, det merker jeg sterkt nå siden jeg bryr meg så mye om det som skjer og om dere begge to – mine gode venner. Gleder meg til vi sees igjen. – Sverre

  22. Kjære Maria og Pål-Esben, dere er i mine tanker <3 tusen takk for at du deler din historie.

  23. Kjære Maria og Pål Esben, det var med tårer jeg leste hva du hadde skrevet og tankene går til dere og deres sønn og til mitt barnebarn som ble 4,5 mnd gammel, det er flott dere står sammen i sorgen,mange gode tanker mange stor god klemmer og masse lys og kjærlighet til dere begge

  24. Kjære Maria og Pål Esben. Tenker på dere og ønsker dere alt godt i tiden fremover. Varme hilsener fra Solveig

  25. Tusen takk for at dere deler dette med oss alle.
    Dere er alle tre i mine tanker.
    Lykke til på ferden videre <3

  26. Kjære Pål-Esben og Maria! Det dere har opplevd,gjør et voldsomt inntrykk på meg! Jeg er sikker på at når dere deler opplevelsen på denne måten, vil dere se hvor utrolig mye kjærlighet det er i vår sjelefamilie! Dette vil være stor healing for dere og gir styrke for å komme gjennom den vanskelige tiden framover! Jeg tenker på dere begge mange ganger hver dag!!
    Hilsen Jostein

    1. Du har helt rett Jostein. Det er så utrolig rørende å oppleve all støtte vi får! Og vi setter stor pris på at du bryr deg om oss.

  27. Kjære Pål-Esben og Maria.

    Noen jeg kjenner sendte meg lenken til denne siden. Det var smertefull, men verdifull lesning. Takk for velskrevne ord om vanskelige temaer. Jeg sender strie strømmer av tårer til dere, for dere, med dere.

    Sannheten er at all min empati ikke er nok til å kjenne hvordan dere har det. Jeg vet bare at dere har det forferdelig vondt, og den smerten kan jeg – til en viss grad – dele. Jeg tenker at ordene til Pål-Esben er en viktig invitasjon til å utforske hvordan vi mennesker kan være til stede for hverandre når ting blir vanskelig. Særlig når det blir så vanskelig at vi tror at vi går i stykker innvendig, og aldri kan repareres. Noen ganger er det så ille.

    Noe av det vanskeligste med sorg og savn, er at det finnes så lite opplæring i sosiale ferdigheter rundt det å takle hverandres smerte. Tror jeg. Hvor i oppveksten møter vi kunnskap om å håndtere død og adskillelse? Hvor snakkes det åpent om tap? Vi ser ned, skraper med foten, går vår vei. For å være på den sikre siden. For å ikke såre; Ikke si noe galt.

    Da min yngre bror døde for mange år siden, åtte år gammel, opplevet mine foreldre at noe av det vanskeligste var at folk trakk seg unna. Det var ikke slik at mamma og pappa ønsket å ha den samme festlige selskapelighet som de var vant til, men de ønsket at folk var der, brydde seg. Kanskje er det ikke slik for alle, kanskje vil noen sørge alene. Siden vi ikke snakker om det, vet jeg ikke nok om dette – heller. For oss handlet det den gangen om å finne en balanse mellom sorg og å glede seg over livet, og å leve videre. Det er ikke lett, og det er krevende for omgivelsene, som ofte ikke vet hva godt de skal gjøre, og nettopp derfor trekker seg unna.

    Broren min het forresten Espen. Min ti år yngre søster fylte etter hvert hans plass. Til en viss grad. Mor er nå 87 og frisk, og gråter av og til når vi snakker om Espen. Men hun har hatt et lykkelig liv, og mange gleder siden. Far gråt aldri så mye, men blek var han. Fortsatt fullt oppegående, han også. Sorgen over et tapt barn går aldri over, men den kan integreres. Jeg hører også mine foreldres latter. De ler mye. Jeg håper det kan være til nytte å tenke på, at det finnes et liv etter et tap. Uansett.

    Varme tanker fra Petter Forsberg.

    1. Kjære Petter, tusen takk for din medfølelse, for dine vise ord og at du deler dine erfaringer med oss. Verdien av ikke å føle seg alene når hjertet brister er uendelig stor. Jeg er helt enig i at det er et stort problem i vårt samfunn når det kommer til å forholde seg til sorg og død. Forhåpentlig kan vår historie og den erfaringen som vi, du og andre deler her samt i de kommende innleggende om tilgivelse og sorgprosessen hjelpe mennesker med å omgås disse vanskelige temaene på en bedre måte.

  28. Unnnur Gudrun Gunnarsdottir sier:

    Kjære Pål-Esben og Maria.

    Jeg fikk det privilegium at bli kjent med mitt barn i 34 år,
    men jeg har den tro at savnet og smerten er like stor for dere som meg. Ennå
    klarer jeg ikke å skrive eller snakke noe om min sorg uten at tårene triller
    ned. Dere er modige mennesker og dere er i mine bønner.

    1. Pål-Esben Wanvig sier:

      Kjære Unnur, takk for at du er den du er. Vi setter utrolig stor pris på deg! Forhåpentligvis blir din sorg lettere å bære med tiden slik at du kan dele hva du tenker og føler med andre. For oss har dette gjort underverker.

  29. Odd Arild Holmaas sier:

    Kjære Pål-Esben og Maria.
    Tenker mye på dere og hvordan dere har det. Synest det er så mye visdom i det du skriver og jeg er ikke i tvil om at dere to kommer i gjennom dette på en god måte. Varme tanker og vi ønsker alt det beste for dere fremover. Hilsen fra Odd Arild og Linda.

    1. Pål-Esben Wanvig sier:

      Kjære Linda og Odd Arild. Tusen takk for tilbakemeldingen og at dere bryr dere om oss. Vi setter stor pris på det.

  30. Grethe May T Haugen sier:

    Takk for delingen. Leser den sterke og triste men velskrevne historien deres mens tårene triller og hjertet vil briste. Føler med dere og sender varme tanker.

  31. En vond historie jeg kjenner meg veldig igjen i. Samtidig er det godt å lese at barnets liv respekteres så mye i tyskland at selv så små barn får gravlegges som fullbårne.
    Det er ekstra vondt å takle det at man ikke vet hvor ens eget barn er gravlagt. Om de fant en nylig avdød der de pårørende tillot min lille sønn å dele kiste og hvilested med, eller om de måtte gå for det andre alternativet, å grave ham ned med annet organisk avfall… Det er et utrolig makabert spørsmål å få midt i den bunnløse sorgen,om man vil at barnet skal gå i avfallsdungen eller om man ønsker at de skal fremme et spørsmål om felles gravsted med en ukjent nylig avdød.
    Det gjør like vondt i dag, 13 år etter….

    1. Pål-Esben Wanvig sier:

      Hei Tone, dette var traumatiserende valg du ble stilt ovenfor. Ingen foreldre burde noen gang måtte ta et slikt valg etter å ha mistet sitt barn. Tusen takk for at du deler dine tanker med oss. Om moderne medisin visste hvor traumatisk dette er samt alle de ettervirkningene som foreldrene kan bli sittende med i så mange år, ville de kanskje ha håndtert dette annerledes også i Norge.

  32. Renate Elida Haug sier:

    Det er så sterkt og flott at dere klarer å dele historien deres. Jeg har tenkt mye på dere, og jeg ønsker dere gode dager.

    1. Pål-Esben Wanvig sier:

      Tusen takk for dine gode ønsker Renate Elida – vi er veldig takknemlige for dem.

  33. Kjære Pål-Esben og Maria.

    Jeg ville gjerne uttrykke min medfølelse og takknemlighet for at dere deler deres sterke opplevelser med å miste deres barn.
    Det var svært trist å lese.
    Som så mange har uttrykt kjente også jeg, i tillegg til tristheten, en sterk følelse av takknemlighet og kjærlighet til dere to.
    Det oppleves svært sterk å få lov i ta del i dette dere så nakent viser av følelser.
    Denne inkludering binder oss sammen, undrer jeg, som «famile» på en måte vi ikke er så vant til? og som betyr mer en vi aner spesielt når vi deler og samles rundt dyp sorg?
    Jeg er så takknemlig for at dere innkluderer
    og sender dere mange varme tanker.
    Med beste hilsen
    Torill

    1. Pål-Esben Wanvig sier:

      Kjære Torill. Tusen takk for at du deler dine tanker med oss. Jeg tror at det hektiske samfunnet vi lever i tar oss mer og mer emosjonelt bort fra hverandre. Jeg finner det på den ene siden litt trist at det skal dyp sorg, alvorlig sykdom eller ulykker til for å binde oss sammen, men på den andre siden er jeg så utrolig takknemlig for at mennesker har denne evnen og all den støtten vi har fått disse ukene. Det har spilt utrolig stor rolle for oss.

  34. kjære Pål-Espen og Maria Takk for sterke ord . jeg tenker på dere i sorgen . Mange hilsner fra Idar.

  35. Kjære Pål-Esben og Maria, min dype medfølgelse over deres tap. Jeg skjønner og at dette er ekstra vondt siden dette er deres første. Jeg har ingen annen trøst enn å si at jeg beundere det motet som dere viser med å være så åpen. Om ikke annet, så vil det hjelpe andre. Mine beste hilsener, Jarle.

    1. Pål-Esben Wanvig sier:

      Tusen takk for din medfølelse Jarle. Mitt håp med å dele dette er at det også kan hjelpe andre. Disse temaene er ofte tabubelagt i vårt samfunn og jeg tror den eneste måte vi kan løse dem opp er å prate om dem.

  36. Hei.hei Pål-Esben og Maria – så utrulig trist, men rørende og vakkert skrevet….
    Så takk for at dere deler…. Tenker masse på dere men umulig å finne de rette ordene..
    God klæm fra meg til deg å Maria..
    Gode tanker fra Laila..

  37. Kjære Pål-Esben og Maria,

    Tusen takk for at dere er dere. Dere gjør verden til et lysere sted å leve i. Sender dere og Wotan uendelige mengder av varme og gode tanker!

    Kjærlighet fra en sjelevenn,
    Joakim

    1. Pål-Esben Wanvig sier:

      Kjære Joakim. Tusen takk for dine varme ord. Vi setter virkelig pris på din omtanke.

  38. Kjære Pål-Esben og Maria,
    jeg kom over deres historie fra 1,5 år siden da jeg var på letting etter svar hvordan å håndtere egen sorg. Jeg har opplevd deres mareritt for en uke siden. Vi har mistet vår sønn Ivan i 15 svangerskapsuke etter å ha fått beskjed at alt var perfekt med barnet og vi kunne endelig senke skuldrene og dele nyheten med familien og kunne begynne å lage planer. Dette var en lang kamp med mislykkede IVF, kraftig overstimulering og innleggelse på sykehus, omfattende genetisk testing og Bjerg og dal bane av tilbakemeldinger som skiftet fra håp til fortvilelse. Endelig i uke 13 fikk vi beskjed at alt var perfekt med barnet og det er bare å slappe av og glede seg til det barnet som kommer, lykken varte akkurat 2 uker til, deretter fikk jeg beskjed at hjertet stoppet hos den lille, jeg måtte føde mitt døde barn alene på rom nummer 13 på fødeavdelingen på søndag 13.05.17. Han kom kl 16.00. Han var like stor som håndflaten min. Alt gikk så fort! Det var ikke nok smerte en gang, jeg ønsker det skulle gjøre mer vond fysisk men det gjorde ikke det. Jeg var forbered på alt i 13 uker og absolutt ikke forberedt til det som skjedde etter. Hver dag prøver jeg å fokusere på å puste inn og puste ut og leve videre og hver dag håper jeg at smerten vil begynne å gi seg, men det skjer ikke. Det er for stort hull å dekke. Håper verden snur seg tilbake på plass en dag.

Legg igjen en kommentar