De 3 fasene for å helbrede sorg på en sunn og holistisk måte.

Det å miste noen vi elsker kan føles som å bli revet i stykker innvendig. Sjokket som lammer. Den dype smerten som ikke slipper taket. Fortvilelsen som kveler deg om natten. Men finnes det en vei gjennom sorgen som ikke fører til endeløs lidelse? En vei som faktisk kan gjøre oss sterkere, visere og mer hele?

Det finnes øyeblikk i livet som forandrer alt.

Øyeblikk hvor gulvet forsvinner under føttene dine. Hvor verden som var trygg og forutsigbar plutselig blir fremmed og fiendtlig. Hvor du står igjen med et tomrom i brystet så stort at du lurer på om du noensinne vil bli hel igjen.

Å miste noen du elsker er et slikt øyeblikk.

Jeg vet hvordan det føles. Jeg har stått der selv – først da jeg mistet min far, og senere da Maria og jeg mistet vår sønn Wotan. Begge gangene trodde jeg at smerten aldri ville slippe. At jeg var dømt til å bære denne tunge steinen resten av livet.

Men det jeg oppdaget – gjennom årevis med egen erfaring og arbeid med mange klienter – er at det finnes en annen vei. En vei som ikke handler om å glemme den du har mistet, men om å bære dem med deg på en måte som gir liv, ikke tar det.

I denne artikkelen deler jeg de tre fasene som har hjulpet meg og så mange andre med å helbrede sorg på en sunn og holistisk måte. Ikke en snarvei – for slike finnes ikke. Men et kart som viser veien ut av mørket.

Hvis du står midt i sorgen akkurat nå, vil jeg at du skal vite én ting:

Det finnes en vei hjem. Og du trenger ikke gå den alene.

I denne artikkelen deler jeg med deg hvordan min kone Maria og jeg bearbeidet sjokket og sorgen etter å miste vår egen sønn Wotan. Han døde for fire måneder siden.

Fire måneder. Det føles som en evighet. Og samtidig som det skjedde i går (se artikkelen Sjokket ved å miste sitt eget barn – Finnes det en mening bak alt).

Noen dager våkner jeg og glemmer det et øyeblikk. Så kommer det tilbake. Som en bølge som skyller over meg. Men bølgene er ikke lenger så høye som de var. De kommer ikke like ofte. Og jeg har lært å svømme i dem.

Jeg er dypt takknemlig for den omfattende utdannelsen vår innen holistisk medisin, sjamanisme og psykologi. Den ga oss verktøy vi kunne bruke på oss selv da verden raste sammen rundt oss. Uten disse verktøyene vet jeg ikke hvor vi ville vært i dag.

Men da min far døde mange år tidligere, hadde jeg ingen anelse om at slike verktøy fantes. Jeg visste ikke at det var mulig å bearbeide sorg på en måte som ikke innebar årevis med lidelse.

​Fars død

Jeg var en ekte pappagutt. Helt fra jeg var liten hang jeg rundt bena på faren min så ofte jeg kunne. Jeg husker lukten av ham. Lukten av skogsarbeid, av svette etter en lang skitur, av den gamle skinnjakken hans.

Han var et av de sjeldne menneskene jeg har møtt som aldri sa et skjevt ord om andre. Aldri. Ikke én eneste gang kan jeg huske at han snakket nedsettende om et annet menneske. I en verden full av sladder og baksnakking var han som en stille øy av vennlighet.

Han var alltid der for meg – med hjelp, omsorg og transport til alle mine sportslige aktiviteter. Friidrett, skiskyting, orientering. Han stilte opp. Hver gang. Uten klage. Med et smil.

Jeg tok det for gitt. Som barn gjør. Jeg trodde han alltid ville være der.

I november 1996 ble han funnet bevisstløs i skogen. Han var ute og gikk tur med hunden Nadia, som han pleide. En helt vanlig dag som endte med at hele livet vårt ble snudd på hodet.

Legene fant ut at flere av blodårene inn og ut av hjertet var tettet til. Det eneste som kunne redde ham var en bypass-operasjon.

Vi pustet lettet ut da legene sa at operasjonen var vellykket. Men lettelsen varte ikke lenge. Det hadde oppstådd en komplikasjon. Hjernen var uten oksygen i mer enn tre minutter.

Tre minutter. Det høres ikke ut som mye. Men for hjernen er det en evighet. Hjerneceller dør. Minner forsvinner. Personlighet forandres.

Da han våknet opp, så vi at noe var galt. Blikket hans var annerledes. Forvirret. Fremmed.

De neste tolv månedene – frem til han døde 23. desember 1997 – var et sant emosjonelt mareritt for meg. Et mareritt jeg ikke visste hvordan jeg skulle våkne fra.

Å se et menneske du elsker så dypt gradvis visne bort. Fra å være en sprek idrettsmann til et radmagert, aggressivt og hylende menneske som ikke vet hvem du er når du kommer på besøk.

Jeg husker første gang han ikke kjente meg igjen. Jeg kom inn på rommet hans på sykehjemmet. Han så på meg med tomme øyne og spurte hvem jeg var.

Noe knuste inni meg den dagen. En del av meg som aldri helt ble hel igjen.

Det satte meg helt ut av spill.

Jeg ble mer og mer som et aspeløv. Det ble vanlig at jeg gruet meg til å gå på besøk. Hver gang jeg nærmet meg sykehjemmet kjente jeg en kald knute i magen. Hendene mine svettet på rattet. Jeg måtte tvinge meg selv ut av bilen.

Noen ganger satt jeg på parkeringsplassen i tjue minutter før jeg klarte å gå inn. Jeg skammet meg over det. En voksen mann som ikke klarte å besøke sin egen far.

Men jeg forstår det nå. Jeg sørget allerede. Jeg sørget over mannen han hadde vært. Mannen som var borte lenge før hjertet hans sluttet å slå.

Tidlig på morgenen lille julaften ringte telefonen. Klokken var rundt seks. Det var fortsatt mørkt ute. Jeg visste hva det betydde før jeg svarte.

Den isende følelsen i kroppen min. Et hjerte som nesten sto stille. Fingrene mine skalv da jeg tok telefonen

Det var over.

Faren min var død. Mannen som hadde båret meg på skuldrene sine. Som hadde lært meg å sykle. Som hadde trøstet meg når jeg falt. Han var borte.

Julen skulle aldri bli den samme igjen. Ikke på ti år.

Jeg ville ikke sørge

Jeg hadde aldri hatt noen interesse for religion. Kirken føltes fremmed for meg – et sted med ritualer jeg ikke forstod og en Gud jeg ikke trodde på.

Derfor føltes det unaturlig for meg å bearbeide sorgen sammen med en prest. Hva kunne han si som ville hjelpe? At far var «hos Gud» nå? At det var «en mening med alt»? Slike ord føltes tomme og meningsløse for meg.

Jeg trodde på den tiden at kirken hadde monopol på sorgbearbeidelse. At det var presten eller ingenting. Jeg visste ikke at det fantes andre veier. At psykologer, terapeuter og sjamaner kunne hjelpe. At kroppen og sinnet hadde sin egen visdom om hvordan sorg skulle helbredes.

Så i stedet for å søke etter annen hjelp, valgte jeg å legge lokk på det hele.

Min endeløse fortvilelse. Savnet som aldri slapp. Selvbebreidelsen for at jeg skulle ha gjort ting bedre, besøkt ham oftere, sagt de rette ordene det siste året han levde.

Hvorfor sa jeg ikke «jeg glad i deg» oftere? Hvorfor var jeg så opptatt med jobben min? Hvorfor prioriterte jeg ikke ham?

Disse spørsmålene gnagde i meg. Dag og natt. Men jeg ville ikke kjenne på dem. Jeg ville ikke føle smerten.

Alt dette presset jeg ned. Langt ned. Dypere enn jeg visste at det var mulig å presse noe.

Jeg bygget en mur rundt hjertet mitt. En mur av travle dager og sene kvelder på jobben. En mur av «jeg har det bra» og «det går fint». En mur som holdt verden ute – og meg selv inne.

Jeg måtte kontrollere følelsene. Jobben min krevde at jeg fungerte. Jeg var sivilingeniør med ansvar og deadlines. Mennesker var avhengige av at jeg leverte. Jeg måtte ta avgjørelser på løpende bånd. Det var ikke rom for tårer i møterommet.

Så jeg levde som en maskin uten følelser. Jeg sto opp. Gikk på jobb. Gjorde det jeg skulle. Kom hjem. Sov. Gjentok.

Det eneste som betydde noe, var å fungere

Eller… det var i hvert fall det jeg trodde.

For kroppen holder regnskap. Den glemmer ikke. Den lagrer alt vi prøver å gjemme. Og før eller senere sender den regningen.

10 år med lungebetennelse

Høy feber. Bronkitt. Dobbeltsidig lungebetennelse.

Det kom alltid snikende hver lille julaften de neste ti årene. Som en klokke. Så pålitelig at jeg nesten kunne stilt kalenderen etter det.

Allerede i begynnelsen av desember begynte kroppen å forberede seg. En liten hoste. Et ubehag i brystet. En uro som jeg ikke helt kunne sette ord på.

Så snart de første julesangene begynte å spille i butikkene, kjente jeg det. Lukten av pepperkaker. Synet av juletrær. Alt som hadde med jul å gjøre satte i gang følelsene jeg hadde gjemt så godt i den emosjonelle trykkokeren min.

Kroppen husket det sinnet prøvde å glemme.

Lille julaften – dagen far døde – var alltid den verste. Feberen steg. Hostingen ble verre. Bronkiene og lungene fyltes med slim. År etter år etter år.

Jeg gruet meg til hver jul. Virkelig gruet meg. Den knugende følelsen startet allerede i november. Ville ikke ha noe å gjøre med juletre, julemat og alt annet vi forbinder med høytiden.

Mens alle andre gledet seg til juleferie og familiesamvær, telte jeg ned dagene med en voksende uro i magen. Julen som skulle være årets høydepunkt, var blitt årets mareritt.

Det var heller ikke lett å være min partner disse årene – det kan jeg love deg. Jeg var sur og innesluttet. Trakk meg unna når hun prøvde å nærme seg. Avviste alle forsøk på å skape julestemning.

«Hvorfor kan du ikke bare kose deg?» spurte hun en gang. Jeg hadde ikke noe svar. Jeg forstod det ikke selv.

I julen 1997 – bare dager etter fars død – opplevde jeg mitt første burnout. Kroppen ga etter. Jeg orket ikke mer.

Men jeg lærte ikke. Jeg fortsatte som før. Presset følelsene ned. Bygget muren høyere. Jobbet hardere.

Under julefeiringen 2003 – seks år senere – mistet jeg nesten livet i mitt siste burnout. Kroppen hadde gitt opp. Den hadde sendt signal etter signal som jeg hadde ignorert. Til slutt hadde den ikke mer å gi.

Jeg lå på sofaen og kjente at livet rant ut av meg. Bokstavelig talt. Jeg var for svak til å stå opp. For utmattet til å spise. For tom til å føle.

Det var i det øyeblikket – når du ligger på bunnen og ser opp – at forandringen ble mulig.

Det tok ti år å bryte den onde sirkelen hvor julen var ensbetydende med sykdom og lidelse. Ti år med lungebetennelse, depresjon og fortvilelse før jeg endelig forstod sammenhengen.

Takk og pris fikk jeg til slutt hjelp fra min kjære kone Maria og mine veiledere på den tiden. De viste meg en annen vei. En vei jeg ikke visste fantes.

Sorg må bearbeides

Min historie er et klassisk eksempel på hva som skjer når sorg og trauma ikke blir behandlet. Kroppen holder regnskap. Den glemmer ikke. De psykologiske og psykosomatiske konsekvensene kan bli omfattende – og de kan vare i årevis.

I mitt tilfelle: lungebetennelse og depresjon, år etter år. Men det kunne like gjerne vært hodepine, ryggproblemer, magesår, hjertesykdom eller kreft. Kroppen finner sin egen måte å uttrykke det vi ikke vil føle.

Siden den gang har jeg møtt hundrevis av mennesker og klienter med lignende historier. Mennesker som har båret på ubehandlet sorg i tiår. Mennesker som ikke forstår hvorfor de er syke, hvorfor de er triste, hvorfor livet føles så tungt.

Ofte er svaret begravd i fortiden. I et tap de aldri fikk bearbeidet. I en sorg de aldri fikk sørge ferdig.

Ubehandlet sorg, trauma og selvbebreidelse kan ha langvarige konsekvenser på alle aspekter av livet. Parforholdet lider. Jobben blir en kamp. Helsen svikter. Gleden forsvinner.

Det er som å gå rundt med en ryggsekk full av steiner. Du kan fortsatt gå. Men hvert skritt koster deg mer enn det burde. Og jo lenger du går, jo tyngre blir sekken.

Dette er ikke bare min erfaring. Det er også godt dokumentert i forskningen. Ubearbeidet sorg kan føre til komplisert sorg, depresjon, angst, posttraumatisk stresslidelse og en rekke fysiske sykdommer.

Men det trenger ikke være slik.

Det jeg deler i denne artikkelen er essensen av erfaringene og kunnskapen jeg har bygget opp siden 2004. Gjennom eget arbeid med meg selv. Gjennom arbeid med mange klienter og studenter. Gjennom studier av gamle tradisjoner og moderne vitenskap.

De 3 fasene for å helbrede sorg på en sunn og holistisk måte kan brukes for alle typer tap. Når du mister jobben. Ved alvorlig sykdom. Ved skilsmisse. Når barna flytter ut. Når du mister et kjæledyr som står deg nær.

For sorg handler ikke bare om død. Sorg handler om tap. Og tap er en uunngåelig del av det å være menneske.

Jo raskere og mer helhetlig sorgen blir bearbeidet, desto mindre lidelse og sykdom følger med.

Pål-Esben Wanvig

Sorg og tabuer

Sorg er omgitt av tabuer og religiøse dogmer. De styrer mye av adferden til oss som sørger – og til samfunnet rundt oss. Vi får beskjed om hvordan vi skal sørge, hvor lenge vi skal sørge, og hvordan vi skal oppføre oss mens vi sørger.

Svarte klær. Alvorlige ansikter. Dempet stemme. Tårer som skal felles på riktig tidspunkt og riktig sted.

Gjør man annerledes enn forventet, kan man møte negativ kritikk og baksnakkelser. Hviskingen bak ryggen din. De fordømmende blikkene.

«Man kan da ikke gjøre slik.» «Man kan da ikke ha hvite klær i en begravelse.» «Hva er galt med dem?» «Det ser ut til at den avdøde ikke var så viktig for ham.»

Eller det motsatte: «Nå må det da være nok med denne sørgingen – det må da gå an å ta seg sammen.» «Hun må komme seg videre.» «Det er jo tre måneder siden.»

Som om sorg hadde en utløpsdato. Som om det fantes en riktig måte å miste noen på.

Disse forventningene kan være en ekstra belastning på toppen av sorgen selv. Du må ikke bare bære din egen smerte – du må også bære andres forventninger til hvordan du skal bære den.

Men her er sannheten: Det finnes ingen riktig måte å sørge på. Det finnes bare din måte.

Er man modig nok til å gå utenfor reglene, kotymene og forventningene, kan man på den ene siden forvente seg motstand fra omgivelsene. Men på den andre siden får man muligheten til å bearbeide tapet på en måte som faktisk virker. Som gjør at man kommer styrket ut på andre siden.

Det jeg deler her er basert på min personlige erfaring og erfaringen fra mange klienter. De fleste er forundret over at det går an å bearbeide en av livets største belastninger uten endeløs lidelse og selvbebreidelse.

«Er det virkelig mulig?» spør de. «Kan jeg faktisk føle meg bedre?»

Ja. Det er mulig. Jeg er levende bevis på det. Og jeg har sett det skje med menneske etter menneske.

Hensikten min er ikke å fortelle deg at du har gjort noe galt. Eller å overbevise deg om at jeg har rett. Det er helt i orden å være uenig med meg. Det finnes mange veier for å håndtere et så vanskelig tema.

Men kanskje vil det jeg deler her åpne en dør du ikke visste fantes.

Hva er døden?

Som sjaman ser jeg på døden som en naturlig del av livssyklusen. Ikke som en slutt, men som en overgang. En dør mellom to rom.

Etter at sjelen vår er født inn i en ny menneskekropp, starter livsreisen. Vi er her for å utforske, lære, vokse. For å oppleve kjærlighet og tap. Glede og sorg. Alt det som gjør oss menneskelige.

Når tiden er kommet – når leksjonene er lært eller reisen er fullført – forlater vi vårt jordiske tempel og går videre.

Først til Bardo – mellomriket – hvor vi slutter fred med livet vi har levd. Her ser vi tilbake på det vi har opplevd. Det vi har lært. Det vi angrer. Det vi er takknemlige for.

Deretter til Lysriket, hvor sjelen hviler og planlegger sin neste inkarnasjon.

Denne syklusen gjentar seg i uendeligheten, helt til vi selv velger å avslutte den. Liv etter liv etter liv.

Fra dette perspektivet er døden ikke noe skremmende. Den er like naturlig som å sovne etter en lang dag. Like naturlig som høsten som følger sommeren. Like naturlig som pusten som går ut og inn.

Med andre ord er døden noe en sjaman omgås som en naturlig del av livets mange faser. Vi snakker med de døde. Vi hjelper sjeler som har gått seg vill. Vi guider mennesker gjennom overgangen.

Men da tenker du kanskje – og med god grunn:

Hvorfor opplevde jeg tapet av min egen sønn så intensivt når jeg som sjaman ser døden som en naturlig del av livet?

Svaret handler om hva det betyr å være menneske. Om gapet mellom det vi vet med hodet og det vi føler med hjertet.

For selv den dypeste visdom kan ikke fjerne smerten ved å miste. Den kan bare hjelpe oss å bære den.

Er sorg en sykdom?

Som sjaman går jeg til naturen når jeg har spørsmål om hvordan livet fungerer. Naturen er min største lærer. Den har svar på spørsmål jeg ikke engang visste jeg hadde (se artiklene «Kunsten å leve etter naturens sunne rytmer!» og «Trærnes intelligens – våre naturlige veivisere til et oppfylt og lykkelig liv»).

I min søken etter å forstå om sorg er en menneskeskapt sykdom, endte jeg opp med å observere ville dyr som lever fritt i naturen. Dyr som ikke er påvirket av våre kulturelle forventninger og religiøse dogmer.

Det jeg fant overrasket meg.

Kanadagjess er veldig emosjonelle vesen. De er monogame og holder sammen med én partner hele livet. Når en kanadagås mister sin partner, sørger den. Virkelig sørger.

Den kan fjerne seg fra flokken og bo for seg selv. Svømme rundt i sirkler. Hikste sørgmodig. Nekte å spise. Den uttrykker sin sorg på en måte som er umulig å misforstå.

Delfiner sørger også. Når de mister et familiemedlem, blir de ofte værende hos den avdøde i dagevis. De dytter på kroppen. Prøver å få den til å svømme igjen. Det er hjerteskjærende å observere.

Elefanter er ekstremt emosjonelle vesen med tette bånd til hverandre. De lever i store familiegrupper hvor alle kjenner alle. Disse dype båndene kan føre til intensiv sorg når en de er glad i dør.

Elefanter er kjent for å felle tårer – virkelige tårer. De begraver sine døde, dekker dem med jord og løv. De går inn i sorg. Noen slutter å spise. De står vakt ved gravene i dagevis.

År senere kan en elefant komme tilbake til stedet hvor en av flokkmedlemmene døde. Den stopper opp. Står stille. Husker.

Sjimpanser blir fortvilet når de mister nære medlemmer av gruppen sin. De gråter og nekter å ta til seg mat i sorgperioden. Mødre som mister sine barn kan bære på den døde kroppen i ukevis.

Gorillaer viser også tristhet og bekymring for sine døde, som de av og til også begraver.

Sorg finnes altså i naturen. Det er ikke noe vi mennesker har funnet opp. Det er ikke en kulturell konstruksjon eller et religiøst påfunn.

Sorg er en biologisk respons på tap. Den er hardkodet inn i oss – og i mange andre arter.

Men den store forskjellen mellom oss og dyrene er lengden på sorgprosessen – og dyrenes evne til å leve livet videre uten å la det som har skjedd påvirke dem destruktivt.

Kanadagåsa sørger i flere uker. Deretter søker den seg en ny partner, fordi det er nødvendig for at livet i naturen skal gå videre. Den gir slipp. Den går videre. Ikke fordi den har glemt – men fordi livet krever det.

Elefanten sørger intensivt, men den kommer tilbake til flokken. Den spiser igjen. Den lever igjen.

Når mennesker derimot ikke gir slipp på smerten selv årevis etter å ha mistet noen – da snakker vi om noe som ikke eksisterer i resten av naturen.

Det er en menneskeskapt sykdom. Vi har tatt en naturlig biologisk respons og forvandlet den til noe destruktivt. Gjennom våre tanker, våre forventninger, våre tabuer.

Ved å bruke de 3 fasene for å helbrede sorg på en sunn og holistisk måte, er det min erfaring at det er mulig å unngå at sorg blir en sykdom. At vi kan sørge slik naturen mente vi skulle sørge – intensivt, men ikke uendelig.

Den store forskjellen mellom oss og dyrene er lengden på sorgprosessen – og dyrenes evne til å leve livet videre uten å la det som har skjedd påvirke dem destruktivt.

Pål-Esben Wanvig

Kunsten å være et menneske

Vi mennesker er sosiale vesen. Det er ikke bare en fin ting å si – det er en biologisk realitet. Vi er avhengige av sterke sosiale strukturer for å overleve. Helt fra vi er spedbarn er vi avhengige av andre for mat, varme, beskyttelse.

Denne avhengigheten er ikke en svakhet. Den er vår største styrke.

Uten denne genetiske «grunnprogrammeringen» ville vi aldri ha utviklet oss fra huleboerstadiet til det komplekse samfunnet vi lever i dag. Samarbeid, omsorg, tilhørighet – det er fundamentet for alt vi har bygget.

Men denne styrken kommer med en pris.

Når et nært bånd til en vi elsker blir brutt, føles det som et skudd i baugen for vår eksistens. Ikke bare emosjonelt – men på et dypt biologisk nivå.

Hjernen vår registrerer tap som en trussel mot overlevelse. For tusenvis av år siden, betydde det å miste et familiemedlem økt risiko for å dø selv. Færre til å jakte. Færre til å passe på barna. Færre til å forsvare mot rovdyr.

Den urgamle delen av hjernen vår forstår ikke at vi lever i en moderne verden. Den reagerer som om vi fortsatt lever i skogen. Som om tapet er en trussel mot vår fysiske overlevelse.

Jo sterkere båndet er, desto større føles trusselen – mot vår emosjonelle, fysiske og materielle tilværelse.

At vi reagerer så kraftig når vi mister en vi er glad i, er altså ikke rart. Det er ikke en svakhet eller en feil. Det er en automatisk respons fra vårt genetiske overlevelsessystem.

Med andre ord: Det er begrenset hva intellektuell kunnskap, erfaring og visdom betyr i øyeblikket du mister din kjære. Her slår de automatiske genetiske systemene inn og overstyrer all intellektuell kunnskap, fornuft og erfaring.

Du kan vite alt om sorg. Du kan ha lest alle bøkene. Du kan ha hjulpet hundrevis av andre gjennom deres tap. Men når det rammer deg selv – når det er ditt barn, din partner, din forelder – da hjelper ikke all kunnskapen i verden.

I hvert fall ikke i det første øyeblikket.

Selv om Maria og jeg hadde inngående kjennskap til prosessene rundt døden, var det forståelig at vi gikk så hardt i gulvet etter Wotans død. Ingen av oss kunne overstyre vår menneskelige programmering med intellektet eller erfaring.

Og vi prøvde ikke heller. For det er nettopp her mange går feil.

Kunsten er å akseptere at vi er mennesker som har behov for å leve ut vår dype sorg og smerte når vår eksistens blir truet. Vi er ingen følelseskald robot som kun er her for å fungere. Vi er mennesker av kjøtt og blod som er her for å leve.

Å prøve å undertrykke sorgen – slik jeg gjorde etter fars død – fører bare til mer lidelse på sikt. Kroppen holder regnskap. Den sender regningen.

Men betyr dette at kunnskap ikke er noe verdt når vi opplever å miste våre nærmeste?

Definitivt nei.

Kunnskap og innsikt i en helhetlig bearbeidelse av sorg gir oss kartet som gjør at vi kan finne en sikker vei ut av den uoversiktlige jungelen av følelser.

Uten kartet risikerer vi å vandre i sirkler. Å bli sittende fast i frustrasjonen, tomheten, smerten og lidelsen. Å bruke ti år – som jeg gjorde – på en reise som kunne vært mye kortere.

Kunsten er å akseptere at vi er mennesker som har behov for å leve ut vår dype sorg og smerte når vår eksistens blir truet. Vi er ingen følelseskald robot som kun er her for å fungere. Vi er mennesker av kjøtt og blod som er her for å leve.

Pål-Esben Wanvig

Kartet som viser veien hjem

Når du er midt i sogprosessen, føles det ofte som om det ikke finnes noen vei ut. Du ser bare trær og kratt i alle retninger. Hver vei ser lik ut. Hver dag føles som den forrige.

Det er da det er hjelpsomt å ha en modell – et kart – som gir oss klar oversikt og forståelse av hvordan vi finner veien ut av den endeløse jungelen av tomhet, smerte og frustrasjon.

For Maria og meg har dette kartet vært uvurderlig i vår egen sorgprosess de siste månedene. Det viste oss veien hjem etter tragedien med å miste vår sønn.

Ikke en snarvei – for slike finnes ikke. Men en vei. En retning. Et lys i mørket.

Kartet består av tre faser:

Fase 1: Behandling og helbredelse av sjokket

Fase 2: Sorgprosessen

Fase 3: Tilgivelse

Rekkefølgen er viktig. Før man kan gå i gang med fase 2 og 3, må sjokket være behandlet.

Uten at sjokket er behandlet, vil det være særdeles vanskelig å gå gjennom en sunn sorgprosess. Du vil prøve å svømme mens du fortsatt er lammet. Prøve å gå mens beina ikke bærer deg.

Og det vil være nesten umulig å tilgi – deg selv, dine nærmeste og andre involverte – når du fortsatt er fanget i sjokkets grep.

Fase 2 og 3 kan gjøres parallelt. De går ofte hånd i hånd. Men fase 1 må komme først.

Fase 1: Behandling og helbredelse av sjokket

Sjokket jeg opplevde da legene sa at det ikke var noe de kunne gjøre for barnet vårt – og da Wotan faktisk døde – satte meg fullstendig ut av spill.

Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs. Aldri.

Ikke da far døde. Ikke under burnoutene. Ikke noen gang i hele mitt liv hadde jeg følt meg så komplett maktesløs.

Følelsen av nummenhet kom over meg som en tykk, kald tåke. Plutselig var jeg ikke lenger i stand til å håndtere verden rundt meg. Det var som å stige inn i en boble – en boble av stillhet og uvirkelighet.

Jeg så kun meg selv og Maria. Verden rundt ble mer og mer uklar. Lydene ble dempet. Fargene falmet. Det var som å se livet gjennom et uklart vindu.

Da vi kom hjem etter at Maria ble skrevet ut av sykehuset, kunne jeg ikke føle noe som helst. Ingenting. Nummenheten var så intens at det til og med var vanskelig å la tårene renne.

Jeg kunne rett og slett ikke fatte hva som hadde skjedd. Hjernen nektet å ta det inn. Det var som om ordene «sønnen din er død» var skrevet på et språk jeg ikke forstod.

Verden rundt oss interesserte meg ikke. Venner ringte – jeg lot telefonen ringe. Mat sto på bordet – jeg rørte den ikke. Solen skinte utenfor vinduet – jeg så den ikke.

Jeg følte meg komplett hjelpeløs og desperat. Helt ute av stand til å vite hva som skulle skje videre. Hva gjør man når barnet sitt dør? Det finnes ingen manual for det. Ingen trinn-for-trinn-guide.

Dette er typiske symptomer på et sjokk. Nummenheten. Urevirkeligheten. Følelsen av å være utenfor seg selv. Manglende evne til å føle eller handle.

Når vi først er inne i en slik tilstand, er det begrenset hva vi klarer å gjøre selv. I et slikt øyeblikk føles det som at hvert eneste pust og hver eneste bevegelse er en kamp for å overleve.

Bare det å stå opp av sengen krever all energi du har. Å dusje er et ork. Å kle på seg er en seier.

Søk hjelp så raskt som mulig

Jo dypere sjokket er, desto mer kompetent hjelp trenger du. Dette er ikke tiden for å være tøff. Ikke tiden for å «klare deg selv».

Tenk på det slik: Hvis du brakk beinet, ville du ikke prøve å gipse det selv. Du ville gå til legen. Sjokk er en like alvorlig skade – bare at den er usynlig.

Så lenge vi befinner oss i en sjokktilstand – som kan vare og gi etterdønninger i årevis om den ikke blir behandlet – er det veldig vanskelig å bearbeide sorgen og gi slipp på det som har vært.

Du kan ikke sortere følelser du ikke kan føle. Du kan ikke bearbeide noe du ikke kan ta inn over deg.

Mennesker som er låst i en sirkel av smerte, desperasjon, tomhet og lidelse årevis etter at de har mistet sin kjære – de lider fortsatt av at de ikke har behandlet og helbredet sjokket som oppsto.

Jeg ser det gang på gang i min praksis. Mennesker som kommer til meg fem, ti, femten år etter et tap. De tror problemet er sorgen. Men det virkelige problemet er sjokket som aldri ble behandlet.

Det er ikke mulig å gi fullstendig slipp og gå videre med sitt eget liv uten at sjokket er behandlet. Sjokket er som en frossen del av deg. Så lenge den er frossen, kan du ikke bevege deg fritt.

Jeg har klienter som fortsatt lider mange år etter et dødsfall. Det første jeg tar tak i er alltid helbredelse av selve sjokket og ettervirkningene.

Jo raskere du får hjelp til å behandle sjokket, jo bedre.

Noen dager etter at Maria ble utskrevet fra sykehuset, fikk vi hjelp til å sette opp et komplett holistisk program for sjokkbearbeidelse. Vi ventet ikke. Vi visste at tiden var viktig.

Takket være at vi satte i gang så raskt, tok det ikke mer enn noen få uker før vi kunne føle oss selv og verden rundt oss igjen.

Hvem kan hjelpe deg med sjokket?

Traumebehandling etter alvorlige sjokk bør alltid overlates til eksperter med spesialutdannelse. Dette er ikke noe for amatører – uansett hvor velmenende de er.

Krisepsykologer er spesielt utdannet for akkurat dette. De vet hvordan sjokk virker på kroppen og sinnet. De har verktøy som faktisk hjelper.

Andre kan få god hjelp av spesialsykepleiere eller jordmødre som er utdannet til å hjelpe mennesker gjennom vanskelige tider. De møter sorg og tap regelmessig i sitt arbeid og har utviklet en dyp forståelse for hva mennesker trenger.

Noen får god hjelp av en prest, veileder, terapeut eller en god venn. Alle har forskjellige behov. Det som hjelper én person, hjelper ikke nødvendigvis en annen.

Det viktigste er at du oppsøker noen som er kompetent og som du kan stole på. Noen du føler deg trygg med. Noen som ikke dømmer.

Det som er viktig er at sjokket blir fullstendig behandlet og helbredet. Ikke halvveis. Ikke «godt nok». Fullstendig.

Jeg anbefaler på det varmeste at du oppsøker en dyktig terapeut. De langsiktige konsekvensene kan være belastende både fysisk og psykisk om dette ikke gjøres på en profesjonell måte.

Det er ingen skam å trenge hjelp. Det er ingen svakhet å be om støtte. Det er klokt. Det er modig. Det er det eneste som gir mening.

Hvordan hjelper jeg mine klienter?

I min praksis bruker jeg en kombinasjon av samtaleterapi og holistiske metoder for sjokkbehandling. Begge deler er viktige.

Samtaleterapien hjelper klienten med å forstå det som skjer. Å sette ord på det uforståelige. Å skape mening i kaoset. Bare det å snakke om det – å bli hørt uten å bli dømt – kan være dypt helbredende.

Men ord alene er ofte ikke nok. Sjokk sitter ikke bare i hodet – det sitter i kroppen. I cellene. I nervesystemet. Derfor bruker jeg også holistiske metoder.

Ulike typer plantemedisin som hjelper kroppen å roe seg. Blomsteressenser som balanserer det emosjonelle systemet. Homeopati som støtter kroppens selvhelbredelse. Akupunktur som løser opp blokkeringer i energisystemet. Sjamanistisk helbredelse som f.eks. integrering av avspaltede deler av personligheten etter sjokk.

Hver klient er forskjellig. Jeg setter sammen et program som passer den enkelte. Det som virker for én, virker ikke nødvendigvis for en annen.

Som regel tar det én til fire uker, avhengig av størrelsen på sjokket og traumaet, før vi er klare til å starte med fase 2. Noen trenger lenger tid. Det er helt greit. Vi følger kroppens og sjelens rytme, ikke kalenderen.

Fase 2: Sorgprosessen

Etter at sjokket har lagt seg, kommer den mest utfordrende fasen: Selve sorgprosessen.

På mange måter er dette den tyngste delen av reisen. Sjokket beskytter oss – det er som en bedøvelse. Når bedøvelsen forsvinner, kjenner vi smerten.

Sorg blir ofte definert som «et uttrykk for tap, tristhet, tomhet, svik, smerte, fortvilelse etter dødsfall hos nærstående.» Men dette beskriver kun hvordan sorg føles og oppleves. Det er ingen definisjon av hva sorgprosessen faktisk er.

Og uten å forstå hva sorgprosessen er, er det vanskelig å navigere gjennom den.

Her er min definisjon:

«Sorg er prosessen med å gi slipp på den eller det man har mistet og det som har vært, samtidig som man tar vare på minnene, erfaringene, kunnskapen og opplevelsene man har hatt.

Deretter handler det om å bearbeide og reorientere sitt eget liv på bakgrunn av den erfaringen, kunnskapen, visdommen, styrken, innsikten og mulighetene som oppstår under prosessen med å gi slipp på det som har vært.»

Legg merke til at denne definisjonen har to deler. Først å gi slipp. Deretter å bygge opp igjen.

Mange fokuserer bare på den første delen – på smerten, på tapet, på det som er borte. Men det er bare halve reisen. Den andre halvdelen handler om hva som kommer etterpå. Om hvem du blir. Om hvordan livet fortsetter.

Etter døden går sjelen normalt videre til Lysriket via Bardo, hvor den planlegger sin neste inkarnasjon. Sjelen selv lider ikke etter døden. Den er fri.

Det er kun vi som sitter igjen som ofte ikke klarer å akseptere at den vi er glad i har forlatt oss.

Med andre ord er sorg en subjektiv og selvsentrert opplevelse som kun har med oss selv å gjøre – ikke med den som har forlatt oss.

Dette er ikke en kritikk. Det er bare en observasjon. Vi sørger ikke for den dødes skyld – de trenger ikke vår sorg. Vi sørger for vår egen skyld.

Jo vanskeligere det er for oss å gi slipp på den som har gått fra oss, desto vanskeligere er det for den å gi slipp selv.

Dette er noe de fleste ikke tenker på. Men fra et sjamanistisk perspektiv er det helt sentralt.

Med vår manglende evne til å la vår kjære få lov til å gå videre, kan vi faktisk hindre at han eller hun finner veien til Lysriket. Sjelen kan bli hengende i mellomriket – ikke fordi den vil, men fordi den føler seg bundet til oss.

Den synes synd på oss. Den ønsker å være nær for å trøste oss. Den kan ikke gå videre så lenge vi holder fast.

Vår manglende evne – eller vilje – til å gi slipp kan altså ha store konsekvenser. Ikke bare for oss selv, men for den vi elsker.

Den største gaven vi kan gi til en som har gått bort, er å gi dem lov til å gå.

Innsikt i hva døden er

Et viktig fundament for en sunn sorgprosess er å skaffe seg god innsikt i hva døden virkelig er. Ikke hva kulturen sier. Ikke hva religionen sier. Men hva som faktisk skjer.

Det finnes mange oppfatninger om døden, og mange av dem er fryktbaserte. Evig fordømmelse. Utslettelse. Det ukjente mørket.

Jo mer frykt som er involvert, desto hardere er det å gi slipp.

Hvis du tror at den du elsker har gått til et sted med lidelse, er det nesten umulig å slippe dem. Du vil redde dem. Hjelpe dem. Være med dem.

Men hvis du vet at den du elsker er på et godt sted, da blir det lettere.

Min erfaring er at det er mye enklere å gi slipp på sine kjære når man vet hva som virkelig skjer etter døden. Når frykten erstattes av forståelse.

Jeg anbefaler at du tar kontakt med en kompetent og erfaren sjaman for å diskutere og få innsikt i dette temaet. Ikke for å bli overbevist om noe – men for å utforske muligheter du kanskje ikke har vurdert (se artikkelen «Hemmelighetene bak død og reinkarnasjon – Hva skjer etter døden?»).

Det kan betraktelig lette prosessen med å gi slipp.

Fire steg til en sunn bearbeidelse av sorgprosessen

En sunn bearbeidelse av sorgprosessen består av fire steg. Hvert steg bygger på det forrige. Her deler jeg også hva Maria og jeg opplevde etter vi mistet Wotan.

Steg 1: Aksepter at den du er glad i har forlatt deg – og la dem få lov til å gå videre på sin vei uten deg.

Dette handler om bevisste handlinger – gjerne gjennom ritualer – som viser at du har akseptert at din kjære har gått videre. At du ønsker å slutte fred med det som har skjedd.

Aksept betyr ikke at du er enig. Det betyr ikke at du liker det. Det betyr bare at du anerkjenner virkeligheten slik den er.

For Maria og meg var det ikke så vanskelig å akseptere at Wotan skulle få lov til å gå videre uten oss. Det var vondt – fryktelig vondt – men vi forstod at det var det riktige å gjøre.

Den utløsende faktoren var det sjamanistiske begravelsesritualet som ble holdt ved eika hvor Wotan ble gravlagt. Det var en kald dag. Solen sto lavt på himmelen. Treet strakte sine nakne grener mot skyene.

Der åpnet vi våre hjerter og ga bevisst slipp på ham. Det var som å åpne en dør vi hadde holdt lukket.

På én side ville vi beholde ham her. Holde ham nær. Aldri la ham gå. Men vi forstod at det ville vært en egosentrisk handling. En handling som ville gjort det vanskelig for ham å gå videre.

Vi viste ekte kjærlighet fra dypet av våre hjerter ved bevisst å si til ham under ritualet:

«Vi gir slipp. Fullt og helt. Vi ønsker deg alt vel videre på din ferd. Gå i fred, lille venn. Vi elsker deg – og vi lar deg gå.»

Freden som kom over oss i det øyeblikket er en av de vakreste opplevelsene jeg noensinne har hatt. Det var som om en tung bør ble løftet fra skuldrene våre. Som om noe som hadde vært fastlåst endelig fikk bevege seg.

Det betydde ikke at smerten var borte. Men den hadde endret karakter. Den var ikke lenger desperat og kvelende. Den var mer som et stille savn.

Steg 2: Bevisstgjør deg alt det verdifulle den avdøde ga til ditt liv.

Her kan det være lurt å bruke en dagbok hvor du dokumenterer og tar vare på alt det gode. Alle minnene. Alle øyeblikkene. Alle gavene – synlige og usynlige.

Det er lett å bli fanget i tapet. I det du har mistet. I tomrommet som er igjen. Men det er bare halve bildet.

Den andre halvdelen er alt du har fått. Alt det den du elsker ga til livet ditt. Gaver som fortsatt er der, selv om personen er borte.

Selv om Wotan ikke var med oss så mange måneder, ga han oss utrolig mye verdifullt. Mer enn jeg kan sette ord på.

Ved å berøre våre hjerter på en måte vi aldri hadde opplevd før, hjalp han oss med å forstå verdien av livet på en dypere måte. Plutselig ble det klart hva som virkelig betydde noe – og hva som bare var støy.

Dagligdagse problemer ble satt i et helt annet perspektiv. Ting jeg tidligere hadde stresset over – forsinkede fly, tekniske problemer, misforståelser – ble plutselig så små. Så uviktige.

Etter å ha mistet et barn ser man verden med andre øyne. Det som før var problemer, blir uvesentlige detaljer i et landskap hvor mening, dybde og livsglede står i sentrum.

Det føles som om vi er blitt mye mer autentiske overfor livet selv. Mer tilstede. Mer takknemlige. Mer bevisste på hva vi gjør med tiden vår.

Wotan førte også meg og Maria så utrolig mye tettere sammen. Vi har alltid hatt et godt forhold – men dette tok det til et nytt nivå. Vi møtte hverandre i sorgen. Vi bar hverandre. Vi ble sterkere sammen.

Steg 3: Bearbeid og eventuelt reorienter livet ditt basert på det du har lært.

All erfaring, kunnskap, visdom, styrke, innsikt og de mulighetene som har åpnet seg gjennom sorgprosessen – bruk dem. La dem forme hvem du blir videre.

Tap kan enten knuse oss eller forme oss. Det er et valg vi gjør – kanskje ikke i det første øyeblikket, men etterhvert.

Det vi har opplevd vil være med å prege våre liv og vårt parforhold. Den visdommen, kunnskapen og styrken vi har fått etter Wotans død har forandret hvordan vi forholder oss til oss selv, våre studenter, klienter og menneskene rundt oss.

Jeg har nå enda større aksept for at mennesker rundt meg får bruke sin frie vilje til å ta de valgene de ønsker – selv om det betyr årevis med lidelse og problemer for dem.

Før tok jeg det delvis inn på meg når en av mine klienter eller venner ikke ønsket å gjøre det enkleste og mest grunnleggende for å bli frisk. Jeg følte at jeg hadde feilet. At jeg ikke hadde klart å hjelpe dem.

I dag forstår jeg at kjærlighet også betyr å la andre gå sin egen vei. Å akseptere de valgene de tar – selv om det resulterer i smerte og lidelse for dem. Det er deres reise. Ikke min.

Steg 4: Tilgi deg selv, den du har mistet og andre involverte.

Om du står fast på ett eller flere av stegene, kan det være en god idé å søke hjelp fra noen med erfaring. Noen ganger trenger vi en guide gjennom de mørkeste delene av reisen.

I tillegg til gode samtaler kan holistiske metoder være hjelpsomme – som blomsteressenser, homeopati, akupunktur eller ulike former for sjamanistiske ritualer. Kroppen bærer på mye som ord alene ikke kan nå.

Fase 3: Tilgivelse

En sunn og holistisk bearbeidelse av sorgprosessen går hånd i hånd med tilgivelse. De to kan ikke skilles. Du kan ikke fullføre det ene uten det andre.

Det er ikke mulig å fullføre sorgprosessen komplett uten først å ha tilgitt deg selv, den du har mistet, og eventuelt andre involverte.

Tilgivelse er et omfattende og viktig tema. Derfor har jeg tatt det ut som en egen fase. Det fortjener sin egen oppmerksomhet.

Du får en grunnleggende introduksjon til temaet tilgivelse i artikkelen Befri deg selv ved å tilgi – Lær de 7 grunnpilarene for ekte tilgivelse.

Selvbebreidelse var noe av det første som slo oss da etterdønningene av sjokket hadde lagt seg. Som en varm bølge av skam og anger.

Hva kunne vi ha gjort bedre? Hva om vi hadde oppsøkt sykehuset før? Hva om vi hadde skaffet mer kunnskap om problemer som kan oppstå under graviditeten? Hva om vi hadde spist sunnere eller tatt andre kosttilskudd?

Hva om, hva om, hva om…

Tankene kvernet. Om natten. Om dagen. Hele tiden. Som en ødelagt plate som spilte de samme sporene igjen og igjen.

Følelsen av selvbebreidelse var overveldende i starten. Det hjalp ikke så mye at legene, jordmødrene, gynekologene – alle ekspertene – sa at uansett hva vi hadde gjort, ville det ikke ha endret utfallet.

«Det var ingenting dere kunne gjort,» sa de. «Det var ikke deres feil.»

Men hjertet hørte ikke på det. Hjertet ville ha en forklaring. Noen å skylde på. Og når det ikke fant noen andre, skyldte det på seg selv.

Selvbebreidelse kan kun helbredes ved å tilgi seg selv og akseptere at man gjorde det beste man kunne.

Det kan være vanskelig å tilgi kun med viljen. Å bare bestemme seg for å tilgi. For tilgivelse sitter ikke bare i hodet – den sitter i hjertet, i kroppen, i sjelen.

Ofte trengs det mye mer innsikt i temaet tilgivelse før man klarer å gi slipp. En forståelse av hva tilgivelse faktisk er – og hva det ikke er.

Tilgivelse betyr ikke at det som skjedde var greit. Det betyr ikke at du godtar det. Det betyr bare at du velger å slippe byrden av å bære på det.

Det er også viktig at du tilgir den som har forlatt deg. Det kan høres rart ut – hvorfor skulle du tilgi noen som døde? Men det er mer vanlig enn du tror å føle sinne, frustrasjon, til og med raseri mot den som har gått.

«Hvordan kunne du forlate meg?» «Hvorfor ga du opp?» «Hvorfor lot du meg være igjen her alene?»

Disse følelsene er normale. De er menneskelige. Men de må også tilgis og slippes.

I tillegg er det en god idé å tilgi alle andre som er involvert – familie, leger, og andre. Alle som du på noen måte klandrer, bevisst eller ubevisst.

Min favorittmetode for tilgivelse er en dyptgripende sjamanistisk reise for tilgivelse fra dypet av hjertet: Tilgivelse fra dypet av ditt hjerte med de 4 sjamanistiske Hjerteguidene. Det er ikke tilgivelse med hodet – det er tilgivelse med hele vesenet.

Da vi brukte denne metoden, slapp selvbebreidelsen taket i løpet av de neste ukene. Ikke umiddelbart – men gradvis. Som is som smelter i vårsolen.

Fire år i emosjonell lammelse – og veien tilbake

For noen år siden opplevde Stephanie et av de mest traumatiske øyeblikkene et menneske kan forestille seg: Hun så sin egen ektemann dø foran øynene hennes, like etter at de sammen hadde nådd toppen av en fjelltur. Opplevelsen slo henne fullstendig i bakken. I fire år etterpå levde hun i en tilstand av emosjonell lammelse – uten glede, uten driv, uten evne til å bevege seg videre i livet.

I dette intervjuet deler Stephanie åpent hvordan hun satt fast i sorgen, sjokket og traumet, og hvordan hun gradvis fant veien tilbake til livet. En avgjørende del av denne reisen handlet om å gi slipp – ikke på minnene, men på smerten. Gjennom vårt arbeid sammen lærte hun å befri seg selv gjennom tilgivelsens dype og transformerende kraft.

Det som hadde holdt henne fanget i flere år, begynte å løsne. Allerede etter noen få måneder kom livsgnisten tilbake. Humøret, energien, motivasjonen – alt begynte å våkne til liv igjen.

Stephannies historie viser på en nær og autentisk måte hvordan ekte tilgivelse kan åpne døren til helbredelse, indre fred og et nytt kapittel i livet.

Hvor lang tid tar det?

For oss tok det cirka tre måneder å gjennomføre størstedelen av sorgprosessen etter Wotans død. Tre måneder fra det verste sjokket til et sted hvor vi kunne fungere igjen. Hvor vi kunne smile igjen. Hvor vi kunne se fremover.

Men betyr dette at vi ikke lenger tenker på ham? At vi ikke føler savn? At vi aldri blir triste?

Selvfølgelig ikke.

Rett som det er føler jeg savnet og tristheten over å ha mistet vårt første barn. Det kommer plutselig – utløst av en sang, et bilde, synet av et barn på gaten som ville vært omtrent på hans alder.

Når jeg skriver disse ordene kommer tårene og klumpen i magen. Selv nå. Selv etter alt arbeidet vi har gjort.

Men dette er noe som kommer av og til – ikke hele tiden. Det er bølger, ikke en konstant flom. Og mellom bølgene er det rom for liv. Rom for glede. Rom for å puste.

Jeg kan prate med andre som nettopp har fått et barn uten å gråte eller bli paralysert. Selvfølgelig kjenner jeg at noe foregår inni meg. En liten sting. Et øyeblikk av savn. Men det tar meg ikke lenger.

Når jeg har en klient hvor temaet handler om små barn, kjenner jeg det. Men dette ser jeg nå på som en styrke. Ikke en svakhet.

Det gjør meg autentisk. Det gir min empati dybde. Det gjør meg til en bedre lytter, lærer, rådgiver, venn og partner. Fordi jeg har vært der. Jeg vet hvordan det føles.

Det betyr ikke at smerten er helt borte. Det betyr at den ikke lenger styrer deg. At du kan leve et fullt liv ved siden av den.

Hvor lang tid tar dette normalt? Jeg tror ikke det finnes noen bestemt tid, siden dette er individuelt. Det avhenger av så mange faktorer – hvem du mistet, hvordan de døde, hvilken støtte du har rundt deg, hvilke verktøy du bruker.

Men en generell regel: Om det går mer enn seks måneder uten at du klarer å få grep om sorgen og smerten, anbefaler jeg å søke profesjonell hjelp. Det betyr ikke at det er noe galt med deg. Det betyr bare at du trenger litt ekstra støtte på reisen.

Man har gjennomført den viktigste delen av en sunn sorgprosess når tankene, følelsene og handlingene ikke lenger er preget av smerte, tomhet og lidelse.

Pål-Esben Wanvig

Kommer det noe godt ut av døden?

Dette er et følsomt tema som lett kan misforstås.

Å si til noen som nettopp har mistet en de elsker at det kan komme noe godt ut av dette, kan oppfattes som kaldt og følelsesløst. Som en fornærmelse mot smerten de føler.

«Hvordan kan du si at det er noe godt med at barnet mitt døde?» «Hvordan kan du snakke om muligheter når jeg knapt klarer å stå opp om morgenen?»

Jeg forstår. Jeg har vært der. Og jeg ville aldri si dette til noen som fortsatt er midt i det verste sjokket.

Men min livserfaring tilsier noe annet enn at tap bare er tap.

Selv de største traumaene i mitt liv har alltid hatt et stort potensial av muligheter liggende der for meg i ettertid. Ikke umiddelbart synlige – men der.

I øyeblikket sjokket oppstår – og i de påfølgende ukene og månedene – er det selvfølgelig vanskelig å se dette. Sjokket blokkerer vår evne til å se og tenke klart. Alt er mørkt. Alt er smerte.

Men når den verste stormen har lagt seg, er det mulig å se landskapet som åpner seg opp. Et nytt landskap. Annerledes enn det gamle – men ikke nødvendigvis verre.

Om vi vil. Om vi er villige til å se.

Spørsmålet er om vi er villige til å åpne oss for det gode som kan komme ut av en situasjon som virker håpløs der og da.

Dette er et valg. Kanskje det vanskeligste valget vi noensinne vil ta. Å velge å se etter lyset i mørket. Å velge å lete etter mening i det meningsløse

En av mine grunnfilosofier som jeg lever livet ut fra, er at det finnes en løsning på stort sett alle problemer. Og jo større problemet er, desto større muligheter ligger og venter på oss – om vi er villige til å akseptere dem.

Det er et bevisst valg vi gjør. Ingen tvinger oss til å finne mening. Ingen krever at vi vokser. Men muligheten er der.

De tre mest omfattende traumaene jeg har opplevd så langt i livet, har gitt meg mer styrke, visdom og mening i ettertid enn noe annet. Mer enn noen bok jeg har lest. Mer enn noen kurs jeg har tatt. Mer enn noen lærer jeg har hatt.

Det første traumaet var å miste min far. Selv om de første årene etterpå var fylt med tomhet og smerte, viste han meg veien til den jeg er i dag. Hadde han ikke dødd – på den måten, på det tidspunktet – ville jeg kanskje fortsatt sittet på et kontor foran PC’en.

Det andre traumaet var burnoutet som nesten tok livet av meg i 2003. Det skulle endre livet mitt komplett og legge fundamentet for det fantastiske livet jeg får lov til å leve i dag. Uten det burnoutet ville jeg aldri ha funnet sjamanismen. Aldri ha startet skolen. Aldri ha hjulpet alle de menneskene jeg har hjulpet siden.

Det tredje traumaet var å miste min sønn Wotan. Selv om det bare er fire måneder siden han forlot oss, har jeg en ekstrem takknemlighet for den tiden han var med oss – og for de mulighetene han åpnet opp i våre liv.

Han lærte oss om kjærlighet på en måte vi aldri hadde forstått før. Han lærte oss om hva som virkelig betyr noe. Han brakte Maria og meg nærmere hverandre enn vi noensinne hadde vært.

Jeg ville ikke ha byttet bort den lærdommen for noe i verden. Selv om prisen var høy – var gaven også stor.

Det å skrive disse ordene til deg har vært en helbredende prosess i seg selv for meg. Å sette ord på det som har skjedd. Å dele det med deg. Å vite at kanskje vil det hjelpe noen annen på deres reise.

Jeg håper min erfaring vil være til nytte for deg og dine.

Og jeg håper du vet at uansett hvor mørkt det føles akkurat nå, så finnes det en vei ut. En vei videre. En vei hjem.

Du trenger ikke gå den alene.