Sliter du med å være perfeksjonist? Lær hvorfor du aldri blir det – og hvordan du unngår jaget!

Perfeksjonisme er blitt en av vår tids store folkesykdommer. Alt skal være perfekt. Kroppen. Karrieren. Familien. Hjemmet. Livene våre på Instagram. Men her er sannheten ingen snakker om: Det perfekte mennesket finnes ikke. Det har aldri gjort det. Og jakten på dette fantombildet holder millioner av mennesker fanget i et hamsterhjul av stress, utmattelse og konstant misnøye.

I denne artikkelen deler jeg hvordan perfeksjonismen nesten knekket meg – og hvordan jeg fant veien ut. Du får verktøy som faktisk virker. Ikke teori, men erfaringer fra min egen reise og fra hundrevis av mennesker jeg har hjulpet gjennom tjue år.

En gang var jeg stolt av å være perfeksjonist

Det var en del av hvem jeg var. Min identitet. Min styrke.

Eller det trodde jeg.

Alt skulle være 100 prosent. Hver rapport. Hver presentasjon. Hvert prosjekt. Jeg strebet kontinuerlig for at ting skulle bli bedre og bedre. Selv den største suksess var aldri god nok – for alt kunne jo alltid bli enda bedre. Enda mer polert. Enda mer gjennomarbeidet.

Det var aldri nok.

Som sivilingeniør og bedriftsleder hadde jeg lært å optimalisere alt. Prosesser. Systemer. Resultater. Mennesker. Meg selv. Jeg behandlet livet som et ingeniørprosjekt – noe som kunne og skulle finjusteres til perfeksjon.

Jeg husker hvordan jeg kunne sitte til langt på natt og jobbe med en rapport som allerede var god nok. Men «god nok» var ikke et begrep i mitt vokabular. Jeg jaktet på det perfekte ordvalget, den perfekte formuleringen, den perfekte strukturen. Timer og timer gikk. Familien ventet. Kroppen skrek om hvile. Men perfeksjonisten i meg var døv for alt annet enn kravet om mer.

I desember 2003 kollapset hele systemet.

Jeg våknet brutalt opp fra min illusjon om hva livet handler om. Utbrent. Ødelagt. Ute av stand til å fungere. Kroppen nektet å adlyde. Hodet var tåke. Energien var borte – ikke bare redusert, men fullstendig uttømt.

Legene snakket om at jeg kanskje aldri ville komme tilbake til arbeidslivet. De diskuterte uføretrygd. Permanent.

Det var den mest smertefulle oppvåkningen i mitt liv.

Men også den viktigste.

Samfunnet glamoriserer perfeksjonisme

Se deg rundt. Budskapet er overalt. Det trenger seg inn i bevisstheten fra alle kanter.

Vi skal ha en perfekt kropp. Fasaden skal være upåklagelig med hus, bil, hytte ved sjøen og glade barn i matchende klær. Jobb og inntekt definerer vår sosiale status. Jo høyere og raskere vi klatrer på karrierestigen, desto mer verdifulle og perfekte er vi i samfunnets øyne.

Instagram viser oss glitrende øyeblikksbilder fra andres tilsynelatende perfekte liv. Filtrerte bilder av perfekte middager, perfekte ferier, perfekte familieøyeblikk. LinkedIn mater oss med suksesshistorier fra folk som ser ut til å mestre alt. Reklamen forteller oss at vi bare mangler én ting til for å være komplette – og den tingen kan selvfølgelig kjøpes.

Vi sammenligner vårt indre kaos med andres ytre fasade. Og vi taper hver gang.

Vi lever i en verden hvor våre egne og andres forventninger fører til at vi ofte kun eksisterer. Vi haster fra det ene til det andre. Svarer på meldinger. Sjekker sosiale medier. Leverer og henter barn. Jobber overtid. Trener. Handler. Vasker. Rydder. Organiserer. Planlegger.

Alt dette blir støttet opp av en gigantisk selvhjelpsindustri som forsyner oss med verktøy for å bli enda mer produktive, enda mer effektive, enda mer perfekte. Bøker om morgenrutiner. Apper for tidsstyring. Podcaster om optimalisering. Kurs i produktivitet.

Alt sammen lover å hjelpe oss bli bedre. Mer perfekte. Nærmere det idealet vi jager.

Men ingen stiller det grunnleggende spørsmålet: Er dette målet i seg selv oppnåelig? Eller jager vi en skygge som alltid beveger seg vekk fra oss?

Perfeksjonisme er et fatamorgana

Her er paradokset som endret alt for meg: Perfeksjonisme er en luftspeiling. Et fatamorgana i ørkenen.

Det er å streve mot noe som ikke eksisterer. Som å jage horisonten – uansett hvor fort du løper, kommer du aldri nærmere. Den beveger seg alltid like langt unna.

Tenk på det.

Hva er egentlig «perfekt»? Hvordan måler vi det? Hvordan ser det ut? Hvem definerer det? Hvem har autoritet til å si at noe har nådd perfeksjon?

Ingen.

For perfeksjon er et konsept uten innhold. En tom boks vi fyller med stadig nye krav. Hver gang vi nærmer oss det vi trodde var perfekt, flytter målstreken seg.

De fleste forfattere kjenner dette dilemmaet godt. Målet om å skrive den perfekte boken er trolig den viktigste årsaken til at de fleste påbegynte bøker aldri blir publisert. Fordi det finnes ingen perfekt bok. Selv mesterverkene – de vi setter på pidestall – var kompromisser. Punktum måtte settes et sted. Forfatteren måtte til slutt si: «Nok».

Selv etter tjue runder med redigering finner man alltid noe som kunne vært bedre. En setning som kunne vært strammere. Et avsnitt som kunne vært tydeligere. En metafor som ikke sitter helt.

Da jeg skrev min første artikkel i 2009, tok det meg over fire uker. Fire uker! Jeg polerte hver setning til den skinte. Eller det trodde jeg. Jeg satt oppe om nettene og finpusset. Byttet ut ord. Flyttet avsnitt. Skrev om igjen og igjen.

Når jeg leser den artikkelen i dag, er jeg ikke akkurat stolt over resultatet. Den er stiv. Overarbeidet. Man kan nesten kjenne perfeksjonistens angst mellom linjene.

Artikkelen du leser nå? Den tok meg noen timer.

Forskjellen er ikke at jeg bare har blitt flinkere til å skrive. Jeg har forstått hva perfeksjonisme egentlig er – og hvordan jeg unngår å lide under den. Den innsikten har forandret livet mitt på måter jeg knapt kunne forestille meg den gangen jeg lå utbrent i sengen og lurte på om jeg noensinne ville fungere igjen.

Hvis du ser etter perfeksjon, vil du aldri bli fornøyd.

Leo Tolstoj

Prisen vi betaler

Å streve mot det irrasjonelle målet om perfeksjonisme gjør millioner av mennesker frustrerte, stresset, syke og ulykkelige. Dette er ikke overdrivelse. Det er ikke dramatisering.

Det er dokumentert virkelighet (referanse 1, 2, 3 og 4).

Forskning viser gang på gang at jaget etter perfeksjonisme fører til kronisk negativt stress. Denne typen stress – det vedvarende, aldri-hvilende presset – gjør noe med kroppen. Det forstyrrer hormonsystemet. Det svekker immunforsvaret. Det øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. Det åpner døren for psykiske lidelser som depresjon og angst.

Jeg kjenner dette på kroppen. Bokstavelig talt. Min utbrenthet var ikke et uhell. Den var den logiske konsekvensen av år med perfeksjonistisk selvpining.

Se på tallene. Bruken av antidepressiva i USA har økt med 400 prosent siden begynnelsen av 1990-tallet. I 2012 brukte 13 prosent av den amerikanske befolkningen antidepressiva – nesten en dobling på bare et tiår. Og tallene fortsetter å stige.

Mens utviklingen i USA ofte trekkes frem som dramatisk, er tendensen i Norge ikke vesentlig annerledes. Bruken av antidepressiva har økt jevnt gjennom flere tiår, og allerede i 2011 fikk rundt 300 000 nordmenn slike medisiner – tilsvarende over seks prosent av befolkningen på den tiden. Siden da har tallene fortsatt å stige.

Kvinner bruker omtrent dobbelt så mye antidepressiva som menn, og bekymringsfullt nok har også bruken blant unge økt betydelig: I 2024 gikk nesten 10 000 barn og unge mellom 10 og 19 år på antidepressiva.

Med andre ord ser vi den samme utviklingen her hjemme som internasjonalt – en stadig større del av befolkningen regulerer hverdagen sin med medikamenter, ofte uten at de underliggende årsakene til smerte, stress og psykisk belastning blir adressert.

Er ikke dette paradoksalt? Vi lever i den mest vellykkede og rikeste perioden i menneskehetens historie. Vi har mer av alt. Mer mat. Mer komfort. Mer teknologi. Mer underholdning. Mer muligheter.

Likevel er vi mer ulykkelige enn noensinne i moderne historie.

Kanskje fordi vi har mer av feil ting. Og jager enda mer av det som aldri kan mette oss. Vi fyller livet med ting og prestasjoner og merkelapper – men tomheten forsvinner ikke. Den bare vokser.

For perfeksjonisme handler dypest sett om frykt. Frykt for ikke å være bra nok. Frykt for avvisning. Frykt for å bli avslørt som den uperfekte vi innerst inne vet at vi er.

Og frykt er en dårlig motivator for et godt liv.

Karōshi – når perfeksjonismen dreper

I Japan har de et eget ord for det: Karōshi.

Det betyr «død etter overarbeid».

Les den setningen en gang til. La den synke inn.

De har faktisk et eget ord for å jobbe seg til døde. Et begrep som er så vanlig at det trengte sitt eget navn.

For å bli klassifisert som karōshi må ofrene ha jobbet mer enn 100 timer overtid måneden før de døde. Eller 80 timer overtid i to påfølgende måneder det siste halvåret. Typiske dødsårsaker er hjerteinfarkt, slag og selvmord (ref. 5).

Tenk på det. Mennesker jobber seg bokstavelig talt i hjel. Ikke på grunn av ytre tvang. Men på grunn av en indre overbevisning om at de må. At det forventes. At de ikke er gode nok hvis de ikke gir alt – og litt til.

Japan er kanskje ekstremt. En vanlig arbeidsuke der er ofte 60-90 timer. I denne kulturen handler det lite om balansen mellom jobb og fritid. 70 prosent av mennene og 60 prosent av kvinnene i alderen 18-34 har ikke et forhold til en partner. Av disse er 42 prosent av mennene og 44 prosent av kvinnene jomfruer (ref. 6).

Ikke fordi de ikke ønsker nærhet. Men fordi de ikke har tid. Ikke har energi. Ikke har rom i et liv som er fylt til randen med arbeid og prestasjoner.

Men Japan er ikke unikt. Mexico ligger på toppen når det gjelder overarbeid, med USA hakk i hæl. I Kina dør over 600.000 mennesker hvert år på grunn av overarbeid.

Seks hundre tusen mennesker. Hvert eneste år.

Det er en hel by som forsvinner. År etter år. Fordi mennesker tror at de må jobbe hardere, lenger, mer perfekt – for da vil de endelig nå frem.

Men «frem» er et sted som ikke finnes. Det er luftspeilingen i ørkenen. Du kan gå mot den hele livet uten å komme nærmere.

Perfeksjonismens mange ansikter

De fleste jeg møter i mitt arbeid som livsveileder og sjaman, er på en eller annen måte drevet av perfeksjonistjaget. Men det trenger ikke se ut som den stereotypiske karrierejegeren i dress som jobber 80-timers uker.

Perfeksjonismen har mange ansikter. Den tilpasser seg. Kamuflerer seg. Sniker seg inn i de mest uventede hjørner av livet.

Den hjemmeværende forelderen som føler at alt må være perfekt organisert. Alle måltider hjemmelagde. Alle aktiviteter planlagt. Alle barnas behov møtt umiddelbart. Som føler seg som en fiasko hver gang huset er rotete, barna krangler, eller middagen blir frosenpizza.

Studenten som leser til hun kollapser fordi hun må ha toppkarakterer. For hvem er hun hvis hun ikke er best? Hva er hun verdt hvis hun bare er «god»?

Legen som aldri føler seg kompetent nok. Som ligger våken om natten og bekymrer seg for om hun tok riktig beslutning. Som leser forskningsartikler i ferien fordi hun må holde seg oppdatert.

Kunstneren som aldri viser frem verkene sine fordi de ikke er «ferdige». Fordi de alltid kunne vært bedre. Fordi verden ikke fortjener å se noe som ikke er perfekt.

Pensjonisten som ikke klarer å slappe av fordi det alltid er noe som burde vært gjort. Hagen kunne vært finere. Huset renere. Barnebarna skulle hatt mer tid.

Den arbeidsledige som føler seg verdiløs. Fordi verdien var knyttet til jobben, til tittelen, til prestasjonen. Uten det – hvem er man da?

Det spiller ingen rolle hvem du er eller hva du gjør. Perfeksjonisttrollet eksisterer som et aktivt program i underbevisstheten. Det går av seg selv. Automatisk. Uten at vi ber om det. Ofte uten at vi engang er klar over det.

Min vei ut av hamsterhjulet

For meg startet veien ut av hamsterhjulet da jeg ikke hadde noe valg. Kroppen tok valget for meg.

Etter utbrentheten i 2003 lå jeg i sengen lenge. Ute av stand til å jobbe. Ute av stand til å prestere. Ute av stand til å være den perfekte versjonen av meg selv som jeg hadde bygget hele identiteten min rundt.

I den stillheten måtte jeg spørre meg selv det grunnleggende spørsmålet:

Handler livet om å fungere som en perfekt maskin, slik at jeg blir ansett som et verdifullt menneske etter samfunnets standarder?

Eller handler det om å leve? Virkelig leve. Med alle mine feil og mangler. Som det menneskelige vesenet jeg faktisk er.

Da jeg lå der, ute av stand til å jobbe, ute av stand til å prestere, skjedde noe merkelig. Noe jeg ikke hadde forventet.

Verden gikk videre uten meg.

Akkurat like godt.

Prosjektene ble fullført av andre. Møtene ble holdt uten meg. Beslutningene ble tatt. Bedriften fungerte.

Jeg var ikke uunnværlig. Ingenting kollapset fordi jeg ikke var der. Alle de perfekte resultatene jeg hadde slitt meg halvt i hjel for å oppnå? De betød ingenting lenger. De kunne ikke hjelpe meg nå.

I starten førte denne erkjennelsen til frustrasjon, selvmedlidenhet og depresjon. Hvis jeg ikke var uunnværlig – hvem var jeg da? Hvis prestasjonene mine ikke definerte meg – hva var jeg verdt?

Men etter hvert åpnet det for noe helt nytt. En frihet jeg aldri hadde kjent. En mulighet til å definere meg selv på nytt. Ikke ut fra hva jeg gjorde, men ut fra hvem jeg var.

Det handlet om å leve hvor jeg aksepterer at mennesker per definisjon er feilbarlige vesener av natur.

Ikke frykt for perfeksjonisme – du vil aldri oppnå det.

Salvador Dalí

Jeg har aldri møtt et perfekt menneske

Har du?

Jeg har møtt tusenvis av mennesker gjennom mitt arbeid de siste tjue årene. Rike og fattige. Vellykkede og mislykkede etter samfunnets mål. Unge og gamle. Fra alle verdens hjørner. Toppledere og hjemløse. Kunstnere og ingeniører.

Jeg har aldri møtt ett eneste menneske som ikke gjør feil. Mange feil. Hele tiden.

De smarteste menneskene jeg kjenner gjør feil. De mest kompetente gjør feil. De mest omsorgsfulle gjør feil. De mest velmenende gjør feil.

Feil er en del av det å være menneske. Like naturlig som å puste.

Likevel bruker de fleste av oss enorme mengder energi på å unngå å gjøre feil. Vi er redde for å gjøre feil på jobben. Redde for å si feil ting. Redde for å feile på eksamen. Redde for ikke å være bra nok. Redde for ikke å ha de rette klærne. Redde for å stille dumme spørsmål. Redde for å få spørsmål vi ikke kan svare på.

Redde for hva folk vil tenke om oss.

Frykten fortsetter i det uendelige. Den mater seg selv. Jo mer vi frykter feil, jo mer energi bruker vi på å unngå dem. Jo mer energi vi bruker, jo mer slitne blir vi. Jo mer slitne vi blir, jo flere feil gjør vi. Jo flere feil vi gjør, jo mer frykter vi dem.

Det er en spiral som aldri ender. Med mindre vi velger å hoppe av.

Prestasjonsangstens lammende grep

I mine over tjue år som lærer har jeg sett noe trist gjenta seg om og om igjen. Et mønster som knuser drømmer og holder tilbake potensialet til fantastiske mennesker.

Jeg møter talentfulle mennesker med mye kunnskap. De har alt som skal til for å lykkes. Intelligens. Utdanning. Erfaring. Lidenskap. De brenner for det de gjør.

Men de blir stoppet på veien. Ikke av ytre hindringer. Ikke av mangel på muligheter. Men av sin egen prestasjonsangst.

Tenk om jeg skulle få et spørsmål jeg ikke kan svare på? Hva vil folk tro om meg da? Jeg er jo lærer – jeg må kunne alt! Jeg er jo ekspert – jeg kan ikke vise svakhet!

Dette fører til en evig jakt etter mer kunnskap. Lese flere bøker. Gå på flere kurs. Ta flere utdannelser. Samle flere sertifiseringer. For når jeg har nok kunnskap og er perfekt nok – da skal jeg starte opp. Da skal jeg dele det jeg kan.

Problemet er at «nok» aldri kommer.

De fleste vil aldri føle seg gode nok, uansett hvor mye kunnskap de får. For hver bok de leser, oppdager de ti nye de burde ha lest. For hvert kurs de tar, ser de fem nye de mangler. For hver eksamen de består, dukker det opp nye sertifiseringer de burde ha.

Så de venter. Og venter. Og livet går. Og verden går glipp av gavene de kunne ha gitt.

Jeg har sett det mange ganger. Mennesker med så mye å gi som aldri gir det. Fordi de venter på å bli perfekte først.

Men perfekt kommer aldri. Fordi perfekt ikke finnes.

Jeg ELSKER å gjøre feil!

Denne setningen endret livet mitt.

Den høres kanskje ut som en klisjé. Som noe man sier på et motivasjonsseminar før man går tilbake til det vanlige livet og fortsetter som før.

Men for meg var det en revolusjon. En fullstendig omveltning av hvordan jeg så på meg selv og verden.

Første steg ut av perfeksjonismens hamsterhjul er å akseptere at det å gjøre feil er helt naturlig. Ikke bare naturlig – det er nødvendig. Det er selve grunnlaget for all læring, all vekst, all utvikling.

Hvorfor skal du kjempe mot din egen natur? Hvorfor bruke livet på å fornekte det mest grunnleggende ved det å være menneske?

Hvorfor ikke heller spille på lag med naturen? Omfavne den?

Tenk deg at du vil bli en dyktig tennisspiller. Er det mulig uten å gjøre tusenvis av feil først? Alle de ballene som går i nettet. Alle de servene som lander utenfor. Alle de returene som mislykkes.

Er det mulig å lære å spille piano uten å treffe feil tangenter? Uten de skjærende tonene som får deg til å krympe deg?

Er det mulig å lære å gå uten å falle? Uten alle de gangene du mistet balansen som barn?

Selvfølgelig ikke.

Feil er vår største læremester. De viser oss hvor grensene er. De tvinger oss til å tenke nytt. De avslører hva som fungerer og hva som ikke fungerer. De åpner dører vi ikke visste fantes.

Hver feil er en gave innpakket i ubehag. Den forteller deg noe viktig. Den lærer deg noe nytt. Den flytter deg fremover – hvis du lar den.

Uten feil er det ingen vekst. Ingen utvikling. Ingen transformasjon. Bare stillstand. Bare den samme dagen om og om igjen.

Jo mer du prøver å unngå å gjøre feil, desto flere muligheter tar du fra deg selv. Muligheter til å vokse. Til å endre det du ikke liker i livet ditt. Til å bli lykkeligere. Til å leve mer fullstendig.

Den eneste måten jeg vet om for å bli dyktig i noe, er å kaste seg ut i det etter at man har lært seg grunnkunnskapen. Ikke vente til du er perfekt. Ikke vente til du kan alt. Men hoppe ut i det og lære underveis.

Det er først når læreren begynner å undervise studenter at hun begynner å forstå hva det virkelig handler om å være lærer. Gjennom alle feilene hun gjør. Gjennom alle gangene hun må si «det vet jeg ikke». Gjennom alle øyeblikkene hvor hun føler seg utilstrekkelig.

Det er i de øyeblikkene hun vokser.

Første steg ut av perfeksjonismens hamsterhjul er å akseptere at det å gjøre feil er helt naturlig. Ikke bare naturlig – det er nødvendig. Det er selve grunnlaget for all læring, all vekst, all utvikling.

Pål-Esben Wanvig

Men er virkelig alle feil bra?

Dette er et viktig spørsmål. Et nødvendig spørsmål.

Svaret er nei. Ikke alle feil er bra i seg selv.

Det å oppsøke feil for feilenes skyld fører deg bare inn i et annet hamsterhjul. En annen form for destruktivitet kamuflert som frigjøring.

Nøkkelen er å lære av feilene vi gjør. Å bruke dem som kompass. Å la dem vise oss veien videre – ikke ved å gjenta dem, men ved å forstå dem.

Feilene hjelper oss å stille de riktige spørsmålene. De skaper bevissthet. De viser oss hvor kunnskapen mangler og erfaringen trengs. De peker på blinde flekker vi ikke visste vi hadde.

Men de gjør dette bare hvis vi stopper opp og reflekterer. Hvis vi spør oss selv: Hva kan jeg lære av dette? Hva forteller denne feilen meg? Hvordan kan jeg bruke denne erfaringen til å bli bedre?

Hvis du gjør samme feil om og om igjen, betyr det at du ikke ønsker å lære. At du ikke tar deg tid til å reflektere. At du bare løper videre uten å se deg tilbake.

Da blir feilene til frustrasjon i stedet for frihet. Til gjentakelse i stedet for vekst.

Den kloke lærer av sine feil. Den vise gjør det bare én gang. Det er ikke feilene i seg selv som har verdi – det er lærdommen vi henter fra dem.

Naturens visdom

I mitt arbeid som sjaman har jeg lært mye av naturen. Den er min største lærer.

Og naturen jager aldri perfeksjon.

Se på et tre. Grenene vokser ikke i perfekt symmetri. Bladene er ikke identiske. Barken har uregelmessigheter og sprekker. Og likevel er treet vakkert. Ikke på tross av sine «feil», men på grunn av dem.

Se på en elv. Den følger ikke en rett linje. Den bukter seg. Tar omveier. Finner nye veier når den blir blokkert. Den kjemper ikke mot steinene – den flyter rundt dem.

Se på årstidene. Vinteren ser ut som død. Bladene faller. Alt visner. Men det er nettopp denne «døden» som gjør våren mulig. Nedbrytningen som gir næring til ny vekst.

Naturen forstår noe vi har glemt: At «feil» er en menneskelig konstruksjon. At det vi kaller ufullkommenhet er selve livet. At vekst skjer gjennom prøving og feiling, ikke gjennom perfeksjon.

Når vi jager perfeksjon, kjemper vi mot livets grunnleggende natur. Vi prøver å tvinge elven til å flyte rett. Vi prøver å forme treet til symmetri. Vi prøver å stoppe årstidene.

Det er en kamp vi aldri kan vinne.

Fire konkrete steg for å slippe fri

Her er verktøyene som har hjulpet meg og hundrevis av mine studenter å komme ut av perfeksjonismens grep. De er ikke teoretiske ideer. De er praksiser som fungerer.

Men de krever at du faktisk gjør dem. Ikke bare leser om dem. Ikke bare nikker gjenkjennende. Men gjør dem. Dag etter dag. Uke etter uke.

1. Aksepter at du er et menneske

Dette høres enkelt ut. Det er det ikke.

Dyp aksept av at du er et feilbarlig menneske – ikke en ufeilbarlig maskin – er første steg. Det handler ikke om å gi opp eller senke ambisjonene. Det handler om å slutte å kjempe mot din egen natur.

Du er ikke laget for å være perfekt. Du er laget for å være menneskelig. Med alt det innebærer. Med alle feilene. Med alle begrensningene. Med alle styrkene og svakhetene.

Denne aksepten er ikke passiv. Den er ikke resignasjon. Den er en aktiv omfavnelse av hvem du faktisk er – ikke hvem du tror du burde være.

Når du aksepterer at feil er en del av pakken, slipper du taket i frykten. Og når frykten slipper, frigjøres store mengder energi som du kan bruke på å faktisk leve.

2. Start dagen med et nytt mantra

Hver morgen, foran speilet, si dette til deg selv:

«Jeg elsker å være et feilbarlig menneske! Jeg åpner armene mine for feilene jeg kommer til å gjøre i dag – for de er mine største læremestere! Jeg er nysgjerrig på hva min neste feil vil være!»

Ja, det føles rart i starten. Kanskje til og med latterlig. Du kommer til å føle deg dum. Du kommer til å tvile på om dette har noen effekt.

Gjør det likevel. I 90 dager. Se hva som skjer.

Dette er ikke bare positive ord. Det er en omprogrammering av underbevisstheten. Du erstatter det gamle programmet – «feil er farlig, feil må unngås, feil betyr at jeg ikke er bra nok» – med et nytt: «feil er verdifullt, feil er læring, feil er vekst».

Underbevisstheten lærer gjennom repetisjon. De gamle programmene ble installert gjennom år med gjentakelse. De nye programmene krever det samme.

90 dager er et minimum. Men allerede etter noen uker vil du merke forandringer. Du vil ta ting lettere. Reagere mildere på egne feil. Føle deg friere.

3. 80 prosent er alltid bra nok

Paretos prinsipp sier at vi bruker 20 prosent av ressursene for å oppnå 80 prosent av resultatet. De resterende 80 prosent av ressursene går til å jakte etter de siste 20 prosentene.

80 prosent av innsatsen din går til de siste 20 prosentene av resultatet. Fire femtedeler av energien din brukes på den lille finishen som nesten ingen legger merke til.

Perfeksjonisten går alltid for 100 prosent. Hun kan ikke stoppe før alt er perfekt. Før hvert komma er på plass. Før hver detalj er gjennomarbeidet.

Men den som har hoppet ut av hamsterhjulet har forstått noe viktig: 80 prosent er bra nok. Ikke fordi vi ikke bryr oss. Ikke fordi vi er late. Men fordi det er så mye annet verdifullt i livet å bruke de resterende ressursene på.

Som å leve.

Som å være til stede med familien. Som å nyte en solnedgang. Som å ha en samtale uten å sjekke klokken. Som å puste. Som å bare være.

De siste 20 prosentene er nesten aldri verdt 80 prosent av ressursene dine. Spesielt ikke når prisen er helsen din. Relasjonene dine. Gleden din.

4. Bruk avbruddshåndtering når du feiler

Når du gjør en feil og kjenner de negative følelsene komme – frustrasjonen, skammen, selvkritikken, den indre stemmen som sier at du er udugelig – har du et valg.

Du kan la deg rive med i følelsenes strøm. La den indre kritikeren ta over. Drukne i selvbebreidelse.

Eller du kan bruke avbruddshåndteringsteknikken for å frigjøre deg fra lidende emosjonelle tilstander som er beskrevet i artikkelen «Lær hvordan du kan leve et lykkelig og meningsfylt liv i din livssituasjon» .

Dette snur feil fra fiender til lærere. Fra problemer til muligheter. Fra nederlag til vekst.

Jeg elsker å være et feilbarlig menneske – det betyr at jeg aksepterer min grunnleggende natur.

Pål-Esben Wanvig

Kunsten å være et menneske

Det krever mot å tillate seg selv å være et menneske som lever. I motsetning til den perfekte maskinen samfunnet ønsker vi skal være.

Det krever mot å si: «Dette er godt nok.» Å slippe taket. Å stole på at verden ikke kollapser om du ikke er perfekt.

Men premien er ufattelig stor.

Før jeg ble utbrent, var jeg som en maskin. Jeg trodde jeg var uunnværlig. Jeg hadde et kontrollbehov som sa at det var kun jeg som var i stand til å gjøre ting bra nok. At hvis jeg slappet av, ville alt falle sammen.

Da jeg gikk i bakken, forsto jeg at dette var en løgn. En løgn jeg hadde fortalt meg selv så mange ganger at jeg trodde den var sann.

Jeg forsto at lykke og mening aldri ville komme så lenge jeg definerte min egen verdi ut fra andres målestokker. Så lenge jeg lot samfunnet bestemme hva suksess betydde. Så lenge jeg levde mitt liv basert på hva andre forventet.

I dag vet jeg at ekte livsglede og mening kun kan komme innenfra. Fra å kjenne mine egne grunnleggende behov som menneske – og leve dem ut i hverdagen. Ikke andres behov. Ikke samfunnets forventninger. Mine behov.

Det handler ikke om egoisme. Det handler om autentisitet. Om å være sann mot den jeg er. Om å leve fra innsiden og ut, ikke fra utsiden og inn.

Som for eksempel denne artikkelen

Jeg har brukt formiddagen på å skrive den. Nå er det lunsj.

Kunne den vært bedre? Selvfølgelig. Absolutt. Jeg kunne uten problemer brukt en uke eller to til på å polere hvert ord. Finpusse hver setning. Omstrukturere hvert avsnitt.

Ville det gitt meg mer mening og lykke? Nei.

Ville det gitt deg drastisk høyere verdi å lese den? Nei.

80 prosent er og blir bra nok.

Ideene jeg bringer videre, er til inspirasjon for å kunne skape et bedre liv. De er frø jeg planter. Nå er det opp til deg om du vil vanne dem. Om du vil la dem spire. Om du vil prøve ut dette eller ikke.

Jeg respekterer din frie vilje til å velge det som er rett for deg. Jeg er ikke her for å overtale deg. Bare for å dele det som har hjulpet meg og så mange andre.

Jeg velger å bruke de resterende 80 prosentene av mine ressurser til å leve – ikke til å perfeksjonere artikkelen. Resten av dagen vil jeg nyte sammen med min kjære kone i hagen vår.

Solen skinner. Blomstene dufter. Fuglene synger. Og jeg fryder meg over det livet jeg får lov til å leve.

Et ufullkomment, rotete, vidunderlig menneskelig liv.

Jeg vil være perfekt – det betyr å tro at menneskets grunnleggende natur er noe tull.

Pål-Esben Wanvig

Den dypere sannheten

Perfeksjonisme handler egentlig ikke om å være perfekt. Det handler om å være elsket.

Et sted på veien lærte vi at kjærlighet må fortjenes. At vi må prestere for å være verdige. At vi må være gode nok – perfekte nok – for å bli akseptert.

Kanskje lærte vi det av foreldre som satte betingelser for sin kjærlighet. Kanskje av et skolesystem som rangerte oss etter prestasjoner. Kanskje av et samfunn som forteller oss at vi er det vi gjør.

Men dette er en løgn.

Du er ikke det du gjør. Du er ikke prestasjonene dine. Du er ikke resultatene dine. Du er ikke tittelen din eller inntekten din eller huset ditt eller bilen din.

Du er et menneske. Et bevisst vesen med en uendelig verdi som ikke kan måles, veies eller sammenlignes.

Og du fortjener kjærlighet – fra deg selv og andre – ikke fordi du er perfekt, men fordi du eksisterer.

Denne sannheten er frigjørende. Når du virkelig forstår den – ikke bare intellektuelt, men i hjertet – slipper perfeksjonismens grep. Fordi du ikke lenger trenger å bevise noe. Ikke lenger trenger å fortjene kjærlighet. Ikke lenger trenger å være perfekt for å være verdig.

​Referanser

1) Life Event, Stress and Illness http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3341916/

2) STRESS AND HEALTH: Psychological, Behavioral, and Biological Determinantshttp://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2568977/

3) 50 common signs and symptoms of stresshttp://www.stress.org/stress-effects/

4) Psychology Today: Why Stress Turns Into Depression https://www.psychologytoday.com/blog/in-practice/201303/why-stress-turns-depression

5) BBC: Can you work yourself to death? http://www.bbc.com/capital/story/20160912-is-there-such-thing-as-death-from-overwork

6) Washington Post: Japan has a worrying number of virgins, government finds. https://www.washingtonpost.com/news/worldviews/wp/2016/09/16/japan-has-a-worrying-number-of-virgins-government-finds/?utm_term=.e03c546a88d1

7) Center for Disease Control and Prevention. Antidepressant Use in Persons Aged 12 and Over: United States, 2005–2008: https://www.cdc.gov/nchs/data/databriefs/db76.htm

8) Percentage of Americans on Antidepressants Nearly Doubles: http://jama.jamanetwork.com/article.aspx?articleid=2467552#joi150128r28

9) The Rise of All-Purpose Antidepressants: http://www.scientificamerican.com/article/the-rise-of-all-purpose-antidepressants/