Vår indre ekspansjon – Hvorfor vil vi bli noe mer og bedre enn det vi er?

Hva er det som driver oss — helt fra vårt første åndedrag til det siste? Hvorfor kjenner vi en iboende lengsel etter vekst, utvikling og en dypere mening med livet?

I denne artikkelen utforsker vi ideen om «indre ekspansjon» — det universelle kallet til å vokse, skape, lære og bli mer enn vi er. Vi går på en reise gjennom tid og eksistens: fra universets fødsel, gjennom evolusjonens enorme landskap, og inn i hjertet av vår sjel.

Vi spør: Hva skjer med oss når denne lengselen leveres ut konstruktivt — og hva skjer når vi undertrykker den? Hvorfor opplever mange sykdom, tomhet eller stagnasjon når ekspansjonskraften blir undrertrykt, eller blir lagt i dvale?

Og viktigst av alt: Hvordan kan vi gjenkjenne, anerkjenne og bruke denne kraften som et verktøy for ekspansjon og vekst på veien mot et mer meningsfullt og oppfylt liv?

Mennesket skiller seg fra alle andre skapninger på denne planeten ved én fantastisk gave: fri vilje. Vi kan velge. Vi kan drømme. Vi kan forandre retningen på livet vårt – helt bevisst. Når som helst.

Ser vi på naturens mangfold, fra den enkle meitemarken til den kloke og følelsesrike elefanten, ser vi et fellestrekk: Alle lever fullt og helt i tråd med sin natur. De gjør det de er skapt for, uten å stille spørsmål ved egen verdi, mening eller retning.

Det er bare vi mennesker som kan trekke i nødbremsen og si:

«Nå er det nok. Jeg orker ikke mer utvikling. Jeg vil ikke følge min indre drivkraft lenger. Jeg får bare holde ut til jeg blir pensjonist.»

Og det er også bare vi som kan gå til det motsatte ytterpunktet og tenke:

«Hvis jeg bare jobber hardere, hvis jeg bare skaffer meg mer… alt det jeg uansett ikke kan ta med meg når livet er over… da vil jeg endelig føle meg oppfylt.»

Vi er de eneste vesener som aktivt kan velge å stoppe vår naturlige vekst — eller bruke hele livet på å jage det som ikke har noen varig betydning for sjelen eller vår dypeste eksistens.

At vi kan gjøre slike valg er både menneskets største styrke… og vår største utfordring.

Indre ekspansjon – Vår grunnleggende natur

For å forstå hva som driver deg – helt fra du trekker ditt første pust til du tar ditt siste – trenger du å se både den materielle og den metafysiske siden av eksistensen. Begge deler er like viktige og like uløselige fra hverandre. Og begge bærer i seg en kraft som stadig dytter deg fremover, ofte uten at du legger merke til det.

Denne kraften er ikke noe du selv har funnet på. Den har alltid vært der. Den er nedfelt i selve naturen din – i kroppen, i energien, i sjelen.

Alt du består av i din fysiske eksistens, har sin begynnelse i universets fødsel. Ifølge Big Bang-teorien eksploderte universet ut fra en uendelig liten energikule for rundt 14 milliarder år siden. I starten bestod alt av gass – først og fremst hydrogen og helium. Over milliarder av år ble denne gassen formet av gravitasjon, press og enorm varme til stjerner, planeter og galakser.

Og alt som ble skapt i stjernene – alle de tyngre grunnstoffene vi kjenner – ble senere spredt utover universet, der de gradvis ble del av nye solsystemer, nye verdener… og til slutt deg.

Du er, bokstavelig talt, laget av stjernestøv.

Når du forstår dette, blir én ting tydelig:

Grunnstoffene som bygger kroppen din, er skapt av eksplosjon, varme, trykk, bevegelse og uendelig ekspansjon. De kommer fra en kosmisk prosess som stadig søker å bli større, bredere, rikere og mer kompleks.

Med andre ord:

Ekspansjon er en del av din natur.

Et ønske om å vokse ligger i selve byggestoffene du er laget av.

Dypt i deg finnes en iboende drivkraft som alltid strekker seg fremover – mot utvikling, mot læring, mot å bli noe mer enn du var i går. Det er universets egen bevegelse som fortsetter å leve gjennom deg.

Hva forårsaket Big Bang?

Kanskje du har stilt deg spørsmålet: Hva var det egentlig som satte i gang Big Bang – og hvorfor?

Det er et av de største mysteriene menneskeheten noen gang har forsøkt å forstå. Å gripe intensjonen bak den kraften som skapte alt vi kjenner – rommet, tiden, materien, energien, selve muligheten for alt liv – er nesten umulig med vår menneskelige logikk. Enten vi velger å kalle denne kraften skaperkraft, universell intelligens, gud eller noe helt annet, er det vanskelig å fatte dens motiv, dens hensikt, dens dype årsak.

Det ligger utenfor tankens rekkevidde. Og likevel kan vi ane noen svar.

For selv om vi ikke kan forstå dette fullt ut, kan vi observere. Vi kan se på naturen. På solen, stjernene, jordens rytmer, livets sykluser, vår egen indre drivkraft. Vi kan se på hvordan alt i universet beveger seg, vokser, ekspanderer og stadig søker nye former, nye uttrykk, nye muligheter.

Gjennom å betrakte det som finnes rundt oss – og i oss – får vi et glimt av noe større:

En kraft som ønsker å skape.

En kraft som ønsker kontinuerlig utvikling.

En kraft som stadig utfolder seg i nye former.

Vi skal ikke gå dypere inn i den filosofiske delen av dette her, men gjennom å observere verden og universet slik de er, kan vi begynne å ane konturene av hva denne skapende kraften egentlig handler om.

Evolusjonen

Jorden ble til for rundt 4,6 milliarder år siden, og først nesten 600 millioner år senere oppsto de grunnleggende forutsetningene for liv: atmosfæren og vannet. Derfra begynte en ufattelig langsom, men målrettet reise. Det tok evolusjonen hele 3,6 milliarder år å skape den første flercellede organismen – men etter det skjøt utviklingen fart i et tempo som nesten er vanskelig å forstå.

Her er noen milepæler i dette enorme tidsspennet:

Når vi betrakter evolusjonen fra et ørneperspektiv, ser vi et tydelig mønster: Alt handler om ekspansjon.

Livet utvikler seg ikke for å stå stille — det vil utforske, vokse, transformere og bli noe mer. Det gjelder ikke bare arter, økosystemer og universet som helhet. Det gjelder også oss mennesker.

Vår menneskelige natur bærer i seg et dypt iboende driv: en lengsel etter å lære mer, bli mer, forstå mer, uttrykke mer av vårt potensial.

Å tro at vi mennesker er det endelige sluttproduktet i evolusjonens lange reise, er trolig en misforståelse. Dersom evolusjonen fortsetter — noe all natur peker på at den gjør — vil fremtiden sannsynligvis skape vesener som er langt klokere, mer modne og mer harmoniske enn oss.

Og kanskje er det nettopp denne ekspanderende retningen evolusjonen har fulgt i milliarder av år som også vekker vår egen indre drivkraft etter å vokse, utvikle oss og bli noe mer enn vi er i dag.

Skaperkraftens motivasjon bak vår eksistens

Hvis vi forsøker å gjøre en kvalifisert, men ydmyk gjetning basert på alt vi kan observere — i naturen, i universet og i oss selv — peker én ting seg tydelig ut:

Alt i tilværelsen synes å være drevet av en impuls mot ekspansjon.

Hvis denne skaperkraften, uansett navn vi velger å gi den, faktisk har en motivasjon eller hensikt med den materielle verden og vår eksistens, virker det sannsynlig at denne hensikten er dypt knyttet til nettopp dette:

en kontinuerlig utvikling, utvidelse og evolusjon av alt som er.

Det betyr at vår egen grunnleggende natur – helt ned på cellenivå, helt opp på sjelsnivå – bærer den samme drivkraften i seg.

Vi er skapt av ekspansjon. Vi er formet av evolusjon. Vi lever i et univers som strekker seg utover i alle retninger i hver eneste mikrosekund.

Da er det kanskje ikke så rart at vi mennesker også kjenner på denne lengselen.

Lengselen etter å vokse.

Et ønske om å lære mer, forstå mer, bli mer.

En indre bevegelse mot å utvide hvem vi er – i bevissthet, i innsikt, i kjærlighet og i erfaring.

Når vi ser det slik, blir det tydelig:

Å ville bli noe mer enn vi er i dag er selve kjernen i vår eksistens.

Det er naturens rytme som pulserer i oss.

Det er skaperkraftens impuls som fortsetter sitt arbeid gjennom våre valg, våre drømmer og våre liv.

Destruktiv ekspansjon

Den dype indre lengselen etter «noe mer» er en naturlig del av oss – en drivkraft som egentlig kan lede oss mot utvikling, mening og vekst. Men i vårt moderne samfunn blir denne kraften altfor ofte vendt i en retning som gjør oss syke.

I stedet for å utvikle oss som mennesker, søker mange å utvikle fasaden:

mer materiell velstand, høyere status, større karriere, mer anerkjennelse og stadig flere prestasjoner.

Problemet ligger ikke i ønsket om trygghet eller gode materielle rammer.

Problemet oppstår når disse tingene blir selve målet – når jakten på dem skjer på bekostning av kroppen, sjelen, relasjonene og livsgleden.

Vi lever i den mest velstående epoken i menneskets historie, og likevel bærer samfunnet preg av en epidemi av utbrenthet, depresjon, angst og kroniske helseplager. Denne bølgen av lidelse henger tett sammen med en livsstil som ligger milevis unna de naturlige rytmene vi ble formet av gjennom evolusjonen.

(Dette utdyper jeg i artikkelen «Kunsten å leve etter naturens sunne rytmer!».)

Mange av dem som søker hjelp hos meg for å finne veien ut av utbrenthet, står fast i en kombinasjon av arbeidsnarkomani, perfeksjonisme og manglende grenser. Ofte skjer dette helt ubevisst. På autopilot bruker de sin indre ekspansjonskraft på en måte som brenner lyset i begge ender – til det til slutt slokner.

Den indre kraften som kunne ha skapt liv og trivsel, blir i stedet vendt til noe som langsomt bryter oss ned og gjør oss syke.

Å legge lokk på ekspansjonskraften

Like skadelig som å misbruke vår indre ekspansjonskraft, er det å undertrykke den.

Når vi legger lokk på den naturlige trangen til å vokse, utforske og bli mer enn vi er i dag, skjer det noe stille, men dypt dramatisk på innsiden.

Vi begynner å miste gnisten.

Det kan vise seg som en følelse av indre tomhet, nummenhet eller manglende motivasjon. For noen blir det til nedstemthet eller depresjon. For andre viser det seg som en mild, men vedvarende frustrasjon over at livet «står stille», eller en følelse av at noe viktig mangler – uten helt å forstå hva det er.

Denne opplevelsen er ikke uvanlig i livsfaser der ekspansjonen stopper opp naturlig:

når man går fra et aktivt arbeidsliv til pensjonisttilværelse, mister jobben, lever med langvarig sykdom, eller rett og slett faller inn i en hverdag der alt går på autopilot og ingenting i livet stimulerer vekst, læring eller indre utvikling.

Når vi ignorerer vår indre ekspansjon, stenger vi også døren til livskraften, meningen og fremtidshåpet.

Nøkkelen til sunn ekspansjonskraft

Vi mennesker er de eneste levende vesener på denne planeten som ikke automatisk lever ut vår naturlige ekspansjonskraft – den drivkraften som fra naturens side skulle ha fulgt oss fra fødsel til død. I motsetning til dyr har vi fri vilje, og med den følger også muligheten til å velge imot vår egen natur.

Ser vi på tradisjonelle urfolk, som aboriginene før den moderne verdens innmarsj, finner vi noe bemerkelsesverdig:

Det var utenkelig for dem ikke å leve i full kontakt med sin natur. De levde i dyp resonans med jordens rytmer, sykluser og livspuls. I slike kulturer fantes det knapt begreper som tomhet, nummenhet, depresjon, angst eller kronisk sykdom – rett og slett fordi de ikke erfarte tilværelsen på den måten.

For oss moderne mennesker er nøkkelen derfor helt tydelig:

Vi må bevisst bruke vår frie vilje til å kanalisere denne indre ekspansjonskraften på en sunn måte — slik at den fører til tilfredshet, livsglede, vitalitet, mening og god helse.

Dette skjer ikke av seg selv.

Det krever innsats.

Det krever kultivering.

Det krever et bevisst valg om å leve nærmere vår egen natur.

Og det første skrittet er å begynne å forstå naturens rytmer — for naturen bærer svaret på hva som er våre egne sunne, iboende rytmer. Det er denne visdommen vi gradvis har mistet kontakt med i moderne tid.

Ønsker du å gjenoppdage disse rytmene og integrere dem i eget liv, anbefaler jeg på det varmeste artiklene:

• «Kunsten å leve etter naturens sunne rytmer!»
• Skogsbad: Naturens kraftfulle medisin mot stress, angst og utbrenthet

De gir praktiske råd og konkrete metoder for å finne tilbake til dine naturlige og sunne rytmer.

Sjelens trang til ekspansjon

Den tredje – og kanskje mest kraftfulle – mekanismen som driver oss mot vekst, utvikling og ønsket om å bli mer enn vi er i dag, springer ut av sjelens egen natur. Sjelens hjemmebane er et sted uten tid og rom, et tilstandsfelt der den er ett med absolutt alt som eksisterer. Den bærer en uendelighet av visdom, innsikt og ressurser – en helhet som ikke lar seg begrense.

Når sjelen velger å inkarnere inn i dette livet, skjer det noe ekstraordinært:

Den går frivillig inn i en begrensning.

Nesten som å ta på seg en symbolsk tvangstrøye av kropp, tid, rom, karma og fri vilje. De fleste av sjelens iboende evner og kunnskap blir lagt i dvale. Ikke fordi de forsvinner – men fordi de ville gjort selve inkarnasjonen meningsløs dersom vi hadde full tilgang til dem.

For tenk deg dette:

Hvis du fra første øyeblikk i livet hadde hatt tilgang til all visdommen sjelen din bærer – hvis du visste alt, forstod alt og aldri kunne overraskes –

hvordan skulle livet da lære deg noe som helst?

Hvordan skulle du vokse, utvikle deg, erfare noe nytt? Hva ville vært poenget med å være her?

Sannheten er at sjelen må begrenses for å kunne lære i en slik setting som vi lever i.

Det er selve kontrakten med den menneskelige erfaringen.

Og det er nettopp gjennom denne begrensningen at sjelen får mulighet til å utforske alt den ikke kan erfare i sin uendelige form:

• smaken av et jordbær
• følelsen av forelskelse
• gleden av en varm klem
• melankoliens dybde
• sorgen som river og helbreder
• utfordringer som presser oss til å vokse
• den grenseløse kjærligheten til et barn
• solnedgangens ro
• en stjerneklar himmel dansende med nordlys
• motgang, gjennombrudd, frydefullhet og alt som følger det menneskelige livet

Det er dette sjelen kom hit for:

å erfare det den ikke kan erfare i sin grenseløse natur.

Derfor bærer du en dyp trang til ekspansjon.

Det er ikke egoets krav – det er sjelens kall.

Resonansen til din sjel

Dypt inne i deg finnes en del av deg som ikke er bundet av tid eller rom – en stille, kraftfull resonans som alltid vibrerer i takt med sjelen din. Denne indre kjernen bærer også et dypt savn: et ønske om å vende tilbake til enhet, til det grenseløse, til sin opprinnelige natur der den er ett med alt.

Den lengter hjem.

Selv om hjertet ditt bærer denne flammen, blir den ofte oversett i vårt moderne samfunn. Den blir ignorert, undervurdert, gjort narr av, misforstått – eller undertrykt av egoets og intellektets evige behov for kontroll, prestasjon og ytre anerkjennelse.

Likevel brenner sjelens flamme videre.

Når du begynner å forstå den – og viktigere: når du begynner å samarbeide med den – åpner du døren til en kraft som er langt større enn noe intellektet kan skape. Dette er den sterkeste av de tre mekanismene vi har snakket om: den dyptliggende drivkraften som stadig skyver deg mot vekst, ekspansjon og et ønske om å bli mer enn du er i dag.

For sjelen søker alltid tilbake til enheten.

Den vokser, utvider seg, lærer og lengter – helt til den en dag får oppleve denne helheten igjen. Den vil aldri slutte å drive deg fremover.

Men hva du gjør med denne kraften, er opp til deg.

Du kan bruke den frie viljen din til å:

• undertrykke den
• ignorere den
• forsøke å fylle tomrommet med materielle goder som aldri vil mette sjelens lengsel
• eller drukne den i egoets krav, stress og ambisjoner

Men du kan også velge noe annet.

Du kan høre den hviskende stemmen i hjertet ditt.

Du kan følge lengselen som allerede finnes i deg.

Du kan si ja til sjelens kall og begynne reisen hjem – den episke reisen sjelen din kom hit for å erfare i denne inkarnasjonen.

Og du kan starte akkurat nå.

Sjelens episke reise

Hvis du ønsker å forstå denne dype lengselen som bor i deg – og hvordan du kan begynne å leve i tråd med sjelens kall – anbefaler jeg at du leser artikkelen «Er du klar for å starte din sjels episke reise?»

Der beskriver jeg i detalj hva sjelens episke reise egentlig er, hvorfor den er så viktig for et meningsfylt liv, og hvordan du kan ta dine første steg inn i denne livsforvandlende prosessen.