Episode 1 – Aminas Transformasjonsreise – Fra traumer til frihet

Velkommen til en podkast som utfordrer, inspirerer og åpner dører til dypere lag av hvem du egentlig er.

I Reisen til selvrealisering – en ur-sjamanistisk reise tilbake til din sanne natur inviteres du med på en autentisk og rå utviklingsreise – en dypt transformerende ferd som kaller på mot, ærlighet og en urokkelig lengsel etter frihet. Dette er ikke bare en spirituell podkast – det er en levende, personlig og innsiktsfull utforsking av det som skjer når et menneske virkelig tar ansvar for sin egen utvikling og begynner å våkne opp til sitt egentlige selv.

🎙️ I første episode møter vi Amina – en kvinne som har gått gjennom en av de mest gripende og modige sjelereiser vi noensinne har hørt om. Fra et liv preget av vold, traumer, eksistensiell frykt og intense identitetskriser, har hun, gjennom ur-sjamanistisk praksis og veiledning ved Yggdrasil sjamanskole, funnet tilbake til sitt indre lys og sin dypeste kraft. Reisen hennes er både rystende og vakker – full av innsikter, gjennombrudd, og ikke minst – håp.

Gjennom samtalen mellom Amina og Pål-Esben Wanvig, hennes lærer og veileder, avdekkes lag på lag av menneskelig erfaring:
🌿 Barndom preget av frykt og mørke
🌿 Møtet med alternative miljøer og esoterisk kaos
🌿 Nær-døden-opplevelser og spirituelle gjennombrudd
🌿 Heling av traumer og overvinnelse av selvpålagte begrensninger
🌿 Den indre reisen fra å være fanget i frykt – til å leve med ro og mening

Sentralt i episoden står spørsmålet:
Hvordan kan man frigjøre seg fra dypt forankrede trossystemer som holder oss fanget i lidelse, og hva skjer når vi velger å møte vårt indre mørke med kjærlighet og nysgjerrighet – i stedet for frykt og fornektelse?

🪶 Amina deler modig sin erfaring med hvordan hun gjennom sjamanistisk utvikling ble kvitt diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse – etter kun seks måneder med intensivt arbeid. Dette er ikke en mirakelhistorie, men et vitnesbyrd om hva som er mulig når vi tør å gå helt til bunns i vårt indre landskap og møte oss selv uten masker.

👁️ Episoden belyser også viktige temaer som:
✨ Illusjonen om demoner og ondskap i det esoteriske feltet
✨ Betydningen av hjertets vei og ekte selvansvar
✨ Den spirituelle misforståelsen om «beskyttelse mot negativ energi»
✨ Hvorfor ekte transformasjon aldri skjer gjennom «quick fixes»
✨ Hvordan man gjenfinner sin egen autoritet og tar tilbake kraften over sitt liv

🎧 Denne podkasten er for deg som:
– Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
– Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
– Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk “new age”-spiritualitet
– Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
– Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

🧭 I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Dette er første kapittel i en serie episoder hvor du får følge Amina og andre studenter på Yggdrasil sjamanskole – i samtaler fulle av ærlighet, visdom, humor og ufiltrert livskraft. Gjennom deres erfaringer vil du få innsikt i hvordan den ur-sjamanistiske utviklingsveien fungerer i praksis – ikke som et konsept, men som en levd virkelighet.

Episode 1 – Transkripsjon

Her er transkripsjonen av episode 1 for deg som liker å lese istedenfor å lytte

Velkommen

Pål-Esben:
Hei Amina, og hjertelig velkommen!

Amina:
Tusen takk! Hei på deg!

Pål-Esben:
Er du spent?

Amina:
Veldig. Dette her er spennende.

Pål-Esben:
Og vi skal gjennom en fantastisk reise sammen. Vi skal ta med lytteren på den fantastiske reisen som du har vært gjennom de siste 18 månedene.

Jeg kikket i e-posten min. Første gangen du sendte en e-post til meg var i slutten av november 2022. Og i starten av desember startet du i Yggdrasil Sjaman Grunnutdannelse. Der begynte ting å skje.

Gjennom disse 18 månedene har du opplevd ganske eksepsjonelle ting. Du startet fra et sted som var veldig vanskelig — med masse utfordringer, traumer, frykt. Og du har gått gjennom en omfattende utviklingsprosess.

Du er til og med blitt lærer. Akkurat nå, når vi spiller inn dette, har du startet ditt første kull i Yggdrasil Sjaman Grunnutdannelse — for å føre andre mennesker gjennom den samme unike utviklingsprosessen du har vært gjennom.

Vi kommer nettopp fra en retreat på fjellet, hvor du også hadde dine første enhetserfaringer — glimt av det vi kaller spirituell opplysthet.

Så 18 måneder har vært rimelig intensivt, Amina.

Amina:
Det har vært rimelig intensivt. For en transformasjonsreise.

Hvordan alt startet

Pål-Esben:
Kan du fortelle litt om hvordan alt startet?

Amina:
Ja. Og da er jo spørsmålet: Hvor er det man begynner?

Jeg var på en alternativmesse i Tønsberg og hadde stand der. Der fikk jeg øye på noen sjamaner som drev med healing, og jeg spurte hvor de hadde utdannet seg. Da fikk jeg høre om deg.

Så, på vei hjem fra denne messen, skjedde det noe ganske spesielt. Det kan kanskje høres litt brutalt ut, men jeg kjørte på et rådyr.

Siden jeg fikk lappen da jeg var 23, har jeg alltid vært redd for å kjøre på dyr. Det har vært en veldig stor frykt. Jeg har ikke visst hva jeg skulle gjøre i en situasjon hvor jeg ser at et dyr lider eller er i ferd med å dø.

Men for meg ble dette en veldig stor sjamanistisk opplevelse. Det som skjedde var at jeg satt der med det dyret i dødsovergangen. Jeg ga det healing. Jeg var ikke redd — jeg var bare til stede.

For meg var denne opplevelsen og erfaringen et stort tegn i forhold til det jeg var på vei til å begi meg inn på.

Da jeg kom hjem og hadde prosessert det, tok jeg kontakt med deg og hørte om når du skulle starte opp sjaman grunnutdannelsen. Vi tok en samtale, og jeg startet vel egentlig ganske fort etter det.

En turbulent forhistorie

Amina:
Men årene før dette har jo vært ekstremt turbulente.

Jeg har hatt en veldig ustabil oppvekst med mye fysisk vold, psykisk vold, uforutsigbarhet, mye frykt, religionspreg. Jeg slet veldig mye med identitet, så jeg søkte til islam da jeg var 13, og så var det kristendommen.

Jeg hadde en stefar som likte å skremme meg. Så jeg var preget av dette med mørket ganske tidlig. Jeg hadde ikke så mye kontakt med faren min.

Jeg utviklet en borderline personlighetsforstyrrelse, som er ekstremt vanskelig å leve med.

Jeg fikk barn ganske tidlig. Når jeg var 18 ble jeg gravid, og målet mitt i livet var å bli arabisk hjemmekone. Det fikk jeg til. Men jeg skjønte fort at det ikke var målet — så det var en liten krise der.

Da begynte jeg å stille spørsmål til dette med religion, og begynte å falle litt ut av det. Men jeg var jo allikevel i noen turbulente år med voldelige partnere. Mye destruktivitet, rett og slett.

Så fikk jeg litt hjelp fra det offentlige med å forstå meg selv bedre — atferdshåndtering i forhold til borderline personlighetsforstyrrelse.

Men det var vel da jeg startet utdannelse hos deg, og startet med veiledning hos deg, at de virkelige hoppene kom. En ting er jo alle de tingene jeg lærte mellom samtalene våre, som jeg kunne ta med inn for veiledning og forståelse.

Seks måneder etter jeg begynte på Yggdrasil Sjamanskole, mistet jeg faktisk diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Det er ganske stort i seg selv.

Amina:
Det er ganske stort å komme seg ut av det, vil jeg si.

Men jeg vil kanskje si at en av de større utfordringene da jeg startet hos deg, var at jeg satt fast i et esoterisk kaos. Jeg hadde viklet meg litt inn i tanker som: «Vi er jo egentlig ikke mennesker, og vi skal jo egentlig ikke være her. Skal jeg egentlig være her? Hvis jeg er alt, hvorfor er jeg det?»

Det å lære mye forskjellig — spirituelle ting, esoteriske ting fra ulike hold — det skapte et veldig stort kaos i meg. Så jeg husker at jeg trengte å få hjelp av deg til å komme meg ned på jorda.

Pål-Esben:
Ja, det var behov for sortering.

Det er jo en ganske krass forhistorie du har med hensyn til det du opplevde. Selvfølgelig er dette bare en mild introduksjon til noe som egentlig er veldig traumatisk.

Når du sier at stefaren din likte å skremme deg, så ligger det en ganske traumatisk erfaring i det — noe som traumatiserer et barn ut av en annen verden.

Det er ikke rart at man ender opp mørkredd og redd for det onde, djevelen og alle disse tingene, når man har med seg slike preginger fra oppveksten — som ingen barn egentlig burde være i nærheten av.

Så du hadde en bagasje med deg inn i det voksne livet som var utfordrende og vanskelig, og som selvfølgelig gjorde noe med livet ditt.

Kan du fortelle litt om hvordan livet ditt var på den tiden — før vi møttes? Hvordan var en vanlig dag for Amina?

Vendepunktet

Amina:
Jeg lurer på om det var cirka seks måneder i forkant. Jeg var i et ganske destruktivt forhold, et års tid av og på.

Cirka seks måneder før jeg kom inn i utdannelsen hos deg, opplevde jeg at kjæresten min på det tidspunktet tok kvelertak på meg. Da skulle jeg på en måte dø.

Jeg skjønte at jeg ikke klarte å kjempe mer. Så jeg overgav meg til døden.

Jeg døde jo ikke, så åpenbart. Men for meg var det en veldig viktig opplevelse. Det høres kanskje litt rart ut, men det skjedde så mye inni meg på et dypere plan enn jeg noen gang hadde opplevd tidligere.

Denne opplevelsen gjorde at jeg begynte å søke mer inn i det spirituelle, det åndelige. Jeg kjente et større kall. Men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva og hvor.

Så jeg var med på ulike kvinnesirkler, månesirkler. Jeg var også innom en ayahuasca-retreat, hvor en god del traumer ble revet opp. Det tror jeg kanskje ikke så veldig lurt, men en del gjør i denne søken — som begynner å kjenne at det er noe mer her, men vet ikke helt hva.

Man hører om disse tingene og prøver, fordi man ikke har den rette type veiledningen. Det kan gjøre at man setter seg fast. For meg ble det egentlig mer kaos.

En felles erfaring

Pål-Esben:
Det forstår jeg. Det var det samme med meg da jeg begav meg inn i det esoteriske for mange år siden — mer enn tjue år siden.

Jeg kommer ikke fra det kaoset du kommer fra. Men jeg kommer fra en akademiker med sine skylapper — hvor man tror man vet alt og egentlig vet ingenting. Arrogant, allmektighetssyndrom og hele pakken.

Alt dette alternative var tull, syntes jeg. Og jeg var til og med litt redd for disse sjaman-greiene — med kostymer og trommer. Jeg ville ikke ha noe med det å gjøre i det hele tatt.

Hva gjør du da, når du ikke har noen kunnskap i det alternative og esoteriske? Jo, du må jo begynne å prøve.

Jeg var flere steder i verden for å finne lærere. Jeg lærte alt fra Reiki til ulike former for meditasjon og healing. Så var det tromming og sjamanisme. Jeg var borti masse forskjellige ting.

Jeg ble helt overveldet. Og problemet, i mitt tilfelle, var et omfattende burnout og virkelig problematiske helseproblemer. Ingenting ble bedre.

Og man går da fra det ene til det andre, og håper at «der er løsningen, der er løsningen, der er løsningen». Så kommer man til et punkt hvor man er veldig stresset og kanskje litt frustrert.

Hvorfor gir ikke det jeg lærer virkelig resultater som er objektive — hvor livet mitt faktisk blir bedre?

Jeg husker da jeg var på mitt første engleseminar for over tjue år siden. Veldig spennende og veldig nysgjerrig. Jeg trodde ikke noe på det, men det var veldig spennende å bli introdusert til engler og healing med engler.

Det var en fantastisk erfaring. Jeg møtte fantastiske mennesker. Men så begynner man å komme hjem og snakke med engler — og ingenting skjer egentlig.

Det er hyggelig. Men det er ingenting som skjer med helsa mi. Ingenting som skjer med min depresjon. Ingenting som skjer med min frustrasjon. Ingenting — bortsett fra at man har lært noe spennende.

Det var utfordrende for meg i starten — å navigere i et landskap som var fullstendig uoversiktlig. Jeg hoppet fra seminar til seminar og håpet at jeg fant noen som kunne hjelpe meg.

Og du har noenlunde samme erfaring?

Viktigheten av en utviklingsprosess

Amina:
Ja. Og det er jo der jeg ser viktigheten av en utviklingsprosess, som du har snakket om.

Jeg tror definitivt ikke at jeg ville hatt det samme resultatet som jeg har i dag, hvis denne sjamanistiske utviklingsveien hadde foregått på halvannen måned.

Jeg ser viktigheten av denne prosessen — av å prøve og feile, av å lære gjennom de nye innsiktene. Dette med visdommen som får lov til å spille seg ut.

Samboeren min spurte meg her en dag. Jeg våknet på natta og følte meg litt dårlig — hadde vondt i kroppen. Og så sa han: «Har du det dårlig, eller har du det bra?»

Og jeg sa: «Jeg har det veldig bra, men det bare føles ikke sånn.»

Han sa: «Ja, du mener liksom intellektuelt, så vet du at du har det bra, men kroppen din har det ikke helt bra?»

Og jeg sa: «Nei, det er liksom ikke sånn heller. For meg kjenner jeg at jeg har det dypt sett bra — selv om jeg kanskje er syk, eller har vondt et sted, eller har en ubehagelig natt.»

Og jeg tenker at når jeg kan få til det, så kan jo andre mennesker også få til det. Fordi livet vil jo skje hele tiden.

Jeg tror mange leter etter den tingen som gjør at ingen negative eller vanskelige ting i livet vil skje. Det trodde jeg også på et tidspunkt.

Men jeg leste et sitat her om dagen som traff meg: «Det handler ikke om at man skal føle seg bedre, men bli bedre på å føle.»

Overflate versus dybde

Pål-Esben:
Ja, ikke sant. Hva er egentlig forskjellen fra det vi gjorde i starten — og det som de fleste gjør? Hvor man er på søken, tar en workshop her og et kveldsseminar der, kontra det å gå inn i en dyp utviklingsprosess?

Det er to helt forskjellige ting.

For det første: En utviklingsprosess er ikke gjort på en helg eller på halvannen måned. Det er noe som er en kontinuerlig prosess mot en bestemt retning.

Man kan lære mange metoder og teknikker som er spennende. Men metoder og teknikker vil kun berøre overflaten av ting.

Hvis vi skal gå i dybden, må vi også gå inn i vår egen personlighet. Vi må rydde opp i ting som hindrer oss — for eksempel med å sette hjertet vårt fritt.

Det som gjør at vi er fylt av nag, frustrasjon og angst.

Det er kanskje noe av det vanskeligste et menneske går gjennom — det vi kaller å finne hjertets vei. For man møter krasse ting i seg selv.

Det er krasse ting som er styrt av første chakra, hjernestammen, amygdala, genetikken vår. Når angstfølelsene kommer opp, føles de ukontrollerbare. Det fører ofte til visse typer atferd — at man kanskje er litt krass mot ungene sine, at man blir irritert når noen sier noe vi ikke liker, at man går til kamp.

Man lever i det jeg kaller hamsterhjulet — hvor primaten i oss er den som styrer ting bortimot på autopilot.

Der hjelper det ikke så mye å lære en metode eller teknikk — eller hundre metoder og teknikker. Man kan lære så mye om engler, tromming, NLP og så videre. Det kan dempe noe, men de fundamentale tingene som ligger dypt i oss, og som kontrollerer mye av livet vårt på autopilot — det trengs en helt annen tilnærming for å løse opp i.

Til det trenger man en utviklingsprosess med en lærer. Noe som betyr at ting kan være ubehagelig til stede.

Når du er på et seminar og lærer om engler eller astrologi — så er det hyggelig. Masse spennende ting. Men du blir aldri konfrontert med dine virkelige, dype skyggesider.

Hvis det ble løftet frem på et seminar, ville det gå bananas.

Men et menneske kan ikke sette seg selv fri — ut fra mine erfaringer. Man kan ikke bli et grunnleggende lykkelig og fornøyd menneske, hvor man finner mening i det som skjer i dagliglivet, uansett hva det er — uten at man går inn og bearbeider dette.

Det er umulig å gjøre helt selv. Siden vi er styrt av frykten, ignoransen og allmektighetssyndromet, er vi subjektive til oss selv.

Hva var det mest ubehagelige du erfarte i starten med meg? Fortell litt om det — hvor du kanskje ble litt irritert på meg.

Tillit og utfordringer

Amina:
Det er jo flere ting som har blitt løftet opp i meg gjennom dette forløpet. Ordet «utdanning» blir egentlig et veldig fattig ord på det, for det går så mye dypere enn det.

Jeg har virkelig blitt testet flere ganger.

Det viktigste for meg, når jeg har blitt trigget gjennom ting du har sagt eller hatt en type atferd hvor jeg har kjent at en overføring eller projeksjon har hatt lyst til å komme opp — det var den tilliten jeg har til deg.

At jeg stoler på deg. At jeg vet at uansett hva du sier eller gjør, så kommer det fra et godt sted. Det har jeg også fått erfare.

Jeg er en person som ofte kan se når noe ubehagelig kommer opp mot en annen person, og innse at «her ligger det noen greier — dette gjelder ikke den personen, dette gjelder meg.»

Du er jo litt tydelig noen ganger. Så i begynnelsen røsket det litt i meg, for jeg har jo erfaring med ganske tydelige menn — veldig aggressive, manipulerende menn.

Du er jo overhodet ikke manipulerende. Men jeg har kjent at «her er det en som har en kraft, en stødighet, en god karakter.» De energiene har for meg kanskje minnet meg om tidligere menn i livet mitt.

Det har kanskje vært litt utfordrende. Men jeg har også lært veldig mye av det — at man faktisk kan ha en yang-energi, ha en flamme, ha en ryggsøyle, ha en stødighet. Være en mann med stor M uten at det er negativt.

Det ligger mye kjærlighet bak det også.

Å møte mørket

Pål-Esben:
Det her er vanskelig. Du pakker det fint inn, men det er ikke bestandig så enkelt.

I en dyp utviklingsprosess er det lærerens eller veilederens oppgave å vise deg hva som blokkerer deg. Og det er ikke bestandig så hyggelig for egoet — som ønsker å ha rett, og som ønsker at alt skal være hyggelig, med energi, lys og kjærlighet.

Plutselig møter man seg selv — at man har et allmektighetssyndrom, eller at man kanskje ikke behandler folk rundt seg på en kjærlig måte.

En av de tingene som røsket i treet ditt i starten — og som jeg husker veldig godt — var da vi begynte å snakke om ondskap og demoner.

Amina:
Yes, det er korrekt.

Pål-Esben:
For det var vanskelig. Der kom det opp ting hvor du ikke var helt enig med meg i starten.

Kan du fortelle litt om hvorfor du hadde denne dype troen på ondskap og demoner — og hvordan det hang sammen med fortiden din?

Amina:
Ja. Det er jo noe jeg trodde jeg fikk plassert på en god hylle da jeg kom inn i det alternative miljøet — dette med negative energier, demoner, at noen kan komme og gjøre oss noe.

Da jeg var rundt syv år gammel, flyttet jeg til Amerika sammen med mamma. Hun hadde møtt en mann der, og han likte å skremme meg.

Han kunne sette på skumle filmer, spesielt demonfilmer som Exorcisten — hvor en jente får en demon inni seg og det er en demonutdrivelse. Så kunne han stenge meg inne i et mørkt rom etterpå. Han kunne ta på seg masker og komme ut og skremme meg.

Dette gikk kontinuerlig over et år. Han hadde samtaler med meg hvor han snakket om at hvis jeg ikke var snill jente, kom jeg til helvete.

Jeg var ekstremt redd det året. Jeg sov alene på et rom, i et helt nytt land hvor alt var nytt. Så det året opparbeidet jeg meg veldig mye frykt.

Da jeg kom tilbake til Norge etter cirka et år — jeg ble sendt på flyet alene — turte jeg ikke å sove med lyset av. Den første gangen jeg gjorde det var kanskje for to år siden.

Gjennom hele barndommen var jeg redd for at noe i mørket skulle komme og ta meg.

Jeg gikk også senere inn i religioner — først kristendommen, så islam som jeg var i cirka ti år — hvor det også handlet mye om at djevelen kunne komme inn i oss, få oss til å gjøre dumme ting, og dette med himmel og helvete.

Da jeg gikk inn i det spirituelle igjen — som egentlig skulle være en frigjøringsprosess — ble jeg møtt med mye av dette med negative energier. Det var så enkelt som: «Hvis du ligger med den personen, får du alle den personens energier inni deg, og de skal være inni deg i ni måneder.»

«Så hvis du gjør noe dumt, er det egentlig ikke din skyld — det er disse energiene sin skyld. Da må vi rense oss.»

Da jeg startet i utdannelsen, var noe av det første jeg møtte frykt. Jeg fikk se ubehagelige vesener på netthinna.

Så hadde vi samtaler rundt dette, hvor du sa: «Nei, demoner finnes ikke.»

Da sa jeg: «Ja, men sånn og sånn — hvis engler finnes, må jo demoner finnes.»

Jeg hadde også hatt en hypnosesession før jeg startet hos deg, hvor det kom ut en «demon» som satt i første chakra — demonen fra jeg var syv år. Den snakket og hadde en helt egen identitet.

Men noe jeg skjønner nå i ettertid, er at disse «vesenene» representerer noe helt annet — ulike deler vi har inni oss selv.

Jeg slet med det. Grunnen var at på én side stolte jeg veldig mye på kunnskapen og erfaringen din. På en annen side opplevde jeg noe annet — så jeg måtte se på dette med nye briller.

Gjennom utdannelsen har du lært oss hva som foregår i underbevisstheten — disse programmene vi har, hvordan intellektet og identiteten vår styrer opplevelsen av virkeligheten.

Da jeg gikk gjennom dette, tenkte jeg: «Okay, kanskje jeg har et dypt trossystem.»

Og da jeg erkjente det og fikk nye opplevelser med dette mørket, erfarte jeg at det begynte å endre seg. Det ble ikke helt borte med én gang, men det begynte å endre seg.

Jeg så at når jeg tilegner meg ny kunnskap og tror på det, utvider noe i meg seg. «Det er ikke bare disse rammene her.»

Det viktigste jeg har lært — og som jeg er veldig takknemlig for — er at mørket er ikke farlig. Det er egentlig fantastisk. Det er flott.

Sannheten om mørket

Pål-Esben:
Jeg opplever dette veldig ofte med mennesker som kommer til meg — at de har en grunnleggende frykt basert på et trossystem. Det kan være en del av kulturen man lever i.

Man har fått fortalt at det er eksterne kilder som fører til ens problemer. Og disse eksterne kildene — spesielt i det esoteriske — kan være alt fra karma til onde ånder, demoner, eller folk som kaster negativ energi på deg.

Man blir veldig opphengt i at det er eksterne kilder som fører til ens problemer. Og det er en stor, stor misforståelse.

Det fører mennesker inn i et hamsterhjul hvor de tror at eksterne kilder er årsaken. Man har ingen makt over dem — bortsett fra at man skal lære å beskytte seg.

Og det er en av de mest kjente områdene i det esoteriske: Man blir tilbudt beskyttelse. Alt fra spesielle metoder, energikuler — alt som skal beskytte mot det vonde, mot det som prøver å trenge seg inn på deg.

Det er et stort problem. For beskyttelse vil aldri føre til noen løsning. Det fører bare til at man blir svakere og svakere.

Vi ser dette gjennom det som kalles «cleanliness syndrome»: Barn som vokser opp i et sterilt hjem, uten bakterier, får et veldig dårlig immunforsvar som voksne. Mens barn som vokser opp på en bondegård — hvor det er umulig å holde det sterilt — har et mye sterkere immunforsvar.

Når du har denne ideen at du skal beskytte deg mot alt, blir energisystemet ditt og alle systemene svake. Det gjør vondt verre.

Min erfaring gjennom alle disse årene er at det definitivt ikke er sånn.

Jeg har jobbet aktivt med det metafysiske gjennom sjamanisme i så mange år. Jeg har aldri møtt ondskap der. Aldri møtt en djevel eller demon eller vonde energier som skal komme og ta meg.

Men jeg har møtt mennesker som har ondskap i seg — som prøver å ødelegge andre mennesker.

Ondskapen eksisterer kun i mennesket. Det er ingen andre vesener som vi har kontakt med i vår biosfære som har ondskap. Men menneskeheten — der har du jævelskapen og ondskapen.

Nøkkelen er ikke å beskytte seg mot mørket. Nøkkelen er å tenne lyset i deg selv. For der lyset er, kan ikke mørket eksistere. Det er det eneste man trenger å lære.

Det man føler — når man føler at man har en demon inni seg — det er reelt som følelse. Man føler at det er noe vondt som går inn i en, kanskje med en stemme.

Men hva er det egentlig? Jo, det er undertrykte sider i oss selv. Undertrykte deler av vår personlighet — delpersonligheter som har blitt spaltet av eller undertrykt gjennom en traumatisk hendelse eller preginger.

Det er deler av oss selv som har blitt spaltet av gjennom traumer, som vi ubevisst har tatt avstand fra — og som skaper konflikter.

Helvete er en av de mest briljante oppfinnelser. Med det har religiøse krefter styrt mesteparten av verden til å tro på sine dogma — fordi man er så redd for å komme til helvete.

Vel, helvete eksisterer selvfølgelig ikke. Men man kan skape sitt eget helvete. Det er fullt mulig — med lidelse.

I ditt tilfelle jobbet vi over to-tre måneder med dette. Vi identifiserte hvor frykten kom fra, så på pregingene dine, og prøvde å se på det på en litt annen måte.

I stedet for å skylde på eksterne krefter som skaper problemer, gikk vi inn i deg selv og prøvde å tenne lyset i deg selv. Det har vært vår vei å gjøre det — som mer eller mindre har satt deg fullstendig fri fra dette mørket.

I dag er du herre over deg selv. Du har tatt makten tilbake. Du er ikke redd for busemenn der ute. Og du har merket at det ikke er behov for noen som helst beskyttelse — fordi det handler om å tenne lyset.

Gjennom mørket til lyset

Amina:
Det har vært søvnløse netter over flere måneder. Angst.

Det som skremte meg mest var at disse «demonene» og mørkere delene ble mer og mer synlige jo mer jeg jobbet med det. Det var litt sånn: «Hvorfor skal jeg fortsette med dette?»

Men jeg innså at vi kommer oss faktisk ikke videre fra våre greier før vi møter dybden av det. Enten det er «demoner» og mørke, eller destruktive personlighetstrekk eller verdier man har i seg selv. Man må møte det virkelig.

Du har jo ikke bare fortalt meg at «demoner finnes ikke, det er bare tull». Du har virkelig forklart hvorfor — på en mye mer dyptgående måte. Du har gått gjennom hva som skjer inni et menneske, de logiske årsakene til at det ikke eksisterer, og logiske årsaker til hvorfor jeg trodde det.

Jeg er veldig takknemlig for alt det vanskelige jeg har gått gjennom. For det gjør også at jeg kan hjelpe andre mennesker gjennom det samme.

Jeg har blitt møtt av både klienter og studenter som kjenner på disse tingene — som er i startfasen av å møte mørkere deler av seg selv. Jeg kan kjenne igjen hvor de er, og jeg ser at her må de innse ting selv og gå sin egen vei.

Men jeg ser også at det ligger aha-opplevelser i det de lærer gjennom Yggdrasil Sjamanskole.

Noen klienter har hatt vanskeligheter med å erkjenne at de ikke har en demon inni seg. Det er så lett å skylde på noe annet: «Den delen av meg er egentlig ikke meg — det er en demon jeg må rense ut én gang i uka, kanskje to ganger.»

Hvor lenge skal man holde på med å rense ut den da?

Pål-Esben:
God business, ikke sant? De som renser ut demoner har god business.

Men det er ikke sånn virkeligheten er. Og det er utfordringen.

Vi lever i en verden som er veldig fryktstyrt — drevet av frykt og angst. Det er en del av det å være menneskelig. Men i verden vi lever i nå, er det så mye frykt og angst.

De som slår på angsttrommen har lett for å samle mennesker: «Kom til meg og lær å beskytte deg.»

Men det er forskjell på det kontra å finne løsninger på lidelsen.

For det handler til syvende og sist om en utviklingsprosess for å sette oss selv fri. Slik at vi ikke har frykt, angst og usikkerhet i bunn. At vi kan føle at hjertet bobler på daglig basis. At vi kan føle frydefullhet gjennom hverdagen. At vi er fundamentalt lykkelige mennesker som lever og erfarer mening i vårt daglige liv.

Det er det dette handler om — en dyp, ekte personlig utviklingsprosess. Og det er helt nødvendig hvis man skal gå i en dyptgripende ur-sjamanistisk utviklingsprosess.

For er man full av hat, nag og angst, er det ingen av disse spektakulære lysvesene som vil ha med deg å gjøre. De lytter definitivt ikke på noen som sier: «Kan du gå og gjøre noe ille med den naboen som har gjort noe mot meg?»

Mennesker er kanskje ikke akkurat de mest intelligente rasene i dette universet. Vi prøver å kontrollere alt — til og med disse fantastiske lysvesene som er rundt oss for å hjelpe oss.

Men det er ikke en kjeft av dem som vil hjelpe og støtte oss så lenge vi er styrt av egoet, frykt, hat og kontroll.

Når man går i en dyptgripende ur-sjamanistisk utviklingsprosess, er det helt nødvendig at man rydder i disse tingene.

Den virkelige sjamandøden

Pål-Esben:
Det er det som er den virkelige sjamandøden.

Ikke noen ekstreme prosesser i svettehytte, eller at du settes ut halvnaken i skogen for å overleve en uke eller to. Det har ingenting med sjamandød å gjøre.

Sjamandød handler om å sette egoet som sjelens rådgiver — i stedet for at det er sjelens hersker.

Uten at vi går gjennom en fundamental utviklingsprosess rundt disse tingene i livet vårt, er det ingen dyptgripende sjamanistisk utviklingsprosess som kan skje. Da er man i overflaten — å lære litt teknikker, metoder, litt tromming, snakke med engler eller hva det er for noe.

Det er hyggelig. Det er ikke noe galt med det.

Men det har ingenting med den unike utviklingsprosessen du har vært gjennom — og mange før deg — som totalt endrer et liv. Som revolusjonerer hvordan man lever livet sitt og erfarer livet sitt.

Det er det dette handler om, i mine øyne.

Hjertets vei i praksis

Amina:
Ja, og det er virkelig hjertets vei.

Det er en ny ting jeg fikk erfare da jeg ble kjent med sjamanismen. For det å «være i kjærligheten» — det fikk jeg oppleve på et overfladisk plan før. Da skulle alt ordne seg så lenge man satt i kjærligheten og følte inn i hjertet sitt.

Men som du har snakket om mange ganger: Hva praktisk har endret seg i livet ditt etter du gikk inn i kjærligheten?

Det å faktisk forstå og erfare at kjærlighet er noe praktisk. Det er ikke bare å sitte og tenke på hjertet sitt og at vi alle er ett.

Hvordan lever man det ut? Det har jeg virkelig lært utrolig mye av.

Pål-Esben:
Det er noe veldig praktisk. Jeg hører ofte at noen sier: «Åh, kjærligheten og alt er så bra, du skal jo være i kjærligheten! Du kan jo ikke si sånne ting, du er ikke i kjærligheten.»

Men jeg kaller en spade for en spade.

Det handler ikke om å «være i kjærligheten». Det handler om hva vi lever ut i vårt daglige liv. For der vises sannheten om man er i kjærlighet eller ikke.

Hvordan behandler du ungene dine? Hvordan behandler du partneren din? Hvordan behandler du vennene dine? Hvordan behandler du deg selv? Hvordan behandler du menneskene rundt deg?

Det er noe veldig praktisk. Man kan se om et menneske er relatert til hjertet sitt — ikke ved at de har vært på et esoterisk kurs og «vært i lyset eller kjærligheten».

Derfor har vi i Yggdrasil sjamanskole noe som heter de ni pilarene for å finne hjertets vei.

Vi starter med nummer én: Bli en mester i takknemlighet. Nummer to: Bli en mester i tilgivelse. Nummer tre: Bli en mester i å selvregulere seg selv. Og så går vi videre.

Veldig praktiske ting som man trenger å lære for å kunne følge hjertet sitt i dagliglivet — også når man får motstand.

Det har hatt stor betydning for deg i denne utviklingsprosessen. Relasjonen med menneskene rundt deg har kanskje endret seg litt?

Amina:
Veldig mye.

Det jeg ser er at verden har kanskje ikke forandret seg, men jeg har forandret meg. Filteret mitt — hvordan jeg ser på verden og mennesker — har endret seg.

Jeg har selv ansvar over mitt eget liv. Det er litt skummelt i starten for veldig mange. Men når man innser det, erfarer det og ser hvordan det er å leve det ut — så får man så mye mer makt over seg selv.

Men jeg tror det krever å virkelig våge å møte de drittdelene i seg selv.

Det å faktisk si: «Jeg sier at jeg er et snilt menneske. Jeg sier at jeg er rettferdig. Jeg sier at jeg har de og de verdiene. Men hadde jeg det akkurat nå? Nei, men jeg vil jo helst ikke innrømme det for meg selv.»

Det er jo disse delene vi bare har lyst til å dytte ned igjen.

Men jeg har erfart hvor viktig det er å legge merke til alle de delene av meg som ikke har handlet om å gå hjertets vei. Ikke for å rakke ned på meg selv — det har vært veldig viktig for meg hele veien.

Det handler ikke om å slå meg selv med pisken, som du ofte refererer til, men heller se på det som en innsikt jeg kan bygge videre på.

Det krever mye mot for et menneske å kunne se på alt som bor i en. Mange av holdningene vi har — man kan si «nei, jeg tenker ikke sånn» — men så gjør man egentlig det innerst inne. Man vet at hvis man ytrer det man egentlig tror og tenker, så er man litt dust.

Men de delene er der for en grunn. Og jeg tror mange ikke helt skjønner hvorfor de er der. Vi er preget av mer — både DNA, genetikk og alt dette — kanskje mer enn man ofte tenker og er bevisst over.

Veien til frigjøring

Pål-Esben:
Vi er en del av samfunnet vårt. En del av hvordan vi er opplært. Vi alle sammen er preget av noenlunde det samme.

Men så kommer vi til et punkt hvor vi sier: «Kanskje det er på tide å steppe ut av denne begrensede måten å leve på. Kanskje det er på tide å sette meg selv fri og se virkeligheten som den er.»

I stedet for å være i det berømte hamsterhjulet — hvor mesteparten av mine handlinger, tanker og følelser går på autopilot.

Kanskje det er på tide å bli et bevisst, opplyst menneske.

Det er jo mitt ønske for deg og dine medstudenter — å kunne føre dere hele veien til full frigjøring.

Det kalles spirituell opplysthet og enhet.

Men for at det skal kunne skje — for at man skal ha full tilgang til sin tidløse og romløse natur, sin komplette natur, sin enhetsnatur — må man først rydde bort alt det som ligger rundt hjertet. Atferdsmekanismene som er styrt av frykt.

Ellers vil man ikke kunne oppleve disse tingene.

Så lenge våre handlinger, tanker og følelser — både bevisste og ubevisste — er styrt av samfunnet og dets preginger om makt, kontroll, høyere-videre-bredere, angst og frykt… desto mer er vi låst inn i den tvangstrøyen som er begrenset av tid og rom.

For å bryte ut av tvangstrøyen må vi løse opp i de tingene som binder oss inn i den — for å kunne sette oss selv fri.

Det er i hvert fall logisk for meg. Og det er en av bieffektene med å gå en ekte, dyptgripende utviklingsprosess som du gjør.

Det er ikke for de som er mørkeredd. Det krever litt mot. Det vanskeligste er å møte mørket i seg selv — og anerkjenne at det er virkeligheten — og så begynne å endre på det.

Til det har man masse spennende metoder, teknikker og filosofi.

Avslutning

Pål-Esben:
Når du ser prosessen din fra ørneperspektiv — og ser ned på deg selv gjennom disse 18 månedene — hva konkluderer du med i dag?

Amina:
Det jeg kan si avslutningsvis, er at uansett hvor vanskelig livet er, så finnes det en vei ut av det.

Jeg har virkelig erfart at for ethvert problem finnes det faktisk en løsning.

Jeg tror virkelig ikke at det er meningen at vi som mennesker skal gå rundt her og lide.

Det finnes alltid en vei ut av vanskelige ting. Det er min erfaring, i hvert fall.

Pål-Esben:
Kloke ord, Amina.