Frykten for mørket, demoner og ondskap

Lytt på Spotify

Da Amina var barn, satte stefaren hennes på eksorsisme-skrekkfilmer og sa at hun også hadde en demon inne i seg. Helt til for to år siden hadde hun aldri sovet en hel natt med lyset slått av. En natt, da hun satt fast i en drøm med en demon, kom hun på en samtale hun hadde hatt med læreren sin, så på vesenet og sa: «Men du er jo ikke ekte.» Og den forsvant.

I denne trettende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om frykten for mørket, demoner og ondskap. De ser nærmere på hvordan frykt og tro kan bygge noe som oppleves som et intelligent vesen, med byggematerialer fra den kollektive bevisstheten, hvorfor beskyttelse bare gjør oss svakere, og hva som egentlig ligger bak hus med «negative energier», poltergeist og besettelser. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Aminas frykt for mørket helt fra barndommen, og hvordan en grunnfrykt styrte alle valgene hennes
Fryktstyrt sjamanisme, og hvorfor beskyttelse bare gjør oss svakere, som barn som vokser opp i sterile hjem
Hvorfor det ikke finnes onde metafysiske vesener, og hvordan de dogmatiske religionene bygde en kontrollmekanisme rundt helvete og demoner
Golemen: hvordan tro og frykt bygger vesener som virker intelligente, av byggematerialer fra den kollektive bevisstheten
Drømmen der Amina sa «Men du er jo ikke ekte», og hvorfor en referanseerfaring betyr mer enn tro
Voodoo, svart magi og psykosomatikk, og hvorfor ingen har makt over deg uten at du gir dem den
Hus med «negative energier», de døde som henger igjen i Bardo, poltergeist og eksorsisme
Den eneste ondskapen på jordkloden, pause fra nyheter og sosiale medier, og et liv uten frykt

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: ondskap, demoner og fryktens vesen

Pål-Esben: Hjertelig velkommen, Amina, til en ny episode.

Amina: Tusen takk. Jeg gleder meg sånn, Pål-Esben.

Pål-Esben: Dette blir spennende, for i de kommende episodene skal vi gå dypere inn i tematikken. Vi startet så vidt å belyse den i tidligere episoder, og nå skal vi gli inn i et veldig tabubelagt og betent tema som skaper masse frykt hos mange mennesker. Vi skal snakke om ondskap: hva ondskap virkelig er for noe. Vi vil snakke om demoner, onde krefter og alt dette som så mange har frykt for, og vi vil vise at dette definitivt ikke er noe å ha frykt for.

Men sånn var det ikke i starten, Amina, da du startet din prosess. Hvordan forholdt du deg til disse temaene, og hvordan virket det inn på livet ditt?

Aminas bakgrunn: preget av frykt fra barndommen

Amina: Vi var jo så vidt innpå det i episode 1. Litt av min bakgrunn når det gjelder ondskap og negative energier, er fra jeg var barn og hadde en stefar som skremte meg veldig. Han satte på eksorsisme-skrekkfilmer, altså små jenter som ble besatt av demoner, og sa at jeg også hadde en demon inne i meg: Hvis du ikke er snill jente, så kommer du til helvete. Jeg ble plassert i et mørkt rom, og han kunne komme inn med ulike masker og skremme meg. Det var en ordentlig pregning her, som jeg har båret med meg gjennom hele livet mitt, og som ble forsterket ved at jeg gikk inn i ulike religioner. Jeg har vært innom kristendommen, og jeg har vært innom islam, med dette med himmel og helvete: Hvis du ikke gjør som du skal, så går det ille for deg. Frykt og angst og frykt for mørket er noe som har preget hele livet mitt.

Det er ikke mer enn to år siden jeg for første gang i løpet av hele mitt liv sov en hel natt med lyset slått av. Jeg har alltid forestilt meg vesener i mørket. Og da jeg gikk inn i det spirituelle, alternative og åndelige, ble jeg servert forståelsen om at demoner eksisterer, at det er mørke der ute, at det er onde krefter som kan komme inn i oss og ta over kroppen min. Og det forsterket det fundamentet jeg allerede hadde rundt dette med frykt. Jeg forstod jo også at vi alle er én, og at alt på en måte går bra, men at når vi er her på jorden, så kan vi bli påvirket av demoner og negative energier, og andre kan sende deg det onde øyet, sånne ting. Og jeg klarte ikke helt å forstå dette: Vi bor på jorden, man lærer at vi har mørke og vi har lys og vi trenger begge deler, at vi trenger å akseptere vårt eget mørke – men jeg klarte heller ikke å finne riktig knagg for hva mørket egentlig er. Skal jeg akseptere demoner inni meg? Skal jeg akseptere mørket inni meg? Hva skjer her? Så det er litt av forhistorien, som gjorde at selv om jeg gikk inn i det åndelige, så ble jeg ikke frigjort fra dette med demoner, negative energier og sånne ting.

Og det var noe av det første jeg møtte, i et av de første ritualene jeg var igjennom på Yggdrasil sjamanskole. Jeg har skrevet litt ned i Book of Shadows, som jeg vil lese litt opp fra her i dag også, om frykt. Det jeg erfarte, var at jeg ser gjennom fryktens linser når jeg ser på livet. Så det er, kort forklart, bakgrunnen her.

Pål-Esben: Kan du fortelle litt om hvordan det påvirket livet ditt? Du fortalte nå at du sov med lyset på helt frem til for to år siden, da du startet din ursjamanistiske utviklingsprosess. Hvordan påvirket disse mønstrene og erfaringene og det perspektivet du så og erfarte livet fra, livet ditt som menneske, som mor, som venn, på alle områder i livet ditt?

Når frykten styrer alle valg

Amina: Det er klart at det gjennomsyret alt jeg gjorde, gjennom alle relasjoner. Dette med dødsangst og frykt: Det har alltid ligget en grunnleggende frykt der, gjennom alt jeg har gjort, uten at jeg har forstått at det handlet om frykten for demoner. Det forstod jeg mer og mer i utviklingsprosessen min, i den ursjamanistiske utviklingsprosessen min. Det gjorde også at jeg har hatt mye av dette med disse beskyttelsesprogrammene mine, hvor jeg har vært selvdestruktiv i relasjoner, i meg selv, som mamma, fordi jeg har vært veldig mye drevet av frykt – valgene jeg har tatt, har vært drevet av frykt uten at jeg har sett det. Og det er så usynlig det kan være. Og når jeg sier usynlig: Jeg er mer bevisst i dag på hva som foregikk den gangen, enn det jeg var da. Så jeg ser i dag at det er dette som har gjennomsyret alle mine valg, men jeg forstod ikke det den gangen. Den gangen trodde jeg at det var to ulike ting: at jeg er redd for mørket her, men valgene jeg tar, de er på den andre siden – det er ikke det samme. Men nå ser jeg at her er det en grunnfrykt som går igjennom alt jeg gjør, alt jeg tenker, måten jeg ser på livet på.

Det er også dette som har gjort at jeg har hatt så sterk dødsangst. Herlighet, jeg har ringt 113 så mange ganger at hvis jeg virkelig hadde hatt problemer der, så hadde ingen kommet. Det hadde vært som om de sendte taxi til deg. Fordi det har sittet så dypt i meg.

Fryktstyrt sjamanisme: når beskyttelse forsterker angsten

Pål-Esben: En ganske ekstrem setting. Og problemet, spesielt i det esoteriske alternativet, er at når man allerede har frykt, så blir frykten lett forsterket, siden det ofte snakkes om at du må ut og lære å beskytte deg. Det er onde krefter, og det finnes alle disse vesenene som du trenger å beskytte deg mot, og mange, mange metoder for beskyttelse – som egentlig bare fyrer opp under angsten, og som gjør at mennesket ofte blir enda reddere, enda mer paralysert. For det er ingen beskyttelse som vil løse dette problemet. Det er ingen teknikk eller metode for beskyttelse som vil løse dette, og vi skal forklare i denne episoden hvorfor det er sånn, og eksakt hva dette handler om, og hvordan man kan sette seg fri fra denne irrasjonelle frykten for det som ikke eksisterer, men som kan bli skapt av deg selv.

Så det ser jeg frem til: å avlive en del myter som finnes her ute rundt dette. For jeg reagerer veldig på disse tingene, når mennesker som er åpne og søkende, kommer inn i denne alternative verdenen og blir møtt med dette fryktstyret og lærer beskyttelse. Og spesielt også innen sjamanismen, hvor det handler om beskyttelse og beskyttelse og vonde ånder, folk sender energi til deg og så videre – det jeg kaller fryktstyrt sjamanisme. Det reagerer jeg veldig på: hva det gjør med mennesker som allerede har utfordringer og problemer.

Og vi i vår tradisjon er stikk motsatt, for vi arbeider med det vi kaller Hjertets vei. Vi snakket i tidligere episoder om De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, altså hjertebasert sjamanisme, hvor det ikke handler om å beskytte seg, men om hvordan vi finner lys i oss selv. Og desto mer lys vi klarer å tenne i oss selv, desto mindre plass er det for vårt eget mørke. Og det er det som til syvende og sist vil være konklusjonen når vi er ferdige i dag. Så la oss nå gå litt mer i detalj her og fortelle om hva dette egentlig er for noe, hvordan dette blir skapt, om det er fullstendig irrasjonelt, eller om det er noe som eksisterer.

Book of Shadows: fryktens linser

Så kanskje du starter med å lese litt fra Book of Shadows? Og hvis du, kjære lytter, ikke vet hva Book of Shadows er: Det er en bok som vi bruker i vår tradisjon for å beskrive og skrive ned våre erfaringer. Fra vi starter en utviklingsprosess skriver vi ned hva vi erfarer, våre utfordringer og hvordan vi løser dem. Og du har siden dag 1 skrevet denne dagboken som vi kaller Book of Shadows. Så vær så god, Amina.

Amina: Tusen takk. Nå skal jeg lese opp litt fra 28.2.2023: Jeg fikk inn et bilde som gjorde at jeg skvatt til. Jeg opplevde å ligge i forkant av hva som ble formidlet gjennom ritualet. Bildet som kom opp, var av en kvinne som ble brent på bålet. Jeg opplevde angst og fikk brystsmerter. I det ene sekundet jeg fikk inn bildet, føltes det ut som en evighet, at jeg hadde vært borte i lang tid og kommet tilbake. Etter ritualet satt smerten i brystet i lang tid.

Og nå skal jeg lese et lite utdrag fra et annet ritual jeg tok etter det: Det tok lang tid før jeg kom meg ut av hagen, som om jeg satt fast i mørket og i dette trollet. Jeg hilste på egoet og frykten, aksepterte det og sa at jeg er opptatt nå, men skal ta dette senere. Jeg fikk omsider se min sjamanistiske guide, som var ulven, og hvordan han ledet meg til sjamanstudiene, og hvordan jeg hadde kontakt med ham som barn. Ulven, som skulle være trygg, ble plutselig veldig skummel. Vesener fra det mørke kom og ville ødelegge øyeblikket. Ulven ble ekkel, men den ba meg huske hvem jeg var. Et billelignende vesen satt på netthinnen min på vei tilbake fra ritualet.

Og det husker jeg – jeg ble kjemperedd. Jeg tenkte: Hva i huleste er det jeg holder på med nå? Hva er dette Yggdrasil sjamanskole? Skal jeg enda inn i dette? Altså, jeg ble ordentlig redd. Og så står det her på neste side: Jeg sitter igjen med mye frykt, redsel og angst. Jeg sendte e-post til Pål-Esben. Han sa at det jeg opplever, ikke er unormalt. Flere som har erfart ekstreme ting knyttet til død i tidligere liv, tortur og så videre, kan oppleve lignende frykt. Det er enkelt å helbrede, sa han, og det vil igjen sette fri flere av mine talenter. Han sa også at alt jeg opplever i mitt sjamanistiske Othala, altså der som vi har vårt hjem og som vi gjør våre sjamanistiske reiser fra, er relatert til det guddommelige, men at noen av de ubehagelige vesenene ses gjennom egne fryktlinser. Dette er relatert til karma, frykt og traumer. Frykten må helbredes.

Det jeg gjorde videre her, var at jeg fikk noen råd og tips av deg om ulike ritualer jeg kunne gjøre for å møte disse tingene i meg selv, for å gi slipp på det, for å gi slipp på disse bindingene. Og her ser jeg i Book of Shadows at jeg brukte en unik ursjamanistisk metode for å kutte disse koblingene, og at jeg også fikk en større forståelse for hvorfor jeg bærer med meg dette nå i dag, og for ting som er relatert til livet jeg har vært gjennom. Her har det også vært viktig – for vi er veldig opptatt av praktiske steg – hva jeg kan gjøre i samspill med det energetiske arbeidet. Det er ikke sånn at jeg bare har gjort et ritual, og så har alt gått bra. Jeg har vært nødt til å ta noen nye valg også på denne veien. Men dette er helt i begynnelsen av det første jeg møtte av frykt. Nå møter jeg ikke det samme lenger. Så fryktens linser er veldig interessant.

Hva er disse vesenene? Den metafysiske eksistensen

Pål-Esben: Ja. Du har fortalt at du ble veldig traumatisert i dette livet gjennom oppveksten din, gjennom hvordan foreldrene dine behandlet deg. Du fortalte om faren din, og om hvordan du har blitt preget inn i de største religionene, som også snakker om demoner, helvete og ondskap. Så kommer du til et punkt hvor du starter en ursjamanistisk utviklingsprosess, hvor du egentlig ser hele livet fra et perspektiv som er relatert til frykt. Du kaller det linsene eller brilleglassene du ser og erfarer livet gjennom. Utfordringen er at hvis man da blir møtt av en guide eller lærer som fyrer opp under dette, så kan det gå ordentlig ille, for da vil frykten bli sterkere og sterkere. Så spørsmålet er dette: Hva er denne frykten? For du erfarte jo disse vesenene – la oss forenklet kalle det det du kaller demoner. Du erfarte det faktisk: Du så dem, du følte dem, du var livende redd. Så hva er dette da? Var dette fantasien din, eller var det noe mer?

Det er det jeg skal prøve å dissekere her nå, så det blir klart for deg som lytter hva dette egentlig handler om, hva som er virkeligheten rundt disse tingene. I det metafysiske: Vi har den materielle eksistensen vår – kroppen vår, sansene våre, pennen her, for eksempel. Det er relatert til den materielle eksistensen. Og rundt den materielle eksistensen har du en energetisk eksistens, altså det jeg kaller den metafysiske eksistensen, de ikke-fysiske eksistensene. Og i den eksisterer det mange ulike typer vesener, vi kaller det metafysiske vesener, som ikke har en fysisk kropp. Og de vesenene er kjent gjennom historien som engler, kraftdyr, guder og så videre. Forenklet sagt kan vi kalle det lysvesener. Og det finnes ingen av disse vesenene – reelle, intelligente, virkelige vesener som lysvesener – som er onde eller som er der for å ødelegge for oss.

Religionenes kontrollmekanisme

Det er noe som har blitt preget inn de siste to-tre tusen årene gjennom de største religionene, hvor de har hevdet at hvis du ikke gjør sånn og sånn, så havner du i helvete. Har du katolsk tro, så må du først gjennom forhelvetet, og hvis du kvalifiserer deg gjennom det, så havner du i det virkelige helvetet. Altså, ganske interessante greier. Og det er ikke rart at folk er redde for alt dette som er usynlig, når vi har gått gjennom så mange tusen år med så mye pregning og så mye frykt rundt det. Falne engler, demoner, ondskap og alt det der. Og alt det der er sprøyt. Det er noe som er funnet opp av mennesker for å kunne ha kontroll over andre mennesker, altså store menneskegrupper. Så religion slik vi kjenner den i dag, de største religionene, spesielt de dogmatiske religionene som kristendommen og islam, er en veldig perfekt laget, intelligent laget kontrollmekanisme for andre mennesker. Og det har ingenting med dem som er troende, å gjøre: De som tror på Gud, de som tror på Allah, det kan være veldig gode mennesker. Det er institusjonene jeg snakker om, de dogmatiske institusjonene, som har flasket opp denne verden med frykt for noe som ikke eksisterer.

Og det er ganske briljant, dette som ble funnet opp med helvete og demoner og falne engler og hele denne greien. For falne engler er ikke det man tror det er – det er noe helt annet, men det er en helt annen historie. Det har ingenting med negative ting å gjøre. Men når man er flasket opp med disse tingene, så er det ikke rart man har frykt. Det er ikke rart at man begynner å føle det og tro det. Og når man føler og tror ting nok, så kan det altså manifestere seg for oss. Men det er definitivt ikke det man tror at det er – intelligente vesener, demoner, som manifesterer seg. Det er noe vi manifesterer selv gjennom vår egen frykt.

Golem: hvordan frykten bygger sine egne vesener

Og jeg skal forklare eksakt hvordan dette skjer. I jødisk mytologi opererer man med noe som heter golem. Og dette er et vesen som blir skapt ut av en livløs substans – det kan være leire, jord eller støv – gjennom et ritual, slik at det kommer til live. Og når et menneske som er preget av religion og av frykt, og som er flasket opp med dette, tror nok på det, så skaper det denne golemen – for å si det med bedre ord: dette vesenet, som ikke er et vesen, men noe som er skapt ut av leire og støv, altså vårt eget trossystem, som også er dypt forankret i vår kollektive bevissthet. Så selve leiren til denne golemen, til denne livløse skapningen – byggematerialene – er hentet fra den kollektive bevisstheten. Og den kollektive bevisstheten til menneskeheten er massivt styrt av frykt gjennom alle pregningene gjennom de siste tusenvis av år. Så når et menneske, som deg i dette tilfellet, har dette trossystemet – at man virkelig tror på ondskapen, man tror på demonene, man tror virkelig på dette – så vil de følelsene, ditt trossystem, som har en massiv kraft, kunne ta denne leiren eller dette støvet fra den kollektive bevisstheten, slik at det manifesterer seg en sånn golem, en sånn livløs figur som ikke har intelligens, men som rett og slett er skapt gjennom din frykt og ditt trossystem. Og den vil kunne manifestere seg inn i ditt eget energisystem, og den kan manifestere seg foran deg, så du opplever det som et intelligent, skremmende, ondskapsfullt vesen. Det er noe som er skapt av deg selv, med dine emosjoner, med byggematerialene fra den kollektive bevisstheten, og som manifesterer seg for deg i dette øyeblikket.

Så når du så disse demonene – når du drømte, eller gjennom dagen, eller når som helst du erfarte disse – så var det noe som hadde oppstått og bygget seg ut fra deg. Ditt trossystem, din frykt, din angst. Og dette er også årsaken til at det er så enkelt å gi slipp på disse, at det er så enkelt å helbrede disse tingene. For det handler ikke om at det er eksterne vesener som kommer inn og skal ta deg. Det handler om at det er et trossystem, dine egne emosjoner, din egen frykt, som har manifestert noe som ser ut som et vesen foran deg. Det er det du har erfart, og ingenting annet.

Jo nærmere lyset, desto sterkere skygger

Amina: Jeg fikk bare bilder opp i hodet nå mens du pratet. For det jeg erfarte da, var at jo nærmere mitt eget lys jeg kom, jo sterkere ble disse demonene. Jeg så dem tydeligere, de hadde sin helt egen personlighet, og tanker og ideer som jeg bare … det er jo ikke meg. Det var som at jo nærmere meg selv og mitt lys jeg kom, jo mer forsterket ble det.

Pål-Esben: Handler dette om at disse delene av oss selv ikke har lyst til å gi slipp? Altså at de ikke har lyst til å dø ut – er det det det egentlig handler om? Vi snakker jo om pregninger av trossystemer her, som er så forankret i oss, så sementert i oss, ikke bare i dette livet, men også gjennom alle de epigenetiske pregningene som følger med arvelinjen vår, vår biologiske arvelinje, gjennom tusenvis av år, som da preger oss også. Det kalles epigenetisk karma. Og alt det ligger der.

Så når du da starter en prosess for å kunne gi slipp på disse tingene, når man blir klarere og tydeligere og begynner å ta bort tåkelagene … For utfordringen i starten var at alt var som en ball av tåke for deg, og innenfor den tåken var det masse frykt. Plutselig var det et vesen som hoppet opp av denne tåken, så forsvant det inn i tåken igjen, og så kom det et nytt vesen. Det er også tåke. Og når man begynner utviklingsprosessen sin, så begynner man gradvis, med hjelp av sin guide – og i dette tilfellet var jeg din guide – å prøve å klarne opp og få denne tåken til å lette. Og da kan det i starten være sånn at man ser dette tydeligere. For man trenger å se det tydeligere. Det betyr ikke at man trenger å assosiere seg med det, men man trenger å se det tydeligere for etter hvert å begynne å anerkjenne at dette ikke er noe eksternt, men noe som faktisk kommer innenfra.

Og før vi kommer til det punktet hvor du anerkjenner at dette er noe som er skapt av ditt ubevisste sinn, gjennom dine pregninger, gjennom din frykt, gjennom din epigenetiske karma – før vi kommer så langt og kan anerkjenne det, så er det ingen måte å bli kvitt dette på. Og det er årsaken til at det i starten kan oppleves litt intensivt for noen, siden man da begynner å røre aktivt borti det, direkte borti det. Før du traff meg, hadde du sprunget fra det og rømt fra det. Du rømte fra det fordi det der var fienden, det var skumle greier. Min oppgave var å hjelpe deg å konfrontere dette, å møte disse tingene. For det er ingenting å frykte. Men du kan erfare det – og det du sier du erfarte som intelligente, farlige vesener, som hadde sin egen personlighet og sin egen karakter og sin egen måte å snakke på … Man kan til og med høre dem prate med ulik stemme. Men alt er skapt av deg selv, ditt eget pregningssystem, fryktsystemet, dine egne emosjoner – og byggematerialene er hentet fra den kollektive bevisstheten.

Og det er også årsaken til at da vi startet å jobbe med dette, så var du i starten veldig skeptisk til det, når jeg sier at nei, disse vesenene eksisterer ikke. Du trodde ikke så mye på meg i starten, du?

Amina: Nei, jeg gjorde ikke det. Og så tenkte jeg: Jeg synes jo han sier mye smart, det er mye kunnskap og visdom her, så kanskje jeg skal gi meg hen og åpne meg litt opp for at det kan være litt annerledes. For det var noe i dypet av meg selv som – selv om jeg på en måte tviholdt på det trossystemet og hadde de intense erfaringene – sa at det kan ikke være sånn. Sånn kan det ikke være, liksom.

Vendepunktet: «Men du er jo ikke ekte»

Jeg slet mye en periode, og spesielt da vi gikk inn i de større meditasjonsprosessene, hvor vi skulle inn i stillheten. Det var da jeg egentlig ble ordentlig, ordentlig røsket opp i det. For da fikk jeg marer, altså masse mareritt. Jeg har også slitt mye med lucid dreaming gjennom livet, hvor jeg har sittet fast, hvor jeg ikke har kommet meg ut, hvor jeg har blitt holdt fast av demoner – altså disse delene av meg selv. Det kom et vendepunkt her, og det var etter en samtale vi hadde hatt rundt dette med identitet, det vi identifiserer oss med, trossystemer, sånne ting. Og det som skjedde da, var at i den drømmen møtte jeg en demon og satt fast med denne demonen. Jeg har slitt med å sitte fast i drømmer fra tid til annen hele livet mitt, hvor jeg ikke har kommet ut, hvor jeg har hylt og skreket og ingen har hørt meg, hvor jeg på en måte har vært bevisst, men ikke kommet meg ut av det, selv om det har vært en drøm. Men i hvert fall: Det var en natt hvor jeg satt fast i en sånn situasjon, og det kom disse demonene, og det var helt forferdelig. Og her ser man at når man begynner å endre seg, og begynner å ta inn ny informasjon, og trossystemet begynner å endre seg, så begynner også det som skjer i det indre livet og i drømmene, å endre seg. Så det jeg sa da til dette vesenet … Jeg begynte først å bli skikkelig redd, og så kom jeg på, i den drømmen, den samtalen vi hadde hatt sammen, og så så jeg på dette vesenet og sa: «Men du er jo ikke ekte.» Og i det – å, nå får jeg helt gåsehud – i det så bare forsvant den. Den ble borte, fordi jeg ikke trodde på det lenger. Og det var her den ordentlige prosessen med å frigjøre meg selv fra det trossystemet skjedde.

Referanseerfaring: ikke tro, men erfar

Pål-Esben: Ok, det var først da du virkelig begynte å tro meg. For det var først da du fikk en relevant referanseerfaring. Vi sier jo i vår tradisjon at man ikke skal tro på noe som helst, men finne egne erfaringer som viser hva sannheten er. Og her fikk du da den første virkelige referanseerfaringen på at det jeg sa, var sannhet. Og da kan den virkelige utviklingsprosessen starte rundt disse tingene. Men det er viktig at man ikke misforstår dette, for det er ikke så enkelt bare å lukke øynene og si at dette eksisterer ikke. Det er altså en utviklingsprosess man må gå igjennom. Det er ikke bare gjort sånn, men det er en prosess man trenger å gå gjennom, som gjør at du står der du er i dag og ikke er styrt av denne angsten mer i livet ditt. Det vil være en misforståelse å tro at det nå bare handler om å si at nei, disse tingene eksisterer ikke, så vil frykten min være borte. Det er ikke så enkelt. Det er en vei man trenger å gå, men med en egnet terapeut, lærer, veileder eller guide trenger det ikke å ta mange uker før det begynner å slippe taket, mer og mer.

Det man ofte legger merke til i den alternative verdenen, er at ting ofte skal være så lett: at man bare må tenke positivt, eller at hvis man bare ikke tenker på det, eller manifesterer på riktig måte, at man bare må slå om den koden og forandre måten man tenker på. Og ja, det må man, men det er ikke så lett som det. Og det gjør også at folk tenker at oi, dette funker ikke, for her går man ordentlig i dybden. Og i den prosessen jeg har vært gjennom, så har vi jobbet ganske mye.

Mot til å møte frykten

Og det har krevd mye mot. For hvis du som lytter ikke har erfart denne formen for angst som Amina snakker om: Dette er ekstremt. Det er så ekstremt at det styrer stort sett hele livet. Og for å kunne konfrontere disse tingene, så kreves det også mot. I starten er det ikke bare bare å engasjere seg i disse tingene. Det krever en del mot i det hele tatt å starte i gang med det.

Amina: Ja, absolutt. For meg har jeg nok hentet det fra det samme motet som gjør at jeg har overlevd alt det jeg har vært igjennom. Den styrken, dette «åh, dette skal jeg få til». Men det har definitivt ikke bare vært enkelt, i det hele tatt. Det har det ikke.

Pål-Esben: Og det er nær umulig å løse disse tingene selv. Da trenger man en profesjonell veileder, terapeut, hva enn det er man har, som virkelig kan ta de praktiske skrittene og geleide deg praktisk gjennom skrittene som må gjøres for å frigjøre deg fra denne irrasjonelle angsten, som føles veldig reell. Så vi skal ikke undervurdere dette. Hvis man erfarer disse tingene, og man erfarer at et eller annet vondt vesen er i nærheten, inne i energisystemet sitt, eller inni kroppen sin, eller henger utenfor, så er det en reell erfaring. Men den har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er noe som vårt ubevisste og underbevisste sinn har skapt gjennom pregningen, gjennom frykt, med byggesteinene og byggeklossene fra den kollektive bevisstheten.

Beskyttelsens paradoks: det sterile hjemmet

Og det er jo en veldig god nyhet, for da er det mulig å løse dette. Da er du ikke avhengig av å lære deg de mest perfekte måtene å beskytte deg selv på, som egentlig virker stikk motsatt av hva man skulle tro. For når man skal beskytte seg selv, er det det verste man gjør for å kunne løse denne typen problemer vi snakker om. Hvorfor? Jo, jeg pleier å bruke eksempelet med når barn vokser opp i for eksempel sterile hjem. Vi vet gjennom moderne forskning at de ungene som vokser opp i sterile hjem, ofte har store problemer med immunforsvaret sitt og ofte er syke kontinuerlig, mens barn som vokser opp i det motsatte av sterile hjem, altså for eksempel på bondegård og andre ting, får trigget og trent immunforsvaret sitt kontinuerlig mens de er barn, og det gjør at de er mye mindre syke når de er voksne. Så utfordringen med all form for beskyttelse er at man gjør seg svakere og svakere hele tiden, slik at ting blir verre og verre, og man er avhengig av å finne sterkere beskyttelsesmetoder, og der de ikke virker så godt, så går man på neste kurs og lærer seg enda sterkere beskyttelsesmetoder. Og det virker da stikk motsatt, for det gjør deg bare svakere og svakere.

Kunsten her er å sørge for å lære hva det er som skal til. Vi snakker om hvordan vi sprer dette lyset i oss selv, og i det ligger også hvordan vi helbreder fundamentet for vår frykt, fundamentet for disse komplekse pregningene. Og det er det vi blant annet gjør gjennom en ursjamanistisk utviklingsprosess.

Men det er også veldig reelt hvordan dette kan oppleves. Så hvis du som lytter erfarer disse tingene, og du føler at det er et vesen som står foran deg og setter tennene i deg, og det er ubehagelig – så respekterer jeg den erfaringen, for den erfaringen er reell. Men det er ikke noe reelt vesen. Det er altså noe som har oppstått av deg, med din underbevissthet, dine pregninger, i kombinasjon med byggesteinene fra den kollektive bevisstheten. Og gjennom to tiår har jeg jobbet med mange tusen mennesker, og det er det samme hver gang. Hvis de kommer til det punktet som du kom til, og er villige til å se på disse tingene … Enkelte er ikke engang villige til å se på det, for de sier at sånn er det bare, og jeg trenger beskyttelse – og da kan ikke jeg hjelpe dem. Men i ditt tilfelle sier du: Ok, jeg er livende redd for det, men jeg stoler nok på deg til at jeg er villig til å begynne å diskutere dette temaet. Så er det opp til guiden hvordan vi lirker oss gjennom dette, så det ikke blir for mye. For blir det for mye på for kort tid, så går man fullstendig i stå, for da kommer all frykten opp, og alle vekterprogrammene til egoet begynner da å slå inn. Så vi trenger å bevege oss veldig på tåspissene her i starten, slik som vi gjorde da.

Troen på seg selv: å holde sitt eget rom

Amina: Ja, jeg måtte jo ha en lengre pause fra meditasjonen til jeg hadde kommet litt tilbake i meg selv igjen. Og dette representerer også, for meg, troen på meg selv. Da jeg begynte å komme mer ut av dette med frykten, eller møtet med disse vesenene, erfarte jeg fortsatt at når jeg gikk inn i meditasjon, kunne de plutselig poppe opp fra tid til annen. Men jeg klarte å håndtere det på en bedre måte enn før. Men det jeg opplevde som veldig interessant, er et av de ritualene jeg gjorde med deg, med mine andre medstudenter. Vi ble på en måte ført nedover i meditasjon i dette ritualet, og jeg erfarte ingenting som var skummelt da. Alt gikk fint, jeg følte meg trygg. Og det fikk meg til å reflektere etterpå, og jeg snakket med deg om det: Hvorfor dukket det ikke opp noen vesener under det ritualet, mens når jeg gjør det selv, så er jeg livredd, og da kommer de? Og da snakket vi om at en stor del handler om at jeg ikke har troen på meg selv, på at jeg ikke trenger beskyttelse – at jeg har mer tro på at en annen kan holde dette rommet for meg, og at det er trygt. Så det var også en åpning for meg til å ha mer tro på meg selv: at jeg på en måte kan holde meg selv, jeg trenger ikke noen andre. Og det er jo flott og fint – man trenger det også i begynnelsen, kanskje litt. Men det var fint for meg å få det bildet på det: Hvis dette virkelig eksisterer, så må det jo eksistere når Per og Pål gjør det også, altså holder rommet for meg. Så det var også et veldig aha-øyeblikk for meg.

Pål-Esben: Ja, og viktig. For når man ikke er trygg i denne settingen du var i … Du var jo trygg, du hengav deg, siden du på det tidspunktet stolte nok på meg til å kunne hengi deg til prosessen. Du følte en trygghet. Og når du kommer hjem til deg selv, så er du på den tiden fortsatt ikke helt trygg på deg selv: Når jeg sitter her nå og roer meg ned, og det blir stille, og hvis det dukker opp disse tingene igjen – jeg synes det er så ubehagelig … Da er man i mølla. Men det er også noe du jobber deg gradvis gjennom med litt hjelp, og etter hvert fikk du denne tilliten til deg selv, at du da ikke trenger andre for å kunne føle deg trygg. Ganske kult. Det kalles self-empowerment.

Amina: Ja, virkelig. Det handler om å ta kraften sin tilbake.

Kan andre sende oss negative energier?

Men er det sånn at når man kommer til tanken om at andre kan sende oss negative energier – hvordan passer det inn i dette bildet?

Pål-Esben: Ja. Se her nå, fra det helt banale planet: Du sitter i et rom, og det sitter tre mennesker der som er supernegative og destruktive. Du kommer inn i dette rommet, og du føler at hele stemningen er ubehagelig. Hjertet vårt utstråler et elektromagnetisk felt, som blir modifisert og omformet av våre tanker og følelser, så det går opptil to-tre meter bort fra oss. Og når du sitter innen to-tre meter fra et menneske som er utrolig negativt, så blir musikken som hjertet utstråler – det elektromagnetiske feltet, altså den fysiologiske utstrålingen – en del av ditt elektromagnetiske felt, som modifiserer hjertevariabiliteten til ditt eget hjerte, og som gjør at ubehagelige emosjoner og følelser kan oppstå i deg selv. Men det er på det helt groveste planet, som funker sånn, og det er noe alle kjenner til: at når man kommer inn blant veldig negative mennesker, så blir man ofte negativ og depressiv selv.

Men det er ikke det vi snakker om her nå. Vi snakker om hvor stor makt andre mennesker har til å kunne påvirke oss over avstand – hvordan vi føler, tenker og erfarer livet. Og her kommer vi inn på temaet svart magi, for eksempel, hvor man hører at enkelte svartmagikere har lært hvordan man kontrollerer andre mennesker. Og oppe i Norge har vi også disse tingene. Det jeg har tro på, er at det er et større problem å bevise at det er noe reelt i at andre mennesker kan ha makt over deg, uansett hvor mye de har lært om energetiske ting. Det finner vi for eksempel i voodoo. Hvor er disse landene, det mest kjente landet som driver med voodoo, Amina?

Amina: Mexico, Spania … jeg vet ikke. En av øyene i Det karibiske hav.

Voodoo, svart magi og psykosomatikkens makt

Pål-Esben: En av disse øyene i Det karibiske hav, som har den største tettheten av voodoo- og hoodooprester. Altså en liten øy. Nå glapp navnet, det er jeg som ikke kommer på det akkurat nå. Veldig kjent. Det er sånn at hvis en innbygger på den øyen våkner opp om morgenen, åpner døren sin og ser at et geitehode henger på døren – som for eksempel er et tegn på at en av voodooprestene har kastet svart magi over dette mennesket – så kan dette mennesket bokstavelig talt bli sykt og dø. Men det kommer gjennom en psykosomatisk reaksjon, gjennom at man er oppflasket i en kultur som tror at disse voodooprestene har denne fantastiske makten over andre mennesker. Det er en psykosomatisk reaksjon som kommer gjennom et sterkt trossystem. For hvis disse voodooprestene på Haiti, for eksempel, hadde hatt en sånn gigantisk makt, så ville sikkert noen rikinger i denne verden hyret inn en av voodooprestene til å ta livet av politikere som Putin og Trump og Obama, eller hvem det måtte være, som de ikke liker – betalt noen tusen euro til en sånn voodooprest og sagt at jeg liker ikke den personen, så vær vennlig å ta livet av vedkommende. Og historien viser jo at det ikke funker sånn. De har absolutt ingen makt, så lenge mennesker ikke er innpreget med trossystemet som gir dem makt. For hvis de hadde hatt makt, så hadde de styrt verden som den er i dag. Da hadde Haiti vært det landet som styrte denne verden. De hadde styrt den med frykt: hvis du gjør som vi sier, så dør du. Og selvfølgelig er dette bullshit, det er absolutt ingenting å være redd for. Problemet er hvis du har et trossystem som tror at et menneske har makt over deg, både fysisk, energetisk og på andre måter. Da har man et problem. For hvis man da opplever eller hører at en eller annen har sendt negative energier eller svart magi, så vil man si: Herregud, nå har den personen sendt negative energier til meg, svart magi – hva gjør jeg nå? Og så begynner man plutselig å si: Jeg føler meg så dårlig, jeg føler meg svak, herregud, nå føler jeg meg syk. Og da kan man erfare ubehaget, men det kommer i relasjon til en psykosomatisk reaksjon.

Selvansvar: ingen har makt over deg uten at du gir dem den

Gjennom mer enn to tiår har jeg møtt mange mennesker som har blitt forbannet på meg for å ha sagt dette. For din oppgave er å styrke lyset i deg selv. Jeg har møtt mange som sier: Den personen har gjort det mot meg, det er årsaken til at jeg føler meg så ille. Kan du gjøre noe mot den personen? Kan du ikke beskytte meg mot den personen? Og alt det der er selvfølgelig vrøvl. For det dette mennesket trenger, er å forstå at det er ingen som har makt over oss uten at vi selv gir dem den makten. Men for at vi skal kunne endre på dette, må vi også være villige til å ta selvansvar for vårt eget liv, i stedet for å skylde på at den og den kaster negativ energi på meg, at det er årsaken til at livet mitt er skitt. Selvansvar betyr at jeg tar ansvar for mitt eget liv, jeg tar ansvar for hvordan jeg føler og tenker, og jeg tar ansvar for mine handlinger. Andre kan gjøre hva de vil, men jeg tar ansvar for meg selv. Og da kan prosessen starte med å frigjøre seg fra disse tingene. Det er altså så enkelt.

Hvis man da har en eksepsjonelt godt trent svartmagiker, som vi kanskje finner i India, i Mexico og et par andre steder – det finnes en liten håndfull som virkelig er eksepsjonelt trent – så kan de i beste fall projisere en energistrøm inn i et menneske, slik at undertrykte deler av personligheten kommer opp til overflaten, og det gjør at det er ubehagelig. Men det krever ganske ekstreme kvaliteter, og det medfører selvfølgelig en mengde karma for dem som driver med det. Men det er heller ikke et problem. For hvis det er noen som projiserer energi inn i en avspaltet del av deg, eller en undertrykt del av personligheten din, og den kommer opp til overflaten – vel, da har du også muligheten til å begynne å helbrede den, siden du har blitt bevisst på den.

Og jeg har aldri gjort noe gjennom disse to tiårene for å beskytte meg selv. Og det kan jeg fortelle deg: Det er folk som har prøvd å kaste dauinger, eller hva det nå er de kaster og driver med, men det er altså ingenting. Jeg gjør absolutt ingenting for å beskytte meg selv. Jeg er den som kanskje stikker hodet mest frem. Så de som er uenige med meg, og som er irriterte og forbannet på meg – som snakker om fryktsjamanisme i relasjon til hjertebasert sjamanisme – flere av dem har prøvd sine ting, men det er som blårøyk. Det er altså ingenting som griper inn. Ingenting. Det er fordi oppgaven vår ikke er å lære hvordan vi beskytter oss selv, men å lære hvordan vi tenner dette lyset i oss selv. Det er som et mørkt rom: Der mørket er, erfarer man at ting er mørkt og dunkelt. Men det er bare å skru på lysbryteren, så er det lyst, og da er det ikke noe mørke som kan eksistere. Og det er det vi har vært gjennom: fra å komme fra et sted hvor det var så mørkt, så desperat, til at vi har vippet på lysbryteren. Det kom ikke sånn over natten, men gradvis har vi dimmet lyset mer og mer opp, og det gjør at du i dag er på et helt annet sted enn du var da du startet.

Å gi bort makten sin

Amina: Ja. Dette er et tema jeg brenner for – dette med frykt og angst og dødsangst og frykt for demoner og onde krefter og onde energier, dette med å gi bort makten sin. Og det er noe veldig styrkende med å være der jeg er i dag, hvor jeg aldri skylder på noen for hva jeg føler eller hvordan jeg har det. I begynnelsen kan man tenke at det ikke går an å tenke på den måten, for ofte kan man føle seg litt som et offer, eller at det er noen andres skyld. Men når man virkelig kommer inn i dette med selvansvar – at jeg har ansvar for meg selv, at det ikke er noen som egentlig kan gjøre meg noe med mindre jeg tillater det – så er det en så god følelse. Ja, snakk om empowerment.

Hus med «negative energier»: rommets karma

Men når du snakker om dette med negative energier, så dukker det opp et annet spørsmål. Noe jeg ofte hører, er mennesker som kanskje kommer inn i et hus og sier at her er det en ond ånd, her er det noen negative energier. Man kan gjerne prate med denne ånden, man kan kjenne den, guide den ut til lys og så videre. Noen ganger kommer den tilbake, andre ganger kommer den ikke tilbake. Noen ganger hører man at det er et menneske som går igjen, andre ganger at det er en demon som sitter fast. Hva skjer her, Pål-Esben?

Pål-Esben: Bortsett fra det du sa om demoner, så er dette reelt. Hva sitter fast her? Det er hovedsakelig to ting som kan sitte fast. Nå snakker vi om et hus, et rom, en hage, en eiendom – la oss holde oss til en leilighet eller et hus. Man kommer inn i dette huset, denne leiligheten, og man erfarer denne uggende følelsen. Det kan hende man får ståpels, at det er iskaldt på den ene siden av kroppen. Det er noe som er reelt. Og dette ubehaget kan komme av to ting. Det ene er den energetiske vibrasjonen til rommet – du kan si karmaen til rommet, eller den energetiske innpregningen til rommet – som blir preget av menneskene som bor i huset, og menneskene som har bodd der. Hvis du for eksempel har hatt et hus hvor mennesker har kranglet og slåss i årevis, så vil disse emosjonene, som egentlig er energi, og disse energimønstrene, fylle rommet og bli en del av rommet, en del av veggene, en del av energisystemet til rommet og til huset. Og når man kommer inn i disse rommene, vil man føle det med en gang: Man føler at man blir sliten med en gang, at dette er noe ubehagelig. Så det kommer direkte gjennom at det er noen som har bodd der – det kan være traumer, mord, dødsfall, krangling, hva det enn er. Og som sjaman er dette veldig enkelt å rense opp i, siden det bare er å kjøre gjennom et sjamanistisk renselsesritual, så er dette borte hvis det gjøres på rett måte.

Bardo: de døde som ikke vil gå videre

Det andre er hvis man føler at det er noe som beveger seg inne i rommet. Det kan være at man kommer bort til et sted som er iskaldt i rommet, for eksempel borte i et hjørne. Man hører kanskje steg som går, at det knaker i gulvet i andre etasje, at det slår med dører og vinduer om natten, sånne ting. Og det er relatert til Bardo. Vi skal kanskje snakke om Bardo i en egen episode – altså hva som skjer rett før vi dør, hva som skjer rett etter at vi dør, og hvordan selve inkarnasjonsprosessen funker. Men det som skjer når et menneske dør, er at det går over til det som kalles mellomriket, som i den tibetanske dødeboken kalles Bardo. Det er mellomriket mellom den materielle eksistensen og «dødsriket», eller vår neste inkarnasjon. Og dette mellomriket, som egentlig er et regenerasjonssted før vi går videre, hvor vi samler erfaringer, hvor vi slutter fred med det vi har gjort og ikke gjort i en inkarnasjon, i et liv, før vi går videre – der har vi fortsatt en dyp kontakt med jorden og menneskene og der vi kommer fra. Og her kan det være at enkelte som kommer inn i Bardo, har med seg en så sterk energi – for eksempel er de så sterkt bundet til et hus, til et rom eller til noen mennesker. Det kan ha skjedd gjennom at de har dødd gjennom et traume. Så de vil ikke gå videre, men de henger seg fast i et hus, i en eiendom, i et rom. Og da sier vi at det er såkalte døde mennesker som går igjen, og som skaper problemer i huset vårt. Og det er noe som absolutt er reelt. Men det handler om at det er døde mennesker – ingen engler, lysvesener og sånt. Det er mennesker, vi snakker hele tiden om mennesker her, det er bare at de er døde, og at de ikke er villige til å gå videre. Og det vi gjør da, er som du sier: Man har noen som er kvalifisert for det, en kvalifisert sjaman som man hyrer inn, og som går i kontakt med dem som er døde, som henger i dette rommet, og hvor man gjennom en mild prosess hjelper dem å forstå at de er på feil sted, og hjelper dem å gå videre dit de hører hjemme. Jeg er tilhenger av en hjertebasert fremgangsmåte her også: I stedet for å komme med storsleggen og kaste dem ut, så gjør man det på en måte som gjør at de kan gå i fred, og som gjør at de ikke trenger å komme igjen. Hvis man kaster dem ut uten å gå gjennom en sånn prosess, så kommer de ofte tilbake igjen. Det er forskjellen på en dyktig sjaman og en som ikke er fullt så dyktig.

Amina: Det er veldig interessant, og jeg tror det kan være viktig for mange å høre det perspektivet her, for man tenker ofte at enten er det en demon, eller så er det et menneske. Ja, det kan være en død person som sitter igjen, men det kan også handle om en energy in motion, en emosjon – altså noe som sitter igjen i veggene, enten det er på grunn av krangel, mye desperasjon eller mye destruktivitet. Kan man si at den kan få en sånn egen identitet, akkurat som min indre demon fikk en identitet i meg?

Poltergeist: når det trengs en kvalifisert sjaman

Pål-Esben: Ja. Så vi skal ikke undervurdere vårt eget trossystem, våre trossetninger, hva vi står for – det som er relatert til pregningen vår – og hvor stor makt det har over oss. Det skal man ikke undervurdere. Så jeg har empati med mennesker som erfarer dette, og som virkelig tror at dette er virkelighet. Det har jeg empati for. Men den gode nyheten er at det er utrolig ukomplisert å gi slipp på dette, så man blir frisk igjen. Og for å ta dette litt videre: Det mest kraftfulle er når vi kommer inn til dem som henger i Bardo, altså hvor vi går inn i poltergeist-aktivitet og disse tingene. Da kan det bli litt mer komplekst, for det finnes poltergeist-aktivitet hvor bord og stoler kan gå gjennom rommet og så videre, men det er bestandig relatert til et menneske som er dødt, og som har en dyp forbindelse, typisk til ett av menneskene som bor i huset. Og da trenger man en veldig kvalifisert sjaman, eller lignende, som vet hva man holder på med, for å få stoppet det. For der kan det være utfordrende – i en setting med den mest komplekse poltergeist-aktiviteten kan man faktisk bli skadet. Da trenger man å vite hva man holder på med: hvordan man paralyserer dem først, og så går i kontakt med dem, og så – enten frivillig eller ufrivillig, hva det enn blir – sørger for at de blir sendt videre til lyset. Det å håndtere poltergeist-aktivitet er en helt annen kategori vanskelighetsgrad for en sjaman. Men det er egentlig veldig sjelden jeg har vært borti at det er ekstremt. Som regel holder det med at det knaker litt i gulvet og slår litt med dørene, men det er altså harmløse greier. Men når bord og stoler og glassvaser begynner å fly gjennom luften, da må man være litt forsiktig. Men det er sånt som er veldig sjeldent. Jeg tror jeg har opplevd det bare et par ganger.

Demonbesettelser og eksorsisme

Amina: Ja, dette blir veldig spennende. Og det er gøy at jeg sitter her i dag og kan snakke om disse tingene, som egentlig er skumle, og si at dette er spennende. For nå begynner jeg å tenke på at det jo er dokumentert det man kaller demonbesettelser. Blant annet den filmen jeg måtte se på da jeg var syv år gammel, med denne jenta som fikk en demon inni seg. Jeg vet ikke om dette stemmer eller ikke, men at det reelt har skjedd sånne episoder med mennesker. Handler det også om en del i en selv som bare virkelig spiller ut rollen sin?

Pål-Esben: Korrekt. Det finnes ingen demoner. Så dette er også et spill av religiøse institusjoner. Og det er noe som i de mest ekstreme tilfellene kan virke veldig, veldig reelt, men det er akkurat det samme vi snakker om. Og jo mer fryktorientert et menneske er, jo mer av disse spesielt religiøse fryktpregningene et menneske har, i kombinasjon med kanskje noen traumer som er relatert til disse tingene – så kan dette bli så vanvittig kraftfullt. Du må se at hva som bor av kraft i et menneske, er egentlig hinsides. For eksempel en mor hvor et barn blir kjørt på av en bil og kommer under dekket på bilen: Da er moren i stand til å løfte denne bilen på et tonn eller to, så barnet kommer ut. Det er også vist, det er noe som er reelt. Så da kan vi tenke oss den kraften som bor i oss, når den er kanalisert gjennom og med frykt. Husk at dette er ingenting et menneske selv bestemmer seg for å gjøre. Dette er noe som skjer i det ubevisste og det underbevisste, i relasjon til den kollektive bevisstheten, pregningen vår og så videre. Så det er akkurat det samme.

Og da er det selvfølgelig veldig imponerende hvis man klarer å ta en sånn del ut gjennom eksorsisme, som man finner i den katolske kirken. Bra triks, altså. I virkeligheten tar man bort noe som ikke eksisterer, men som eksisterer kun i systemet, i bevisstheten og underbevisstheten til dette mennesket – men som da er fôret av til dels massiv energi fra fryktsystemet og det emosjonelle systemet til dette mennesket. Så denne golemen blir skapt, dette vesenet skapt av den livløse substansen, leiren, støvet fra den kollektive bevisstheten, og det kan altså erfares og føles og ses eksternt, av mennesker som observerer, som noe som er veldig reelt. Men det finnes ingen ondskapsfulle metafysiske vesener. Jeg har drevet på med dette noen år nå: aldri møtt noen, aldri hørt om noen, aldri noe som har meldt seg for meg – aldri, aldri, aldri. Og alle de kvalifiserte sjamanene jeg har med å gjøre, har heller aldri opplevd disse tingene, altså folk som har drevet på i mange flere tiår enn meg. Aldri. Det er noe som er skapt av oss mennesker.

Den eneste ondskapen: den som bor i mennesket

Så når for eksempel en sjaman nede i Sør-Amerika snakker om demoner, så er det ofte en feiltolkning og oversettelse. Når europeere for eksempel kommer fra en sjamanretreat, og sjamanen der snakker om demoner og så videre, så tror man at det er eksterne vesener. Men det de snakker om, er demonene som bor i mennesket. Det er den eneste ondskapen som eksisterer i denne biosfæren vi lever i, på denne jordkloden. Det er ondskapen som bor i menneskene. Og den ondskapen kommer gjennom valgene mennesker tar, og hvordan de velger å handle med sine ressurser. Det finnes ingen annen ondskap i denne delen av universet vi lever i. I andre deler av universet vårt finnes det områder hvor andre former for ondskap eksisterer, men det har ingenting å gjøre med denne kvadranten vi lever i i vår galakse. Så der vi bor, i vårt solsystem, og spesielt her på jordkloden vi lever på, er den eneste ondskapen som eksisterer her, det som bor i menneskene. Og det ser vi jo også i hvordan vi mennesker destruerer jordkloden vår: Vi har krig med hverandre, vi sprer frykt til hverandre, vi destruerer hverandre. Tenk deg hvordan hele verden hadde sett ut hvis vi hadde hatt et samfunn og en verden som var hjertebasert og hjertestyrt i sin atferd, kontra ego- og fryktstyrt. Da hadde vi bokstavelig talt levd i et paradis. Det er paradis på jord, det har vært paradis, og forhåpentligvis vil vi en dag komme dit hvor menneskeheten etter hvert forstår at der vi er på vei nå, fører ingenting godt med seg.

Og det er også en av mine lidenskaper, som driver meg i det jeg gjør: at jeg prøver å være i hvert fall en liten motvekt til galskapen i denne verden, hvor vi blir fôret med frykt og angst hele tiden. Sosiale medier, nyheter, mennesker vi møter. Man blir jo helt tullerusk, helt koko, av å følge med på nyheter og sosiale medier i dag. Og jeg ser så mye angst hos mennesker som kommer til meg, som i hovedsak er relatert til feil bruk av sosiale medier, feil bruk av nyheter. Og det er en av de første tingene jeg starter med når jeg jobber med mennesker som sliter med angst og frykt: pause fra sosiale medier og pause fra nyhetene, så man kan begynne å roe ned systemet. Og det er fascinerende å se hva som skjer med et menneske når det begynner å ta en pause fra dette noen uker.

Mediepause: å roe ned fryktsystemet

Amina: Ja, det kan jeg skrive under på. Det er perioder hvor jeg har flere dager uten at jeg er inne på sosiale medier og Messenger og Instagram og sånne ting. Og det er oppladende, virkelig. Jeg synes det er gøy å være der og samhandle med andre, men jeg synes også det er kjempeviktig å ha en pause. Så det kjenner jeg meg veldig igjen i. Og der kommer man også inn på dette med hva man lar få lov til å påvirke seg, og hvordan det kan støtte opp under det trossystemet man har, enten positivt eller negativt. Og litt tilbake til det du snakket om: Når en troende person går til en prest og sier «Hei, jeg har en demon inni meg» – «Jeg kan hjelpe deg å ta den ut, jeg, kjære troende.» Og så kaster man litt vievann, og så blir det bra. Det bekrefter jo det trossystemet. Samme med meg, som var på en hypnoseøkt hvor jeg møtte denne demonen, og vi så den og bar den ut i lyset og sånne ting. Enda en bekreftelse. Så det er bare å være litt åpen for: Søker jeg bekreftelser på det destruktive trossystemet jeg har, eller åpner jeg meg opp for å slippe meg selv fri? Kan det være noe annet, kan det være noe mer – enten det gjelder demon-temaet eller andre typer tematikk i livet sitt?

Et liv uten frykt

Pål-Esben: Jeg er helt enig. For vårt liv kan leves uten frykt, uten angst, uten denne uroen. Og du er et bevis på det, mange av medstudentene er et bevis på det, og mange andre er et bevis på at det faktisk går an å leve i denne verden vi lever i i dag, uten å være fylt av angst og frykt. Men det krever litt mot å gi slipp på dette. Så lenge man gjør ting for å beskytte frykten sin – det vil si at man ikke er villig til å se på det vi snakker om her nå … Kanskje du som lytter og sitter her nå er superirritert og forbannet på det vi snakker om. Vel, det er også ok. Da har man et beskyttelsessystem som beskytter status quo, og det er også ok. Men man kan også velge å begynne å gi slipp på det – å slippe angsten og frykten og uroen, og heller bruke ressursene sine på å fylle livet sitt med mening og lykke og frydefullhet, som i hvert fall er min greie her. Man trenger ikke å leve livet sitt med frykt og begrensning. Man kan også leve livet sitt med spenning, mening og frydefullhet. Og da snakker vi ikke om å leve med frydefullhet fra morgen til kveld hver dag, men om et generelt liv hvor man er tilfreds, hvor man føler denne roen, hvor man føler at man er på rett sted, hvor man føler dette bruse inni seg over meningen med det livet man lever. Uansett hva som skjer med livet, uansett om folk er enige eller ikke enige i det du mener. Det er mulig. Og det er dit den ursjamanistiske utviklingsprosessen fører, for dem som har mot og vilje og engasjement og autentisitet til å begynne å leve ut disse tingene. Så det vil jeg bare gratulere deg med, Amina. Jeg er så utrolig stolt over hva du har klart på denne korte tiden, og hvordan du bare med dette har transendert livet ditt så til de grader.

Amina: Tusen, tusen takk. Og jeg må jo si at jeg føler meg ekstremt heldig som møtte deg som lærer og guide. Det kunne fort gjort at jeg hadde havnet i et annet sjamanistisk miljø, eller et annet spirituelt miljø, som bygget opp under dette med demoner. Da hadde det jo vært noen fine liv i vente, fryktorientert. Så jeg føler meg ekstremt heldig, og jeg er veldig, veldig takknemlig for måten du har hjulpet meg på og geleidet meg på – geleidet meg tilbake til meg selv. Virkelig. Og det er kult at du nå gjør akkurat det samme, selv med dine egne studenter. Det synes jeg er så frydefullt. For det å hjelpe mennesker ut av denne irrasjonelle frykten sin, som setter livet så tilbake, som hindrer livet så mye – det er en gave. Og man trenger bare å finne seg en egnet guide.

Pål-Esben: Og du har helt rett i dette. Jeg ser for meg scenarioet hvor du hadde funnet deg en lærer, en guide, som bare hadde forsterket den frykten du hadde, og som hadde sagt til deg: «Amina, du trenger å lære beskyttelse. Jeg skal lære deg veldig kraftfulle måter å beskytte deg på.» Da hadde det ikke stått så veldig bra til med deg i dag, det er jeg overbevist om. Da hadde du vært enda mer inne i frykthamsterhjulet ditt, og det hadde vært særdeles lite heldig. Så jeg er veldig glad for at du tok motet ditt og ville møte disse demonene som vi har snakket om, og begynne å se hva dette virkelig handler om. Kanskje du kan avslutte nå: Hvordan føler du deg i dag, Amina, når det gjelder angst og frykt for demoner?

«Jeg er fri fra angst og frykt rundt demoner»

Amina: Jeg er fri fra angst og frykt rundt demoner. Men har jeg en dårlig dag, har jeg vært syk, har det vært mye å gjøre, mye stress – så kan jeg kjenne at det gamle trossystemet ulmer. Men jeg tror ikke på det. Det er mer som en gammel kassettspiller som jeg kan høre ulme litt, et ekko av det, men hvor jeg kan bære det på en helt annen måte. Jeg går ikke ned i kjelleren, jeg tror ikke det er ekte, sånne ting. Men jeg anerkjenner også at dette har jeg båret med meg i 32 år, snart 33. Det er ikke sånn at man skal tro at når man skal fri seg selv fra en autopilot, eller en måte man er på … Er man fri, så er man fri, og det kan man også på en måte være, men man vil alltid være sårbar for sin gamle autopilot. Så, nei, jeg skal ikke dra noen paralleller her, men jeg vil bare si: Det å kunne høre det ekkoet på en helt annen måte enn det jeg gjorde før, det å kunne ha kontakt med mitt eget lys, det å kunne kjenne på stillheten, det å kunne bære det på en måte som at ok, dette er en del av min historie, jeg trenger ikke å bære det med meg inn i fremtiden – for det eneste som eksisterer, er jo akkurat nå. Og jo mer jeg gir liv til det gamle, jo mer kommer det også inn i fremtiden. Så jeg er så glad for den gaven: for at jeg kan se min gamle autopilot på den måten, og ha kontakt med indre harmoni, glede og fred, og få kontakt med deler av meg selv som er vanskelige å sette ord på, som jeg ikke visste eksisterte – og som vi helt sikkert kommer til å prate mer om i en annen episode.

Avslutning: se over ditt eget trossystem

Pål-Esben: Vi har masse spennende på lager i de kommende episodene. Vi har blitt varmet opp her med et litt komplekst tema, og vi synes vi har kommet rimelig godt i mål der. Men hvis du som lytter har spørsmål, eller har forslag til temaer du ønsker at vi skal ta opp i denne podkasten, så setter vi veldig stor pris på det. Gå bare inn på websiden vår, reisentilselvrealisering.no. Der har du mulighet til å nå oss, eller på andre steder du får tak i oss. For vi ønsker etter hvert at dere også skal bli interaktive i podkasten vår, så vi kan komme mer i kontakt med deg som lytter. For vi gjør dette for å inspirere deg. Vi gjør dette for å gi håp, og for å finne at det er en løsning på utfordringene vi mennesker har. Det er i hvert fall vår intensjon, Amina. Har du noen visdomsord på tampen i dag?

Amina: Ja, det har jeg. Jeg kan inspirere til å, kjære lytter, se over ditt eget trossystem. Hvor er det du møter på et begrenset trossystem i deg selv, om det handler om demoner eller andre ting? Hvor er det du sitter fast i frykt, i en pregning eller et trossystem som kanskje egentlig aldri var ditt? Jeg vil invitere til å utforske det trossystemet: Kan jeg se det på en annen måte? Kan det være et program som bare sitter fast i sin replay-modus? Å dykke litt inn i det som kanskje er litt ubehagelig, det du kanskje ikke har lyst til å se på, det som ligger i mørket – for også etter hvert å kunne erfare hva mørket egentlig handler om.

Pål-Esben: Ja, og det er heller ingen skam i å søke hjelp. For når vi håndterer sånne temaer, er vi ofte veldig subjektive, og det er utfordrende å håndtere selv – så søk kvalifisert hjelp. Vi håper vi har gjort en god jobb i dag, så godt vi kan. Jeg har frydet meg gjennom denne episoden som vanlig, jeg gleder meg til hver episode. Og vi vet aldri hva vi egentlig skal snakke om, det bestemmer vi fem minutter før vi starter, og så er det ingenting som er skriptet – vi tar det på sparket. Så det er også årsaken til at vi av og til bommer litt, at jeg ikke helt vet hva jeg sier, men det er bare sånn det er, det er bare sånn vi er. Så tusen takk for at du er her, tusen takk for at du lytter på oss, og vi ser frem til neste episode. Ha en hjertelig og fin dag, kjære Amina og kjære lytter.

Amina: Takk, i like måte. Ha det bra.

Pål-Esben: Ha det bra.