Episode 44 – Naturkatastrofer, empati og sensitivitet – Må du bære verdens lidelse?
Pål-Esbens gamle hus av eik og leire midt i Tyskland kjøler normalt veldig godt når det er varmt, men denne sommeren ble det så varmt der at han begynte å snakke om å installere aircondition. Som barn kunne Amina ikke engang se barnefilmer som Løvenes konge: Det tok henne uker å komme seg etter dem.
I denne førtifjerde episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om naturkatastrofer, det første av spørsmålene fra lytterne i en ny rekke episoder. De ser nærmere på hvorfor klimaet på jorden går i lange sykluser, hvorfor sensitivitet er en gave du ikke trenger å lide under, og hvorfor det ikke hjelper noen at du lider med andre. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.
I denne episoden
- Naturkatastrofer som guddommelig avstraffelse, og hvorfor vulkanutbrudd, jordskjelv og flom følger fysiske lover
- Snurrebassen: jordens wobbling gjennom 26 000 år, isprøvene fra polene, og hvordan forurensningen vår har fremskyndet prosessen med et par hundre år
- Kali Yuga, tidligere sykluser av menneskeheten, de underjordiske byene i Tyrkia, og å tilpasse seg mer ekstremvær uten frykt
- Numne mennesker og sensitive mennesker, og hvorfor sensitivitet er en gave du ikke trenger å lide under
- Aminas egen historie som sensitivt barn, hvordan gamle kulturer feiret livet når noen døde, og empati uten lidelse
- Om det hjelper å sende kjærlighet, likegyldigheten i samfunnet vårt, og 30-dagersforsøket uten nyheter og sosiale medier
- Aminas detox, brain rot og den emosjonelle berg-og-dal-banen i scrollingen, og hvorfor energetisk beskyttelse bare gjør deg svakere
- Leksen Pål-Esben lærte som fersk veileder om andre menneskers frie vilje, og jakten på navnet på jordens wobbling
Denne podkasten er for deg som:
- Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
- Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
- Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
- Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
- Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet
I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.
Se og lytt over, eller les hele samtalen under.
Transkripsjon
Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.
Amina: Hei, Pål-Esben. Tusen takk, i like måte.
Pål-Esben: Takk, og hjertelig velkommen til deg, kjære lytter. I episodene som kommer, skifter vi takt: Vi begynner å svare på spørsmål vi har fått inn fra lytterne våre. Det ser vi ordentlig frem til, Amina. Det er mange litt ville temaer vi skal diskutere, litt ekstreme temaer. Og vi ser frem til å komme med våre tanker og meninger rundt disse tingene.
Amina: Ja, det er temaer som ikke dekkes på Yggdrasil sjamanskole, mange av dem, så det blir veldig spennende. Vi skal diskutere alt fra aliens til hele spekteret av ting og tang.
Pål-Esben: Oi, oi, oi, her har du noe virkelig å se frem til, kjære lytter. Og hva starter vi med i dag, som det første temaet mange lurer på?
Naturkatastrofer: temaet mange lurer på
Amina: Det er en god del temaer å ta av, men noe som er hett om dagen, er naturkatastrofer og alt som skjer i verden rundt dem: klimaendringer, vulkaner, naturen som sier sitt. Og det er mange tanker der ute. Er det vi mennesker som har skylden? Er det vi som forårsaker dette? Er det guddommelige, mystiske krefter der ute? Er det aliens? Er det onde krefter som gjør dette? Hva er årsaken til at alt dette skjer?
Mange snakker også om at vi nå er i en tid der vi får inn mer lys på jorden, og når vi får inn mer lys, må mørket komme frem. Da sier Moder Jord ifra at nå har det vært mye mørke her. Så det er mange tanker og mange spekulasjoner rundt dette. Jeg kan ikke så mye om det, så jeg gleder meg til å høre hva dine tanker er.
Mytiske skildringer og virkelighet
Pål-Esben: Ja. Og det er viktig at vi skiller mytiske skildringer fra det som er virkelighet, i hvert fall slik vi ser og erfarer virkeligheten. Mange lurer på hvorfor jorden er i så ekstrem endring akkurat nå. De som ser nyheter, legger merke til at det er naturkatastrofe på naturkatastrofe på naturkatastrofe. Vi har nettopp vært gjennom en glohet sommer her i Europa, med over 40 grader enkelte steder. Mange, mange har mistet livet på grunn av varmen. I andre deler av verden har man flommer og jordskred. Og man lurer på: Er dette en form for avstraffelse?
Det er mange, spesielt i det alternative miljøet, som finner forklaringer med mystiske, spirituelle eller guddommelige årsaker: Et land blir avstraffet, mennesker blir avstraffet fordi de har gjort ting som ikke er spesielt bra, og derfor lider de under katastrofen.
Jeg tror det er viktig å skille her. For alle fysiske fenomener vi har i denne verdenen, er styrt av fysiske lover. Men i det mystiske vil man ofte ha mystiske forklaringer på ting. Man vil ha karmiske sykluser, karmiske forklaringer. Slik jeg erfarer Moder Jord og vår fysiske verden, er alt som skjer i den fysiske verdenen, styrt av fysiske lover.
Ta et vulkanutbrudd som eksempel: at det er gjort av en eller annen gud eller demon som blir sint på folk, og så begynner det plutselig å ryke ut av vulkanen, og utbruddet kommer som en avstraffelse for dem som bor rundt den. Det er mytiske fortellinger som man kanskje brukte for tusen, to tusen eller tre tusen år siden for å forklare ting man egentlig ikke forsto. Når man skulle forklare noe man ikke forsto, så man som regel opp på det guddommelige, på Gud, og ga den typen forklaringer på røyken og disse tingene.
Men i dag vet vi at et vulkanutbrudd ikke har noe med guddommelig avstraffelse å gjøre. Det handler om rent fysiske lover: Trykk bygges opp, kanskje de tektoniske platene begynner å røre på seg og skaper en spenning, og så kommer trykkutløsningen, som er selve vulkanutbruddet. Det samme gjelder jordskjelv. Det er ikke noe annet enn fysiske aspekter av Moder Jord.
Jeg kan forstå at menneskene har hatt behov for å forklare disse tingene mystisk, siden man ikke forsto hvorfor de skjedde. Et annet eksempel: Nå, spesielt i Asia, er det ganske mye ekstremvær, med jordskred og flom, og is som smelter radikalt. Plutselig renner det ned dalene og ødelegger husene til mennesker. Det tar liv. Det er massiv, massiv lidelse for menneskene som erfarer dette. Og da ser man ofte forklaringene om at en folkegruppe blir avstraffet av guddommelige vesener.
Men når man studerer årsaken til disse utbruddene, for eksempel at fjellet gir etter, at jord- og sandskred går over is og skaper vann, som igjen skaper flom som renner gjennom dalene, vil man bestandig se at det er fysiske lover og fysiske fenomener som fører frem til dem. Spesielt i dagens samfunn, der vi har moderne forskning, satellitter og alt mulig måleutstyr, er det veldig enkelt å se at dette er naturlige ting som Moder Jord skaper.
Hvorfor skjer det mer og mer?
Pål-Esben: Spørsmålet som kanskje er enda mer interessant, er hvorfor dette skjer mer og mer massivt gjennom årene. For det er hevet over enhver tvil at da jeg var ung, for mange, mange år siden, hørte vi veldig sjelden om ekstremvær. Riktignok hadde vi ikke internett på den tiden, så kanskje det var en av årsakene. Men jeg har lagt merke til at dette, spesielt de siste ti–tyve årene, har blitt mye mer intenst og mye mer ekstremt etter hvert som tiden går. Det ser ut som planeten går mer og mer av hengslene, med mer og mer ekstremvær. Og kanskje det mest interessante spørsmålet er: Hvorfor skjer dette nå? Jeg vet ikke hvilke tanker du har rundt det.
Amina: Jeg er veldig åpen; jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker om det. Jeg har ikke noe klart svar. Jeg er jo opplært og oppflasket med at det er vi mennesker som forårsaker dette, gjennom klimaendringer og alle utslippene og alt vi holder på med; det har jeg i hvert fall hørt mye om. Det er den nærmeste forklaringen jeg sitter med. Og i det esoteriske, alternative miljøet har jeg hørt en lang rekke ulike forklaringer, men det har ikke vært temaet jeg har dykket mest inn i, så jeg er egentlig ganske åpen der.
Det blir varmere, og det er målbart
Pål-Esben: Det som er sikkert, er at det skjer klimaendringer. Spesielt for oss som bor i Europa: Den siste sommeren var den mest ekstreme varmen vi noensinne har hatt her. Selv der jeg bor, i midten av Tyskland, har det vært så varmt. Vi har hatt mange, mange dager med nærmere 40 grader, noe som aldri har skjedd her oppe før. Jeg bor i et gammelt hus av eik og leire, som normalt kjøler veldig bra når det er varmt. Men denne sommeren koker det, så til og med her må vi tenke på å installere aircondition nå. Det er ganske interessant, for i Tyskland er det nesten ingen som har aircondition. Og nå begynner jeg å snakke om at vi må installere aircondition, fordi været endrer seg så radikalt.
Det er klart dette er en del av klimaendringene, men spørsmålet er hvorfor disse klimaendringene skjer. For når temperaturen øker, øker også ekstremværet. Det sier seg selv. Det som er sikkert, er at det blir varmere og varmere på denne jordkloden. Det er ikke noe esoterisk i det. Det er også målbart hvordan temperaturen har økt jevnlig siden for eksempel 1980. Jeg vet ikke hvor mange grader det er, om det er to–tre grader eller noe slikt, og det er ganske radikalt på så kort tid.
Og når det blir varmere og varmere, blir det sterkere vinder, mer svingninger, mer storm og alle disse tingene. Det er også et naturlig fenomen som skjer når temperaturen øker. Men spørsmålet er: Hvorfor øker temperaturen?
Amina: Ja, er det fordi vi drikker brusen vår med plastsugerør? Eller hva er grunnen? Det er jo interessant.
Jordens lange sykluser
Pål-Esben: Mange har meninger om dette, og polaritetene er ganske ekstreme, helt ut til de mest fanatiske sidene. Det kan være litt radikalt, det vi snakker om nå, men dette er i alle fall hvordan jeg tenker og ser på disse tingene. Det er klart at vi mennesker påvirker miljøet vårt. Gjennom klimagasser og måten vi lever på, er vi med på å øke temperaturen. Helt klart.
Men det som i mine øyne er interessant, er å se jordkloden vår over et mye lengre spenn, over mange titusener av år. Foregår det noe syklusmessig med jordkloden vår? Vi som har gått på barneskolen, lærte allerede der om istid: Plutselig er det istid, så går istiden bort, og så blir det varmere og varmere, til det ekstreme. Så snur det, og det blir kaldere og kaldere, til vi er inne i istiden. Og så blir det varmere igjen, til det ekstreme. Slik går det i sykluser.
Beviset er veldig enkelt. Når de gjør kjerneboringer ved Nordpolen og Sørpolen og tar isprøver flere kilometer ned i isen, er den dypeste isen veldig, veldig gammel. Da ser de lagene fra når det har vært kaldt og varmt på denne jordkloden, og de ser at jordkloden går gjennom visse sykluser. Og det er ikke noe som er menneskeskapt.
Snurrebassen: jordens wobbling gjennom 26 000 år
Pål-Esben: Syklusene er relatert til jordens wobbling. Jorden er som en snurrebass: Klart vi snurrer rundt, men vi wobbler også, slik en snurrebass som settes i gang, wobbler på slutten. Denne wobblingen går gjennom cirka 26 000 år, og du som astrolog kjenner veldig godt til denne lange syklusen.
Når jordkloden wobbler, ligger den litt på skakke og går litt frem og tilbake mens den snurrer rundt. Dette går veldig, veldig sakte. Og denne 26 000-årssyklusen har et spesielt navn som jeg aldri husker. Kanskje du husker hva den kalles?
Amina: Ja, jeg har det litt på tungen, men ikke helt. Hvis du fortsetter å prate, kan jeg slå opp navnet.
Pål-Esben: Forskere har funnet ut at jorden gjennom denne 26 000-årssyklusen har litt forskjellig avstand til solen underveis i wobblingen. Og de har funnet ut at klimaendringene på jordkloden vår er i veldig nær synk med denne wobblingen som går gjennom 26 000 år. Det vil si at det veksles mellom istid og ekstrem varme, tilbake til istid og ekstrem varme. Slik har det foregått gjennom millioner av år på denne jordkloden.
Den siste istiden var for cirka 12 000 år siden. Så begynte det gradvis å smelte, og denne gangen var det en ganske ekstrem smelting, med meteoritter som raste ned og skapte flom og hele pakken. Men i hvert fall de siste 11 000 årene har det blitt varmere og varmere. Og nå er vi på vei mot toppen av varmen.
Det kommer til å bli varmere og varmere, ikke bare fordi vi mennesker slipper ut klimagasser, men fordi jordkloden wobbler inn i området der den har en relasjon til solen som påvirker jordkloden vår mye mer intensivt, og som sørger for at temperaturen øker. Om x antall år, jeg vet ikke hvor mange, kommer vi til høydepunktet på denne varmen, som trolig kan bli rimelig ekstrem etter hvert. Kanskje kommer vi til og med over 50 grader her i Europa, og til og med i Norge; det kan bli veldig, veldig varmt. Så når vi toppunktet, og fra det toppunktet blir det kaldere og kaldere, helt til vi glir inn i en ny istid.
Det er ikke noe esoterisk i dette. Er man villig til å studere jordkloden og denne 26 000-årssyklusen, denne snurrebassen, ser man at det henger på greip. Og kobler man det sammen med kjerneboringene i de eldste isene på Nord- og Sørpolen, ser man at akkurat de samme lagene kommer igjen i akkurat samme syklus.
Ligger vi foran skjema?
Pål-Esben: Da er kanskje spørsmålet: Har vi mennesker ingenting med at det er så varmt nå? Spiller det noen rolle hva vi gjør, eller skjer dette uansett? Og da sier jeg: Ja, det skjer uansett. Uansett hva vi mennesker gjør eller ikke gjør: Det skjedde også da vi bodde i hulen, og det skjer også nå.
Forskjellen nå er at vi på grunn av all karbondioksiden, alle klimagassene og all forurensningen av jorden ligger et par hundre år foran tiden. Det vil si at vi har fremskyndet prosessen med et par hundre år. Men det er igjen ingenting i forhold til alle tusenårene som går mellom syklusene. Det er ikke vi mennesker som er årsaken. Vi har gjennom forurensning sørget for at vi ligger et par hundre år foran: Så varmt som det er nå, ville det normalt først vært om et par hundre år, om vi mennesker ikke hadde forurenset naturen vår.
Amina: Ja, så vi har en liten del i det som skjer?
Pål-Esben: Korrekt. Det er den eneste greia her: Det skjer raskere enn det ville skjedd naturlig, og det er vi mennesker som er ansvarlige for det. Men ikke for at det veksler mellom istid og ekstrem varme gjennom cirka 12 000 år. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lang hver del er, men cirka slik: Du har et toppunkt med istid og et toppunkt med ekstrem varme i løpet av de 26 000 årene. Det er slik jeg ser og erfarer dette.
Og da er det viktig at man ikke konkluderer med at det ikke spiller noen rolle hvordan vi behandler Moder Jord. Det ville være veldig ansvarsløst: Da spiller det ingen rolle, da kan man jo bare forurense i vei. Nei, selvfølgelig ikke. For vår forurensning av Moder Jord påvirker oss mennesker på andre måter enn klimaet: Vi får dårlig helse, dårlig drikkevann og slike ting. Vi som sjamaner har et veldig klart syn på at vi prøver å ta vare på Moder Jord.
Men uansett om vi tar vare på Moder Jord eller ikke: Moder Jord går videre med eller uten oss. Hun var lykkelig da hun var lava og magma for fire milliarder år siden. Da var hun bare lava, og alt var varmt. Hun er lykkelig nå, og hun var lykkelig for 10 000 år siden. Men det betyr ikke at vi mennesker ikke kan ta vare på henne.
Kali Yuga og de mytiske forklaringene
Pål-Esben: Det er ikke noe mystisk i dette. Men studerer man den indiske mytologien, er det skrevet veldig mye mystisk, spesielt i relasjon til denne 26 000-årssyklusen. De har delt den opp i fire store deler med forskjellige navn. Jeg husker ikke alle navnene, men de har egne teorier rundt dette.
Amina: Er det dette som er den tiden som kalles The End of Kali Yuga?
Pål-Esben: Korrekt. Det er yugaene, som de kaller det. Syklusen er delt inn i fire, i åtte og så videre, med forskjellig spirituell betydning og disse tingene. Men vi har å gjøre med et fysisk, astronomisk aspekt av tilværelsen vår: at jordkloden ligger litt på siden og wobbler gjennom 26 000 år. Det er ikke noe mystisk med det, ikke noe karmisk, ikke noe guddommelig. Det er bare naturlovene, og det er kun fysiske lover som styrer akkurat dette.
Men det er også forståelig at menneskeheten, gjennom alle årene vi har eksistert, har prøvd å finne overnaturlige forklaringer på hvorfor disse tingene skjer. Det er ikke noe overnaturlig med dem. For uansett hva vi mennesker gjør eller ikke gjør, blir jorden varmere og varmere til vi kommer til et makspunkt. Og etter det makspunktet blir det kaldere og kaldere, helt til vi går inn i neste istid. Det er bare slik det er.
Blir alt borte i en ny istid?
Amina: Og når vi går inn i en ny istid, blir alt borte da?
Pål-Esben: Nei. Vi har gått gjennom flere sykluser med menneskeheten, noe vi skal komme tilbake til når vi begynner å diskutere litt mer ekstreme ting. Det vi kjenner som menneskeheten de siste 12 000 årene, er egentlig sjette runde med oss som organismer. Før det har det vært fem andre sykluser, og før det igjen andre typer sykluser, med andre typer vesener.
Så dette er noe som har foregått i lang tid. Og en gang hadde vi teknologi som gjorde at vi kunne overleve like godt under istid som under supervarme. I Tyrkia og andre steder finner du underground cities: byer laget under jorden, i underjordiske huler, bygd for titusenvis av mennesker, med sirkulasjon av luft og vann og hele pakken. Så menneskeheten har definitivt overlevd både ekstrem varme, ekstrem flom og ekstrem kulde. Det er fullt mulig å overleve, bare vi bruker teknologien og innsikten vår. Det er ikke slik at alt forsvinner i en istid. Nei, slik er det ikke.
Men det er et tema vi trolig kommer inn på litt mer i detalj etter hvert, denne typen temaer.
Amina: Ja, listen er interessant.
Å tilpasse seg uten frykt
Pål-Esben: Så dette var mitt syn og min observasjon rundt naturen og naturens rytmer når det gjelder ekstremvær, og hva vi har å forvente i årene fremover: mer og mer ekstremvær. Det er hevet over enhver tvil. Menneskeheten trenger å forberede seg på mer og mer ekstremvær, i alt fra hvordan vi bygger hus til hvor vi bor, til slike ting som at vi her i Tyskland må begynne å installere aircondition for å kunne håndtere ekstrem varme om sommeren. Alt handler om at vi mennesker forstår at dette ikke er noe vi kan unngå, men noe vi må lære å tilpasse oss, både som enkeltmennesker og som gruppe, som land, som samfunn.
Amina: Så hvordan kan vi som enkeltindivider best mulig forberede oss på dette, uten å gå inn i stress og kaos?
Pål-Esben: Utfordringen er ofte at man blir overveldet og sier: Her blir det verre og verre. Hvordan skal jeg forholde meg til mer og mer kaos? Det som definitivt ikke er løsningen, er å gå inn i frykt og angst. Dette vil skje, og det har skjedd mange ganger før. Vår oppgave er ikke å bli paralysert av frykt, men å ta selvansvaret som skal til for å se: Hva trenger jeg å gjøre for å kunne forholde meg til disse tingene?
Ta et eksempel. Å bygge hus ved elvebredden er ikke akkurat så fryktelig intelligent. Eller å bygge hus veldig nær havet, der det bare er en meter eller to fra havet og opp til huset ditt: fryktelig lite intelligent. Slike ting. Og du vil se etter hvert, når isen smelter på isbreene, på Nordpolen og Sørpolen og i de store fjellene, og det smelter massivt nå, at man forventer at havet stiger flere meter etter hvert. Det vil endre hvordan folk bor i et land, ganske mye, i tiårene som kommer. Det er ikke noe esoterisk; det er noe som bare vil komme.
Et annet eksempel er at man bygger hus der det trolig vil komme flom. Det ser vi her i Tyskland: Når det er ekstremvær, er det enkelte elver som flommer over og skaper flom stort sett hvert år. Og når alt er ødelagt, bygger menneskene på en eller annen måte opp igjen på samme sted, og neste år er det samme greia. Slike ting kan ikke jeg forstå. Man må kanskje innse at det ikke er så smart å bo der. Kanskje man skal klatre noen meter opp og bygge et annet sted i stedet.
Men jeg tror det viktigste for oss mennesker i disse tingene er at vi ikke går inn i denne frykten, at vi ikke blir redde for utviklingen. Vi vil merke utviklingen, men det kommer ikke ekstreme hopp i temperaturen fra ett år til det neste. Det går jevnt. Over de neste to–tre tiårene vil vi merke det ganske betraktelig, men fortsatt er økningene veldig langsomme. Været endrer seg, og vi trenger å tenke gjennom slike ting, i hvert fall når vi bygger noe. Skulle jeg bygd hus i dag, ville jeg tenkt nøye over hvor jeg bygde og hvor jeg bodde, spesielt om jeg skulle bo der i ti, tyve, tretti år fremover.
Så det viktigste, som sagt, er at man ikke går i fellen og blir fylt av frykt. For en av utfordringene er også at man går inn i lidelse. Spesielt i det esoteriske miljøet, der det er mange sensible mennesker, er det lett å bli overveldet både av sin egen frykt og av andre menneskers lidelse. Det legger sikkert du også merke til, du som er i det esoteriske miljøet: Det er veldig mye ubehag og frykt rundt disse tingene.
Når man tror man må lide med
Amina: Ja. Det er jo nesten slik at hvis man ikke lider med dem som lider, er man ikke empatisk eller i kjærligheten. Eller at man må spre lidelsene videre og dele nyheten om vulkanutbruddet eller de ulike tingene som skjer her og der. Det tror jeg er viktig å snakke om også, fordi man fort tenker at hvis man ikke selv går inn i lidelse, bryr man seg ikke.
Men spesielt med den tiden verden har gått inn i, og er i ferd med å gå dypere inn i, tror jeg det er viktigere enn noen gang å få litt dreis på dette. Spesielt hvis man er et veldig sensitivt menneske, som veldig mange av dem som lytter til denne podkasten, er. Så det er fint å si noe om det også, kanskje noen tips til hvordan man kan jobbe med sin egen sensitivitet rundt dette.
Sensitivitet er en gave
Pål-Esben: Ja. For meg er et sensibelt og sensitivt menneske en gave til menneskeheten.
Amina: Ja.
Pål-Esben: Det er så mange numne mennesker der ute. De fleste menneskene i den moderne verdenen er helt numne. De føler nesten ikke. De går på autopilot i hamsterhjulet sitt, gjennom hverdagen i fullt stress, og bare kjører på, kjører på, kjører på. Jeg kaller dem numne mennesker. Og så er det et fåtall mennesker som er sensible. De sensitive menneskene føler og erfarer veldig sterkt; de som er numne, føler nesten ikke.
Jeg har veldig mye erfaring med numne mennesker. Veldig mange som starter hos meg, har akademisk utdannelse, og uten å si noe stygt om akademikere, jeg er akademiker selv: De har den utfordringen at de er veldig numne. Hva betyr det i praksis? Jo: Når jeg anbefaler dem å starte en prosess med takknemlighet, å kunne erfare takknemlighet, har nesten ti av ti av disse menneskene store problemer med å gå inn i en situasjon de har hatt i livet sitt, der de der og da opplevde en voldsom takknemlighet, for eksempel da de fikk barn eller fant partneren sin. De har store problemer med å gå tilbake i tid med sitt indre øye, gå inn i situasjonen og gjenoppleve og gjenerfare primærfølelsene: takknemligheten, kjærligheten, frydefullheten de erfarte for kanskje ti eller tyve år siden. De har ikke en sjanse i havet til å gå inn og aktivere de følelsene i dag.
Aggresjon og hat og nag? Ikke noe problem. Det kalles sekundærfølelser. Men de primære følelsene, de som er relatert til hjertet, har man ofte store utfordringer med å få tilgang til. Til stor frustrasjon. Det gjelder stort sett alle som kommer til meg med akademisk bakgrunn, fordi vi trener oss opp på en slik måte at vi ikke skal føle: Vi skal være produktive, vi skal tåle disse tingene. Og spesielt menn har et stort problem med dette. De fleste menn som kommer til meg med denne bakgrunnen, og som er numne, og som setter i gang med for eksempel takknemlighetsøvelsene, føler absolutt ingenting. De har ingen kontakt med primærfølelsene sine.
For mange er det skremmende, for det er først der og da de blir bevisste på at de er fullstendig numne. Men den gode nyheten er at selv om de er numne, kan dette trenes opp, slik at du får tilbake sensitiviteten og igjen erfarer grunnleggende primærfølelser som frydefullhet, empati og takknemlighet.
Men så har vi også en gruppe som kommer til meg, og det er ofte kvinner. De er ofte mye mer sensitive og sensible enn mannfolkene. Og jeg ser på dem som er sensitive og kan føle, som en gave til denne verdenen. For altfor mange går på autopilot i denne numne verdenen, og så har man noen som kan føle. Men utfordringen for dem som kan føle, er at de blir overveldet av verdenen vi lever i, og de lider ofte under at de er for sensitive for den. På den ene siden har de en veldig tett tilgang til primærfølelsene, men de har en like tett tilgang til destruktive sekundærfølelser.
Og når vi snakker om naturkatastrofer: Det er en gave å være sensitiv, slik at du kan føle og erfare, og dermed mye enklere erfare det subtile og det metafysiske enn de som er helt numne og må trene opp igjen denne egenskapen. Men de som har denne utfordringen og denne gaven, tar ofte katastrofene til seg når det skjer en katastrofe i denne verdenen. Det kan være en orkan som tar livet av mennesker, det kan være stormer, det kan være flommer. Uansett hva det er, lider de med menneskene som erfarer dette.
Slik jeg ser det, er det ikke noe spesielt konstruktivt å lide med andre mennesker, for det paralyserer oss. Lidelse er egentlig noe som er relatert til religiøse dogmer, der vi er opplært til å kunne lide. Arvesynd og kompani. Men det er ikke noe konstruktivt i lidelsen i seg selv. Du har ikke noe mer kjærlighet til et menneske om du lider på samme måte som mennesket du har kjærlighet til. Lidelse er noe som skaper problemer for et menneske. Det er noe som setter mennesket tilbake, og som gjør mennesket paralysert.
Men jeg kan forstå det: Når man er hypersensitiv, er det veldig lett å plukke opp emosjoner fra menneskene rundt seg, spesielt ved store naturkatastrofer. Du har sikkert også hatt studenter som kommer til deg, som har problemer med å sitte på bussen, for eksempel, som tar imot emosjonene til dem som sitter rundt, og som egentlig lider når de er sammen med andre mennesker?
Aminas egen historie
Amina: Ja, egen erfaring. Jeg har vært sensitiv hele livet og tok inn det alle andre følte, hele tiden. Først trodde jeg det var min skyld at jeg svingte så veldig, eller at jeg slet med å være enkelte steder eller sammen med enkelte mennesker. Jeg var veldig, veldig sensitiv uten egentlig å forstå hva som skjedde. Jeg forsto mer av det da jeg kom inn i det esoteriske, det alternative. Jeg så på det som en gave, men jeg visste heller ikke at jeg kunne sette grenser, før jeg ble kjent med deg. Og jeg ser det samme med studentene jeg har i dag, som også er veldig sensitive: at man faktisk kan sette grenser der også.
For ikke så veldig lenge siden var en god venninne av meg og jeg på et arrangement, og hun fikk veldig store reaksjoner på ting vi var med på, fordi hun så sterkt kunne føle det alle andre følte. Det var veldig sårt og vanskelig for henne å holde ut. Og så sa jeg til henne: Men vet du, du må ikke det. Da ble hun helt overrasket: Må jeg ikke det? Nei. For det er veldig lett å tro at man må, eller, som vi også har snakket om tidligere, at man må beskytte seg og sette opp store beskyttelsesgreier og den typen ting. Men det er virkelig som du sier: Det er en gave man ikke trenger å lide under.
Det er faktisk en veldig, veldig stor gave. Og jeg merker det med meg selv også: Det var veldig vondt og vanskelig for meg når andre mennesker var i lidelse, eller det var krig, bombing eller naturkatastrofer. Da jeg var barn, kunne jeg ikke se på filmer, selv ikke barnefilmer: Det var problemer i familien, det var han i Løvenes konge som døde, mennesker og dyr i lidelse. Og selv om det veldig ofte var en hyggelig slutt, tok det meg uker å komme meg etter de filmene, fordi jeg levde meg så mye inn i dem.
Så det har vært en reise for meg også, dette med sensitiviteten. Men det tok egentlig ikke lang tid etter at vi hadde en samtale om det, for en god stund tilbake: Du trenger ikke det. Jeg trenger ikke det; jeg kan sette grenser der også, og bruke gaven til det den er til, uten å gå inn i lidelse. For går man selv inn i lidelse, blir det veldig vanskelig å være et fyrtårn for andre mennesker, noe man veldig gjerne vil når man er en empat. Da er man så mye i lidelse at man ikke kan la lyset sitt skinne, verken for seg selv eller for dem rundt seg.
Empati uten lidelse
Pål-Esben: Ja, eksakt. Og spørsmålet man kanskje bør stille seg, er: Hva blir bedre for meg og menneskene rundt meg om jeg går inn i lidelse fordi andre lider? Og trenger jeg å gå inn i lidelse for å vise andre at jeg bryr meg? Det er slike spørsmål det er viktig å stille. I hvert fall i min verden ser jeg ingen grunn til å lide selv om andre lider, for det finnes andre måter å vise empati på.
Dette handler om at et sensitivt menneske selvfølgelig har behov for å vise og føle empati, siden de ofte er empater. Og da går det ofte i stå, når man kanskje er opplært til at for å vise at du virkelig bryr deg om noen, bør du gå inn i deres lidelse: Gjennom at du lider med dem, viser du at du bryr deg.
Amina: Ja, ofre seg selv?
Pål-Esben: Å ofre seg selv. Det er slike religiøse trossetninger samfunnet er gjennomsyret av. Og slik jeg ser det, blir ingenting bedre i mitt eller andres liv om jeg lider.
Min oppgave, når jeg har noen foran meg som lider og har det vanskelig, er selvfølgelig å være et empatisk menneske. Men det er også å være et lys som kan smitte over på den som lider, slik at de kanskje får det litt bedre av å få litt av mitt lys, min varme, min godhet, mitt håp, min optimisme. Det ser jeg på som en mye mer konstruktiv måte å forholde meg til noen som lider på.
For hvis noen rundt meg lider, og jeg går inn i lidelsen deres, tar lidelsen deres, og blir sint og frustrert og oppgitt, viser erfaringen at det påvirker alle rundt meg på en negativ måte, inkludert meg selv. Det vil si at jeg ikke gjør noe godt for noen som helst.
Så jeg tror flaskehalsen ligger i disse trossystemene vi har fått innprentet gjennom samfunnet og oppveksten: at det er kun når du er trist, og når du føler det andre føler, at du er et godt menneske, et kjærlig menneske som viser at du bryr deg. Og dette finner vi ofte igjen når mennesker rundt oss dør. Da forventer menneskene rundt oss og samfunnet at vi reagerer på en veldig, veldig bestemt måte: Når noen dør, er oppgaven din å ta på deg svarte klær, være veldig trist og gråte, for å vise at dette mennesket betydde mye for deg.
I gamle kulturer, som hadde et sunnere forhold til døden, feiret man et menneskes liv når det døde, for de visste at dette mennesket skulle gå videre. Dette var bare et lite steg i syklusen, en liten dråpe i havet.
Disse urkulturene feirer et menneske som er dødt. De feirer livet: De danser, og de er glade. Og prøver du det i Norge, tror folk rundt deg at det er noe alvorlig galt med deg. Men det er egentlig den eneste sunne måten å reagere på, ut fra hvordan ting er.
Selvfølgelig: Sorg er en del av det å være menneske. Sorg er en bearbeidelsesprosess for å kunne gi slipp. Men jeg har møtt folk som går i sorg i årevis, av og til gjennom hele livet, fordi de har mistet noen, og som skaper lidelse for seg selv og alle rundt seg. Det finner jeg ikke spesielt sunt. Det er en greie med den kulturen vi lever i.
Og jeg møter jevnlig mennesker som kommer til meg med dette. For ikke så lenge siden hadde jeg en kvinnelig student som sa til meg: Da mannen min døde, følte jeg meg veldig bra. Jeg følte meg glad. Jeg hadde disse følelsene jeg ikke kunne fortelle folk rundt meg om. Og så spurte vedkommende meg: Er det noe galt med meg, Pål-Esben?
Nei, sa jeg. Der er du i et veldig sunt forhold til temaet døden. For døden er ikke noen slutt; døden er starten på en ny syklus for den som går videre. Men ofte er det slik at vi som er igjen, har disse følelsene: Hvorfor gikk du fra meg? Hvorfor gjorde du dette mot meg? Hvorfor lot du meg bli igjen? Det er det vi ofte reagerer på.
Så dette møter jeg jevnlig: mennesker som tror det er noe galt med dem, siden de ikke reagerer med den ekstreme, ekstreme tristheten som forventes av dem. Og det er litt fascinerende.
Så spørsmålet til dere som er empater, og som automatisk tar det på dere når andre mennesker rammes av ulykker og naturkatastrofer, og som føler den ekstreme tristheten med dem som har erfart dette: Kanskje må man stille seg spørsmålet om det gjør verden til en bedre verden å være i. Gjør det livet mitt til et bedre liv? Gjør det noe godt for de andre menneskene rundt meg?
Eller er det kanskje sunnere, i stedet for å lide med noen, å spørre: Hvordan kan jeg bidra til å hjelpe det mennesket? Enten slik jeg gjør det, og du gjør det, når vi har klienter eller studenter som lider: Man prøver å gi dem håp, man prøver å gi dem veiledning, man prøver å gi dem inspirasjon. Men man lider aldri med. Empati kan man ha uten å lide.
Og da blir bildet at man prøver å spre lyset, metaforisk, til dem som er rundt en. Så hvis det er en stor ulykke, en orkan, et eller annet sted i verden: Kanskje man i stedet for å lide med menneskene gjør noe praktisk. Kanskje man samler inn og sender over klær og mat, kanskje man donerer penger til en frivillig organisasjon som hjelper der. Kanskje man til og med sier: Jeg drar dit som frivillig og hjelper dem som er i nød. Det ville være noe konstruktivt, i stedet for bare å ta lidelsen til andre mennesker uhemmet inn i seg selv. Det er slik jeg ser det.
Hjelper det å sende kjærlighet?
Amina: Vil det ha noen effekt for rammede områder og mennesker å sende kjærlighet gjennom ulike meditative tilstander? Når mennesker samles for å gjøre det, har det noen effekt?
Pål-Esben: Jeg tror den viktigste effekten er effekten for dem som gjør det: at man gjør en praktisk handling for å vise sin støtte til dem som har det vanskelig. Om det har en innvirkning? Vel, kanskje, kanskje ikke. Det er gjort forsøk på å se om kriminaliteten i en by går ned når store grupper mediterer, og slike ting. Så klart, det kan ha en indirekte positiv påvirkning.
Men jeg tror det viktigste er handlingen man gjør. At man i stedet for å sitte passivt, bare se på at dette skjer og bli nummen av det, tenker: La meg i hvert fall prøve å gjøre det jeg kan gjøre. Og så lenge det ikke innebærer å gå inn i andres lidelse, gjør man noe konstruktivt og positivt. Så hvis man føler for det, tror jeg det er dramatisk bedre å gå inn i en eller annen form for handling, om det så betyr at man setter seg ned og mediterer i en gruppe og sender positive tanker til ulykkesområdet, eller om man gjør andre ting man har lært. Definitivt.
Jeg tror det verste som rår i menneskeheten i dag, er den voldsomme likegyldigheten i samfunnet vårt. At folk ikke bryr seg lenger. Folk har begynt å bli så numne at de ikke lenger bryr seg om hvordan naboen har det, og hvordan folk har det. For de er så opptatt av seg selv, og av stresset de skal håndtere, at de verken ser eller er villige til å engasjere seg i ting rundt seg. Og det er mye verre enn å gjøre et eller annet som bidrar til noe positivt. Slik ser jeg det, i hvert fall.
Spesielt viktig er dette for hypersensitive mennesker. For bare å være hypersensitiv og sette grenser, si at jeg ikke skal ta imot andres lidelse, jeg skal prøve å være lyset og gjøre noe konstruktivt: Det krever at man går inn i en form for handling. Man klarer ikke dette i passiv tilstand, siden emosjonene er så sterke. De negative emosjonene tar over hvis man ikke går inn i en eller annen form for konstruktiv handling.
Det kan være så enkelt som at man setter seg ned og mediterer, med en intensjon om at de som er i lidelse, finner løsninger og får hjelp. Det er jeg veldig positiv til. Hva folk gjør, er for meg veldig uviktig. Men at man gjør en eller annen form for handling og ikke blir likegyldig: Det er det jeg tror er den store forskjellen her.
Er det lov å skjerme seg?
Amina: Men tenker du at det for noen mennesker, der de er i sin prosess, er viktig å skjerme seg litt også, hvis man er veldig sensitiv? For vi er jo på ulike steder i prosessen vår, så kanskje det er sunt for noen?
Pål-Esben: Jeg tror det er sunt for alle. Ja, det er den gylne middelvei her også. Slik samfunnet vårt er i dag, mottar vi alle disse destruktive impulsene hele dagen lang: fra nyheter, nærradio, mennesker rundt oss. Vi blir overveldet av alt som er destruktivt og forferdelig, krig og elendighet og konspirasjonsteorier og hva det måtte være. Vi blir fôret kontinuerlig med det. Det er definitivt ikke sunt. Det gjør oss både slitne, numne og angstfylte, og i verste fall syke.
30-dagersforsøket
Pål-Esben: Når nye studenter kommer inn i Yggdrasil sjamanskole, får de et av de første forsøksprosjektene, som vi kaller det. For når de kommer inn til oss, er det ingen som må gjøre noe som helst. Først får de beskjed om ikke å tro på noe som helst, siden dette er en erfaringsbasert prosess. Ingen må gjøre noe; man får en impuls.
Et av de første forsøksprosjektene som i hvert fall jeg starter med mine nye studenter og klienter, også de som kommer til meg med utbrenthet, og dem har jeg mange av, tar 30 dager. Og det går ut på følgende: Skru av sosiale medier, skru av nyheter, skru av alt som er negative impulser. Det vil si at du avinstallerer appene dine, eller blokkerer dem, og kutter ut alle former for nyheter, både aviser og nyhetssendinger, alle disse destruktive impulsene som fôrer hjernen din hele dagen lang. Stopp det i 30 dager, og se hva som skjer med helsen din.
Det som skjer etter én til to uker, er at folk blir overrasket: Den indre balansen og roen øker betraktelig, søvnkvaliteten øker betraktelig, energinivået øker betraktelig, humøret øker betraktelig. Livet endrer seg ganske radikalt i løpet av én til to uker når man setter disse grensene for alle de massive destruktive impulsene man ubevisst tar til seg. Og de fleste blir sjokkert over hvor mye systemet deres blir påvirket av disse tingene.
Etter fire uker (de fører dagbok underveis) sier jeg: Nå har du erfart hvor massivt dette påvirker psyken din, fysikken din, energien din, søvnkvaliteten din, humøret ditt, alt dette. Nå kan du velge hvordan du vil gå videre. Noen velger å gå fullt tilbake til nyhetene sine, og blir sjokkert over at søvnkvaliteten blir dårligere, humøret blir dårligere og energien blir dårligere i løpet av et par dager. Totalt sjokkert. Da går de ofte tilbake til å ta ansvar for hva de fôrer hjernen sin med.
Og det betyr ikke at du er et dårlig menneske om du ikke ser nyhetene og følger med på alt som skjer rundt i verden. Det betyr bare at du tar et selvansvar for å sette grenser for impulser du uansett ikke kan gjøre noe med eller påvirke.
Selv har jeg ikke sett nyheter på mange, mange år, og jeg ser ingen grunn til å se disse nyhetene, for de fleste nyhetene har kanskje ikke bestandig så mye med virkeligheten å gjøre. Men det betyr ikke at jeg bor i en hule og ikke vet noe om det som foregår. Det siver jo gjennom. Og jeg kan ha en diskusjon med et hvilket som helst menneske uten å ha lest alle avisene til enhver tid. Mange tror at man må holde seg oppdatert for å kunne ha samtaler med folk. Vel, slik er det egentlig ikke.
Og dette gjelder spesielt for dem som er hypersensitive. Du erfarte det også, som hypersensitiv: Et av de første forsøksprosjektene du fikk fra meg, var å prøve hvordan dette var. Hvordan opplevde du det?
Aminas detox
Amina: Befriende. Selvfølgelig har man den autopiloten. For min del handlet det ikke mest om nyheter, men om scrolling og den typen ting, og man merker den autopiloten: Å, nå tar jeg opp telefonen. Oi. Nei. Du merker egentlig hvor robotaktig du har vært. Jeg merket det i hvert fall.
Og også dette med: Nå har jeg slettet Instagram og Facebook, og ikke minst TikTok, for en periode. Og så tar jeg opp telefonen: Skal jeg scrolle litt på bilder? Har jeg fått e-post? Og så oppdaterer man e-posten: Har jeg fått noe nå? Har jeg fått noe nå? Så jeg gikk inn i en liten detox-periode, og det var veldig fint for meg å se min egen avhengighet der. For man tror at man har enkelte ting på stell, eller man tror at det ikke er et så stort problem for meg. Og så kan man se, ved å ta den testen, at jo, det er det faktisk. Og ikke minst: Når nervene får roet seg, kjenner du at wow, dette har så stor effekt på livet mitt. Ikke minst merket jeg det med en gang i hvordan jeg møtte naturen, i hvordan jeg gikk i samtale med barna mine, og i den indre dialogen med meg selv. Jeg fikk mer ro.
Og jeg merker også at jeg i dag er inne på sosiale medier minst mulig, i perioder mer enn andre. Men jeg har disse sosiale medier-lommene der jeg går inn og legger ut et innlegg, eller markedsfører noe, eller den typen ting. Og jeg passer på at jeg ikke går inn i en hodeløs scrolling, og ikke blir super, super nysgjerrig på det som kommer i nyhetsfeeden min. For der kan det plutselig poppe opp et eller annet bilde, eller en annen nyhet, eller et eller annet slikt man får med seg.
Men man skal ikke bli fanatisk heller. Det kjente jeg litt på i begynnelsen: Å nei, en nyhet! Den personen døde, dette skal jeg jo ikke få med meg! Så jeg fikk kjenne litt på det også, men det var også veldig fint å se at man kan høre at noen har dødd i Bangladesh, uten at det skal gå ut over nervesystemet ditt. Det handler om dette med å fôre det inn hele tiden.
Så jeg har merket veldig, veldig stor forskjell. Også i de periodene der jeg har sjekket litt inn på nyhetene, fordi jeg har familie i krigsområder, ganske nær bombingen, og også familiemedlemmer som har dødd. Spesielt når pappaen min er nede i Libanon, har jeg sjekket innimellom. Men jeg merker også at det har en innvirkning.
Jeg merker det spesielt de siste årene, i meditasjonsprosessen, som vi har snakket en del om i tidligere episoder: Det er ofte de tankene som popper opp først og må bearbeides, før jeg kan finne roen. Gjerne hvis det har vært et eller annet med scrolling eller nyheter eller den typen ting. Der kunne jeg også se det mye bedre: Det var lettere å komme til stillheten uten mye greier hvis det bare hadde vært dagligdagse interaksjoner, med mindre det hadde skjedd noe stort. Der merket jeg det veldig godt.
Så ja, jeg vil virkelig aldri gå tilbake til scrolletiden. Det er en helt annen ro man får når man ikke får den inputen, og alt det scrollingen, med emosjoner opp og ned og hit og dit, gjør med hjernen.
Bevisste valg, ikke beskyttelse
Pål-Esben: Ja. Og det vi gjør her, er ikke beskyttelse. Det er bare at vi tar et valg om å være mer bevisste på hva vi fôrer hjernen vår med. Når vi går gjennom et slikt forsøksprosjekt på 30 dager, ser vi hva denne fôringen fører til for hvordan vi erfarer livet og emosjonene våre og stresset. Med det blir man veldig mye mer bevisst: Man begynner å ta valg om hva man fôrer hjernen sin med.
Å ubevisst fôre hjernen sin med alt dette destruktive hele dagen lang medfører at mørket tar mer og mer over. Og det mørket stråler videre: til deg, til familien din, til ungene dine, til partneren din, til vennene dine. Frustrasjonen, angsten, frykten, uroen. Og jeg sier: Det vil ikke gjøre denne verdenen til et bedre sted å leve i.
Derfor tar jeg personlig ansvar for hva jeg fôrer hjernen min med, og jeg har ikke noe behov for å se disse nyhetene hele dagen lang. Jeg har en idé om hva som foregår i verden, og jeg fokuserer oppmerksomheten min mot dem jeg kan hjelpe aktivt: familiemedlemmer, venner, studenter, klienter. Det er det jeg bruker energien min til, og jeg tror det er den eneste måten vi kan skape en bedre verden på. Ikke ved å ta hele verdens lidelse over oss, for det hjelper ingen som helst, men ved å prøve å se: Hvordan tenner jeg lyset i meg selv, slik at jeg kan spre lys til dem som er rundt meg? Både med innsikt, kunnskap og visdom, og med det man ellers kan hjelpe og støtte andre med.
Brain rot: hva scrollingen gjør med hjernen
Pål-Esben: Da jeg introduserte dette for mange, mange år siden, fantes det ingen bevis på hva som skjedde med hjernen vår når vi sitter og scroller hodeløst. I dag finnes det bevis på hva som fysisk skjer i hjernen din når du sitter en halvtime eller en time om dagen og scroller hodeløst på feeden din. Og det har fått et veldig interessant navn: brain rot. Hjerneråte. Hjernen din råtner bokstavelig talt på rot.
Det høres litt fryktinngytende ut. Men søk på brain rot, og søk på fMRI-tester og skanninger av hjernen til mennesker som sitter og scroller, og du blir skremt over de fysiologiske endringene hos et menneske som scroller en halvtime eller mer om dagen. Hjernen blir ikke bare emosjonelt ødelagt, men fysiologisk ødelagt: Nevronnettverket og den hvite hjernemassen krymper. Og spesielt interessant er det å se dette hos barn. Nei, ikke interessant: skremmende.
Så i dag trenger man ikke lenger gå gjennom et slikt forsøksprosjekt som vi har snakket om, for å se at dette er relevant. Dette kan bevises gjennom moderne hjerneforskning: hvordan det ødelegger hjernen vår. Og er man ikke skremt fra før, bør man kanskje gå inn på YouTube eller Google og søke på brain rot og litt av forskningen rundt det. Da får man kanskje motivasjon til å sette grenser på appene sine, sosiale medier-appene, til ti minutter om dagen.
Amina: Har ikke du også skrevet en artikkel om det?
Pål-Esben: Jeg har skrevet en artikkel på bloggen min om brain rot, og om hva som skjer med hjernen vår når vi sitter hodeløse og scroller på shorts, spesielt shorts, og på feeden vår, som endrer emosjonene våre radikalt hele tiden, opp og ned og frem og tilbake. Og det er problemet: Hjernen vår er rett og slett ikke designet for disse raske emosjonelle skiftene i løpet av et halvt minutt. Fra å være glad over en kattevideo, til å lide over at andre har vært i en ulykke, til å bli forbannet på noen man er sjalu på, og så tilbake til kattevideoen, og man er glad igjen. Det er en berg-og-dal-bane, og det er den berg-og-dal-banen som gjør denne skaden på mennesket.
Og for barn har de nå begynt å finne ut at denne skaden også er permanent, og veldig vanskelig å reversere. Men det er en annen historie, som kan skremme vannet av foreldrene som setter seksåringen med iPaden i to timer. Det tror jeg det barnet vil måtte betale dyrt for som voksen.
Men alt dette er klart i moderne forskning. Og vi som er empatiske mennesker, og spesielt de som er empater og hypersensitive, trenger å gjøre oss opp noen tanker rundt dette, og stille oss disse spørsmålene: Hvorfor skal jeg ta til meg disse tingene? Hvorfor skal jeg prøve å redde hele verden ved å ta til meg alle de negative følelsene og lidelsen? Hvorfor ikke heller tenke at jeg kanskje skal gå en prosess for å få et sterkere lys i meg selv, slik at jeg kan være et bedre medmenneske for menneskene rundt meg, inkludert meg selv? Det er i hvert fall mitt råd til mennesker.
Beskyttelse gjør deg svakere
Pål-Esben: Men utfordringen når vi kommer inn i det esoteriske, er at det ofte er mange ideer rundt disse tingene. Alt fra dette med at hvis man ikke lider med, er man ikke i kjærligheten, som vi har diskutert, til ideen om at man skal lære å beskytte seg. Beskytte seg ved å legge energetiske klokker rundt seg, beskytte seg med energetiske verktøy, som empat og som hypersensitiv. Det er noe som gjør vondt verre. For beskyttelse, altså energetisk beskyttelse, gjør deg bare svakere og svakere.
Den mest interessante forskningen rundt dette er gjort på immunforsvaret vårt, med unger som vokser opp på bondegård. Masse bakterier, og ofte et supersterkt immunforsvar som voksne. Mens unger som vokser opp i sterile, moderne bunkere, som vi har i dag, ofte har et stort problem med immunforsvaret sitt som voksne, siden de ikke ble utsatt for alle disse bakteriene. Som unge fikk de ikke trent immunforsvaret.
Det er den samme ideen. Hvis du som hypersensitiv, som empat, prøver å beskytte deg energetisk mot tanker og følelser som er rundt deg, gjør det deg bare svakere og svakere og svakere. Det er definitivt ingen løsning. Løsningen er å bli mer stabil, også energetisk: å få styrket opp vårt tredje chakra, for eksempel, som gjør at vi kan sette sterkere filtre og selv stenge ned og åpne opp, og å gjøre visse treninger som gjør at hele systemet blir mer koherent.
Det er som å trene en muskel. Du som har vært på treningsstudio og vært muskelbygger, vet hva jeg mener?
Amina: Ja, tenkte jeg det.
Pål-Esben: Du har en imponerende karriere bak deg, til og med som bodybuilder.
Amina: Ja, til og med.
Pål-Esben: Og da vet du: Hvis en muskel ikke blir trent, visner den bort. Det samme gjelder for hypersensitive. Hvis denne muskelen ikke blir trent aktivt, med et godt treningsprogram, blir den svakere og svakere, og man trenger sterkere og sterkere beskyttelse, og så lider man mer og mer.
I vår Yggdrasil sjamanskole begynner vi allerede fra dag én å trene hypersensitive og empater, slik at de kan omgås gaven sin på en kjærlig måte og være glade og sunne med den, i stedet for å lide under den. Det er en mye bedre måte å se det på.
Amina: Ja, absolutt.
Pål-Esben: Det er en mer konstruktiv måte. Og hvis du som lytter har utfordringer med din hypersensitivitet eller med å være empat, er den gode nyheten at det er mulig å ha dette som en gave uten at du lider under den. Men det er visse muskelgrupper, for å bruke metaforen her, som må trenes opp for at du skal kunne være glad i den gaven du har fått fra fødselen av, slik det ofte er med empater og hypersensitive.
I mine øyne burde denne verdenen bestå av mange flere hypersensitive empater, og færre numne mennesker. Så en av mine oppgaver, en av mine livsmisjoner, er å hjelpe numne mennesker tilbake til relasjonen til hjertet sitt og til primærfølelsene, gjennom denne oppvåkningsprosessen vi bringer mennesker gjennom.
Og gjennom det er jeg, og du også, aktivt med på å skape en bedre verden for disse menneskene. De sprer noe helt annet til familien sin og vennene sine og menneskene rundt seg når dette våkner opp i dem, når dette lyset blir sterkere og sterkere. Det er vår innsats for å skape en bedre verden på en veldig praktisk måte.
Amina: Ja, man ser jo gang på gang, gjennom studentenes erfaringer, at det fungerer eksepsjonelt.
Pål-Esben: Det gjør det. Og det er en av de frydefulle tingene ved å få lov til å være guide med disse tingene: Du ser ikke bare hvordan det påvirker den som går gjennom en dyptgripende utviklingsprosess, men også hvordan det påvirker partner, unger, venner, jobb og familie, på en ofte overveldende positiv måte.
Amina: Ja, det er veldig…
Pål-Esben: Det er en av årsakene til at det er veldig givende å gjøre det vi gjør. Så det er i hvert fall mitt syn på disse spørsmålene, med hensyn til alt fra naturkatastrofer til hensikten med å ta andres lidelser på seg.
Veilederens egen lekse: den frie viljen
Pål-Esben: Jeg trodde også på dette i starten, da jeg var på mitt ferskeste: at jeg måtte ta ansvaret for andre menneskers liv. Da jeg startet som veileder, hadde jeg ideen om at det var mitt ansvar at andre skulle få et bedre liv, mitt ansvar at de tok gode valg. Så når de led, led jeg. Når de var glade, var jeg glad. Og det var en berg-og-dal-bane å være veileder med den typen innstilling. Veldig slitsomt. Helt til en veileder sa til meg: Hvis du fortsetter slik, blir du veldig syk, tror jeg.
Og da kommer jeg inn på temaet som handler om å akseptere den frie viljen til menneskene du prøver å hjelpe, og at ikke jeg som veileder prøver å styre den frie viljen. Jeg kan gi impulser, jeg kan gi råd, jeg kan inspirere. Men det er din frie vilje som må råde i relasjon til hva du gjør med impulsen du har fått fra meg. Og den dagen jeg fattet det, ble dette gøy.
Amina: Ja, jeg kjenner meg igjen.
Pål-Esben: Du har sikkert prøvd det, du også.
Amina: Å, herregud. Våkne opp om natten for andres problemer, og Guri land. Det var ikke sunt for noen i det hele tatt. Men slik var det helt i begynnelsen; nå er det annerledes. Der har du vært et veldig godt forbilde for meg, Pål-Esben.
Pål-Esben: Og det betyr ikke at vi er noe mindre empatiske for det. For du kan være et empatisk menneske, men et empatisk menneske som har et klart forhold til at oppgaven din er å spre lys, inspirasjon, kunnskap og håp, i stedet for å ta imot lidelse og speile lidelse tilbake.
Amina: Ja.
Avslutning
Pål-Esben: Er det andre ting vi trenger å ta opp før vi avslutter her, Amina?
Amina: Nei, men jeg kan si at jeg tror ordet vi lette etter i sted, var precession of the equinoxes. Kan det stemme?
Pål-Esben: Det er et annet navn; det har et veldig spesielt navn. Men det er greit: Kjære lytter, slå på ChatGPT eller kompani, og søk litt på denne wobblingen av jorden, denne snurrebassen. Når vi setter i gang en snurrebass, snurrer den, og helt på slutten begynner den å wobble. Slik gjør jorden det på slutten av 26 000-årssyklusen, og det er egentlig bakgrunnen for, i hvert fall noe av det viktigste bak, klimaendringene og noe av det som skjer.
Amina: Ja, bra. Jeg tenker vi har fått dekket det meste her. Og hvis du har spørsmål rundt det vi har snakket om i dag, så kommenter gjerne inn på Spotify, og gjerne tommel opp, lik og abonner og hele pakken, for da blir vi kjempeglade. Da får vi spredt det glade budskapet til flere, og blir mer synlige. Legg gjerne igjen en kommentar, et spørsmål eller del erfaringer. Det er noen som har gjort det, og det har vært kjempehyggelig. Eller hvis det er noe som har vært uklart i dag, som du har lyst til å vite mer om, er det velkomment.
Pål-Esben: Og husk bestandig på at dette er vårt syn på ting. Vi hevder ikke at vårt syn er det ultimate synet på noe som helst, men det er hvordan vi ser på ting, hvordan vi erfarer ting, livsfilosofien vi har. Vi hevder ikke at vi har den ultimate sannheten, for det er det ingen mennesker som har.
Og igjen setter vi stor pris på om du har spørsmål til temaer du ønsker at vi skal ta opp. Send dem gjerne inn til oss via Instagram, eller på en av kanalene der vi er, så tar vi opp alle disse spørsmålene i løpet av episodene fremover. Det ser jeg virkelig frem til.
Da sier jeg tusen takk, kjære Amina, for samtalen vi har hatt i dag.
Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben. Alltid like spennende.
Pål-Esben: Og tusen takk til deg, kjære lytter, for at du lytter til oss. Vi håper at du er med oss i neste episode også, for da har vi et kanskje litt mer ekstremt tema enn det vi snakket om i dag. Amina har kontroll på tematikken vi skal ha fremover her, så jeg ser frem til vår neste diskusjon med spenning. Ta godt vare på deg selv, du også, kjære lytter, så høres vi forhåpentligvis om ikke så lenge. Ha det riktig bra!
Reisen til Selvrealisering

Naturens vei til frihet og selvrealisering
Nysgjerrig på hva ursjamanisme egentlig er, bak mystikken og misforståelsene? I dette korte nettkurset forteller jeg om min egen vei fra skeptisk sivilingeniør til lærer i ursjamanisme, og gir deg en første innføring i det jeg underviser i: hva sjamanisme og ursjamanisme er og ikke er, hvordan ritualer og runemagi brukes i praksis, og hvorfor lengselen etter vekst er så viktig for et godt liv.
Du får tilgang med én gang etter påmelding. Du får også nyhetsbrevet mitt en gang iblant, og kan melde deg av når du vil.






