Ursjamanisme: naturens vei til ekte spirituell oppvåkning

Da jeg begynte å engasjere meg i sjamanisme for over tjue år siden, fortalte jeg det ikke til en eneste sjel. Jeg visste hva som ventet: mobbing, latterliggjøring og alle merkelappene som følger med ordet «sjaman». Det tok meg litt tid før jeg sto stødig nok til å snakke åpent om det. Da hadde jeg erfart hva naturen egentlig er og hva virkelig sjamanisme er, så grundig at det ikke lenger spilte noen rolle hva andre mente.

I dag møter jeg det samme hos mennesker som trekkes mot Yggdrasil Sjamanskole. De kjenner et dypt drag mot denne veien, men ordet holder dem tilbake. «Sjaman, er ikke det sånn og sånn?» Så nevner de en eller annen figur som kaller seg sjaman og som de helst ikke vil bli assosiert med. Det forstår jeg godt, og jeg kjenner meg igjen i skepsisen.

Men et ord har ingen betydning i seg selv. Man må se hva som ligger bak det. Tittelen sier ingenting om mennesket som bærer den. Denne artikkelen handler om hva som ligger bak ordet slik vi bruker det: ursjamanisme og hvorfor jeg mener denne veien er en av de mest direkte veiene et menneske kan gå hjem til sin egen sanne natur.

Sjamanisme og ursjamanisme er to forskjellige ting

Hva er ursjamanisme?

Ursjamanisme er sjamanismen slik forfedrene våre utøvde den, før det patriarkalske, før religionen fant på helvete, og før frykten og demonene ble gjort til årsaken til menneskets lidelse.

Den bygger ikke på beskyttelse mot onde krefter, men på å tenne lyset i deg selv: mørket kan ikke eksistere der det finnes lys.

Du er bygd av Moder Jords byggesteiner og bærer naturens sunne rytme i deg fra fødselen. Ved å bruke naturen som stemmegaffel, stemmes kroppen, sinnet og energisystemet tilbake til denne rytmen, til du kan gå bak det manifesterte og hjem til din egen sanne natur.

Målet er ekte spirituell oppvåkning: å leve fritt, uten frykt, med en fot i drømmen vi kaller livet vårt, og en fot i det tidløse.

Pål-Esben Wanvig

Det som i dag kalles sjamanisme er som regel det vi også kan kalle neosjamanisme: sjamanismen slik den har utviklet seg de siste 200 til 300 årene. Denne perioden er sterkt preget av en patriarkalsk måte å tenke og handle på, den samme som styrer de store religionene våre, der det maskuline leder an og yang går foran.

Med det patriarkalske fulgte frykten. Går du inn i moderne sjamanisme, nesten uansett kultur og litteratur, møter du raskt et stort tema: frykt og behovet for beskyttelse. Onde energier. Demoner. Ting du må passe deg for. Sjamanens verden beskrives som farlig, forbeholdt noen få utvalgte og full av krefter man må beskytte seg mot.

Min erfaring etter alle disse årene på veien er en annen: det finnes ikke noe der ute du trenger å beskytte deg mot. Bortsett fra deg selv, og selvfølgelig mennesker som vil skade deg fysisk eller psykisk. Men det har ingenting med energetisk beskyttelse å gjøre. I det øyeblikket du tror du trenger beskyttelse mot noen som kaster negativ energi på deg, har du et reelt problem. For da tror du at andre er årsaken til at du har det vondt. Og hvis andre er årsaken, kan du aldri bli frisk uten at de endrer seg. Du har gitt fra deg makten over livet ditt.

Den dypeste svakheten ved mye av den moderne sjamanismen

Så lenge du tror at andre er årsaken til problemene dine, er du veldig begrenset. Dette er, etter min erfaring, den dypeste svakheten ved mye av den moderne sjamanismen.

Hvordan kan jeg hevde at frykten er en fordreining og ikke sjamanismens sanne natur? Fordi vi kan se hvordan virkelig sjamanisme ble praktisert, hvis vi går noen tusen år tilbake i tid. Tilbake til før det patriarkalske, før religionen fant på helvete, og før demonene og onde energier ble gjort til årsaken til menneskets lidelse.

Det beste eksempelet finner vi i de gamle kulturene i Australia, før koloniseringen ødela dem. Slik jeg har lært å kjenne disse kulturene, sto angst, kontroll og demoner ikke i sentrum av verdensbildet deres. De levde dypt forbundet med Moder Jord, i pakt med naturens sunne rytmer. Og de hadde erfart naturen godt nok til å vite at det ikke finnes onde krefter der. Ingen demoner. Finnes det vesener i naturen som er annerledes enn oss? Ja, selvfølgelig. Men ingen av dem kommer for å ta oss, så lenge vi ikke gir dem makt gjennom vår egen fantasi.

Ursjamansime

Det er dette jeg mener med ursjamanisme: sjamanismen slik forfedrene våre utøvde den, før frykten og demonene ble oppfunnet. Derfor kaller vi arbeidet vårt for en ursjamanistisk utviklingsprosess. Jeg vil ikke bygge på en sjamanisme som hviler på frykt og beskyttelse.

I Yggdrasil Sjamanskole lærer du derfor ikke å beskytte deg mot onde demoner, negative energier osv. Du lærer å tenne lyset i deg selv. Mørket kan ikke eksistere der det finnes lys. Når ditt eget lys brenner klart, finnes det ingenting der ute å beskytte seg mot, for frykten har mistet rommet den levde i.

Jeg har møtt mange som har fått reell hjelp i moderne sjamanisme, og det har jeg respekt for. Et menneske som finner lindring, trøst eller mot der, har funnet noe verdifullt. Men skal du gå en vei som handler om å sette deg fri fra frykten, urangsten og den falske identiteten din, holder det ikke å gå en vei som selv bygger på frykt. Da forsterker du tvangstrøyen du prøver å komme ut av.

Sandkornet og Saharaen: hva vi egentlig søker

Mange forteller meg om sterke opplevelser av enhet i naturen. De kjenner dyp tilstedeværelse, ro og en følelse av å gå i ett med alt. Det er vakkert. Et menneske som henter harmoni i skogen og bærer den hjem til familien sin gjør noe verdifullt.

Men det er ikke det vi mener når vi snakker om den ursjamanistiske veien til enhet og ekte spirituell oppvåkning. Det vil oppleves som noe helt annet.

I vår tradisjon bruker jeg to bilder: sandkornet og Saharaen. Sandkornet er hele den manifesterte virkeligheten, inkludert den metafysiske. Det er mye større enn kroppen din og den fysiske verden. Alt du kan erfare av energi hører hjemme der. En engel er en del av det manifesterte. Et kraftdyr like så. Astralplanet, energien du kjenner ut av hendene dine, alt dette hører hjemme i sandkornet.

Saharaen din er noe annet. Den er det umanifesterte: det tidløse og romløse som ligger bak all manifestasjon og som er ditt komplette selv. Den første gangen et menneske virkelig berører den, har det ingenting med det metafysiske å gjøre. Ingenting med energi, astralplan eller engler. Det oppleves som et paradoks: på den ene siden er det ingenting der, og på den andre siden er alt der.

Og her ligger et av de tydeligste skillene mellom en fin naturopplevelse og en virkelig enhetserfaring: hva som skjer etterpå. Kommer du hjem fra skogen og føler deg fredelig og vel, har du hatt en verdifull stund i naturen. Et menneske som virkelig trer inn i sin Sahara klarer derimot ikke å forholde seg normalt til livet sitt de første dagene og ukene etterpå. Hele systemet blir satt ut av spill. Psyken, egoet, alt du trodde du var, rystes i grunnvollene. Det som skjer da er ingen behagelig følelse som kommer og går. Det er en erfaring som endrer alt.

Du er bygd av Moder Jord

Hvorfor bruker vi da naturen som hovedvei? Svaret er enkelt, nesten ingeniørlogikk: fordi du er bygd av henne.

Hvert atom i kroppen din, hvert karbonatom, hvert vannmolekyl, har du fått fra Moder Jord. Hele kroppen din og hele energisystemet ditt er bygget av hennes byggesteiner. Gaia, Maha Terra, kjært barn har mange navn. Og når du en dag dør, går alt sammen tilbake til henne, råtner opp og blir til noe nytt. Kanskje en mus, kanskje en elg, kanskje et nytt menneske. Byggesteinene er de samme.

Denne biologiske kroppen blir animert av det vi kaller «ditt høyere selv». I norrøn mytologi fortelles det at Odin, Vilje og Ve pustet önd inn i Ask og Embla, og slik ble de første menneskene til. Sjelen din kommer inn og fyller kroppen med sjelelig liv, det som gjør at du er du.

Når du blir født, er hele det biokjemiske og biomekaniske systemet ditt i full harmoni med Moder Jords fasitrytmer. Sjelens rytme og kroppens rytme spiller samme musikk, én til én. Du er i full kontakt med sjelen din. Det eneste du ennå ikke behersker, er hjernen som grensesnitt mot verden rundt deg.

Så begynner pregingen. Du blir fortalt at du er jente eller gutt, at sånn gjør vi det i denne familien, at dette er vennene og dette er fiendene, og at disse trossystemene gjelder. Lag på lag preges inn, og gjennom det skapes konstruktet: det falske selvet, den falske identiteten vi tror er oss.

Jo mer som preges inn, desto mer forstyrres den indre musikken. Til slutt er det bare kaosmusikk igjen. Tankene er kaos, følelsene er kaos. Vi frykter, vi bærer nag, vi er sjalu. Vi scroller gjennom nyheter og sosiale medier og hopper fra emosjon til emosjon hvert tredje sekund.

Jeg pleier å beskrive det slik: et voksent menneske som ikke har gjennomgått en dyp utviklingsprosess, er som et grått pinnsvin. Utsiden kan se fin ut med sminke og et smil. Men innsiden er ofte grå og pigget, og der hersker et vilt kaos. Jeg var selv et slikt pinnsvin i mange år, mens jeg løp i hamsterhjulet mitt og trodde at jeg forsto alt.

Min oppgave som guide er å hjelpe deg med å stemme denne musikken tilbake. Tilbake til den sunne rytmen kroppen, hjernen og hele systemet ditt hadde da du ble født. Og da melder spørsmålet seg: hvem er den beste eksperten på denne stemmingen? En metode et menneske har funnet på, eller Moder Jord selv, hun som bygde deg og bærer fasitrytmen i alt hun er?

Naturen som stemmegaffel

For å se hvor direkte denne veien er, kan vi sammenligne den med yogaens vei, som jeg har dyp respekt for. Asanaene i yoga er ikke gymnastikk. De finnes for å stemme kroppen inn mot en bestemt fasitrytme, den samme sunne rytmen vi snakker om her. Når kroppen stemmes helt korrekt, går den i harmoni med det som ligger bak kroppen.

Utfordringen er ordet «korrekt». Det tar årevis med veiledning fra en kompetent guru å gjøre én eneste asana helt riktig. Ikke 99 prosent, ikke 90. Hundre. Kundaliniyoga er det tydeligste eksempelet: gjør du en kundalini-asana helt korrekt, stiger kundalinienergien spontant opp i ryggsøylen, der og da. Det er derfor den regnes som den mest potente og farligste yogaformen i India. I Vesten er mye av dette blitt til strekk og bøy. Det er velgjørende for kroppen, men uten den presisjonen som skal til for at asanaen gjør sitt egentlige arbeid, uteblir også virkningen. Skal du gå den yogiske veien for alvor, må du i praksis bo i et ashram, og veien er lang.

I vår tradisjon gjør vi det motsatte. I stedet for å lære hundre asanaer korrekt, lærer vi å bruke én stemmegaffel korrekt: naturens fasitrytme. Fysisk, mentalt, emosjonelt, energetisk, og etter hvert i de mystiske lagene bak den. Det er hovedgrunnen til at studentene våre kan bevege seg så raskt som de gjør.

Et eksempel: i all dyp meditasjon finnes det noe jeg kaller gravitasjonskrefter. Når du glir inn i prosessen, kan noe plutselig ta tak og dra deg dypere, uten at du gjør noe selv. Med vanlig meditasjon, en time eller to om dagen, kan det ta flere tiår før du kommer i kontakt med disse kreftene. Gjennom sjamanistiske ritualer og egne innvielsesprosesser trener vi studentene til å komme i kontakt med dem gjennom naturen. Erfaringen vår er at hvem som helst, med eller uten talent, begynner å kjenne gravitasjonskreftene etter tre til seks måneder med 30 minutters daglig praksis. Deretter tar man de samme kreftene med seg inn i meditasjonsprosessen gjennom referanseerfaringene, og plutselig er man der.

Startpunktet er likevel ydmykt: skogsbad. Minst 30 minutter om dagen ute i frisk natur. Uten musikk i øret, uten treningsøkt, uten hund og uten venninne. Bare deg og naturen. De fleste synes det er rart i begynnelsen. Man sitter der med et tre og tenker: Hei, tre, hvordan skal vi kommunisere? Så senker skuldrene seg, og man lærer det vanskeligste et menneske kan lære: å bare være til stede med det som er. Uten å prøve på noe. Uten å skulle oppnå noe.

Det første året tror man at dette handler om å være i naturen. Det er bare den aller første grovstemmingen. Etter hvert lærer man å bruke naturen på langt dypere måter, og til slutt går man bak det som ligger bak den igjen. Men allerede grovstemmingen merkes i hverdagen. Studenter forteller om innsikter som kommer av seg selv, om en lengsel som våkner og om en rastløs, innestengt følelse de dagene de ikke kommer seg ut. Naturen blir ferskvare.

Blindveiene: energetisk opplysthet og psykedelika

På denne veien er noe av det vanskeligste å skille mellom det som er relevant, og det som ikke er det. Vi blir overfylt av impulser og tilbud, og mange av dem lover snarveier.

Ta pinealkjertelen. Der ute finnes det mange som hevder at hvis du aktiverer pinealkjertelen din med riktige pusteteknikker, når du enheten. Det stemmer at en aktivert pinealkjertel produserer mer DMT og at du kan få mer serotonin og dopamin tilgjengelig. Du kan føle deg strålende, få visjoner, og det kan være bra for helsen. Men det finnes ingen aktivering av pinealkjertelen som fører til enhet. Å tro det er en stor misforståelse.

Det samme gjelder kundalinienergien. Setter du den i gang, med en asana eller med aktiv pust, og den smeller opp gjennom ryggsøylen, kan du oppleve en ekstatisk lykkefølelse. I den yogiske verden kalles dette ofte for energetisk opplysthet. Det kan føles totalt hinsides, men det er en energetisk erfaring i sandkornet. Det har ingenting med Saharaen å gjøre. Tror du at en slik erfaring er en enhetserfaring, blir du stående fast der.

Og så har vi psykedelika: ayahuasca, psilocybin, meskalin, LSD. Her finnes det mange misforståelser. Disse stoffene kan ha en dyp helbredende kraft. Mot posttraumatisk stress, depresjon, angst og avhengighet kan de virke sterkt, og det finnes god grunn til å ta dem på alvor som medisin. Men de leder ikke til din Sahara. En av gjestene i podkasten vår, Daniel André, som har brukt ayahuasca og DMT massivt mange ganger, sa det selv etter sin første virkelige enhetserfaring: alle de eksalterte opplevelsene i psykoaktiv tilstand hadde fryktelig lite med dette å gjøre. Jo mer du jager enheten gjennom stadig nye seremonier, desto mer kaos skaper du i systemet ditt, og desto lenger bort kommer du.

For å nå Saharaen trenger du ikke mer energi. Det handler om å finne riktig rytme, riktig musikk og å komme tilbake til den indre tilstanden du var i da du ble født. Ikke noe mer hokus pokus enn det. Men vi mennesker gjør det så komplisert. Jeg var selv nysgjerrig på alt i starten: chakra, kanalisering, krystaller, astrologi, astralreiser osv. Alt dette kan være både givende og lærerikt. Men ingenting av det fører inn i det vi snakker om her. Til slutt må du stille deg spørsmålet: er det esoteriske metoder og teknikker jeg søker, eller er det selve det virkelige?

Et antiinflammatorisk kosthold for sinnet

Når mennesker med kroniske sykdommer kommer til meg, ser jeg først på én ting: hvordan stopper vi tilførselen av ny betennelse? De fleste kroniske sykdommer springer ut av for mye betennelse i kroppen. Det hjelper lite å dempe symptomene alene. Det første obligatoriske skrittet er å legge om til et antiinflammatorisk kosthold, der de verste synderne, som hvetemel, melk, sukker og brus, er tabu. Mange med for eksempel fibromyalgi opplever at smertene slipper i løpet av 90 dager når de snur kostholdet helt rundt.

Nøyaktig det samme prinsippet gjelder for sinnet når du søker veien til enhet. Spørsmålet blir: hvilke impulser gir jeg hjernen min og sinnet mitt? Foruten at vi finner et punkt der det er helt stille i hodet, er denne prosessen ikke mulig. Stillhet innvendig og utvendig er en av forutsetningene for å kunne slippe inn i Saharaen.

Ser du for deg et menneske som mediterer en time om dagen for å finne ro og som samtidig hører nyheter fem ganger daglig om krig og kaos? Én time meditasjon klarer ikke engang å balansere det nye kaoset som hjernen tar imot. Det er ikke logisk.

Derfor sier vi til nye studenter som ønsker en smidig vei: kutt nyheter helt i nitti dager. Avinstaller sosiale apper eller begrens bruken til maks ti minutter om dagen. Det siste er det vanskeligste for de fleste, og reaksjonen kommer gjerne raskt: «Hvem er du som sier at jeg ikke skal scrolle på Instagram?» Du gjør selvfølgelig hva du vil. Men forskningen innen psykologi og nevropsykologi peker i én retning: Studier tyder på at den hvite massen i hjernen, som beskytter nevronene, svekkes hos dem som scroller mye, og at kognitiv evne og språkevne svekkes sammen med den. Fenomenet har fått navnet brain rot, hjerneråte. Dette er målbar fysiologi. Se artikkelen «Brain-rot: Når TikTok, Reels og Shorts sakte får hjernen din til å «råtne» – og hvordan du kan stoppe det» for mer informasjon.

Min erfaring er entydig. De studentene som er villige til å gjennomføre disse nitti dagene får en langt smidigere vei inn til stillheten enn de som fortsetter som før. Begge deler er lov. Men den ene veien er lett, og den andre er tung. Valget er ditt, og det er nettopp poenget: du velger, og du eier konsekvensene av valget ditt.

Hvorfor du trenger en prosess og en guide

Mange tenker: jeg leser en bok, ser litt på YouTube og setter meg ut i naturen, så ordner dette seg. Det er en fin start, men det fører sjelden frem. Alle de store spirituelle tradisjonene sier det samme. Går du til Patanjalis yogasutraer og de eldre vediske skriftene, finner du to ting gjentatt igjen og igjen: Det finnes en prosess med bestemte skritt som må gjennomgås, og det å gjøre dette uten en guide er ikke mulig.

Grunnen er praktisk. Underveis vil du havne i situasjoner der du ikke ser ditt eget kaos. Du trenger et speil. Du trenger hjelp når du står fast, og ikke minst når egoet ditt når sin siste skanse og blir spirituelt. Det klarer ingen av oss å se alene.

Det du trenger, er tre ting: en kvalifisert guide, en konkret prosess som er bevist gjennom mennesker som har gått den før deg, og en guide som er oppriktig interessert i akkurat deg. Det siste er det største problemet. Du kan finne en virkelig kvalifisert guru ved å reise til et ashram i India. Men en slik guru har gjerne tusenvis av studenter i tillegg til ansvaret for hele ashramet. Sjansen for at hun eller han kan arbeide direkte og personlig med deg over tid er liten.

Veien gjennom Yggdrasil Sjamanskole

I Yggdrasil Sjamanskole har vi bygd hele utdanningsløpet rundt disse tre tingene. Fra modul null, via sjaman grunnutdannelsen og seniorsjamanutdannelsen, frem til den ursjamanistiske veien til enhet, er alt lagt opp som én sammenhengende forberedelse, med personlig oppfølging hele veien. Ingenting i rekkefølgen er tilfeldig. Skogsbadet du lærer den aller første dagen, er det samme verktøyet som årvis senere bærer deg gjennom de dypeste delene av prosessen.

Prosessen er bevist gjennom menneskene som har gått den før deg. Studentene våre er helt vanlige mennesker: sykepleiere, ingeniører, pensjonister, studenter, ledere og foreldre. Mange av dem kom hit uten noen bakgrunn i det esoteriske, flere med en sunn porsjon skepsis. Det de hadde felles, var lengselen: følelsen av at det finnes noe virkelig bak alt sammen, og at livet er for kort til å la være å finne det.

Kjenner du deg igjen i denne lengselen, er denne veien sannsynligvis noe for deg. Du trenger ingen forkunnskaper eller noen spesielle evner. Du trenger ikke engang å kalle deg sjaman, ikke nå og ikke senere. Alt du trenger å ta med deg er lengselen din, viljen til å eie din egen prosess og 30 minutter daglig ute i naturen. Resten er lagt opp skritt for skritt.

Hjertets vei og de 9 pilarene

Grunnstammen i alt vi gjør på Yggdrasil Sjamanskole er det vi kaller Hjertets vei. Bak begrepet ligger noe helt konkret: at hjertet ditt og primærfølelsene dine, ditt indre jeg, blir grunnlaget for beslutningene og handlingene dine. Testen er enkel å stille og krevende å leve etter: er dette valget drevet av det essensen min egentlig vil, eller av frykten fra egoet?

Det er lett å si «følg hjertet ditt». Men hvordan gjør man det i praksis, midt i et travelt liv, med jobb, familie og et sinn fullt av kaosmusikk? Til det har vi en praktisk vei inn, som vi kaller De 9 pilarene for å finne Hjertets vei:

1. Bli en mester i takknemlighet
2. Bli en mester i å tilgi deg selv og andre
3. Bli en mester i fysisk, emosjonell og spirituell selvregulering
4. Bli en mester i å bygge et sunt verdisystem og en sterk personlig karakter
5. Bli en mester i å se at glasset er halvt fullt
6. Bli en mester i å helbrede ditt allmektighetssyndrom
7. Bli en mester i å helbrede perfeksjonisme
8. Bli en mester i å forstå og omfavne naturens helbredende rytmer
9. Bli en mester i å forstå og leve ut sjelens ønsker og livsmisjon

Pilarene krever ingen tro, ingen hemmelige teknikker og ingen spesielle evner. Dette er håndverk. Takknemlighet, tilgivelse, selvregulering, verdier og karakter er noe hvem som helst kan trene på, og flere av pilarene har du allerede møtt. Det antiinflammatoriske kostholdet for sinnet er selvregulering i praksis. Skogsbadet og stemmegaffelen er veien inn i naturens helbredende rytmer. Og den niende pilaren, å forstå og leve ut sjelens ønsker og livsmisjon, er dypest sett selve målet for den ursjamanistiske veien.

Pilarene trenes gjennom hele utdanningsløpet, fra det første skogsbadet til de dypeste delene av prosessen. De er ingen teori du skal pugge, men muskler du bygger dag for dag. Og etter hvert som de styrkes, skjer det noe stille og selvfølgelig: valgene dine begynner å komme fra hjertet i stedet for fra frykten. Det er Hjertets vei.

Selvansvar: den viktigste nøkkelen av alle

Til slutt vil jeg dele den læresetningen som har formet meg mest som guide og veileder.

For over tjue år siden, da jeg var ung og ivrig, så jeg ofte hvor enkelt det egentlig ville være for mennesket foran meg å slutte å lide. Så jeg presset. «Nå gjør du dette, og dette, og har du ikke gjort det til neste gang, blir jeg irritert.» Og det virket. Klientene fikk bedre økonomi, bedre helse og mer glede. Men det var som å strekke en gummistrikk. På et punkt var strikken strukket så langt at den bare smatt tilbake, og mennesket landet nøyaktig der det startet. Samme problemer. Samme desperasjon.

Det frustrerte meg dypt, helt til en klok veileder sa: «Skjønner du ikke problemet? Du lar ikke dem du hjelper eie sin egen utviklingsprosess. Du kontrollerer deres frie vilje. Selv med god intensjon hjelper du dem ikke. Virkelig utvikling skjer først når de selvstendig bruker sin frie vilje til å ta gode valg på egen hånd.»

Fra den dagen snudde jeg nitti grader. Nå gir jeg studentene og klientene mine fullt selvansvar. Min oppgave er å gi deg en impuls, der og da, med full tilstedeværelse. Hva du gjør med den impulsen, er helt og holdent opp til deg og din frie vilje. Jeg bruker ikke krefter på å styre utfallet. Engasjementet mitt ligger i impulsen og i møtet, ikke i å eie resultatet ditt. Det eneste jeg ber om er at du eier valgene dine og konsekvensene av dem, også av valgene du ikke tar, for det er også valg.

Dette er frigjørende for begge parter. Behandlere og veiledere som identifiserer seg med klientenes resultater bærer et voldsomt stress, for de prøver i praksis å kontrollere andre menneskers frie vilje. Guidens oppgave er det motsatte: å sette den frie viljen fri. Og for deg som student betyr det at ingen kommer til å fikse dette for deg. Du kan ikke komme som et barn og forvente at mor eller far ordner opp. Du må eie prosessen din selv. Det er din utviklingsprosess, ikke guidens.

Veien er kortere enn du drømmer om

Hva skjer så den dagen du står i din Sahara? Personligheten din blir totalt forandret. Angsten opphører. Depresjonen opphører. Naget, irritasjonen og behovet for andres anerkjennelse opphører. Ikke fordi du har kjempet dem ned, men fordi de ikke lenger gir mening. Hvorfor skulle du definere deg selv ut fra andre, når du har erfart hva du virkelig er?

Da blir det som skjer i denne verden, i sjelens drøm som menneskene tror er virkeligheten, en drøm du vet er en drøm. Du kan velge å spille med i den, og du kan velge å tre ut av den, men du er aldri drømmen. Ingen kan lenger manipulere deg eller sette frykt i deg, verken myndighetene eller menneskene rundt deg, for du gjennomskuer spillet. Vi kaller det å stå med en fot i drømmen og en fot i Saharaen. Det er det som gjør et menneske komplett.

Og det er her jeg mener at denne veien angår flere enn deg selv. Mange i det esoteriske drømmer om en ny og bedre verden som skal oppstå av seg selv, gjerne ved hjelp av en mystisk hendelse eller en parallell jord for de utvalgte. Jeg forstår lengselen bak den drømmen. Men min erfaring er at ingen ny verden blir levert utenfra. Den eneste måten denne verdenen blir bedre på, er at hver enkelt av oss blir en bedre versjon av seg selv. Tar selvansvaret. Helbreder hatet sitt, naget sitt, sjalusien sin og kontrollbehovet sitt. Verden trenger flere mennesker som er lysende fakler og færre som er svarte hull. Det beste du kan gjøre for verden er å våkne opp.

Til slutt

Så hva er ursjamanisme når alt kommer til alt? Det er sjamanismen slik forfedrene våre levde den: uten demoner, uten onde krefter, uten noen få utvalgte. En vei der beskyttelse er byttet ut med lyset du tenner i deg selv. En vei som bruker naturen som stemmegaffel, fordi du er bygd av Moder Jord og bærer rytmen hennes i deg. En vei som søker den virkelige enhetserfaringen i din Sahara og som ikke lar seg blende av energetiske opplevelser i sandkornet.

En vei som går gjennom Hjertets vei og de 9 pilarene, med en guide som gir deg impulser og med et selvansvar som ingen kan ta fra deg. Og hvis ordet «sjaman» holdt deg tilbake i starten, håper jeg at du nå ser at ordet aldri var poenget. Det som ligger bak er veien hjem til din egen sanne natur.

Etter mer enn tjue år på denne veien og etter å ha fulgt mange mennesker gjennom prosessen på Yggdrasil Sjamanskole, er det én ting jeg ønsker at du tar med deg: livet kan være frydefullt. Og veien til den frydefullheten er mye kortere enn du noen gang har våget å drømme om. Din Sahara har bodd i deg siden du ble født. Den er aldri noe du mister. Det eneste som gjenstår er å avdekke det som alltid har vært der.

Vil du gå dypere? På bloggen min og i podkasten «Reisen til Selvrealisering» finner du samtalene som denne artikkelen bygger på.

Og vil du gå veien selv, starter den på Yggdrasil Sjamanskole med vårt gratis nettkurs om ursjamanisme: Naturens vei til frihet og selvrealisering
Sjamanisme, Ritualer og Rune Magi – Skumring mellom to verdener. Enklere kan en vei ikke begynne. Hvor langt den rekker, bestemmer du selv.