Moder Jord er et levende vesen: møt Maha Terra

Første gang jeg hørte ordet «Moder Jord», var jeg svært ung, og jeg tenkte det samme som de fleste: Jo, det er jordkloden vår. En kule av magma med en skorpe utenpå, og på skorpen vokser det trær. Det tok meg mange år å forstå hvor fattig den forestillingen er. Denne artikkelen handler om det jeg fant bak ordene: at jorden du står på er et levende vesen, like levende som deg, og at det forandrer alt den dagen du tar det innover deg.

Vi bruker ordet «Moder Jord» ofte, og det gir en god følelse. Det klinger dypt og fint. Men spør du et menneske hva det egentlig betyr, blir det fort stille. Er det gresset og trærne? Er det planeten som et himmellegeme? Er det en poetisk måte å si «naturen» på? De fleste av oss har aldri stoppet opp og stilt spørsmålet, og derfor lever ordet videre som en vakker frase.

Jeg tror det er en av grunnene til at så mange strever med naturkontakt. De går ut i skogen fordi de har hørt at det er sunt, og det er det. Men de går ut til noe de ikke kjenner. Man kan ikke ha en relasjon til et begrep. Man kan ha en relasjon til et vesen. Og den dagen begrepet blir til et vesen, endrer alt seg, også skogsturen.

I artikkelen «Ursjamanisme: naturens vei til ekte spirituell oppvåkning» skrev jeg at du er bygd av Moder Jords byggesteiner og at hun bærer fasitrytmen din i alt hun er. Der lot jeg det stå som et faktum. Her vil jeg gå et skritt lenger, inn i det som for meg er kjernen i hele den ursjamanistiske veien: hvem hun faktisk er.

I podcast episode 43 – Solen, Gaia og din indre sjeleild går vi mer i dybden rundt temaet i denne artikkelen.

Magma, skorpe og en fattig forestilling

De fleste av oss får det første bildet av jorden på skolebenken. Der lærer vi hvordan jordkloden er bygd opp, lag for lag. Innerst en kjerne, så mantelen med magma, så skorpen. Vi lærer hvorfor lavaen kommer opp gjennom vulkanene, hvordan platene beveger seg, og hvordan vannet fordeler seg i hav, elver og grunnvann. Utenpå det hele ligger biosfæren, med trær, dyr og oss.

Ingenting av dette er galt. Det er nyttig kunnskap, og som sivilingeniør setter jeg pris på den. Men legg merke til hvilken type blikk den er skrevet med. Det er et statisk, ingeniørmessig blikk. Jorden beskrives som en mekanisk innretning: så og så mange lag, så og så høye temperaturer, så og så mye vann. En maskin med kjente egenskaper som vi kan måle, bore i og utnytte.

Det er nøyaktig det samme blikket moderne medisin ofte legger på mennesket. Kroppen beskrives som en biologisk maskin med visse egenskaper. Organer, hormoner, nervebaner, biokjemi. Heller ikke det er galt. Jeg har selv hatt stor nytte av dyktige leger, og jeg kommer tilbake til det mot slutten av artikkelen. Men vi har alle sammen en følelse av at beskrivelsen ikke er hele sannheten. Vi kjenner at det finnes noe i oss som beskrivelsen aldri når frem til. Det tror jeg ethvert menneske kan føle, uansett hva det tror eller ikke tror.

Og det er her det begynner å bli interessant. For hvis den mekaniske beskrivelsen av deg selv er for fattig, hvorfor skulle den mekaniske beskrivelsen av jorden være fullstendig?

Kroppen din er et brukergrensesnitt

Vi har noe dypt i oss. Noen kaller det vårt vesen. Noen kaller det den indre, dype stemmen. Noen kaller det vår sanne natur, og andre kaller det sjelen vår. Navnene er mange. Poenget er at det finnes noe mer, noe som denne kroppen er bygd opp av og rundt.

Jeg pleier å bruke et bilde fra min egen tidligere verden som ingeniør: Kroppen din er brukergrensesnittet. Øynene, ørene, huden, hendene, hele nervesystemet er grensesnittet mellom det som ligger dypt i deg, kall det sjelen, og den materielle virkeligheten du lever i. Gjennom dette grensesnittet møter vesenet ditt trærne, havet og andre mennesker. Uten kroppen ville vesenet ditt ikke hatt noen måte å berøre denne verdenen på, og uten vesenet ville kroppen bare vært et skall.

Det betyr at kroppen din ikke er deg. Den er bygd rundt deg. Den er det som utstråler vesenet ditt inn i det daglige livet, det som gjør at du kan elske, le, arbeide og holde rundt noen. Et fint instrument, men et instrument.

Vi vet dette allerede, uten å tenke over det. Når et menneske vi er glad i dør, ligger kroppen der, fullstendig intakt, med alle organene på plass. Men vi kjenner umiddelbart at den vi elsket ikke er der lenger. Det som gjorde kroppen levende har forlatt den. Ingen trenger å forklare oss det; vi ser det med en gang. Kroppen var grensesnittet, og vesenet var den vi kjente.

Hold fast i dette bildet og vend blikket mot jorden igjen.

Som over, så under

Hvis du er et vesen som kroppen din er bygd rundt, tror du ikke da at Moder Jord også er et vesen, og at alt det vi ser av fysiske komponenter, er bygd rundt? Vannet, jorden, fjellene, trærne, biosfæren: Er ikke det jordens kropp, hennes brukergrensesnitt, på samme måte som din kropp er ditt?

Naturen gjentar sine prinsipper på alle nivåer. Et atom har en kjerne med noe som beveger seg rundt. Et solsystem har en kjerne med noe som beveger seg rundt. Mønstrene i en bregne gjentar seg i de små bladene og i de store grenene. Hvis mikrokosmos er som makrokosmos, og alt speiler seg i alle deler, så gjelder det også for det som er mest grunnleggende av alt: at det finnes et vesen bak formen.

Dette er ingen ny tanke. Egypterne kjente ham som Thoth, og grekerne kalte ham Hermes Trismegistos. Han formulerte prinsippet: «Slik det er på innsiden, er det på utsiden. Slik det er over, er det under. Alt speiler seg i alt.»

Jeg vet at dette er et sprang for mange. Vi er oppdratt til å tro at bevissthet finnes i hjerner og at hjerner finnes hos dyr og mennesker. Alt annet er dødt materiale. Men dette er en antakelse, ikke en observasjon. Ingen har noensinne funnet bevissthet i en hjerne. Vi antar at den er der fordi vi selv opplever den fra innsiden. Om jorden opplever noe innenfra, kan vi ikke måle oss frem til det. Vi kan bare spørre hvilket bilde som stemmer best med resten av det vi vet, og med det vi selv erfarer når vi går i kontakt med henne.

Hvis jeg har en sjel, og du som leser dette har en sjel, og vi kaller sjelen for vesenet vårt, så vil alt som eksisterer ha et vesen eller være en del av et vesen. Det betyr at planeten vår, jordkloden, Tellus, er et vesen. Det er dette vesenet som samspiller med alt som er skapt rundt det, med vann og trær og dyr, like mye som kroppen din er resultatet av det som er bygd rundt ditt vesen.

Og alt som oppstår fra dette vesenet er en del av det. Trærne er en del av det. Fjellene er en del av det. Havet er en del av det. Når du holder rundt et tre, holder du derfor også rundt henne. Du holder like mye rundt vesenet til jordkloden vår som rundt stammen.

Gaia, Terra og Maha Terra

Dette vesenet har flere navn, og navnene forteller noe om hvem som har gitt dem.

Gaia er det navnet de fleste kjenner. Det kommer fra gresk mytologi, der Gaia er den opprinnelige jordgudinnen som alt annet springer ut av. I nyere tid fikk navnet en renessanse gjennom vitenskapsfolk som foreslo at biosfæren fungerer som et selvregulerende system. Den tanken er et vitenskapelig ekko av noe forfedrene våre visste med hele kroppen.

Terra er det latinske navnet på jorden.

Maha Terra er navnet vi bruker i vår ursjamanistiske tradisjon. Maha betyr «stor» på sanskrit, så Maha Terra er den store Terra. Navnet uttrykker respekt, og det uttrykker en relasjon: Hun er ikke et objekt vi studerer, men et levende vesen vi som sjamaner kan lære å samspille med. I vår tradisjon regner vi henne som vår største og mest omfattende helbreder og læremester. Men ingen kan få hjelp av en helbreder de ikke kjenner. Først må vi lære å forstå henne, og så må vi lære å leve i harmoni med henne.

Når du ser henne slik, får det fattige ordet «Moder Jord» plutselig innhold. Det betegner ikke gresset og trærne, men moren som gresset og trærne vokser ut av og som du selv er bygd av. Forholdet ditt til hele eksistensen din endres over natten, den dagen du anerkjenner dette. For da kan du forholde deg til henne på samme måte som du forholder deg til et annet levende vesen og slutte å se henne som et landskap du beveger deg gjennom.

Neste gang du er ute i skogen, går barbeint på gresset eller ligger på svabergene ved havet, kan du prøve tanken: Det jeg har føttene på, er et levende vesen. Like levende som mitt eget.

Vesen er ikke det samme som sjel

Her må jeg presisere noe som er viktig, fordi ordene lett flyter sammen. Vi mennesker har en sjel. Maha Terra har ikke en sjel på samme måte som oss. Hun har en annen form for vesen.

Det er nemlig ikke slik at alt som lever og er intelligent har en sjel. Vesensformene er forskjellige. Vi humanoider har en sjel som er en helt spesiell form for vesen med sine egne egenskaper og sin egen reise. Det er den reisen vi følger i podkasten vår og på Yggdrasil Sjamanskole: sjelen som kommer inn i denne verden, drømmer seg selv som et menneske, glemmer hvem den er og finner veien hjem igjen.

Planetene har sine egne former for vesener. De er milliarder av år gamle, og de kommer fra før begynnelsen av dette universet slik vi kjenner det. Galaksen vår har et eget vesen. Universet vårt har et eget vesen. Men ingen av disse er sjeler. Det er andre former med et annet forhold til tid, til rom og til det vi kaller bevissthet.

Hvorfor er det viktig? Fordi det forandrer hvordan du relaterer deg til dem. Ta astrologien som eksempel. Jeg var nysgjerrig på astrologi i starten, som på det meste annet i den esoteriske verden, og jeg fant den etter hvert temmelig uinteressant. En matematisk beregning av hvor planetene sto da du ble født, som deretter oversettes til en liste av egenskaper. Det var først da jeg forsto at planetene er vesener at astrologien ble spennende for meg for første gang. Da relaterer du deg ikke lenger til Jupiter som en planet i en bane. Du relaterer deg til Jupiter i forhold til det vesenet Jupiter er. Det er en helt annen samtale.

Det samme gjelder Maha Terra. Hun er et levende vesen som er mye eldre enn sjelen din, hvis vi skal bruke tidsaspektet i det hele tatt. Hun er langt mer vis, langt mer kompleks og langt mer omfattende enn en sjel noensinne kan komme i nærheten av. Ved siden av henne er sjelene våre som små barn ved siden av moren sin.

Jeg sier ikke dette for å gjøre oss små. Jeg sier det fordi det gir en riktig proporsjon på ting. Vi går rundt oppå dette vesenet og tror vi er det mest intelligente som finnes i universet. Det er en barnslig tanke. Og som alle barn har vi en mor som er tålmodig med oss, mer tålmodig enn vi fortjener. Det beste et barn kan gjøre er ikke å fortsette å tro at det vet best, men å begynne å lytte til henne.

Solen der ute og solen der inne

Før jeg går videre til hva alt dette betyr i praksis, vil jeg ta en liten omvei om solen. Den viser nemlig det samme prinsippet fra en annen vinkel, og den binder Maha Terra sammen med det som skjer inne i deg.

Rundt sommersolverv, når solen står på sitt høyeste, feirer vi i vår tradisjon det som er årsaken til at alt vokser: at vi har mat, at kornet modnes, at hele biosfæren fungerer. Uten solen ville Maha Terras kropp vært en livløs klump av stein. Så langt følger vi det samme som mange kulturer har gjort i tusenvis av år.

Men vi tar det ett skritt videre. Vi feirer også vår sjeleild. Sjeleilden er selve energien og talentene som kommer fra sjelen din, via det høyere selvet og inn i den drømmende tilværelsen du lever som menneske. Den er det som driver de primære følelsene dine: kjærlighet, entusiasme, glede og nytelse. Den er byggeklossene i alt det som gjør livet verdt å leve.

Alt speiler seg i alt, sa Hermes Trismegistos. Den ytre solen varmer oss og får kornet til å vokse. Men vi har også en indre sol som ligger i dypet av oss, og som gir oss de fundamentale følelsene og ressursene vi trenger for å møte denne noe kaotiske verdenen. Den ytre solen holder liv i Maha Terras kropp. Den indre solen holder liv i deg.

Og som så mye annet har det moderne mennesket mistet kontakten med den. Som barn hadde vi full tilgang. Vi gledet oss hemningsløst, elsket uten forbehold, var i fyr og flamme over en pinne og en pytt. Så vokste vi opp, og et sted underveis ble sjeleilden dekket til av preginger, krav, uro, plikter og hamsterhjul. Vi fungerer, men ilden er svak, og livet føles ofte litt ubehagelig. Det er derfor vi i sommersolvervritualet bringer studentene i direkte kontakt med denne indre solen: for å tenne tilgangen til den på nytt, slik at den blir tydelig i livet deres i ukene og månedene som kommer.

Jo mer du kjenner solen der ute, desto lettere finner du solen der inne. Jo bedre du kjenner Maha Terra, desto bedre kjenner du deg selv. Det er ikke to forskjellige veier. Det er én vei, sett fra to sider.

Fasitrytmen ligger allerede i deg

Husk på at hver eneste byggekloss kroppen din består av har kommet fra henne. Hvert karbonatom, hvert vannmolekyl, hvert mineral i skjelettet ditt. Ingenting av det oppsto i deg. Alt er noe du har fått av Moder Jord, og alt er en del av henne, også mens det er en del av deg. Når du en dag dør, går det tilbake til henne og blir til noe nytt.

Det betyr at du er bygd av hennes materiale, etter hennes prinsipper og i hennes rytme. Fasitrytmen din ligger allerede i deg. Den er ikke noe du må skaffe deg. Da du ble født, spilte kroppen din og sjelen din den samme musikken, én til én, i full harmoni med Maha Terras rytmer. Du flirte og hylte og gledet deg hemningsløst når grunnbehovene dine var dekket. Det var ikke en prestasjon. Det var utgangspunktet.

Så begynte livet som voksen. Gjennom livsstilen vår har vi, som moderne mennesker, gradvis fjernet oss så langt fra de naturlige rytmene at vi knapt husker at de finnes. Vi står opp til klokken, ikke til lyset. Vi spiser det som er tilgjengelig, ikke det som er i sesong. Vi holder samme tempo i januar som i juni. Vi scroller oss gjennom kriger og katastrofer før frokost. Og musikken vi utstråler som voksne er blitt en slags rølpemusikk, en kaotisk støy som gjør at vi føler det vi føler: stress, tomhet, nedstemthet, nummenhet.

Hvis du er syk, hvis du er trist, hvis du er deprimert, hvis du er tom innvendig, hvis du er stresset, uansett hva det er som gjør at du lider, tyder det på at rytmene dine er kommet i utakt med Maha Terras fasitrytmer. De rytmene du tross alt er bygd på. Det er ikke en dom. Det er en diagnose, og den peker rett på medisinen.

For Maha Terra viser oss den perfekte fasitrytmen, hele tiden, rett utenfor stuedøren. Hun har aldri sluttet å spille den. Og hvis vi åpner oss for henne og virkelig går i kontakt med henne, vil rytmene hennes smitte over på rølpemusikken vår. Sakte, men sikkert blir musikken din mer og mer lik hennes. Tomheten fylles av noe annet enn tomhet. Nedstemtheten blir til noe annet enn nedstemthet. Det er ingen teknikk som gjør dette. Det er resonans. Slik en stemmegaffel får en streng til å svinge i samme tone, får hun kroppen, sinnet og energisystemet ditt til å finne tilbake til den tonen du ble født med.

På denne måten har sjamaner fra tidenes morgen brukt naturen for å restemme seg selv. Men det moderne mennesket har glemt hvordan det gjøres, så det må læres på nytt. Det er dette vi holder på med i Yggdrasil Sjamanskole. Hele veien, fra første skogsbad til de dypeste delene av prosessen, handler det dypest sett om én ting: å la Maha Terra stemme deg tilbake til den du var da du kom hit.

Årstidene er hennes ansikter

Hvordan lærer man å kjenne et vesen som er så mye større enn en selv? Det er som å spørre hvordan et lite barn skal lære å kjenne moren sin. Svaret er: litt om gangen, gjennom det hun viser deg.

En av måtene vi gjør det på er å begynne med årstidene. Hver årstid har sin egen atmosfære, sin egen vibrasjon, sin egen musikk. Enhver som har stått ute en klar frostmorgen i januar og en tung, duftende kveld i juli, vet at dette ikke er den samme verdenen. Det er ikke bare temperaturen som er forskjellig. Det er stemningen, tempoet, lyset, hva som er mulig og hva som ikke er det.

I vår tradisjon sier vi at hver årstid har sitt vesen. Årstidenes vesener er avatarer av Maha Terra. De er levende vesener i seg selv, men de er avatardeler av henne, slik et ansikt er en del av et menneske og samtidig uttrykker hele mennesket. Ved å lære å samspille med disse åtte vesenene, ett for hvert av de åtte årstidsritualene i året, lærer du å samspille mye dypere med Maha Terra selv.

Det er også grunnen til at vi bruker årstidsritualene slik vi gjør. Det er mye lettere å få en relasjon til årstidens vesen enn til Maha Terra direkte. Hun er for stor, for gammel og for omfattende til at et menneske kan møte henne i ett stykke. Men vinterens vesen kan du møte. Sommerens vesen kan du møte. Og hver gang du gjør det, åpner det seg en dør litt lenger inn.

Forfedrene våre visste dette. De virkelig gamle kulturene, de som ikke var bygd på patriarkalsk tenkning eller religiøse dogmer, men som var ekte naturkulturer, levde i pakt med årstidene. Urbefolkningen i Australia er et godt eksempel, før koloniseringen ødela kulturen deres. Deres årstider var annerledes enn våre her oppe i nord, men prinsippet var det samme: Ritualene som fulgte syklusen bandt stammen sammen, og de gjorde noe mer. De var en feiring av relasjonen til Moder Jord, av alt hun gir, og en mulighet til å stemme sine egne rytmer etter hennes.

Så kom det patriarkalske for to, tre, fire tusen år siden. Det maskuline tok over for det feminine, mannen ble den som skulle herske, og religionen kom inn med sine dogmer om helvete, frykt, synd og demoner. Skritt for skritt ble vi fjernere fra henne. I dag lever vi i en kultur som er avnavlet fra de naturlige rytmene og dermed avnavlet fra det Moder Jord viser oss. Det er derfor vi sitter i hamsterhjulet. Det er derfor så mange kjenner seg tomme, nummen og drevet av et jag på autopilot.

Årstidsritualene er en vei tilbake. Åtte ganger i året får du en mulighet til å stoppe opp, senke skuldrene og spørre: Hvorfor var akkurat denne tiden så viktig for forfedrene mine? Hva har den med meg å gjøre? Hva bør jeg legge oppmerksomheten min på akkurat nå? Lever jeg en sunn syklus, eller har jeg sommer og full fart året rundt, uten noen vinter, uten noen hvile og regenerasjon?

Bare det å stille slike spørsmål kan være omveltende. Og svarene er forbausende praktiske. Jeg ser det tydelig hos studentene mine: De som har integrert vinterens dype ro, som virkelig har tatt inn vintersolvervets yin, har mye lettere for å uttrykke en sunn sommer. En yang som ikke er kaos, men sprutende livsglede med en dyp indre ro i bunnen. De andre, de som aldri stopper, får en kaotisk yang. De har mye å gjøre, men lite å gi.

Jeg har skrevet mer om hvordan årstidene speiler våre egne indre prosesser i artikkelen «Kunsten å leve etter naturens sunne rytmer», og om vinterens dypeste ritual i artikkelen «Sjamanistisk jul og nyttår: slik feiret forfedrene våre de åtte hellige nettene». Der finner du også konkrete måter å begynne på. Men poenget her er dypere: Årstidene er langt mer enn et kalendersystem for gode vaner. De er ansiktene til et levende vesen, og hver gang du feirer en av dem, møter du henne.

I vår tradisjon går vi, når studentene kommer inn i seniorsjamanutdannelsen, videre fra de kulturelle begrepene og inn i de magiske prinsippene i ritualene. Da blir årstidsritualene en arena for dyp utvikling og helbredelse. Men det begynner alltid enkelt. Det begynner med at man en dag tenker: Hva er sommer, egentlig? Hvorfor er det sommer? Og hva har det med meg å gjøre?

Ta av deg sokkene

Så hvordan begynner man å relatere seg til dette vesenet? Det er enklere enn du tror.

Dette gigantiske vesenet har du kontakt med bare når du tar av deg sokkene, går ut på plenen, lukker øynene og prøver å gå i kontakt. Det er alt. Det er starten på å relatere seg på nytt til Maha Terra. Ingen kurs, ingen teknikk, intet utstyr.

Men det krever én ting: full oppmerksomhet. Da ser man også hvor meningsløst mye av det vi kaller «naturkontakt» egentlig er. Jeg skal gå en tur i skogen og høre på en podkast. Jeg skal jogge. Jeg skal gå tur med hunden. Alt dette er fint, og det er bedre enn sofaen. Men det er ingen rik kontakt med Maha Terra. Det er som å besøke moren din og sitte med telefonen hele tiden. Du var der, men du møtte henne ikke.

Jeg ser dette hos nye studenter hele tiden. De kommer med en lang historie om hvor mye de er ute: De går på fjellet hver helg, jogger i marka og har hytte ved sjøen. Og så oppdager de, i løpet av den første uken med skogsbading, at de aldri har vært til stede der. De har brukt naturen som kulisse for noe annet. Det er en ærlig og litt smertefull oppdagelse, og den er begynnelsen på alt.

Til virkelig kontakt trenger vi vår fulle oppmerksomhet, og det er dette skogsbading handler om. Et bad, ikke en tur. Du senker deg ned i naturen med alle sansene åpne, uten musikk i øret, uten treningsmål, uten hund og uten venninne. Bare deg og henne. Minst 30 minutter om dagen, helst 90 dager i strekk. Jeg har beskrevet metoden og forskningen som støtter den i artikkelen «Skogsbad: naturens medisin mot stress, angst og utbrenthet», så jeg gjentar ikke detaljene her.

Det jeg vil legge til, er hva som skjer med skogsbadet den dagen du vet hvem du bader i. For de fleste starter skogsbading som en helsepraksis: Det senker stresset, det roer tankene, det gjør godt. Alt det er sant. Men skogsbading er, dypest sett, et møte. Trærne du går mellom, er en del av hennes kropp. Bakken du sitter på er henne. Når du holder rundt et tre, holder du rundt henne. Med den forståelsen blir de 30 minuttene noe helt annet enn en tur. De blir en samtale.

Mange spør meg: Men hvordan kommer jeg i kontakt med naturen? Jeg klarer ikke å opprette en forbindelse. Jeg sitter der og vet ikke hva jeg skal gjøre. Svaret mitt er alltid det samme: Du går jo i kontakt med meg nå. Du går i kontakt med en venn. Du er til stede med barnet ditt. Hvordan gjør du det? Du vender deg mot dem. Du lytter. Du slutter å tenke på noe annet. Du er der. Gjør nøyaktig det samme med Moder Jord. Vend deg mot henne slik du vender deg mot et menneske du er glad i. Ingen mystikk. Bare nærvær.

Det gjelder i alt du gjør ute. Når du hakker i hagen om sommeren, hvor bevisst er du på at du hakker i dette vanvittige vesenet, som er milliarder av år gammelt, som har levd lenger enn sjelen din, før sjelen din i det hele tatt var påtenkt? Når du plukker et eple? Når du ligger i gresset? Alt er kontaktflater. Alt er en mulighet til å møte henne.

Forskjellen ligger mellom å være i naturen og å være med naturen. Det er en liten forskjell i ordene og en enorm forskjell i erfaringen. Når du kultiverer dette over tid, oppstår det gradvis noe mer: en gjenkjennelse, en støtte, en urtrygghet som ligger der og bærer. Du er ikke lenger alene i verden. Du har aldri vært det.

Dørene som åpner seg

Det er dette som er så spektakulært når dørene begynner å åpne seg. Og det er også en viktig del av den ursjamanistiske utviklingsprosessen vi fører studentene gjennom: å åpne opp disse dørene, slik at man gradvis får mer og mer kontakt med rytmene som ligger dypt skjult under, men som egentlig er så tilgjengelige når man bare åpner øynene sine for dem.

Det første året tror man at dette handler om å være i naturen. Det er bare den aller første grovstemmingen. Etter hvert lærer man å bruke naturen på langt dypere måter. Man lærer å gå i harmoni med årstidenes vesener. Man lærer å bruke Maha Terra aktivt i sin egen utviklingsprosess og sin egen helbredelsesprosess, og etter hvert også til å hjelpe andre. Til det finnes det metoder, ritualer og ting å tenke på, og de læres skritt for skritt gjennom utdanningen. Men ingen av dem virker uten det første, enkle skrittet: å anerkjenne at hun er et vesen og å vende seg mot henne.

Jeg husker hvordan det var da dette gikk opp for meg. Ikke som en tanke, men som en erfaring. Det er akkurat som når ståpelsen kommer: Hva? Er det dette det virkelig handler om? Er dette selve fasitrytmen for min eksistens? Ja. Det er det. Vi har ikke med noen tekniske, biologiske ting å gjøre. Vi har noe å gjøre med som er så mye kraftigere og så mye mer omfattende. Det er derfor naturen er så viktig. Det er derfor naturen kan vise et menneske veien fra der det står i dag, om det er sykt, om det er tomt innvendig, eller om det har et liv det ikke føler seg tilfreds med.

Men ingenting av dette kommer av seg selv. Selv om du er perfekt bygd i utgangspunktet, betyr det ikke at du kan lukke øynene og si at alt er bra. Det er spraymaling på rust. Rytmen ligger i deg, ja, men den må gjenoppdages, og det krever oppmerksomhet, tid og vilje til å endre perspektiv. Både på hvordan du spiller på lag med din egen kropp, din egen sjel og din egen dype indre stemme, og på hvordan du relaterer deg til det som gjør at du i det hele tatt kan leve.

Hva som stråler ut av hagen din

Se deg rundt en sommerdag. Alt blomstrer. Eplene kommer, tomatene kommer, gresset vokser, hele hagen er grønn. Det stråler ut mat fra bakken. Hvor mye kraft ligger det ikke i det? Hvor vanvittig mye, egentlig, når du stopper opp og ser det?

Så hvorfor skulle jeg ikke være en aktiv del av det? Hvorfor skulle jeg ikke spille på lag med og omfavne disse utstrålingene og bli en del av dem, slik at jeg kan bli et mer komplett menneske, et mer helt vesen? For jo mer hel jeg er, desto mer frydefullt opplever jeg livet. Så enkelt er det, egentlig. Og det ligger rett utenfor stuedøren.

Dette er impulsen jeg vil gi deg med denne artikkelen. Den er ingen teori om planetens oppbygning og ingen ny grunn til dårlig samvittighet over hvordan vi behandler naturen. Den er en invitasjon til å endre blikket. Neste gang du hører ordet «Moder Jord», tenk ikke på magma og skorpe. Tenk på henne. Et levende vesen, eldre enn sjelen din, mer vis enn noe du kan forestille deg, tålmodig som bare en mor kan være, og med den perfekte fasitrytmen for hvem du er. Hun har båret deg hele livet. Hun venter bare på at du skal snu deg og møte henne.

Vil du gå dypere? På bloggen min og i podkasten «Reisen til Selvrealisering» finner du samtalene som denne artikkelen bygger på.

Og vil du gå veien selv, starter den på Yggdrasil Sjamanskole med vårt gratis nettkurs om ursjamanisme: Naturens vei til frihet og selvrealisering
Sjamanisme, Ritualer og Rune Magi – Skumring mellom to verdener. Enklere kan en vei ikke begynne. Hvor langt den rekker, bestemmer du selv.