Episode 43 – Solen, Gaia og din indre sjeleild

Første gang Amina markerte et av årstidsritualene, visste hun ikke helt hva hun skulle gjøre. Hun skrev det hun ville gi slipp på, på en lapp, satte seg ute i snøen i tøflene sine og brant lappen med en lighter. Pål-Esben lever på sin side livet sitt mer eller mindre 100 prosent i rytme med årstidene: full action om sommeren, og helt i hi om vinteren.

I denne førtitredje episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om solen, Gaia og sjeleilden i oss, i en sommerhilsen spilt inn rett etter sommersolverv. De ser nærmere på hvorfor en balansert yang krever et integrert yin, hvordan du kan lage ditt eget enkle årstidsritual, og hvorfor Moder Jord er et levende vesen og ikke bare en mekanisk jordklode med magma inni. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Sommersolverv og sjeleilden: energien og talentene som kommer fra sjelen, via det høyere selvet, inn til vår drømmende tilværelse
• Å leve i rytme med årstidene, og hvorfor en sunn yang om sommeren hviler på et godt fundament med yin fra vinteren
• Et enkelt sommersolverv-ritual hjemme, årstidssyklusen videre gjennom Lughnasa, høstjevndøgn og Samhain, og Aminas første ritual i snøen
• Hvordan det patriarkiske og religionens dogmer har avnavlet det moderne mennesket fra de naturlige rytmene som naturkulturene levde i pakt med
• Moder Jord som et levende vesen og ikke en mekanisk greie av lag og magma, og hvorfor sjeler bare er én av mange former for vesener
• Maha Terras tålmodighet, de store resetene, og menneskehetens ansvar for å ta til vettet før en ny reset
• Årstidenes vesener som avatarer av Maha Terra, og hvordan fasitrytmene hennes kan restemme vår egen rølpemusikk
• Å gå i kontakt med naturen slik du er til stede med en venn, og hvorfor de i det hele tatt gjør denne podkasten

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til denne veldig korte podkastepisoden vi skal holde nå, som egentlig er ment som en sommerhilsen fra oss.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben. Vi får se hvor kort den blir.

Pål-Esben: Ja, la oss se. Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. Vi har nå vært gjennom ganske mange podkaster, der vi har snakket om veldig mange ulike temaer. I de siste har vi snakket veldig mye om den ultimate veien et menneske kan velge å gå: å finne veien til Saharaen, der livet endrer seg komplett, opp ned, på en ganske radikal måte, med plussfortegn. Vi har også snakket med noen av dine medstudenter, som har fortalt hvordan livet praktisk endrer seg ganske omfattende i det daglige. Det har vært en veldig spennende reise vi har hatt så langt, Amina.

Amina: Veldig. Det føles nesten som om vi startet i går med å spille inn podkastepisoder. Vi har vært gjennom så mange spennende temaer, og det blir masse mer spennende senere også, så jeg gleder meg til fortsettelsen.

Sommersolverv og sjeleilden

Pål-Esben: Vi har noen ordentlig spektakulære på lur til høsten, som trolig vil få nakkehårene til å reise seg. Men nå har vi sommer, og vi har nettopp vært gjennom sommersolverv, som er høydepunktet i året når det gjelder yang. Solen skinner på sitt sterkeste. Vi har vært gjennom sommersolvervritualet, der vi feirer solen, som er årsaken til at alt vokser, at vi har mat, og at biosfæren vår fungerer.

Og i vår tradisjon har vi også en veldig viktig del der vi feirer vår sjeleild: selve energien og talentene som kommer fra sjelen vår, via det høyere selvet, inn til vår drømmende tilværelse, altså oss som mennesker. Sjeleilden er det som driver, og fundamentet for, våre primære følelser, som kjærlighet, entusiasme, glede og nytelse; den er selve byggeklossene for det. Så vi har veldig mye spennende, i hvert fall i vår tradisjon, der vi også tar med disse enda mer spennende aspektene av virkeligheten enn bare å feire solen.

Amina: Ja, vi drar den jo mye lenger enn den kulturelle forståelsen av årstidsritualene. Og jeg tenker at solen står på sitt høyeste; nå går vi egentlig mot mørkere tider, selv om det føles som om sommeren akkurat har begynt. Og jeg tenker også at når vi ser på solen, og feirer solen, og er takknemlige for solen, og jorden er frodig, og naturen blomstrer, og alt vokser, spirer og gror, så er det også en påminnelse om den solen som bor inni oss, den livskraften som lever dypt inni oss. Så det er en fin måte å tenke litt over denne tiden på.

Den indre solen

Pål-Esben: Ja, for så å si speiler alt seg i alt. Og det er veldig spennende når man begynner å erfare mer og mer av det: Ok, vi har ikke bare en ekstern sol som varmer oss og gjør at kornet vokser, men vi har denne interne solen som ligger i dypet av oss, og som egentlig gjør at vi har våre fundamentale emosjoner, at vi har de ressursene vi trenger for å kunne omgås denne litt kaotiske verdenen. Og som dessverre veldig mange mennesker i den moderne verdenen har glemt og mistet kontakten med, som en del av hamsterhjulet.

Når vi i vår tradisjon gjør et sommersolvervritual, bringes studentene i direkte kontakt med denne indre solen, i direkte kontakt med denne sjeleilden. Det gjør vi for å kunne retenne vår tilgang til den, slik at den blir mye mer tydelig i livet vårt i ukene og månedene som kommer etterpå.

Vi har snakket litt om sjel i tidligere episoder, om hvordan dette fungerer: At sjelen vår kommer inn i denne litt crazy tilværelsen vi har, som vi kaller sjelens eliteuniversitet, som egentlig er en veldig kompleks greie for sjelen vår å håndtere, siden den popper seg selv ut i en drøm: en drøm som er deg og meg, og deg, kjære lytter, og som vi tror er virkelighet og ekte. Men i den drømmen har den også frakoblet seg selv, sine talenter, sin kunnskap om hvordan ting henger sammen. Så vi er litt fortapte, spesielt som voksne. Når vi har koblet fra denne tilgangen vi hadde da vi var barn, føles det ofte som om vi som voksne kan være litt fortapte i vår egen verden.

Vi fungerer, men det er litt ubehagelig å leve dette livet, med krig og uro rundt oss. Så har vi kaos i livet vårt, vi har unger, vi har problemer, spesielt de som har tenåringene. Vi har massivt med utfordringer. Og da føles alt litt overveldende.

Å leve i rytme med årstidene

Pål-Esben: Det å få muligheten til å gå gjennom slike årstidsritualer som mange sjamaner feirer, spesielt med vekt på det kulturelle aspektet av årstiden, som våre forfedre har feiret i tusenvis av år, siden det har vært fundamentet for livet på denne jorden: Det er noe jeg virkelig vil anbefale alle mennesker å gjøre. Bare for å gjøre seg oppmerksom på at jorden vår har en syklus, at vi har en syklus, og for å få stille seg spørsmålet: Hvordan står det til med meg; lever jeg en sunn syklus i livet mitt? Er det slik at jeg har sommer og yang og action året rundt, eller har jeg også litt vintersolverv og litt hvile og regenerasjon i livet mitt?

For meg er det et privilegium, vil jeg si, at jeg har mulighet til å leve livet mitt mer eller mindre 100 prosent i rytme med årstidene. Det er fordi jeg er fri til å gjøre egentlig hva jeg vil. Jeg har ingen 8-til-4-jobb jeg trenger å stå opp til. Takk og pris. Det har jeg ikke hatt de siste 25 årene, og jeg vil aldri kunne gå tilbake til det heller. For når du er vant til å kunne leve i pakt med disse rytmene, er det slik at om sommeren, i hvert fall for meg, er det full action.

Det vil si at jeg har ferie et par måneder. Jeg har ingen studenter, og har ikke med folk å gjøre, men jeg har med meg selv å gjøre, med prosjektene mine. Nå er jeg nettopp ferdig med å skrive boken min om veien ut av utbrenthet, som nå er hos redaktøren, og jeg skriver på tre andre bøker. Så har jeg et par store prosjekter med runene og annet som jeg holder på å skrive nå. Nå kommer jeg til mine første 1000 A4-sider med beskrivelser av runene, der jeg nå trener studentene mine i hva runene virkelig handler om.

Så jeg har massivt med prosjekter. For meg er dette yang: Jeg er totalt i fyr og flamme, og jeg står i takt med tiden. Og så gleder jeg meg til høsten, for da roer alt seg ned igjen, og så har jeg vinterperioden, der jeg går helt i hi og inn i regenerasjonsmodus. Hvordan er det med deg, Amina?

Amina: Ja, dette er vel den tredje årssyklusen jeg er med deg på årstidsritualer på Yggdrasil sjamanskole, og jeg merker veldig godt min egen utvikling. Jeg føler at jeg i denne yang-perioden virkelig har lagt grunnlaget i vintertiden, i det dypeste yin, for en sunnere sommertid. For jeg kan ta med meg den roen inn i yang-perioden, og finne den roen selv om alt vibrerer, selv om jeg egentlig er en veldig superbarnslig person.

Jeg tuller veldig mye, jeg danser, jeg synger, jeg plager folk, på en hyggelig måte, men de blir noen ganger irriterte til slutt. Så jeg er en veldig slik person. Den kommer ekstra ut nå, men jeg merker at jeg kan nyte den, og jeg kan leve i den aktive energien uten at det handler om stress, uten at det handler om et jag, uten at det handler om det negative uttrykket av yang-energien som veldig mange mennesker kan havne i. Så jeg gleder meg til å se hvordan denne sommeren vil fortsette å utfolde seg for meg.

Jeg har ingen store planer eller store prosjekter. Jeg skulle reise til Tyskland om noen dager, til din vakre, fine, flotte kone. Vi skulle ha med en gruppe på tantrisk massasjekurs, men det ble utsatt, for nå er det hetebølge i Tyskland, så vi utsetter det til høsten og vinteren igjen. Så da har jeg fire åpne dager: Hva skal jeg gjøre med dem? Skogen. Vi får se hva som skjer, hva som vil utfolde seg. Og med to barn vet man heller aldri helt hva som skjer. Men jeg hviler veldig godt i det, og jeg har det veldig bra med å bare ta dagene slik de kommer, og ikke minst gjøre det jeg har lyst til. Det å ha muligheten til å gjøre det jeg har lyst til gjennom sommerferien: La oss se hva det blir.

Jeg vet at det blir veldig mye skog, det vet jeg, og kontakt med naturen. Og så får vi se hvor det ender på andre siden av sommeren. Jeg forbereder meg også veldig til det store ritualet du holder en gang i året på Spidsbergseter, så for meg er sommeren også en viktig forberedelse til det. Ikke for mye stress og jag.

Balansert yang krever integrert yin

Pål-Esben: Ja, og da har jeg som regel denne retreaten på fjellet i august, der jeg bringer studentene inn i Saharaen sin, med dype enhetserfaringer og disse tingene jeg holder på med. Så det er også en veldig spennende del av det vi gjør.

Men det jeg finner veldig interessant, er at når vi har sommer nå, er det lett å gå inn i den kaotiske yangen. Det er ofte det man finner hos mennesker som har veldig mye å gjøre: Du har ikke en balansert yang, du har en veldig kaotisk yang.

Og det som er interessant, når jeg observerer meg selv, og også studentene mine som har et integrert yin i livet sitt, altså som har integrert den tiden vi har under vintersolverv, der vi går inn i den dypeste roen, den dypeste yin, den dypeste balansen: Jeg ser at de menneskene, i hvert fall de av studentene mine som har et veldig godt fundament med yin, har mye enklere for å uttrykke en sunn yang når det er full action om sommeren. Altså en yang som ikke har kaos, men som er sprutende livsglede, med en dyp indre ro.

Det er det du snakker om her, og det er det som gjør det så spennende for ethvert menneske å lære om årstidsritualene som våre forfedre har feiret i så mange år. Og la disse årstidsritualene bli et eget lite studium: Man kan studere hva forskjellene er, og da tenker jeg på de store åtte. Hvordan ble det feiret i keltisk tradisjon, hvordan ble det feiret i egyptisk tradisjon, hvordan ble det feiret i vår tradisjon? Og så gjør man kanskje noe selv rundt disse ritualene, for å minne seg selv på hvordan Moder Jord, hvordan Gaia, hvordan Maha Terra viser seg, hun som er fundamentet for hvordan vi er bygd, og fundamentet for vår egen natur.

For husk på at hver byggekloss kroppen din består av, har kommet fra jorden. Ethvert karbonatom, ethvert vannmolekyl: Det er ikke bare noe som har oppstått i deg; det er noe du har fått fra Moder Jord, som er en del av deg. Så fasitrytmen din ligger allerede i deg. Det er bare det at vi voksne mennesker, gjennom livsstilen vår, etter hvert har fjernet oss så mye fra de naturlige rytmene som byggeklossene våre kommer fra, og som Moder Jord og naturen viser oss.

Så det å finne en av måtene å komme i kontakt med disse rytmene igjen på, er noe jeg vil anbefale absolutt alle. Og i tillegg kommer disse åtte årstidsritualene som sjamaner og andre feirer: Man kan slenge seg med hos dem som holder slike ritualer, feire det, og tenke gjennom hvorfor disse ritualene er der. Hva har dette med meg å gjøre? Hva trenger jeg kanskje å legge oppmerksomheten min mot i dette årstidsritualet? Det er noe jeg tror kan være veldig hjelpsomt i prosessen med å finne et fullere og mer frydefullt liv.

Definitivt har det hjulpet meg, og også deg, Amina, og mange, mange andre. Men det krever litt oppmerksomhet, for det er ingenting som kommer av seg selv her. Selv om vi er perfekt bygd i utgangspunktet, betyr ikke det at vi bare kan lukke øynene og si at jeg er perfekt og alt er bra. Det ville vært som å si i speilet at for hver dag går ting bedre og bedre, som et mantra, uten at noe skjer. Det er spraymaling på rust.

Så det er en av årsakene til at jeg elsker disse årstidsritualene så mye. Og i vår tradisjon, når studentene kommer inn i seniorsjamanutdannelsen, blir de med i mine årstidsritualer, som egentlig er en mye mer avansert versjon, der vi går videre fra de kulturelle begrepene og inn i de magiske prinsippene i ritualene, og der vi gjør dyp utvikling og dyp helbredelse gjennom ritualene. Det elsker jeg å gjøre. Det er noe jeg gleder meg til hver gang, og vi gjør det åtte ganger i året.

Amina: Ja, det er helt spektakulært å få lov til å være med på. Man må starte et sted, men dette går bare dypere og dypere.

Ditt eget sommersolverv-ritual

Pål-Esben: Det er det som gjør det så spennende. Og det finnes så mye litteratur og kunnskap rundt dette der ute på internett, at man kan begynne å gjøre det selv, hjemme. Så enkelt. Nå er vi rundt sommersolverv, og selv om du lytter på dette i starten av juli, har vi fortsatt veldig sterk sol.

Så hvorfor ikke ta frem bålpannen og fyre opp en ild? Og tenke litt gjennom hvilken takknemlighet du har for lyset og solen, for at du har mat. Og så kan du gjøre et ritual der du aktivt gir slipp: sender inn i ilden det du ikke ønsker å ta med deg videre i årssyklusen. Det kan være smerter, det kan være stress, det kan være ubehag, det kan være motstand. Det kan være atferd som bringer deg inn i lidelse.

Noen velger å skrive det ned på et ark, på en lapp: de tingene de ønsker å gi slipp på og ikke ha med seg videre i årssyklusen. Så krøller de det sammen, og så gir de det til ilden. Du trenger ikke ha en bålpanne eller en fysisk ild; du kan også bruke et talglys. Dette kan gjøres av hvem som helst, hvor som helst. Det handler bare om å ta seg en time, sette seg ned og tenke gjennom disse tingene, og det er veldig ukomplisert å starte med.

Man innfører sitt eget lille ritual ved hvert sommersolverv. Og så har vi i slutten av juli, begynnelsen av august, Lughnasa, som er det første innhøstingsritualet. Så har vi høstjevndøgn, der vi tar lærdom av det vi har vært gjennom så langt i årstidssyklusen, gir slipp på det vi ikke ønsker å ha med oss inn i en ny årstidssyklus, og preparerer oss for Samhain, som er rundt 1. november, og som er både et unnfangelses- og dødsritual, der vi starter opp den nye årstidssyklusen.

Og det er totalt spektakulært, når man åpner seg opp for disse tingene, hvor mye det kan gi oss i livet, og hvor mye hjelp vi kan få fra det. For meg er det totalt spektakulært.

Å begynne smått

Amina: Ja, det er noe helt annet enn en god følelse som går over når ritualet er over. Det starter jo nesten når man går ut av ritualet. Det er virkelig en rytme man kan fortsette å ri på, og du kjenner den dypere kontakten med det vi egentlig holder på med. Jeg trodde ikke det eksisterte engang, og jeg tror ikke vanlig mann i gaten kan forestille seg det engang. Jeg kunne i hvert fall ikke det.

Og jeg startet selv med dette med å bli bevisst på de ulike årstidene og årstidsritualene. Jeg tror første gangen var på vinterstid, rundt vintersolverv. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, og søkte litt på internett, og så skrev jeg noe på en lapp som jeg ville gi slipp på, og så satte jeg meg ute i snøen, hadde på meg tøflene mine, og brant den opp med en lighter.

Man begynner bare smått. Det trenger ikke være så store greiene. Og det er det som er clouet: at man starter og gjør et eller annet for seg selv. Og som sagt, det er masse ting hvis du søker på internett; du finner tips til hvordan du kan gjøre det, hva årstiden representerer, og spørsmål du kan stille deg selv. Det er så lett tilgjengelig. Og det kan være en slik reisestart. Når man kanskje har vært gjennom den første runden og gjort dette selv, tenker man kanskje: Hvordan kan jeg gjøre dette i en litt større setting? Kanskje finner du noen som holder disse ritualene, og så begynner ting å bygge på seg.

Fra naturkultur til hamsterhjul

Pål-Esben: Og dette er noe vår moderne verden, det moderne mennesket, har glemt fullstendig, men som var utrolig viktig for våre forfedre, som var mye nærmere knyttet til naturen enn vi er. Ser du på de virkelig eldre kulturene, som ikke er basert på en patriarkisk måte å tenke på, og som ikke er basert på religiøse dogmer, men som er ordentlige naturkulturer, som for eksempel det vi finner hos aboriginerne, før den hvite mannen kom inn og ødela hele kulturen deres: Dypt, dypt knyttet til naturen. De levde i pakt med årstidene.

Selv om årstidene i Australia er litt annerledes enn vi har det her oppe i nord, levde de i pakt med årstidene. Og disse årstidsritualene, eller lignende typer ritualer som de holdt, som passet med deres syklus, var en viktig del av ikke bare å binde stammen sammen, men også å kunne feire vår tilgang til Moder Jord, og hva Moder Jord gir oss, og en mulighet til å resette oss selv i våre egne rytmer i forhold til Moder Jord.

Men så, da det patriarkiske begynte å dominere kulturene våre, som startet for to, tre, fire tusen år siden, der det maskuline begynner å ta over for det feminine, og mannen plutselig blir den som skal herske, så kommer religionen inn og forsurer hele denne verdenen, med sine nådeløse dogmer om helvete, med frykt og demoner og alle disse tingene. Det gjør at vi blir fjernere og fjernere fra dette, og at vi i dag lever i en kultur som er avnavlet fra de naturlige rytmene, avnavlet fra det Moder Jord viser oss. Og dermed er vi i dette hamsterhjulet som driver oss frem; vi har hele tiden ting å gjøre, som til sjuende og sist er et jag som går på autopilot i oss.

Så hvorfor ikke ta muligheten, nå som vi har disse årstidsritualene åtte ganger i året, og ta oss en time, eller ta oss en dag, senke skuldrene og tenke gjennom: Hvorfor var denne dagen eller denne tiden så viktig for mine forfedre? Hva kan jeg gjøre for å komme i dypere kontakt og finne tilbake til de naturlige rytmene? Bare slike spørsmål kan være totalt mind-boggling å stille seg selv. Og det er et steg i å finne veien ut av denne autopiloten, ut av dette hamsterhjulet som fører med seg så mye stress og så mye lidelse og nummenhet og tomhet for det moderne mennesket. Det er ikke vanskelig.

Amina: Nei. Og vi er jo vant til at, ok, det er sommer, og så er det høst, så er det vinter, så er det vår. Men det å tenke over: Hva er sommer? Hvorfor er sommer? Hva skjer egentlig? Det er slike spørsmål jeg har begynt å stille meg selv, og det åpner opp for noe mer. Det åpner opp for en dypere kontakt som vi egentlig er dypt forankret i.

Og når vi sier Moder Jord: Ok, Moder Jord, det er fint. Moder Jord er dypt og fint, man får en god følelse av det. Men hva betyr det egentlig? Hvorfor sier vi Moder Jord? Det er jo henne vi får all mat fra, all trygghet fra, alt som skjer på denne planeten. Vi hadde ikke overlevd en dag uten; da hadde vi ikke vært her heller. Og solen og månen, og hvordan alt henger sammen. Det er så lett for oss mennesker å tenke: Ok, et tre er der, et menneske er der, og vi henger ikke sammen.

Og forfedrene våre visste jo dette, og de hadde heller ikke noe valg, med tanke på å overleve. De måtte leve i takt med naturen; de kunne ikke gå på Kiwi og kjøpe melken sin, melk og brød. Så det er en vakker ting med det også, selv om det sikkert er fordeler og ulemper ved alle kulturer å leve i. Men det å spørre: Hvorfor er det Moder Jord? Hvorfor er det sommer? Og hva har det med meg som menneske å gjøre? Det kan også være med på å hjelpe til med denne avnummingen.

Moder Jord er mer enn magma

Pål-Esben: Ja. Første gangen jeg hørte ordet Moder Jord, det var lenge, lenge siden, jeg var antagelig veldig ung, så har du en idé om at Moder Jord, ja ja, det er jordkloden vår. Ok, jordkloden vår består av magma inni, i hvert fall sier de det, og det er veldig varmt, masse varme greier og magma.

Så lærer man på skolen hvordan de ulike lagene av jordkloden er bygd opp, hvordan det funker, og hvorfor lavaen kommer opp. Så har du skorpen, og utenpå skorpen vokser det trær, og der er vannet slik og slik. Det er en veldig statisk, ingeniørmessig måte å se ting på.

På samme måte prøver man å beskrive mennesket, i moderne medisin, som en biologisk maskin med visse egenskaper. Men vi har alle sammen trolig en følelse av at vi er noe mer enn en biologisk maskin. Vi er noe mer. Det tror jeg ethvert menneske kan føle: at vi er noe mer enn bare en biologisk maskin.

Vi har noe dypt i oss. Noen kaller det vårt vesen, noen kaller det vår indre, dype stemme, noen kaller det vår indre, dype natur, noen kaller det sjelen vår. Mange navn på disse tingene. Men det er noe mer. Det er noe denne kroppen vår er bygd opp på og rundt. Kroppen vår, altså skallet, er brukergrensesnittet mellom det som ligger dypt i oss, kall det sjelen vår, og denne materielle, litt crazy virkeligheten vi lever i. Kroppen vår, øynene våre, sansene våre er dette brukergrensesnittet mellom vårt virkelige selv, sjelen vår, den dypere stemmen i oss, og trærne og andre mennesker.

Jorden er et vesen

Pål-Esben: Og hvis vi ser det på den måten, kan vi også ha en idé om at denne jordkloden vår kanskje er noe lignende. Så lenge mennesket ser på jordkloden vår som en mekanisk greie, som består av det og det laget, magma, og så kommer skorpen på toppen, og der er det vann, og så har vi biosfæren vår, så er det en veldig begrenset, teknisk måte å se det på.

Hvis du er et vesen som kroppen din er bygd rundt, tror du ikke da også at Moder Jord er et vesen, som alt det vi ser av fysiologiske komponenter, som vann og jord og trær, er bygd rundt? Som ingeniør vil jeg si at det må jo være det samme. Hvis mikrokosmos er som makrokosmos, og alt speiler seg i alle deler.

Du har Thoth, den egyptiske Thoth, jeg klarer aldri å si det greske navnet på ham, Hermes Trismegistos. Han beskrev dette: Slik det er på innsiden, er det på utsiden; slik det er over, er det under. Alt speiler seg i alt.

Så hvis jeg har en sjel, og du, Amina, har en sjel, og du, kjære lytter, har en sjel, og la oss kalle den sjelen for vesenet vårt, så vil alt som eksisterer, ha et vesen, eller være en del av et vesen. Det vil si at planeten Jorden, jordkloden vår, Tellus, er et vesen. Og det vesenet er det som interagerer med alt som er skapt rundt dette vesenet, som vann og trær. Like mye som kroppen din er et resultat av det som er bygd rundt ditt vesen, det som utstråler ditt vesen i det daglige livet.

Og da blir forholdet til vår eksistens komplett endret over natten, den dagen man anerkjenner akkurat det jeg snakker om her. For da kan vi forholde oss til dette ikke bare når vi snakker med mennesker, men gjøre det samme når vi forholder oss til jordkloden vår. Det vil si: Neste gang du er ute i skogen, eller går barbeint på gresset, eller er på svabergene ved havet, kan du tenke på at det du har føttene på, er et levende vesen. Like levende som ditt vesen.

Og alt som oppstår fra dette vesenet, som er trærne, som er fjellene, som er havet, er en del av det vesenet. Så når du holder rundt et tre, holder du ikke bare rundt treet; du holder like mye rundt vesenet til jordkloden vår, som har flere navn. Noen kaller det Gaia. Ute hos dem som observerer oss, går hun under et annet navn, Terra, og i vår tradisjon navngir vi henne som Maha Terra, den store Terra, som er et levende vesen som vi som sjamaner kan lære å interagere med. Slik kan vi lære å benytte vår største og mest omfattende helbreder, men vi må først lære å forstå henne og lære å interagere med henne.

Og da vil man se at dette fattige ordet Moder Jord, som ofte blir brukt, der det blir sagt at det er gresset og trærne og alt dette: Det er altså noe helt annet.

Og vi kan gå videre til månen, som også er en del av Maha Terra. Hva er månen? Hvorfor går månen i den banen den har, og ikke i den banen den normalt ville hatt rundt jorden, altså rundt ekvator, hvis dette hadde skjedd på en naturlig måte? Hvorfor står den i vinkel til ekvator? Hvordan ble månen skapt? Det er kanskje et tema vi vil ta opp til høsten, når vi begynner å komme inn på det lytterne våre ønsker å vite mer om.

Så, sorry, altså, men jeg blir veldig entusiastisk når jeg begynner å prate om dette. Jeg blir totalt stoked når man forstår: Wow, aha, så det er slik det henger sammen. Det er derfor naturen er så viktig. Vi har ikke med noen tekniske, biologiske ting å gjøre; vi har med noe å gjøre som er så mye krassere og så mye mer omfattende.

Vesener, ikke sjeler

Pål-Esben: Det siste jeg tenkte å si rundt dette nå, er at vi mennesker har en sjel. Jordkloden, altså Maha Terra, har ikke en sjel på samme måte som oss mennesker, men en annen form for vesen. Det er ikke slik at alt som lever og er intelligent der ute, har en sjel; det er forskjellig. Vi humanoider har en sjel, som er en veldig spesiell form for vesen. Planetene har sine egne former for vesener, som er milliarder av år gamle, som kommer fra før starten av at universet ble skapt. Galaksen vår har et eget vesen, universet vårt har et eget vesen. Men det er ikke sjeler; det er andre former.

Og da begynner dette å bli veldig interessant, også hvis du driver med astrologi, for eksempel, og relaterer deg til planetene: Da relaterer du deg ikke lenger til Jupiter som en planet. Du relaterer deg til Jupiter i relasjon til vesenet som Jupiter er. Og da begynner astrologien å bli spennende, for første gang. Ellers er det en matematisk greie, som for meg personlig er veldig uinteressant.

Det handler om å relatere oss til vesenene som er der ute, levende vesener som er mye eldre enn din sjel, hvis vi skal bruke tidsaspektet, mye smartere, mye mer vise enn en sjel noensinne kan være i nærheten av, mye mer komplekse, mye mer omfattende. Vi er som små barn; våre sjeler er som små barn i forhold til mor, i dette tilfellet hun som vi i vår bevissthetssfære kan navngi som Gaia eller Maha Terra.

Maha Terras tålmodighet og de store resetene

Pål-Esben: Og så er vi som små rakkerunger, som tror at vi er så utrolig smarte og intelligente, som tror vi er det mest intelligente vesenet i dette universet. Monkeys og primater er det vi er. Små toddlers som vandrer rundt oppå denne moren, Maha Terra, dette vesenet. Og hvor tålmodig er hun med oss? Herregud, hun må være den mest tålmodige av alle.

Og så kommer hun til et punkt der hun har fått nok av galskapen til disse toddlerne, disse ungene som kryper rundt, som tror de skjønner alt, og som finner opp atomvåpen og alle disse tingene, for å destruere Maha Terra og ødelegge. Da kommer vi til et punkt der hun har fått nok. Siste gangen var for rundt 12 800 år siden, da hun gjorde en full reset. Og det skjer enten gjennom at en asteroide slår ned, eller gjennom supervulkanene: Ok, nå har jeg fått nok, nå gjør jeg en reset, fjerner alle disse primatene, toddlerne, og starter en ny fase av nytt liv som får mulighet til å etablere seg.

Maha Terra er altså et hyperintelligent vesen som kan være tålmodig i tusenvis og tusenvis av år. Og når hun har fått nok, kommer disse resetene. Det er det vi står overfor som menneskehet akkurat nå. Vi står overfor spørsmålet om Maha Terra har behov for å gjøre en ny reset, som i så fall høyst trolig vil skje gjennom at supervulkanene slår ut, slik at vi får en ny Fimbulvinter, der det er helt mørkt rundt oss og alt dør, og bare kanskje noen hundre tusen mennesker overlever. Kontra at vi tar til vettet og fjerner alle disse galningene vi har som ledere, som Trump og Putin og kompani. Tross alt er det vi mennesker som velger disse tullingene.

Det trenger å skje en full reset i hvordan vi tenker å omgås oss selv som mennesker og jorden vi lever på. Det er først da vi kan skape dette som i det esoteriske kalles paradis, eller den nye verdenen, disse tingene vi snakket litt om i forrige episode, og i episoden før der igjen. Men det er vårt ansvar. Det er ingen magisk engel eller alien som kommer og gjør dette for oss. Det er vi som må ta dette ansvaret. Hvis vi ikke gjør det, vil Maha Terra, dette vesenet, bringe oss inn i en reset, som har skjedd flere ganger før.

Og menneskeheten vi lever i nå, den kulturen som har oppstått de siste 12 000 årene, er den sjette syklusen av humanoide former som oss som eksisterer på denne planeten. Før oss var det mange andre spennende ting som eksisterte her, som vi kanskje kan snakke om i en senere episode.

Så, takk for meg. Jeg blir så entusiastisk når jeg får lov til å prate om disse tingene, for de er så viktige for meg. Naturen er så viktig, for den kan vise et menneske veien fra der det står i dag, om det er sykt, om det er tomt innvendig, eller om det har et liv det ikke føler seg veldig tilfreds med.

Å relatere seg på nytt til vesenet under oss

Pål-Esben: Dette gigantiske vesenet har du kontakt med bare du tar av deg sokkene og går ut på plenen, lukker øynene dine og bare prøver å gå i kontakt. Det er starten på å relatere seg på nytt til dette fantastiske vesenet. Og da ser man hvor meningsløst det er: Jeg skal gå en tur i skogen og høre på podkast, eller jogge, eller gå en tur med bikkja. Det er ingen rik kontakt med Maha Terra. Til det trenger vi vår fulle oppmerksomhet.

Gjennom skogsbading, gjennom å gå bevisst på plenen, gjennom å hakke i hagen din, som er fint om sommeren: Hvor bevisst er du på at du da hakker inn i dette vanvittige vesenet, som er milliarder av år gammelt, som har levd lenger enn sjelen din, før sjelen din ble påtenkt? Det blir en annen måte å forholde seg til det som er under oss. Hva tenker du om dette, Amina?

Amina: Wow, jeg tenker mange ting. Jeg tenker, nummer én: Det å gjenopprette den kontakten med Maha Terra, med Moder Jord, med naturen, det starter med oss, hver enkelt. Og det starter med, og fortsetter med, å lære barna våre å bli glade i naturen fra tidlig av. Hadde jeg kunnet gå tilbake i tid, hadde jeg gjort det på en litt annen måte, men alt har sin grunn. Det å lære dem som har små barn, de fremtidige lederne av verden, å bli glade i naturen, gjennom å opprette en kontakt med naturen.

Og jeg vil bare oppfordre til å spille av denne episoden på nytt, lytte til det Pål-Esben sier, og etter det gå ut i naturen, og ikke bare være i naturen, men være med naturen. For da kan det kanskje oppstå noe som ikke har oppstått tidligere, ved å tenke gjennom disse tingene, og man kan få en helt annen forbindelse, en helt annen kontakt med Maha Terra, med Moder Jord. Det er ikke bare: Nå skal jeg ut i skogen. Det vil gradvis, hvis man kultiverer det, oppstå noe mer, noe dypere: en gjenkjennelse, en kontakt, en støtte, en urtrygghet som ligger der. Så det er mine tanker.

Årstidenes vesener: avatarer av Maha Terra

Pål-Esben: Og det er totalt spektakulært når disse dørene begynner å åpne seg, som også er en viktig del av den ursjamanistiske utviklingsprosessen vi fører mennesker og studenter gjennom i vår tradisjon: å åpne opp disse dørene, slik at man gradvis får mer og mer kontakt med disse rytmene, som ligger dypt skjult under, men som egentlig er så tilgjengelige når man bare åpner øynene sine for dem og lærer å interagere med dem.

Og en av måtene er å starte med årstidene. For hver årstid har sin atmosfære, sin vibrasjon, sin musikk, sitt vesen. Og årstidenes vesener er avatarer av Maha Terra. Det er også levende vesener, men de er avatar-deler av Maha Terra. Gjennom å lære å interagere med disse åtte vesenene lærer du å interagere mye dypere med Maha Terra selv.

Det er en av måtene vi bruker årstidsritualene på: å trene opp studentene mine til å ha tilgang til disse. For det er mye lettere å lære å få en relasjon til årstidens vesen enn til Maha Terra selv. Men det handler om å starte med disse tingene. Det handler om, tror jeg, at man er villig til å skifte perspektiv, og tenke rundt sin interaksjon med sin egen kropp, sin egen sjel, sin egen dype indre stemme, men også hvordan man begynner å interagere med det som gjør at vi faktisk kan leve: Moder Jord, Maha Terra, Gaia.

Totalt spektakulært. Og det er spektakulært når man begynner å erkjenne det, når man begynner å kjenne disse tingene. Da er det akkurat som om ståpelsen kommer. Jeg tenker: Hva? Er det dette det virkelig handler om? Er det dette som er selve fasitrytmen for min eksistens? Ja, det er vel det.

Restemming: fra rølpemusikk til fasitrytme

Pål-Esben: Så hvis du er syk, hvis du er trist, hvis du er deprimert, hvis du er tom innvendig, hvis du er stresset, hva det enn er som gjør at du lider, så tyder det på at dine egne rytmer er i utakt med Maha Terras fasitrytmer, som du tross alt er bygd fra. Slik du var da du var et nyfødt barn, og flirte og hylte og gledet deg hemningsløst når grunnbehovene dine ble dekket. Og som du som voksen har glemt, som du er blitt nummen for.

Musikken din som voksen er en slags death metal-rølpemusikk, som gjør at man føler det man føler. Men Maha Terra, Moder Jord, viser oss den perfekte fasitrytmen. Og hvis vi vil åpne oss opp for Moder Jord og Maha Terra, og virkelig åpne oss for å gå i interaksjon med henne, gå i kontakt med henne, så vil hennes fasitrytmer kunne smitte over på din rølpemusikk. Musikken din blir mer og mer relatert til fasitmusikken til Moder Jord. Og gjennom det vil denne tomheten du har i deg, bli mer og mer fylt av noe annet enn tomhet. Nedstemtheten din vil bli endret til noe annet enn nedstemthet.

På den måten har sjamaner fra tidenes morgen brukt naturen for å kunne restemme seg selv. Men dessverre har det moderne mennesket glemt hvordan det gjøres, så det må relæres. Det er det vi holder på med.

Amina: Ja. Og en siste ting jeg vil si om det å gå i kontakt med naturen: Jeg husker da jeg selv skulle gjøre det; det var vel i en samtale jeg hadde med deg også, Pål-Esben. Jeg tenkte: Ok, hvordan skal jeg gå i kontakt med denne naturen? Jeg klarer ikke å opprette forbindelsen. Da sa du noe slikt som: Men du går jo i kontakt med meg nå? Eller når du går i kontakt med en venn? Eller når du er til stede med barnet ditt? Å tenke på den måten: Begynn med hvordan du er til stede med et annet menneske, i en samtale, og gjør det samme med naturen, gjør det samme med Moder Jord. Man kan begynne på den måten også. Det er i hvert fall noe som hjalp meg veldig mye.

Pål-Esben: Ja, for det trenger ikke å være så komplisert i starten. Og hvis man finner at dette er meningsfullt, kan man begynne å lære virkelig hvordan det gjøres. Da finnes det flere typer metoder, ritualer og ting å tenke på, for at disse delene skal kunne åpne seg. Man kan også bruke det aktivt i relasjon til sin egen utviklingsprosess, sin egen helbredelsesprosess, og selvfølgelig også for å kunne hjelpe andre, for den saks skyld.

God sommer, og på gjenhør 18. september

Pål-Esben: Så det var en lang samtale, en sommerhilsen. Men dette er noe man kan gruble litt på, nå når det er så lyst, og dette viser seg så klart i naturen, der det blomstrer, og eplene kommer, og tomatene kommer, og gresset vokser, og alt i hagen din er grønt.

Hvor powerfullt er ikke det? Hvor vanvittig kraftfullt er ikke det? Det stråler ut mat her. Så hvorfor skal ikke jeg være en aktiv del, og interagere og omfavne disse utstrålingene, og bli en del av det, slik at jeg kan bli et helere menneske, et helere vesen? For desto mer hel jeg er, desto mer frydefullt erfares livet.

Så det var impulsen til deg, kjære lytter. Det er så enkelt, egentlig, og det ligger rett utenfor stuedøren vår. Så, yes. Vi må si litt om når vi starter opp igjen til høsten, for nå tar vi altså sommerferie. Nå tar vi sommerferie med våre egne prosjekter, og vi starter opp igjen med podkasten den?

Amina: 18. september.

Pål-Esben: 18. september. Og da glir vi inn i en ny type tematikk, og da skal vi ha en god del podkastepisoder. Vi har mange spennende temaer vi skal ta opp. Og tusen takk til deg, kjære lytter, og til alle lytterne våre som har interagert med oss og kommet med forslag til hva vi skal prate om. Det setter vi veldig stor pris på.

Amina: Yes, og fortsett å sende inn. Har dere tanker, spørsmål, tips til temaer, noe dere har lyst til å vite mer om, eller spørsmål om ting vi har snakket om tidligere, så fortsett å sende inn. Det setter vi kjempestor pris på.

Pål-Esben: Og selvfølgelig, som alltid: En femstjerner eller tommel opp på Spotify vil også hjelpe oss veldig mye. Jeg ser at etter de siste gangene vi har nevnt det i podkastepisoden vår, har flere gjort det, og det setter vi kjempestor pris på, for det gjør at vi kan nå ut til flere søkende, at det blir mer tilgjengelig for andre som også er søkende. Da er du også med på å hjelpe til med å inspirere andre.

For det er egentlig det som er årsaken til at vi gjør denne podkasten: å inspirere mennesker til å se at det er mulig å finne en løsning på den situasjonen man har, hva det enn er, og at verden er så mye større og så mye mer spennende enn det man kanskje kan drømme om, og at mulighetene ligger der, i enhver situasjon, til å finne veien ut. Og med den sjamanistiske måten å tenke på er dette selvfølgelig mye enklere enn om man skal gå de tradisjonelle veiene. Det er det vi har prøvd å inspirere til gjennom din historie her: å vise hva som er mulig på så kort tid. Bortenfor hinsides.

Og derfor setter vi også veldig stor pris på, hvis du er glad for at vi inspirerer, at du følger oss på Spotify, for eksempel. For da sier du til Spotify: Å ja, dette ønsker jeg å høre på. Og da sender Spotify dette ut til andre, og da blir vi gjort mer kjent. Det synes vi er veldig gøy. Vi er jo mennesker, vi også. Desto flere vi kan inspirere, desto mer gøy er det. Og desto flere som interagerer med oss, sender oss meldinger og stiller spørsmål, desto mer merker vi at vi har en stemme som kan gjøre noe godt for våre medmennesker rundt oss. Det er det som er intensjonen.

Det er også veldig motiverende. Det gir bensin på tanken vår, giv til å fortsette videre. Yes. Så tusen takk for at du er her, kjære lytter. Det setter vi veldig stor pris på. Og da hører du fra oss igjen den 18. september. Frem til da ønsker vi deg en aldeles fortreffelig og fin sommer.

Her i Tyskland har jeg nå 36 grader i helgen, så nå koker det. Selv om jeg bor i et 200 pluss år gammelt hus av eik og leire, begynner det å koke alvorlig i huset vårt også. Så neste år vurderer vi å installere aircondition.

Amina: Ja, det høres lurt ut.

Pål-Esben: Nå er det 28,6 grader på kontoret mitt, så nå er det på tide å gå ned i første etasje. Der tror jeg det bare er 24 grader. Så, luksusproblem kan man si, hvis man bor der det er kaldt.

Amina: Ja, det synes jeg.

Pål-Esben: Men vi har alle våre utfordringer, Amina. Har du visdomsord på tampen, før vi sier ha det bra?

Amina: Nei, altså, jeg ønsker bare alle lytterne en riktig god sommer. Jeg ønsker deg også, Pål-Esben, en riktig god sommer. Det har igjen vært en fryd og fornøyelse å spille inn denne sesongen av podkastserien vår, så tusen, tusen takk. Det har vært kjempefint, og jeg gleder meg til fortsettelsen til høsten igjen.

Pål-Esben: Takk, det samme til deg, Amina. Da sier vi god sommer, og så ses vi den 18. september. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det!