Episode 34 Hvorfor veien til enhet burde være din viktigste prioritet

Som barn kjente Amina at det var noe konstant i henne som visste alt hun gjorde, sa og følte, og det var ikke Gud. Pål-Esben satt en gang på symfonikonsert i Trondheim da hele systemet hans åpnet seg: Tårene rant, og opplevelsen satt i kroppen hans i ukevis etterpå. Det samme skjedde igjen på alternativmessen i Oslo, da et band som heter Dakini, begynte å spille.

I denne trettifjerde episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om hvorfor veien til enhet burde være ethvert menneskes viktigste prioritet. De ser nærmere på hvor fordreid hverdagsvirkeligheten vår er, forskjellen på hormonkjærlighet og virkelig kjærlighet, hvorfor alt i eksistensen vår er musikk, og hvordan dharmisk synkronisitet oppstår når vi blir restemt til vår guddommelige kjernerytme. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Pål-Esbens påstand, og Aminas følelse fra barndommen av noe konstant i henne som ikke var Gud
• Lengselen som setter i gang søkenen, og hvorfor sjelens drøm føles så virkelig
• Hvordan synet, hørselen og trossystemene fordreier virkeligheten: pennen, gresset og gitarstrengen
• Å leke med sitt eget trossystem og sine biaser, og hvorfor prosessen mot enhet må forberedes nøye
• Bekymringer, nyheter og brain rot, og hvordan våre egne valg forsterker den virtuelle virkeligheten
• Hormonkjærlighet kontra virkelig kjærlighet, First Price-versjonen av kjærlighet, og primærfølelsene
• Symfonien i Trondheim, Dakini, 440 eller 432 hertz, og hvorfor vi er musikk
• Den guddommelige kjernerytmen, dharmisk synkronisitet, strikkmetoden og kallet hjem

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben.

Påstanden: din viktigste prioritet

Pål-Esben: Takk. Hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi snakke om et tema som i mine og Aminas øyne er veldig interessant, for jeg har en påstand, og vi skal se nærmere på den i denne episoden. Påstanden er at det å søke etter enhet, spirituell oppvåkning og den opplyste naturen burde være ethvert menneskes viktigste prioritet i livet. Det er en ganske hard påstand å komme med. Vi skal dissekere den i denne episoden og belyse fra ulike hold hvorfor dette vil revolusjonere et menneskes forhold til livet på alle plan. Så, Amina: Hva tenkte du da du hørte meg si dette første gang?

Noe konstant i meg

Amina: Jeg kjente at det resonerte, men jeg klarte ikke helt å forstå hvorfor. Jeg husker fra barneårene at jeg hadde en følelse av at det var noe i meg, noe større enn meg eller noe dypt i meg, som var der hele tiden, og som visste alt jeg gjorde, alt jeg sa og alt jeg følte. Men det var ikke Gud, og jeg skjønte ikke helt hva det var. Allerede da kjente jeg at det var noe konstant i meg. Jeg husker at jeg spurte mamma om det, og da snakket vi litt om Gud slik Bibelen beskriver ham: at Gud alltid har eksistert og alltid kommer til å eksistere. Men jeg la bort tanken om Gud og kjente på det på en annen måte: Det var noe, men det var ikke Gud. Så la jeg det litt bak meg. Senere gikk jeg inn i religioner og tenkte at jeg fant sannheten der, men det gjorde jeg ikke.

Da du begynte å prate om disse tingene, resonerte det veldig dypt i meg, dypt i hjertet mitt og dypt i sjelen min, uten at jeg kunne forklare det. I dag forstår jeg hvorfor: Det er min sanne natur, selvfølgelig. Men den gangen forsto jeg ikke hvorfor det berørte så mye i meg.

Lengselen og søkenen

Pål-Esben: Dette merker jeg hos veldig mange som kommer i kontakt med meg: Man har en følelse av noe, men klarer ikke å sette ord på det. Man føler at man ikke har grep om noe veldig viktig, men klarer ikke å finne ut hva det egentlig handler om. Og det er ofte der et menneske starter sin søken inn i det spirituelle, det esoteriske og det alternative: Man søker etter et eller annet uten å vite hva, bare at det er noe annet enn det man har erfart så langt i livet. Det er en ubeskrivelig følelse, men det ligger også en form for lengsel i den. Den lengselen har med vår grunnleggende natur å gjøre. Den begynner å piple opp til overflaten og si: Jeg har behov for noe. Jeg har behov for noe du ikke har engasjert deg i så langt i livet ditt.

De første tegnene på denne lengselen er at man begynner å søke etter noe som er større enn en selv, og da mener vi større enn vårt materielle vesen. Da ender mennesker ofte opp slik jeg gjorde, og slik du gjorde: Man lærer litt om engler og chakra, man lærer litt kanalisering, man fascineres av astrologi og I Ching og alle disse tingene. Men spør man seg hvorfor man egentlig søker etter akkurat det, er det veldig få som kan svare. Og det er veldig snedig.

Sjelens drøm føles virkelig

Pål-Esben: For å snakke lineært om det, kan vi forenklet si at sjelen vår, som tross alt er det vi egentlig er, kommer inn i dette livet. I virkeligheten er dette en drøm sjelen din har, for å erfare noe den ikke kan erfare i sin frie tilstand, slik vi snakket om i en tidligere episode. På en eller annen måte er sjelen i kontakt med oss via det høyere selvet vårt. Utfordringen vi møter som mennesker, er at vi som nyfødte har veldig dyp kontakt med vårt sanne vesen, med sjelen og vårt høyere selv. Vi snakket om det i episode 27, der vi begynte på veien til enhet, med bildet av det frydefulle barnet som sitter ute i naturen, kaster løv og bare flirer og fryder seg over det. Det er den genuine frydefullheten i dette vesenet, uten at det egentlig er noen grunn til å være frydefull. Slik er vår grunnleggende natur.

Men så skjer livet: Vi blir preget av foreldrene våre, av skolen og av kirken, som forteller oss hva som er bra og ikke bra, hvordan vi skal være og ikke være. Slik ender vi opp som nesten funksjonelle roboter, nesten fullstendig avnavlet fra sjelen vår og vår virkelige natur. Det skjer et sted mellom 7 og 14 år, som vi snakket om i episode 27. Livet preger oss mer og mer inn i hamsterhjulet, og drømmen føles stadig mer reell. Spør du et menneske om det tror at det det erfarer i livet, er virkelig, vil de aller fleste svare: Virkelig? Selvfølgelig er det virkelig. Her er hånden min, her er bilen min, her er huset mitt, her er ungene mine, her er mannen min, her er jobben min. Hvem er du som skal si at det ikke er virkelig? Man tror altså fullt og helt, hundre prosent, at sjelens drøm er virkelighet.

Og det er selvfølgelig slik gjennom design, som vi har snakket om tidligere: Sjelen vil erfare i en setting med minimal kontakt med sin egen natur, slik at den kan vokse, lære og erfare i omgivelser som er helt forskjellige fra der den er fri.

Trossystemet slipper ingenting forbi

Pål-Esben: Og når vi snakker med mennesker, kjemper de med nebb og klør for at det de erfarer med sansene sine, er virkeligheten. Prøver du å si at det ikke er slik, svarer de for det første: Hvordan kan du si det? Jeg erfarer jo at det er slik. Og prøver du å forklare det intellektuelt, sier de: Ja, det er et intellektuelt bilde, men det tror ikke jeg på. Trossystemet er så sterkt at ingenting slipper forbi. Trossystemet sier: Slik er det. Det er drillet inn i oss, år etter år, gjennom referanseerfaring etter referanseerfaring, helt til vi kommer dit at hvis noen forteller oss at denne pennen egentlig ikke er virkelig, flirer vi bare av dem, som av folk som er psykotiske, som har tørnet, slike galinger. Mange i den moderne verden ser slik på dem: Begynner noen å erfare det motsatte av det vanlige folk tror er virkeligheten, blir de spottet. Du er dum, du har ikke peiling, dette esoteriske tullet. Det sier samfunnet, og det sier den som drømmer og tror at drømmen er virkelig.

Dette er egentlig veldig enkelt å bevise, og det skal jeg gjøre etterpå. Men hva tenker du om dette? Du møter også mange mennesker, og du har møtt deg selv i disse settingene, Amina.

Hva var pennen før noen fortalte deg det?

Amina: Jeg synes det er veldig interessant å omgås mennesker nå, etter enhetserfaringene jeg har hatt, og med det jeg har med meg derfra. Jeg klarer å se ting i et større perspektiv enn tidligere, og jeg kjenner meg mer tålmodig og forståelsesfull overfor menneskers tvangstrøyer og de greiene de har for seg. Jeg har hatt mye av det selv: Jeg tenker at ting er på én måte, og så er det egentlig ikke slik. Jeg kjenner også et dypt ønske om å hjelpe andre til å se det jeg har sett, eller erfare det jeg har erfart. Men jeg har ikke noe behov for å redde verden. Det hadde jeg litt før i tiden: Da jeg gikk inn i det spirituelle, tenkte jeg: Ok, maybe I’m one of the chosen ones. Jeg har noe å bidra med her, jeg skal save the world. Nå kjenner jeg mer at jeg bare vil hjelpe dem som har lyst på hjelp av meg. Men det gir også en dybde i arbeidet jeg gjør og kommer til å gjøre. For jeg kjenner at det er noe mer her, og de som blir tiltrukket av Yggdrasil sjamanskole, eller snakker med oss, har virkelig tiltrukket seg noe som kan vise dem veien hjem.

Det var et fint ordtak jeg hørte for noen år siden, og som jeg virkelig har tatt med meg inn i dette. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det var noe slikt som at et barn visste hva et tre var, før noen fortalte det hva et tre var. Det har jeg brukt på flere ting, spesielt på denne reisen. Og da du på et av de første seminarene tok opp pennen din og sa «dette er ikke en penn», begynte jeg å tenke: Hva er denne pennen? Eller: Hva var denne pennen før noen fortalte meg hva den var?

Gresset har ingen farge

Pål-Esben: Ja, eksakt. Da begynner man å tenke: Hvordan vet du at gresset er grønt? I virkeligheten har gresset ingen farge. Men vi har lært at en viss vibrasjon gresset har, musikken til gresset, som vi kommer tilbake til, skal hete grønn. Det sier verden, og derfor tror alle i denne verdenen at gresset er grønt. Da begynner det virkelig å surre i hodet, for da åpner man øynene og begynner å tenke på noe større enn seg selv. Man blir villig til å tenke at verden og virkeligheten er noe mye mer enn det man er drillet inn i gjennom livet.

Erfaring, ikke tro

Pål-Esben: I vår tradisjon handler det i hvert fall ikke om å tro på noe. All teori er ment som inspirasjon; det det virkelig handler om, er å gå inn i erfaring, for bare der kan du selv erfare hva dette dreier seg om. Det handler aldri om å overbevise noen om at det vi erfarer, er virkeligheten. Det handler om å dele med deg, kjære lytter, hvordan vi erfarer virkeligheten. Så er det opp til deg å spørre deg selv: Vil jeg finne en vei der jeg kan erfare det samme, for å se om det er virkelig? Men et av stedene vi starter, er en intellektuell, teoretisk diskusjon rundt temaet, som inspirasjon, så man kan åpne seg for å tenke videre.

Og sannheten, slik jeg erfarer den: Det er veldig hardt å si at «sånn er det bare», og det er det siste jeg ønsker å gjøre; det er meningsløst å si til et menneske at sånn er det bare. Det jeg sier, er heller: Slik er det å erfare dette. Jeg skal vise intellektuelt hvorfor det er som det er, og så er det opp til deg om du vil gå inn i erfaringen og erfare det jeg erfarer.

Den fordreide virkeligheten: synet og trossystemene

Pål-Esben: Min påstand er at vi mennesker er nesten fullstendig blinde, og at det vi erfarer som virkelighet, er en ekstremt fordreid versjon av virkeligheten. Det er egentlig veldig enkelt å bevise. Jeg trenger ingen mystiske utledninger om energi; vi kan utlede det fra vanlig medisin og vestlig psykologi.

Tenk deg dette: Du ser meg nå, Amina, og du skaper et indre bilde av hvordan jeg ser ut. Lyset reflekteres i meg, refleksjonen går via kameraet mitt og internett inn i PC-en din, og det dannes et bilde på skjermen. Men la oss forenkle og leke at vi sitter i samme rom. Du ser på meg, og jeg ser på deg. I hodet ditt tenker du: Slik ser Pål-Esben ut. Han har blondt/grått hår, det begynner å bli litt mindre av det, han har gråaktig skjegg og briller. Hjernen din lager disse bildene og sier at det er Pål-Esben. Men slik er det ikke, for i tillegg sier du: Pål-Esben er sånn og sånn. Du har meninger om Pål-Esben, og det er din sannhet.

La oss se på hva som faktisk skjer: Vi sitter i samme rom, lyset reflekteres på meg, og refleksjonen treffer øyet ditt. Fra øyet går det elektriske, biokjemiske signaler til synssenteret bak i hjernen, som prøver å lage bilder av det øyet plukker opp. Allerede der har den forfalskede, egenproduserte versjonen av virkeligheten begynt, for det er mange steg i oversettelsen bakover til den bakre delen av hjernen, der det indre bildet du tror er meg, blir skapt. I tillegg filtreres alt gjennom mange, mange trossystemer. For eksempel: Pål-Esben er mann. Ett trossystem kan være «jeg liker menn», eller «jeg liker ikke menn». Et annet kan være: Han er autoritær, han minner meg om faren min, så det føles ubehagelig å sitte sammen med ham. Alt dette skaper et massivt surr i hodet ditt om hvordan du ser og erfarer meg, og et hvilket som helst annet menneske rundt deg.

Denne fordreide versjonen av virkeligheten er så ekstrem at det er nesten umulig for et menneske å anerkjenne den, selv om den er enkel å bevise gjennom moderne medisin, helt uten esoteriske virkemidler. Og tenk på hvor mange trossystemer og meninger du er drillet i, som ligger i den ubevisste delen av deg: hvordan du har lært å sette merkelapper på mennesker. Snakker noen lyst, sakte og fint, tenker du: Å, det der er et kjærlig menneske. Utstråler noen yang: Nei, han er aggressiv. Det er et jævla sirkus – og det er det du tror er virkelighet.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Når man begynner å tenke gjennom dette, seiler man inn i granskauen. Det som sies om at vi skaper vår egen subjektive virkelighet, vårt eget subjektive kart som ofte har lite å gjøre med den virkelige virkeligheten, er bokstavelig talt sant. Men et menneske som er fullt inne i tvangstrøyen sin, i hamsterhjulet, i denne drømmen, og tror det er virkelighet, vil i første omgang nekte for det. De sier: Bullshit. Tror ikke på det. Vil ikke at det skal være slik. Så: Hva tenker du, Amina?

Å leke med sitt eget trossystem

Amina: Det er veldig gøy. Og det er noe jeg har jobbet med i meg selv de siste årene også. Når jeg møter et menneske og tenker «den er sånn» eller «den er slik»: Oi, der plasserte jeg deg i den boksen. Eller hvis en person får meg til å føle et eller annet, er jeg alltid ute etter hvorfor: Hva er det i meg som lar den personen få de følelsene ut av meg? Hva i meg er ikke helbredet, eller hvilke trossystemer har jeg? Jeg har brukt dette på en morsom måte til å finne ut enda mer om meg selv: hva jeg identifiserer meg med, og hvordan jeg velger å identifisere andre mennesker. Det du var inne på nå, er veldig gøy: hvordan vi har forestillinger om hvordan noen skal være når de har en bestemt tittel eller er i en bestemt tilstand. Da kommer det fort: Nei, Pål-Esben har veldig mye yang-energi, så det er litt lavfrekvent. Det er fort gjort, spesielt hvis man er litt love and light og mener at en med stabil tilstand av enhet skal være på en bestemt måte. Men jeg synes det er veldig gøy å bli kjent med disse delene av oss selv også, disse trossystemene, og finne ut hva som er virkelig og ikke, på en leken måte. Det er slik jeg har brukt det.

Pål-Esben: Ja, og det er min innstilling til livet også. Hvorfor ta dette så negativt? Hvorfor ikke leke seg med det, med sitt eget hode og sitt eget trossystem, og begynne å stille spørsmål ved det? I psykologien har vi blant annet noe som heter bias, en del av autopiloten vår, som i massiv grad bestemmer hvordan vi erfarer verden og menneskene rundt oss, uten at vi er klar over det. Det et menneske tror er virkelighet, er altså en eksepsjonelt fordreid versjon av den: en virtuell virkelighet som skapes i hodet.

Som en del av den forberedende prosessen mot enhet begynner vi å bryte opp disse misforståelsene, og vi preparerer det nøye. For snur du dette på hodet over natten, kollapser intellektet og hjernen. Den dagen man erfarer virkeligheten for spontant, betyr det at ingenting av det man har erfart i livet og trodd var virkelig, er virkelig – og det er et så stort sjokk at hjernen rett og slett kollapser. Går prosessen mot enhet for raskt, klarer ikke hjernen å forholde seg til det. Derfor må den gjøres på en sunn måte, i mine øyne.

Gitarstrengen: lyden du aldri hører

Pål-Esben: Et annet eksempel på hvor fordreid virkelighetsoppfatningen vår er, er musikk. Tenk deg at du sitter i et rom og spiller gitar. Du slår an strengen og tror at det du hører, er lyden fra strengen. Men det du hører, er så langt fra den virkelige lyden i strengen som det er mulig å komme. For hva skjer? Du slår an strengen, luftmolekylene begynner å bevege seg, de setter gitarkassen i bevegelse, og den skaper igjen ny bevegelse i luften. Bølgene som oppstår, treffer det ytre øret og fordreies der, går gjennom øregangene og fordreies enda mer gjennom mekanismene i øret, i hvert eneste steg. Så dannes det biokjemiske impulser og elektriske signaler inn til hjernen, som er fordreid i seg selv, og hjernen gjør en sammenligning: Det er en gitarlyd. Og så kommer hele trossystemet vårt, som går på autopilot: Det der liker jeg, det der liker jeg ikke, det der er bra spilt, det der er ikke bra spilt, ba, ba, ba. Til slutt sitter vi igjen med en opplevelse av gitarstrengen som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Lyden du erfarer, er altså ekstremt fordreid i forhold til hva den egentlig er. Og vi trenger verken å være esoteriske eller mystiske for å bevise at det et menneske oppfatter som en lyd, ikke har noe å gjøre med kjernen og utgangspunktet for lyden: gitarstrengen som vibrerer.

Amina: Vil det si at det er derfor vi kan oppleve lyder og låter og mennesker, og hvordan ting ser ut, på ulike måter? At jeg ser Pål-Esben på én måte, og hører en låt på en annen måte enn andre gjør?

Pål-Esben: Korrekt. Det er en av grunnene til at noen liker musikken din, mens andre ikke gjør det. Det er en del av trossystemet vårt. Men trossystemet slår først inn etter en massiv filtrering av virkeligheten i sanseapparatet vårt. Deretter skjer det noe i hjernen, med filtrering og merkelapper, og det er det vi tror er virkeligheten. Det er verdt å tenke på: Når et menneske tror det erfarer virkeligheten gjennom sine fem sanser, er det bare en veldig liten del av virkeligheten det faktisk erfarer. Og den delen er så fordreid gjennom hjernens prosessering av signalene at den har fryktelig lite å gjøre med realiteten og det som er ekte. Slik går vi gjennom livene våre.

Min mors bekymringer

Pål-Esben: Da er det ikke rart at mennesker lider over ting det er helt unødvendig å lide over, eller har angst og frykt for noe det ikke finnes noen reell grunn til å frykte. Et eksempel: min kjære mor. Hun var den typen mor som bekymret seg konstant for sønnen sin. Jeg bodde hjemme til jeg var 16, og da sier man hasta la vista. Etter at jeg flyttet, bekymret mor seg konstant for meg, selv om jeg aldri gjorde noen gale greier. Jeg var en entusiastisk ung mann, men ingen ekstremist som hoppet i fallskjerm og slike ting; jeg levde et vanlig liv. Likevel bekymret hun seg: hvis jeg ikke kom hjem til tiden jeg hadde sagt, hvis jeg ikke ringte, hvis jeg var ute og reiste og ikke sa fra når jeg hadde landet og at alt var ok. Da tenkte hun seg det verst tenkelige scenarioet: Nå har flyet dettet, nå er noe galt. Og da tenker jeg: Wow. Det er et eksempel på hvordan et menneske, gjennom dette surret i hodet som vi har diskutert, kan bekymre seg over noe det ikke er noen reell grunn til å bekymre seg over, gå i konstant uro og ikke få sove om natten. Slik var det for min mor: «Jeg visste ikke hvor gutten min var, om alt var ok.» Det var ekstremt, og slike mennesker er veldig slitsomme å forholde seg til. Etter hvert roet min kjære mor seg ned; da jeg krysset 30, ble det bedre, men bekymret for meg var hun fortsatt.

Det sier noe om hva som foregår inne i hodet på et menneske: en veldig fordreid versjon av virkeligheten. Man går inn i fryktmønstre og lidelsesmønstre det egentlig ikke er noen reell grunn til. For i virkeligheten har vi et valg. Og det lærer man etter hvert, slik du lærte det, og slik alle vi er i kontakt med, lærer det: Det finnes ingen reell grunn til å gå rundt og frykte noe som helst.

Nyheter, shorts og brain rot

Pål-Esben: Samtidig skaper mennesker i dagens samfunn massiv frykt gjennom sine egne valg. Et eksempel: å se nyheter hver dag, ofte flere ganger om dagen. Radioen har nyheter hver time, og på kvelden må man se TV2-nyhetene, eller hva det er som foregår i Norge. Da fôrer du hjernen konstant, hver eneste dag, med krig og jævelskap og frykt: Nå går alt til helvete, nå tar AI over alle jobbene og gjør oss til slaver, nå går Trump bananas, og tredje verdenskrig med atomkrig åpner seg. Alt dette mates inn i et hode som er galskap fra før, og trigger enda mer galskap. Og så lurer vi moderne mennesker på hvorfor vi går og er urolige hele tiden, urolige for selve livet, med eksistensiell angst for at noe skummelt skal skje i morgen eller om ett år: Hva skjer med meg da? Dette er, i mine øyne, viktig å begynne å bryte opp i hvis man ønsker å skape et bedre liv for seg selv. Det er en del av den fordreide, virtuelle virkeligheten vi mennesker skaper i oss selv, og som vi forsterker gjennom valgene vi tar.

Et annet eksempel er å sitte på shorts: Instagram, YouTube Shorts, TikTok, hva det nå heter i dag, der man ser 30-sekunders klipp på feeden sin, konstant, i timevis. Det er også et valg. Og hva gjør det? Det skaper noe som kalles brain rot: Hjernen din begynner bokstavelig talt å råtne på rot. Det destruerer hjernen din, og det er ikke noe esoterisk; det er bevist gjennom moderne forskning. Så, kjære lytter: Søk på brain rot, eller gå inn på bloggen min under artikler og les det jeg skriver om hvordan hjernen råtner av å være på Instagram og TikTok i timevis hver dag. Det gjør mennesket mindre i stand til å omgås livet og skaper enda mer stress og usikkerhet, og slik kultiveres galskapen til enda mer galskap. Det er denne virtuelle virkeligheten vi tror er virkelighet. Og så lurer vi på hvorfor verden vi lever i, er som den er. Jeg finner ikke noe rart i det – det er helt koko.

Med det jeg tilbyr deg og studentene mine, ønsker jeg å hjelpe mennesker til å begynne å våkne opp fra dette. Slik at man ikke lenger er et offer for hvordan hjernen vår er programmert og preget, men kan våkne opp til den virkelige virkeligheten, som er så ekstraordinært skjønn, skjønnere enn man engang kan drømme om som menneske.

Hormonkjærlighet og virkelig kjærlighet

Pål-Esben: Og du har erfart dette: Du trodde at når du er forelsket, eller kjenner kjærlighet til barnet ditt, da vet du hva kjærlighet er. Så kommer jeg i starten og sier at det egentlig ikke har noe med kjærlighet å gjøre, for det er bare det øverste laget av det vi kaller kjærlighet: en hormonprodusert kjærlighet, oksytocin og så videre. Men det som ligger under, den virkelige kjærligheten, som ikke har noe med hormoner å gjøre, er så ekstremt mye mer intensiv og vanvittig enn det du i dag tror er kjærlighet. Hvordan opplevde du det da du hørte det første gang? Var det «det tror ikke jeg på»?

Amina: Nei, jeg sa ikke at jeg ikke trodde på det; jeg syntes det var veldig interessant. Jeg forsto ikke helt hvordan det kunne være slik, men jeg var åpen for å utforske det. Jeg husker at jeg tenkte litt: Hæ? Ok, alt dette er altså hormoner, kjærligheten til barnet mitt, kjærester og venner. Men så begynte jeg å gjenkjenne det: Kjærligheten er litt sterkere til den personen i ett øyeblikk, sterkere til barnet mitt i ett øyeblikk, kanskje svakere i det neste. Jeg merket at det gikk opp og ned. Og slik er det som mor: Du elsker barnet ditt, det gjør du. Men som mange foreldre har merket, og jeg har merket det selv: Jeg liker deg litt mer når du gjør sånn, og litt mindre når du gjør sånn. Kanskje er det bare meg, men jeg tror det er mye slikt man ikke tør å si høyt, spesielt som forelder.

First Price-versjonen av kjærlighet

Amina: Men etter at jeg begynte å erfare mer av hva den virkelige kjærligheten er, er ikke kjærlighet kjærlighet lenger for meg. Det ligner ikke engang litt. Den vanlige kjærligheten er en veldig fattig versjon: First Price-versjonen av kjærlighet. First Price er, i hvert fall i Norge, et billigere alternativ enn for eksempel Norvegia-ost, så nordmenn forstår kanskje bildet og ler forhåpentligvis litt. Etter at jeg begynte å erfare kjærlighet på et helt annet plan, kan jeg også kjenne at kjærligheten jeg bringer inn i relasjonene mine, som mamma, som kjæreste og som venn, har en dypere kjærlighet i seg som ikke er hormonell. Denne delen er vanskelig å forklare, men det er som om den virkelige kjærligheten på en eller annen måte gjennomsyrer det hormonelle. Jeg vet ikke om det er riktig sagt, men jeg prøver så godt jeg kan.

Forelskelsens cocktail og primærfølelsene

Pål-Esben: Det er veldig vanskelig å beskrive. Mange der ute vil si «bullshit, tull, det har ikke noe med hormoner å gjøre» når du sier at kjærligheten de opplever, er hormonell. Det er ofte første reaksjon. Men alt dette er egentlig veldig enkelt å bevise i hvordan vi mennesker fungerer. Et eksempel: Man hører av og til om mødre som ikke får bånd til barna sine, som ikke elsker ungen sin; barnet er fremmed for mor. Studerer man forskningen rundt dette, ser man hvor viktig hormonet oksytocin er for at bindingen mellom for eksempel mor og barn skal oppleves som kjærlighet. Når du har barnet ditt nær deg, skapes det oksytocin. I tillegg finnes funksjoner som speilnevroner og andre fasetter, men hormonene er det mest kritiske i disse bindingene. Den menneskelige bindingen til et annet menneske er svært avhengig av at kroppen vår kan produsere for eksempel oksytocin.

Måler du deg selv når du er nyforelsket, bruser seksualhormonene i blodet. Og hvordan erfarer vi livet da? Vi er bare så forelsket, og hva enn partneren gjør, spiller ingen rolle. Alt er flott og nydelig, selv de teite tingene: Å, det er så fint. Etter tre til seks måneder, når hormoncocktailen balanserer seg og går i normal modus, skjer det noe: Det partneren har gjort helt fra starten, utløser plutselig: Nei, det liker jeg ikke. Det var ikke så pent. Det var ikke så hyggelig. Vi begynner å irritere oss over det vi før erfarte som skjønnhet. Det gir en idé om hvor brutalt hormonene styrer oss.

Selvfølgelig utvikler det seg andre og dypere bånd i et parforhold over tid. Og er man villig til å kle av seg sine hellige kyr og grumset som skaper problemer i en relasjon, som sjalusi, som vi har snakket om tidligere, og kontrollbehov, oppstår mer og mer av det vi kaller ubetinget kjærlighet. Det er noe helt annet, og det ligner mer på det vi snakker om her. For det du og jeg prøver å beskrive, er at en vanlig opplevelse av kjærlighet er fantastisk, men ikke i nærheten av det vi kaller virkelig kjærlighet, som ikke har noe som helst med hormoner å gjøre. Det er impulsene og vibrasjonene som kommer direkte fra sjelen vår og det høyere selv, forsteget til primærfølelsene våre.

Primærfølelsene er det som er relatert til hjertet vårt: glede, lykke, kjærlighet, empati og medmenneskelighet. Noe av det viktigste et menneske kan lære i livet, er å leve fra primærfølelsene sine, slik at livet blir mye mer nydelig å leve enn fra sekundære følelser som hat, nag og sjalusi. Også primærfølelsene er hormonrelaterte. Men det som ligger før dem, kjernen og impulsen i dem, er det vi snakker om her: impulsene som kommer direkte fra sjelen vår og vårt høyere selv, og som oppleves radikalt mer intensivt, komplett og omfattende enn det øverste, hormonelle laget.

Åpenhet som styrke

Pål-Esben: Og ingen kan tro på det vi snakker om nå. Ingen har forutsetning for det før de erfarer det for første gang. Du er en fornøyelse for en guide, av mange årsaker. Én av dem: Når du møter noe du ikke har erfaring med, sier du ikke «bullshit», «tror ikke på det», «vil ikke» som det første. Du har et åpent sinn og utforsker påstanden. Det er en av årsakene til at utviklingsprosessen din har gått så radikalt raskt: Du prøver hele tiden å være åpen for å utforske, og du lar ikke biasene dine og den virtuelle virkeligheten i hjernen styre hva du engasjerer deg i å prøve ut. Det er en av styrkene dine, og den gjør at det går mye raskere enn hos et menneske som er skeptisk for skepsisens egen del: Nei, det tror jeg ikke på. Det er bare tull. Andre sier noe annet, og det har jeg lest i den boken.

Amina: Ja da. Jeg kjenner det igjen hos mennesker rundt meg også: de som er åpne for å utforske, og de som bare er blunt no. Nei, sånn er det ikke. Nei, det kan jeg ikke tenke meg, for det er jo sånn. Da må man bare si: Ok, det er greit. Men takk, det er faktisk en av styrkene mine. Jeg har alltid vært åpen for å se virkeligheten fra andre perspektiver enn mitt eget, selv når jeg har vært helt overbevist, for jeg har jo ingen erfaring med at det er annerledes. Og igjen og igjen har jeg fått oppleve den andre siden av virkeligheten ved å gå helhjertet inn og forsøke. Det er det beste man kan gjøre, men det må skje helhjertet, ikke som «ja, da gjør jeg det, så skal vi nå se». Det må virkelig være helhjertet. Da kan du komme tilbake med en erfaring: Var det noe her, eller var det ikke noe her?

Og apropos kjærlighet og dybde: Jeg tror du snakket en gang om dette med å være tilfreds helt uten grunn. Altså uten menneskelig grunn: Du har ikke vunnet i lotto, solen skinner ikke. Etter hvert begynte jeg å kjenne på de følelsene: Herregud, alt er så bra! Men det betyr ikke at alt på utsiden er bra. Det er en tilfredshet som kommer fra dypet, og som ikke handler om det som skjer på utsiden. Det er også veldig interessante erfaringer.

Pål-Esben: Det er så fascinerende. Og det er viktig å understreke: Dette handler ikke om å tro på noe som helst. Vi trenger et teoretisk utgangspunkt der vi prøver å forklare mekanismen, og så handler alt om å bringe mennesket inn i erfaringen, så du kan erfare det selv. For når du erfarer virkeligheten, trenger du ikke å tro på noe som helst. Å tro betyr at du ikke vet. Tro kan du gjøre i andre organisasjoner i hele verden, men ikke hos meg. Jeg oppfordrer studentene mine til å ikke tro på noe som helst og ha en sunn skepsis til alt som blir sagt, men samtidig være åpne for å prøve ut det som blir sagt, som er basert på erfaring, og se om det virker i deres liv. Da har man en sunn utviklingsvei. Det motsatte er å havne i en sekt, med en overguru man må tro på, og det er veldig skadelig.

Derfor understreker vi hele tiden at vi forteller om våre erfaringer: hvordan vi erfarer det tidløse og romløse aspektet av virkeligheten vår, og hvordan det gjennomsyrer hele vår virkelighet. Når vi begynner å berøre disse tingene, begynner vi å erfare virkeligheten slik den er. Og det er ikke noe annet enn sann bliss. Men ikke bliss slik det ofte beskrives i litteraturen, så ekstremt at «jeg nesten ikke holder ut, jeg er så glad og så lykkelig, alt er så bra». Ikke den typen bliss, men noe som er så mye mer kraftfullt.

Erfaringen i symfonien

Pål-Esben: Det kan virke subtilt og fint når du er i kontakt med gitarstrengen i seg selv, for å bruke den metaforen. Men den dagen du kan gå i kontakt med og erfare selve vibrasjonen der du trekker i gitarstrengen, erfarer du en nytelse og en bliss som overgår det du erfarer inne i hodet ditt, milliarder av ganger. Du er ikke engang i nærheten.

Og jeg har hatt en slik erfaring. Jeg er ikke akkurat musikalsk talentert når det gjelder sang og slikt; en av mine tidligere lærere sa: «Du er født uten gehør, siden du aldri klarer å holde en tone.» Da tenkte jeg: Ok. Jeg er også født med dysleksi, og det synes jeg er pretty cool. Det kan ligge mange fordeler i skavankene våre, som vi har snakket om tidligere. For meg har dysleksien vært en gave: Jeg verken kan vanskelige ord eller klarer å uttale dem, så språket mitt er veldig enkelt og jordnært. Du hører ikke meg bruke alle disse komplekse ordene fra indisk mytologi som filosofer snakker om, og som du ikke skjønner en pøkk av. Du får et veldig enkelt språk, og det er en fordel i det vi holder på med nå.

Jeg liker å gå i symfonien, og i operaen hvis de gamle mesterne spilles. Den moderne, psykotiske musikken har jeg lite sans for; det har sikkert med alderen min å gjøre, men jeg opplever de moderne komposisjonene som veldig psykotiske og forstyrrende. Jeg liker de gamle: Verdi, Puccini, Wagner og disse. Jeg husker jeg var i symfonien i Trondheim. Jeg var fortsatt veldig ung; jeg tror det var da jeg studerte på NTH, eller før det også. Normalt kan du erfare en konsert i en symfonisal på mange måter: kognitivt, gjennom trossystemet ditt, «dette var fin musikk, dette likte jeg, dette var behagelig», eller som det den er. Og den dagen du sitter i symfonien og erfarer instrumentene, og det som stråler ut av dem, som det det er, da faller du inn i noe dypt, dypt: Tårene flyter, og du får en ekstatisk erfaring.

Det var en ekstrem opplevelse. Jeg likte å sitte i symfonien, jeg koste meg med venner, gikk ut og spiste og alt rundt. Men en dag sitter jeg der, symfoniorkesteret begynner å spille, og hele systemet mitt åpner seg: Tårene renner konstant, og opplevelsen var så ekstrem at jeg aldri tidligere hadde erfart noe slikt. Jeg lurte: What the hell is this? Det satt i kroppen min i ukevis etterpå. Det var en orgasmisk bliss-erfaring ut av en annen verden, som jeg aldri hadde erfart maken til. De fleste kan ikke forestille seg hvordan dette erfares, men det er et eksempel på forskjellen: å høre musikken gjennom alle oversettelsesmekanismene, kontra å erfare vibrasjonene som genereres av instrumentene, rene, pure, ekte og direkte, fullt og helt. Det er dét vi mener når vi snakker om bliss. I helt spesielle settinger kan det erfares orgasmisk, men som regel erfares det på en fin, subtil og megakraftfull måte, som en indre tilstand som er fryktelig annerledes enn hverdagstilstanden vår.

Så når vi beveger oss inn på veien til enhet og begynner å berøre Saharaene våre, begynner disse tingene å erfares direkte. Jeg vet ikke om du har hatt slike erfaringer, der du erfarer hvordan ting virkelig er, i motsetning til hvordan intellektet, vårt kognitive selv og biasene våre tror det oppleves?

Amina: Jo, jeg tror det, spesielt ute i naturen. Når jeg er med naturen, kan jeg kjenne at en del av meg, eller bare jeg, går i ett med noe, eller synker dypt i noe; jeg klarer ikke helt å forklare det. Også gjennom meditasjonsprosessen, spesielt etter et av ritualene våre, med microcosmic orbit og litt slikt snadder, kjenner jeg virkelig igjen det du sier, så langt jeg kan forstå det. Når det gjelder musikk, har jeg aldri klart å følge en rytme eller egentlig høre på det jeg hører på. Men den siste tiden, på konserter der de virkelig har spilt, har jeg merket at jeg kan gå mer inn og bare være til stede med det som er. Ikke en slik opplevelse som du beskriver, for den høres helt spektakulær ut, men jeg kan mer og mer nyte livet, verden og det som blir tilbudt meg, når jeg er i de riktige settingene. Og også utenom dem, selvfølgelig.

Dakini på alternativmessen

Pål-Esben: Ja. Jeg husker en gang for lenge siden, før korona, da den store alternativmessen var i Oslo. Der var vi i mange, mange år. På messen går jeg gjerne litt rundt, og jeg er spesielt interessert i konsertene, der jeg setter meg inn og lytter. Som regel er det fin lyd og ofte fine melodier, men ingenting som treffer akkordene som resonerer med virkeligheten, om jeg kan si det slik. Men en dag, fortsatt noen år før korona, sitter jeg i en sal. Jeg er sliten etter å ha gått rundt, og setter meg egentlig bare ned for å høre på et band. Bandet heter Dakini, og det gjør hun som synger også. Da hun begynte å synge og bandet begynte å spille, skjedde akkurat det samme som da jeg satt i symfoniorkesteret: Tårene eksploderte, og den ekstatiske erfaringen kom. Hun traff strengene som for meg resonerte med den virkelige virkeligheten, gjennom måten hun uttrykte vibrasjonen sin på, og gjennom sin egen kobling til virkeligheten. Det var noe så gjennomsyret ekte – det mest ekte jeg har hørt.

Det er et annet eksempel på hvordan dette er. Mye av musikken du hører i dag, for eksempel popmusikk, har fine rytmer, men veldig lite av den er virkelig ekte. Du kan føle deg vel med den, du kan hoppe og danse til den, men den virkelige ektheten mangler, for det ligger ofte helt andre motivasjoner bak musikken enn å skape en tilstand hos et menneske for tilstandens egen skyld. Nå generaliserer jeg, for det er ikke alltid slik, men mye er banale rytmer og toner, relatert til vår virtuelle virkelighet, som trigger programmer i den. Hører du for eksempel på house-musikk, hvis det fortsatt heter det i dag, er det en vanvittig rytme som setter hele kroppen og hormonsystemet i sving. Men den ekte dybden, som enkelte musikere har tilgjengelig gjennom stemmen sin og musikken sin, er dypt berørende. Du har sikkert også merket forskjellen på musikk som er fin å høre på, og musikk som berører dypt. Det er to veldig forskjellige ting.

Rytmer som binder seg til erfaring

Amina: Jo. Og nå tror jeg at jeg har stilt meg litt mer inn på det du prøver å forklare. Da har jeg et spørsmål, live her. Det finnes en låt som jeg noen ganger setter på før jeg går inn i meditasjonsprosessen, eller i løpet av dagen når jeg kjenner lyst og behov. Når jeg setter på den låten, blir jeg bare slukt inn i meg selv. Den nærmeste forklaringen jeg har, er at jeg kommer tilbake til settingen fra det store ritualet du holder for oss på Spidsbergseter, der jeg kommer dypt, dypt, dypt inn i hvem jeg er, i primærfølelsene, og bare kan være i det. Jeg setter på låten, og det tar to sekunder. Er det dette du prater om?

Pål-Esben: Ja. Du har egne rytmer som har bundet seg sammen med en erfaring, slik at du gjenerfarer erfaringen når du hører rytmene igjen. Slik er det med lukt også: Lukt kan være knyttet direkte til en erfaring, så bestemte lukter setter oss i bestemte emosjonelle tilstander. Og du har helt rett: Når jeg bruker musikk, og siden jeg ikke er så dyktig til å spille og synge selv, er jeg avhengig av å finne rytmer, som du og medstudentene dine har fått erfare, som er relatert til det jeg kaller ekte. Hadde jeg hatt bedre musikalsk utdanning, kunne jeg forklart presist hva som er problemet med moderne musikk, kontra det jeg leter etter. For det er veldig spesifikke rytmer og sammensetninger av rytmer jeg snakker om her, relatert til naturens sunne rytmer. Det var vi inne på i de første ni episodene, da vi snakket om skogsbad.

Noe av det første en ny student hos oss får høre om, er at vi ønsker å hjelpe studentene til å få mer og mer tilgang til de naturlige, sunne rytmene som Moder Jord viser oss klart og tydelig gjennom sitt vesen. Det moderne mennesket har ofte stor utakt i rytmene sine, gjennom oppvekst, frykt, angst og bias. Et menneske spiller ofte veldig ustemt musikk, om vi bruker det bildet: Mange av instrumentene i symfoniorkesteret spiller falskt, og da blir mennesket slitent, får utfordringer i livet sitt, mister håp, havner i burnout, hva det måtte være. Derfor får en ny student tidlig høre hvorfor man har det som man har det i dag, sett gjennom musikk og rytmer: sunne rytmer, falske rytmer. Doktor Emoto viste dette på en fin måte for mange år siden, med fotografiene sine av vannkrystaller. Vannkrystaller som fikk kjærlighet og gode ord: friske, vanvittige krystallformer. De som fikk frykt og hat: De ser ikke ut som vannkrystaller i det hele tatt.

Vi bruker naturen og skogen til å hjelpe studentene i starten med å erfare hva sunne rytmer er, for Moder Jord viser oss fasiten. Når vi lærer Shinrin-yoku, skogsbading, spesielle former for utiseta og meditasjoner der vi kobler oss til de naturlige, sunne rytmene i skogen, på fjellet og over havet, begynner dette etter hvert å smitte over, så lenge studenten er åpen for det: Tonene i de falskspillende instrumentene justeres, stemmes inn og går mer og mer i harmoni.

440 eller 432 hertz: den ustemte verden

Pål-Esben: Så når jeg hører musikk som ikke treffer disse naturlige rytmene, som moderne popmusikk, kan den være fin å høre på, og den kan være fin når du er i kjærlighetssorg og bruker den til å prosessere sorgen din. Men det er ikke det jeg snakker om her. Jeg snakker om musikk, toner og vibrasjoner som er i takt med de sunne, naturlige rytmene Moder Jord viser oss, enten direkte eller gjennom overtoner og undertoner. Det var det Dakini traff, eksakt på spikeren: gjennom sin natur, sin kobling til den naturlige rytmen, og måten hun klarte å utstråle det på, der og da. Veldig få musikere i vår moderne verden er i stand til det. De har lært å stemme A-en til 440 hertz i stedet for 432 hertz, en av de problematiske stemmingene i den moderne verdens musikk. Stemmer du A-en til 440 hertz, stemmer du fundamentet for all musikken som kommer ut av instrumentet ditt, i noe som ikke har noe med de naturlige rytmene å gjøre. Stemmer du A-en til 432 hertz, treffer A-en, som er fundamentet for stemmingen av resten av strengene og skalaen i instrumentene, de naturlige rytmene. Gamle musikere som Verdi gjorde det slik. I dag er det fordreid i stort sett all musikk, og derfor er det veldig få musikere jeg møter, som treffer disse naturlige rytmene. Du trenger ikke å treffe dem direkte; du kan like gjerne treffe dem gjennom overtoner og undertoner, for spekteret er bredt. Men du må treffe enten rytmen selv, eller en av overtonene, eller en av undertonene. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor vi havnet i denne diskusjonen, men jeg synes slike ting er veldig fascinerende.

Når jeg velger musikk til for eksempel ritualer, er det alltid musikk og rytmer som treffer disse naturlige rytmene, fasitrytmene for det som er sunt, som blant annet Moder Jord viser oss. I tillegg finnes det mange andre rytmer relatert til den virkelige virkeligheten, men de er enklest tilgjengelige for oss mennesker gjennom Moder Jord. Vi har også rytmer knyttet til universets skapelse, som vi finner i de tre grunnrytmene i AUM. Altså AUM: I den moderne verden er det folk som sier OM, men OM er en forkvaklet versjon av AUM, de tre grunnlydene i universet vi lever i.

Dette er en av årsakene til at vår vestlige verden er så ustemt i forhold til alt som er sunt og virkelig. Stort sett all musikk er stemt til disharmoni, og spirituelle konsepter er stemt til disharmoni. Skal du lære yoga av en instruktør som tror at OM er OM og ikke AUM, kan du lære gymnastikk, som er sunt i seg selv, men du kan ikke lære yoga av et slikt menneske, som ikke engang forstår det mest grunnleggende: hva den fundamentale rytmen i en asana er. Det interessante er at mange av disse yogalærerne har tatt utdannelsen sin i India, og fortsatt sier de OM, fordi de lærte det der. Å dra til et ashram i India og tro at det automatisk er relatert til den virkelige virkeligheten og de sunne, naturlige rytmene, til skapelsens fundamentale struktur: Da trenger du en god porsjon flaks. I dag er det business å undervise yogalærere, spesielt i India; det er slik de tjener mesteparten av pengene sine. Da bør du helst gå til en lærer, en yogi og et ashram som er koblet til de virkelige, fundamentale rytmene i vår eksistens. Så enkelt er det ikke. Og når alt dette kommer til den vestlige verdenen, hvor akademikere i tillegg prøver å oversette sanskrit, ender det i disharmoniske skriveverk som har veldig lite å gjøre med den virkelige meningen bak sanskritteksten. Da har du musikk som er ustemt, ord som er ustemte, konsepter som er ustemte, bøker som er ustemte, lærere som er ustemte.

Du er musikk

Pål-Esben: Til syvende og sist handler alt i vår eksistens om rytme. Vår eksistens er musikk. Du er musikk, jeg er musikk, og du, kjære lytter, er også musikk. Alt i oss vibrerer: fra de subatomære partiklene til opp- og nedkvarkene, gluonene, elektronene, atomkjernene, protonene, nøytronene og molekylene. Alt vibrerer, og vibrasjonen utstråler lys, og den utstråler musikk. Tankene dine og følelsene dine utstråler vibrasjon, som igjen er musikk. Når jeg observerer et menneske, erfarer jeg musikken som stråler ut av mennesket, og på den måten ser man sannheten i et menneske. Til det trengs et annet gehør enn gehøret for vanlig musikk. Det gehøret utvikles jo mer man er i kontakt med de virkelige rytmene og vibrasjonene, virkeligheten, som vi er i full kontakt med i en tilstand av enhet, når vi bader i vår Sahara.

Det som skjer, er at mennesket blir restemt på en ganske brutal måte når det kommer i kontakt med disse feltene, og den virtuelle virkeligheten man trodde var virkelig, begynner mer og mer å bryte opp. Fordi guiden har preparert hvert steg, skjer oppbrytningen på en sunn måte, slik at man ikke går i kollaps, der livet stopper opp og man ikke klarer å leve det. Det ser man ofte i det som kalles enlightenment illness: at folk blir syke av en oppvåkningsprosess, rett og slett fordi den går for fort. Så alt prepareres. Og så begynner prosessen: Man blir på en sunn måte mer og mer restemt til de virkelig naturlige rytmene. Den falske musikken som er preget inn i hodet vårt og psyken vår, brytes mer og mer opp og justeres; de naturlige rytmene kommer mer og mer til stede, og man begynner å erfare virkeligheten for det virkeligheten er. Livet blir fascinerende, spektakulært, skjønt og fantastisk å leve. Uansett om vi opplever kaos i verden, uansett om man er syk, uansett om man er fattig, uansett om man ikke har en partner: Man erfarer livet fra et ståsted som er skjønnhet. Ja, det er galskap – men fytti katta for en skjønn galskap.

Og i det øyeblikket finnes det ingen usikkerhet lenger, ingen frykt for fremtiden, ingen angst, ingen depresjon. For man har gått gjennom prosessen der hele selvet er blitt restemt til vår virkelige, sanne, komplette natur. Da står man med én fot godt plantet i sin Sahara, og den andre foten godt plantet i sandkornet og i den materielle verdenen. Det er mitt argument for at veien til enhet, veien til ekte spirituell oppvåkning, veien til opplysthet, kall det hva man vil, burde være den viktigste prioriteten i ethvert menneskes liv. For da slutter man å leve fra én prosent, og går over til å leve fra hundre prosent. Slik ser jeg det, Amina. Hva tenker du?

Amina: Ingenting, jeg er litt ordløs. Det var veldig, veldig fint å høre deg forklare dette. Det er så mye bak selve ordene som skinner gjennom, slik jeg opplever det. Jeg kjente en slik restemming i meg selv også, og dette med musikken var opplysende. Jeg har lært mye om frekvenser og slike ting, men det er utrolig hvor mye mer man kan lære når man åpner seg for ting man tror man allerede vet. Så dette var ordentlig fint å lytte til. Og jeg er så takknemlig for å få gå denne veien sammen med deg og alle medstudentene mine. Vi er skikkelig heldige som får oppleve mer og mer av den vi virkelig er, mer og mer av virkeligheten, mer og mer av sannheten. For da blir også livet så mye mer frydefullt å leve. For å bruke ditt ord på dette: Jeg har arvet det frydefulle ordet, så jeg bruker det en del, jeg også. Da blir livet mye mer frydefullt å leve.

Den guddommelige kjernerytmen og dharmisk synkronisitet

Pål-Esben: En av bieffektene kommer når vi virkelig begynner å restemme oss selv til den sunne, ekte fasiten, til grunnrytmene i vår eksistens. Jeg kaller det å gå i harmoni med vår guddommelige kjernerytme, og det er egentlig det jeg har snakket om nå. Vi skal ikke utlede her hva den guddommelige kjernerytmen er, men i vår tradisjon er det veldig viktig, når vi begynner på veien til enhet, å forstå hva den er, og hvordan vi finner mer og mer tilgang til den: den naturlige, sunne rytmen som sjelen vår har som sin natur, og som vi kan la forplante seg gjennom hverdagen vår.

Jo mer man er i kontakt med denne fasitrytmen i seg selv, desto mer spektakulært blir det som skjer. Ikke bare forsvinner frykt og angst og alle disse tingene, og man ser mer av hva virkeligheten er og blir mer fascinert av livet enn noen gang. Noe annet spennende skjer også: Dharmisk synkronisitet oppstår for fullt i livet. Det vil si at ting blir plassert foran fotsålene dine konstant, hele tiden, akkurat det du har behov for. Er du usikker på hva jeg mener med dharmisk synkronisitet, som er det motsatte av karmisk synkronisitet, har vi en egen episode tidligere i podkasten der vi diskuterer det, og den har til og med tittelen «Karmisk og dharmisk synkronisitet». Når du er i denne rytmen, altså flyter uhindret i båten din i livets elv, oppstår den dharmiske synkronisiteten, med muligheter som hjelper deg å leve ut den flyten du er i, fullt og helt. Alle muligheter og alle ressurser blir tilgjengelige til enhver tid. Karmisk synkronisitet er det motsatte og oppstår når vi er i disharmoni: Vi skaper problem etter problem, utfordring etter utfordring, vi må lære den harde veien hele tiden, og ting går skeis. Det er veldig mye mer frydefullt og spektakulært å leve et liv der dharmisk synkronisitet kommer som perler på en snor. Det er en helt annen måte å erfare sin eksistens på.

I vår tradisjon trenes studenten i dette fra dag én. Når jeg starter med en student i grunnutdanningen, er intensjonen min hele tiden å kunne geleide studenten så langt den vil, helt til full Sahara hvis det er studentens ønske. Allerede på første seminar begynner vi å snakke om disse rytmene og om hvordan vi bruker skogen og andre ting til å finne dem igjen. Vi jobber altså fra dag én med mer og mer tilgang til den guddommelige kjernerytmen i et menneske. I grunnutdanningen snakker vi selvfølgelig ikke om det slik som her, for der skal grunnlaget legges. Men sett fra guidens perspektiv starter forberedelsene til det vi snakker om nå, allerede fra dag én. Det gjør det mulig å finne stabil tilgang til dette innen rimelig kort tid.

Strikkmetoden kontra stabil tilgang

Pål-Esben: Noen snakker om å ha tilgang et millisekund, og jeg kaller det strikkmetoden: Man tøyer gummistrikken og har en spektakulær erfaring, for eksempel med et hallusinogen, og så smekker strikken tilbake med en gang. Hva er vitsen med det? Skal vi holde på å strekke strikken hele tiden, eller ønsker vi en permanent tilstand av det vi snakker om her? Jeg ser selvfølgelig god grunn til at en permanent tilstand, en permanent erfaring av denne musikken, må være mye bedre for et menneske enn strikkmetoden. Men til det trengs forberedelse, før man starter selve prosessen som vi nå er midt inne i.

Så det er mitt argument: hvorfor det du tror er virkelighet, har veldig lite med virkeligheten å gjøre; hvordan man gradvis finner tilbake til det virkelige; og hvorfor veien til enhet burde være den viktigste prioriteringen i et menneskes liv, for hele livet vil bokstavelig talt endre seg fra A til Å. Og så spør jeg meg selv: Hvorfor gjøre det så vanskelig? Det er egentlig ikke vanskelig. Det som er vanskelig, er å bestemme seg for å være autentisk i utviklingsprosessen, og det er selvfølgelig vanskelig for mennesker i dag, for vi vil ha alt så raskt.

Amina: Ja, jeg signerer den, hvis det er lov å si.

Kalt hjem: en invitasjon

Pål-Esben: Så jeg vet ikke om du har noen tanker på tampen her, for å avslutte denne episoden, Amina?

Amina: Jeg har egentlig ikke det. Eller: Det har vært veldig, veldig fint å prate om dette, og å gjenkjenne den søkenen jeg selv har hatt hele livet. Det er så mange som kjenner på at det må være noe mer: Kanskje er det dette, kanskje er det noe annet. Da kan jeg stille deg spørsmålet, du som lytter: Kanskje handler det om at du blir kalt hjem, til den du egentlig er, til virkeligheten. Spesielt hvis du er en som har søkt her og søkt der: Prøv å lytte litt innover i dypet. Du kjenner den lengselen. Hva er det den egentlig sier deg, og hvor er det den egentlig drar deg, før alle filtrene kommer på? Og så prøver oversettelsesmekanismene våre seg: Å ja, kanskje det er det seminaret, kanskje det er de klærne. Hva nå enn det er.

Pål-Esben: Ja. Det er den spektakulære utfordringen vi har som mennesker, og som sjelen med ønske har satt oss inn i, for dette skal ikke være enkelt. Vi skal senere diskutere hvorfor vi inkarnerer her, sett i forhold til veien til enhet. Vi skal snakke om eliteuniversitetet for sjelene, som biosfæren vår er, og litt senere om sjelens episke reise, og hvorfor dette er en sentral del av det siste steget i en sjels episke reise. Det ligger foran oss i de neste episodene, og jeg gleder meg til å diskutere det med deg, Amina.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Visdomsord på tampen? Å, jeg tror det var visdomsordene mine. Har du noen?

Amina: Nei, jeg har sagt det jeg har tenkt å si akkurat nå.

Begynn med skogen

Pål-Esben: Hvis jeg skal ha et visdomsord, må det være å tenke gjennom det vi har sagt om rytmene i dag, og begynne å bruke skogen slik jeg beskriver i artikkelen min om skogsbading, som du finner på bloggen min: å erfare skogen mer for det skogen er. Det moderne mennesket erfarer det å være ute i skogen på en veldig nummen måte. Å erfare hva det virkelig er, krever litt mer tid, fokus og oppmerksomhet, men er ofte veldig enkelt. Der kan starten være, hvis du ikke har engasjert deg i disse tingene fra før: Da kan stemmearbeidet begynne allerede i dag, om du ønsker det. Det var det siste jeg hadde tenkt å si.

Så tusen takk, kjære Amina, for at du er her; jeg setter veldig stor pris på deg. Hadde jeg sittet og snakket til meg selv, ville det ikke vært det samme. Jeg liker at vi har disse diskusjonene, og håper at du, kjære lytter, setter pris på det også. Alt vi snakker om, er helt uten manus: Ingenting er planlagt på forhånd. Vi tar et tema, og så prater vi rundt det. Det er vår stil, og vi håper at du setter pris på den. Og er du fornøyd med podkasten vår, setter vi alltid pris på en hyggelig tilbakemelding, en tommel opp eller fem stjerner på Spotify, eller hvor du nå enn hører på oss. Følg oss gjerne på Instagram også; der legger vi ut ulike klipp, og det er veldig hyggelig med flere følgere der, så velkommen dit.

Da sier vi tusen takk for i dag, og ønsker deg, kjære lytter, en fantastisk dag, kveld, natt eller morgen, uansett når du hører på oss. I neste episode kommer et nytt spennende tema om veien til enhet og Sahara. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det!