·

Episode 45 – Alt går i sykluser – hvordan møter vi en verden i endring?

Da det ble mer enn 30 grader på kontoret til Pål-Esben i Tyskland denne sommeren, spurte han seg hva han kunne gjøre for å finne en løsning, og bestemte seg for å installere aircondition. Amina, som en gang ikke likte sol og sommer og hadde mye frykt rundt regninger, lærte å spørre seg om det kunne gå bra å bo i telt hvis hun mistet leiligheten, og fant ut at det faktisk kunne gå bra.

I denne førtifemte episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om naturens lange sykluser og hvordan vi kan leve i takt med dem. De ser nærmere på 100 000-årssyklusen i iskjerneboringene, første chakra-syndromet som gjør mennesker med andre meninger til fiender, hvordan vi kan møte en varmere verden uten frykt og lidelse, og enkle tips til hypersensitive, fra sakte pust til sitrin. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

  • Meninger som verktøy, ikke identitet, og hvorfor klimadebatten deler mennesker i venner og fiender
  • Syklusene i naturen og i kroppen, solsyklusen, snurrebassen som slingrer, og 100 000-årssyklusen i iskjerneboringene
  • Første chakra-syndromet, konstruktet og den falske identiteten, og hvordan pregingen får oss til å identifisere oss med meningene våre
  • Fasitrytmene til Moder Jord og rølpemusikken vår, og hvorfor jobben starter med de små rytmene før de lange syklusene
  • Oppgjøret med frykten for endring, Aminas vei ut av frykten, og praktiske tilpasninger til en varmere verden uten lidelse
  • Å bli en mester i endring, AI og roboter, og å ligge fremme på bølgekammen med Laguz og Wu Wei
  • Tips til hypersensitive: sakte pust, Bach-blomsteressenser, aromaoljer og en renset sitrin
  • Hvorfor den rette hjelpen gjør deg selvstendig, og en cliffhanger om neste tema

Denne podkasten er for deg som:

  • Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
  • Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
  • Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
  • Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
  • Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny podkast, Amina.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Takk, Amina, og hjertelig velkommen til deg, kjære lytter. I dag skal vi fortsette litt på temaet vi åpnet i forrige podkastepisode: et ganske krast tema som mange har emosjonelle oppfatninger rundt. Nemlig at jordoppvarmingen vi opplever nå, og ekstremværet vi opplever nå, ikke hovedsakelig er menneskeskapt. Oppvarmingen er kun fremskyndet hundre eller to hundre år gjennom menneskene og karbondioksidutslippene. Og det er en ganske radikal uttalelse i det samfunnet vi lever i, i dag. Ikke det?

Amina: Jo. Ja, spesielt når vi er så opptatt av at det er vi som har ødelagt jordkloden, og at vi er nødt til å gjøre alt vi kan for å redde den. Og som vi var inne på sist: Det er en fin ting å gjøre alt vi kan for Moder Jord. Men alle tenker jo at alt er vår skyld.

Pål-Esben: Ja. Og på samme måte som det å si, i hvert fall i Norge, at elektriske biler er mer miljøvennlige enn dieselbiler. Forskning viser ikke helt det. Men det temaet skal vi ikke røre, for da blir vi helt overskylt av negative kommentarer her. For det har man ikke lov til å si.

Amina: Ikke ennå, i hvert fall.

Meninger som verktøy, ikke identitet

Pål-Esben: Ikke ennå. Men la oss hoppe over det temaet, for det er veldig kontroversielt. I vår podkast deler vi våre tanker rundt ting og tang. Det er ikke dermed sagt at våre tanker er det som er rett, men vi har vår erfaring og våre ideer, basert på erfaringene en sjaman samler seg når man går i dyp kontakt med Moder Jord og naturens sunne rytmer. Det er det vi prøver å diskutere her, og av og til er ideene eller meningene våre kontroversielle. Og det er ok.

Jeg tror man i et samfunn kanskje skal være litt mer åpen for andre menneskers tanker, og ikke dømme dem nord og ned hvis de er annerledes enn våre egne. Dessverre er vi i samfunnet vårt altfor identifisert med meningene våre, i stedet for å se dem som et verktøy. Jeg tror det hadde vært mye fredeligere i samfunnet vårt hvis vi kunne diskutert meningene våre med hverandre på en sunn og kjærlig måte, i stedet for det vi ofte opplever i dag: at man enten er venn eller fiende, avhengig av om man har samme meninger som meg eller ikke.

Forrige gang åpnet vi det første vepsebolet, ved at vi snakket om at ekstremværet vi har i dag, selvfølgelig er relatert til at temperaturen i denne verden øker og øker. Jeg tror ingen forskere motsier akkurat det: Når jordtemperaturen øker, er en av konsekvensene at været ofte blir mer og mer intenst og mer og mer ekstremt, både i temperatur og i stormer, orkaner og regn.

Alt går i sykluser

Pål-Esben: Det vi diskuterte og startet med forrige gang, var: Er dette menneskeskapt? Og vi hevder, slik vi ser det, at menneskedelen kun er en bitteliten del av hvorfor vi begynner å få høyere og høyere temperaturer. For å kunne forstå hva vi mener, trenger vi å se at alt går i en syklus. Når vi som sjamaner observerer Moder Jord, ser vi at absolutt alt har en syklus. Skuer vi til naturen, ser vi at det ikke er vinter hele året: Vi har vinter, vår, sommer og høst, og alt går i en syklus, om igjen og om igjen.

Ser vi inn i oss mennesker, går kroppen vår også kontinuerlig i sykluser. Vi har den kvinnelige syklusen, som er en av de mest arketypiske syklusene, men vi har også sykluser i det kjemiske og biologiske systemet vårt. Noen er veldig, veldig korte og går over noen millisekunder, som i nervesystemet vårt. Andre tar litt lengre tid og har med insulin og sukker og balanse å gjøre. Disse korte rytmene, de som er mindre enn 24 timer, kaller vi ultradianske rytmer. Så har vi dem vi kanskje kjenner best, de cirkadianske rytmene, som går over cirka 24 timer: dag- og nattsyklusen, som gjentar seg hele tiden. Og så har vi lengre rytmer, infradianske rytmer, som kan strekke seg fra et døgn og opp til millioner av år.

Og du som astrolog kjenner jo også de lengre rytmene vi ligger under. Kan du si litt om disse lengre syklusene og rytmene som jordkloden og menneskeheten ligger under?

Amina: Jeg har ikke hodet mitt helt med på dette.

Solsyklusen og snurrebassen

Pål-Esben: Da hjelper vi hverandre. I astrologien, for eksempel, vet man at vi har noe som kalles solsyklusene: hvordan solens energi og utstråling varierer gjennom cirka 11–12 år, fra massiv utstråling til minimum. Det kaller vi solsyklusen. Og det er klart at vi mennesker her på denne planeten er avhengige av intensiteten i energien som stråler ut fra solen. Den går i en såkalt 11-årssyklus; lengden varierer kanskje mellom 10 og 12 år. Det påvirker selvfølgelig også oss, det påvirker miljøet vårt, hvor mye lys og energi planter og gress mottar, veksten til avlingene våre, og så videre. Det er noe alle kjenner.

Så har vi også lengre rytmer, og en av de mest interessante er den vi snakket om forrige gang: syklusen på cirka 26 000 år. Vi snakket om snurrebassen: Når du setter i gang en snurrebass, begynner den å slingre på slutten av syklusen sin. Den syklusen går over cirka 25 800 år; vi forenkler til en cirka 26 000-årssyklus. Den har med denne snurrebassen å gjøre, som også påvirker hvor mye og hvor intensivt solen påvirker jordkloden. Og det kalles i astrologien, hva kalles det der igjen? Aksepresesjon, er det det kalles?

Amina: Jeg tror det.

Pål-Esben: Dyslektikeren, altså. Jeg husker aldri disse navnene.

Amina: Nei.

100 000-årssyklusen og iskjerneboringene

Pål-Esben: Så det er også med på å påvirke temperatur og miljø på denne jordkloden, og det er ingenting esoterisk i det. Men forrige gang tror jeg vi brukte et annet navn, og den syklusen er ikke på 26 000 år; den er på 100 000 år. Den er relatert til ellipsebanen jordkloden går i rundt solen: Formen på denne ellipsen endrer seg sakte, og en hel syklus av det tar cirka 100 000 år. På ett punkt i ellipsen er vi nærmest solen, og på et annet er vi lengst unna.

Gjennom isboringer, der forskere borer i Antarktis og i store isbreer, kan de i dag komme flere hundre tusen år ned, tilbake til når isen ble dannet. Der har de funnet ut at syklusene påvirker temperaturen i denne verden. Og mange har kommet til konklusjonen at det i hovedsak er 100 000-årssyklusen pluss 26 000-årssyklusen som sørger for at jordkloden vår varierer mellom istid og ekstremtemperaturer.

Det synes jeg er veldig interessant å observere: Hvis vi mennesker og alt i naturen vår går i sykluser, fra hormonsystemet til årstidene, hadde det vært underlig om det ikke var sykluser også i større sammenhenger, som påvirker livet vårt ganske omfattende. Og når du ser figurene som er hentet ut fra disse iskjerneboringene i dype isbreer, ser du en veldig, veldig interessant kombinasjon av hvor mye karbondioksid det er i atmosfæren, og temperaturen. Kurvene viser at vi cirka hvert 100 000 år har en topp i varme og karbondioksid. Så går det ned mot istiden og blir iskaldt, og det blir mye mindre karbondioksid. Og så, av tilsynelatende magiske årsaker, som egentlig ikke er magiske i det hele tatt, siden det først og fremst er 100 000-årssyklusen og 26 000-årssyklusen som styrer, øker karbondioksiden og temperaturen igjen. Slik går syklusen på cirka 100 000 år. Det er absolutt ingen esoteriske greier i dette, for det er bare å gå på internett og se etter disse iskjerneboringene, som går over de siste 800 000 årene, så ser man det.

Hvem leder an: karbondioksiden eller temperaturen?

Pål-Esben: En annen interessant ting vi ser i disse kurvene, er at karbondioksiden normalt henger litt etter: Først øker temperaturen, og så ser man at det blir mer og mer karbondioksid i atmosfæren, viser disse prøvene. I samfunnet vårt nå har vi snudd litt på dette. For menneskeheten har, spesielt de siste 100 årene, økt karbondioksiden i atmosfæren vår betraktelig gjennom utslippene sine. Så det vi ser nå, er at karbondioksiden, for første gang i hvert fall på 800 000 år, øker litt før temperaturen kommer etter. Det vil si at det eneste menneskeheten har gjort gjennom utslippene sine, er å fremskynde prosessen med varmen kanskje 100 eller 200 år.

Disse tingene er veldig enkle å sjekke: Går du på Google, eller bruker AI-en din eller hva du måtte ha, får du frem alle disse figurene. Derfor undrer jeg meg når jeg ser diskusjonene i samfunnet i dag, der store grupper massivt hevder at det er menneskene som er den eneste årsaken til at temperaturen i denne verden øker, og der de er så hissige mot alle som sier: Nei, menneskeheten er bare en liten årsak til at temperaturen øker nå. Nå er ikke jeg på internett og følger med på disse tingene, men du er litt mer oppdatert enn meg?

Amina: Jeg er kanskje litt mer oppdatert enn deg, men jeg dykker ikke ned i alle de kaninhullene lenger, jeg heller. Men det er klart jeg får med meg litt av hvert. For ikke så lenge siden var jeg på et kurs som går fire ganger i året, om hva som skjer i naturen. Der var det stort fokus på dette, også i forbindelse med fuglearter som forsvinner, og all den påvirkningen mennesker har på jorden. Så der fikk jeg et innblikk i det. Marinbiologen som snakket, holdt på med noe som het økofilosofi, eller noe slikt. Det var veldig spennende. Han var opptatt av at mennesker egentlig er snyltere på jorden: Vi trengs egentlig ikke i økosystemet, men vi tror at vi hersker og kan styre og ordne og ødelegge alt vi vil. Og det er klart det er en liten klype sannhet i det, i at vi hersker og styrer og ordner og plyndrer. Eller, ikke plyndrer, men: Ikke alt er så ålreit mot jorden.

Splittelsen i klimadebatten

Amina: Der var det også stort fokus på klimaendringer, og vi hadde besøk av en veldig aktiv klimaaktivist, så jeg ble jo engasjert i dette, jeg også. Men jeg har også tenkt at jeg ikke kan dykke inn i alle kampene; jeg har det jeg holder på med, så det er mye jeg ikke kan rundt disse tingene. Men jeg vet at det skaper så mye splittelse, som du var inne på i sted: Jeg mener det, jeg mener det. Det merket jeg også i salen da dette med klima ble tatt opp: Man likte ikke hverandre etter en diskusjon, fordi man identifiserer seg så mye med det man mener.

Men det å være åpen for at det kanskje er på en litt annen måte, og spørre seg: Hvorfor mener jeg egentlig det jeg mener? Mener jeg det fordi jeg har lest noe et sted en gang? Er det noen som har fortalt det til meg? Er det en preging fra oppveksten? Det spør jeg ofte barna mine om når de har veldig sterke meninger om politiske partier eller et eller annet: Hvorfor mener du egentlig det? Ja, nei, det bare er sånn. Ja, men hvem fortalte deg det? Nei, det var pappa, eller det var tante, eller det var læreren. Ja, men kanskje dykk inn i temaet og se hva du selv synes, for å forme din egen mening. Men det ligger sikkert mye spennende ute på nettet som jeg ikke har dykket i.

Pål-Esben: Ja, det gjelder oss alle. Men det er en del av diskusjonen vi har nå: Hvorfor ser vi på andre som har andre meninger enn oss, som fiender? Hvorfor i all verden er vi så hissige over at andre har andre meninger enn oss? Vi har ingen problemer med at mennesker tror at den eneste årsaken til at temperaturen øker i denne verden, er mennesker. Vi har ingen problemer med det. Men det er ikke helt slik virkeligheten er. Og det er egentlig veldig enkelt å bevise at det ikke er virkeligheten, gjennom fysiske bevis som disse iskjerneboringene. Det som er mer interessant, er hvorfor dette er så kontroversielt, hvorfor dette blir så aggressivt hele tiden.

Som vi snakket om forrige gang: Vi er helt med på at vi er nødt til å ta vare på Moder Jord, at forurensning må opphøre, at vi er nødt til å rydde naturen for plast og søppel, og prøve å leve mer økologisk og mer i takt med naturen og Moder Jord. Det er en fundamental del av grunnfilosofien vår. Det står ikke i motsetning til det vi diskuterer her: at hovedårsaken til temperaturene vi har nå, som øker og blir mer og mer ekstreme de neste årene, ligger i syklusene. Det øker helt til vi kommer til toppen om x antall år, der været trolig er veldig, veldig ekstremt, og da snur det ned. Gjennom denne 100 000-årssyklusen glir vi lenger bort fra solen, og helningen på jordkloden, denne slingringen, spiller på lag med det. Da snur det bare, og automatisk blir det kaldere og kaldere, uansett hvor mye menneskene har puttet i denne atmosfæren. Det er bare en del av rytmen, for dette har pågått i millioner av år, før menneskene noensinne var påtenkt.

Når meninger blir tabu

Pål-Esben: Så det handler om å akseptere at man kan ha en mening, eller se det på denne måten, samtidig som vi sier at miljøet er viktig. Og slik er det med mange temaer for oss mennesker. Vi var så vidt inne på elektriske biler her, som jeg ikke har ønsket å gå inn på denne gangen, for da kan det hende at mennesker blir helt hysteriske rundt oss, og det ønsker vi ikke.

Tenk deg for eksempel å si noe negativt om veganere: at du kjenner veldig mange veganere, og at de fleste av dem blir syke når de lever vegansk over tid, rett og slett fordi de ikke klarer å få i seg de riktige næringsstoffene. Da ender det med hysteri og forbannelse. Det samme finner vi i religionen: Hvis du har en religion, som du vet mye om, og plutselig møter en som har en annen religion, er det krig, fordi man har forskjellige oppfatninger. Og det er det jeg synes er trist.

Amina: Ja, det er til og med krig innenfor samme religion, selv om man bare tror på to litt ulike ting. Det er nesten større krig innenfor ulike grener i islam enn hvis du er kristen og muslim. Det er ganske drøyt. Og ikke minst dette med, det har vært mye i media, ikke nå, men tidligere: journalister og mennesker som har blitt drept fordi man tegner en karikaturtegning av profeten Muhammed, for eksempel. Det er ganske sinnssykt.

Første chakra-syndromet: venn eller fiende

Pål-Esben: Det er ganske radikalt. Og i det esoteriske kan man kalle dette for første chakra-syndromet. Første chakra er det som er relatert helt nederst i halebeinet vårt, helt nederst i ryggsøylen. Det har typisk med overlevelse å gjøre, og alt som er nødvendig for overlevelse: beskyttelse, flukt og så videre. Når det første chakraet ikke er helt i takt, ikke i helt sunn utstråling, vil mennesket nesten automatisk ha problemer med å forholde seg til meninger som er annerledes enn dets egne. Første chakra-syndromet er altså når et menneske putter folk i venne- eller fiendebås, avhengig av om de er enige med det eller ikke.

Ser vi på samfunnet vårt i dag, er samfunnet fullt av første chakra-syndrom. Nesten uansett hvilket tema du møter, putter folk deg i venne- eller fiendebås, avhengig av om du er enig og har samme mening og oppfatning som dem. Og når vi kommer inn i en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess, som egentlig er hovedtemaet for denne podkasten, ser vi på disse tingene veldig, veldig tidlig. For de hører hjemme i kategorien selvregulering, sammen med de syv gullnøklene, et tema vi tar opp ved en annen anledning. Alt dette ligger før De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. For hvis vi ikke rydder opp i og jobber gjennom visse fundamentale temaer, blir det fryktelig vanskelig å begynne å være et tilgivende menneske, for eksempel.

Og det er ikke et menneskes feil at man har et første chakra-syndrom, at man setter mennesker i fiendebås eller vennebås avhengig av hva de mener. Det er noe som er preget inn og blitt en del av mennesket gjennom samfunnet vi lever i, og gjennom hvordan vi har vokst opp og erfart livet vårt. Så det er ikke et menneskes skyld at man har dette første chakra-syndromet. Men når man starter en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess, trenger vi å se på disse tingene som skaper konstant lidelse i et menneskes liv. Og her er det én ting som definitivt skaper mye stress og lidelse: hvis dette første chakra-syndromet går på autopilot, og du bare reagerer uten å tenke rundt disse tingene. Hvordan tror man da at man skal bli en mester i tilgivelse, for eksempel, hvis man ikke rydder opp i disse tingene først? Og til det er det en prosess man går gjennom.

Man trenger for det første å bli bevisst på hvorfor dette er et problem: hvorfor vi mennesker har blitt opplært til å identifisere oss med meningene og tankene våre, hvorfor det er denne stadige konflikten i samfunnet mellom ulike grupper som har ulike meninger. Så må man gjøre seg opp en mening: Synes man at det å leve et slikt liv er et godt og kjærlig og fredfullt liv? Eller ønsker man noe annet for seg selv? Ønsker man å kunne ha fred og anerkjenne at andre menneskers meninger, og mine meninger, kun er et verktøy, og ingenting vi trenger å identifisere oss med?

Og det er det som er problemet her. Ikke at mennesker har oppfatninger, meninger og trossystemer, men at mennesker på autopilot identifiserer seg med sine trossystemer og meninger. Det vil si: Hvis noen sier noe negativt om min mening, sier de noe negativt om meg. Det er det som er problemet her. Og det er slik mennesket blir preget inn i sin falske identitet og konstruktet. Det har vi snakket veldig mye om i tidligere episoder, da vi snakket om den ursjamanistiske veien mot enhet og spirituell oppvåkning. Og det er denne identifiseringen som er problemet.

Og bare se, kjære lytter, hvis du er litt modig: Legg merke til gjennom en dag eller to eller tre, når du møter mennesker eller situasjoner og reagerer negativt, og tenk gjennom: Ble det sagt noe som står i motsetning til mitt trossystem? I så fall, ja: Hvorfor identifiserer jeg meg med det trossystemet? Hvorfor tror jeg det trossystemet er meg? Slike spørsmål er starten på å begynne å deidentifisere seg fra sine meninger og sine trossystemer, og heller gjøre det de gamle grekerne gjorde når de diskuterte: Meningene var et verktøy de tok med seg inn i en diskusjon, der målet var å skape et enda bedre verktøy. Det vil si enda bedre meninger. Hva tenker du om dette, Amina?

Amina: Jeg tenker først og fremst at for den vanlige mannen i gata som ønsker å dykke inn i dette, kan et spørsmål fort komme: Ok, hvis jeg ikke er tankene og meningene mine, hvem eller hva er jeg da? Og hvordan jobber jeg videre med det? For der kan man sitte litt fast, kanskje?

Konstruktet og den falske identiteten

Pål-Esben: Ja. Og hvis du har vært med oss i episodene der vi snakket om Atman og Brahman og konstruktet, er dette et typisk eksempel på hvordan konstruktet viser seg i menneskehetens daglige liv. Konstruktet består av intellektet, av det vi identifiserer oss med, av egoet vårt, minnet vårt, erfaringene våre, traumene våre, alt vi har med oss. Alt dette kaller vi konstruktet. Når vi kommer inn i dette livet, når sjelen vår kommer inn i magen til mor, og når vi popper ut, er vi fortsatt veldig nær sjelen vår, og vår ekte identitet, som er relatert til sjelen vår, er fortsatt veldig tilgjengelig for oss. Selv om hjernen vår ennå ikke er utviklet til å kunne dele med andre mennesker det vi føler og erfarer, for det kommer senere. Og hva skjer så? Jo, mor og far og tante og onkel og alle rundt oss begynner denne fantastiske pregingsprosessen.

En liten kaffepause

Pål-Esben: Thank you very much, my wife. Jeg er heldig og serveres kaffe her, så jeg ikke sovner. Jeg tuller bare. Pregingen begynner veldig, veldig tidlig. Men av og til har jeg behov for litt økologisk kaffe. En veldig spesiell type kaffe som jeg bruker, som ikke har mold i seg. Som ikke har, hva er mold på norsk? Er det mugg?

Amina: Mugg, ja.

Pål-Esben: Problemet med mesteparten av kaffen du får kjøpt, er ikke koffeinet, men at den ofte har mye mugg i seg, som sprer seg i kroppen. Og da har jeg funnet en veldig spesiell kaffe som er muggfri.

Amina: Hva heter den, da?

Pål-Esben: Den er nydelig. Den kalles Danger Coffee.

Amina: Danger Coffee?

Pål-Esben: Altså, farlig kaffe. Det er en kar som heter Dave Asprey som har laget den, forløperen for Bulletproof og Bulletproof Diet. Men denne Danger Coffee, altså: hele bønner, som du maler selv.

Amina: Wow, altså … Pulsen din øker?

Pål-Esben: Pulsen min øker ikke. Med annen kaffe øker pulsen min. Nei, den er helt balansert. Så jeg har den lille koppen min. Se her, nå har vi rotet oss helt bort.

Amina: Ja, ja, men det er litt hyggelig med en kaffepause.

Pål-Esben: Det er så nydelig. Med litt stevia.

Amina: Med litt stevia, ja.

Pål-Esben: Om morgenen har jeg en slik liten kopp, og nakkehårene reiser seg. Det er så nydelig.

Slik trenes konstruktet

Pål-Esben: Ok, så vi snakket om konstruktet. Vi skal ikke diskutere hele teorien rundt konstruktet, men det begynner å trenes når foreldrene dine, onkel, tante og menneskene rundt deg begynner å si: Det er en mann, det er en kvinne. Det er bra, det er ikke bra. Sånn gjør vi i vår familie, sånn gjør vi ikke. Det er venn, det er fiende. Da begynner dette konstruktet å trenes, med meninger og trossystemer. Etter hvert begynner vi å identifisere oss med det trossystemet, som egentlig er vår falske identitet. Og etter hvert som dette preges, tror mennesket at det er den falske identiteten sin: Det tror det er konstruktet sitt, det tror det er tankene sine, følelsene sine. Det er dette som leder an til det voldsomme identifikasjonsproblemet menneskeheten har med sine meninger, tanker og trossystemer. Og da snakker jeg om menneskeheten her, siden stort sett alle i den moderne kulturen har fått preget inn et veldig forkvaklet konstrukt, sammenlignet med hvordan dette ble gjort i urkulturer som aboriginerne, som fortsatt var i nær kontakt med de naturlige rytmene og syklusene. De ble i takt med det.

Så kommer vi til vårt moderne menneske, som har dette konstruktet: Det tror det er tankene sine, det det tenker og føler. Og når en annen sier noe annet, eksploderer man. Man går fullstendig bananas, som en ren apekatt, og så setter man seg på Facebook og skriver alt dette vrøvlet. Det er den moderne primaten, som vi mennesker er. Det er årsaken til at dette får utvikle seg. For et utviklet menneske, hvis vi skal bruke et så enkelt ord på det, har kommet til det punktet der det fatter at det ikke er tankene og meningene sine. De er bare verktøy som endrer seg hele tiden, etter hvert som vi lærer mer, forstår mer og utvikler oss mer. Og man forstår: Om et menneske har andre tanker og meninger, har det ikke med meg å gjøre, og det har ikke med den andre å gjøre. Det er konstruktet som har noen ideer. Og når man kommer litt videre i dette og observerer hvordan konstruktene diskuterer med hverandre, lærer man å ta et steg tilbake fra galskapen, som bare blir verre og verre.

Fasitrytmene til Moder Jord

Pål-Esben: Men det er dette vi som sjamaner kommer tilbake til hele tiden, og det er hovedårsaken til at jeg mener at hvert menneske burde lære seg mer om hva virkelig sjamanisme er for noe. Og forstå hva Moder Jord virkelig er for noe. Og forstå hva disse rytmene og syklusene virkelig er for noe. Og etter hvert begynne å leve i takt og rytme med dem. Vi har hatt en episode tidligere i podkasten vår, i starten, der vi snakket om årstidssyklusene og det å observere Moder Jord gå i syklus fra vinter til vår, sommer og høst. Og tenke gjennom hvordan det er med oss mennesker, som har oppstått fra Moder Jord. For alt det du er, vannet du består av, karbonatomene du består av, alt du er bygd opp av, har ikke kommet fra løse luften. Det har kommet fra Moder Jord, Maha Terra. Alle byggestoffene du består av, det vil si alle rytmene dine, har oppstått fra Moder Jord. Og det er det vi som sjamaner lærer å se: Vi observerer fasitrytmene til Moder Jord. Og vi forstår at hvis rytmene våre skal bli friske, hvis vi skal bli lykkelige, hvis vi skal bli frydefulle, trenger vi å lære å gå i takt med de naturlige rytmene igjen.

Bort fra vår rølpemusikk og våre rølperytmer, som fører med seg sykdom, depresjon, aggresjon, fanatisme og alt som surrer og går i mennesket. Jeg karakteriserer det metaforisk som at det står rølpemusikk av mennesker som ikke har noe med sunne rytmer å gjøre. Det er definitivt ikke noe symfoniorkester. Men når man går ut til Moder Jord, ut til universet vi lever i, ut til solsystemet vårt, ut til galaksene våre, ut til disse mindre og større rytmene, og lærer å gå i harmoni med den musikken: Da endrer livet seg radikalt. Da endrer tankene seg radikalt. Vi tok et eksempel, tror jeg, i den episoden der vi snakket om at mennesker i dag vil ha sommer hele dagen lang, hver dag. Full action fra morgen til kveld. Men hva skjer når man bringer litt vinter inn i hverdagen sin, litt vår, litt høst, og rytmen endrer seg? Veldig fascinerende. Jeg synes dette er hyperfascinerende å observere, men også så frydefullt når man kommer til det punktet der man kan gå i takt med det. Vi legger merke til det hos studentene våre, som ofte kommer med veldig kaotisk musikk inn til oss: Etter hvert som de går gjennom utviklingsprosessen, ser vi at musikken og rytmene endrer seg så radikalt og blir mer harmoniske, som igjen fører til at mennesket har det bedre. Det har ikke så mye angst, frykt og aggresjon lenger. Da får man mer og mer mening og frydefullhet i livet. Det er relatert til de rytmene og syklusene vi snakker om nå.

Amina: Ja, det har vært en bratt læringskurve for meg også, dette med å forstå at alt er rytmisk, alt går i sykluser, alt er musikk, ikke minst. Å se hvilke settinger jeg setter meg selv i, hva jeg spiser, hvor jeg er i syklusen min: Alt dette har en påvirkning. Men det å gå i kontakt med de sunne rytmene, det forandrer livet, rett og slett.

Pål-Esben: Ja. Og for å kunne gå inn i de sunne rytmene, slik at de blir en del av oss, trenger vi først å bli bevisste på dem. Vi trenger først å vite at de er der. De fleste menneskene jeg møter, som ikke har noe med disse tingene å gjøre, ser litt dumt på meg når jeg begynner å snakke om naturen og sunne rytmer og musikk. De har ingen forståelse av eller grep om det, og de tror det er litt plem-plem, at jeg trolig har røykt et eller annet: Hva er det han snakker om? Men når vi bringer dem inn i den første erfaringen, gjennom et skogsbad, for eksempel, eller gjennom en utiseta-meditasjon, der de begynner å erfare disse tingene gjennom den erfaringsbaserte prosessen vår, da begynner de plutselig å si: Aha. Gjennom min erfaring begynner jeg nå å ha en idé om å forstå hva du snakker om.

Og når vi ser på rytmene vi lever under: Vi lever ikke bare under rytmene til Moder Jord. Vi lever under rytmene til planetene rundt oss, til solen, til galakser og så videre. Og det finnes flere lag utenfor galaksene våre, og alt det har sykluser og rytmer. Noen sykluser og rytmer er mye mer intensive for oss på kort sikt. Noen går over lang sikt, som denne syklusen der jorden går i ellipse rundt solen, gjennom hundretusenvis av år. Den påvirker ikke livet vårt med en gang, men den påvirker livet vårt radikalt over tid.

Hvordan forholder vi oss til de lange syklusene?

Pål-Esben: Og så kommer spørsmålet hos mennesker, slik jeg ser det: Ok, jeg forstår hvordan vi kan gå i synk med de naturlige rytmene, vår, sommer, høst og vinter. Jeg har en idé om hvordan det kan se ut når jeg bringer det inn i mitt liv. Jeg har en idé om hva de naturlige rytmene i Moder Jord og skogen er for noe. Jeg har en idé om hva som skjer med meg når jeg setter meg ut i skogen og går i kontakt med dem. Men Pål-Esben og Amina, hvordan skal jeg forholde meg til en 26 000-årssyklus og en 100 000-årssyklus, som vi nå begynner å kjenne virkningene av, gjennom at temperaturen på jordkloden vår øker, og mer ekstremvær og ekstremtemperaturer viser seg? Hvordan skal jeg forholde meg til det? Det er det jeg ønsker å prate litt om i dag.

Amina: Vær så god.

Pål-Esben: Sa du vær så god til meg?

Amina: Ja.

Pål-Esben: Vi spøker bare her.

Amina: Ja, ja.

Pål-Esben: Så hvordan gjør vi det i praksis? Slik jeg ser det, og du kan komme med dine ideer her tilbake, Amina: På en eller annen måte starter det med en forståelse av hva som er virkeligheten. Hvordan skal vi håndtere vårt eget første chakra-syndrom, dette venn-eller-fiende-syndromet, om vi ikke vet at det er der? Den første jobben vi må gjøre, er å undersøke litt selv. Og se: Er det virkelig slik? Er det noe som heter en 100 000-årssyklus? Er det slik med disse 26 000-årssyklusene? Har det noen innvirkning på temperatur og så videre? Da vil du finne nok informasjon, med disse iskjerneboringene, til å si: Ja, det er antakeligvis noe som er der. Så der starter det.

Og så er det: Hvordan går vi i harmoni med og tilpasser oss disse lengre syklusrytmene? Det er veldig vanskelig å tilpasse seg og gå i synk med større, lengre rytmer, som 100 000-årssyklusen, hvis vi ikke er i takt med de små rytmene som går over 24 timer og et år, dem vi finner igjen hos Moder Jord. Så jobben starter bestandig med de mindre, mer tilstedeværende rytmene til jorden, og med å se hvordan vi finner takt med dem. Og når vi har begynt å finne takt med dem, er neste spørsmål: Hvordan går jeg i takt med at verden, temperaturmessig og værmessig, blir mer og mer kaotisk, som et resultat av økt karbondioksid og temperatur? Hvordan forholder jeg meg til det? Det er det som er spørsmålet vårt her. Hvordan forholder du deg til det, Amina? Hva tenker du om det?

Amina: Det første jeg tenker, er kanskje å kjøpe litt lettere klær. Det kan jo være fint hvis jeg bor et sted der det blir veldig varmt. Litt humor rundt det. Men for min del kjenner jeg at jeg har mer og mer en tillit til livet, gjennom min egen prosess. Jeg kjenner at jeg på en måte er på rett sted til rett tid. Og jeg kjenner mer og mer at alt er ok. Men det er ikke noe man bare kan videreføre til den vanlige mannen i gata. Så der har kanskje du noen tips og triks?

Oppgjøret med frykten

Pål-Esben: Det er en uunngåelig del av en ursjamanistisk utviklingsprosess at man havner i den tilstanden du er i nå. Men det krever en utviklingsprosess der man har begynt å berøre det tidløse og romløse i seg selv. Begynt å avdekke hva man virkelig er for noe. For da er det absolutt ingenting å ha frykt for lenger. Da vet man at alt egentlig er perfekt som det er. Men det går ikke an å si til mennesker du møter på Rema at alt er perfekt som det er: Du kan bare slappe av og nyte det som er. Det er meningsløst. Det vil ikke ha noen betydning.

Så det første vi må ta et oppgjør med, er angsten vår og frykten vår for at ting ikke er slik vi ønsker at de skal være. Et eksempel: Man tenker: Å, herregud, nå går det ordentlig skeis med denne jordkloden. Alt går i stykker. Og nå blir det varmere og varmere, hva skal jeg gjøre? For plutselig er det 50 grader oppe i Norge, til og med, og da blir det så varmt, og da er alt et problem. Da slutter ting å vokse, og vi er sultne og har ingen mat, og alle disse tingene. Det er det man må ta et oppgjør med først: denne evige usikkerheten og frykten som vårt konstrukt, vår falske identitet, har når ting ikke er slik vi ønsker at de skal være.

Det hjelper lite å ønske at det ikke skal bli varmere i denne verden. Det vil være som spraymaling på rust. Det er som The Secret: å ønske det til universet, at nei, nå skal vi holde temperaturen, og den skal bli mindre. Det er selvfølgelig meningsløst. For temperaturen i denne verden vil øke mye mer enn den har økt så langt, helt til den når toppunktet. Og det er ingenting vi mennesker kan gjøre noe med. Vi kan selvfølgelig fremskynde dette med 100 år, 200 år, og vi kan holde igjen kanskje 50–100 år hvis vi gjør radikale endringer i hvordan vi forholder oss til utslipp og miljø og så videre. Selvfølgelig. Men vi snakker bare om 100–200 år her vi kan påvirke. Det kommer uansett.

Og når man anerkjenner det: Uansett hvor mye du vil at sommeren skal være slik hele tiden, for jeg liker sommer, jeg liker å bade, jeg vil at det skal være sommer hele året rundt, så hjelper det ikke mye hva du ønsker. For du vet at uansett hva du vil, kommer høsten, og etter høsten kommer bestandig vinteren. Og definitivt kommer våren, og først da kommer sommeren igjen. Uansett hva du tenker eller føler, hva du vil: Virkeligheten er virkeligheten, med sine regler, sine lover, sine rytmer, sine systemer. Og det er først når vi omfavner dem og aksepterer dem og slutter fred med dem som de er, at vi virkelig kan begynne å leve et liv som går i takt med dem, og som kan leve godt og frydefullt med dem.

Så det første er at man ser på angsten sin og frykten sin for at ting ikke er som man vil de skal være. Nå snakker jeg spesifikt om temperatur og vær og disse tingene. Krig og alle andre ting er et annet tema for en annen dag. Men la oss nå holde oss til ekstremvær og temperatur. Så nummer én er å se på frykten sin, og etter hvert forstå hvor frykten kommer fra. Frykten kommer fra tanken på at ting går skeis, og at jeg har frykt for det. Det vil si at du vil være i en evig kamp og en evig frykt når temperaturen øker for hvert år som kommer. Så det er det første vi ser på. Når vi starter en utviklingsprosess, er vi veldig observante på å identifisere hvor det er frykt. For frykt holder hjertet igjen. Det er klampen rundt hjertet, det er fengselet til hjertet.

Aminas vei ut av frykten

Amina: Ja, jeg har jobbet veldig mye med disse tingene. Jeg er en person som har hatt ekstremt mye frykt, ekstremt mye angst. Jeg hadde utrolig stor motstand mot endringer. Bare for kanskje fire–fem år siden hadde jeg stor motstand mot endringer i naturen også. Jeg var en person som likte vinter. Når solen begynte å komme: Å nei, jeg liker ikke sol, jeg liker ikke sommer. Sommer er hyggelig, men det er bare for lyst for en som tviholder på mørket, det destruktive mørket inni seg. Og mye frykt rundt møter eller regninger: frykt for å overleve i veldig mange aspekter av livet.

Og jeg har jobbet veldig mye med å akseptere verst tenkelige utfall. Det har i hvert fall fungert for meg. Jeg vet ikke om det er noe man kan råde andre til, men det har fungert for meg. Altså: Ok, hvis jeg ikke får beholdt leiligheten, fordi jeg ikke får beholde lånet i banken, ja, da må jeg bo i telt. Går det bra? Kan det gå bra å bo i telt? Det kan faktisk gå bra. Og her har jeg også hatt veldig stor støtte og hjelp i den ursjamanistiske utviklingsprosessen, som virkelig har hjulpet, med de ulike ritualene, de ulike healingformene, med runene og alt det vi har snakket om tidligere. Så der er jeg nok veldig privilegert på veien min, som har fått så mye god hjelp og støtte, og ikke minst i deg.

Men også dette med dødsfrykten: Kan det være ok å dø? Men da går vi enda et steg dypere inn i det. Så frykten for endringer: Kan den endringen være ok? Der kan man kanskje begynne med de små tingene i livet sitt. Man trenger ikke begynne med de største naturkatastrofene, men med de små tingene i livet. Ok: Å, jeg glemte å kjøpe melk på butikken, det er krise. Men kan det være ok? Kan vi lage en annen saus? Bare et banalt eksempel. Men å begynne med de små tingene i livet sitt kan kanskje være en fin måte å starte på.

Pål-Esben: Ja, definitivt. Og for de større tingene er det bestandig lurt å ha noen som hjelper: en terapeut, eller en guide, en lærer, en veileder, som vet hva vedkommende snakker om, og som kan geleide oss gjennom. For et av de mest utfordrende utviklingsstegene i et menneskes utviklingsprosess er å håndtere denne angsten og frykten for usikkerhet. Vi har snakket før i podkasten vår om urangsten, der alt starter fra. Men det er det første vi ser på: å håndtere angsten for at ting ikke er slik jeg ønsker at de skal være. Håndtere angsten for usikkerheten, at du ikke vet hvordan det er neste år, eller om fem år eller ti år. Sannheten er at det ikke er en kjeft som kan vite hvordan denne verden ser ut om ett år. Eller om ti år. Eller om hundre år. Absolutt ingen. Det er noe som vil utspille seg på bakgrunn av valgene menneskeheten tar, både individuelt og i grupper.

Men det som også er viktig å se, er at menneskeheten og menneskene i seg selv er utrolig oppfinnsomme. I forrige episode spurte du, tror jeg: Hva skjer når det blir istid? Dør alle menneskene? Vel, det har vært grupper av mennesker på denne jordkloden, som vi kommer tilbake til senere, som har overlevd under istiden uten problemer. Vi har overlevd ekstremheter, ekstreme tsunamier og så videre, gjennom å bo i byer under jorden og i fjellene. Vi har byer som har hatt mer enn 10 000 innbyggere, hele greia. Så menneskeheten er fantastisk til å kunne overleve hvis vi bare bruker energien vår på andre ting enn krig og ufrihet. Så jeg har bestandig håp på vegne av menneskeheten, siden vi har sett det før, for lang, lang tid siden, at dette er mulig.

Praktiske tilpasninger uten lidelse

Pål-Esben: Når det gjelder oss individuelt: Hvordan forholder jeg meg til at det blir varmere og varmere? Her i Tyskland var det stekende varmt denne sommeren. Når det begynner å bli 40 grader og mer, holder det ikke lenger at jeg bor i et hus av eik og leire. Etter en uke øker temperaturen her også. Da var det mer enn 30 grader på kontoret mitt, og jeg satt og peste. Da tenkte jeg: Ok, det er bra, Pål-Esben. Så hva gjør jeg for å finne en løsning på dette? Jo, jeg installerer aircondition.

Amina: Har du gjort det nå?

Pål-Esben: Nei, ting tar litt tid. Men jeg har tatt avgjørelsen om at selv i vårt hus er det nå på tide å begynne å planlegge aircondition. En varmepumpe, som både varmer om vinteren og kjøler om sommeren. En praktisk greie. Jeg må håndtere det, for det blir definitivt ikke noe kaldere. En annen ting, som vi var så vidt inne på forrige gang: Kanskje man ikke bosetter seg nær en elv som flommer jevnlig. Kanskje man går litt …

Amina: Eller kjøper hytte der.

Pål-Esben: Eller kjøper hytte der. Kanskje man er litt fokusert, hvis man skal flytte og bo et sted, på å tenke: Ok, hva skjer når vannet stiger et par meter eller to? Hva skjer når dette flommer over ekstremt? Hvordan bor jeg på et smartere sted, for eksempel? Og så videre. Hva trenger jeg å gjøre for å tilpasse meg det som er, uten å lide under det? Det er en aktiv handling vi snakker om her. For er man passiv til dette, vil man bare bli dratt med og ofte lide under det som foregår. Men er man aktiv i valgene sine: Hvordan forholder jeg meg først emosjonelt til det som skjer? Aksepterer jeg det som skjer? Og hvilke praktiske valg trenger jeg å ta for å forholde meg til det som skjer, uten at jeg trenger å lide under det? For det er ingen som sier at du må lide under de endringene som skjer.

Amina: Ja, for det som kommer til å skje, kommer til å skje, uansett hva det er.

Kunsten å bli en mester i endring

Pål-Esben: Korrekt. Det er det som er poenget her. Uansett hva du vil eller ikke vil, så vil det skje. Spørsmålet er: Er du villig til å tilpasse deg og leve i takt med endringene som skjer? Det er derfor jeg allerede for 20 år siden begynte å undervise studentene mine i kunsten å bli en mester i å gjøre endringer, og en mester i å kunne tilpasse seg utviklingsprosesser som skjer, for eksempel i samfunnet. Problemet, hvis man aldri har lært hvordan man gjør effektive endringer og effektive tilpasninger, er at vår falske identitet og konstruktet og egoet og kompani sier: Å nei, jeg holder fast i det som er, for enhver pris, for jeg frykter endring. Jeg frykter å justere. Så jeg tror at et menneske som forstår disse tingene, tenker: Wow, om jeg blir en mester i å gjøre effektive endringer og tilpasninger, vil det selvfølgelig kunne bety masse for livet mitt. Det var årsaken til at jeg endte med å skrive boken om de syv gullnøklene, som beskriver eksakt, på en måte du leser på et par kvelder, hvordan du kan bli en mester i å gjøre disse endringene på en frydefull og meningsfull måte. Og selv i dag, all den tiden etterpå, ser jeg at dette fortsatt er den viktigste egenskapen et menneske trenger å lære, i mine øyne. Og den er egentlig veldig enkel å lære; det er ikke noen komplekse greier. Kanskje har vi en episode litt senere, når vi er ferdige med å svare på alle spørsmålene til lytterne våre, der vi går inn i akkurat dette: hvordan man på en praktisk måte blir en mester i å gjøre endringer.

For i det samfunnet vi lever i, i dag, er det behov for en helt annen type endringsprosess og tilpasningsprosess enn for hundre år siden. I dag endrer alt seg. Er du regnskapsfører eller advokat i dag, eller har et annet slikt yrke, må man forvente at AI om fem eller ti år vil gjøre alle disse jobbene. Og hvis man har et slikt kontoryrke og ikke allerede nå er aktiv i å sette seg inn i hvordan man kan bruke AI som støtte i jobben sin, vil man komme til et punkt der man henger etter og får et stort problem. Det er en voldsom tilpasnings- og endringsprosess mennesker må inn i. Enten de vil eller ikke. Vil de ikke, får de et problem. De som aktivt gjør det, vil bestandig være vinnerne i dette.

Og AI, eller KI som det heter på norsk, er ikke noe negativt. Det er noe som kan hjelpe menneskeheten. Men med utviklingen, og den nye teknologien som kommer, er vi nå veldig kort unna at roboter blir tilgjengelige i hjemmene til mennesker. Da har man en idé om at visse ting vil endre seg mye mer radikalt enn de siste 10–15 årene. Og hva skjer når robotene kommer ut i samfunnet, når de begynner å ta over mye av det manuelle arbeidet man har gjort? Jeg gleder meg til å ha en robotgartner her. Det må være drømmen min: en Tesla-robot som ligger på knærne i hagen og tar ugresset mitt. Eller som kommer her og serverer meg kaffe når jeg har behov for det. Min Danger Coffee.

Å ligge fremme på bølgen

Pål-Esben: Men jeg har en hjerne og et mønster i meg som ser utvikling og endring, ikke som noe negativt, men som en mulighet. Jeg prøver å ta tak i mulighetene, og så prøver jeg hele tiden å tilpasse meg de mulighetene livet åpenbarer for meg. Helt siden jeg begynte å undervise da jeg var liten, og spesielt da jeg var 16–17 år og ble taekwondoinstruktør, har jeg hele tiden prøvd å bli en bedre pedagog. En bedre veileder. Jeg ser hele tiden på hvordan jeg kan hjelpe studentene og klientene mine til å få enda raskere og bedre resultater på kortere tid. Det har vært i hodet mitt hele tiden, og det gjør at jeg utvikler meg som pedagog, lærer og guide, kontinuerlig og radikalt raskt, måned for måned.

For det er en del av meg. I gamle dager gjorde man det på den tunge måten: å dra folk på helgeseminarer, på hotell. En gang i måneden måtte de reise og bruke penger, og så satt de på et hotell eller i et seminarlokale mens du snakket til dem, som er en av de mest ineffektive måtene å lære bort ting på. Og så tenker man: Det må jo finnes en mer effektiv måte å hjelpe menneskene i utviklingsprosessen deres på. Det må kunne gjøres på en bedre måte enn dette. Det er ren steinalder. Jeg husker at jeg allerede i 2001 hadde min første telefonkonferanse fra panseret på Mustangen min i Los Angeles, etter at jeg hadde vært på en stor greie der jeg sto og snakket foran ti tusen mennesker. Jeg satt der med GSM på den tiden, med et eller annet lydkonferansesystem, for video fantes ikke ennå, og folk hjemme i Norge hadde koblet seg på. Det var min første erfaring med å gjøre en så stor sending med lydkonferanse.

Og da hadde jeg allerede jobbet med Telenor, med å koble sammen flere hjem i ISDN-systemet, slik at jeg kunne undervise studentene mine. Allerede fra 1997 satt jeg med flere ISDN-telefoner som var koblet sammen, med seks, åtte, opp til seksten stykker, og underviste. Og på starten av 2000-tallet kom Voxwire, det første videokonferansesystemet jeg hadde. Jeg begynte å undervise med det allerede i 2004–2005, tror jeg. Da satt jeg der med ISDN-linjene mine, fire ISDN-linjer som jeg koblet sammen, og underviste studentene mine mellom live-seminarene. Og jeg så hvor mye mer effektivt det var å begynne å forberede menneskene med trening, og så kom vi og praktiserte på live-seminarene. Etter hvert har det utviklet seg til at vi i dag har moduler som er ferdig innspilt, der studenten går gjennom i sitt eget tempo, og der jeg og du som guide og andre lærere i Yggdrasil sjamanskole guider mennesket gjennom. Det er definitivt den mest effektive måten jeg noensinne har sett for å bringe mennesker gjennom en utviklingsprosess på lynkort tid. Og jeg er allerede fem år fremme i tid i det jeg holder på og styrer med nå.

Amina: Ja, hva gjør vi da?

Livets elv, Laguz og Wu Wei

Pål-Esben: Ja, det kan vi vente og se. Men det har ikke med at jeg er et bedre menneske eller et smartere menneske å gjøre. Det er fordi jeg, så lenge jeg kan huske, har vært i kontakt med disse rytmene vi snakker om. For meg er det som en følelse, i hvordan jeg underviser, som lærer og guide og veileder. Også da jeg skapte firmaene jeg hadde før jeg startet med sjamanisme, hadde jeg bestandig en følelse av hvordan det er å ligge fremme på bølgen og surfe fremme på bølgen. Jeg har bestandig ligget eksakt fremme på bølgen, uansett hva jeg har gjort, gjennom en følelse jeg har hatt, en indre tilstand. Jeg har aldri ligget bak bølgen eller foran bølgen, men akkurat på bølgekammen, på surfebrettet mitt. Det er en timing-følelse som kommer gjennom å være i dyp synk med de naturlige rytmene. Og det merker du i livet ditt også. I vår tradisjon kaller vi det livets elv, og det er dypt relatert til Laguz og til det taoistiske konseptet Wu Wei, som vi har snakket om. Det er en timing-følelse å flyte med disse naturlige rytmene. Og når vi mennesker lærer å flyte med disse rytmene, i denne livets elv, i Wu Wei, i takt med Laguz, da oppstår det dharmisk synkronisitet, der ting legges til rette for oss på den mest perfekte måten, som vi ofte ikke engang kunne drømme om før vi gjorde dette.

Slik har jeg levd livet mitt siden jeg var 16. Underveis hadde jeg et par runder med utbrenthet, fordi konstruktet mitt og primaten tok over og førte meg inn i det. Men selv der var jeg i synk med disse rytmene, med hensyn til å være i bølgen; konstruktet tok bare litt for mye over og fikk litt for mye makt. Jeg ville ha suksess og ville tjene masse penger, alle disse tingene vi drømmer om når vi er unge. Vi ville bli millionærer, hele gjengen. Og etter hvert, selvfølgelig, da jeg ble voksen og begynte å forstå ting, ble det fullstendig meningsløst; det har ikke hatt noe med livet mitt å gjøre de siste 20 årene. Men det var det som var en gang.

Så det vi snakker om her, Amina, er denne greia med at når vi lærer å gå i synk med disse rytmene, som er så mange og så fascinerende, etter hvert som utviklingsprosessen utvikler seg, da skjer det også radikale endringer i livet. Er det ikke slik?

Amina: Jo, definitivt. Jeg merker det selv mer og mer, hvor mye jevnere livet er å leve, og hvordan ting legger seg mer til rette. Ikke nødvendigvis fra intellektets ståsted, men bølgene blir uansett mindre. Det blir ikke så utfordrende å ri på dem. Jeg er fortsatt i en prosess selv og lærer mer og mer om dette for hver dag som går, og jeg er definitivt ikke ferdig utlært. Men det jeg kan si, er at det er en ganske frydefull måte å leve på. Og jeg merker at i de periodene der jeg virkelig kan hengi meg til livets rytme og disse bølgene, og ikke ha motstand mot den, lever jeg mye bedre. Mens de gangene jeg har motstand mot den og skal prøve å fikse og styre og ordne, havner jeg i lidelse. Så det har vært mye visdom jeg har hentet ut fra disse lidelsesperiodene også, som har vært viktig.

Pål-Esben: Ja, det er mye viktig der. Uansett hvordan vi har levd livet vårt, er erfaringene våre viktige. Og ingen tid er bortkastet; fra sjelens synspunkt er ingen tid bortkastet. Men vi kan alle komme til det punktet der vi selv tar roret og kontrollen over seilet i båten vår. Det er det vi snakker om her: at man, i stedet for bare å flyte med båten på havet og la vindene og strømmene styre hvor man havner, som er å følge konstruktet på autopilot, tar mer og mer av makten tilbake over sitt eget liv. Og da kan man mer og mer designe dette meningsfylte og frydefylte livet vi holder på å diskutere. Så, jeg tror jeg har vært veldig entusiastisk i dag, og da snakker jeg veldig raskt.

Amina: Det er fantastisk.

Perspektivet vi velger

Pål-Esben: Men dette er noe som ligger hjertet mitt veldig nært: å kunne hjelpe mennesker til å erfare disse rytmene, uansett om vi snakker om årstidsrytmer, eller om vi snakker om hundretusenårsrytmer, eller hvilken rytme vi snakker om, og lære prosessen i å gå i harmoni og takt med dem, i stedet for å kjempe imot dem. For rytmene og syklusene er hva de er, uansett hva vi vil eller ikke. Og jeg tror at hvis vi lærer om dem, og lærer hvordan vi finner musikken deres og bringer den inn i livet vårt, har det eksepsjonelt stor betydning for hvordan vi opplever livet vårt, og opplever, ikke minst, den verden vi lever i.

Jeg opplever verden vi lever i som den mest nydelige og fantastiske plassen av alle plasser. Jeg er stolt hver dag jeg får lov til å våkne opp og lukte på gresset og kjenne på bjørken min, og jeg er totalt begeistret over å få lov til å leve i denne ville, spennende og nydelige verdenen vi lever i. Det er ett perspektiv å se det og erfare det fra. Og så kan man erfare det som andre: Å, herregud, det er krig og ufred og alt dette, alt er forferdelig, nå går det til helvete. Det er et veldig spesifikt liv du lever med den måten å se det på, kontra et liv som jeg lever. Betyr det at jeg ignorerer at det er krig? Betyr det at jeg stikker hodet mitt i sanden og sier at jeg ikke vil at det skal være slik? Nei, det er hva det er. Og det er ingenting jeg kan gjøre noe med. Det jeg kan gjøre noe med, er å inspirere dem som ønsker å lytte til meg, og spre lyset mitt til Amina, og til deg, kjære lytter, og alle andre. Det er det jeg kan gjøre. Det er det jeg fokuserer oppmerksomheten min på. Og det er rimelig frydefullt i seg selv: å se de menneskene igjen, at de våkner opp.

Jeg hadde nettopp en samtale med en av studentene mine. Én gang i året har vi en retreat som heter Den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet, som vi har på fjellet noen dager. Og vedkommende var der for første gang, og har nettopp startet denne ursjamanistiske veien til enhet. For meg er det å ha disse samtalene med dem som erfarer dette for første gang, så vilt og hemningsløst. Jeg får fullstendig ståpels av å se hvordan livet så radikalt endrer seg, bortimot over natten: hvordan man ser livet sitt, hvordan man opplever verden og familien sin og alle disse tingene. Og det er gang på gang. Så for meg kan det ikke være noe mer meningsfylt å gjøre enn det å være den jeg er, på godt og på vondt, og prøve å inspirere flest mulig mennesker. Og det samme tror jeg står for deg og meg. Det gjør oss lykkelige.

Amina: Ja, virkelig. Det finnes ikke noe mer frydefullt enn akkurat det: å se mennesker blomstre.

Pål-Esben: Og det jeg skulle frem til her: Alt er avhengig av hvilket perspektiv vi selv velger å se livet og verden og den virkeligheten vi lever i, fra. Vi kan se det fra et konstruktivt, oppbyggende perspektiv, eller vi kan velge å se det på autopilot fra et veldig destruktivt perspektiv. Og det som er en god nyhet, er at man selv kan velge perspektiv. Men man kan ikke bare endre fra fryktperspektivet til det frydefulle perspektivet over natten. Det er det vi kaller den første delen av denne ursjamanistiske, dyptgripende utviklingsprosessen.

Tips til hypersensitive: pusten

Pål-Esben: Så, helt på tampen, tenkte jeg at vi skulle si noen ord til dem som er hypersensitive. For i forrige episode nevnte vi litt av utfordringene med å være hypersensitiv i dette kaoset vi lever i. Og vi tenkte at vi skulle gi deg et par tips, om du som lytter, eller noen du kjenner, er veldig sensitiv og hypersensitiv. Nå snakker vi veldig mye om det som har med emosjonell hypersensitivitet å gjøre, og det vi også kan kalle ESP-hypersensitivitet, altså ekstrasensorisk persepsjon: at man for eksempel har utfordringer med å være med mennesker, sitte på bussen, at man kjenner energien til folk, tankene, følelsene, og føler seg tynget ned av disse tingene. Det er eksempler på hypersensitivitet. Og hva er det første tipset vi kan gi til noen som sliter med dette? For det er en god del av studentene våre som kommer til oss med disse utfordringene. Og hvis vi bare skal gi noen korte tips, og ikke gå inn i en prosess rundt det: Hva er det første tipset, Amina?

Amina: Oi, ja.

Pål-Esben: Som man kan starte å gjøre i dag.

Amina: Som man kan starte å gjøre i dag, hvis man er hypersensitiv? Det første jeg tenker på, er jording, som en del av det. Og nå er det klart: Jeg hadde flere verktøy jeg kunne pekt på, som jeg har med i sekken, fra den ursjamanistiske utviklingsprosessen. Jeg har blant annet brukt sitrin, krystallen sitrin.

Pål-Esben: Ja, og for ikke å snakke om hvordan vi bruker runene og alle disse tingene. Men hvis man ikke har noen av disse verktøyene: En av tingene som gjør at man mister kontrollen i sin hypersensitivitet, er at man ikke er i balanse med seg selv. Det sier seg selv. Så trening i hvordan man finner senter og balanse, vil være noe alle kan begynne å trene på. Hvordan trener vi på å komme i senter og i balanse og bli mer koherente i oss selv? Jo, det kan vi trene på ulike måter, og en av favorittmåtene mine er å lære å bruke pusten. En av de mest effektive måtene å bringe oss tilbake til senter på, når vi er i ulage, i en ukontrollert emosjonell tilstand, er å bruke pusten.

Man har hørt at hvis man hyperventilerer, hvis man går inn i en hyperventilasjon, så brukte man i gamle dager en papirpose som man holdt over munnen og nesen, slik at man fikk i seg mer karbondioksid og nesten sloknet. Det er selvfølgelig en meningsløs måte å håndtere hyper, hyperpusting …

Amina: Hyperventilering.

Pål-Esben: Hyperventilering. Nei, det er ikke slik man gjør det. Den enkleste måten, hvis du har noen som sliter med hyperventilering, er å gå bort til dem, be dem legge den ene hånden på nedre delen av magen, så legger du din hånd oppå deres hånd, og så ber du dem puste i takt med at du fører hånden din sakte inn og ut. Sakte, avbalansert pust, som er styrt av deg selv og den andre, er den enkleste måten å bringe deg tilbake ut av dette ekstreme, ut av hyperventileringen. Men hvis du sliter med det selv, ikke hyperventilering, men at du er ustabil: Da handler det om å lære å bruke dyp, sakte pust. I India, på sanskrit, heter det pranayama: hvordan man bruker pust til ulike ting.

Og det som er nøkkelen med sakte og dyp pust, og da snakker jeg om maksimum 70 prosent, du trekker ikke 100 prosent inn, maksimum 70 prosent av maks: Når du puster dypt og sakte, aktiverer du den parasympatiske delen av nervesystemet ditt, vagusnerven i hovedsak, som gjør at hele systemet roer seg ned. Og for å kunne aktivere vagusnerven på best og enklest mulig måte med pust, er nøkkelen at du puster ut litt lenger enn du puster inn. Det har de funnet ut aktiverer denne vagusnerven og den parasympatiske, avslappende delen av kroppen.

Så det å trene på pust gjennom dagen: Man starter med å trene på at man trekker pusten inn i kanskje tre sekunder, og så puster man ut i fire–fem sekunder. Det kan man gjøre når som helst gjennom dagen: Man kan stoppe opp og puste inn, helt til det naturlige stoppet, og puste ut litt lenger. Etter hvert kommer man opp i at man kan puste inn i seks sekunder og ut i åtte sekunder. Med trening gjennom noen uker puster man inn i 15 sekunder og ut i 30 sekunder. Og eksperter gjør én syklus i minuttet med å puste inn og ut. Har du kommet opp til 15 sekunder inn og 30 sekunder ut, er du rimelig ekspert. Og da holder det bare med et par slike pust for at du kommer i senter og tilbake til deg selv.

Men man må øve litt på dette. Man starter bare med å legge seg ned på sofaen, og så puster man inn og ut, legger kanskje hånden på magen, og så teller man én, to, tre, fire inn, og én, to, tre, fire, fem, seks ut. Og så trener man gradvis. Og hvis man er villig til å trene og blir dyktig til disse tingene, er det en av de enkleste, billigste, letteste og raskeste måtene å bringe seg tilbake til seg selv og senter på. Så det er første tips, som alle kan gjøre noe med. Og du har sikkert selv merket hva som skjer når du får kontroll på pusten. De fleste mennesker puster og hyperventilerer hele tiden i brystet. Hvor lang er cirka den naturlige pustesyklusen din nå?

Amina: Jeg vet ikke. Men jeg vet at den har blitt mye bedre, og at det fungerer veldig godt for meg å bruke pusten på den måten, ikke minst hvis jeg ligger på gresset eller i skogen. Det er en turbomotor for min del, å koble meg til Moder Jord samtidig.

Pål-Esben: Så jeg tipper at syklusen din kanskje ligger på rundt et minutt, inn og ut i løpet av et minutt, og da er man der. Man trenger ikke gå til to–tre minutter og slikt; det er for de ekstreme. Noen går enda lenger, men da må du trene lungene dine på en eller annen måte, og det er ikke det vi er ute etter.

Bach-blomsteressenser, aromaoljer og sitrin

Pål-Esben: Så nummer én er kontrollert pust. Nummer to, som også virker veldig sentrerende og balanserende, er for eksempel å bruke Bach-blomsteressenser, og spesielt Rescue Remedy. Hvis man virkelig har utfordringer med disse tingene, tar man et par dråper i vannflasken sin, eller et par dråper på tungen, med Rescue Remedy. Eller så har du også Bach-blomsteressensen Walnut, som også er veldig sentrerende for tredje chakra. For ukontrollert hypersensitivitet er også et tredje chakra-problem: Tredje chakra har ansvaret for å si nei og sette grenser på disse tingene, og er vekteren til hjertet. Det er også noe mange har positiv erfaring med. Og du finner også aromaoljer, hvis man liker dem, med økologisk olje av virkelig høy kvalitet, som Young Living og doTERRA, ikke slike greier du kjøper på bensinstasjonen, men ordentlig olje, som lavendel og ting og tang, som kan bidra til å roe ned.

Det du snakket litt om i starten: En stein som har en veldig sentrerende effekt, spesielt hvis du henger den foran tredje chakra, altså foran solar plexus, er sitrin. Og den er spektakulær. Da trenger man å få tak i en sitrin som er ekte sitrin, siden veldig mye billig sitrin på markedet er bestrålt sitrin, som ikke er sitrin i det hele tatt. Ofte når du går på alternativmesse og kjøper en billig sitrin, en sitrin til 50 kroner, skal jeg nesten garantere deg at du ikke har noen ekte sitrin. For sitrin er en av de dyreste krystallene du kan få tak i; en liten stein koster ofte flere hundre kroner. Og man trenger ikke ha en gigantisk sitrin, men man trenger en av veldig god kvalitet, som er ekte sitrin.

Det man gjør, er at man renser sitrinsteinen. Og det er mange måter å rense den på. Man kan holde den under kaldt, rennende vann fra springen i et minutts tid; det vil være en veldig god rensing av steinen. Man kan legge den under solen en dag, eller under månelys en natt, eller man kan grave den ned i jorden et døgn, eller man kan gjøre energetiske renseritualer for steinen. Det er mange måter. De må renses.

Amina: Vil de ulike måtene man renser den på, ha ulik kvalitet på renselsen?

Pål-Esben: Ja, selvfølgelig. Men man gjør det man har tilgjengelig. Og etter hvert vil man lære hvordan man virkelig gjør en dyp, energetisk rensing av dette; det finnes metoder man lærer. Men til å begynne med holder det med kaldt, rennende vann, cirka et minutt. Og steinen må renses hver dag på samme måte, siden den suger til seg en del lavfrekvent energi. Så henger man den foran tredje chakra i renset, og helst aktivert, tilstand. For normalt er bergkrystaller og vanlige krystaller, som du kjøper i krystallbutikken din eller av alt det som finnes på internett, steiner som selvfølgelig er urenset, men som også ligger i en sovende tilstand.

Amina: Hvordan aktiverer man den, da?

Pål-Esben: Da må man inn i en sjamanistisk utviklingsprosess. I Yggdrasil sjamanskole har vi for eksempel egne måter å vekke opp krystallene til sitt fulle potensial på. Men da trenger man en innvielsesprosess, og det er en helt annen sak. Så når man starter med dette, er det viktig at man renser krystallen. Om man har en ekte, ren sitrinkrystall, helst av AA- eller AAA-kvalitet, og renser den, kan man henge den i en pose foran solar plexus. Det vil hjelpe til å balansere dette tredje chakraet, og også ta opp en del av den lavfrekvente energien som kommer inn mot systemet, slik at den ikke slipper direkte inn i kroppen din. Så det er altså et verktøy som kan brukes, som et eksempel. Og selvfølgelig, som du sa i starten: Alt som har med jording å gjøre, å holde rundt trær og alle jordingsmetodene som finnes der ute, kan jo også hjelpe. Men dette er metodene vi snakket om nå, som en som ønsker å begynne å eksperimentere med dette, kan starte med umiddelbart.

Søk hjelp som gjør deg selvstendig

Pål-Esben: Og her vil jeg også oppfordre: Hvis man sliter med hypersensitivitet, og man lider under det, er det ingen skam i å søke hjelp fra en kvalifisert healer, sjaman og så videre. Men jeg anbefaler at du finner noen som kan lære deg hvordan du fikser dette selv, og ikke noen som skal fikse det for deg. For da er du plutselig avhengig av noen som skal fikse det hele tiden: Du har et problem, og så må du tilbake og tilbake. Da er du ikke selvstendig. Da finner du noen som kan hjelpe deg med hvordan du gjør det selv. Det er i hvert fall slik jeg ser det. Og hvis noen snakker om beskyttelse hele tiden: Det har vi snakket om tidligere, og å beskytte seg hele tiden gjør deg bare svakere og svakere. Det er noe vi definitivt ikke anbefaler her. Vi trenger å trene opp systemet vårt så det blir sterkt nok, sentrert nok, balansert nok til at det kan stå som eika i stormen. Da er vi der. Så det var for å lukke gestalten fra den forrige episoden her, med å gi deg også noen tips, siden vi åpnet temaet hypersensitivitet forrige gang.

Avslutning og en cliffhanger

Pål-Esben: Ja, dette har vært en spennende episode, som vanlig. Vi synes i hvert fall det er spennende, og utrolig, utrolig viktig. Så jeg håper, kjære lytter, at du tenker litt på disse tingene og grunner litt på dem. For det har definitivt stor betydning for et menneskes liv om man går i takt og rytme med syklusene, eller om man ser dem som en fiende og et problem. Det er slik det er. Har du noen visdomsord på tampen, eller er det andre ting du har på hjertet?

Amina: Jeg tenker at vi har snakket om, i de to siste episodene nå, at vi står i store endringsprosesser, og hvordan vi tar fatt på disse endringene så godt vi kan, og også forstår hvorfor det er så vanskelig å skulle endre seg. Her vil jeg virkelig anbefale å klikke hjem de syv gullnøklene og begynne å lese den, for den kan være en virkelig, virkelig god hjelp til å stå stødigere i seg selv som menneske i den tiden vi lever i nå, og generelt egentlig. Så det er en anbefaling på tampen her.

Pål-Esben: Og neste gang skifter vi takt igjen, og da kommer vi inn på et helt annet tema, som for mange vil oppleves som både spennende og vilt. Ja. Eller skal vi la dem vente? Jeg tror vi lar det henge som en cliffhanger. Men da vil kanskje du som lytter tro at han Wanvig og hun Amina har blitt litt sprø. For da skal vi bevege oss inn i et felt som er mer spektakulært og vilt.

Amina: Ja, det kan du trygt si.

Pål-Esben: Jeg tror det kanskje vil føre med seg noen reaksjoner. Men det er et utrolig spennende tema.

Amina: Ja, veldig, veldig.

Pål-Esben: Det er ikke et tungt tema, som det vi har snakket om nå, som er litt tungt. Det er litt mer av den ville og spennende sorten.

Amina: Ja, vi må ha litt av det også.

Pål-Esben: Ja. Så tusen takk for at du er med oss så langt i podkasten, kjære lytter. Det setter vi veldig stor pris på. Og vi setter også veldig stor pris på tilbakemeldinger, feedback, likerklikk og hva det nå måtte være. Og ikke minst: Om du har spørsmål vi skal ta opp i podkasten, setter vi bestandig pris på å få dem. For neste gang starter vi med neste spørsmål vi har fått fra lytterne, som lurer på dette, la meg si, veldig fascinerende temaet.

Amina: Ja, og med spørsmålene vi får av dere, og ønsker til temaer, åpner vi opp helt nye rom. Så her kan vi virkelig dra den helt ut. Vi har fortsatt plass til å bruke flere episoder på spørsmål dere har, eller temaer dere ønsker å vite mer om. Så skriv det gjerne som kommentar inn på Spotify her, eller så finner dere oss på Instagram og Facebook, eller dere kan sende via hjemmesiden vår.

Pål-Esben: Og Amina spurte meg her for ikke så lenge siden: Pål-Esben, er det begrensninger på hva du ønsker å diskutere, eller er du villig til å diskutere absolutt alt? Og da sier jeg til Amina: Her er det hanskene av. Jeg er villig til å diskutere hva enn det måtte være, så lenge det ligger innenfor noenlunde etiske rammer, selvfølgelig. Men jeg er villig til å diskutere hva mine tanker og følelser er. Og det er du også, Amina. Så la oss skifte gir neste gang.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Da skifter vi gir, og så får vi se hvordan det blir. Så takk for nå. Takk for at du er med meg på disse samtalene, Amina, det setter jeg veldig stor pris på.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Takk. Og tusen takk til deg, kjære lytter. Da håper jeg at vi høres, og ses, i neste episode, som kommer om nøyaktig én uke. Så ha det riktig bra så lenge!

Amina: Ha det bra.

Reisen til Selvrealisering

Kursomslaget til Naturens vei til frihet og selvrealisering med skog, tromme og ulv.
Gratis nettkurs

Naturens vei til frihet og selvrealisering

Ingen forkunnskaper · Tilgang med én gang

Nysgjerrig på hva ursjamanisme egentlig er, bak mystikken og misforståelsene? I dette korte nettkurset forteller jeg om min egen vei fra skeptisk sivilingeniør til lærer i ursjamanisme, og gir deg en første innføring i det jeg underviser i: hva sjamanisme og ursjamanisme er og ikke er, hvordan ritualer og runemagi brukes i praksis, og hvorfor lengselen etter vekst er så viktig for et godt liv.

Du får tilgang med én gang etter påmelding. Du får også nyhetsbrevet mitt en gang iblant, og kan melde deg av når du vil.

Mer fra samme tema