Episode 10 – Gaia: Sjelenes Eliteuniversitet – En dyptgående samtale om livet som sjelens treningsarena

Da Pål-Esben var i starten av sin ursjamanistiske utviklingsreise, sa han til guiden sin at han ville flytte til et sted med sol og strand, der han ville bli lykkelig. Guiden bare flirte og spurte om han virkelig trodde at han ville bli lykkeligere, når han tok med seg den samme bagasjen uansett hvor han var. Senere, da han lå paralysert på sofaen med en depresjon ingen behandling hjalp mot, sluttet Pål-Esben fred med den, tok frem Netflix, og det begynte å snu.

I denne tiende episoden fortsetter Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, med den niende av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: å bli en mester i å forstå og leve ut din sjels ønsker og livsmisjon i denne inkarnasjonen. De ser nærmere på hvordan sjelen kommuniserer med oss gjennom primærfølelsene, hvorfor jordkloden er eliteuniversitetet for sjelene, og hvordan du kan finne veien ut av nummenheten. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Pilar 9, fortsettelsen: hvorfor sjelen har deg og ikke omvendt, og personlighetens lysprisme, som sjelen setter opp før fødselen
• Hvorfor kjernen i karakteren din ikke kan endres, og hvordan læretemaene dine viser seg i utfordringene du møter
• Sjelens språk, primærfølelsene, og hvorfor du trenger et speil for å skille lidenskap fra avhengighet
• Aminas jag etter å selge og flytte, Pål-Esbens drøm om sol og strand, og hvorfor bagasjen alltid blir med deg
• Gaia som eliteuniversitetet for sjelene, og å aldri mer føle seg som et offer
• Mer enn 100 diagnoser og en behandlingsresistent depresjon: å slutte fred med sykdommen i stedet for å kjempe mot den som en fiende
• Nummenheten som samfunnets folkesykdom, og hvordan ekte takknemlighetsøvelser vekker primærfølelsene igjen
• Hvorfor det ikke finnes snarveier, fra nivåene i et dataspill til spirituelle lærere på TikTok, og valget mellom tivoli og alvor

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: den niende pilaren

Pål-Esben: Ja, da ønsker vi hjertelig velkommen til en ny podkastepisode. Og som vanlig er det meg en stor glede å ha deg med meg, Amina, for det hadde vært kjedelig å bare ha monolog her. Jeg setter veldig, veldig stor pris på at vi har et samarbeid her, for det liker jeg også. Hjertelig velkommen, Amina.

Amina: Tusen takk, og i like måte, Pål-Esben. Jeg tror dette blir bedre når vi er to.

Pål-Esben: Det tror jeg også. Vi har nå kommet et stykke ut i podkasten vår, og vi har så langt hatt fokus på å introdusere deg og din unike utviklingsreise fra kaos, smerte, lidelse og angst, som vi diskuterte i de første to episodene, der du fortalte litt om historien din og hvor du startet. Og så har vi begynt å snakke om hva som skjedde i starten av din dyptgripende utviklingsreise som sjaman i Yggdrasil sjamanskole, der vi har dekket noe av grunnlaget for hva som er fundamentet for den eksepsjonelle utviklingen og veksten du har gått gjennom på så kort tid. Vi har lagt veldig stor vekt på De 9 pilarene for å finne Hjertets vei – den ultimate veien til lykke, mening og sjamanistisk magi.

De ni pilarene i tilbakeblikk

Vi har gjennom de siste podkastene diskutert disse 9 pilarene, som starter med nummer 1: å bli en mester i takknemlighet. Nummer 2: å bli en mester i å tilgi deg selv og andre. Nummer 3: bli en mester i fysisk, emosjonell og spirituell selvregulasjon, som er en spennende ting i seg selv. Nummer 4: bli en mester i å bygge et sunt verdisystem og en sterk personlig karakter. Nummer 5: bli en mester i å se at glasset er halvt fullt. Nummer 6: bli en mester i å helbrede ditt allmektighetssyndrom. Nummer 7: bli en mester i å helbrede perfeksjonisme, som jeg tror jeg hadde litt gøy med da vi snakket om det. Nummer 8: bli en mester i å forstå naturens helbredende rytme, hva det er for noe. Og det vi har kommet til nå, som vi startet med i forrige episode, er den niende pilaren, som på den ene siden er den vanskeligste å forstå, men samtidig den mest spennende. Og det er nummer 9: bli en mester i å forstå og leve ut sjelen din sine ønsker og livsmisjon. Til syvende og sist er det jo dette det handler om, Amina: hvorfor sjelen vår kommer inn i denne inkarnasjonen, i denne kroppen. I dag skal vi dissekere dette litt mer og gå videre på det vi snakket om i forrige episode. Og hvis du som lytter ikke fikk med deg den, anbefaler jeg å høre gjennom den før du hører videre i denne, siden vi ikke repeterer så mye av det vi snakket om forrige gang. Så hva tenker du om dette, Amina?

Amina: Superspennende. Sjelen – det kan høres ut som et veldig simpelt ord. Ja, sjelen er et stort og flott og fint lys på en måte, men det er jo så mye mer enn det. Jeg husker i begynnelsen av min reise at jeg tenkte at jeg forsto hva sjelen var, og så har jeg skjønt mer og mer: Oi, dette er jo så mye mer enn det jeg noen gang kunne forestille meg. Og underveis har det kommet mange spørsmål: Hvor er det sjelen egentlig kommer fra? Hvordan vet man at man har kontakt med sjelen sin? Dette med læretemaer og så videre. Så jeg har litt spørsmål på lur her i dag, som jeg tenker at kanskje også lytterne vil dra nytte av.

Pål-Esben: Totalt briljant.

Amina: Ja. Hvis man tenker på sjelen, dette med å komme nærmere sin sjel og sitt hjerte på en spirituell vei: Hvordan kan et menneske vite om man har kontakt med sjelen sin? Sier den «hei, hallo», eller er det noen andre tegn man kan se etter?

Sjelen har deg – ikke omvendt

Pål-Esben: Ja, det er et briljant spørsmål, for sjelen har et veldig arketypisk, veldig konkret språk, som det egentlig er veldig vanskelig å gå glipp av. Men før vi kan få grep om det, trenger vi å forstå hvordan dette fungerer. Og før jeg svarer på spørsmålet, vil jeg si et par ord om sjelen vår og dens inngang i denne materielle verden. Disse 9 pilarene som vi har snakket om i de tidligere episodene, er altså grunnlaget og fundamentet for et menneskes dyptgripende utviklingsprosess. Og bare gjennom å jobbe med og utvikle hver av disse 9 pilarene er det umulig at et menneske ikke blir lykkeligere og friskere og skaper et mer meningsfullt liv. Det er det vi kaller grunnlaget her.

Og hvis noen snakker om sjel, er det ofte en misforståelse ute og går: Vi tror at sjelen er der ute. Altså: «Jeg har en sjel.» Det er feil. Sjelen har deg, for du er inne i sjelen der du sitter i dag, Amina. Du sitter inne i sjelen din – sjelen din er ikke der ute. For sjelen din er denne gigantiske energistrukturen som vi diskuterte i forrige episode. Den er bundet, den er ikke uendelig, men hvis vi mennesker skal ha et bilde på hvor stor den er, vil jeg si størrelsen på solsystemet vi lever i. Det er en gigantisk sak. Og den er dypt, dypt koblet med skaperkraften som har skapt alt, og den er ikke bundet av tid og rom. Så den vet eksakt hva den er for noe, den vet eksakt hvordan alt henger sammen, og den vet eksakt hva som er viktig å gjøre for at sjelen skal gjennomgå sin evolusjonsprosess.

Naturen som læremester: alt er evolusjon

For vi som sjamaner går ut og studerer naturen for å finne ut hvordan ting fungerer og henger sammen i denne verden. Og med det mener vi ikke bare å studere hvordan gresset gror, og trærne, og fuglene kvitrer, og hvordan bekken renner. Vi studerer også dette fra et høyere perspektiv: gjennom evolusjonen til jordkloden, hvordan universets evolusjonsprosess er, og hvordan ting henger sammen. Og da kan vi si at absolutt alt – hvis du tar utgangspunkt i det mange kaller big bang, der de tror at det er starten på universet, noe det definitivt ikke er, men som moderne forskning tror er et big bang; det er en helt annen historie bak starten, og den skal vi snakke om i en senere episode. Men hvis vi studerer universet og alt som er inkludert, jordkloden også, ser vi at alt handler om evolusjon. Og det er også naturen til sjelen vår. Den ønsker å evoluere – og det var et godt drag, dyslektikeren kom over ordet sitt! – altså å gå gjennom sin evolusjonsprosess. Og det gjør den gjennom å erfare fra forskjellige perspektiver.

Lysprismet: personligheten sjelen valgte

Så du kan si, hvis jeg tar deg som eksempel her, Amina: Da sjelen din var i sin fulle tilstand, før denne inkarnasjonen, bestemte den seg: Ok, jeg ønsker å erfare en begrenset tilværelse fra et bestemt perspektiv. Og den legger da fokus, så hardt fokus, mot et punkt. Det punktet er det som utvikler seg og manifesterer seg til din fysiske kropp, til din personlighet, til din karakter og så videre. Men det skjer inni sjelen din, ikke utenfor sjelen din. Så det er litt annerledes enn man tror. Og når sjelen setter opp det vi kan kalle sitt perspektiv, som den ønsker å erfare fra – det kaller vi altså læretema, vi kan kalle det så mange ting – så er det den har kommet her for å lære og erfare, allerede satt opp før du inkarnerer. Og for å kunne hjelpe deg, eller hjelpe seg selv, siden du er sjelen din, til å erfare fra bestemte perspektiver, setter sjelen også en spesifikk personlighet, karakter, disposisjon og så videre allerede fra starten, før den første celledelingen skjer i mors mage.

Og den karakteren, den personligheten, de kvalitetene og de disposisjonene kan vi si at sjelen erfarer den materielle verden gjennom, som et lysprisme. Du har sikkert sett på skolen, i gamle dager, da vi var unge eller yngre, at vi kjørte lys gjennom et glassprisme – og ut kommer alle disse lysstrålene i forskjellige farger. Det er det som er clouet med at vi har en karakter, en personlighet, disposisjoner og kvaliteter: Det er sjelens lysprisme, som den erfarer den materielle eksistensen fra, fra veldig bestemte perspektiver.

Kan karakteren endres?

I gamle dager, da jeg var mye yngre, hadde jeg bestandig en tro på at det gikk an å endre og utvikle et menneskes personlighet og karakter. Allerede den gangen jeg trente taekwondo og kampkunst, og læreren min var veldig opptatt av dette med etikk og å bygge verdisystem, tenkte jeg at det må jo gå an å kultivere disse verdiene hos alle mennesker. For jeg trodde at det var noe som kunne formes, noe som kunne endres grunnleggende. Erfaringen gjennom nå 40 år – siden jeg begynte som taekwondolærer, 40 år altså, nå kan man begynne å kalkulere, begynne å bli hundegammel – er at jeg hele tiden har hatt troen på at det må gå an å kultivere og utvikle et menneskes karakter og personlighet og alle disse tingene. Og svaret etter alle disse årene er: Ja, du kan sette visse filtre på det, slik at det uttrykker seg i en materiell verden som noe finere, noe hyggeligere, noe bedre. Men kjernen er det ikke mulig å endre.

Det ser vi veldig enkelt når man går gjennom personlighetsutvikling med mennesker, og de lærer for eksempel om De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, og alt er så fint, og de blir hyggeligere og hyggeligere å ha med å gjøre for familien sin og ungene sine. Men med en gang de blir presset litt, kommer kjernen opp til overflaten – den kjernen som sjelen har med seg inn for å lære ut fra. Og det er totalt spektakulært, egentlig, hvordan det virker. Din karakter, som du bringer med deg inn, den er der. Når du kommer inn i denne verden, blir den preget og forsterket i visse retninger. Og min oppgave – og også din, siden du er lærer – er å hjelpe et menneske tilbake til sin fundamentale karakter, der alle disse pregningene, alt dette ramlet og våset, som smerte og lidelse og frykt, som har blitt preget inn i oss og som vi har opplevd gjennom traumer, blir skallet av. Slik at den ekte karakteren, personligheten og disposisjonen til sjelen får lov til å komme opp til overflaten. Og da starter den virkelige utviklingsprosessen.

Barn er forskjellige fra fødselen

Så når vi starter her, har vi dette perspektivet med oss, et veldig bestemt perspektiv. Og det ser vi allerede når barn blir født. Selv om det er samme mor, selv om det er samme far, selv om de er tvillinger, ser du ofte at barn har veldig forskjellig personlighet og karakter allerede fra start. Så du som mor kan kanskje si noen ord om dette, Amina?

Amina: Ja, mine barn er to helt forskjellige barn, som har samme foreldre og samme oppvekst. Jeg og pappaen til barna mine har hatt litt diskusjoner rundt dette, for han tenker at den ene er litt mer lat enn den andre, fordi den andre løper ti ganger rundt huset før vi er kommet inn, mens den ene egentlig bare vil rett inn og legge seg og slappe av litt. De er veldig forskjellige. De har forskjellig humør og forskjellige måter å reagere på. Jeg som astrolog har selvfølgelig sett på dette fra tidlig av: De er ikke like. De skal ikke være like. De har mange like læretemaer, men også mange ulike læretemaer.

Pål-Esben: Og her kommer man inn på tvillinger også, som egentlig har samme fødselskart – man er født på samme minutt – og som fremdeles kan arte seg forskjellig. Ja, ofte er det slik. Av og til er de veldig like, men ofte er det veldig forskjellig. Da kan man si: Hvis astrologi hadde vært 100 % korrekt, hadde de vært helt like. Men astrologi er bare en del av dette spillet. Det er et verktøy, men det er mye mer komplekst enn det astrologi kan vise. Så det er ganske spennende å se. Når jeg forholder meg til veldig unge barn og treffer dem, observerer jeg karakter, personlighet, talent og så videre. Da får du et innsyn i hva sjelen deres har kommet her for å erfare gjennom – altså lysprismet deres.

Læretemaene avdekkes i utfordringene

Og så utvikler livet seg slik at de møter forskjellige holdeplasser med utfordringer, på godt og vondt. Veldig få av de utfordringene er satt opp på forhånd, men det lysprismet vi erfarer dem fra, er satt opp på forhånd. Så kunsten er å se hvilke perspektiver vi kan endre og gå gjennom og lære og vokse gjennom. Da viser det seg at læretemaene til en sjel, til et menneske, er veldig enkle å avdekke. For når du møter utfordringer i livet ditt, noe som er vanskelig, har du garantert et læretema som sjelen din har kommet hit med og er nysgjerrig på: hvordan du kan håndtere det, hvordan du kan vokse ut av det, hvordan du kan endre perspektiv på det, som vi diskuterte mye i forrige episode. Og for meg som veileder og guide er dette totalt spektakulært, når man ser dette spillet, fordi det egentlig ikke er veldig komplisert. Det som er komplisert, er menneskets ego, intellekt, karmiske minne, pregning og så videre, som stritter imot, som sier: «Nei, det vil ikke jeg. Det er skylden for dette. Nei, dette er forferdelig. Herregud, hvorfor skjer dette med meg?» Det er vi drillet inn i gjennom oppveksten, gjennom pregningene våre. Men det er egentlig bare å blokkere oss fra noe som egentlig er særdeles spennende og verdt å engasjere seg i å forstå.

Slik som du gjorde. Du kom fra en veldig, veldig vanskelig bakgrunn, der det var rimelig kaotisk på alle områder. Og så startet det å skifte, fra lidelse til at det ble mer spennende. Kan du fortelle litt om hvordan du opplever overgangen her? For det er jo akkurat samme lysprisme som sjelen din har kommet her for å lære ut fra. Men du endret perspektiv. Du opplever det samme, men du erfarer to forskjellige ting.

Verden endret seg ikke – filteret mitt gjorde

Amina: Ja, og det å finne ord på det er en kunst. Det jeg begynte å merke, var at da jeg begynte å endre på autopiloten min, da jeg utvidet måten jeg så verden på og forsto meg selv på, gjennom den ursjamanistiske utviklingsprosessen, alt jeg lærte om innvielser, alt jeg møtte på der – så merket jeg at jeg opplevde at verden endret seg. Verden ble et lysere sted å være. Jeg opplevde at ting var annerledes. Men verden er jo egentlig ikke annerledes. Det er jeg – altså mitt filter, mine briller – som har blitt annerledes. Og denne dypere, dypere delen som jeg har fått kontakt med de siste årene, gjør at jeg kan oppleve vanskelige ting, men på samme tid ha det bra. På samme tid, kall det å ha et godt syn, men ha kontakt med noe som er mye, mye dypere.

En annen ting er når jeg kjenner at oi, nå begynner jeg å gå nedover en dal – der det kanskje har vært litt mye impulser, kanskje noe har skjedd, og det begynner å kjennes litt mørkere ut. Da tenker jeg ganske fort: Oi, ja, men verden har ikke endret seg – det er meg. Hvilket perspektiv er jeg på nå? Hvor er jeg i spillet her? Ok, jeg har blitt dratt litt for langt ned. Det jeg sier til meg selv i dag, er at jeg begynner å tro på illusjonen av at alt er jævlig og ikke bra. Det er så lett å bli revet med av alle de vanskelige tingene i livet hvis man ikke er obs på det. Men litt tilbake til spørsmålet ditt: Det å kunne erfare livet gjennom det perspektivet, de linsene jeg har blitt introdusert for og fått dypere kontakt med de siste årene, har virkelig vært en game changer. Det gjør at jeg har et solid anker i meg selv, uansett hva som skjer. Og så kan jeg selvfølgelig ha en dag der jeg glemmer meg litt, og så: Ja ok, jeg kan jo gå på det perspektivet. Det er også en kunst å bli kjent med – litt prøving og feiling der også. Så ja.

Slik skaper vi en bedre verden

Pål-Esben: Ja, og det er ingenting som bare kommer av seg selv, slik som dette. Det er noe man trenger å trene på. Men det finnes systemer der man kan trene inn dette på veldig kort tid, slik at man blir i stand til å erfare og se ting fra andre perspektiver, fra et metaperspektiv, slik at man kan bruke sin frie vilje og si: Ok, hvordan ønsker jeg å reagere på det som skjer med meg? I stedet for å si «hvorfor skjer dette med meg», tenker man: Ok, hva kan jeg lære av dette? Og det er en ganske stor endring.

Jeg får ofte spørsmål fra mennesker jeg møter: Hvordan kan vi skape en bedre verden? Verden vår er jo så kaotisk, og det ser ut som den blir mørkere og mørkere, med mer og mer krig og ufred og polariteter. Hvordan kan vi skape en bedre verden? Vel, den eneste måten vi kan skape en bedre verden på, er å gå inn i oss selv og bli en bedre versjon av oss selv. For gjennom at vi blir en bedre versjon av oss selv, gjør vi én ting som også påvirker verden rundt oss: Når vi endrer perspektiv, når vi får dypere innsikt, når vi kommer nærmere hjertet vårt, vil det utstråle til menneskene rundt oss. Dette er den eneste måten vi kan skape en bedre verden på. Og det ser man for eksempel i en familie, som er en miniverden, som du har erfaring med. Det er jo helt hinsides.

Amina: Ja, det er helt hinsides, og det er noe av det mest interessante jeg har opplevd på min vei, blant annet med barna mine. Jeg har jobbet med meg selv og hatt fokuset på meg selv – ikke slik at jeg ikke skal ha fokus på barna mine, men på å fylle nok lys inni meg selv og tre ut av alle de lagene jeg ikke er eller ikke trenger å være. Og da ser jeg at de også endrer seg. Det er som om deres filter også på et sett endrer seg. Jeg ser det også med familien min. Moren min, som har begynt på sin egen selvutviklingsvei, en åndelig utviklingsreise, har begynt å endre perspektiv på måter jeg aldri trodde var mulig. Og for noen måneder siden var jeg på besøk hos pappa. Han liker å fortelle ting han har innsett – han kommer fra Libanon, så han snakker litt gebrokken – og så kom han til meg og sa: «Den ekte religionen i verden, jeg tror det er kjærlighet.» Og så sa jeg: «Ja, det var ikke så dumt tenkt, det.» Han liker å snakke om de filosofiene han har. Jeg ser at de begynner å endre seg, og det er veldig interessant.

Sjelens språk: primærfølelsene

Pål-Esben: Interessant. Det er en misforståelse vi har i vår verden i dag, at mange tror de skal endre verden rundt seg. Men bare det å prøve å endre andre mennesker, endre hva det skal være, er veldig vanskelig. Det vi bestandig kan gjøre, og som vi har 100 % makt over, er oss selv. Og det handler også om sjelen vår sin ferd her, når vi begynner å se en av læreoppgavene vi har, som vil ha stor betydning for et menneskes liv.

Det du spurte om i starten: Hvilket språk har sjelen? Hvordan kan vi vite om vi lytter til sjelen vår, om vi gjør det sjelen vår ønsker – altså det du egentlig ønsker – eller om det er ego, frykt og så videre som styrer oss? Det er spørsmålet her. Og det er egentlig veldig enkelt, for sjelen kommuniserer med oss som fysiske vesener gjennom det som kalles primære følelser. Og primære følelser er igjen relatert til hjertet. Eksempler på primære følelser er lidenskap, ydmykhet, kjærlighet og så videre.

Amina: Og takknemlighet også, kanskje?

Pål-Esben: Takknemlighet, ja, og så videre. Og hengivenhet. Denne typen emosjonelle tilstander som kommer ut fra det som har med hjertet å gjøre. Så sjelen kommuniserer med deg via primære følelser. Det vil si at når du lever ut noe i livet ditt på bakgrunn av lidenskap, er du garantert i kontakt med sjelen din. Jeg har allerede tidlig, av en eller annen årsak, helt fra jeg var liten, forstått at det eneste jeg ønsker å engasjere meg i, er det jeg har lidenskap for. Det har gjort at stort sett alt jeg har gjort, har jeg lyktes med. Og med en gang jeg prøver meg på noe som er egostyrt og kontrollstyrt og fryktstyrt, går det skeis.

Så sjelen kommuniserer med deg med primærfølelser, via hjertet ditt. Og du engasjerer deg i impulsene fra sjelen gjennom at du velger temaer, områder og prosjekter i livet ditt som er relatert til primære følelser – lidenskap, hengivenhet, frydefullhet, det som virkelig er meningsfullt for deg. Når du så gir tilbakemelding til sjelen gjennom at du lever ut lidenskap i det du gjør, begynner sjelen å kommunisere enda tydeligere og klarere med deg. Utfordringen er at vi mennesker er opplært til ikke å lytte til hjertet vårt. Vi er opplært til å lytte til kontroll, frykt, «jeg har ikke nok, jeg må ha mer» – det har med overlevelse å gjøre, med å få det slik jeg vil ha det. Altså veldig intellektuelt, egostyrt, karmisk minnestyrt. Og desto mer vi lever ut livet vårt basert på disse impulsene, desto mer avkoblet er vi fra sjelen. Da lytter man til det som kalles sekundære følelser, og tar valg basert på det.

Så når et menneske spør meg: «Er det rett å gjøre for sjelen min?» – da stiller jeg spørsmålene: Ja, synes du dette er gøy? Synes du dette er meningsfullt? Har du lidenskap for det du gjør? Og hvis de sier et rungende ja, sier jeg: Da har det definitivt med sjelen din å gjøre. Definitivt. Umulig at det ikke har med sjelen å gjøre. Men problemet er at vi går til en jobb vi kjeder oss i, og bare er der for å tjene penger til å overleve. Det er definitivt noe som kan gjøre oss syke, siden det ikke har noe med sjelens lidenskap og ønsker å gjøre. På den måten kan man sjekke om prosjekt A, B, C og D man har i livet sitt, passer til sjelen sin.

Lidenskap eller avhengighet? Speilet avgjør

Amina: Er det ikke veldig lett her for mange å mikse lidenskap og avhengighet? Fordi man føler seg dratt mot noe som egentlig ikke er bra for en. Er det en liten kode man kan knekke der, for å se om man lurer seg selv?

Pål-Esben: Vi har ikke kommet her for at det skal være enkelt. Jordkloden Gaia er eliteuniversitetet for sjelene i dette universet – en av de mest komplekse, vanskeligste og mest krevende plassene for en sjel å inkarnere på. Det vil si at det ikke er noen nybegynnersjeler eller uerfarne sjeler som kommer hit. Det er de beste av de beste. Og da er det klart at ingenting er lekende lett. Så hvordan kan vi analysere om dette er styrt av kontroll, frykt og ego, kontra om det er styrt av hjertet? Vel, det er ikke alltid så enkelt å gjøre selv, siden vi er subjektive overfor oss selv. Så hvis man ønsker å gå den veien, anbefaler jeg bestandig å sørge for at man har et speil. Det vil si en terapeut, lærer eller veileder som har greie på disse tingene, slik at man kan speile dette og se hva som er hva, til man lærer: Det var hjertet. Det var lidenskap. Det var kontroll.

Det er det samme som når vi kommer inn på temaer som intuisjon. Hvordan vet du om denne magefølelsen din kommer fra egoets kontroll og frykt, kontra om den kommer fra hjertet? I starten er dette veldig vanskelig. Da trenger man et speil, en lærer, en veileder som kan hjelpe deg å sortere hva som er hva. Samme greie når man har såkalte spirituelle erfaringer. Hvordan vet man om det er underbevisstheten, dens programmer og bilder som kommer opp til overflaten, eller om det er reelt – et lysvesen, en engel, den spirituelle erfaringen man har? Det kan man ikke vite før man har et speil som kan hjelpe deg å sortere, til man lærer vibrasjonen: Aha, det er typisk slik et lysvesen kjennes. Aha, det er typisk hvordan egoet og intellektet fungerer når det popper opp bilder. Det er ikke noe man så enkelt kan finne ut av selv. Det er derfor man trenger en mentor, veileder, terapeut – noen som holder deg i hånden gjennom en slik prosess. Ellers kan det ta så uendelig lang tid. Det holder ikke å gå på YouTube og se x antall YouTube-videoer og håpe at man finner ut av det, eller å lytte til podkasten vår 15 ganger, eller andre podkaster. Det kan man bli inspirert av. Man kan bli inspirert og motivert, men den virkelige utviklingsreisen starter den dagen man har et speil, der man får sorteringshjelp og noen til å ta deg i hånden – en kompetent guide. Vi var gjennom noen slike erfaringer i starten, vi også, Amina.

Flyttejaget: en referanseerfaring

Amina: Ja, det har vært noen ganger der jeg har tatt noen valg og så har sagt: «Du, Pål-Esben, jeg følte liksom at dette var hjertet og sjelen – men var det egentlig det?» Og da har vi snakket om hva som egentlig skjer. Jeg husker i fjor: Jeg var veldig opptatt av at jeg måtte selge og flytte fra leiligheten min, jeg måtte gjøre ditt og datt, og hadde bestilt meg en reise – det var et veldig jag. Og jeg tenkte at dette var sjelen min som presset på: Nå skal vi videre i verden. Da du geleidet meg litt tilbake til meg selv der, husker jeg at jeg spurte deg: «Men hvor er det den energien kommer fra, da?» Og da sa du noe – jeg husker ikke helt hva det var, men det var tematikk rundt frykt, eller «demoner», et eller annet jeg sto i på den tiden. Jeg husker ikke helt, for det har skjedd så mye det siste året. Men da du sa det til meg, fikk jeg en erfaring av hvordan frykten min kjennes – at jeg har dårlig tid, at jeg må forte meg, at det er noe jeg mister, noe jeg går glipp av hvis jeg ikke gjør disse tingene. Så jeg fikk en veldig viktig referanseerfaring på hvordan det føles.

Pål-Esben: Korrekt. Det som er viktig, er disse referanseerfaringene, der man kjenner følelsen, vibrasjonen, til hva som er hva. Det er som når vi er små barn: Gjennom erfaring og veiledning må vi finne ut av: Ok, her er en penn. Nei, det er en bil. Og etter hvert kjenner vi igjen disse bildene, disse vibrasjonene, og vi husker at ok, det er ditt og det er datt. Her også er det sorteringshjelp som trengs.

Gresset er ikke grønnere: bagasjen blir med

Og det som ofte er fellen for oss mennesker, er at vi tror at gresset kan være grønnere på andre siden, og at vi har behov for noe mer enn det vi har i dag. Jeg skal ta et eksempel. Da jeg var i starten av min ursjamanistiske utviklingsreise, bodde jeg her i Tyskland, i en by som ikke akkurat var oppløftende – en mørk, tung by. Det er altså ikke en plass som er så fin å bo. Så sier jeg til guiden min på den tiden: «Nei, jeg liker ikke å bo her. Jeg vil flytte til et sted der det er sol og strand og bla, bla, bla, og der vil jeg bli lykkelig.» Og han bare flirer til meg. Så sier han: «Så du tror virkelig, Pål-Esben, at om du flytter til Hawaii eller Bahamas eller Bali eller et av disse stedene du snakker om – tror du virkelig at du blir et mer lykkelig menneske?» «Ja», sier jeg, «ja, det tror jeg.» Da sier vedkommende: «Ja, men forstår du ikke at du tar med deg akkurat samme bagasjen uansett hvor du er? Og tror du ikke det er bedre å løse opp bagasjen her og nå, på et sted der du får impulser og er trygg nok til å legge fokus på dette og løse opp den bagasjen? For den dagen du løser opp den bagasjen her, kan du bli lykkelig uansett hvor du bor, Pål-Esben.» Det var jo interessant.

Så flukt er noe som bestandig må ses på med klare øyne. Og jeg sier ikke at det er feil å gå bort fra ting man mistrives i. For eksempel: Er man i en relasjon som er virkelig destruktiv, er det klart at man ikke trenger å sitte i en destruktiv relasjon og lide. Da går man ut av relasjonen. Det er ikke det vi snakker om. Har du hatt et hus der det har vært mugg og alle disse tingene, er det noe annet. Men akkurat der du var da dette skjedde, var utfordringen …

Amina: Jeg får lov til å si alt. Jeg er en ganske åpen bok.

Pål-Esben: Ja, vi må bare passe på her, så vi ikke glir for langt inn i det som er personlig. Det som var utfordringen på den tiden, var at du var overalt. Vi kaller det ADHD-greiene – at man skal hit og dit. Og i virkeligheten var det du hadde behov for, sentrering, jording, balansering og å komme ned på bakken. Det var bakgrunnen for at jeg stilte deg spørsmålet: Hva vil skje nå, når du starter en flytteprosess og salgsprosess og så videre? Da vil du bli giret opp de neste 6–12 månedene, for det tar minst så lang tid å flytte og komme i orden igjen. Er det det du har behov for, Amina? Så spurte jeg: Tror du ikke det er bedre at vi nå fortsetter prosessen med å roe ned stresset, slik at vi kan begynne å tenke klart, og at du får nok ro og balanse, sentrering og jording, slik at vi kan gå i gang med de kinkige frykttemaene du hadde på den tiden? Og så sa jeg: Kan du ikke tenke gjennom dette, Amina, og så tar du et valg? Men ta et valg basert på hjertet ditt, ikke på hva intellektet ønsker å gjøre. Og så gikk du hjem og tok ditt valg. Det var historien.

Amina: Det var historien. Jeg husker alt det der – jeg har god hukommelse.

Pål-Esben: Og dette er ting det ikke er lett å finne ut av selv. For én ting er at vi har lyst på ting, eller sier at å, det er det som er rett for meg. Det betyr ikke at det har noe med hva du har behov for akkurat nå. Ofte har situasjonen vi er i, og det vi opplever – selvfølgelig med en god del unntak – med ting å gjøre som vi har for å lære, erfare, vokse ut av, forstå og få innsikt i. Det er slik dette henger sammen. Veldig, veldig spennende. Og spesielt spennende når man begynner å få grep om det etter hvert, når man har fått trent litt. Er ikke det spennende?

Amina: Veldig, veldig spennende.

Pål-Esben: Veldig, veldig spennende. Og det betyr ikke at livet er en dans på roser, for man møter seg selv i døra jevnlig. Dette er et eliteuniversitet, og det blir aldri enkelt.

Aldri mer offer

Amina: Nei. Og det er noe som har forandret livet mitt utrolig mye: at jeg genuint aldri lenger føler meg som et offer, at livet er imot meg, uansett hva som skjer. For det kan være lett å tenke, hvis man går en selvutviklingsreise, en spirituell utviklingsreise: «Ja, men nå har jeg endret på det og det, nå gjør jeg mye bra her.» Og så skjer det plutselig noe i den ytre verden, eller man blir syk, eller det ene eller det andre – og da er det så veldig lett å si: «Ja, men nå har jeg jo gjort det, og det, og det. Hvorfor er verden imot meg?» Men slik som der jeg er i dag, kjenner jeg at uansett hva som skjer, føler jeg aldri at det handler om at jeg har gjort noe feil, eller at det er noen som skal straffe meg, eller at nei, jeg fortjener jo ikke å oppleve noe vondt nå – jeg har jo kontakt med sjelen min og hele pakken. Det er et veldig befriende filter, en veldig befriende integrert del i meg. Jeg tror ikke at jeg fortjener noe bedre enn noen andre bare fordi jeg gjør ting som er gode for meg, eller fordi jeg går min sjels vei. Hvis jeg forklarte det på en god nok måte.

Over 100 diagnoser: fiender eller drahjelp?

Pål-Esben: Det er ikke så enkelt å forklare disse tingene. Men hvis vi ser det fra et ørneperspektiv, mener jeg bokstavelig talt at din sjel, sjelen til deg som lytter, min sjel – alle sjelene som er kommet inn på denne jordkloden – er kommet til en av de aller, aller mest komplekse og vanskelige og utfordrende plassene å inkarnere på i hele vårt univers. Det er grunnlaget her. Det vil si at livet aldri vil bli enkelt. Det er ikke laget for at det skal være enkelt. Og den dagen vi anerkjenner det, skifter vi perspektiv og sier: Ok, hvis livet ikke er laget for å være enkelt, hva handler det om da? Jo, det handler om hvordan vi lærer å vokse ut av utfordringene vi blir møtt med i livet. Om det har med parforhold å gjøre, eller med helse, eller med hva det enn måtte være.

Jeg kjenner igjen dette fra meg selv også. I gamle dager har jeg slitt med mye sykdom. Jeg har mer enn 100 diagnoser fra leger – stort sett alt er feil med meg, hele greia. Tidligere kjempet jeg mot alle disse sykdommene. Jeg så sykdommene som fiender: Hvorfor er dere der? Nå gjør jeg så mye, nå gjør jeg alt med kostholdet mitt, jeg bruker millioner av kroner på klinikker for å få hjelp, og jeg gjør alt som står i min makt – altså massivt, massivt – men fortsatt blir jeg ikke frisk. Hvorfor skjer dette? Jeg forstår at man ser disse problemene som fiender. Men etter hvert begynte jeg å våkne opp og se at dette ikke er fiender. Dette er noe jeg ønsker å benytte som en brekkstang for min vekstprosess: i å forstå ting, i å forstå menneskets biologi, hvordan energisystemet henger sammen, hvordan sykdom oppstår, hvordan jeg analyserer rotårsaker. Det gjorde at jeg begynte å ta utdanning innen funksjonell medisin, og jeg holder på å pusle litt med en doktorgrad i funksjonell medisin akkurat nå. For det gir meg en mulighet og et puff til å lære og vokse. Og den gangen jeg endret dette perspektivet – fra at mine x antall sykdommer eller diagnoser var fiender, til at de er der for å kunne hjelpe meg i sjelen min sin vekst- og utviklingsprosess – da endret ting seg ganske radikalt. Veien til å bli frisk gikk også mye raskere, fordi det plutselig ikke var så mye behov for alt dette lenger. Så nå holder jeg på å se om jeg kan reversere visse DNA-mutasjoner jeg har. Det er veldig, veldig spektakulært, det jeg holder på med nå, for å se om jeg klarer å endre det – for da vil det ha stor betydning også for mange av mine klienter og studenter. Det er det som driver meg, det jeg synes er spennende. Jeg bruker utfordringene mine, problemene mine, smerten min, hva det enn er for noe. I stedet for å si «stakkars meg, hvorfor skjer dette med meg», tenker jeg: Ok, hvordan kan jeg få drahjelp av dette?

Å slutte fred med det svarte hullet

Og det betyr ikke at det er enkelt bestandig. Av og til går jeg ned for telling, jeg også – spesielt den siste gangen jeg gjorde det. Jeg har en diagnose som er som «major depression disorder», altså verste form for depresjon, men den ble gjort verre av en bipolar type 2 med irregulær syklus, som ingen fant ut av og ingen forsto gjennom mange, mange år, og hva jeg enn gjorde, kom jeg ikke ut av det. Så jeg hadde et problem med at jeg plutselig hadde to-tre dager der jeg var klar i hodet, og så kunne jeg ha ukevis og månedsvis der jeg var helt paralysert i det dype, svarte hullet. Og det er selvfølgelig horribelt når man erfarer slike ting. Jeg kjempet mot det: Hvorfor skjer dette med meg? Jeg har jo gjort så mye. Ingen kan hjelpe meg, ingen medikamenter – behandlingsresistent i tillegg; hva de enn gjorde, hjalp det ikke. Og jeg ligger på sofaen og er helt paralysert og lider: Hvorfor skjer dette med meg?

Så går det opp et eller annet lyn i hodet mitt, der jeg ligger i offermentalitet, og jeg tenker gjennom livet mitt og sier: Stort sett alt i livet mitt er bra. Jeg har et sted å bo, jeg har nok mat på bordet, jeg har en partner som elsker meg, og jeg har en jobb som jeg elsker. Det vil si at 90 % av livet mitt er topp. Og her ligger jeg og legger merke til de 5–10 % som ikke er bra, og så gjør jeg hele livet mitt til dritt. Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Jeg gikk gjennom noen runder med meg selv der, og etter hvert tok jeg en avgjørelse: Det er ok å være paralysert. Det er ok å ligge på sofaen og ikke kunne røre meg. Men jeg kan finne en tilstand der jeg i hvert fall er nøytral, der jeg tar frem Netflix og hva det måtte være, og sier: Ok, kroppen min kan ikke røre seg, jeg kan ingenting gjøre, men jeg slutter fred med det. Og da, i stedet for å slå meg selv med pisken fordi jeg ikke er produktiv i dag og ikke får gjort det jeg har lyst til, tok jeg frem Netflix og kompani og tillot meg selv å ligge der og ikke gjøre noe. Det verste er at Netflix er glitrende. Og jeg lærte å slutte fred med disse tingene. Det var en av de vanskeligste tingene jeg noensinne har gjort i dette livet, akkurat denne perspektivendringen i den dypeste lidelsen. Og det betyr ikke at det er enkelt, eller at alle bare får det til slik – men poenget er at det er mulig.

Og det som skjedde etter det, var magisk. I stedet for å se depresjonen som fiende, tenkte jeg: Ok, hvordan kan jeg begynne å anerkjenne dette og slutte fred med det? Og da startet det plutselig en kreativ prosess i meg, der jeg begynte å se på helt andre løsninger for depresjon enn jeg hadde gjort før. Da kommer jeg inn i et spor som til slutt fører til at jeg er fullstendig fri fra en slik diagnose – noe som egentlig er umulig sett fra moderne medisin. Ja, det er selvfølgelig en ekstrem sak, det jeg snakker om her. Jeg sier ikke at alle som er deprimerte, er i stand til å gjøre disse tingene, for det finnes mange forskjellige former for depresjon. Men det å miste håpet, og det å kjempe mot sykdom som om den er en fiende – det er ikke veien jeg ville gått. For hvis legen eller psykologen eller psykiateren ikke kan hjelpe oss, tikker hjernen min slik: Da ser jeg på andre ting. Og siden jeg er veldig holistisk, finnes det en løsning på det meste av det vi har utfordringer med. Det er litt av min historie rundt slike ekstremsituasjoner i mitt liv.

Motstanden som skaper lidelsen

Amina: Det er veldig spennende og veldig inspirerende å høre på, og jeg håper det inspirerer flere. For når man gir slipp på den motstanden … Man kjemper ofte så veldig imot, om det er sykdommen eller det som skjer. Og jeg har kjempet og jeg har kjempet og jeg har kjempet, jeg har hatt slik motstand: «Nei, det skal ikke være sånn, jeg vil ikke ha det sånn, det kan ikke være sånn.» Og jo mer motstand, jo mer lidelse. Det å komme til det punktet der man bare gir slipp på motstanden, er min erfaring også – det nærmeste magi man kommer, omtrent. Og den utviklingen som skjer etter det, alt som åpner seg når man klarer å gi slipp på den forestillingen man tror livet skal være. For ofte holder man fast i en eller annen forestilling, og da ser man ikke helt realiteten for hva den er. Det er det samme med de menneskene som er veldig inne i dette med manifestering, som sier at «sånn og sånn skjer med meg, men jeg kan ikke bruke de ordene, jeg kan ikke si det høyt». Og så: «Ja, men det er jo realiteten.» «Nei, jeg kan ikke si det, jeg kan ikke snakke om det, for da manifesterer jeg enda mer av det.» Vi må kanskje se realiteten for hva den er først, og så kan vi se hvordan vi kan løse det. Jeg liker dette med å kalle en spade for en spade: Ok, dette er virkeligheten – og hvordan forholder jeg meg til virkeligheten på en bedre måte?

Synkronisiteter og sjelefamilien

Pål-Esben: Og det som ofte skjer når man runder gestalten når det gjelder sykdom: Den dagen man slutter å se dette som fiender, starter en kreativ prosess i oss. Den gjør at visse synkronisiteter og hendelser ofte vil oppstå på tidslinjen vår, der vi kan finne mennesker, hjelpere og informasjon som kan bringe oss videre. Så lenge vi sitter fast i lidelsen, er vi fullstendig blokkert. Når vi begynner å åpne opp og går i kreativ modus, skjer disse tingene – for det er også gjennom design fra sjelen, og gjennom hvordan universet og de grunnleggende mekanismene i universet vårt virker. Slik har det i hvert fall vært med meg. Og med deg?

Amina: Ja, med meg også.

Pål-Esben: Nå kommer jeg inn på dette med menneskene som hjelper oss – sjelefamilie, sjelevenner, tvillingsjeler. Det er kanskje noe vi kan ta opp i en annen episode, for det er også kjempespennende hva som skjer når man begynner å gå sin sjels vei, og hvilke mennesker man møter på veien. Da blir man lenket inn i synkronisiteter, synkrone hendelser som oppstår, og vi kan også diskutere i en episode hvordan det virker. Men dette er litt av grunnlaget for at det skal kunne skje: Så lenge vi er opphengt i våre sekundære følelser, som frykt, hat, sjalusi og disse tingene, er vi mer eller mindre blokkert. Når vi begynner å åpne oss opp og relatere oss mer og mer mot hjertet, lytte mer og mer til impulsene fra sjelen vår, som er relatert til primære følelser, og begynner å leve ut det – da begynner endringen å skje.

Amina: Ja, veldig spennende. Veldig, veldig spennende. Jeg har masse, masse historier å fortelle fra det også, for jeg møter flere og flere fra sjelefamilien, og det er veldig gøy.

Pål-Esben: Bra. Vi fortsetter med spørsmålene. Nå tok det jo lang tid med det første der. Har du flere spørsmål på lager, da?

Nummenheten: samfunnets folkesykdom

Amina: Jeg har jo alltid det. Et annet spørsmål, som kanskje noen kan undre seg over. Jeg møter ofte folk som er trukket mot det alternative, en alternativ vei, det spirituelle og metafysiske, men som føler seg numne: «Jeg vet ikke hva jeg liker, jeg vet ikke hva jeg har lyst på. Liker jeg høyre, eller liker jeg venstre?» Hvis man ikke har en anelse om hva ens livsmisjon er – man vet ikke, man har ikke det navigasjonssystemet som skal til for å følge det man liker og hva lidenskapen deres er – hvordan kan man da bli bedre kjent med det?

Pål-Esben: Det er også et veldig, veldig godt spørsmål. Åtte av ti som kommer til meg, er numne. De aller fleste av dem er numne, og det er ikke fordi det er noe spesielt med dem, men fordi verden vi lever i, består av numne mennesker. Med nummen mener jeg at man har veldig lite kontakt med sine primære følelser. Vi ser dette lille barnet, når det er ungt, som kaster løv opp i luften og bare fryder seg og hyler over dette løvet. Så ser vi, når det blir 15 år eller før det, at dette er borte. Det er ingen genuin fryd over noe som helst lenger. Det er som om vi blir bortimot numne roboter som skal fungere i et samfunn. Og jeg spør ofte mennesker som kommer til meg, for eksempel i utbrenthet: Kan du gi meg ti ting – skrive en liste med ti aktiviteter du kan gjøre der du føler deg frydefull og glad? De færreste kan skrive noe som helst, og det er skremmende. Men det er ikke den enkeltes skyld. Det er et resultat av samfunnet vi lever i, pregningene, og ikke minst den avkoblingen som skjer mellom oss og sjelen vår et sted mellom 7 og 14 år. Og den er også med design, som vi snakket om i forrige episode. Da har vi kommet hit for å lære i dette firedimensjonale rommet, altså tidsrommet, der vi ikke har kunnskapen vår tilgjengelig fra sjelen. Og så starter pregningene og erfaringene våre gjennom sjelens lysprisme.

Det som skjer i den verden vi lever i nå, er at menneskene blir mer og mer stresset. De er mer og mer fylt av uro, angst, frykt, kontroll, overlevelse og disse tingene – og de skal fungere, det er det som er det viktigste. Se på en familie i dag: Opp tidlig om morgenen, og så skal man mate ungene, og så skal man kjøre ungene i barnehage og på skole, og så skal man på jobb, komme tilbake og hente ungene, fôre, lage middag, og så skal man ha aktiviteter, og så har man kanskje med seg jobben på kvelden, og så skal man ha noe sosialt. Det er jo helt totalt hinsides, dette hamsterhjulet som mange befinner seg i. Og det skaper en så stor indre uro, et så stort kaos i oss, at vi har mer eller mindre lite kontakt med primærfølelser som ydmykhet, hengivenhet, lidenskap og kjærlighet, og er mest styrt av sekundære følelser. Det er denne nummenheten – for ethvert numment menneske kan føle angst, hat, sjalusi og frykt.

Å vekke primærfølelsene igjen

Og spørsmålet ditt er: Hvordan reverserer vi dette? Det gjøres gjennom en prosess. Man kan ikke bare knipse og gi en affirmasjon om at for hver dag blir ting bedre og bedre – det er meningsløst i en slik setting. Her må man se på hvordan man skaller av de lagene som har blitt skapt fra syvårsalderen spesielt, og som skaper denne nummenheten. Til det har vi en prosess man kan gå gjennom, som er beskrevet i boken De sju gullnøklene, for å skape et lykkelig liv, der man lærer de grunnleggende mekanismene man kan starte med for å begynne å venne seg ut av denne nummenheten. Det er altså sju spesifikke ting man trenger å forstå, og selvfølgelig noe metodikk man kan bruke for gradvis å gå mer og mer ut av dette. Og etter det har vi De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, der man starter med å trene på for eksempel det å bli en mester i takknemlighet.

For det er slik at de fleste – la oss si åtte av ti av dem som kommer til meg som studenter – er et resultat av det som er samfunnet. De er mer eller mindre numne. Og når de skal sette i gang og gjøre en øvelse, en virkelig øvelse som har med takknemlighet å gjøre – ikke å skrive ned fem ting du er takknemlig for hver dag, det er bare overflaten, men å virkelig gjøre den øvelsen, den meditasjonsprosessen som skal til for å gjenoppvekke emosjonene man en gang hadde i en situasjon der man var takknemlig; det er en kultiveringsprosess, en spesiell metodikk man bruker. Når de starter med den metoden og går tilbake til et punkt i livet sitt der de var ordentlig lykkelige og takknemlige – for eksempel da de fikk sitt første barn, eller ett av barna sine, eller fant partneren sin, eller hva det nå var – så er det veldig få i starten som er i stand til å føle noe som helst som har med primærfølelser å gjøre, selv om de i den situasjonen, da det skjedde, hadde masse positive primærfølelser. Det beskriver nummenheten. Men etter hvert som man trener på dette på daglig basis, har man mulighet til å begynne å vekke opp tilgangen til primærfølelsene igjen. Det tar litt tid, og man trenger å investere ti minutter på daglig basis for å gjøre disse øvelsene, samtidig som man kultiverer de sju gullnøklene, med bevissthet, selvansvar, bruk av fri vilje, kultivering og så videre. Da kan man begynne å komme tilbake til en tilstand der man føler primærfølelsene igjen, der nummenheten blir mindre og mindre, og der man får mer og mer tilgang til det motsatte av nummenhet. Og da kan man igjen begynne å orientere seg etter hva sjelen vil – og så er man på rett spor. Det er starten på denne prosessen. Og igjen: Det er bestandig anbefalt at man finner seg en guide som kan geleide en steg for steg gjennom en slik prosess, siden egoet av og til har utfordringer med å finne motivasjon når man ikke får det til på en dag eller to, eller: «Nå har jeg gjort dette i én økt og kjenner fortsatt ingenting – nei, la meg gjøre noe annet.» Det er det moderne mennesket.

Jeg har en student nå som begynte grunnutdannelsen i august i fjor, som har slitt mye med nummenhet og dette med å føle primærfølelser, som har gått denne utviklingsreisen i noen måneder nå og gjør takknemlighetsøvelser på daglig basis. Da jeg snakket med den personen sist, ble jeg fortalt at hun møtte et lysvesen som vekket ordentlig takknemlighet i henne. Hun skjønte ikke helt hva det var, for hun følte en dyp takknemlighet, og så var det: «Ja, det var så rart å føle takknemlighet for det lysvesenet, for jeg har hatt utfordringer med å føle det med familie og venner.» Det er noen av de spennende tingene som skjer når man faktisk jobber med dette over tid, når man virkelig helhjertet går inn i å bli bedre kjent med det. Så det er veldig, veldig interessant. Og den gode nyheten er at det er mulig for alle. Men det vil aldri skje over natten. Det er en kultiveringsprosess, og det er den største utfordringen for det moderne mennesket, som vil ha snarveier og ha alt kjapt.

Ingen snarveier på eliteuniversitetet

Man tror man kan dra på en ayahuasca-retreat på fjellet og bli opplyst og slikt svada. Da bringer man seg inn i en verden der man tror: Å, jeg kan bare gjøre sånn og sånn, og så kan jeg hoppe over læreprosessen som sjelen har kommet her for å erfare. Hallo? Det er samme ideen som at du skal spille et spill, et dataspill, der du starter på nivå 1, og der er det utfordringer. Om det er skytespill, skal du skyte; om det er Super Mario, skal du hente ditt og datt. Og når du har klart utfordringene, eksamenene, på nivå 1, flytter man deg til nivå 2 og gir deg nye, vanskeligere utfordringer. Men hva er det med moderne mennesker, også i den spirituelle, alternative verden? Jo, de tror at det skal finnes en eller annen metode der man glir fra nivå 1, hopper over alle utviklings- og læreoppgavene, ender opp på det endelige nivået, nivå 10 – og så skal man bare gjøre noe, og så er det over. Det er en av de største misforståelsene der ute, og den bringer mennesker inn i frustrasjon: fordi de gjør og de gjør og de prøver og de engasjerer seg, men livet endrer seg ikke. Det er de samme problemene i parforholdet, samme problem med helsen, samme problem med mening, samme problem i relasjon til menneskene man har rundt seg. Det er ingenting genuint og ekte som endrer seg i livet. Og det har med at man har denne ideen om at man bare kan hoppe over. Men man kan ikke starte i første klasse på barneskolen og bare si: «Nei, nå vil jeg ta doktorgraden på universitetet. Hvilken metode skal jeg ha? Kan ikke jeg finne denne spesielle chakrarensingen, eller denne spesielle hva det enn er – og knips, knips, knips, så skal jeg være der?» Denne måten å se livet og en utviklingsprosess på fører bare med seg begrensning og frustrasjon. For det er som å gå inn i granskogen og surre rundt der – man finner aldri åpent land, så man kan se terrenget. Det er en tendens hos det moderne mennesket i samfunnet vi har: Alt skal gå så raskt, og man er sjelden villig til å engasjere seg fullhjertet. Har man ikke fått resultater på en uke – nei, da hopper man til den neste glitrende greia, da skifter man metode. Og det er det som hindrer mennesker i å oppleve frigjøring og den dyptgripende transformasjonen som du har erfart i livet ditt, og mange, mange med deg. Du hadde jo denne innstillingen om å lære den spesielle metoden så alt ordner seg – men du har jo gått gjennom prosessen din. Var du villig til å gjøre det? Det er det jeg finner er en av de utfordrende tingene i det samfunnet vi lever i.

Amina: Ja, absolutt. Absolutt. Det blir fort mange armer og bein når man skal prøve å finne ut av ting, og så hopper man på det neste beste og tror at det skal løse problemene ens. Jeg var der selv også. Det er veldig lett å havne i, om jeg kan kalle det et spirituelt hamsterhjul, med alle disse metodene og teknikkene – og da er man låst i fellen igjen. Og det er ikke så lett, for man kan ikke orientere seg, for alle lover gull og grønne skoger.

Pål-Esben: Bare gå på sosiale medier, YouTube – nå har du spirituelle lærere på TikTok, og så tenker jeg: «Hva?» Verden har gått helt av hengslene her. Så skal man ha ti sekunder på TikTok en gang iblant, og så skal man bli spirituelt opplyst? Hallo! Det er en del av sykdommen. Eller man er på YouTube, og så ser man den videoen for den metoden, den spesielle meditasjonen, eller man ser en kundalini-yoga-video, og så lærer man kundalini-yoga-greier, og så gjør man det, og så er det ingenting som skjer, og så går man til neste, og så finner man seg et seminar der, og så prøver man og prøver man. Det er ingenting galt med mennesket, for det søker etter å finne frigjøring, det søker etter å finne innsikten, det søker etter å komme tilbake til sin fulle eksistens i sjelen sin. Problemet er at vår menneskelige psyke er satt opp slik at vi søker etter gull og glimrende skoger, og oppmerksomhetsspennet vårt er på samme nivå som hos en gullfisk. Det er altså tre, fire, fem sekunder, og så: «Nei, det var ikke bra – da skifter jeg til det neste.» Og det er, la meg si, en av disse store utfordringene og læretemaene som sjelene våre har plassert for oss her, som vi trenger å finne veien ut av før vi kan erfare de tingene vi snakker om her nå. Nemlig: Ingenting kommer over natten. Man trenger å finne en guide, lærer, veileder – hva det enn er – som har en prosess som virker, som man kan bli tatt i hånden og ført gjennom. Slik som du for eksempel gjør med dine studenter, med de totalt briljante resultatene som mange av dine studenter har. Det er det man trenger. Det finnes guider der ute som er dyktige, men hvis en guide sier «kom her og lær deg disse metodene, så skal alt ordne seg», da er du garantert på feil spor.

Oppdagelsesferd eller alvor: valget er ditt

Spørsmålet vi stiller, er: Vil vi dra på en oppdagelsesferd? Så er det ok, uansett hva man velger. Jeg var på en oppdagelsesferd i starten og lærte alt – det var som å være på tivoli, det var helt spektakulært. Og det er ingenting galt med det. Ingenting galt i å gå på oppdagelsesferd, ingenting galt i å gå på tivoli og ha det gøy og spennende med ting. Men det er forskjell på det og på å finne veien tilbake til seg selv, finne veien tilbake til sin kraft, finne veien tilbake til sin uendelige visdom, innsikt og kunnskap. Det er to helt forskjellige ting. Og jeg tror at man kan ta et valg basert på dette og si: Ok, jeg ønsker sirkus, jeg ønsker oppdagelse – så gjør man det. Eller så kommer man til et punkt og sier: «Sannelig, nå er det alvor her.» Da velger man noe annet. Og det som er så fint med hvordan vår eksistens er satt opp, er at vi kan inkarnere et uendelig antall ganger til vi fatter poenget – i denne eller i parallelle eksistenser av jordkloden vår. Vi kan inkarnere et uendelig antall ganger til vi fatter poenget. Så det er ingenting galt i å ha noen inkarnasjoner der man gjør ting som er spennende, og har sirkus og ligger på stranden – kanskje man er millionær, milliardær og ikke trenger å gjøre noe. Men man kommer til et punkt der man trenger å ta en slik avgjørelse og si: Nå er det nok. Som du gjorde.

Amina: Ja, nok var nok.

Pål-Esben: Og som jeg gjorde. Så jeg finner disse temaene viktige, for tross alt handler det om at man ellers trenger å inkarnere tusen ganger til før man fatter poenget. Men det er ikke nødvendig – det kan også skje nå, i denne inkarnasjonen, i dette livet. Og det er årsaken til at man har mennesker som deg og meg, som kan hjelpe andre – som er klare for det, selvfølgelig – til det endelige, til nivå 10, eller til det endelige punktet der frigjøring kan skje. Da er dette spillet for sjelen, læreoppgaven, ferdig, og alle videre inkarnasjoner har man ikke behov for lenger. Da kan man gjøre andre utfordringer og andre ting.

Amina: Spennende!

Visdomsord på tampen

Pål-Esben: Ja, totalt vanvittig, egentlig. Så jeg tror vi i neste episode skal fortsette litt her med sjelen, for det er en del andre ting der også å diskutere, spørsmål og ting som ligger rundt dette. Så da tror jeg vi avslutter temaet sjel neste gang. Har du noen visdomsord på slutten i dag, Amina?

Amina: Har jeg noen visdomsord på slutten? Jeg kan jo stille et spørsmål til refleksjon, da, til kjære lyttere. Du kan kanskje tenke litt over: Har jeg kontakt med sjelen min? Prøver sjelen min å fortelle meg noe? Følger jeg min lidenskap? Er jeg nummen? Hvordan kan jeg, ved hjelp av denne episoden og midlene vi har snakket om her – de sju gullnøklene, De 9 pilarene for å finne Hjertets vei – bruke dette i livet mitt for å komme nærmere primærfølelsene? Altså at man reflekterer litt.

Pål-Esben: Ja. Det er veldig mye visdom i det. Og det er ingen skam i å søke hjelp fra noen som kan lede deg gjennom en prosess – om det er en lege eller psykolog, eller om det er en coach eller en spirituell lærer, en sjaman, eller hva det er for noe, så lenge de er kompetente til å føre deg gjennom en slik prosess. Det er ingen skam i å søke hjelp, for ingen av oss klarer å fikse alt selv i denne inkarnasjonen. Det er heller ikke meningen. Det er årsaken til at vi inkarnerer sammen i en sjelefamilie, som vi skal snakke mer om i neste episode.

Amina: Yes.

Pål-Esben: Så tusen takk, kjære Amina, for at du er den du er. Jeg elsker våre samtaler, og håper at du som lytter også setter pris på dette, og forhåpentligvis blir inspirert. Jeg har sett mennesker gå fra fullstendig nummenhet og tomhet til frydefullhet, og det trenger ikke å ta årevis. Det er altså et mirakel som kan skje på tre til seks måneder, hvis man setter i gang og gjør dette fullhjertet og autentisk. Så lykke til. Og tusen takk, Amina.

Amina: Selv takk, Pål-Esben. Vi ses i neste episode. Ha det bra.

Pål-Esben: Ha det bra.