Livet etter enhetserfaringer: Tre medstudenter

Lytt på Spotify

Daniel André lette en gang overalt etter opplysthet: i det tredje øyet, i kundalini, i DMT og ayahuasca. Midt i bråket i barnehagen der han jobber, så han en dag tankene og følelsene sine komme opp og forsvinne som en sky. Eva har fortsatt den samme jobben, med like mye stress, men nå kan hun gå til jobben og kjenne at det bobler inni henne. Og Linda Helene sammenligner det å berøre enhet med å komme hjem til barndomshjemmet etter en sår hjemlengsel, ganger et veldig stort tall.

I denne førtiende episoden får Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, selskap av tre medstudenter, Linda Helene, Daniel André og Eva, som forteller hvordan livet endrer seg etter enhetserfaringer. De ser nærmere på følelsen av å komme hjem, hvorfor de virkelige erfaringene finnes i det dypeste yin og ikke i kundalini eller psykedelika, og hva som skjer når du oppdager at det er tankene som tenker deg. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Tre avanserte studenter i Yggdrasil sjamanskole, og Evas liv før og etter: den samme jobben, men med ro, overskudd og fryd
Å stå med én fot i Sahara og én fot i sandkornet, og Linda Helenes hyttetur som bilde på det man ikke kan forestille seg
Daniel Andrés reise fra esoterisk leting til målbare resultater, og den kaotiske barnehagen som treningsarena
Følelsen av å komme hjem, ekkoet etter erfaringen, og hvorfor det ikke lenger er noen grunn til å reagere med frykt
Energetiske enhetserfaringer kontra det dypeste yin, kundalini-misforståelsen, og ingenting som samtidig er alt
Bliss omdefinert som en dyp form for frydefullhet, og hvorfor hallusinogener er en blindvei når du søker enhet
Tankene som tenker deg, stormens stille øye, og hva det betyr for mental sykdom å erfare at du ikke er sykdommen din
Makten over sirkuset, teaterscenen, steinen til Sisyfus, og hvorfor det å våkne opp er det mest effektive et menneske kan gjøre for å skape en bedre verden

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, tusen takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk. Hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag har vi litt av en godbit til deg: Vi har med noen spesielle gjester, og det er første gangen i podkasten vår at vi har med andre som vi skal intervjue. Vi har den store gleden av å ha med noen av dine medstudenter, Amina.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Ikke kult?

Amina: Ja, det er ordentlig kult, og dette har jeg gledet meg masse til: å få inn litt andre perspektiver enn mitt eget på denne veien, for det er så mange ulike måter å oppleve den samme reisen på.

Tre medstudenter i studio

Pål-Esben: Yes, og de er med i en gruppe på mer enn 50 avanserte studenter i Yggdrasil sjamanskole, som alle holder på å jobbe med enhetserfaring og disse tingene. Så vi tenkte at vi skulle belyse dette litt bredere, fra flere perspektiver, som du sier. Først vil jeg ønske hjertelig velkommen til Linda.

Linda Helene: Tusen takk. Takk for at jeg får være med på dette.

Pål-Esben: Kan du si litt kort om deg selv, Linda? Hvem du er, og hvor du kommer fra?

Linda Helene: Ja, navnet er allerede nevnt: Linda Nilsen. Jeg bor i Askim sammen med samboeren min, Daniel, som også er med her i dag. Jeg har egen klinikk i Askim, hvor jeg driver med terapi og healing og er sjamanlærer. Og så underviser jeg i Yggdrasil sjamanskole, som flere andre her. Jeg stortrives med det og elsker å hjelpe andre mennesker til både dypere forståelse av seg selv og til å komme mer og mer ut av lidelse.

Pål-Esben: Yes, og vi skal drille litt inn på hvordan du erfarer å stå med én fot i Sahara og én fot i sandkornet, selv om det er vanskelig å uttrykke. Tusen takk for at du er her, Linda. Og la oss hoppe over til samboeren din, Daniel André. Hjertelig velkommen som spesiell gjest.

Daniel André: Heisann, heisann! Tusen hjertelig takk for at jeg er invitert til podkasten i dag. Kort om det jeg jobber med: Jeg jobber som barnehageonkel og trives med det. Det har vært en overraskelse i livet mitt. Jeg har også et enkeltpersonsforetak, hvor jeg jobber som holistisk coach og healer, og jeg er lærer for Yggdrasil sjamanskole. Så livet kunne ikke vært bedre enn det er akkurat nå.

Pål-Esben: Spennende. Hjertelig velkommen, Daniel André. Og vår siste spesielle gjest: Eva. Hjertelig velkommen, Eva.

Eva: Tusen hjertelig takk for invitasjonen. Det var veldig artig.

Pål-Esben: Her har vi to trøndere i dag.

Eva: Ja, jeg befinner meg i Trondheim. Jeg har vært med her siden 2020, tror jeg. En utrolig givende vei. Jeg har en vanlig jobb i en bedrift, med lederansvar. Jeg har fire unger, yngstemann er 18, og en kjempefin mann som jeg har vært sammen med i 33 år. Det er kort om meg.

Eva: livet før og etter

Pål-Esben: Kan vi starte med deg, Eva, når vi nå skal diskutere hvordan livet har endret seg? Du kommer fra en ansvarsfull stilling i en stor norsk bedrift, en tilværelse som handler mye om jobb og ansvar, og mer jobb og enda mer ansvar. Kan du fortelle litt om hvordan livet var før du begynte å berøre virkeligheten, før du begynte å erfare at du faktisk lever i en drøm? Det er veldig vanskelig for et menneske i det hele tatt å anerkjenne at sjelen drømmer, og at den drømmen tror vi er virkelighet. Første gang du hørte noe slikt, Eva, hva tenkte du om det, og hvordan var livet ditt da?

Eva: I livet før ble det mer og mer stress. Jeg var typisk det som kalles arbeidsnarkoman, hvis vi skal sette en merkelapp på det. Jeg hang i stroppen fra tidlig morgen til jeg sloknet i sengen på kvelden, med full agenda hele tiden. Sett utenfra hadde jeg alt på plass: fantastisk fine unger, en superfin mann, kjempespennende jobb, fine hobbyer. Men inni meg var jeg veldig tom, og jeg ble nesten litt febrilsk i letingen. Jeg kjente noe i meg som bare ropte etter noe annet: Hva er det? Jeg tror nok jeg var ganske på kanten av utbrenthet.

Og så fant jeg deg. Da endret livet seg, gradvis til å begynne med, og etter hvert radikalt. Sett utenfra har jeg det samme i livet mitt nå, men livet er helt annerledes enn det var før. Nå har jeg ro, jeg har overskudd, jeg fryder meg, jeg føler meg fri. Det er helt merkelig. Gjennom erfaringene vi har i Yggdrasil sjamanskole, erfarer vi at livet er noe annet enn det sirkuset, som jeg kaller det, som for øvrig er veldig frydefullt å observere. På ulike plan kjenner du at det er noe mye mer enn det materielle. Dette er en drøm, og så slår det litt sprekker på det fysiske planet: Oi, det var noe mer bak dette. Det er litt kort fortalt om før og nå.

Én fot i Sahara, én fot i sandkornet

Pål-Esben: Du sitter altså fortsatt i den samme jobben, og det er like mye stress der. Men vi har snakket mye om Saharaen i de siste episodene, om det tidløse og romløse, som ikke har noe som helst med det metafysiske å gjøre, ingenting med energi og engler, men det som ligger bak alt. I India ville jeg kalt det Brahman. En av tingene vi jobber med i vår tradisjon, er å kunne stå med én fot i sin Sahara, i det tidløse og romløse, samtidig som vi har én fot godt plassert i sandkornet, vårt dagligdagse liv. Kan du fortelle litt om hvordan du opplever det, for eksempel når du er på jobben og leder et møte? Hvordan endrer jobblivet og privatlivet seg?

Eva: Det jeg har lagt merke til og undret meg litt over, er at for hver impuls der vi blir tatt dypere inn i Sahara og mot det guddommelige, opplever jeg at jeg blir tatt dypere inn i det materielle livet, på det viset at jeg omfavner det og setter mye mer pris på det. Jeg fryder meg med det materielle livet. Jeg kan gå på vei til jobb og bare kjenne at det bobler inni meg. Jeg fryder meg over dagen som kommer, uten at noe spesielt skal skje. Det er en veldig stor forskjell fra før, da jeg kom med skuldrene opp under ørene og skulle skynde meg og passe på alt jeg skulle gjøre.

Og så er det dette med å begynne å stå med én fot i hver verden. Det jeg holder på med, er å trene opp musklene mine i det materielle: å greie å være fysisk fokusert til stede med det jeg holder på med i denne verdenen, selv om jeg kjenner deler av Sahara. Jeg kjenner gravitasjon som drar i meg, jeg kjenner energier som går gjennom kroppen. Synet kan bli litt tåkete. Noen kan si noe, og så er det noe annet enn det man sier. Men det jeg ofte opplever i jobbsammenheng, er at møter med mennesker har endret seg. Det er akkurat som om jeg ser dem mye mer enn jeg gjorde før. Jeg favner dem også mye mer, og det hjelper i situasjonene vi har: Det er lettere å forstå, lettere å løse opp i ting eller komme seg videre. Og så er det veldig frydefullt å være til stede og få erfare de ulike tingene som skjer, for det skjer masse hele tiden. Etter hvert skal man erfare drømmen, begynne å åpne det ene øyet og faktisk se at det er en drøm, og kunne interagere med virkeligheten på en annen måte enn man kunne før. Det er det som er så spektakulært, og som er umulig å forklare med ord.

Linda Helene: forestillingen om enhet

Pål-Esben: Linda, du kommer fra det esoteriske. Du har esoterisk erfaring, har du ikke det?

Linda Helene: Ikke så voldsomt mye, egentlig. Men noe: Jeg har vært på noen alternativmesser og fått med meg det som var der, før jeg begynte å dykke dypere i det selv.

Pål-Esben: Og hva var tankene dine om spirituell oppvåkning, enhet og disse tingene før du virkelig startet erfaringsprosessen din?

Linda Helene: Det ble jo det jeg observerte, og det jeg tenkte rundt det jeg observerte. Først og fremst var jeg nysgjerrig, så jeg begynte å snoke litt på alternativmesser, og fikk følelsen av at det var noe som ikke helt stemte. Men så tenkte jeg: Ja ja, det er i hvert fall denne veien jeg føler at jeg skal. Da var veien bredere enn den er nå, om man kan si det slik. Det var mye fokus på typisk lys og kjærlighet, og det virket som veldig mange hadde «svaret», i anførselstegn. Men jeg var nysgjerrig.

Og det jeg erfarer nå: Forestillingen jeg selv hadde om hva enhet var, slik det ble beskrevet, er noe helt annet enn det man erfarer. Det er ting i dag som sakte, men sikkert blomstrer eller pakkes ut, og som er nye erfaringer. I den erfaringen merker jeg at stemningen rundt meg endrer seg, og jeg kjenner at her er det noe, det er som om noe åpner seg. Der og da tar jeg det bare inn, mens refleksjonen over hva det var, kommer etterpå. Så har vi diskusjoner med deg, hvor jeg skjønner at man har berørt noe, og hvor jeg sitter i refleksjonens etterpåtid og tenker over at det som utfolder seg, bare er noe helt annet enn den forestillingen man har hatt. Det er som om det som skjer, er på utsiden av forestillingens evne. Og da kommer vi over til at dette er en erfaringsbasert prosess. For når man hører at dette er en erfaringsbasert prosess, så har jeg også hatt en forestilling om hva erfaringen er, og så får jeg den, og så er det bare: Å ja.

Hytteturen: bildet på det man ikke kan forestille seg

Linda Helene: Hvis jeg skulle sammenligne med noe: Alle har sikkert blitt bedt med på en hyttetur, og så ser man for seg hvordan denne hytten er. Man vet at den ligger ved sjøen, og den er rød, og den er sikkert slik og slik, og man har et fint bilde. Så kommer man dit, og så er det helt annerledes. Det er fortsatt fint, men det er en type annerledes som man ikke kan se for seg før man er der og ser hytten med egne øyne, og skogen og alt rundt: Oi, er det så mye trær så nære? Man kjenner i hele systemet sitt at den opplevelsen er noe helt annet enn den overbevisningen man hadde. Og da mener jeg overbevisning: Jeg var overbevist om at slik er det å berøre enhet, på lik linje som jeg er overbevist om at den hytten ser slik ut. Det «vet» jeg, i anførselstegn, altså jeg tror jeg vet.

Pål-Esben: Og det er utfordringen her: Det vi prater om nå, er ikke mulig å uttrykke med ord. Vi kan grynte litt rundt det og lage noen metaforer og bilder, men det vi kan måle, er hvordan livet vårt endrer seg. Kan du si litt om hvordan det praktiske, dagligdagse livet ditt har endret seg etter hvert som du har begynt å berøre mer og mer av Saharaen, og erfare at virkeligheten faktisk er annerledes enn man trodde?

Linda Helene: Ting som tidligere fort ble lidelse og konflikter, er blant annet en stor endring: I større og større grad evner jeg å trekke meg ut, altså lage en avstand til følelsene mine og tankene mine og observere dem, og deretter forholde meg til situasjonen på en helt annen måte enn jeg gjorde før. Der det tidligere ble konflikter, enten det var med andre eller meg selv, og videre i den rekken ble lidelse, er det nå mye raskere aksept, i hvert fall hvis det er med mine egne ting. Om jeg typisk har en såkalt dårlig dag, klarer jeg å se at dette bare er en svingning eller en syklus i energi, og jeg vet at i morgen vil det være annerledes. Før sa jeg også det til meg selv, men da var det en intellektuell greie, fordi det har man hørt. Nå kommer minnet fra de erfaringene mye raskere på plass, når jeg evner å trekke meg litt ut fra det som foregår på den ytre siden. Jeg klarer å velge å ikke gå inn i lidelsen rundt situasjonen, selv om situasjonen er den samme som før. Om det skulle være økonomi eller helse, klarer jeg nå å velge: Vet du hva, jeg orker ikke at dette skal påvirke meg i for negativ forstand. Det betyr ikke at jeg legger meg på latsiden og ikke tar tak i det som foregår, men jeg klarer å hvile mye mer rundt det og inn i det, og ha et mye mer harmonisk forhold til det. Og det gjør livet veldig mye bedre.

Å leke med karmaen

Pål-Esben: Det du er inne på nå, er en av tingene man belyser i en slik utviklingsprosess: at vi verken er tankene eller følelsene våre. Vi lærer hvordan vi separerer oss fra det, separerer oss fra karmaen vår, begynner å erfare vår egen Atman, og kan begynne å leke med karmaen. Da du hørte det første gang, da jeg sa: «Nå, Linda, skal jeg vise dere hvordan dere lærer dere å leke med karmaen», hva var tankene dine da om det å leke seg med karmaen sin, kontra hvordan du erfarer det i dag?

Linda Helene: Det var intellektet igjen, som prøver å gripe og forstå. Men det ble vekket en veldig nysgjerrighet hos meg, så det er nesten litt vanskelig å tenke tilbake på hva jeg tenkte rundt det. Men jeg husker jeg tenkte: Dit ønsker jeg å komme. Og nå begynner jeg å kunne berøre det, og det er en finurlig prosess og en finurlig opplevelse, rett og slett. Tilbake til at det bare må erfares for å kunne gripes.

Pål-Esben: Ja, vi skal komme tilbake til dette litt senere i podkasten: hvordan man begynner å erfare at livet endrer seg når man forstår at man ikke er tankene sine og ikke følelsene sine, at man er noe annet, og begynner å kontrollere konstruktet i stedet for at konstruktet styrer oss: intellektet, egoet og kompani. Så takk, Linda, for nå. Da hopper jeg over til Daniel André. Hva tenker du om disse tingene? For deg har dette også hatt en betydning i livet ditt.

Daniel André: fra esoterisk leting til målbare resultater

Daniel André: Ganske massivt. Jeg tar det litt tilbake: Jeg var den som var veldig hardt inne i det esoteriske, og lette egentlig overalt for å finne løsningen på hvem jeg er, hvorfor jeg er her, hva som skjer etter at jeg dør. Du stilte spørsmål i sted om hvilke tanker jeg hadde da om opplysthet. For meg handlet det om å åpne det tredje øyet, det var veldig viktig. Så var det å få kundalini, det var det store, og så komme inn i kjærligheten og kunne leve i kjærligheten. Jeg fulgte mange guruer, og jeg er en person som liker å teste ting for å se om det faktisk skaper noen endringer i livet: Jeg tok kurs her og kurs der, og gjorde det ene og det andre. Jeg hadde med meg en veldig stor bagasje med lidelse fra fortiden, med rus og kriminalitet og vold og avhengigheter, kroniske problemer i kroppen, helt til jeg kom inn i Yggdrasil sjamanskole.

Det som fascinerte meg så mye med det vi lærte der, var for det første at det var noe helt annet. Og jeg begynte å oppleve at her begynte det faktisk å skje objektive, målbare resultater i livet mitt. Det opplevde jeg ikke da jeg drev med det esoteriske, for der satt jeg veldig fast i å få åpnet det ene og det andre, energiarbeid, og det skulle være så fint. Ja, det var mye fine opplevelser, men det ble bare med opplevelsene. Så kom hverdagen igjen, og så var det samme lidelsen, samme depresjonen, samme lidelsesmønsteret. Og vi kom stadig lenger inn i den utdannelsen. Jeg har vært hos deg i mange år, jeg også, men de tre siste årene har vært en eksplosjon ut av en annen verden.

Pål-Esben: Fortell litt. Hva har endret seg i ditt daglige liv, nå som du aktivt har begynt prosessen med å berøre Saharaen din regelmessig, det tidløse og romløse? For jo flere referanseerfaringer man får inn i dette, desto mer av disse ekkoene bringer man med seg inn i sandkornet, i sitt daglige liv. For det som har skjedd i livet ditt, er egentlig ganske radikalt.

Stillheten som grunntone

Daniel André: Ja, det er så voldsomt. Jeg visste ikke at jeg var så kronisk stresset som jeg var. Jeg var veldig fanget i meg selv, i min egen tankeboble. Jeg klarte ikke å være til stede her og nå, til stede med sansene, til stede med følelsene. Jeg var et offer for alle disse tingene, satt rett og slett bare fast. Det største for meg nå er den ekstreme tilstedeværelsen som har kommet, den indre roen jeg har med meg. Den er grunnleggende gjennom hele dagen: Helt dypt inni meg selv er det bare en ro, det er bare en stillhet. Jeg vet ikke hva jeg skal forklare det med, annet enn at det er en stillhet. Men ut fra stillheten kan jeg se og observere meg selv på en måte som faktisk er veldig speisa. Og ut av det blir valgene jeg tar og det jeg opplever gjennom dagen på en helt annen måte. Jeg kan fortsatt ha stressende tanker, og ting kan dukke opp, men hvordan jeg opplever det, og hvordan det endrer seg i denne stillheten, er bare et stort mirakel.

Pål-Esben: Og det påvirker egentlig alle områder i livet? Både parforhold og arbeid og andre ting?

Barnehagen som treningsarena

Daniel André: Ja. Jeg begynte å jobbe i en barnehage for et halvt år siden. Jeg kjente at jeg ble skikkelig stresset da jeg skulle begynne der, for da hadde jeg opparbeidet meg så mye erfaring og indre ro med naturen, og så tenkte jeg: Å, shit, nå skal jeg begynne å jobbe i det motsatte, her er det fullt kaos. Jeg husker jeg hadde samtalen med deg, og du sa at dette kom til å bli den perfekte læringsarenaen, treningsarenaen. Og det ble det. Jeg skjønte det ikke i begynnelsen, for da tenkte jeg at du ikke visste hva du snakket om, for du har ikke jobbet i en barnehage. Men jeg kom meg inn der, og det er ikke bare-bare å jobbe i en barnehage med en sykdomshistorie med candida, histamin og dysbiose og slikt, som skaper en ekstrem hjernetåke og er veldig utfordrende for helsen.

Og det som fascinerte meg: For et halvt år siden, rett før vinteren, begynte jeg å ta noen ekstreme valg i forhold til å ta veien enda mer seriøst, og da endret ting seg, nå til de grader. Det er også gjennom skogsbading og alle disse tingene. I de første månedene i barnehagen ble jeg utmattet. Det var fryktelig slitsomt. Jeg kom hjem, fikk landet, og så gikk det bra: Energien kom tilbake, freden kom tilbake, jeg var med naturen. Men skiftet skjedde etter en enhetserfaring jeg hadde i skogen. Jeg tok et skogsbad med et tre og fikk en veldig dyp erfaring, og da begynte ting å endre seg, for da hektet det seg på noe som gjorde at det jeg jobbet med, ble forsterket. Og da merket jeg, da jeg kom i barnehagen, og det var så utrolig, jeg kommer aldri til å glemme det: Da jeg kom dit, var det samme bråk. Jeg hadde like mye utfordringer med helsen min. Men jeg satt der, og plutselig så jeg tankene og følelsene mine komme opp, og da kom det vi hadde lært om karma. Jeg tenkte bare: Dette er bare minne, dette er bare karma. Og så forsvant det som en sky, og så kom det opp en slik utrolig, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, for det har ikke noe med emosjoner å gjøre, men det var noe annet som jeg ble og var gjennom det hele. Jeg så barna, jeg så alt, jeg var så fredfull. Det var en helt utrolig opplevelse å bare være med det, og slik driver det og fortsetter.

Pål-Esben: Og vi er igjen der at jo mer man kommer i kontakt med dette, desto mer vil man erfare at man ikke er tankene sine og ikke følelsene sine. De tilhører vår falske identitet, vårt falske selv, som blir preget inn gjennom dette livet, men de har ingenting med essensen vår å gjøre, ingenting med sjelen vår å gjøre. Det er et kunstig lag som er bygd opp gjennom pregningen fra oppveksten vår og samfunnet vi lever i. Og de fleste tror at det er virkeligheten, og at de er tankene. Jeg har ikke møtt et menneske som ikke tror at det er det som tenker tankene sine. Men det du begynner å erfare her, er at du ikke er tankene dine, og at det som regel er tankene som tenker deg. Det er rimelig spektakulært når man begynner å lære å omgås dette, og vi skal snakke litt mer om det etterpå: hvordan dette lille skiftet, som egentlig er et gigantisk skifte, endrer menneskets liv totalt opp ned. Den dagen man anerkjenner at du ikke er tankene dine, at du ikke er følelsene dine.

Og det er det du snakker om her, at du fikk et glimt av dette. Du er i barnehagen, det er kaotisk med hyling og skriking, og for en som er sensitiv, både emosjonelt og med hørselen, skaper det normalt sett en voldsom stressprosess. Og i dette øyeblikket erfarer du at den stressprosessen og de tankene og de følelsene, det er i det. Der og da erfarer du en separasjon mellom karmaen din og det du er. Det er det du forteller her, med mine ord. Og hvordan sprer dette seg inn i parforholdet, for eksempel? Hvordan har parforholdet endret seg?

Parforholdet og behovene som endrer seg

Daniel André: Der er det også interessant, for ydmykhet er noe som har blitt veldig essensielt i dette. Når man er i en parrelasjon, er den nærmeste man har, den største triggeren. Før kunne jeg bli veldig trigget av små ting og sitte fast. Jeg var den som låste meg eller frøs i meg selv og ikke klarte å komme ut av noe. Slik jeg opplever det nå, er det helt annerledes å være i en relasjon. Det er mye roligere, mye mer fredfullt. En annen ting som er veldig spesiell med denne prosessen, er at du får så mye kjærlighet til deg selv. Jeg føler meg mye helere i meg selv, og det skaper en trygghet. Og jeg er veldig heldig som har en partner som går samme vei som meg, som jeg kan snakke samme språk med. Det er utrolig betydningsfullt at vi kan gå gjennom denne prosessen sammen. Så det er natt og dag for meg, hvordan det var før og hvordan det oppleves nå. Og behovene blir helt annerledes, merker jeg. Alenetid har også blitt veldig essensielt: Det føles trygt å kunne bare være med seg selv og sitt eget, for stillheten er blitt veldig viktig i livet.

Pål-Esben: Etterpå skal vi snakke litt mer om hvordan behovene endrer seg. Jo mer man begynner å berøre sin virkelige natur, desto mer vil behovene man har som menneske endre seg, ganske omfattende. Takk så langt, Daniel André. Og Amina, hva tenker du når du hører dine medstudenter snakke om dette?

Amina: Mine tanker? Det er egentlig som å høre meg selv fra flere ulike vinkler. Jeg merker flere ganger, når jeg hører medstudenter beskrive ting om livet sitt, hvordan ting var før og hvordan ting er nå, at jeg legger merke til flere ting i mitt eget liv som jeg ikke helt har klart å sette ord på, eller blitt bevisst på at har endret seg. Så det er veldig fint å høre andres delinger rundt dette.

Pål-Esben: Har du noen spørsmål du har lyst til å stille til våre spesielle gjester?

Følelsen av å komme hjem

Amina: Ja, jeg har det. Det er så mange ting man kan spørre om, men jeg lurer litt på om noen av dere har lyst til å fortelle om følelsen av å komme hjem. Kanskje deg, Daniel, siden vi snakket med deg sist: den følelsen man sitter igjen med av å ha kommet hjem, i ulike typer enhetserfaringer?

Daniel André: Absolutt. For det første var det på en helt annen måte enn jeg kunne forestille meg. Jeg hadde aldri forestilt meg hva hjem er. Jeg husker at folk i utdannelsen begynte å prate om at de følte seg hjemme når de hadde kommet hjem, og så begynte jeg å skape mine egne tanker om det. Jeg kjenner at jeg har en dyp lengsel mot noe, som har vært med meg veldig lenge. Og denne hjemmefølelsen er det mest utrolige jeg har opplevd. Veldig ofte kan jeg få den etter at jeg er ferdig med skogsbad, hvis jeg har vært i det subtile og kommet i gravitasjonskreftene og blitt dratt inn der. Når jeg kommer tilbake, sitter jeg der bare, jeg vet ikke hvordan, det er dette med å forklare ting med ord. Og det er det jeg liker med denne reisen, at det er en erfaringsbasert prosess, for det må erfares for at man skal forstå hva det er. Det er ikke noe man kan lese i en bok. Det er en følelse som ikke har med emosjoner å gjøre. Det er noe som ligger bak: at jeg er komplett, en dyp, indre ro, en følelse av å være. Og det som skjer etterpå: Jeg føler meg uovervinnelig, jeg føler at jeg kan gjøre alt, være alt, og jeg har en dyp følelse av at alt er akkurat slik det skal være. Jeg kjenner at ordene kommer til kort her, men det er en utrolig erfaring.

Amina: Ja, vi er i samme båt, det er ikke lett å sette ord på disse tingene. Jeg har ikke fått det spørsmålet ellers heller, jeg kjente bare at det kom opp.

Daniel André: Ja, det kan jeg forstå. Men det jeg opplever, er at det må erfares for at man skal forstå hva det er, mens det som kommer etterpå, kan være enklere å forklare. Det er noe annet som er med en i en periode, og det er ikke slik at det er der for alltid heller, for det må kultiveres, vi må ta vare på det. Og det er det som er så fint med denne veien: Det finnes ingen snarveier. Vi må jobbe, vi må være autentiske i å følge de nye grunnpilarene for å følge hjertets vei. Det er ingen vei utenom, og det merker man når man begynner å berøre disse tingene: friksjonen i livet som tar en ut, for eksempel. Da kjenner man: Herregud, ja, dette er essensielt.

Amina: Så fint. Takk.

Pål-Esben: Kanskje de andre også har lyst til å si noe. Vi snakker ofte om å komme hjem, og bare for å definere hjem her: Hjem er relatert til vår komplette natur, som ikke har noe med drømmen å gjøre, ikke noe med sandkornet å gjøre, men som er det fulle, komplette, hele vesenet uten begrensning. Det er det vi kaller hjem. Og Amina, før vi går videre til de andre: Hvordan opplever du følelsen av å komme hjem?

Amina: Det er den tilstanden, den væren. Det er ikke noe nytt, det er noe som alltid har vært der, og selvfølgelig er det slik. Det er, som flere av oss har forklart, en kompletthet. Det er så vanskelig å forklare, men du kan si at alt endrer seg etter slike erfaringer. Og som Daniel var inne på, dette med å fortsette å kultivere det: Ingenting er en quick fix. Men Guri land, jeg trodde jo at hjem handlet mer om spirituelle erfaringer, spirituelle opplevelser, chakrasystemet, energier, healing, lyskroppen, auraer, mediumskap, alle disse tingene. Jeg trodde det var mer min sanne natur, og fikk vel egentlig ikke plassert det. En ting jeg ofte sitter igjen med etter enhetserfaringer, er at man har virkeligheten, og så har man det som ikke er virkeligheten. Og det er da man også innser at det er ingenting å frykte, det er ingenting å ha angst for. Dårlig tid, hva betyr det? Den personen liker meg ikke, hva har det å si? Når man har med seg den erfaringen inn i livet, spesielt rett etterpå, blir ting veldig magisk og forankret på en helt annen måte, og man kan stå i situasjoner på en helt annen måte, fordi man har dette hjemmet med seg, dette ankeret.

Men beskrivelsen av selve det å komme hjem: Her har jeg vært for alltid, og her kan jeg bli for alltid, uten at det er en intellektuell tanke. For tankene er ikke der, bildene er ikke der, alle disse fargene, lysene, videoene som kan spilles av i hodet, de er ikke der. Det er bare en dyp viten, en dyp knowing, en dyp væren. Og for meg har det i de erfaringene ikke spilt noen rolle om jeg kommer tilbake eller ikke, ikke at jeg har tenkt på det heller, men jeg har tenkt på det i ettertid. Så det var min gurgling av det. Og spesielt etter enhetserfaringer på Spidsbergseter, på dine store ritualer: Den takknemligheten jeg har hatt og har til deg og flere av mine andre medstudenter, den veiviseren som viser oss veien hjem, det er ingen takknemlighet i verden som er stor nok til å kunne dekke betydningen av det. Og den lengselen man har med seg hele livet, som man kanskje ikke helt forstår, spesielt på den åndelige søken: Er jeg fra den planeten, eller fra den planeten? Er jeg egentlig starseed, altså stjernebarn? Hvor kommer jeg egentlig fra? Og aldri bli mettet av de svarene der ute, annet enn av det som ligger dypt i min egen kjerne.

Pål-Esben: Og da blir alt dette uviktig, fordi man erfarer det man er, i våken tilstand, ikke i drømmen. Og en av tingene som da er uunngåelige: Hvis man har opplevd en form for tomhet eller lengsel tidlig i livet sitt, slik veldig mange opplever i dag, at de stort sett har alt man trenger, men føler denne nummenheten, denne tomheten i seg, så er det ikke mulig å erfare det i denne tilstanden, for der er du komplett. Det er en av tingene som radikalt kan endre et menneskes liv: at mer og mer av dette blir integrert i sandkornet.

Lindas hjemlengsel: morstryggheten ganger et stort tall

Pål-Esben: Og hvordan er det med deg, Linda? Hva er dine tanker rundt det vi snakker om nå?

Linda Helene: Komme hjem. Prøve å beskrive det å komme hjem. Jeg går egentlig tilbake til barndommen akkurat nå for å prøve å lage en beskrivelse. Jeg har minner fra da jeg var liten og var bortreist, om det var på en sommerleir eller hos familie, og så kunne man få den hjemlengselen, en sår hjemlengsel, veldig savne hjemmet og savne mamma. Og når jeg da kom hjem, var det: Åh, nå er det trygt, nå kan jeg hvile. Alt dette kjenner jeg, rommet mitt, lekene mine, lukten. Det er litt som det, ganger et veldig stort tall. De gangene jeg har fått lov til å komme og berøre eller besøke i nærheten av enhet, er det den: Dette kjenner jeg igjen. Det er et sted hvor alt favnes, hvor alt føles trygt, på lik linje med da jeg kom hjem til barndomshjemmet mitt da jeg var liten, og det var den morstryggheten. I tillegg kan jeg merke at når jeg lener meg inn i dette rommet, så stilner også lengselen. Det er som å bare kunne puste ut, og den utpusten bare fortsetter inn i evigheten. Alle har sikkert kjent på det når noe er over, og man har den deilige utpusten. Det er som om den utpusten bare seiler inn i evigheten på en veldig behagelig måte.

Ekkoet etter erfaringen

Pål-Esben: Ja, og i den settingen skjer det noe. For i det øyeblikket man erfarer komplettheten, i hvert fall i timene eller dagene etterpå, hvor dette er noenlunde tilgjengelig og ferskt, endrer det seg også hvordan du interagerer med andre mennesker. Ofte er vi mennesker veldig opptatt av hva andre tenker og mener om oss. Det endrer seg komplett, gjør ikke det?

Linda Helene: Jo. Det er akkurat som, på lik linje som jeg selv kjenner at jeg blir omfavnet og holdt i dette rommet, selv om jeg på en måte ikke lenger er der, fordi jeget går i oppløsning. Ok, nå skal jeg prøve å ikke ramle for langt inn i den biten. Men det føles som om jeg har med meg mye mer av dette rommet tilbake, og at jeg evner å holde denne virkeligheten på lik linje som dette rommet holder meg.

Pål-Esben: Ok, ja, prøv nå, Linda, å holde en strømlinje for meg. Jeg synes du gjør det bra, for det er utrolig vanskelig å sette ord på, ikke sant. Jeg synes du er flink.

Linda Helene: Ja da, takk for det. Jo, når man da møter mennesker og andre menneskers meninger og holdninger, merker jeg at jeg ikke føler at jeg dømmer. Det blir som om jeg observerer det som foregår fra et mer eller mindre nøytralt perspektiv, og det er ikke helt nøytralt, for jeg er jo inne i personen min igjen. Men det er å se på situasjoner, uavhengig av situasjon, også med en form for fascinasjon, og at jeg selv evner å omfavne det med mer kjærlighet, tror jeg egentlig blir riktig ord å bruke her, selv om det ikke er en slik glitrende kjærlighet. Rart ord. Ja.

Pål-Esben: Igjen, det er utrolig vanskelig å sette ord på disse tingene. Men når du kommer fra en slik tilstand, hvor man har vært inne i en del av disse Saharaene vi forteller om, den tidløse og romløse naturen, og har hatt en gnist av en enhetserfaring, eller en lengre enhetserfaring, en satori, som jeg vel har kalt det, så bringer man dette ekkoet, dette bildet, med seg. Og jo mer man har kultivert, desto mer permanent blir det. Det er en tilstand man ikke tenker seg til, eller gjør noe spesifikt for å komme inn i. Det er hva du er. Det er ikke en teknikk du gjør for å være der, det er noe du erfarer. Og gjennom å erfare å være der, interagerer man veldig annerledes med stress, for eksempel frykt for krig, angst, alle disse tingene som foregår i sandkornet. For plutselig er det ingen grunn til å reagere med frykt lenger, for man har erfart hva virkeligheten er. Ikke sant?

Linda Helene: Jo, helt klart.

Pål-Esben: Og dette er en av de mest spektakulære tingene, som totalt kan endre et menneskes liv, og Amina har pratet om det gjennom de siste episodene: hvordan det er når man har med seg sin virkelige natur bevisst tilbake i sitt daglige liv. Da er det umulig å erfare angst, frykt, uro, hat, sjalusi. Ikke fordi man gjør en teknikk eller metode for det, men fordi man rett og slett er det motsatte, og fordi det å frykte nå vil være veldig irrasjonelt. Man vil ikke engang forstå det. Det vil være så teit å gå inn igjen og ha frykt, for det er så meningsløst. Og dette er rimelig paradoksalt når vi begynner å erfare det. Slike greier gjør at man tror man er litt småsprø i starten. Snedig. Og Eva, kan du fortelle litt om hvordan du har erfart dette?

Eva: svaret på lengselen

Eva: Ja, for meg var det å komme hjem svaret på den lengselen jeg har kjent så veldig sterkt på, den tomheten jeg har hatt, som dreide meg inn på denne veien. Når du har en viss type enhetserfaring, kaller jeg det at du er i kontakt med sannheten, og deler av den sannheten endrer på meg og er med meg tilbake når jeg er ute av erfaringen. Det er så livsendrende hvordan du opplever å omgås livet etter at man har hatt denne typen erfaringer. I starten jobber vi med tvangstrøyer og avslører egostrukturer og blir kjent med hvilke triggere du har, og den typen triggere trigger ikke egoet lenger. Jeg observerer dem og legger merke til dem, men perspektivet er annerledes, og det fører ikke meg ut i noe lidelse. Jeg bare tenker: Å ja, da flytter vi på det, eller da gjør vi slik. Det er veldig merkelig, for ofte legger det seg til rette av seg selv.

Og det å beskrive en slik enhetserfaring, det er nesten så jeg vegrer meg, for det høres så fattig ut når du bruker ord på det. Men du går på en måte i oppløsning og blir i kontakt med alt som er. Du har ikke lenger en kropp, du har ikke lenger tanker, det er helt stilt. Puster nesten ikke. Og så er det en ekspansjon som er veldig rar å kjenne på. Når man kommer tilbake, føler jeg meg litt for trang for meg selv, for å romme det som jeg er. Det er ikke primærfølelser, det er noe som ligger bak, og som det ikke er mulig å sette ord på. Og den følelsen av at alt er perfekt, det er som det skal være. Når man bringer dette med seg inn i sitt eget liv, har det massiv betydning på alle områder: omgang med partner, med jobb, med venner, med naturen, med seg selv. Alt dette endrer seg uten at man gjør en teknikk eller metode. Og det er det som er så paradoksalt i dette. Du blir noe annet enn du har vært før, eller noe mer komplett enn du har vært før. Og ved å bli noe mer komplett begynner du automatisk å interagere med deg selv og verden rundt deg på en annen måte.

Pål-Esben: Jo, det er slik.

Eva: Og så er ekkoet etter en slik erfaring veldig til stede. Jeg kjenner for min del at det trengs tid til integrasjon etter en slik erfaring, la det få lov til å sette seg i meg. For der jeg er i dag, kan det plutselig bare komme, uten at jeg har kontroll på det: Det kom et lite drypp fra Sahara. Så det er veldig viktig, dette med integrasjon, og der er naturen et fantastisk vesen. Jeg merker at omgangen med naturen er mye dypere enn den var tidligere. Og menneskemøtene er på en helt annen måte enn de var før, der man ikke dømmer, man bare observerer, og du har ikke behov for å kjempe for meningene dine. Så det er utrolig vakkert.

Energetisk enhetserfaring og det dypeste yin

Pål-Esben: Ja, det er utrolig vakkert. Og det som er litt snedig: Før man starter en slik prosess, har mange formeninger om hvordan en slik erfaring av enhet eller oppvåkning skal være. Man hører og leser bøker, og da må kundalinien opp, og så har man eksplosive yang-erfaringer og eksplosiv bliss, hvor man har poppet ut av kroppen, og alt er så flott og fint. Det er det man hører der ute. Men det er ikke helt slik det er. Det er det som kalles en energetisk enhetserfaring, som egentlig ikke har noe med en virkelig enhetserfaring å gjøre, siden det er et energetisk støt som skjer i ryggsøylen din. Når jeg begynner å diskutere at de virkelige erfaringene finner du i det dypeste yin, hvor det egentlig er ingenting, men hvor blissen, jeg vet ikke engang det norske ordet på bliss, er så ekstrem, drastisk mer ekstrem enn i det man har som yang-erfaring: Kan du fortelle litt om din opplevelse av dette, Eva?

Eva: Ja, det er en form for bliss vi opplever i den dypeste stillheten, men det er på en helt annen måte enn det energetiske yang. Jeg har hatt litt av det gjennom min utvikling, som typer energiutladninger i kroppen, der jeg følte at jeg nesten ble kicket av stolen, eller at lyn slo inn i meg. Det jeg opplevde med det, var at det tok meg ut av prosessen, hvis det for eksempel var en meditasjonsprosess, og jeg havnet litt på jordet, for å si det slik, i stedet for at jeg gikk videre og fløt ned mot den sannheten som ligger i stillheten. Så det er mye, mye større og egentlig umulig å beskrive med ord hvordan blissen er i dypet av stillheten, eller når du berører Sahara. Det er noe mye mer enn de energetiske utladningene eller eksplosjonene.

Kundalini-misforståelsen

Pål-Esben: Og her er det typisk en stor misforståelse i det alternative: at man tror det er kundalini-energien man må reise i ryggsøylen for å kunne gå videre til en enhetserfaring. En gigantisk misforståelse av hele greia. For du trenger ingen kundalini-reisning for å erfare hva ting virkelig er. Det er faktisk et problem: Jo mer kundalinien er aktiv, desto mer i gang er du, desto mer er du i en sympatisk tilstand i nervesystemet ditt, og desto vanskeligere er det å ha grep om det som virkelig er. Og det er heller kontraintuitivt, det vi snakker om nå. Når vi glir inn i den virkelige stillheten, som en del av det vi kaller Saharaen vår, kan vi si at det er ingenting der. Men på den andre siden er absolutt alt der. Den søkende forventer at det skal være noe. Vårt kognitive selv forventer at skal vi gå inn i det rommet, så er det en engel der, eller hva det måtte være. Man forventer seg fantastiske farger og lys og spektakkel, slik intellektet forestiller seg det. Men når du kommer inn i dette dypet, er det absolutt ingenting, men det er absolutt alt. Kan du si et par ord om det, Eva? Jeg vet at dette er vanskelig å uttrykke, men det er vilt, og du har mye erfaring her, ikke sant?

Ingenting, men samtidig alt

Eva: Det er veldig rart. Det er helt stilt, det er knusk stille, og det er ingenting. Du puster omtrent ikke, du har ikke noen kropp, du har ikke noen tanker, ingenting. Så er det en følelse av en vanvittig power og en vanvittig kraft som du kjenner, uten at det er noen energetiske eksplosjoner eller noe i meg lenger, men du kjenner at det fyller deg på ulike plan. Og når du er tilbake i det vanlige livet, eller tilbake i det materielle, så er den sannheten med. Uten at jeg kan komme med kjempesmarte kognitive læresetninger ut av det jeg har kjent på, så kjenner jeg at jeg har med meg, kanskje det er en knowing, jeg har med meg en sannhet. Og når jeg har den, så har jeg det jeg trenger. Jeg trenger ikke noe annet, det er liksom følelsen.

Pål-Esben: Snedig. Linda, hvordan opplever du dette?

Linda Helene: Ja, det er nesten det jeg har lyst til å si: Dere har sagt det. For nå spør du om min opplevelse av å berøre enhet. Ja: kompletthet, ro, den ultimate roen. Og som Eva sier, det er ikke rom, kroppen er ikke med, tankene er ikke med. Det som kalles Linda, er egentlig ikke der, men det er bare en form for observasjon av en kompletthet. Som å bade, selv om det ikke er noen kropp som bader i noe, men likevel er det en omfavnelse. Vi må jo bruke ord på dette, men samtidig, når man bruker ord, kjenner jeg for hvert ord som detter ut: Nei, det er ikke sånn. Så prøver jeg et ord som jeg tror er enda bedre, og nei, det var ikke helt riktig, det heller. Og igjen, nå driver vi og skal forklare med ord noe som er utenfor intellektet, og ord finnes bare innenfor intellektet, så vi driver egentlig med en umulig oppgave. Så jeg har lyst til bare å lage gurglelyder og si: Vær så god. Men det er en veldig fredelig tilstand.

Pål-Esben: Ja. Så ofte er det veldig kontraintuitivt: Hvis man har lest bøker rundt dette, og vært i det esoteriske og på YouTube, hører man om en virkelig spirituelt oppvåknet tilstand, og da hører man ofte om ville, spektakulære greier, med siddhier og ekstraordinære evner man får, og hele greia. Men det er ikke slik som dette. For når du kommer inn i denne virkeligheten, er det for det første ingenting der, men på den andre siden også alt der. Det er ingen eksplosive, ekstreme ting, men fortsatt er stillheten det mest eksplosive man kan oppleve. Dette paradokset er totalt kontraintuitivt, og det er ikke mulig for et menneske å forstå det før man erfarer det. Ikke sant?

Linda Helene: Jo, jeg liker ordet du bruker her: paradoksalt. Det er for meg et ganske godt dekkende ord, når vi først skal bruke ord. Så det er paradoksalt, rett og slett.

Daniel André: overrasket av yin-veien

Pål-Esben: Og Daniel André, hvordan er det med deg rundt dette? Du kommer jo fra det esoteriske og hadde mange ideer om at vi må reise opp kundaliniene våre, og så kommer du plutselig til en ekte erfaring.

Daniel André: Å, jeg ble veldig overrasket over at denne veien gikk gjennom det dypeste yin. Det var ikke noe jeg hadde forestilt meg, for for meg handlet det om yang-opplevelser. Jeg forsto ikke at det var yang-opplevelser heller, men det var kundalinien som var greia: spise psilocybin, røyke DMT, drikke ayahuasca, og gjøre disse tingene for å oppnå disse tilstandene. Jeg har vært gjennom det også, ikke alt med kundalinien, men jeg har røykt DMT og alt mulig rart, og trodde: Å, jeg har opplevd bliss. Og så kommer vi inn til deg, og så blir du kastet ut i skogen for å begynne med skogsbading, for at du skal roe hodet, for at du skal bli venn med det dypeste yin. Det var veldig motsatt av hva jeg trodde det skulle være. Men etter hvert, da vi hadde den første erfaringen vår på Spidsbergseter, med hele gjengen og deg, fikk jeg min første erfaring der, som var en veldig kraftig erfaring for min del. Og igjen, jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det, men det er som hun sier her, jeg liker måten hun sier det på: Det er ingenting, men det er alt, for du er ikke det du tror du er. Det går bare ikke an å forestille seg hvordan dette er.

Men jeg hadde en veldig interessant erfaring i skogen. Jeg hadde et skogsbad for en måned siden, eller halvannen, eller to; tiden spiller ingen rolle. Jeg ligger i skogen, koser meg, ligger naken i lyngen på sauefellen min, driver med skogsbadet mitt og kjenner det subtile, kjenner at det begynner å flyte ned i bakken. Så kommer vinden, og så ble jeg dratt så sterkt inn i en opplevelse, og det er den lengste jeg har hatt hvor jeg har kjent denne dype kontakten med det. Jeg kjente at jeg ble litt sårbar, faktisk. Men da jeg kom ut, var det så voldsomt, for jeg følte meg så lurt av virkeligheten. Det som slo meg, var bare: Å nei, hva er det esoteriske, og astrologi og numerologi? Det er jo ikke dette, det er jo det bak. Alt er bak. Og da skjønte jeg at alt jeg hadde holdt på med før, hadde tatt meg lenger bort fra det, for det er egoet som har styrt meg i en yang-prosess. Jeg har ikke vært i nærheten av å kunne komme inn til det som har med yin å gjøre. Og jeg kjenner frysningene. Så det er helt utrolig, jeg må bare si det: det du fører oss gjennom, det vi praktiserer gjennom Yggdrasil, og hvordan livet blir etterpå. Det er en helt utrolig opplevelse å kunne leve slik livet mitt er nå. For meg er det bliss.

Å omdefinere bliss

Pål-Esben: Eksakt det. Og vi omdefinerer bliss. Hvis det er noen av dere som vet det norske ordet for bliss, så bare avbryt meg. Hva er bliss på norsk, Amina?

Amina: Jeg vet ikke, men jeg skal finne ut av det.

Pål-Esben: Bra. Så, Daniel André: bliss. Prøv å forklare bliss. Hva er det for noe?

Daniel André: For meg er det bare når jeg våkner og kommer opp og kjenner denne dype følelsen av takknemlighet. Det er en væren av takknemlighet, en fin følelse av at ting er akkurat slik de skal være, og slik har det ikke vært før. Det er ikke noe rett, det er ikke noe galt, det er bare slik det er, og det er en veldig fredfull erfaring å være med det som er. Jeg sier ikke at det er slik hele tiden, men det er noe som vokser og blir større og større i meg. Og det er slik Eva sa det også: hvordan sykkelturene mine er, hvordan jeg føler vinden, hvordan jeg føler naturen. Det er en helhet, samtidig som det ikke er meg. Det føles bare helt utrolig å kunne leve i det som er, fordi man ser at det er en illusjon. Og så har man den der, jeg kaller det væren: at det har blitt så snilt. Når jeg kommer opp i barnehagen, er det en ro, det er fint, jeg gleder meg til å gjøre det jeg skal gjøre. Naturen har blitt min største partner, min største venn. Jeg elsker naturen og bruker den omtrent hver dag. Og kontakt med naturen, med trær: For en utstråling, for en varme, for en potens det er bare i trær. Jeg husker jeg gikk opp til barnehagen. Det var vinter, det var ti minusgrader, jeg gikk med snø til knærne og hadde studiet på ørene. Så går jeg opp, og til slutt kjenner jeg en enorm varme. Jeg ser ned i snøen, og så kjenner jeg en enorm varme. Jeg kommer ut på skogsfeltet og bare kjenner pulsen, hvordan det stråler fra hekken, fra trærne, og det er bare: Å wow. Ord blir veldig fattige i forhold til hvordan det er. Og så mye man får med seg: Når jeg ser fugler fly og kjenner det inni meg, blir det akkurat som om jeg blir fuglen, på en eller annen merkelig måte. Det kiler bare inni meg, hvordan ting oppleves.

Pål-Esben: Ja, det er denne frydefullheten. Hvis vi skal bruke et ord jeg liker å bruke på denne blissen, så er det en dyp form for frydefullhet, som man ikke gjør spesifikke ting for å trigge, men som bare siver opp fra grunnen. Veldig yin, men fortsatt ekstremt kraftfull, og den gjennomsyrer hvordan man erfarer, ser og opplever livet. Det kan for eksempel være at man bare sitter og ser på et gresstrå, og så kjenner man denne blissen strømme gjennom seg. Fra den minste tingen til det største, det spiller ingen rolle. For denne kilden til bliss, til frydefullhet, eller hvis vi skal bruke sanskrit, ananda, er noe som gjennomsyrer oss uten at vi gjør noe. Og det er det som er det mest spektakulære. For gjennom en utviklingsprosess på vanlig måte lærer man å gjøre teknikk A, B, C, D, tapp her, pust sånn, og så skal det genereres en eller annen form for greie. Men her er dette noe som gjennomsyrer deg mer og mer av seg selv, uten at du gjør noe. Og det er fascinerende, eller spektakulært, eller paradoksalt, Daniel André.

Daniel André: For meg er det i hvert fall det, for jeg har jobbet mye med både pusteteknikker og tapping og alle mulige rare metoder. Jeg har vært gjennom så mye sprøtt, og det er ikke i nærheten av hvordan dette er. For det er bare noe som er med deg gjennom dagen, og det er ikke meg, men det er meg. Det blir båret av en tone, av en energi, av et eller annet, og det er så mektig, men samtidig så veldig yin, så veldig til stede. Jeg har brukt så mye tid med stillhet, fordi det gir så mye bare å være med det som er. Og jeg har fått en relasjon med vind. Jeg vet ikke hva det er, men vind har gjort et eller annet: Når jeg kjenner og hører vind, skjer det et eller annet som er helt utrolig. Hvordan jeg kjenner når beina er i gresset, og bare følelsen av hvordan det oppleves, det er helt spennende.

Hallusinogenene som blindvei

Pål-Esben: Det er snedig. Før vi går tilbake til Amina her: Amina pratet litt om hvorfor bruk av hallusinogener som psilocybin, LSD, DMT, ayahuasca, meskalin og så videre aldri førte til det vi snakker om her. Og siden du har erfaring med flere av disse hallusinogenene i jakten på disse tilstandene som du erfarer nå: Kan du si litt om hvorfor det ikke ledet deg dit du søkte?

Daniel André: For det første, det jeg opplever med for eksempel psykedelika, er at det først og fremst er en emosjonell erfaring. Det er en biokjemisk prosess som skjer i kroppen min. Man kan få ekstreme ting som ikke har med virkeligheten her å gjøre, men det er fortsatt ting: Det er geometri man kan se og oppleve, som skaper ekstreme emosjoner og andre perspektiver på livet, absolutt. Men det skjedde ingen endring i livet av å ha disse opplevelsene. Du ble med opplevelsen, og det var det. Og det var det som sjokkerte meg så veldig med den veien vi går, som har med det dypeste yin å gjøre. For det har med det motsatte å gjøre, og det er noe som er dypere, som igjen er der bak. Dette har heller ikke noe med kroppen å gjøre, ikke noe med å se gale bilder som skal være ultraspirituelle, og at man skal være i denne kjærligheten, eller hva det nå er jeg prøvde å få tak i. Det er noe annet som er mye dypere, mye mer spektakulært.

Og jeg hadde også den forestillingen, før jeg startet med dette, når jeg hørte om opplysthet, at når man traff det, så ble man der, og da var livet 100 % perfekt. Kroppen var frisk, masse penger, alt var bare suksessfullt. Men slik jeg opplever livet mitt nå, har jeg fortsatt utfordringer i livet, men jeg er ikke en del av det, og for meg er det den største gaven med dette. Det er så fredfullt. For det er så vanskelig å forstå dette, men vi er ikke tankene, vi er ikke følelsene, vi er ikke Daniel, jeg er ikke denne. Det er gjerne noe annet. Og når man har med seg det, sprekker alle disse illusjonene. Og det behovet jeg hadde så mye av, å kaste bort tid på tullete ting fordi man flykter fra seg selv, har blitt borte; i stedet finner man fred og ro med det som er. Og det er det største. Vi har vunnet i lotto, det er jo det, livet her, å faktisk få erfare dette. Det er ganske spektakulært.

Pål-Esben: Ja, og psykedelika kan selvfølgelig brukes til mange gode ting i medisinen, for eksempel som hjelp til helbredelse av posttraumatisk stress, avhengigheter og så videre. Det finnes bruk i terapeutisk setting hvor det kan være veldig hjelpsomt. Men i relasjon til å finne veien til sin komplette, fulle natur, er det fullstendig ubrukelig, for det bringer oss bort fra det vi søker etter. Det bringer oss inn i kokok-verdenen, hvor vi tror vi har erfart virkeligheten, men hvor vi definitivt ikke har gjort det. Når du kommer inn i en psykedelisk rus, kan du få vanvittige bilder av lys og engler og Gud og det som ser ut som enhet, og så tror man: Å, nå har jeg vært der, for det føltes så ekstremt. Men det er først når du begynner å erfare det du har erfart nå, at du kan se at det ikke har noe med det å gjøre.

Daniel André: Ja. Og jeg forstår at jeg aldri kommer til å bruke de tingene der igjen. Men man merker med det dypeste yin at man må være var på hva man gjør, for det tar oss lenger inn i tvangstrøyen som vi jobber med å bryte opp og komme oss ut av. Og så er det alt det som skaper friksjon. Jeg var veldig flink før til å lytte til andre, andres meninger om ting og tang. Etter at man har hatt noen opplevelser med enhet, er det veldig rart for meg, men det føles ikke som om det er veldig mange som egentlig vet hva de snakker om. Det blir veldig mye flotte ord. For meg var det noe som også bandt meg mer inn i tvangstrøyen min, at jeg blindt lyttet til hvem som helst i det esoteriske, på YouTube og slike ting. Jeg skjønte at det skapte mye friksjon i meg. Det er så mye informasjon der ute som gjør at man blir veldig villedet, og jeg var villedet. Men så så jeg: Da jeg tok et valg og begynte å jobbe med én fast bestemt ting, slik du gjør det i Yggdrasil, som er et veldig strukturert oppsett, da begynte det å skje ting. Så det er ganske stor forskjell i forhold til å jakte her og der, for nå er det så mye som glitrer.

Pål-Esben: Det er vel utfordringen med en slik vei. Så, Amina, tilbake til deg. Du har sikkert tanker rundt det vi diskuterer nå.

Observatøren: tankene som tenker deg

Amina: Ja, nå har vi vært innom litt ulike ting, så hvor skal jeg fortsette tråden? Hvis vi skal fortsette en tråd, tenker jeg på at vi hadde en episode hvor vi snakket om observatøren, den indre kommentatoren, Atman, Brahman, hvor vi altså ikke er tankene våre. Vi snakket om det kunstige konstruktet, det kunstige selvet som ble skapt. Skal vi glide litt inn der da?

Pål-Esben: Det er noe man teoretisk kan ha en idé om, det vi snakket om der. Og for deg, kjære lytter, som ikke har fått med deg den episoden: Jeg tror det var episode nummer 38, hvor vi gikk inn i temaet at tankene som tenkes, er skapt av en kunstig del av deg, som har blitt preget inn med intellekt, ego og så videre gjennom oppveksten, og som tenker konstant tanker. Men det er ikke hva du virkelig er. Vi snakket om observatøren, som er hva du virkelig er, altså Atman, og vi snakket om den indre kommentatoren, som tenker hele tiden og føler hele tiden, og om det skillet. Som en del av denne utviklingsprosessen er det en uunngåelig erfaring man vil få etter hvert: at det faktisk er tankene som tenker deg, og ikke omvendt. Så, Amina: Teoretisk er det interessant, men hvordan er det når vi begynner å erfare det?

Amina: Ja, så var det disse ordene.

Pål-Esben: Hva skjer i livet ditt når du begynner å erkjenne at det er et konstrukt, som består av intellekt, ego, det karmiske minnet, det du identifiserer deg med, som kjører deg på autopilot konstant, og som du tror er deg? Når du gjennom erfaring med dypet av din Sahara begynner å anerkjenne at det faktisk er et kunstig konstrukt, hva skjer praktisk i livet ditt da?

Amina: For det første gjør det at man blir mer utholdende. Jeg kan merke det med ting med barna mine, med måten jeg håndterer stress på, kroppslige reaksjoner, når jeg kommer inn i den mer observatørrollen, hvor jeg ser at jeg ikke er alle disse tankene, jeg er ikke alle disse følelsene. Det har vært spesielt etter at jeg har hatt dypere erfaringer med det gjennom meditasjonsprosessen, ved å være observatøren, eller gå inn i den tilstanden, når man kan bruke de ordene på det. Det er så veldig lett å tenke at man er alle disse tankene og følelsene, men når man får det på avstand, kan man også håndtere livet på en helt annen måte. Og når vi er inne på erkjennelse: Guri land, hva slags ord skal jeg bruke her? Jeg har hatt noen erfaringer med erkjennelse også. Jeg klarer ikke å finne et godt nok ord for det, og det er det som er: Vi kan erfare så mange ulike grader og vinkler av det vi prater om nå, og så har vi de ordene vi har å bruke, og så er det egentlig veldig forskjellige ting vi prater om. Men du kan si at min erfaring med å ha erfart mer fra observatørrollen, er at jeg blir mer utholdende. Det er slik: Hvorfor skal jeg gidde å tulle rundt med dette? Det er jo ikke den jeg egentlig er. Og så er det perioder hvor jeg har tenkt meg til det mentalt, og det er stor forskjell på når jeg mentalt tenker: Men jeg er ikke tankene mine, jeg er ikke følelsene mine, ok, strekk opp ryggsøylen, voksenbukse på, dette går bra. Det er stor forskjell på det og på når du kjenner det inni deg. Du bærer det på en helt annen måte, det kommer fra et annet sted.

Pål-Esben: Korrekt, du erfarer det, og det er det som er det uforståelige i dette. Man kan tenke seg til alt dette: Å nei, tankene mine, og jeg skal kontrollere tankene mine. Men det er ikke det vi snakker om her. Vi snakker om når vi begynner å erfare, når vi begynner å observere en tanke uten å tenke tanken. Fortsett. Beklager at jeg brøt inn.

Stormens stille øye

Amina: Nei, det går helt fint. Jeg setter kjempestor pris på det, for noen ganger trenger man deg til å oversette litt det man egentlig prøver å formidle, for det er ikke lett. Der er du heldigvis veldig dyktig, Pål-Esben, så takk for at du oversetter. Og det som er interessant: Jo flere erfaringer du får med å observere tankestrømmen din, desto mer forstår du at det egentlig er helt sykt, det vi bader oss selv i hver eneste dag, av lidelse, av tanker, av følelser. Min erfaring er at jeg har observert så mange ord og uttrykk og setninger og meninger og trossetninger, trossystemer, så jeg er bare: Wow, ok, dette bor i meg, og mye av det styrer livet mitt veldig ubevisst. Jeg er slik: Oi, jeg visste ikke at jeg hadde den holdningen mot denne tingen, eller det mennesket. Eller: Å, Guri land, det der var jo ikke et bra etisk verdisystemgrunnlag. Og da blir det også litt gøy, for vi bruker mye humor og det frydefulle barnet i dette, det er viktig for oss i Yggdrasil sjamanskole. Da blir det også litt: Herregud, tenk at jeg har tenkt at jeg er alle de greiene der hele livet mitt, at jeg er alt som skjer med meg, at jeg er alt det, i gåseøyne, andre utsetter meg for. Og så er det selvfølgelig slik på denne veien at man glemmer seg fra tid til annen, og så tar det ikke lang tid før man kommer tilbake igjen. For vi går på denne veien hvor, jeg holdt på å si målet, for å bruke ord: Målet er å ha en stabil tilstand i enhet, samtidig som vi vandrer rundt på jorden her. Her om dagen fikk jeg opp et slikt glitch-bilde inni meg, hvor jeg kjenner at jeg dras mot den siden, og så er jeg på den siden, og så kan jeg glemme det, og så husker jeg det, og så er det perioder hvor det flyter mye mer naturlig. Så vi er litt der: Jeg føler meg som et barn som lærer å gå. Du snubler litt, og så reiser du deg opp, og så kan du plutselig gå litt lengre strekninger. Og det er egentlig en av de første tingene man begynner å få erfaring med når man begynner på meditasjonsprosessen, og kanskje noen av de viktigste, i hvert fall noen av de første tingene på denne veien: at du begynner å se og erfare at, oi, jeg er stormens stille øye. Ja.

Å ikke være sykdommen sin

Pål-Esben: Yes, og dette har en del krasse konsekvenser. Den dagen et menneske, gjennom erfaring, ikke gjennom kognitiv tenkning, ser at det ikke er tankene og følelsene sine: Du observerer tanken, du observerer følelsen, men du tenker ikke tanken. Det har krasse konsekvenser for eksempel for mental sykdom. For der erfarer en depressiv at man ikke er depresjonen sin. En med angst erfarer at man ikke er angsten sin. Og når et menneske etter hvert erfarer det, er dette snarveien til å avidentifisere seg med sykdommen sin. For de fleste som sliter med depresjon, tror de er depressive. De identifiserer seg med sin nedstemthet eller depresjon og sier: Sånn er jeg bare. Og når man da erfarer at man ikke er depresjonen sin, skjer det et eller annet radikalt inni hodet. Da har man hatt sin første erfaring av at man ikke er sykdommen sin. Da kan man tenke seg hvor mye mer effektivt et helbredelsesopplegg kan være, sammen med en veileder eller terapeut, den dagen man har den erfaringen. Radikalt.

En av mine lærere bruker dette aktivt, også i krasse sykdomsbilder, hvor han bringer mennesker inn i en setting hvor de erfarer at de ikke er den mentale sykdommen de har. Han har vanvittige resultater med det. Kontra at du skal inn til en terapeut og diskutere din depresjon, hvor kommer angsten fra, hvor kommer depresjonen fra: Det kan ta årevis med jobbing, spesielt hvis du er inne i psykoanalytisk terapi, og så ender det med at de fleste som er depressive, aldri kommer ut av depresjonen sin. Kontra hvis man bringer mennesket inn i en erfaring av at det ikke er depresjonen sin, for da identifiserer man depresjonen som noe utenfor seg selv. Da kan man tenke seg hvilken fart helbredelsesprosessen kan ta. Og Eva, hva er dine tanker rundt dette? Vi snakker om at vi ikke er tankene våre, ikke følelsene våre, ikke konstruktet vårt. Hva var dine tanker da du først hørte disse ideene, kontra da du begynte å erfare dem?

Eva: Mine tanker om at jeg ikke er mine tanker?

Pål-Esben: Eller at tankene dine tenker deg, og ikke du som tenker tankene. Og at konstruktet er det som styrer deg fullt og helt, og ikke omvendt.

Eva: Ja. For det første er det veldig frydefullt å observere tankene. Og det å erfare at du ikke er tankene, for eksempel som Amina sa, i dypet av meditasjon, eller i stormens stille øye: Der merker du at du har en avstand fra tankene. Du kan observere dem, og det er ikke jeg som tenker dem heller. Men så har du lært oss noen kjempeenkle øvelser for å kjenne at du ikke er tanken, ved å stille et enkelt spørsmål til deg selv: Hvem legger merke til denne tanken nå? I det kjenner du og ser tanken utenfra, og da er du ikke lenger tanken. Det var en veldig artig 15-sekunders øvelse som jeg gjorde mye i starten. Men så er det dette med å ta det et hakk dypere. Vi er så heldige i denne utdanningen: Vi har opptak av all undervisningen du har med oss, og vi har personlige samtaler med deg, og bruker litt tid på å repetere og koke, spekulere, skrive litt på et ark om det, og la det synke inn. Og der hadde jeg en opplevelse der jeg erkjente det du snakker om nå. Det var veldig dyptgripende, og ekkoene etterpå var slik at jeg ikke kunne tillate meg selv å tenke på det, for da ble jeg helt slått ut igjen, med tårer og full gjennomsyring og frysninger. Det var en slik erkjennelse, og det forandret meg veldig i forhold til temaet med Atman og kommentatoren i ettertid.

Makten over sirkuset

Pål-Esben: Ja, og når den søkende begynner å erfare dette, og aktivt begynner å lære å separere seg fra tankene, følelsene, konstruktet og identiteten, og kan observere det på avstand, betyr det også at man får makt over sirkuset. Jeg kaller det sirkuset. Man har makt over det, det har ikke makt over deg lenger. Klart, i starten av treningen, når vi erfarer at første chakra blir trigget, for eksempel, så kaboom: Da ender man inn i konstruktet og kjenner alle sekundærfølelsene. Men man kommer rimelig raskt ut av det. Når man begynner å trene på dette, kan man etter hvert velge å gå aktivt inn i konstruktet og erfare gjennom det og la seg være en del av sirkuset, men man kan når som helst trekke seg ut av det og ta kontrollen over konstruktet igjen. Det er ganske vilt når et menneske begynner å beherske disse tingene. For da er man ikke lenger et offer. Man har full makt over livet sitt i relasjon til hva man tenker, hva man føler, hvordan man interagerer med det som skjer rundt seg og i seg. Man er ikke lenger et offer for omgivelsene sine, for tankene sine, for trossystemene sine, autopiloten sin. Man tar styringen over sitt eget liv tilbake. Det er en annen ting som endrer livet til et menneske radikalt når man begynner å beherske dette, slik som i ditt tilfelle, og dere andre som er her nå.

Eva: Ja, absolutt. Og at du bevisst kan ta en observatørrolle i stedet for å la deg dra inn i hva det enn er som foregår rundt deg. Og så er det for meg en viktig bit av bildet at vi faktisk lever i et konstrukt, at virkeligheten er noe mye mer enn dette.

Pål-Esben: Man merker det når man blir fortalt: Ok, når sjelen din bestemmer seg for en erfaring, så popper du ut ditt høyere selv, og i det høyere selv skapes drømmen, hvor sjelen drømmer, men hvor du, som er sjakkbrikken, eller spilleren i den drømmen, tror at det er virkelighet. Når man hører dette første gang, kan man si: Ja, det høres interessant ut, eller: Det tror ikke jeg på. Men det du nå snakker om, er noe helt annet: Når du begynner å erfare dette, erfarer du at det du hele livet ditt har trodd var virkelighet, faktisk er en drøm, og at bak drømmen ligger det mest spektakulære av det spektakulære, som er det ultimate for et menneske å kunne gjenerfare, for å bli komplett. Og det er det vi kaller, når vi er i sjelens eliteuniversitet, å gå inn i siste klassen på universitetet og begynne på doktorgradsavhandlingen vår. Det er akkurat dette som skjer da, Eva.

Eva: Ja, og så blir man bevisst på det. Jeg vet ikke om det kommer av at du har med deg dette om at det er et konstrukt, men man føler seg utrolig privilegert som får lov til å være med og spille i dette nydelige konstruktet. Det var en ting jeg ikke kunne drømt om var en del av denne veien, for jeg tenkte at da skulle vi inn i enhetserfaringer og flyte i det. Men den følelsen er utrolig sterk.

Pål-Esben: Ja, for du lærer her også å elske konstruktet for det det er, elske drømmen for det den er. Det er tross alt der sjelen din kommer inn for å skape erfaringer, i hvert fall i første del av livet ditt, helt til du bestemmer deg for å gå en strukturert prosess for å våkne opp, slik dere som er med her nå, har valgt. For det blir helt feil å ta avstand fra den materielle verdenen. Da er hele greia misforstått, for da sier man at sjelen min ikke har peiling, den kommer inn her og drømmer. Nei, det er feil, sier du. Det å komme her for å skape disse erfaringene, spesielt i første del av livet vårt, det trenger vi å gå gjennom. Avnavlingen, hvor vi mister minnet vårt om at vi er en sjel. Så går vi gjennom livet vårt med alle oppturene og nedturene, og så kommer vi kanskje til et punkt hvor denne tomheten blir så kraftig at man har alt, men egentlig ingenting. Så begynner man å søke, og så begynner den virkelige oppvåkningsprosessen, og da starter det et helt nytt kapittel i livet, som du står midt i nå, Eva. Ganske kult, hva? Og Linda, kan du si litt om hvordan du opplever dette?

Teaterscenen: fra hovedrolle til tilskuerbenk

Linda Helene: Først og fremst må jeg si at det er veldig befriende å erfare at jeg ikke er tankene mine, at jeg ikke er følelsene mine. Men jeg er fortsatt der hvor jeg snubler og går, faller inn i sirkuset og inn i følelsesfellene. Så det er ett skritt inn, ett tilbake, inn, ut. Tidligere i livet, da disse erfaringene ikke var en del av mitt liv, var det som å være på teater: Jeg var oppe på scenen hele tiden, en del av teateret, og alle rollene som utspilte seg i teateret, jeg hadde alle hovedrollene. Jeg var den som hadde en behagelig rolle, jeg var den som hadde en rolle som lidelse. Selvkritikeren var oppe der, eller jeg kalte det kritikeren, og The Joker. Og etter hvert som rollene spilte seg ut, var det akkurat som om jeg hoppet inn i hver av rollene og var de rollene fullt ut. Nå sitter jeg heller i salen og ser på, eller det vil si: Jeg evner å sette meg i salen og se på. For når jeg går på butikken og snakker med folk og venner, og også andre i sjamanutdannelsen, er jeg i hvert fall delvis på denne scenen. Jeg er mye på scenen også, men med mer bevissthet. Og så er det at jeg nå kan evne å trekke meg helt ut. Kanskje ikke alltid når jeg står midt oppe i en situasjon, men jo, noen ganger går det også, at jeg klarer å zoome ut samtidig som jeg interagerer. Så det er slik det oppleves.

Pål-Esben: Ja, og i starten er dette en veldig schizofren erfaring. I psykologien ville dette kalles schizofreni, og det oppleves litt schizofrent i begynnelsen: På den ene siden er du aktiv spiller i livet ditt, du er en del av karmaen. På den andre siden kan du observere spillet fra et metaperspektiv. Og du kan velge om du setter deg i kinosalen, eller går inn i lerretet, eller på teaterscenen, avhengig av hvordan du ser det. Der du står nå i utviklingsprosessen din, holder du på å trene opp disse musklene, så dette blir mer og mer stabilt. Etter hvert kommer du til et punkt hvor du ikke lenger blir dratt inn av første chakraet, hvor du egentlig har full makt over dette. Det eneste unntaket er hvis det skjer noe ekstremt i livet, for eksempel at en nær person plutselig dør, og det første chakraet trigges alvorlig. Da vil vi, genetisk betinget som primater, kicke inn i Kokokland, altså det emosjonelle kaoslandet. Men det vil bare bli unntak, kontra det som ofte skjer i starten, hvor man ikke helt har kontrollen på dette ennå. Det er bare en del av en sunn utviklingsprosess, og det er tross alt en modning vi skal gjennom. Vi kan ikke gå fra punkt A til punkt Å over natten. Det er en modningsprosess, og det kaller jeg å styrke opp disse musklene. Og du merker det du også, Linda: I starten var musklene svake, men etter hvert blir de sterkere og sterkere, ikke sant?

Linda Helene: Jo da, jeg merker det, at det er mye mer sjelden at jeg lar meg bli dratt ubevisst inn i det dramaet som foregår på scenen. Veldig mye mer sjelden. Og så har jeg litt lyst til å dele at jeg bruker denne fortellingen. Jeg deler dette med dem som kommer til meg for healing, veiledning, terapi. For det er så ofte mennesker kommer til meg og forteller: Å, jeg har så mye tanker, det er kaos i følelsene, det er kaos i tankene. Og så forteller jeg: Nå skal jeg fortelle deg noe, og det er at du er ikke følelsene dine, du er ikke tankene dine. Du har det. Så forklarer jeg det litt mer inngående, forklarer at du er det som har. Og på slutten forteller jeg at i den siste setningen der, da går vi inn i det mystiske med å være menneske. Her om dagen hadde jeg en dame her, og hun er norsklærer, og så ser hun på meg med store øyne, og det er så interessant, for du ser at de egentlig berører knowing i dette, ubevisst, tenker jeg. Og så sier hun: Ja, det er jo sant. Før det har jeg også forklart for henne at vi har en vane for å si «jeg er sint» eller «jeg er glad». Men sannheten er egentlig at du har sint, og du har glad. Så egentlig burde språket vårt vært slik: Jeg har sint, jeg har glad. Da blir hun litt forfjamset og smiler og sier: Ja, jeg kan ikke krangle på det, men jeg kjenner at hjernen min vrir seg, for jeg er også norsklærer. Så jeg elsker å dele dette, fordi jeg ser at det åpner seg et rom i dem, et håpefullt rom, som jeg ser at de hviler inn i når jeg deler dette. Og det er givende.

Pål-Esben: Ja, og det gir helt andre muligheter, også som terapeut, veileder, lærer. Du jobber fra et helt annet plan. Du kan hjelpe mennesker på en mye dypere og mye mer effektiv måte. Man gjør snarveier med slike ting som dette. Utrolig spennende. Og Daniel André, hva er dine tanker og erfaringer i disse tingene? Hvordan var det i starten, da jeg begynte å prate om dette?

Daniel André: Jeg skal ta det før du introduserte meg for det. Det var i 2014. Da så jeg på en dokumentar, lå i sofaen, var sliten og syk. Dokumentaren gikk så dypt inn på meg, og på slutten av den siste sekvensen begynte han å snakke om «You are not your thoughts». Jeg kjente at jeg ble kvalm, for det ga så mye mening, og det var så ubehagelig å høre: Hæ, er ikke det tankene mine? Hva er det jeg er da? Det var så rart, for jeg var så superidentifisert med Daniel og lidelse og alt det bar med seg. Så da vi kom til deg, og du begynte å introdusere dette, sang jeg en annen sang, helt klart. For som Amina var litt inne på: I meditasjonsprosessen har vi begynt å få disse erfaringene, å få denne distansen til tankene og følelsene. Og når man kommer litt ned der, er det noe annet som skjer, i forhold til den frakoblingen som også skjer, som er en veldig underlig greie. Det er ikke bare som når man sitter i meditasjon og observerer tankene som en sky, for jeg hadde en følelse av at det bare var en observasjon. Slik jeg opplever det nå, er det det på steroider. Den observatøren, slik jeg opplever den nå i dagliglivet, er, som også Linda sier, ut og inn av dette, en muskel som trenes opp.

Men det som fascinerer meg veldig med det, er mitt eget sirkus. Når man kommer inn i den rollen og er til stede med det som skjer, og man observerer det: For meg, jeg begynner bare å le. Jeg får noen ganger latterkrampe av hvor merkelig det er å sitte og ha de tankene, hvordan det foregår og hvordan det holder på. Og der jeg har veldig slike schizofrene opplevelser, er i møter med folk, og det vi møter mest nå, er folk i barnehagen. Når de står og prater, kjenner jeg at jeg ikke er en del av det som skjer i det. Tankene mine går, men jeg er ikke koblet til det. Og så kan jeg dette litt ut: Oi, hva er tiden nå egentlig? Og så detter jeg litt ut fra hele greia og bare snakker. Og han ene sto og tittet på meg og bare: Hæ? Og jeg svarte bare: Ja, morn. Så det kan være litt slike rare opplevelser med dette. Og der liker jeg det nye med kontemplasjon, for jeg hadde en interessant erfaring da jeg satt etter skogsbadet mitt. Da stilte jeg dette spørsmålet: Hva er jeg bak alle historiene om meg selv og minnene om meg selv? Og da kom dette tomrommet, for jeg satt der og bare var, og det var ikke noen voldsom opplevelse, men det som skjedde med meg i den opplevelsen, var med meg ganske lenge. Det varte mange dager, hvor jeg hadde med meg en helt annen tone, eller hva jeg skal si. Det var bare: Ja, det får bli med det.

Sluttord: kallet som kaller oss hjem

Pål-Esben: Jeg er så imponert over dere alle, som godt og greit prøver å uttrykke med ord noe som er umulig å uttrykke med ord. Men vi er nødt til å prøve å finne noen bilder på det. For i denne podkasten er jeg også her for å fortelle litt om hvordan ting kan oppleves når man er i en dyp, ursjamanistisk utviklingsprosess, og ikke minst å gi noen praktiske ting: Hva er det som skjer i et menneskes liv? Selv om vi ikke kan forklare eksakt hva det er, det kan man først erfare når man har erfart det, synes jeg dere er imponerende, hva dere klarer å uttrykke. Og Amina, når du hører dette, hva dine medstudenter sier, og hva du selv erfarer: Hva er dine refleksjoner rundt det?

Amina: Ja, fra hvilket perspektiv, tenker jeg med en gang. Mens de andre har pratet og delt erfaringene sine, kom jeg på en av mine erfaringer i meditasjonsprosessen. En dag med egentlig veldig mye tankekjør gikk jeg gjennom meditasjonsprosessen, hvor jeg hadde disse tankene som ikke var hyggelige, og så møtte jeg tankene som var hyggelige, og så var det denne krigen mellom disse tankene. Og så fikk jeg en innsikt om at jeg ikke er den uhyggelige tanken, og jeg er heller ikke den hyggelige tanken, en erkjennelse av det, og så ble bare alt knusk stille. Helt stille. Det er det som er så fascinerende på denne utviklingsprosessen. Det er ikke sikkert alt man deler her, gir mening for dem som ikke har gått denne utviklingsveien, men jeg håper at det kan inspirere til at det faktisk er mulig å gå en slik utviklingsprosess som dette. Og den trenger ikke å være langt unna heller. Den største gaven man kan gi til seg selv, er å ikke forlate mennesket sitt. Ikke at mennesket eller personligheten eller rollen man har i livet, er uviktig, men jo mer du kommer hjem til den du egentlig er og får erfart det, desto mer deg kan du også bli som menneske, som personlighet, i valgene du tar, i det du utstråler, og ikke minst i hvordan du kan inspirere og hjelpe andre mennesker igjen på veien hjem til seg selv. Det er en ringvirkning du får når man begynner med seg selv. Ja, det var det jeg hadde på hjertet.

Pål-Esben: Ja, og husk på dette: Det vi diskuterer nå, er det som i de eldre tradisjonene, for eksempel i den yogiske og hinduistiske tradisjonen, er beskrevet i de mest hemmelige verkene som er skrevet. Du finner dette igjen i de innerste rommene av Vedaene, Upanishadene, som det heter på norsk, som er det innerste, mest hemmelige rommet i Vedaene. Der beskrives dette vi diskuterer nå, om Atman og Brahman og observatøren: at vi ikke er tankene våre. Man kan lese om disse tingene, for de er tilgjengelige, og det er én ting. Men når man begynner å erfare at det faktisk er virkelighet, på sin egen kropp, da kommer sjokket. Det kan man ikke forberede seg på. Det er det som oppleves så schizofrent, så paradoksalt. Når man begynner å erfare, er det noe helt annerledes, noe mye mer brutalt, mye mer omfattende, mye mer dramatisk, selv om det er det dypeste yin. Og for å ta den avsluttende runden her nå, Amina: Nå er vi på nesten to timer, så la oss gi ordet til hver enkelt, hvis det er noe dere har lyst til å si på tampen. Vi kan starte med Eva, og så avslutter du helt til slutt, Amina. Er det ok?

Amina: Ja. Jeg kan bare gi beskjed om at Daniel var nødt til å gå.

Pål-Esben: Ja, Daniel forsvant, han måtte på jobb. Så da takker vi Daniel, og da har vi dere jentene. Eva, kan du si noen sluttord?

Eva: Jeg har egentlig bare lyst til å si at hvis jeg hadde hørt meg selv si det jeg gjør i dag, for seks år siden, hadde jeg ikke trodd at det var mulig i det hele tatt. Det er så ekstremt annerledes å være meg i dag enn det var før jeg begynte å søke i henhold til lengselen min. Så jeg vil bare si: Hvis det er flere som kjenner på at, men jeg har jo alt i livet, hvorfor er ikke jeg, hva er det som feiler meg, hvorfor er jeg ikke fornøyd? Hvis det er noen som kjenner på det, så går det i hvert fall an å snu det helt opp ned. Og med måten det ble gjort på her, kjenner jeg en utrolig ydmykhet og takknemlighet over å få være med på dette, og for å ha deg som guide, Pål-Esben. Vi er så privilegerte, og vi får ting servert på et gullfat. Ja, det er litt slik i starten, når du skal plukke av deg litt egogreier, men det er utrolig spennende og artig også, å bli kjent med seg selv og se hvilke pregninger man har. Og så er det litt som en stein vi driver og dytter oppover bakken. På et eller annet tidspunkt kommer den på toppen, og når steinen da ruller av seg selv over bakken, skjer den videre modningen og utviklingen på en naturlig måte, uten at man lider. Så jeg har det helt fantastisk i mitt liv, takket være deg, Pål-Esben, og Yggdrasil sjamanskole og alle de fantastiske medstudentene vi har. Det er en utrolig fin, støttende og inkluderende gruppe. Det var egentlig det jeg ville si.

Pål-Esben: Tusen takk, Eva. Og ikke minst: at du har valgt å engasjere deg autentisk i en virkelig utviklingsvei. For det er én ting å lære noe i teorien, og noe annet å begynne å gjøre noe med det. Så vil jeg bare gratulere deg med det, Eva. Jeg er så dypt imponert over hva du har fått til, og veldig glad for at du tok deg tid til å være med på denne podkasten, for å belyse dette fra ditt ståsted. Takk. Og Linda, kan du si dine avsluttende ord?

Linda Helene: Først og fremst tusen takk til Amina og deg for at jeg fikk være med på podkasten i dag. Jeg kjenner at jeg har lyst til å understreke dette med erfaringsbasert prosess, og det å tygge litt på hva erfaringsbasert faktisk betyr. For bare det å høre «en erfaringsbasert prosess» er noe som først og fremst går direkte inn i intellektet. Og dette er virkelig en erfaringsbasert prosess. Så dykk litt inn i hva forskjellen på intellektuell forståelse og erfaring faktisk er. Jeg er evig takknemlig for at dette er en erfaringsbasert prosess, og for at du leder oss inn i erfaring etter erfaring etter erfaring, og påpeker det igjen og igjen, helt til vi kjenner på egen kropp, egne celler, egen bevissthet et cetera hva erfaring faktisk er. Og jeg er veldig takknemlig for å ha en kompetent lærer, det vil si en lærer som selv har gått en veldig dyp vei, og som kan lede oss ut fra egen erfaring. Så tusen takk.

Pål-Esben: Takk for at du er den du er, Linda. Jeg er også dypt imponert over deg, og over at du har hatt mot nok til å gjøre dette. For det krever jo litt mot, spesielt når vi skal håndtere våre egne skyggesider, kreves det en stor porsjon mot, ikke det? Men det er som Eva sier: som Sisyfus, som skyver denne steinen opp fjellet. Man kommer til et punkt hvor denne steinen begynner å rulle av seg selv på den andre siden. Og det er der du er nå. Og er det ikke nydelig?

Linda Helene: Jo, det er det, rett og slett.

Pål-Esben: Og det trenger ikke å ta så lang tid heller, og det er det som er så spennende. Dette trenger ikke å ta 10 år, 20 år, 30 år, det kan skje på et par år i dag, mens man lever et vanlig liv. Man trenger ikke å holde på i årtier. Tusen takk for at du tok deg tid til å være med meg og Amina i denne podkasten. Det setter jeg veldig stor pris på.

Linda Helene: Takk, takk.

Pål-Esben: Og Amina, har du noen avsluttende ord på tampen?

Amina: Ja. Dette har vært en deilig episode, en deilig innspilling, kjempekoselig å ha dere andre medstudenter her. Og det er så interessant, fordi man innser mer og mer at det er ingen krig, verken utvendig eller innvendig. Det eneste vi driver og kriger og kåler med, er oss selv. Ikke minst på en slik utviklingsreise, hvor vi jobber med å helbrede greiene våre, personlighetsutvikling, møte skyggesider, trossystemer, overføringer, og står i alle disse kampene hvor man til slutt lar hjertet få lov til å vinne. I en av samtalene jeg har hatt med deg, hvor jeg hadde funnet enda et lag av denne løken, og så må jeg jobbe med det, og så må jeg jobbe med det, sa du til meg: «Men det finnes ingen løk.» Og så forstår jeg at det er litt slik, man kan ikke si det til noen som er helt nye, men akkurat den har hjulpet meg så mye. Det betyr ikke at jeg ikke går gjennom vanskelige ting i livet, men disse impulsene vi hele tiden får gjennom utdannelsesforløpet, hjelper oss til å minne oss på det vi egentlig er, hvorfor vi egentlig er her, hva vi egentlig holder på med. Du har en unik måte å, ikke fiske oss inn igjen, men minne oss på det vi allerede vet, gjennom erfaring. Ikke det vi allerede vet fordi du har sagt det, men det vi allerede vet ut fra vår egen erfaring. Og de som lytter til denne episoden: Det må være et eller annet kall i dem, i hvert fall når man har hørt hele episoden, hele podkasten. Når de lytter til dette, er det noe i dem som sier: Kanskje det er noe mer, kanskje det ligger noe i dette, en lengsel. Jeg vil fullt og helt anbefale å hengi seg til den lengselen. Selvfølgelig, finn en kompetent vei, om det er skole, guide, guru, lærer, veileder. Men det kallet er der av en grunn. Det kaller oss hjem, rett og slett.

Pål-Esben: Så korrekt. Det er sjelen din som kaller deg hjem. Det er på tide. Og det betyr ikke å forlate denne verdenen, men det betyr bare at nå er det på tide å våkne opp. Nå har vi gått gjennom læreprosessen vår, med det vi trenger å gjøre i blendverket, eller drømmen vår. Nå er det på tide å ta steget ut. Start doktorgradsavhandlingen din og bli ferdig med noe, så vi kan våkne opp og gjøre noe annet her enn å komme tilbake i denne typen drømmer. Det finnes mange andre spennende plasser å drømme på for sjelen, som er mye mer spennende enn denne jordkloden, kanskje.

Så, helt til slutt: Hvorfor gjør vi dette, sett fra et større bilde? Mange kommer til meg og spør: Pål-Esben, hva kan vi gjøre for at denne verdenen skal bli en bedre verden å leve i? Skal vi sitte og meditere? Skal vi sende energi? Og mitt svar er bestandig: Hvis et menneske virkelig ønsker å gjøre noe for å skape en bedre verden, så kan du ikke endre andre. Det mest effektive et menneske kan gjøre, er å ta steget ut og våkne opp fra denne drømmen som vi diskuterer nå, for det endrer alt i hvordan du interagerer med verden. Det endrer hvordan du behandler ungene dine, hvordan du behandler deg selv, hvordan du behandler menneskene rundt deg, hvordan du blir i stand til å inspirere og bringe lyset ditt inn i verden rundt deg. Det er det som vil ha betydning hvis vi skal skape en bedre verden. Ikke det å sitte og meditere for at ting skal bli bedre, men at vi gjør en praktisk handling i det å genuint bli det vi er. For gjennom at vi blir det vi virkelig er, kan vi ikke handle med aggresjon lenger, vi kan ikke handle med hat lenger, vi kan ikke ha misunnelse lenger. Vi blir det vi er. Og det er ingenting mer kraftfullt i denne verdenen enn et menneske som våkner opp, og som gjennom det begynner å spre dette lyset til dem rundt seg. Det er det vi trenger i denne verdenen: flere mennesker som våkner opp.

Og gjennom det tror jeg, altså i min fantasiverden, eller i min drømmeverden, at hvis det hadde vært en bevegelse i denne verdenen hvor virkelig oppvåkning hadde vært tilbudt, så ville denne verdenen kunne gått inn i the new world, som det ofte høres oppi det esoteriske: Nå skal vi inn i en ny verden, hvor alt er så bra, og solen skinner, og englene spiller harpe og lyre. Det er ingenting som vil skje uten at vi mennesker gjør det som er nødvendig for at det kan skje. Det kan skje, men ikke ved å sitte og vente på at alien tar over, eller at det er et mystisk skifte som skjer i universet vårt, eller den nye spinnen i en ny syklus i 26 000-årssyklusen. Ingenting vil skje gjennom det. Dette skjer, i mine øyne, kun hvis vi kan skape en bevegelse i at folk begynner å våkne opp. Da kan vi skape den verdenen som mange lengter etter: uten krig, uten ufred, uten kaos, men med det vi egentlig er av vår natur.

Det er årsaken til at jeg har så mye lidenskap for det jeg gjør her: fordi jeg har en misjon. Og uansett om jeg gjør det med dere tre, eller med 50 eller 100 eller 1000, spiller det for meg ingen rolle. For hvis jeg bare har vist én, to, tre, fire denne veien, så vet jeg at det påvirker hundre, om ikke tusenvis av mennesker rundt dere. Det var det. Da skal du få de siste ordene.

Amina: Da skal jeg få de siste tårevåte ordene. Tusen takk. Ja, dette, som kanskje flere hører og ser og forstår, går veldig dypt, og det er veldig, veldig stort. Ja, det var mine avsluttende ord.

Pål-Esben: Jeg tror vi avslutter der, og sier tusen takk til Daniel André, til Linda og til Eva, for at dere kom og bidro med deres innsikt og erfaring. Det setter vi veldig stor pris på. Tusen takk for at du er her, Amina. Uten deg hadde dette vært en veldig kjedelig podkast, en monolog fra meg, så jeg setter veldig stor pris på det. Og vi setter også veldig stor pris på deg, kjære lytter, og håper at vi bidrar til å bringe litt mer lys inn i ditt liv, litt mer håp og inspirasjon, for at livet er så utrolig, eller kan være så utrolig mye mer enn hva sinnet vårt og intellektet kan forestille seg. Så, vi høres neste gang! Ha det riktig bra, og så ses vi og høres vi i neste episode. Ha det bra.

Episode 40 – Gjestespesial – tre medstudenter om livet etter enhetserfaringer

I denne episoden