Episode 11 – Sjelevenner, sjelefamilie, karmiske relasjoner og den store misforståelsen om tvillingsjeler

Amina fikk en gang høre at hun og mannen hun var i et svært destruktivt forhold med, var tvillingsjeler, én sjel som var splittet i to, og hun beit rett på. For halvannet år siden holdt hun et foredrag på Alternativmessen i Oslo og la merke til en smilende mann i publikum som virket veldig trygg, og nå har de vært sammen i et år. Som gutt satt Pål-Esben ute om kveldene, så mot stjernene og lengtet hjem.

I denne ellevte episoden fortsetter Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, med den niende av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: å bli en mester i å forstå og leve ut din sjels ønsker og livsmisjon i denne inkarnasjonen. De snakker om sjelevenner, sjelefamilie, karmiske relasjoner og den store misforståelsen om tvillingsjeler, hvorfor karma er minne og ikke straff, og hvorfor så mange føler at de ikke hører hjemme på jorden. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Tvillingsjelreisen: Aminas destruktive forhold, og hvorfor det å være nær hverandre på det sjelelige planet ikke betyr at to mennesker passer sammen
• Metasjelen som en diskokule der hver lysstråle er en individuell sjel, og hvorfor noen føles som familie mens andre føles som romvesener
• Hvorfor lidelse aldri er nødvendig for å vokse, og De 9 pilarene som et praktisk alternativ til esoteriske ideer som sier at lidelse er bra
• Fra traumepartner til trygg kjærlighet: å gi slipp på ideen om at en partner skal redde deg, og møtet med den rette på Alternativmessen
• Karma som minne, ikke straff, og hvordan det karmiske trykket mellom to mennesker kan få et forhold til å eksplodere
• Å skifte musikken du utstråler for å tiltrekke deg rett del av sjelefamilien din, og hvorfor det ikke finnes snarveier på sjelens eliteuniversitet
• Starseeds, lengselen etter hjem og midtlivskrisen, og hvorfor sjelen har valgt å være her, nivå for nivå, som en gamer
• Viktor Frankl, utbrenthet som gave, og nye perspektiver på sykdom

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: sjelens ferd, del 3

Pål-Esben: Hei, og hjertelig velkommen til en ny episode, Amina.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Tusen takk, og hjertelig velkommen også til deg som lytter. I dag skal vi ta del 3 av Sjelens ferd. Vi holder nå på med De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Den niende pilaren er å bli en mester i å forstå og leve ut sjelen din sine ønsker, sin visjon og sin livsmisjon. Det er et ganske stort tema. I de to foregående episodene har vi snakket veldig mye om sjelen, og i dag skal vi ta opp en del typiske spørsmål som mange stiller rundt dette. Så kan ikke du bare begynne, Amina, med det som henger øverst i luften her, det som kanskje er mange som spør og lurer på?

Tvillingsjelreisen: Aminas historie

Amina: Ja, jeg får mange spørsmål, og jeg husker at jeg selv hadde veldig mange spørsmål om sjelen i begynnelsen av min spirituelle reise. Noe av det første jeg ble introdusert til, eller kastet inn i, er det som kalles Twin Flame-reisen. Man hører ofte at vi har noe som heter sjelefamilie, at vi har tvillingsjeler, og så har vi karmiske sjelemøter og sjelevenner og slike ting. Og det finnes ulike kategorier av dette.

Jeg husker at jeg hadde et veldig intenst forhold til en mann. Det var veldig, veldig destruktivt. Vi trigget frem det verste i hverandre, og det var ikke sunt på noen som helst måte. Men jeg prøvde å søke overalt for å finne noe som kunne bekrefte at jeg var på rett vei, for jeg ville jo ikke gi slipp på dette destruktive. Det kunne jo være dumt å gi slipp på det forferdelige. Så ble jeg introdusert til det som heter tvillingsjeler. Jeg ble fortalt at vi egentlig er samme sjel som har blitt splittet i to: Han har den ene delen av sjelen, jeg har den andre, og sammen skal vi speile og trigge frem hverandre. Den ene jager, og den andre løper, og så går det litt om hverandre. Det er den korte oppsummeringen.

Og jeg beit rett på den, for jeg følte at det var masse kjærlighet der. Jeg vet at det er mange som har gått på den tvillingsjelreisen, og som fortsatt går på den, der jeg i dag tenker: Wow, dette er en veldig destruktiv relasjon pakket inn i noe som skal virke flott og fint. Så noe av det jeg har lyst til å ta opp i denne episoden og høre litt med deg om, Pål-Esben, er: Hva er sjelefamilie? Hva er tvillingsjeler egentlig? For jeg vet at det er mange misforståelser der ute rundt dette.

Pål-Esben: Ok. Ja, det er mange ideer rundt ting. Men slik jeg ser det, er vi ikke kommet hit for å lide. Å søke lidelse vil si at vi vil ha noe som intellektet og egoet vil ha, og så pakker vi det inn i en eller annen psykologi eller en eller annen esoterisk greie som sier at det er bra å lide. Og så finnes det en forklaring på hvorfor lidelsen er bra, altså det som egentlig ikke er passende. Det er unødvendig. For det første vi snakket om i tidligere episoder, er at vi er sjelen: Du er din sjel. Og din sjel er unik. Den har en individualitet og en form for identitet. Og når vi snakker om sjelefamilie, er det relatert til din metasjel.

Metasjelen: diskokulen og lysstrålene

Mitt bilde på dette er at metasjelen er som en diskokule som stråler ut lys, mange, mange lysfasetter. Når lyset, altså skapekraften, treffer skinnet på denne diskokulen, animerer det liv i det som kan kalles metasjelen, og den stråler ut tusenvis og hundretusenvis av stråler. Hver stråle er en individuell sjel som er relatert til metasjelen. Det vil si at én metasjel kan ha hundretusenvis av sjeler. Og når vi kaller det sjelefamilie, handler det om hvordan alle disse lysstrålene som stråler ut fra metasjelen, interagerer med hverandre. Du kan si at man har samme «mor og far»: samme metasjel.

Og sjelene som kommer ut fra dette, altså min sjel og din sjel, som går inn i sine individuelle erfaringer i vårt multivers, har en relasjon til én metasjel. Når to mennesker møtes og finner en relasjon der man føler at man har kjent hverandre i mange, mange år uten å ha møtt hverandre før, disse typene møter der man begynner å prate med noen, og det går så enkelt og så greit, er det en idé om at man stammer fra samme metasjel. Og hvis man møter mennesker som ikke er relatert til samme «diskokule» eller metasjel, kan det være som å møte romvesener. Man har ingen kontakt. Du prøver å prate med et menneske, og samme hva du prøver å beskrive av ting, forstår de ikke hva du snakker om. Det er som om de er fra en annen planet. Og slike mennesker har du, som jeg, møtt mange av. Det er lett å skille dem man har den direkte kontakten med, som vi kan si er «i vår sjelefamilie», relatert til samme metasjel, fra menneskene som er helt fjerne fra oss.

Og blant disse lysstrålene som går ut fra metasjelen, min individuelle sjel, din individuelle sjel, lytterens individuelle sjel, finnes det også grupper som er nærmere hverandre eller fjernere fra hverandre. Og desto nærmere disse lysstrålene er hverandre, desto dypere relasjon har man til hverandre. Når du møter et menneske du føler at du har kjent hele livet, og du kan sitte og prate i timevis med dette mennesket du aldri har møtt før, er det typisk veldig nært: Lyset fra disse lysstrålene går litt over i hverandre, for å bruke et metaforisk bilde på dette. Og så har du andre sjeler i den sjelefamilien som er litt lenger unna, der lyset er litt lenger unna hverandre. Man har en relasjon, man kan omgås dem på en god måte, men man har ikke denne umiddelbare innsikten og kunnskapen om hva de er for noe i relasjon til hvordan man prater med dem. Det er slik dette egentlig fungerer.

Den store misforståelsen om tvillingsjeler

Og en av de store misforståelsene er at når vi snakker om sjeler som er nær hverandre, altså at man er nær i disse lysstrålene, så begynner vi å snakke om dualsjeler, tvillingsjeler og alt dette. Og en av de store misforståelsene i det esoteriske er at hvis jeg møter noen som er min tvillingsjel eller dualsjel, det vil si at jeg har denne umiddelbare kontakten med dem og forståelsen av dem, så er det en passende partner i mitt liv, eller en passende venn. Det er en av de store, store misforståelsene. For selv om du er nær sett fra sjelens synspunkt, og man har veldig lik vibrasjon og frekvens, betyr ikke det at man passer sammen i dette livet. For det er fullstendig avhengig av valgene hver enkelt tar.

I gamle dager gjorde jeg også ganske mye parterapi for å hjelpe par. I dag gjør jeg ikke det lenger, av ulike årsaker: Fokuset mitt ligger på andre ting, og det er andre som gjør den jobben, så jeg tror ikke jeg kan si noe mer om det. Men der møtte jeg mennesker som er veldig nære, man kan si at de er tvillingsjeler og dualsjeler, men som tar avgjørelser som skaper lidelse for hverandre. Og da hjelper det ikke hvor nær man er, når man roter det til. Man kan være den tetteste tvillingsjelen, men hvis den ene partneren velger å gjøre det destruktive i livet sitt og ignorerer hjertet sitt og sjelen sin, mens den andre kultiverer relasjonen til hjertet sitt og til sjelen, så har man en fullstendig mismatch i denne inkarnasjonen, i dette livet. Det gjelder selv om man på det sjelelige planet befinner seg veldig, veldig tett. Så det er ingenting som sier at selv om man er en tvillingsjel eller dualsjel, at man i det hele tatt passer sammen i dette livet. Det avhenger av tema, valg, innstilling og hvordan man handler.

Når lidelse pakkes inn som utvikling

For det som er misforståelsen: Hvis man har en dualsjel som man kjenner veldig godt, som vi har snakket om, og den er voldelig mot deg, så pakker man det inn i det meningsløse og sier: «Ja, min partner er voldelig mot meg, men det er ok, siden vi er så nære som sjelefamilie, og vi passer så godt som dualsjeler.» Det er jo meningsløst. Det er destruktivt i mine øyne. For hvis man er i en relasjon og ikke viser det minimum av gjensidig respekt for hverandre som er fundamentet for at kjærlighet i det hele tatt kan eksistere, så hører man ikke sammen. Så jeg finner det meningsløst å velge lidelse i dette livet, når man kan velge ting som gir frydefullhet og mening og glede og innsikt, virkelig noe som er godt. Jeg forstår rett og slett ikke dette. Det kan hende at jeg er litt dum.

Og det jeg synes er skummelt og farlig, er når det finnes esoteriske måter å se ting på som pakker inn ting og sier at lidelse er bra. Gjennom lidelse, gjennom kamp, gjennom hva det enn er, så kan vi vokse og håndtere våre læretemaer, samme hvilken forklaring det er. Det har ingenting med en sunn virkelighet å gjøre. Det har med egoets og intellektets destruktive verden å gjøre, og det har verken noe med hjertet å gjøre eller med sjelens ønske å gjøre.

For sjelen kommer inn hit med et sett temaer som den ønsker å erfare og få innsikt i. I tillegg er den utstyrt med et prisme som sjelen lyser gjennom, og som bryter sjelens lys, med bestemte perspektiver som den erfarer fra. Og i dette prismet, dette glassprismet, dette sjelelige prismet, har vi vår tilgjengelige karma som vi er nødt til å håndtere, det karmiske trykket vi har samlet opp, og våre disposisjoner, talenter og alt dette som vi blir født med inn i denne inkarnasjonen. Sjelen, altså mennesket, erfarer gjennom dette prismet, og da er kunsten: Hvordan forholder du deg til læreoppgaven din? Og disse prøvelsene og eksamenene som du får, hvordan løser du dem? Det er ingen nødvendighet, for å løse noen som helst prøver, for å erfare noen som helst tematikk, for noen som helst vekstprosesser, for noen som helst eksamener som vi har snakket om i tidligere inkarnasjoner, å sørge for lidelse. Det er kun et menneske som kan søke mot lidelse, altså frykt, ego, første chakra, pregning og så videre. Det har ingenting med vår sjels vei å gjøre. Så det er et valg.

Hjertets vei: det praktiske alternativet

Derfor er jeg og du, også i vår sjamanistiske tradisjon, veldig fokusert på det vi kaller Hjertets vei. Vi har nå snakket veldig mye her i podkasten om De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, altså noe som er veldig, veldig praktisk og pragmatisk, og ikke dette med bare å «være i kjærligheten», som egentlig ikke betyr noe som helst. Og gjennom å kultivere Hjertets vei, altså å bli en mester i takknemlighet, bli en mester i å tilgi deg selv og andre, bli en mester i å skape et sunt verdisystem, bli en mester i å selvregulere deg selv, bli en mester i å si at glasset er halvt fullt, bli en mester i å helbrede perfeksjonisme og allmektighetssyndromet, bli en mester i å benytte naturens sunne rytmer, og bli en mester i å forstå sjelen din, sin visjon og misjon, som er de fundamentale ni pilarene for å finne Hjertets vei. Og gjennom at vi kultiverer det, kultiverer vi en utviklingsprosess og en læreprosess som er fylt av mening, frydefullhet og kjærlighet, og ikke av lidelse.

Det vil si at det er fullstendig unødvendig å gå gjennom et liv med disse ideene om at man er tvillingsjeler, og at siden man er så nære, skal man gå gjennom kamp og slåssing, hva det enn er, så bryter man opp, og så kommer man tilbake og slåss igjen. At det er helbredelse? Nei, det er definitivt ingen helbredelse. Det er lidelse. Og det er det jeg står for, og også du: Det er ingen nødvendighet å skape denne lidelsen, for du kan sette deg fri fullstendig uten lidelse. Og da er kunsten, slik du gjorde: Etter at du hadde vært gjennom lidende parforhold og begynte å forstå dette, begynte du å søke etter en partner som ikke skaper lidelse. Det er mulig, det også. Absolutt mulig.

Fra traumepartner til trygg kjærlighet

Amina: Og jeg ser jo det. Jeg har hatt en del reiser med kjærlighetsrelasjoner og ulike menn opp gjennom, og jeg ser at det jeg tidligere har kjent som en tiltrekning, mer har vært, jeg velger å kalle det en traumepartner: at jeg tiltrekkes av det destruktive uten egentlig helt å forstå det. Man tenker at de sommerfuglene er kjærlighet, og så er de ikke det. Og jeg har erfart at jo flere nye innsikter jeg har fått og jo mer jeg har helbredet i meg, desto mer passende partner har jeg funnet. Fortsatt ikke optimal, for det har fortsatt vært litt greier.

Men jeg husker den siste destruktive relasjonen jeg var i. Jeg trodde også det var en veldig, jeg vet ikke om jeg kalte det tvillingsjel da, men i hvert fall sjelevenner. Og jeg husker at jeg pratet en del med deg om dette, for dette var en mann som var litt mer flyvende enn meg, kan du si. Jeg som egentlig vil ha litt trygghet, slå meg til ro, bygge noe sammen med noen, mens han var litt mer sånn: «Jeg kan elske deg i dag, og kanskje i morgen, og så får vi se.» Og jeg led mye under det. Det var også noe av det som, når jeg ikke klarte å gi slipp på det, stoppet utviklingen min på mange områder, fordi jeg absolutt skulle sitte fast i den lidelsen.

Og jeg husker en av de siste samtalene jeg hadde med deg rundt den relasjonen, for jeg gikk frem og tilbake med denne karen. Da gikk det opp et lys for meg: Oi, shit, nå gjør jeg det igjen. Jeg begynte å gjenkjenne den energien fra frykt: Oi, nå må jeg ordne opp i den relasjonen, jeg må selge huset, jeg må gjøre det, og jeg må gjøre det. Og du hjalp meg litt tilbake til meg selv, eller ikke litt, men veldig. Og etter det var det som en lyspære, et knips, et eller annet som skjedde i meg. Etter det kjente jeg på hele kroppen min at jeg ikke trenger å lære på den måten lenger. Og det hadde jeg egentlig aldri trodd.

Og nå har jeg vært sammen med samboeren min i et år. Jeg møtte ham på Alternativmessen i Oslo for halvannet år siden, der jeg hadde et foredrag om De syv gullnøklene, den fantastisk flotte boken din, Pål-Esben. Jeg husker at jeg så ham i publikum. Så var det noen som gikk ut av salen, og da ble jeg litt nervøs: Så er jeg ikke bra nok, og sånn. Og jeg husker at jeg hadde fokuset på han, denne mannen, fordi han smilte, og han var veldig trygg. Og jeg kjente: Oi, der er du, uten egentlig å kjenne ham.

Og jeg ser jo nå det man snakker om: at vi må møte triggerne våre i relasjoner, at vi kan bli trigget av hverandre, at vi kan møte dette speilet, og så videre. Det er klart at jeg fortsatt har opplevd ting jeg ikke har vært enig med Erik i, eller ting jeg har blitt trigget av. Men vi har aldri hatt en krangel. Det har alltid vært veldig konstruktivt. Det har alltid vært sånn: «Jeg følte det når du gjorde det.» «Å ja, det var ikke meningen, for jeg mente det når jeg gjorde det.» «Ok.» Og så går vi videre. Det er enkelt. Det behøver ikke å være så vanskelig. Man kan fortsatt gå på en healingreise med en partner uten at det skal føles som lidelse. En ting er å møte en del greier i seg selv, det må man kanskje takle. Men ja, det er litt min reise i dette.

Pål-Esben: Ja. Og i et parforhold blir man jo også speilet. Vi opplever alle utfordringer i et parforhold, siden man har noen som er så nær oss, og når ting blir trigget frem i oss, kan vi si: Ok, her er det et område for vekst i meg også. Hvorfor trigget jeg deg? Så selvfølgelig er et parforhold også et fint område for den som er aktivt i vekst. Men det vi snakker om nå, er destruktive relasjoner som blir pakket inn i en esoterisk, luftig greie som sier at det er bra at du har det destruktivt, for da lærer du og vokser du veldig mye. Vel, det er jeg fullstendig uenig i. Når man har en destruktiv relasjon og ikke får løst den, slik at den blir konstruktiv og kjærlig, gjennom hjelp, parterapi eller hva det er man gjør, så bør man kanskje finne seg en annen partner som man har en bedre match med. Det er i hvert fall min innstilling til livet. Hvorfor skal vi gå gjennom alle disse unødvendige lidelsene i livet?

Men du har også rett i det du sier: Når du forventer og tiltrekker deg, når du har et trossystem som sier at dette er kjærlighet, det er kampen, det er greiene, så lenge man har det trossystemet, vil man ofte tiltrekke seg det som trossystemet matcher. Da går man fra den ene upassende partneren til den neste upassende partneren, og det samme temaet spiller seg om igjen, om igjen og om igjen. Det tyder på, som i ditt tilfelle, at her var det et eller annet å lære, et eller annet å forstå, så du bryter ut av den vonde sirkelen og begynner å tiltrekke deg en egnet partner for deg, slik du gjorde med den partneren du har nå. Det kalles virkelig helbredelse. Det kalles virkelig ekte personlighetsutvikling.

Amina: Ja. Og en av de største innsiktene jeg hadde på den reisen, var at jeg helt siden jeg var 13 år har vært på jakt etter den perfekte partneren og tenkt at en partner skal redde meg. Det er en partner som skal gjøre at jeg får det bra. Men da jeg ga slipp på det, at når jeg kommer nærmere meg selv, mitt hjerte, min sjel, så trenger jeg ikke en partner på den måten lenger, det var en veldig aha-opplevelse for meg. Og etter den innsikten tok det heller ikke lang tid før Erik dukket opp. Jeg var faktisk ikke på leting, selv om han kom kort tid etterpå.

Karma er minne, ikke straff

Men når det kommer til sjelefamilie: Vi setter jo ulike merkelapper på dette, dualsjeler, tvillingsjeler, karmiske sjeler, sjelevenner. Kan man kalle de destruktive relasjonene, enten det er med kvinner eller menn, motsatt kjønn eller samme kjønn, for karmiske partnere? Eller blir det feil?

Pål-Esben: Altså, karma er egentlig ikke noe annet enn minne. Et minne over alt det du har vært gjennom, og konsekvensene av valgene dine. Det har ingenting med avstraffing og slike ting å gjøre; det er rett og slett et minne over konsekvensene, over det du har erfart og valgene du har tatt. Og desto flere valg du tar som er relatert til ego og det destruktive, desto høyere karmisk trykk bygges opp rundt læretemaet som sjelen din er kommet hit for å erfare, lære og vokse ut av, og modnes ut av.

Og hvis vi skal se dette lineært, og nå er ikke dette egentlig lineært, men vi skal kanskje komme tilbake i en senere episode til hvordan dette virkelig henger sammen. Men hvis vi ser for oss at vi inkarnerer på en lineær måte, så er det slik at for hver inkarnasjon erfarer du, og du tar valg, og det er konsekvenser av disse valgene, og det blir lagret i dette minnet. Og desto mer du motsetter deg å engasjere deg i sjelen din sine temaer og læretemaer som du ønsker å vokse med, desto høyere karmisk trykk bygges opp. Det karmiske trykket tas med inn i neste inkarnasjon i dette prismet som vi har forklart i tidligere episoder. Og desto mer man ignorerer det i den inkarnasjonen, desto mer trykk bygges opp, og etter hvert sitter man med et trykk der man nesten er tvunget til å engasjere seg i sine læretemaer.

Det karmiske trykket mellom to mennesker

Så når to mennesker møtes, med det karmiske trykket som har bygd seg opp etter x antall inkarnasjoner, det kan være tusenvis av inkarnasjoner, og man speiler den karmaen og det minnet i hverandre, da har vi denne settingen. Da kan du si at man har en karmisk relasjon, og da kan det eksplodere og bli helt monkey, helt irrasjonelt, fordi begge har et så stort karmisk trykk rundt visse læretemaer. Og når to som har stort karmisk trykk, møtes og speiler sine karmiske temaer, sitt karmiske minne, så har du denne typen veldig destruktive relasjon. Og her spiller det ingen rolle hvor nær man er i sjelefamilien sin, om man er tvillingsjel eller dualsjel eller hva det enn er man kaller det, for det karmiske trykket er der enten du vil det eller ikke.

Så du har helt rett: Da kan man se det som et karmisk bånd som man lever ut på en destruktiv måte. Og løsningen på det er å sørge for å få profesjonell hjelp til å håndtere sitt karmiske trykk og sine læretemaer, slik du gjorde. Og når du gradvis vokser ut av det, vil man automatisk begynne å tiltrekke seg andre mennesker i livet. Den andre partneren har sitt eget ansvar for å håndtere sine ting. Det er ikke din oppgave å gjøre noe med ekspartnerne dine som ikke passet, det er deres valg. Din oppgave var å gjøre dine ting og vokse ut av dette, og da ser du at livet også endrer seg i relasjon til synkronisitet og alle disse tingene som dukker opp på tidslinjen.

Musikken du utstråler

Amina: Ja, det er veldig, veldig spennende, dette med når man tiltrekker seg likesinnede mennesker, eller sjelefamilien sin. Kan du si litt om hvordan man begynner å tiltrekke seg sjelefamilien sin? Er det noen spesielle ting man må gjøre, oppgaver, en vei? Hvordan finner man sine folk, liksom?

Pål-Esben: Jo, det kan gjøres på to ulike måter. Den ene er fylt med lidelse, som vi har snakket om. Det vil si at du gjør ingenting med deg selv. Du lar bare sjelen din sine læretemaer, pregningene dine, egoet og alt det karmiske få lov til å spille seg ut på autopilot, og da er det høyst sannsynlig at du vil tiltrekke deg mennesker i sjelefamilien din som er på samme måte, og det er ofte fylt av veldig mye lidelse.

Hvis du ønsker å møte den delen av sjelefamilien din som ikke er fylt med lidelse, altså ikke med en relasjon som bygger opp lidelse, så trenger du å skifte utstråling. Du trenger å skifte din egen musikk, den du utstråler. Hvert menneske utstråler en vibrasjon, en musikk, som selvfølgelig er veldig kompleks, en rytme, som er relatert både til kroppen vår, til hvordan vi tenker, hvordan vi føler oss, og selvfølgelig til lyskroppen vår og sjelen vår. Så du utstråler en veldig spesifikk form for musikk, og jeg utstråler en musikk som er litt annerledes enn din, men vi går i harmoni med hverandre, for å si det sånn. Vi skal bruke musikkspråk om disse tingene.

Så hvis vi ønsker å leve et liv som er fylt minimalt med lidelse, men mest med mening og glede og disse tingene, altså primære følelser, så trenger man først av alt å kultivere seg selv, slik at man selv uttrykker disse verdiene i sitt daglige liv. Og til det har vi De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, der vi jobber med alt dette: tilgivelse, takknemlighet og alle disse tingene. Og desto mer man kultiverer å leve ut sitt hjerte og hjertets prinsipper i hverdagen på en praktisk måte, desto lettere blir det å tiltrekke seg andre i sjelefamilien sin som gjør lignende ting. Og gjennom det skapes relasjoner som er konstruktive, oppbyggende, frydefulle og meningsfulle. Det er veien å gå når man skal gjøre disse tingene.

For det finnes ingen triks. Det er ikke slik at du kan ha et spesielt mantra. Du kan ikke sitte og si «Aham Prema» hele dagen og sånn, jeg er kjærlighet, og tro at en eller annen gubbe eller kvinne dumper ned fra himmelen, eller en Porsche: Man ønsker seg til universet, og så kommer det ned hit. Det er ikke sånn dette funker. Det er altså din musikk: Så lenge den er destruktiv, er det ingen konstruktive mennesker som vil gå i harmoni med musikken din.

Og det er det som skjedde i dette tilfellet med deg. Du kultiverte disse tingene som vi har snakket om i så lang tid her i podkasten, tok det alvorlig og gjorde det på en autentisk måte, ikke bare som teknikk, men som en del av deg. Så vokste du ut av det. Din musikk, det du utstråler, endret seg bort fra den destruktive delen av utstrålingen som du har hatt, til en konstruktiv, oppbyggende, hjerterelatert utstråling. Og da du satt på denne alternativmessen og holdt dette foredraget om disse syv gullnøklene, traff utstrålingen din et menneske som har en grunnleggende, fundamental utstråling av harmoni, som partneren din har. Det var en match med én gang. Hadde du stått der med den utstrålingen du hadde for ett eller to år siden, ville du aldri ha kunnet matche hans utstråling der.

Ingen snarveier på sjelens eliteuniversitet

Så det er den eneste måten jeg kjenner, som gir konkrete, objektive, målbare resultat: Hvis du ønsker å tiltrekke deg mennesker som er relatert til sjelefamilien din, og som er oppbyggende, relatert til hjertet, som kan skape meningsfulle, frydefulle relasjoner med masse interesse, spenning og hva det enn er for noe, så starter alt med oss selv. Problemet i dagens verden, og også i den esoteriske verden, er at man er helt opptatt av snarveier. Ingen snarveier her? Er det ingenting? Har du ikke en spesiell teknikk eller metode, så at dette bare skjer, sånn? Man elsker denne ideen om å ønske seg til universet med spesielle metoder, og så skal ting bare droppe ned foran oss. Men det er ikke sånn universet er. Det er ikke sånn verden er. Det er ikke sånn vår eksistens funker.

Vi har alle kommet hit, sjelen vår er kommet hit, for å lære, for å vokse, for å utforske ting og for å gå gjennom våre tester, prøvelser og eksamener som vi har snakket om før. Og det er ikke laget for å være enkelt. Dette designet er ikke her for at noe som helst skal være enkelt. For jeg kaller vår jordklode sjelens eliteuniversitet, en av de mest komplekse og vanskeligste stedene å inkarnere for en sjel. Dette er ikke for nybegynnersjelen. Det er ikke meningen at det skal være enkelt, men det betyr ikke at det er komplekst å finne veien ut av det. Men lett er det definitivt ikke, og det er det heller ikke laget for. Og det er heller ikke laget for at det bare skal være snarveier og snarveier og snarveier. Ser du tre minutter YouTube-video med et spesielt mantra, så blir du bare lykkelig, og alt blir bra? Det er altså forvillelse, og det gjør at man havner i en eller annen granskog og blir mer og mer fortvilet. Og når jeg eller du eller andre kommer og sier: «Ja, det er en jobb du må gjøre, det er en kultivering du må gjøre», nei, det har man ikke tid til, nei, det vil man ikke. Og da fortsetter lidelsen. For det er en innsats man må være villig til å bringe inn i disse tingene.

Innsatsen som forandrer alt

Og da viser erfaringen min, i hvert fall gjennom mer enn to tiår, der jeg har hatt tusenvis og tusenvis av studenter: De av studentene mine som tar dette alvorlig og prøver så godt de kan å kultivere disse ni pilarene og så videre, det vi snakker om, jeg har aldri opplevd et menneske som ikke totalendrer livet sitt og sin erfaring med livet. Aldri noensinne har jeg opplevd at det ikke skjer. Men det skjer kun gjennom en innsats. Det er ikke det at det er vanskelig, men det er en innsats man må ha. Og takk og pris tok du det ansvaret og gjorde den innsatsen. Det er også årsaken til at du sitter der du sitter i dag: fra et kaosliv fylt av angst, fylt av selvskading, depresjon, fullstendig låst, til at du i dag er friere enn noensinne. Det kaller jeg et mirakel. Men det mirakelet har du designet selv, gjennom å jobbe litt hver dag for å bli en bedre versjon av deg selv, gjennom et bestemt kultiveringsprogram som gjennom tiår etter tiår har bevist at det funker. Det er nøkkelen til å kunne tiltrekke seg rett del av sjelefamilien vår.

Amina: Ja, og jeg ser jo det nå: De menneskene jeg møter i dag og samarbeider med, og medstudenter, jeg merker at det er et gjenkjennelsesøyeblikk med en gang. Vi kjenner kanskje ikke hverandre helt ennå på det menneskelige planet, men det er en resonans der. Det er enkelt, det er ikke så vanskelig, og dukker det opp noe nå, er det også veldig enkelt å løse. Jeg kom til å tenke på noe annet, jeg husker ikke hvor det var, men det er et litt annet tema igjen. Når det gjelder dette med sjelen: Jeg vet ikke om det er noe mer du vil si om dette før jeg går videre på neste?

Pål-Esben: Fyr løs.

Starseeds og lengselen etter hjem

Amina: For når vi snakker om inkarnasjonssyklus og spirituell oppvåkning og sjelens ferd og slike ting, så har vi jo et sett med læretemaer og så videre. Men det er veldig mange, spesielt i den spirituelle oppvåkningen, som sier at de aldri har kjent seg hjemme på jorden. De føler at de er et «starseed», eller de føler at de er fra en annen planet, at de egentlig ikke skal være her. Eller de tenker: Ok, jeg er en lysarbeider fra et annet sted. Og det er noe jeg selv også hang meg opp i for mange år siden, frem til jeg begynte i utdannelse hos deg og bestemte meg for å legge det bak meg, og ikke bare anerkjenne, men også omfavne at nå er jeg et menneske på jorden. Det spiller ingen rolle hva jeg har vært; nå er jeg her.

Men det er fortsatt et spørsmål jeg får veldig ofte fra dem jeg veileder, eller som kommer til reading hos meg: De lurer på om det står noe i kartet deres om hvor de har levd før, eller om de kan dra tilbake i neste liv. Hvordan kan jeg velge å dra til en annen planet etter at jeg er ferdig med dette livet? Og er det slik at alle mennesker egentlig er fra et annet sted? Det var mange spørsmål, det. Du får gjøre så godt du kan her.

Pål-Esben: Veldig gode spørsmål. For det første: Din sjel, hva du egentlig er for noe, har valgt å erfare i kroppen din på denne planeten. Det er ingen andre enn deg selv som har valgt å komme hit. Og du som sjel har valgt å komme hit, til en av de vanskeligste plassene å lære og erfare på. Det er en slags endelig eksamen, for at du deretter kan gjøre helt andre ting. Det er en del av vekstprosessen til sjelen din. Din sjel har valgt å spille dette spillet helt til du fatter poenget. Du kan si at sjelen er i en drømmende tilstand her, og at du egentlig er i en drømmende tilstand. Men det er en helt annen historie, jeg vet ikke om vi skal gå inn på det akkurat nå. Så det første poenget er at du, altså din sjel, hva du er for noe, har valgt å erfare fra perspektivet på denne jordkloden, og den har med sin egen frie vilje erfart at dette er en utfordring den er kapabel til og ønsker å ta. Det er noe du selv har valgt.

Sjelen har valgt å være her

Og vi som mennesker har denne ideen: Å leve på denne jordkloden er så forferdelig, det er så mye lidelse her. Ja, vi lever i en verden som er veldig kaotisk. Og da vil mennesket tenke: Nei, dette vil ikke jeg engang ta. Og så kommer det så mange esoteriske ideer som skal vise deg en vei til at du neste gang ikke trenger å inkarnere deg noe mer. Men det er kun et menneske som kan tenke på denne måten. Sjelen din har kommet hit for å erfare og for å bestå visse eksamener som den har utsatt seg for selv, som vi snakket om i de to tidligere episodene. Og det vil den gjøre helt til du har gjort det, om det så tar et uendelig antall inkarnasjoner.

Dataspillet: nivåer og sjelens doktoravhandling

Og her er det metaforiske bilder vi kan bruke. Det er som et spill, et dataspill for eksempel. Når vi inkarnerer for første gang, når sjelen vår inkarnerer for første gang i denne sfæren, i denne verdenen vi lever i, så starter man på nivå 1, og der har man utfordringer og prøvelser. Og når man klarer dem og samler alle gullbarrene, eller hva det er man spiller inn i, og har klart utfordringene og eksamenene på det nivået, så popper man opp til nivå 2. Og så må man erfare på det nivået helt til man har fattet poenget. Klarer man det, så starter man i neste inkarnasjon, og erfarer og erfarer og erfarer helt til man klarer utfordringene på nivå 2. Så går man til nivå 3. Helt til man etter x antall inkarnasjoner kommer på «siste nivå», eller nivå 10, eller hva det er man kaller det. Og der har vi de endelige eksamenene, inkludert sjelens doktoravhandling. Og doktoravhandlingen, vi snakker selvfølgelig metaforisk her, handler om det siste steget: å finne veien fra skallet ditt, i tvangstrøyen din, og finne veien ut og tilbake hjem til enhet. Det er den endelige eksamenen. For at vi kan ta den eksamenen, trenger vi å gå gjennom alle de andre nivåene, samle læring og gå gjennom vekstprosessen vår. Og så kommer vi helt til det punktet der vi har muligheten til å gjøre det, den siste runden. Hvor mange inkarnasjoner det tar, er fullstendig uvesentlig for sjelen din. For i virkeligheten eksisterer ikke tid; alt dette skjer på samme tid. Men det er en historie for en annen gang.

Så du kan se for deg sjelen din som en gamer som sitter med konsollen sin, og så gamer man seg gjennom, og der gikk det, så starter vi en ny inkarnasjon, og så prøver vi på nytt. Det er ikke så langt unna hvordan virkeligheten er. Nå er ikke sjelen din en gamer, selvfølgelig ikke, den sitter ikke der med et dataspill og en konsoll. Men tenk deg denne gigantiske sjelen min, som jeg tidligere sa metaforisk kan ses på som på størrelse med dette solsystemet, en gigantisk greie, med massiv innsikt, massiv visdom, koblet til alt det som er. Din sjel velger å komme hit til denne jordkloden, som er den vanskeligste plassen i dette universet, og det gjør den ikke for at ting skal være enkelt. Så denne ideen som vi mennesker har, er relatert til det karmiske minnet vårt: Her vil jeg ikke være, jeg føler meg ikke hjemme her. Og det er ok, det. Men den dagen vi aksepterer at sjelen, det vil si du, har valgt å komme hit for å gå gjennom læreoppgaver, tester og eksamener, den dagen man gjør det, da starter den virkelige utviklingsprosessen.

Flukt eller aksept

For da er det ikke flukt man er på jakt etter. Problemet her er at hvis vi har denne ideen om at vi er på feil plass til feil tid, så søker vi etter flukt. Vi søker etter et romvesen med romskipet som kommer opp og skal ta oss med bort herfra. Det er flukt. Og så lenge vi søker etter flukt, blokkerer vi sjelen vår sitt ønske om å erfare og lære i denne inkarnasjonen. At mennesker har en følelse på dette, er normalt. At man kan ha en følelse av at man ikke hører hjemme her, eller at man har vært helt andre ting tidligere, er selvfølgelig helt naturlig og normalt. For det er jo slik at sjelen din og sjelen min og sjelen til deg som lytter har gjort helt andre ting enn bare å være på denne jordkloden. Den har gjort veldig mye snedige og rare ting før den prosessen startet.

Du kan se det for deg slik: Å inkarnere for eksempel i en eller annen viderekommende sivilisasjon i Orion, stjernesystemet Orion, eller i områder rundt Pleiadene eller andre områder, er mye lettere for sjelen. Der har vi veldig mye mer utviklede sivilisasjoner enn det vi har her på denne jordkloden, i hvert fall per i dag, i denne delen av eksistensen vi lever i. I en slik viderekommende, velutviklet sivilisasjon har du fortsatt kontakt med sjelen din og kontakt med alle ressursene dine når du inkarnerer. Det er det nybegynnersjelen og ferskingssjelen kan gjøre. Men når du først velger å komme inn og inkarnere på en måte der du ikke har noen tilgang til ressursene dine, så er det kun for dem som har mest erfaring, og som har modnet over lang nok tid med alle de andre tingene.

Så du kan si at ja, vi alle sammen som er på denne jordkloden, altså sjelen vår, har gjort massivt av ting før vi kommer inn hit. Og det er egentlig forutsetningen for at sjelen i det hele tatt kan velge disse komplekse settingene som vi er i på denne jordkloden, i tvangstrøyen, uten i det hele tatt å ha den næreste kontakten, i hvert fall per design, med vår sjel. Og det er noe vi kan bygge opp; hvordan dette henger sammen, skal vi snakke om senere. Så den første delen av svaret her er: Ja, sjelen velger å være her, og desto raskere du aksepterer at det er din oppgave, desto raskere kan du virkelig komme i gang med læreoppgaven.

Og nummer to: Det er naturlig å ha denne lengselen i seg. Lengselen i at man er noe mer enn det man erfarer. Og det er lengselen som ligger dypt i hver enkelt av oss, som vi kan kalle den guddommelige gnisten, eller som vi kan kalle vår indre Sahara, eller som vi kan kalle vår forbindelse med det guddommelige, vår forbindelse med sjelen vår. Og det er denne dype, dype stemmen inni oss som sier: Dette er jo ikke det jeg er for noe. Dette er jo ikke der jeg hører hjemme.

Amina: Men vil det si at den lengselen man kjenner, ikke nødvendigvis handler om at man er fra en annen planet, men om det dype, det guddommelige lyset, det vi egentlig er?

Midtlivskrisen: når stemmen våkner

Pål-Esben: Korrekt. Det er dette lyset som er i hver enkelt av oss, som selvfølgelig har forbindelse med vår guddommelige eksistens, altså den tidløse og romløse eksistensen vår, som sier at vi er noe mer. Og denne stemmen inni oss merker menneskene veldig tydelig et sted mellom 40–45 år og 50–55 år, der mange har den såkalte midtlivskrisen. Man har kanskje alt det man trenger i livet sitt, man har et godt liv, men føler fortsatt en tomhet inni seg. Og man går ut på søken for å finne ut hva som kan fylle denne tomheten. Det er et typisk tegn på at denne stemmen begynner å våkne opp, og at det er på tide å vende hjem. Det er på tide å begynne å søke mot veien hjem. Og da starter mange med sin spirituelle utviklings- og oppdagelsesferd. Og da er kunsten å finne en kompetent lærer eller guide, så man ikke havner i et av disse esoteriske kaninhullene der man bare blir forvirret og frustrert. Så det er naturlig. Og husk at vi alle sammen har vært mange andre ting enn menneske. Men det er fullstendig uvesentlig i relasjon til sjelens ønske om læreoppgaven her. Vi har altså sittet i denne tvangstrøyen med design. Vår oppgave er å håndtere dette og akseptere at dette er plassen vår, og stoppe og helbrede det som er relatert til vår flukt. For flukten blir ofte trigget igjen av første chakra, av ego og så videre, og så blir denne flukttendensen sterkere og sterkere, som igjen fører til frustrasjon og lidelse.

Og når vi dør, er det slik at avhengig av hvor i læreskalaen vår vi er, så velger sjelen selvfølgelig å gå videre til neste inkarnasjon, for det er en læring her. Sjelen, altså det gigantiske deg, kan selvfølgelig avslutte inkarnasjonssyklusen sin på denne jordkloden når som helst, hvor som helst. Men for sjelen vil det være meningsløst å gjøre det, siden den er kommet hit for å klare en test. Og det er cruxen i dette. Det er kun vi mennesker som med vår lidelse over manglende forståelse kan tenke eller si: Nei, dette vil jeg ikke en gang til. Dette vil jeg ikke en gang til. Og jeg kan forstå det fra menneskets synspunkt, at man tenker slik, for denne verdenen kan være veldig, veldig vanskelig å leve i. Men fra sjelens synspunkt er du på den perfekte plassen, på det perfekte stedet, til den perfekte tiden. Og det er opp til deg om du vil ta tak i og autentisk omgås sjelen din sine læretemaer. Det er noe hver enkelt velger. Og så lenge vi ignorerer det, prøves man om igjen og om igjen og om igjen, helt til man kommer til det punktet og går i gang med sine tester og eksamener på en aktiv måte. Alt dette har vi snakket i detalj om i de to foregående episodene.

Amina: Ja, der fikk jeg et bilde i hodet nå. Det er jo kvinner som føder, og det er veldig vondt å føde, og så tenker man: Jeg skal aldri føde igjen. Og så går det en tid, og så: Skal vi få et nytt barn, da? Man glemmer lidelsen, man glemmer det vonde. Og noen ganger tenker jeg, jeg finner ikke de riktige ordene, men det at vi er utstyrt med å kunne glemme, kan være en av våre største ressurser, men faktisk også et av våre største lidelsesgrunnlag.

Pål-Esben: Men alt i alt er vi på rett plass på rett tid. Det er altså ingenting feil med å være her. Men jeg kan jo forstå lengselen i menneskene, det har jeg forståelse for. Lengselen, at man ønsker å være noe mer enn det man er, i relasjon til at man ikke føler seg helt hjemme i kroppen sin, at man føler at kroppen er litt feil, at det kjennes veldig trangt inni kroppen. Det er relatert til det karmiske minnet som ligger i prismet vårt, og også til denne forbindelsen med storheten i seg selv, og det guddommelige i seg selv. Problemet er når det tar overhånd, når det blir alt. Altså: Utfordringen er når denne lengselen tar overhånd.

Gutten som så mot stjernene

Min erfaring med dette, for jeg vet hvordan denne lengselen oppleves: Da jeg var liten, tror jeg at jeg var annerledes. Hele tiden har jeg vært annerledes enn de fleste, litt som et romvesen. Helt siden jeg var syv-åtte år satt jeg ute på kvelden, spesielt da jeg ble litt eldre, og så ut mot stjernene. Jeg var så opphengt i stjernene og hadde en følelse av at jeg ville hjem. Jeg så på stjernene og hadde en følelse av at jeg ville hjem. Jeg forstod ikke hvorfor jeg var i denne tvangstrøyen. Jeg forstod ikke hvorfor livet mitt var så vanskelig. Jeg forstod ikke hvorfor jeg kom til det punktet og opplevde mobbing, og var nær ved å ta selvmord, og opplevde seksuelt overgrep, alle disse tingene som jeg erfarte da jeg var liten. Jeg forstod ikke hvorfor. Så jeg satt veldig ofte og kikket mot himmelen og mot stjernene og ønsket meg hjem. Så jeg har forståelse for mennesker som opplever dette, tro meg. Det er forferdelig. For meg var det veldig, veldig vanskelig, og da kommer du inn i disse ideene om flukt.

Men etter hvert forstod jeg at det handler om dette livet, og at det er en årsak til at jeg kom ned hit. Og etter hvert som jeg forstod det, og forstod at det er visse læretemaer og visse utviklingstemaer og disse tingene som alt dette handler om, da forsvant dette som dugg for solen. Men som barn og som ung voksen forstod jeg ikke disse tingene. Men etter hvert som jeg forstod dette, sa jeg: Ok, jeg kan forstå denne lengselen, fordi jeg er så mye mer enn det jeg er, og veldig mye av min sjelefamilie er relatert til stjerner i forskjellige områder av stjernebildene våre, i forskjellige stjernehoper og så videre. Så det er ikke så rart. Og det er ok, det. Men i hovedsak handler det om å omgås dette livet som vi har. Og etter hvert som jeg gikk gjennom prosessen min, sluttet jeg fred med det, og da er det også andre ting som åpenbarer seg, i relasjon til å få kontakt med sin fortid og alle disse tingene. Men det er ikke det som er det viktigste med inkarnasjonen vår, for det hører med til den siste delen av eksamenene våre. Frem til da er det altså læreoppgaver gjennom dette nivået på dette spillet som skal gås gjennom, og det må gås gjennom via erfaring. Det finnes altså ingen snarveier. Det finnes ikke noe «bare å lukke øynene, og vær så snill og ta meg bort fra denne planeten». Det er kun egoet og intellektet som kan ha disse ideene.

Privilegiet ved å være her

Og den dagen vi slutter fred med at sjelen vår har kommet hit for å lære og for å gå gjennom sin prosess, da kan vi begynne å engasjere oss i det. Og det som er så fint, er at dette kan skje innen én livstid. Det er ingen som sier at du trenger å inkarnere hundretusenvis av ganger til. Du kan forstå læreoppgavene i denne inkarnasjonen, du kan fullføre dem i denne inkarnasjonen, og du kan fullføre det siste steget, denne doktorgraden i å finne veien hjem til enhet, i denne inkarnasjonen. Alle mennesker kan gjøre det, men de færreste er i det hele tatt interessert og engasjerer seg fullhjertet og autentisk i prosessen. Og selvfølgelig, for å gjøre det trenger man en kompetent guide og lærer. Det holder ikke å se YouTube-videoer og lese bøker lenger. Så det er slik jeg erfarer og ser dette. Men jeg har empati for dem som erfarer disse tingene, og en forståelse for det, siden jeg har erfart det selv. Men det er også noe man kan løse opp i, og finne full frydefullhet og lykke i denne spesielle verdenen vi lever i.

For meg er det i dag et privilegium å få lov til å komme og erfare det som vi erfarer her. I sjelens frie tilstand kan jeg ikke erfare smaken av jordbær. Jeg kan heller ikke erfare melankoli. Jeg kan ikke erfare å bli forelsket. Jeg kan ikke erfare sorg. Jeg kan ikke erfare noe av det som vi erfarer her, fordi man er i tidløs og romløs eksistens. Så for meg er det spektakulært å få lov til å erfare denne delen av virkeligheten vi lever i. Det har ikke bestandig vært sånn, det innrømmer jeg. Men i dag, når man skjønner poenget og ser hvordan dette er, så kan det endre seg. Og det er håp for alle. Selv om man har problemer i livet sitt, selv om man har lidelse, selv om man har motgang, så er det håp. Men det betyr ikke at man skal fikse alt selv i livet. Det er derfor vi har hjelpere. Derfor har vi leger, derfor har vi terapeuter, derfor har vi spirituelle lærere, derfor har vi guider, ved at vi finner noen som geleider oss gjennom prosessen. Slik jeg gjorde i starten, helt til jeg satte meg selv fri. Slik du gjør sammen med meg nå, helt til du setter deg selv fri. Og slik du gjør med dine studenter. Det er det som er clouet her, slik jeg ser det.

Amina: Ja, det er vakkert.

Viktor Frankl og makten over perspektivet

Pål-Esben: Jeg synes i hvert fall det, ja. Men samtidig er det veldig viktig at vi sier at man kan erfare alt det som ikke er vakkert. Men når man kommer dit og erfarer disse tingene som jeg erfarer i dag, og som du erfarer også, så er man bedre i stand til å se det fra et konstruktivt perspektiv, selv om man opplever vanskelige ting i livet. Som Viktor Frankl, en østerriksk psykolog som ble satt i fangenskap av nazistene, og som sa følgende om konsentrasjonsleiren: «De kunne ta fra meg alt. De kunne torturere meg. De kunne drepe familien min og vennene mine i konsentrasjonsleiren. Men de kunne aldri ta fra meg makten over hva jeg tenker, føler og handler rundt det som skjer med meg.» Det er et veldig bestemt perspektiv å se livet fra, som reddet ham og mange av vennene hans der.

Og derfor, når vi jobber med mer avanserte steg i en utviklingsprosess, der du står i dag, så jobber vi veldig mye med å forstå perspektiver, valg av perspektiver. Vi jobber med å forstå at vi stort sett bestandig har et valg. Men er vi villige til å ta valget? Og da blir dette veldig spektakulært. For da er det slik at når man går i sitt hull og går inn i en lidelse, så blir man i stand til å endre perspektiv veldig raskt, som gjør at man kommer ut av lidelsen og hullet veldig raskt. Dette med å endre perspektiv og valgene gjennom dagen er noe som står høyt på agendaen min, og det kan vi kanskje snakke om i en annen episode, for det er kjempespennende, og det er livsendrende når man begynner å dykke i det.

Burnout som gave

Ja, og et eksempel: Da jeg opplevde mitt burnout i 2003, der jeg nesten mistet livet, så var jo det bare forferdelig i starten. Alt var forferdelig. Jeg skyldte på alle som var årsaken til at jeg var i burnout, sjefen min, moren min. Det var kun dem jeg skyldte på. Det er slik vi startet. Men etter hvert, som jeg begynte å forstå dette, så var mitt burnout den nest største gaven jeg har fått i livet mitt. For det ga meg muligheten til å starte min virkelige vekstprosess, og det ga meg muligheten til å ha det livet jeg har i dag, den forståelsen og innsikten jeg har i dag, og den frydefulle eksistensen jeg har i dag, der jeg kan hjelpe andre mennesker med å sette seg selv fri. Det er altså totalt hinsidig. Uten det burnoutet, uten de mulighetene som det ga meg, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Og det er et veldig bestemt perspektiv å endre.

Man kan se sykdom som noe negativt, destruktivt, men man kan også se sykdom fra et annet perspektiv: Hva kan man lære? Hva kan man forstå? Hva kan man hjelpe andre med? Og jeg tror vi snakket om det i en tidligere episode også. Det er veldig verdifullt, og det kan totalendre hvordan et menneske erfarer livet sitt, både når det skjer bra ting, og selvfølgelig når det skjer ikke så bra ting. Det tror jeg vi skal snakke om i en egen episode, og gi tips om hvordan dette kan gjøres i praksis, for det er egentlig ikke så veldig vanskelig.

Amina: Ja, jeg har samme erfaring, og jeg kjenner at det er ingen av de vanskelige tingene jeg har gått gjennom som jeg ville vært foruten. Og for hver vanskelige ting som jeg selv opplever i dag, så når jeg nye dybder av meg selv. Jeg ekspanderer på et sett, og jeg kan også møte mennesker på en annen måte. Så det ordtaket om at det aldri er så dumt at det ikke er godt for noe, det ligger det noe i.

Sykdom, tabu og nye perspektiver

Pål-Esben: Ja, men det krever litt for å kunne omfavne det. Det krever at man har gått gjennom en vekstprosess og kommet til et punkt der man er villig til å endre det perspektivet. Eksempelvis, hvis jeg i dag sier til noen som er syke at det kan jo være noe positivt med sykdommen din også, så er det jo tabu å si det i det samfunnet vi lever i. Tabu, fullstendig. Du blir hundset ned. Men en sykdom trenger ikke bare å være et problem. Den kan også være et fundament for innsikt, vekst og så videre, som den har vært for meg gjennom de siste 20 årene. Men det krever at man går gjennom denne vekstprosessen for å komme dit, ellers blir man et offer for tabuene i samfunnet, der vi ikke kan si visse ting. Men hvor mange ganger har jeg erfart mennesker som har terminalkreft, i stadium tre eller fire, som har fått beskjed fra legen om at de kanskje har noen måneder igjen å leve, eller et år igjen å leve, og som har totalendret livet sitt og gått fra lidelse til at de har begynt å leve. Det opplever jeg om igjen og om igjen. De har brukt sin erfaring til å inspirere andre som har vært i samme situasjon, og flere har sagt til meg at de aldri har levd så fullt og helt som etter at de fikk sin livstruende eller terminale diagnose. Så ja, det er mulig. Men et menneske må i så fall velge å gjøre det. Det er noe hver enkelt må forholde seg til.

Andre ting på tampen, Amina, om sjel og ting og tang, før vi runder av dette temaet?

Amina: Jeg har fortsatt noen tanker og spørsmål igjen, men det tror jeg er litt større temaer å dykke inn i, som vi må dekke i en annen episode.

Spørsmål fra deg som lytter

Pål-Esben: Hvis du som lytter har spørsmål til oss, ting du ønsker at vi skal ta opp her, temaer vi ikke har pratet om, ting du kanskje ikke forstår eller ønsker at vi skal prate mer om, eller hva det er for tilbakemelding du har på podkasten vår, så kan du gå inn på websiden vår. Der finner du et tilbakemeldingsskjema som du kan fylle ut. Websideadressen er «Reisen til Selvrealisering» i ett ord: reisentilselvrealisering.no. Vi setter veldig stor pris på å få tilbakemelding, og også tips om ting som du er interessert i. For vi synes det er veldig gøy å prate sammen, Amina, men vi ønsker også å engasjere oss direkte med deg som lytter, og ta spørsmål og innspill fra deg. For vi ønsker at dette skal bli best mulig for alle. Så det var en oppfordring på tampen her. Visdomsord på slutten, Amina?

Visdomsord på tampen

Amina: Visdomsord på slutten. Ok. Da kjenner jeg for å si: Du er her akkurat nå. Du er akkurat der du skal være. Det skulle ikke vært på en annen måte. Gjør det beste ut av øyeblikket her og nå, og som menneske på jorden. Det er det jeg kjenner for å si etter alt det dype vi har snakket om i dag. For jeg vet at det er mange som kjenner at de ikke hører hjemme her, og jeg vet også hvor vondt det kan gjøre å kjenne det. Så jeg vil bare oppfordre deg til å dykke inn i deg selv som menneske, gjennom naturens sunne rytmer i første omgang, og lande trygt på jorden, for moder jord holder oss. I den reisen dukker det opp mange, mange spennende ting som gjør at man vil føle seg mer og mer hjemme, både på jorden og i seg selv, i kroppen sin, selv om det kan være litt trangt noen ganger.

Pål-Esben: Et kort visdomsord fra meg: Dagen i morgen trenger ikke å være den samme som i dag. Vi kan ta andre valg i dag som gjør at morgendagen blir bedre. Den muligheten har vi hver eneste dag vi har på denne planeten. Så da ønsker jeg deg, Amina, en aldeles fortreffelig dag.

Amina: Tusen takk for en veldig hyggelig og fin samtale. Jeg elsker samtalene våre.

Pål-Esben: Tusen takk. Det samme til deg som lytter: Jeg ønsker deg en aldeles fortreffelig dag, eller kveld, eller natt, uansett når du lytter på oss her. Vi ser frem til å fortsette i neste episode med flere spennende og interessante temaer. Så ha det riktig bra.

Amina: Ha det!