Episode 12 – Hvordan ett valg kan forandre alt – og hvorfor hjertets rytme er nøkkelen til frihet, mening og frydefullhet

Se for deg et lite barn som smiler, kaster løv opp i luften og hyler og flirer, uten noen annen grunn enn at det synes løvet er så spennende. For de fleste voksne er den tilstanden veldig fjern. Pål-Esben sier at veien tilbake dit går gjennom hjertets rytme, ikke gjennom en rosa sky, og når studenter og klienter gjør et gjennombrudd, spør han hva de har gjort for å feire det. Ofte er svaret «Hæ? Feire?»

I denne tolvte episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om reisen så langt, som for Amina begynte med et valg, og oppsummerer De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. De ser nærmere på hvorfor hjertet først og fremst handler om rytme, hvorfor takknemlighet ikke er en liste, og hvorfor spraymaling på rust aldri varer. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Aminas reise så langt: fra angst, stress og kaos til en trygg plass i seg selv, uansett hva som skjer
• Hvorfor motstanden er en del av veien, og hvorfor én-til-én-veiledning tar en utviklingsprosess dypere enn seminarer alene
• Aminas egne studenter: magien i ritualene, følelsen av å komme hjem, og erfaring foran tro
• De 9 pilarene for å finne Hjertets vei i tilbakeblikk, og hvorfor hjertet først og fremst handler om rytme
• Hjertets torusfelt, hjerte-hjerne-koherens og det frydefulle barnet vi ble født som
• Hvorfor takknemlighet ikke er en liste, hvordan den kan bli spontan, og hvorfor spiritual bypassing bare bygger opp press
• Spraymaling på rust, Book of Shadows, og hvorfor det er viktig å feire din egen fremgang
• En partner som ikke er «alternativ», det felles sjette chakra-prosjektet og en 90-dagers-utfordring til lytterne

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: oppsummering av reisen så langt

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny episode.

Amina: Hei, Pål-Esben. Takk, i like måte.

Pål-Esben: I dag har vi tenkt å oppsummere og avslutte denne første delen av podkasten vår. Og det er ikke verst at vi har kommet så langt, Amina. Det har gått fort og vært veldig gøy og spennende. Jeg elsker dette. Og det vi har snakket om i disse første episodene, er de grunnleggende tingene og mekanismene som har ligget til grunn for denne utrolige utviklingen du har gått gjennom på så kort tid, det vi kaller den ursjamanistiske utviklingsveien, altså en dyp utviklingsprosess. Kan du bare kort si litt om hvor du startet, og hvor du er i dag? Da har vi en idé om hva som er konsekvensen av å omgås disse temaene som vi nå har snakket om i de foregående episodene, og hva det praktisk betyr for et menneskes liv.

Aminas reise: fra kaos til en trygg plass i seg selv

Amina: Da jeg startet på Yggdrasil sjamanskole, var jeg et sted der jeg var veldig forvirret. Det var mye kaos i livet mitt. Jeg hadde jobbet med selvutvikling i noen år, men ikke på det dype nivået jeg ble kjent med selvutviklingen og den spirituelle utviklingen på da jeg ble kjent med deg og Yggdrasil sjamanskole. Jeg gikk fra å ha mye angst, stress og et kaotisk liv. Før jeg begynte på Yggdrasil sjamanskole, hadde jeg lært meg litt teknikker her og litt metoder der, slike ting som hjalp meg i perioder. Men jeg gikk alltid i grøften igjen, og jeg forstod ikke helt hvorfor.

Naturens rytmer og energiarbeidet som fundament

Jeg fikk et fundament i utviklingsprosessen min da jeg ble kjent med naturens sunne rytmer, dette med å bringe vinteren inn i livet mitt. For jeg er en person som automatisk søker etter stress, og som ikke kan ta det med ro, selv om kroppen min har bedt meg om å ta det med ro i så mange år. Så jeg ble kjent med hva naturens rytmer betyr, og det var noe av det første viktige for meg. Også viktigheten av å tilbringe tid i naturen for å finne roen der. Jeg tenkte at det kanskje holdt i begynnelsen å lytte til litt naturlyder på øret, og det kan man si er en god nummer to hvis man ikke har muligheten til å gå ut i naturen. Men det var definitivt noe helt annet å faktisk bringe kroppen min ut i naturen og finne stillheten der.

Så ble vi introdusert til veldig dyptgripende energiarbeid og healingmetoder for å gi slipp på fortidens lenker. Og det jeg opplevde med den typen energiarbeid og healingarbeid, i motsetning til det jeg har lært før på alternative kurs, var dette med de praktiske stegene: at det også var kjempeviktig å faktisk skrive ned og reflektere over hva jeg har tenkt til å gjøre den kommende tiden for å støtte opp under energiarbeidet. For meg var det veldig fint å få det praktisk ned på papir, der jeg også kunne se hva jeg kan gjøre for å hjelpe til med dette energiarbeidet.

Pilarene og gullnøklene i praksis

Jeg ble også kjent med De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, der jeg fikk kjærligheten ned på et praktisk plan. Hvordan ser det egentlig ut? Jeg fikk hjelp til å oversette hva kjærlighetskraften egentlig handler om, og til hvordan jeg kan leve pilarene ut. Og også de syv gullnøklene, som er en fantastisk bok du har skrevet, Pål-Esben, som går veldig direkte inn på dette med personlighetsutvikling. Det er nesten så det er umulig å ikke få et bedre liv hvis man gjør de tingene som står i boken.

Disse tingene, pluss mer, har gjort at jeg i dag kan gå gjennom vanskelige ting og ha en dårlig dag fordi jeg er et menneske, samtidig som en del av meg har det bra. Jeg ser det større bildet. Jeg klarer å omgås meg selv og følelsene mine, barnas følelser og partnerens følelser på en helt annen måte enn jeg gjorde før. Jeg føler meg mye sterkere og stødigere i meg selv. Og det viser seg i de situasjonene, for jeg har definitivt blitt presset. Jeg har opplevd å være syk og dårlig, og større livsendrende ting har skjedd med meg gjennom utdannelsen. Før trodde jeg at når man fant lyset i seg selv, handlet det om at man aldri skal oppleve en dårlig dag i livet. Men det har jeg skjønt i dag at det ikke handler om. Det handler om hvordan man omgås det, og hva man lærer ut av det. Og jeg ser også hvordan det skinner ut på familien min, ikke minst barna mine. Når jeg har utviklet meg og funnet et fundament i meg selv, kan jeg også møte dem på en helt annen måte.

Her kunne jeg snakket i flere timer om alt jeg har opplevd og hvordan det ser ut i dag. Men hvis jeg skal peke på én ting som har vært det viktigste for meg, vil det handle om at jeg har en trygg plass inni meg selv, uansett hva som skjer. For jeg er en veldig emosjonell person og har svingt veldig i emosjonene mine tidligere. Men i dag kan jeg ri på den bølgen av emosjoner uten at det blir helt bekmørkt, uten at jeg har lyst til å ta livet mitt. Uansett hva som skjer i dag, er det ikke håpløst. Det er alltid et håp der. Jeg vet at det blir bedre. Det er ikke noe jeg bare forteller meg selv, som en knagg jeg henger et håp på. Jeg føler virkelig at det alltid er et håp der. Det er alltid en større mening. Og det hadde jeg ikke klart å få til, eller funnet den plassen i meg selv, hvis jeg ikke hadde gått gjennom denne utviklingsprosessen.

Ingen knips og engler: hva som faktisk kreves

Pål-Esben: Ja, det er veldig spennende hva som kan skje med et menneske som engasjerer seg i en dyptgripende utviklingsprosess. Og det er egentlig det vi snakker om i denne podkasten også. Hva betyr det, og hvordan gjøres en slik prosess? Hva skal til for at et menneske fullstendig kan transformere sin erfaring med livet i løpet av noen få måneder? For det er definitivt mulig, som både du og stort sett alle dine medstudenter viser, som har lignende erfaringer som deg. Men det krever litt. Det er ikke slik at man bare knipser og roper på en engel, eller gjør hva det enn er, og at ting bare skal endre seg uten videre, uten at man selv er villig til å engasjere seg i disse grunnleggende mekanismene som man selv trenger å lære å beherske for å kunne skape det livet man ønsker å leve. For det er ingenting som kommer av seg selv. Men vanskelig er det ikke, altså rent teknisk er det ikke vanskeligere. Men selvfølgelig har vi mennesker veldig mye motstand mot endringer. Det sier seg selv. Egoet hater endringer. Men i dette tilfellet trenger man å gjøre visse endringer, og engasjere seg i disse fundamentale tingene vi har diskutert i disse første episodene av podkasten vår, med spesifikt fokus på det vi kaller De 9 pilarene for å finne Hjertets vei.

For der starter hele greia i en slik dyptgripende utviklingsprosess som vi diskuterer. Det starter også med hjertet. Og det er veldig mye misforståelse rundt hva hjertet er. Man tror hjertet handler om kjærlighet, at man skal være i kjærligheten, at det er en eller annen rosa sky man skal finne veien inn i med spesielle metoder og teknikker, og så kan man bare føle kjærlighet, og livet skal bare være nydelig å leve. Har man den veien, finner man aldri løsningen. For da baler man seg inn i en granskog, og man blir bare frustrert, fordi det er ingen kjærlighet i granskogen. Man kan gå inn i en meditasjon og føle ro, man kan føle kontemplasjon, at alt er behagelig og fredelig. Men du vil aldri få en permanent stilling eller permanent situasjon i livet ditt ved hjelp av det. Og vår greie her, som du har gått gjennom, er en utviklingsprosess der livet ditt endrer seg på alle områder, uansett om det er med helse, med familie, med barn eller partner, eller hvordan du føler deg og slike ting. Det er det vi snakker om her. Og til det trenger vi en kombinasjon: selvfølgelig å lære mekanismene, som vi har vært gjennom, og så trenger du i dette tilfellet å ta det selvansvaret som er nødvendig for å bringe disse mekanismene inn i livet. Og har det bestandig vært enkelt?

Motstanden er en del av veien

Amina: Nei, definitivt ikke. Jeg er ikke egentlig et unikt eksempel her. Jeg ser det på medstudentene mine som også går denne veien, de store transformasjonsprosessene som har skjedd der. Og jeg ser det med mine studenter, hvor fort det kan skje, hvor store innsikter de får. Det rare er at de ikke alltid merker det selv, hvor stor transformasjon de faktisk har hatt fra de startet til der de er i dag. Men nei, det har definitivt ikke bare vært enkelt. Og jeg tror heller ikke det skal være enkelt. Hadde det vært enkelt å gå en slik utviklingsvei, eller bare å få et bra liv, så hadde alle bare gjort det. Da hadde man trykket på den knappen. Så min opplevelse er at det er gjennom de tingene som ikke er enkle, at den største veksten skjer. Det er der man har størst motstand.

Alt starter jo med et valg: at jeg velger å gjøre dette. Og så kan man kjenne på motstand og så videre. Men det jeg har tatt meg selv i mange ganger, er at når jeg har gått inn for å endre grunnleggende ting ved meg selv for å få et bedre liv, endre perspektiv og så videre, så har jeg prøvd å jobbe med dette ganske lenge. Eller kanskje ikke ganske lenge: Jeg kan være litt utålmodig noen ganger, så et par uker, da. Og så ser jeg at ok, det skjer ikke noe her. Hvorfor det? Og da ser jeg at det faktisk er en del av meg som ikke har lyst. Den delen må jeg prate litt med. For hvis vi ikke er på samme bølgelengde, kan man holde på kjempelenge. Og der kommer dette med veiledningssamtaler med læreren inn, de samtalene jeg har hatt med deg: Hvordan kan jeg se dette fra et annet perspektiv? Hvilken del av deg er det som ikke har lyst? Dette med å få den veiledningen ser jeg på som kjempeviktig. Hvis ikke hadde jeg også rotet meg bort så mange ganger.

Fra seminarsal til én-til-én-veiledning

Pål-Esben: Ja. Og det er også en del av min erfaring gjennom nå mer enn to tiår, der jeg har undervist i sjamanisme og mange andre ting: Én ting er å være deltaker på et seminar der man er en del av mange. Det kan også være veldig spennende, selvfølgelig, med hensyn til den sosiale settingen, at man har det gøy og ler. Men det jeg så etter hvert med mine egne studenter, var at når man kun er i en klasse og går på seminar, på helgeseminarer og så videre, kan kun en viss type dybde i utviklingsprosessen skje. For man blir rett og slett fôret med informasjon, metoder og teknikker, men det blir opp til en selv å integrere det, begynne å bruke det og begynne å leve det ut. Det er selvfølgelig en stor utfordring for de fleste mennesker, siden det også handler om endring.

Så kom den dagen jeg startet å geleide studentene mine én og én, slik vi gjør det i vår tradisjon: Vi har ferdige sekvenser som er spilt inn som videotreninger som studenten går gjennom, og så diskuterer man innsikter, erfaringer og spørsmål med læreren. Slik får studenten muligheten til å skreddersy innholdet man har gått gjennom i sitt eget tempo, inn i sitt eget liv. Den dagen jeg snudde om og gjorde det på denne måten, fikk studentene mine, og du er en av dem, dramatisk bedre resultater enn noensinne. De første 15 årene drev jeg med disse seminarene og var i Norge syv, åtte, ni, ti ganger i året og holdt seminarer på hotell. Det var veldig fint, veldig spennende, og studentene elsket det, siden det var en veldig fin sosial setting. Men gjennom korona var ikke reising mulig lenger, og da la jeg om fullstendig: All teori dekkes i online-treninger som man kan gå gjennom i sitt eget tempo, og så følger jeg opp som lærer personlig med personlige samtaler, hele tiden, hver 14. dag, hver fjerde uke, hver uke, det som er nødvendig for studenten. Og da eksploderte resultatene, bokstavelig talt. Du er en av det kullet som fikk muligheten til å gjøre det på denne måten, og min erfaring er at du, med måten du går gjennom prosessen din på nå, gjør ting på ett og et halvt år som tidligere studenter kanskje har brukt ti år på.

Og det gjør du sammen med dine egne studenter nå. Kan du fortelle litt om erfaringene du har med dem, med å føre dem gjennom en lignende prosess som du selv har gått gjennom? Hvordan opplever du det, og hvordan opplever studentene det? For én ting er å erfare dette selv, men det er ikke dermed sagt at det er kopierbart.

Aminas egne studenter: magien i ritualene

Amina: Det er definitivt ikke kopierbart. Jeg ser mange lignende settinger, jeg ser mange lignende utfordringsområder, men jeg ser også spekteret av det unike, individuelle bildet: Man går gjennom de samme videokonferansene, seminarene og innholdet, men studentene vil ha bruk for å rette fokus på enkelte ting, kanskje litt mer enn andre. Jeg ser at veldig mange er litt ferdige med seg selv og tenker at de ikke har gjort nok, at det ikke har vært bra nok: «Jeg har ikke rukket å gjøre så mye som jeg skal», og så videre. Det har jeg sett har vært en gjenganger. Men der har vi også snakket om at du gjør det i ditt tempo, det er bra nok som det er, senk skuldrene. For man vil veldig gjerne lære alt på en gang, og komme gjennom stoffet, og så videre. Og som jeg har sagt til dem flere ganger: Dette er ikke en type innhold der man går en ni måneders utdannelse, og etter det er du ferdig utdannet. Dette er en livslang reise. Selv i dag kan jeg gå tilbake til modul 0, det mest grunnleggende på Yggdrasil sjamanskole, og fremdeles lære noe nytt av det innholdet.

Men det jeg ser, er at gjennom de ulike ritualene, metodene og teknikkene skjer det mye magi. Og når jeg sier magi, er det fordi den endringen som skjer etter at studentene har vært gjennom noen ritualer, er så spektakulær. Om man jobber med hjertet, om man jobber med tilgivelse, om man jobber med enkelte spesifikke tematikker for sitt liv – og når vi snakker om disse tingene sammen, hva som har kommet ut av det, hvordan kan du jobbe med dette videre, hvordan kan det se ut i ditt daglige liv, så blir det veldig skreddersydd. Det jeg også ser, er at jo flere lag de skreller av seg selv, desto større og dypere innsikter får de. Slike innsikter som kommer fra et dypere sted i dem.

«Som å komme hjem»

Men det som kanskje er mest magisk – alt er mest magisk, men kanskje noe av det mest magiske – er at flere av dem sier at dette er som å komme hjem. Det er en vanskelig følelse å beskrive, og den følelsen husker jeg og kjenner igjen i meg selv også. Det er som å komme hjem, det er som å lande et sted, det er som å få et fundament. Den søken man kanskje har prøvd å stille andre steder – vi kan jo ha mange avhengigheter, eller steder man har lyst til å rømme til fordi man tenker at det er hjem, men det er aldri tilfredsstillende nok. Dette opplever jeg med studentene mine: at det er som å komme hjem, i tillegg til dette med å møte sin sjelefamilie, som vi har snakket om en del i de siste episodene. Bli kjent med mennesker som går samme vei. Flere av dem har også gitt hverandre komplimenter: «Herlighet, du skinner så mye mer nå, du er så mye mer sosial nå, du er mye mer åpen, du er mye mer trygg.» Det er en gruppe der – nå har jeg startet mitt andre kull, og jeg ser det allerede i begynnelsen der, etter at vi har vært sammen første gang.

Erfaring foran tro

Og det jeg tror er veldig unikt med denne utdannelsen, som studentene setter pris på, er at du gjennom Yggdrasil sjamanskole og seminarene og videokonferansene gir nok mat til at intellektet og egoet blir med. Selvfølgelig kan det rebellere fra tid til annen, men det er logisk. Det er logisk det du forklarer. Og en annen ting som jeg ser på som veldig helbredende, er noe du også er opptatt av: at du skal ikke tro på hva jeg sier, du skal tro på dine egne erfaringer. I begynnelsen, med kull nummer én, la jeg merke til at det var noen som ytret litt meninger om at «nei, dette resonnerer ikke helt med meg», og sånn. Men det er helt greit. Og så merker jeg at etter hvert snakkes det ikke noe mer om det, men man ser at det er en mer integrert del i dem. Det handler ikke mer om at «dette tror jeg på, dette tror jeg ikke på», men at de lever ut det de kanskje ikke først trodde på, fordi det har rørt noen deler i dem selv, og fordi de har gått inn i erfaringen.

Pål-Esben: Og det tror jeg også er noe som er veldig viktig med Yggdrasil-tradisjonen: at man ikke er avhengig av å måtte tro på alt man lærer, og det er også greit. Jeg har oppfordret folk til å ikke tro. Tro kan man gjøre andre plasser. Her handler det om å samle erfaring, og gjennom erfaring ser du hva virkeligheten er. Og det er ganske spennende. Nå prøver vi i podkasten her å belyse deg fra begge sider, både fra lærerens perspektiv og fra studentens perspektiv. Og nå er du så heldig at du får erfaring fra både lærerens perspektiv og studentens perspektiv, og det er ganske spektakulært å få lov til å være med på en slik prosess.

De ni pilarene i tilbakeblikk

La oss gå litt tilbake, siden dette er en oppsummering av det vi har snakket om så langt, der vi har snakket veldig mye om hjertet. Og hjertet er det vi legger veldig mye vekt på i starten av en slik dyptgripende utviklingsprosess: å forstå hva hjertet er for noe, og forstå hva Hjertets vei er for noe. Til det har vi De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, som vi nå har diskutert gjennom disse episodene. Den første pilaren er å bli en mester i takknemlighet. Den andre pilaren er å bli en mester i å tilgi deg selv og andre. Den tredje pilaren er å bli en mester i å selvregulere deg selv, både fysisk, emosjonelt og ikke minst spirituelt. Og den fjerde pilaren er å bli en mester i å skape et sunt verdisystem og en sterk og stabil karakter, der du også finner den spirituelle krigeren, som vi skal snakke om i en senere episode. Den femte pilaren er å bli en mester i å si at glasset er halvt fullt. Det vil si å bli en mester i å endre perspektiv og kunne se ting fra et konstruktivt perspektiv, der du kan se mulighetene selv om ting er vanskelig. Den sjette pilaren er å bli en mester i å helbrede ditt eget allmektighetssyndrom, som definitivt er et problem i dagens samfunn, der vi tror vi vet ting vi egentlig ikke har peiling på. Men vi tror vi vet det, og da er vi selvfølgelig mer eller mindre fullstendig blokkert i våre meninger. Og den syvende pilaren er å bli en mester i å helbrede perfeksjonisme, som vi snakket en del om, og som også er en utfordring i dagens samfunn. Den åttende pilaren er å bli en mester i å forstå naturens helbredende rytmer. Og da begynner vi å komme virkelig inn i den sjamanistiske sfæren, for rytmer er hva alt handler om – la oss si noen ord om det etterpå. Men den niende pilaren er å bli en mester i å forstå og leve ut sjelen din sine ønsker og livsmisjon, som vi har brukt de tre siste episodene på, der vi snakket om sjelens eliteuniversitet og så videre. Dette er en plass som er kompleks å inkarnere på, men det er også en grunn til at det er sånn, og det har vi snakket om i de foregående episodene.

Hjertet er rytme

Men la oss gå litt tilbake til hjertet og se: Hva er det dette hjertet egentlig handler om? Når vi snakker om hjertet, Amina, hva er det første du tenker på når du assosierer noe med hjertet?

Amina: Kjærlighet.

Pål-Esben: Kjærlighet. Og det vil de fleste si: Det er kjærlighet. Og da sier jeg: Nei, kjærlighet er bare en konsekvens, en bieffekt av dette. Hva handler det virkelig om? Når vi snakker om hjertet, handler det om rytme. Og desto mer harmonisk den rytmen er i relasjon til det vi kaller de naturlige rytmene, som vi finner i naturen vår og i universet for den saks skyld, desto mer i kontakt er hjertet med sjelen og det som ligger bak.

Torusfeltet, koherens og grunnrytmen

Se det på den enkleste måten: Når hjertet vårt slår, skaper det et elektromagnetisk felt rundt oss, som sikkert mange har sett gjennom forsøkene som er gjort med HeartMath-instituttet og så videre, der de har bevist at når hjertet slår, skaper det et elektromagnetisk felt som ser ut som en smultring, som en torus. Og det feltet til hjertet er målbart til to-tre meter utenfor kroppen din. Det som er interessant, er at når du og hjertet ditt er i en rytme som er relatert til primære følelser, som for eksempel takknemlighet, så utstråler rytmen din seg opp til tre meter rundt deg. Det vil si at når du er i koherens, som det kalles, med harmoni, så påvirker det ikke bare deg selv, kroppen din, cellene dine, tankene og følelsene dine, men det påvirker absolutt alt som er rundt deg i det rommet du befinner deg i, og trolig også det som går utenfor det rommet du er i.

Så når vi snakker om hjertet og De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, handler det altså om å finne tilbake til en harmonisk hjerterytme igjen. Og da snakker jeg ikke om pulsen her, men om rytmen som oppstår ut fra hva vi tenker og hva vi føler. Og desto mer vi klarer å få hjertet vårt og rytmen til hjertet vårt til å slå i takt med det vi kan kalle den universelle rytmen, eller rytmen som er relatert til skapelsen – i den yogiske tradisjonen snakker vi om rytmen til AUM. Det er den fundamentale lyden som representerer skapelsen, det som skjer etter Big Bang. Og Big Bang er da bare noe som, man tror det er sånn, det er litt annerledes enn Big Bang, men det skal vi komme tilbake til i en senere episode. Men la oss forenklet sett snakke om Big Bang her. Når universet blir skapt, i relasjon til hva mennesker og forskere her sier, så skapes det en grunnrytme, en grunnvibrasjon, før noe som helst er preget, før noe som helst av destruktive menneskelige egotanker og følelser engang er påtenkt. Det er den rene, harmoniske, skapende grunnrytmen til vår eksistens. Og man kan også si at det er slagene til sentralsolen i universet vårt som egentlig er det punktet der dette skjer. Men det er også noe vi kan snakke om etter hvert, hvordan det henger sammen.

Så vår oppgave er å bringe hjertet vårt tilbake til en harmoni med disse grunnrytmene til vår eksistens, til vårt univers, til vår galakse, til vårt solsystem, og ikke minst til Gaia, til moder jord. For desto mer vi bringer hjertet vårt tilbake i koherens og harmoni med disse rytmene, desto mer primære følelser har vi tilgjengelig i vårt dagligliv: følelse av takknemlighet, følelse av frydefullhet, følelse av binding, altså kjærlighet, og så videre. Og det er det De 9 pilarene for å finne Hjertets vei handler om: å bringe hjertet vårt tilbake til sin originale, sunne rytme. Gjennom det åpner det opp dørene til vår virkelige eksistens, altså vår sjelelige eksistens og det som ligger bak der, som vi snakket om i de siste episodene. Så det første jeg tenker på når folk spør meg hva hjertet er, er rytme. Men ikke hvilken som helst rytme: en harmonisk rytme med den fundamentale vibrasjonen til det universet vi lever i, og som er fundamentet for at alt det metafysiske og materielle er skapt. Så det er kanskje en litt annen måte å se dette på.

Det frydefulle barnet

Og gjennom moderne forskning vises det, for eksempel gjennom HeartMath-instituttets forskning de siste 30–40 årene, at når du bringer hjertet ditt tilbake til denne rytmen, gjennom for eksempel dyp pust og å gå inn i en følelse og en situasjon der du føler dyp takknemlighet, så oppstår det en koherens mellom hjertet og hjernen, en balanserende koherens som kalles hjerte-hjerne-koherensen. Den viser seg for eksempel hvis du måler hjertevariabiliteten til et menneske: Da vil du se en veldig harmonisk svingning, kontra når mennesket er inne i frykt og hat og så videre, der du har en veldig takkete, ubehagelig, stygg svingning. Det er totalt spektakulært hvordan det vi snakker om til og med kan bevises gjennom moderne forskning. Og til syvende og sist handler det om hvordan vi finner tilbake til denne harmoniske rytmen som vi faktisk ble født med da vi kom inn i denne verdenen: det frydefulle barnet som smiler og bare kaster løvet opp i luften og hyler og flirer, uten noen annen grunn enn at det synes dette løvet er så spennende. Den tilstanden er for de fleste voksne mennesker så fjern. Denne rytmen er det det handler om. Og gjennom å finne tilbake til denne rytmen kan man virkelig begynne å gå den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen, der denne magien som du snakker om, skjer. Og det kaller jeg spektakulært. Det er årsaken til at vi har disse ni pilarene for å finne Hjertets vei: slik at vi har en praktisk måte å tilnærme oss dette på, i stedet for at noen bare forteller at nå skal du lukke øynene og være i en rosa sky, og så skal du være i kjærligheten. Slikt betyr ikke noe som helst i denne settingen. Det er det jeg kaller spektakulært.

Amina: Ja, absolutt. Vi snakket om det i en tidligere episode, at mange i den alternative verdenen er opptatt av chakrasystemet, og kanskje prøver å fokusere på et chakra i uken, eller «hvor er jeg ubalansert», og så videre. Vi har snakket litt om hvordan De 9 pilarene for å finne Hjertets vei også hjelper chakrasystemet med å komme i synk automatisk, ved at man går i gang med pilarene og lever dem ut. Og man trenger ikke å velge å gå en ursjamanistisk utviklingsprosess for å få godene av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Det er ganske lett tilgjengelig. Det ligger inne på hjemmesiden din, og jeg tror du også har skrevet en artikkel om det i Medium, på nettsiden til bladet Medium. Det er noe hvem som helst kan gå i gang med allerede i dag.

Takknemlighet er ikke en liste

Pål-Esben: Eksakt. Man trenger ikke å ta helt av. Man kan starte med den første pilaren, det vil si å prøve å bli en mester i takknemlighet. Bare ved å starte den prosessen – og da kan man gå tilbake til den episoden vi hadde der vi snakket om takknemlighet, og der vi også viste litt om hvordan man gjør det i praksis. For det er en av misforståelsene her, som gjør at man ikke får noen som helst virkning av det: at det bare er å skrive ned en liste hver dag over hva man er takknemlig for. Selvfølgelig skaper det et visst fokus, men det er definitivt ikke det vi snakker om her. Takknemlighet er ikke en intellektuell ting. Takknemlighet er noe som oppstår dypt inni oss, dypt inni hjertet vårt, som en dyp, primær følelse som kommer opp til overflaten. Slik vi erfarer når vi faktisk opplever takknemlighet i vårt dagligliv, for eksempel i ditt tilfelle da du fikk barna dine, denne vanvittige takknemligheten, eller da du fant partneren din og ble forelsket. Denne dype takknemligheten er bestandig koblet til en rytme, og i dette tilfellet en primær følelse som vi alle vet hva er. Det er vel ingen av oss som ikke har opplevd takknemlighet en gang i livet.

Problemet er at etter hvert som vi vokser opp, tar vi ting for gitt, og vi går og gnåler om ting som ikke er bra, og glemmer at 90 prosent av livet vårt egentlig er veldig bra, i hvert fall veldig mye bedre enn for 99,999 prosent av alle menneskene på denne jordkloden. Men vi holder fokus på denne tingen som ikke er bra, og forsurer livet vårt gjennom å ha fokus kun på det. Og øvelsen med takknemlighet går ut på å finne tilbake til denne rytmen av takknemlighet, slik at denne primære følelsen av takknemlighet kan komme opp og smitte over på det som foregår i livet vårt. Slik at vi er villige til å se, og i stand til å se, ting fra et mer konstruktivt perspektiv. Og det betyr ikke at vi skal si at alt er bra, alt er bra. Et problem er et problem og må løses. Men hvilket perspektiv ser du problemet fra? Ser du det fra at alt er problem, alt er ille, alt er håpløst? Eller ser du det fra et perspektiv der du sier: Ok, trolig er det noe jeg skal lære gjennom dette, i hvert fall mulig å få innsikt av gjennom dette, la meg prøve å finne en løsning på det. Det er et helt annet perspektiv.

Og det er det vi snakker om her, for det er så mange misforståelser, spesielt i det esoteriske, rundt hva takknemlighet er, og hvordan man kultiverer takknemlighet. Og en av de få måtene å kultivere takknemlighet på, er gjennom det vi diskuterte i episoden der vi snakket om takknemlighet: Man finner en situasjon fra fortiden sin der man var dypt takknemlig, og lærer hvordan man går inn i den situasjonen og gjenopplever alle sanseinntrykkene i den. Slik kan man gjenoppleve rytmen og emosjonen av takknemlighet og bringe den med inn i sitt dagligliv i dag. Den veien går dette. Uten det er det ikke mulig å bli en mester i takknemlighet, og definitivt ikke slik at det kan endre livet ganske radikalt – kun gjennom å engasjere seg i det fullt og helt på daglig basis, gjennom hele dagen, i disse tre-fire ukene der livet vil oppleves annerledes. Jeg har aldri opplevd, gjennom de årene jeg har jobbet med mennesker, at de som har engasjert seg fullt og helt i dette på daglig basis i disse to-tre-fire ukene, ikke har følt en stor endring i hvordan de erfarer livet. Og det trenger man ikke å gå gjennom en utdanning for å lære. Det er noe man kan starte med i dag.

Nummenhet og veien tilbake til primærfølelsene

Yes, absolutt, hvis man vil. Det er ikke det at det er så komplekst, men man må være villig til å gjøre det. Utfordringen er at de fleste voksne mennesker er fullstendig numne: De har ingen tilgang til sine primærfølelser, som frydefullhet og disse tingene. De har veldig mye tilgang til sine sekundære følelser, som frykt og hat og ubehag og så videre. Men denne primære frydefullheten og de andre primære følelsene er de fleste voksne mennesker fullstendig avnavlet fra. Og det har vi snakket om i en tidligere episode, hvorfor det er slik. Da trenger man å gå gjennom en prosess for å retrene dette. For alle kommer inn frydefulle – de fleste av dem – som små barn, og vi trenger å finne veien tilbake til det, og det krever kultivering. Jeg har hatt mange studenter, jeg vil si kanskje åtte av ti av studentene jeg har eller har hatt, med store utfordringer med tilgangen til primære følelser. Noen av dem kan trene det opp veldig raskt, mens for andre tar det litt lengre tid med aktiv trening, for de går fra å være helt numne til at de faktisk begynner å føle dette. Og det er det som er jobben. Teknisk vanskelig er det ikke, men å gjøre det selv er det som er utfordringen. Vi mister så lett motivasjonen. I dagens tid med sosiale medier, der vi har et oppmerksomhetsspenn på tre til fem sekunder, er det litt utfordrende. Og det er i så fall grunnen til at man velger en utviklingsprosess og går gjennom det med en lærer: fordi man anerkjenner at det å gjøre disse tingene selv er en så stor utfordring. Det krever så stor disiplin, så stort mot, og det er så stor sjanse for at man gir opp fordi man møter motstand. Det er i så fall motivasjonen for det. Men man kan gjøre dette selv.

Amina: Ja, absolutt. Og min erfaring med det du sier, når det gjelder å begynne med takknemlighetsøvelser: å gå tilbake til en situasjon i livet og kjenne på takknemlighet gjennom interaksjon med et annet menneske, når man har født sitt første barn, giftet seg, og så videre. Det er noe jeg gjorde mye i starten. Men i dag trenger jeg ikke å gjøre det på den måten, fordi jeg kan automatisk gå inn i en takknemlighetsfølelse. Jeg trenger ikke å feste den til et ansikt eller en situasjon. Det er en annen type magi igjen.

Og det du snakket om med de menneskene som ikke har kontakt med primærfølelsene sine, de som sliter med takknemlighet: Jeg har blant annet en student som ikke klarer å føle på primærfølelsene selv ved de store begivenhetene i livet, som å føde barn og gifte seg og så videre. For man har jo noen der også. Og der kan man føle seg litt skamfull, fordi man ikke har følt takknemlighet da man fødte sitt første barn, for alle kvinner skal jo føle det. Vedkommende har jobbet med takknemlighetsøvelser, disiplinert i begynnelsen, og nå begynner det å komme litt smutthull av takknemlighet inn i livet hennes. Og der ser man magien med dette. For det er klart at når man skal gjennom en endringsprosess – ja, det skal være en frydefull reise, det skal være en frydefull prosess, men det er ikke alltid like frydefullt for egoet å skulle komme nærmere hjertet. Så det er en erfaring jeg har med meg selv, og som jeg også ser med studenter: at på noen ting må vi faktisk ha litt disiplin i begynnelsen, før det blir en naturlig del av en.

Mesteraspektet i takknemligheten

Pål-Esben: Definitivt. Og det er det som er utfordringen med å drive en utviklingsprosess ved å lese bøker eller se YouTube-videoer eller hva det er man gjør. For de fleste blir stoppet av egoet sitt med en gang man hører noe egoet ikke liker, eller det er en endring som må gjøres – da finner egoet veldig gode unnskyldninger for ikke å gjøre noe med det. Men det er veldig spennende det du sier, for det er slik det skjer når du etter hvert begynner å kjenne mesteraspektet i takknemligheten. Den dagen man har kommet dit, som altså er en kultiveringsprosess, vil det se slik ut: Du våkner om morgenen, du åpner øynene, og du er dypt takknemlig for at du får lov til å starte en ny dag. Du er takknemlig for at du får lov til å puste inn frisk luft. Du føler deg takknemlig når du setter tåspissen ned i gulvet eller teppet, over at du fortsatt er her. Du føler takknemlighet over at du har en tannbørste, som trolig er elektrisk. Du føler takknemlighet for maten på bordet, du føler takknemlighet for at du har en plass å bo, du føler takknemlighet for at du i det hele tatt får lov til å leve i denne veldig spesielle verdenen vi lever i, og så videre. Det er ingenting du kontrollerer; det er bare noe du erfarer. Det er det som kommer etter en fullhjertet kultiveringsprosess over tid. Det at du er takknemlig, er ingenting du er på leting etter. Det er noe som oppstår spontant hele dagen lang, når som helst, uten at du trenger å gjøre noe som helst. Når man kommer dit, har livet endret seg ganske betraktelig, for da ser du ting fra helt andre perspektiver enn man har gjort før.

Spiritual bypassing og maskene

Amina: Ja. Og hvis jeg skal gå tilbake til min egen erfaring, og venner og bekjente fra tidligere som har lært eller hørt et eller annet sted, lest noe, sett på YouTube eller blitt inspirert av dette konseptet, så ser jeg at det er veldig lett å gå inn i: «Å ja, men ok, jeg skal jo føle på en dyp takknemlighet, jeg er jo spirituell, så da må jeg våkne opp og være takknemlig for partneren min, og så må jeg være takknemlig for at jeg kan bestå, så takknemlig jeg er.» Og så er man ikke egentlig en dritt takknemlig. Her kommer vi inn i det jeg kaller spiritual bypassing: at man tenker at det skal være sånn, så da må jeg opptre som om det er sånn. Så her igjen: viktigheten av den modningsgraden. Alt er en prosess. Det skal heller ikke skje fra en dag til den neste. Selvfølgelig er det sikkert alltid unntak her og der, men jeg vet ikke om det kanskje er litt umulig at det skal gå sånn.

Pål-Esben: Ja, prosessen kan gå fort, men ja. Jeg opplever veldig sjelden at det går fort, for det er en kultiveringsprosess som skal gjøres. Det du forteller om nå, at man føler at man bare må være takknemlig siden man er på en spirituell utviklingsprosess, og man egentlig ikke føler seg takknemlig, det skaper også et voldsomt stress inni det mennesket, fordi man må sette på seg masker og utstråle takknemlighet der man egentlig ikke føler det. Og desto lenger du gjør det, desto større press bygger seg opp i trykkokeren, og det er noe jeg anbefaler ingen å gjøre. Det skaper til slutt bare frustrasjon og lidelse.

Spraymaling på rust

I boken med de sju gullnøklene snakker jeg om konseptet med spraymaling på rust. Si for eksempel at «for hver dag blir ting bedre og bedre og bedre». Man går og gjentar en slik affirmasjon hele dagen lang, hver dag, uten å gjøre noe som helst med det, for at det faktisk skal bli bedre. Og det er selvfølgelig meningsløst. Det er som om jeg prøver å legge spraymaling på rust. Du vet, hvis du har biler som har begynt å ruste, og du tenker at nå skal jeg gjøre kjappe løsninger, la meg bare spraymale over dette, så vil de fortsatt ruste, og la meg si, det blir verre og verre. Det er ingen permanent løsning på det. Så jeg er ikke en tilhenger av spraymaling på rust, men tilhenger av å gjøre den jobben som skal til: å slipe karosseriet helt ned, impregnere det, altså grunnlakkere det – du ser hvor mye jeg har lakkert bil. Altså gjøre de tingene du trenger å gjøre for at dette skal bli bra. Og til slutt, når underlaget er perfekt, legger man lakk oppå. Det er den jobben vi snakker om her. Og det er ingen enkel greie der man bare skal ha et spesielt symbol, eller en spesiell meditasjon, eller en spesiell hva det enn er, og så skal man si snips, snips, og så er ting bra. Hvis man gjør det, bygger man bare opp stress og frustrasjon i seg, for da ser man at man prøver å utgi seg for noe man egentlig ikke er. Og det biter man seg selv i ræva på, før eller senere – ofte før, på grunn av det presset som bygges opp. Derfor er jeg tilhenger av å gjøre den jobben som skal til, og derfor kaller jeg det å kultivere disse tingene. Ved å kultivere takknemlighet kommer man til slutt til det punktet jeg snakker om nå, der man bare erfarer takknemlighet spontant i livet sitt, uten at man trenger å gjøre noe som helst. Det er altså det motsatte av spraymalingen på rusten.

Book of Shadows og det som kommer

Det er det som er vår filosofi her, når vi snakker om en dyptgripende utviklingsprosess som transformerer et menneskes liv permanent: ikke noe spraymaling på rust. Det er det vi diskuterer i denne podkasten, altså hva denne utviklingsprosessen egentlig er for noe, hva den inneholder, utfordringene vi har med den, resultatene vi har med den. Og det er derfor jeg er så glad for å ha deg med på laget her, Amina, slik at vi kan diskutere både de gode tingene og ikke minst problemene som oppstår på en slik utviklingsprosess. Og det er det vi skal begynne å diskutere i de kommende episodene. Da skal vi begynne å diskutere hvor angsten har kommet opp i deg, hvor motstanden har kommet, hvor du har kollapset, og hvor det har gått ordentlig skeis i perioder. Og ikke minst hvordan vi fant veien ut av det. Det vil være et av fokusene våre i episodene fremover. Nå er vi ferdige med de grunnleggende tingene, og nå skal vi begynne å stikke tåen inn i det, så det blir litt mer action. Og her har jeg faktisk tenkt til å være enda mer modig enn jeg har vært tidligere. Jeg har min Book of Shadows, og jeg har planer om å lese litt fraser på godt og vondt fra den, for det kan være veldig interessant. Og det er veldig fint også, det å skrive ned hele prosessen sin, utviklingsreisen sin.

Amina: Der står det mye spennende. Der står det mye som: «Å, i dag har jeg følt meg så bra, og den og den innsikten», og så videre. Og så går det en tid, og så bare: «Nei, nå tror jeg kanskje at jeg trenger en samtale med Pål-Esben.» «Ja, i dag har jeg hatt samtale med Pål-Esben, og han sa det og det, og da forstod jeg dette mye bedre.» Og så reiser vi oss igjen, og det svarte hullet er ikke like dypt hver gang. Så det er magisk.

Pål-Esben: Ja. Og vi ønsker ikke å fremme at denne utviklingsprosessen bare er en dans på roser, at alt går av seg selv, og at det bare er lys. For man møter mørket i seg selv, man møter skyggesiden i seg selv, man møter undertrykte deler av sin personlighet, man møter kompensatoriske mekanismer, avhengigheter, man møter trossystemer, man møter frykt, man møter urangst, hva det enn er. Og det er ikke bestandig så enkelt. Det er det vi nå ønsker å begynne å belyse, etter at vi har tatt introduksjonen og de grunnleggende tingene som skal til for en slik utviklingsreise: å dukke hodet inn i din Book of Shadows. Og for dem som ikke er sikre på hva Book of Shadows er: I vår tradisjon bruker vi den, der sjamanen skriver ned sine erfaringer i sin prosess – erfaringer med den jobben man gjør, erfaringer med sine ritualer, erfaringer med hele prosessen. Det oppfordrer vi sjamanen, eller den som er i utviklingsprosessen, til å gjøre fra dag én. Det er ingen som må gjøre noe som helst. Men det som er spektakulært, er at når man begynner å se etter i hva du skrev da du startet, da ser man hvor man var, og så ser man hvor man står i dag. Og det skaper en utrolig stolthet og glede i seg selv.

Å feire seg selv

Amina: Absolutt, absolutt. Det er all grunn til å være stolt når man går på en reise som dette, og til å feire seg selv, fordi man jobber beinhardt. Så det er viktig å feire seg selv. Det er det få mennesker som gjør i dag, feire seg selv. Ja, så hurra for det!

Pål-Esben: Hurra for det! Jeg spør ofte studenter og klienter jeg har, når de gjør gjennombrudd og stor fremgang i livet: Hva har du gjort for å feire fremgangen din her nå? «Hæ? Feire?» Da tenker jeg: Ok, så må vi også lære det. For hvis man går gjennom livet i en nummen tilstand, også når bra ting skjer, hvordan skal man da få vekket opp hjertet sitt? Man må jo ha litt action her, og man må lære nye ting. Jeg vil si at hvis man ikke har tid til å feire sin fremgang, så er det triste greier. Men her er det åtte av ti, eller kanskje ni av ti, som faktisk må lære dette igjen, og begynne å fryde seg over sin egen fremgang og feire den. Når man har gjort et gjennombrudd, hvorfor ikke da ta med partneren sin ut på kebabsjappa, eller hva det er man gjør – på en restaurant kanskje – og si: Jeg tar deg med ut nå, kjære partner, for å feire fremgangen jeg har gjort. Så skal jeg fortelle deg om hvordan jeg opplevde fremgangen, og hvordan jeg opplever livet nå, og jeg vil invitere deg på middag for å feire meg. Det er så fjernt for de fleste mennesker.

Og når man begynner å gjøre disse tingene, er det veldig, veldig spennende hva som skjer, spesielt for de menneskene du har nær deg, kanskje partneren din eller vennene og så videre, der det også er et paradoks for dem: De ser at du endrer deg. Men når du har satt deg ned og sagt at nå skal vi feire meg og min fremgang, og så skal jeg fortelle deg eksakt hva som har skjedd, så binder man også venner og familie inn i sin positive prosess, og da skapes en positiv sirkel. Man får enda mer støtte. For man får litt utfordringer når man har en partner som ikke vet hva man holder på med, eller en partner som for eksempel har null interesse av å gjøre noe med sine utfordringer og problemer. Og det som skal gås igjennom med en utviklingsprosess, kan jo også skape utfordringer. Det jeg oppfordrer til da, er å finne en løsning på det – ikke ignorere det, men prøve å finne en løsning på hvordan man finner veien ut av det, slik at man kan fortsette parforholdet sitt.

Partneren som ikke er «alternativ», og det felles sjette chakra-prosjektet

For ofte hører man i det esoteriske at hvis partneren din ikke er interessert i engler og det du er interessert i, da passer ikke partneren for deg. Maken til bullshit! Du kan være esoteriker, interessert i det alternative og hva det enn er, sjamanisme eller engler eller hva enn man gjør, uten at partneren trenger å være i det miljøet i det hele tatt – så lenge man har en gjensidig respekt for hverandre, og så lenge man har et felles sjette chakra-prosjekt for livet som binder en sammen. Og det er det man må finne ut av. Hvis man har en partner som bare er negativ og hundser ned på deg, hva enn du prøver å gjøre, da blir alt vanskelig, selvfølgelig. Men jeg liker å gå etter å finne en løsning, slik at man kan fortsette å være lykkelig i relasjonen sin, selv om partneren for eksempel ikke er så veldig alternativt interessert. Det er min innstilling til disse tingene.

Amina: Ja, og dette går vi jo i dybden på i episode 3, tror jeg, når vi snakker om de intrikate tingene som kan skje i endringsprosesser i relasjoner. Men når du sier felles sjette chakra-mål, kan det høres veldig spirituelt ut. For ofte i den alternative verdenen, når man tenker på sjette chakra, tenker man på alt man kan få inn og slike ting. Vil du si litt kort om hva du mener med et felles sjette chakra-mål for fremtiden?

Pål-Esben: Ja. Sjette chakra er relatert til vår visjon. Og desto mer aktivt det åpner sjelens visjon i denne inkarnasjonen og misjonen, og desto mer utviklet det sjette chakraet er, desto mer i harmoni er man i å forstå hva man trenger for å utføre denne visjonen og misjonen. De som har et velfungerende – hvis vi skal bruke et så banalt ord på det – sjette chakra, vil ofte kunne tiltrekke seg det de har behov for når de går på sin utviklingsprosess, så lenge de går i harmoni med sjelens visjon og misjon. Det kan for eksempel være å finne en partner som passer, en egnet lærer, en egnet terapeut, en egnet lege, og så videre. Det er den ene siden. Men når vi velger å leve livet sammen som partnere, er vi også avhengige av at vi har en felles misjon og visjon for relasjonen vår. Det kan for eksempel i starten være barna som er den felles visjonen og misjonen. Men når barna flytter ut, trenger man prosjekter som binder partnerne sammen. For hvis det blir slik at den ene sitter i østfløyen på huset og den andre i vestfløyen, har man ingen interaksjon med hverandre og ingen prosjekter sammen. Da har man heller ingen visjon og misjon sammen. Det er det jeg mener med det. Så i gamle dager, når jeg gjorde parterapi med mennesker, kom man etter hvert inn på disse tingene også, for å se: Ok, vi har utfordringer – er de løsbare, er det mulig?

For eksempel: Hvis respekt og gjensidig respekt ikke eksisterer, har kjærlighetens flamme ingen mulighet til å vokse, og så videre. Så hvis vi ser på temaet respekt: Hva betyr det? Jeg har aldri møtt et par som kunne fortelle meg skriftlig hva respekt betyr praktisk i deres relasjon. Det var bestandig en stor prosess. Jeg er sånn: Respekt – og så begynner jeg med masse ord. Men hva betyr respekt praktisk? Så begynner vi å jobbe med andre ting, kommunikasjon og så videre, og så kommer vi inn på temaer som handler om å finne en aktiv, felles visjon og misjon for relasjonen, som mennesker trenger for å kunne være lykkelige sammen. Da tar jeg et eksempel her: Den ene er veldig esoterisk interessert, i chakraer og engler og kraftdyr og dever. Og så har man kanskje en partner som er interessert i kunst. Hvordan finner man da et felles prosjekt som tilfredsstiller begge parter, som kan gjøre begge parter lykkelige når man gjør ting sammen? Er du med på det? Det vil være en sjette chakra-visjon for to partnere som kanskje har veldig ulike interesser. Og det er også noe som kan kultiveres. For jeg har liten tro på bare å si at hvis du ikke tror på engler, så passer du ikke som min partner. Det er triste greier, for sånn trenger det ikke å være. Problemet er hvis du har en partner som aktivt prøver å destruere veien din, som aktivt prøver å rakke ned på deg. Da har vi et problem, selvfølgelig. Min intensjon når jeg har studenter, er å prøve å stabilisere relasjonen deres, prøve å lære i den relasjonen man er, så lenge den ikke er veldig destruktiv, selvfølgelig. Prøve å lære å finne ut hvordan vi finner løsninger på våre utfordringer og problemer, hvordan vi finner veien tilbake til der vi var da vi var nyforelsket, og så videre. Det kaller jeg også en del av en utviklingsprosess, hvis studentene har lyst til det. I stedet for å ta denne snarveien og si: Nei, partneren min er ikke interessert i engler, så derfor vil jeg ikke ha noe med henne å gjøre. Og så spraymaling på rust – for da vil du få de samme problemene neste gang, og neste gang, og neste gang, og så videre.

Amina: Ja, jeg har prøvd spraymaling på rust opp gjennom. Det skulle ta meg 32 år før jeg prøvde noe annet. Men jeg har lært av det også. Men hvor mange ganger skal man gå gjennom samme ting? Til slutt må det jo bli kjedelig. Men det er kjempeviktig det du tar opp der, dette med å skille: Er dette et partnerskap som er grunnleggende negativt for meg, på grunn av psykisk vold, fysisk vold eller en som trykker deg ned? Eller er det bare fordi jeg skulle ønske at partneren min var sånn, fordi nå tror jeg på lysvesener og engler og sånn? Eller andre ting. Så det er viktig å skille der. For jeg har også pratet med klienter og studenter som har hatt de utfordringene, som er litt sånn: Ok, men nå føler jeg at vi går hvert vårt, fordi jeg går inn i det sjamanistiske eller det spirituelle, og han er ikke helt sånn. I noen av tilfellene er det en løsrivelsesprosess, fordi man ser: Oi, shit, jeg har en partner som misbruker meg. I andre tilfeller er det mer at man tror at man ikke kan være sammen fordi man ikke er like lenger. Men slik du sier, og som jeg har blitt inspirert av deg til å formidle videre: Ja, men hva har dere til felles, da? Hva var det dere likte å gjøre sammen før? Hvordan kan dere åpne opp mer for den nye versjonen av hverandre? Og det er noe veldig vakkert i det også.

Rådet på tampen: begynn med pilarene

Pål-Esben: Og der også, på tampen her: Det er ingen som trenger å finne opp kruttet selv. Man trenger ikke å beherske alt selv, for det finnes mange dyktige mennesker rundt oss som kan hjelpe, og det handler bare om å finne en egnet veileder, lege, terapeut, lærer, hva det måtte være. Og desto mer velfungerende det sjette chakraet er, desto lettere er det å finne en egnet hjelper. Og det er det som er litt kinkig i alle disse tingene: Når det ikke er så velfungerende, så finner man ofte læreren sin på YouTube og kompani, og det kan føre til at man havner litt ut i granskogen og får mange misoppfatninger av virkeligheten, og blokkerer seg selv. Så der er kunsten.

Hvis vi skal oppsummere alt vi har pratet om i disse episodene, vil i hvert fall mitt råd, min intensjon, mitt ønske til deg som lytter være: Start å engasjere deg i De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Og når du begynner å engasjere deg i dem, når du begynner å studere dem, når du begynner å leve dem ut – jeg har i hvert fall aldri opplevd, gjennom mer enn to tiår, at det ikke endrer et menneskes liv til det bedre, ganske omfattende og radikalt, i løpet av rimelig kort tid. Og da snakker vi om kanskje fire til tolv uker når man starter å engasjere seg i det. Så det er mitt tips på tampen her, hvis vi skal runde av her, Amina: Det er bestandig håp, det er bestandig en løsning på ting, det er bestandig en mulighet, uansett hvordan situasjonen er, til å bli et lykkelig og frydefullt menneske. Og det spiller ingen rolle om vi er friske eller syke, om vi er rike eller fattige, eller om vi bor alene eller i en familie. Det finnes bestandig en mulighet, og det er det jeg prøver å inspirere mennesker til: å søke etter disse mulighetene til å frigjøre seg selv, så man kan starte å leve det livet man har kommet hit for å leve – nemlig et frydefullt, spennende liv med mening. For det er definitivt sjelens intensjon med denne inkarnasjonen. Så, Amina, har du noen avslutningsord her?

90-dagers-utfordringen

Amina: Ja, jeg har lyst til å henge meg litt på det du sa, dette med å dykke inn i De 9 pilarene for å finne Hjertets vei de neste ukene og månedene. Og skriv gjerne til oss på hjemmesiden vår, reisentilselvrealisering.no. Skriv gjerne om erfaringene du har hatt, oppturer, nedturer, hvordan det har gått – kanskje du har noen spørsmål rundt ting du har møtt i deg selv på den reisen. Ha et mål, kanskje de neste 90 dagene, om at du skal satse fullt og helt på De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Send det til oss. Jeg, og jeg vet at du også, Pål-Esben, blir veldig inspirert av å høre andres historier, så gjør gjerne det og send det inn til oss, så vi kan fryde oss litt over det.

Pål-Esben: Ja, det har vært kjempemessig. Og hvis du som lytter har spørsmål eller ting du kunne tenke deg at vi tar opp i våre fremtidige episoder, send gjerne en mail til oss, eller bruk kontaktskjemaet på reisentilselvrealisering.no – spiller ingen rolle. Ta bare kontakt med oss og si: «Åh, jeg har lyst til å vite mer om det, kan dere ikke snakke om det?» For etter hvert vil vi bli veldig, veldig mye mer fokusert på deg som lytter, dine behov og interaksjonen med deg. For vi gjør ikke dette for oss selv, vi gjør dette for å inspirere deg og alle andre lyttere til å finne veien tilbake til seg selv, og finne veien tilbake til frydefullhet igjen, og mening. Og til det ønsker vi gjerne en toveis dialog. Ja, bra. Så visdomsord på tampen, Amina, før vi avslutter?

Visdomsord på tampen

Amina: Visdomsord på tampen. Nei, jeg får lyst til å henge meg litt på deg der igjen, Pål-Esben: Det er alltid håp, det er alltid en vei ut. Jeg har lyst til å si, til deg som lytter, at livet ditt har en så mye større betydning enn det du kanskje tror selv. Hvor stor betydning ditt liv som menneske her på jorden har, det er helt enestående. Flere skulle visst hvor meningsfulle de faktisk egentlig er. Hvor viktig man egentlig er i den store sammenhengen.

Pål-Esben: Og det er et tema vi kommer inn på når vi begynner med den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet. Da begynner man å få et dypt, dypt bilde av og en forståelse av hvorfor det er sånn. Det kommer også i en senere episode. I de kommende episodene åpner vi altså for vanskeligheter, problemområder og litt spektakulære, kinkige temaer som oppstår i en utviklingsprosess. Vi takker for at du har hengt med oss gjennom alle disse episodene, og vi fortsetter umiddelbart med nye episoder, uten pause. Så takk for at du er her, takk for at du er den du er, og tusen takk til deg, kjære Amina. Jeg fryder meg over å få ha disse samtalene med deg.

Amina: Jeg også, Pål-Esben. Tusen takk. Ha det bra.

Pål-Esben: Ha det.