Episode 36 Ulike veier til Enhet og Spirituell Opplysthet

Pål-Esben kjenner en kvinne som satt i telt utenfor porten til et zen-tempel i ukevis for å vise at hun var kvalifisert til å bli tatt inn, og mentoren hans sov utenfor det første mystiske tempelet sitt i Tibet i flere uker før de i det hele tatt åpnet porten. For mange år siden fikk en veileder Pål-Esben til å tro at moren hans var årsaken til at han ble utbrent. Det tok tre år før han forsto at det ikke stemte, og da ba han henne om unnskyldning.

I denne trettisjette episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om ulike veier til enhet og spirituell opplysthet. De ser nærmere på hvorfor ikke alle veier fører hjem, hvorfor hallusinogener og kundalini-bliss ikke er enhet, de harde veiene i yoga og zen, demonene som bor i oss, og den strukturerte ursjamanistiske veien. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Misforståelsen om at alle veier fører hjem, og den nye typen krig i den alternative verdenen om hvilken sannhet som gjelder
• Spaden og egget: hvorfor en sannhet først viser hva den er verdt i praksis, og hvorfor vi er 99,9 prosent på autopilot
• Hallusinogener, energetisk opplysthet og kundalini: glimt og bliss, men ingen stabil tilstand av enhet
• De dokumenterte, harde veiene: år med asanas i ashramet, zen-mesterens stokk og uker utenfor tempelporten
• Sufisme, kristen mystikk og virkelig tantra, og hvorfor sjamanisme er religio, ikke religion
• Hvorfor demonene bor i oss, hvordan golemer skapes, og hvorfor eksorsisme alltid har vært god butikk
• Den ursjamanistiske veien: en strukturert prosess midt i et helt vanlig liv, og hvor lang tid det tar
• Fullt selvansvar: veilederen som lærte Pål-Esben å skylde på moren sin, og hvorfor du blir hengende i hamsterhjulet når du skylder på fortiden

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, takk, i like måte.

Kjært barn, mange navn: dagens tema

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg, kjære lytter. I dag skal vi snakke om et litt kinkig tema. Vi fortsetter diskusjonen om veien til ekte spirituell oppvåkning, veien til enhet, veien til vår Sahara, veien til opplysthet. Kjært barn, mange navn. Den startet vi i episode 27, og nå er vi kommet til episode 36, den tiende episoden på denne veien til enhet.

Så langt har vi diskutert hva dette handler om, og hva som må gjøres som et minimum: at man må gjennom sin andre fødsel, og at man før den må ha gått gjennom sin egodød og satt egoet på plassen som sjelens rådgiver. Vi har snakket om snarveier som ikke virker, og om hvordan enhetserfaringer oppleves; det fortalte du om i episode 32. I dag skal vi legge vekt på de ulike veiene man kan gå for å finne tilbake til sin fulle natur: til sin Sahara, til naturen som ikke er bundet av tid og rom.

Misforståelsen: alle veier fører visst hjem

Pål-Esben: Her finnes mange misforståelser der ute. For eksempel denne: Vi er alle spirituelle vesener, vi er alle guddommelige, så vi har alle vår egen vei til enhet og trenger bare å følge hjertet, så kommer vi dit. Da sier jeg: absolutt ikke. Vi er alle guddommelige, vi er alle skapt av det vi kaller skaperkraften, og vi bærer alle denne guddommelige kjernen og vår fulle natur i oss. Men å si at uansett hva vi gjør, om vi leser bøker om astrologi eller røyker marihuana eller mediterer, så er det samme vei, det er en misforståelse som gjør at man surrer rundt i hamsterhjulet sitt og aldri kommer dit lengselen peker.

Disse tingene skal vi diskutere ganske detaljert, slik vi ser dem, slik at det blir lettere for deg, kjære lytter, å orientere deg i terrenget om du har en lengsel etter å finne din fulle natur. En natur som definitivt vil revolusjonere livet ditt og snu opp ned på hvordan du erfarer deg selv, verden og livet.

Vi har snakket om hvordan prosessen har vært for deg og medstudentene dine. Det som skjer, er ekstraordinært: Angst, frykt, eksistensiell usikkerhet og frustrasjon over livet forsvinner mer og mer etter hvert som man går denne veien, og til slutt kommer man til et punkt der det ikke eksisterer lenger. Tenk deg å leve i komplett fred, i komplett kjærlighet, uten angst, uten kontroll, uten manipulasjon. For en gave vi kan gi oss selv. I tillegg får vi tilgang til ressursene som tilhører hele Saharaen vår, ikke bare sandkornet som vi mennesker tror er virkeligheten.

Sandkornet er i virkeligheten sjelens drøm, og de fleste tror at drømmen deres er virkelig. Det er en illusjon sjelen skaper for å få erfaringer den ikke kan ha i sin frie tilstand: kjærlighet, angst, frykt, kjærlighetssorg, smaken av jordbær, gulasj, hva det nå er. Derfor kommer den inn hit, for å lære, erfare og utvikle seg i et område begrenset av tid og rom. Så langt har vi kommet.

Så, Amina: Du er koblet til det esoteriske miljøet. Jeg har egentlig ingenting med det esoteriske å gjøre; jeg bor bortimot i en megahule og gjør min egen greie, så jeg vet ikke så mye om hva som foregår der ute. Derfor er jeg takknemlig for at du kan fortelle meg: Hva foregår der ute rundt veier til enhet og opplysthet? Hva tenker menneskene i det esoteriske om dette?

Aminas blikk: krigen i den alternative verden

Amina: Jeg synes dette er et litt vanskelig tema. I det esoteriske, i den alternative verdenen, kommer vi sammen og deler tanker om livet og eksistensen. På overflaten kan det virke som om vi snakker om de samme tingene, og så erfarer jeg at, oi, det gjør vi ikke. Det vanskelige er å skulle si «nei, det er ikke det samme vi gjør», i hvert fall om den ursjamanistiske veien til enhet som jeg går, uten at det høres ut som at jeg gjør det riktige og du gjør det gale. For det er ikke det det handler om. Vi snakker bare om ulike ting.

Når jeg ser utover den alternative verdenen, er mange opptatt av at ingen sitter på sannheten: Trude har sin sannhet, Karianne har sin, og Per og Pål har sine. Vi må akseptere alle sannheter og validere alle veier hjem. Og så har vi noen som sier: Nei, sånn er det ikke, du kan ikke snakke med sjelen din via AI. Og så er det krig der ute. Krig, ja, egentlig: Mennesker som har ønsket å bryte ut av hamsterhjulet og tvangstrøyen, og som har begynt å erfare at det er mer mellom himmel og jord, går inn i en ny type krig.

Så dette synes jeg er vanskelig å diskutere, for mange kan si: «Men det gjør jo jeg også. Jeg har også hatt en sånn erfaring.» Det kunne jeg helt sikkert sagt selv for noen år siden, da jeg tenkte at jeg visste hva dette handlet om: Selvfølgelig, vi er alle én, og jeg har kjent hvordan det kjennes.

Plantemedisin og følelsen av å være på vei

Amina: Noe jeg spesielt legger merke til, er at de som er glade i plantemedisin, eller cannabis, kan bli trigget av å høre at man ikke kommer hele veien hjem med det, at man ikke når en tilstand av enhet. For sett fra deres side kan det virke slik: Jeg blir rolig i kroppen, jeg får kontakt med sansene mine, jeg er til stede her og nå. Når jeg røyker cannabis, kommer jeg i en tilstand jeg ikke ville nådd i hverdagen, og det bringer meg nærmere meg selv. Altså er jeg på riktig vei, altså er jeg i kontakt med kilden.

Det interessante med new age-spiritualiteten, enten det er astrologi, human design, plantemedisin, meditasjon eller mindfulness, er at alt kan være bra for noe, men alt fører ikke til stedet vi snakker om nå. Det kan være nyttige hjelpemidler på veien, og det går an å prate om det uten å bli bastant. Samtidig er det noe som har hjulpet meg veldig etter at du introduserte dette store temaet: tryggheten i å se til de eldste spirituelle tradisjonene og hvordan de har gjort det i alle år. Selv om rammeverket er noe forskjellig, er det en trygghet å lande tilbake på det.

Spaden og egget: subjektiv sannhet møter virkelighet

Pål-Esben: Ja, og det er ikke rart at mennesker er forvirret. For som du sier: Alt kan være godt for noe. Men er noe godt for alt? Definitivt ikke. Og det er utfordringen i denne diskusjonen: Vi må bort fra «jeg har rett og du har feil», og heller diskutere hvorfor enkelte ting egner seg til enkelte formål og ikke til andre, på en logisk måte, slik at menneskene kan reflektere noen dager og ta sitt eget valg. For ethvert menneske må få ta sine egne valg.

Så ja, ethvert menneske har sin egen sannhet. Men fortsatt er en spade en spade og et egg et egg. Hvert menneske har sin subjektive oppfatning, og i den forstand sin egen sannhet, men det hjelper lite å hakke i hagen med et egg. Du trenger en spade. Mener du at et egg er en spade i din verden, at det er din sannhet, så sier jeg: what’s up? Det er lite jeg kan gjøre med det.

Man kan ha så mange meninger, illusjoner og personlige sannheter man vil; det har ethvert menneske rett til. Men om sannheten man bærer på, virkelig er verdt noe, viser seg først når vi praktiserer den i virkeligheten. Får du da resultatene du mener du skal få? Alle som har vært ute i hagen, vet at hvis du tror egget er en spade, fungerer det fryktelig dårlig i den fysiske virkeligheten.

Arbeidshypotese, ikke virkelighet

Pål-Esben: Det høres kanskje snedig ut, men det er slik jeg opplever det. Jeg nærmer meg 25 år på den sjamanistiske utviklingsveien, og jeg har hatt mange studenter og klienter som er blitt hjulpet tilbake til et liv som oppleves veldig annerledes enn før de kom. Om det gjelder helse, utbrenthet, spiritualitet eller veien til enhet, spiller ingen rolle: Det er først når det du snakker om, gir en praktisk, objektivt målbar virkning hos dem du viser det til, eller hos deg selv, at du har noe som har med virkeligheten å gjøre.

Har man derimot en idé fra en bok, eller noe man har drømt eller opplevd i en astralverden, og tror det er sannhet, vel, da kan man ha det som arbeidshypotese. Først når du praktiserer det, ser du: Endrer livet mitt seg? Blir parforholdet bedre, helsen bedre, min erfaring av verden bedre? Først da kan man si noe om sin egen subjektive mening. Ingeniører og forskere har arbeidshypoteser, men de kaller dem hypoteser, ikke virkelighet. Så setter de i gang forskningsprosjektet og sjekker om hypotesen virker i virkeligheten: Får jeg den kjemiske reaksjonen jeg forventer? Slik kan man forholde seg til en utviklingsprosess også: strukturert.

Fem tusen år med dokumenterte veier

Pål-Esben: Veiene til ekte spirituell oppvåkning, opplysthet, enhet, Sahara, som vi kaller det, har vært grundig dokumentert i minst fem tusen år. Spesielt i den yogiske tradisjonen, i esoteriske retninger av buddhismen, og i esoteriske retninger av zen, som bygger på buddhismen. Alt startet egentlig med yoga. Alt startet med tantra; det kommer vi tilbake til. Ser vi på de mystiske tradisjonene innen islam og kristendommen, har de dokumentert sine veier i minst to til tre tusen år. Vi snakker altså om de esoteriske, mystiske retningene av religionene.

Ser vi på hva de gjør, er det visse ting som kjennetegner hver av disse retningene når de skal føre en søkende mot enhet. Og det finnes definitivt ingen vei der som sier: Bare sett deg og røyk litt marihuana, så er du så avslappet, og da er du i ett med alt. Det er det moderne menneskets psykose: troen på at uansett hva jeg gjør, kommer jeg til å erfare det Amina erfarer, det mennesker som har gått en virkelig vei, har erfart. Ingenting skjer ved å knipse og ta seg en rull med røyk eller en dose hallusinogener.

Hallusinogener: glimt uten tilstand

Pål-Esben: I episode 30 snakket vi mye om snarveier som ikke virker, blant annet hvorfor hallusinogener ikke fører dit vi snakker om. Man tar psilocybin fra fleinsopp, magic mushroom, eller DMT som røykes, eller ayahuasca, eller meskalin fra Peyote-kaktusen, eller LSD, det kjemiske psykedelikumet. Og så tror man at opplevelsene man får, er den fulle, komplette enhetserfaringen. Da sier jeg: Kanskje får man et kort glimt. Men mesteparten av det som foregår, har med helt andre ting å gjøre: med de dype delene av vår egen psyke. Man får spennende erfaringer som kan være livsendrende. Og er du heldig og tar en høy nok dose, der alt kobles ned og du får en dyp erfaring, kan det hende du berører Saharaen. Men hva hjelper det i ditt daglige liv?

En erfaring av noe mye større enn oss selv kan være veldig bra mot depresjon og angst. Psilocybin har vært brukt siden 60-tallet, og det legges mye ressurser i dette, for eksempel på Imperial College i London, der psilocybin inngår i behandlingsopplegg for alvorlig deprimerte. MDMA brukes mot PTSD, og ayahuasca brukes også mot PTSD, med veldig gode effekter, når det gjøres i en terapeutisk setting, med forberedelse, ritual og måneder med etterarbeid hos terapeuten.

Men hvordan bruker det moderne mennesket dette? I sin travle hverdag: Nå drar jeg på fjellet på ayahuasca-retreat i helgen, og da skal jeg ha disse erfaringene. Så går man tilbake til hverdagslivet, og neste helg gjør man det samme. Det vil aldri føre til en stabil tilstand av enhet. Det kan gi glimt, men hvordan skal du bruke et glimt til å bygge en tilstand i ditt daglige liv? For det er det dette handler om: Målet i enhver ekte utviklingsprosess, yogisk, tantrisk, buddhistisk, hva det enn er, er å komme til punktet der vi har stabil tilgang til vår Sahara, vår opplyste natur, kontinuerlig gjennom hverdagen. Som vi sier: en fot godt plantet i Saharaen, og den andre foten godt plantet i sandkornet, samtidig.

Det vil aldri skje gjennom psykofarmaka eller marihuana, som egentlig virker motsatt: Marihuana sløver deg. Ja, kroppen blir avslappet, men du blir også sløv og nummen. Og det enhver ekte utviklingsvei gjør, er å avnumme mennesket, slik at det virkelig begynner å føle det som er.

Tvangstrøyen: pennen som ikke er en penn

Pål-Esben: Og dette med at jeg er spirituell, at enheten er i meg, at jeg har den fulle guddommelige naturen tilgjengelig: Det er hundre prosent korrekt. Det har ethvert levende vesen, og det har enhver stein. Det er vår grunnleggende natur. Men som vi har diskutert i disse episodene, er det nettopp derfor veien er så utfordrende, en av de vanskeligste oppgavene et menneske kan ta på seg. Det er veldig komplekse ting som skal til for at denne vanvittige tvangstrøyen skal slippe: mange tiår med pregning, med ego, intellekt og karmisk minne, der vi tror at dette er en penn.

Men hvem vet at dette er en penn? Hvorfor tror du at gress er gress, og at gress er grønt? Gress er grønt, men det du har fått fortalt, er at denne vibrasjonen er grønn. I virkeligheten er det helt annerledes, men du tror hundre prosent at gress er gress, tre er tre og pennen er pennen. Et menneske som tror det fullt ut, bevisst, ubevisst og i alle de dypere lagene, er fullstendig størknet i tvangstrøyen. Da skjønner man hvor utfordrende det er å få et menneske til å anerkjenne at det de tror på, i virkeligheten bare er en drøm. Det var ikke enkelt, Amina?

Amina: Nei.

Pål-Esben: Du startet også der: fullstendig overbevist om at den materielle eksistensen var virkelig.

Amina: Ja. Det føles jo sånn, det oppleves jo sånn. Én ting er å kjøpe ideen om at det egentlig ikke er sånn; det er litt spennende, og det ringer noen bjeller i det indre. Men det er rart å høre at en penn ikke er en penn. Hvis en penn ikke er en penn, hva er en penn da? Og når du sier at gresset ikke er grønt, hvilken farge har det da? Går man inn i den åndelige sfæren, kommer du og sier at første chakra egentlig ikke er rødt heller. Og da er det sånn: Å ja, skal du ta fra meg det også? Nei da. Men det vi tror er, er ikke helt slik. Så det er en tilvenningsprosess, en erfaringsprosess.

Pål-Esben: Korrekt. Og når jeg sier at det ikke finnes chakraer, blir folk frustrerte. Min mentor, som fikk sin ekte spirituelle oppvåkning for 30 år siden, etter 20 år i tempel i Tibet, og som gikk gjennom den virkelig tunge prosessen, sier: Chakra er for hippier. «Chakra doesn’t exist, you know.» Sier du det til noen, kan det føles provoserende. Og det vi snakker om her, er ikke ment å provosere; det er slik jeg erfarer dette. Når jeg sier at en penn ikke er en penn, kan det også frustrere.

Men poenget er at det mennesket tror er virkelighet, har fryktelig lite med den virkelige virkeligheten å gjøre. Den virkelige virkeligheten er uendelig. Det som er uendelig, er virkelig; alt som har sykluser og ikke er uendelig, er en illusjon. Dette kan ikke intellektet forholde seg til: Jeg har jo denne pennen, jeg skriver jo med den. Hvem er du, som kan si at den ikke er ekte? Og det er nettopp problemet når vi skal bryte ut av tvangstrøyen.

Vi vet alle at et veldig ungt barn, når fysiologien er ok og grunnbehovene er dekket, er frydefullt av sin egen natur. Det skal ikke mye til for å få det til å glise og flire. Gjør en grimase til et lite barn, og det hyler av latter. Prøv det samme på en voksen, og den voksne tror du er teit.

Når sjelen starter drømmen sin, det vil si at vi popper ut av mor, har vi fortsatt en tett kobling med det vi er. Hjernen, grensesnittet mellom vår guddommelige natur og den materielle verdenen, er ikke utviklet ennå, så vi kan ikke kommunisere det. Men vi ser det i øynene til barn, i hvordan de stråler. Det skal ingenting til før et lite barn er frydefullt, som bildet vi brukte i episode 27: barnet som sitter i naturen, kaster et blad opp i luften og hyler av fryd. En voksen skjønner ikke engang poenget med å sette seg i naturen og kaste blader. Noe så dumt, bortkastet tid.

Så krysser vi 7 til 14 år og blir mer og mer avkoblet fra vår guddommelige natur. Minnet om den er borte for de fleste av oss. Vi glir inn i hamsterhjulet og autopilotene, med pregningene: Det er en kvinne, det er en mann, det er bra, det er ikke bra, sånn gjør vi i vår familie. Så settes merkelappene, og etter hvert bygges de kunstige trossystemene, som blant annet føder alle meningene til et menneske, som det tror er seg selv. Du identifiserer deg med meningene dine. Da er du fullt inne i tvangstrøyen og hamsterhjulet, fullstendig på autopilot, mens du tror du har fri vilje.

99,9 prosent autopilot

Pål-Esben: I virkeligheten har du minimalt med fri vilje. 99,9 prosent av alle tanker, følelser og all atferd er en del av autopiloten. Det er der en utviklingsprosess starter, helt i begynnelsen, der du startet sammen med meg. Da ble du møtt med dette bildet: Amina, slik livet ditt er i dag, er du 99,9 prosent på autopilot, med 0,1 prosent fri vilje. Hva tenkte du da?

Amina: Jeg ble veldig fascinert. For meg var det: Hm, har jeg ikke fri vilje? Interessant. Hvorfor har jeg ikke det? Jeg var nok ikke det største stabeiset du har møtt, for jeg har alltid vært mer fascinert enn provosert. Så tok jeg teorien jeg lærte av deg, med inn i hverdagen og tenkte: Oi, shit, jeg har jo faktisk ikke fri vilje. Men det er når jeg begynner å erfare at jeg ikke har fri vilje, at jeg begynner å få den, eller kan bruke den. Da får man mer makt over sitt eget liv. Så dette har jeg reflektert mye over: Mennesker går rundt og tror de har fri vilje, men de har det ikke. Vi er et offer for vår egen autopilot, vår egen programvare, inntil vi blir bevisste og tar stegene for å endre det.

Pål-Esben: Ja. Og så sier noen: Det er bare noe du sier; det tror ikke jeg på. Men det spiller liten rolle hva jeg tror og hva du tror. Spørsmålet er hva som er virkelig. Hvordan kan jeg si at dette har med virkeligheten å gjøre? Da refererer jeg gjerne til et par bøker. Bruce Lipton har skrevet Biology of Belief, veldig god og lettlest lesning, forskningsbasert, ikke esoterisk, der han beskriver i detalj hvorfor det er slik: Et vanlig menneske har maksimalt 0,1 prosent fri vilje; resten er den samme kassetten som spilles om igjen og om igjen. Leser du Dr. Joe Dispenza, som har skrevet flere bøker om dette, beviser han medisinsk hvorfor det er slik. Han sier at mennesker egentlig har 0,0001 prosent fri vilje. Han drar det lenger, men jeg liker 0,1 bedre; det er frustrerende nok.

I starten er dette vanskelig å ta inn. Mange blir rett og slett irriterte når jeg sier det: Hvem er du? Jeg bestemmer da hva jeg skal ha til middag! Ja, men hva tror du egentlig at du bestemmer? Så begynner man å lære om det ubevisste og underbevisste, og om hvordan hjernen fungerer. Hjernens ene hovedsystem er overlevelse; det forstår vi godt. Det andre er å spare energi, og det henger også sammen med overlevelse: Alt hjernen kan legge på autopilot, sparer prosesseringskraft, energi som kan brukes til å utvikle hjernen og holde den frisk. Det er en del av genetikken vår, slik Homo sapiens er designet. I boken min om de sju gullnøklene beskriver jeg dette i detalj, med mange referanser til moderne forskning. Det er den første boken jeg gir til en ny student. For man kan ikke bare komme med en påstand om at sånn er det; man må kunne underbygge hvorfor, gjerne med seriøse kilder.

Rommet mellom impuls og handling

Pål-Esben: Så fikk du dette i starten: Aha, 0,1 prosent fri vilje. Og så snakket vi om hvordan du utvikler den frie viljen. Du trenger å utvikle rommet mellom impulsen, det som skjer, og handlingen din. Vi utvider dette rommet, og det er det vi kaller rommet til din frie vilje. Jo lengre tid det går fra impulsen, at partneren din sier noe du ikke liker, til du trykker på pauseknappen, tenker gjennom hva impulsen var og hvordan du håndterer den konstruktivt og kjærlig, før du trykker play og handler, desto mer flekser du musklene til din frie vilje. Det var helt i starten, på barnehagen i vår utviklingsprosess. Der må vi begynne.

Og slik fortsetter det. Da skjønner du hvor galt det blir når noen sier: Jeg har røkt marihuana, så jeg kommer til samme sted som et menneske som har gått gjennom den nitidige prosessen: å løsne tvangstrøyen, sette autopiloten på pause, flytte egoet til sjelens rådgiver, bli kjent med sjelens språk som kommer fra hjertet. Det er en massiv jobb, og den finner vi igjen i alle de dokumenterte tradisjonene: yoga, tantra, buddhisme, sufisme, kristne mystiske tradisjoner, taoismen. De bruker bare forskjellige navn og forskjellige prosesser.

Utfordringen med det moderne mennesket er at alt skal gå så raskt. Man er ikke motivert for å gjøre en jobb med seg selv; bedre å ta en pille enn å gå gjennom svette, blod og tårer, slik du gjorde i starten, Amina. De første seks månedene kostet. Du blir møtt med deg selv og med hva du tror er virkelig, med egoet ditt, angsten din, og, slik du hadde det, troen på at det var demonene som styrte deg. Det er ikke enkelt, men det første halvåret er en revolusjonerende utviklingsprosess.

Amina: Ja, det er definitivt ikke enkelt.

Pål-Esben: Men prisen, det du får igjen, er totalt vanvittig. En av grunnene til at vi har snakket så detaljert gjennom hele podkasten, er nettopp å gi deg, lytter, en idé om hvilke steg som må til for å komme dit Amina er i dag, et helt annet sted enn der hun startet. Det er en strukturert utviklingsprosess.

Den yogiske veien: å stemme kropp og sinn

Pål-Esben: Ser vi på de største tradisjonene, ta den yogiske, som både buddhismen og zen bygger videre på, finner vi svært strukturerte prosesser. I yoga gjøres det via kroppen, med ulike former for asanas, der man gjennom år etter år læres opp til å tune sine asanas eksakt. Når du klarer å tune asanaen din eksakt, klikker du på plass i en musikk som begynner å flyte, som du kobler deg til. Det er en innstilling, en stemmeprosess.

Den yogiske tradisjonen, i hvert fall slik den er basert på de siste fem tusen årene, med Patanjalis yogasutraer og det som kom etter, beskriver dette veldig detaljert. Gjennom år, med en egnet guru, trener du på å tune kroppen ved å plassere asanaen hundre prosent korrekt. Da stemmer du kroppen til dette feltet, slik at overgangen til det tidløse og romløse blir mest mulig friksjonsfri. Det tar mange år med en guru, og det er nesten umulig utenfor et ashram, der dette korrigeres hver eneste dag. Slik yoga ofte undervises i den vestlige verden, med tøy og bøy og gymnastikk og litt spirituelle snacks på siden: Det vil ikke fungere.

Men går du inn i et virkelig ashram, ikke de falske guru-ashramene som det finnes nok av, men til en virkelig guru med en metodikk for veien til det tidløse og romløse, blir du de første årene møtt med veldig mye hard jobbing med dine asanas. Og når det klikker eksakt inn, begynner overgangen. I tillegg til kroppen jobbes det hardt med å gjøre sinnet til en stemmemekanisme, gjennom meditasjonsprosesser for et stille sinn. Man mediterer en til tre timer, en til tre ganger om dagen, i tillegg til yoga to-tre ganger om dagen, og selvfølgelig hardt slavearbeid på marken i åtte timer for at ashramet skal tjene penger.

Ashram-livet: opp halv fire hver dag

Pål-Esben: Så den veien er for de hardbarka, de som virkelig er i form for det. Ikke for slike som meg; jeg har passet veldig dårlig til ashram. Men er man i form, og ung nok til å holde ut: Man vekkes halv fire om morgenen. Først yoga eller meditasjon, så prosess, så frokost, så forelesning eller satsang med guruen, så åtte timer ute på rismarkene. Så ny yoga, ny meditasjon, i seng klokken ni eller ti, og opp igjen halv fire. Hver eneste dag. Den prosessen er intensiv og hard, og den tar flere år. Regn med rundt ti år før tuningen er så god at man svipper bevisst over i det vi kaller enhet, eller Sahara.

Energetisk opplysthet er ikke enhet

Pål-Esben: Men jeg har også studert enkelte ashramer i India, blant dem det med den mest kjente guruen, som har millioner av følgere. Etter 40 år får guruen spørsmålet: Hvor mange i ditt ashram, med millioner av mennesker over hele verden, har kommet til en ekte spirituell oppvåkning? Og mesteren svarer: ingen. For mesteren der sier at hvis du glir over dit, dør du. Det de snakker om, er energetisk opplysthet: Kundalini-energien trigges, også det en form for stemming av kropp og sinn, og energikjøret som følger, kan gi en veldig ekstatisk blisstilstand. Men det har absolutt ingenting med det vi snakker om i denne podkasten, å gjøre. Det er en energetisk yang-erfaring som trigger hormoner og gir en utrolig bliss. Blissen man erfarer ved å møte Saharaen, det tidløse og romløse, er noe helt annet.

Amina: Kan jeg spørre om noe her? I dag finnes det jo folk som tilbyr kundalini-aktivering, livskraftaktivering og slikt, og det beskrives som at man kan oppnå en tilstand av enhet. Er det dette du snakker om nå?

Pål-Esben: Ja og nei: Det er masse energetisk, på en måte en energetisk enhet, men det har ingenting med enhet å gjøre. Det er livsenergi som pumpes opp slik at du blir ekstatisk og får en vanvittig erfaring. Det samme finner du i guidede meditasjoner, for eksempel fra Joe Dispenza, der du lærer å bruke pusten på en spesiell måte og trykke energien opp gjennom ryggsøylen og inn i pinealkjertelen, slik at den aktiveres og skaper DMT, som er et hallusinogen. Gjennom det kan du erfare bliss, men det har ingenting med virkelig, ekte oppvåkning å gjøre. Det er to helt forskjellige ting, og det er en av grunnene til alle misforståelsene. Det er ingenting galt med å føle bliss; det er unt ethvert menneske i denne rare verdenen. Men det er ikke den formen for enhet vi snakker om, den virkelige spirituelle oppvåkningsprosessen.

Når jeg diskuterer dette med en av mentorene mine, som har holdt på med disse tingene i mer enn 50 år, er det fascinerende å høre ham. Han er oppe i 70-årene og veldig direkte, og vi snakker om denne esoteriske galskapen, som han ikke vil ha noe med å gjøre. Han trekker seg frustrert tilbake, til et punkt der han ikke ønsker å snakke med mennesker lenger. Han sier: Jeg har ikke behov for dette. Han snakker ofte krast om disse tingene. Poenget mitt er at vi må skille klinten fra hveten, spaden fra egget, og ikke tro at alt er det samme.

Kundalini: potent og farlig

Pål-Esben: Aktivering av kundalini-energi er ingen forutsetning for virkelig enhetserfaring. Du kan gjøre kundalini-reisning, men da gjenstår fortsatt et hakk til for å komme inn i enhet, og det er en helt annen prosess. Det er mye misforståelse her, med kundalini-yoga for eksempel. En guru som var min lærer for lenge siden i India, jeg har vært med på mye rart gjennom tiden, sa til oss at kundalini-yoga er den mest potente av alle yogiske former. Gjør du én kundalini-asana hundre prosent korrekt, smeller kundalini-energien opp umiddelbart. Grunnen til at den er den mest potente, og samtidig den farligste, er at ukontrollert kundalini-stigning kan gjøre deg psykotisk: Du mister grepet om verden og må tas vare på i et ashram der de skifter bleie på deg, vasker deg og mater deg. Det må gjøres med en eksepsjonelt trent guru for å være trygt.

Og så har du alt dette i den vestlige verden, der det tilbys kundalini-yoga her og på YouTube der, og ingenting skjer. Det vil si: Det gjøres ueksakt. For gjøres kundalini-yoga eksakt, smeller kundalinien opp umiddelbart. Derfor var guruen så klar på at kundalini-yoga krever en guru som virkelig kan sitt håndverk, og som tar hånd om det hvis det skjer ukontrollert. Og så kommer vi i Vesten: Å, kundalini-yoga er så potent, det skal jeg lære meg, for da blir jeg opplyst. Så lærer man det på YouTube, prøver og prøver, kjenner kanskje litt energi som strømmer, og tror at slik erfares enhet. Nei. Det er ikke sånn.

Esoterisk buddhisme og zen: stokken og prikken på veggen

Pål-Esben: Av veiene til enhet tror jeg den yogiske er den best dokumenterte, helt fra Vedaene, fra Bhagavad Gita, og spesielt fra Patanjalis yogasutraer. Patanjali var den som oppsummerte alle retningene og skrev sine yogasutraer, som er veldig poetiske i formen og krever stor innsats å begynne å forstå.

Andre retninger finner vi i buddhismen, altså esoterisk buddhisme, ikke den religiøse, som er noe helt annet. En av mentorene mine, han i 70-årene, var i et esoterisk buddhistisk tempel i Tibet og også i Kina i over ti år, og han forklarer forskjellen: Religiøs buddhisme har sine riter, ritualer og tilbedelser, men det har ingenting med dette å gjøre. Esoterisk buddhisme, den mystiske formen, som finnes i flere retninger, er kun interessert i å utvikle seg slik at man etter hvert bryter over overgangen til det tidløse og romløse. Kanskje forteller jeg en dag historiene min mentor har fortalt; det er totalt vanvittig hva de driver med der oppe, hinsides det meste. Kanskje får vi en spesialgjest i podkasten en gang.

Amina: Det hadde vært gøy, da.

Pål-Esben: Sammen med taoismen, der vi også holder oss til den esoteriske delen, har du så zen, der veien mot enhet er veldig godt beskrevet. Men det er kanskje den hardeste veien du kan gå, og den krever nær umenneskelig disiplin over mange år. Min kjære kone var i mer enn ti år hos en zen-mester og ble trent av ham, og hun har fortalt meg hva det gikk ut på. Det var ikke for varmedusjere og tøffelhelter. Det er for dem med stålvilje og stamina. Og det fungerer heller ikke utenfor et zen-tempel over tid; det hjelper ikke å se en YouTube-video og prøve selv. Du må ha en zen-mester.

Hun fortalte hvordan man sitter på gulvet, på et tynt underlag, og stirrer på en prikk i veggen i timevis, mens mesteren går rundt med stokken sin. I Japan bruker de en stokk, og når mesteren ser at studenten ikke har hundre prosent tilstedeværelse med det svarte punktet på veggen, smeller stokken i ryggen. Ekstrem smerte. Slik lærer man konsekvensen av å miste fokus. Min kone erfarte varianten der det gikk en rundt med en lang, sammenrullet avis og smalt den i ryggen. Det gjør ikke vondt, men det er den skremmende lyden: kong. Og man sitter i timevis og svetter.

Det er en av de viktigste øvelsene, i tillegg til de disiplinære øvelsene, det man kan se som slavearbeid, og tiggingen, å gå ut og hente penger, slik det gjøres i et typisk zen-tempel i Japan. Det er knallhardt, for dem med stålnerver og utholdenhet. Men det er en dokumentert vei til ekte oppvåkning. Bare ikke tro at det skjer i løpet av de første ti årene. Og som regel kommer du ikke engang inn til de virkelige mestrene; du må gjennom en lang prosess før de er villige til å slippe deg inn.

Testen utenfor porten

Pål-Esben: Jeg kjenner en kvinne som måtte sitte utenfor porten til et zen-tempel i ukevis for å vise disiplin, utholdenhet og vilje til å lære av mesteren. I mange uker, jeg tror det var åtte, satt hun der hele dagen, i telt utenfor, og lokalbefolkningen kom med mat til de søkende. Slik viser de søkende at de er kvalifiserte til å bli tatt inn. Tror du nordmannen er villig til det? Jeg kjenner ingen.

Amina: Nei, det høres ekstremt brutalt ut. Og samtidig kjenner jeg at det er litt vakkert også, uten at jeg helt klarer å beskrive hvorfor. Kanskje er det den virkelige hengivenheten: Jeg vil virkelig dette. Det er det lille vakre i det.

Pål-Esben: Ja, det er testen. Det samme med min mentor: Han satt utenfor det første mystiske tempelet i Tibet i flere uker, sov utenfor, før de i det hele tatt åpnet porten. Og når du kommer inn, blir du satt til slavearbeid i et år eller to for å vise at du mener alvor. Så kan du være heldig at de begynner å trene deg, hvis de ikke har kastet deg ut innen da. Slik er det. Og så tror man i varmedusjermiljøet i vår vestlige verden: Vi ser en YouTube-video, lærer litt zen-meditasjon, og så blir ting bra. Nei. Det er en grunn til at dette er designet som en strukturert utviklingsprosess, utviklet gjennom tusenvis av år med erfaring.

Der ligger misforståelsen i den vestlige verdenen: at det er så lett, litt zen-meditasjon der og litt yoga her. Det kan være bra for helsen din, men definitivt ikke nok til å bryte gjennom en av de vanskeligste arbeidsoppgavene et menneske kan ta på seg: å våkne opp fra drømmen sin, som du tror er virkelig. Og dette er ikke Pål-Esben som kanaliserer informasjon eller har drømt noe. Det kommer gjennom erfaring: førstehåndserfaring, som jeg har snakket om, og andrehåndserfaring fra disse mestrene, det jeg har hørt fra min mentor om hvordan det var, og hvorfor det er slik.

Sufisme, kristen mystikk og virkelig tantra

Pål-Esben: Det samme finner du i den mystiske grenen av islam, sufismen. De gjør det på en litt annen måte: Der går veien til enhet gjennom ekstrem ekstase, ekstrem yang. Veldig annerledes enn hos oss, der vi finner veien gjennom ekstrem yin. Det skal jeg ikke gå dypere inn i. Så har du de kristne mystiske tradisjonene. Selv i kristendommen, som vi tror bare er dogmer, finnes grupper av mystikere som ikke er interessert i de religiøse dogmene rundt Gud og Jesus og det som står i Det gamle og Det nye testamentet. Det er uinteressant for dem. For dem handler det om hva den virkelige Gud er, den virkelige skaperkraften, ikke den menneskeoppfunne mannen i skyene, som også har fått designet helvete og det kvakket som finnes i religionen.

Og selvfølgelig tantra, en av de kuleste greiene. Men der har vi også utfordringer med hva folk tror tantra er i dag. Så hva trodde du tantra var?

Amina: Gruppesex i et klasserom. Ferdig, to streker under svaret. Det er filmen jeg fikk opp i hodet før, når jeg hørte tantra: stillinger og orgier og byttepartnere og hippiebevegelsen. Og ganske mange har den oppfatningen ennå: at det baserer seg på sex og alt rundt det.

Pål-Esben: Ja, og spesielt i den vestlige verdenen er dette rimelig forstyrret. Ingenting galt med sex, men man tror at det er tantra. Det skyldes blant annet feiloversettelser fra sanskrit; alt som kommer fra India og Vedaene, er oversatt av akademikere, og som regel svært feiloversatt. Hva tantra virkelig er? Det er egentlig der alt starter. Tantra er når du lærer å kombinere feltet av vibrasjon med det manifesterte: mellom mantra og yantra. Mantra er vibrasjon, yantra er den fysiske formen, og tantra ligger imellom, i hvordan du beveger dette frem og tilbake.

Det som virkelig er tantra, er egentlig det all sjamanisme er bygget på: kombinasjonen med de sunne rytmene, å forstå dem og bringe dem inn i den materielle verdenen, slik at våre falske rytmer kan bli mer som de sunne rytmene Moder Jord viser oss. Man tror det er sjamanisme, men det er dette tantra virkelig handler om. Jeg kaller ikke det vi gjør, for tantra, for da tror folk at det er gruppesex og orgier vi driver med; derfor nevner jeg det ikke i det hele tatt. Men virkelig tantrisk magi er den mest kraftfulle magien som eksisterer i vår biosfære, nest etter magien til en kvinne som føder et barn, som er nummer én. Går du gjennom den virkelige tantraformen, finnes det klare retninger til ekte opplysthet der også. Men ikke ved å lese vestlige tantrabøker om hvilken stilling du skal bruke for å holde tilbake orgasmen. Det er ikke helt slik det fungerer.

Amina: Ja, det er mange misforståelser der ute. Og når du nevner mystiske tradisjoner i islam: Når jeg tenker på islam, tenker jeg ikke på noe spirituelt i det hele tatt. Men i nyere tid har jeg sett noen videoer om dette og tenkt: Oi. En mann snakket om at alle historiene i Koranen egentlig er alt det som bor inni oss. Du er djevelen, du er alle disse tingene. Det var veldig spirituelt og veldig interessant, for det visste jeg ikke om.

Religio, ikke religion: demonene bor i mennesket

Pål-Esben: Ja, og det er forskjellen på dogmatiske systemer og mye av sjamanismen. Religion er det dogmatiske trossystemet: regler som må følges. Det finnes til og med folk som kaller sjamanisme religion, og det har ingenting med religion å gjøre. Sjamanisme er religio: hvordan du erfarer naturen direkte, uten mellomledd. Å kalle sjamanisme religion er så feil som det går an å bli. Vel, kanskje med unntak av den typen sjamanisme som er fryktorientert og styrt; der er linken til det du sa.

Så, islam: Jeg har aldri lest Koranen, men du har lest dette, du kjenner det, du var jo en gang koreaner, nei, unnskyld, du var en gang …

Amina: Jeg var en gang muslim.

Pål-Esben: En gang muslim, ja; vi snakket om det i første episode. Og her ser du: Sufistene, den mystiske delen av islam, sier i sine skrifter at det som står i Koranen, ikke handler om eksterne krefter. Det handler om det som foregår inni mennesket. Demoner bor i mennesket: ikke eksterne entiteter som tar over oss, men rett og slett jævelskapen Homo sapiens bærer på. Ondskapen i oss. Det vil enhver virkelig retning si, og vi har snakket om det i mange tidligere episoder: hvorfor demoner og ondskap, slik det gjerne beskrives, ikke eksisterer. Men slik er dogmatiske trossystemer bygget opp, for der trengs en ekstern fiende.

Amina: Ja.

Pål-Esben: En ekstern fiende: djevelen, demoner, falne engler. Eksterne kilder som gjør at jeg får problemer. Går du til en kristen, sier han: Vi må passe oss for djevelen, for hvisker han deg i øret, gjør du problematiske ting. Altså, hallo? Og det er det folk tror på. Milliarder av mennesker er indoktrinert inn i dette trossystemet: at eksterne faktorer gjør at jeg gjør gale ting, at jeg er ondskapsfull, at jeg har problemer. Det er selvfølgelig et gigantisk problem. I enhver mystisk retning av dem vi har snakket om, sier samtlige jeg kjenner til, at alt dette bor i mennesket, og at det er dette mennesket må lære å gi slipp på. Det er det vi kaller tvangstrøyen: egoet, intellektet, det karmiske minnet, som styrer oss på autopilot.

Amina: Ja. Når jeg har lest både Bibelen og Koranen, ikke hele, men store deler, har jeg alltid tenkt: På én side er det gull og grønne skoger og alt er bra, og så: Nei, det er ikke bra, det er demoner og helvete. Jeg klarte aldri å forstå hvorfor. Bestem deg: Hva skal egentlig til for å komme til himmelen? Men slik jeg ser det nå: Ja, mørket bor i deg, men det gjør lyset også. Du kan velge selv hva du agerer med, og det handler om deg. Det er ikke noe eksternt; det er ikke slik at djevelen hvisket meg i øret. De store dramatiske greiene hørte man mye av i min tid i Midtøsten-miljøet.

Pål-Esben: Og akkurat det samme finner vi massivt av i sjamanismen. Bare begynn å lese The Way of the Shaman, den mest kjente av alle bøkene i sjamanismen, så ser du denne dritten: at det er farlig, at sjaman bare er for helt spesielle mennesker, og at det finnes så mange farlige krefter og demoner du må lære å beskytte deg mot. Akkurat det samme: sjamaner med eksterne fiender.

Jeg hadde en student for lenge siden som hadde vært på ayahuasca-retreat i Amazonas. Fullstendig ødelagt i tredje chakra: Vedkommende kunne ikke forholde seg til verden, bablet i tåkeheimen og kunne ikke gå på jobb. Fullstendig destruert. Noen sendte ham til meg, og jeg brukte et år på å få ham tilbake. Han fortalte at den gamle sjamanen, medisinmannen som ledet ayahuasca-retreaten, hele tiden snakket om demoner og demonutdrivelse. Og så kommer vestlige mennesker hjem etter å ha hørt den eldre sjamanen snakke om demoner, og tror at det finnes demoner her og der. Men disse eldre, virkelige sjamanene snakker alltid om interne demoner: dem vi selv har skapt gjennom valgene våre, gjennom hvordan vi lever, gjennom hvordan vi møter mennesker. Er jeg kjærlig, eller er jeg manipulativ? Er jeg empatisk, eller prøver jeg å straffe folk? Hater jeg mennesker, eller elsker jeg dem? Det er de indre demonene de snakker om.

Men moderne sjamanisme har gjennom de siste par tusen årene fordreid dette og kommet mer og mer inn i det dogmatiske systemet med eksterne problemer: Vi trenger beskyttelse. Det er naboen som sender negativ energi til meg, det er demonene som hekter seg på meg, demonene som styrer hva jeg tenker og føler, demonene som gjør meg syk.

Amina: Ja. Og det blir jo litt sånn, hvis vi snakker om å gjøre seg erfaringer: Når man går inn i sitt indre, kan man jo se disse demonene, og det blir veldig ekte. Slik lærte jeg det på min vei: Alle disse ubehagelige erfaringene i mitt indre, enten det var figurer av demoner eller ekle edderkopper, lærte jeg etter hvert å se slik: Ok, dette er bare en energi som representerer en frykt. Jeg ser den som en demon eller en edderkopp, men det er egentlig min egen frykt. Hvis vi tar bort bildene: Hva forteller den energien egentlig?

For jeg har hatt diskusjonen med flere som har kommet bort til meg på alternativmesser, uten å kjenne min forhistorie, og som snakker om entiteter. Og så har jeg gjort feilen å åpne opp om at jeg egentlig ikke tenker at det er demoner. Nå kjenner jeg mer på hvem jeg prater med, for det er en diskusjon man ikke alltid orker. Folk er så sikre: Du kan ikke si til meg at det ikke er demoner; jeg har møtt dem! Og da har jeg lyst til å si: Jeg har også møtt dem. Men det er ikke dem.

Golemene og eksorsisme som god butikk

Pål-Esben: Ja. Vi er indoktrinert i en dogmatisk tro, som utvikler dogmatiske trossystemer som går på autopilot i oss. Går du til en personlig kristen og sier at djevelen bare er en oppfinnelse av kirken, blir han aggressiv og frustrert. Du kommer ikke gjennom med noe argument. Det samme finner vi i esoteriske retninger, også i sjamanismen. Prøv å si til en som føler seg besatt av demoner: Det finnes ikke demoner. Det er du som skaper dette. Det er dine golemer.

Vi hadde en egen episode der vi drillet inn i dette: hvordan golemene, ikke fra Ringenes herre, men fra den jødiske tradisjonen, skapes av mennesker. Man tar utgangspunkt i feltet av frykt, som man leirer, og former golemen: bildene som oppstår, for eksempel demoner, som man virkelig tror er levende. Man tror man er besatt. Det er en av grunnene til at eksorsisme alltid har vært god butikk, både i religionen og i det esoteriske. Da jeg startet i gamle dager, var det veldig populært å drive eksorsisme, å ta demoner ut av mennesker. God butikk.

Amina: Trodde du på det da, helt i begynnelsen?

Pål-Esben: Nei. Det var ikke min erfaring. Jeg har egentlig alltid vært lite interessert i det esoteriske; jeg surrer i min egen verden, og ingeniøren i meg var veldig skeptisk. Jeg trodde ikke på noe. Det var først da jeg fikk egne erfaringer, objektive, målbare erfaringer som ga meg et bedre liv, at jeg tok det til meg. Men dessverre er dette fortsatt god butikk: Folk tror de kan gå til sjamaner som tar bort demonene deres, og så blir alt bra. Men det kommer tilbake med en gang. Det er skapt i deg selv.

Den ursjamanistiske veien: en strukturert prosess

Pål-Esben: Tilbake til de ulike retningene mot Saharaen, mot den ekte spirituelle oppvåkningen. Den kan nås gjennom mange former og retninger, flere enn dem vi har nevnt. Men det som kjennetegner alle, er en veldig strukturert gjennomføring av prosessen, og den krever alltid noe av den søkende. Du finner ingen av disse veiene som sier: Her har du den magiske pillen; ta den, så er du der. Det finnes ingen enkel vei til mål her.

I vår tradisjon, den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet i Yggdrasil sjamanskole, er veien designet fra starten, fra første seminar i grunnutdanningen, slik at den forbereder den søkende på det du nå erfarer. Det er veldig strukturert. Den forberedende prosessen tar et sted mellom 12 og 18 måneder, og for de raskeste, som deg, går det enda fortere. Engasjerer man seg virkelig, begynner de første ekte enhetserfaringene å komme allerede etter cirka 18 måneder. Det er rimelig raskt, men det er en jobb som må gjøres. Og i min erfaring er det maks 1 av 100 som er villig til å gjøre den jobben: å erfare sin fulle natur, der alt som er problematisk i livet av tanker, følelser og frykt, opphører, samtidig som man står i direkte kontakt med sitt fulle potensial og observerer verden, som er i drømmende modus, fra en oppvåknet tilstand.

I den prosessen trengs mange forberedelser, og dem har vi dekket i denne podkasten gjennom din historie. Ikke alle skal krasje slik som deg, men alle må gjennom en slik forberedelse til den andre fødselen. Og så kommer dette: Man åpner det ene øyet fra drømmen og ser: Wow, jeg drømmer. Så glir øyet igjen: Ok, nå er jeg trygt tilbake i sandkornet. Så kommer neste erfaring, og øyet åpner seg helt: Hva? Etter hvert blir det mer og mer stabilt, og til slutt klarer man bevisst, gjennom hele dagen, å stå med én fot i Saharaen og én i sandkornet. Da starter den virkelig eksalterende delen av livet: en helt annen måte å erfare livet, leve livet og observere verden på. Det var kort om vår retning, den du har gått, og som vi har prøvd å forklare så detaljert vi kan gjennom podkasten.

Amina: Ja, min erfaring har vært blod, svette og tårer, og frydefullhet innimellom, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. For det har kommet så mange innsikter, og en helt annen måte å erfare livet på. Det er som du beskrev: Du åpner øyet litt og tenker: Oi, shit, jeg drømmer. Det finnes jo ikke noe annet enn tillit, ikke noe annet enn denne væren, denne bevisstheten. Og så skal du ta det med deg inn i sandkornet igjen og sjonglere begge deler. Men å ha med seg den delen der du virkelig innser at demonen ikke engang er et tema: Du kommer tilbake og erfarer at den eneste kampen er med oss selv. Ingenting annet.

Trossystemene på slaktebenken: en erfaringsbasert vei

Pål-Esben: Yes, eksakt. Og for å komme så langt skal man gjennom en del hopp, siden vi er preget som vi er. En av de største utfordringene som holder et menneske igjen, er trossystemene som går på autopilot. Jo sterkere trossystemene er, desto mer utfordrende blir det. Jo mer du tror at det er demoner, vonde krefter eller folk som ganner deg, som sørger for at du har et dårlig liv, desto vanskeligere er det. For da må du først være villig til å se på trossystemet ditt. Og de fleste er ikke engang villige til å pirke borti det: Djevelen eksisterer, for det er det jeg tror på. Vonde krefter eksisterer, for det er det jeg tror på. Så lenge man ikke er villig til å se på sine meninger, trossystemer og strukturer, har man ikke sjans. Da blir man værende i hamsterhjulet, enten det heter religiøse dogmer eller sjamanistiske dogmer.

Det er en av de vanskeligste delene av en oppvåkningsprosess, uansett vei: å komme til punktet der du er villig til å akseptere at du ikke forstår en pøkk av noe som helst. Der startet min vei. Som akademiker kommer du inn og tror du vet mye mer enn du gjør, om ting du egentlig ikke aner noe om. Man er opplært til å være nesten arrogant. Jo lengre akademisk utdanning, desto verre, er min erfaring. Verst er de som kommer med doktorgrad; de er veldig utfordrende i sitt allmektighetssyndrom. Ikke alle, selvfølgelig, men: Jo mer akademisk utdanning, desto større utfordring. Jo mer religiøse dogmer, desto større utfordring. Jo mer fanatisk trossystem, desto større utfordring.

Og jeg var ikke noe bedre for mange år siden. Jeg gikk i min egen verden og trodde jeg visste ting jeg ikke visste. Men jeg kom ganske raskt til punktet, slik du også gjorde, der jeg forsto, etter hvert som jeg begynte å erfare, at det jeg trodde om virkeligheten, ikke stemte, eller bare stemte delvis. Da sa jeg til meg selv: Ok, jeg er villig til å starte på blanke ark. Og den dagen jeg aksepterte at jeg egentlig ikke forstår noen ting, startet den virkelige læringen. Frem til da begrenser vi oss selv med mønstrene og de dogmatiske tenkemåtene. Det betyr ikke at vi tar feil i alt, men spørsmålet er: Er jeg villig til å legge det på slaktebenken? Er jeg villig til å stille spørsmål ved det? Er jeg villig til å åpne meg for noe nytt?

Det er et av mantraene i vår tradisjon i Yggdrasil sjamanskole: Ingen er her for å tro på noe som helst. Man oppfordres til ikke å tro på det jeg sier som lærer, og ikke på det du sier som lærer. Dette er en erfaringsbasert utviklingsvei: Vi kan gi deg hint, informasjon og kunnskap, men det er først når du går inn i erfaringen og kjenner hvordan det virker på din kropp og din psyke, at du kan si om noe er ekte. Derfor skal du ikke tro på noe som helst, men bli motivert inn i erfaring. I tillegg går vi ikke rundt med stokker og banker folk i ryggen når de ikke er flinke nok. Vi mener heller at vi alle er mennesker som gjør våre feil, og at ethvert menneske vil gjøre uoptimale ting. Gjør vi en blemme, tar vi erfaringen av det og prøver å bli en bedre versjon av oss selv i morgen.

Amina: Ja, jeg synes det er mye hyggeligere.

Pål-Esben: Ja, det er mye hyggeligere. Og en annen hyggelig ting med denne tradisjonen er frydefullheten, andre chakra-kvalitetene, som gjør dette til en frydefull reise. Vi trenger ikke ligge utenfor døren i flere uker før vi kommer inn. Definitivt ikke. Det holder med tre uker.

Amina: Ja, så det er veldig fint, noe jeg setter pris på.

Pål-Esben: Og jeg synes det er bra at det finnes mange forskjellige retninger til å finne sin fulle natur. Det finnes en retning for hvert menneske. Noen vil føle det er rett å gå det jeg kaller de harde veiene.

Amina: Ja.

Et helt vanlig liv, med full tilgang til enhet

Pål-Esben: Og noen vil prøve veier som dem vi tilbyr, der du kan være hjemme og leve et helt vanlig liv: familie, partner, unger, jobb, og etter hvert full tilgang til enhet samtidig. Slik jeg ser det, er det det eneste meningsfylte. For sjelen vår bestemmer seg for å komme inn i denne eksistensen, retter fokus inn mot sitt eget sentrum og går inn i drømmetilstanden, som vi tror er våken og ekte, for å skape erfaring i den illusjonen sjelen har designet, eller egentlig metasjelene, men det er en annen historie.

Og jeg tror det handler om meningen her: ikke å rømme fra noe, ikke å rømme inn i huler i Himalaya, men å lære og erfare i den settingen sjelen kom for å lære og erfare i, nemlig vårt liv. Ingenting er i mine øyne mer tilfredsstillende: Vi har gått gjennom standardlæringen, fullstendig avkoblet fra sjelen, lærende inne i hamsterhjulet. Og når et menneske kjenner at den indre lengselen blir så sterk at det begynner en virkelig søken etter det som kan fylle tomheten, og finner en ekte vei til frigjøring, da oppleves livet gradvis bedre, bortimot fra dag én. For hver uke blir ting bedre. Man trenger ikke vente ti år; det skjer umiddelbart.

Riktignok er starten en utfordring, når vi møter vår egen stahet, vårt allmektighetssyndrom, våre dogmer og trossystemer, og må spørre: Hjelper dette meg i livet? Det er litt vanskelig. Men etter hvert som man går veien autentisk, begynner man å berøre Saharaen sin, først i enkelterfaringer, og etter hvert mer og mer. Slik du gjør nå: Du treffer disse tilstandene oftere og oftere i hverdagen, og mer av dette er tilgjengelig konstant. Der du står i dag, vil jeg si at du har kommet til punktet der du virkelig kan forstå hva livet handler om, og du har mer eller mindre fri vilje til å bestemme hvordan du vil designe og leve livet ditt videre. Du er ikke i hamsterhjulet lenger. Selvfølgelig har du øyeblikk der du kikker inn i det, når første chakra trigges og fryktgreier slår ned; da blir vi alle monkeys. Men det er veldig lett å komme ut av det.

Det er det jeg tror er den ultimate veien til et fullbyrdet liv: ikke å rømme fra noe som helst, men å forstå at sjelen har behov for sandkornet, og at du, gjennom lengselen din, etter hvert merker at sjelen har like stort behov for å komme hjem. Når vi anerkjenner at begge er like viktige, da er vi der. Mennesker som når tilstander av enhet uten å være forberedt, har ofte en tendens til å rømme fra sandkornet, og det tror jeg ikke er meningen. Men er man forberedt og forstår at begge er like viktige, da har man fullbyrdet livet sitt, i mine øyne. Det er dit du er på full vei, Amina. Er ikke det inderlig frydefullt?

Amina: Jo, det er det. Det føles som «it’s a long way coming». Jeg finner ikke helt de riktige ordene, men det er sånn: Vi har strevd og gjort så mye, i så mange liv og inkarnasjoner, selv om alt er på samme tid. Og så begynner man å kjenne: Ah, det er dette det handler om. All is good. Da kan man forholde seg til hverdagen, til ungene, til livet og alt som foregår, på en helt annen måte.

Veien er målet

Pål-Esben: Til slutt skal jeg kort innom to spørsmål mange stiller. Det første: Hvor lang tid tar det? Vi moderne mennesker er opplært til å nå mål. Så spørsmålet blir: Hvor lang tid tar det før jeg blir spirituelt oppvåknet? Vel, spørsmålet i seg selv er et problem. Så lenge du snakker om mål, er det alltid intellektet og egoet som snakker. Du har en idé om å nå enhet med ideer som kommer fra intellektet og egoet; du møter deg selv i døren bare ved å stille spørsmålet.

Kunsten er å lære det mange vise har sagt gjennom menneskenes historie: Prosessen er målet i seg selv. Veien er målet, ikke et eksternt punkt vi skal frem til. Målet er ikke å kjøre fra Oslo og nå Trondheim på fem eller syv timer. Jeg har kjørt mye raskere enn det, men det skal vi ikke snakke om; det var da jeg var ung og dum. Det handler ikke om å komme frem så raskt som mulig, men om å lære å elske selve kjøreerfaringen: naturen jeg møter, og opplevelsen underveis. Det er en av tingene som er utfordrende for oss mennesker.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og når man kommer så langt at man elsker prosessen i seg selv, og det tar litt tid, da er det bare et knips før man er der. Men for å elske prosessen må vi lære å elske oppturene og nedturene i livet, altså å elske vår vei i denne inkarnasjonen. Og det er litt kinkig. Så, hvor lang tid tar det? Jeg kan ikke snakke for andre tradisjoner, men i vår tradisjon tar det for en student som engasjerer seg autentisk og fullhjertet, normalt 17 til 18 måneder før den første enhetserfaringen kommer. Ved 2 til 2,5 år begynner tilgangen til enhet å stabilisere seg i livet. Det er en lang prosess, for vi kan ikke gjøre det for raskt; da får forholdet til sandkornet problemer, så vi må tilpasse hele tiden. Og det gjelder den som er fullhjertet. Er man kvarthjertet, tar det uendelig tid, uansett hvilken vei man velger.

Og det siste spørsmålet, som er et godt spørsmål: Kan jeg bli opplyst? Svaret er enkelt: Det guddommelige bor i oss alle. Saharaen bor i oss alle; det er naturen din, så selvfølgelig kan alle. Spørsmålet er om man er villig til å gjøre kultiveringsjobben på en koherent, entydig og strukturert måte. Eller tenker man: Nei, i resten av miljøet chiller de bare og røyker marihuana og sover ut, og så tror de det handler om det vi snakker om nå. Nei. Så enkelt er det ikke. Og det er egentlig bra, synes jeg. Har du noen tanker på tampen, kjære Amina?

Amina: Tanker på tampen? Jeg tenker at når man begynner å stille spørsmål ved den virkeligheten man tror er virkelig, får man også større mulighet til å erfare den virkelige virkeligheten, hvis det gir mening. Å stille spørsmål ved virkeligheten, uten å bli helt psykotisk og si at ingenting er ekte; man må gjøre det på en jordet, sunn måte: Hva er egentlig virkeligheten, og hvorfor tror jeg det jeg tror? Vet jeg det egentlig? Det var slik jeg begynte. Så: å åpne seg litt mer opp for det, kanskje.

Pål-Esben: Helt enig: Man starter med å stille spørsmål til seg selv. Kanskje ikke de største spørsmålene med en gang; «hva er virkeligheten» er et veldig stort spørsmål. Eller: Hvorfor er denne pennen ikke en penn? Alt jeg vet i sandkornet, er at dette er en penn. Men hva er dette utenfor sandkornet? Hva er dette i Sahara? Og hva er dette i overgangen mellom potensialet Sahara og det manifesterte, i den transendentale overgangen? Det er fascinerende spørsmål å stille seg når man har kommet et stykke på reisen.

Ellers tror jeg det handler om å spørre: Hvorfor tar jeg mine meninger og trossystemer så alvorlig? Hvorfor tror jeg de er virkelige? Er det på tide å stille spørsmål ved trossystemene, meningene, tankene og atferden som skaper lidelsen og begrensningen i livet mitt? Har man frykt for noe, er det på tide å spørre hvorfor, og å søke hjelp til å gi slipp på den, ikke overflatisk, men ved rotårsakene. Der starter alt: med et menneskes villighet til å se på konstruktene vi er drillet inn i gjennom livet, og stille spørsmål ved dem.

Historien om moren min: fullt selvansvar

Pål-Esben: Der startet jeg også, og så lenge jeg ikke var villig til å gjøre den jobben, var det ingen fremgang. Så kom jeg til punktet der jeg var klar: Nå starter jeg med blanke ark så godt jeg kan, og stiller spørsmål ved enhver mening og ethvert trossystem jeg har. Jeg begynte å diskutere med noen som var mer oppgående enn meg. Noen var det, og noen ga meg råd som gjorde ting verre.

Jeg hadde for eksempel en veileder i gamle dager som stadig diskuterte hvorfor jeg ble utbrent. Veilederen fortalte meg at årsaken var moren min: hvordan jeg vokste opp, hvordan hun straffet meg når jeg ikke var flink nok, hvordan hun prøvde å gjøre meg til et funksjonelt menneske. Veilederen sa: Du må forstå at det er moren din som er årsaken til at du er utbrent og syk. Vedkommende var retorisk overbevisende, og på den tiden stolte jeg på ham. Og så begynte jeg å hate moren min. Jeg ville ikke snakke med henne; hun prøvde desperat å få kontakt, og snakket jeg med henne, var jeg aggressiv. Det tok tre år før jeg forsto bullshiten. Selvfølgelig var det ikke moren min som var årsaken til at jeg ble syk og havnet i burnout. Det var jeg, gjennom mine valg. Vi har alle pregninger fra oppveksten, men det er jeg som tar valgene. Det var jeg som valgte å sitte 18 timer på jobb hver dag i 12 måneder uten ferie. Var det sjefens skyld? Definitivt ikke. Min mors? Definitivt ikke. Det var jeg.

Og dette finner vi ofte igjen i det esoteriske og i kjøkkenpsykologien: Man skal skylde på forfedrene, moren og faren for at man som voksen tar avgjørelser som skaper lidelse. Det finner jeg høyst problematisk. Da jeg forsto at jeg måtte gjøre noe med meg selv, forsto jeg også moren min: Hun vokste opp gjennom krigen, tyskerne tok over gården, moren hennes hadde ikke mat, og det var et helvete i flere år. De var i overlevelsesmodus. En som ikke har erfart krig på den måten, aner ikke hva det betyr å leve i en setting der du må overleve. Da handler ingenting om å være glad og hoppe rundt på blomsterengen; det handler om overlevelse. Og det var det moren min brakte videre til meg. Ikke av ondskap, ikke for å torturere eller manipulere meg, men rett og slett fordi hun på sin måte ville sikre at jeg kunne overleve i verden, slik hun selv måtte.

Da jeg forsto det, tenkte jeg mitt om veilederen som hadde proppet denne bullshiten i hodet mitt og fått meg til å hate min kjære mor. Jeg tok kontakt med moren min, ba om unnskyldning og fortalte henne alt. Det var en veldig intens erfaring, for oss begge. Og legg merke til dette: Hvis noen putter ting i hodet ditt som du tror på, og som er feil, er det ikke de som har skylden. Det er vi selv, som tar til oss ideene, tror på dem og lever dem ut. Det var mitt ansvar at jeg tok det veilederen sa, for god fisk; det var ikke engang hans skyld at jeg begynte å hate moren min. Ser du bildet? Fra å skylde på alle andre: Det første et menneske trenger å lære, er å ta fullt selvansvar for livet sitt, for hva det tenker, hva det føler, og hvordan det lever ut livet sitt.

Hvorfor jeg kom inn på akkurat dette, aner jeg ikke, men jeg vil bare vise at jeg også startet et sted og måtte gjennom mine ting, slik du gjorde, Amina, og slik du, kjære lytter, sikkert også har erfaring med.

Limpinnen og fortiden

Pål-Esben: Og det er ikke enkelt, når så mange der ute, i bøker og podkaster og på YouTube og Instagram, forteller om og om igjen at det er moren din som er årsaken til problemene dine, eller faren din, og at du nå må jobbe deg gjennom fortiden i årevis for at det skal bli bedre. Nei. Min erfaring er at ingenting blir bedre da. Det blir bare bedre når du sier: Fortid er fortid, og nå er det mitt ansvar hvordan jeg reagerer, handler og interagerer. Unntaket er selvfølgelig ekstreme traumer, som overgrep; da må det psykolog og prosessering til. Men 99 av 100 har i mine øyne ikke behov for det. De har behov for å ta ansvar for hvordan de reagerer og handler, og til det trengs litt opplæring.

Går man på limpinnen og starter utviklingsferden med å skylde på fortiden, blir man hengende i hamsterhjulet, gjerne i årevis. Jeg kjenner voksne, intelligente mennesker som sier at grunnen til at de hyler og skriker til partneren sin, er det de opplevde med mor og far da de var fem år. Med det trossystemet blir ingenting bedre. Moderne psykologi har gått mer og mer bort fra Freuds psykoanalyse. Riktignok er 80 prosent av alle psykologer i Norge Freud-psykologer, som jobber med fortiden år etter år. Men moderne nevropsykologi sier mer eller mindre at fortiden er uvesentlig; det handler om hvordan vi lærer å omgås her og nå. Der startet jeg, så jeg har hatt min vei å gå.

Amina: Ja, det tror jeg på.

Pål-Esben: Hvor mye sirkus jeg har vært gjennom! Og det som er bra nå, er at du ikke trenger å gjøre alle feilene jeg har gjort, og at dine studenter ikke trenger å gjøre alle feilene du har gjort. Det er fordelen med en erfaren lærer.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Visdomsord på tampen, før vi avslutter?

Amina: Jeg tok det i sted, dette med virkeligheten, og å ikke gå for mye inn i hva som er ekte og penn og sånn. Så jeg tok den da.

Pål-Esben: Greit, visdomsord på tampen. Vi har fortsatt et par episoder igjen, og vi skal ta opp flere temaer om veien til enhet. Men vi sier takk for nå, og ønsker deg, kjære lytter, en aldeles fortreffelig dag, kveld, natt eller morgen, når du nå hører på oss. Vi håper du er med oss i neste episode, der vi har nok et forhåpentligvis fascinerende tema. Og tusen takk til deg, kjære Amina, for at du er min samtalepartner her. Det setter jeg veldig stor pris på.

Amina: Takk, i like måte, Pål-Esben. Veldig, veldig fint.

Pål-Esben: Ha det riktig bra.

Amina: Ha det.