Episode 52 – Toleranse – kan vi være uenige uten å bli fiender?

Er du vennen min bare så lenge du mener det samme som meg? Pål-Esben kaller det første chakrasyndromet: Vi deler mennesker inn i venner og fiender etter meningene deres, og i sosiale medier er det blitt vanlig kutyme. Det som mangler, sier han, er toleranse.

I denne episoden, den siste i sesong 5, som har vært viet spørsmål fra lytterne, snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om toleranse som et valg hvert menneske kan ta. De snakker om forskjellen på en mening, en subjektiv erfaring og en objektiv erfaring, om å lære av en lærer man ikke er enig med i alt, om å stå frem som sjaman i det såkalt tolerante Norge, og om mørketiden som en tid for ettertanke. Etter episoden tar Amina og Pål-Esben vinterpause, og en ny sesong begynner 5. februar 2027. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Tilbakemeldingene fra lytterne etter rekken med spørsmål og svar, og at temaene ikke er Aminas kampsak
• Meninger som verktøy, og forskjellen på en mening, en subjektiv erfaring og en objektiv erfaring
• Første chakrasyndromet: når mennesker blir venner eller fiender etter hva de mener
• Toleranse i oppdragelsen, og Aminas foredrag om sjamanisme for elever i religion og livssyn på en videregående skole
• Toleranse som et valg hvert menneske kan ta, og et nyttårsforsett om færre konflikter
• Taekwondotreneren som lærte Pål-Esben karakterbygging og etikk, og hvordan man kan lære av en man ikke er enig med i alt
• Toleranse som grunnmur i De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, og om flere ting kan være sanne samtidig
• Kollapsprofeten i Bærum, medienes polarisering og studenten som sluttet å skjule at vedkommende utdanner seg til sjaman
• Lyset bak masken, toleranse i den alternative verden og AI som spirituell guide: vær så god, men ta konsekvensene
• Mørketiden og yin-tiden: ettertanke, stillhet og ro før en ny syklus

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben. Tusen takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk, takk, og hjertelig, hjertelig velkommen til deg, kjære lytter. I dag skal vi avslutte rekken av episoder med spørsmål fra lytterne, som vi har holdt på med de siste ukene. I forrige episode hadde vi vår monsterversjon av en podkast, på nesten tre timer. Den har vi, takk og pris, delt opp litt. Men hva er dine tanker og inntrykk etter alle disse spørsmålene vi har svart på, og etter kontakten du har hatt med lytterne våre, både på nett og utenfor?

Tilbakemeldingene fra lytterne

Amina: Ja, jeg synes det har vært veldig spennende. Vi får veldig hyggelige tilbakemeldinger fra folk som elsker podkasten vår, og som synes at den er så jordnær og fin og ikke flyr i alle retninger. Vi har fått veldig gode tilbakemeldinger, som vi setter veldig, veldig stor pris på. Innimellom får vi selvfølgelig også tilbakemeldinger som «Ja, det er jeg ikke helt enig i», og noen har lyst til å diskutere litt med meg også.

Spesielt nå som vi har hatt spørsmål og svar i episodene de siste ukene, har jeg fått inntrykk av at noen tror at disse temaene er en kampsak for meg. Når vi har kommet inn på AI som spirituell guide og psykedeliske stoffer, har vi kommet med noen tanker, meninger og refleksjoner som kanskje ikke alle er enige i. Og jeg har flere venner og bekjente som hører til ulike tankesett og grupper. Noen har stilt spørsmål ved ting og har hatt lyst til å diskutere litt. Da sier jeg at det ikke er kampsaken min. Jeg får sove i natt, liksom, om du tror på det og jeg tror på dette. Det går helt fint. Så det har vært interessant å se de reaksjonene også.

Men stort sett får vi veldig, veldig gode tilbakemeldinger. Jeg synes det har vært gøy å få inn spørsmål fra lytterne også, at det er engasjement, og at noen bare har lagt igjen et hjerte som kommentar, eller trykket «liker», eller slike småting. Det betyr veldig, veldig mye, så jeg synes det er veldig hyggelig. Når vi har åpnet for spørsmål og svar, har vi også åpnet Pandoras eske med ting som ikke er de viktigste tingene, i hvert fall ikke i Yggdrasil sjamanskole, der vi har en litt annen struktur enn å dykke inn i disse store temaene. Det har også vært veldig fint og interessant. Ja, det er mine tanker. Jeg synes det har vært gøy, og så elsker jeg alt det andre vi har pratet om også.

Og jeg vil også si noe om de interne inndelingene av episodene våre. Før i tiden kunne man se episodene delt inn i rekker på Spotify. Nå er alt bare slengt sammen i én liste, og derfor har vi våre egne, interne inndelinger. Så hvis du ikke forstår hva vi mener når vi snakker om slike inndelinger, kjære lytter, er det dette. Men jeg kjenner at det fortsatt er masse gull i de tidligere episodene for folk å lytte til, spesielt nå når vi går inn i mer yin, inn i mørketiden, litt podkasttid: Gå tilbake og lytt til gamle episoder, som egentlig ikke er gamle. Det er tidløse episoder, vil jeg si, og tidløse temaer. Så jeg har kost meg masse, masse, og gleder meg til flere temaer etter hvert.

Meninger er verktøy

Pål-Esben: Ja, og jeg tipper at det som foregår her, egentlig speiler det som foregår i verden. At man har andre meninger om ting og ønsker å diskutere dem, er noe sunt i et demokratisk samfunn. Men det er forskjell på å kunne diskutere meningene sine og å forstå at meningene bare er verktøy. Utfordringen er når vi mennesker identifiserer oss med meningene våre, og det er det dessverre mye av i samfunnet vårt. Det vil si: Mine meninger er meg. Derfor kjemper jeg med nebb og klør for meningene mine, for det er det eneste rette. Da har vi et problem, Houston. For da har vi fundamentet for konfliktene i verden i dag, årsaken til at vi har kriger og så videre. Menneskene har glemt å sette seg ned og diskutere meningene sine som verktøy, slik at de kan gå ut av en diskusjon med enda mer velfungerende meninger om ting.

Så må vi kanskje også skille meninger fra erfaring, for det er to forskjellige ting. En mening betyr at du har en mening om noe. Erfaring betyr at du erfarer det selv. Og erfaring er også et veldig vagt ord. Hva er erfaring? «Ja, jeg erfarer energiene, jeg erfarer å snakke med folk fra Pleiadene» og så videre. Ja, det er erfaring, men er erfaringen objektiv, eller er den subjektiv? Vel, det finnes både objektiv og subjektiv erfaring.

Objektiv erfaring kan du se med det blotte øyet. Et eksempel: Du har vondt i kneet, du bruker en healingmetode på kneet, og smerten er borte. Da har du en objektiv, målbar erfaring. Og en objektiv, målbar erfaring har ingenting å gjøre med en subjektiv erfaring som ikke kan måles. Om en subjektiv erfaring vet du ikke om den er ekte eller ikke, om det er psykose, eller om det er virkelig. Vi har ingen anelse om hva som skjer. Og så har vi meninger som det tredje. Det betyr at vi har en mening om noe, men det sier ingenting om hvorvidt den bygger på en subjektiv erfaring, om det bare er en mening vi har hentet fra en bok, eller om den bygger på en objektiv erfaring eller ei.

Å bli sofistikert i atferden

Pål-Esben: I samfunnet vårt møter jeg ofte mennesker som ikke har lært å tenke rundt dette. For det er dessverre noe vi aldri har lært, eller som de færreste har lært, i vårt samfunn: å kunne diskutere på en sunn måte og vite hvor vi diskuterer fra. Jeg kaller det å lære å bli sofistikert i atferden sin. Et sofistikert menneske har evne til ettertanke. Det har for eksempel evne til å tenke klart før det åpner munnen og prater. Det har evne til å forstå forskjellen på en subjektiv erfaring, en objektiv erfaring og en mening.

I gamle Hellas, på de gamle grekernes og filosofenes tid, var dette en del av samfunnet: De gikk sammen og diskuterte meningene sine, for at forsamlingen skulle gå derfra med et bedre verktøy. De var eksperter på dette.

Første chakrasyndromet: venn eller fiende

Pål-Esben: I vårt samfunn lider vi dessverre av noe jeg kaller, med et esoterisk navn, første chakrasyndromet. Første chakra er rotchakraet nederst i ryggsøylen vår. Det er knyttet til for eksempel fysisk overlevelse, til blodet og de grunnleggende byggesteinene i kroppen, rett og slett til både fysisk og psykisk overlevelse. Når første chakra trigges, går vi enten til angrep eller i fluktmodus.

Første chakrasyndromet betyr at et menneske dømmer andre etter om de er enige med det eller ikke, og plasserer dem i båsen fiende eller venn. Det vil si: Du er vennen min hvis du mener det samme som meg, men med en gang du har en annen mening enn meg, kategoriserer jeg deg som fiende. Da trykker jeg «liker ikke» på Instagram, eller hva det nå er, og så skriver jeg en stygg kommentar, og så gir jeg én stjerne på YouTube, eller hva det nå er der. Tommel ned på YouTube, kanskje? Jeg er steinalder når det gjelder slike ting.

Det er selvfølgelig en utfordring som gjenspeiler samfunnet vi har i dag, og spesielt kulturen i sosiale medier, som vi blir mer og mer en del av, og der dette er vanlig kutyme. Det vil si å gå inn i polaritetene i atferden vår. Enten er vi i polariteten sinne og hat, eller så er vi i polariteten «Å, en fin katt! Det var hyggelig.» Så smiler vi, og så skriker vi litt fordi et barn har funnet igjen moren sin. Og så går vi over i den andre polariteten, hat og frykt. Det går opp og ned kontinuerlig gjennom feeden vår når vi blar i den. Så det er ikke rart at vi moderne mennesker er blitt kondisjonert til første chakrasyndrom de luxe.

Det som mangler, er toleranse

Pål-Esben: Når vi ser på samfunnet vårt som en helhet, tror jeg en av tingene som mangler, er toleranse. Hvordan skal du bli et tolerant menneske hvis vi lider av første chakrasyndromet? Et tolerant menneske kan lytte til et annet menneske som har en annen mening, lytte til den og være uenig i den, men det aksepterer at det andre mennesket har en annen mening, og hater det ikke for det. Et eksempel: Jeg har bekjente som er kristne eller muslimer eller tilhører andre religioner, Smiths Venner og hva det nå er. Dem kan jeg sitte sammen med. De vet at jeg har, la meg si, et veldig naturnært syn på livet.

Amina: Var ikke det en pen måte å si at du er sjaman på, eller hva?

Pål-Esben: Jo. Og de tror på Gud eller Allah eller Jahve, eller hvem det nå er. Men vi har akseptert at vi har forskjellige grunnleggende livssyn. Det betyr ikke at vi ikke kan sitte og prate sammen om ting. Vi kan prate sammen om meningene våre, og vi kan prate om andre temaer, uten at vi er i krig med hverandre.

Men hvordan har religion ofte vært i samfunnet vårt så langt? Jo: Har du en annen tro enn meg, er du fienden min. Det ser vi nå i Midtøsten, der det eksploderer på grunn av dette første chakrasyndromet. Så lenge du ikke er som meg, er du min fiende. Og jeg synes det er noe av det tristeste vi ser i samfunnet vårt i dag, og det blir verre og verre og gir flere og flere konflikter i verden: at vi har glemt hva toleranse er. Jeg vet ikke hvordan du opplever dette i ditt liv, Amina, men det er i hvert fall noe jeg veldig ofte observerer rundt meg.

Toleranse i oppdragelsen og i klasserommet

Amina: Ja, jeg observerer det rundt meg også. Heldigvis er menneskene jeg har i livet mitt, i hvert fall de nærmeste, tolerante overfor meg, og jeg er tolerant overfor dem. Og det er noe jeg er veldig opptatt av når jeg oppdrar barna mine. Kanskje bruker jeg ikke ordet tolerant, men det er i hvert fall det jeg mener: å akseptere og respektere andre menneskers syn på ting og andre menneskers væren. Spesielt når de er raske til å dømme noen som i samfunnets øyne har tatt dårlige valg, eller sier at «den personen er sånn, og den personen er sånn». Da er jeg ute etter å forstå: Hvorfor sier du det du sier? Er det fordi hele gruppen sier det, og hvor fikk gruppen den tanken og ideen fra? Og så handler det om å kunne være venner, akseptere hverandre og leke sammen, selv om man har fundamentalt ulike syn på livet.

I fjor ble jeg for første gang invitert til en klasse i religion og livssyn på Horten videregående skole. Der holdt jeg foredrag om min reise og om sjamanisme for to klasser, og så ble jeg invitert tilbake i år. Det foredraget holdt jeg i forrige uke. Jeg vet ikke om det skjer noe kollektivt med ungdommen nå, men jeg opplever i hvert fall at de stiller flere spørsmål. De virker mer åpne for ulike typer livssyn. Og jeg tror nok også at mange fikk seg en liten oppvekker.

For jeg fikk spørsmål som: «Ja, men du lever jo sånn, hva med barna dine? Er de nødt til å leve på samme måte?» Da sier jeg: «Nei, overhodet ikke.» Sønnen min har for eksempel sagt: «Nei, nå vil jeg ikke spise svin, fordi jeg er muslim.» Ok, men da gjør du ikke det. Og så kan det være: «Nei, jeg tror kanskje ikke jeg er muslim.» Men likevel, ok. Og da stiller jeg spørsmål: Ok, hvordan har du kommet frem til det?

Og der fikk jeg veldig mange gode spørsmål og refleksjoner rundt livssyn fra disse 15–16-, kanskje 17-åringene. Også ungdom som kanskje har en annen religiøs bakgrunn, stilte faktisk spørsmål og var åpne: Hva er det du egentlig prater om, hva er det du egentlig tror på, hvorfor gjør du det, og hvorfor resonerer det med deg? Det synes jeg var veldig fint. Det gir meg også litt håp for fremtiden. Men det er ikke gitt at alle er slik.

Toleranse er et valg: eksempelet Elon Musk

Pål-Esben: Ja, for til syvende og sist er dette et valg som ethvert menneske kan ta eller ikke ta. Men for å kunne ta valget trenger vi en form for bevissthet rundt det. Vi kan for eksempel være bevisste på hvordan vi forholder oss til temaet toleranse gjennom dagen. Hvordan reagerer jeg når jeg plutselig ser Elon Musk på TV gjøre det mange oppfattet som en nazihilsen, og hva er det første som slår meg? For en idiot, for en tufs, for en greie. Han er min fiende. Men det er kanskje ikke hele Elon Musk.

Nå er det ikke slik at jeg er enig i det han gjør. Jeg har ingenting med å være enig i det andre gjør. Jeg er ikke enig med en som har et livssyn fullt av religiøse dogmer, og som vil lide under alt det de religiøse dogmene sier om synd og skam. Jeg er ikke enig i det, men det har ingenting med meg å gjøre. Jeg aksepterer at det mennesket må få lov til å ha sitt livssyn. Du er ikke min fiende for det, selv om det er veldig fjernt fra meg.

Det samme gjelder eksempelet Elon Musk, som kanskje er verdens rikeste i dag. Han gjør mange, mange ting jeg definitivt ikke ville ha gjort, og han har også veldig destruktive sider. Men se på den andre siden, oppfinnsomheten og kreativiteten hans, som har brakt oss så mange forskjellige ting. I dag har jeg for eksempel et reserveinternett, Starlink, så hvis strømmen går her, har jeg alltid internett. Tenk deg at jeg kan ha et fullt fungerende reserveinternett når strømmen går, som går direkte via satellitt. Hadde det ikke vært for ham, hadde det ikke eksistert i dag. Det er et eksempel.

Så dette handler ikke om at vi er enige med andre, eller at vi ser alle slik: Enten er du perfekt som meg, og da er du min venn. Eller så er du ikke perfekt som meg, slik konstruktet og egoet sier, og da er du min fiende. Og dette med toleranse og sofistikering … «Sofistikering» er en dyslektikers måte å si «å være sofistikert» på.

Hvorfor skal vi ikke sette oss et nyttårsforsett for neste år? Hvordan kan jeg bli en bedre versjon av meg selv, ved å legge til rette for færre konflikter rundt meg, i meg og med andre? Hvis mange mennesker hadde hatt et slikt nyttårsforsett, tror jeg Norge ville vært et mye bedre land å bo i, bare i løpet av ganske kort tid. Det skal ikke så mye til før samfunnet endrer seg.

Taekwondotreneren: å lære av en man ikke er enig med

Pål-Esben: Jeg husker en gang i gamle dager, da jeg var ordentlig ung og trente taekwondo. Jeg var i tenårene da jeg startet, og av flaks fant jeg en av de mest briljante taekwondomesterne, som var villig til å engasjere seg i meg personlig og virkelig lære meg opp. Du skal ha flaks hvis du finner en lærer og guide som er høyt kompetent og villig til å engasjere seg i deg. Folk tar det for gitt. Jeg ser det som flaks hvis du finner noe slikt.

Og han var briljant. Han var briljant til å lære unggutten karakterbygging, verdisystem og etikk: at du måtte stå koherent i karakteren din, at du også står stødig når du har motgang, og alt det der. At du står som eiken. I dag kaller vi det den spirituelle krigeren, den spirituelle krigerinnen, som også står stødig og er i hjertet sitt, eller med hjertet sitt, selv om det er skittstorm rundt deg. Han bidro til å gi meg disse sterke impulsene i tenårene. Den opplæringen fikk jeg aldri av foreldrene mine. Og han var briljant i dette.

Da jeg startet, var jeg ikke akkurat teknisk begavet i koordinasjon, for eksempel. Og skal du bli dyktig i taekwondo, trenger du som et minimum å lære et virkelig mesterhåndverk i koordinasjon. Du trenger å koordinere pust, kropp, bevegelse og hele greia. Han sa at han kunne ta bortimot hvem som helst og gjøre dem til verdensmestere. Og jeg sa: «Ja, ja.» Han tok interesse for meg og trente meg opp, og det gjorde at jeg vant norgesmesterskap mange ganger og ble sendt på landslag, til verdensmesterskap og ting og tang. Det var ganske utenkelig for meg i starten. Jeg var dyktig til å gå på ski, men ikke i slike ting.

Han hadde sin briljante side, men han hadde også sider som var langt fra briljante. Han var lett fornærmet, han kunne bli aggressiv, og han kunne skremme livskiten av folk. Folk var livredde, for han var stor som en bjørn og hadde et ansiktsuttrykk som gjorde at du følte deg ukomfortabel i nærheten av ham. Han var veldig direkte, ba folk dra til visse steder og så videre, og han hadde sider og avhengigheter som definitivt ikke var noe for meg.

Men betyr det at jeg så ned på ham og alle disse sidene, fordi han hadde sider som ikke var så bra? Nei. Jeg er ikke enig i de sidene han hadde, og jeg er ikke enig i den typen atferd og så videre, men det er hans valg. Jeg var opptatt av hva han kunne lære meg, og hva jeg kunne lære av ham. Så det går an å ha mennesker rundt seg som har sider du kanskje ikke liker så godt, og samtidig lære av dem, være venn med dem og kunne omgås dem.

Det var en av tingene jeg lærte veldig tidlig i omgangen med ham. For mange sier: «Å, du kan jo ikke være der, siden han blir så hissig når det ikke går slik det skal.» Og han var veldig hard mot folk og så videre, men det var hans væren. Og i perioder hadde han avhengighetene sine. Vel, jeg dømte ham ikke for det, selv om jeg ikke hadde noen interesse av den atferden. Jeg dømte ham ikke for det. Det var hans valg. Men jeg kunne fortsatt være en årvåken student og lære av briljansen hans.

Og det er det vi snakker om her. Hvorfor har så mange mennesker ikke denne fundamentale egenskapen, å kunne se et større bilde av menneskene de har rundt seg? Hvorfor dømmer de fordi noen sier ett ord eller har en mening, eller noe slikt? Hvorfor ikke bli et mer tolerant menneske? Det er det jeg ønsker å slå et slag for i denne podkasten.

Toleranse i De 9 pilarene

Pål-Esben: For i Yggdrasil sjamanskole begynte vi allerede fra dag én å lære bort De 9 pilarene for å gå Hjertets vei. Et av de grunnleggende konseptene, stikkordene og grunnmurene i dem er toleranse. Hvordan skal du kunne leve fra hjertet ditt uten å være et tolerant menneske? Hvordan skal du helt enkelt bli en mester i tilgivelse uten å være tolerant? Tilgivelse betyr ikke å akseptere det et annet menneske har gjort mot deg. Det betyr å gi slipp, så du kan sette deg selv fri. Hvordan skal det være mulig uten at du er et tolerant menneske?

Kan flere ting være sanne samtidig?

Amina: Ja, jeg har hatt mange samtaler opp gjennom årene med mennesker som sier: «Ja, men nei, vi liker ikke ham, eller vi liker ikke henne, fordi han eller hun er sånn og sånn og sånn.» Men det skjønner jeg ikke helt, for den personen var jo hyggelig der, eller hadde den gode egenskapen der, men så er han jo sånn og sånn og sånn og sånn. Og da har jeg vært opptatt av: Ok, men kan begge tingene være sanne? Kan flere ting være sanne på samme tid? Må vi enten si at den personen er jævlig, eller at den personen er bra?

Kollapsprofeten i Bærum og medienes polarisering

Amina: Og jeg tror også at dette temaet er aktuelt, i hvert fall for den norske befolkningen nå, med tanke på det vi så vidt var inne på i forrige episode, Kollapsprofeten i Bærum. Den er den store, store snakkisen i Norge om dagen. Der har vi den ene delen som sier: «Å, herregud, dette er helt forferdelig, og syke mennesker, og de burde vært innlagt på psykiatrisk», og hele pakken. Og den andre delen sier: «Nei, nei, men dette er det naturlige, dette er ikke det alternative, det er sikkert filmet litt feil», og sånn og sånn og sånn. Og så har vi noen innimellom som kommer og rommer ulike perspektiver.

Må det enten være sånn eller sånn? Kan vi se dette på flere måter uten å si at dette er riktig eller dette er feil? Jeg tenker i hvert fall at de som lytter til denne podkasten, har fått med seg det temaet, og kan henge noe på en knagg der når det gjelder det vi ser i samfunnet nå, både fra dem som er i den alternative verden, og fra dem som er i det vi kan kalle mannen i gata-verden. Kan vi romme flere perspektiver, og kan vi akseptere det?

Pål-Esben: Ja, og problemet her, som vi snakket om forrige gang, tror ikke jeg er han på gården. Problemet er i dette tilfellet i hovedsak mediene, som gjør alt som står i deres makt for å polarisere. Det er den eneste måten de tjener penger på. Og for medieselskapet som har filmet dette, tar jeg bare av meg hatten og sier: briljans i markedsføring. Er det en etisk måte å gjøre det på? Nei. Det er ingenting jeg vil ha noe med å gjøre. Jeg ser heller ikke på slike ting.

Men fra et markedsføringssynspunkt er det noe av det mest briljante som er gjort på TV i Norge på lang, lang tid. Et lite program polariserer bortimot en hel befolkning, som sitter klistret til skjermen og ser på dette, hva vi nå skal kalle det … Vi har ikke et fint navn på det. Og uten å dømme: avhengige, og der sitter de og hisser seg opp. Så går man i klinsj med hverandre, diskuterer og hyler opp og ned, frem og tilbake. Og jeg sier: Det er bare én vinner i dette, resten er tapere, og vinneren er medieselskapet og TV-kanalen, som tjener penger på annonsene rundt det. Ingen andre vinner på dette, for alle andre er tapere. Det er konflikter, stress og ba-ba som oppstår rundt slike ting.

Og det viser bare at Ola Nordmann, som gikk i rosetog og hele greia, og som av og til gir seg ut for å være fryktelig hellig, fin og kjærlig … Vel, det er noe annet som foregår i den norske folkesjelen. Virkeligheten ser vi når vi trigger og rister litt i treet. Det vil si: Send en impuls, så ser du hva folkeslaget egentlig er for noe. Det betyr ikke at det trenger å være slik som her, men behovet er, tror jeg, at flere tar et valg om å bli et mer tolerant menneske. For det er noe vi kan kultivere. Vi kan bli mer sofistikerte ved å kultivere disse tingene.

Studenten som sluttet å skjule seg

Pål-Esben: Jeg hadde nettopp en samtale med en av studentene mine, som har startet seniorsjamanutdanningen. Vedkommende har en viktig jobb i det offisielle Norge og har skjult at vedkommende har vært i utdanning hos meg som sjaman. For hva vil sjefen på jobben si, og det offentlige Norge? Hvilke reaksjoner vil man få, hva vil vennene si? For noen dager siden fortalte vedkommende at nå var det nok med å skjule seg: «For dette er noe jeg står for, dette er en viktig del av livet mitt, det gjør meg bedre, lykkeligere og friskere og er virkelig godt for livet. Hvorfor skal jeg da skjule meg lenger?» Så vedkommende gikk rett ut. Og det var denne diskusjonen nå om Kollapsprofeten, heter den det?

Amina: Kollapsprofeten i Bærum heter serien.

Pål-Esben: Kollapsprofeten i Bærum, ja. Det var gjennom den, og kaoset og diskusjonene rundt den, at vedkommende sa at nå er det nok. Midt blant vennene sine, som holdt på å hyle og skrike om dette, sa vedkommende: «Jeg holder på å utdanne meg til sjaman.» Da kan du tenke deg hva det fører med seg. Det er ganske tøft. Og jeg spurte: «Hvordan reagerte vennene dine på det?» «Ja, det ble stille. Men det ser ut som de aksepterer at det er noe jeg gjør for meg selv, og som er viktig for meg.»

Da er du heldig som har slike venner, selv om de ikke vil bli sjamaner, eller har andre syn på sjamaner og tror at det er sånne prinsessegreier eller hva det er … Det var en pen måte å si det på. Men alle skjønner hva jeg mener: noe som kanskje ikke har så veldig mye med sjamanisme å gjøre, men som kanskje er en annen form, litt mer sprø greier. Det betyr ikke at du er det. Og vennene forsto det da vedkommende fortalte hva utdanningen går ut på, og hvorfor den har bidratt til et bedre liv. Da aksepterer man det.

Skapsjamanen i det såkalt tolerante Norge

Pål-Esben: Og har man slike venner, har man gode venner som kan akseptere at du er annerledes, uten at de rakker ned på deg. Og så spurte jeg: «Hvordan reagerte medarbeiderne dine, da?» «Ja, de var litt overrasket, de også, men så lenge det gjør meg godt, var det helt ok.» Og tenk deg å komme ut av skapet på denne måten i dagens såkalt tolerante Norge. Nordmenn gir seg ut for å være tolerante vesener, men det er ikke min erfaring med hvordan nordmenn er.

Og da jeg selv gikk ut, husker jeg den gangen … I starten turte jeg ikke fortelle noen at jeg studerte sjamanisme. Jeg var en ordentlig skapsjaman til å begynne med og holdt det for meg selv. Etter hvert, da jeg begynte å få resultater, fortalte jeg det til vennene mine. Og etter hvert gikk jeg ut offentlig også, men det var fordi jeg følte at dette var rett for meg. Og det var fordi jeg egentlig ikke brydde meg så mye om hva folk tenkte eller mente om meg, siden dette var meg. Det var det som gjorde meg godt.

Men det er litt underlig at vi fortsatt i dag har et samfunn der mennesker må være forsiktige med å si til hvem som helst at de har alternative vibber i seg, eller at de er interessert i naturen, engler, sjamanisme og slikt. At man fortsatt må passe på hvem man sier det til, synes jeg er triste greier.

Amina: Jeg synes det er utrolig merkelig også, for som du sier, er den norske befolkningen veldig opptatt av å si det med ord. Vi er opptatt av å akseptere alle religioner, og spesielt når det gjelder jødedommen, islam og kristendommen: Det skal aksepteres, og det skal respekteres, vi respekterer alle og så videre. Men når du begynner å snakke om spiritualitet eller natur, da er du sprø. Tror du derimot på Gud og Jesus og Allah og himmel og helvete og mange interessante fraser som står i de religiøse, hellige bøkene, da er du innenfor rammen. Det er helt greit. Men hvis du tror på kontakt med naturen, naturens krefter, energier og alt dette, da er du sprø. Da vet vi ikke helt om vi kan ha noe med deg å gjøre og så videre. Og det er jo rart. Jeg tenker: Likestill det i hvert fall, da, om ikke annet.

Lyset bak masken

Pål-Esben: Ja. Og det er det vi ønsker å slå et slag for i denne episoden: at toleranse starter med hver enkelts valg om å bli et tolerant menneske. Du kan ikke få en hel befolkning til å bli tolerant, men det starter med én og én som tar et valg om å se på: Hva kan jeg gjøre for å bli et mer tolerant menneske? Hva kan jeg gjøre for å bli et mer sofistikert menneske? Hva kan jeg gjøre for å kunne forholde meg til mennesker med andre meninger enn mine, uten å se dem som fiender eller se ned på dem og så videre? Ja, klart, det er en utfordring hvis vi skal forholde oss til folk som Trump og hans like, som ser ut som de er fullstendig spinnville. Men jeg kan si at Trump også har en sjel. Det bor noe guddommelig bak masken der også.

Amina: Ja, det gjør det.

Pål-Esben: Det vil si at jo mer sofistikert man blir, i hvert fall på den formen for utviklingsvei vi tilbyr, den ursjamanistiske utviklingsveien, desto mer begynner man også å se etter det som ligger bak masken i menneskene. Vi begynner også å omfavne lyset i et menneske, det grunnleggende, guddommelige lyset, det vi kan kalle sjelens vei, det høyere selv og slike ting. Men det er en kultiveringsprosess som ikke er så enkel å starte med. Den er likevel mulig. Og hvis man ønsker å gjøre noe med seg selv for å bli et mer tolerant menneske, tror jeg alt starter med hvordan man omgås familiemedlemmene sine, for eksempel, hvordan man omgås vennene sine, og hvordan man omgås tankene sine.

Når man for eksempel ser på nyhetene på TV og ser Røkke på superyachten sin: Hva er den første tanken som slår deg når du ser Røkke sitte med sin vinflaske til 10 000 kroner og slurpe på yachten sin? Hva er det første Ola Nordmann tenker da? Jeg tror ikke du tenker: «Å, så hyggelig at han har det bra og koser seg med vinen sin til 10 000 kroner.» Det er ikke så ofte jeg møter det. Man snakker irritert om disse rikingene, ba-ba-ba. Og det er fascinerende. Jeg synes dette er fascinerende.

Jeg har omgåttes disse tingene siden jeg var tenåring, så jeg har mye erfaring med dette. Men jeg har også mye erfaring med hva som skjer med et menneske som tar et bevisst valg om å bli et enda mer tolerant menneske. For det tar ikke lang tid før livet endrer seg til det positive, er min erfaring.

Toleranse i den alternative verden

Amina: Ja. Ja, og jeg tenker at innenfor den alternative verden er dette ekstremt viktig nå. Vi har snakket tidligere om splittelser, når det gjelder AI som guide eller ikke AI som guide. Splittelse med: «Nei, du har ikke nok bevissthet hvis du spiser kjøtt, du har ikke nok bevissthet hvis du går med pelskåpe, du har ikke nok bevissthet hvis du gjør det, hvis du gjør det, hvis du gjør det.» Og da er vi i den samme gamle greien, i ny, hellig drakt og forkledning.

Pål-Esben: Slik er det. Og kjære lytter, hvis du lytter nøye når vi kommer inn på litt kinkige temaer i podkastene våre, vil du høre meg og Amina si hver eneste gang at dette er vår erfaring. Det er ok at andre har sine erfaringer. Det er ok at mennesker bruker AI som sin spirituelle guide, så lenge de tar ansvar for handlingene sine og det som kommer ut av dem. Da er det ok, folk kan gjøre hva de vil. Om folk velger å gå en vei til frydefullhet, eller om de bevisst eller ubevisst velger en vei til mer lidelse, er det ok. Det er ikke vår sak å si at det er rett eller feil.

Det er kanskje enkelte mennesker som av en eller annen grunn har behov for å lide gjennom livet. Hva vet vi om hva sjelen er på jakt etter? Men vi vet også at lidelse er et valg man kan endre, hvis man gjør noe for det og kultiverer seg, slik at man blir i stand til å gå en vei mot mer frydefullhet.

Dette er historien og frasene vi sier hver eneste gang vi kommer inn på disse temaene. Om mennesker velger fryktsjamanisme og tror at de må lære seg metoder for å beskytte seg mot noe det ikke er noe å beskytte seg mot, er det opp til hver enkelt. Vær så god. Om du vil tro at det er demoner som har tatt deg og ødelegger livet ditt, og at andre kaster negativ energi på deg, og at det er årsaken til at du er så trist og har så mange problemer, så er det ok. Men trolig vil ikke livet ditt bli mer frydefullt med det trossystemet, sier vi. Og det betyr ikke at vi dømmer. Vi sier bare at det er vår erfaring, men folk velger akkurat hva de vil.

AI som spirituell guide: vær så god, men ta konsekvensene

Pål-Esben: Og det er et eksempel på hvordan vi prøver å være tolerante gjennom podkasten vår. Vi snakker om våre erfaringer, og vi snakker om hva som skjer med et menneske når det bruker erfaringene vi deler, og installerer dem i livet sitt. Gang på gang på gang ser vi med studentene våre at det og det og det skjer. Det er det vi snakker om her. At folk velger å gjøre andre ting, er ok.

Og det er ingenting galt i å bruke AI-en din som spirituell guide. Vær så god. Det er ok. Men det betyr også at du bruker et avansert dataprogram som guide, et program som ikke har noen erfaring med livet i seg selv, og ingen erfaring med utviklingsprosessen du går gjennom. Så vi oppfordrer deg til å søke en kvalifisert guide som har vært gjennom dette før, som har kjent det på egen kropp, som har vært gjennom en utviklingsprosess og vet nøyaktig hva det er du ser, hvilken motgang du står i, hvordan du håndterer disse tingene og så videre. En autentisk guide er det vi anbefaler å søke mot.

Men det er ikke slik at vi sier: «Nei, du får ikke lov til å bruke AI som din spirituelle guide.» Vær så god. Men ta konsekvensene av valgene dine. Så det er et eksempel på hvordan vi hele tiden prøver å være tolerante i det vi sier. Vi sier ikke at du er en tufs hvis du gjør A, B og C.

Så det er det som ligger hjertet mitt nært, etter at vi har vært gjennom de siste podkastepisodene: å inspirere til en høyere grad av toleranse i verden vi lever i, og å starte med oss selv, hver for oss, ved at vi stiller oss spørsmålene: Er det på tide at jeg blir et enda mer tolerant menneske? Eller har jeg kommet til et punkt der jeg har nådd grensen for hvor tolerant jeg kan være? Og ikke minst: Hva betyr tolerant i praksis? Det er ting vi må sette oss ned og tenke på. Så det var egentlig det jeg hadde på hjertet i denne episoden, som avslutning på denne syklusen med spørsmål og svar fra lytterne våre.

Send inn spørsmål til neste år

Amina: Ja, dette blir den siste episoden i denne syklusen. Vi kommer like sterkt tilbake neste år.

Pål-Esben: Det gjør vi, en eller annen gang. Det vil stå under denne episoden når vi kommer tilbake. Og der vil vi også oppfordre deg: Har du lyst til at vi fortsetter med å svare på spørsmål og slikt neste år også? Vi har planlagt en ny rekke episoder med spørsmål og svar senere. Da kan du bare sende inn spørsmål, ting du lurer på og ting du vil vite litt mer om, og så vil vi ha egne episoder der vi går i dybden på spørsmål og svar om naturen, sjamanisme og de tingene vi vil ha i fokus. Så vi oppfordrer deg til å sende inn spørsmål.

Og en annen ting jeg oppfordrer til: Hvis du liker podkasten vår, og hvis du fortsatt hører på oss i denne episoden, har du trolig en positiv vibe med oss. Så vil vi sette utrolig, utrolig stor pris på om du klikker «følg» når du ser på oss på Spotify. Det hjelper podkasten vår å bli vist til flere på Spotify, så da hjelper du oss å spre det glade budskapet vårt. Eller at du gir fem stjerner, eller tommel opp, eller skriver en kommentar. Det samme på iTunes, hvis du har lyst. Har du lyttet litt på oss på YouTube, setter vi pris på det samme der, tommel opp og slikt, for det hjelper oss å bli vist i disse berømte algoritmene. Så hvis du vil gjøre noe for oss som koster absolutt null kroner, setter vi veldig, veldig stor pris på det. Yes!

Mørketiden: tid for ettertanke

Amina: Yes. Den signerer jeg. Nå går vi mot Samhain, og etter hvert vintersolverv. Vi går inn i mørketiden. Har du noen tips til menneskeheten inn mot mørketiden, noen tips og triks i ermet fra et ursjamanistisk perspektiv?

Pål-Esben: Ja, det har jeg. I denne tiden senker årshjulet farten, helt til vi kommer frem til 21. desember, vintersolverv, der årshjulet stopper helt opp, og der Frøyas Hildisvíni tupper årshjulet i gang igjen med nesen, så det så vidt begynner å gå igjen. Det vil si at dette er tiden for ettertanke, refleksjon og kontemplasjon. Det er tiden for å gå litt i seg selv, tiden for ro med familien, for å senke tempoet litt og være mer i kontakt med seg selv. Det er ettertanke: Hvem ønsker jeg å være i den neste syklusen? Hva ønsker jeg å gjøre? Ønsker jeg å bli en bedre versjon av meg selv og så videre?

Vi har til og med en hel podkastepisode, som vi skal lenke til her, der vi snakker om julen, med tips til Samhain, julefeiring og slike ting. Det trenger vi ikke å si på nytt her. Er du interessert i temaet, anbefaler jeg deg å se gjennom den episoden om julefeiring, sjamanistisk julefeiring og slike ting.

Og slik gjør i hvert fall jeg og Mina det: Vi senker tempoet. Om et par uker tar jeg helt fri fra å prate med mennesker, og da har jeg to og en halv måned i stillhet, der jeg ikke har samtaler med noen som helst, bortsett fra min kjære kone. Det er min tid for å gå i meg selv og gjøre mine Vision Quest, og for å gjøre meg opp en mening: Er det jeg gjør i livet, det jeg ønsker å fortsette å gjøre? Jeg stiller spørsmål ved absolutt alt i livet mitt i denne tiden. Det gjør jeg én gang i året, og stiller meg spørsmålene: Liker jeg dette? Tilfredsstiller dette meg? Gjør dette meg glad? Og det som ikke gjør det, slutter jeg med, og så begynner jeg å gjøre noe annet.

Det er min greie: å legge alt på benken, eller på boksen, eller på huggestabben. Alle menneskene jeg har rundt meg, alt jeg gjør, alle prosjektene mine og så videre: Jeg setter meg ned og tenker seriøst gjennom om dette er noe jeg ønsker å ha med meg videre i neste års syklus. Ønsker jeg å gjøre noen endringer i disse tingene? Så det er en del av min egen psykohygiene, en måte å legge til rette for at livet mitt skal bli enda mer slik jeg ønsker å ha det. Det er det jeg gjør i denne tiden, og det er en av de flotteste tidene i året for meg.

Da har jeg endelig tid til å roe helt ned, og det er lettere å gå inn i lengre og dypere meditasjonsprosesser, siden naturen viser oss ro, stillhet, mørke og dypet, og det er her vi slipper oss ned i det dypeste gjennom disse tingene. Jeg elsker denne tiden, men det er ikke mange tiår jeg har hatt den. Før var jeg opptatt av stresset med å kjøpe julegaver, der man springer rundt som en oi-oi i ukene før jul og skal shoppe og ting og tang.

Vel, nå er det ingen shopping, ikke en julegave. Ikke en julegave. Det folk får fra meg i julegave, er en god klem eller en god samtale. Jeg stopper helt opp med det. Det har vært frigjørende for meg å komme ut av dette hamsterhjulet og finne mer ro i julen med dem som er viktigst for meg. Så det er slik jeg har tenkt å gjøre det i denne mørketiden også. I gamle dager var jeg depressiv og tungsindig fordi mørket var her. Vinterdepresjonen slo inn oppå min major depression disorder-greie, så depresjonen ble enda verre enn den var. Det var en forferdelig greie for meg i gamle dager. I dag er det frydefullt og vakkert, hele greia.

Amina: Det var fint.

Pål-Esben: Og du, Amina?

Yin-tiden

Amina: Ja. Det er interessant hvordan denne dype hvilen, yin-tiden, har blitt en av de største stresstidene i året for mennesker, med jul og julegaver og kaos og reising hit og dit, og selvfølgelig mye familiehygge mellom slagene. Men folk er dritslitne og fulle av stress. Ikke så veldig mye yin for mannen i gata. Og jeg har god erfaring med hvor viktig denne yin-tiden er, denne rolige tiden. Den danner fundamentet for resten av årssyklusen. Det har jeg i hvert fall merket i mitt eget liv.

Nå er jeg i en tid der jeg reflekterer og kontemplerer mye over det siste året, over temaene jeg har jobbet med: Hva har gått bra, hva har ikke gått bra, hva krever justeringer, hva feirer jeg, hva trenger jeg å ha litt mer fokus på inn mot mørketiden, og hva ønsker jeg skal bli født med lyset igjen? Og jeg kjenner at jeg kommer dypere og dypere i kontakt med det jeg holder på med der, for hvert år som går.

Om tre–fire uker tar jeg også det jeg kaller yin-ferie, vinterferie, og jeg gleder meg til lange morgener der jeg kan meditere uten stoppeklokke, skrive i boken min, trekke runer og gå i dypere kontakt med alt jeg har lært gjennom året, på ulike måter. Og bare være til stede med det som er, komme dypere inn i meg selv, tenne stearinlys og lage en koselig atmosfære hjemme, uten noe stress og slikt. Og så er det klart at jeg har en familie, jeg har barn, så det blir ikke fullstendig ro på den måten. Det får jeg ta når barna mine flytter hjemmefra, og den tid kommer også. Så det blir fortsatt julefeiring og slikt, men ikke noe superstress rundt det. Jeg elsker denne tiden og gleder meg til den.

Pål-Esben: Yes. Og selv om man har familie og barn og slikt, trenger ikke julen å være stress heller. Den kan være en fantastisk flott greie. For stress er noe man kan skru veldig mye ned gjennom bevisstheten sin og valgene sine, som du mener.

Amina: Absolutt, absolutt.

Takk for denne syklusen

Pål-Esben: Så det er egentlig alt vi har tenkt å si i denne episoden, som er den korteste vi har hatt i denne syklusen. Ikke verst. Så dere skjønner at vi er i stand til det. Vi får det til. Fra neste syklus skal vi prøve å holde oss til litt mer overkommelig tid, uten å si nøyaktig hvor lang, Amina. Vi skal prøve å korte ned episodene våre, så vi holder oss til cirka én time. Det er målsettingen vår. Det ble nyttårsforsettet for den neste syklusen. Så får vi se hvor godt det går, Amina.

Amina: Vi får se, vi får se.

Pål-Esben: Er det noe du har på hjertet på tampen her, før vi avslutter?

Amina: Nei, jeg vil også takke deg, Pål-Esben, for nok en nydelig rekke podkastepisoder. Det er frydefullt å ha disse samtalene med deg. Og jeg vil takke lytterne for alt engasjementet, og for at dere lytter. Vi har en del lyttere, så det er veldig, veldig koselig. Og jeg ønsker alle en riktig … Jeg kan ikke tro at jeg ønsker noen god jul i slutten av oktober, men jeg ønsker faktisk alle en riktig god jul, en riktig god yin-tid, riktig god Samhain, riktig godt vintersolverv, riktig godt nyttår og alt det der.

Pål-Esben: Nydelig, og takk det samme til deg, kjære Amina. Det har vært frydefullt å ha samtalene våre, selv om de av og til blir lange. Men uansett når du lytter på oss, kjære lytter, om det er akkurat nå mens vi spiller inn dette, eller om du lytter på disse episodene i juni, spiller det ingen rolle. Yin kan man finne når som helst gjennom årssyklusen, og en ny start kan du også finne når som helst gjennom årssyklusen. Så der er vi ikke avhengige av å være på den eksakte datoen for ting. Men når vi spiller inn dette nå, er det i slutten av oktober.

Og ja, jeg ønsker deg, kjære lytter, alt vel. Jeg håper at du finner nok yin og enda mer toleranse i livet ditt. Det kommer fra både Aminas og mitt hjerte. Jeg ønsker deg alt vel og håper å ha deg med igjen når vi starter opp igjen, og da skal vi skifte gir og gå inn i et helt nytt tema som vi ikke har diskutert før i podkasten vår. Så, til da: Jeg ønsker deg en aldeles fortreffelig dag, natt, kveld, morgen, eller når du enn lytter på oss. Alt vel, og en fantastisk tid foran deg. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det!