Episode 25 Soulhunting – Gjenforening med de tapte delene av deg selv

Som liten elsket Amina å danse og synge, helt til hun fikk høre at de ikke kunne danse i familien hennes, og at hun hadde «movesa» til pappaen sin. Og da Pål-Esben var ekstremt syk, satte han automatisk på seg en perfekt maske hos legen, mens kona hans satt ved siden av ham, frustrert og av og til forbannet, fordi han så ut som om ingenting var galt.

I denne tjuefemte episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om soulhunting, den urgamle sjamanistiske metoden for å hente tilbake avspalte deler av personligheten. De ser nærmere på hvorfor selve sjelen aldri kan spaltes av, hvorfor ritualet alene ikke er nok, og forarbeidet og etterarbeidet som gjør at resultatene holder. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hva soulhunting er og ikke er: hvorfor sjelen alltid er komplett, og hvorfor det er deler av personligheten som spaltes av
• Aminas tapte glede over å danse og synge, sjelens prisme, pregningene og trykkokeren
• Kompensatoriske mekanismer, perfeksjonisme, og maskene som skjulte alvorlig sykdom, også for legene
• Hvorfor ritualet alene ikke er nok, og forarbeidet: å forstå hvor det kommer fra, og å gi slipp gjennom tilgivelse og karma-cleansing
• Hva tilgivelse er og ikke er, og runeritualet som gir livsstrukturen en ny retning
• Selve ritualet i den midtre verden, de praktiske stegene som gir den integrerte delen næring, og klienten som slet med depresjon og så på resultatet som et mirakel
• Hjelp til selvhjelp, TikTok-hjernen, og hvorfor du trenger et stillere sinn for å se ressursene du allerede har
• Hvorfor alle bør lære soulhunting, og de små hellige kyrne som dukker opp senere på veien

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben – takk, i like måte.

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag, Amina, skal vi snakke om et veldig interessant og spennende tema som heter soulhunting. Det høres jo, la meg si, ganske omfattende ut – at vi skal jakte sjelen vår.

Amina: Ja, det gjør det.

Pål-Esben: Vi skal prøve å bryte dette ned og fortelle hva det er, hva det ikke er – og ikke minst hvilke resultater vi kan oppnå om vi bruker denne urgamle sjamanistiske metoden soulhunting på korrekt måte.

Og først, Amina: Før du startet utviklingsprosessen din – hva var oppfatningene dine når du hørte soulhunting?

Første møte med soulhunting

Amina: Jeg hadde ikke hørt om det før. Eller – jeg hadde hørt at sjamaner kunne hente tilbake sjelen, eller deler av sjelen, til et menneske. Men for meg var det en mer mystisk greie. Og jeg husker da vi skulle begynne den modulen, det seminaret om soulhunting: Jeg ble veldig, veldig overrasket over hva det faktisk var, og hvor grundig til verks du gikk i teorien også, for at vi skulle få veldig gode resultater. Da innså jeg i hvert fall en god del av hvilke avspalte deler av sjelen min som hadde blitt borte på veien. Det var ganske interessant å lære om.

Pål-Esben: Ja, det er et av de fascinerende områdene innen sjamanismen, det å forstå hva soulhunting er – ikke minst når man får grep om det og har lært å benytte det, eller har en sjaman som hjelper seg med prosessen. Vi trenger ikke å lære det selv for å få god nytte av det. Og vi skal komme tilbake til erfaringene dine med klientene dine litt senere. Det er også et veldig kraftfullt verktøy.

Utfordringen, som vi også skal se på i denne podkasten, er at hvis du bare gjør en sjamanistisk metode relatert til soulhunting, er det veldig, veldig sjelden du får permanente, holdbare resultater. For det er en del ting man må forstå i denne sammenhengen for å få resultater som holder – ikke at du blir bedre noen dager eller en uke eller to før det samme problemet kommer tilbake, men at det blir mer permanent. Det er det vi skal ha fokus på i dag.

Hva soulhunting er – og hva det ikke er

Pål-Esben: Så, Amina, la oss først starte med å fortelle hva soulhunting er og hva det ikke er. Det høres jo litt snedig ut at vi skal jakte sjelen vår. Og teorien man ofte finner der ute, er at sjelen vår har blitt avspaltet – at deler av sjelen vår har forsvunnet, for eksempel gjennom hendelser, gjennom karmiske hendelser eller hva det måtte være. Og så skal vi gjennom en metode søke etter disse avspalte delene av sjelen vår for å bringe dem tilbake, slik at vi skal bli en komplett sjel.

Vel – slik er det selvfølgelig ikke. Sjelen vår kan aldri spaltes av. Sjelen vår er bestandig komplett. Den er vår spirit. Og vår spirit, vår sjel, er den som skaper vår menneskelige opplevelse med tid og rom – som Amina, som meg og som deg, kjære lytter. Det er vår sjel som har skapt det. Vi har sjelens høyere selv og så videre, og en prosess der dette spillet vi kaller livet, er designet.

Så sjelen vår er per definisjon komplett. Ingenting kan skade sjelen vår, og ingenting kan spalte av deler av den. Det er altså ikke det vi snakker om her – vi snakker om noe helt annet. Det vi snakker om, er avspalte deler av personligheten vår. Det er den korrekte måten å si det på. Men det er kanskje ikke så kult å kalle det at vi skal jakte etter avspalte deler av personligheten vår. Det høres bedre ut med soulhunting, ikke sant? Mer mystisk. Men i virkeligheten forholder vi oss til et menneskes avspalte deler av personligheten.

Og hva er det for noe, Amina? Kan du gi et eksempel på hva en avspalt del av personligheten er?

Amina: Vel – nå får du arrestere meg, da, om jeg har rett eller ikke.

Pål-Esben: Her er eksamen, du.

Amina: Da jeg ble født, ble jeg jo født inn i dette livet som dette frydefulle barnet. Men jeg har jo også et – hva kan man kalle det – et eget prisme av gaver og talenter, og hvem jeg er: personligheten min.

Pål-Esben: Din virkelige identitet, ikke sant? Som vi snakket om i en tidligere podkastepisode, hvor vi snakket om sjelen, prismet og disse tingene. Din ekte, virkelige identitet, som du er født med.

Amina: Yes. Og la oss si at jeg er en person som har en personlighet som er veldig kreativ, som elsker å male, tegne, synge og slike ting. Jeg husker at da jeg var liten, elsket jeg å danse og synge. Men jeg fikk jo beskjed om at: «Det kan ikke du, Amina. Vi kan ikke danse i vår familie. Vi kan ikke synge.» Slike ting. Kanskje ikke når det gjaldt sang, men dansing. Og jeg fikk høre: «Du har jo movesa til pappaen din, og det går ikke.»

Jeg tror ikke familien min mente å være fæl da de sa det, men det skjedde noe i meg som gjorde at jeg ikke hadde lyst til å synge og danse. Som gjorde at jeg dyttet ned den delen av personligheten min. Jeg hadde ikke kontakt med den. Og det gjør jo også – og dette er bare én av tingene – at en del av meg har manglet for at jeg skulle kunne føle meg hel.

Når jeg nå har jobbet med dette temaet i forhold til soulhunting og slike ting, slik som i dag, kan jeg velge å danse og synge selv om det ikke høres klokkerent ut, selv om jeg ikke blir den neste deltakeren i «Skal vi danse». Fordi jeg elsker å gjøre det, ikke sant?

Prismet, pregningene og trykkokeren

Pål-Esben: Et flott eksempel – et glitrende eksempel. Her ble også barnet født inn i denne verden med sine disposisjoner, sine talenter, sine gaver, sin karma og sin virkelige identitet, som er generert og skapt med sjelen og via det høyere selv, og så videre. Det er det vi kaller sjelens prisme, som sjelen lyser gjennom – og lyset som splitter seg i dette glassprismet og treffer veggen, er vår erfaring av livet. Det snakker vi om i detalj i de to-tre episodene der vi snakker om sjelen og hva sjelen er.

Og det som skjer, er at vi er den perfekte versjonen av oss selv når vi kommer inn – og så starter livet. Da starter pregningene våre. Da starter foreldrene våre, som kanskje har religiøs bakgrunn eller andre ideer: Det kan vi gjøre, det kan vi ikke gjøre. Det er bra, det er ikke bra. Slik skal du være, slik skal du ikke være. Og det er jo det som skjer i samfunnet vårt i dag: Veldig tidlig blir dette lille barnet fôret med merkelapper. Det er bra, det er ikke bra. Det kan du gjøre, det kan du ikke gjøre. Fy, fy. Ja, ja.

Og alle disse pregningene fører ofte med seg at visse deler av barnet blir undertrykt – at den virkelige identiteten, det virkelige prismet, de virkelige disposisjonene, de virkelige talentene som barnet er født med inn i denne verden, enten blir ignorert eller undertrykt. Og da kan man se for seg dette bildet av at ting blir trykket ned i en trykkoker. Man deidentifiserer seg med sin virkelige identitet, eller deler av den. Og det er det vi kaller et eksempel på en avspalt del av personligheten vår – når dette blir mer eller mindre permanent, slik det var med deg.

Du fikk dette eksempelet med at du ikke skulle danse, og kanskje ikke vise frydefullhet og glede, og hva det enn var foreldrene mente et barn skulle være. Og så påvirket det ungdommen din og ditt voksne liv. Du hadde altså, med disse pregningene og innflytelsen fra verden rundt deg, blitt undertrykt til å bli noe mindre enn det du egentlig er ment å være.

Og bare for å ta dette eksempelet – vi skal ta flere litt mer krasse eksempler etterpå: Hvordan påvirket det ungdommen din, oppveksten din og det voksne livet ditt, frem til vi startet prosessen med å hente tilbake og reintegrere disse avspalte delene av personligheten? Hvordan opplevdes det?

Kompensatoriske mekanismer

Amina: Vel – her var det jo flere ting enn bare det. Men jeg synes det er veldig fint at du nevnte frydefullheten i forbindelse med det, for det har jeg egentlig ikke tenkt på selv. Det klikket veldig på plass akkurat nå: Det handler ikke bare om at jeg skal bli en danser, men om frydefullheten. Så det var veldig, veldig fint.

Men det som skjedde med meg, var at jeg har blitt godt kjent med kompensatoriske mekanismer, for å si det slik. Jeg var veldig opptatt av å kompensere for de delene av personligheten min som jeg ikke hadde, eller ikke fikk leve ut, ikke sant?

Pål-Esben: Som var undertrykt, ikke sant?

Amina: Som var undertrykt.

Pål-Esben: Frastøtt gjennom pregninger, erfaringer, traumer og så videre.

Amina: Yes, yes. Så det gjorde at jeg var veldig opptatt av å være ordentlig, være perfekt. Jeg har slitt mye med perfeksjonisme – i forhold til utseende, i forhold til hvordan jeg kledde meg, i forhold til alltid å ha perfekt sminke og perfekt hår. For hvis det og det og det var perfekt, så ble jeg bra nok. Og spesielt mye i forhold til kropp og slike ting. Og jeg innser jo at jeg ikke blir glad uansett. Så dette har vært et veldig stort tema for meg.

Det er det jeg kommer på nå. Men det har jo også ført til at jeg har vært mye i mørket, vært veldig langt nede, vært i mye lidelse – uten at jeg egentlig har forstått at det handler om at jeg har så mye nede i trykkokeren. Og jeg tenkte faktisk på det både i går og i dag. Jeg tenkte ganske mye på: Herlighet, så langt jeg har kommet. For man er så opptatt av å tenke på alt man kan gjøre bedre. Men jeg ser tilbake bare på de siste årene, de siste fem årene – så langt jeg har kommet med greiene mine.

Men i hvert fall: Det gjorde at jeg ble proppfull av kompensatoriske mekanismer. Det gjorde at jeg har slitt veldig mye med å være i samtaler med mennesker, fordi jeg trodde at mennesker egentlig ikke hadde lyst til å prate med meg. Så jeg avsluttet alltid samtaler først, for at de skulle slippe å prate med meg. Jeg var en person som overtenkte hver eneste samtale jeg hadde hatt med noen, og følte meg dum, følte meg teit, og tenkte: Å herlighet, har jeg sagt det? Så det er det jeg kommer på nå.

Pål-Esben: Det er jo ganske skremmende, for du er ikke den eneste som sliter med disse tingene. Det tror jeg mer eller mindre er noe mange sliter med i dagens samfunn – at man ikke føler seg bra nok. Tenk hvor rart det er, og hvor unaturlig det er. Sjelen din velger å komme inn i denne materielle formen og utstyre deg som barn med en identitet og disposisjoner og talenter og frydefullhet og alle disse tingene. Og så skjer livet i vår verden – og så ender vi opp på denne måten: redde for ikke å være bra nok, redde for ikke å si de rette ordene, og med en tro på at vi plager andre gjennom samtalen vår.

Det er jo rimelig hinsides – det er så sykt som det går an å bli. Og det er det vi kaller det moderne mennesket.

Det sjamanistiske synet: ytre hendelser, indre kompensasjon

Pål-Esben: Og den viktigste årsaken, hvis vi skal bruke det sjamanistiske synet på det i noen øyeblikk: I dette tilfellet handler det om at gjennom livet vårt – både gjennom hvordan foreldrene våre har hjulpet oss med å sette merkelapp på det som er bra og ikke bra, og hva vi skal og ikke skal gjøre, men også gjennom erfaringer i livet, erfaringer av traumatiske hendelser, hva det enn er av erfaringer vi har – har det ført til det vi kaller kompensatoriske mekanismer. Det har vi snakket om i en tidligere podkast, og vi tar det kanskje opp i en egen podkast: hvordan vi håndterer traumer på en sjamanistisk måte.

Det vil si at det er ytre hendelser som har ført til at mennesket eller barnet har måttet prøve å kompensere. For eksempel: Mor og far ga ikke barnet nok oppmerksomhet i oppveksten. Barnet satt mye alene – og da tror jo barnet at det er noe galt med det selv, og så videre, som vi har snakket om. Og så prøver barnet på en eller annen måte å kompensere for dette, slik at man som voksen ender opp totalt fokusert på å få positive tilbakemeldinger hele tiden. Og hvis man ikke får de positive tilbakemeldingene, blir man enten rasende eller deprimert.

Og man er mer eller mindre fullstendig avhengig – i forhold til hvordan man har det, hvilke følelser man har, hva man tenker og så videre – av hvilken feedback omverdenen gir til deg. Det vil si: Mesteparten av makten over livet vårt har vi gitt til verden rundt oss, og vi er prisgitt hvordan våre nærmeste og menneskene rundt oss interagerer med oss. Det gjør at vi fyker opp og ned i emosjonene hele tiden og prøver desperat … Vi forstår ikke at vi er slik vi er. Vi forstår ikke at dette er en kompensatorisk mekanisme – samme som en avhengighet – som har blitt drillet inn gjennom ytre omstendigheter, som har ført til dette traumet, som etter hvert har ført til en kompensatorisk mekanisme.

Og som voksen går dette fullstendig på autopilot. Vi reagerer opp og ned i mente, i relasjon til hva verden sier til oss, og hva verden gjør eller ikke gjør mot oss. Og slik var det med deg også, ikke sant, Amina?

Amina: Yes – veldig, på så mange områder, på alle områdene av livet mitt. Og disse tingene synes ikke på meg heller, for jeg har aldri vært en person som har klaget offentlig. Jeg har holdt ganske mye inni meg, som har gjort at jeg har blitt dypt deprimert.

Maskene

Pål-Esben: Ja, for du er jo også opplært til å trene, og er veldig dyktig til å sette på deg masker. Du kan altså projisere og sette på deg en maske slik at menneskene rundt deg tror at alt er i orden. Du setter på deg masken din, og så smiler du, for du har energi til å aktivere denne masken – men inni deg er det helt annerledes.

Og det samme var det med meg. Jeg var så opplært til dette, og i stand til å sette på meg perfekte masker selv om jeg var ekstremt syk og hadde det forferdelig. Jeg kunne bare reise meg opp, ta den lille energien jeg hadde til rådighet, og sette på meg denne masken – for jeg ønsket ikke å bry mennesker med sykdommen min, med problemene mine. Det var min intensjon. Ikke at jeg ville skjule meg, men jeg ville ikke bry noen med det.

Så det skapte litt problemer i starten da jeg var hos lege her i Tyskland, etter at legene i Norge hadde sagt at det er intet patologisk galt med denne Wanvig. Da jeg kom hit til Tyskland, var problemet at når jeg var hos legen, satte jeg automatisk på meg denne masken. Og der sitter kona mi ved siden av meg, og hun blir jo nesten frustrert, og av og til forbanna på meg: Her er du – du er i koma igjen, du er så dårlig. Og så, når vi kommer til legen og skal få hjelp, ser du ut som om ingenting er galt med deg. Og jeg sier: Jeg kan ikke gjøre noe med det, for jeg bare er slik. Det er en autopilot som er trent inn, som gjorde at nesten ingen rundt meg så at jeg var syk, bortsett fra de helt nærmeste. Og det er et eksempel på en slik kompensatorisk mekanisme.

Amina: Ja – jeg smiler nå, for dem som ikke ser det, fordi jeg kjenner meg så igjen. Jeg sliter jo også mye med kronisk sykdom, og jeg stelte meg jo alltid når jeg skulle ut – denne kompensatoriske mekanismen – selv om jeg har 40 i feber og det ene og det andre. Og som legen alltid sa: «Ja, men du ser jo helt bra ut.» Ja, jo da, takk for det – men jeg føler meg ikke så bra, da.

Og også den delen – når det kommer til sykdom og kronisk sykdom: Jeg har levd i veldig mange år hvor de færreste vet at jeg kan ha dager der jeg ligger i sengen og ikke orker å røre meg, eller er i smertehelvete og slike ting. Fordi jeg trodde, eller følte, at jeg var defekt. Og her kommer også denne perfeksjonismen inn, eller det å fremstå som om det ikke er noe galt med meg. Det var veldig viktig at ingen fikk vite det, for da ble jeg gjennomskuet – da skjønte alle at jeg var defekt. Så det er også en side av det. Men ja, jeg kjente meg veldig igjen i akkurat det.

Fra perfekt fødsel til autopilot

Pål-Esben: Jeg tror veldig mange vil kjenne seg igjen i dette og lignende ting. Vi tar bare noen eksempler her på hvordan det kan oppleves. Så tenk: Vi er født rimelig perfekte når vi kommer inn – bortsett fra at vi selvfølgelig kan ha genetiske ting gående – men i bunn og grunn er vi født som et perfekt bilde av sjelen vår og vårt høyere selv. Og så skjer verden. Mellom 7 og 14 år er vi, gjennom pregningene, traumene og innflytelsene, mer eller mindre fullstendig avkoblet fra sjelen vår. Da er vi fullt på autopilot – med atferdsvektorene våre på autopilot, og emosjonene på autopilot, mer eller mindre.

Det vil si at dette er noe som gjelder absolutt alle mennesker som har levd i denne verden. Så lenge du ikke har bodd i skogen hele livet og bare plukket blåbær og hatt det hyggelig, gjelder det alle mennesker. For det er veldig få i vårt moderne samfunn som er vokst opp i skogen og ikke har påvirkninger fra samfunnet – med foreldre som igjen er påvirket og preget av samfunnet, og deres besteforeldre igjen, og så videre. Så dette ligger selvfølgelig også delvis epigenetisk.

Så dette er noe som gjelder oss alle. Jeg har aldri møtt et menneske i mitt liv som ikke har mange undertrykte deler av sin personlighet. Og disse tingene kan føre til slike eksempler som du forteller om. De kan også føre til alle former for avhengighet, som avhengighet av alkohol og andre rusmidler. De kan føre til arbeidsnarkomani, til depresjon, til angstlidelser – til mange, mange av disse såkalte moderne, kroniske, emosjonelle, mentale, psykologiske sykdommene vi har i dette samfunnet vi lever i.

Så når vi snakker om soulhunting, hva soulhunting virkelig er, er det noe som er veldig, veldig hjelpsomt for de fleste mennesker – i hvert fall for dem som er klare for å sette seg fri fra dette, som er klare for å reintegrere og ta tilbake de undertrykte delene av personligheten sin som vi har fått med oss og fått undertrykt gjennom dette livet.

Da vil en sjamans – i hvert fall en kompetent sjamans – soulhunting kunne være ekstraordinært viktig i healingprosessen for å komme tilbake til for eksempel frydefullheten, som du snakker om: at du igjen kan danse og synge uten å være perfeksjonist, til og med synge halvfalskt. Jeg er jo sikkert forbildet her – jeg mangler gehør, men synger fortsatt. Altså: Jeg bryr meg ikke om hva folk tenker og føler om meg, så jeg gjør det jeg liker, og hvis jeg har lyst til å synge, så synger jeg. Så får studentene mine klare å håndtere det på en eller annen måte. Man blir litt visere med årene, selvfølgelig. Men det er det vi snakker om her.

Så det er altså bakgrunnen for hvorfor soulhunting, gjort på en korrekt måte av en kompetent sjaman, er så viktig for hvert menneske som ønsker å sette seg selv fri. Men dette er ikke én pille som kan løse alt. Det er én metode av flere som man har behov for i denne ursjamanistiske utviklingsprosessen og utviklingsveien som du går gjennom – og vi har snakket om mange, mange andre i episodene tidligere. Dette er ikke den ene greia som vil løse alt, men det vil være et av de virkelig viktige ritualene vi benytter.

Amina: Jo, jo, absolutt. Og når jeg har jobbet med soulhunting, har jeg også jobbet med andre ting i forveien, og ikke hoppet rett på soulhuntingen – også for å passe på at forarbeidet er gjort på en god måte.

Ritualet alene er ikke nok

Pål-Esben: Korrekt. Og her er en av misforståelsene med bruk av soulhunting: at man tror at soulhuntingen alene er nok. Soulhuntingen er et sjamanistisk ritual der man går inn i en egnet sjamanistisk astralverden og gjør selve ritualet med å hente tilbake denne delen av personligheten, ved hjelp av guider, kraftdyr og så videre. Det er et ritual som egentlig er veldig ukomplisert å lære – men ritualet i seg selv vil ikke fungere alene i å skape permanente løsninger.

Derfor er vi i vår tradisjon i Yggdrasil sjamanskole veldig fokusert på å gjøre forarbeidet som skal til før et slikt sjamanistisk ritual, og ikke minst etterarbeidet – i relasjon til det vi snakket om i en tidligere episode, da vi snakket om sjamanistisk magi og sjamanistiske ritualer.

For sjelen vår har ikke kommet hit for at ting skal være enkelt. Vi har kommet til et av de vanskeligste stedene i dette universet å inkarnere på. Derfor kaller jeg jordkloden vi lever på, for sjelens eliteuniversitet – eller sjelenes eliteuniversitet. For det er ganske vanskelig for en sjel som er nesten ubegrenset, å komme inn i en setting hvor den er begrenset av tid og rom, og hvor den bokstavelig talt er døv, stum og blind og ikke har noen av sansene sine tilgjengelig. Og så skal man prøve å orientere seg, lære og erfare – og til slutt kommer doktorgradsavhandlingen: prosessen med å finne tilbake hjem igjen. Det gjør vi i vår tradisjon gjennom veien til enhet og spirituell opplysthet.

Så dette er en prosess. Når sjelen kommer inn i denne verden, er den ikke kommet hit for at du bare skal si snipp, snipp, og så blir alt bra. Den er kommet hit for at vi skal utøve vår frie vilje – og da trenger vi selvfølgelig å gjøre den jobben som skal til for å løse dette.

Og det er jo en av utfordringene i verden vi har i dag: Mennesker er hele tiden på jakt etter de enkle løsningene. Alt skal være kjapt, det skal skje nå. «Jeg har fem minutter – kan jeg ikke fikse problemet mitt på fem minutter?» Og når du spør dem: «Ja, er du villig til å gjøre det som skal til, da – for at sjelen din skal lære, og for at du skal kunne gå gjennom disse læreoppgavene og slippe karmaen som har ført til dette problemet?» – «Hæ? Jeg er ikke villig til å gjøre noe. Du skal fikse det.»

Og det er selvfølgelig en setting hvor vi blokkerer oss selv. For å tro at vi skal ønske oss friske fra universet – det fungerer dårlig. Man kan prøve, men det fungerer dårlig. På samme måte som å tro at en sjamanistisk metode, et ritual, bare skal si snipp, snipp, og alt blir i orden. Slik fungerer det heller ikke. Så for å få ting til å fungere med en holdbar virkning trenger vi som sjamaner å se hele spekteret av hva som skal til for at vi skal kunne komme i mål.

Amina: Og det du sier der, er noe jeg legger veldig stor vekt på: at du i utdanningen min fra starten forklarte eksakt hvorfor disse tingene henger sammen, hvordan de henger sammen, og hva eksakt det er som skal til og må gjøres for at ritualet skal ha den effekten man ønsker.

For et godt års tid siden begynte jeg å snakke litt på sosiale medier om hva soulhunting var, for jeg liker å dele litt av det jeg går gjennom og det vi holder på med. Og da var det noen som hadde lyst til å få en soulhunting. Det jeg da var veldig opptatt av, er at vi trenger minst én samtale i forkant og én samtale etterpå, for det er ikke bare å gjøre et ritual og så blir alt bra. Hvis vi skal hente tilbake en avspalt del hos en person som egentlig elsket å male som liten og ikke har gjort det – hvis personen ikke tar opp malekosten og gjør disse praktiske stegene, eller gjør sin del av det etterpå, hvis du ikke kjøper deg noen ark og noe å male med – så er det ikke slik at det bare sier popp, og plutselig har universet gitt deg et staffeli og hele pakken. Du er nødt til å bli kjent med den, bygge en relasjon med den delen vi henter tilbake igjen.

Pål-Esben: Ja. For det er ikke noe problem å løfte opp en undertrykt del av personligheten vår og integrere den i noen øyeblikk. Det er veldig enkelt. Men den forsvinner og blir undertrykt igjen og frastøtt igjen – i løpet av noen timer, noen dager, maks en uke svinner den tilbake, for den har ikke noen grobunn for å være til stede.

Forarbeidet: forstå hvor det kommer fra

Pål-Esben: Så la oss se kort på hvordan vi ser dette, hva vi gjør i vår tradisjon. Før vi i det hele tatt begynner å tenke på selve soulhuntingen – altså det å hente denne avspalte delen av personligheten tilbake – begynner vi å se på: Ok, hva er det vi snakker om?

Klienten har et tema. Temaet kan for eksempel være arbeidsavhengighet eller arbeidsnarkomani – en ukontrollert arbeidsnarkomani, siden det var en av mine ting. Og da trenger vi først å se på: Hvor kommer dette fra? Hvordan er det skapt? Da ser vi inn i den moderne verden, i moderne psykologi, og ser på: Hvordan var erfaringene som barn? Hva var det som skjedde?

Jo, i mitt tilfelle var det slik at jeg var et veldig frydefullt barn da jeg var liten. Men så fikk jeg pregning, spesielt av moren min, som sa – ikke med hennes ord, men med meningen: Pål-Esben, det er ikke så viktig at du er lykkelig. Det er viktig at du fungerer, det er viktig at du er dyktig, det er viktig at du tjener nok penger, og det er viktig at du overlever. For det var hennes erfaring etter å ha gått gjennom krigen: Bondegården til henne og moren hennes ble tatt av nazistene, og hun hadde nesten ikke mat i flere år. Så det er klart at med hennes pregninger var det ikke så rart at hun ville ha en sønn som skulle fungere, som måtte ha nok penger for å overleve.

Og dette er et eksempel på pregning. Moren min gjorde selvfølgelig ikke dette fordi hun var ondsinnet, men fordi hun ønsket meg vel. Men resultatet ble en ukontrollert form for at jeg måtte være i action hele tiden, måtte sørge for å tjene nok penger. Ingenting var bra nok – uansett hvor mye penger jeg tjente, uansett hvor god jobb jeg hadde. Ingenting var bra nok, for alt kunne bli bedre. Det er mitt eksempel.

Og da starter vi først med å prøve å identifisere hvor det kommer fra. I mitt tilfelle handler det veldig mye om min mor og min pregning. Og vi trenger bare å ha en idé om hvor det kommer fra. Å gå inn i psykoanalysen og grave og grave og grave i fortiden sin er i de fleste tilfeller unødvendig. Det holder med en samtale rundt det, slik at vi har en idé om hvor ting starter.

Å gi slipp: tilgivelse og karma-cleansing

Pål-Esben: Neste skritt er at vi trenger å gjøre et eller annet for bevisst å gi slipp – spesielt på hendelser eller mennesker som har vært involvert i denne settingen. For hvis vi ikke bevisst gir slipp på det, går det ikke. Og det gjør vi i vår tradisjon gjennom en veldig effektiv måte for tilgivelse, som er kombinert med en form for karma-cleansing i ett. Vi går tilbake til settingen, plasserer det og gjør det på en spesiell måte: kutter de negative, emosjonelle båndene med fortiden ut fra hendelsene vi vil gi slipp på emosjonelt, og tilgir alle involverte fullt ut – og oss selv, for at man var på feil sted til feil tid, eller hva det måtte være. For av og til vet vi ikke hva vår rolle er i dette, og da sier vi bare: Jeg tilgir meg selv for at jeg var på feil sted til feil tid, eller noe slikt.

Og uten at vi er villige til, bevisst og aktivt, å gi slipp på fortiden – hvordan skal det da gå an, tror du, å hente inn og reintegrere en del av personligheten som nettopp har blitt avspaltet på grunn av ditt nag, din frustrasjon og så videre til hendelser? Det er derfor det ikke går an å få en stabil reintegrasjon av en del av personligheten vår uten å gjøre forarbeidet som må til.

Og det var det samme med deg: Du startet heller ikke med soulhuntingen. Du gjorde denne metoden for å tilgi, for å gi slipp, for å håndtere det karmiske trykket som kommer fra disse hendelsene og erfaringene og situasjonene som bidro til denne avspaltingen. Var det ikke der vi startet med det også?

Amina: Jo. Og det hadde jo ikke fungert – eller jeg hadde ikke kommet dit hvor jeg er i dag – hvis jeg ikke hadde gjort disse tingene. Først og fremst få en forståelse av hvor dette ligger, og så jobbe med tilgivelse og jobbe med å gi slipp, slik at jeg ikke bærer det med meg lenger.

Og for meg har ikke tilgivelse vært veldig vanskelig. Jeg vet at det er det for veldig mange. Men jeg vet også at jeg har hatt noen skyggelapper, hvor jeg har tenkt at jeg har tilgitt – og så har jeg fortsatt båret det med meg på en eller annen måte. Men jeg har i hvert fall ikke strittet imot tilgivelse. Jeg har skjønt at dette er riktig å gjøre. Og når det kommer til de store tingene som jeg har opplevd i livet, som psykisk vold, fysisk vold, voldtekt, neglekt – slike ting – det hadde jeg ikke klart på den måten uten de metodene og det forarbeidet jeg har lært på Yggdrasil sjamanskole. I det hele tatt. Så forarbeidet er kjempeviktig.

Hva tilgivelse er – og hva det ikke er

Pål-Esben: Ja. Og i tidligere episoder har vi snakket om tilgivelse, og spesielt om misforståelsen her også: at man tror at man skal akseptere det som har skjedd. Det har jo ingenting med tilgivelse å gjøre. Tilgivelse er kun for å sette deg selv fri. Jo mer du går og bærer nag til fortiden din, desto mer lider du. Så det handler bare om å gi slipp på den lidelsen. Ingenting med å akseptere det som har skjedd, eller være enig i det som har skjedd.

Men det er et stort tema det ofte er misforståelser rundt: hva tilgivelse er. Bare for å understreke det her: Det handler ikke om å akseptere at noen har utøvd psykisk vold mot deg, eller fysisk vold mot deg. Det har ingenting med det å gjøre. Men hvis du ikke er i stand til å tilgi og gi slipp på det, vil du bære det med deg resten av livet, og du vil lide under det. Og hvor meningsløst er det da?

Og det er akkurat her de fleste har store problemer med i det hele tatt å være villige til å gjøre denne karmaslettingen/tilgivelsesprosessen med fortiden sin. For de sier: Det som skjedde, var uakseptabelt, og hvis jeg da tilgir, betyr det at jeg aksepterer det som har skjedd. Det vil ikke jeg, for det skaper så mye smerte i meg. Og da er man i hamsterhjulet og har ikke sjanse i havet. Da vil man gå og bære på denne dritten resten av livet – og så får man prøve på nytt i neste inkarnasjon.

Men jeg har i hvert fall funnet ut, og du har også funnet ut: Hvorfor skal jeg gå og bære på dette naget, dette stresset? Hvorfor ikke gi slipp på det og sette meg selv fri fra det? For ellers gir du jo disse menneskene – hvis det er det det er snakk om, de som har gjort deg vondt i fortiden – fortsatt makt over livet ditt. Du gir dem fortsatt makt til å få deg til å lide, til å være irritert, til å være sint, til å være syk – hva det enn er.

Så dette er første del av prosessen, før vi i det hele tatt kan tenke på å begynne å gjøre noen soulhunting og reintegrasjon – en permanent reintegrasjon av en avspalt del av personligheten. Det er nummer én, og det er det vanskeligste.

Impulsen: runeritualet som setter retning

Pål-Esben: Nummer to: Da setter vi som regel opp et sjamanistisk ritual – og vi bruker veldig ofte runeritualer, som er de mest kraftfulle – hvor vi setter en impuls til livsstrukturen, som vi har snakket om i en tidligere episode her om sjamanistisk magi, slik at livsstrukturen får en annen, la meg si, retning, en annen tendens. Og den tendensen er der for å hjelpe reintegrasjonen av den avspalte delen av personligheten senere.

I tillegg gjør vi et par andre ting, et par andre steg i forkant her. Men når de er gjort, er klienten eller studenten preparert for å gjøre soulhuntingen – og hvis forarbeidet er gjort på en god måte, er det kun snakk om én soulhunting, som tar kanskje 30 minutter, før denne delen av personligheten vi snakker om, kan bli reintegrert.

Det som kan ta tid, er steg nummer én her: å preparere seg selv til å forstå hvor denne atferden kommer fra, som den avspalte delen av personligheten har ført til. Prosessen med å forstå det, prosessen med å akseptere det, prosessen med å gå gjennom og gi slipp med tilgivelse – og det vi også håndterer rundt hvordan vi møter traumer, som vi kanskje skal ta opp i en egen episode.

Hele denne prosessen kan ta fra én dag til ukesvis i preparasjon, før man er klar for virkelig å gjøre dette – avhengig av mennesket, hvor opphengt man fortsatt er i det, og hvor klar man er for å gå videre i livet. Det er mange faktorer her. Så hvis vi jobber med komplekse avspalte deler av personligheten vår, som har kompleks negativ atferd i livet vårt i dag, er det ikke gjort på én samtale. Det er en prosess man trenger å gå gjennom.

Så når vi har gjort dette forarbeidet, gjør vi selve soulhuntingen. Og det er jo et ritual som egentlig, når du har lært det, er veldig ukomplisert å gjennomføre.

Amina: Jo, jo, absolutt. Når man har gjort det noen ganger, går det … jeg skal ikke si på autopilot, for man skal være mer til stede enn det, men det er ikke en vanskelig affære. Og det er veldig, veldig spennende, og det er veldig givende. Jeg finner det veldig givende for meg selv, og jeg finner det veldig givende når jeg gjør det for andre også. Det er ganske magisk, ganske spesielt og dypt – spesielt når det er et menneske som virkelig er klart, og som også kjenner prosessen selv på kroppen, selv om det kanskje ikke helt forstår den eller har lært dette selv. Det er veldig, veldig fint.

Selve ritualet: reisen i den midtre verden

Pål-Esben: Ja. For når man har gjort forarbeidet, er man jo også identifisert med jobben og prosessen. Man har tatt ansvaret for sitt eget liv, man har tatt ansvaret for prosessen. Og når vi legger klienten på benken, på operasjonsbordet – eller klienten sitter i en stol, det spiller ingen rolle – tar vi først med klienten til et spesielt sjamanistisk astralområde som vi bruker i vår tradisjon. Vi plasserer klienten der, vi guider klienten inn dit, slik at de har maksimalt med ressurser tilgjengelig for at selve integrasjonsprosessen skal kunne skje.

Og vi som sjamaner reiser til den midtre verden. Vi sporer opp denne delen av personligheten som er avspaltet. Vi bruker kraftdyr og andre vesener som hjelper oss, med å bringe denne avspalte delen av personligheten tilbake til mennesket. Og så sørger vi for å hente de ressursene som skal til for at integrasjonsprosessen i det hele tatt skal kunne skje. Og alt dette skjer på kanskje 45 minutter, gjennom et veldig, veldig kraftfullt ritual, som ofte slår klienten fullstendig ut. Så det er en intensiv affære.

Og etterpå – vi har allerede før ritualet snakket om de praktiske stegene som klienten trenger å gjøre, altså praktiske handlinger, for at denne delen skal kunne bli værende. Først hamrer vi ut det som er mørkt og svart og destruktivt, gjennom forberedelsene. Så har vi et tomrom – og inn i det tomrommet henter vi den avspalte delen av personligheten tilbake, og fyller tomrommet med den og med lys. Og for at dette skal bli stabilt, trenger klienten å gjøre disse praktiske stegene som er relatert til at delen skal forbli der. For ignorerer du det, vil den bare forsvinne – for da vil du gå inn i gammel atferd igjen. Så vi trenger noen praktiske steg som viser ny atferd.

Det enkle eksempelet du ga: Hvis det var mangel på interesse for kunst og maling og slikt som denne avspalte delen hadde ført til, så gjør vi prosessen – og da er det viktig, som sagt, at klienten tar frem lerretet sitt og begynner å male. At man aktivt gjør en handling som er direkte relatert til den nye, integrerte delen av personligheten. For den trenger næring. Hvis den ikke får næring, vil den forsvinne igjen.

Så prosessen i seg selv er utrolig, utrolig kraftfull å gå gjennom – både som klient, men spesielt når man lærer dette selv og kan gjøre det på seg selv. Det er rimelig hinsidige greier hva man kan erfare.

Kan du si litt om erfaringene dine selv, og med klientene dine, rundt soulhunting?

Erfaringer: når brikken faller på plass

Amina: Jeg må først si at det å kunne følge hele den reisen, og se hvordan den plassen og det stedet endrer seg underveis når man jobber med det – det er ganske kraftfulle greier. Og jeg merker i hvert fall at det ikke handler om min fantasi. Det kommer av at jeg ser at ting endrer seg uten at det er jeg som får det til. Jeg hjelper til i prosessen, men det er ikke jeg som får det til å endre seg. Så det er veldig, veldig spennende å kunne observere det. Med meg selv, nå er det vel …

Pål-Esben: Bare for å si et par ord om det: Der vi er, i dette sjamanistiske – la oss kalle det astralplanet, hvis vi skal bruke et litt tåpelig ord på det, men la oss bruke det – der har vi også hele personligheten til klienten. Når vi sier soul, mener vi hele personligheten. Vi sporer opp den, og det er der vi starter. Vi analyserer hvordan det ser ut, vi ser hullene – altså de delene som er avspaltet. Og så begynner vi med den delen som er avspaltet, som vi jobber med. Og gjennom at vi gjør denne integrasjonsprosessen, altså sjamanistisk, merker du at dette endrer seg så til de grader, så raskt. Og man ser det når denne delen er integrert tilbake: hvordan dette tomrommet fylles, og hva som skjer i området rundt personligheten, og så videre. Det du snakker om her. Rimelig spektakulært, egentlig.

Amina: Ja. Takk for innspill.

Pål-Esben: Jeg måtte få gi litt kjøtt på beinet, for deg som lytter, hvis du ikke kjenner til disse tingene fra før.

Amina: Ja. Det er veldig, veldig spennende – og ikke minst hva klienten legger merke til i seg selv underveis. Man merker at de har vært med på en del av reisen, uten at de kanskje har blitt geleidet alle stedene.

Jeg husker én som hadde et veldig dypt tema, som slet veldig med depresjon, ikke klarte å stå opp om morgenen – personen jobbet ganske mye. Og så endret det hele seg etter soulhuntingen. Personen så på det som et mirakel, og skjønte ikke hvordan det vi hadde gjort, kunne føre til så store resultater på så kort tid. Og det er jo også en person som har tatt bedre valg i denne perioden – ved å stå opp tidligere, ved å ikke jobbe så mye.

Så det blir en drahjelp for det man holder på med, litt som vi har vært inne på tidligere også, Pål-Esben: Én ting er at man må gjøre de praktiske stegene uansett, men det blir en drahjelp, det blir en medvind. Og det kjenner jeg også med meg selv. Nå er det kanskje et års tid siden jeg har gjort en soulhunting, men når jeg har utført en soulhunting, kjenner jeg veldig fort at det er noe som er på plass i meg selv – en brikke jeg ikke visste at jeg manglet. Og så er det å bli kjent med den brikken. Eller – «bli kjent» er også litt feil, fordi jeg har følt at det er en del av meg. La oss si: bygge en relasjon med den delen av meg som er tilbake igjen.

Når frydefullheten kommer tilbake

Pål-Esben: Det er veldig viktig. For disse delene kan føles litt rare – de har jo vært avspaltet gjennom mesteparten av livet. Tenk deg et menneske som aldri har følt frydefullhet gjennom livet sitt, og som plutselig begynner å erfare frydefullhet. Det er en veldig underlig greie hvis du ikke er vant til det. Det kan føles veldig rart i begynnelsen, og det er noe man må venne seg til – fordi alle maskene må endres. Hvordan skal jeg holde masken min når jeg kjenner frydefullhet – denne glatte masken, den uten mimikk? Hvordan skal jeg klare å holde på den når jeg kjenner at det bobler inni meg? Det blir veldig vanskelig.

Så det er ikke bare enkelt å bli vant til denne delen av deg selv som du er født med. Det kan også oppleves litt underlig og litt snedig – for ofte oppleves det som at dette skjer uten at man gjør noen spesifikke ting. Du bare merker at du begynner å boble inni deg, i dette tilfellet.

Så det er også noe som er viktig å klarlegge for klienten: at dette kan ha en megastor innvirkning på livet. Vi trenger ikke bare å passe på å gjøre forarbeidet og selve ritualet – vi trenger også å ha litt hjelp i ettertid, for å kunne gå gjennom integrasjonsprosessen, avhengig av hvor komplekst temaet er, selvfølgelig.

Så det er jo et godt tegn når du sier at du ikke har gjort så mye av dette det siste året, ikke sant?

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det er et godt tegn, for det tyder på at mesteparten av personligheten din har blitt reintegrert, og at du har begynt å finne plass i det. Og hvis du på veien din videre merker at et eller annet skulle lugge, og du sporer opp en del av personligheten som fortsatt ikke er integrert, så vet du at du kan gå tilbake, gjennomføre prosessen – og sipp, sipp, sipp, så er denne delen reintegrert også.

Amina: Det må være en av de mest kraftfulle egenskapene et menneske kan lære seg, spør du meg.

Hjelp til selvhjelp

Pål-Esben: Ja. Og å håndtere disse tingene – det er hjelp til selvhjelp, hvor man etter hvert blir minimalt avhengig av andre for å kunne leve og erfare et godt liv. Det har vært min motivasjon bak det jeg gjør: å hjelpe deg og de andre studentene mine til å klare dere selv. Å ha alle verktøyene og alle forståelsene, slik at man selv sitter på skattkammeret av all teori, visdom, innsikt, metoder, teknikker og ritualer, som man kan bruke på seg selv og på dem man har i familien sin, vennene sine, og så videre. Det er det som er power to the people, i mine øyne.

Amina: Ja. Det er når jeg tenker over alle de ressursene jeg faktisk har tilgang på – for det er noe jeg ikke tenkte over i begynnelsen. Det var litt slik: Ja, det var en teknikk der, en metode der, jeg har lært det og jeg har lært det. Men jeg innser mer og mer hvor kraftfulle verktøy og ressurser jeg faktisk har i ermet. Og det snakker jeg mye om til mine studenter også. For det er ikke alltid man vet hva man har med å gjøre. Og da kan man se at: Ok, hvis du har den og den utfordringen, kan du forsøke den og den metoden eller teknikken. Kan jeg bruke det på det området der? Kan jeg bruke det på det problemet der? Det er å få studentene til å innse hva de faktisk har i hendene. Dette er ganske kraftfulle greier.

Pål-Esben: Vi har ofte en utfordring med oss mennesker. Ofte sitter vi på veldig mye kunnskap, vi sitter på veldig mye innsikt, og vi sitter på ferdigheter allerede, som vi kunne ha brukt der vi står i dag for å skape et bedre liv. Utfordringen er at vi ikke ser og ikke er bevisst på at vi har disse ferdighetene eller talentene eller ressursene tilgjengelig – ofte rett og slett på grunn av pregningene våre og TikTok-hjernen vår, som ikke kan tenke klart. Vi har et oppmerksomhetsspenn kortere enn en gullfisk, på et sted mellom ett og to sekunder, og det er et av hovedproblemene: Mennesker som allerede sitter med ressurser, innsikt, teknikker og metoder, ser det ikke. Det er tåkete, fordi hjernen er så kaotisk at den ikke ser skogen for alle trærne.

Roen som forutsetning

Pål-Esben: Så det er også – det har vi snakket om tidligere – viktigheten av å få roet ned hodet, slik at dette gjøkeredet vårt ikke er fullstendig bananas hele tiden. Men i dagens samfunn er det veldig vanskelig, selvfølgelig, på bakgrunn av alle impulsene vi får. Vi sitter på feeden vår og blar hele dagen, og går fra den ene emosjonelle ytterkanten til den andre emosjonelle ytterkanten – og så lurer vi på hvorfor vi er så stresset, hvorfor det er så kaotisk, hvorfor vi ikke kan tenke klart, hvorfor vi er så irriterte og aggressive mot mennesker som har andre meninger.

Og det er en autopilot, selvfølgelig – og den er en av de viktigste delene av et menneskes utviklingsvei å begynne å skru av, slik at vi igjen kan begynne å tenke klart. Og det som er kult: Når vi tenker klart og er i stand til å gjøre det, ser vi at vi egentlig har alle ressursene tilgjengelige her og nå for å ta neste steg i utviklingsprosessen vår – som vi har diskutert under dharmisk og karmisk synkronisitet i en tidligere episode, hvor vi snakket om karma.

Alt er tilgjengelig, rett foran nesetippen vår. Problemet er at vi ikke ser det, for det er for mye kaos i det. Og da er det godt å ha et annet menneske til å geleide seg gjennom prosessen – altså en lærer, terapeut eller guide. For da kan du ha et annet menneske som tar deg i hånden og geleider deg gjennom dette steg for steg – noe som kan føles umulig og uoppnåelig alene.

Der var jo du også da vi startet. Det var ikke helt stilt i hodet ditt. Det var litt over alt. Du er jo en slik guru på sosiale medier, ikke sant? Jeg bruker ikke sosiale medier selv. Jeg har visst en Facebook-side et sted, og en Instagram-konto som du legger ut noen ting fra podkasten vår på. Men jeg er aldri der, så jeg kan ikke uttale meg. Men jeg ser jo alle menneskene som ukontrollert er der, og hva som skjer med dem.

Og det var jo starten for deg også. Din indre verden var kaotisk, og du hadde veldig mye smerter, angst og problemer, som vi har diskutert. Men internt var det altfor mye stress og kaos. Du gikk i hamsterhjulet ditt – var det ikke slik det opplevdes?

Amina: Jo, jo. Jeg så ikke forskjell på høyre og venstre og opp og ned i det hele tatt, og klarte ikke å finne egne løsninger på ting – som kanskje også var logisk. Og så mange ganger som jeg har kommet inn i samtalen med deg og tenkt: Herregud, hvordan skal jeg klare å … Jeg vet ikke hva som egentlig er problemet, så jeg kommer med hele pakken – fullt kaos. Og så hjelper du meg med å sortere: Vi begynner der, og så gjør vi slik. Og så tenker jeg bare: Er det så? Å ja – det trenger ikke å være så vanskelig.

Og da begynner vi med én ting av gangen. For veldig ofte, når man tenker at alt er feil og alt er kaos, blir man så overveldet at man ikke vet hvor man skal begynne. Ordentlig, ordentlig overveldet. Og da er det å få hjelp til å fiske ut disse tingene som man kanskje bør se på og fokusere på – og ikke minst få forståelse for. Aller først: Det trenger ikke å være så vanskelig. Men man er nødt til å være villig til å se på sakens kjerne for hva den er, og være villig til å forsøke å gjøre disse endringene.

Å aldri gi opp

Amina: Og herlighet – jeg trodde jo aldri at jeg skulle klare å sitte stille en time, i hvert fall ikke i meditasjonen i det hele tatt, sitte stille ved et tre. Men jeg tror – slik som for meg, og som jeg hører fra veldig mange andre: Ja, men de har prøvd, og de har ikke fått det til. Om de har prøvd en uke, om de har prøvd en måned, om de har prøvd to måneder – de har ikke fått det til. Og jeg tror grunnen til at jeg har fått det til, er at jeg aldri har gitt opp. Selv om det har gått et år, og en del av meg bare ikke er fornøyd, eller jeg ikke klarte å meditere så lenge som jeg skulle ønske at jeg gjorde – jeg har aldri gitt opp. Jeg har hatt lyst til å gi opp, og en del av meg har gitt opp en dag eller to, men jeg har reist meg igjen.

Så det er absolutt mulig. Men når jeg snakker med noen mennesker i vanlige sosiale settinger, hvor jeg kanskje deler av min historie – for eksempel for dem som ikke klarer å ha ro i hjernen, spesielt ADHD-hjerne; man trenger ikke engang å ha ADHD-hjerne, for dette er noe mennesker sliter med i samfunnet i dag, bare det å sitte stille og gjøre ingenting – da blir jeg møtt med litt slik: «Ja, men da har du egentlig ikke slitt så mye, da. Men da har du egentlig ikke sittet så dypt, da.» Og så skjønner jeg at ok – her møter jeg på noen som ikke har lyst til å få andre innsikter. Så ok, da tenker personen det. Jeg vet hvor mye jeg har slitt.

En vei som er mulig for alle

Pål-Esben: Men det som er poenget – det vi snakker om her, denne dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen og utviklingsveien som vi diskuterer i podkasten vår – den er jo mulig for ethvert menneske. Men det krever en innsats. Og den vanskeligste delen, som de fleste sliter veldig med, er prosessen med å få roet ned hodet, å få roet ned tankene og følelsene sine, slik at man kan begynne å se ting klart – og etter hvert begynne å koble seg til de naturlige rytmene rundt seg og de naturlige rytmene i seg selv.

Og det høres for mange uoppnåelig ut. Men hvis man går gjennom en prosess og får litt hjelp på veien, er det mulig for absolutt alle. Men det holder ikke å fortsette å scrolle på TikTok fem timer om dagen og tro at du skal lære å meditere. Det går ikke an. For hvis du får alle disse impulsene hele tiden, som girer opp det emosjonelle systemet ditt, som korter ned oppmerksomhetsspennet ditt hele tiden, blir det veldig utfordrende å skulle lære seg å sette seg ned og skape et stille sinn.

Så da må man være villig til å balansere ting litt. Og etter hvert lærer man hvordan man bruker skogen – tar skogsbad, utiseta, meditasjon og disse tingene, hvor man bruker skogen og finner etter hvert mer og mer ro. Men igjen: Man trenger noen til å inspirere seg og støtte seg på veien. Ellers er det så lett å gi opp. For sannsynligheten i dagens samfunn for at mennesket gir opp prosessen med å skape et stillere sinn, er mer enn 99 prosent.

Ikke fordi mennesket er talentløst eller ikke har egenskapen, men rett og slett fordi det blir utsatt for så mange impulser, bevisst og ubevisst, gjennom hverdagen sin, som skaper dette kaoset. Altså: Hvis du har, si, tolv timer om dagen som skaper impulser av kaos i hodet ditt, blir det veldig vanskelig å motvirke det med ti minutter meditasjon.

Og der måtte du gå en runde også. Men tilbake til soulhunting: Man kan lære soulhunting, man kan lære alle disse metodene og teknikkene og ritualene. Men hvis man ikke i samme settingen lærer å tenke klarere, og får mer ro slik at man kan tenke klarere, er det utfordrende å benytte det man har lært – for man ser ikke skogen for trærne.

Så det er noe som må være med i denne prosessen. Og når vi kommer litt senere, skal vi kanskje også ta et lynkurs i en kul prosess for å finne mer ro og stillhet i hverdagen, som er egnet for det moderne mennesket. Det blir når vi glir inn i det neste store temaet vi skal snakke om, som har med veien til enhet og spirituell opplysthet å gjøre. Da tror jeg vi skal ta det, for dem som er interessert – et lynkurs i at dette egentlig kan være ganske gøy og spennende. Det trenger ikke å være slik at vi skal fokusere, bite tennene sammen og disiplinere oss. Nei, nei, nei – dette kan være mye mer gøy og spennende enn det.

Amina: Høres bra ut.

Oppsummering: en ferdighet for livet

Pål-Esben: Ja, la oss se på det. Så – har du noen oppsummerende innsikter, eller ting du ønsker å dele om soulhunting, Amina?

Amina: Ikke noe jeg kommer på nå. Jeg tror jeg har dekket det viktigste rundt soulhunting. Helt sikkert når vi er ferdige, når vi trykker på stopp her, kommer det sikkert et eller annet. Er det ikke slik, da? Det er ofte noe man kunne ha delt eller sagt. Men ja.

Pål-Esben: Slik er det som regel.

Amina: Jeg tror vi har fått dekket det meste. Men jeg vil jo si at dette er utrolig, utrolig spennende. Så hvis det er noen som kjenner seg dratt mot dette, så undersøk det litt, og ta eventuelt kontakt for å vite mer om det – og hjertelig velkommen til en prat om det.

Pål-Esben: Ta kontakt med Amina – hun hjelper deg så gjerne.

Amina: Yes!

Pål-Esben: Jeg har ikke ressurser, jeg har så mye å gjøre, så det er bra at du er den hjelpende hånden for den som ønsker å teste ut slike ting, eller vite mer om det.

Så, oppsummert: Soulhunting er noe som i mine øyne alle mennesker bør lære seg, rett og slett for sitt eget vel og ve. Med disse verktøyene lærer man å forstå hvor ting kommer fra, man lærer å gjøre forarbeidet, man lærer å gjøre selve prosessen og etterarbeidet. Og det er også så spennende å forstå når man ser helheten i det. Ikke minst kan det ha en stor betydning for livet – som det har hatt for deg og for mange, mange andre. I vår tradisjon er soulhunting, i hvert fall i starten av en utviklingsprosess, viktig sammen med forarbeid og etterarbeid – helt til, la meg si, 90 prosent av personligheten er gjenintegrert. Det er i de fleste tilfellene mer enn bra nok, for resten kommer man borti når man kommer inn på mer komplekse temaer.

Når vi håndterer krystallisert karma og disse tingene, kommer vi borti de andre delene som popper opp – som små hellige kyr, kaller jeg dem. Enkelte har vært på beite langt nede i de groveste og mørkeste katakombene. Når de hellige kyrne kommer opp, som er våre læretemaer, får man mulighet til å håndtere det. Men da har man bare de siste 10 prosentene å forholde seg til, for mesteparten av fundamentet – 90 prosent – gjøres som regel de første tolv månedene av denne utviklingsprosessen, så lenge man er villig til å gjøre jobben, selvfølgelig. Det tar ikke år etter år etter år, dette. Det er en intensiv prosess man er igjennom. Kanskje tolv måneder – og så har man en veldig, veldig annerledes opplevelse av livet, er min erfaring.

Så, til inspirasjon for deg, kjære lytter: Det finnes en løsning på de fleste ting. Og jeg håper at dette har vært inspirerende, vår samtale om soulhunting. Vi ønsker deg lykke til på veien din videre. Og – visdomsord fra Amina på tampen?

Amina: Nei, jeg har ikke noe slikt halleluja-ord på tampen. Men jeg håper at dette har vært en lærerik lytteopplevelse for lytterne. Så gleder jeg meg til å spille inn neste episode til lytterne, sammen med Pål-Esben.

Pål-Esben: Kjempemessig. Da ønsker vi deg, kjære lytter, en aldeles fortreffelig dag, morgen, kveld eller natt – uansett når du lytter på oss. Vi håper å se deg, eller høre deg – at du hører oss – i neste episode. For da skal vi også sikkert snakke om et veldig spennende tema, som jeg ikke vet hva er nå, men som Amina sikkert sparer opp i løpet av de neste dagene. Så ha det riktig bra – og ha det riktig bra til deg, Amina.

Amina: Ha det!