Episode 24 Tilbakefall i en utviklingsprosess – hvorfor det er en nøkkel til dyp vekst

Da veilederen til Pål-Esben konfronterte ham med den sykelige sjalusien hans under en lunsj på et seminar, løp han ut av restauranten som en tenåring som har fått kjeft av pappa, og det tok tre måneder før han ville snakke med veilederen igjen. Amina kjenner også mønsteret: Når hun først har det bra, lurer hun på om hun trenger å fortsette med skogsbad, og har hun allerede spist én kanelbolle, kan hun jo likevel spise ti.

I denne tjuefjerde episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om tilbakefall i en utviklingsprosess, og hvorfor det er en nøkkel til dyp vekst. De ser nærmere på gravitasjonsfeltet til pregningene våre, hvorfor det tar 18 til 36 måneder med fokus å løsrive seg fra det, og punktet der man begynner å le av sirkuset i stedet for å slå seg selv med pisken. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Aminas tilbakefall: de samme gropene igjen og igjen, tegnene hun lærte å legge merke til i forkant, og loopen med kanelbollene
• Pål-Esbens første vegg: sjalusien, restauranten og de tre månedene han ikke ville snakke med veilederen sin
• Hvordan vi kommer frydefulle inn i verden, egoet som sjelens rådgiver, og gravitasjonsfeltet til pregningene våre ganget med tusen
• Romskipet som skal løsrive seg fra solen, og hvorfor varig endring tar 18 til 36 måneder med fokus
• Å bli møtt uten fordømmelse, sunn skepsis, og hvordan du kan vurdere en lærer etter hva som skjer med studentene
• Sjelens doktorgradsavhandling, og hva ursjamanisme egentlig er
• Å le av sirkuset: Amina, samboeren hennes og maten hun insisterte på å lage selv
• Hvorfor hvert tilbakefall er en mulighet, hvorfor sorgen fortsatt trenger sin tid, og hvorfor det ikke er noen skam å søke hjelp

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben – takk, i like måte.

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag har vi et kanskje litt annerledes tema enn det vi har diskutert tidligere. Vi har et typisk utfordrende tema som alle som er en del av en dyptgripende utviklingsvei opplever. Det er, Amina, tilbakefall i personlig utvikling, i selvutvikling. Man jobber hardt og gjør endringer, og så plutselig, fra en dag til en annen: Nå står jeg i samme gropen igjen.

Amina: Viktig tema.

Pål-Esben: Dritt, ikke sant? Dette er noe som … Jeg har gjort dette i noen år og hatt en del studenter, og også klienter for den saks skyld, gjennom slike prosesser. Og jeg tror jeg har til gode å møte noen som ikke har disse tilbakefallene.

Det går bra, ikke sant? Man blir bedre og bedre, friskere og friskere, mer og mer lykkelig, håndterer hjemmelivet, barn og partner på en mye bedre måte. Og så plutselig, popp – uten noen spesiell grunn – så går det til dritt. Og man bommer og gjør alle brølerne man gjorde før man startet.

Fortell litt om hvordan din erfaring var, spesielt i starten, rundt disse tingene.

Aminas erfaring: samme groper, igjen og igjen

Amina: Jeg har jo i flere år prøvd meg på og holdt på med selvutvikling. Og hver gang jeg kom inn i en sånn ny greie – jeg har hatt riktig innstilling, jeg har tatt grep, jeg har gjort endringer i livet mitt – og så plutselig, fra en dag til en annen, står jeg i samme greia igjen. Samme konflikter, samme utfordringer, samme følelser og så videre.

Og på den tiden forsto jeg det ikke. For noen år siden forsto jeg ikke hva det var som skjedde. For i mitt hode gikk det bare fra en dag til en annen, det gikk bare fra en time til den andre. Og jeg trodde det bare var noe som skjedde. Jeg trodde ikke at jeg hadde noen årsak til det. Jeg hadde ikke lagt merke til de subtile tingene jeg gjorde eller ikke gjorde, som gjorde at jeg igjen havnet i den dumpen.

Og jeg har jo vært gjennom mange slike ting i løpet av min personlighetsutviklingsreise og spirituelle utviklingsreise. Det er mange episoder å ta av, men en av dem husker jeg best, fordi det var da jeg la veldig godt merke til hva som skjedde. Det var i begynnelsen, da jeg begynte i utdannelse hos deg.

Jeg har jo alltid slitt med at jeg blir veldig overveldet, jeg blir veldig stresset, det skjer veldig mye og ting går for langt. Helt til det punktet hvor jeg bare stenger meg inne i et mørkt rom. Jeg vet hva jeg trenger å gjøre for å føle meg bedre, men jeg klarer omtrent ingenting.

Og da hadde jeg en samtale med deg om at, åh, nå skjedde dette en gang til, og så videre – hvor du ba meg legge merke til: Neste gang, ikke la det gå så langt. Begynn å legge merke til når du begynner å kjenne på kroppen hvilke praktiske endringer som har skjedd her. Når du begynner å kjenne det litt i forkant, slipper du å gå så langt.

Og jeg husker de ukene etter den samtalen, da tenkte jeg: Ok, det var lurt. Jeg fikk jo også noen andre refleksjonsoppgaver og praktiske steg og endringer jeg skulle gjøre. Men jeg husker den gangen jeg begynte å legge merke til det: at ok, jeg hadde fått roet ned nervesystemet, jeg hadde fått implementert de gode tingene i livet igjen, og så videre. Og så begynte jeg å legge merke til at, åh, nå ble jeg litt mer stresset. Nå begynte jeg å gå litt på det jeg velger å kalle overtid. Jeg bruker mer energi enn jeg egentlig har. Og da fikk jeg en referanseerfaring: Oi, nå kjenner jeg at hvis jeg fortsetter sånn nå, er jeg i den mørke dalen om en ukes tid. Og det er en av de største referanseerfaringene på akkurat det.

Men jeg har opplevd flere slike ting, hvor jeg har tatt et valg, jeg har hatt riktig innstilling, jeg har hatt mye motivasjon, skrevet lister, praktiske steg, hvor jeg gjør alle de tingene som er godt for meg. Men så kommer det til et punkt – og det har egentlig vært en skikkelig gjenganger hele livet mitt: Å ja, men nå har jeg det jo så bra, jeg føler meg så bra, helsen min er bra, nervesystemet mitt er regulert. Trenger jeg å fortsette med skogsbad, da? Trenger jeg å fortsette å spise sunt, da? Jeg kan jo kose meg med en kanelbolle eller tre, for hvis jeg allerede har spist en, kan jeg jo likevel spise ti. Altså, hallo. Så det er den loopen jeg har vært i.

Og også dette med at det er veldig lett å tenke at man ikke kommer opp av den gropen igjen. Jeg merker det med de menneskene jeg prater med også.

Hvorfor tilbakefallet er naturlig

Pål-Esben: Ja, og dette er greia, ikke sant? Det er litt kinkig, dette, for man engasjerer seg fullhjertet og autentisk i utviklingsprosessen sin. Man mener virkelig alvor med at man vil gjøre dette ordentlig, man prøver så godt man kan, og ting går bedre og bedre og bedre – og så, ut av det blå, forsvinner man ned i det hullet igjen og føler at ingenting har skjedd. Det er det vi snakker om her nå. Denne loopen som alle går inn i, ikke bare én gang, men ofte flere ganger.

Og det vi skal prøve å snakke om og diskutere i denne episoden, er hvorfor det er slik, hvorfor dette er naturlig, og ikke minst hva man aktivt kan gjøre for å styre imot det, slik at det ikke trenger å skje om igjen og om igjen og om igjen – helt til den dagen man rett og slett gir opp, fordi man tror at nei, det er ikke noe for meg å få et bedre liv. Jeg får ikke til dette, jeg mislykkes hver eneste gang.

For det er jo ille hvis man gjør det, fordi man ikke forstår en egentlig veldig enkel mekanisme, som har med psyken vår å gjøre, som har med pregningene våre å gjøre, og som gjør at dette er noenlunde autopilot for de fleste mennesker. Så la oss bryte dette litt ned.

Når vi går gjennom en dyptgripende utviklingsprosess – altså den prosessen du har vært gjennom. Jeg snakker ikke om at man går og lærer seg en eller annen teknikk, en eller annen affirmasjon, for at ting skal bli bedre, og sånne overflategreier. Det er ikke det vi snakker om her. Men det er når man dukker ned og begynner å jobbe med de virkelige skyggesidene sine, og møter utfordringene og «sine egne demoner». Og man møter ting som er utfordrende, som er hovedårsaken til at man kanskje skaper et liv som ikke er så veldig lykkelig og så veldig frydefullt, på autopilot. Det er det vi snakker om i denne podkasten, og ikke overflateting.

Og det er ikke mulig å gå i dybden av en utviklingsprosess uten … Hensikten med at vi går i dybden er å kunne sette oss selv fri fra lidelse. Sette oss fri fra begrensning. Sette oss fri fra autopiloten, som er drillet inn etter at vi har vokst opp, og som har koblet oss fullstendig av fra sjelen og fra hva vi egentlig er. Det er det vi snakker om her.

Og når man går gjennom en slik type utviklingsprosess, vil man bestandig komme inn i disse settingene med tilbakefall, motstand – og av og til vil man rett og slett ha lyst til å gi opp. Og slik er det med oss alle, også med meg.

Min egen første vegg: sjalusien og de tre månedene

Jeg husker spesielt i starten, tror jeg det var det første året eller noe sånt, mens jeg var i min dyptgripende utviklingsprosess – altså nesten en mannsalder siden. Veldig, veldig, veldig lenge siden. Og et av mine temaer på den tiden, som jeg har snakket om før i podkasten, var en sykelig form for sjalusi. Altså ekstrem. Altså forferdelige greier.

Og veilederen min på den tiden satte ned foten rundt dette og fortalte meg: Pål-Esben, du er sjalu, det er sykelig, du skader deg selv, du skader menneskene rundt deg, her er årsakene til at du er sjalu, og det er noe du trenger å gjøre noe med – ellers vil du ikke komme videre til å finne tilbake til det livet du sier du ønsker.

Og etter at jeg ble konfrontert med denne skyggesiden av meg selv – for vedkommende var veldig direkte med meg – eksploderte jeg. Jeg gikk fullstendig monkey, og jeg løper ut av restauranten, for det var en lunsj under et seminar der. Jeg løper ut gjennom restauranten som en tenåring som har fått kjeft av pappa. Og jeg er så forbannet: Hvordan kan han si det?

Og det tok meg tre måneder før jeg ville snakke med vedkommende igjen. Og hva tror du gikk i det? Å nei, jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre. Og i fullt kaos, i fullt med projeksjon og overføringer: Da var guiden årsaken til mine problemer. Altså helt monkey. Helt primat.

Så der kom jeg for første gang i min utviklingsprosess til det punktet hvor jeg tenkte: Nei, dette vil jeg ikke. Dette vil jeg slutte med, dette var ubehagelig, la meg heller gjøre noe som har mer mening i seg. Og jeg har vært gjennom et par slike erfaringer til, hvor det kom til et punkt. Og da tenkte jeg: Nei, hvorfor er det slik? Hvorfor kan det være slik at et menneske som så autentisk som mulig, så fullhjertet som mulig, engasjerer seg for å bli et mer lykkelig, mer frydefullt menneske – og så kommer til det punktet og tenker slik? Det er jo et paradoks, ikke sant, å si at nei, dette vil jeg ikke. Det vil jo si at jeg ikke vil være mer lykkelig, jeg vil ikke bli mer frydefull.

Hvordan vi kommer inn i verdenen

Da må vi se tilbake til hvordan vi kommer inn i denne verdenen. Det har vi snakket om i en tidligere podkastepisode. Når et barn blir født inn i denne verdenen, er det som regel frydefullt. Hvis man i hvert fall har grunnleggende behov dekket, er de fleste som kommer inn i denne verdenen frydefulle. Som bildet jeg ofte viser: barnet som sitter i skogen og bare kaster bladene og hyler, fordi det er så frydefullt bare å se disse bladene fly ned og lande på bakken.

Og det er tilstanden vi kommer inn i. I den tilstanden har vi en veldig, veldig nær kontakt med sjelen vår, med vår virkelige natur, med vår Sahara. Men brukergrensesnittet er ikke utviklet ennå – altså brukergrensesnittet mellom sjel og den manifesterte materielle verdenen. Hjernen vår er ikke utviklet ennå, så vi kan ikke ha full tilgang og leve det ut i livet vårt. Og vår sosiale intelligens er ikke utviklet som en del av brukergrensesnittet, altså det vi kaller ego. Og det er en misforståelse å tro at ego er noe forferdelig: Vi er avhengige av ego – men ikke ego som sjelens hersker, ego som sjelens rådgiver.

Så i starten kommer vi inn som frydefulle vesener, dypt, dypt, dypt koblet til sjelen vår og potensialet vårt. Og så starter greia: at vi begynner å bli preget. At foreldrene våre sier at nei, det kan du gjøre, det kan du ikke gjøre, det er bra, det er ikke bra. Så får vi samfunnet, og så kommer hele greia. Og etter hvert blir vi opplært til å fungere. Ikke til å være frydefulle, men til å fungere, og til å overleve i et samfunn som er rimelig kaotisk.

Ser du på tenåringer, for eksempel, er det veldig, veldig ekstremt. Veldig sjelden ser jeg en tenåring som er frydefull. De er fullstendig krampaktige. For de må jo funke: De må på skolen, så må de funke i relasjon til å ha gode karakterer, for har du ikke gode karakterer, får du ikke jobb og overlever ikke. De skal funke i relasjon til sin sosiale setting. Tenk at det går mer enn ett minutt før de har svart og likt en post, så blir vedkommende sur og forbannet fordi du ikke hele tiden er på, og så videre, og så videre.

Altså, det er et vanvittig stress. Og hvis du måler nervesystemet til en tenåring med hjertevariabilitet over 24 timer, får du sjokk over hvor kronisk stresset de er. Og allerede der, som fjortenåring, er det nesten ingen frydefullhet igjen av den vi hadde da vi ble født inn. Mer og mer av denne fungerende autopiloten blir skapt, og det blir bare verre og verre etter hvert som vi vokser opp. Og et sted mellom 7 og 14 år har vi fullstendig koblet oss av fra sjelen vår og vår virkelige natur, siden vi da er blitt mer som fungerende maskiner.

Gravitasjonsfeltet ganget med tusen

Og jeg bruker å ta dette bildet: Når vi som voksne skal begynne å bryte ut av denne galskapen – altså disse pregningene og denne funksjonelle roboten vi mer eller mindre har blitt – er det et gravitasjonsfelt i denne settingen som er ekstremt.

Gravitasjonsfeltet: Du kan se for deg at jorden har sitt gravitasjonsfelt. Det sørger for at vi kan gå på jordkloden vår, og at når vi hopper opp fra femte etasje, detter vi ned. Og når eplet detter ned, detter det ned – det er gravitasjon. Men så kan du gange din gravitasjon med tusen, for å ha et metaforisk bilde av hvor sterk gravitasjonen til pregningssystemet vårt er. Siden vi er blitt drillet inn i det gjennom hele oppveksten, om igjen, repetert og repetert, og etter hvert har vi begynt å tro på dette, og det har blitt en del av identiteten vår – så dette gravitasjonsfeltet er også hinsides sterkt.

Og du har jo fortalt om dette gravitasjonsfeltet ditt tidligere, hvor pregningene dine gjorde at du ikke var så veldig lykkelig og frydefull. Ditt gravitasjonsfelt var ganske ekstremt også, ikke sant?

Amina: Ja, det var ordentlig heftige greier, når jeg ser tilbake på det i dag. Herregud, det er jo en robotaktig natur, bare et offer for mine egne pregninger og tendenser. Ikke noe fri vilje i bruk i det hele tatt, ingen bevissthet, bare en autopilot som … ikke bare en autopilot, roboter har jo ikke følelser, men det har jo vi mennesker. Så en lidende robot ser jeg tilbake på i dag, ja.

Pål-Esben: Og det er skremmende hvor intensivt dette er. Og det er klart at når man er midt inne i gravitasjonsfeltet, er man ofte ignorant til alt annet. Det er utfordringen: at det moderne mennesket holdes inne i dette vanvittige gravitasjonsfeltet av pregninger, som ikke har noe med vår virkelige eksistens å gjøre, men som har med å fungere i et samfunn som er fylt av galskap.

Så dette er jo noe alle har, og den som er fullt i gravitasjonsfeltet, beskytter det med nebb og klør: sine trossetninger, sin religion, sine dogmer, sine meninger. Du hører det for eksempel hvis du ser på TV-en – for dem som ser på TV-en – og for eksempel følger en debatt på TV-en. Da ser du monkeyspillet. Det er altså monkeys, primater, som sitter der og kjemper og kjefter på hverandre fordi de har identifisert seg med en eller annen mening de har. Alle andre er tufser og idioter, jeg har rett.

Og denne galskapen sitter folk som er fullt identifisert med sitt gravitasjonsfelt og lytter på, er fascinert av, til og med interessert i – og blir underholdt av. Da har vi en idé om hvor vanvittig denne greia er.

Hvem sin skyld er det?

Og clouet her er jo at det er din skyld at dette skjedde. Du kan si at sjelen din har satt deg inn i denne situasjonen, i denne tvangstrøyen, for at du skal lære og erfare og vokse. Så du kan si at du selv er skyld i alt, du er jo sjelen din, siden du har kommet inn i denne situasjonen. Men sett fra et menneskes synspunkt er det ikke din skyld, Amina, at du har blitt preget slik. Det er bare et resultat av settingen du har valgt å inkarnere inn i, med samfunnet, med religion, med meninger, med foreldre, med sosialt felt rundt deg og alt du har erfart. Det er ikke din skyld at du har blitt slik du var før du startet prosessen med meg. Det er nesten som en autopilot – det er noe som skjer på autopilot med stort sett alle mennesker.

Og da stiller vi oss spørsmålet: Hvis dette gravitasjonsfeltet er så vanvittig sterkt som det definitivt er, i min erfaring med mange tusen mennesker gjennom årene – da er det ikke så rart at når vi kommer til et punkt hvor vi ønsker å starte en dyptgripende utviklingsprosess tilbake til oss selv, tilbake til dette frydefulle barnet, så har vi en motstand. At dette fordømte gravitasjonsfeltet slår inn og overstyrer veldig ofte.

Altså, det er som en elektromagnet. Vi prøver å sette oss fri fra gravitasjonsfeltet, eller fra elektromagneten, og vi føler at, å, nå går det bedre, nå går det bedre, nå går det bedre – og så plutselig, svupp, som en strikk tilbake, og så er vi midt i galskapen igjen. Og vi forstår ikke hvordan dette kan være slik. Jeg har jo nå jobbet så hardt, og vært så flink, og plutselig er det galskap som tar over livet mitt igjen.

Jeg sier at det absolutt ikke er noe rart, for det er helt naturlig, helt normalt. For at et menneske som deg kommer til det punktet hvor det har mot nok, og er klar for virkelig å frigjøre seg fra dette gravitasjonsfeltet, fra denne elektromagneten som holder oss inne i denne galskapen – for det første kreves det et vanvittig mot. Det krever at man har full oppmerksomhet og er villig til å investere tid og energi og fokus i det.

Romskipet som skal løsrive seg fra solen

Da kan du se for deg at i starten er gravitasjonsfeltet som solen. Vanvittig greie. Og så skal du begynne i ditt lille romskip, som på en eller annen måte er festet til solen, og det er et romskip som takler at det er varmt, siden det er metaforen jeg bruker i dette eksempelet. Og så skal du med ditt lille romskip, som verken har lyshastighet eller evnen til å bøye tid og rom og sånt, som moderne romskip har i dag i universet vårt – du skal prøve med jetmotorene dine å frigjøre deg fra denne solen, for du vil gjerne mot jordkloden, for der er det mye hyggeligere å bo, mye mer frydefullt.

Og du prøver med jetmotorene dine å sette deg fri. Beinhard jobbing i starten – og så kommer punktet du snakket om i starten: at wow, nå er det jo så bra her. Og så stopper man plutselig å gjøre det som har gjort at man har begynt å ta veien ut av dette gravitasjonsfeltet, og kaboom, så blir det varmt igjen.

Det er den mest normale mekanismen som alle opplever: at man gjør ting, og så blir ting bedre, og så tror man av en eller annen årsak at man ikke trenger å fortsette å gjøre det som har gjort en mer lykkelig og frydefull.

Hvorfor tror så mange det? Hvorfor er det så lett å havne der? Det er fordi dette gravitasjonsfeltet, denne pregningen, denne identiteten – vi har fått en identitet hvor vi tror vi er det vi er, men som ikke har noe med det vi er å gjøre. Det er noe som er kunstig laget gjennom pregningene våre, og vi glir rett tilbake til trossystemet, til autopiloten, til pregningene, inn i dette magnetfeltet, og vi blir sugd inn i det.

Og dette er noe jeg opplever veldig, veldig, veldig ofte: at vi har flott fremgang. Man har lært for eksempel om bevissthet, selvansvar og fri vilje, og man har begynt å lære avbruddshåndtering og selvregulasjon, og plutselig omgås man ungene sine og partneren sin på en mer hyggelig måte. Parforholdet har blitt mye bedre, og ting går fremover, og man tenker: Wow, dette er jo flott.

Og så slår monkeyen inn, gravitasjons- og magnetfeltet slår inn, og man slutter å gjøre alt det man har gjort for å ha et bedre parforhold og en bedre relasjon til ungene sine. Man slutter å ta ansvaret for selvansvaret, man slutter å aktivt se etter triggere som bringer en inn i kaos, og som man kan stoppe gjennom selvregulasjon og avbruddshåndtering og alt det der. Man slutter rett og slett med alt man har lært for å få til et bedre liv, fordi man tror at nå er alt bra, så nå vil det sikkert fortsette å være bra. Som det aldri vil bli.

18 til 36 måneder

Siden det å bryte ut av dette vanvittige gravitasjonsfeltet jeg snakker om, denne elektromagneten, krever nitid fokus over lengre tid. Et sted mellom 18 og 36 måneder vil det ta før man løsriver seg mer eller mindre fullstendig fra elektromagneten. Ikke mulig at det skjer på én uke, ikke mulig at det skjer på én måned. Etter 90 dager vil man ha vanvittige resultater i livet sitt, hvis man følger den prosessen du har vært gjennom, men den er ikke permanent – fordi dette elektromagnetiske feltet, eller gravitasjonen fra disse pregningene, og denne identiteten, og dogmene, og det som har ført til at man har blitt denne roboten: Det drar så vanvittig sterkt.

Så det krever også oppmerksomhet over mye lengre tid. Og i ditt tilfelle begynte dette å skje rundt 12 måneder, 18 måneder – hvor lang tid, cirka, med fokus, før det ble mer og mer permanent, at du var trygg, og at du ikke gikk i fellene hele tiden? Hvor lang tid gikk det?

Ja, hvis vi skal bruke antall måneder her – bare for å gi lytterne et eksempel på at det å ta av fra denne solen, og komme ut av gravitasjonsfeltet til solen, tar en del måneder med fokus før man kommer ut av gravitasjonsfeltet og kan begynne seilasen sin mot jordkloden, som har et nytt og mer oppbyggende gravitasjonsfelt enn solen, i metaforen jeg bruker her. Hvor lang tid tok det for deg, cirka, før ting begynte å skje, og ting begynte å bli mer og mer permanent, og du slapp å ha full fokus hele tiden?

Amina: Det føles riktig ut rundt 12 måneder, pluss minus, før det ble mer stabilt. Og ikke minst før det begynte å … Sånn som i begynnelsen, da jeg hadde disse tilbakefallene og havnet ned i gropen, var jeg veldig stygg med meg selv også. Slo meg veldig med pisken: Hvordan kunne dette skje, så mye hjelp du får, og så mye innsats du har lagt i dette, og ressurser – og så gjør du det igjen og igjen og igjen. Og den stemmen er bare så fæl.

Hvor jeg også etter hvert begynte å behandle meg selv på en litt mer kjærlig måte: at ok, nå skjedde dette igjen, hva kan vi lære av det? Og jeg merket også at det ble lettere og lettere å komme seg opp og ta denne 90-graders bråsnuingen. Det ble lettere og lettere at, å ja, oi, skitt, nå var jeg ikke helt oppmerksom, dette gikk litt for fort – ja ja, la meg bare snu igjen. Noe jeg absolutt ikke hadde klart helt i begynnelsen av prosessen min.

Og en annen ting som har vært veldig interessant i mitt tilfelle, er at etter hvert som tiden gikk, kunne jeg se at jeg gikk inn i en gammel autopilot, men jeg var ikke like følelsesmessig revet med av den gamle tendensen jeg tok meg selv i. Det var ikke like destruktivt, jeg var ikke like identifisert med den autopiloten. Og jeg har også jobbet mye med dette med å ikke identifisere meg med tanker, meninger, etnisitet, samfunn, alt dette. Det har også vært en veldig befrielse i denne prosessen, så jeg merker at jeg begynte å bli rausere med meg selv også – hvor ting etter hvert gikk veldig på, kall det en mer konstruktiv og positiv autopilot, hvor jeg ikke lenger ble revet med av alt dette mørke.

Men det er jo litt som du sier: Det er en kneik jeg var nødt til å komme meg over, hvor jeg måtte virkelig jobbe. Nå må jeg ha fokus, med hud og hår, for dette vil jeg virkelig få til. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg heller ikke kommet til den friheten jeg er i nå i dag, hvor jeg ikke trenger å tenke like mye. Jeg trenger ikke å tenke like mye: Oi, nå skal jeg møte den personen, dette er triggerne mine her, nå skal jeg det, dette er triggerne mine her.

Jeg kan selvfølgelig bli overrasket over nye ting ved meg selv som jeg ikke har sett før. Oi, interessant liten autopilot, hva er dette for noe? Og se på det litt mer som en spennende greie. Men jeg er ikke nødt til å gå med denne malen hele tiden. Men jeg blir selvfølgelig også stadig bedre kjent med meg selv, og det er som du sier: Det blir lettere, den nye autopiloten blir enklere.

Et nytt gravitasjonsfelt tar over

Pål-Esben: Ja, det blir mer og mer permanent, og det er det vi ønsker her: at den nye tilstanden vår, som er fylt av mer mening, mer frydefullhet i livet, mer livsglede – og selvfølgelig mye mer mening – blir mer og mer permanent. Så det er også et nytt gravitasjonsfelt som tar over.

Dette gravitasjonsfeltet er mer relatert til vår Sahara, som er vår fulle eksistens, som jeg også ofte bruker som en metafor – i stedet for at vi er styrt av magnetfeltet til sandkornet, som bare er et lite sandkorn av vår virkelige eksistens, og som har disse vanvittige gravitasjonskreftene som styrer oss inn i begrensning, inn i oppgitthet, håpløshet, depresjon, angst, burnout, sykdom, konflikter, stress.

Og det er det vi holder på å bryte ut av her, i en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess. Det er en av de mer komplekse prosessene et menneske kan gå gjennom, fordi det er veldig enkelt å havne inn i dette gravitasjonsfeltet, det er veldig enkelt å bli dette fungerende vesenet som går i en overlevelsesmodus i samfunnet vårt. For det skjer av seg selv. Det skjer bare av å være en del av denne delen av samfunnet som vi er.

I gamle urkulturer var dette veldig annerledes, selvfølgelig. Men vi bor ikke i noen urkultur, vi bor ikke midt i naturen med mennesker som er dypt koblet til naturens sunne rytmer. Vi lever i galskapen. Så det skjer av seg selv, fordi vi mennesker, hjernen vår og biologien vår – det er veldig, veldig lett å bli preget. Det enkleste man kan styre et menneske med, er å sette nok angst i det. Så det er veldig styrbart. Og det er slik vi blir styrt i verden i dag, av både ledere i samfunnet vårt og de andre som har makt i samfunnet vårt. Når det blir nok frykt i menneskene, er det veldig, veldig enkelt å styre og kontrollere.

Og i en dyptgripende utviklingsprosess ønsker vi å løsrive oss komplett fra dette. Men det tar litt mer tid. Det skjer ikke på én måned, to måneder. De første 90 dagene er den første milepælen, for da begynner de vanvittig positive resultatene å skje. Og så trenger man motivasjon og inspirasjon og samtaler med læreren sin, veilederen sin, guiden sin, for hele tiden å finne veien videre.

Hvis man skal prøve å gjøre dette selv, for eksempel, vil man møte seg selv i døra veldig raskt og gi opp, siden gravitasjonsfeltet til galskapen er så vanvittig sterkt. Jeg møter mange som har prøvd å gjøre denne formen for utvikling selv – det vil si å gå en vei til å bli frydefull igjen – og har lest bøker og bøker og bøker, og har tatt noen yogakurs her, og lært om engler der, og lært NLP der, og litt astrologi der. Men det jeg får tilbakemeldinger om, er at det er veldig spennende, men det er ingen grunnleggende forbedringer som skjer i livet mitt.

Selvfølgelig blir det slik, for hvis det skal skje, må det gjøres noe helt annet. Og det er ingenting galt i det. Det er ikke noe feil med menneskene som prøver, for menneskene prøver så godt de kan. Det er bare det at skal vi kjøre fra Oslo til Trondheim, hjelper det lite å ta Kiel-ferja til Kiel. Da er vi nødt til å holde kursen på rett sted, og forstå at dette magnetfeltet, denne strikken, er så sterk at den bringer oss tilbake – om vi da ikke har en prosess og hjelp til å gå gjennom den prosessen.

Så normalt sett har man den første milepælen etter noen uker, og så merker man at wow, man får smaken på hva et bedre liv er, hva frydefullhet er, hva en bedre relasjon med partneren sin er, og så videre. Og etter cirka seks måneder begynner man å komme inn i neste fase, hvor ting blir mer og mer sterkere, men fortsatt glir man i fellen jevnlig – og trenger da, som i ditt tilfelle, en guide, som var meg i ditt tilfelle, til å si: Amina, dette er naturlig. Hva kan vi lære av disse tingene? Hvordan kan vi fortsette å trene musklene våre, så vi unngår at det skjer en gang til? Så går man inn på alt man har lært, og setter en strategi på det. Det har vi vært gjennom noen ganger nå, Amina.

Å bli møtt uten fordømmelse

Amina: Det har vi vært gjennom noen ganger. Og jeg husker jo i begynnelsen at jeg var veldig redd for å ikke være flink nok, eller ikke være bra nok, på grunn av pregningene mine. Åh, nå skal jeg komme til Pål-Esben, og så skal jeg fortelle at, oi, det der klarte jeg ikke. Kanskje jeg ikke er en god sjaman, kanskje jeg ikke passer inn her, og sånne ting.

Men det å bli møtt på den måten du har møtt meg på – det ligger veldig mye healing i det. Det å akseptere at, oi ja, nå snublet Amina. Og da er det også lettere å reise seg opp igjen: at ok, men det er greit, du trenger ikke å være perfekt. Bare det i seg selv har vært mye helbredelse for min del.

Og litt tilbake til noe av det du sa, for min del: hvor mange av disse følelsene rundt frykt, angst og frustrasjon har blitt erstattet med mer av det jeg velger å kalle virkeligheten – primærfølelsene, mer av min sanne natur, mer kontakt med sjelen min. Som er en erfaring, en følelse, som jeg ikke kan forklare med gode nok ord. Men det gjør at jeg har en integrert del i meg selv gjennom hele den prosessen, som gjør det enda enklere.

Og det er jo litt som du nevnte nå, at folk … Det er jo så mye man kan velge mellom der ute, mye av alt dette man kan velge mellom – om det er retreat, om det er utdannelser, om det er kurs. Alle lover nesten det samme. Så folk står litt sånn: Hva skal jeg velge? Ting høres nesten for godt ut til å være sant. Og så blir man litt usikker: Skal jeg gå den veien, skal jeg ikke gå den veien? Fordi sist jeg ble lovet gull og grønne skoger, at når jeg bare tok det kurset, skulle alt ordne seg. Det gjorde det ikke.

Det gjør jo også at folk blir litt sånn: Er det faktisk mulig? Eller er Aminas historie bare en sånn – å, nå har hun en ekstasegreie og tror hun har funnet et eller annet, mens hun egentlig ikke har det? At det bare er en midlertidig greie.

Sunn skepsis – og hva man skal se etter

Pål-Esben: Ja. Og det er selvfølgelig også naturlig, og jeg tror det er sunt å være skeptisk. Jeg tror ikke – jeg synes det. Jeg synes det er sunt å være skeptisk, for når det er alle som lover gull og grønne skoger, vet vi at kanskje 9 av 10 av dem som lover gull og grønne skoger, der vil lite grønt og gull oppleves.

Det vil si at man er på en retreat og tror at livet skal endre seg etter å ha vært på retreat i en uke, eller at man går i en annen form for retreat over en helg, og tror at noe skal endre seg. Men det er jo ikke slik dette skjer. Det er beinhardt arbeid som gjøres kontinuerlig over i hvert fall 18 måneder, på daglig basis.

Og hvis det er noen der ute som hevder at det er mulig å gjøre det vi snakker om uten dette, vil jeg si at jeg vil være hyperskeptisk. For jeg har gjort dette i mer enn to tiår med mange, mange, mange mennesker, og dette krever litt. Dette er ikke for dem som ønsker å jobbe i overflaten med en teknikk som skal fikse hele livet deres. Det er ikke det. Det er et grunnleggende arbeid som inkluderer hele personligheten, og også det som ligger dypere inne i vår spirituelle side, og i hva vi egentlig er, vår grunnleggende natur.

Så hva sier jeg når mennesker spør: Ja, Pål-Esben, jeg hører hva dere sier, men dette må jo bare være Amina, for Amina er jo ganske spesiell. Ja, Amina er veldig spesiell. En av de spesielle tingene med Amina er at hun er villig til å gjøre jobben. Så det kan jeg si er det mest spesielle med Amina: at hun har vært villig til å gjøre jobben. Og mange der ute er ikke villige til å gjøre jobben, for de vil bare ha det enkelt, de er på jakt etter snarveier, de er på jakt etter dette spesielle, hva det enn er, som skal fikse tingene deres. Men livet er ikke slik.

Og når man har folk, eller lærere, eller guider, eller hva det er, som hevder at det de tilbyr er noe som vil totalt endre livet ditt, vil jeg ha sagt: Bli skeptisk, og sjekk hva som skjer praktisk med disse studentene. Det er den eneste sikkerheten man kan ha når man skal velge en utviklingsprosess – i tillegg til at man har en god vibe med læreren. Det må jo være der, ikke sant? Man må jo tenke at dette er noe som er seriøst.

Men clouet med om det guiden, læreren, terapeuten – hva det nå er – tilbyr, har hold i seg, er å se på hva som skjer med studentene til vedkommende lærer, guide, terapeut. Der ser man fakta. Og med meg, og den prosessen du har vært i, har jeg hundrevis av tilbakemeldinger fra ekstremt fornøyde studenter. Jeg har samlet en del av dem under wanvig.no/referanser, og der kan man se hva folk skriver, intervjuer med studenter – og da ser du at alle erfarer akkurat det samme som deg, om igjen, og om igjen, og om igjen, og om igjen.

Og det er ikke noe jeg trenger å si lenger. I starten var jeg selvfølgelig slik at man måtte prøve ut dette. For pluss 20 år siden måtte jo folk stole på at det jeg hadde å komme med, var noe som … Da hadde jeg ikke noen erfaring å vise til. Men i dag, etter mer enn to tiår, er det slik: Ja, det er det jeg tilbyr. Det er bevist opp og ned, og jeg mener at det virker helt inn i granskauen. Så det er ikke et spørsmål lenger. Eneste spørsmålet er: Er man villig til å gjøre den innsatsen som du og alle dine medstudenter har gjort, som har ført til disse transformerende resultatene i livet deres? Og det samme erfarer du med dine studenter?

Amina: Absolutt. Og jeg må bare skyte inn der at i denne utviklingsprosessen, i denne utdannelsen – fattige ord, men ja, det er nå hva det er. Det viktigste har jo selvfølgelig ikke vært seminar og retreats; viktig, men det viktigste er jo hva jeg har gjort med det i ettertid. Hva har jeg gjort når jeg har kommet hjem? Har jeg gått i samme gamle sporet? Har jeg bare levd på seminarene og bare hatt det hyggelig? Eller har jeg gjort noe med det jeg har lært – da det ekte seminaret begynner? Det er i hvert fall slik jeg har jobbet med det: Ok, hvordan kan jeg bringe dette inn i mitt daglige liv?

Og ja, jeg ser jo absolutt det med mine studenter også, hvor kraftfull denne tilnærmingen til både personlighetsutvikling og spirituell utvikling er. Det er jo en transformasjon i rekordfart, i forhold til hvor mange år veldig mange mennesker bruker på å bryte fri fra autopiloten. Selvfølgelig er noen transformasjonsprosesser mer intense enn andre, fordi ting blir så løftet opp til overflaten. Så jeg opplever at de som virkelig er villige til å dykke dypt i seg selv, sine skyggesider, sine traumer, sine pregninger, blir møtt med veldig mye av det som er ubehagelig – men de har også fått verktøyene og veiledningen til å kunne bruke disse verktøyene, og til hvordan man kan omgås dette i det daglige livet. Og som du har vært inne på flere ganger: disse én-til-én-samtalene, denne personlige veiledningen, er virkelig alfa og omega. Og det er så store transformasjonsprosesser, og det ser man jo bare gjennom dine referanser, det som er på dine hjemmesider – men som jeg også nå kan se ordentlig bak forhenget på. Det er ikke bare studenter som har skrevet det, Pål-Esben, for de må jo være hyggelige og passe på at du er fornøyd, og vise at de er fornøyde. Det er noe mye mer enn det. Og jeg ser det litt bak kulissene nå, og jeg er så takknemlig for at jeg har funnet denne veien.

Pål-Esben: Du ser det med egen erfaring, ikke bare med deg selv, men etter hvert også hva som skjer med dine studenter – og at du ser at du er i stand til å kopiere akkurat samme type prosess som du har vært gjennom, med andre. Det vil si at det er et duplikerbart system som ikke er avhengig av trønderen. Jeg kan begynne å pensjonere meg mer og trekke meg tilbake. Jeg har ikke tatt så mange nye studenter lenger heller, for det kan andre gjøre, som går denne prosessen, og som tar denne prosessen slik du gjør, for eksempel.

Men det er bestandig en god idé å ha en sunn form for skepsis til alt. Og alt som hevder at de kan gi resultater i løpet av en uke eller en helg eller en måned, og så skal livet ditt endres – denne spesielle måten, denne spesielle tingen, denne spesielle hemmeligheten, hva det enn er – det bør man skygge fullstendig unna, for det funker aldri som det er lovet. Aldri opplevd det.

Vi må begynne å lære noe. Nå gikk millioner og millioner på limpinnen med The Secret: at vi skulle lære gjennom en spesiell metode og øvelse, og ønske oss noe fra universet, så skulle vi kunne få det vi ville. Nå må vi begynne å våkne opp og si at det er ikke slik verden funker. Ikke slik virkeligheten funker. Skal vi skape det livet vi ønsker å ha, er det altså en jobb som må gjøres, og en innsats man må være villig til å investere. Og det må jo være den beste innsatsen og energien man noensinne bruker i livet sitt: å sette seg fri fra denne galskapen, denne autopiloten, denne lidelsen, denne begrensningen – så man kan bli fri.

Sjelens doktorgradsavhandling

Vi snakket i tidligere episoder, i noen av de siste før dette, om sjelen, og sjelens episke reise, og ikke minst sjelens eliteuniversitet, som denne jordkloden er. Sjelen din kan gjøre mange andre ting enn å komme til denne jordkloden, hvor den begrenser seg med tid og rom, og hvor den er fullstendig avkoblet fra det den egentlig er. Det er en veldig krass greie for et vesen å gjøre, det å sette seg i en slik situasjon. Og derfor sier jeg at dette er et av de mest komplekse stedene for en sjel å inkarnere i det universet vi lever i.

Og hvis vi kaller dette skolen eller eliteuniversitetet, er det ikke ment at det skal være enkelt. Tenk på dette: Sjelen din, som er gigantisk, er ikke bundet av tid og rom, den er fri. Og den setter seg i en situasjon hvor den er fullstendig avkoblet fra det den er. Og oppgaven sjelen har, er ikke bare å lære og erfare: Den ultimate oppgaven sjelen har, er å finne veien tilbake til det den er.

Det vil si at du kommer hit fullstendig blind og døv, du har ingen av sansene sjelen din har. Tenk deg følgende: at du ikke har noen av dine fysiske sanser, og så skal du finne veien hjem til sansene dine. Du skal finne veien hjem til det du er. Du skal finne veien hjem til å kunne se, til å høre, til å kunne smake. Det er jo nær umulig. Og det er hva sjelen din har satt seg ut for her. Og som jeg sier: Derfor er dette en av de mest komplekse settingene en sjel kan befinne seg i. Det vil si å komme inn i en menneskelig form, hvor den er helt avkoblet fra sine sanser, sine ressurser, sine innsikter, og er fullstendig fortapt i tvangstrøyen og bundet av tid og rom.

Da kan vi tenke at dette blir enda verre. Når den kommer inn i denne verdenen, har den fortsatt kontakt med dette mennesket, altså barnet, men ikke noe utviklet brukergrensesnitt, og gjerne ikke utviklet noe annet. Og så skjer det som også skjer gjennom design, som sjelen har designet på forhånd – det vil si våre sjeler: at vi gjennom pregningssystemet, gjennom det vi fortalte om i starten av denne samtalen, blir mer og mer preget, mer og mer som denne roboten, mer og mer avkoblet. Helt til vi kommer til det punktet mellom 7 og 14 år hvor det ikke er kontakt med sjelen lenger.

Det er gjort gjennom design av sjelen. For den ønsker å sette oss i den settingen hvor vi har muligheten til å lære, vokse og erfare ting som det er umulig for oss å lære og vokse og erfare i vår frie tilstand. For eksempel: Sjelen din kan ikke erfare smaken av jordbær. Det kan du som menneske gjøre. Den kan heller ikke erfare frykt og angst og kjærlighet og disse tingene, for det er kun innen tid og rom vi kan erfare disse tingene.

Men det handler om så mye mer, for det er den ultimate læreoppgaven sjelen er på vei til å beherske – om det så tar én inkarnasjon eller en million inkarnasjoner. Det er å ta dette steget som jeg kaller sjelens doktorgradsavhandling: at man går fra å være blind og døv og smakløs og alle disse tingene, og finner veien tilbake til sin fulle eksistens igjen. Det er den ultimate læreoppgaven hver sjel har. Noen får det til i denne inkarnasjonen, noen må ha x antall inkarnasjoner for å komme til det punktet hvor man er villig til å gjøre den jobben som skal til.

For å bryte seg selv fri fra denne tvangstrøyen er det en massiv innsats som må gjøres, som du står midt inne i nå, Amina, og som vi i senere episoder skal begynne å drille inn i: nemlig veien til vår Sahara, veien til spirituell opplysthet og selvrealisering. Som er akkurat disse tingene som er den ultimate læreoppgaven til sjelen, sjelens doktorgradsavhandling. Og den dagen man setter seg fri fra det, er det ingen grunn til å komme inn i tvangstrøyen lenger, for da har man lært det man trenger å lære, og kan gjøre andre ting som er mye mer spennende enn å komme inn i denne tvangstrøyen, i denne verdenen vi lever i. Altså, jeg kan fortelle om mange andre spennende ting du kan gjøre som sjel enn å være på denne jordkloden.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Så det er det den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen handler om i Yggdrasil sjamanskole: å hjelpe et menneske hele veien dit, hvis det er villig til å gjøre det som skal til. Og det er mitt ønske og min målsetting med et menneske som kommer til meg i dag: å guide dem hele veien. Men til det må man være villig til å bli veiledet, man må være villig til å håndtere motstanden sin, man må være villig til å håndtere at man feiler, for det er en del av denne vekstprosessen.

Totalt spektakulært, egentlig. Hele greia. Og den dagen man ser dette spillet, kan man fryde seg over galskapen i stedet for å lide med galskapen.

Ursjamanisme: hva det egentlig er

Amina: Yes – leke litt med karmaen sin, som jeg har fått noe erfaring med. Og jeg må si at jeg gleder meg enormt til å dele de erfaringene jeg har rundt den tematikken. Og jeg kjenner ikke til noen andre sjamanistiske tradisjoner som drar den så langt, så dette er jo ganske unikt. Yggdrasil-sjamanisme er ganske unikt.

For hvis jeg blir kjent med et nytt menneske og prøver å fortelle hva jeg holder på med, er de veldig begrenset i tankene sine om hva sjamanisme er. Det er litt sånn: ja, vifte med en fjær og banke litt på en tromme og snakke litt med lysvesener og sånn. Og så deler jeg jo at ja, det også – og i tillegg personlighetsutvikling. Mange klarer ikke å forstå hvordan personlighetsutvikling og sjamanisme henger sammen heller, og i hvert fall ikke sjamanisme og veien til spirituell opplysthet og enhet.

Så dette er jo ganske unikt, og jeg gleder meg til å fortelle mer om det. For der ser man det, ikke sant: når man tenker og tror at noe er én ting, og så er det egentlig noe annet. Man er veldig låst på at ja, men sjamanisme er sånn, yoga er sånn, enhet er sånn, yin og yang er sånn – og da begrenser man seg veldig for mer av hva det egentlig er. Men nå er jo Yggdrasil-sjamanisme veldig unik også, så jeg kan forstå at man assosierer det med bare kraftdyr og rangle og trommer, på en måte. Men dette går dypt.

Pål-Esben: Klart. Og det er derfor jeg også kaller den sjamanismen vi gjør for ursjamanisme, for jeg ønsker å gjøre et klart skille mellom det folk tror er sjamanisme, og hva som virkelig er sjamanisme. For hva er dette, ursjamanisme – for å kunne forstå en idé rundt det, må vi se på hva de eldre urkulturene gjorde.

Og jeg tar bestandig et godt eksempel i aboriginerne, før den hvite mannen ble introdusert og ødela hele deres kultur. De har kulturer som går 60–70 000 år tilbake i tid, gjennom sine former for helleristninger og historier som er fortalt gjennom generasjoner og så videre. Og da ser man en kultur som var dypt bundet inn i naturens sunne rytmer, hvor kronisk sykdom og angst og frykt og demoner – hva det enn er vi håndterer i samfunnet vårt i dag – de hadde ikke engang ord for det. De levde i harmoni og pakt med naturen og sin natur.

Og det er det vi prøver på, eller tilbyr, gjennom ursjamanismen. Det er en direkte vei tilbake til naturens sunne rytmer, som egentlig er en veldig fascinerende greie i seg selv. Og til syvende og sist er en del av naturens sunne rytmer din fulle eksistens, din tidløse og romløse eksistens, ditt fulle potensial, din Sahara, som er den ultimate utstrålingen av dine naturlige, sunne rytmer.

Utfordringen er at mennesker i dagens samfunn er så avkoblet fra dette at vi lever i vår egen ko-ko-verden, hvor vi er identifisert og har alle våre trossystemer. Og hvis du tar et moderne menneske og ber det gå ut og ta et skogsbad i naturen, stiller det seg spørsmålet: Kan jeg jogge? Kan jeg ha øretelefonene mine på? Bare å sette seg ned og virkelig gå i kontakt med et tre er noe som for de fleste mennesker … nei, det har vi ikke tid til. Hvorfor det? Det høres så teit ut.

Så det er noe av det mest banale vi starter med, helt i starten av en utviklingsprosess. Det er det vi kaller Shinrin-yoku og skogsbad, og så tar det av derfra. Men det handler ikke om metoder og teknikker og fjær og trommer og alle disse tingene. Fine greier, det også, men det er ikke det det handler om.

Det handler om denne utviklingsprosessen for å ta et menneske tilbake til hva det er, fullt og helt. Og den dagen man gjør det, skjønner man dette spillet vi lever i, man skjønner sirkuset – og man kan begynne å fryde seg over galskapen i stedet for å være en del av galskapen. Og den dagen man kommer dit, endrer jo livet seg komplett, for da er det ingen angst, lidelse, frykt, hva det enn er man kan erfare, for man skjønner hva dette virkelig er for noe.

Da kan man gå inn i det vi kaller å leke seg med karmaen sin. Altså, man går inn i settingen og erfarer – og jeg synes det er veldig spektakulært og gøy å gjøre det også – men jeg kan også gå ut av karmaen min og være det jeg egentlig er. Jeg liker jo begge deler, for jeg synes det er veldig spektakulært at jeg får lov til å være i en slik menneskelig form, som kalles Pål-Esben av alle ting. Altså, det er veldig, veldig kult at jeg kan sitte her nå, i min form, med mine sanser, mine øyne og ører, og så kan jeg prate med deg, Amina, og vi kan ha en samtale sammen om disse tingene. Det er også å leke seg med karmaen sin.

Amina: Ja, absolutt. Og det er jo noe jeg har begynt å kjenne mer og mer på kroppen, og som jeg egentlig står litt midt inni. At nå har jeg en samtale her, nå holder jeg på med barna her, og så gleder jeg meg til å besøke meg selv igjen. Og så kan jeg bare sitte helt rolig en halvtime, en time, og bare være med mer av den jeg egentlig er. Samtidig som – ikke sant, kjempeviktig – samtidig som jeg ikke skal forlate mennesket mitt, på en måte. Integrere begge deler, som jeg står midt i nå.

Pål-Esben: Og det er en av de mest komplekse delene vi håndterer når vi skal gå inn og snakke om veien til spirituell opplysthet og enhet i senere episoder. Det er jobben man trenger å gjøre gjennom utviklingsprosessen: å sørge for at én fot står godt plantet i den manifesterte materielle eksistensen, mens den andre foten står midt i sin Sahara, midt i sin tidløse eksistens. Og så trenger man, gjennom utviklingsprosessen, å lære å slutte fred med dette, og finne harmoni rundt disse tingene. For det er jo også en kompleks prosess: Det verste som kan skje, er at man tar av på den ene siden og begynner å ta avstand fra galskapen. Men da har man ikke forstått hva det handler om, for sjelen din har kommet hit for å erfare også galskapen.

Amina: Ja.

Når man begynner å le av sirkuset

Pål-Esben: Og etter hvert blir det lettere når vi går gjennom denne utviklingsprosessen, og da er det andre former for utfordringer som møter oss. I starten handler det om at vi er stabile nok, at vi går opp og ned. At vi går opp og ned. Det er en bølgedal, men det går litt lineært oppover gjennom hele utviklingen vår, som vi snakket om i første del av denne samtalen.

Men etter hvert som man krysser et kritisk punkt, som normalt sett er rundt 18 måneder, kommer man til det punktet hvor man, når man gjør «en feil», eller går i fellen, begynner å le av seg selv – i stedet for å ta det så brutalt alvorlig at man mislyktes nå, og nå har man gjort en feil, og nå har man ikke vært bra nok. Og da kommer man til et punkt hvor man ler av galskapen inni seg selv, i stedet for å ta det så alvorlig og tenke: Inni granskauen, her gikk jeg rett i fellen.

For et sirkus, Pål-Esben, tenker jeg. For et fordømt sirkus, når monkeyen slår inn – kanskje ved hjelp av en impuls til første chakra, at kona mi har sagt nei til noe, eller hva det måtte være – og så glir jeg for et øyeblikk inn i monkeyland. Så tenker jeg: Hva, for et sirkus! Og hvis jeg har glidd over streken, ber jeg om unnskyldning. Og så tenker jeg: Ok, Pål-Esben, dette var altså monkeyverdenen. Hva kan du gjøre for at dette ikke skjer en gang til? Hva kan du bli bedre i, for at dette ikke skjer en gang til? Det blir en helt annen måte å gjøre sin utviklingsprosess på enn i starten.

Amina: Yes, yes. Jeg hadde en slik opplevelse for bare noen dager siden, som jeg fikk lyst til å dele nå. Og det var så gøy – det var så gøy å ta meg selv i det. Jeg hadde litt dårlig tid, skulle rekke en avtale, jeg hadde blitt litt forstyrret, så var det ting jeg måtte ta tak i. Og så ropte jeg på samboeren min og spurte om han kunne lage noe å spise til meg. Og så hørte jeg på stemmen hans at det passet egentlig litt dårlig, men han kunne gjøre det.

Og der, hvor jeg var i det stressmomentet mitt, ble det: Nei, du trenger ikke å gjøre det, jeg kan gjøre det selv. Nei, men jeg kan gjøre det. Nei, nei, det går bra, jeg gjør det selv. Da kom jeg rett inn i en gammel «jeg kan fikse alt selv» – jeg tar ikke imot hjelp, for folk vil egentlig ikke hjelpe meg, sånn og sånn. Og så var jeg veldig sta på at nei, det skulle jeg gjøre selv. Så jeg gikk ned og gestikulerte hvor dårlig tid jeg hadde.

Og så står samboeren min og ser litt i bakken og er veldig sånn: Å, beklager for at jeg er til. Og så kom han opp – for jeg hadde satt på maten – kom han opp med maten da den var ferdig, og så sa jeg: Nei, men jeg skulle hente den selv. Og så sa han: Å ja, skal jeg gå ned med den igjen, da? Ja, det kan du gjøre. Og så begynte jeg bare å le, og så begynte han å le, og så bare: Herregud, for et sirkus, vi ble begge ni år. Og vi gikk ut av det med en gang, det var ikke noe behov for lange samtaler, ingenting.

Men det var en viktig setting å se at, oi, shit, så fort kan det gå. Dette er våre gamle sår – og også viktigheten av å legge merke til de gamle pregningene, de gamle sårene, i relasjoner også, som kan være et flott speil for det, så lenge det ikke blir for destruktivt. Og vi lærte begge masse av det: at oi, shit, så fort kan det gå. Men det satt ikke dypt i kropp og sjel i det hele tatt, men wow. Og jeg tenkte med meg selv at, oi, shit, vi har det jo egentlig bra omtrent hele tiden, vi har ikke sånne store greier. Så det var veldig interessant å se hvor fort det kan gå, men også hvor fort det kan gå over når man ikke identifiserer seg så heftig med det som skjer.

Pål-Esben: Når man ikke tar det så alvorlig, ikke sant? Vi mennesker tar livet vårt altfor alvorlig. Alt er så seriøst. Og det er ofte styrt av perfeksjonisme og hva det enn er vi er opplært til å være. Men etter hvert vil man bli litt mer avslappet til disse tingene. Da kommer man dit du er: at man går i fellen, men man identifiserer fort galskapen, monkeyland og sirkuset. Så tenker man: Wow, for et sirkus. Wow. Og så får man rydde opp.

Og hvis man, som du, er så heldig å ha en partner som også er gjennom en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess, er dette mye enklere. Da slipper du å håndtere at han har blitt sur i noen dager og noen uker, fordi han har følt seg overstyrt og ikke likt og ikke elsket og alle disse tingene. Da slipper du det. Det er én ting å komme ut av dette selv, noe annet er hvis du har et annet menneske du bor sammen med som surmuler i x antall dager. Det er litt mer komplekst. Så der er du veldig heldig som har en partner som har samme type idé om livet som du har.

Aldri en dans på roser – men aldri lidelse heller

Og disse tingene skjer normalt sett rundt 18 måneder. Det kan være et sted mellom 12 og 18 måneder, så vil et skifte skje, med at man slutter å ta seg selv så alvorlig og så seriøst. Og når man gjør en feil, eller når man går på en blemme, tenker man: Å, dette var da fascinerende. Altså, spennende greier å få lov til å være menneske. Og så tenker man: Hva kan jeg lære av dette, så jeg blir en bedre versjon av meg i morgen? Og så lenge man har den innstillingen, går man stadig fremover. Etter hvert blir det mindre og mindre av disse tingene.

Men aldri kommer vi til det punktet hvor livet bare er en dans på roser, og alt er bra og ingen problemer. Og det er denne fantasitenkningen som kanskje mange ønsker seg i det esoteriske: at man kommer til det punktet hvor det ikke er noen problemer lenger i livet, alt er en dans på roser, alt er skjønnhet, alt er kjærlighet. Men det vil aldri skje. For livet er livet, og dritt skjer for oss alle sammen.

Og jeg har fortalt noen av mine historier i denne podkasten, i serien vi har hatt, og du har fortalt noen av dine. Spørsmålet er jo ikke hva som skjer med oss. Spørsmålet er hva vi gjør med det som skjer med oss. Det er jo nøkkelen.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og det er det som skiller klinten fra hveten her. Ikke at alt glir på det jevne i livet vårt, og ingen problemer, ingen utfordringer, ingen sykdom, ingenting. Nei, slik er livet. Det er styrt av så mange forskjellige ting. Men alt handler om hvordan vi blir i stand til å håndtere, erfare og reagere ut fra det som skjer med oss.

Og i gamle dager, hvis noe slikt som har skjedd med samboeren din her for noen dager siden, hadde skjedd for to år siden, hadde du trolig hatt en veldig annen reaksjon og ettervirkning i dagene etterpå enn du har nå.

Amina: Å ja, da hadde det gått noen uker, altså. Og båret nag, og nei, jeg vil ikke ta imot hjelp, og nei, det går fint, og å ja, nei, du trenger ikke å løfte den, den kan jeg gjøre selv. Vært litt passiv-aggressiv ganske lenge, det hadde jeg vært.

Pål-Esben: Emosjonell avstraffelse, ikke sant? Og det er en del av monkeyland for det moderne mennesket.

Amina: Ja.

Oppsummering: hvert tilbakefall er en mulighet

Pål-Esben: Så for å oppsummere dette, Amina: Når vi går inn i en dyptgripende utviklingsprosess som den vi diskuterer i denne podkasten, vil man møte tilbakefall og utfordringer. Men hvert tilbakefall er en mulighet for læring og vekst. Og når man får hjelp av en veileder, guide eller lærer til å hjelpe seg gjennom disse tilbakefallene, skjer det en spennende ting: Musklene blir sterkere og sterkere, man blir mer og mer vis, man blir mer og mer stø i dette. Og etter hvert glir man lenger og lenger bort fra dette gravitasjonsfeltet til galskapen, og man blir mer og mer fri, ting går mer og mer av seg selv.

Og etter hvert kommer man til det punktet som du også har kommet til: Når galskapen slår inn, ser man det som sirkus og tar det ikke så veldig alvorlig. Av og til skjer det selvfølgelig alvorlige ting i livet, for eksempel hvis en nær blir alvorlig syk og disse tingene – da er det ikke slik at man bare sitter og ler av det. Det er det som er poenget mitt her. Av og til skjer det virkelig ille ting, og da må vi gå inn og gjøre de tingene vi trenger å gjøre.

Hvis vi mister en kjær, for eksempel, kan vi ikke bare si at ja, det er jo en del av sirkuset. Nei, det er ikke det vi snakker om her. Da trenger man å gå gjennom det, siden man er et pattedyr, og har en spesiell utstråling av psyken sin og biokjemien og hjernen vår, og våre mønstre og vår genetikk satt på en spesifikk måte. Da trenger man å gå gjennom en sorgprosess og disse tingene, for å avslutte noe, og slutte fred med ting og så videre.

Så det er viktig at man ikke overforenkler dette, og tror at den dagen man kommer dit du har kommet nå, er det aldri noen nedturer som kan skje, eller det er aldri noen vanskelige ting man opplever. Det er vanskelig i seg selv, men det er en del av det. Man trenger ikke å lide med det, det er poenget mitt. Men et menneske som mister en kjær, trenger rundt tre måneder på å gå gjennom en sorgprosess og disse tingene. Det er en del av genetikken vår, en del av hvordan psyken vår er bygd opp – har selvfølgelig ingenting med sjelen vår å gjøre, men er en del av brukergrensesnittet vårt, som kroppen vår, psyken vår og hjernen vår, som vi trenger å håndtere og slutte fred med, og håndtere på en god måte.

Så fikk vi sagt det på slutten også: at i alt vi sier, er det bestandig unntak. Aldri overforenkle det vi sier, for vi prøver å komprimere et tema på en times tid, og det er bestandig mye mer å si om dette.

Amina: Ja, absolutt.

Pål-Esben: Så min motivasjon med denne samtalen var å gi håp til deg som er ute på en slik dyptgripende utviklingsprosess. Forbered deg litt på at dette vil skje, enten du tror det vil skje eller ikke. Det vil skje, det vil skje x antall ganger. Kunsten er å lære å håndtere det, og å få den hjelpen du trenger for å bryte gjennom skyggene dine, som holder deg inne i denne typen utfordringer. Det er noe vi alle sammen opplever – men så kommer det et punkt hvor solen ordentlig begynner å skinne, og da endrer dette seg ganske radikalt.

Har du noen bevingede ord på tampen, du, kjære Amina?

Amina: Bevingede ord på tampen? Ja, kanskje inspirere til at lytterne kan se litt over sine egne tilbakefall. Hva handler det som regel om? Hvilke tilbakefall er det som ofte skjer? Og kanskje lage en slags plan for hva man gjør når det skjer. Ja, det har i hvert fall hjulpet meg. Hvordan kan jeg tenke nå? Hvordan kan jeg praktisk gjøre et skifte, en endring? Men også, ikke minst: ikke slå seg selv med pisken når man først tar seg selv i at, oi, nå er jeg i tilbakefall igjen. Se på det med litt humor og tenk at ja ja, men da er det jo bare å reise seg igjen. Og kanskje man må rense litt skrubbsår og sånt, for det kan jo gjøre litt vondt – men aksepter det og ta imot deg selv med kjærlighet og omsorg, og finn motet igjen til å reise deg.

Pål-Esben: Eksakt. Og at det er ingen skam i å søke hjelp. Vi mennesker trenger ikke å prøve å fikse alt selv. Det er mye lettere om vi får kompetent hjelp av en guide, lærer, terapeut eller veileder, som vet hva vedkommende holder på med – og det er det som gjør at ting kan gå mye raskere, så lenge det finnes kompetent hjelp, selvfølgelig. Og vi trenger ikke å finne opp kruttet selv og fikse alt selv. Det er mange der ute som er villige til å hjelpe.

Så, vel – da avslutter vi, kjære Amina. Tusen takk for en veldig hyggelig og inspirerende samtale. Setter veldig stor pris på det, som vanlig.

Amina: I like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Og tusen takk til deg, kjære lytter, for at du er med oss. Vi setter som vanlig veldig stor pris på tommel opp, fem stjerner, hva det enn er, der du ser på disse tingene. Det er jo aldri på sosiale medier – jeg lever i min hule. Så vi setter veldig, veldig stor pris på det, og ønsker deg en aldeles fortreffelig dag, kveld, natt eller morgen, uansett når du lytter på oss, og ser frem til å ha deg med i neste episode. Så ha det riktig bra.

Amina: Ha det!