Karmisk og dharmisk synkronisitet: Skjebne og valg

Lytt på Spotify

Noen tror at sjelen spiller inn en kassett med alt som skal skje i livet, putter den i kassettspilleren og inkarnerer, og at livet så går på autopilot uten noe valg. Pål-Esben spør om vi virkelig tror at sjelen vår er så teit. Selv kjempet han imot sykdommen sin som om den var en fiende, og den dagen han begynte å se den som en venn som holdt ham på sporet, dukket nye løsninger opp foran ham.

I denne tjuetredje episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om karmisk og dharmisk synkronisitet: det organiserende prinsippet bak livsopplevelsen vår. De ser nærmere på hva skjebnen egentlig er, hvor den frie viljen kommer inn, og hvorfor valgene våre avgjør om livet gir oss motvind eller medvind. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

En kort oppsummering av karma og spillereglene, og hvorfor erfaring teller mer enn meninger
Hvorfor ideen om at alt er forutbestemt, sjelens kassettspiller, tar fra oss selvansvaret
Karmiske og dharmiske vinder, og det karmiske trykket som bygger seg opp når vi ignorerer læringen vår
Jung og synkronisitetens yogiske røtter, og synkronisitet som det organiserende prinsippet bak livsopplevelsen vår
Den frie viljen og strømmen av muligheter, og korridoren som viser hva skjebnen egentlig er
Pål-Esbens sykdom som en del av korridoren hans, og hva sjelen ikke setter opp på forhånd
Valg, Viktor Frankl, livets elv, og sandkornet og Saharaen
Hvorfor denne prosessen ikke passer for alle, og den tibetanske vennen som spør Pål-Esben hvorfor han fortsetter

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei og hjertelig velkommen, Amina, til en ny podkast.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Takk! Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter, for det er jo for deg vi lager disse podkastene – selv om vi har det veldig hyggelig når vi spiller inn dette, Amina.

Amina: Veldig, veldig gøy. Men det er fint at folk liker det også.

Pål-Esben: Ikke sant. Det setter vi veldig stor pris på. Og hvis du liker og synes det er inspirerende, det vi holder på med, setter vi veldig stor pris på tommel opp og fem stjerner og hva det enn er der ute. Det setter vi bestandig pris på.

Fra karma til synkronisitet

Det vi skal fortsette samtalen vår med i dag: Vi startet så vidt forrige gang med å skrape litt på overflaten av temaet karma, som er hinsides spennende når man begynner å gå litt ned i det og forstå hva det egentlig handler om. I dag skal vi fortsette det temaet, men ta det litt videre: hva synkronisitet er, hva dharmisk og karmisk synkronisitet er, og hvorfor de er de organiserende prinsippene bak livsopplevelsen vår.

Amina: Oi, oi, oi. Intet mindre.

Pål-Esben: Intet mindre. Så det er ganske viktige ting vi skal snakke om i dag. Og jeg håper du er våken, kjære lytter, for nå kjører vi rett i gang og setter tennene i temaet.

Kort oppsummering: hva karma er

Så først, Amina: Kanskje vi skal gjøre en liten, kort oppsummering av hva vi snakket om forrige gang. Sånn veldig, veldig kort.

Der introduserte vi hva karma er. Det er et ord som er oversatt fra sanskrit, og hvis vi tar utgangspunkt i sanskrit-roten til karma, er det kr – altså kr, som betyr å gjøre eller handle. Derfor oversetter vi karma som action eller handlinger, men ikke bare handlingen i seg selv: spesielt konsekvensen av handlingene vi gjør.

Mange hører om karma som at det er et eller annet som enten er belønning eller avstraffelse. Vi avlivet den myten forrige gang, og sier at det har ingenting med det å gjøre.

Når vi skal forstå karma, og forstå hvorfor det er så viktig, handler det om at når vi skal omgås vårt materielle liv, er det viktig å forstå de grunnleggende lovene vi er bundet av. For eksempel gravitasjon. Vi tar alle sammen for gitt at gravitasjon er noe vi forstår, og noe vi har lært å omgås. For hvis vi ikke forstår gravitasjonen, står vi i femte etasje på bygget og hopper bare ut, fordi det verken finnes gravitasjon eller tyngdekraft. Og det går ikke særlig bra.

Så gjennom oppveksten og pregningene våre har vi lært å forstå de grunnleggende mekanismene vi trenger å være oppmerksomme på og omgås for vår materielle eksistens – for eksempel gravitasjon, tyngdekraft, magnetisme og disse tingene. Og hvis vi ikke klarer å omgås dem på en god måte, får vi ofte et stort problem.

Spillereglene: sjakk og fotball

Det samme gjelder også disse andre universelle mekanismene, lovene, som for eksempel karma er. Man kan selvfølgelig ignorere dette. Man kan ignorere de fundamentale spillereglene – eller man kan være smart og forstå dem, så man kan spille med spillereglene og ikke mot dem.

Det er som om du skal prøve å spille sjakk, og så drar du bare bonden: «Jeg vil bare flytte bonden dit jeg vil flytte den.» Det funker dårlig i sjakk. Eller at man spiller fotball og sier: «Nei, jeg er ikke interessert i fotballreglene, offside og sånn. Nei, det gjelder ikke for meg. Det vil jeg ikke ha noe med å gjøre, og jeg tror at mitt eget mål er målet jeg skal skyte fotballen i.» Det funker dårlig.

Det vil si at når vi snakker om disse grunnleggende mekanismene, som vi kanskje ikke er så vant med i dagliglivet vårt – for eksempel karma, og dharmisk og karmisk synkronisitet, som vi skal snakke om i dag – så påvirker de oss og styrer livet vårt mye mer enn vi kunne drømme om.

Så vår idé, Amina, er: Hvorfor ikke forstå disse grunnleggende mekanismene, forstå reglene, så jeg kan omgås dem og spille med dem – i stedet for at ting bare går på tilfeldighetene, og ting slår meg i bakhodet, og så oppstår det lidelse og smerte og begrensning?

Det er min motivasjon for å dele det vi snakket om forrige gang og det vi snakker om nå – egentlig hele podkasten vår: å inspirere deg som lytter til å få et litt annet blikk på disse grunnleggende mekanismene enn det man hører gjengs i det esoteriske, hvor man kan høre veldig mange rare ting om dette. For eksempel at karma handler om belønning eller avstraffelse og sånt sprøyt. Det er på tide å våkne opp fra bullshiten og prøve å se hva ting virkelig handler om.

Karma i den yogiske tradisjonen

Og når vi skal studere karma, vil man finne veldig mye interessant i den yogiske kulturen, selvfølgelig. Dessverre er mye av det feiloversatt til de vestlige språkene, som engelsk, for det er akademikerne som har sittet og oversatt dette uten forståelse for røttene til sanskrit og alle disse tingene. Så det er ofte veldig mange misforståelser og feiloversettelser.

Så karma: Hvis du ser inn i den yogiske tradisjonen og virkelig ser hva det er for noe, har det med action og handling å gjøre – og ikke minst konsekvensen av handlingen du gjør, og spesielt konsekvensen av intensjonen bak handlingen du gjør. For det er ikke handlingen i seg selv som er utfordringen, det er hvilken intensjon jeg har bak det jeg gjør.

Det snakket vi om forrige gang. Og vi sa også at karma er minnet over all handling og action – inkludert mangel på handling og action – som du gjør i de fire dimensjonene: fysisk handling, mental handling, emosjonell handling og energetisk handling, i våken, sovende, bevisst eller ubevisst tilstand.

Det er en munnfull. Oversatt til norsk vil det være at det er en konsekvens av alt vi gjør og ikke gjør. Og den konsekvensen, og minnet over den konsekvensen, er det som kommer ut og er karmaen vår.

Etterpå skal vi snakke litt om karmiske og dharmiske vinder og sånt, men bare for å fullføre oppsummeringen av forrige gang: Definisjonen jeg foretrekker når det gjelder karma, er følgende. Det er summen av alle gjenværende spor og pregninger – altså konsekvensen – etter all handling, altså action, du har gjort, bevisst, ubevisst, våken eller sovende, med din kropp, med ditt intellekt, med dine emosjoner, med dine følelser og med din livsenergi. Karmaen er minnet over alt dette.

Og hvis man setter seg ned og tar et par skritt tilbake, går dette mye dypere enn at karma er belønning eller avstraffelse. Dette betyr at du, Amina, er ansvarlig for din karma, og jeg er ansvarlig for min karma. Hvordan følte du det første gang du forsto at du – og det er kun Amina og ingen andre – er ansvarlig for den karmaen du skaper, og ikke minst for å helbrede og gi slipp på den karmaen du allerede har skapt? Hva tenkte du da du fikk den servert i fleisen?

Aminas svar: friheten i at det finnes lover

Amina: Ja, det var et atombombeseminar uten like, Pål-Esben. Og jeg må jo si at med en gang ble jeg litt redd. Jeg tenkte: Herregud, hvis jeg går til venstre nå, hvis jeg går til høyre nå, hvis jeg pusser tennene klokken ni eller klokken ti – alt har en konsekvens.

Men det snudde ganske fort. For meg fant jeg mye frihet i det. Jeg elsker karma. Jeg elsker at det er noen lover og regler i den kosmiske verdenen, i den fysiske verdenen, som vi må forholde oss til. For jeg kommer jo også fra et sted, sosiale settinger, hvor man er opptatt av at alle har sin sannhet. Per har sin sannhet, Pål har sin sannhet, Trine har sin sannhet – og de sannhetene er veldig ulike.

Og jeg kan jo se det fra et større perspektiv, at man skal respektere andres erfaringer, tanker og opplevelser. Men for meg ble det også veldig utrygt. Jeg liker at det er en orden i den kosmiske sfæren, den metafysiske sfæren. Jeg liker at det er en orden i det, fordi det gjør at jeg føler at ikke alt bare er overlatt til tilfeldighetene, og det gjør også at jeg har mer makt over mitt eget liv.

Og selv når det skjer noe – hvis jeg får en følelse av «oi, fortjener jeg å oppleve dette?», eller «dette var urettferdig», og det kan jo skje, man kan oppleve urettferdige ting i verden – så gjør det at jeg har funnet et sted i meg selv hvor det på et eller annet plan er en karma, et regnestykke som bare må gå opp. Det er ikke bra eller dårlig, men det må bare gå opp.

Så jeg elsker at det finnes lover og regler. Det er ikke alltid mennesket mitt fryder seg over det, fordi kjipe ting kan skje, men jeg liker – og det er også det jeg liker med å lære av deg, Pål-Esben – at ikke alt er overlatt til tilfeldighetene, eller til hvordan man føler seg og sånne ting. Og jeg tror kanskje noen mennesker kan bli litt støtt av det: Oi, kan jeg ikke ha min egen sannhet? For det er jo mange ulike virkelighetsoppfatninger der ute. Men jeg tror virkelig at det er en struktur i alt dette. Det er ikke bare en jordklode som surrer rundt i ingenting, som plutselig kom og bare er der. Alt henger sammen – det ser man jo i naturen og med planetene. Så det er det jeg liker veldig godt med karma.

Pål-Esben: Ja. Og at alle sammen har en subjektiv virkelighet, er klart. Hver enkelt har sitt subjektive forhold til ting, men det har ofte ikke med virkeligheten å gjøre. Så vi må skille mellom subjektiv forståelse av ting og en objektiv virkelighet. En spade blir en spade, selv om du vil at den skal være et egg.

Amina: Jeg husker en ting som fikk meg til å snu veldig på det. Det var da du snakket om det helt i begynnelsen av grunnutdannelsen, på et seminar. Jeg husker ikke helt settingen, men det lød omtrent slik: Hvis du går opp et fjell og bestemmer deg for at nei, jeg resonnerer ikke helt med tyngdekraften – ja, hvis du er en person som ikke resonnerer med tyngdekraften, ok, det er din virkelighet. Men gå opp et fjell og hopp ned, da vil du få vondt, da vil du måtte forholde deg til den loven og den regelen. Og det fikk meg til å tenke: Oi, aha, ja, selvfølgelig. Vi har tyngdekraft. Det er flere lover og regler her, uavhengig av om jeg liker det eller ikke.

Min virkelighet – og konsekvensene av den

Pål-Esben: Ja. Og akkurat dette med karma er jo så veldig, veldig godt beskrevet i 5000 år med den yogiske tradisjonen. Temaet karma, eller mekanismen karma, er beskrevet i stort sett alle kulturer, under kanskje litt forskjellige navn.

Og at vi da prøver å lage våre egne spilleregler fordi «dette er min virkelighet, og hvem er du som kan si at jeg ikke får lov til å ha min virkelighet?» – da sier jeg: Vær så god, ha din egen virkelighet, men da må du også ta konsekvensene av det.

Og jeg er ofte veldig klar og tydelig i det jeg snakker om, for det er ikke basert på min mening, det er ikke basert på at jeg er kanalisert nå, det er ikke basert på at jeg har hatt såkalte downloads, som det heter så populært i dag. Første gang jeg hørte «downloads», var det en som snakket med meg, og jeg tenkte: Hva i svarte granskauen er downloads? Så var jeg veldig fascinert. Så du skjønner hvor lite jeg er inne i det esoteriske. Altså: downloads – fra hvor? «Ja, fra clouden.» Jeg sier: Hvor er clouden? Så nå må du ha meg unnskyldt; det har sikkert med at jeg begynner å bli litt eldre og eksentrisk, som kona mi sier.

Men det vi snakker om nå, er særdeles viktig, og et gigantisk problem i det esoteriske. For det er ofte slik: «Ja, det er min mening, sånn ser jeg det, og hvem er du som kan si at jeg ikke får lov til å se det slik?» Jo, du kan se det slik, men du vil da møte konsekvensene av det.

Erfaring, ikke mening

Det jeg snakker om, eller deler – også når vi snakker sammen – har ikke med at vi har funnet opp noe, eller kanalisert noe, eller lest noe i en bok. Det kommer gjennom erfaring. Og det som beviser om en mekanisme, et konsept, en teori er relevant og relatert til virkeligheten, er når mennesker begynner å bruke den teorien, det konseptet, den forståelsen, og implementere det i sitt daglige liv – og at endringer skjer: man blir mer lykkelig, man blir friskere, man får mer mening.

Og når det skjer om igjen og om igjen, med tusenvis av studenter og klienter, som det har gjort med meg de siste 20 pluss årene, har det ikke med noen mening å gjøre. Da har det ikke med kanalisering å gjøre, da er det brutale fakta, for resultatene repeterer seg om igjen og om igjen og om igjen, som de gjorde med deg. Hvis dette bare hadde vært en greie – nei, altså, det finnes ikke noe som heter karma, fordi vi alle sammen har vår egen virkelighet, alt sammen er forutbestemt, og så videre og så videre – vel, da hadde ikke disse konseptene vi har snakket om i podkasten vår, teorien, filosofien, kall det hva vi vil, metodene og teknikkene, endret et menneskes liv, slik ditt liv og alle dine medstudenters liv er endret komplett opp ned i relasjon til å bli friske, bli mer lykkelige og mer frydefulle og skape mer mening i livet.

Så det er forskjell på å ha en mening og en oppfatning om ting, og det å kunne bevise om igjen, om igjen, om igjen med mennesker at konseptet gir objektivt målbart resultat i livet deres. Og det er det vi snakker om i podkasten her. Ikke at vi har meninger rundt ting, ikke at vi har lest ting, men de brutale konsekvensene av at man begynner å bruke denne filosofien: at livet transenderer seg fullstendig opp ned i løpet av noen få måneder. Det er hva vi snakker om her.

Og hvis du, kjære Amina, kommer til meg og sier: «Pål-Esben, jeg er ikke enig i det du sier» – så sier jeg: Det er helt i orden, for du har ikke kommet hit for å være enig med meg. Du har kommet hit for å la meg få lov til å inspirere deg til å gå inn i erfaring. For det er når du begynner å erfare disse tingene, og livet begynner å endre seg på en praktisk, objektivt målbar måte, at man kan se om ting funker eller ikke funker.

Amina: Ja. Ja.

Pål-Esben: Og det er jo greia vår her: Det er en erfaringsbasert utviklingsprosess. Den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsveien, eller prosessen vi snakker om, er erfaringsbasert. Man skal ikke tro på ting, eller ha en guru eller figur som står oppe på en pidestall, hvor man bare skal si: «Åh, herre, man må gjøre som du sier, store guru» – den meningsløse greia.

Her er man oppflasket til å være kritisk, men ikke så kritisk at man sier: «Nei, det vil jeg ikke prøve ut.» Men å være kritisk til det man hører, og så går man inn i erfaring, og der får man se bevisene. Og når man på egen kropp ser bevisene, kan man plutselig si: Ok, dette er noe som er relatert til virkeligheten.

For av og til må jeg unnskylde meg litt, kjære lytter. Av og til kan jeg virke veldig bombastisk og bastant i det jeg sier. Det er i hovedsak for å spare tid, siden jeg har gått rundt grøten i så mange år at jeg er blitt for gammel til å gjøre det lenger. Og fordi jeg har så mye erfaring med så mange studenter og klienter at jeg kan si: Sånn er det, og sånn er det ikke. Og enkelte blir litt sure og fnurte over disse tingene.

Men ja, nå får du ha meg unnskyldt, kjære lytter, hvis du synes jeg er litt rar. Det er bare sånn jeg er. Jeg har begynt å bli vant med meg. Du tar meg med en klype salt og sier: Ja, ja, det er typisk ham, jeg forstår – eller kanskje jeg ikke er enig i det du sier, men jeg er i hvert fall villig til å prøve ut ting.

Amina: Ja. Altså, jeg personlig setter veldig stor pris på måten du formidler på. Men det er som du sier: Det kan være bastant for noen, eller for tydelig og direkte for noen, og det kan jeg forstå også. Men jeg setter i hvert fall veldig stor pris på det.

Og som du sier: De gangene jeg har kjent at «ja, jeg vet ikke helt om jeg er enig», har jeg i hvert fall blitt enig med meg selv om at – vet du hva, jeg skal åpne meg opp for å gi det et forsøk. Jeg skal åpne opp min begrensede firkant her. Og det har jo faktisk også reddet livet mitt. Så det er jo en referanseerfaring i seg selv.

Det karmiske trykket og sjelens tvangstrøye

Pål-Esben: Ja. Og når vi snakker om karma, er det i mine øyne, og basert på min erfaring, en av de viktigere universelle mekanismene å forstå spillereglene til. For konsekvensen av dette har veldig stor betydning for et menneskes liv: om man er ignorant til disse tingene og bare er et offer for vindene som blåser, kontra om man setter seilene i seilbåten sin og setter kursen – også gjennom karmiske stormer, som vi alle sammen opplever i livet.

For i denne inkarnasjonen, og – hvis vi snakker lineært – i tidligere inkarnasjoner, bygger det seg opp noe som kalles et karmisk minne, som kan oppleves som et karmisk trykk. Og det trykket er der for å inspirere oss til å lære og vokse, som jo er hele clouet med at sjelen kommer hit, fra sin frie tilstand i enhet, til at den setter seg selv i denne tvangstrøyen og blir begrenset av tid og rom.

Den er ikke kommet hit for å ha ferie. Den har kommet hit for å utsette seg for en av de største utfordringene i dette universet som en sjel kan inkarnere inn i: å være fullstendig avkoblet fra sin sanne natur. Det er en greie. Og ikke bare det at vi kommer ned hit og blir preget, blir etter hvert fullstendig avkoblet – det som er virkelig vanskelig, er etter hvert å finne tilbake til sin sanne natur uten å ha kontakt med sin sanne natur.

Så dette er en gigantisk greie. Og desto mer man forstår spillereglene, desto mer kan man bli spillmaker i sitt eget spill. For ditt eget spill er en del av disse spillereglene, og vi kan ikke være dem foruten der vi har inkarnert.

Så når vi snakker om karma, er det også et minne som bygges opp – et minne ikke bare over handlingene våre, men over konsekvensene av handlingene. Og hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi sjelen ikke kunne ha inkarnert her uten karma, eller den karmiske mekanismen. For vi snakket om det forrige gang: Hvis det ikke hadde vært noen konsekvens av noe som helst, hvilken sjanse skulle du ha til å lære og vokse rundt noe som helst? Du hadde ingen grunn til å lære og vokse. Så det hadde vært meningsløst for sjelen din, altså deg, å inkarnere i tvangstrøyen.

«Alt er forutbestemt» – kassettspilleren

Sjelen er jo ikke sadomasochistisk. Av og til hører jeg slike meningsløse greier som: «Ja, men menneskene har ikke fri vilje, fordi alt er forutbestemt.» Og sist hørte jeg at sjelen har så mange ulike kassetter som er ferdig innspilt, med eksakt hva som skjer og alt dette gjennom livet – så når du er sjel, tar du ut en av disse kassettene, putter den i kassettspilleren, og så inkarnerer du, og så spiller du bare gjennom denne kassetten på autopilot uten at du har noe valg.

Tror du virkelig at sjelen din er så teit? Her har vi altså – hvis vi ser hva vi er, hva du er, hva jeg er, hva du er, kjære lytter, altså sjelen din – en gigantisk greie på størrelse med dette universet, hvis du bruker en metafor på det, som er en billion ganger mer intelligent enn du og jeg som primater. Altså den intelligensen vi har.

Og tror du et sånt megaintelligent vesen setter seg på gutterommet, spiller inn en eller annen kassett over eksakt hva som skal skje, putter den i kassettspilleren, inkarnerer – og så som underholdning? Altså, det er jo så vanvittig at jeg får krøll i hodet av å høre om disse tingene.

Og det er det som ofte finnes i det esoteriske: en greie for å ta fra et menneske selvansvaret over sitt liv. For da sier man jo: Alt er forutbestemt. Så uansett hva jeg gjør eller ikke gjør, skjer bare det som må skje. Og det betyr at vi ikke trenger å ta noe selvansvar. Vi trenger ikke å gjøre noe for vekstprosessen vår. Vi trenger ikke å gjøre absolutt noe for å lære nye ting, for å komme ut og vokse ut av problemer og alt det der.

Det vil si at vi bare er et offer for en annen sadomasochistisk sjel, altså oss selv, som har spilt inn et eller annet torturredskap på kassett – nå er denne inkarnasjonen ferdig, vi går gjennom alt dette. Hva skjer, våkner du opp? Nei, da spiller vi neste kassett. La oss spille disse kassettene til krampa tar oss.

Så tenker jeg: Tror du virkelig det om sjelen min?

Og disse tingene. Etter hvert som jeg blir gammel og hører dette om og om igjen, orker jeg ikke å diskutere med folk lenger. Jeg har kommet for langt. Det er så meningsløst. Og det er selvfølgelig også viktig for meg å kunne inspirere deg.

Så der, kjære lytter, hvis du er inspirerbar: Det er ingen andre enn oss selv som er ansvarlige for det vi gjør, handlingene våre, og konsekvensene av handlingene våre. Vi er definitivt ikke ansvarlige for alt som skjer med oss, for det har vi ingen kontroll over – veldig liten, i hvert fall. Om du sitter på rødt lys og noen kjører inn i deg mens du sitter stille, kan du ikke si: «Åh, det er min skyld, fordi jeg utstrålte et eller annet som gjorde at han der kom og kjørte på meg.» Altså, det er ikke slik det funker. Men vi er ansvarlige for hvordan vi tenker, føler og handler med det som skjer med oss.

Der kommer selvansvaret inn. Og dessverre er det i det esoteriske veldig mye ansvarsfraskrivelse til alt. Det vil si: Om det er onde krefter ute, om det er demoner og alle som kommer og skal ha styringen på meg – det er andre som er årsaken til mine problemer. Nei, det er ingen andre som er årsaken til det. Det er du som er fullt ansvarlig for hvordan du interagerer med det som skjer med deg. Og det kan man gjøre med lidelse, eller man kan gjøre det med vekst og mening.

Og det er selvfølgelig mange som ikke liker å høre disse tingene. Men ellers hadde jo dette vært meningsløst for din gigantiske sjel – for hva du virkelig er for noe – i det hele tatt å komme hit og sette seg i denne tvangstrøyen. Jeg blir litt entusiastisk når jeg snakker om disse tingene, for jeg synes det er så trist når mennesker blir påført dette tullet.

Om igjen og om igjen å høre disse tingene: «Nei, alt er ferdigprogrammert. Du lever i en simulasjon, hvor det er en alien eller en eller annen superdatamaskin som sitter og styrer deg.» Men det har bare med ansvarsfraskrivelse å gjøre. Det er ingen superdatamaskin eller alien som sitter og styrer deg. Det er din egen sjel som skaper settingen du er i, som skaper simulasjonen. Din egen sjel som skaper simulasjonen du tror er virkelighet.

I virkeligheten er du midt inne i sjelen din akkurat nå. Sjelen din har et fokuspunkt midt inne i seg selv, hvor en del av den har som målsetting å erfare i en begrenset tilstand – så denne delen av sjelen din er i drømmeverdenen, den drømmer, og det er det du erfarer som at vi sitter og prater her nå. Det er sjelen din som drømmer, som sover – i hvert fall denne delen av sjelen din.

Da åpner det seg selvfølgelig opp andre muligheter for å forstå hvorfor vi gjør disse tingene. Definitivt ikke fordi vi ikke har fri vilje, for uten fri vilje kan vi ikke lære, og så videre. Som er hele clouet med det som skjer her. Og til det kommer karma inn som en viktig mekanisme å forstå.

Når trykket bygger seg opp

For det er jo slik gjennom livet ditt også, Amina, at man merker det når det karmiske trykket, som jeg kaller det, er der. Det vil si at vi bygger opp karma gjennom å gjøre ting som kanskje ikke er så veldig mye relatert til hjertet, slik at vi skaper det som kalles et karmisk trykk.

Eksempelvis: Vi ignorerer å lære. Så skjer det i første parforhold, du opplever ubehagelige ting, lærer ingenting. Trykket bygger seg opp, det karmiske trykket, og du går inn i neste relasjon, og det er samme driten. Og vi lærer fortsatt ikke. Det karmiske trykket fortsetter å øke, fordi det karmiske trykket egentlig er ment å få deg til – en eller annen gang i dette livet, eller i fremtidige inkarnasjoner – å si at nå er det på tide å lære. Nå er det på tide å våkne opp, som du fortalte om forrige gang, gjennom voldelige relasjoner. Og så kom du til det punktet hvor du sier: Nå er det nok. Da var det karmiske trykket ekstremt.

Amina: Ja, ja, ja, absolutt. Og da er jo spørsmålet: Hva er da skjebnen? Hva er forskjellen på karma og skjebnen i dette? For man sier jo at noe er skjebnebestemt, og så har vi også fri vilje. Så hvordan hører de sammen?

Karmiske og dharmiske vinder

Pål-Esben: Ja, det er et veldig godt spørsmål, for da kommer vi direkte inn på dette med dharmisk og karmisk synkronisitet, hva det er for noe. Men bare for å gjøre ferdig sirkelen rundt karma: Vi forenkler ofte med at vi kaller det karma og dharma. Men karma er karma, og beskriver egentlig både karma og dharma.

Da sier vi altså at karma er disse trykkene, disse vindene som skapes gjennom at vi ignorerer læringen vår, slik at vi blir mer og mer presset etter hvert, det blir mer og mer lidelse, og etter hvert får vi muligheten til å si at nå er det nok – som jeg gjorde med burnoutet mitt. Å si at nå er det nok, og våkne av det, og begynne å lære.

Og så har vi noe som kalles det motsatte, som er de dharmiske vindene og det dharmiske trykket. Det vil si at når du aktivt er i en læreprosess, prøver å forstå læreoppgavene dine, prøver å løse dem opp, prøver å vokse ut fra dem, skapes det noe som kalles dharmiske vinder – som du kan kalle «medvinder». Og karmiske vinder kan man se på som motvinder. Men begge er der for å hjelpe oss til å lære. Og uten dem hadde ikke meningen kunnet eksistere i det hele tatt, for da hadde det ikke vært noen grunn til å gjøre noe som helst.

Så karma er som et frø. Vi trenger å pleie det, gjennom å forstå reglene for kultivering av dette frøet. Og da er det slik at karma både kan skapes og slettes. Det er det vi snakket veldig mye om forrige gang. Vi snakket i detalj om disse tingene – skal vi ikke repetere nå? Men grunnen til at vi gjør en sånn … Unnskyld?

Amina: Nei, jeg kom på det vi snakket om sist i forhold til den åpenbaringen jeg fikk rundt at «oi, jeg trenger ikke å lære på den måten lenger» – og da var det på en måte bare ferdig på dagen. Det er litt som vi snakket om sist, og det er selvfølgelig ikke bare å trykke på en knapp og så blir det borte. Men det er ganske spektakulært og fantastisk og magisk, hele pakken, å se hvordan det bare puff. Og ja, jeg har opplevd det samme senere også, og så bare: Nei, jeg gidder ikke å lære sånn mer. Og da er det klart at jeg har blitt pushet og pushet og pushet til den innsikten, med veiledning, erfaring og så videre.

Pål-Esben: Veldig interessant. Og hvem vet hvor lang tid du egentlig har brukt for å komme til det punktet hvor du var villig til å løse opp i dette læretemaet. Tenk å bare være i dette livet. Det kan jo ha med karma fra – nå snakker vi lineært igjen – tidligere inkarnasjoner, som også er en del av dette trykket, disse vindene, disse syklusene, både dharmiske og karmiske sykluser.

Og så kommer vi etter hvert til det punktet du kom til, og sier: Nå er det nok. Dette vil jeg ikke mer. Og da begynner man å søke etter hjelp og læring. Det kan man gjøre nå, eller det kan man gjøre om tusen inkarnasjoner. Vi trenger alle sammen vår tid i dette. Men karmaen vil etter hvert bli så intensiv at vi til slutt har lite valg om å engasjere oss i det vi trenger å lære, er min erfaring.

Hva er synkronisitet?

Så for å gå litt videre. Et tema som ofte blir diskutert der ute også, har jeg forstått, er temaet synkronisitet.

Amina: Ja, ja.

Pål-Esben: Og det er også en superspennende mekanisme – universell mekanisme, universell lov, kall det hva du vil – som egentlig er med på å styre hele livsopplevelsen vår. For å kunne forstå synkronisitet, og hva dharmisk og karmisk synkronisitet er for noe, kreves det at man har den forståelsen vi snakket om forrige gang, og så langt i dag. For da kan vi gå videre i dette.

Hvordan så du på dette i starten, Amina? Hva er gjengs oppfatning der ute om hva dette er for noe?

Amina: Ja, slik jeg har forstått det, og etter min erfaring og mennesker jeg har pratet med, handler synkronisiteter om at man ser masse sommerfugler, eller at man ser mange like tall – angel numbers, engletall. At «oi, jeg tenkte på mamma, og så ringte mamma, og så så jeg en sommerfugl, og mamma elsket sommerfugler da hun var i live», for eksempel. Nei, nå sa jeg akkurat at mamma ringte. Men altså, sånne typer synkronisiteter.

Men den spesielle gjengangeren er dette med engletall. Og disse – altså når et menneske begynner å åpne seg opp for det spirituelle, det som kalles spirituelle oppvåkninger, at man begynner å se engletall, nummer. Og også mennesker som opplever at ting blir lagt mer til rette, på en måte. Så jeg er også litt nysgjerrig: Ligger det noe i det?

Pål-Esben: Jeg er nysgjerrig selv. Har aldri hørt om engletall. Må du forklare meg hva engletall er for noe?

Amina: Ja, det er liksom 1-1-1, 2-2-2, 3-3-3 – sånne typer synkronisiteter.

Pål-Esben: Ok, så vi snakker om det numerologiske her.

Amina: Yes, yes.

Jung og den yogiske roten

Pål-Esben: Så det er klart, alt det der er også aspekter av synkronisitet, selvfølgelig, som vi skal komme inn på etterpå. Men la oss starte fra grunnen. Den enkleste forklaringen på synkronisitet stammer egentlig tilbake til den yogiske tradisjonen. Men du finner dette igjen i alle store spirituelle tradisjoner rundt om i verden. Den som er mest kjent for å bringe konseptet synkronisitet inn i den vestlige verdenen, er Carl Gustav Jung. Han var jo en av toppstudentene til Freud. Men han var også veldig alternativt orientert, så han var ofte over til India og studerte med guruene sine der. Så veldig mye av det Jung brakte inn her, kommer egentlig fra den yogiske tradisjonen.

Amina: Det er interessant, altså.

Pål-Esben: Synkronisitet er altså et begrep som jeg tror først ble brukt i denne vestlige verdenen vår av Carl Gustav Jung, og det beskriver meningsfulle sammenfall mellom hendelser som ikke har noen kausal årsak-virkning-effekt. «Akausal» er Jungs begrep: altså uten årsak-virkning-sammenheng, men likevel opplevd som å ha en dyp mening.

Det vil si at synkronisitet oppstår når vi har en indre opplevelse – en tanke, drøm, følelse, intuisjon – som sammenfaller med en ytre hendelse som på en eller annen måte gir mening for mennesket, individet, som Carl Gustav Jung pleier å si, uten at det finnes en logisk forklaring på at disse to tingene skjer samtidig. Det er altså to ting som skjer som egentlig ikke har noen årsak-virkning-sammenheng, og likevel er det en dyp forbindelse mellom dem. Det er en sånn snedig ting: Det skjer, og det er meningsfullt, men det har egentlig ingen direkte sammenheng.

Eksempel: Du tenker på en god venninne, eller et familiemedlem, og så plutselig ringer vedkommende. Et eksempel på en sånn type synkronisitet som Jung snakket om. Han så dette ofte i sin praksis, når han jobbet med mennesker, og opplevde veldig ofte at folk snakket om disse tingene – i tillegg til at de selvfølgelig lærte det med guruene sine.

Så Jung mente at slike «tilfeldigheter», eller sammenfall, ikke er tilfeldige, men er et uttrykk for den underliggende ordenen i universet. Og det er ikke noe han fant opp, det er noe han lærte fra guruene sine i India. For de hadde selvfølgelig forstått dette mange tusen år før Freud var påtenkt.

Definisjonen: det organiserende prinsippet

Så jeg har en ganske krass definisjon av hva synkronisitet virkelig er for noe. Og nå må du lytte, for det er en munnfull som har en megastor konsekvens for et menneske på ethvert tidspunkt gjennom livet. Så jeg skal definere det:

Synkronisitet er det grunnleggende, organiserende prinsippet bak vår livsopplevelse, som koordinerer det du tiltrekker deg, slik at du får mulighet til å erfare hva du trenger, med en perfekt timing i relasjon til dine livstemaer og valg.

Og hvis man lar dette synke litt inn, er det en Tors hammer som slås i bakken, som har en megastor innvirkning på hele livet vårt. Det vil si: Synkronisitet er det grunnleggende, organiserende prinsippet, den grunnleggende, organiserende loven, den universelle loven – man kan kalle det forskjellige ting – bak hele vår livsopplevelse. Altså hvordan vi erfarer livet vårt, hvert sekund av livet vårt.

Og synkronisitet koordinerer – altså denne universelle loven om synkronisitet koordinerer – det du tiltrekker deg. Det betyr alt det du tiltrekker deg, slik at du får mulighet til å erfare alt du trenger, med 100 prosent perfekt timing i relasjon til dine livstemaer og valg.

Så hvis man har en idé om at karma er viktig, vil dette kanskje være tusen ganger enda viktigere enn karma å forstå. Dette er noe som i ethvert øyeblikk av livet ditt setter opp mulighetene du har for å kunne lære.

Hvor blir det av den frie viljen?

Det som da er lett å misforstå med det jeg sier nå, er at man tenker: Ja, Pål-Esben, hvis vi skal ta det du sier bokstavelig, hvor er da den frie viljen, siden synkronisitet tiltrekker – koordinerer, vel å merke – alt det du tiltrekker deg, slik at du har mulighet til å lære det du trenger å lære i relasjon til dine livstemaer og valg, med en perfekt timing i ethvert øyeblikk i livet ditt?

Ok. Det er en strøm av muligheter som du flyter gjennom. Der den frie viljen kommer inn, er i hvordan du velger å omgås denne strømmen av muligheter som du blir utsatt for gjennom hele livet ditt. Der kommer din frie vilje inn.

Det vil si at du kan ha en mulighet – for eksempel, som vi alle sammen har, til å bli økonomisk uavhengig. Alle mennesker i denne vestlige verdenen har mulighet til å bli økonomisk uavhengige, og hver av oss får kontinuerlig en flom av muligheter til at det skjer. Hva er det som skjer med de fleste? Fullstendig ignorante. Fullstendig ignorante til det meste. For det kommer en strøm av muligheter for at jeg skal kunne løse mine økonomiske problemer.

Det betyr ikke denne ideen om at hvis jeg bare ber universet, kommer Porschen i morgen. Nok en sånn greie som selvfølgelig er meningsløs. Altså The Secret. Vi må håpe at vi har kommet over det, og at folk etter hvert har forstått at det ikke er slik dette funker. Men at det kommer en strøm av muligheter hele tiden – og vi er ikke våkne nok, og vi er ikke åpne nok til å ta dem.

Et eksempel på disse tingene: I dag er det slik at de fleste sykdommer – ikke alle, spesielt genetisk betingede sykdommer er unntaket, men stort sett de fleste sykdommer som eksisterer i verden i dag – er mulige å løse og bli frisk fra. Utfordringen er ikke at det mangler impulser, altså synkronisiteter, som skjer for hvert menneske, med muligheter for at man kan lese en bok, at man får en impuls fra en podkast, eller hva det er, for å ta skrittet videre på veien til å bli frisk. Nei, det er fordi vi mennesker ignorerer. «Nei, det orker jeg ikke. Nei, det tror jeg ikke på.»

Så denne strømmen av det jeg kaller dharmisk synkronisitet, som vi blir møtt med til enhver tid, bruker vi vår frie vilje til å ignorere. Så alle muligheter, absolutt alle muligheter, er til stede i ethvert øyeblikk for et menneske til å ta steget videre i sin utviklingsprosess. Til enhver tid har vi tilgjengelig absolutt alt vi trenger for å ta steget videre mot å sette oss selv fullstendig fri.

Amina: Til enhver tid?

Pål-Esben: Til enhver tid. Neste steg i vår frigjøringsprosess. Da er det enkelte som misforstår meg: Ja, neste spesielle teknikk, så alt blir bra over natten? Nei. Neste steg i trappen, for å ta neste steg i trappen.

Så denne synkronisiteten er altså det grunnleggende, organiserende prinsippet bak hele vår livsopplevelse. Den koordinerer alt vi blir møtt med av utfordringer, av muligheter, av løsninger, av potensielle læreting, som er matchet med perfekt timing til våre livstemaer og valg, som sjelen har med inn i denne inkarnasjonen.

Når vi forstår dette – og det krever litt engasjement å få grep om det jeg snakker om nå, for det er en gigantisk munnfull, og det har stor betydning – betyr det at jeg, med min frie vilje, har stor bestemmelsesrett over hvilken type synkronisitet som strømmer mot meg.

Er det karmisk synkronisitet, det vil si at jeg blir møtt med utfordringer og utfordringer og utfordringer for at jeg skal vokse og lære det sjelen min ønsker å lære? Eller er det slik at jeg er i en aktiv vekstprosess selv, så det ikke er behov for alle disse utfordringene hele tiden, men jeg har den dharmiske synkronisiteten og mulighetene som blir presentert for meg, så jeg kan vokse på en måte som ikke er relatert til lidelse og problemer og disse tingene?

Og det bestemmer hvert menneske gjennom valgene vi tar i ethvert øyeblikk, som igjen styrer karmaen din, og om det er karmiske eller dharmiske vinder som skapes. Synkronisitet er bare enda et organiserende prinsipp som ligger utenfor selve karmaen, men som er avhengig av din karma.

Korridoren: hva skjebnen egentlig er

Og hvis du ser dette fra et ørneperspektiv: Sjelen vår kommer inn i dette livet. Igjen snakker vi lineært. Det er selvfølgelig ikke lineært, siden alt skjer på samme tid, så det er ingenting som heter reinkarnasjon og sånne ting. Alt skjer på samme tid, men for å forenkle språkbruken snakker vi lineært, at vi inkarnerer etter inkarnasjon og så videre. Mer om dette skal vi drille inn i i senere episoder.

Når sjelen din kommer inn i denne inkarnasjonen, har den med seg sine læretemaer, sine ting den ønsker å vokse og erfare rundt. Og det kan vi se på som en korridor. Den korridoren har mange ulike dører, og de representerer læretemaene dine. Så du vandrer ned denne korridoren og bestemmer med din frie vilje hvilke dører du skal åpne. Noen er stengt og kan først åpnes senere i livet, mens andre er vidåpne, og der kan du gå inn, og der møter du læretemaene dine, der møter du karmaen din, der møter du det dharmiske og karmiske trykket. Og så vandrer sjelen ned denne korridoren, inn i forskjellige rom, og tilbake til korridoren, gjennom hele livet.

Og siden du spurte hva skjebnen er: Dette er hva skjebnen egentlig er for noe.

Amina: Korridoren?

Pål-Esben: Livet er som å vandre ned denne korridoren som sjelen har satt før du kommer inn i denne inkarnasjonen. Det vil si at du, din sjel, det du egentlig er, har satt læretemaene dine: Det er det jeg ønsker å engasjere meg i nå, det er det jeg ønsker å lære, de og de utfordringene har jeg behov for, for i det hele tatt å være i stand til å lære. Det er det jeg kaller våre læretemaer, våre livstemaer. Så korridoren representerer livstemaene, læretemaene våre. Og det er hva vår skjebne er for noe.

Skjebnen er ikke at det er et eller annet som er forutbestemt og går på autopilot, og at vi ikke har noe valg. Vår skjebne, vår sjels skjebne, er relatert til denne korridoren som sjelen har plottet inn på forhånd. Men det er opp til oss og vår frie vilje hvordan vi går inn og erfarer disse forskjellige tingene, og hvordan vi reagerer på og håndterer det vi erfarer – for der ligger selve læringen. Stort sett alt er i korridoren som er satt opp av sjelen før vi inkarnerer.

Det vil si at du ikke bare kan vandre hvor som helst. Du har en spesifikk korridor som sjelen din har satt, som beskriver læretemaene dine, på «godt og vondt», hvis du kan bruke et enkelt språk med polaritet her. Men det er det sjelen har satt, inkludert dødsøyeblikket ditt. Pluss minus tre-fire måneder er det satt av sjelen din på forhånd. Vil man da oppleve alt man har plottet inn? Nei. Hovedtemaene dine har du valg rundt. Hovedtemaene dine er noe du vil bli flyttet inn i gjennom det karmiske trykket og den karmiske vinden.

Min egen korridor: sykdommen som holdt meg på sporet

For eksempel, med meg: En sentral del av min korridor har vært helseproblemene mine. Det ble trigget og utløst gjennom burnoutet mitt. Og jeg har i denne inkarnasjonen et sett av helseproblemer som har motivert meg og inspirert meg til å lære og vokse og forstå, men som jeg etter hvert forstår at jeg ikke kan gi slipp på. For det er en del av denne korridoren. Det er ikke slik at all sykdom kan helbredes; sett fra sjelens synspunkt er det heller ikke meningen.

Jeg trodde i starten at alt handlet om å bli helt frisk. Jeg kunne ikke bli lykkelig uten å ha blitt helt frisk. Og jeg kjempet imot sykdommen min, kjempet imot depresjon, kjempet imot kronisk utmattelse, kjempet imot alle disse diagnosene. Jeg tror jeg har mer enn 100 diagnoser gjennom tiden – hvis jeg ikke begynner å nærme meg 200 diagnoser fra alle legene jeg har vært borti. Jeg har stort sett det meste av diagnosene jeg tror de kan gi, bortsett fra kreft. For de skjønte ikke hva problemet var, siden jeg hadde alle symptomene på disse forskjellige tingene.

Og jeg kjempet, kjempet, kjempet imot sykdommen min. Men tross alt var det den som motiverte meg til å kjøre i gang og si: Pål-Esben, du må gjøre dette på en ordentlig måte. Du kan ikke drive i overflaten og jazze her. Du kan ikke jukke i overflaten, du er nødt til å gå i dybden her og virkelig gjøre det som skal til.

Men jeg forsto etter hvert at dette sykdomsspekteret mitt er en del av min korridor, som sjelen min – jeg – har satt selv for å holde meg på sporet. For jeg så etter hvert at hvis jeg, si for ti år siden, hadde blitt helt frisk og fått tilbake … Altså, i dag uttrykker jeg kanskje ti prosent av energien jeg egentlig har. Hvis jeg for ti år siden hadde fått tilbake 100 prosent av energien min, tror du virkelig at jeg hadde sittet her i dag? Jeg tenker: Monkeyen, primaten, hadde tatt fullstendig av. Hadde kanskje ikke hatt noen grunn til å lære, hadde ikke hatt noen grunn til å engasjere meg i en dypere forståelse av virkeligheten vår. Da er det bare god monkey og å starte ti ulike firmaer.

Så etter hvert forsto jeg denne korridoren min – at det er muligheter og begrensninger med den, men korridoren er satt av sjelen, og min oppgave er hvordan jeg interagerer med mulighetene, utfordringene og så videre som er satt i denne korridoren. Og det var min virkelige skjebne. Ikke at det går på autopilot, men at det er noe sjelen har satt i hovedtrekk – ikke alle detaljer, selvfølgelig. Men for eksempel mine genetiske problemer og alle disse tingene er noe som er satt på forhånd, som gjorde at jeg fant perfekte foreldre som hadde denne genetiske sammensetningen, slik at mine genetiske problemer og sykdommer kunne oppstå av disse tingene. Altså perfekt. Totalt briljant.

Men min oppgave, og din oppgave, er å vandre ned denne korridoren, og å bli bevisst på hvordan vi omgås det som skjer. Der ligger læringen vår: hvordan vi bruker fri vilje. Og det er forskjell på at ting går på autopilot og at korridoren er satt. Det vil si at de mest voldsomme tingene du har erfart – alt er ikke satt, men hovedtemaet rundt det er satt. Av deg selv.

Og det høres kanskje litt horribelt ut. Hvordan kan jeg utsette meg for disse tingene? Hvordan kan jeg utsette meg for å bli preget så dypt inn i denne religionen og denne frykten? Hvordan kan jeg utsette meg for situasjoner hvor jeg opplevde disse tingene? Men når du ser litt senere i livet ditt, vil jeg si at uten det hadde du aldri sittet her med den innsikten du har i dag, og vært den du er i dag.

Amina: Ja, absolutt. Og det er jo det jeg prøver å ha i bakhodet med barna mine også, som opplever sine ting: Jeg er den beste mammaen jeg kan være på nåværende tidspunkt og på daværende tidspunkt, men jeg ser at det er noen ting de må gjennom, som jeg ikke kan redde dem fra – og kanskje ikke skal redde dem fra heller. For hvis man ser på min egen historie, er det en del dypere læretemaer som ligger her, som de definitivt skal lære og vokse fra senere, med sin frie vilje og sine innsikter og så videre.

Og det du sier nå i forhold til sykdom og begrensninger, er også noe jeg ble veldig inspirert av da du delte det første gangen. For jeg har også hatt utfordringer med kronisk sykdom, utmattelse, smerter og sånne ting, hvor jeg ser at jeg kan leve veldig bra så lenge jeg ikke går utover mine begrensninger. Og med en gang jeg går utover mine begrensninger, blusser det opp.

Og litt som du også har vært inne på: Man tenker veldig fort at sykdom og begrensninger må være karmisk, men det kan også være dharmisk. Og det kan være litt vanskelig å forstå. Vil du si noe om det? Eller du sa kanskje litt om det nå, men ja.

Fra fiende til venn: da synkronisiteten snudde

Pål-Esben: Ja, og dette er selvfølgelig vanskelig når man sliter. Det var vanskelig for meg, det var vanskelig for deg. For man ville ikke være syk. Vi er opplært i samfunnet vårt til å si at sykdom er ille greier som vi ikke skal ha. Og det er klart at man ikke sier «jeg vil ha mer sykdom» – det er jo ikke det jeg mener her.

Men det er en måte å se dette på. Vi snakker om perspektiver å observere livet fra, og å leve livet ut fra. Vi kan leve livet ut fra at situasjonen vår er så horribel: Jeg har ikke nok penger, og jeg plages med å være nedstemt, og jeg plages med dette og plages med det. Vi kan se det som horribelt, vi kan se det som noe vi ikke vil ha, og vi kan kjempe imot det – vi kan kjempe imot det og si at det er forferdelig, det er forferdelig, det er forferdelig, som da vil gjøre alt mer forferdelig.

Eller vi kan si: Ok, hvis vi velger å se det fra det perspektivet vi nå prøver å belyse i dag, kan man si at dette er en del av min sjels korridor som jeg vandrer ned, hvor jeg blir møtt med både ressurser og utfordringer. Hvordan skal jeg forholde meg til disse tingene? Hvordan kan jeg prøve å finne en løsning? Hvordan kan jeg prøve å vokse med dem? Hvordan kan jeg prøve å spille på lag med disse tingene, i stedet for at de er fienden min?

Og den dagen jeg gikk fra å se sykdomsbildet mitt som en fiende, til å se det som en venn – i relasjon til at det hjelper meg til å holde meg på sporet, det hjelper meg til å inspirere meg til å finne løsninger på mine ting, det hjelper meg til å inspirere meg til å dele de løsningene med andre – da ble plutselig sykdomsbildet mitt ikke lenger en fiende, men en venn som hjelper meg å holde meg på sporet. Og det som skjedde da jeg tok det valget, var at nye dharmiske synkronisiteter oppsto foran meg, med at sentrale løsninger på grunnleggende deler av mine komplekse helseproblemer dukket opp som en full føniks foran meg.

Jeg hadde et interessant bilde på det: Jeg kjempet imot korridoren min – vil ikke ha det sånn, skal ikke være sånn. Og det som skjedde da, var en rekke av det jeg kan kalle karmisk synkronisitet: at alt var horribelt, livet er tungt å leve, hvorfor meg, hvorfor meg, jeg vil jo noe annet, sjelen min lengter etter noe annet, hvorfor begrenser jeg meg selv, jeg kan bare gjøre litt av det som er mulig, hvorfor er det sånn, hvorfor fortjener jeg dette – og alle disse tingene.

Hvis vi går tilbake til definisjonen min: Synkronisitet er det grunnleggende, organiserende prinsippet bak vår livsopplevelse, som koordinerer alt det du tiltrekker deg, slik at du får mulighet til å erfare alt det du trenger, med en perfekt timing i relasjon til dine livstemaer og valg.

Og det som skjedde da jeg begynte å snu på disse tingene, og si at sykdommen min ikke er min fiende lenger, men en av mine læremestere: Kaboom! Da begynte det vi kan kalle dharmisk synkronisitet – altså ting som oppsto foran meg, av muligheter. Så fikk jeg plutselig ideer og innfall om at kanskje jeg skulle prøve det. Plutselig hørte jeg i eteren om den siste forskningen på et immunforsvar som går av hengslene, og kanskje du skal prøve det.

Så kommer ideene, inspirasjonen – i stedet for at jeg er opptatt av nei, nei, nei, nei, som blokkerer stort sett enhver inspirasjonsenergi. Til å si: Ok, la meg se på dette. Jeg kan ikke gjøre noe med det akkurat nå, la meg akseptere det slik det er, la meg slutte fred med det, la meg bruke det som en veileder og læremester i utviklingsprosessen min. Og da snudde alt seg. Så jeg har også lært på den harde måten her.

En viktig avgrensning: hva som IKKE er satt opp

Og det er klart at vi kan ta dette til det mest dramatiske. Men det jeg håper, er at du, kjære lytter, ikke misforstår det vi snakker om nå, for det er lett å misforstå dette også, og si: Aha, betyr det at da jeg overlevde et seksuelt overgrep i barndommen min, var det satt opp på forhånd? Hadde sjelen min bestemt at det skulle skje? Nei, det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om at læretemaene, læringene, temaene sjelen ønsker å lære, er satt opp på forhånd – men ikke eksakt hva som skjer.

Enkelte ting er satt opp eksakt slik det skjer. Eksempel med meg: sykdomsspillet mitt, burnoutet mitt, møtet med kona mi, møtet med min første lærer, og så videre. Det er satt opp på forhånd, slik at jeg får muligheten. Men alt jeg har erfart i dette livet – at jeg i tiden mellom seks og ti år opplevde å bli utsatt for seksuelt overgrep og så videre – det er selvfølgelig ingenting som ble satt opp. Det er bare et læretema som er relatert til settingen, som kan læres på så mange forskjellige måter. Men av og til skjer det tilfeldigheter ved at det er andres karmiske vinder vi møter, og så klekker dette seg ordentlig til.

Så vær så snill å ikke bli overfokusert på at absolutt alt som har skjedd gjennom livet mitt, er satt opp av sjelen min. Nei, slik er det ikke. Hovedstrømmen, korridoren, er satt opp, men ikke alle enkelthendelser.

Det som da er interessant, er: Hva gjør man med det man har erfart? Jeg kunne ha erfart det jeg opplevde da jeg var mellom seks og ti år, på en annen måte, og det jeg har lært av etterdønningene kunne ha vært det samme. Men i mitt tilfelle skjedde det som skjedde, og det har jeg måttet lære av. Når det først skjer, kan vi ikke gjøre noe med det som har skjedd. Men selve læringen og veksten gjennom korridoren kommer gjennom å forstå det, og forstå at det ikke var min skyld at det skjedde.

Det er en av de største tingene med et alvorlig traume: at det ikke er min skyld at det skjedde. Jeg var på feil sted til feil tid, men det skjedde. Det var uakseptabelt at det skjedde, fullstendig horribelt at et barn blir utsatt for sånne ting. Men min oppgave som voksen er å se tilbake dit og si: Jeg kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, men jeg kan se hva jeg kan gjøre for å løse det ut. Hva kan jeg gjøre for å slette den emosjonelle, mentale, energetiske forbindelsen med fortiden, så den ikke lenger styrer nåtiden min? Det er en del av korridoren.

Amina: Det er jo en munnfull. For på den ene siden hører man at ok, ting er satt opp på forhånd for at man skal lære, men akkurat det og det er ikke nødvendigvis satt opp på den og den måten. Jeg husker selv at jeg måtte tenke gjennom det mange ganger, og gjør fortsatt det, hvor jeg begynner å forstå mer og mer for hver uke som går: at det ikke nødvendigvis er den og den hendelsen som må se sånn ut, men læretemaet ditt er dette, og hvordan det utspiller seg – ja, vi får se hva som skjer. Men det er en munnfull for intellektet å forstå dette, virkelig.

Temaet valg – det mest komplekse av alt

Pål-Esben: Som med deg: Det krever at man setter seg ned og virkelig tenker gjennom dette, og passer på at intellektet ikke trekker forhastede konklusjoner. Det er ofte utfordringen. Og til det hjelper samtaler med en guide, en lærer eller en veileder som virkelig forstår disse tingene – slik jeg gjorde med deg, hvor jeg hjelper deg gjennom denne forståelsen og til selv å kunne identifisere disse tingene i livet ditt. Og etter hvert fikk du mer og mer forståelse av at aha, dette er altså en mekanisme, et organiserende prinsipp på lik linje med tyngdekraften.

Og når jeg forstår dette prinsippet, og når jeg lar det synke inn og kultiverer min innsikt i det, har jeg plutselig mer og mer tilgjengelig forståelse av spillereglene. Og da kan jeg være mer og mer spillmaker i mitt eget liv, i relasjon til å kunne omgås spillereglene, gjennom at jeg forstår dem.

Og da kommer vi tilbake til det verste av alt: temaet valg. Det må være det mest komplekse temaet jeg noen gang diskuterer med noen – temaet valg. At vi mennesker har fri vilje til å velge, til enhver tid, i enhver setting, hva vi tenker, føler og handler rundt noe som skjer med oss, eksternt og internt. Det høres så enkelt ut. Men så komplekst for de fleste mennesker.

Vi snakket før om Viktor Frankl, som var en av mine første helter. For i gamle dager var jeg en av dem som sutret og klaget på andre: at årsaken til at jeg hadde det så vanskelig, var moren min; at jeg havnet i burnout og alt dette ramlet. Sånn kjøkkenpsykologi, som jeg var oppflasket med. Nei – moren min var ikke årsaken til at jeg havnet i burnout. Det var mine valg som gjorde det.

Da kom jeg bort i doktor Viktor Frankl, som satt i konsentrasjonsleir, og som sa – psykolog – at de kunne ta fra ham alt. De kunne torturere ham, de kunne drepe vennene hans, familien hans, men de kunne aldri ta fra ham makten over hva han tenkte, følte og handlet ut fra det som skjedde med ham. Det vil si at de aldri kunne ta fra ham hans frie vilje til å forholde seg til hva han tenkte, følte og handlet ut fra det som skjer.

Hatet mot moren – og vendepunktet

På den tiden var jeg kanskje to på Viktor Frankl-skalaen, i relasjon til enkelte temaer i livet mitt. Musklene mine var veldig … Sjefen min var årsaken til burnoutet mitt, moren min var årsaken til burnoutet mitt. Og så hadde jeg en veileder som fyrte opp under denne meningsløse kjøkkenpsykologien, og sa: Ja, moren din gjorde sånn og sånn, det var årsaken til at du ble sånn og sånn, det var årsaken til at du gikk i burnout og ble syk. Det gjorde at jeg begynte å hate moren min. En fordømt idiot av en fyr, som gjennom disse tingene gjorde at jeg gikk inn i to eller tre år hvor jeg hatet moren min, ikke ville snakke med henne, fordi det var hun som var skyld i all min lidelse.

Og etter hvert våknet jeg opp og sa: Hallo? Moren min prøvde jo hele tiden, ut fra sin kunnskap og erfaring, å gjøre det beste hun kunne gjøre. Var alt hun gjorde bra? Selvfølgelig ikke. Men du må også se – som jeg lærte å forstå henne – at hun vokste opp under andre verdenskrig, hvor tyskerne kom og tok bondegården til henne og bestemoren min, og hvor de levde i flere år uten mat, og alle disse tingene. Så rart at hun prøvde å presse sønnen sin til å få en god utdannelse og tjene nok penger, og at lykke ikke var så viktig, men det å være funksjonell var viktig. Og da snudde disse tingene.

Og når vi snakker om karma og synkronisitet, og dharmisk og karmisk synkronisitet, som egentlig organiserer hvordan vi erfarer livet vårt, er min oppfordring å ikke trekke forhastede konklusjoner ved at man tror man forstår det, men å tenke gjennom det, kanskje snakke og diskutere litt om det. Og så kommer vi hele tiden tilbake til at dine valg er det som styrer hvilken strøm av muligheter som åpenbarer seg hvert sekund, hver time, hver dag du erfarer. Og det er det mange selvfølgelig ikke vil høre: at de selv har massivt valg over hvordan erfaringen er med å gå gjennom sin livskorridor, gjennom sin livsskjebne.

Amina: Ja, og ikke minst de valgene man ikke tar. Det er akkurat det samme. Det man unngår, er også et valg.

Pål-Esben: Ja, ja. Man kan for eksempel leve i et parforhold som er veldig destruktivt, og så unngår man å ta opp tematikken, og lider bare med det destruktive. Og da skapes det bare mer og mer av det vi kan kalle karmisk synkronisitet. Og det karmiske trykket blir større og større. Men med din frie vilje og et valg kan du sette ned foten og si: Hit, men ikke lenger. Enten løsriver du deg fra relasjonen, eller så sørger du for at dere får hjelp ved å gå i for eksempel parterapi, eller hva man nå gjør.

Det som skjer da, er at det er en annen form for strøm av muligheter som møter deg. Og det er det som er relatert til dharmisk synkronisitet, som har en helt annen form for vind. Det er mer som en varm føhnvind – og det som kommer fra den karmiske synkronisiteten, kan du oppleve som en iskald nordavind, med litt småhagl inni, av og til.

Valg krever fundamentene

Og der kommer dette temaet med valg tilbake. Det er det som for oss mennesker styrer hvilken type synkronisitet, hvilken type muligheter vi tiltrekker oss, i en perfekt timing i relasjon til våre livstemaer, vår korridor, og de valgene vi tar til enhver tid.

Så du har blitt oppflasket av meg med hvor viktig dette er, med de syv gullnøklene: med bevissthet, selvansvar, fri vilje. Hvor viktig det er med De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, med takknemlighet og tilgivelse og selvregulasjon. Og alt det der er det fundamentale vi trenger å lære å forstå for i det hele tatt å bli i stand til å begynne å ta gode valg i livet vårt. Ellers går stort sett alt på autopilot for et menneske.

Stort sett alle valg hos mennesker som ikke trener i disse tingene, og som ikke trener i personlighetsutvikling, bevissthet, selvansvar, hvordan man bruker fri vilje og selvregulering – der går man mer eller mindre på autopilot. Da er det veldig mye av disse karmiske vindene og karmisk synkronisitet som skjer i livet. Det gjør at mange jeg møter, som kommer når de er over 40, kanskje mot 50, sier til meg: Jeg har så veldig mye bra i livet mitt, men jeg føler denne ekstreme tomheten.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det er et annet eksempel på dette. Men når vi tar det valget og sier: Jeg føler denne tomheten i meg, jeg føler denne mangelen på mening, jeg føler at det må være noe mer i livet som jeg ikke har forstått ennå, jeg har en lengsel i meg, som så mange har – den dagen man tar et valg om å begynne å utforske det, begynner dette å snu seg. Og det er først da man kan starte det vi kaller sjelens episke reise: reisen hjem til sin komplette eksistens.

Som du holder på med nå, som 30-åring. Altså, din episke reise startet lang tid før et normalt menneskes episke reise. Skal ikke snakke om alt dette, for det er litt sensitivt.

Amina: Hva er grunnen til det, da?

Pål-Esben: Grunnen er at det har med prosessen å gjøre, og det har med korridoren til sjelen din å gjøre. Det har med erfaringene sjelen din har med seg inn, fra «tidligere inkarnasjoner», og hvor du har ting du ønsker å engasjere deg i. Du har allerede gått gjennom mye av de læretemaene som de fleste mennesker styrer med i dagliglivet sitt. Og du har kommet til et punkt der det er noe helt annet som står og venter på deg i denne inkarnasjonen, enn å håndtere det som er standard, med sine vanlige greier. Du er kommet hit for noe helt annet. Og der var det viktig at dette skjedde mye tidligere i livet, på grunn av det som står foran deg på tidslinjen.

Så det har med sjelen din å gjøre, hva sjelen din har behov for, og hva den nå trenger å lære om, som gjør at du startet i begynnelsen av 30-årene med den episke reisen. Normalt sett starter det når folk er mellom 50 og 60 år. Du og jeg startet veldig tidlig i dette, men det har med at vår sjels misjon er veldig lik, og da kan man ikke gjøre disse tingene sent.

Hvis jeg skulle ha startet nå, for eksempel, men der jeg var for 20 år siden, ville jeg vært for sent ute til å gjøre det sjelen min ønsker å håndtere i denne inkarnasjonen, og som først begynner nå. Min virkelige livsprosess, som sjelen er her for å erfare, starter for meg nå, i den tiden vi lever i akkurat nå. Nå er jeg, hva skal jeg si, moden.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Nå er jobben min ikke å håndtere barnehageting, men å hjelpe folk til å finne veien hjem til full frigjøring. Det er det som står foran meg nå de neste årene for fullt, og som du står midt inni. Du har dine ting, og hver enkelt har sine ting. Ingenting er viktigere enn noe annet – det er bare at sjelen vår er litt forskjellig med hensyn til hva vi har behov for akkurat nå.

Nå må jeg akseptere det og si at ok, ikke alle sammen kan bli baker, og heller ikke alle sammen kan bli flypilot. For meg har det egnet seg veldig dårlig å bli både baker og flypilot og hva det enn er. Og så funket det dårlig å være ingeniør. Jeg kan ikke engang skjønne hvorfor jeg ble sivilingeniør. Det er det mest meningsløse jeg noen gang har gjort, å bruke alle disse årene på å bli sivilingeniør. Men det er en annen sak. For andre er det viktig å være det. For meg var det bare en greie der, tror jeg, hvor moren min måtte overbevise meg: Pål-Esben, du må sørge for å få en god utdanning. Og så var kanskje det bra, men jeg brukte utdanningen min bare i tre år, og så var det over. Så vi har alle sammen vår unike reise.

Amina: Ja, alle er like verdige.

Livets elv: å flyte eller padle mot strømmen

Pål-Esben: Korrekt. Og vi trenger bare å finne ut hva det er du, altså din sjel, er på jakt etter. Desto mer bevisste vi er rundt disse tingene, desto mer kan vi bli spillmakere i vårt eget liv, i vår egen korridor. Desto mer ubevisst man er på dette, desto mer går ting på autopilot, og desto mer må man bli styrt av de karmiske og dharmiske vindene og syklusene, for i det hele tatt å bli skjøvet inn i det man er kommet hit for å lære.

Men jeg foretrekker å ta tømmene til hesten selv, og styre dette villdyret, som livet av og til kan oppleves som – i stedet for at jeg lar hesten bare løpe fritt slik den vil.

Det er det vi gjør i den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen som du er i: Vi lærer å forstå disse grunnleggende mekanismene, vi lærer å omgås dem, og vi lærer å bruke dem for å designe hvordan vi flyter gjennom korridoren vår. Som vi også kan kalle livets elv.

Altfor mange prøver å padle oppover i livets elv, og si at nei, jeg vil ha det slik – for intellektet og egoet sier: Jeg vil ha det, jeg vil ha karriere, jeg vil ha mer penger, jeg vil ha tre hytter, bare fordi de tror at det er det det handler om. Men når man kommer dit du har kommet, forstår man at denne korridoren, denne elven, handler om å gå inn i båten og la seg drive med elven – som da er et eksempel på synkronisitet.

Og hvis man er villig til å ta dette selvansvaret vi snakker om, og lære å forstå disse mekanismene, og håndtere dem og omgås dem, vil man oppleve en elv som ikke er full av stryk og steiner, men som er en behagelig elv, som av og til går litt raskere, men så kommer man inn i rolige områder hvor man har en nydelig natur rundt seg, hvor man ser soloppganger og solnedganger. Det vil oppleves mye slik.

Men vi mennesker er mennesker, og mange sier at nei, det blir ikke slik, så jeg klatrer på land. På land er det ikke så veldig mye, for da sier vi: Nei, jeg vil ikke flyte med denne elven, jeg vil ikke være i denne korridoren, jeg vil ikke ha dette problemet, jeg vil ikke at det skal være slik som nå. Nei, nei, nei – fiende, fiende, fiende. Og det vil være som å klatre opp på land og tro at man sitter der og bare observerer denne elven. Men det er ikke derfor sjelen er her. Den er her for å flyte med elven, gå langs denne korridoren og lære og erfare på en måte som gjør at læretemaene og innsikten sjelen er på jakt etter, kommer i boks.

Det kan vi gjøre med lidelse, tomhet, frustrasjon, hat, nag, kontroll – eller vi kan gjøre det med fredfullhet, empati, frydefullhet og mening. Jeg foretrekker personlig den siste veien.

Amina: Ja, jeg også. Det er min erfaring: Jo mer motstand jeg har hatt mot den elven, jo mer lidelse er det – uavhengig av hva som er i elven, på godt og vondt. Lidelsen med den motstanden er enda verre.

Enden på visen: full frigjøring

Pål-Esben: Ja. For enden på denne visen, som vi holder på med – altså den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen som du står midt inni – det er enden på det. Den dagen man kommer frem til «målet», selv om det aldri er et mål, men man kommer til det punktet hvor man erfarer full frigjøring. Man erfarer sin fulle Sahara, alt det man er, i tidløs og romløs eksistens.

Den dagen man erfarer det, opphører all lidelse, all frykt, all misunnelse, all usikkerhet, all angst – det opphører som dugg for solen. Det vil si at selv om vi lever i en veldig utfordrende verden, hvor du har mye stress med dem som leder de store landene og disse tingene, lever man i denne verdenen i harmoni med det som er, i harmoni med naturen, uten at man går og frykter hver dag for at nå skal det bli atomkrig, eller nå går økonomien ned, og hva det enn er. Det eksisterer ikke lenger.

Det er da man kommer til det som er full frigjøring. Og den dagen man kommer dit, er det heller ingen grunn til at sjelen din fortsetter å inkarnere i tvangstrøyen sin, for da har du forstått poenget. Da har du gått gjennom universitetet, og da har du gått gjennom sjelen din sin doktorgradsavhandling, og da er det på tide å begynne å gjøre andre ting. For det kan jeg fortelle: Det er mye mer spennende ting å gjøre i dette universet enn å inkarnere i denne biosfæren. Det er greia.

Og når jeg snakker om disse tingene til dem som ikke kjenner meg, hører jeg dem tenke: Ja, ja, kanskje du, Pål-Esben, men ikke meg. Nei, dette tror ikke jeg på. Kan det der være slik? Jeg forstår skepsisen, men det er slik det er. Det er slik jeg erfarer livet mitt og virkeligheten, og det er slik du mer og mer begynner å erfare det, og mer og mer av dine medstudenter begynner å erfare det: at man er i harmoni og fred med tilværelsen, i stedet for i en konstant tilstand av frykt og pine. Og det er veldig annerledes, er det ikke, Amina?

Amina: Jo, veldig, veldig annerledes. Jeg trodde at det aldri … Jeg trodde på et tidspunkt at det var mulig å oppleve et bedre liv, men aldri det jeg opplever i dag, i forhold til den indre freden, den indre harmonien, denne trygge plassen i meg selv, uansett hva som skjer – selv om jeg kan ha ulike følelser og erfaringer, og selvfølgelig ha en dårlig dag og sykdom og hele pakken. Det er noe jeg unner alle. Og det å faktisk kunne si at det er mulig: å ha levd 30 år i bare kaos og som offer for hva det enn er, til virkelig å ta makten tilbake over mitt eget liv. Ikke bare det å ta makten tilbake, men mer og mer erfaringer rundt den jeg egentlig er, min sanne natur, som vi skal gå mye dypere inn i i senere episoder. Men det er virkelig noe jeg unner alle å få lov til å erfare og finne veien tilbake til.

Sandkornet og Saharaen

Pål-Esben: Ja, det er hinsides. Ikke sant: Alle vi som vokser opp i denne verdenen, tror vi er sandkornet. Det er metaforen vi bruker. Men i virkeligheten er hver og en av oss, av natur, en gigantisk Sahara. Dette ene sandkornet – at vi er i tvangstrøyen og begrenset av tid og rom, og at vi egentlig er avskåret fra Saharaen vår – er av design fra sjelen din, slik at det er mulig å erfare i denne settingen det som ikke er mulig å erfare i tilstanden av enhet og frihet.

Og den dagen et menneske begynner å plassere begge fotsålene sine i den varme sanden i Saharaen, begynner ting å skje, enten man vil eller ikke. Og den dagen man dukker inn og blir fullstendig omfavnet av denne sanden, at man tar et fullt sandbad, skjer det noe annet med et menneskes liv. Det er da disse gigantiske endringene skjer, med at frykt opphører umiddelbart. Angst opphører umiddelbart. Behovet for å kontrollere andre opphører umiddelbart. Behovet for å bli likt opphører umiddelbart. Og så videre og videre.

Fordi man da har fått erfaring med hva man egentlig er, og forstår dypt i seg at når vi er i vår materielle eksistens, er det bare det lille sandkornet som er en bitteliten del av meg. Så hvorfor skal jeg hisse meg opp over det, hvorfor skal jeg hisse meg opp over hva som skjer med dette sandkornet mitt? Hvorfor skal jeg være så stresset rundt det? Det er det som opphører, og som gjør dette så spektakulært.

Amina: Ja. Og jeg har jo fått spørsmål fra noen jeg har delt noen erfaringer med: Ja, men blir det ikke litt som å rømme fra å være menneske? Og så sier jeg: Nei, vet du hva, det blir enda gøyere å være menneske. For jeg opplever at – å, herregud, så heldig jeg er! Jeg kan spise jordbær, jeg kan drikke melk, det er kanskje ikke det beste å drikke, men jeg kan gå på gresset, jeg kan synge, jeg kan bevege hånden min. Man blir som et frydefullt barn som nesten kan skremme hvermann, men det blir så mye mer frydefullt å være dette mennesket, fullt og helt, ja.

Pål-Esben: Det er det det er. Det er det det blir. Fordi man ser sandkornet for hva det er. Man skjønner at det er et sandkorn, men man skjønner at sandkornet også er viktig – for ellers hadde ikke du, din sjel, satt deg i denne tvangstrøyen for å erfare et separert sandkorn, som ikke har direkte kontakt med Saharaen. Altså, du begrenses i tid og rom. Så for sjelen er dette selvfølgelig viktig å gå gjennom, denne erfaringsprosessen. Så det er ikke at det er uviktig, men det er forskjell på å være fanget av karmaen sin og det å leke med karmaen sin.

Amina: Yes, yes.

Å være spillmaker i sitt eget liv

Pål-Esben: Og det er det jeg gjør. Når jeg ønsker, trekker jeg meg bare ut fra karmaen og går inn i en tilstand som er min sanne natur, og observerer karmaen min fra avstand. Og galskapen. Men av og til finner jeg det gøy å dukke fullt inn i karmaen min. Men da forstår jeg hva dette er for noe. Jeg forstår at dette er noe man ikke trenger å ta for alvorlig.

Man er da herre over sitt eget spill, over karmaen, sandkornet vårt og vår materielle eksistens. Og der man selv er spillmaker, forstår man spillereglene, man har lært å håndtere spillereglene – så man er ikke som når man spiller et dataspill og plutselig, bang, så er du død, og så starter du et nytt liv, og bang, så er du død igjen. Nei, man vet eksakt hvordan man plasserer seg, hvordan man går, hvordan man går videre til neste nivå og disse tingene. Man har den makten.

Betyr det at alt er dans på roser? Nei. Dritt skjer for oss alle. Men du lider ikke lenger med at dritt skjer. Jeg tror en tidligere podkastepisode tok utgangspunkt i badet vårt, som vi pusset opp for noen år siden, og hvor vi fikk påvist vannlekkasje, og som kostet meg et par hundre tusen kroner. Da er det lett å gå ned for telling. Men det er rart hvordan man ler av galskapen og sier: Ok, vi kan ikke gjøre noe med dette, vi fikk et nytt bad og varme i gulvet og hele greia. Det blir ingenting man lider med lenger.

Det er selvfølgelig slik at når man går gjennom ekstreme ting … Kroppen vår er en av de mest komplekse kunstige intelligensene i dette universet vi lever i. Vi skal også snakke om det en gang senere, når vi skal snakke om hva AI er for noe. Og nå er det blitt så populært at det til og med er ånder du kan snakke med gjennom AI. Jeg tror man er helt psykotisk i denne verdenen vi lever i, men jeg skal ikke gå inn på det. Jeg trodde det var nok med The Secret at folk ble lurt av det. Nå er det noe nytt, og folk går på limpinnen hver fordømte gang. Nå er det ånder som snakker via AI-appen. En gang må jo folk våkne opp, tenker jeg.

Men kroppen vår er en av de mest avanserte kunstige intelligensene, og et perfekt grensesnitt for sjelen vår til å interagere med denne metafysiske, materielle verdenen vi lever i. Og disse tingene er også veldig spennende å se nærmere på.

Alltid et valg

Men jeg tror det viktigste av alt er at når vi tenker på hvor vi står i livet vårt i dag, har vi alle sammen bestandig et valg. Vil vi fortsette det vi allerede holder på med? Da er det jo slik at de siste ti årene vil gjenta seg de neste ti årene. Tenk å være synsk nok til å se det. Eller så kommer man til det punktet hvor du sier at nå er det nok. Nå er det nok. Nå er jeg kanskje villig til å gjøre ting fullhjertet, alt det som skal til. Før har jeg vært halvhjertet. Jeg har gått på et englekurs her og et kanaliseringskurs der og litt om astrologi der, som også er ok. Men så kommer man en dag til det punktet hvor man sier at nok er nok.

Og den dagen man kommer dit, trenger man å lære om disse tingene vi snakker om nå, for etter hvert å bli sin egen spillmaker. Og da starter vi med det vi snakket om i de tidligere episodene, og hvordan du har bygget opp din utviklingsprosess til der du står i dag. Og det er ingen heksekunst. Det er ingen heksekunst. Det er bare at det er visse ting som må gjøres. Hvis man ikke vil gjøre det, er det også ok, men da vil man ikke få denne typen erfaringer som du har.

Det tok meg noen år også, i lidelse og frustrasjon og oppgitthet og alle andre problemer og alle disse tingene. Men den dagen jeg kom til det punktet og sa: Faen heller, nå må det være nok. Nå er det på tide å våkne opp og si at nå trenger du å ta skjeen i den andre hånden. Og da startet den virkelige prosessen. Da først var jeg klar for å møte min professor.

Frem til da var jeg på førskolen med barnehagelærere, da jeg lærte reiki første gang, som jeg har fortalt om tidligere. Og det er ingenting galt med reiki, men det er ikke veien til det vi snakker om nå. Til det trenger man etter hvert å stable seg opp på universitetet. Det er selvfølgelig helt annerledes å møte professoren enn en førskolelærer, for du blir behandlet veldig annerledes. Det må man være klar for. Som du var. Du var klar for det. Jeg er ikke den enkleste å ha med å gjøre, for jeg er veldig direkte. Men vi er veldig respektfulle, og du har aldri blitt tvunget til å gjøre noe som helst. Det har bestandig vært din frie vilje. Du har fått bestemme selv hele tiden.

Amina: Yes, yes. Og jeg må jo si at selv om du er meget direkte, er du jo meget respektfull også. Og du oppmuntrer jo alltid til at jeg skal finne svaret i meg selv. Ikke at du sier at nå går du til høyre og nå går du til venstre, men du presenterer noe, og så kan jeg tygge litt på det og tenke: Ja, det kan kanskje være litt slik. Å jo, det var en fin impuls. Ja, så det må jeg jo si.

Men ja, noen ganger kommer Tors hammer, altså. Jeg har felt noen tårer. Å, du store. Det har vært noen overføringer og projiseringer, men jeg er blitt vant til at det ikke handler om personen jeg reagerer på. Altså, det er ikke deg, det er meg. Og det tror jeg kanskje er en av mine bedre egenskaper: at jeg ikke peker på at Pål-Esben gjorde og sa det, men at jeg kan kjenne projiseringene, jeg kan kjenne overføringene. Så det er jeg veldig glad for at jeg har i meg. Men også kanskje senere, når vi har dykket inn i sannheten om meg og mine valg. Og vi har jo gjort mye spennende i denne utdannelsen.

En prosess som ikke passer for alle

Pål-Esben: Det er faktisk slik at en prosess som den du har vært gjennom, ikke passer for alle. Man kommer til et visst punkt i livet hvor man sier: Svarte heller, nå er det nok. Og hvor man virkelig er villig til å åpne seg opp også for sine egne skyggesider, og stå imot motstanden vi vil møte og alle disse tingene. For det er jo et fordømt sirkus med intellekt og ego når man skal gjøre disse endringene, for de hater jo alle former for endringer som må gjøres.

Og en ting som er sikkert, er at du må ha gått gjennom en massiv mengde endringsprosesser. Det er nå to og et halvt år. Nei, ikke to og et halvt år ennå – nesten to og et halvt år. Vi kommer mot slutten av denne delen av podkasten nå, og da har vi kommet til tre år. Som egentlig er den tiden denne prosessen tar for å kunne bade i sin Sahara, per i dag, i hvert fall i Yggdrasil sjamanskole – som er dramatisk raskere enn i hvert fall den yogiske tradisjonen.

Men det er en spennende, spennende, spennende prosess, dette livet kan være, hvis man velger det selv. Det kan også være den sanne lidelsen, om man lar de karmiske og dharmiske vindene få lov til å styre, om man lar de karmiske og dharmiske synkronisitetene få lov til å oppstå bare på autopilot. Så jeg liker å inspirere til å ta tømmene til hesten i hendene, å ha et fast grep om hesten i relasjon til hvilken retning man ønsker å gå. Det blir en fryd av en ridetur.

Ja, jeg er så imponert over deg, og jeg er så imponert over at du har klart å stå imot motstanden, stå imot frykten. Du har aldri gitt opp, selv om det har vært vanskelig. For det krever litt. Derfor sier jeg at det vi holder på med nå, med denne ursjamanistiske utviklingsprosessen, denne dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen – da er man på universitetet. Og for å starte på universitetet må man være klar for å starte på universitetet. Og hvem er det som vet om man er klar for å starte på universitetet? Jo, det er hver enkelt.

Men så lenge man har behov for enkle metoder og teknikker som skal fikse hele livet, er man ikke klar for universitetet. For det finnes ingen enkle metoder eller teknikker, ingen knips-knips-knips, ingen ho-ho-ho, som kan løse dette. Det er en hard jobb.

Amina: Det er det definitivt.

Pål-Esben: Jeg er så imponert. Men det er også årsaken til at du er der du er i dag.

Amina: Ja, nei, det har definitivt ikke kommet gratis, du store. Men ja – veldig takknemlig for alt jeg har lært av deg, og for veiledning og støtte og innsiktene. Og jeg er i hvert fall veldig takknemlig for at du ikke har gitt opp på veien din, i korridoren din, Pål-Esben.

Hvorfor jeg fortsetter: den tibetanske vennen

Pål-Esben: Det er det som er greia, at vi alle sammen … Jeg har en venn som har vært tibetansk munk og mester i 50 år. Han begynner å bli gammel nå, men allerede for 30 år siden kom han til det punktet hvor han var spirituelt selvrealisert og alle disse tingene. Og han er en av dem jeg kan snakke med om det jeg erfarer. Vi ler av og til av disse tingene. Og han sier til meg: Hvor lenge er det du skal fortsette med dette nå? Da sier jeg at jeg vet ikke. Og så spør han meg hvorfor jeg fortsetter å gjøre det i det hele tatt. Du trenger jo ikke å gjøre dette.

Og svaret mitt på hvorfor jeg fortsatt gjør det, i hvert fall noen få år til, er medfølelse. Medfølelse, medmenneskelighet, empati – for å kunne hjelpe mine medsjeler til å finne tilbake til virkeligheten og sannheten, veien sin og veien sin hjem. Det er derfor jeg gjør dette. Det er derfor jeg er her i denne inkarnasjonen.

Det har jeg tenkt å gjøre noen år til. Men det kommer til et punkt hvor du, som han sier, ikke lenger er villig til å stikke hodet ditt i andres søppelbøtte enda mer. Altså at du stikker hodet inn i alle problemer og alle disse. For det å være en guide er ikke bare en enkel greie. For du blir møtt slik: Jeg stikker hodet mitt inn i din verden. I min verden er det helt fredelig. Jeg har jo sluttet fred med alt som er. Men når jeg har med deg å gjøre, eller andre å gjøre, så er hele meg – jeg stikker hodet mitt inn i deg og det du er. Det er ikke så enkelt. Det merker du sikkert også med dine klienter og dine studenter.

Det er lett å ta for gitt at den som hjelper deg, i hvert fall på dette nivået – at det ikke er noe med deg. Det er en massiv greie som krever mye. Derfor er det slik at når jeg prater med min venn, den tibetanske mesteren, er det som en gave for meg. Når jeg får mulighet til å prate med noen i en time, er det for meg en gave, og det tar jeg som noe unikt. Det er ikke så lett å ta disse tingene for gitt. Man tror at nå har jeg betalt 1000 kroner, så nå skal jeg ha 60 minutter, og dermed basta. Nei. Det du får, er en gave fra noen som har våknet opp og begynt å skjønne disse mekanismene som gjør at man kan være fullstendig fri. Det er hvert eneste minutt, slik jeg ser det, en gave du gir til et annet menneske.

Så for å ta det videre: Denne podkasten er også en gave til deg som lytter, og til dem som lytter på dette. Vi gjør ikke dette fordi vi må, men vi gjør det for å inspirere og motivere deg til å komme til det punktet hvor du kanskje sier: Nå er det nok. Nå er det min tid. Nå er det min bestemmelsesrett å finne tilbake til det livet jeg har drømt om å leve hele dette livet.

Så da tror jeg kanskje vi avslutter. Har du noen visdomsord på tampen, Amina?

Amina: Vi har vært inne på dette med valg, som egentlig er noe av det viktigste vi gjør gjennom hver dag. Vi har disse valgene fra vi våkner opp til vi legger oss. Alt fra: Hva skal jeg spise? Skal jeg gå til høyre eller venstre? Hva skal jeg ha på meg? En ting jeg har begynt å gjøre, er å tenke: Dette valget jeg står overfor nå – fører det meg nærmere dit jeg ønsker, eller lenger bort fra det jeg ønsker? Og liksom hele tiden ha det i bakhodet. Så kanskje noen av lytterne også kan bli inspirert av min nye måte å reflektere og ta bevisste valg på.

Pål-Esben: Så tusen takk, kjære Amina. Jeg elsker samtalene våre.

Amina: Takk, i like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Og jeg håper at du også har satt pris på oss, kjære lytter, for vi gjør dette for deg. Og jeg håper at dette har inspirert deg til å se litt nærmere på dharmisk og karmisk synkronisitet og de tingene vi har snakket om. I hvert fall til å tenke litt over det, gruble og kontemplere litt over det. Og så ønsker vi deg en aldeles fortreffelig dag, kveld eller natt, uansett hvor du lytter på oss. Og jeg ser frem til å ha deg med i neste podkastepisode, for da skifter vi tema til et annet spennende tema. Jeg vet ikke engang hva vi skal prate om, men det kan du sikkert fortelle meg fem minutter før vi starter neste opptak.

Amina: Jeg gjør det, jeg gjør det.

Pål-Esben: Da sier vi takk for nå, og ha en aldeles fortreffelig dag, kjære Amina.

Amina: Takk, i like måte. Ha det!

Pål-Esben: Ha det bra.