Episode 30 Snarveier til opplysthet som ikke virker – og veien som virkelig leder hjem

Mange som lengter etter å sette seg selv fri, vil helst fikse det på en måned: en helg med ayahuasca på fjellet, en guidet meditasjon for å aktivere pinealkjertelen, en DMT-blås når de har 30 minutter. Pål-Esben har mange ganger sett folk komme hjem fra en ukes ayahuasca-retreat i Amazonas med et totalt destruert tredje chakra, og det tar ofte i hvert fall et år å jorde slike mennesker igjen. Amina, som har vært gjennom traumatiske seremonier med psykedeliske stoffer, ser nå at også de mest opphøyde opplevelsene hennes der var en del av drømmen.

I denne trettiende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om snarveiene til opplysthet som ikke virker, og veien som virkelig leder hjem. De ser nærmere på psykedeliske stoffer, overflatisk meditasjon, åndelig konsum, AI-guruer, spiritual bypassing og energetiske overføringer, og hvorfor ekte enhetserfaringer krever et stille sinn, en kultiveringsprosess og en guide som ser deg. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Aminas tilstand etter enhetserfaringene: et fundament som alltid er der, og et liv uten selvpisken
• Hvorfor det å bli noe annet skiller seg fra kognitive rutiner og affirmasjoner, og hva det vil si å våkne fra søvngjengertilstanden
• Instant-samfunnet, oppmerksomhetsspennet i digitale medier, og hvorfor så mange søker snarveier
• Psykedeliske stoffer: hva forskningen på psilocybin i terapi fant, erfaringene med ayahuasca og MDMA, og hvorfor de er ubrukbare på veien til enhet
• Guidede meditasjoner, pinealkjertelen og DMT, og hvorfor ritualene for forberedelse er like viktige som selve meditasjonsprosessen
• Åndelig konsum, 20 lærere med 20 kakeoppskrifter, og hvorfor ingen AI-guru eller internettguru kan erstatte en menneskelig veileder
• Spiritual bypassing, beskyttelse mot negative energier og cleanliness-syndromet
• Energetiske overføringer, doktorgradsavhandlingen du må skrive selv, og å tenne lyset i seg selv, ett og ett menneske

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny podkast, Amina.

Amina: Tusen takk. I like måte, Pål-Esben.

Frigjøringsprosessen hjem

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi prate om veldig interessante temaer i forhold til det vi har startet med i de siste tre episodene: ekte spirituell oppvåkning, som også kan kalles spirituell opplysthet eller spirituell selvrealisering. Egentlig er det litt dumme ord å bruke, og i episode 27 og 28 snakket vi mye om hvorfor de egentlig er feil ord på det vi hjelper med. For det handler om frigjøringsprosessen tilbake til vårt sanne selv: prosessen vi går gjennom for å gå i ett med alt, bryte ut av tvangstrøyen og mørket, og komme det vi kaller hjem. Det er en eksepsjonelt spennende vei å erfare, Amina. Du har vært gjennom starten på denne prosessen, den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet, og du har fått noe bakoversveis på veien. Kan du fortelle litt om tilstanden din i dag, og hvordan det har vært så langt å stikke nesen inn i denne prosessen?

Fundamentet som alltid er der

Amina: Jeg kan prøve så godt jeg kan. Jeg må si det, og det har jeg sagt tidligere også: Denne veien var absolutt ikke det jeg trodde den var. Vi har snakket mye om selvutvikling, om å gå en autentisk vei og jobbe med skyggesidene våre og autopiloten, bli et genuint godt menneske, sette sunne og kjærlige grenser, hjertets vei. Jeg lærer stadig mer om dette og ser det fra et litt annet perspektiv: Det jeg trodde jeg skjønte for et år siden, når vi snakker om pilar nummer 7, for eksempel, forstår jeg på en helt annen måte nå. Og du har sagt veldig ofte: Ikke tro at dere har forstått hva det handler om, for da blokkerer dere dere.

Det har, fra et menneskelig perspektiv, vært opp- og nedturer gjennom denne prosessen, men det har vært viktige opp- og nedturer der jeg har fått lære ganske mye. Jeg kjenner at jeg i dag har mye dypere kontakt med min sanne natur. De første gangene jeg hadde enhetserfaringer, var det veldig vanskelig å komme tilbake til hverdagen igjen, men nå føler jeg at det kan smelte litt mer inn i det menneskelige livet. Å ha kontakt med den delen av meg selv i hverdagen er en følelse som ikke kan beskrives. Det er som å ha med seg dette: Alt går bra, alt er trygt. Ikke slik at jeg går rundt og tenker på at alt er trygt; det er bare et fundament som er der hele tiden, uansett hva som skjer. Det kan høres litt for godt ut til å være sant. Det betyr ikke at jeg ikke opplever vanskelige ting, eller at jeg ikke kan bli syk. Det betyr bare at jeg har det grunnlaget med meg hele tiden. Og jeg skulle ønske at flere forsto at de tilstandene er mulige å komme til uten ekstreme opplevelser, uten psykedeliske midler. Det tror jeg de færreste egentlig vet, i hvert fall av dem jeg har pratet med. Det er en naturlig vei hjem, og det er så magisk.

Fra kognitive rutiner til å bli noe annet

Pål-Esben: Ja. Når vi starter en utviklingsreise, starter vi ofte med kognitive ting. Vi tar selvansvar, vi har visse regler vi prøver å leve etter, og når vi kommer i en vanskelig situasjon, gjør vi avbruddshåndtering for å prøve å følge hjertet vårt i hverdagen. Det er en veldig kognitiv måte, gjennom tankegangen: Vi er nødt til å fokusere på å gjøre det rette. Der går en vanlig utviklingsvei fra start til slutt, og etter hvert blir dette rutiner som går mer og mer av seg selv. Men fortsatt er det kognitive rutiner som blir trent inn.

Det vi snakker om nå, er noe annet. Når vi begynner å finne veien hjem, veien til vår Sahara, som vi har diskutert i de tre forrige episodene, veien til enhet, til det tidløse og romløse, til vårt komplette selv uten begrensning, kommer man tilbake fra disse erfaringene som noe annet. Og det er ekte referanseerfaringer vi snakker om, ikke noen greier du får gjennom en guidet meditasjon der hormoner blir aktivert og man føler bliss. Gradvis blir man noe annet: ikke ved at man fokuserer på å gjøre en metode eller teknikk i hverdagen, men ved at man begynner å handle ut fra et annet perspektiv, fra en annen natur som man ikke hadde tilgang til før.

Det frydefulle barnet og pregningene

Pål-Esben: Vi starter jo veldig bra når vi kommer inn i dette livet, som dette frydefulle barnet. Sjelen vår kommer inn i en kropp, fullt koblet med hele sitt virkelige selv, men hjernen er der og da ikke utviklet nok til at man kognitivt kan omgås det. Man ser disse små barna, frydefulle uten grunn, kaste løv opp i luften, og bare det får dem til å flire seg nesten i hjel av fryd. Så skjer livet: Vi blir preget og lærer at sånn skal det være, og sånn skal det ikke være. Et sted mellom 7 og 14–15 år er det nesten ingen kobling igjen med vår guddommelige natur, med sjelen vår, med hva vi egentlig er. Da er vi mer eller mindre borte i maskinen, på autopilot, med pregninger som viser seg gjennom hvordan samfunnet er i dag: Folk er fylt av mørke, av frykt, av stress, av uro, og det ender ut slik vi har det i samfunnet i dag, med masse angst og kompani, kronisk sykdom og tomhet. Det er det de fleste mennesker går gjennom, og det er også per design av sjelen, som vi har snakket om før.

Tomheten og sjelens push

Pål-Esben: Så kommer man til et punkt i livet hvor noe dypt inni en begynner å si: Det må være noe mer. En følelse, en tomhet. Ofte har man alt man trenger, med jobb og hus og familie, men fortsatt føler man denne tomheten. Der starter sjelen å gi et push: Nå trenger vi å engasjere oss i andre ting enn materialismen. Vi trenger å engasjere oss i veien hjem, for å finne tilbake til det vi er. Det er signalet mange får i det vi kaller overgangsalderen, hvor man kommer inn i midtlivskrisen: dette voldsomme pushet fra sjelen som sier at nå er det på tide å begynne å søke. Så starter prosessen med å frigjøre seg fra disse tvangstrøyene, fra disse autopilotene.

Mer lys, mindre mørke

Pål-Esben: Det som er interessant når vi begynner den prosessen, er at man kommer nærmere og nærmere det vi kaller å bli mer lys. Etter hvert bryter man ut av tvangstrøyen gjennom sin sjamandød, helbreder the dark night of the soul, legger til rette for å preparere den andre fødselen, som vi har diskutert, og begynner å få smaken på sin Sahara, sin komplette eksistens, gjennom referanseerfaringer som du har fått. Det som skjer da, er at mer lys blir en del av oss. Og desto mer lys vi får tilgang til, desto mindre mørke kan eksistere. Det er som med et mørkt rom: Skru på lampen, så er mørket borte.

Det er det du holder på å erfare nå: Dette mørket, hvor man ofte bare reagerer destruktivt og negativt på ting, partneren sier noe vi ikke liker, eller vi blir syke og vil ikke være syke, erfarer man fra et helt annet perspektiv. Fordi det er mye mer lys til stede, kan man ikke erfare det så negativt. Det er det som er umulig å forstå før man erfarer det. Den dagen man har kontakt med disse saharaene, er det ingen angst og frykt og depresjon som kan eksistere i livet, siden man er blitt noe annet enn det man var da man erfarte dette mørket. Og det er det du snakker om, med mine ord, Amina.

Uten selvpisken

Amina: Ja, absolutt. Veldig fint å få dine ord inn i bildet her, for det er ikke alltid så lett å forklare disse tingene. Det er mange ting som har endret seg etter enhetserfaringene. Etter min siste enhetserfaring begynte jeg å se denne selvpisken vi ofte har på oss selv, spesielt på en selvutviklingsreise hvor man skal bli mer bevisst på alle skyggesidene sine, i et helt annet lys. Jeg har ikke pisken lenger. Hvis jeg ser at det er en ikke så heldig kvalitet ved personligheten min, eller en reaksjon, kan jeg se den og bare tenke: Åh, interessant. Ok, la oss reflektere litt over det. Jeg er ikke slem med meg selv. Det er ingen grunn til å være slem med meg selv; jeg er et menneske som gjør så godt jeg kan. Og det er noe helt annet når den delen kommer virkelig innenfra, enn når du skal gjøre avbruddshåndtering for å stoppe det.

En annen ting jeg har lagt merke til: Det er mange mennesker som ikke er så fan av å lytte til seg selv. Jeg går gjennom podkastepisodene våre og finner ut klipp, og ser seminarer på nytt, for det er veldig lærerikt. Før hoppet jeg alltid over; jeg ville ikke høre på meg selv prate, for da tenkte jeg: Å herregud, sa jeg det? Gjorde jeg det? Mens nå tenker jeg: Ja, det sa jeg. Det er ingen vonde følelser rundt det. Man kommer tilbake med noe helt annet. Og også med ting som skjer i livet: Selv om det fra et menneskelig perspektiv er dramatisk, kanskje også alvorlig, så fikk jeg med meg den roen. Og når du har med deg den roen, klarer du å handle fra et helt annet sted, fra et sted hvor det ikke er støy.

Å våkne fra søvngjengertilstanden

Pål-Esben: Ja. Og når man ikke har erfart dette, er det veldig vanskelig å forestille seg det. Vi er så opptatt av for eksempel å bruke affirmasjoner: «For hver dag går ting bedre og bedre og bedre», sier vi, og så håper vi at ting blir bedre. Men det å bli noe annet etter at man har hatt disse enhetserfaringene, å være i sin Sahara hvor tid og rom ikke eksisterer, hvor man er i ett med absolutt alt som er, da bringer man også med seg noe annet hjem til hverdagen sin. Da har man ikke behov for noen affirmasjoner, som egentlig er veldig kunstige å bruke. For man blir noe annet, og ut fra det erfarer man å handle på en mye mer konstruktiv, harmonisk og kjærlig måte med det som skjer i livet. Man blir ikke så fokusert på alt det vanlige mennesker har masse angst og frykt og uro for: Hvordan går det nå med samfunnet vårt? Hvordan går det når AI kommer og tar alle jobbene våre? Hvordan går det med krigen i Ukraina, eller med Trump, som nå vil ta over Europa? Man går ikke og tenker på det, for det er bare en del av steinen, en del av sandkornet, en del av illusjonen. Det er en del av drømmen.

Og når man kommer inn i disse tilstandene som har med enhet å gjøre, er man våken for et øyeblikk, eller ti, eller hundre. Man erfarer hvordan det er å våkne opp fra søvngjengertilstanden. Og når man kommer tilbake, begynner man mer og mer å anerkjenne hva som er drømmen, altså søvngjengertilstanden de fleste mennesker er i. Sjelen inkarnerer her, og i virkeligheten er vi i midten av sjelen vår; en del av sjelen vår skaper denne illusjonen, som egentlig er en drøm, som vi tror er virkelighet. Det er hyggelig og spennende å høre om i teorien, som vi har gjort i tidligere podkaster. Men når man begynner å erfare det, ser søvngjengeriet, ser drømmen og menneskene som går i drømmen, ser seg selv halvveis i drømmen, og begynner å identifisere hva som er drøm og hva som ikke er drøm, da starter den mest spektakulære ferden i et menneskes liv.

Og det er der du står nå, i denne twilight zone: mellom drømmen, som du hele livet har trodd var virkeligheten, og våkentilstanden, som du nå begynner å få smaken på jordbærene i. I starten er dette litt utfordrende å omgås. Når man begynner å erfare sine første enhetserfaringer, tar det ofte ukesvis å komme tilbake igjen og reintegrere seg, for det er rett og slett et sjokk: Det vi trodde var virkelighet, erfarer vi at ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Da trenger intellekt, ego og kompani tid til å komme tilbake igjen. Men etter hvert som man får mer erfaring, og klarer mer og mer å bringe seg selv inn i disse tilstandene, får man erfaring etter erfaring på at wow, dette er noe som er naturlig. Og det er bortenfor spektakulært.

Det metafysiske er også en del av drømmen

Amina: Ja, virkelig. Og det er her man også kan se hvordan man kan bli en god venn med ego og intellekt, og bruke det som et verktøy, som en god venn, i stedet for å la alle gamle pregninger styre deg, eller behandle det som en fiende. Og en av de tingene jeg syntes var veldig rar i begynnelsen: Når vi går en spirituell utviklingsvei og er i det esoteriske, gjør energiarbeid og healing og disse tingene, så har i hvert fall jeg tenkt at det er en del av sannheten, en del av den vi egentlig er, fordi det er så annerledes enn det vanlige, menneskelige A4-livet. Men jeg har innsett at det er forskjell på det metafysiske og det å være i det tidløse og romløse. Det er også en del av drømmen. En veldig fin del av drømmen, hyggelig, men det er også en del av drømmen.

Pål-Esben: Korrekt. Alt er en del av sandkornet. Man tror det metafysiske er en del av noe som er mye større, men i virkeligheten er alt som har med det fysiske og metafysiske å gjøre, det dimensjonale, ulike former for dimensjoner, en del av sandkornet. Og det er spektakulært når man begynner å erfare det. Så du kan si at dette er den mest ekstreme formen for personlighetsutvikling et menneske kan gå gjennom. Du er ikke engang i nærheten når du går en vanlig personlig utviklingsvei, hvor du lærer gjennom kognitive rutiner, trener nye rutiner, tar 90 dager, og så bababa. Dette er veldig annerledes.

Slik, nå begynner dyslektikeren å surre her. Men det er bra at vi kan le litt; jeg ler av meg selv, ler av galskapen. Av og til hører jeg på podkasten det jeg sier, og tenker: Pål-Esben, du har visse fraser du sier hele tiden, som kanskje irriterer noen. Så jeg flirer av meg selv. Det er bare sånn jeg er, take it or leave it.

Så uansett: Når vi går en slik utviklingsprosess som vi gjør her, tilbake til ditt virkelige selv, tilbake til din fulle eksistens, må vi gjennom en del hopp. Og dem har vi vært ganske detaljert på i de tre foregående episodene, hvor vi har snakket om den andre fødselen, hva sjamandød virkelig er, the dark night of the soul, og temaer som twice born. Det er ikke noe man bare gjør sånn uten videre. Det er en utviklingsprosess vi trenger å gå gjennom.

Instant-samfunnet og oppmerksomhetsspennet

Pål-Esben: Og i det samfunnet vi lever i i dag, vil de fleste ha ting med en gang. Jeg karakteriserer det som en del av samfunnets sykdom: at vi skal ha tilfredsstillelse med en gang. Vi har et oppmerksomhetsspenn som ligger et sted mellom ett og tre sekunder, i hvert fall når det gjelder digitale medier. Når man scroller gjennom feeden sin, er man maks et sted mellom ett og tre sekunder i noe, før man velger å se mer på det eller gå videre. Man flakker kontinuerlig med oppmerksomheten. Og da er det naturlig at de fleste i dagens samfunn feiler med det du holder på med: Vi har ikke lenger evne til å fokusere, vi er vant til å få alt servert, og vi vil ha resultatene med en gang, helst uten å gjøre jobben som skal til. For du kan ikke gå gjennom en slik prosess med noen form for instant-resultater, uten å være villig til å håndtere dine egne hellige kyr, som jeg kaller dem: ditt eget hat, din egen sjalusi, dine egne kompensatoriske mekanismer, dine egne destruktive atferdsmekanismer. Alt som skaper en tvangstrøye og et ego, og som skaper det karmiske panseret rundt et menneske. Uten å være villig til å begynne å jobbe med det, som ikke er gjort på en uke eller en helg, er dette umulig.

Men fortsatt merker jeg, når jeg snakker med mennesker, at de hele tiden vil ha raske måter. Så sier de: Hvor lang tid tar det? Og så sier jeg: Du må i hvert fall regne med at det tar 18 måneder, hvis du hengir deg til en slik prosess, før vi kan begynne å geleide deg inn i genuine og ekte enhetserfaringer som er stabile. «Å, mamma, herregud, har du ikke noen greier hvor jeg kan fikse dette på en måned?» Nei, det er ikke mulig. Derfor er det slik at mange mennesker som har denne lengselen etter å sette seg selv fri, søker snarveier til ekte oppvåkning, som ikke virker. Jeg forstår hvorfor mennesker gjør det. Men nå skal vi diskutere de vanlige snarveiene mange prøver å søke etter, og forklare hvorfor de ikke har sjans i havet med disse vanlige snarveiene. Hva er dine tanker rundt snarveier, Amina?

Snarvei 1: psykedeliske stoffer

Amina: Det første som kommer til meg, er psykedeliske stoffer. At man søker snarveier og tror at man har funnet den enheten vi snakker om, gjennom psykedeliske stoffer. Jeg har selv vært der, og det kan, som jeg har snakket litt om tidligere, være fint for mange ting, men ikke for denne prosessen. Og de tingene jeg har tenkt hadde noe med enhet å gjøre, gjennom mine erfaringer med psykedeliske stoffer, er noe helt annet. Det er helt drømmeland. Det er veldig hyggelige og fine følelser, men det vises jo også gjennom at jeg ikke har endret meg på den måten etterpå. Jeg har fått noen store innsikter, men ikke på samme måte som det jeg erfarer nå.

Psilocybin i terapi: hva forskningen fant

Pål-Esben: La oss drille inn i det. For det esoteriske er dette et litt sårt tema; det blir mer og mer vanlig blant de esoteriske å søke etter erfaringer med psykedeliske stoffer. Så for det første: Psykedeliske stoffer i seg selv er ikke noen djevel. De kan være veldig effektive i visse former for helbredelse, altså som plantemedisin. Ta for eksempel psilocybin, innholdsstoffet i magic mushrooms, eller fleinsopp som det kalles på norsk. Gjennom Imperial College i England har de studert bruk av psilocybin i terapi for folk som er deprimerte, med spektakulære resultater. Men de erfarte også at når de bare satte den depressive på en journey, en reise med psilocybin, som varer et sted mellom fem-seks og åtte-ni timer, avhengig av kroppens metabolisme og mengden psilocybin du tar, uten noe annet, så gikk virkningen på depresjonen over etter én til tre måneder. Det de skjønte etter hvert, var at de måtte gjøre denne behandlingen i en terapeutisk setting. For selve erfaringene åpnet opp for diskusjoner, for å kunne tenke på en annen måte, for å gå fra dette pinnsvinskallet sitt til å skjønne at universet vårt er noe mye større. Og med samtaleterapi i forbindelse med psilocybinbehandlingen fikk de eksepsjonelt mye bedre resultater, ved at resultatene holdt seg over lang tid.

Det samme finner vi igjen med PTSD, posttraumatisk stresslidelse. Der har de veldig god erfaring med bruk av ayahuasca, og med det vi kaller ecstasy, MDMA. Eksepsjonelle resultater, når det blir brukt i en terapeutisk setting, hvor du har en spesialist som kan forberede deg, geleide deg gjennom prosessen og gjøre etterarbeidet med deg. Så, hevet over enhver tvil: Disse ulike formene for psykedeliske midler, om vi snakker om ayahuasca, meskalin fra peyote-kaktusen, psilocybin, DMT eller LSD, som er kjemisk fremstilt psykedelika, kan brukes til gode ting i relasjon til terapi, og i relasjon til å skape opplevelser av at vår eksistens er så mye større enn vi tror som mennesker. Hvis det blir brukt på en sunn, fornuftig og sikker måte, med forberedelse og oppfølging etterpå.

Men slik blir det ikke brukt i de fleste tilfellene i samfunnet vårt i dag. Man kommer og skal på fjellet en uke, hvor man skal ha et par ayahuasca-runder, og så blir man bare sendt hjem etterpå. Ingen forberedelse, ingen etterarbeid. Og så tror man at det er selve erfaringen som vil gjøre tingene. For de fleste vil erfaringen definitivt ikke gjøre tingene de er på jakt etter, spesielt ikke når vi snakker om veien til enhet. Har du kommentarer til det, siden du har vært gjennom disse tingene selv?

Uten forberedelse og etterarbeid

Amina: Ja, det har jeg, i hvert fall basert på mine erfaringer. Det er ganske traumatiske ting jeg har vært gjennom, i slike typer seremonier. Og jeg har alltid gått inn med en intensjon. Jeg har aldri vært en person som har vært interessert i rus eller alkohol, men i å virkelig helhjertet jobbe med meg selv. Men jeg har ofte kommet ut mer traumatisert enn da jeg kom inn. Samtidig er det som du sier: Det er noen store, viktige aha-opplevelser som kan forandre livet til en person, som har forandret livet mitt også. Men jeg vet at hvis jeg ikke hadde hatt venner rundt meg som jeg kunne prate med etter de største og verste av dem, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. For det kan være veldig heftig. Og jeg har snakket med alle disse menneskene som bare sier: «Jeg bestemte meg for å bli med i går, og så kom jeg tilbake i dag.» Da tenker jeg: Det kommer til å gå galt en dag.

Men grunnen til at jeg begynte å snakke om det, er at min erfaring er at det er noe helt annet enn det vi prater om nå. Man kan få veldig opphøyde opplevelser, men slik jeg ser det, har de opphøyde opplevelsene vært en del av drømmen. Hvis jeg prater med noen om at jeg går en vei og studerer sjamanisme, tenker de at de vet hva sjamanisme er: himmelretningene og elementene og trommen. Så forklarer jeg litt om den veien vi går, for den er noe ikke mange forbinder med sjamanisme. Og så kan jeg ofte få tilbakemeldinger som: «Ja, ja, de tingene der, det holder jeg også på med.» Og så holder de kanskje på med psykedeliske midler, og tenker at vi prater om det samme. Det kan jeg også forstå, for personen har ikke forutsetninger for å forstå hva vi holder på med. I begynnelsen syntes jeg slike ting var vanskelige å forholde seg til, men nå er det greit. Men det kan være noen som hører på denne episoden og tenker: «Ja, ja, men enhet, helhet: Jeg har vært i ett med et tre, jeg har vært i ett med bakken, jeg har vært i ett med alt som eksisterer.» For det kan du føle på plantemedisin. Men jeg ville bare presisere at min erfaring er at det er noe helt annet, for jeg ser nå at alt jeg har opplevd i disse settingene, også har vært en del av drømmen.

Pål-Esben: Korrekt. Og du ser nå, når du går en ekte utviklingsvei og begynner å få genuine enhetserfaringer, at det er veldig annerledes kontra det man erfarer i en ayahuasca-setting. Det har veldig lite med hverandre å gjøre. Grunnen til at vi snakker om dette, er at jeg ikke ønsker å demonisere psykedeliske midler hvis de blir brukt på en sunn, terapeutisk måte, med profesjonelle veiledere som forbereder deg og gjør etterarbeidet, noe som alt i alt tar i hvert fall et år. Hvis jeg skulle guide noen gjennom en slik prosess, er det minimum seks måneder forarbeid, så går man gjennom ritualet med det psykedeliske stoffet, og så er det i hvert fall seks måneder etterarbeid. Da vil det kunne gi mening. Men ikke slik jeg erfarer det i dag: at folk drar en helg på en ayahuasca-trip på fjellet, og neste måned er det psykedelisk der, og så går de fra trip til trip og tror at det vil gjøre dem mer spirituelt opplyste. Det er en av de største bommertene man kan gjøre.

For når man bruker et psykedelisk stoff, blir også default-nettverket og autopiloten vår veldig roet ned, veldig koblet ut. Og desto sterkere stoffet er, desto mer blir det koblet ut, men desto mer psykotisk blir man også, i den forstand at man ikke vet hva som er hva. Alle som har erfart et slikt ritual, vet at du skifter hele tiden: Farger skifter, opplevelser skifter, emosjoner skifter. Man fyker fra det ene til det andre, og kanskje kommer man inn i solen og tror man er ett med alt. Jeg sier ikke at det ikke er mulig å være i kontakt med Saharaen sin et øyeblikk eller to i en slik tilstand. Problemet er at du ikke er til stede med fokus. Du blir kastet inn, og så blir du kastet ut. Det er fullstendig uegnet for en ekte oppvåkningsprosess, siden den krever fokus og tilstedeværelse i stillheten. I en slik erfaring er det kaos, og du har veldig lite kontroll på hvor du blir kastet hen, avhengig av emosjoner, avhengig av musikken som spilles. Som et helbredende middel mot depresjon, PTSD og slike ting kan det være briljant. Men for det vi snakker om i disse episodene, veien tilbake til sin sanne natur, til enhet, til sin Sahara, er det fullstendig ubrukbart.

Ødelagte energisystemer: advarselen

Pål-Esben: Og studerer man dem som har holdt på med dette i mange tusen år, for eksempel den yogiske kulturen, vil du se at de fleste av de mest kjente yogiene gjennom historien sier det samme om bruk av psykedelika: Psykedelika er noe vi absolutt ikke anbefaler for en utviklingsprosess. Det er heller ikke behov for det. Det jeg har opplevd mange ganger gjennom de siste 20 årene, er uvettig bruk av psykedelika: uten å forberede seg grundig, uten noen som er ekspert i selve gjennomføringen av ritualet, i de emosjonelle og fysiske rammene, i settet og settingen som må være til stede, i de energetiske settingene, og uten vilje til å gjøre etterarbeidet, med individuelle samtaler i månedsvis etterpå for å gjøre integrasjonen. De færreste gjør det. Så jeg har opplevd mange, mange ganger at mennesker har kommet til meg fullstendig ødelagt. Hele energisystemet i kaos. De er i en tilstand hvor de ikke er emosjonelt stabile lenger, har problemer med å forholde seg til livet sitt og til menneskene rundt seg. Og det tar ofte lang tid å jorde dem inn igjen til livet sitt, i hvert fall et år. Og hvor mange ganger tror du jeg har opplevd at folk har kommet fra Amazonas-jungelen etter en ukes ayahuasca-retreat, tilbake med et totalt destruert tredje chakra, hvor det bare er tåkeprat og vrøvl som kommer fra dem, og hvor man ikke kan forholde seg til dem lenger? Om igjen, og om igjen. Derfor fraråder jeg på det sterkeste å bruke psykedeliske midler uten en profesjonell prosess rundt hele seansen.

For det å bruke psykedeliske midler når man ønsker en permanent eller stabil tilstand i enhet: Det krever en eksepsjonell stillhet og ro. Det er forutsetningen. Hvis du ikke har den stillheten, er det ego, intellekt og alle tingene som surrer i bevisstheten og ubevisstheten, som renner opp og ned; psykiske rom som åpner seg fra underbevisstheten vår. Og det har ingenting å gjøre med det vi snakker om nå. Så det at man én gang i livet går gjennom en slik prosess med en profesjonell, en årsprosess kaller jeg det, kan være virkelig verdifullt for enkelte mennesker, spesielt hvis man lurer på om det er noe mer enn hamsterhjulet.

Amina: Ja. Og kanskje ikke egnet for en slik prosess som vi snakker om nå, veien til enhet og meditasjonsprosessen. På grunn av alt det du har pratet om nå, men ikke minst også fordi nervesystemet står i spenn lenge etterpå. Du får ikke noe stillhet i sinnet da.

Pål-Esben: Ikke sant. Og det er det som er saken: For å kunne få tilgang til sin Sahara, må man på en eller annen måte bryte ut av sandkornet. Sandkornet består av mange forsvarsmekanismer; vi kaller det tvangstrøyen. Etter at man har gått gjennom sjamandøden sin og begynt å løse opp i tvangstrøyen, trenger man å finne tilstander hvor man er helt til stede i stillheten, som vi gjør gjennom for eksempel meditasjonsprosessen vår. Når det er stille nok, og man gjør det på rett måte, med oppmerksomheten mot dette stille rommet, og synker dypere og dypere, da vil man bryte gjennom. Man plopper inn i noe helt annet, som er enda stillere enn stillheten, men som er alt. Det er ikke mulig bare å gå og bruke psykedeliske midler. Det er en jobb som må gjøres, men de færreste er villige til å gjøre den kultiveringsprosessen du har gjort. Så for vårt bruk, veien til enhet, spirituell opplysthet og ekte spirituell oppvåkning, er psykedeliske midler egentlig fullstendig ubrukbare. De skaper heller større problemer, fordi man kanskje har en ekstrem erfaring. Man må huske på at slike tilstander også genererer massivt med hormoner: melatonin og serotonin og dopamin og hele greia. Det er en massiv hormoncocktail som blir satt fri, og du kan føle en eksepsjonell bliss i et øyeblikk. Men det har ingenting med enhet å gjøre.

Jeg tror ikke vi skal si noe mer om det nå; kanskje vi tar en helt egen episode og bryter ned psykedeliske stoffer og prater om det i detalj: hva man bør gjøre med det, hva man ikke bør, og hvordan en virkelig prosess ser ut. Så hvis du, kjære lytter, tenker at dette er noe du har lyst til å prøve uansett, for eksempel ayahuasca eller psilocybin, så vil jeg si: Sørg for at du finner deg en terapeut eller en organisasjon eller en veileder som fører deg gjennom en komplett prosess som ikke tar mindre enn et år. Ikke bare kast deg inn i det. For i verste fall, hvis du er uforberedt og i tillegg har en ustabil personlighet, kanskje sliter med ulike psykologiske sykdommer eller har utfordringer med emosjonell stabilitet, kan dette skape en horror-trip som gjør at du blir fullstendig ødelagt og destruert av erfaringene du får. For ingen vet hvilke erfaringer man får når man starter et slikt ritual, hvis man ikke er forberedt før det skjer. Jeg har mange erfaringer med det, som vi kan diskutere en annen gang: hva en horror-trip oppleves som. Og du har selv kjent hvor ekstremt ustabil du var, helt til vi fikk jobbet oss gjennom det og stabilisert deg. Ja, det har gått ordentlig ille, Amina.

Amina: Ja, fy søren. Der har jeg litt å fortelle, så det må vi i hvert fall gi en episode til, en gang.

Pål-Esben: Yes. Og desto mer energetisk sensibel man er, desto tettere tilgang man har til ESP-antennen sin, desto mer på vakt må man være. Slik som du: Du var veldig koblet til denne ESP-antennen, du var energetisk sensibel, du var emosjonelt sensibel. Og det å putte et slikt menneske inn i en slik prosess uten at det blir gjort på en profesjonell måte, kan ende ekstremt ille.

Amina: Ja.

Snarvei 2: overflatisk meditasjon og mindfulness

Pål-Esben: Det var advarselen min. Ok, la oss hoppe over til neste typiske snarvei, som kanskje er mer naturlig for de fleste: at man tror at overflatisk meditasjon, guidede meditasjoner, mindfulness og så videre kan føre til opplysthet. Men slik er det ikke. Det å bli veiledet inn i en eller annen meditasjon hvor du ligger og ser noen engler, eller blir veiledet til et sted hvor du føler deg utrolig vel, kanskje en meditasjon som trykker energi opp gjennom ryggsøylen inn til pinealkjertelen, så du aktiverer en hormoncocktail og føler bliss: Det er ingenting galt med det, men det har ingenting med veien til enhet å gjøre. For det krever mer enn noen minutters meditasjon om dagen, og mer enn noen guidede meditasjoner et sted hvor man føler seg vel og avslappet.

For å kunne gå en slik utviklingsvei trenger vi på en eller annen måte å kultivere et stille sinn. Og med et stille sinn mener jeg stille, stille: Ikke en tanke. Ikke at man flytter oppmerksomheten sin en gang hvert tredje sekund, men at man er til stede i stillheten, fullt og helt. Overflatisk meditasjon og litt mindfulness her og der er ikke egnet for det. Det er en egen form for kultiveringsprosess vi trenger å gå gjennom, som for de fleste er utrolig vanskelig i starten. Det krever tålmodighet. Kan du si et par ord om hvor utfordrende det var i starten, da du begynte med meditasjonsprosessen, og vi skulle ta den gullfisk-oppmerksomheten din og bringe mer stabilitet i fokuset, og hvor frustrert du var i perioder?

Gullfisk-oppmerksomheten og frustrasjonen

Amina: Jeg har hatt mye frustrasjon. Én ting er at da vi begynte med meditasjonsprosessen, var det da jeg virkelig så hva som lå i det ubevisste; det ble trøkket opp. Men dette med å få et stille sinn: Jeg husker at jeg stilte et spørsmål en gang, fordi jeg lette etter den stillheten. Jeg fant ikke den stillheten. Hvor er den hen? Det er ego og intellekt som skal lete etter noe; de må sette noe i bås, de må få noe på plass. Og fokus jobber jeg fortsatt med å bli bedre og bedre på, men det var noe jeg slet veldig med i begynnelsen, spesielt med en ADHD-diagnose. Man trenger ikke ha ADHD for å slite med fokus i dag, for det er noe de fleste sliter med. Ekstremt vanskelig. Nå har jeg holdt på med meditasjonsprosessen i to år, og merker at det blir bedre og bedre for hver måned som går. Også det å hengi seg til stillheten.

Men jeg har all medfølelse med dem som sier at meditasjon ikke er noe for dem, for de får det ikke til. Og da må jeg bare si: Du får det til, men du må ville det nok. Det er ikke bare å trykke på en knapp, det er ikke det jeg mener, men det er ikke behagelig i starten, og det er mange ting man må lære gjennom å kanskje ikke få det til. Og noen har kanskje mer begavede evner og kommer fortere dit enn andre. Men det har ikke bare vært enkelt. Det jeg også har erfart, er hvor mye kostholdet har å si for systemet, nervesystemet, hvordan ting fungerer. Kanskje ikke spise det største måltidet rett før meditasjon; her har jeg virkelig prøvd og feilet. Og ikke minst hvilken tilstand du er i før du går inn i meditasjonen: Har jeg vært på heavy metal-konsert og skal hjem og meditere, kan jeg ikke bare sette meg ned med en gang og rett inn. Det handler om å bruke litt tid før du går inn i meditasjonen, for å ha lettere tilgang til det. Men det har vært kjempevanskelig underveis.

Meditasjonsprosessen: måneder, ikke tiår

Pål-Esben: Og det er det for de fleste i starten. Det er årsaken til at de fleste gir opp, når de ikke har en egnet guide og veileder som guider dem gjennom prosessen. Jeg har aldri i alle disse årene opplevd at noen ikke har fått til meditasjonsprosessen, hvis de har gjort den og fått veiledning rundt den. Det tar normalt sett et sted mellom én og, i verste fall, tre-fire-fem måneder før man virkelig kommer ned, hvis man løser blokkeringene som kommer, gjennom veiledning. Men skal du prøve dette alene, og i tillegg har problemer med oppmerksomhet og fokus, er det veldig utfordrende. En digresjon her: Slik vi kaller det, er meditasjon først når du er i ett med din natur; da mediterer du. Frem til da er det en meditasjonsprosess, som er det folk flest kaller meditasjon.

Det er noe man er nødt til å kultivere, ellers vil dette aldri gå. Du vil aldri kunne få en stabil tilstand i Saharaen og enhet uten at det er stille nok, og uten at man har nok fokus og oppmerksomhet i stillheten. Og det samme vil du høre i hvilken som helst stor spirituell tradisjon: den yogiske tradisjonen, buddhismen, zen, sufismen. De snakker om akkurat det samme. Men det er ikke noe man trenger å trene på i 20 år for å få til. Som regel holder det med maksimalt seks måneder før man begynner å merke at tannhjulene glir sammen, at dekket møter asfalten, og man begynner å få grep og akselerasjon.

Pinealkjertelen, DMT og the businessman’s trip

Pål-Esben: Men utfordringen er at de fleste søker snarveier. Derfor går de heller på YouTube eller et annet sted og søker opp videoer om hvordan man aktiverer pinealkjertelen, for når man aktiverer pinealkjertelen, sier de, kan man gå inn i enhet. Fullstendig bullshit. Det er ingenting galt med å aktivere pinealkjertelen; en av de fine tingene når du aktiverer den, er at den skaper og utsondrer hormoner som serotonin, og også DMT, dimetyltryptamin. Og DMT er egentlig et psykedelisk middel. I dag blir det mer og mer kjent at man røyker DMT, og det er en av de mest ekstreme måtene å oppleve en psykedelisk rus på: Man røyker DMT, det tar 15 til 30 sekunder før det kicker inn, hele egoet og default-nettverket blir fullstendig løst opp, og man er inne i denne rusen i 5 til 15 minutter. Som regel husker man ingenting av det man har erfart, men etter hvert som man gjør det om igjen og om igjen, får man kontakt med, tror de i hvert fall, noe som kalles DMT-entiteter, som de tror er veldig smarte vesener. Men det har heller ingenting å gjøre med det vi snakker om nå. De kaller det også the businessman’s trip: Når du røyker DMT, skal alt skje så raskt. Ja, jeg har 30 minutter, la meg ta meg en slik DMT-blås, så har jeg en såkalt spirituell erfaring. Og så går verden mer og mer av hengslene. Men det vil ikke føre frem til det vi snakker om.

Kultiveringsprosessen: forberedelsen er halve jobben

Pål-Esben: For det er en kultiveringsprosess vi må være villige til å gå gjennom, som egentlig er veldig spektakulær og spennende, slik vi gjør den. Vi bruker energiarbeid, visse lysvesener og visse drager som en del av vår tradisjon, som hjelper studenten gjennom denne prosessen, og som gjør selve kultiveringsprosessen spektakulær i seg selv. Det er ikke slik at du trenger å sitte og meditere og meditere og håpe at det blir bra. Vi gjør det på en mye kulere måte, i hvert fall i vår tradisjon, hvor vi har masse hjelp og drahjelp i prosessen, så den ikke tar så veldig lang tid.

Vi legger også stor vekt på, i vår tradisjon, at ritualene for forberedelse før selve meditasjonsprosessen er like viktige som selve meditasjonsprosessen. Da lærer man metoder for å bringe den fysiske kroppen inn i en parasympatisk tilstand, hvor man aktiverer vagusnerven, og hvor hele den fysiske kroppen slapper av. For bringer du stress inn i meditasjonsprosessen, blir den uutholdelig: Dette indre stresset gjør at hele kroppen vibrerer, og man faller aldri til ro. Så lenge kroppen er stresset, er det meningsløst å starte en slik meditasjonsprosess. Først må kroppen balanseres, og det er mange måter å gjøre det på. Jeg elsker ting som for eksempel yin-yoga: Man gjør kanskje ti minutter med stretching, et par lange stretcher for å aktivere vagusnerven, slik at kroppen roer seg igjen. Og så gjør vi ritualer for å roe ned sinnet nok før meditasjonsprosessen, visse typer energiarbeid, visse typer sjamanistiske ritualer og andre kule ting, slik at man er primet, eller forberedt, for at meditasjonsprosessen skal gli smidig inn i stillhet. Da slipper det å bli så fryktelig vanskelig.

Så guidede meditasjoner og alle disse tingene som finnes, er ikke brukbare for det vi holder på med. Ingenting galt med dem: Man går på YouTube og gjør en guidet meditasjon for å aktivere pinealkjertelen, og føler seg utrolig vel og føler kjærlighet og føler bababa. Det kan være en flott opplevelse, en helbredende opplevelse. Men det har absolutt ingenting, niks, nada, med veien til enhet å gjøre. Det er ofte det som blir misforstått når disse YouTube-folkene snakker: Når du føler det og det, og gjør det i meditasjon, så er du i enhet? Nei, det er du definitivt ikke. Og du som har erfart begge deler, kan si noe om det gjennom erfaring: hvordan det er å aktivere hormonsystemet, kjenne velvære, kjenne kjærligheten, kjenne bliss gjennom en guidet meditasjon, kontra en ekte enhetserfaring i Saharaen. Det er to helt forskjellige ting, er det ikke?

Amina: Jo, det er to helt forskjellige ting. Nå ser jeg også annerledes på det når folk snakker om «jeg har meditert – jeg mediterte da jeg strikket». Vi bruker ordet meditasjon fordi det er på folkemunne, og det er det folk forstår. Min opplevelse er at i en guidet meditasjon, eller indre reiser som andre har tatt meg gjennom, kan det være en følelse som jeg har kjent kommer fra mitt indre og ut i hele kroppen min og alle cellene mine. Men kontra meditasjonen i meditasjonsprosessen kommer de emosjonene og følelsene fra et helt annet sted. Det har ikke noe med det samme systemet å gjøre. Det er i hvert fall min erfaring rundt det.

Pål-Esben: Ja, det er to forskjellige ting. Den ene har med sandkornet å gjøre, en sandkornerfaring. Absolutt ingenting galt med det. Det kan være veldig helbredende og fint, og har man et mørkt og trist liv, kan det kanskje være veldig fint å gå inn i disse tilstandene for å føle seg bra, for å få håp. Det er definitivt ikke bare tull. Men i relasjon til veien til Sahara og til den fulle naturen er det ubrukbart.

En annen ting som heller ikke vil funke, er å prøve å aktivere kundalini-energien. Det vil heller ikke føre til disse saharaene. Det vil kunne føre til noe som noen yogier eller guruer i India kaller en energetisk opplysthet, energetic enlightenment. Og det har heller ingenting med saharaene å gjøre. Det er bare at man aktiverer energisystemet så ekstremt at man føler en voldsom bliss-følelse, en voldsom lykkefølelse. Men fortsatt er du i sandkornet. Så når folk går på YouTube og lærer metoder for å aktivere kundalini-energien og Ida, Sushumna og Pingala og kompaniet, og tror at det leder til opplysthet, så vil det neppe gjøre det. For etter at du har aktivert denne energien, er det andre ting som må gjøres for å flytte seg fra sjette til syvende chakra, som vi skal snakke om neste gang. For kundalini-energien har, til tross for navnet, egentlig ikke med energi å gjøre; den er en bevissthet man får oppmerksomhet rundt. Men det er en helt annen historie. Det kan vi kanskje snakke om i neste episode.

Utfordringen er at alle disse tingene man finner, om det er i bøker eller på YouTube eller i sosiale medier, hevder at de skal føre deg frem til enhet og opplysthet. Men de fleste vil aldri føre deg dit. De fører deg til fine opplevelser, men ikke til genuine erfaringer. Derfor er jeg veldig glad for at du er her med meg, og at vi prater om dette sammen; ellers hadde dette bare vært ord fra meg. Du har erfart begge deler og kan understreke at det egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er to forskjellige ting. Vi kan si ja takk til begge; det er ikke det at de andre tingene er dårlige. Det er bare at de ikke vil lede til frigjøringen vi diskuterer her.

Snarvei 3: åndelig konsum

Pål-Esben: La oss da hoppe til neste typiske snarvei mennesker ofte tyr til: det jeg kaller spirituelt eller åndelig konsum, eller forbrukervaner. At man tror at desto flere bøker man leser og samler, desto flere kurs og seminarer man går på, desto mer spirituell blir man. Slik er det ikke, i mine øyne. Du kan lære masse spennende ting, men uten at du er villig til å integrere lærdommen i hverdagen, er det bare teori. Det som kreves for å gå den veien du har gått, er en form for dyp refleksjon og kontemplasjon rundt det vi holder på med, og å kunne gå inn i referanseerfaringer som er egnet. Og det at man konsumerer, vil aldri lede deg inn i denne typen referanseerfaringer.

Jeg merker det av og til når jeg møter mennesker som har vært på den spirituelle veien i mange, mange år. De har lært massivt; de har kanskje lest 100, 200, 300 bøker. De har studert den ene guruen etter den andre, og de kan alt det teoretiske rundt hva guruene sier om opplysthet. De kan navnene på alle de 114 chakraene, de vet hvor alle 72 000 nadis er, og de kan fortelle deg all teorien rundt hva det er. Men de har ingen relevante referanseerfaringer med det som er teorien. Og det krever en kultiveringsprosess, som vi har snakket om de siste episodene. Det er lett å gå seg vill her, for du tror at desto mer teori du kan om opplysthet eller selvrealisering, desto mer vet du om hva det handler om. Slik er det ikke, for veldig mye av det som er skrevet rundt dette temaet, har egentlig ikke så mye med enhet og opplysthet å gjøre.

20 lærere, 20 kakeoppskrifter

Amina: Ja, og det er noe man blir forvirret av: Hvis man skal høre på 20 lærere og gå én vei, blir det jo 20 kakeoppskrifter. Det sier seg selv at man blir forvirret av det. Med én lærer, én guide, er det slik jeg har opplevd det: Én ting er det teoretiske du sier, og de dypere, jeg liker kanskje ikke å bruke ordet energiarbeid på dette, men disse ulike healing-prosessene du fører oss gjennom, ritualene og slike ting. Men en stor, viktig del er også ditt være, den du er: den veien du fører oss gjennom, som du selv har vært gjennom, det stedet du utstråler fra. Det er, i hvert fall slik jeg opplever det, en like viktig del av denne veien. Og det gjelder egentlig alt, spør du meg. For eksempel en psykoterapeut som er autentisk i prosessen, som har vært gjennom de vanskelige prosessene selv, som har lært, som har referanseerfaringer: Bare det å være i rommet med en slik terapeut er noe helt annet. Og det å gå en vei som denne, er umulig å gjøre uten en egnet guide. For tvangstrøyen, egoet og pregningene møter man med en gang, gjennom at egoet tror at det er det vi trenger å gjøre, sånn trenger vi å gjøre det, nå er vi rett, nå har vi hatt de rette erfaringene. Men det vil veldig sjelden føre frem. Så i en slik prosess trenger man en egnet guide, veileder, guru, hva man enn kaller det. Ellers er dette veldig, veldig tungt.

AI-guruer og internettvisdom

Pål-Esben: Og det neste, når vi snakker om dette: Det er flere og flere i den nyere tiden som begynner å søke gurufigurer og veiledere i sosiale medier og på YouTube, og nå, de siste årene, med AI: at man skal ha sin AI-guru som skal lede en mot opplysthet. Det er selvfølgelig veldig problematisk, siden ingen AI noensinne kan vite eksakt hvor du står i utviklingsprosessen din, eksakt hva det er behov for, eksakt hvor blokkeringene dine er. Vi har noe som er programmert med masse tekst, kanskje alt som er skrevet rundt opplysthet, men det er mer eller mindre ubrukbart i en ekte utviklingsprosess. Og når man søker etter gurufigurer på YouTube og kompani, kan man få mange visdomsord fra mange mennesker, veldig mange av dem med fine klær og langt, hvitt skjegg, som er veldig vise i hvordan man kan omgås livet sitt og skape et lykkelig liv. Definitivt. Men man må ikke forveksle visdom, og evnen til å bruke språk på en poetisk måte, med det som er veien mot ekte enhetserfaringer. Det er ingenting galt i å se disse menneskene og få livsvisdom man kan bruke til å skape et bedre liv for seg selv; det er flott. Men det vil ikke hjelpe deg på veien mot enhet.

For der trenger man noe som går over lengre tid: noen som ser deg, noen som er villig til å belyse dine hellige kyr, som er villig til å belyse skyggesidene dine. Slik som at du av og til blir litt forbanna på meg når jeg speiler deg og sier: Nei, Amina, skal du se litt på denne skyggesiden? Hvorfor reagerer du på denne måten? Hva er dette, med hjertet ditt? «Ja, men den personen gjorde det, og jeg må få lov til å gjøre det og det.» Ja, er det hjertets vei, da? Det kan være veldig ubehagelig i perioder å ha en guide man prater med, men det er absolutt helt nødvendig: for å identifisere hvor de kompensatoriske mekanismene er, hvor de undertrykte delene av personligheten din er, hvor de destruktive atferdsmekanismene er, slik at vi kan bli bevisste på dem. For det er først når vi blir bevisste på dem, at vi kan gå i gang med å behandle dem, helbrede dem og integrere dem. Uten det er det umulig å løse opp tvangstrøyene våre, som vi er blitt preget inn i mens vi vokste opp. Vi mister kontakten med sjelen vår mellom 7 og 14 år, og etter hvert blir vi mer eller mindre roboter på autopilot, hvor vi tror vi har fri vilje, men bruker kanskje en promille av den frie viljen som er tilgjengelig. Det er lett, fordi mesteparten går på autopilot.

Og hvis du da bruker en AI, eller en internettguru, eller noen korte soundbites på TikTok, og tror det vil lede deg på veien Amina går, så er ikke det mulig. For det krever at noen belyser disse sidene i deg, og er villig til å identifisere noe du er blind for, noe du til og med finner ubehagelig når det blir løftet opp. Man tror man er et så kjærlig menneske: Jeg er så kjærlig, og jeg er så i kjærligheten. Og når man så får løftet atferden sin opp i dagslyset, ser man at man kanskje ikke er et så kjærlig menneske: at man har mye nag, frustrasjon og hat som man har undertrykt gjennom spiritual bypassing, gjennom at man har lært noen englemeditasjoner, eller lært å «være i kjærligheten», som ikke hjelper med å identifisere det. Til det trenger man en menneskelig veileder. Den prosessen er nær umulig å gjøre selv, siden vi er subjektive overfor oss selv.

Amina: Ja, og ikke minst, på veien mot enhet: alle de erfaringene man får, og det å få tilbakemeldinger på dem. Var det en enhetserfaring? Var du oppe i fantasiland? Var du i en astrallomme? Var det lyset du så der, enhet? Er det en bunn i meditasjonsprosessen? Alle de tingene kan man også rote seg bort i, ikke minst på denne veien.

Pål-Esben: Yes. Så det er en typisk tabbe mange gjør: Man ønsker seg veien til full frigjøring, men går en vei hvor det er umulig. Og det er årsaken til at vi diskuterer dette: for å gi tips og innsikt til deg som er søkende, om hva de typiske fellene er i en slik utviklingsprosess, og hvorfor de fleste mislykkes på veien mot enhet. Det har ingenting med kvalitet å gjøre, ingenting med viljen til innsats, ingenting med evnene, for det har alle. Alle har full Sahara i seg selv. Det handler bare om hvordan vi gir slipp på det som blokkerer oss mot disse saharaene. Vi har alle sammen alt som skal til for å våkne opp. Men vi trenger noen til å geleide oss gjennom det, siden vår egen kaosverden ikke er så lett å forholde seg til. Og det merker du selv: Når vi begynner å snakke om erfaringene, er det i starten veldig vanskelig å separere hva som er en emosjonell, energetisk, fantasi- eller psykotisk opplevelse, kontra hva som er en reell enhetserfaring. Men etter hvert begynner man å lære å separere hva som er hva, og si: Ja, jeg sier ja takk til alt, men jeg vet hva en spade er, og hva et egg er. Så der trenger man litt hjelp.

Snarvei 4: spiritual bypassing

Pål-Esben: Neste, som vi har snakket litt om også, er en typisk felle mange går i: noe som kalles spiritual bypassing, spirituell unngåelse på norsk. Man gjør spirituelle ting for å unngå å gjøre det man egentlig trenger å gjøre. Man velger heller å gå inn i noe energi for å «være i kjærligheten», i stedet for å håndtere årsaken til ubehagelige følelser, problemer med personligheten, kompensatoriske mekanismer og alt det som er litt utfordrende og vanskelig å jobbe med. Man har spraymaling på rusten, og går heller inn i en spirituell opplevelse og hopper bare over det som egentlig må gjøres. Og det vil heller aldri føre frem.

Amina: Ja, det er helt korrekt, og det er en felle det er veldig lett å gå i. Bare det at man lærer seg om grensesetting, og så kommer kanskje noen nær deg og forteller deg: «Du, den holdningen du hadde der, var kanskje ikke så bra.» «Nei, nå setter jeg en grense, for de negative energiene vil jeg ikke ha på meg, for nå er jeg i kjærligheten», sier man. Og så håndterer man liksom ikke de tingene.

Beskyttelse og cleanliness-syndromet

Pål-Esben: I det esoteriske er det veldig mye av dette, for det ser ut som det er mange lærere som lærer bort disse tingene. Og samme ideen: å lære beskyttelse mot negative energier, som vi snakket om i en tidligere episode, hvor vi snakket om sjamanisme. Beskyttelse mot negative energier er ingenting som vil lede et menneske frem til noe som helst. Det er også en form for spiritual bypassing. For det første er de fleste negative energiene i deg selv, og ikke rundt deg. Eneste stedet ondskap bor, er i et menneske. Eneste stedet demoner bor, er også i et menneske, som vi har snakket om. Så det å tro at man løser såkalte negative energier med å sette på seg en energiklokke, vil ikke løse noe som helst, siden problemet er i oss selv. Ved å tenne lys i oss selv vil mørket automatisk forsvinne, og da er det absolutt ikke behov for noen som helst beskyttelse.

Problemet når du bruker beskyttelse av energetisk karakter, er at energisystemet ditt blir svakere og svakere. På samme måte som med dette cleanliness-syndromet: Barn som vokser opp i sterile hjem, har ofte et veldig dårlig immunforsvar når de blir voksne, mens barn som vokser opp i et ikke-sterilt hjem, for eksempel på en bondegård, ofte har et veldig sterkt immunforsvar som voksne, siden de har fått trent immunforsvaret. Det er forskjellen på å bruke beskyttelse og ikke: Vi gjør noe med det underliggende problemet i stedet. For det erfarer jeg ofte: Mennesker som har lært beskyttelse, blir ofte svakere og svakere, og kan ha mindre og mindre med mennesker å gjøre. De kan ikke engang sitte på bussen. Det blir vanskeligere og vanskeligere, desto mer beskyttelse de bruker.

Amina: Ja. Og min erfaring er at det er bedre å bygge opp sin egen grunnmur, til å kunne tåle verden, enn å pakke seg inn i vatt for å ikke tåle verden. For da blir man veldig begrenset.

Pål-Esben: Yes, det er faktisk slik det er. Min oppgave overfor deg, for eksempel, er å lære deg hvordan du tenner dette lyset inni deg. Og desto mer lys du har inni deg, desto mindre mørke er det plass til. Så hvor enkelt er det egentlig, i teorien? I praksis er det selvfølgelig litt mer utfordring. Så, kjære lytter: Du som har vært med oss siden episode 1, vet at dette ikke bestandig har vært enkelt. Men bare se hvor Amina startet, og hvor hun er i dag, på så kort tid. Det er eksepsjonelt hva som er mulig når man først har en egnet struktur, et egnet system, en egnet veileder-guide som kan gjøre dette. Da trenger du ikke å bruke 30 år på det. Det kan gå lynraskt, hvis man har rett setting.

Snarvei 5: energetiske overføringer

Pål-Esben: Så den siste snarveien, som også er kjent i det esoteriske: at man tror at energetiske overføringer, energetic transmissions, for eksempel gjennom shaktipat, skal føre deg inn på veien til enhet. På det yogiske språket kalles det shaktipat: Når eleven legger pannen sin foran fotsålene, eller oppå føttene, til guruen sin, får den en energetisk overføring som skal bidra til at kundalini-energien reiser seg. Det finnes også andre typer energetiske overføringer med forskjellige navn, og enkelte blir avhengige av disse energetiske overføringene fra guruen sin. Men det er ingen av disse energetiske overføringene som vil føre deg dit du er på vei i dag, Amina, siden det er en jobb vi trenger å gjøre selv. Sjelen vår har satt disse utfordringene for oss, og for å gå gjennom doktorgradsavhandlingene våre på sjelens eliteuniversitet, som egentlig er det vi snakker om her, er det umulig å kjøpe doktorgradsavhandlingen din på internett. Det er faktisk noe du er nødt til å skrive selv.

Så det er eksempler på noen av disse snarveiene som er vanlige i dag, som mange tyr til, men som ikke vil lede til Sahara og til enhet og ekte spirituell oppvåkning. Der er det et stykke arbeid som trenger å gjøres. Men det kan gjøres på en gøy måte også, når man lærer å se det fra det perspektivet. Det er ikke alltid så lett, jeg skal ikke sitte her og være kjepphøy på en god dag, men det er virkelig verdt det. Det er ikke noe i livet som er mer verdt enn dette, fra mitt perspektiv. Og det kan gå lynraskt.

Å tenne lyset: veien som virker

Pål-Esben: For å avslutte: Jeg tror ikke selve prosessen trenger å ta lang tid, og den er utrolig givende. For hver gang man dypper inn i Saharaen sin, inn i denne genuine enhetserfaringen, tar man med seg mer av helheten av seg selv tilbake til sandkornet. Og desto mer av helheten man bringer tilbake til seg selv, desto mer av dette lyset blir tent i et menneske, uten at man trenger å gjøre spesifikke ting for at lyset skal være til stede. Og i det samfunnet vi lever i i dag, som er fullt av mer desperasjon, angst, frykt, hat og mørke enn noensinne i moderne tid, tror jeg at det viktigste for et menneske, og det mest spektakulære, må være å gå gjennom en slik prosess som du gjør. For gjennom det er det ingenting av dette mørket som vil gripe inn i deg lenger. Du kan leve i denne litt kaotiske verdenen vi lever i, uten å gå og være redd, uten å ha angst, uten å være urolig, uten å være redd for at det skal bli krig. For da vet du hva Saharaen er. Da vet du at alt som eksisterer rundt her i samfunnet vårt, er sandkornet. Og det er ikke noe du vet kognitivt; det er noe du vet dypt inni deg, gjennom referanseerfaringer, gjennom en dyp knowing.

På den måten kan vi skape en bedre verden, en mer kjærlig verden, en mer fredelig verden: gjennom at ett og ett menneske tenner dette lyset i seg. Jo flere mennesker som tenner dette lyset i seg, desto bedre blir verden rundt deg, desto bedre får familien din det. Altså, bra norsk, bare spør meg: Desto bedre får din familie … ok, skjønner du hva jeg mener? Her skjærer dysleksien seg fullstendig. Desto bedre får vennene dine det, gjennom at du er et mer og mer lys, som er det motsatte av mørket som hersker i samfunnet vårt i dag. Noe mer viktig for et menneske å engasjere seg i, kan du ikke tenke deg.

Amina: Nei, enig.

Pål-Esben: Det er derfor vi snakker om dette, og det er derfor vi gjør denne podkasten. Det er for å inspirere: hva som er mulig, at det egentlig ikke er overkomplisert, og hvorfor det er slik. Det er mitt bidrag og ditt bidrag til å kunne skape en bedre verden. For jeg tror ikke at du kan skape en bedre verden ved at hundre stykker sitter og mediterer sammen og ønsker fred i verden. Det kan være hyggelig å gjøre det, men det er ikke det som vil skape en bedre verden. Det som vil skape en bedre verden, er at ett og ett menneske våkner opp og begynner å se hva som er virkeligheten, og hva som er fantasi. Først da kan vi begynne å bygge en verden som mange lengter etter.

Amina: Ja. Vi begynner med oss selv.

Pål-Esben: Korrekt. Har du noen visdomsord eller tanker på tampen nå, kjære Amina?

Amina: Vel, avsluttende ord: Det finnes ingen snarveier hjem. Og for hver snarvei man tar, jo lenger unna kommer man.

Pål-Esben: Det er veldig vise ord. For hver snarvei, desto lenger inn i granskauen kommer man, og desto lenger bort fra motorveien er man. For i virkeligheten er dette veldig enkelt. Det er altså spektakulært enkelt, siden alt bor i oss. Vi trenger bare å gjenoppdage hva vi er. Vi er Saharaen vår, vi er skaperkraften, vi er den komplette bevisstheten. Det er bare det at vi går i drømmen vår og tror at vi er noe helt annet. Og det er det som er det spektakulære her: på den ene siden så enkelt, og på den andre siden så komplekst, siden pregningene våre, tvangstrøyen og egoet setter alle disse kjeppene i hjulene våre. Men mulig er det, definitivt, Amina.

Amina: Ja, hundre prosent.

Pål-Esben: Yes. I neste episode vil vi snakke om utviklingsreisen fra første til syvende chakra, altså selve kultiveringsprosessen. Vi skal snakke om chakraene, og hvordan vi beskriver en slik utviklingsprosess gjennom chakraene. Vi skal snakke om dette med falling upwards fra sjette til syvende chakra, hvor det virkelig kule begynner å skje. Og så skal vi også diskutere litt mer kundalini og de tingene. Det tror jeg blir interessant, Amina.

Amina: Yes, jeg gleder meg til det.

Pål-Esben: Glitrende. Da ønsker vi deg, kjære lytter, en aldeles fortreffelig dag, kveld, morgen, natt, avhengig av når du lytter til oss. Håper vi har deg med oss igjen i neste episode. Og så ønsker jeg deg en aldeles fortreffelig dag også, Amina. Så snakkes vi snart igjen.

Amina: Takk. Ha det. Ha det riktig bra.

Pål-Esben: Hei hei.