Episode 29 Sjamandød og the dark night of the Soul

Pål-Esben måtte en gang kontrollere alt, og det førte ham inn i en utbrenthet som nesten tok livet av ham i 2003. I dag kontrollerer han nesten ingenting: Livet tar ham på seg som en hanske. Amina ser seg selv klamre seg fast i elvebredden til neglene og hendene blir blodige, i stedet for å følge strømmen. Og hun forteller om sønnen som ville på skolen før han var frisk, kastet opp og kom hjem og sa: «I dag har jeg lært at noen ganger har mamma rett.»

I denne tjueniende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om sjamandød og the dark night of the soul. De ser nærmere på hvorfor egodød er et meningsløst ord, hvordan egoet går fra å være sjelens hersker til å bli sjelens rådgiver, hva taoistenes Wu Wei og runen Laguz har til felles, og hvorfor sjamandøden er forutsetningen for den andre fødselen. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Den første og den andre fødselen, dvija, og hvorfor sjamandøden er den forberedende prosessen frem mot den andre fødselen
• Hvorfor egodød er et meningsløst ord, hvorfor vi trenger egoet, og pregningene som samler seg som grums på baugen av båten
• Fra hersker til rådgiver: Aminas berg- og dalbane, og hvorfor prosessen tar i hvert fall 12 til 18 måneder
• Spiritual bypassing, kontrolltvangen og optimaliseringen, og taoistenes Wu Wei og runen Laguz
• Hansken til livet, hjernetåken, og kontrollmaniakene og helikopterforeldrene som tar fra barna sjansen til å lære
• The dark night of the soul, lengselen hjem, og hvorfor spirituell snacking aldri tilfredsstiller den
• De 7 gullnøklene og De 9 pilarene som fundamentet, og hvorfor 90 prosent er nok
• Hvorfor et gresstrå er mer intelligent enn et menneske, hvorfor det ikke er noe galt med englekurs, og å våge å gi slipp

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny podkast, Amina.

Amina: Takk, i like måte, Pål-Esben.

Der vi slapp: den andre fødselen

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi snakke videre om det spennende temaet vi har diskutert de to siste episodene, nemlig enhet, spirituell oppvåkning og spirituell opplysthet, som vi har snakket en god del om i episode 26 og 27, de to foregående episodene. Hva det er, og hva det ikke er. Og dunker du inn i denne episoden uten å ha hørt dem, oppfordrer jeg deg til å gå tilbake til episode 26 og lytte gjennom den, og episode 27, før du fortsetter med denne. For det vi gjør nå, er å fortsette praten der vi sluttet i episode 27. Og temaet ligger i forutsetningen for at vi kan gjennomføre den andre fødselen.

I forrige episode snakket vi om den andre fødselen: Hva er det for noe? Første fødsel er den vanlige fødselen som skjer i mennesket, og den skjer ubevisst. Når vi kommer inn i dette livet, vræler vi som et lite barn. Det er første fødsel, og for de aller fleste menneskene skjer den ubevisst, gjennom det karmiske trykket man har bygd seg opp. Etter at du dør, går du via Bardo, gjør dine greier der og integrerer det som har skjedd i livet. Da popper man som regel kort inn til sjelen sin og det høyere selv, og så popper man ofte direkte ut igjen, rett inn i neste inkarnasjon, slik at man finner en egnet mor og en egnet far. Men det er ikke noe du velger selv, det meste av dette; det er styrt av den karmiske musikken du har samlet deg opp. Og gjennom karmaen din blir du ført til foreldrene dine, som er utgangspunktet for neste syklus. Så det er noe som skjer ubevisst for de fleste menneskene.

Så har vi noen som velger den andre fødselen, som i den yogiske kulturen ofte kalles dvija, på engelsk twice born. Og det er det menneskene som er virkelig, ekte spirituelt oppvåknet, kalles. Vi snakket om hva spirituell oppvåkning er og ikke er i forrige episode, så nå forenkler vi og bruker spirituell oppvåkning om punktet der man har sluppet tvangstrøyen sin, erkjenner at sandkornet er et sandkorn, og har full tilgang til sin Sahara, der det ikke er tid og rom, som er tidløs og romløs, og der man er ett med alt som eksisterer. Veldig poetisk. Og forutsetningen for at man i det hele tatt kan begynne den andre fødselen sin, begynne å nærme seg sin Sahara, bli en del av den og gjenforene seg med sin virkelige natur, er at man går gjennom en prosess der man slipper denne tvangstrøyen som intellektet, egoet, identiteten vår og det karmiske minnet har skapt for oss. Den som gjør at vi tror vi er i et sandkorn, at den materielle eksistensen er alt som er, slik de fleste mennesker tror, mens den i virkeligheten bare er et sandkorn i Saharaen din. Og i sjamanismen kaller vi denne forberedende prosessen frem mot den andre fødselen for sjamandød. Et litt fryktinngytende ord, ikke sant? Hva tenkte du om sjamandød før du startet utviklingsprosessen din med meg?

Hva trodde Amina om sjamandød?

Amina: Første gang jeg hørte om sjamandød, var vel egentlig av deg. Men jeg lurer på noe: Sjamandød og egodød, er det det samme?

Pål-Esben: Ja. Kjært barn, mange navn, helt klart.

Amina: Det jeg i hvert fall forbandt det med, fra sjamaner og slike ting, var litt ekstreme opplevelser. Overleve naken ute i naturen i to år, gå på kull, badstueritualer. Ordentlig ekstreme opplevelser. Det var det jeg først forbandt det med: at da har du mestret egoet. Klarer du å gå på kull, da har du virkelig mestret ting. Og når det kommer til det som kalles sjelens mørke natt, forbandt jeg alt dette med det samme: Vi hadde delen som var ekstreme opplevelser, og så var det dette med sjelens mørke natt og de store eksistensielle krisene. Jeg hadde ikke helt oversikt over hva som egentlig var hva, som vi kanskje kan snakke litt om her i dag. Men det var da jeg ble kjent med Yggdrasil-sjamanismen, at jeg begynte å forstå mer av hva en ekte sjamandød er. At det handler om mye mer enn å, hva skal jeg si, tåle å gå på kull. Her er det ordentlig personlighetsutvikling, virkelig ned til de dypeste lagene. Så det var der jeg startet. Og alle disse begrepene går litt om hverandre: sjelens mørke natt, sjamandød, egodød. Hva er egentlig hva, og hvordan skiller man på det?

Egodød er et meningsløst ord

Pål-Esben: Ja, og det er masse her, la meg si det slik: Folk tror så mange forskjellige ting. Det er mange versjoner av ting, og veldig mye som ikke har med hva det virkelig handler om, å gjøre. For eksempel de ekstreme erfaringene, som man tror handler om sjamandød i relasjon til at man kan disiplinere seg gjennom smerte, og tro at gjennom å disiplinere seg gjennom smerte har man kontroll på egoet sitt. Det har selvfølgelig ingenting med virkelig sjamandød å gjøre. For sjamandøden har til syvende og sist med prosessen å gjøre, der vi flytter egoet fra å være sjelens hersker til å bli sjelens rådgiver.

Og mange har en oppfatning av at egoet er noe ille greier: Egoet er forferdelig, egoet må vi ta livet av. Egodød. Egentlig et helt og slett meningsløst ord. Skal vi drepe egoet vårt? Det ville selvfølgelig skapt et veldig stort problem, for vi er fullstendig avhengige av egoet vårt for i det hele tatt å kunne operere i denne materielle verdenen, for i det hele tatt å kunne leve i den. Sjelen din kommer, via ditt høyere selv, inn i kroppen din som lite barn, og sjelen har egentlig ikke noe som helst forhold til denne tvangstrøyen vi lever i. Den har ingen av sansene sine: ikke syn, ikke ører, ingen følelse av noe som helst, ingen lukt, for å bruke metaforer. Den har ingen tilgang til hva den er, og hva den virkelig forstår og vet. Det er også en del av årsaken til at vi kommer hit, til sjelens eliteuniversitet.

Hvorfor vi trenger egoet

Pål-Esben: Egoet er det som blir skapt i mennesket, den kunstige delen. Du kan si at det er i form av et program, en form for dataprogram, som ikke har noe med hva du er, å gjøre, men som er der for å hjelpe deg, ditt høyere selv og din sjel med å forholde dere til denne merkelige, rare virkeligheten vi lever i. Her finnes spesielle sosiale kutymer for i det hele tatt å kunne forholde seg til mennesker: visse ting du kan gjøre og ikke gjøre for i det hele tatt å kunne ha en relasjon med andre. For sjelen og ditt høyere selv spiller det for eksempel ingen rolle om du har klær eller ikke klær. Sjelen kunne vandret naken rundt i byen. Men tenk deg at du ikke hadde hatt et ego, at det bare var sjelen din som kom inn hit uten ego. Da går du bare naken på butikken: Hvorfor skal jeg ha på meg klær? Det er jo varmt. Vel, det blir et problem, for ingen andre mennesker kan forholde seg til det. Du blir avstøtt, og du kan ikke ha noen normale interaksjoner med mennesker. Det er bare et banalt eksempel på hvor viktig egostrukturen vår er for at vi skal kunne forholde oss til verdenen vi lever i, og bygge opp relasjoner med andre mennesker. Uten ego hadde det ikke vært mulig. Så hva tror du livet ditt hadde vært, Amina, uten et ego?

Amina: Oi. Da hadde jeg vel kanskje ikke hatt ting jeg liker eller ikke liker. Hadde jeg vært helt baby, da? Eller har nyfødte babyer et snev av ego?

Pål-Esben: Nei. Du kan si at de har en viss karmisk struktur, selvfølgelig, som er arvet gjennom mors og fars linjer, gjennom epigenetiske linjer. Det er visse karmiske strukturer der. Men noe ego har de ikke til å begynne med. Ta et nyfødt barn: Det vet ikke hvordan det skal interagere med noe som helst. Så lenge det føler seg trygt, og mor eller far er rundt det og viser det kjærlighet, er det ok, men det er helt hjelpeløst. Egoet er det som hjelper oss gjennom dette livet, slik at vi kan forholde oss til verdenen vi lever i, reglene til verdenen og mekanismene. Uten ego hadde du ikke visst at du trengte å spise. Du hadde bare gått rundt, og det hadde ikke vært noen mening i noe som helst. Hvorfor skal du gjøre forskjellige ting? Hvorfor skal du ha en jobb? Hvorfor skal du tjene penger? Hvorfor skal du ha en plass å bo? Du er bare i kontakt med alt det som er. Men det hadde ført til at kroppen din hadde dødd, og så hadde du bare poppet tilbake igjen. Så det hadde ikke funket. Vi er helt avhengige av å ha et ego. Så når du hører folk si at nå skal du drepe egoet ditt, tror jeg ikke de helt forstår hva de prater om. For vi trenger denne delen av egoet vårt, som hjelper oss med å forholde oss til verdenen vi lever i og interagere med den.

Pregningene og grumset på baugen

Pål-Esben: Det vi snakker om når vi snakker om sjamandød, er noe annet. Når barnet er ungt, har det fortsatt veldig god kontakt med sjelen sin. Men en plass mellom fem og syv år, maks femten, er den koblingen med sjelen mer eller mindre fullt og helt avkoblet, fordi man har blitt preget og har fått alle merkelappene: Det skal vi gjøre, det skal vi ikke gjøre. Sånn skal du være, sånn skal du ikke være. Sånn er en mann, sånn er ikke en mann, sånn skal en kvinne være. I vår familie gjør vi sånn og sånn, alle andre er bare tullinger. I vår religion tror vi sånn og sånn, og de som ikke tror på religionen vår, er fiender. Alt dette kvakket som bygges opp i egoet, de tingene vi kaller trossetninger, er det som er problemet her. Det er det vi må bearbeide. Og ikke minst all angsten og frykten, og alle trossetningene om at man ikke er noe verdt. Kompensatoriske mekanismer som fører til arbeidsnarkomani og burnout, som fører til tvangslidelser, som fører til depresjon, som fører oss inn i kronisk sykdom og angst, og så videre. Alt er relatert til mønstrene som egoet, intellektet, det karmiske minnet og identiteten vår blir preget inn i, på en kunstig måte. Det har ingenting med hva du egentlig er, å gjøre. Det har ingenting med sjelen din å gjøre, ingenting med ditt høyere selv. Det er som alger og skjell på baugen av båten, der båten er deg, sjelen din og ditt høyere selv. Det samler seg masse grums på baugen, og etter hvert begynner båten å gå tregt i vannet, og til slutt slår alt lekk. Da skaper det et problem for oss mennesker. Det er det vi ser ute i verdenen: Det er mer kronisk sykdom enn noensinne, mer angst og depresjon enn noensinne, mer frykt enn noensinne, og uro og kaos.

Fra hersker til rådgiver

Pål-Esben: Så her er et eksempel på den delen av systemet vårt, egoet, intellektet, identiteten og det karmiske minnet, som vi trenger å bearbeide og helbrede, slik at den ikke lenger styrer livet vårt. Det er den virkelige sjamandøden. Gjennom den setter vi egoet vårt fra å ha blitt hersker over sjelen vår, etter hvert som vi ble preget, til å settes som vår rådgiver. Men først må vi helbrede dette laget som gjør at vi er monkey og handler på autopilot, fullstendig uten mål og mening. Vi tror at alt vi har i sandkornet vårt, er det som er virkelig, og at alt annet bare er tull. Vi tror altså at illusjoner er virkelige. Men problemet, som vi snakket om i forrige episode, er at vi alle sammen er søvngjengere, i hvert fall de som ikke har hatt sin ekte spirituelle oppvåkning. De er søvngjengere i en drøm de tror er ekte, men i virkeligheten er det sjelen din som drømmer. Og har du, kjære lytter, vært med oss gjennom episodene våre om sjelen, husker du sikkert at vi snakket om hvordan dette funker. Det er det som er så spektakulært: De fleste menneskene i denne verdenen drømmer, altså sjelen drømmer, og de tror at drømmen er virkelig. De tror at hånden er virkelig, og kroppen sin, og partneren sin, og huset de bor i. De tror det er virkelig, men i virkeligheten er det en drøm. Og det er ikke fordi sjelen er sadomasochistisk, men fordi sjelen setter seg inn i en spesiell setting der visse typer læring er mulig, læring som ikke er mulig når den er i sin fulle tilstand. Det er litt av bakgrunnen her. Og hvordan har din prosess vært? Du har gått gjennom disse prosessene og sett egoet ditt mer og mer som rådgiver, som vi har snakket om i mange episoder. Hvis vi skal oppsummere, Amina: Hvordan har det føltes å starte med et ego som hadde full kontroll over deg, til at det etter hvert er blitt mer og mer rådgiver?

Aminas berg- og dalbane

Amina: Ja, hvordan har det vært? Det har vært en berg- og dalbane. Men det er klare forskjeller. Tidlig i livet mitt var jeg ikke bevisst på disse tingene, og jeg var bare styrt av pregninger og traumer og autopilot. Jeg var bare et offer for alt som skjedde på utsiden av meg og inni meg. Og jeg lurte på hvordan det noen gang kunne bli annerledes. Spesielt jeg, som har slitt mye med angst og vært i mørket, med mye frykt og slike ting. Jeg hadde alltid et håp om at det kunne bli bedre, men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne bli det. Helt til jeg begynte å dykke inn i Yggdrasil-sjamanismen og den spirituelle sfæren, og begynte å få opp øynene for at det ikke trenger å være sånn. Jeg er noe mer enn bare disse pregningene. Jeg er noe mer enn hele denne løken med alle lagene. Jeg er noe mer enn alt dette.

Og da jeg begynte å få mer og mer kontakt med mitt sanne selv, med sjelen min, og det lyset begynte å skinne sterkere og sterkere, har egoet, de gamle pregningene og frykten mistet mer og mer av makten sin underveis. Det har ikke skjedd på et døgn. Det har vært ulike lag og ulike ting jeg har vært nødt til å gå gjennom. Men det jeg også har sett, er at når gamle ting, gamle frykter og gammel angst har kommet opp underveis, klarer jeg å håndtere det på en helt annen måte. Det er ikke slik at jeg går så langt ned i kjelleren at jeg lukker gardinene for vinduene og ikke kan snakke med noen. Jeg forstår prosessen på en helt annen måte. Det er ikke alltid jeg forstår alt med en gang, men jeg blir holdt av noe annet. Jeg kan ha kontakt med hjertet mitt på samme tid. Jeg klarer mer å finne harmonien mellom disse motpolene. Jeg kan fortsatt kjenne takknemlighet. De gangene gjennom den sjamanistiske utviklingsprosessen der gamle ting har dukket opp igjen, har jeg kommet mye fortere og mye sterkere tilbake. Og jeg klarer mye mer enn tidligere å se det store bildet.

Så det har virkelig vært en prosess som ikke har gått fra en dag til en annen. Men for meg har det egentlig handlet om å bli mer og mer fri fra egoets frykt, egoets angst, egoets manipulasjon og kontroll, over til hjertet, til sjelen min, til det som er sant og ekte i meg. Og jeg lærer fortsatt på denne reisen. Men det er så stor forskjell, og jeg unner virkelig alle å få gå en slik dyp, sjelelig selvutviklingsreise, om man kan kalle det det. For da begynner man å innse at ting ikke trenger å være så innfurt hele tiden. Det er jo ditt ord, Pål-Esben, men jeg bruker det. Så det har ikke vært så innfurt, nei. Det har vært litt av en prosess, og jeg er så takknemlig for den, for den gjør at jeg kan ha med meg det større bildet og komme fortere ut av ting enn tidligere. Jeg klarer å holde flere perspektiver.

Sjamandøden tar tid: 12–18 måneder

Pål-Esben: Ja. Og denne egodød-prosessen, den virkelige egodød-prosessen, som vi kaller sjamandød, går over en lengre tidsperiode, siden det er en modningsprosess man trenger å gå gjennom. Det er ikke noe du leser i en bok, eller hører på en Instagram-reel, eller ser en YouTube-video, og så har du plutselig gått gjennom sjamandøden din. Det er selvfølgelig hardt arbeid. For først skal vi identifisere hva som er autopilotene våre, det som skaper lidelsen i livet vårt, og vi skal identifisere hvordan disse autopilotene, pregningene og atferdene styrer livet vårt. Så skal vi begynne å reversere prosessen, for å gå mer og mer bort fra tvangstrøyene, som er autopilotene våre, der vi stort sett går gjennom livet uten å ha tilgang til fri vilje hele tiden, siden alt går på autopilot. Som vi har snakket om tidligere: Vi får tilgang til mer og mer fri vilje etter hvert som vi øker bevisstheten vår, og da kan vi også begynne å ta mer konstruktive handlinger. Kanskje har man gått på autopilot i parforholdet sitt, hylt og skreket til hverandre som monkeys og trodd at det er tingen, lidd og lidd og bare skjelt på den andre parten for at man har problemer. Så starter denne oppvåkningen, denne prosessen med sjamandøden, ved at man identifiserer at det er noe som heter selvansvar. Ja, det er noe som heter selvansvar. Så hva er det jeg kan gjøre her for at ting skal bli bedre? Hvor er mine skavanker i dette? Og hvis den andre parten er villig til å gjøre det samme, og man kanskje får litt hjelp sammen, kan man gå fra kaos til å ha et godt parforhold. Men det skjer ikke ved å sitte tett i tvangstrøyen på autopilot og si at alle andre er problemet, og jeg er perfekt. Det er bare et eksempel.

Og vi startet allerede med denne prosessen i modul 0. Helt fra start. For det er en modningsprosess som i hvert fall tar 12–18 måneder å gå gjennom, før man virkelig begynner å kjenne det du kjenner nå: Du er mer og mer fri, du har mer og mer tilgang til fri vilje, du går mindre inn i lidelse og problemer, og du har mer makt over livet ditt. Det vil si at hjertet ditt har mer makt over livet ditt, mens egoet og den destruktive siden av egoet har mindre og mindre. Det er starten på det vi kan kalle en sjamandød.

Hvorfor sjamandøden er en forutsetning

Pål-Esben: Da er spørsmålet, i det vi prater om her: Hvorfor er en fullstendig sjamandød helt nødvendig for at vi skal finne veien til det tidløse og romløse, og finne veien til vår Sahara? For der kommer vi nemlig ikke utenom dette. Når vi starter den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen, som vi kaller det, er dette kanskje ikke så nøye i begynnelsen. Da kan man si: Det vil jeg, det vil jeg ikke. Enkelte sier: Det vil ikke jeg jobbe med, for det er så vanskelig. Å nei, jeg har jo rett til å hyle og skrike til barna mine! Jeg har jo ikke noe valg, og det vil ikke jeg jobbe med. Da kan man velge. Men det vi holder på med nå, er å løsrive deg fullt fra denne tvangstrøyen, fra sandkornet. Vi skal løse opp tvangstrøyen som binder deg inn i sandkornet, slik at du forstår at du ikke er noe sandkorn, men en Sahara. Det vil si at din natur er gigantisk. Den er ikke uendelig, men den er gigantisk. For at det i det hele tatt skal være mulig, må vi ha løst opp tvangstrøyen nok til at vi kan hoppe inn og begynne å erfare det som er. For desto sterkere tvangstrøyen er, desto mer er du i sandkornet, og desto mer tror du at drømmen er virkelig. Slik som de fleste menneskene der ute, de jeg kaller søvngjengere: De tror de er så smarte at de skjønner alt, og de tror de virkelig er våkne. Og så stresser de for det ene og det andre. De skal ha karriere og tjene masse penger, og de skal sørge for sikkerhet, og så blir de irriterte hvis de ikke får det de vil. Så går de i en konstant angst for ikke å ha nok. Det er sirkuset som foregår i denne drømmen, som sjelen har satt deg i, for at du skal lære, for at den skal lære. Men for å bryte ut av dette må vi først ta det som binder deg inn og låser deg inn i det. Du er nødt til å løse opp det. Ellers er det ingen vei ut av drømmen. For i virkeligheten er det jo så enkelt: Bare åpne øynene dine, så er du våken. For du er allerede midt inne i sjelen din akkurat nå, som jeg snakket om tidligere. Hva tenker du om disse tingene, Amina?

Frivillig tvang og spiritual bypassing

Amina: Jeg tenker mye. Først går jeg litt tilbake til det du sa om at man velger litt i begynnelsen: Det vil jeg jobbe med, det vil jeg ikke jobbe med ennå, det finnes ikke, det finnes. Der har jeg også vært, der jeg har tenkt at jeg jobber med det, og så har jeg kanskje ikke sett hva jeg egentlig burde jobbe med. Min opplevelse er at jeg har blitt møtt med de tingene jeg ikke har villet forholde meg til, om jeg vil eller ikke, i denne prosessen. Det har kommet inn i livet mitt: Bare håndter dette. Og jeg har protestert: Nei, nei, det er ikke der nå, jeg holder på med dette nå. Men svaret var: Nei, nå må du se på det. For meg har det vært litt frivillig tvang. Man kan selvfølgelig velge å lukke døren og bli liggende i lidelsen av alt dette, men jeg har virkelig vært nødt til å møte alle de tingene man ofte vil rømme fra. For man kan også rømme fra disse greiene som bor i oss, gjennom esoteriske, spirituelle, alternative praksiser. Man kan rømme i meditasjon, man kan rømme i natur, man kan rømme fra ting. Det innså jeg også. Spiritual bypassing er ordet som brukes på det, ikke sant? At man bypasser, som en bypass-operasjon av hjertet. Hopper bare over det.

Pål-Esben: Yes.

Amina: Og for meg har ikke det funket så bra. Jeg har måttet håndtere det: virkelig møte de dypere lagene av skyggen min, underbevisstheten min og disse tingene. Og så stilte du meg et spørsmål i stad, Pål-Esben, som jeg mistet litt underveis. Jeg husker ikke engang hva du spurte om.

Pål-Esben: Så fint, ja.

Amina: Jo, du snakket om dette med å innse at ting ikke trenger å være så vanskelig: Man kan egentlig bare åpne opp øynene, og så er man der. Og jeg har hatt perioder i livet der jeg bare har innsett at, oi, det er virkelig bare å åpne opp øynene, og så er man ikke bare dette sandkornet. Og så er det så lett å glemme underveis, fordi gravitasjonsfeltet til tvangstrøyen, til sandkornet, kan være så kraftig noen ganger.

Kontrolltvangen og optimaliseringen

Pål-Esben: Det kan være ekstremt. Og når man begynner å jobbe med dette, som vi i vår tradisjon også kaller Hjertets vei: I de første ni episodene av podkasten vår snakker vi detaljert om Hjertets vei og hva den handler om. Og desto mer et menneske begynner å relatere seg til hjertet sitt og følge Hjertets vei på en praktisk måte i livet sitt, desto mer makt får hjertet, og desto mindre makt har de destruktive delene av egoet vårt. Det er også en del av det vi kaller sjamandøden: Du setter de destruktive delene av egoet i bakgrunnen. Du setter egoet ditt som sjelens rådgiver i stedet for hersker, som det er hos de fleste mennesker.

Og til syvende og sist handler det om å begynne å løse opp den kontrolltvangen søvngjengeren har. Vi ønsker å kontrollere livet. Det er det som er problemet vårt: Vi ønsker å kontrollere livet, og vi ønsker å optimalisere alt. Alt fra hvordan vi optimaliserer hverdagen ved å planlegge hvert sekund gjennom dagen, til hvordan man skal optimalisere kroppen sin gjennom biohacking. Alt dette er, fra mitt synspunkt, en meningsløs kontrollmekanisme, der vi tror at ting skal bli mye bedre av å optimalisere dem. Det er en av det moderne menneskets største misforståelser, og den fører til veldig mye begrensning og lidelse.

Wu Wei: handling uten gjøren

Pål-Esben: I gamle dager, med Lao Tzu og taoismen, var de gamle taoistene litt mer intelligente. For de hadde et konsept som het Wu Wei. Og Wu Wei er et nydelig ord: Når jeg tenker på Wu Wei, ser jeg for meg en fugl i luften som styrer med luftstrømmen og er fri. Og hva betyr det? Skal jeg oversette Wu Wei, kan jeg oversette det som actionless action. På norsk: handling uten å gjøre noe. Handling uten gjøren, det er den oversettelsen jeg fant, og det er ikke en kjeft som forstår hva det er, ikke engang jeg. Men jeg kan forklare hva som menes, for det er en paradoksal greie for oss moderne mennesker. Det handler om at man oppretter en tilstand, Wu Wei, der du er i flyt, og der du aktivt styrer flyten, men uten ego. Uten anstrengelse. Uten personlig agenda. Du flyter med, med hengivelse. Det vil si at du flyter i livets strøm, i livets elv, uten at du gjør ting i vanlig forstand. Du flyter ikke bare med uten noe som helst ansvar; du har en aktiv flyt, men du flyter med livets elv. Du flyter med livet.

Og det er et gigantisk problem for de moderne menneskene, siden vi skal kontrollere alle aspektene i livet vårt, fordi vi er styrt av frykt for ikke å ha nok. Vi er styrt av frykt for overlevelse. Vi er styrt av frykt for ikke å bli elsket. Vi er styrt av frykt for ikke å få det vi vil ha. Så det er nesten umulig, utrolig vanskelig, å inspirere et menneske som starter sin prosess, med å si: Hvorfor kan du ikke bare flyte med denne livets elv i stedet for å kontrollere den? For folk prøver å padle motstrøms: Jeg vil ikke flyte med livets elv. Jeg vil padle opp, jeg vil forankre meg på elvebredden, jeg vil kjempe der. Jeg vil ikke flyte med. Og egentlig er det så enkelt, for life is life, livet er livet. Og desto mer vi flyter med livet, desto mer utspiller det seg som kalles dharmisk synkronisitet, som vi snakket om for et par episoder siden. Så, hva med deg, Amina?

Amina: Når du snakker nå, fikk jeg opp en film i hodet. Det er meg, men den kan sikkert representere flere mennesker. Jeg ser for meg den vakre, fine elven, og så møter du noen steiner og ulike ting der. Og så ser jeg meg selv, som bare prøver å klamre meg fast i siden av elven, i masse jord, og riper opp negler og hender og blir helt blodig, for jeg skal absolutt holde meg fast i elvebredden. Jeg vil ikke dit, jeg vil dit! Bare nekter å følge strømmen. Ja, det har vært historien om livet mitt, altså. Og jeg har definitivt fått oppleve hvordan det er når du virkelig hengir deg til elvens flyt også. Jeg har innsett at de gangene jeg er i lidelse, er de gangene jeg prøver å kontrollere hvor strømmen skal gå. Elven går den veien, men vi prøver å lage en liten demning her, vi prøver å grave litt. Det er så mye strev og stress. Ting er som de er, og man kan ha det godt med det, så lenge man ikke begynner å kontrollere. Man kan tenke fra egoets perspektiv at det kanskje ikke var så veldig optimalt, men ting kan føles bra selv om de ikke er optimale sett fra samfunnets eller egoets syn, så lenge du følger og flyter med elven. Og det er ikke det samme som å si at man skal omfavne det hvis noen gjør oss noe vondt eller skader oss. Men: Ok, nå skjedde dette i elven. Hva kan jeg gjøre for å flyte med den prosessen, slik at jeg kan ha det best mulig i dette, i stedet for å ha motstand mot det som er uunngåelig, eller det som har skjedd, eller det som kommer til å skje?

Seilbåten og runen Laguz

Pål-Esben: Ja, for det handler ikke om å ignorere livet. En annen metafor for dette er at du har en seilbåt på havet. Å ikke ta ansvar er å bare ha seilbåten uten seil og la vær og vind få lov til å styre deg dit de vil. Men det vi snakker om her, er å seile på havet: sette seilet ditt og flyte med vinden. Som denne fuglen: Når jeg tenker på Wu Wei, ser jeg meg selv som en stor fugl i en strøm av luft som flyter oppover, der jeg flyter med denne vinden og luftstrømmen, med vingene mine, helt uten anstrengelse.

Og det konseptet taoistene bruker, som de kaller Wu Wei, finner vi i vår norrøne tradisjon gjennom runen Laguz. Mange tror at Laguz bare har med vann å gjøre, med flyt å gjøre. Ja, den har egentlig litt med vann og flyt å gjøre, men den har med akkurat det jeg snakker om nå. Det runen Laguz virkelig beskriver, er det taoistene beskriver som Wu Wei. Og det viser at det er så mange dype lag i det man kan forstå: Fra overflaten tror man at denne runen bare handler om vann, men når man glir ned i lagene, er det en vanvittig dybde som ligger bak hvert av disse konseptene, bak hver av disse runene, når man virkelig begynner å forstå dem.

Hansken til livet

Pål-Esben: Det vi er på jakt etter gjennom en sjamandød-prosess, som en forberedelse, en forutsetning for den andre fødselen, er at man lærer mer og mer å flyte med denne elven. Rent metaforisk er det ikke så vanskelig å forestille seg hvordan det er. Det har med å hengi seg til livet, ikke til egoet, ikke til frykten, men til livet. Og i mitt tilfelle vet jeg hvordan det oppleves å prøve å ha kontroll på alt. Det førte meg inn i et burnout som nesten tok livet av meg i 2003. Da var jeg kontrollmaniak. Da skulle jeg kontrollere alt, styrt av frykt. I dag lever jeg veldig annerledes, for i dag vet jeg hva som er drømmen og hva som er virkelig. Man erfarer det. Det vil si at i dag kontrollerer jeg nesten ingenting. Jeg flyter med det som er, og vet ikke helt hva som vil skje i morgen, eller i dag, eller neste år. Men livet tar meg på seg som en hanske. Jeg er hansken til livet, og livet er det som styrer meg gjennom hverdagen min. Klart jeg har ting jeg trenger å gjøre, som at vi skal gjøre en podkast, men det er noe jeg gjør som en del av å flyte med denne elven, fordi det er rett for meg å gjøre. Det er det som er rett for hjertet mitt. Å hjelpe deg og andre studenter i frigjøringsprosessen deres er noe jeg gjør fordi det er viktig for meg. Det er en naturlig del av min elv.

Og det å kunne flyte med denne elven uten å være kontrollmaniak gjorde også at jeg kom til punktet der jeg aksepterte at det for flere av helseproblemene mine kanskje ikke finnes noen løsning. Jeg flyter med det. Selvfølgelig tar jeg ansvar for det, men jeg går ikke og slår meg selv på ryggen: Hvorfor finner jeg ikke en løsning? Hvorfor blir jeg ikke bra? Hvorfor har jeg fortsatt hjernetåken? Jeg vil ikke at det skal være sånn! Det ville vært noe man padler mot. Å flyte med elven betyr at jeg aksepterer at hjernetåken er der enkelte dager, og da kan jeg ikke, la meg si, «fungere ordentlig», som er egoets ord. Men det er også helt ok. For jeg flyter med det, og kommer det en dag der hjernen ikke fungerer, sier jeg: Ok, da kan jeg gjøre andre ting. Da kan jeg ha fred med det. Det er ikke min fiende lenger. Og desto mindre disse tingene er vår fiende, desto mer er de vår læremester, og desto mer kan vi gå gjennom vekstprosessen vår. En av mine erfaringer er: Desto mer jeg kjemper mot ting, desto vanskeligere er det. Desto mer jeg aksepterer at ok, sånn er det, jeg slutter fred med det for nå, samtidig som jeg åpner øynene for å se om det finnes løsninger, om det er andre som kan hjelpe meg, en lege, en terapeut, en coach, det man trenger for å løse settingen, desto mindre er problemet et problem.

Kontrollmaniakere og helikopterforeldre

Pål-Esben: Og det er et eksempel på det som skjer når et menneske begynner å løse opp tvangstrøyene som egoet, det destruktive egoet, binder oss inn i. Man blir løsere i det, og man er i større stand til å flyte med livet uten å kontrollere det. Man er mer i stand til å sette seg ned og chille ut, i stedet for å måtte bruke hvert minutt gjennom hverdagen til å gjøre noe. Og man blir bedre i stand til å ikke være en slik mother animal eller fars-animal som skal kontrollere hver eneste ting ungene gjør, og heller slippe litt ansvar til dem, selvfølgelig avhengig av alder. For hvor mange foreldre i dag er kontrollmaniakere overfor ungene sine? Jeg husker da jeg var ung, og det var nesten før krigen, så lenge siden er det. Vi er jo gamle, ikke sant? I gamle dager, da jeg var fire, fem, seks, syv, åtte år og oppover, hadde vi ikke foreldre som var rundt og kontrollerte hva ungene gjorde. Vi klatret i trær og datt ned, vi klatret på tak, vi klatret overalt og ramlet ned og brakk en fot her og der. Men det var ingen som døde av det. Og hvordan er det i dag? Herregud, når jeg møter foreldrene: Å nei, ungene kan ikke gjøre det, tenk om de ramler ned og brekker foten sin, tenk om det, og tenk om det! Vi lever i en kontrollmaniak-verden, der denne tvangstrøyen er så inn i granskauen sterk. Men etter hvert som man løser opp dette, begynner man å merke: Aha, ungene må også få lov til å lære. Jeg kan ikke ta fra dem alle læreoppgavene deres. De må få lov til å gå på trynet og få seg en blåveis. De må få lov til å brekke en fot, så de begynner å forstå. Selvfølgelig med grenser; du lar ikke en unge få lov til å tenne ild. Og så, mor Amina: Hva tenker du om dette med kontrollmaniak? Begynner det å slippe litt?

Amina: Jo, jeg er absolutt enig, og det er noe jeg har vært veldig opptatt av også. Og jeg har tatt meg selv i det på noen områder: Oi, der har jeg kanskje hatt litt for stort kontrollbehov. Men etter hvert som jeg har gått gjennom utviklingsprosessen min, har jeg også klart å møte barna mine på en helt annen måte. Jeg forstår at uansett om jeg er den beste moren jeg kan være, ut fra det jeg kan akkurat nå og har lært, er det noen ting jeg ikke kan, i gåseøyne, redde dem fra. De må gjennom sine ting, de må oppleve sine ting. Jeg hadde egentlig en fin episode med det her om dagen. Jeg vet ikke om det er et godt eksempel, men det er det nærmeste jeg har: Sønnen min hadde vært syk en periode, og så tenkte han at han var frisk. Da ville han gå på skolen, og jeg sa: Du er nok ikke frisk, det kommer nok noe mer i løpet av dagen. Nei, han ville på skolen. Så fikk han dra på skolen, og så kastet han opp. Og det som var så fint, var at da han kom hjem, fikk vi ha noen dypere samtaler: «I dag har jeg lært at noen ganger har mamma rett.» Det er mange slike fine episoder. Og det jeg også ser, nå som sønnen min har vært skikkelig syk, er at jeg har begynt å se det vakre, det fine, det lærerike i slike episoder. Han kastet opp, og han var livredd for å kaste opp, han hadde stor frykt for det. Så den eneste lidelsen han egentlig hadde, var ikke det å kaste opp, men frykten for å kaste opp. Da fikk vi snakke om nettopp det: Hva er det du egentlig er redd for? Og jeg fikk snakke med ham om dypere ting rundt frykt, og frykt for frykten, ting jeg aldri kunne snakket med ham som 11-åring om, hvis denne episoden ikke hadde skjedd. Så jeg ser de fine tingene som kommer ut av det som ikke alltid er så hyggelig. Det samme med datteren min, som gjennomgår større ting: uenigheter, kamp og krig med venner og lærere, det ene og det andre. Det kommer fine ting ut av det, når man kan se det for hva det er. Men ja, gi slipp på kontrollen. Jeg merker at hun trenger å få lov til å prøve og feile når hun er ute i verden. Nå er hun snart 13, så hun får ikke lov til å fly til månen. Men jeg merker at det er en viktig del av å lære seg spillereglene i livet: Oi, hvis jeg gjør sånn, da skjer det. I stedet for at en mor eller far skal sitte og kontrollere hvert eneste sekund av barnets liv. Barnet trenger også å lære, på godt og vondt.

Pål-Esben: Ja, og det er et eksempel på mer Wu Wei. Jeg møter mange foreldre som er slike kontrollmaniakere, slash mother animals, eller helikopterforeldre, kjært barn har mange navn. Jeg merker det veldig ofte. Et eksempel: Ungen har gjort noe galt, de har for eksempel stjålet noe i en butikk, som mange unger gjør. Så prøver de voksne hele tiden å løse det opp for dem, slik at de ikke får noen konsekvenser av det. Det er et typisk eksempel. Noe så meningsløst. Her har ungen stjålet i en butikk, og så prøver foreldrene å fikse det opp, slik at de ikke har noen problemer med butikken heller. I stedet for at ungen får lov til å erfare hva konsekvensene er: Jeg ville tatt dem med på politistasjonen og latt dem få sitt livs mest ubehagelige opplevelse, og da lærer man at man må ta ansvar for handlingene sine. Men sånn er det ikke i samfunnet i dag. Det er veldig sjelden jeg treffer foreldre som er villige til å la ungene få lov til å lære av dette. De prøver å legge lokk på ting og fikse det. Så det er en del av kontrollmanien vi finner i denne tvangstrøyen, der man er fullt og helt i sandkornet sitt, fullt og helt søvngjenger i sin egen drøm.

The dark night of the soul

Pål-Esben: Og etter hvert som man begynner å løse opp dette gjennom en virkelig utviklingsprosess som går over tid, begynner disse tingene å skje med deg: Man blir mer og mer i stand til å flyte med denne elven, med ansvar, selvfølgelig, som vi snakket om. Og da blir livet også mye mer spennende. Det som skjer, er at tvangstrøyen begynner å løse seg opp mer og mer. Man begynner å bli mer og mer fleksibel. For hvordan tror du at du skal finne veien inn i det tidløse og romløse, din Sahara, så lenge egoet har sin makt, sin kontroll, sin tvangstrøye? Du har ikke sjans til å bryte ut av det. Det kan man bare når tvangstrøyen er fleksibel nok, når du er nok i flyt. Da kan man bryte gjennom laget som tvangstrøyen er, og dukke inn i sin Sahara. Og det er årsaken, veldig kort fortalt, til at en ekte sjamandød er en absolutt forutsetning for å ha en permanent tilstand av enhet og kunne erfare det. Alle kan droppe inn i en enhetstilstand i noen sekunder, gjennom en ekstrem opplevelse, eller gjennom at man bruker rusmidler eller hva det er. Men det er ikke det jeg snakker om. Vi snakker om å ha en permanent tilgang til denne tilstanden. Og for at det i det hele tatt skal være mulig, må denne prosessen være gjennomgått.

Ellers blir man hengende i det som kalles the dark night of the soul, sjelens mørke natt, som vi snakket om i forrige episode. Slik jeg bruker ordet, er det tiden fra vi, mellom 7 og 15 år, mister tilgangen til sjelen vår, der vi blir preget og ikke har noen kontakt med sjelen vår lenger gjennom alle pregningene og opplevelsene vi har. Og the dark night of the soul varer til den dagen man starter prosessen med å begynne å våkne opp. Så sjelens mørke natt kan gå over mange, mange inkarnasjoner. Eller den kan ende i dette livet: Man kommer til punktet der noe dypt inni en sier at jeg lengter etter noe mer. Jeg har en dyp følelse i meg, et eller annet som roper at jeg ønsker å komme hjem. Det er ikke egoet, det er ikke at jeg vil ha makt; det er noe dypt inni meg, noe som er enda dypere enn hjertet vårt. Når dette draget, denne gravitasjonen, skjer inni oss, merker vi at det er tid for å begynne å gjøre noe. Det er tid for å begynne en prosess. Og der vet man ikke hva det er for noe. Man har bare en lengsel etter et eller annet.

Spirituell snacking tilfredsstiller ikke lengselen

Pål-Esben: Og så begynner søket rundt omkring i verden, i den esoteriske verdenen. Man må gjennom x antall greier, der man smaker litt spirituelt smågodt, litt smågodt her og litt smågodt der. Man lærer litt NLP, man lærer litt astrologi, man lærer litt engler og kanalisering og hva det er. Men man merker at denne søkenen, denne lengselen, definitivt ikke er tilfredsstilt, for man søker etter noe annet. Da er det på tide å finne seg en egnet guide. Da kommer man til punktet der man anerkjenner at smågodt og shorts på TikTok, spirituelle snacks hele tiden, snacking, aldri vil tilfredsstille denne lengselen. Til det må man være villig til å gå inn i en dyptgripende prosess, og til det trenger man å finne en egnet guide-lærer. Studerer vi hva yogiene og den yogiske kulturen sier om dette, ser vi at det er umulig å gå gjennom en ekte oppvåkningsprosess uten en guide. Rett og slett fordi: Hvordan skal du komme ut av denne ego-dominerte tvangstrøyen når du ikke engang forstår at det er en tvangstrøye? Når man ikke engang forstår at det man erfarer, er en illusjon, når man ikke engang forstår at man er søvngjenger i sin egen drøm, som man tror er vakker? Hvordan tror du at du skal bryte ut av det? Det er like meningsløst som å spørre et menneske som drømmer og tror drømmen er virkelighet: Hvordan skal du ha noen anelse om hvordan man kommer ut av drømmen? Det er årsaken til all frustrasjonen der ute, der man lærer og lærer og lærer, og egentlig ikke kommer videre i livet sitt. Man lærer veldig mye spennende, veldig mye underholdning og alt dette som er givende. Men når jeg snakker med mennesker som har gått gjennom sin runde, ser alle sammen det samme: Jeg har lært veldig mye spennende, men egentlig ingenting spesielt har skjedd av forbedring i livet mitt. Og denne lengselen, denne tomheten jeg føler inni meg, er der fortsatt. Hvorfor er det sånn?

Amina: Ja, det merker jeg med studentene mine også. Vi hadde nettopp flere slike samtaler med dem som er med i sjamangrunnutdannelsen, i de ulike kullene, som også snakker om dette: Jeg har studert det, jeg har gjort det, jeg har gjort det og det. Og som også kan være litt redde for at dette også bare er enda en greie, enda et kurs. Og i en del oppstartssamtaler, med dem som er litt usikre på om de skal gå denne veien eller ikke, ser jeg på dem at sjelen lengter, hjertet lengter. Her har du fått noe, en invitasjon, en impuls: Dette er kanskje veien for deg. Og samtidig er man så redd for at dette er enda et slikt kurs. Man har brukt mye tid, penger og ressurser opp gjennom. Men det jeg legger merke til, veldig tidlig hos dem som har begynt prosessen på sjamangrunnutdannelsen, og hos dem som går inn i senior-sjamanutdannelsen nå: Wow, jeg er så glad for at jeg lyttet til meg selv, selv om jeg var redd, selv om jeg hadde frykt, selv om jeg tenkte at dette kommer jeg ikke til å få til, at dette bare var enda en slik greie. For de merker den dyptgripende utviklingen de får. De kommer nærmere hjertet sitt og sjelen sin. Det er ordentlig vakkert.

Sjelens episke reise begynner

Pål-Esben: Og det er viktig å være klar over, hvis man har denne lengselen, denne stemmen inni seg som sier at man virkelig søker hjem: Da mener jeg hjem i relasjon til høyere selv og sjel, ikke fordi man er egostyrt i dette, men det som ligger mye dypere enn hjertet. For det er mange som sier at de søker hjem fordi de er lei av livet: Nei, jeg vil ikke at livet skal være sånn. Det er ikke den lengselen jeg snakker om; det er egoets greie. Jeg snakker om dem som har den dypere lengselen etter det virkelige. Og da er det helt nødvendig at man går bort fra spirituell snacking og spirituelt smågodt, og inn i en reell utviklingsprosess med en kvalifisert guide, lærer eller guru. Ellers ville dette vært nær umulig. Det kan vi se av erfaringene fra mange tusen år i de største tradisjonene: buddhismen, den yogiske tradisjonen, sufismen og så videre.

Så det som skjer når man kommer til det punktet og er virkelig klar for å starte denne prosessen med å sette seg selv fri, og vi starter med å sette egoet på sin rette plass, gjennom det vi nå har snakket om: Da starter det vi kaller sjelens episke reise. For det er nemlig det som skjer når man merker at the dark night of the soul, sjelens mørke natt, begynner å bli ferdig. Man merker at nå er det bra med å vule rundt i denne drømmen, i dette sandkornet. Nå er jeg klar for noe mer. Nå er jeg klar for virkeligheten, nå er jeg klar for sannheten. Og når mennesket kommer til det punktet, starter sjelens episke reise, da starter utviklingsprosessen.

De sju gullnøklene: fundamentet

Pål-Esben: Og det man trenger nå, i denne prosessen som kan kalles sjamandød, er noe praktisk å forholde seg til, for at du i det hele tatt skal kunne gjøre oppgaven vi har diskutert i dag. For hvordan skal du kunne komme nærmere hjertet ditt, for eksempel, bare ved å lukke øynene og si «åh, nå skal jeg være i kjærligheten», eller ha en slik rosa energisky som sier «åh, nå er jeg i kjærligheten»? Det betyr ikke en pøkk. Det å være kjærligheten er noe av det mest meningsløse jeg hører. Kjærlighet er noe som er praktisk. Den er et resultat av hvordan du er, hvordan du handler, og hvordan du omgås andre og deg selv. Ikke bare at du lukker øynene: Nå er jeg i en rosa kjærlighetssky. Det er et av problemene i det esoteriske, der det er veldig mye snakk om å være i kjærligheten. Men ofte møter jeg dem som sier at de er i kjærligheten, at de er så kjærlige. Og når du ser hva de gjør, er det motsatt. Det kaller jeg sjamanfell-syndromet.

Amina: Ja. Det finner man flere steder. Jeg var en gang med på en guidet meditasjon der vi skulle dykke inn i kjærligheten. Det var så flott og fantastisk, eller det ble introdusert som det, men jeg kjente hele veien at her er det noe som er falskt, her er det noe som ikke er ekte.

Pål-Esben: Ja. Du kan trigge hormonene gjennom guidet meditasjon og så videre. Du kan trigge hormonsystemet, slik at du føler din materielle form for kjærlighet. Men det er hormonrelatert kjærlighet, og det snakket vi om i detalj i episode 26, for to episoder siden. I vår tradisjon, når vi starter med å hjelpe en student gjennom denne prosessen, starter vi allerede fra dag én med å lære bort noe som kalles de sju gullnøklene, veien til et lykkelig liv. For der starter hele greia. Det er fundamentet for enhver ekte utviklingsprosess. Gullnøkkel nummer 1: å mestre kunsten bevissthet, det vil si kunsten å bli bevisst. For uten å bli bevisst på noe kan du ikke berøre det, og du kan definitivt ikke gjøre noe med det. Gullnøkkel 2: å mestre kunsten å ta selvansvar. For så lenge du skylder på andre, har du ikke sjans i havet. Men når du tar ansvar selv, ok, la meg jobbe med mine ting, la meg ta ansvar for mine handlinger, mine tanker, mine følelser, da starter neste skritt i utviklingsprosessen. Og den tredje nøkkelen handler om å forstå hva fri vilje er, og utvide potensialet til en fri vilje. Slik har vi disse nøklene som er fundamentet i utviklingsprosessen. For uten bevissthet, selvansvar, fri vilje og disse tingene er det ikke mulig å gjøre noen som helst endring. Da diller man bare i overflaten på ting.

Så dette er noe av det første studentene våre blir introdusert for. Boken blir også kalt Bibelen nå; vi har hatt noen studenter som refererte til Bibelen og måtte presisere: Nei, jeg mener de sju gullnøklene. Det er en annen bok enn den vanlige blekka vi er vant med. For en av årsakene til menneskehetens tvangstrøye er dogmer og pregninger, som er noe av det vanskeligste av tvangstrøyen å bryte ut av. Når vi har begynt å snakke om disse gullnøklene og fått erfaring med dem, med hva det faktisk betyr å ta selvansvar, og man begynner å eksperimentere, da skjønner man at livet blir enda mer frydefullt, veldig raskt. Så introduserer vi dem for de ni pilarene for å finne Hjertets vei. Det snakker vi i detalj om i de første 9-10 episodene av podkasten vår. Bli en mester i takknemlighet: Det vi snakker om her, er ikke bare å bli takknemlig og gjøre en takknemlighetsøvelse, som alt starter med, men etter hvert å bli takknemlig uten å gjøre noe. Det er prosessen. Og det neste er å tilgi seg selv, å bli en mester i å tilgi deg selv og andre. I starten lærer vi tilgivelsesøvelser, men etter hvert er kunsten å bli tilgivelse, at tilgivelsen skjer spontant uten at du gjør noe. Så jobber vi med fysisk, emosjonell og spirituell selvregulasjon, med hvordan vi skaper et sunt verdisystem, hvordan vi ser at glasset er halvfullt i stedet for halvtomt, og så videre. Det er det vi snakker om i den første delen. Det er vårt fundament for å geleide en student gjennom en aktiv sjamandød-prosess, en aktiv prosess der hjertet tar over som sjef, og egoet blir rådgiveren til hjertet.

Boken som revolusjonerer liv

Amina: Ja, og det er jo nesten litt uhørt, Pål-Esben, at vi ikke har hatt en episode om disse gullnøklene. Det er skammelig, ikke sant?

Pål-Esben: Ja, det er faktisk det. Jeg ser en student som begynte på modul 0 for seks-syv måneder siden, og som har ventet på at sjamangrunnutdannelsen skal starte opp. I den tiden har hun jobbet med de sju gullnøklene. Og bare det at hun har vært gjennom modul 0 og helhjertet, virkelig, jobbet med de sju gullnøklene: For en utviklingsprosess hun har hatt! Poenget er at det er mye, mye mat å hente i de sju gullnøklene hvis man virkelig helhjertet går inn i dem. Og bruker man dem aktivt i begynnelsen av personlighetsutviklingsreisen sin, legger man et veldig godt fundament, samtidig som man jobber med dem underveis hele tiden, for det er alltid nye ting å dykke inn i med dem. Boken om de sju gullnøklene er virkelig the book of the century, etter min mening. Det er veldig mange som har revolusjonert livet sitt gjennom å begynne å bruke den aktivt, veldig mange. Så det oppfordrer jeg til, hvis du, kjære lytter, står og lurer: Hvordan kan jeg starte denne prosessen på en praktisk måte? Få tak i boken. Du får kjøpt den i bokhandelen eller på websiden min, eller hos Amina; den boken finner du overalt. Les boken, og begynn å jobbe med disse gullnøklene. Jeg har aldri sett et menneske som har begynt å jobbe med disse tingene autentisk, uten å revolusjonere livet sitt i løpet av noen få uker, spesielt når man begynner å skjønne dette med selvansvar og bevissthet og fri vilje, som har en massiv innvirkning på livet. Både på hvordan man omgås andre, og hvordan man omgås seg selv i relasjon til verden rundt. Så det er et godt tips til hvor man kan starte praktisk med denne jobben, alene, til å begynne med, selvfølgelig.

Amina: Ja, og boken er også veldig lettlest. Det er det jeg får høre veldig ofte: at det er komplekse ting som du gjør veldig enkle og håndgripelige, og at det er mulig å faktisk gjennomføre det som står der. Det er ikke en slik selvutviklingsbok med masse store begreper og teorier. Den er veldig håndgripelig. Så jeg ville bare si noe om det også.

90 prosent er nok

Pål-Esben: Så det er en fin start. Og det vi snakker om her, er denne sjamandøden, selv om det egentlig selvfølgelig er et feil ord på alt dette, akkurat som egodød er et feil ord. Men det er en prosess man går gjennom, der man etter hvert frigjør seg mer og mer fra denne tvangstrøyen og autopiloten sin. Den blir mer og mer løs, gjennom at man blir mer og mer orientert bort fra egoets autopiloter og automatiske atferd og emosjonene som kommer ut av det, og mer og mer orientert mot hjertet sitt, som er en direkte link til det høyere selv og sjelen vår. Og bare gjennom det vil livet endre seg radikalt, for alle som engasjerer seg. Jeg har aldri opplevd en student der livet ikke har endret seg radikalt bare etter å ha begynt å jobbe med de sju gullnøklene og de ni pilarene for å finne Hjertets vei, spesielt for dem som gjør det hånd i hånd med en veileder og får litt hjelp til justering.

Så det er fundamentet for at den andre fødselen skal kunne skje: at man har gått gjennom denne prosessen godt nok. Trenger man å være perfekt i alt? Nei, det trenger man ikke. Før den endelige oppvåkningen trenger man å komme i hvert fall 90 prosent i mål. Men de siste 10 prosentene, sier jeg, er en del av det å være et menneske. Du kommer aldri bort fra de siste prosentene, fordi av og til slår hammeren inn i halebenet ditt, og første chakra eksploderer. Du går i fryktmodus, fluktmodus eller angrepsmodus, siden det er genetikken vår som ligger der. Så de siste 10 prosentene kan man egentlig bare glemme, for de er en del av vår genetiske natur. Når vi blir trigget nok og kommer i en ekstrem nok situasjon, vil den genetiske autopiloten vår ta over. Men hvis man etter hvert kommer opp til 90 prosent, er denne tvangstrøyen så gjennomsiktig, så transparent, at det ikke er noe problem å bryte ut av den. Og det er det vi trenger for i det hele tatt å bryte ut, og for å begynne å erfare en mer permanent tilstand i det tidløse og romløse, i enhet, der den virkelige, ekte spirituelle oppvåkningsprosessen starter.

Du er elven

Amina: Der du står nå, i dag, Pål-Esben: Har du noen slike sjamandøder? Eller er det et punkt der man ikke har sjamandøder mer?

Pål-Esben: Ja, du kommer til et punkt der det jeg snakker om i dag, ikke er teori, men slik du erfarer livet. Først handler det om å forstå elven, og så skal man forstå båten, og så skal man forstå at man kanskje bør finne veien inn i båten. Og så skal man lære hvordan man flyter i denne elven uten å kontrollere, samtidig som man styrer utenom steinene. Så skal man lære hvordan man ikke begynner å skape tunneler for at man vil ha det som man vil ha det. Og så skal man lære hvordan man ikke padler motstrøms. Når man har begynt å lære dette, som er prøving og feiling, som du også kjenner at det er, blir du etter hvert en del av denne elven. Du flyter ikke i båten lenger: Du er elven. Og derfor, når jeg hører ordet Wu Wei, er det et veldig poetisk, nydelig ord for meg. For det er det jeg føler: Du er elven, du er livet. Det er som denne fuglen som bare flyter på den oppadgående fønvinden og bare legger vingene, ikke fordi den må, men fordi det er helt naturlig, for det er naturen til fuglen. Og slik oppleves det. Dette er noe som bor i hvert menneske. Problemet hos mennesker er at vi ikke lever ut vår virkelige natur. Ethvert gresstrå er mer intelligent enn et menneske.

Gresstrået som læremester

Amina: Og hvordan kan du si at et gresstrå er mer intelligent enn meg?

Pål-Esben: Ja, det mener jeg bokstavelig talt: at et gresstrå er mer intelligent enn deg. Hvorfor? Jo, for det lever ut sin fulle og hele natur i ethvert øyeblikk, uten begrensning. Enhver fugl er mer intelligent enn et menneske. Ethvert tre er mer intelligent enn et menneske. Fordi det som skiller et gresstrå, en fugl og et tre fra et menneske, er at de lever sin grunnleggende natur fullt og helt, uten begrensning. Og den dagen et menneske kommer til punktet der det lever ut sin fulle og hele natur til det fulle, uten begrensning, er det per definisjon spirituelt oppvåknet. Da er du våken. Derfor sier jeg at når vi går denne prosessen mot oppvåkning, virkelig oppvåkning, enhet, gjennom den ursjamanistiske, dyptgripende utviklingsprosessen, har vi en veldig stor fordel i forhold til for eksempel den yogiske kulturen. For vi bruker naturen som et voldsomt reservoar av innsikt og helbredelse og visdom, og ikke minst som en viktig del av utviklingsprosessen vår. For når du ser ut i naturen: Alt det du ser, er mer intelligent enn deg. Det vil si at du kan bruke gresstrået, fuglen og treet som en læremester i hva det betyr å leve ut sin fulle natur uten agenda, uten kontroll. Det bare er hva det er. Og den dagen et menneske bare er hva det er, da er det der. Da er du våken.

Det er greia: Vi er opplært, med design fra sjelens synspunkt. Vi er opplært og preget inn til å tro at drømmen er virkelig. Det vil si at vi er egoet vårt, den kunstige identiteten som er skapt, intellektet og kompani, i sin egen verden, der det har sin egen spesifikke agenda for hvordan ting skal være. Og det har veldig lite med din virkelige natur å gjøre. Så det er litt poetisk snakk, det jeg har fortalt om dette. Og derfor, når man ser slik ut i naturen: Det er umulig å ikke forelske seg i et gresstrå, umulig å ikke forelske seg i et tre. Og da snakker vi ikke om den menneskelige forelskelsen som er hormonstyrt; vi snakker om din virkelige forelskelse, som er så radikalt mye mer kraftfull enn din hormonelle forelskelse. Slik føler jeg livet mitt. Når jeg våkner opp, når jeg drømmer om natten, drømmer jeg kanskje på en litt annerledes måte enn de fleste. Men det er slik jeg opplever livet mitt.

Betyr det at jeg er perfekt? Betyr det at livet mitt bare er en dans på roser? Nei. Som de vise zen-mesterne ofte sier: Before enlightenment, you chop wood and get water in the river. After enlightenment, you chop wood and you get water in the river. Altså, før opplysthet hugger du ved og henter vann i elven, og etter opplysthet hugger du også ved og henter vann i elven. Så livet er ikke annerledes. Men hvordan du erfarer livet, er noe helt annerledes. Det er ikke slik at du blir mindre syk eller har mindre problemer eller mindre utfordringer. Men omgangen med det er radikalt annerledes. Du føler deg fri, i stedet for å være i denne tvangstrøyen.

Uten filter

Pål-Esben: Og av og til skjer livet på en radikal måte, en mer intensiv måte, der første chakra blir trigget. Det er som om Tors hammer slår inn i en del av halebenet, og hele første chakra går bananas, og man glir inn, for et øyeblikk eller to, i fluktmodus, fryktmodus, angrepsmodus. Emosjonene kommer opp, ofte ukontrollerbare. De første emosjonene i et menneske er ukontrollerbare, for de bare kommer opp. Men når emosjonen kommer opp, har vi et valg om vi vil utvikle destruktive følelser ut av den. Det er der vi har et valg: ikke i den første impulsen som kommer opp, men i hva vi gjør ut av emosjonene som hormonsystemet vårt trekker ut. Forsterker vi dem til noe mer negativt? Eller ser vi hva det er for noe? Og av og til glir man inn og gjør en feil der, der man kanskje sier noe til noen som ikke er så bra. For eksempel at jeg blir utålmodig med min kjære kone. Og det tror jeg skjer uansett hvilket parforhold man lever i: Av og til skjer det noe, og man blir litt snurt. Og hvis det skjer under radaren min, slik at jeg merker det, ber jeg om unnskyldning etterpå og sier: Der var jeg off game. Men det blir mer og mer unntaket at slike ting skjer. Og bokstavelig talt føles det som om du er fri. Virkelig, bokstavelig talt fri, selv om du lever i det samme livet som du har hatt før. Så det er vel verdt det, for du er ikke lenger styrt av angst og frykt og kontroll. I gamle dager, før burnoutet mitt, var jeg veldig opptatt av hva folk tenkte og mente om meg. Men i dag er det absolutt uvesentlig hva folk tenker om meg, hva de føler om meg, hva de sier om meg. Og det er også årsaken til at jeg sier akkurat det jeg har på hjertet. Uten filter.

Amina: Hvordan kan du si det? Hvordan kan du si at mesteparten av det esoteriske, det som foregår der ute og på YouTube og så videre, ikke har noe med virkeligheten å gjøre? Det er jo som å si at alle er tullinger.

Pål-Esben: Jeg sier ikke at alle er tullinger. Jeg sier at mesteparten av det som er der ute, har veldig lite med virkeligheten å gjøre. Det har med drømmen å gjøre. Hvis jeg skulle sittet her nå og gjort en podkast med deg, med mål om å tiltrekke flest mulig mennesker, slik det ofte gjøres, ved at man bare sier det folk vil høre, da er det en slik smågodt-greie man skal dele, snacks-innhold. Det er for meg personlig meningsløst. Og du, kjære lytter: Hvis du sitter her etter 28 episoder, fortsatt med meg, da har du blitt vant med både meg og mitt, og kanskje spesielt meg. Jeg er kanskje litt skarp i kantene, men alltid med humor, og sier at hver enkelt velger selv. Hver enkelt må bruke sin frie vilje, eller i hvert fall ta et valg. Men det man trenger å stå for, det valget man gjør, er å ta konsekvensene av det. Det er det som er så fint med oss mennesker: Vi har den styrken fremfor gresstrået. Gresstrået har ingen fri vilje. Det lever naturen sin fullt og helt, komplett. Problemet når vi introduserer fri vilje til et vesen, er at vi har et valg om ikke å leve naturen vår. Og det er det som er problemet med drømmen.

Ingenting galt med englekurs

Amina: Ja, veldig fint å lytte til. Og når det kommer til det du sier om det som er der ute i det esoteriske, og på YouTube og TikTok og alle disse greiene: Jeg vet ikke om du kalte det YouTube-guruer eller noe slikt tidligere?

Pål-Esben: Jeg kaller det det, jo.

Amina: Ja. Jeg forsto heller ikke i begynnelsen helt hva du mente, og tenkte: Hva betyr det egentlig? Men etter hvert som jeg har gått gjennom denne utviklingsprosessen, har jeg begynt å forstå det mer, hvorfor det ikke hører til virkeligheten. Og slik jeg har forstått det, og nå må du arrestere meg hvis det er feil: Alt det esoteriske vi holder på med, er fortsatt en del av drømmen. Sandkornet. Veien til enhet, som vi snakker om i denne rekken av episoder, er noe helt annet enn alt det der. Man tenker gjerne at så lenge noe er spirituelt og ikke praktisk og materielt, da er det det som er ekte, da er det virkelighet, da er det sannheten, da er det hjem. Men det er noe annet enn det.

Pål-Esben: Ja, og det er ingenting galt med det, når man tar det for det det er, for man kan ha mange fine erfaringer med mange fine ting. Du kan gå på et englekurs og lære om engler og føle deg veldig vel. Det kan ha stor betydning i livet ditt, ved at du har en motvekt til galskapen i livet ditt, at du møter noe som er spennende, noe som er gøy, noe som er meningsfullt. Man lærer meditasjon og guidede meditasjoner som kan aktivere serotonin og dopamin, så man føler seg bedre i hverdagen. Det er ingenting galt med det. Men det har ingenting med det vi snakker om, å gjøre. Er du med på det? Vi må skille: Det er ingenting galt med det. Det kan være flott for mange mennesker, så de blir nysgjerrige på ting. Men hvis man skal gå denne ekte, virkelig dype utviklingsprosessen som du har vært gjennom, trenger man noe helt annet. Det er det jeg mener. Jeg sier ikke at man ikke skal gjøre noen av disse tingene. For jeg også: Hva var det første jeg havnet inn i, da jeg startet? Jeg havnet inn på et reiki-kurs, og det var veldig spennende. Og hva gjorde jeg etter det? Jeg havnet inn på et englekurs. Jeg hadde en fantastisk flott erfaring med å være i kontakt med en engel og tenkte: Hva? Hva er dette for noe? Jeg trodde jeg begynte å forstå ting, men det hjalp meg først og fremst til å inspirere meg til å gå veien videre. Og etter hvert lærte jeg om I Ching, om astrologi, om ulike meditasjonspraksiser, om sjamanisme, om kabbala. Jeg var gjennom alt dette fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle orientere meg. Så jeg var overalt. Jeg ville ha alt. Give me everything. Jeg gjorde fem-ti ting parallelt, for jeg var så nysgjerrig. Det var starten på min prosess. Helt til jeg kom til punktet der jeg begynte å forstå mer av hva ting egentlig handler om, hva dette sandkornet og Saharaen handler om, hva denne drømmen er for noe. Og etter hvert endrer man fokus.

Så derfor er det ingenting galt i å være på søken. Men utfordringen er at hvis du søker etter noe ekte, og tror at det du får, er ekte, da havner man ofte inn i en granskog der man ikke kommer frem til det man lengter etter. Man blir stående fast. Og det eneste jeg tar avstand fra av det som er der ute, er det som er relatert til frykt og kontroll. Som for eksempel det vi har snakket om, fryktsjamanismen, der det er snakk om at man skal beskytte seg mot demoner og onde energier og alle de tingene. Det tar jeg fullstendig avstand fra. Og alt som har med å spre mer frykt i mennesker, alt som har med å ta fra mennesker selvansvar, det tar jeg avstand fra. Så det var et litt mer detaljert syn på disse tingene.

Og alle sammen finner sin vei. Det som er viktig, er at alle følger sitt hjerte. Du fulgte din vei, og fikk resultatet fordi du går en ekte, dyptgripende utviklingsvei. Finnes det andre ekte, dyptgripende utviklingsveier? Selvfølgelig gjør det det. Buddhistene har holdt på med dette i tusenvis av år. I zen har man holdt på med dette i tusenvis av år. Den yogiske tradisjonen har gjort det i tusenvis av år. Så det finnes mange andre veier. Men det er veldig spesifikke veier, for å kunne finne tilbake til det man lengter etter. Så jeg synes det er spennende. Hvor kjedelig hadde det vært om alle hadde vært like i denne verdenen? Jeg synes flerfoldet er en av de frydefulle tingene vi har i verden.

Amina: Absolutt, absolutt. Det er noe for enhver smak.

Å våge å gi slipp

Pål-Esben: Jeg tror vi har avsluttet denne episoden. Nå har vi snakket om forutsetningen, den viktigste forutsetningen for at den andre fødselen skal skje. Og utfordringene vi finner i samfunnet, er at de fleste som søker etter disse ekte spirituelle oppvåkningene, ikke er villige til å gå gjennom de første delene. De tror de kan ta snarveier, gjennom å ha noen spesielle metoder og greier: Man skal trigge opp kundalini-energien i ryggsøylen, bruke hallusinogener for å komme dit, og så videre. Etter hvert skal vi ha en egen episode om hallusinogener, der vi skal diskutere hva det er og hva det ikke er. Men du vil aldri nå dit vi snakker om, med hallusinogener. Med ayahuasca eller magic mushrooms eller hva det er man bruker: Dit når du ikke, for det krever noe helt annet. Og uten å være villig til å gå gjennom denne prosessen, som kanskje er den mest krevende prosessen et menneske går gjennom, men på den andre siden den mest frigjørende, kan ingen annen oppvåkning skje. Har du noen avsluttende tanker, kjære Amina?

Amina: Oi, ja. Jeg føler meg litt poetisk: Den vi egentlig er, blir født når vi våger å gi slipp på det vi ikke er. Men det krever mye mot.

Pål-Esben: Yes. Veldig poetisk. Disse episodene om Saharaen vår, som er tidløs og romløs, er ment som inspirasjon, kjære lytter. Men også med ærlighet: Det er ikke slik at man bare drømmer seg dit, eller at det finnes en enkel fiks. Det er en prosess man trenger å gå gjennom. Men slik jeg erfarer det, og trolig du også, Amina: Det er den mest givende prosessen et menneske kan gå gjennom.

Amina: Åh, det kan jeg skrive under på hundre ganger. Virkelig. Jeg er så takknemlig for denne prosessen. På vei mot virkelig frihet.

Pål-Esben: Da ønsker vi deg, kjære lytter, en aldeles fortreffelig kveld, natt, morgen eller dag, uansett når du lytter til oss. Tusen takk for at du er med oss. I neste episode skal vi snakke videre om veien til ekte spirituell oppvåkning: Vi skal se på prosessen man går gjennom, og da skal vi inn på chakrasystemet og se litt mer praktisk på det. Etter hvert skal vi også snakke om hvordan dette oppleves, sett fra Aminas synspunkt, altså hvordan enhetserfaringer oppleves. Og mot slutten av denne rekken av episoder skal vi også ha en episode om de første praktiske stegene du kan gjøre: Vi skal vise hvordan du kan gjøre det, i relasjon til hvordan du starter meditasjonsprosessen og hva som skal til. Vi skal bli litt praktiske på tampen, så man kan begynne å eksperimentere litt med dette selv. Kult, Amina?

Amina: Yes, det er dritkult! Det er dritkult!

Pål-Esben: Da ønsker jeg en aldeles fortreffelig dag, og så snakkes vi i neste episode. Ha det riktig bra!

Amina: Ha det!