Episode 28 Den andre fødselen

Da en kamerat stolt ville at Amina skulle komme og se på plattingen han hadde bygd, ble hun irritert, for hun mente at det bare var egoet hans som ville ha ros. Pål-Esben sa: «Ja, men gå og feire den plattingen, da!» Selv måtte han lære det samme på den harde måten, da han følte seg som en alien blant gutta, og læreren og guiden hans sa at han ville bli et veldig ensomt menneske hvis han fortsatte på den veien.

I denne tjueåttende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om den andre fødselen. De ser nærmere på drømmen vi går gjennom som søvngjengere, forskjellen på betinget og ubetinget kjærlighet, hva oppvåkning er, og hva det ikke er, og hvorfor den andre fødselen, i motsetning til den første, må gjøres bevisst. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Sandkornet og Saharaen, den første fødselen, og hvorfor livet i den materielle verdenen er en drøm vi går gjennom som søvngjengere
• Hvorfor sjelen setter oss i tvangstrøyen, lengselen som begynner å melde seg, og Aminas vendepunkt
• Dharmisk synkronisitet, de mange dørene ut, og hvorfor favorittfargen din ikke er valgt av fri vilje
• Den aggressive teflonpannen, hvorfor ethvert menneske er et mirakel, og guiden som står mellom drøm og våken tilstand
• Hva søvngjengeren tror kjærlighet er, av-og-på-kjærligheten, og ubetinget kjærlighet som to frie fugler
• Hva oppvåkning er, og hva det ikke er, fullt selvansvar som det første steget, og å lære å være lykkelig på ulike fotballbaner
• Kundalini, Shaktipat og opplysthetssyndromet, og hvorfor oppvåkningen må skje gradvis
• The dark night of the soul, sjelens episke reise, Bardo, og den andre fødselen, som gjøres bevisst

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, takk, i like måte.

Sandkornet og Saharaen

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg, kjære lytter. I dag skal vi fortsette temaet vi startet på i forrige episode, nummer 27: å prate videre om veien til det enkelte kaller spirituell opplysthet, og vi snakket litt om hva det er, forrige gang. Veien til enhet, veien til den endelige oppvåkningen, der man forstår og erfarer at livet vi lever i den materielle verdenen, er en drøm, en illusjon, og at det som ligger bak, faktisk er noe helt annet og mye mer gigantisk. Forrige gang brukte vi metaforen om at hvis dette materielle livet vi lever i, er et sandkorn, så er vår fulle eksistens Saharaen. Da du hørte dette for første gang, Amina, hva tenkte du?

Amina: Jeg så for meg en Sahara, og så tenkte jeg: Ok, jeg er et sandkorn i Saharaen. Og så tenkte jeg: Ja, det gir mening, det skjønner jeg. Og så skjønte jeg etter hvert at, oi, jeg skjønte ikke så veldig mye likevel. Men det er en veldig god metafor, for vi trenger et bilde på det. Og for meg var det også fint å få et annet ord på det, en annen forklaring enn dem jeg hadde fått tidligere, spesielt i det esoteriske, spirituelle miljøet, der man snakker om denne enheten, at vi alle egentlig er ett. Da var det fint å få dette bildet på det også, og selvfølgelig med mye mer kontekst og teori enn det vi går gjennom her. For meg føltes det dels ut som informasjon jeg allerede visste, og dels: Oi, jeg vil gjerne vite mer. En blanding av det.

Pål-Esben: For det er veldig vanskelig når vi skal snakke om dette og si at vi alle er ett, at alt er kjærlighet. Det kan ikke mennesker som fortsatt drømmer, forholde seg til, og vi skal snakke litt om drømmen i dag, hva den er. Vi trenger bilder. Fra andre tradisjoner brukes vanndråpen i forhold til havet. Men jeg synes denne sandkorn-versjonen med Saharaen er veldig fin, så den liker jeg å bruke. Men det er det samme vi snakker om, egentlig.

Den første fødselen og drømmen

Pål-Esben: Forrige gang snakket vi om den første fødselen, altså når vi kommer inn i denne verdenen: dette frydefulle barnet, som er så koblet med sin sjel, så koblet med sin Sahara, så koblet med sin totale eksistens, bortsett fra at brukergrensesnittet ikke er utviklet ennå, altså hjernen, som man omgås denne verdenen med. Og så blir dette barnet preget. Det går gjennom sine traumer, det går gjennom sine merkelappsettinger: Det er bra, det er ikke bra, sånn skal det være, sånn skal det ikke være. Og så preges denne kunstige identiteten vår, som etter hvert går på autopilot. Et sted mellom fem og femten år mister normalt et menneske mer eller mindre full kontakt med sin virkelige natur, sin sjel og sitt høyere selv, på grunn av denne pregningen.

Og så går vi gjennom livet vårt, og det er det som kalles drømmen. Man tror denne materielle eksistensen er virkelighet, men i virkeligheten lever man i en drøm. Man er søvngjenger, fordi man ikke lenger er koblet med sin virkelighet, altså Saharaen. Og slik er verdenen vi lever i: Stort sett alle menneskene er søvngjengere, og de tror de forstår veldig mye, og de prøver å leve dette som virkelighet. Og så skjer dette kaoset vi opplever som mennesker i dag, med alt fra stress til angst til krig til fullt kaos, som vi tror er virkelighet. Men i virkeligheten er det noe helt annet. Dette er en drøm, og det er en drøm som er designet og kreert av sjelen din og ditt høyere selv, som er en del av sjelen din, som har poppet deg ut slik du er, for å kunne erfare i denne drømmen. Og spørsmålet mange stiller, og som du sikkert har stilt deg også, er: Hvorfor må jeg erfare dette livet, hvis virkeligheten er noe helt annet?

Hvorfor må jeg erfare dette livet?

Amina: Ja, det har jeg tenkt på flere ganger, spesielt i perioder av livet med mye lidelse og mye håpløshet. Og det var kanskje ekstra vanskelig etter at jeg begynte å dykke inn i det mer esoteriske og spirituelle, for da ble det litt: Åh, hvorfor må det være sånn, når sannheten egentlig er noe annet? Dette kan jeg umulig ha valgt selv. Jeg kan umulig ha valgt at jeg skal miste den partneren, eller miste den jobben, eller sitte her og lide nå. Jeg kan umulig ha valgt selvmordstanker selv, valgt overgrep selv, og alle disse tingene. Så i en periode ble ting litt mer meningsløse da jeg begynte å kjøpe ideen om det større bildet rundt den vi egentlig er. Men slik jeg ser det i dag, ser jeg det på en helt annen måte: Kanskje forstår jeg ikke alltid der og da nøyaktig hva jeg skal lære av det, men jeg har hele tiden med meg at det kommer til å bli klart. Det har alltid blitt klart for meg tidligere, så det kommer til å bli klart nå også. Det er den indre viten jeg har med meg: at det alltid er en større årsak til alle tingene vi opplever.

Pål-Esben: Ja, det er det. Og husk bare: Sjelen din og ditt høyere selv har aldri valgt at du skal lide. Aldri noensinne. Den har satt visse utfordringer på stien din, i det vi kaller korridoren, som vi snakket om i episode 7, 8 og 9, der vi snakket veldig mye om sjelens reise. Og det er vi som søvngjengere som er nødt til å ta valg i relasjon til hvordan vi omgås det som skjer med oss og det som skjer i oss: hvordan vi tenker, hvordan vi føler, hvordan vi handler rundt det. Der ligger de fleste læretemaene sjelen og det høyere selvet ønsker å erfare, i en tilstand der den er i en tvangstrøye, der den ikke har tilgang til alle sansene sine, innsikten sin og kunnskapen sin. Det er som om sjelen og det høyere selvet er blinde, døve og stumme, uten kinestetisk følelse og uten lukt, fullstendig avkoblet fra sansene sine.

Og min sjel og din sjel, og din sjel, kjære lytter, har satt oss inn i denne settingen ved design, i det vi kaller tvangstrøyen, eller drømmen. Fordi den ønsker å lære, erfare og vokse i en setting der den ikke er det den egentlig er. For i sjelens frie tilstand, hvis vi skal si noe slikt, er sjelen en gigantisk størrelse, som er veldig koblet med alt som er. Ikke absolutt alt som er, men veldig mye av det som er, veldig mye mer enn mennesker som lever i drømmen, i hvert fall. Og i den tilstanden er det umulig å lære hva frykt er. Det er umulig å lære hva kjærlighetssorg er. Og det er også umulig å erfare smaken av jordbær. Det ligger bortenfor.

Derfor kommer sjelen inn i denne fantastiske verdenen vi lever i, og får lov til å erfare og vokse med læretemaene sine. Og etter cirka 7 til 15 år er det også ved design at sjelen blir mer og mer avkoblet, og at sansene våre blir mer og mer avkoblet i relasjon til hva vi egentlig er, slik at vi i en periode av livet vårt fullt og helt har muligheten til å erfare, lære og vokse i denne drømmen, i denne søvngjengertilstanden som det egentlig er.

Lengselen som melder seg

Pål-Esben: Og så kommer vi mennesker til et punkt i livet der noe begynner å skje inni oss, i hvert fall hos de fleste av oss. Man begynner å merke at det er et eller annet man lengter mot. Det er en tomhet, eller noe ubeskrivelig inni oss, som lengter etter svar, som lengter etter noe mer, som lengter etter å forstå. Og det var det du erfarte veldig tidlig i livet ditt. Normalt skjer dette et sted mellom 40 og 60 år, der det virkelig begynner å melde seg hos mennesker som egentlig har alt: De har hus, de har jobb, de har barn og familie. Ofte skjer det når de kommer i overgangsårene, eller rett før: Man merker at man egentlig har alt, men man føler fortsatt denne tomheten. I ditt liv skjedde det mye tidligere i alder. Kan du fortelle litt om hvordan det startet, at du begynte å få denne følelsen, og hvordan det oppleves? For det er nemlig starten på forberedelsen til den andre fødselen, som er hovedtemaet for i dag.

Amina: Oi, ja. Jeg har ikke noen ordentlig alder på det, for det skjedde veldig gradvis. Jeg har vært i mange destruktive relasjoner, og det som kommer til meg i minnet nå, er den siste voldelige relasjonen jeg hadde, der jeg begynte å kjenne at det må være noe mer i livet enn dette, enn å bare gå på samme autopilot hele tiden. Det er vel ikke meningen at jeg skal leve sånn. For da gikk jeg veldig på autopilot og havnet med samme type menn og samme type situasjoner og samme type håpløshet, desperasjon, forvirring og angst. Jeg har hatt mye dødsangst, mange ganger den ordentlige, sinnssyke dødsangsten, som for meg kom spesielt om nettene.

Og jeg husker at jeg alltid lå og tenkte at det må være noe mer enn dette, enn at jeg bare skal lide. Og hele veien, og det er ganske interessant: Selv om det har vært bekmørkt, har det til slutt vært så mørkt at jeg har sett et lite lys. Jeg forsto ikke den gangen hva dette lyset var, men det var noe jeg holdt fast ved, som jeg ikke helt klarte å sette ord på. Jeg var veldig på søken etter å finne dette, og da snuste jeg på religioner og tenkte: Dette må jo være det, dette føles bra. Men livet mitt ble ikke noe bedre; jeg følte egentlig at jeg ble fylt med mer frykt enn håp. Håp i begynnelsen, for jeg tenkte: This is it, jeg velger at dette blir bra. Men så skjønte jeg at det heller ikke var det. Og uansett hva jeg gjorde, hvilke valg jeg tok, hvilke mennesker jeg valgte å være med og hvilke ting jeg valgte å studere, ble jeg ikke helt oppfylt; det var fortsatt noe som manglet. Da begynte jeg å trekkes veldig mot det åndelige, mot det spirituelle, og i den tiden også mye rundt selvutvikling. Den gangen tenkte jeg at det var to helt forskjellige ting, men i dag skjønner jeg at det går veldig hånd i hånd.

Men det var, jeg tror jeg har nevnt det i tidligere episoder også, kvelingsepisoden med ekskjæresten min som ble vendepunktet. Jeg vet ikke om jeg holdt på å dø, men jeg trodde i hvert fall at jeg holdt på å dø, og våknet til meg selv og tenkte: Nå. Nå skal jeg ikke dø på denne måten. Det er noe mer her, og jeg skal finne det. Da tok jeg et ordentlig valg om å gjøre noen drastiske endringer i livet mitt, og det var da jeg kom på sporet, kom mer inn i det esoteriske miljøet, og etter kanskje 8–9 måneder fant jeg deg og Yggdrasil sjamanskole. For da hadde jeg virkelig skjønt at det er noe mer for meg der ute, og at det går den åndelige veien; sjelen min roper etter noe mer. Så jeg slapp å gå de veldig mange omveiene, for mange gjør jo det: Man møter mange spirituelle lærere, guider, veiledere og kurs, og tenker: Å, dette er det, nå skal jeg bli oppfylt, og dette blir bra. Jeg var innom noen ting, men jeg slapp å holde på slik over veldig mange år.

En sterk vind å følge

Amina: Og jeg husker, rett før jeg startet hos deg, sto valget mellom å starte hos deg og en annen intuitiv skole. Jeg husker jeg tenkte: Åh, hvilken av dem skal jeg velge? Og jeg kjente egentlig ikke til deg, og jeg hadde egentlig ikke lest så mye på hjemmesiden din. Jeg hadde møtt noen som hadde studert hos deg, på en alternativmesse i Tønsberg, og lurte på hvor de hadde studert, og da fikk jeg navnet ditt. Jeg leste egentlig ikke på hjemmesiden din før jeg skrev til deg; det kjentes bare veldig riktig: Dette skal jeg. Det var som en veldig sterk vind som jeg bare fulgte. Og så hadde jeg den første samtalen med deg, og så kjente jeg: Ja. Jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det i dag: Det jeg kjente, var: Der er du. La oss begynne å ta et steg på vei hjem, da.

Pål-Esben: Har du noen gang tenkt over at dette er ved design?

Amina: I ettertid, ja, det har jeg tenkt: at dette er en del av mitt livs vei, at det var meningen at det skulle gå den veien. Og det er veldig interessant hva som hadde skjedd hvis jeg hadde strittet imot; det har jeg tenkt på mange ganger. Hadde jeg da kommet hit? Kunne det sett helt annerledes ut, eller hadde jeg lidd så mye at jeg uansett hadde funnet veien til deg og Yggdrasil sjamanskole? Det har jeg tenkt på mange ganger.

Dharmisk synkronisitet: dørene som alltid står der

Pål-Esben: Ja, det er fascinerende. I en tidligere episode snakket vi om dharmisk og karmisk synkronisitet, og det er selvfølgelig fullstendig avhengig av at vi velger det. For det som er sikkert med oss mennesker: Vi har konstant så mange valg om hvilken retning vi skal ta. Og uansett hvor mye sjelen din og ditt høyere selv har prøvd å pense deg inn i denne korridoren vi har snakket om, som vi også kan kalle hva virkelig skjebne er, så er det ditt valg, som menneske og som søvngjenger; det er hele tiden ditt valg hva du velger. Og hvert valg har en konsekvens, en karmisk konsekvens, og desto flere karmiske konsekvenser vi har, desto mer karmisk synkronisitet skjer. Samtidig er vår eksistens ved design satt opp slik at alt som er nødvendig, alt vi trenger for å ta steget videre hjem, til vårt virkelige hjem, alltid er rett foran nesen vår. Det kalles dharmisk synkronisitet. Den er der kontinuerlig.

For det er ikke slik at sjelen er en sadomasochistisk størrelse som setter oss i tvangstrøyen, tar fra oss alle sansene våre så vi ikke forstår hva vi er, og putter oss inn i denne drømmen der vi er søvngjengere, uten at den har en kontinuerlig exit-plan. Det er altså så mange utganger, så mange dører ut, kontinuerlig stilt opp gjennom hele livet vårt. Men vi er nødt til å velge dem. Og det som er utfordringen i tvangstrøyen, i denne søvngjengertilstanden, i hamsterhjulet, kjært barn har mange navn: Vi er så preget og så kondisjonert at mesteparten av handlingene våre går på autopilot, i forhold til den kunstig pregede identiteten vår, pregningene og trossystemene våre. Så vi tror vi har kontroll over valgene våre, men de færreste mennesker har noen som helst kontroll. De har ikke fri vilje tilgjengelig. Det er bare et oppkok av autopiloten.

Et klassisk eksempel: Hva er favorittfargen din, Amina?

Amina: Grønn.

Pål-Esben: Ja, og du tror den er valgt av deg, av fri vilje. Den har ingenting med din frie vilje å gjøre. Den ble allerede i oppveksten din preget inn i deg, gjennom erfaringer og opplevelser. Og så går folk og tror: Ja, det er favorittfargen min, for jeg har bestemt den selv. Det har du definitivt ikke gjort. Det er en del av søvngjengeriet, en del av denne drømmen.

Den aggressive teflonpannen

Pål-Esben: Og det er en av utfordringene man har som guide: når man skal begynne å prate til en søvngjenger som vel å merke ikke er klar for å begynne oppvåkningsprosessen sin. Å snakke til en søvngjenger som ikke er klar for å starte oppvåkningsprosessen sin, er håpløst. Det er som å snakke til en teflonpanne, bortsett fra at her har du med en veldig aggressiv teflonpanne å gjøre. For du sier ting som: Kanskje du nå skal begynne å ta litt selvansvar, og ikke skylde på partneren din for at du går og er irritert og forbannet hele tiden. Hadde det bare vært en teflonpanne, hadde ingenting skjedd. Men dette er en aggressiv teflonpanne, som blir aggressiv: Hvordan kan det ha seg at du sier at jeg skal ta selvansvar? Det er jo partneren min som er skylden! Og gud forby om du begynner å snakke om Viktor Frankl, som erfarte den største horroren i nazistenes konsentrasjonsleir, og som sier: De kunne ta fra meg alt, de kunne drepe vennene mine, de kunne drepe familien min, de kunne torturere meg, men de kunne aldri ta fra meg makten over hva jeg føler og tenker, og hvordan jeg handler ut fra det som skjer med meg. Da har du en trippelaggressiv teflonpanne, hvis du sier slike ting.

Så det er selvfølgelig en utfordring når man går inn til mennesker og prøver å hjelpe dem til å bli mer bevisste, som er et steg i oppvåkningsprosessen. Man møter veldig mye irritasjon, frustrasjon, aggresjon og projeksjon: Hvem er du, som kan si noe sånt til meg? Men i ditt tilfelle, som i mange andres, hadde man selv valgt, gjennom en hendelse, eller gjennom at man har kjent den indre tilstanden og sier at det må være noe mer, å være klar for å søke det som virkelig er. Man tenker ikke engang klart rundt hva det er man virkelig søker etter, men man har et drag i seg, mot å finne ut hva sannheten er, hvis vi skal bruke et så tåpelig ord på det. Og da starter den virkelige oppvåkningsprosessen. For da kan man prate med en guide som er kompetent, og man blir ikke forbannet over hvert ord guiden sier som egoet ikke liker. Selv om det var litt utfordrende i starten, som det er for alle, når man konfronterer egoet med det det ikke liker: Amina, nå må du kanskje tenke gjennom at du kanskje ikke er så sint på den personen; kanskje du skal se hva dette speiler i deg selv. Det var ikke så hyggelig i starten, var det?

Amina: Nei, det er aldri hyggelig. Men jeg liker i hvert fall å tenke at jeg har tatt det på en bedre måte enn kanskje mange andre, fordi jeg har hatt evnen til å tenke: Au, dette var vondt, og dette likte jeg ikke, men det handler ikke om Pål-Esben, det handler ikke om det ene eller det andre, det handler om meg. Hvordan kan jeg møte dette på en annen måte? Og i hvert fall i møte med deg, når du har vært veldig direkte med meg, handler det nok også om at jeg har stor tillit til deg og til det vi holder på med, at jeg vet at det kommer fra gode intensjoner. Men det har gjort vondt noen ganger, og jeg har absolutt kjent på projeksjoner og overføringer. Forskjellen er at jeg har sett at det er det. Jeg har ikke blitt fortapt i det, og det kan veldig mange bli: Man tenker at det er den personen. Jeg har også snakket med mennesker som har gått gjennom de samme tingene, der reaksjonen først var: Å, det der likte jeg ikke helt, det der var jeg kanskje ikke helt enig i. Og så har de tenkt på det et par uker, og så kommet litt til fornuft: Ja, ok, det var kanskje sånn og sånn. Men du har sikkert mange flere interessante opplevelser med ulike reaksjoner, projeksjoner og overføringer når det kommer til å hjelpe mennesker, du som har holdt på med dette så lenge. Og det kan kanskje være litt vanskelig til tider: Du er virkelig der for å hjelpe noen på vei hjem, og ser det større bildet, og så ser du hvordan de ødelegger for seg selv, eller ikke vil ta det imot, eller kommer med overføringer. Det kan være en litt utakknemlig jobb til tider.

Ethvert menneske er et mirakel

Pål-Esben: Utakknemlig er det ikke. Utfordrende av og til, selvfølgelig, for man har med en søvngjenger å gjøre som er kommet til punktet der den søker etter å begynne å våkne opp, og det er alltid en veldig utfordrende fase.

Husk bare på det vi snakket om i en tidligere episode, om det var episode 8 eller 9: Verdenen vi lever i, er sjelens eliteuniversitet, et av de mest komplekse stedene i dette universet å inkarnere i. Enhver sjel du har foran deg, enhver søvngjenger, er et mirakel for meg. Bare det at sjelen har valgt å komme inn og gjøre noe av det vanskeligste i dette universet, er et mirakel. Slik ser jeg det: Ethvert menneske jeg har foran meg, er et mirakel. Jeg ser sjelen, jeg ser det som ligger bak i dette mennesket, og det gjør at jeg er utrolig forståelsesfull for at dette er vanskelig og hyperkomplekst. For du har med dette egoet og identiteten din å gjøre, som er preget så til de grader med dogmer og merkelapper, og ført til autopiloten. Så selv om man har et ønske innvendig og sier at jeg ønsker å bli fri, er det 99,9 prosent av deg som sier: Nei, nei, nei, det vil vi ikke. Så dette er en utfordrende, kinkig prosess, og man trenger talent for å geleide et menneske gjennom en slik prosess. Du trenger å være talentfull, for du må vite hvor grensene går.

I starten er jeg veldig rund i kantene, for da bygger vi tillit. Vi trenger en periode der vi bygger tillit, og vi begynner å få fremgang og referanseerfaringer på at utviklingsveien er reell, fordi den gjør at man får et bedre liv. Men etter hvert må man gå bort fra ungdomsskolen og inn på universitetet. Da må man sette rammene litt klarere og være litt mer direkte med studenten, slik at dette ikke tar uendelig med tid, men at det er mulig å begynne å få feste i utviklingsprosessen: at den begynner å akselerere. Man kan lage en veldig sakte stigende kurve, lineært, ved å være veldig omtenksom og rund hele tiden, men da har du en uendelig prosess, og du kommer neppe i mål i et liv. Så fra min side som guide er dette en progressiv utviklingsprosess, der jeg starter veldig, veldig sakte, men sørger for at studenten min får de nødvendige referanseerfaringene, som er å erfare i sitt eget liv at det blir bedre, objektivt sett. Og gjennom det bygges denne tilliten til at guiden min ønsker meg vel. For egoet er nødt til å kunne se at denne guiden som står foran meg, og som av og til sier ting som kanskje ikke er så hyggelige, ønsker deg vel. Fordi man selv har referanseerfaringen av at livet faktisk blir bedre.

Og dette er en kunst: å kunne gjøre disse tingene uten at, A, studenten må holde på i uendelighet i utviklingsprosessen sin, og B, at det blir for mye, slik at man går helt i kake og sier: Nei, jeg stopper hele utviklingsprosessen min og går tilbake til Kokokland. Det esoteriske Kokokland, der man begynner å studere alt som kan redde en: hvordan en engel kan komme og redde deg, hvordan en alien kan komme og redde deg, hvordan du kan bli en del av den nye verdenen, og alt skal bli rosenrødt og fint. Vel, sannheten er at det er ingen som kommer og redder deg. Ingen vil noensinne komme og redde deg, som ridderen på den hvite hesten. Og det er et surt eple for mange å tygge på, fordi de lider, de har det vanskelig, og de ønsker en enkel, simpel løsning på problemene sine. Og til det har et gigantisk esoterisk marked blomstret opp, for å tilfredsstille egoets ønske om simple løsninger, slik at alt skal bli bra. Det kalles også spiritual bypassing: der man bruker spiritualitet, som er egoets siste skanse, til å manipulere seg videre.

Guiden mellom drøm og våken tilstand

Pål-Esben: Og det er utfordrende. Når vi har med en ekte utviklingsvei å gjøre, er det utfordrende å være student, siden denne utviklingsveien er progressiv, og den øker i gravitasjonskrefter og akselerasjon. Etter hvert vil du møte meg der jeg ikke har noe filter lenger, og der det bare kommer direkte ut. Selvfølgelig med et godt hjerte, men sannheten kommer direkte ut. Av og til kommer det i et øyeblikk der jeg etterpå tenker at kanskje jeg skulle holdt kjeft og hatt på alle filtrene. Men sånn er det, og det er det som gjør at dette ikke er en lidelse for meg, eller noe som er vanskelig og negativt ladet. For meg er dette en gave: å få lov til å inspirere et menneske som er klart for å begynne sin oppvåkningsprosess, til å ta det neste skrittet.

Og for at jeg skal holde meg frisk i hodet, trenger jeg rom i året der jeg bare kan være med meg selv. Jeg har slike faser: Jeg har to måneder om vinteren der jeg går i hi, går inn i eremitt-tilstanden min, der jeg ikke har med folk og fe å gjøre. Så har jeg en måned om våren, og så har jeg to–tre måneder om sommeren. For min foretrukne tilstand er å være stille. Ikke si et eneste ord. Når jeg nå sitter og prater med deg, er jeg nødt til å bruke energi på å prøve å beskrive noe som egentlig er veldig vanskelig å beskrive, altså når vi snakker om enhet og disse tingene. Og jeg hører meg selv gurgle og si at jeg umulig kan beskrive det jeg erfarer. Så tenker jeg: Hvordan er denne gurglingen? Jeg blir fascinert av det, men jeg prøver så godt jeg kan. Min foretrukne tilstand er at jeg er stille og ikke sier noe som helst.

Men oppgaven min, slik sjelens oppgave er, er ikke å være stille. Den er ikke å trekke seg bort fra sandkornet, ikke å trekke seg bort fra søvngjengerne i en eller annen eremitthule, og bare være for seg selv, være stille hele dagen og bare være koblet med alt som er. Oppgaven vår er å være dette vesenet, dette mennesket, det jeg kaller entiteten, som står mellom drøm og våken tilstand. I forrige episode snakket vi om at én fot står godt plantet i den materielle eksistensen, og den andre foten står godt plassert i det vi kaller Saharaen, i den våkne tilstanden. Og mitt liv, min inkarnasjon og min sjels vei i denne inkarnasjonen, i hvert fall for resten av de aktive årene mine, vil være å stå som denne entiteten mellom drøm og søvngjengeri og våken tilstand, for å kunne inspirere og hjelpe mennesker som er klare til å starte sin oppvåkningsprosess. Det er min greie, så lenge jeg kan gjøre det.

Hva søvngjengeren tror kjærlighet er

Pål-Esben: Men enkelt er det ikke, for du må hele tiden gå inn i søvngjengernes verden, der alt som er der, ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Bare ta et eksempel: kjærlighet. Når jeg snakker om søvngjengere, er det de fleste menneskene, som lever livet sitt og tror at dette er virkeligheten. Kjærlighet, for eksempel: De fleste mennesker tror de vet hva kjærlighet er. Men i virkeligheten har man ingen anelse om hva virkelig kjærlighet er. For den kjærligheten disse menneskene er vant med, er ofte fryktrelatert og behovsrelatert, og den er 100 prosent relatert til hormoner. Når et menneske erfarer kjærlighet til en partner, er det stort sett 100 prosent drevet av hormoner: hormoner som oksytocin, serotonin og dopamin, det vi kaller lykkehormonene våre. Det er en hormoncocktail som blir aktivert, og der man erfarer noe man tror er kjærlighet.

Og hvordan er det med mennesker i dagens samfunn? Jo, vi lever i en relasjon, ikke fordi det er kjærlighet som styrer den, men fordi det er et behov som styrer den. Jeg trenger noen så jeg føler meg vel. Jeg trenger noen så jeg føler meg trygg. Jeg trenger noen så jeg føler meg sett. Jeg trenger noen så jeg kan være sikker. Jeg trenger noen som tilfredsstiller meg nok ganger i uken. Jeg trenger noen som sier det jeg har behov for å høre. Jeg trenger noen så jeg får det jeg har behov for. Det er 100 prosent betinget kjærlighet: Gir du meg det jeg vil ha, vil jeg elske deg. Gir du meg ikke det jeg vil ha, skapes det konflikter. Og det er slik de fleste mennesker erfarer kjærlighet. Det er ikke fordi vi er dumme eller teite eller ondsinnede. Det er bare slik vi er preget. Det er slik vi er kondisjonert, helt fra vi var små: kondisjonert og preget av foreldrene våre og samfunnet vårt. Sånn skal det være. Og så har vi fått disse fryktene implantert i oss, allerede etter de første leveårene: at verdenen vi lever i, ikke er trygg, at vi må sørge for sikkerhet. Vi er til og med genetisk programmert for det, for at vi skal kunne overleve fysisk: genetisk programmert til å ha aversjon mot frykt og søke sikkerhet.

Og det blir massivt til slutt: Alt vi erfarer som kjærlighet, er betinget kjærlighet. Og det merker jeg godt, siden vi snakker om kjærlighet og parforhold her; jeg merker det veldig godt i parforhold. Du vil se at mesteparten av det som foregår der, hvis man er modig nok til å se bak forhenget, er betinget. Ta et eksempel: Når noen skal forlove seg, kan man si: Ja, forlovelse av kjærlighet, for jeg elsker partneren min. Men det som ofte ligger bak, er sikkerhet og trygghet. Nå har jeg kapret den mannen, eller den damen. Nå må jeg få dette i bånd; det er som at du har en bikkje. Og derfor skal vi forlove oss, så skal vi gifte oss, så skal vi flytte sammen. For hvis jeg får mannen min, eller konen, eller partneren min til å forlove seg, gifte seg, flytte sammen, og gud forby, få unger sammen, da er jeg trygg. Det er det søvngjengeren tror er kjærlighet.

Det er noe vi ble programmert med gjennom livet vårt, som gjør at vi er så fastlåst i å søke trygghet, i å ha aversjon mot det som er utrygt, og i å sørge for å skape alt i livet mitt som gjør at jeg er trygg: at det er nok penger, at det er nok folk rundt meg, at det er en partner, at det er en hund. Det er en evig jakt etter å bli trygg og sikker. Og det er bare et eksempel på hvordan søvngjengeren opplever livet sitt. Vel, det erfares og oppleves som reelt, den kjærligheten man føler. Men hvis du ser bak, som våken, ser du ofte noe helt annet. Jeg vet ikke om du kjenner igjen disse tingene?

Av-og-på-kjærligheten

Amina: Nei, ikke i det hele tatt, det er ikke helt meg … 100 prosent! Det er slik jeg har levd hele livet, og jeg var kronisk på leting etter den ene som skulle redde meg, for da kom alt til å gå bra. Og ikke bare det, men dette med den av-og-på-kjærligheten, i gåseøyne: Jeg elsker deg når du får meg til å føle meg bra, og når du får meg til å ikke føle meg bra, uansett grunn, om det er at du ikke har tatt ut søppelet, eller pustet feil, eller at du ikke har hjulpet meg med det eller det, så liker jeg deg ikke. Så jeg har kjent veldig mye på den av-og-på-kjærligheten: Ja, men jeg elsker deg, men nå elsker jeg deg ikke lenger, på grunn av det ene og det andre. Veldig 100 prosent betinget.

Og jeg husker, for jeg har hele livet mitt ofte byttet partnere, for det har jo aldri fungert; kjærligheten har gått bort. Det er kanskje seks–sju–åtte år siden nå: En venninne av meg hadde kjærlighetssorg over en person, og det begynte å gå noen måneder uten at hun kom seg videre. Så sa jeg til henne, for dette var jo det jeg selv gjorde: Kan du ikke bare bytte og legge den kjærligheten i en annen? Og hun svarte bare: Hæ, det går jo ikke. Og det var fordi jeg holdt på slik selv: Ja, men da funket det ikke med Frank, da hater vi Frank, og så legger jeg kjærligheten inn i Isak i stedet, for eksempel. Hele tiden. Til slutt ble jeg tvunget til å innse at det faktisk ikke er noen på hvit hest som kommer og redder meg. Og det var noe jeg måtte innse for å finne den kjærligheten i meg selv også. Og på et enda dypere plan i den spirituelle utviklingen på vei hjem har jeg innsett det igjen: Man kan få hjelp, man kan ha en guide, man kan ha noen som gir impulser og oppfordrer, men det er faktisk ingen som kommer og redder meg. Akkurat den har jeg gått gjennom flere ganger i løpet av prosessen: Oi, shit, dette må jeg gjøre selv. Selv om jeg kan ha et godt nettverk rundt meg, må jeg stå i dette selv.

Og jeg husker veldig godt den modulen, det seminaret der du snakket om hva som egentlig er kjærlighet. For du hadde hatt et seminar tidligere der noen hadde sagt til deg at nei, det var ikke så mye kjærlighet i dette seminaret, fordi man ble møtt med sin egen frykt, sitt eget ego, sine egne projiseringer og overføringer til deg. Så sa du: Ok, let’s break it down. Hva er kjærlighet? Og da forklarte du de ulike typene kjærlighet: hva som er hormonell kjærlighet, hva som er betinget og ubetinget, og hva som er handlingene til et ekte, kjærlig menneske som vil deg vel. Det er ikke å si «ja, gjør det, du» når du går over gaten og ser at en bil kommer i 100 kilometer i timen; da sier du: Ikke gjør det. Men poenget er: Da fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse rundt det vi går rundt og tenker er kjærlighet og ikke, betinget og ubetinget kjærlighet. Og det fikk meg også til å reflektere rundt dette med å gi til noen med og uten forventninger. For ofte kan man gi til noen og ha en forventning, og da kan man bli veldig såret og lei seg. Da hjelper man betinget. Det fikk meg til å reflektere mye rundt hva som er mine betingede og hva som er mine ubetingede handlinger. Så, ja, nå sporer jeg kanskje litt av her, men det førte hit.

Ubetinget kjærlighet: to frie fugler

Pål-Esben: Det er veldig spennende, fordi de fleste føler ubehag og føler seg provosert når man snakker om slike ting. For man ønsker å ha noe som er feelgood, og når noen sier noe som ikke er feelgood, hopper vi til neste TikTok eller Instagram, eller hva det er. Vi er på jakt etter å bli gjort til lags hele tiden. Men en god venn som tør å være ærlig med deg, selv om det er ubehagelig, viser deg kjærlighet. En god venn som ikke er ærlig når du føkker det til i livet ditt, er slett ikke en god venn. For da står han bare og ser på at du lider, inne i dette kaoset. Så det er et veldig interessant tema å tenke på og gruble over: betinget og ubetinget kjærlighet, hva det egentlig betyr. Hva betyr det egentlig å gi noe uten agenda? Å, nå ga jeg det og det til den, og så fikk jeg det tilbake. Hvorfor er det sånn?

Og du ser det også i parforhold. Selv om man lever i et godt parforhold, altså et godt søvngjenger-parforhold, merker jeg det spesielt i det jeg gjør: Jeg har en student som ønsker å begynne å studere virkelig sjamanisme, fordi den har dette draget i seg, fordi det er noe som er viktig. Og så får man høre fra partneren hjemme: Nei, det kan du ikke gjøre. Nei, det synes ikke jeg noe om. Sånn bruker vi ikke penger. Og da ser du hvor betinget den kjærligheten er.

For hva betyr det, ubetinget kjærlighet? Hva betyr kjærlighet når man har våknet opp og ikke er søvngjenger lenger? For det første erfarer man kjærlighet på en helt annen måte. Det er noe som er brutalt mye mer kraftig, og samtidig mye mer subtilt, som vi snakket litt om forrige gang. Man erfarer det som binder alt sammen, som egentlig er hva kjærlighet er: det som binder ethvert atom og enhver subatomisk partikkel sammen, det som ligger mellom alt og binder eksistensen vår sammen. Enkelte kaller det universell kjærlighet, og det er mange fine ord på det.

Når man da møter et menneske, møter man det som en fugl. Man flyr sammen så lenge man får hverandre til å blomstre. Og så kommer man kanskje til et punkt der man ikke får hverandre til å blomstre lenger, der sangen ikke skaper harmoni lenger. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det: Når to synger sammen, skapes det overtoner og undertoner, en mye mer fyldig lyd. Det kaller jeg blomstringen. Og når man ikke kan blomstre sammen lenger, flyr man til hver sin side. Man møter altså ikke et menneske for å ha noe, for å føle seg trygg. Man møter et menneske som våkner opp, og som er i samme modus. Dette kan du ikke gjøre med en søvngjenger, siden søvngjengeren er fullt og helt i sin egen verden. Men når to oppvåknede mennesker møtes, blomstrer begge på en naturlig måte sammen. Alt er naturlig; det blir helt annerledes. Det er ingen tvang lenger. Det er ikke slik at du ikke kan gjøre det og det. Det er full frihet.

Men det er absolutt tabu i søvngjengerverdenen vi lever i, for der skal vi kontrollere. Og gjennom det har vi til og med en dyd som står i Bibelen, siden vi har en sjalu Gud i den kristne Bibelen: at sjalusi er et bevis på at du elsker et menneske. Hva? Det er den religiøse pregningen du har. Den våkne kjærligheten opplever du så mye fyldigere, så mye mer ekte, så mye mer komplett. Du opplever den med et menneske du er gift med eller har som partner, men du opplever den på samme måte med en venn, med et annet menneske: dype, dype koblinger, som ligger langt bortenfor hva vi som søvngjengere kjenner som kjærlighet.

Amina: Ja. Jeg har virkelig fått kjenne på begge deler av det der. Jeg husker hvordan relasjoner var tidligere: Du får ikke lov til å gjøre det. Ja, men da får ikke du lov til å gjøre det. Så har man disse begrensningene på hverandre. Nei, jeg liker ikke at du har lyst til å gå på fjellet den helgen, for jeg vil jo at du skal være her sammen med meg. Bare et lite eksempel. Men når det er en dypere kjærlighet, er man fri. Man er fri til å gjøre det man vil, når man vil. Og så vet man selv hva som er rett og galt. Man trenger ikke at den andre setter begrensninger og restriksjoner på en. Det er noe helt annet. Det er som to frie fugler som velger å være sammen uten tvang.

Pål-Esben: Og dette med hva virkelig kjærlighet er, er bare ett av mange, mange temaer som ligger i oppvåkningsprosessen til et menneske. Og det vi holdt på å snakke om her, var sjamandød, som egentlig er et av hovedtemaene vi skal snakke om i dag.

Amina: Yes!

Hva oppvåkning er, og hva det ikke er

Pål-Esben: Vi har allerede begynt å gi et eksempel på det jeg kaller en oppvåkningsprosess. La oss snakke litt om oppvåkningen før vi går videre til forutsetningene for den andre fødselen, og litt om hva den andre fødselen er. The dark night of the soul har vi tenkt å prate litt om, og ikke minst sjamandød. Av og til sporer vi litt av, men det er viktig at vi også kan diskutere disse tingene, selv om de er vanskelige, for de har alt å gjøre med oppvåkningsprosessen på vei mot sin Sahara. Og la oss si litt om oppvåkning, for her er det mange misforståelser i det esoteriske markedet. Hva er dine tanker rundt det, Amina?

Amina: Jeg har hatt mange tanker rundt det. Jeg husker, ganske tidlig i min spirituelle utviklingsprosess, at jeg fikk en melding av en venn, og så skrev han opp de ulike oppvåkningsstadiene, og så skrev han: Hvor tror du vi er? Som om vi var samme person. Da begynte jeg å reflektere og tenke: Hva er egentlig oppvåkning? Ja, kanskje oppvåkning er at man er på stadium nummer 10; jeg husker ikke helt hva det var. Jeg har fundert veldig over det, for det er så mange som snakker om denne oppvåkningen, men de er så forskjellige, og mange av dem virker å ha veldig ulike fundamenter, veldig ulike tanker, veldig ulike måter å se livet på. Så hvordan kan den båsen bety oppvåkning? Det er også mye snakk om at vi lever i en tid der folk våkner opp, at det er mange som våkner opp. Da begynte jeg også å tenke: Men det kan jo ikke bare være spirituelle oppvåkninger vi snakker om her. Folk begynner kanskje å våkne opp til at samfunnet ikke er helt slik de trodde, at maten inneholder mer som ikke er bra, enn de trodde. Det er så mange typer oppvåkninger, har jeg skjønt på min vei. Så jeg tror det er veldig fint at vi klargjør dette. Da kan jeg spørre deg, Pål-Esben: Hva er en oppvåkning, og hva er det som ikke er en oppvåkning?

Pål-Esben: Ja. Når folk sier at «jeg har hatt min oppvåkning», som om det er ett entall, at jeg har hatt min oppvåkning, kan jeg med sikkerhet si at det ikke har noe å gjøre med det vi prater om i relasjon til Saharaen og enheten. For et menneske som har hatt sin virkelige, endelige spirituelle oppvåkning, vil aldri noensinne si at det har hatt sin oppvåkning. Like lite som man sier at man er spirituelt opplyst; vi har snakket om hvor meningsløst det er å si at man er spirituelt opplyst. Ingen som har hatt sin virkelige oppvåkning og er i full kontakt med enheten, og som kommer inn og observerer hvordan søvngjengerne er i verdenen vi lever i, vil noensinne kalle seg spirituelt opplyst. Så det har ingenting med det å gjøre.

Men i det esoteriske får man ideer: Enkelte søvngjengere som tror de har visse ferdigheter, og som hevder de har visse ferdigheter, prøver å vekke opp andre søvngjengere. Men det er ikke mulig. For du kan ikke vekke opp noen med metaforer, og du kan ikke vekke opp noen med at du har lest 300 bøker om opplysning eller om sjamanisme. Du kan kun vekke opp noen som, A, har bedt om å bli vekket opp, og B, bare hvis du selv allerede utstråler at du er våknet opp. Du må være der, ellers kan du ikke vekke opp en søvngjenger. En søvngjenger kan ikke vekke opp en annen søvngjenger. Og det er der det går inflasjon i det esoteriske markedet, der folk hevder at de er spirituelt opplyste og spirituelt oppvåknede. Det er det samme som at en som er i sitt søvngjengeri, av en eller annen grunn, av egoet sitt, prøver å vekke opp en annen som sover. Det funker ikke. Det er ikke engang teoretisk mulig.

Det første steget: fullt selvansvar

Pål-Esben: Så det er klart at en oppvåkningsprosess, hvis vi skal bruke det ordet, er en prosess som går i mange tusen skritt og mange tusen stadier. Å si at vi har fem stadier til oppvåkning, er noe man prøver å overforenkle gjennom teori, gjennom at man bruker intellektet til å forenkle ting. Ta et eksempel. Den første oppvåkningen et menneske kan gjøre i en utviklingsprosess, er å våkne opp til å forstå at man har fullt selvansvar for sitt liv. Hvis vi bare skal ta det første, mest fundamentale steget i en oppvåkningsprosess, så er det nummer én: at man skjønner og aksepterer at man har fullt ansvar for tankene, følelsene og hvordan man handler. Og det ser jeg veldig sjelden i det esoteriske: mennesker som tar fullt ansvar for hvordan de tenker, føler og handler i relasjon til hjertet sitt. Det er altså det første steget i en oppvåkningsprosess.

For hvordan skal du kunne gå gjennom en ekte utviklingsprosess uten at du først er villig til å ta selvansvar for livet ditt, og ikke projisere skyld på andre? Det er ikke engang teoretisk mulig. Da er du inne i en kvasi-utviklingsgreie, der du sier: Nei, jeg tar ikke selvansvar, jeg projiserer skyld på partneren min, jeg projiserer skyld der; alle andre er årsaken til at dette er problematisk. Men jeg ønsker å lære å være inne i denne rosa energien, for da blir det så mye fin energi at jeg etter hvert føler meg så bra, og det er min oppvåkning. Nei. Det er en falsk oppvåkning. Det har ingenting med oppvåkning å gjøre. Det handler om at du erfarer noe, men du blir ikke det du erfarer. En ekte oppvåkningsprosess handler om at vi blir denne tingen, ikke at vi har en teoretisk idé rundt den.

Jeg tror mange kanskje også misforstår dette selv, at de tenker at dette er spirituell oppvåkning. Jeg kan snakke med mennesker som sier: Jeg hadde en spirituell oppvåkning i 2011. Jeg tror mange tenker at spirituell oppvåkning handler om, ikke for alle, men noen tenker at det handler om den gangen de begynte å snuse på det spirituelle eller det esoteriske. Og det gjør at disse begrepene går så mye frem og tilbake at man til slutt spør: Hva er egentlig hva her? Derfor blir alt dette mer og mer meningsløst, for hver enkelt har sin egen definisjon av hva det er. Bruker du for eksempel det engelske språket og begynner å snakke om hva spiritual awakening er, er det noe helt annet enn å bruke «spirituell oppvåkning» om den gangen man begynte å lære om englene. Det har ingenting med det å gjøre, men ordene blir misbrukt like mye som «spirituell opplysthet», fordi ordene blir kastet rundt, og man blir forvirret siden andre bruker disse ordene. Første gangen jeg begynte å søke en engel, så er det min spirituelle oppvåkning, ikke sant?

Så der må man skille klinten fra hveten i ordene som blir brukt, i denne gurglingen man prøver å beskrive med. Derfor prøver jeg veldig ofte å si at det er dette jeg mener med akkurat det jeg sier her, i stedet for bare å bruke ord; jeg prøver å definere mest mulig, så godt det overhodet lar seg gjøre for en dyslektiker. Ord er ikke min styrke; det surrer og går i hodet mitt, og ordene hopper bukk over alt, så for meg er det å i det hele tatt gurgle ut noe en utfordring i seg selv. Så håper jeg du er overbærende med meg, kjære lytter. Jeg flirer av mitt eget sirkus, men i hvert fall: Jeg prøver så godt jeg kan.

Å spille på ulike fotballbaner

Pål-Esben: Men det vi mener når vi snakker om en spirituell oppvåkningsprosess, er det endelige steget til å våkne fullt opp: at man ser og erfarer, for det første, hvordan det er å være i ett med alt som er. Og når man er det, vil man også se drømmen, man vil se søvngjengeriet, man vil se alle funksjonene, tankene, følelsene, projeksjonene og agendaene, alt som styrer hvert menneske. Og det gjør det i starten litt utfordrende å omgås søvngjengerverdenen vi lever i. For når et menneske snakker til deg, er det altså en som sover, en søvngjenger som snakker med deg, med alle sine autopiloter, og så skal du prøve å omgås det. Det er en veldig stor utfordring i starten. Derfor trener vi i Yggdrasil sjamanskole, i vår tradisjon, menneskene veldig tidlig i utviklingsprosessen til å lære å omgås dette. Allerede i tidlig grunnutdanning merker man at man begynner å få en større forståelse av naturen, dens sykluser og naturens sunne rytmer, og man får mer forståelse rundt temaet selvansvar.

Og når man prater med vanlige mennesker som ikke har dette, møter man ignoranse, og man møter kanskje hån og mobbing, hva det måtte være. Da handler det om å lære å kunne være lykkelig i en slik utviklingsprosess, og ikke ende som en eremitt som bare bor i hulen sin og ikke kan ha noe med den materielle verdenen å gjøre. Det er en av de store utfordringene tradisjonelt, når vi snakker om spiritual awakening, eller veien til spirituell opplysthet og enhet: at folk blir utrolig avkoblede og ensomme, siden man ikke kan ha med verden å gjøre, for man klarer rett og slett ikke å holde ut kaoset og sirkuset. Derfor finner jeg det viktig, slik vi gjør det i vår tradisjon, at man allerede helt i starten av utviklingsprosessen, uansett hvor mye man vil våkne opp, lærer hvordan vi skaper en lykkelig tilværelse i drømmeverdenen, selv om vi gradvis begynner å våkne opp.

Det kaller jeg å lære å spille på ulike fotballbaner, som du fikk høre veldig tidlig, og som jeg måtte lære på den harde måten i starten. For da jeg begynte denne prosessen og kom hjem til gutta, var det bare babbel: Det var fotball og øl og kvinnfolk og alle greiene det prates om. Da følte jeg meg som en alien, og så prøvde jeg å ymte frempå om det jeg erfarte, og så så de bare på meg; det var fullstendig uakseptabelt i den settingen. Så kom jeg til læreren min og guiden min på den tiden og sa at jeg ikke ville ha noe å gjøre med gutta: De aksepterer meg ikke for den jeg er, de synes det jeg gjør er rart, jeg synes det de driver med er labert, og hele sosialpraten er fullstendig meningsløs. Så humrer han til meg og sier: Ja, hvis du fortsetter på den veien, Pål-Esben, blir du et veldig ensomt menneske. Og det var da denne ideen og tanken slo meg, som jeg fant ord og bilder på: å kunne lære å være lykkelig og spille på ulike typer fotballbaner, med ulike typer kostymer, sosiale regler og så videre. Det er en kunst, og vi begynner å trene studentene våre veldig tidlig i utviklingsprosessen, slik at de kan være lykkelige i sin utviklingsprosess, mens de lever et godt materielt liv, og fortsatt har den sosiale settingen man er avhengig av, helt til den endelige oppvåkningsprosessen er ferdig. Da har man ikke lenger behov for det, men da velger man det. I mitt tilfelle fordi man har misjonen i å være denne guiden som står mellom søvn og våken tilstand. Hvordan var det med deg, da vi begynte å snakke om dette med å lære å være lykkelig på ulike typer fotballbaner, med ulike regler og kostymer? Hvordan var det for deg i starten?

Plattingen som skulle feires

Amina: Jeg har flere ulike erfaringer med akkurat det, og det er litt interessant å se tilbake på de ulike erfaringene i forhold til hvor jeg har vært i utviklingsprosessen min. Jeg husker første gangen jeg hørte om dette med de ulike fotballbanene; det var egentlig ganske tidlig i utviklingsprosessen min, i sjaman-grunnutdannelsen, og det var egentlig ganske søtt: Jeg trodde jeg hadde skjønt ganske mye av hvordan ting hang sammen. Og så var det en kamerat av meg som, herregud, han var så stolt fordi han hadde bygd en platting, og han ville at jeg skulle komme og se på den plattingen hans. Og jeg hadde begynt å se veldig bak forhenget: Hva er ego, hva er sjel, hva er ditt og hva er datt, og trodde jeg hadde skjønt alt. Og jeg var så irritert, for det var jo bare egoet hans som ville at jeg skulle komme og si: Ja, så veldig fin platting du har laget, da. Jeg hadde skikkelig motstand og avsmak mot det hele. Da husker jeg at jeg snakket med deg om dette, og da sa du: Ja, men gå og feire den plattingen, da! Kan man ikke gjøre en fin ting ut av dette? Du sa mye mer enn det, og da begynte du å snakke om de ulike fotballbanene. Det var første gangen jeg innså: Ja, selvfølgelig, ok, jeg kan gå og feire den plattingen. Og det har hjulpet meg med flere andre ting også, for jeg har alltid følt meg som en alien på foreldremøter og slike ting, så jeg begynte å implementere dette med ulike fotballbaner.

Men så begynte det å bli litt vanskeligere igjen etter hvert, spesielt etter den første enhetserfaringen på Spidsbergseter, da jeg kom tilbake til mitt vanlige liv og kjente: Men jeg vil jo ikke snakke med mennesker; jeg vil egentlig bare bo i hulen min. Og da måtte jeg ta en alvorsprat med meg selv: Ok, Amina, du må huske på hvorfor du er her, og misjonen din; det er ikke dette som er meningen. Da kom jeg meg litt tilbake til meg selv igjen. Jeg har hele veien hatt perioder der jeg har hatt motstand mot de ulike fotballbanene. Men i dag kjenner jeg at jeg kan sitte og nyte samtalen med disse menneskene som snakker om ting jeg egentlig ikke bryr meg om, enten det er livstemaer, eller småkaker, eller rips eller bær eller slike ting. Og så kan jeg ha de andre samtalene andre steder. Poenget mitt er at jeg ikke irriterer meg over det lenger. Jeg har droppet motstanden, og det gjør at jeg kan sitte og nyte samtalen. Jeg er ikke en person som er superglad i small talk om vær og vind, men når jeg først er i den, kan jeg fullt ut være i den, og ikke lide meg gjennom den. Og det er ganske spennende når man kan gå inn og ut av disse ulike verdenene og situasjonene, og begynne å sette pris på det fulle livet av å bare være menneske, i stedet for: Nei, nå er jeg spirituell, nå kan jeg bare snakke om spirituelle, dype ting. For det er veldig begrensende.

Hvorfor oppvåkningen må skje gradvis

Pål-Esben: Helt klart, og dette er en kunst, og den er viktig. I den tradisjonelle måten å gjøre dette på, som er godt beskrevet både i zen og i buddhismen, altså den mystiske delen av buddhismen, og selvfølgelig i den yogiske tradisjonen, som er basert på hinduismen, beskrives det veldig godt at det er steg man må gå gjennom, og at man må gå gjennom en prosess der man dekobler seg fra alt og tar avstand fra alt, slik at man kan gå gjennom prosessen sin; det kan ta flere år. Derfor går man inn i et ashram, der man tar avstand fra denne verdenen; det er systemet de har bygd opp for dette. Og det bestemte jeg meg veldig tidlig for at jeg ikke ønsker, for jeg finner det ikke meningsfylt. Sjelen er ikke kommet hit for å ta avstand fra søvngjengerverdenen, eller fra den materielle verdenen. Sjelen er kommet hit for å kunne lære og erfare i denne verdenen vi lever i, i denne litt kaotiske settingen.

Og derfor er det viktig i mine øyne å anerkjenne dette, og å inspirere deg og menneskene dine til å anerkjenne det. For hvis man ikke har et solid forankret forhold til det, vil det, desto dypere man kommer i sine erfaringer med det ene, der alt er ett, det tidløse og romløse, naturlig oppstå en tendens til å ha motstand mot å gå tilbake til søvngjengeriet igjen: å forholde seg til de drømmende menneskene som lever i den materielle verdenen. Det vil være naturlig, siden du erfarer det du erfarer. Oppvåkningen bør på en sunn måte gjøres gradvis, og jeg skal fortelle etterpå hvorfor den trenger å gjøres gradvis. Og når du gradvis begynner å våkne opp, og denne tendensen begynner å trekke deg unna alt som er denne kaotiske verdenen vi lever i, da er det fare på ferde, og da må man reagere. For hvis man fortsetter oppvåkningsprosessen og ikke styrer imot dette, og ikke skjønner hvorfor sjelen er kommet hit, for å gjøre det den er kommet for, ikke for å stikke av, så vil man etter hvert forsvinne ut, i verste fall i Kokokverdenen, og havne i en tipi på fjellet, eller i en hule i Himalaya, eller i en eller annen spirituell sosial setting der man ikke har noe med verden å gjøre. Og det er definitivt ikke derfor de fleste sjelene er her.

Kundalini, Shaktipat og opplysthetssyndromet

Pål-Esben: Så det er viktig at man skjønner alvoret i dette, for en ekte oppvåkningsprosess er en alvorlig greie hvis den ikke blir gjort på rett måte. For eksempel: Du kan gjøre en slik oppvåkningsprosess gjennom én asana, én yogisk posisjon. Så enkelt kan det gjøres, hvis du har rett guide. Hvis du virkelig finner deg en guru som er mester i kundalini-yoga, som er den mest potente og farligste formen for yoga som eksisterer, som jeg kjenner til. Og jeg snakker ikke om den kundalini-yogaen som læres bort i den vestlige verdenen; den er en joke i forhold til den virkelige kundalinien disse mestrene i India kan, og som de egentlig veldig sjelden lærer bort, siden den har så store konsekvenser. For der kan kundalini-energien smelle opp, med en asana gjort eksakt rett, med guidingen til en guru som allerede er der, i det tidløse og romløse. Og hvis du ikke er forberedt på ekkoet av kundalini-energien, kan det føre deg inn i en setting der egoet ditt går fullstendig berserk, siden det får et så stort sjokk at det ikke kan omgås verden lenger.

Det kalles også et opplysthetssyndrom, eller lightness-syndrom: at man har en for kjapp oppvåkning. Når kundalinien er trigget opp, er det fortsatt et neste steg som må tas for å erfare enhet; bare det å få opp kundalinien gir ingen enhet. Du opplever en form for bliss, som enkelte guruer i India kaller energetic enlightenment, altså energetisk opplysthet, men det har ingenting med virkelig opplysthet å gjøre. Det er bare en vanvittig energi som reiser seg, der du kan føle en veldig spesiell form for bliss; jeg vet ikke det norske ordet for bliss, men du kan bli veldig blissfull. Problemet er at identiteten din og egoet ditt blir skutt av et missil. Kaboom. Du begynner å erfare noe du ikke har noe forhold til fra før. Og det sjokket for identiteten, egoet og intellektet ditt kan føre til en kortslutning, som gjør at du der og da ikke kan omgås verden lenger, og at du trenger et ashram der noen fôrer deg, tar vare på deg og skifter bleie på deg, eller du havner på psykiatrisk institusjon, fordi du rett og slett ikke er i stand til å fungere.

Og jeg har personlig erfart folk som har gjort dette, for jeg bor som nabo til Europas største ashram og yogasenter. Jeg har vært der, så jeg snakker av erfaring. Det er det nærmeste et galehus man kan komme. På overflaten ser det veldig fint og sofistikert ut, men når du kommer inn, ser du galskapen: folk som springer rundt nakne og hyler at de er oppløste, helt amøbe. Det er som et jævla sirkus; du kan ikke engang forestille deg det som foregår der. Og du har så mange mennesker der som hevder at de er så spirituelle, men når du ser hva de gjør: De går bak ryggen på hverandre, kaster skitt på hverandre, sparker hverandre og ødelegger hverandre. Fullt egostyrt, hele greia.

Så jeg har erfart hvordan dette er når det blir trigget opp for intensivt, for tidlig, uten at man går gjennom en sunn prosess. Og derfor er det absolutt obligatorisk at man, A, har en kvalifisert guide når man gjør dette, slik at man blir preparert på alle stegene, og ikke havner et sted der man sier: La oss dra til India, til en guru som tilbyr et Shaktipat for å få kundalini-energien min til å reise seg. Det koster meg 5000 euro, og det er gjort i løpet av tre dager. Det er det det moderne mennesket ønsker: kjappe løsninger. Og det kan bli absolutt krise hvis du faktisk finner en kompetent guru som virkelig er i stand til å trigge opp kundalini-energien din med et Shaktipat, som er en form for energetisk overføring, en innvielse, en attunement, der guruen tar sin vibrasjon, sin reiste kundalini-vibrasjon, og trykker den brutalt inn i ryggsøylen på studenten, eller disippelen, som står foran. Det finnes, og det bør man være veldig forsiktig med. Det er en av utfordringene i den moderne verdenen vi lever i: Man skal ha alt så kjapt, og man er ikke villig til å gjøre jobben som er nødvendig. Her trenger man definitivt en preparasjonsprosess, spesielt om man ønsker å være lykkelig i den materielle verdenen mens man er spirituelt fri, hvis vi skal bruke et slikt ord på det: at man har hatt sin fulle oppvåkning.

Det er en kunst, og man trenger å holde tunga rett i munnen. Og du vet selv hvor lett det er, når du begynner å få disse erfaringene, å begynne å trekke deg unna.

Amina: Ja, absolutt. Og det er ikke sunt i det hele tatt, for man kan virkelig tenke at sånn skal det være også. Men i hvert fall for mitt liv skal det ikke være sånn.

Sjakkspillene og doktorgraden

Pål-Esben: Det er selvfølgelig et valg hver enkelt gjør. Hvis man velger det, må man håndtere konsekvensene av det valget. Og det som er mitt poeng her: Hva man enn velger, må man ta ansvaret for konsekvensene av valget. Så lenge man gjør det, kan man velge hva som helst, for vi kan spille dette spillet vi spiller som søvngjengere, et uendelig antall ganger. Diplomatisk kaller jeg det sjakkspillene vi spiller.

Sjelen vår kommer inn her, og med det høyere selvet setter den oss inn i denne tvangstrøyen, for vi skal lære. Der spiller vi sjakkspillet vårt. Så dør vi, er kort innom sjelen vår, og blir, nesten på autopilot, med den karmiske tendensen vår, poppet ut i det nye livet igjen, og så begynner vi å spille vårt nye sjakkspill på nytt. Og dette kan vi gjøre et uendelig antall ganger, siden tid og rom ikke eksisterer; alt skjer egentlig på samme tid. Så ja, vi har veldig mange sjakkspill vi kan spille. Men i min greie, slik jeg tenker: Hvorfor skal du spille et uendelig antall sjakkspill? Én gang er bra. Hvorfor ikke ta det siste sjakkspillet, som handler om disse oppvåkningene, om å ta doktorgradsavhandlingen på sjelens eliteuniversitet? Det er derfor jeg er her: for å kunne hjelpe mennesker som er kommet til det punktet og sier: Wow, nå er jeg klar for å våkne opp. Ikke fordi jeg er lei av disse sjakkspillene, for de er veldig fascinerende, men rett og slett fordi jeg har en følelse inni meg av at tiden er rett. Og da starter det jeg kaller sjelens episke reise. Da er the dark night of the soul over.

The dark night of the soul og sjelens episke reise

Pål-Esben: The dark night of the soul, altså sjelens mørke natt, oversatt til norsk, brukes i mange settinger: at man kommer inn i store eksistensielle kriser, at man får store problemer med troen sin, eller hva det måtte være. Men vi bruker the dark night of the soul om tiden fra du blir avkoblet fra sjelen din, et sted mellom 7 og 15 år, til du kommer til det punktet i livet ditt der du har et drag inni deg etter å søke sannheten, hvis jeg skal bruke et slikt ord. Etter å søke det som er mer. Etter å bli komplett, på grunn av den følelsen av ukompletthet som har oppstått underveis, og du har dette draget: at min søken trenger å starte. Og når man får denne følelsen, må man si: Nå er det min tid, nå er jeg klar for fullhjertet å starte denne søken. Du er ferdig med ditt spirituelle snekkeri, det å ha spirituelt smågodt: å se på litt TikTok og litt YouTube, og gå på et kurs her og et onlinekurs der. Du vet at det ikke fører noe sted. Du er klar for å sette foten ned og søke en virkelig kompetent lærer, eller guide, eller veileder, kall det hva man vil. Da starter det jeg kaller sjelens episke reise.

Den episke reisen er fra den dagen man virkelig setter foten ned og sier at nå er det min tid, til man kommer til punktet der man er våknet opp. Det er den episke reisen. Og alle mennesker, absolutt alle mennesker, uansett hvor mye søvngjenger man er eller ikke, har mulighet til å gjøre dette til enhver tid. Din dharmiske synkronisitet er perfekt satt opp for å kunne gjøre dette til enhver tid: I ethvert sekund, i ethvert minutt kan man ta valget om å gjøre det første seriøse skrittet. Mestrene i Asia sier ofte: Enlightenment is right in front of your nose tip. Vel, i virkeligheten er det rett innenfor nesetippen din, selvfølgelig. Det er rett der, men vi er blinde. Vi sover, vi går i søvngjengeriet, og vi tror at drømmen er virkelighet.

Den dype resonansen

Pål-Esben: Men når man kommer til det punktet, sier man: Dette. Dette er noe som resonerer med meg. Det er det jeg ofte sier til deg og dine medstudenter: Når jeg sier noe til dere, ikke ta det for gitt, ikke tro på det, ikke bare koble av, men kjenn på hvordan resonansen er dypt inni deg. Ikke hvordan egoet resonerer med deg, ikke hvordan intellektet gjør det, men denne dype stemmen, denne dype, dype intuisjonen din, som er den virkelige intuisjonen fra kjernen din. Hvordan reagerer jeg på det? Er jeg tiltrukket av det som blir sagt, eller har jeg en aversjon mot det? Selvfølgelig må man først lære å kjenne forskjell på din stemme og egoets stemme.

Amina: Ja, jeg har noen erfaringer med akkurat det. For det er noen ganger, når du har snakket om sannheten, om det som ligger bak drømmen, at jeg ikke har forstått ting teoretisk, men det har vekket noe så dypt i meg at jeg bare har begynt å gråte, og følt meg veldig i resonans med det du sier, uten at jeg kanskje helt klarer å gjenfortelle det. Men det berører på et så dypt plan: gjennom hjertet, sjelen, lyset, alt. Den opplevelsen er for meg mye mer gjenkjennelig enn alt på det fysiske planet. Det er en resonans som oppstår, og når man plukker opp den resonansen, har det vært veldig lett å avsløre hva som er bullshit og hva som er reelt.

Pål-Esben: Og når man har denne følelsen, vil man merke at mesteparten av det du ser på YouTube, Instagram og TikTok, ikke har noe med dette å gjøre. Det er altså søvngjengere som hevder at de ikke er søvngjengere, som prøver å vekke opp andre søvngjengere. Det er det som er mesteparten der ute. Når man har fått denne følelsen, og har lært å separere hva som er intellektet og egoet, kontra denne følelsen vi snakker om, kan man merke gjennom sin indre resonans, når man hører noen snakke, om dette har med reelle ting å gjøre, eller om det er bullshit. Og så lærer man å skille ut intellektets interesse.

Intellektet blir kanskje fryktelig interessert når noen snakker om at du i en tidligere inkarnasjon var alien i Pleiadene, og at familien din er der. Da er det intellektet som sier: Du var dronning i Pleiadene, eller konge eller dronning i Egypt. Da er det intellektet og egoet som fryder seg. Men det har ingenting med det jeg snakker om her, å gjøre. Man må lære å separere det, og da er man en truth seeker selv. Da vet man forskjell på hva som gir dyp resonans, kontra hva som ikke gir dyp resonans. Det er den følelsen jeg prøver å oppmuntre studentene mine og deg til å utvikle. Og derfor sier jeg: Når du kommer til meg, er det ikke for å tro på noe som helst. Tro er farlig. Tro betyr at du ikke vet. Det er for å bli inspirert, og for å lære hvordan du lytter dypt i deg selv til hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Og så oppfordrer jeg til følgende: Hvis stemmen i deg sier at dette ikke er virkelig, så ta det opp med meg, så vi kan diskutere det og skape klarhet i det. Det må du utvikle i denne greia. For det farligste som finnes, er en spirituell guide som sier at du skal tro på ham.

Amina: Ja.

Bardo: mellomriket

Pål-Esben: Ja. Så vi har kommet til the dark night of the soul, og det vi egentlig tenkte å stupe inn i nå, er sjamandød. Jeg har lyst til å si en del om sjamandød, men det skal vi ta i neste episode. Det vi har gjort i denne episoden, er å gi litt kjøtt på beinet om denne oppvåkningsprosessen: hva den er, hva den ikke er, og hva som må til. Og det er klart, for at vi skal gjennomføre det de i India kaller vår andre fødsel: De har et eget ord for det, jiva, eller noe slikt, som heter twice born. I deres tradisjon er de twice born de menneskene som er såkalt spiritually awakened, eller kalt med andre gurgleord, spirituelt opplyste: som har nådd den virkelige oppvåkningen.

Og din første fødsel, som vi snakket om i forrige episode, skjer for de fleste på autopilot, gjennom det karmiske trykket, de karmiske tendensene. Den blir ikke gjort bevisst. Du dør, og for noen tar det et minutt eller to, så er du ute i det neste livet. Andre må gå gjennom uker eller måneder i Bardo, noen får gå gjennom år der, hvis de har mye å bearbeide.

Amina: Hva er Bardo, for dem som ikke vet hva det er?

Pål-Esben: Bardo er et mellomrike. Når du dør, går du inn i det tibetanerne kaller Bardo, beskrevet i Bardo Thödol, tibetanernes dødebok. Det er dette mellomriket vi går inn i etter at vi dør, der vi må gå gjennom en integrasjonsprosess før vi går videre. Og jo mer fred vi har sluttet med livet vårt, med det vi har gjort og ikke har gjort gjennom livet, desto enklere går integrasjonsprosessen. Jo mer nag vi har mot oss selv og mot alle verdens folk og fe, jo mer aggresjon og frykt og alle disse tingene vi bærer på, og jo mer fanatisk religiøse vi er, desto vanskeligere er det å slutte fred med det materielle livet vårt, og desto lenger sitter vi fast i Bardo.

I verste fall kan man være så full av frykt at man skaper sitt eget helvete i Bardo. Det er der det virkelige helvetet er. Det er ikke en slik greie som den katolske eller kristne kirken har fremstilt, et sted du går til fordi du ikke var flink nok. Det er noe du skaper selv, gjennom å bli hengende i din egen aggresjon og ditt hat og din frykt, slik at du ikke er i stand til å snu deg rundt mot lyset, som alltid står og venter på deg, der lysvesener og guider og andre vesener som hjelper deg gjennom overgangen, står og venter. Men de kan ikke gjøre noe før du snur deg mot dem, og først har sluttet fred med livet du har levd, og åpner øynene dine og strekker ut hånden. I verste fall blir man hengende i dette i mange, mange år. Og spesielt ved selvmord og slike ting er det ganske krast hva som skjer. Det er heller ingen sjaman som kan gå inn der og hente en som har tatt selvmord, ut av dette helvetet som ofte er skapt. Man kan være der og inspirere, men de som er i sitt hamsterhjul, i sitt helvete, i sitt kaos, i sin frykt, vil ikke engang være åpne for å få hjelp av en sjaman eller andre i Bardo. For som sjaman kan man gå inn i Bardo, søke opp disse sjelene og hjelpe dem, men så lenge de har skylapper på, vil de bare oppleve det som ekstern frykt, og det skaper enda mer kaos. Det er en kompleks greie å stå i, som er drevet av frykt.

Jo mer et menneske er relatert til hjertet sitt, jo mer det har sluttet fred med dødsprosessen sin, desto mer aksepterer man at døden ikke er en slutt, men bare en videreføring, bare en start på noe nytt. Døden er noe som egentlig ikke eksisterer for sjelen vår. Sjelen er som et innpust og utpust: Den puster ut, og du kommer inn i dette livet, i denne drømmen. Og når det er ferdig, puster den inn, og du er kort tilbake hos sjelen, før den puster deg ut igjen. For de fleste skjer det ubevisst, gjennom de karmiske tendensene.

Men den som har klart å nå sin fulle oppvåkning, vil, når den er inne i Bardo, kunne velge selv hvordan den går videre. Da er det ikke de karmiske tendensene som styrer. Da kan man velge å si: Ok, nå er det bra. Nå har man klart doktorgradsavhandlingen sin på sjelens eliteuniversitet, og nå har jeg lyst til å gjøre noe annet. Og det gjør man ikke fordi man har frykt, eller fordi man ikke likte det man har erfart, men fordi det bare er rett å si: Ok, nå trenger jeg nye utfordringer. Så det er litt om hvordan dette funker, og jeg vet ikke helt hvordan vi kom inn på dette, men uansett: Vi kom inn på den andre fødselen.

Den andre fødselen gjøres bevisst

Pål-Esben: Så, den andre fødselen. Den første fødselen er for de fleste mennesker noe som skjer ubevisst: Man popper ut av mor, og så starter greia på nytt igjen, et nytt sjakkspill. Den andre fødselen er noe som gjøres 100 prosent bevisst i et liv. Det er når et menneske sier: Jeg føler det er rett for meg å nå starte min virkelige oppvåkningsprosess. Man finner en egnet veileder-guide som er kompetent, og så går man gjennom selve oppvåkningsprosessen sin. Og når man kommer til det endelige punktet der man er fullt oppvåknet, har man gjennomført sin andre fødsel. Slik er det. Men før man kan komme til sin andre fødsel, må man ha gått gjennom sin sjamandød, som vi har vært så vidt innom i dag, og som vi går i detalj inn på i neste episode.

Amina: Ja, det kommer til å bli veldig spennende. Jeg gleder meg allerede.

Pål-Esben: Jeg tror det. Har du noen andre ting på tampen, Amina? Spørsmål, tanker eller avsluttende ord om det vi har snakket om i dag?

Amina: Ja, jeg har mange tanker om den andre fødselen og sjamandøden, så det kan vi ta neste gang. Men ellers håper jeg at vi har klart å bringe frem noen nye perspektiver til lytterne rundt dette med de ulike oppvåkningene og hva spiritual awakening egentlig er. Kanskje man kan kjenne igjen litt i sine egne tanker, eller i mennesker rundt seg, og kanskje man kan få et nytt perspektiv på disse begrepene.

Pål-Esben: Ja. Og for min del håper jeg at vi er en lysfakkel for mennesker, som viser at når du kommer til det punktet der du er klar for å sette ned føttene dine, trenger du ikke å være et spesielt menneske med spesielle talenter, med spesielle medfødte egenskaper og all den bullshiten folk snakker om. For alle er komplette. Alle er vanvittige, sett fra sjelen og det høyere selvet. Du har absolutt alt som er nødvendig, til enhver tid. Så absolutt alle kan gjennomføre denne oppvåkningsprosessen hvis man er klar for det. Og det er bare hver enkelt som vet når man er klar for det. Når man er det, er det helt nødvendig at man finner en kvalifisert guide, lærer, veileder eller guru som kan hjelpe deg personlig gjennom prosessen. For dette er en veldig individuell prosess som skal gås gjennom. Selvfølgelig er det mye man kan gjøre generelt for en gruppe, men mesteparten må gjøres på individuell basis, siden vi alle er unike individer.

Så jeg håper du har blitt inspirert, kjære lytter, at du synes dette er spennende, og at du kjenner på hva stemmen som bor dypt der inne, sier. Kjenn litt på hva egoet har sagt i relasjon til det vi har snakket om. La dette få lov til å bringe deg inn i natten, eller inn i dagen din, eller inn i kvelden din, med litt refleksjon og kontemplasjon rundt disse temaene, om hvor du står i ditt liv. Da ønsker vi deg, kjære lytter, en riktig god kveld, god natt, god morgen eller god dag. Og tusen takk for at du er med meg, kjære Amina, og at vi har diskusjonene våre her; jeg setter herlig stor pris på det. Og jeg håper du er med oss i neste episode, kjære lytter, for da fortsetter vi denne diskusjonen, hvis du synes den er spennende. Da kommer vi inn på forutsetningene for at den andre fødselen i det hele tatt skal kunne skje på en sunn måte. Visdomsord på tampen, Amina?

Amina: Blankt.

Pål-Esben: Blankt. Fantastisk.

Amina: I ingenting så ligger alt.

Pål-Esben: Ja, det ble kanskje litt for dypt.

Amina: Det var visdomsord.

Pål-Esben: Så tusen takk, Amina. Ønsker deg en ordentlig god dag.

Amina: I like måte, Pål-Esben. Ha det.