Episode 27 Spirituell opplysthet – hva det er, og hva det ikke er

Etter at Amina for første gang virkelig hadde berørt det tidløse og romløse, gikk hun en tur i fjellet, så en stein og ble så rørt at hun bare gråt og gråt: Det var så vakkert. Da Pål-Esben var rundt 16–17 år, kunne han bøye skjeer uten å berøre dem, og da han kom til sin første lærer etter utbrentheten, ville han bli kjent og berømt som skjebøyeren, helt til læreren spurte om han trodde at han ville bli lykkelig av det.

I denne tjuesyvende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om spirituell opplysthet, hva det er, og hva det ikke er. De ser nærmere på hvorfor den som kaller seg spirituelt opplyst, antageligvis ikke er det, sandkornet og Saharaen, og hvorfor blissen ved en kundalinireisning ikke er det samme som enhet. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hvorfor «spirituelt opplyst» er et umulig ord, og hvorfor du bør være skeptisk til den som hevder det
• Sandkornet og Saharaen, og jordbæret som tusen bøker ikke kan beskrive
• Aminas første stortå-opplevelser: følelsen av å komme hjem, steinen i fjellet, og hvor vanskelig det var å komme tilbake på jorden
• Prefølelsene bak emosjonene, opplysthetssykdom, og hvorfor grundige forberedelser er viktige
• Å bli noe annet: sirkuset i parforholdet, første chakra, og mentoren som spør Pål-Esben hvorfor han fortsatt hjelper mennesker
• Den første fødselen, Bardo og læretemaene, og valgene man har når man har satt seg selv fri
• Livet etter enlightenment: å hente vann i bekken, Chiron, og ashram eller et liv midt i hverdagen
• Siddhiene, skjebøyeren, hvorfor en kundalinireisning ikke er opplysthet, og hvorfor veien er mulig for ethvert menneske

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkastepisode.

Amina: Hei, og takk, i like måte, Pål-Esben.

En munnfull av et tema

Pål-Esben: Takk, og hjertelig velkommen også til deg, kjære lytter. I dag skal vi snakke om et veldig interessant tema: spirituell opplysthet og spirituell selvrealisering. Det er en munnfull i seg selv, Amina.

Amina: Ja, det er ikke småtteri, altså. Og så er det, tror jeg, mange misforståelser og tanker og ideer rundt det også. Det er derfor vi har lyst til å prate om det.

Pål-Esben: Ja, og dette er episoden som er introduksjonen til temaet, og så vil vi ha flere episoder senere, der vi går mer i dybden på de forskjellige aspektene. Og selvfølgelig, når vi snakker om dette temaet, finnes det en mengde misforståelser, og jeg tenkte vi skulle se litt på dem først. Først fortelle litt om hva dette er, så skal vi snakke litt om misforståelsene rundt det, hva det absolutt ikke er. Og så kan vi se hvordan hele denne historien starter med oss: hvordan vi først er i nærheten av dette når vi blir født, hvordan vi fjerner oss fra det etter hvert som vi blir preget, og hvordan vi finner veien tilbake igjen, som den største, viktigste og kanskje vanskeligste av alle oppgaver et menneske kan ha i livet sitt. Så det er starten på dette.

Hvorfor «spirituelt opplyst» er et umulig ord

Pål-Esben: Hva er så opplysthet? For det første: Spirituell opplysthet er et litt dumt ord, eller et dumt uttrykk å bruke på dette. Hvis du hører at noen sier at de er spirituelt opplyst, bør man være veldig skeptisk, siden det antageligvis er tegn på at de ikke er det. For en som har erfart spirituell opplysthet, altså erfart å være i ett med det tidløse og romløse, som vi kommer inn på etterpå, vil aldri kalle seg spirituelt opplyst.

Hvorfor ikke? Jo: Hvis det finnes noe som heter spirituelt opplyst, at du er i kontakt og i ett med det tidløse og romløse, det vi etter hvert vil kalle din Sahara, så finnes det også noen som ikke er opplyst, og da har man en polaritet: Du står på den ene siden og sier at du er spirituelt opplyst. Men det betyr at man sier at man er i en polar tilværelse. I det tidløse og romløse, altså det vi kaller Saharaen, der tid og rom ikke eksisterer, er det ingen polaritet, for der erfarer du å være i ett med alt. Og da er det interessant å kalle seg spirituelt opplyst, for da betyr det at du er i polaritet, det vil si at du definitivt ikke er i ett med alt. Det er altså en umulighet. Derfor er «spirituelt opplyst» et veldig kinkig ord, som egentlig er en misforståelse av hele greia. Men vi forenkler språket vårt med å begynne å snakke om spirituell opplysthet.

I virkeligheten, når vi snakker om spirituell opplysthet, mener vi erfaringer av enhet i et område der tid og rom ikke eksisterer: der du bader i ett med alt som eksisterer i vårt multivers, og det som går bortenfor vårt multivers. Der og da er du i ett med absolutt alt, og der er ingen polaritet. Så det er bedre å kalle denne prosessen på vei mot enhet en utviklingsprosess mot det tidløse og romløse, der vi lærer å bli ett med alt som er. Det er en mer eksakt beskrivelse.

Så vi forenkler når vi skal snakke om det, ellers blir det så lange setninger, og sier at det er spirituell opplysthet: et menneske som har kultivert og trent seg på en slik måte at det har brutt ut av tvangstrøyen sin, brutt ut av begrensningene av tid og rom, som de fleste mennesker tror er alt. Det har brutt ut av det og begynt å se det som ligger bakenfor forhenget, som allerede er godt beskrevet i kvantemekanikken: at det er et potensial som ligger bak alt det som er materien. Materien er bare lite grann av vår eksistens, men det som ligger bak, som ikke er relatert til tid og rom, er gigantisk. Så vi bruker ordet spirituell opplysthet som en beskrivelse av denne prosessen man går gjennom for å komme til den tilstanden der man er ett med absolutt alt som er.

Det kan høres litt ut som flisespikkeri til å begynne med, men vi prøver å unngå misforståelser i starten. Og igjen: Hvis du hører noen si «jeg er spirituelt opplyst», bør man definitivt være veldig skeptisk. Da sier dette mennesket at det er i polaritet, og det funker veldig dårlig. Så, hva tenker du om det, Amina?

Amina: Det første jeg tenker, og jeg tenker mye, men det første jeg tenker, er: Hva ville en virkelig spirituelt opplyst person sagt? Hvordan ville han eller hun beskrevet seg selv? Hvordan ville han eller hun agert og samhandlet med livet, i motsetning til en som sier at han eller hun er spirituelt opplyst?

Manipulasjonen og pidestallen

Pål-Esben: For det første ville en som har en dyp, permanent tilgang til og erfaring med det tidløse og romløse, forstå at det å hevde at man er spirituelt opplyst, bortsett fra det jeg snakket om i sted, er meningsløst. For da sier du at du er noe som mennesket foran deg ikke har noen som helst anelse om. Du kaster ut et ord, spirituell opplysthet, men en som ikke har erfart kontakt med det tidløse og romløse, har absolutt ingen forutsetning for å kunne forstå det. Så du kaster bare ut noen ord.

Det kan også brukes som manipulasjon, til å overtale folk. Du sier at du er noe mystisk, noe spesielt, og de som står foran deg, har ingen anelse om hva du egentlig snakker om. Det gjør man for å manipulere folk, for eksempel, eller for å sette seg selv opp på en pidestall, der andre sier at han eller hun er spirituelt opplyst, uten å ha anelse om hva det er. For du kan ikke ha en anelse om hva det er å bade i en tilstand av enhet, der tid og rom ikke eksisterer, altså vår Sahara, uten å ha vært der.

Derfor vil en som virkelig har disse erfaringene, ikke snakke om hva man er, men om hvordan man geleider mennesker til disse tilstandene. Eller den vil snakke om hvordan den selv erfarer disse tilstandene, som også er veldig vanskelig å beskrive. For vokabularet vårt, måten vi bruker ord på, er tillært i et rom der vi har tid og rom. Livet vårt begrenses av tid og rom, og vi har lineær tid. Vokabularet og språkbruken vår er laget for å beskrive for eksempel en stein, eller at nå skal jeg reise fra Trondheim til Oslo. Det er et lineært språk, basert i tid og rom. Og når vi kommer inn i det tidløse og romløse, inn i enhet, er det ikke mulig å bruke et lineært, lokalt språk til å beskrive det man erfarer. Det er som at du har lært norsk, og så kommer du til et helt annet sted der du ikke kan bruke det språket, og så skal du bare prøve å bruke kinesisk i stedet, som du ikke kan. Du finner rett og slett ikke ord for det.

Sandkornet, Saharaen og jordbæret

Pål-Esben: For et menneske som har erfart disse tilstandene, som er så eksepsjonelt transformerende og livsendrende på alle områder i livet: Den dagen man møter sin sanne natur, det man virkelig er, forstår man at den fysiske kroppen og det fysiske sinnet bare er et lite støvfnugg. Derfor kaller vi det i vår tradisjon sandkornet. Det er altså ditt fysiske liv, emosjonene dine og energikroppen din, det som er basert og linket inn til tid og rom: Det er sandkornet. Og din virkelige eksistens, det du virkelig er, som er relatert til sjelen din og til det som ligger bak sjelen din, denne gigantiske greia vi har snakket om i tidligere episoder om sjelen: Det kaller vi Saharaen.

Og det er klart: Når du er oppflasket med og vant til å bruke språk relatert til sandkornet, og så dukker inn i denne gigantiske Saharaen, kommer det massivt med inntrykk som er umulige å beskrive med ord. Man kan prøve, og derfor er det så vanskelig å snakke om disse temaene. Den eneste måten jeg kjenner til for å gi noen en idé om hva som skjer i det tidløse og romløse, er enten å bruke poesi, eller å bruke metaforer og bilder, slik at man får en idé om hva det handler om.

Ta et eksempel vi bruker: Man kan lese tusen bøker om et jordbær, om smaken av jordbær. Man kan snakke om jordbær; det finnes så mye å si om et jordbær. Men det er først når du smaker et jordbær at du får en forståelse av hva jordbær egentlig er. Og det er det samme her. Man kan snakke om dette, diskutere det, lage metaforer og bilder, men man har aldri mulighet til å beskrive hvordan jordbæret virkelig smaker. Så det vi prøver på gjennom disse episodene, er å snakke litt om disse jordbærene: hvordan det oppleves å finne jordbær for første gang, hvordan det oppleves å smake på jordbær for første gang. Men man finner ikke eksakte ord for det. Det blir som at vi gurgler; jeg kaller det at vi gurgler ut et eller annet. Dette babbelet som kommer ut, er en veldig fattig versjon av det man erfarer.

Så tilbake til spørsmålet ditt: En person som erfarer dette, og som har en stabil tilgang til det tidløse og romløse, ville for det første ikke kalt seg spirituelt opplyst, for det betyr at du ikke har skjønt noe som helst. Den vil snakke om og prøve å gi hentydninger, med metaforer og bilder, til hvordan dette kan oppleves, og spesifikt hva som skjer med et menneskes liv når man berører Saharaen sin med stortåen. Og det er noe du allerede har erfart, Amina. Allerede så kort inn i utviklingsprosessen din har du begynt å erfare å stikke tåen din inn i denne Saharaen. Vi skal ha en episode senere der du går mye mer i dybden på erfaringene, hvordan det oppleves. Men kan ikke du gi en liten forsmak på hvordan du opplevde den første genuine, bevisste berøringen av det tidløse og romløse, din fulle eksistens, der du for noen øyeblikk er ett med alt som er? Hva skjedde?

Aminas første stortå-opplevelser

Amina: Ja, nå har jeg vært så heldig å få noen stortå-opplevelser med Saharaen, og jeg må si det med en gang: Det er absolutt ikke det jeg trodde det var, absolutt ikke det jeg forestilte meg at det var. For å si det sånn: Jeg trodde jeg visste hva det handlet om, men det gjorde jeg ikke.

Pål-Esben: Hva trodde du det handlet om, da?

Amina: Jeg tror at jeg hadde kjøpt teorien rundt at vi alle er én, at vi alle kommer fra det samme, at vi alle er alt på samme tid. Jeg hadde laget meg en forestilling om hva det var, og så hadde jeg kroppsliggjort min egen teori på en slik måte at jeg «visste» hva det var. Det var ikke slik at jeg gikk rundt og sa at jeg var opplyst, men jeg tenkte litt: Ja, men dette skjønner jeg hva er. Og jeg forsto jo at jeg ikke var noen guru, men jeg trodde jeg hadde fått smaken på det gjennom teori og gjennom ulike guidede meditasjoner, der man får disse gode følelsene og hjerteåpningen og alle disse tingene. Så jeg trodde jeg visste hva det handlet om. Men samtidig hadde jeg også denne lengselen etter noe mer, som i seg selv sier at jeg verken hadde kroppsliggjort eller erfart hva det egentlig handlet om.

Følelsen av å komme hjem

Amina: Og her må det virkelig gurgles ord: følelsen av å være mer hel, følelsen av å komme hjem. Ikke i en ekstase, men mer som en veldig rolig, subtil kraft, og samtidig sterkere enn den største stormen. Jeg husker følelsen av at alle cellene i kroppen min åpnet seg mot noe de allerede kjente. Det var ikke «oi, der er du», men «ja, selvfølgelig er det sånn». Jeg kjente en dyp, indre fred og ro. Og bare ordene fred og ro, og ordet hjem, er altfor fattige til å beskrive det; jeg skulle virkelig ønske vi hadde flere ord. Det var virkelig dyptgripende opplevelser, og jeg ble overøst av emosjoner og følelser som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle takle.

Og da har jeg også fått hjelp av deg. Etter den første opplevelsen min slet jeg veldig med å komme tilbake til kroppen, til det daglige livet. Ting begynte å gi mindre mening med en gang, fordi jeg hadde erfart noe som var så mye dypere og så mye større: Alle disse dagligdagse problemene, hvorfor stresser vi med dette, hvorfor kaver vi rundt i kaoset, hvorfor lider vi? Og da begynte jeg også å kjenne litt på: Ja, men kan ikke alle bare få oppleve dette, så blir alt bra? Så det var en del ting jeg måtte gå gjennom etter første gang for virkelig å komme tilbake på jorden igjen. Jeg husker også at jeg slet litt med retning, fordi ingenting ga mening, fordi alt ga mening. Det var en større integreringsprosess jeg gikk gjennom.

Og den andre opplevelsen min var mer kraftfull, men jeg kom tilbake med noe annet, og vi skal spille inn en episode om det litt senere, der vi går mer i detalj. Men det vil jeg si er det som har forandret livet mitt aller mest: hvordan jeg håndterer meg selv og andre mennesker, hvordan jeg ser på livet, og hvordan jeg møter andre i samtaler. Det gjorde at jeg fikk et mer åpent hjerte, dette med å være forelsket i livet. Og den forelskelsesfølelsen kan sikkert du hjelpe meg med å forklare. Men dette med virkelig å ha et hjerte som bare bruser over, samtidig som jeg ikke har mistet meg selv i det. Nå surrer jeg med ordene, fordi det er så vanskelig å si. Men det er i hvert fall noe jeg aldri trodde jeg kunne erfare: den tilhørigheten. Alt er greit. Det går bra. Det er ikke noe å stresse med. Det er sikkert så mye mer jeg kunne sagt, men ja.

Prefølelsene bak emosjonene

Pål-Esben: Jeg synes du gjør dette veldig bra, og hvis man har erfart disse tingene, vet man eksakt hva du prater om. Ordene er selvfølgelig utrolig fattige. Vi snakker her om emosjoner vi erfarer i disse tilstandene, og det er en helt annen type emosjoner enn dem vi er vant med i dagliglivet vårt, det vi kaller primære følelser: glede, frydefullhet, takknemlighet og den typen emosjoner, og kjærlighet for den saks skyld.

Det man møter her, er det som ligger bak disse emosjonene, det de er bygget opp av. Og det er mange, mange ganger mer intenst å erfare det som ligger bak, enn det som er filtrert opp i sandkornet, i vår fysiologiske virkelighet, og som i hovedsak blir aktivert og trigget av hormoner. Det du erfarte, det du snakker om nå, er ikke hormongenererte følelser. Det er det som egentlig er de virkelige følelsene. Og «følelser» er igjen et tåpelig navn å bruke på det, men vi gjør så godt vi kan med å gurgle her; la meg kalle det prefølelsene, eller det som ligger bak. Et menneske som begynner å berøre dem, og som i tillegg erfarer hvor gigantisk man egentlig er, kontra dette lille sandkornet man før har trodd var alt, begynner naturlig å sette ting i perspektiv.

Opplysthetssykdom og forberedelsene

Pål-Esben: Hvis man da ikke er godt forberedt: I vår tradisjon forbereder vi studentene veldig godt på å kunne håndtere denne typen erfaringer. For det er utfordringen: Hvis noe drar deg inn i disse erfaringene uten at du har forberedt, trent og styrket opp de nødvendige musklene som skal til for å holde deg i balanse etter en slik erfaring, så hører man for eksempel i den yogiske tradisjonen om opplysthetssykdom: mennesker som går inn i disse tilstandene og aldri klarer å reintegrere seg tilbake i kroppen, og som er avhengige av at andre tar vare på dem, skifter bleier på dem og fôrer dem, slik du finner i mange ashramer i India. Og det er det siste jeg ønsker for studentene mine, at de skal miste kontakten. Så når en guide skal veilede studenter inn i en slik setting, kreves det massivt med forarbeid for å kunne stabilisere dette, slik at man ikke ender med å ikke kunne forholde seg til det materielle livet etterpå. Det er en kunst vi har brukt veldig mye energi på, og veldig mange av de forberedende aspektene rundt dette har vi dekket i alle tidligere episoder i podkasten vår, fra episode 1 til episode 25–26.

Så nå snakker vi litt om forberedelsene studenten må gjennom før den er klar for å begynne å håndtere disse tingene. For vi ønsker at dette skal gjøres på en trygg og sikker måte. Og det er det du erfarer: Når du møter disse tilstandene, er det som et sjokk i systemet første gang. Ego, intellekt, identitet, alt du trodde var virkelighet: Det er som Tors hammer som slår inn, det er lynet som slår inn, og man skjønner at man ikke har forstått noe som helst. Alt man tror man har forstått om hva livet handler om og hva livet er, forstår man i et øyeblikk at man ikke har forstått en pøkk av. Det er som å riste treet inne i granskauen: Hele verdensbildet endrer seg på et millisekund når man bevisst berører dette.

Og når vi snakker om genuine enhetserfaringer, er det nesten umulig at det ikke settes i gang et massivt ekko, som varer i dagevis, ofte ukevis etterpå, med hensyn til det du snakker om: at alt føles litt rart. Et typisk eksempel etter en slik erfaring, i hvert fall de første gangene, til man begynner å bli vant til det, er at man får et annet forhold til tid. Man kommer tilbake og har ikke helt kontroll på tiden, og rommet kan være litt rart; det er litt snedig, er det ikke? Man kan ikke helt forholde seg til det på vanlig måte. Derfor trenger man i hvert fall en uke etter en slik erfaring, i veldig ro og fred, der man kan integrere: gå i skogen, sette seg med et tre, og gradvis begynne å komme tilbake igjen. Og det er også muskler som trenes opp. Det var slik du erfarte det første gangen også, var det ikke?

Steinen i fjellet

Amina: Jo. Og det var så mange reaksjoner jeg hadde på livet i ettertid, som jeg også fikk sjokk av. Jeg husker etter det ene, første store ritualet: Alt var ferdig, og så skulle jeg ut og gå en tur i fjellet. Så ser jeg en stein, og så blir jeg så rørt. Jeg blir så rørt av den steinen, og bare gråter og gråter og gråter. Og jeg husker Erik, samboeren min, spurte meg: Hva skjer? Jeg vet ikke, det er bare så vakkert. Jeg klarte ikke helt å sette ord på det, men den kjærligheten og tilhørigheten.

Og noe annet som sjokkerte meg veldig: Jeg har jo tenkt at ting kommer enten fra intellektet eller fra intuisjonen, mens her opplevde jeg at det kom fra et helt annet sted. Det finnes noe annet enn det. Man tenker veldig ofte, på folkemunne, at det spirituelle kommer gjennom det tredje øyet, intuisjonen, visdommen, slike ting.

Pål-Esben: Chakrasystemet, lyskroppen?

Amina: Ja. Men her erfarte jeg noe helt annet, som jeg ikke har klart å sette ord på, og fortsatt egentlig ikke klarer å sette ord på.

Pål-Esben: Klart, for det ligger bortenfor ESP-antennene våre, det ligger bortenfor chakrasystemet vårt, det ligger bortenfor det tredje øyet vårt, det ligger bortenfor alt det som er energetisk og metafysisk. Det er en sannhet som ligger et helt annet sted, og som er så vanvittig mye mer kraftfull enn alt annet man har erfart tidligere, uansett hvor mange guidede meditasjoner man har gjort, eller hvor mange retreater man har vært på. For dette er noe annet. Den dagen man ekte og ærlig berører denne Saharaen, virkelig berører det tidløse og romløse, endrer livet seg. Og det endrer seg ofte ganske omfattende, ikke bare det vi snakker om nå, med en intensiv erfaring som rister treet og gjør at hele verdensbildet blir rystet opp.

Det blir som om du har et ferdiglagt puslespill, og så rister noen på det. Slik føles det: Man begynner gradvis å sette opp brikkene igjen, for man ser det materielle livet, sandkornet, fra et annet perspektiv. Og det perspektivet har ingenting med syn å gjøre; det har med det som er dypt inni oss å gjøre: å erfare og oppleve, på en veldig annerledes og klarere måte, hva virkeligheten egentlig er.

Illusjonen sjelen projiserer

Pål-Esben: Vi mennesker tror at vi har fem sanser, og at det vi kan se og høre, beskriver virkeligheten. Men slik er det ikke. For det vi lever i, er en illusjon: en projeksjon skapt av sjelen og det høyere selvet, som vi snakket om i episode 9 til 11, da vi snakket om sjelen og hvordan dette fungerer. Vi lever i en projeksjon eller illusjon som er skapt av sjelen, altså ikke av en datamaskin, vær så snill, men av sjelen din. Det er enkelte som tror at det er en datamaskin som har skapt oss. Når du begynner å berøre disse områdene vi snakker om nå, forstår du ganske dypt at det ikke er noen datamaskin som gjør dette; det er noe helt annet. Det er sjelen vår som projiserer dette og skaper denne illusjonen av materiell eksistens, for at den skal kunne lære og erfare i en setting der den ikke er det den egentlig er: der den ikke har sansene sine, og der den er begrenset av tid og rom. Da kan en helt annen type læring og vekst skje enn om sjelen er i en fri tilstand med alle evnene sine.

Og når man kommer inn i disse tilstandene, erfarer man dette. Man forstår det ikke, men man erfarer det. Jeg bruker ofte å sammenligne det slik: Når du berører enheten, er det som å berøre all informasjon og alle erfaringer som har eksistert siden starten på dette multiverset vi lever i. Ikke bare dette universet, men det som ligger før universet, helt tilbake til kilden, skaperkraften, der alt kommer fra og begynte å erfare seg selv. Hvordan alt virkelig startet, kan være en historie for en senere episode. Kan jeg få fortelle eventyr her?

Amina: Å, det er gøy!

Trillioner av terabyte: metaforen

Pål-Esben: Når man dukker inn i dette og erfarer det, møter man, hvis vi skal bruke et bilde og en metafor, tusen trillioner trilliarder trillioner trilliarder ganger 500 trilliarder terabyte med data. Du dukker inn i fantasitrillioner av terabyte med data, og det er du ett med: for et øyeblikk, et sekund, ti sekunder, fem minutter, ti minutter, så lenge erfaringen varer. Det er så overveldende at du der og da ikke har sjans til å forstå noe som helst, og det er heller ikke det som er clouet. Men det er et stort sjokk. Ja, det er et sjokk, et positivt sjokk. Og når dette blir tatt med inn i livet etterpå, begynner man, det er umulig at man ikke gjør det hvis man har den ekte erfaringen, å observere og tenke om livet sitt på en annen måte.

For det første har man erfart at det man før trodde var livet, er et sandkorn; man har berørt Saharaen sin. Og da begynner man å tenke gjennom, akkurat som du sier: Hvorfor går jeg og hisser meg opp over småting? Hvorfor går jeg og er redd for ditt og datt? Hvorfor går jeg og er redd for å dø? Hvorfor går jeg og er redd for krig? Det blir rett og slett ingen grunn til det lenger, spesielt når man begynner å gjenerfare disse erfaringene.

Amina: Det var godt sagt.

Å bli noe annet

Pål-Esben: Ja, spesielt når du begynner å gjenta disse erfaringene, og går fra å tuppe stortåen inn i det tidløse og romløse til å dukke inn i Saharaen og få enda mer intense riste-erfaringer, blir dette mer og mer permanent i livet. Et menneske som erfarer dette, begynner å endre seg. Man begynner å bli noe annet. Og det er det som gjør at når jeg sier at dette er den mest effektive personlige utviklingen som noensinne går an å gjøre, så er det ingenting som er i nærheten.

Etter en slik ekte erfaring blir man noe annet. Eksempel: Man har hatt konflikter i parforholdet sitt, gjennom årevis, og man kjefter, og man griner, og man hyler, og man føler seg ikke sett, og man er sårbar, hele dette sirkuset som finnes i i hvert fall 80 prosent av alle parforhold. Etter en slik erfaring, så lenge den er bevisst, og det må også trenes opp gjennom en kultiveringsprosess, som vi skal snakke om i en senere episode, hvordan vi begynner å kultivere dette, det må være en bevisst erfaring: Da kommer man tilbake, og etter at man har kommet tilbake til seg selv, blir det rett og slett unormalt å reagere som man gjorde før. Når partneren sier noe du før ville hylt og skreket over, eller fått dårlige følelser av, observerer du det bare: Jaha, det er det partneren min sier. Man ser ingen grunn til å reagere negativt på det.

Og det å trene opp en slik egenskap manuelt tar ofte veldig lang tid og krever masse energi. Vi skal innom avbruddshåndtering, vi skal innom selvansvar og bevissthet og alle de sju gullnøklene, og vi skal trene og trene, og vi går i feller, og frem og tilbake. Etter en slik erfaring, når den er dyp nok og bevisst nok, kommer man i stedet opp dit at man observerer sirkuset og galskapen for det det er: sandkornet, mitt bilde på vår materielle eksistens. Det er en stor barnehage der små barn lærer å leke. Kanskje vi heller skal si eliteuniversitet; det er litt mer stuerent. Men det oppleves veldig mye som en barnehage. La oss kalle det eliteuniversitetet, som sjelene er kommet for å lære på. Man opplever disse settingene med partneren sin, eller ungene sine, og tenker: Ja, men dette er interessant. Men man reagerer ikke destruktivt lenger. Bare som et banalt eksempel på hva som kan skje.

Etter hvert som man kommer dypere inn i dette, skjer det mer radikale endringer i personligheten: Man begynner å observere sandkornet mer og mer permanent fra Saharaens perspektiv. Og den dagen man er kommet dypt nok inn, opphører angst, lidelse, frykt, usikkerhet, alle former for selvmedlidenhet og offermentalitet, på et øyeblikk. For ingenting av dette kan eksistere i Saharaen. Desto mer av perspektivet fra Saharaen, fra det tidløse og romløse, man har med seg inn i livet sitt, desto mindre uro erfarer man i livet. Det er en av de spektakulære, praktiske konsekvensene av å gå en kultivert vei til enhet.

Én fot i Saharaen: sinne og første chakra

Amina: Som du hjelper meg med. Totalt spektakulært, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg tenker litt på dette med å ha en fot i Saharaen og en fot i den materielle verdenen: Hvordan erfarer du det? Erfarer du sinne og frustrasjon, og kan du kjenne på de følelsene?

Pål-Esben: Selvfølgelig kan jeg det. Jeg er en primat, som deg. Og vi primater har genetisk et første chakra. Når første chakra blir trigget nok, at en hammer slås i halebeinet ditt, at det skjer en ekstrem erfaring, hva det nå må være, så reagerer systemet. Når første chakra aktiveres ekstremt nok, starter flukt- eller angrepsmodus, som er genetisk programmert i primaten vår, i den forlengede hjernestammen. Og så kommer en sekundærfølelse opp, som kan være frykt eller aggresjon eller ekstrem sårbarhet, eller hva det nå måtte være. Det er noe som skjer, la meg si en gang i skuddåret, og emosjonen som kommer opp, er ikke der lenger enn kanskje noen sekunder før den er borte igjen.

I gamle dager var det slik at når noen gjorde noe jeg ikke likte, og dette første chakraet ble trigget, kunne det gå ukevis før man kom til seg selv, hvis det var alvorlig nok. Vi snakket i en tidligere episode om ekspartnere som har gjort ting og vært utro og hele greia; da går man månedsvis og føler seg ille. Slik var jeg også før. I dag? Nei. I dag, og jeg vet ikke om jeg tør å være helt ærlig her, opplever jeg bokstavelig talt sandkornet, vår materielle eksistens, som et sirkus. Et veldig fascinerende sirkus, men fortsatt et sirkus.

Jeg har merket at folk hisser seg opp veldig ofte, og de er mye redde: De frykter at nå kommer Putin og tar Europa og Norge, og nå går Trump bananas, og nå kommer det økonomiske kriser, og så er det plutselig politikere i Norge som tørner, og så er det strømprisene. Det har jeg ikke noe forhold til lenger. Det er bare skyer som flyter forbi, og det er ingenting jeg er assosiert med. Jeg er disassosiert fra disse tingene; jeg er assosiert med livet i seg selv. Og da observerer og erfarer du vår materielle eksistens veldig annerledes.

Mentorens spørsmål: hvorfor fortsetter du?

Pål-Esben: Og mentoren min, som også er min venn, som har bodd i tempel i Tibet og Kina i flere tiår, og som ble selvrealisert for over 30 år siden, han spør meg: Hvorfor fortsetter du å gjøre dette, med å hjelpe mennesker? For han er kommet til det punktet der han har fått nok. Han er litt eldre enn meg, og han har fått nok av sirkuset, fått nok av å stikke hodet sitt inn i søppelkassen til andre mennesker. For slik føles det: Når du har noen foran deg med masse problemer, som de fleste mennesker har, og du går inn og hjelper dem, føles det som om du stikker hodet inn i en søppelkasse som det stinker av, og så skal du stå der inne og bale i det og hjelpe dem. Han har fått nok av det. Så han spør meg: Pål-Esben, hvorfor hjelper du fortsatt mennesker?

Og jeg svarer at det bare er av compassion, av medfølelse. For når sjelene våre kommer inn i denne verdenen, inn på denne jordkloden, i denne biosfæren, ser jeg det for meg som et eliteuniversitet, et av de vanskeligste stedene i universet en sjel kan inkarnere på. Det finnes et par andre steder som er litt mer kinkige enn her, som ikke har grønne trær og hav, men dette er et av de tre vanskeligste stedene i universet for en sjel å inkarnere på. Og når sjelen velger å komme til et sted som dette, der den er blind, døv og stum, der den ikke har noen av sansene sine, ingen direkte relasjon til det tidløse og romløse, ingen direkte relasjon til ferdighetene sine eller kunnskapen sin, og så kommer inn her som den primaten vi mennesker er, og prøver så godt man kan. Og alle vi mennesker prøver så godt vi kan.

Det ser jeg på med compassion og medfølelse, og derfor ønsker jeg å hjelpe mennesker til å finne den frigjøringen og den friheten jeg selv erfarer, og som flere og flere av studentene mine nå begynner å erfare. Du er en av dem, midt i prosessen. Det er derfor jeg gjør dette. Har jeg trengt å gjøre det? Selvfølgelig ikke. Er det slitsomt av og til? Selvfølgelig er det det. For du må hele tiden håndtere disse tvangstrøyene det moderne mennesket har, der intellektet og egoet og det karmiske minnet og den falske identiteten, som er preget gjennom livet, egentlig har full makt. Og så skal man håndtere disse veldig fastlåste tvangstrøyene, som selvfølgelig er utfordrende. Ta bare noe så enkelt som det man lærer som helt nybegynner hos oss, når vi begynner å snakke om selvansvar: Et menneske trenger å lære å ta fullt selvansvar for livet sitt. 100 prosent selvansvar for hvordan det tenker, hvordan det føler og hvordan det handler. Du har selv vært med i den prosessen og ser hvor utrolig komplisert det er å gå gjennom en slik utvikling og komme til det punktet der du tar selvansvar for livet ditt og ikke skylder på andre for at du har et problem, eller skylder på andre for at du føler det du føler. Så vanskelig er noe så banalt enkelt, det vi startet med helt i begynnelsen. Så det er utfordringen: å forholde seg til disse tvangstrøyene. Og man må gjøre det ved å være veldig, veldig tålmodig. En mester i tålmodighet.

Sivilingeniøren som trodde han var lykkelig

Pål-Esben: Men jeg var der en dag, jeg også, i tvangstrøyen min, der jeg trodde jeg hadde forstått alt. Sivilingeniøren som trodde han hadde skjønt poenget, og ikke hadde skjønt noe som helst. Så klakket jeg inn i burnout, og da begynte jeg å forstå at jeg ikke hadde forstått så veldig mye. Jeg trodde jeg var lykkelig; rett før burnoutet trodde jeg at jeg var et lykkelig menneske som hadde alt. Jeg hadde det folk ville kalle en karriere, jeg hadde masse penger, jeg hadde flott bil, jeg hadde penthouseleilighet, jeg hadde masse folk rundt meg. Jeg trodde jeg hadde fattet poenget. Hvor håpløs går det an å bli? Så jeg var der også. Og for meg måtte det et alvorlig burnout til, der jeg nesten mistet livet, før jeg begynte å våkne opp fra min ignoranse, fra min arroganse, fra mitt allmektighetssyndrom, der jeg trodde jeg hadde skjønt poenget. Først der begynte jeg å forstå hva ydmykhet er. Men jeg måtte nesten dø først.

Og derfor: Går du den yogiske veien, den yogiske tradisjonen, vil du veldig ofte høre at det første steget når man starter veien mot enhet, for i det hele tatt å kunne tenke på å finne veien dit, er ydmykhet. Uten det er det ikke mulig. Og her er et eksempel på hvor vanskelig det er med disse tvangstrøyene og pregningene våre. Det er utfordringen vi står i, og som du også har fått kjenne på gjennom denne prosessen, ganske betraktelig.

Amina: Ja, herlighet. Dette har ikke vært en lett vei, men en kjempefrydefull vei. Og alle disse stegene man gjerne vil hoppe over: Det funker ikke. Man må virkelig se seg selv i speilet og virkelig ta noen valg, og bare erfare igjen og igjen, for min del, at det ikke alltid er den enkleste veien ut.

Pål-Esben: Nei, det er ingenting som er enkelt. Og vi er ikke kommet hit for at noe skal være enkelt, eller for å stå alene. Vi er kommet hit for å hjelpe hverandre. Det er ingen av oss som trenger å stå på egne bein; vi kan søke hjelp, slik du gjør i dag, slik jeg gjør i dag, og slik antageligvis du også gjør på din måte, kjære lytter. Man prøver å hjelpe menneskene rundt seg så godt som mulig. Det er en av de fine tingene med dette sandkornet vi bor i: Vi har ofte mange som prøver å hjelpe til, på alle mulige områder. Så hvis vi står sammen som et team, kan dette gå veldig bra. Det handler om at vi bruker styrkene våre sammen, prøver å være et team og hjelper hverandre. Se for eksempel på gruppen min, der studentene mine hjelper hverandre med ting. Det synes jeg er så flott, at man støtter hverandre.

Egoets skrekk: makten som ryker

Pål-Esben: Men en av de store utfordringene på en slik vei er hvor stor motstand denne tvangstrøyen og intellektet og egoet har mot dette. For husk på at Saharaen, det tidløse og romløse, er intellektets og egoets største skrekk. For den dagen mennesket begynner å berøre det tidløse og romløse, forstår dette mennesket at intellektet og egoet har hatt altfor mye makt, og det gjør at intellektet og egoet vil bli fratatt makten sin. Vet intellektet og egoet hvem vi egentlig er, eller hva vi egentlig er? Nei, det vet de ikke. Men de frykter all form for forandring der de mister makten sin.

Den første fødselen og det rene sinnet

Pål-Esben: Vi kommer inn i denne verdenen helt rene. Vi kan kalle det vår første fødsel, og vi kan kalle det vårt opprinnelige, rene sinn. Vi kommer inn som et blankt lerret av bevissthet, helt blankt, uten tanker, uten pregninger: kun glede, frydefullhet og vitalitet, slik det stråler ut av et barn som kommer inn i denne verdenen, som er friskt, og som får sine grunnleggende behov dekket. Og der står man veldig tett på sjelen sin, som igjen står veldig tett i kontakt med det tidløse og romløse. Når vi blir født, har vi denne tette kontakten, og det er det vi kaller den første fødselen.

Vi kommer inn og er nesten fri som en fugl, bortsett fra at vi har med oss karmaen vår. Vi har med læretemaene våre og disposisjonene, som vi snakket om i episode 9, 10 og 11, og pregningene kommer etter hvert, klart. Men i utgangspunktet er vi altså grunnleggende frydefulle mennesker, uten agenda, uten å tenke at det kan ikke jeg gjøre, og det må jeg gjøre. Vi er fri. Og den første fødselen, når vi kommer inn i denne verdenen, skjer for de fleste i en ubevisst tilstand, styrt av sjelelige disposisjoner og karma.

Hva betyr det? Jo: Når et menneske dør uten å ha kommet til en tilstand der det har satt seg selv fri gjennom en dyp tilgang til det tidløse og romløse, sin virkelige eksistens, glir man videre etter døden, går videre til Bardo, og så vil man, basert på sine karmiske tendenser, nesten svippe direkte inn i neste liv. I mellomtiden har man en kort pust inn til sjelen sin, men sjelen har et inkarnasjonstema, en inkarnasjonssyklus den ønsker å gå gjennom, så man går ikke permanent tilbake til sjelen. Man berører den, det blir poppet ut et nytt høyere selv, og så smelter man inn i neste inkarnasjon med karmaen sin og fortsetter læreoppgavene sine, helt til man kommer til det punktet der man klarer å sette seg selv fri. Det er den ultimate læreoppgaven for en sjel, nemlig det du holder på med nå.

Bardo, valgene og læretemaene

Pål-Esben: Den dagen du når en permanent tilstand av enhet, altså at du er i ett med det tidløse og romløse på en permanent måte, og med det mener jeg at du har tilstanden når du bevisst ønsker å gå inn i den, vi kaller det ofte at du har en fot godt plantet i Saharaen din, permanent, og en fot godt plantet i sandkornet, permanent: Da kan du, når du dør, ta deg selv gjennom et dødsritual. Og når du kommer inn i Bardo, har du valg. Du har valg om du ønsker å gå videre til neste inkarnasjon. Du har valg om du ønsker en runde som guide for andre mennesker her i biosfæren vi lever i, som en energetisk guide, som en engel, eller hvordan man nå ser det for seg. Og man kan også velge å si: Ok, nå har jeg gått gjennom læreoppgavene mine, nå går jeg tilbake til sjelen min, og så gjør vi noe annet spennende. For eksempel inkarnere et sted der vi har alle evnene våre, så vi slipper å være døve, blinde og stumme en gang til. Man kan inkarnere i Pleiadene, for eksempel, som alien i Pleiadene. Jeg tuller bare. Men da har du et valg.

Og så lenge man ikke har gått gjennom sjelens læreoppgaver og integrert, forstått og lært dem, blir man reinkarnert og inkarnert til man har gått gjennom læreoppgavene sine, forstått dem og vokst ut av dem. For det er hele hensikten med at sjelen din velger å skape denne illusjonen som livet vårt er: å lære og erfare ut fra spesielle temaer. En spesiell temasyklus kalles en inkarnasjonssyklus, og en spesiell større syklus kalles en metainkarnasjonssyklus.

Amina: Vil det da si at dersom man når en stabil tilstand av enhet, eller opplysthet, kall det hva du vil, en fot godt plantet i det fysiske og en fot godt plantet i det metafysiske, at læretemaene da automatisk opphører?

Pål-Esben: For det første har enhet ingenting med det metafysiske å gjøre.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det metafysiske er det som ikke er fysisk, og da tenker vi på energisystemet vårt, og på det som ligger bak: engler og kraftdyr og astralområder, ulike former for astrale verdener, ulike former for dimensjoner. Det er det metafysiske. Men det tidløse og romløse, eller enheten, ligger langt bortenfor det. Så: en fot i det tidløse og romløse, og en fot eksakt her. Og hva var spørsmålet?

Amina: Spørsmålet var om læretemaene man har, da opphører automatisk. For du sier at når man har nådd den tilstanden og har en stabil tilstand i enhet, kan man velge hva man vil gjøre når man dør. Men er man da ferdig med læretemaene sine?

Å lære å strikke én gang

Pål-Esben: Men se her, Amina: Hvis du har lært å strikke, hvorfor skal du lære å strikke en gang til? Det holder med én gang. Hvis du først har lært å kjøre bil, hvorfor skal du gjøre det en gang til? Det blir selvfølgelig meningsløst å gjøre det samme. Når du har gått gjennom det sjelen din, altså du, ønsker å lære, erfare og utvikle, er det ingen grunn til å repetere det. Og det er ikke slik at man setter inn en tape som spilles av for hvert liv. Det er ikke slik sjelen din er; den er ikke sadomasochistisk, med en ferdig innspilt tape som må spilles, slik at alt skjer på autopilot og man ikke har fri vilje. Det er ikke slik det fungerer. Definitivt ikke.

Det som skjer, er at man velger å gjøre andre ting. Det kan også være at man velger å gå tilbake for å kunne guide andre mennesker på den samme veien.

Amina: Som menneske? At du går tilbake som menneske?

Pål-Esben: Ja, som menneske. Og det har sine faste utfordringer: Når du kommer inn som menneske, vil man i de fleste tilfeller også miste minnet sitt for en liten stund, helt til man plukker det opp igjen. Av og til har man det fullt fra starten, men av og til tar det litt tid å plukke det opp. Men det kan man også velge. Det krever da først at man, A, har ferdigstilt temaene sine, og B, har gjort sitt siste store læretema, som er frigjøringen fra tvangstrøyen, fullt og helt. Da har man valg om hva man vil gjøre. Sjelen kan alltid velge, men sjelen din vil ikke meningsløst stoppe en erfaringsbasert prosess midt i. Den vil gjerne gjøre dette ferdig, uansett hvor mange inkarnasjoner eller sjakkspill man skal spille. For alt skjer egentlig på en gang, så det er et uendelig antall muligheter. Det er litt rart hvordan dette henger sammen.

Men det viktigste for meg, når jeg guider mennesker på denne veien, er å hjelpe menneskene og studentene mine med denne frigjøringsprosessen. For jeg vet at den dagen man begynner å stikke nesen sin, eller tåspissen sin, eller fotsålene inn i Saharaen, da begynner den virkelige transformasjonen å skje i livet. Og når man kommer til det punktet der man er frigjort, har man selvfølgelig andre valg og andre muligheter i hvordan man lever livet sitt. Men det er mange misforståelser rundt dette også.

Livet etter enlightenment: bekken og vannet

Pål-Esben: Enkelte tror at når du er kommet til en permanent tilstand av enhet, eller som enkelte kaller det, spirituell opplysthet, da eksisterer ikke sykdom mer. Nei. Ser du på disse vise menneskene i den asiatiske tradisjonen, om det er den yogiske, eller den kinesiske, eller den japanske, finner du de gamle zen-mesterne som sier: Livet etter enlightenment er det samme som livet før enlightenment. Før enlightenment måtte jeg ned til bekken og hente vann, og etter enlightenment må jeg ned til bekken og hente vann. Det er ikke slik at du plutselig er rik, at du plutselig ikke har noen sykdommer eller problemer, at du plutselig ikke har en vanskelig partner, eller unger som skaper litt kaos av og til. Det er ikke slik det er. Livet er akkurat det samme før som etter. Det er bare det at du lever det ut, erfarer det og interagerer med det fra et helt annet perspektiv enn før.

Og enkelte ganger er sykdom noe vi ikke kan endre. For av og til har sjelen med seg visse læretemaer, og ett av dem kan for eksempel være en spesiell form for helsesituasjon, spesielle helseutfordringer, som sjelen selv har lagt der for at vi skal omgås dem, og som hjelper oss i en viss retning. Ta meg som eksempel: Jeg har egentlig vært veldig syk siden jeg ble født. Jeg ble født syk, og så har jeg hanglet meg gjennom ganske godt, frem til burnoutet mitt. Etter det fikk jeg virkelig alvorlige, livstruende helseproblemer, som det tok meg lang, lang tid å finne ut av. Og klart, når du erfarer dette, er det veldig ille. Men etter hvert forsto jeg: Hadde jeg ikke havnet i denne situasjonen, hadde jeg ikke opplevd burnoutet mitt, hadde jeg ikke hatt disse sykdommene som var nesten umulige å finne ut av, så hadde jeg neppe holdt meg på sporet og holdt fokus slik jeg har gjort alle disse årene. Neppe hadde jeg engasjert meg i og lært om alle former for spirituelle tradisjoner, alle former for healing: lært om reiki, om sjamanisme, om akupunktur og homøopati, tradisjonell kinesisk medisin, meditasjon, feng shui, og så videre. Det hadde jeg neppe engasjert meg fullt og helt i, for de første årene var fokuset at jeg skulle finne ut av mine egne problemer.

Så det er ikke alltid slik at alt kan fikses, og det er heller ikke det som er poenget. Det er bare det at etter at du bevisst når disse tilstandene, er sykdommen mindre og mindre et problem. Det blir litt som Chiron i mytologien: halvt hest og halvt menneske, skutt med en giftig pil av sin gode venn, og han kunne ikke helbredes. Han viet livet sitt til å finne ut hvordan han kunne bli frisk, og historien er slik at han ikke kunne bli frisk uansett hva han gjorde. Men han ble den flinkeste healeren i det greske pantheonet, mesterhealeren av alle. Og det er faktisk slik at når vi går en slik utviklingsvei som vi snakker om nå, er det veldig viktig å bli kjent med og identifisere vår egen Chiron.

Amina: Ja, definitivt.

Pål-Esben: Så det er utrolig spennende. Veldig sjelden er det slik vi forestiller oss det, slik du selv hadde masse oppfatninger og tanker om hva dette er.

Amina: Ja, og da må jeg også si: Selv om jeg nå vet mer om hva det er, er jeg ganske sikker på at jeg ikke har hele bildet.

Tre år: veien i Vesten

Pål-Esben: Det beste ligger foran deg, Amina. Du startet denne delen av prosessen din for, hvor lenge siden var det, 18 måneder siden eller så?

Amina: Ja, den delen her, ja.

Pål-Esben: Vi kaller det den ursjamanistiske veien til enhet, og nå er du kommet så langt i prosessen din at et par ordentlige dytt til, så vil du kunne være der. Og hvor lang tid er det, alt i alt, siden vi møttes første gang?

Amina: 6. desember er det tre år siden jeg snakket med deg første gang og fikk innvielse i, da var det vel FDL 90? Ja, FDL 90, og begynte reisen min: Forandre ditt liv på 90 dager.

Pål-Esben: Så det er altså mindre enn tre år siden, og det er tiden det har tatt deg å begynne å nå tilstander som de færreste mennesker noensinne kan nå. Slik som her vi bor, i Norge, Europa og Vesten … det er Vesten vi bor i, ikke sant? Vi bor i Vesten.

Amina: Ja, jeg er ikke så god på nord og sør og øst og vest.

Pål-Esben: Det kommer an på om du ser det i relasjon til planeten vår eller galaksen. Vi bor i en veldig spennende kvadrant av galaksen. Dette blir et lite utklipp av: Ja, Amina lurer på om vi bor i Vesten.

Amina: Ja, vi er dyktige på mye annet, da.

Ashram eller midt i livet

Pål-Esben: Jo, vi som bor her i Vesten, tenker veldig ofte at dette er tilstander vi aldri kan nå. Mange forbinder det med at da må man bo i et ashram, være hos en guru der nede og ikke gjøre noe annet. Og det er veldig stor forskjell på å gjøre dette midt i den materielle verdenen i Vesten og å gjøre det der. På en måte virker ashram-veien litt enklere, for du slipper å forholde deg til å bli trigget ut og inn av tvangstrøyen, frem og tilbake, og få alle disse testene hele tiden. På den andre siden er det noen muskler vi som går veien i Vesten får, som de som bor i et ashram, ikke får.

Og det finnes veier gjennom de største tradisjonene her i verden: Buddhismen har retninger, den yogiske tradisjonen har retninger, zen har retninger, sufismen har retninger, for å bringe mennesker inn i disse tilstandene, og de har eksistert i mange tusen år. Noen tar veldig lang tid; den yogiske tradisjonen har noen av de lengste og mest komplekse veiene dit. Man kan altså velge å gå inn i et ashram og være der i 15–20 år og gå gjennom prosessene der, i en trygg ramme, uten å interagere med verden rundt.

Men jeg tror, slik jeg ser og erfarer det i hvert fall, at sjelen vår er kommet hit for å leve i denne materielle verdenen, og ikke for å gjemme seg bort. Ellers hadde den ikke inkarnert i dette spennende kaoset vi lever i, på denne nydelige planeten. Den har ikke inkarnert her for å gjemme seg bort. Den er kommet hit for å håndtere mangelen på sansene sine, døv, blind og stum. Og den er kommet hit for å håndtere læretemaene sine i nettopp en slik setting, og til slutt finne frihet. Slik vi gjør det, fokuserer vi på at det er like viktig for sjelen å erfare og interagere med sandkornet, siden de viktigste læretemaene ligger i integreringen og forholdet til sandkornet. Derfor er det i vår tradisjon veldig viktig å stå stødig med én fot i det materielle livet, med familien sin, vennene sine og jobben sin, og så kultiverer vi opp den andre foten, slik at den står stødig i det tidløse og romløse.

På den måten kan man erfare sandkornet og livet sitt på en mye mer spektakulær måte enn om man ikke er der. Det er i hvert fall vår måte å gjøre det på. Men det er også den litt vanskelige måten, for den krever mer av studenten. I et ashram kan du gå inn, og så blir du vekket klokken fire om morgenen, og så skal du meditere to timer, og så er det en lett frokost, og så er det yoga, og så er det kanskje noe teori, og så er det lunsj eller brunsj, og så er det mer yoga, mer meditasjon, og så er det seks til åtte timer ut og jobbe på åkeren, og så er man i seng, og så er det opp igjen klokken fire. Det er en syklus. Og man kan si: Ok, det er egentlig ikke så krevende, siden du ikke blir møtt med alle disse utfordringene vi blir møtt med i livet vårt. Du er i fred der; du er beskyttet mot verden.

Men gjør man denne prosessen inne i sandkornet sitt, i sitt vanlige liv, blir man trigget hele tiden, man møter utfordringer hele tiden, man møter det materielle livet og dets utfordringer hele tiden. Så det krever mye mer selvansvar av studenten: at man er villig til å gjøre kultiveringsprosessen, som vi relaterer til å finne hjertets vei, som vi snakket om i de første episodene av podkasten vår. Det må man være villig til å gjøre. Det slipper man i et ashram, for der er man en del av gruppen og går gjennom syklusen sin. Men når man gjør dette i sitt vanlige liv, og skal leve sitt vanlige liv parallelt med at man utvikler seg selv og kultiverer veien til det tidløse og romløse, kreves det mer selvansvar. Og det har vi beskrevet godt gjennom podkasten vår: den typen selvansvar du har måttet være villig til å ta, og som ikke alltid har vært enkelt.

Amina: Nei, definitivt. Det har ikke bare vært enkelt, men det har vært uunngåelig også: å se alle disse sidene av seg selv, alle disse delene av seg selv, alt som ligger i mørket i underbevisstheten, det man ikke er bevisst på. Og underveis å forstå alt det man ikke har forstått, på en helt annen måte, håndtere det, og ta de valgene som er kjempeubehagelige. For dette ego-intellektet vil ikke gi slipp, altså. Det blir klokere og klokere, dette egoet og intellektet, etter hvert som du begynner å kjenne mer av livet og verdenen og eksistensen og alt dette. Fy søren, det er skikkelig smart. Jeg har blitt lurt så mange ganger.

Pål-Esben: Ja. Og hvis vi skal oppsummere det vi snakker om nå: Dette er en episode der vi prater litt fra levra om dette temaet, litt frem og tilbake. Så hvis du, kjære lytter, føler at du følger en tråd her, så er det ingen tråd; vi prøver bare å snakke litt frem og tilbake og gi noen inntrykk av hva dette handler om. I neste episode skal vi begynne å bli litt mer strukturerte, skal jeg forsøke, og da skal vi prøve å beskrive prosessen som er nødvendig å gå gjennom for at man kan frigjøre seg selv fra tvangstrøyen.

Og dette er noe som ikke trenger å ta 50 år. Når du ser hvor kort tid det har tatt for deg og mange av medstudentene dine, er det faktisk mulig å gjøre på rimelig kort tid, og det er et mirakel i seg selv. Den dagen man begynner å erfare disse tilstandene, er det umulig at livet ikke endrer seg til det bedre. Det er én ting som er garantert: Det er umulig. For hvordan skulle det gå annerledes? Hvis du blir dratt inn og erfarer den komplette eksistensen, hva du virkelig er, og hvor gigantisk du virkelig er, som sjel og det som ligger bak sjelen, dette vanvittige vesenet du er: Når du erfarer det, om enn bare for et øyeblikk, vil selvfølgelig alt endre seg. Da forstår du hvor misforstått denne materielle verdenen er, hvordan du har misforstått alt. Hvorfor skulle du for eksempel gire deg opp over noe som helst? Altså, hallo: Det er et sandkorn vi har med å gjøre. Du vet at du er det gigantiske vesenet, og at et lite sandkorn av dette vesenet, som er kroppen og sinnet ditt, leker seg i sandkassen her og gjør læreoppgavene sine.

Det blir på samme måte som at et voksent menneske hisser seg opp og blir forbannet på en femåring som ikke gjør det den voksne vil. Kanskje det er slik i samfunnet, men altså: Det er en femåring vi har med å gjøre. Da har du heller litt empati med femåringen, som ikke helt har forstått rammene ennå, og så prøver du med hjertet ditt å hjelpe denne femåringen til å forstå hva det handler om. Men å gå ut og tenke: Å nei, denne femåringen liker meg ikke, jeg føler meg så ille, jeg føler meg såret over at femåringen ikke liker meg? Det er det man begynner å erfare: Man ser meningsløsheten i å hisse seg opp over dette, over femåringene som renner rundt i samfunnet, voksne femåringer som tror de har forstått alt. Det blir ingen grunn til å gire seg opp lenger. Man humrer av galskapen. Slik er det for meg: Jeg humrer av galskapen, og av og til blir det veldig mye galskap, så da trekker jeg meg litt tilbake. Det blir en annen måte å forholde seg til det på.

Siddhiene: skjebøyeren

Pål-Esben: Og det er en av bonusene ved å gå gjennom en slik kultiveringsprosess, som selvfølgelig ikke kan gjøres ved å sitte og høre på en guidet meditasjon, eller se en YouTube-video og gjøre et par asanaer for å trigge kundalini-energien, og alt dette. Det er så mange misforståelser rundt dette. For eksempel at man tror at man først må aktivere kundalini-energien sin, og at man er opplyst når kundalinien er aktivert. Nei, det er ikke slik det funker. Du trenger ikke engang å aktivere noe som helst av kundalini-energien din for å erfare enhet. Det er noe som kommer fra den yogiske tradisjonen, som har så mye fokus på dette. Fullstendig unødvendig.

Og en annen type misforståelse som ofte finnes, er at man får ekstraordinære talenter og egenskaper når man erfarer disse tilstandene: at det renner aske ut av håndflatene dine, at du kan levitere, at du kan teleportere deg selv. Nei, det er ikke slik det skjer. For skjer det, vil det definitivt ikke skje noen tilgang til enhet. Hvorfor ikke? På veien mot det tidløse og romløse, i kultiveringsprosessen, kan visse siddhier bli trigget frem. En siddhi er en overnaturlig egenskap, en overnaturlig evne: for eksempel levitasjon, eller at man kan kanalisere aske ut gjennom håndflaten sin, eller andre ting. Men clouet er at mennesket som erfarer en slik siddhi på veien mot enhet, i kultiveringsprosessen sin, er ferdig der og da. Hvorfor? Fordi egoet tar fullstendig over: Å, jeg kan kanalisere aske ut gjennom håndflaten min, herregud! Nå skal jeg bare fokusere på det! Da er det over for denne inkarnasjonen.

Det er også årsaken til at guruer jeg kjenner i India, når de ser at en siddhi holder på å komme opp hos en student i utviklingsprosessen, trykker siddhien tilbake. De vet at kommer siddhien opp til overflaten, og intellektet og egoet får tak i den, er veien over. For da tar intellektet og egoet fullstendig over, og man går amøbe og bananas og apekatt. Og det holdt på å skje med meg også, i gamle dager. Det var før burnoutet mitt; jeg hadde allerede begynt å erfare her. Allerede som tiåring kom den første siddhien, og jeg skal ikke fortelle om alle nå, men en av dem som kom da jeg var rundt 16–17 år, var at jeg kunne bøye skjeer uten å berøre skjeen. Og jeg var fascinert av det. Da jeg kom inn til min første lærer etter burnoutet mitt, sa jeg til læreren: Kan du bøye skjeer? Ja, nå skal jeg vise alle at jeg kan bøye skjeer, og da vil det komme mange på seminar til meg, og jeg vil bli så kjent og så berømt: skjebøyeren! Og så smiler læreren til meg, kikker på meg og sier: Tror du at du vil bli lykkelig av det, da, Pål-Esben? Og hvor mange mennesker tror du at du egentlig får hjulpet med å gjøre det? Da forsto jeg det. Man trykker disse siddhiene tilbake dit de hører hjemme, i boksen sin, slik at man kan engasjere seg og fokusere på kultiveringsprosessen.

Kundalini er ikke opplysthet

Pål-Esben: Så det er en del misforståelser rundt ekstraordinære evner og siddhier og disse tingene. Og så var det kundalinien; det er så mye fokus på kundalini. Vel, den dagen man aktiverer kundalini-potensialet sitt, altså Ida og Pingala i ryggsøylen, er det klart at det skjer et voldsomt energikjør i kroppen. Men ingen enhetserfaring kommer direkte av det, for det er et par skritt som må gjøres etter det. I den yogiske tradisjonen snakker de ofte om noe som kalles energetic enlightenment, altså energetisk opplysthet. Men det har ingenting med opplysthet å gjøre i virkeligheten, som er å være helt i ett med det tidløse og romløse. Det er bare en voldsom yang-aktivering av kundalini-energien, som kan oppleves blissfull: at du opplever bliss, eller hva det er på norsk, frydefullhet, eller ekstase. Men den blissen har ingenting å gjøre med den typen bliss du erfarer i det tidløse og romløse.

Amina: Og den er litt kortvarig, er den ikke?

Pål-Esben: Nei, den kan vare lenge. Jeg hadde min første kundalinireisning, som slo meg fullstendig ut, for mer enn 20 år siden, på et av de første ritualene jeg var med på her i Tyskland. Vi var gjennom noen ekstremgreier, der vi brukte kroppen vår på en veldig spesiell måte over flere timer, og jeg kollapset fullstendig. Det eksploderte i ryggsøylen min, jeg mistet bevisstheten, og uken etterpå klarte jeg ingenting; jeg måtte ha hjelp til alt. Det var en ekstrem yang-erfaring, en blisserfaring man kan tro har med disse opplevelsene å gjøre. Men når man begynner å erfare den virkelige tilgangen til det tidløse og romløse, som lettest oppnås gjennom en prosess inn i dybden, den kan også finnes gjennom yang, selvfølgelig, så erfarer man at den blissen er noe radikalt mye mer kraftfullt enn denne yang-blissen man opplever når man får kundalini-energien til å eksplodere. Det er også noe som ofte er misforstått der ute, og det er mange misforståelser rundt dette.

Mulig for ethvert menneske

Pål-Esben: Så dette er et utrolig spennende tema, og jeg gleder meg til å fortsette å sette tennene i det når vi skal gå inn på litt av prosessen i neste episode. Nå var hensikten å sende ut noen følere på hva dette er, og hva det ikke er. Og igjen: Det er umulig å forklare fullt ut hva det er. Jeg håper, kjære lytter, at du unnskylder oss gurglingen vår; vi prøver så godt vi kan. Jeg håper du har fått en liten idé om hvor utrolig kult dette egentlig er, og det er faktisk oppnåelig for ethvert menneske. Du trenger ikke ha noen spesielle egenskaper for å gjøre dette, du trenger ikke ha spesielle talenter, du trenger ikke ha såkalt medfødte healertalenter. Du har kanskje vært litt sensibel gjennom hele livet ditt, Amina. Men det er andre studenter i gruppen som har vært helt numne, som ikke har hatt tilgang til primærfølelsene sine i det hele tatt, som ikke har kunnet se noe eller erfare noe av det metafysiske. De lærte å ha kontakt med kraftdyr tidligere i sin sjamanistiske utviklingsprosess, men de så ingenting, og de følte ingenting: Det var helt sendepause. Og selv de klarer å få til dette gjennom en kultiveringsprosess.

Så det er mulig for ethvert menneske. Og jeg tror, slik jeg ser det i hvert fall, at dette må være den viktigste kultiveringsprosessen et menneske kan gjennomgå. For desto flere mennesker som kommer til disse tilstandene, desto mer fredfull blir denne verdenen. Det er min hjelp og min impuls til verden for å skape en bedre og mer fredfull verden: ikke å redde hele verden på en gang, men å hjelpe ett og ett menneske med å frigjøre seg selv. For et frigjort menneske kan ikke være destruktivt, kan ikke være ødeleggende, kan ikke være manipulerende, kan ikke være det vi opplever som kontrollerende, og alle disse tingene. For da er du så nær det vi kan kalle hjertet ditt, som er i nær vibrasjon med dette feltet i det tidløse og romløse, at det er veldig vanskelig å være destruktiv, gå til krig og skape kaos. Det er det som også motiverer meg til å hjelpe deg og medstudentene dine: Vi kan ikke gjøre denne verdenen til et bedre sted uten at vi starter med ett og ett menneske. Hver enkelt trenger å bli en bedre versjon av seg selv, og gjennom det får vi også en bedre verden. Det er mine tanker rundt dette.

Amina: Ja, fantastisk. Jeg er i hvert fall evig takknemlig for den reisen du har guidet meg og fortsatt guider meg ut på. Wow, ordentlig takknemlig. Og nå begynner det å bli spennende. Når man møter oss, begynner man i starten av den ursjamanistiske utviklingsveien, den dyptgripende utviklingsprosessen vi har snakket om i denne podkasten. Og i starten er det utrolig spennende, for da kommer man inn, og så lærer man spontanhealing på det første seminaret, begynnerseminaret: spontanhealing, der man kan gjøre spontanhealing med et annet menneske uten å berøre det, selv om det befinner seg et helt annet sted i landet. Det er totalt svimlende, superspennende. Så lærer man astralreising, og man lærer om runene, og man lærer om magi, og man lærer om alt dette. Det er totalt vanvittig spennende. Men når du kommer inn i det jeg holder på med nå, begynner det å bli vanvittig spennende på et helt annet plan. Det er totalt vanvittig, hvis man skal bruke et slikt ord.

Pål-Esben: Ja, virkelig. Og det er spennende og dyptgripende på en helt annen måte enn de første årene av Yggdrasil sjamanskole. Ja takk, alle deler, men dette er virkelig noe annet. Her endrer mennesket seg over natten. Noe som kanskje ville tatt 10–15 år å trene opp manuelt med personlighetsutvikling, skjer spontant over natten. Man blir noe annet, som vi snakket om med disse eksemplene. Men uten det du har vært gjennom i grunnutdanningen og senere sjamanutdanningen, som er preparasjonsprosessen vår for den ursjamanistiske veien til enhet, ville dette ikke funket heller. Da hadde du stått på sandgrunn. Har du noen avsluttende ord, da, visdomsord på tampen, Amina? Hvor vise er vi i dag?

En anbefaling: Din første fødsel

Amina: Jeg kan komme med en anbefaling, da.

Pål-Esben: Er det verdt like mye?

Amina: Det er verdt akkurat like mye. Jeg anbefaler å lese artikkelen til Pål-Esben, «Din første fødsel – det opprinnelige rene sinnet», jeg tror det er det den heter, hvis jeg husker rett. Den er veldig fin å lese, i hvert fall etter at du har lyttet til denne episoden.

Pål-Esben: Ja, for den snakker kanskje litt mer lineært om det vi har diskutert i dag, steg for steg. Den finner du på bloggen min, wanvig.no; der ligger den som en av de første artiklene, for den skal jeg sørge for å publisere før denne episoden kommer ut. Så kjempebra, Amina. Da har vi satt forventningene til neste tema vi skal snakke om, om opplysthet, og da glir vi dypere inn i materien. Vi har mange spennende diskusjoner foran oss. Jeg håper dette har vært interessant og fascinerende for deg også, kjære lytter. Og jeg fryder meg hver gang, Amina, over å få lov til å prate med deg og podkaste med deg; jeg gleder meg hver gang. Så ønsker jeg deg en aldeles fortreffelig dag, natt, kveld eller morgen, kjære lytter. Og det samme til deg, Amina, og en nydelig helg.

Amina: Takk, i like måte. Ha det riktig bra.

Pål-Esben: Ha det.

Amina: Ha det.