Episode 7 – Om å helbrede perfeksjonisme – Når 80 % er mer enn bra nok

En periode solgte Amina kaker, og var de ikke helt perfekte, kastet hun dem, så prosjektet gikk med veldig stort tap. I dag, når hun glemmer å ta med noe viktig til et arrangement hun holder, bruker hun det hun har, og lager noe nytt ut av det.

I denne syvende episoden snakker hun og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om den syvende av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: å bli en mester i å helbrede perfeksjonisme. De ser nærmere på frykten bak perfeksjonismen, hvorfor feil er evolusjonens motor, og hvorfor 80 prosent er bra nok. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Pilar 7, perfeksjonisme: Aminas kontrollbehov, og et samfunn som vil at vi skal fungere som maskiner
• Hvordan prestasjonspresset fører til kronisk stress, inflammasjon og sykdom
• Frykten bak perfeksjonismen, og hvordan Pål-Esben sluttet fred med dysleksien sin: hvorfor 80 prosent er bra nok
• Å akseptere å ikke bli likt, og menneskene vi setter på en pidestall
• Feil som evolusjonens motor, og hvorfor Pål-Esben sa «Gratulerer» da Amina gikk i den samme fellen igjen
• Amina 18 måneder senere, og hvorfor det ikke er noen skam å søke hjelp
• Hvorfor det er obligatorisk å helbrede perfeksjonismen på veien til din Sahara, og studenten som nesten gikk fra mannen sin på grunn av engler
• Oppskriften i fire punkter, og Pål-Esbens e-postregime for å velge relasjonene sine

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: perfeksjonisme

Pål-Esben: Hjertelig velkommen, Amina.

Amina: Tusen takk, Pål-Esben.

Pål-Esben: En ny podkast, og i dag skal vi snakke om et av våre favorittemaer: perfeksjonisme. Så hva har det med deg å gjøre, da, Amina?

Historien om et kontrollbehov

Amina: Ja, det er historien om livet mitt. Det har vært en ganske interessant tematikk i mitt liv. Der jeg er i dag, finner jeg stadig nye fallgruver der perfeksjonismen kan forsøke å finne en plass i livet mitt. Men jeg kan ta utgangspunkt i hvor jeg var før, for der har jeg mye feiring og halleluja og hyler ut. Jeg har hatt et stort kontrollbehov. Jeg har vært veldig opptatt av å være perfekt: å se perfekt ut, å gjøre de perfekte tingene. Så tidlig jeg kan huske, følte jeg at jeg var defekt, at jeg var feil på et vis. Jeg følte at jeg ikke hadde noen verdi, så jeg var nødt til å prøve å leve opp til et ideal som var perfekt. Og perfekt finnes jo ikke, men det tok meg noen år å forstå det.

Jeg begynte ganske tidlig å finne måter å gjøre meg selv perfekt på. Én var utseende: klær, sminke, hår. Å alltid være perfekt overfor dem jeg møtte, slik at de skulle synes jeg var flott og fin og bra. Så jeg speilet mennesker veldig mye. Det var veldig viktig for meg å være en perfekt kone. Tidligere i livet var jeg inne i islam og hadde mer kontakt med de arabiske røttene mine; målet i livet var å bli arabisk hjemmekone, og det fikk jeg smaken på. Da var jeg veldig opptatt av å lage middag til riktig tid, ha et varmt måltid klart til mannen, være en perfekt mor, lage de perfekte kakene. Jeg solgte kaker en periode, og da var det kjempeviktig at de var helt perfekte. Hvis ikke, kastet jeg dem. Så det prosjektet gikk egentlig med veldig stort tap. Perfeksjonismen har virkelig hatt en stor rolle i livet mitt: frykten for å gjøre feil, frykten for at det ikke er bra nok. «Jeg kan ikke publisere dette, jeg kan ikke skrive dette, jeg kan ikke legge ut dette, for det er ikke bra nok.» Gjennom denne ursjamanistiske utviklingsreisen har jeg virkelig fått øve på å gi slipp på det jeg ikke kan kontrollere, og på store deler av perfeksjonismen. Jeg har jobbet mye med å finne balansen. For noen følger bare flyten: De suser litt her og suser litt der, ingenting er så viktig, og livet faller på plass uansett. Mitt store læretema har vært å finne balansen mellom flyt og struktur.

Samfunnet som vil ha maskiner

Pål-Esben: Perfeksjonisme, der er du ikke alene om å ha utfordringer. For det er et samfunnsproblem, slik jeg ser det: Samfunnet ønsker at vi skal være produktive vesener, mer som maskiner. Vi skal være flinke til det vi gjør, vi skal være en god mor, en god far, gode venner, en god arbeidstaker, flinke til hva enn det er vi gjør. Og dette med å bli bedre, at vi skal bli en skinnende versjon av oss selv, er noe som driver så mange mennesker inn i stress. Derfor ser jeg at perfeksjonismen, eller måten samfunnet vårt ser på og ønsker perfeksjonisme, er en av de viktigste årsakene til sykdommen vi har i samfunnet. Hvordan kan jeg si det? Det høres jo brutalt ut. Hvordan kan perfeksjonisme, og drivet vårt mot perfeksjonisme, være en viktig årsak til den massive sykdommen i samfunnet?

Det er slik: Denne trangen til hele tiden å yte mer og mer på alle områder av livet, for å føle oss verdifulle, føle oss ønsket, finne vår plass, for at andre skal respektere oss og like oss, hva det enn måtte være, skaper et massivt stress. Et kronisk stress. Bare se på dem som er på sosiale medier: Man skal være der, man skal være tilgjengelig, man skal legge ut bestemte typer innlegg som skal likes så og så mye, og hvis de ikke likes så og så mye, gjør man noe galt. Det er et sirkus fra en annen verden. Alt dette, fra sosiale medier til hvordan vi skal være en god familiefar, familiemor, god venn og god arbeidstaker, skaper et vanvittig stress. Og det stresset er ingenting annet enn kronisk stress etter hvert. Vi kjenner fra medisinen, i hvert fall funksjonell medisin, at stress medfører produksjon av stresshormoner. Stresshormoner fører til inflammasjon og betennelse. Og veldig mange av dagens kroniske livsstilssykdommer er relatert til at det er altfor mye inflammasjon i kroppen. Du kan si: Jo mer stress, desto mer inflammasjon, desto større utfordring med sykdom. Derfor er ikke dette bare et samfunnsmessig problem for stress og livskvalitet. For jo mer vi setter oss under perfeksjonismen og ønsker å bli «perfekte», noe som selvfølgelig ikke er mulig, desto mindre lykkelige og tilfredse er vi.

Slik var det også med meg i gamle dager. Jeg kaller meg en funksjonell streber fra den tiden: Det var kun jeg som kunne gjøre ting godt nok; andre var ikke i stand til det. Jeg måtte være tilgjengelig hele tiden; mennesker måtte kunne nå meg dag og natt. Og jeg våknet først opp i 2003, etter at jeg kollapset i burnoutet som nesten tok livet av meg. Jeg måtte nesten dø før jeg våknet opp og forsto at dette kanskje ikke er den smarteste måten å leve livet på. I hvert fall ikke hvis ønsket er å skape et meningsfylt, frydefullt og godt liv. For å sette oss under dette vanvittige prestasjonspresset, som perfeksjonismen egentlig setter oss under, fører til mye lidelse. Etter min erfaring med tusenvis av studenter og klienter gjennom de siste 20 årene vil jeg si at noe av det som skaper mest lidelse for et menneske, sett fra et metaperspektiv, et ørneperspektiv, er dette vanvittige stresset mennesket setter på seg selv for å bli perfekt, eller for å yte nok på alle områder av livet. Det er klart at det er et stort skifte, fra den dagen man går på autopilot og skal være en skinnende versjon for å tilfredsstille alle rundt seg, til at man våkner opp og sier: Kanskje livet handler om andre ting enn det.

Det spirituelle hamsterhjulet

Amina: Ja, absolutt. Og i den alternative, åndelige sfæren er en fallgruve å gå inn i et nytt hamsterhjul, et spirituelt hamsterhjul: å være den perfekte spirituelle personen som skal se slik og slik ut og være sånn og sånn. Det er også en fallgruve jeg har gått i noen ganger, en viktig fallgruve, tror jeg, for å lære det. Men når man ser på perfeksjonismen: Hva er egentlig grunnen til den? Når oppsto den? Hvor kommer den fra?

Frykten bak perfeksjonismen

Pål-Esben: Det er et godt spørsmål, og svaret har flere aspekter. Noe av det som driver mennesker inn i dette perfeksjonismemøllet, er frykten for ikke å være bra nok, frykten for å gjøre feil, frykten for ikke å være god nok i andres øyne. Det ligger bestandig en frykt der, som i det esoteriske er relatert til det første chakraet, som har med overlevelse å gjøre. Men først må vi definere: Perfeksjonisme; det finnes jo ingenting som er perfekt. Mennesker streber mot å bli perfekte, men hva er perfekt, da? Kan du definere hva perfekt er?

Amina: Nei, jeg tror ikke det kan måles eller veies, i lengde eller bredde. Nei, jeg aner ikke.

Pål-Esben: Det går ikke an å definere perfekt. Det er en utopi vi søker mot, som vi driver oss selv mot. Og bieffekten av dette er ikke bare stress; det er en fryktrelatert atferdsmekanisme.

Dysleksien: å slutte fred med «skavankene»

Pål-Esben: Jeg har mange eksempler fra mitt eget liv rundt dette. I gamle dager, før jeg våknet til livet og begynte å forstå hva som skulle til for at jeg kunne leve et lykkelig og meningsfullt liv, slet jeg for eksempel under dysleksi. Jeg har en veldig kraftig form for dysleksi, både med å lese og med å snakke. Det skjedde noe i språksenteret mitt; kanskje slo jeg hodet litt for mange ganger da jeg var liten, og ramlet ned trappen et par ganger for mye. Så språksenteret mitt er ikke helt som det skal være. Det er en utfordring for meg: På én side tenker jeg klart, men når jeg snakker, bytter ord og setninger litt om hverandre, så det høres litt rart ut når du hører på meg. For meg var dette veldig stressende, for slik jeg var opplært, var det et tegn på at man ikke var smart, eller at man var dum, hvis man ikke kunne snakke klart. I gamle dager var det altså et problem jeg prøvde å kjempe imot. Og klart, man kan bli dyktigere med dysleksi: dyktigere til å lese, dyktigere til å prate ved å gå til logoped. Men har man først den typen dysleksi jeg har, kan man kjempe imot til krampetrekninger uten at det noen gang blir «godt nok», perfekt, slik at det ikke er der lenger. Jeg slet veldig i gamle dager med dette. Jeg hadde store problemer med å lese: Åpnet jeg en bok, hoppet ordene, og jeg mislikte sterkt å lese bøker. Det var en forferdelig greie. Det gjorde at jeg måtte være litt kreativ og lære meg andre måter å lære på uten å lese. Men det er en historie for en senere gang. Problemet mitt var dette med å snakke, at ordene kommer litt galt ut. I mange år kjempet jeg mot det, og det skapte selvfølgelig veldig mye stress i meg. Helt til jeg kom til punktet etter burnoutet, der jeg nesten gikk fullstendig ned for telling, og sa: «OK, Pål-Esben, du er altså dyslektiker. Du har dine «skavanker», og da er det kanskje viktigere å bruke tiden og energien på andre ting enn å prøve å bli «perfekt» rundt dette.»

80 prosent er bra nok

Pål-Esben: Da kom jeg til punktet der jeg aksepterte at det vil være slik at jeg ikke kan prate helt rent. Og jeg sluttet fred med det. Jeg kom til punktet der jeg ikke vil være i stand til å lese så bra som andre, men jeg har lært andre måter å lære på der jeg ikke trenger å lese. Og den dagen jeg sluttet fred med det, hadde jeg energi å bruke på andre ting.

Utfordringen med å kunne slutte fred med dette, altså det jeg kaller at 80 prosent er bra nok, at man er OK selv med noen slike greier, er at man også trenger et tilhørende selvbilde og en tilhørende selvtillit. Det er det neste problemet som ofte driver frykten i et menneske: at de er så usikre på seg selv. Hvis man ikke tilfredsstiller «visse krav» som samfunnet har, og som man tror andre har, slik du også slet med, og selvbildet er for svakt og usikkert, tror man ikke at man kan håndtere det å bare snu seg og si: «Ja, nå gjør jeg det som passer meg.» Man får angst av det. Så i denne prosessen må også selvbildet jobbes med: identitet og verdisystem og disse tingene vi har snakket om i tidligere podkaster.

Så det var viktig å komme til punktet der jeg anerkjente at 80 prosent var bra nok i relasjon til måten jeg prater på. Men det betydde også at jeg måtte synes det var OK om noen flirer av meg. Hvis studentene og klientene mine hører på videotreningene mine, er det lett å si: «Herregud, han kan ikke engang snakke.» Men det er helt OK. Hvis det er på det nivået de er, så er det OK, for det gjør meg ingenting om noen flirer av meg. Det er bare sånn det er. Så lenge de forstår meg, må jo det være hovedpoenget. Hvis du forstår meg nå, så bryr det meg midt under kneet om jeg hører på opptaket etterpå og tenker at jeg kanskje burde sagt noe på en annen måte, eller at jeg ramler i ordene igjen. Den dagen man slutter fred med det, går trykket og stresset ned. Da aksepterer man at 80 prosent er bra nok, og det må være det. Og det er antageligvis også det punktet du kom til da du startet utviklingsreisen din for ikke så mange måneder siden: Hva er egentlig bra nok?

Å akseptere å ikke bli likt

Amina: Ja. Og som du var inne på: Jeg har øvd mye på å se for meg det verst tenkelige scenarioet rundt ting, dette med å akseptere. Min største frykt er at noen synes jeg er teit, at jeg sier feil ting, at jeg ikke har nok kunnskap, at jeg ikke passer inn. Mye av det jeg har jobbet med, har vært å akseptere å ikke bli likt. Akseptere at noen faktisk kommer til å være totalt uenige i det jeg sier høyt nå. Noen kommer til å synes jeg er teit, noen kommer kanskje til å le av meg, kanskje noen baksnakker meg. Bare for å dra den helt ut: Jeg har jobbet mye med å akseptere at det er greit. For hvis man skal snakke til flere mennesker eller dele ting, og man trenger ikke engang snakke til en stor forsamling, tror jeg det er kjempeviktig å akseptere at noen ikke vil like det man sier, uansett hvor man ferdes. Det er jo ikke alle som appellerer til alle, og det skal kanskje heller ikke være slik.

Pål-Esben: Jeg tror det. Det er en sunn innsikt. Skal man prøve å bli likt av alle og enhver, er det veldig stressende. Som med sosiale medier, der man tror at jo flere likes man får, desto mer likt er man. Men det viser seg at vi i dag er mer ensomme enn noensinne, selv om alle er på sosiale medier. Jeg tror det handler om å ha en, to eller tre dype relasjoner. Det er det et menneske har behov for, ikke tusen som klikker like. Men man må komme til punktet der man aksepterer at virkeligheten er slik: Har du en mening og prøver å uttrykke den, vil det bestandig finnes noen som ikke liker det, og det må også være OK.

13 likes og pidestallene

Amina: Ja, og spesielt dette med sosiale medier. Jeg har selv vært på den runden der jeg har lagt ut et innlegg, sjekket det etter en time, og så: bare 13 likes. «Å, herregud, nå er jeg teit, nå må jeg skamme meg, nå må jeg slette innlegget. Og tenk på alle som så at jeg slettet innlegget, å herregud.» Det har vært noen runder. Og vi gikk på en liten, interessant erfaring i begynnelsen da vi skulle spille inn episodene her, Pål-Esben. Jeg vet ikke om det var etter første episode. Jeg hadde det veldig vanskelig: Jeg slet med å sove, jeg følte meg litt teit, og jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det. Jeg klarte ikke å gjenkjenne at dette handlet om en type perfeksjonisme, for dette hadde jeg jo i hele bredden og hele pakken. Så snakket vi sammen om det, og da kom det frem at det handlet om at jeg møtte på dette i møte med deg. Og jeg lurte: «Men hvorfor det, da?» Da sa du: «Det handler om de menneskene du setter opp på en pidestall.» Der fikk jeg et skikkelig aha-øyeblikk, og det har i ettertid hjulpet meg til å finne ut av hvilke mennesker, situasjoner og steder det gjelder. Jeg kan lettere gjenkjenne hvilke mennesker jeg setter på en pidestall, og som gjør at jeg føler at jeg må prestere mer.

Å prestere i stedet for å leve

Pål-Esben: Eksakt. Og det er ofte slik at stort sett alle mennesker har det slik når de møter mennesker de setter høyt. Da har de ofte en prestasjonsangst overfor læreren sin, eller andre med en viss status i en gruppe eller i samfunnet. Og så skal man prestere, i stedet for å leve. Hvorfor skal vi prøve å være en maskin og fungere, i stedet for å lære å leve? Det er et av spørsmålene her. Før var jeg en maskin som prøvde å fungere; jeg skulle være optimal på alle områder. Men det er jo det motsatte av å leve. For livet betyr at vi er nødt til å gjøre feil. Og hvis vi prøver å legge til rette for at vi ikke skal gjøre feil, går vi inn i dette angsthamsterhjulet, der vi skal prøve å bli perfekte for å slippe å gjøre feil.

Ta et eksempel: Jeg har trent opp en del lærere de siste 20 årene, i forskjellige fag. Mange av lærerne er kapable, de har talenter, de er flinke til det de gjør. Men de hindrer seg selv i å gå ut og være lærere, fordi de ikke tror de kan nok: «Tenk om jeg får et spørsmål jeg ikke kan svare på. Tenk om jeg gjør en feil.» Så mange hindrer seg selv i å gå ut og gjøre noe fornuftig med det de har lært, fordi de ikke føler seg perfekte nok for jobben. Denne siden av perfeksjonismen, der vi er livredde for å gjøre feil, trenger vi å se nærmere på. For feil, slik vi ser det, er noe vi ikke kan unngå som mennesker. Hvis du prøver å bli et menneske som ikke gjør feil, sier det seg selv at det er en umulig sak. For én ting er garantert: Vi vil kontinuerlig gjøre feil, uansett hvor mye stress vi setter oss under for å unngå det.

Amina: Fin setning igjen. Det hørtes så smart ut.

Feil er evolusjonens motor

Pål-Esben: Ja, jeg hører meg selv analysere. Men se her; hvor var jeg nå? Vi snakket om feil. Sett fra et holistisk, esoterisk eller spirituelt synspunkt: Feil er noe vi er fullstendig avhengige av å kunne gjøre for å tilfredsstille vår misjon i denne inkarnasjonen. Det er rett og slett umulig å tilfredsstille din sjels visjon og intensjon uten å gjøre feil. Spørsmålet er hvorfor. Observerer vi universet vi lever i, ser vi at det siden det mange kaller Big Bang har vært en konstant ekspansjon og evolusjon av universet. Den samme ekspansjonen og evolusjonen ser vi i absolutt alt i universet, inkludert jordkloden vår, som er i konstant evolusjon. Da ville det vært veldig rart å konkludere med at vår natur ikke handler om evolusjon, siden vi er et resultat av universet og moder jord, og har oppstått fra moder jord. Selvfølgelig handler alt om evolusjon. Absolutt alt i den manifesterte delen av tilværelsen, den fysiske og metafysiske delen, sier oss at evolusjon er nøkkelen.

Så hva betyr evolusjon? Evolusjon betyr prøving, feiling, vekst. Prøving, feiling, vekst. Ingen evolusjon kan skje uten prøving, feiling og vekst. Alt fra hvordan planeter og galakser oppstår og forsvinner, til hvordan dinosaurene på denne jordkloden oppsto og forsvant: Det er prøving, feiling, evolusjon. Evolusjon kan ikke skje uten prøving og feiling. Det vil si at feil gir oss en mulighet til vekst. Tenk deg et liv uten feil, der alt har vært perfekt. I en slik setting har ikke vekst vært mulig. Det vil si at tilfredsstillelsen av vår grunnleggende natur, som er evolusjon, ikke har vært mulig. Vi finner det igjen i karmaen, som er oppsamlingen av konsekvensene bak intensjonene og valgene vi har gjort, inkludert de «gode» tingene som er relatert til hjertets vei, sjelens vei, kontra de ikke så bra tingene som er relatert til egoet. Karma-dharma, som vi har snakket litt om tidligere. Det er fundamentet for evolusjonsprosessen vår: at vi kan gjøre ting, gjøre feil, lære av det og vokse. Og når vi går ut i naturen og spør et tre «hvorfor vokser du fra du er født til du dør?», vil treet si at det ikke forstår spørsmålet. Selvfølgelig forstår det ikke spørsmålet, for det er treets natur. Det er bare vi mennesker som er så begrenset i forståelsen av vår egen eksistens at vi tror at feil er noe galt.

Amina: Ja, det er sant.

Hvordan omgås vi feilene?

Pål-Esben: Spørsmålet er hvordan vi omgås feilene vi gjør. Omgås vi dem slik: «Aha, her var det kanskje noe som ikke var så bra. Hva kan jeg lære av dette? Hvordan kan jeg bli bedre, slik at jeg ikke gjør feilen en gang til?» Det handler ikke om å gjøre feil for feilens del; det er like sykt som perfeksjonisme. Men når vi først gjør en feil, tenker jeg: «Der var måten jeg snakket til partneren min på kanskje ikke helt optimal. Der var jeg kanskje litt for rå og litt for lite respektfull. Det var ikke bra. OK, hva kan jeg gjøre for å bli en bedre partner? Jo, først går jeg og ber om unnskyldning for at jeg var litt skarp i kantene. Og så tar jeg med meg lærdommen, slik at jeg blir en bedre versjon av meg selv overfor partneren neste gang.» Det er vekst. Det er evolusjon. Og det er en av de ideene du fikk allerede helt i starten av utviklingsreisen vår sammen: Hvorfor skal vi frykte feil? Hvorfor skal vi ikke være åpne for feil? Vi gjør jo feil uansett. Hvorfor ikke lære å elske det, når vi først gjør feil? For bruker vi feilene på måten jeg beskriver nå, er de en viktig del av vekstprosessen vår, en viktig del av det å bli et enda lykkeligere menneske med et enda mer meningsfullt og frydefullt liv. Hvorfor ikke se feil på den måten?

Amina: Ja, og det er noe jeg har funnet veldig interessant på denne reisen: å se lærdommen i «feilene» i gåseøyne, i smellene jeg går på, i de vanskelige stundene, i det å ta seg selv i sin egen autopilot. «Hva sa jeg der? Hvorfor sa jeg det? Oi, det var kanskje ikke så optimalt.» Jeg har vært gjennom mange prosesser der jeg har tenkt: «Hvorfor har jeg havnet her igjen? Jeg trodde jeg var ferdig med dette. Nei, nei, nei.» Da har jeg gått inn i en tilstand av ikke-aksept, og det gjør saken mye verre. Men når jeg går inn i aksept og ser hva jeg kan lære av dette, er det der magien ligger. For slik jeg ser det nå: Jeg hadde ikke gått gjennom dette hvis det ikke var noe jeg skulle lære. Det er motstanden min mot disse feilene som gjør at jeg lider. Så de har vært veldig viktige for meg, og jeg har heldigvis notert underveis: fallgruvene jeg har gått i, feilene jeg har gjort. Når jeg blar i boken min, kan jeg se hva jeg har lært av det, det fine som oppsto. Og hvis jeg går gjennom noe en gang til, kan det virke veldig likt, men jeg ser også: «Oi, der oppsto det noe nytt som jeg ikke så forrige gang.» Dette med å akseptere feilene og se hva godt som kan komme ut av dem.

Litt som du var inne på: Det var en dame som fortalte at hun hadde hatt en perfekt oppvekst, med melk og brød på bordet, en mor som tok vare på henne, gode minner fra far og hele pakken. Og så sa hun at hun går i terapi fordi hun ikke klarer å nå opp til hvor perfekt moren var. Så uansett kår kan man slite med dette på den ene eller andre måten.

«Gratulerer, du feilet»

Pål-Esben: Det er en del av autopiloten vår, en del av pregningen i det ubevisste som vi har fått gjennom morsmelken, oppveksten og samfunnet. Det er ikke et menneskes skyld at man går på autopilot i et perfeksjonisme- og stressmønster. Ingen har valgt det. Det er et resultat av pregningen av autopiloten vår, som vi trenger å komme til punktet å skru av. Og det har vi makt over. Som du ble introdusert for i starten: Man har faktisk makt over det. Du har selv makt over det. Selvfølgelig trenger man å lære et par ting, og man trenger å endre perspektivet på det å gjøre feil: Feil er ikke et problem; feil er faktisk livsnødvendig for en evolusjons- og vekstprosess, som er fundamentet for din sjels ferd i denne inkarnasjonen. Sjelen er ikke kommet hit for å ligge på stranden, drikke pinacolada og sole seg. Sjelen kommer fra en tidløs og romløs natur der alt er ett. Så velger den, av en eller annen mystisk årsak, å komme inn i denne tvangstrøyen som denne firedimensjonale verdenen vi lever i, er: tid og rom, der lidelse finnes, der vi kan gjøre feil, der smerte eksisterer, men også smaken av jordbær og kjærlighet. Det er en årsak til at den kommer hit, og det er ikke for å ligge på stranden. Det er for å lære og erfare og gå gjennom sin evolusjonsprosess, som ikke er mulig i en tilstand der tid og rom ikke eksisterer.

For at en muskel skal vokse, må vi sette den under belastning. Hvis en muskel ikke settes under belastning, er det ingen vekst i den. Se på en som ligger til sengs og ikke bruker musklene sine: Musklene svinner hen. Vi trenger altså motstand, vi trenger utfordringer, for å vokse. Og jeg husker helt i starten, da vi begynte å prate sammen, at du ønsket å være en flink student som viser at du behersker ting. Og så husker jeg en av de første gangene du kom til meg litt nedtrykt: «Pål-Esben, jeg trodde jeg behersket dette, men nå gikk jeg rett i fellen igjen, og jeg føler meg mislykket fordi jeg gjorde dette igjen. Jeg trodde jeg hadde lært av det.» Du var nedtrykt, og så sier jeg til deg: «Gratulerer, Amina, veldig bra!» Og du kikker på meg: «Hæ?» Du ble veldig overrasket over at jeg sa «veldig bra» til at du hadde feilet.

For når vi går gjennom en utviklingsprosess, spesielt en dyptgripende, spirituell, ursjamanistisk utviklingsprosess, er vi avhengige av disse utfordringene i vårt daglige liv for i det hele tatt å kunne gå gjennom en vekstprosess. Det vanskeligste er å gjennomføre en dyptgripende utviklingsprosess med et menneske som ikke har noen som helst utfordringer eller problemer i livet. Det går tregt. For uten motstand, hvordan kan man da lære å bli en mester i takknemlighet, den første av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei? Hvordan kan man, uten motstand og utfordringer, bli en ekspert i å tilgi seg selv og andre? Hvordan kan man, uten motgang, bli en ekspert i selvregulering, den tredje pilaren? Hvordan kan man, uten motgang i sitt daglige liv, trene opp en sunn karakter og et sunt verdisystem? Man har jo ingen grunn til det: ingen motstand, ingen utfordringer, ingen motivasjonsgrunn til å ta tak i det. Hvordan kan man bli en mester i å se glasset halvt fullt uten motstand og utfordringer i livet? Hvordan kan man bli en mester i å helbrede sitt allmektighetssyndrom, den sjette pilaren, uten motstand i hverdagen, uten å få seg noen blåveiser av og til og gå i fellen og tenke: «Herregud, nå gikk jeg inn i allmektighetssyndromet igjen, der jeg trodde jeg forsto noe jeg absolutt ikke har peiling på»? Og hvordan skal du bli en mester i å helbrede perfeksjonismen din uten å møte utfordringer og problemer i ditt daglige liv? Det er rett og slett ikke mulig.

Så når jeg har studenter som deg, som jobber med ting og går i fellen igjen, ser jeg bestandig noe bra. For da kan vi ta tak i det og bruke det som vekt på musklene dine, for å trene dem til å bli enda sterkere og mer stabile, som er en sentral del av en evolusjonsprosess. Jeg bruker feil, nedturer, det at man ikke får til ting man absolutt burde fått til, og sier: «Bra, da har vi noe å ta tak i, et krystalliseringspunkt for vekstprosessen.» Du ble kanskje litt overrasket første gang jeg sa dette til deg?

Vekter, stølhet og vekst

Amina: Ja, det var jeg. Jeg tror kanskje jeg forventet noe slikt som: «Ja, men Amina, du vet jo hva du skal gjøre, dette har vi vært gjennom», og tut-tut-tu. Og så var det noe helt annet jeg møtte. Det var veldig forfriskende, og litt sjokkerende også, men det lærte meg å se ting på en annen måte og se verdien i det. Et av mine større temaer har vært dette med å gjøre for mye, og å bli kjent med hvor mye som er for mye. Men som vi også har snakket om: Hvordan skal jeg vite hva «for langt» er, hvis jeg aldri går for langt og begynner å kjenne igjen: «OK, nå gikk jeg på en smell. Hvor kunne jeg stoppet tidligere? OK, så gjør vi det på nytt. Ja, nå begynner jeg å kjenne at jeg må ta det litt mer med ro.» Det er å se det gjennom det filteret. Og noe som har vært veldig viktig for meg, som jeg har jobbet mye med, er å akseptere at alt ikke skal føles bra. Alt skal ikke føles godt hele tiden, og det betyr ikke at noe er feil hvis det ikke kjennes bra. For jeg målte på et vis suksess, og hvordan livet gikk, etter om jeg var superglad. Men jeg lærte at man ikke alltid trenger å hoppe i taket og hyle og skrike for at ting skal være perfekt, holdt jeg på å si.

Og litt som du sa om styrketrening: Jeg ser for meg at man trener med vekter, og når man har trent med disse vektene, blir man ofte litt støl. Det er en fin metafor for at alt ikke føles godt, men det gir muskler.

18 måneder senere

Pål-Esben: Ja, det gjør det. Og la oss spole litt frem nå, fra starten der perfeksjonismen var et gigantisk problem i livet ditt. Frykten for å gjøre feil og frykten for ikke å være bra nok skapte massivt med stress, stresshormoner og inflammasjon i kroppen din, i tillegg til at den senket livskvaliteten betraktelig. Så spoler du 18 måneder frem her nå, der du har gått gjennom en ganske intensiv og spennende utviklingsprosess. Hvordan er det i dag? Hvordan opplever du perfeksjonismen i dag, også når du gjør feil, når du deler noe på Instagram og får en sur melding tilbake? Hvordan reagerer du på dette temaet i livet ditt i dag?

Amina: Det har litt ulike aspekter. Nå som jeg har mine egne studenter, med videokonferanser og fysiske treff, får jeg spørsmål jeg ikke alltid kan svare på, og jeg opplever at det går helt fint. Jeg svarer så godt jeg kan, og spør deg hvis jeg er usikker. Jeg merker også at det skaper tillit at jeg ikke er en mester i alt, at jeg ikke vet alt. Når jeg setter opp arrangementer og kanskje glemmer å ta med noe som egentlig er viktig: Før ville hele dagen blitt ødelagt, men nå er det mer: «OK, nå bruker jeg det jeg har, og så lager vi noe nytt ut av det.» Når det gjelder negative kommentarer og meldinger: Jeg får ikke så mye av det, men det kommer fra tid til annen, og det går ikke inn på meg.

Det jeg derimot opplevde, var at jeg fikk en hatmelding fra en kar da jeg skulle starte opp sjaman-grunnutdannelsen, og der ble jeg veldig satt ut: at jeg ikke kunne kalle meg sjaman, og at jeg svindlet mennesker, hele pakken. Da kjente jeg: «Oi, der hadde jeg ikke noe rom mellom impuls og handling og følelser.» Der ble jeg dratt veldig akutt ned i noe veldig ubehagelig. Men jeg gjenkjente det og tenkte: «Fint at jeg møtte dette nå, for det hjelper meg å bli mer robust.»

Og når det gjelder barna mine: De er jo vokst opp med meg, der ting måtte være perfekt. Vi må hilse på det mennesket, vi må gi klem, vi må ha på de riktige buksene og de riktige skoene, det må matche, hele pakken. Mens de i senere tid merker at jeg er mer bevegelig på det. Før kunne de være veldig redde hvis de hadde gjort noe feil eller mistet noe på skolen; nå blir de møtt på en helt annen måte, og de ser at det er greit. Det hender fra tid til annen, avhengig av dagsformen min, at en gammel følelse av ikke å være bra nok har lyst til å komme opp, men den går veldig fort ned igjen. Jeg ser den og gjenkjenner den som en del av meg, en del av den jeg har vært og av historien min, men jeg lar den ikke få prege meg slik den gjorde før.

Pål-Esben: Så det du sier, er at du har lært hva det betyr å være uperfekt i relasjon til å helbrede perfeksjonisme.

Amina: Ja.

Autopiloten er sementert

Pål-Esben: Det var bra sagt av en dyslektiker. Det vil si at du har anerkjent at 80 prosent er bra nok. Det er lov å gå i fellen av og til. Og selv om du har jobbet intensivt med dette over flere måneder, vi snakker om 18 pluss måneder for din del, er ikke det lang tid for å ha gått fra at dette er noe du lider massivt under i livet, til at du omtrent er blitt avslappet på det. Det er et mirakel i seg selv, når vi ser hvor du startet, på så kort tid. Men vi må også anerkjenne at dette ikke kommer av seg selv. Det krever en aktiv innsats og en aktiv diskusjon med noen. For utfordringen med denne delen av autopiloten vår er at den er så preget inn, så sementert og betongert, så stabil i personligheten vår at vi er mer eller mindre helt subjektive til den. Så hvis man ønsker å komme ut av den typen perfeksjonisme som de fleste i samfunnet vårt har, og si at «nå må det være nok; jeg har andre ting å bruke energien min på enn å lide under dette våset», da bør man ha et oppegående menneske å snakke med om det, en som kan være objektiv og diskutere det, slik vi to gjorde i disse månedene. Det er ikke så lett å sette seg ned og fikse dette selv.

Amina: Overhodet ikke. Det har vært kjempeviktig for meg å ha hatt deg å prate med, og få disse impulsene og tilbakemeldingene og veiledningen tilbake til mitt eget navigasjonssystem: en som kan se det utenfra og komme med impulser jeg aldri ville funnet selv. Selv om jeg kan tenke at jeg er smart på enkelte områder og kan hjelpe andre, er det noe helt annet når det gjelder en selv. Så det er kjempeviktig, og har vært det og er det fortsatt for meg.

Pål-Esben: Når man starter slike utviklingsprosesser, er det bestandig viktig å finne seg en egnet lærer, veileder, terapeut eller en annen som kjenner fagområdet man ønsker å bli bedre i, for eksempel å minske stress og lidelse. En god del kan vi fikse selv, men det er ingen skam å søke god hjelp. Det er en av tingene her også, når det gjelder perfeksjonisme: å tro at vi skal kunne fikse alt selv i livet. Det er et av de mest blokkerende trossystemene relatert til perfeksjonisme: å tro at jeg kan fikse alt. Vel, jeg tror ikke noe menneske er i stand til å fikse alt. Utfordringen er at man ikke lærer seg å søke hjelp der man trenger hjelp. Jeg oppfordrer mennesker til å søke hjelp i stedet for å prøve å finne ut av alt selv. Hvorfor skal du bruke årevis på å sette deg inn i ting en ekspert allerede kan? Hvorfor ikke spare deg de årene ved å søke hjelp fra en terapeut, veileder eller lærer som er ekspert på fagområdet? Det vil gjøre en slik utviklingsvei, en slik evolusjonsprosess som vi snakker om her, mye mer frydefull og spennende.

Obligatorisk på veien til Sahara

Pål-Esben: Perfeksjonisme er den syvende av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, som vi kaller den ultimate veien til lykke, mening og sjamanistisk magi. Bare for et liv med god livskvalitet, eller bedre livskvalitet, mer mening og frydefullhet, uten noen esoteriske greier i det hele tatt, vil dette ha massiv betydning. Og spesielt når det gjelder en ursjamanistisk utviklingsprosess, som du står midt i, en dyptgripende en, på veien til enhet, det tidløse og romløse, den komplette frigjøringsprosessen, da er dette obligatorisk. Hvorfor? Jo, fordi perfeksjonismen, og alle disse ni pilarene handler om dette, men nå snakker vi om perfeksjonismen, er med på å binde deg inn i tvangstrøyen, binde deg inn i egoet og default-nettverket, binde deg inn i tid og rom og låse deg fast der. For å bryte ut av dette, for å finne din virkelige natur, som jeg kaller din komplette Sahara: Hvis vi ser den materialistiske delen av tilværelsen vår som et sandkorn av din eksistens, vil din komplette natur være Sahara. Og for å bryte gjennom og finne din tidløse og romløse, virkelige natur, din komplette Sahara, trenger vi også å bryte ut av det som binder oss inn i tvangstrøyen. Jo mer perfeksjonisme du har, desto mer inne i tvangstrøyen er du. Så vi må aktivt bryte ut og løse opp båndene til tvangstrøyen, i dette tilfellet perfeksjonismen.

Dette er en av de viktige grunnene til å si at dette er den ultimate veien til virkelig sjamanistisk magi. Da snakker jeg ikke om å gå ut i skogen og slå på trommen sin og ha et ritual. Den virkelige magien finnes når vi begynner å gå mot den transendentale overgangen, der tid og rom møter det tidløse og romløse. Men for i det hele tatt å ha en sjanse til å komme dit, trenger vi å bryte opp tvangstrøyen vår. Det er årsaken til at vi jobber så intensivt med alle disse ni pilarene, som er selve grunnmuren for en dyptgripende utviklingsvei. Så jeg er imponert over hva du har klart å få til på så kort tid. Og ikke minst over å akseptere at 80 prosent er bra nok, for vi kan ikke komme til det punktet der 50 prosent er bra nok. Vel, det finnes et unntak her: Med de mest avanserte studentene mine snakker vi om veien til 97 prosent i enkelte aspekter, men det er en helt annen historie. Så jeg er stolt av deg, Amina, av hva du har klart å få til på så kort tid. Og jeg fryder meg over at livet ditt smiler til deg på en annen måte i dag enn for noen måneder siden, selv om livet egentlig er akkurat det samme.

Samme liv, nytt filter

Amina: Ja, det er noe med det: å se at livet ser likt ut, men at det er mitt eget filter som ser livet annerledes, basert på hvor i takt jeg er med De 9 pilarene for å finne Hjertets vei.

Pål-Esben: Veldig interessant tema, det også. Man opplever det samme; innholdet er det samme. Man har venner, barn, familie, jobb og privatliv. Innholdet er stort sett det samme som for 18 måneder siden, men opplevelsen av det er helt annerledes. Det er en av de mest fascinerende tingene med en slik dyptgripende utviklingsvei. Det handler ikke om å endre alle områder av livet: ny familie, nye venner, nei, nye barn går ikke, men nye ting. Som om alt handler om å kaste bort det vi har i livet: Det gamle skal bort, og alt det nye skal inn. Klart, nye ting er også velkomne, og ting som ikke passer lenger, kan det være riktig å gi slipp på. Men det er ikke nøkkelen til å leve et lykkelig, meningsfullt og frydefullt liv. Nøkkelen er ikke å si: «Nå skal jeg skille meg fra partneren min, siden partneren min ikke respekterer eller støtter meg på min spirituelle utviklingsvei, eller ikke er interessert i engler.» Hallo? Hvor mange ganger tror du jeg hører dette? Man har hatt et lykkelig parforhold, kanskje gjennom flere tiår, og så går man inn i en esoterisk greie og lærer om engler og hva det enn er, og har kanskje en lærer som sier: «Åh, hvis ikke partneren din også liker engler, tror ikke jeg et slikt parforhold kan fungere for deg.» Så kommer de hjem, og partneren er helt: «Hva, skal du snakke om engler? Du har ikke snakket om det de siste 30 årene, og nå begynner du å snakke om engler. Hva forventer du av meg? Vil du at jeg også skal snakke om engler? Nei, jeg har ikke så stor interesse for engler. Og respekterer du meg ikke?» Og så er det starten på kaos, og etter hvert, i verste fall, en skilsmisse, noe som er meningsløst.

Englene og partneren

Pål-Esben: Så når jeg har studenter som kommer hjem til en partner som kanskje ikke er så interessert i dette alternative, esoteriske, engler og kraftdyr og så videre, sier jeg: «Ja, men dere trenger jo ikke være enige i alt. Det går an å ha fred sammen. Det går an å ha andre ting man gjør sammen enn å snakke om engler.» Jeg husker en student som hadde kommet hjem til partneren og begynt å lære om engler og kraftdyr, og som jobbet på partneren sin i ukevis. De hadde vært lykkelige, ungene hadde vært lykkelige i 20 år, og stakkars gubben sitter der mens hun kommer hjem og prater og prater, timevis hver kveld, om sine spirituelle erfaringer. Så kommer vedkommende til meg og brister i gråt: «Partneren min, mannen min, respekterer meg ikke, vil ikke snakke om engler. Dette tror jeg ikke vil fungere, og jeg tror jeg vil gå fra mannen min.» Og jeg sier: «Hva er det du prater om? Hallo, nå må du våkne opp. Her har du en partner du har vært lykkelig med i så mange år. Du må kunne forholde deg til partneren din rundt det dere har felles interesse for, kultivere det sammen og fortsette å være lykkelige. Du har englene dine der, og kanskje har han andre hobbyer som du ikke er så interessert i. Ikke sant?» Uken etterpå fikk jeg en e-post tilbake: Hun hadde tenkt gjennom det og syntes det hørtes fornuftig ut. Og i dag er de lykkelige sammen.

Så det handler også om hvordan vi ser og omgås disse tingene. Hva er et lykkelig liv? Et lykkelig liv handler ikke om å være lykkelig hele tiden, men om å finne en livssituasjon der vi føler fred og mening med oss selv, med menneskene i livet vårt og med aktivitetene våre. Hvorfor skal vi rive opp ting som er bra i livet, fordi man tror at man må vaske ut og kaste alt for at noe nytt skal komme inn? Det fører ofte til mer lidelse. Så også der: en sunn, fornuftig omgang med disse tingene. Ja, det er mine tanker rundt det.

Oppskriften: fire punkter

Amina: Skal vi kanskje ta, helt på tampen, oppskriften for å helbrede perfeksjonisme?

Pål-Esben: Ja, oppskriften for å helbrede perfeksjonisme.

Amina: Ja, hva er den, Pål-Esben?

Pål-Esben: Jeg skrev en artikkel om hvordan vi går bort fra å være perfeksjonister. Den har jeg til og med gitt en tittel: «Sliter du med å være perfeksjonist? Lær hvorfor du aldri blir det – og hvordan du unngår jaget!» I den artikkelen har jeg skrevet løsningen i fire korte punkter. Nummer én: Aksepter at du er et menneske som gjør feil, og ikke en ufeilbarlig, fungerende maskin. Nummer to, og jeg leser fra artikkelen nå: Start dagen med å gjenta følgende mantra foran speilet: «Jeg elsker å være et feilbarlig menneske! Jeg åpner armene mine for feilene jeg kommer til å gjøre i dag, for de er mine største læremestere! Jeg er nysgjerrig på hva min neste feil vil være.» Det er altså et litt annet mantra enn å si at «for hver dag går ting bedre og bedre», og så går ting ikke bedre. Her gir du en intensjon om morgenen om at det er OK å gjøre feil: Feilene er mine læremestere, og når jeg gjør en feil, skal jeg bruke den som utgangspunkt for vekst- og evolusjonsprosessen min. Nummer tre: 80 prosent er alltid bra nok. Det har vi snakket om. Nummer fire: Når vi først har gått på en blemme, i stedet for å si «åh, du er et udugelig vesen som ikke har forstått det du burde forstått», bruker vi avbruddshåndtering, som jeg også har skrevet om i en artikkel og i boken min om De sju gullnøklene. Avbruddshåndtering for å gi slipp på lidende emosjonelle tilstander: Man trykker på pauseknappen, og så videre. Jeg har også skrevet en artikkel om hvordan du kan leve lykkelig og meningsfylt i din livssituasjon; den ligger på bloggen min. Det er disse fire tingene man trenger. Tar man tak i dem, er aktivt bevisst på dem og prøver så godt man kan, er det veldig vanskelig å ikke bli bedre. Møter man virkelige utfordringer, finner man seg en fornuftig person å diskutere dem med. Jeg har sett dette bli gjort med alle jeg har satt i gang med det, både dem som kommer til meg med utbrenthet, og dem som kommer inn i det sjamanistiske. Vi kan ta det i løpet av en, to, tre uker, slik vi gjorde med deg, så lenge man ikke forventer å bli perfekt etter tre uker. Så lenge man ikke forventer å bli perfekt i å ikke være perfekt, for det er jo en ting.

Amina: Eksakt.

E-postregimet: å velge sine relasjoner

Pål-Esben: Spørsmålet er: Hva ønsker vi i livet? Ønsker vi hele tiden å tilfredsstille alle andres behov? Eller ønsker vi å tenke: Hva har jeg behov for? Å prøve å tilfredsstille behovene til alle menneskene rundt deg skaper et vanvittig stress, spesielt under perfeksjonisme. Spørsmålet er: Hva har du behov for? Det betyr ikke at man skal være egosentrisk og gi blaffen i alle andre. Men jeg tror at hvis man ikke er i stand til å vise kjærlighet til og elske seg selv, er det veldig vanskelig å elske andre mennesker også.

Og for min del, på tampen: Jeg kom til det punktet, for eksempel, med dette at mennesker skulle kunne nå meg. I gamle dager kunne de nå meg bortimot dag og natt. Etter burnoutet gjorde jeg en endring og sa: Den eneste muligheten til å nå meg er å sende meg en e-post. Og jeg bestemmer om jeg vil ta kontakt, og eventuelt når. Det vil si at jeg verken er aktiv på sosiale medier eller på chat eller hva det måtte være. Vil du ha kontakt med meg, må du sende meg en e-post, og så bestemmer jeg når jeg tar kontakt. I mitt liv er det maks to håndfuller, mindre enn to håndfuller, som har direkte kontakt med meg. Det er noe jeg har valgt, fordi jeg trenger det i livet mitt. For meg handler det om å dyrke de viktige relasjonene, som består av veldig få mennesker jeg har en dyp relasjon til. Det er det som er viktig for meg, det er det jeg vil ha ressurser til, og ikke tusenvis av mennesker rundt meg som vil ha tak i meg. Det er et valg jeg har gjort. Jeg tror hver enkelt må ta sine valg om hva som virkelig er viktig, for man trenger tid og ressurser til det som virkelig betyr noe: ungene, partneren, hobbyene, hva det enn er. Vi har alle begrenset med tid og ressurser, så det kommer til et punkt der vi må velge. Og i starten, da jeg skrudde av mobiltelefonen og skiftet telefonnummer og alt dette, fordi jeg bare ville ha fred, ble det selvfølgelig ramaskrik i noen uker. Folk fikk ikke tak i meg. «Hvordan går det an? Du svarer ikke!» Men etter noen uker venner mennesker seg til det nye regimet. Selv mange av mine beste venner når meg ikke på telefonen, siden den er skrudd av, men de når meg på e-post, som jeg leser noenlunde hver dag. Og de har vent seg til det: «OK, det er greit, det er sånn Pål-Esben er.» Og da var det plutselig ikke noe problem.

Visdomsord på tampen

Pål-Esben: Så: Hva er de viktigste innsiktene du ønsker å dele med lytteren på tampen? Hva er det viktigste du har lært, visdomsord til lytteren?

Amina: Det må være at perfekt ikke eksisterer. Det fører bare med seg lidelse, stress, kaos og jag. Og at det faktisk er mulig å fri seg selv mer og mer fra det. Jeg er et levende bevis på det, for ser man i mitt astrologiske fødselskart, er jeg ikledd perfeksjonisme fra topp til tå. Men selv der finnes det alltid løsninger der det er utfordringer. Så er det håp i meg, og da sier jeg ofte at det er håp i alle. Så kanskje du som lytter skal legge merke til, den neste tiden, hvor du har perfeksjonismen på plass, holdt jeg på å si. Hvor overtenker du? Hvor streber du etter det perfekte? Kanskje skrive det ned, legge merke til det, ikke for å hakke på deg selv, men for å bli mer kjent med hvem du egentlig er, og hvor du har dette perfeksjonistsyndromet.

Pål-Esben: Ja. Og det handler om å gå fra å være en ufeilbarlig, fungerende maskin som skal fungere optimalt på alle områder, til å bli mer og mer et menneske som lever. Det er i hvert fall mitt valg, og også ditt valg. Det betyr ikke at vi blir dårligere eller mindre produktive mennesker; det betyr bare at vi blir lykkeligere og mer frydefulle mennesker. Vi vil aldri kunne tilfredsstille alle; vi trenger å finne ut hva som er rett for oss. Takk, Amina, for denne hyggelige og spennende samtalen om et av favorittemaene våre. Neste gang skal vi gå mer inn i det sjamanistiske, for da skal vi begynne å jobbe med naturens helbredende rytmer og hva det handler om. Da beveger vi oss mer og mer fra, la meg si, standard, fundamental atferdspsykologi, og inn i sjamanens ultraspennende verden: hva vi kan lære av sjamanismen og bringe inn i livet vårt for å skape et enda mer meningsfullt, frydefullt og lykkelig liv. Det ser jeg frem til i neste podkast, kjære Amina. Så takk for nå.

Amina: Det gjør jeg også. Tusen takk for en flott samtale nok en gang, Pål-Esben.

Pål-Esben: Da ønsker vi deg, kjære lytter, en riktig god dag, ettermiddag, morgen eller natt, avhengig av når du lytter til dette. Og så høres vi i neste episode av podkasten vår.