Episode 8 – Bli en mester i å forstå og leve ut naturens helbredende rytmer

Amina pleide å lukke gardinene for sommeren, og som ungdom ble hun skikkelig furten hvis hun ble våt på beina. I dag kan hun sette seg ved et tre og spørre det om råd. Pål-Esben hadde en gang en student med så mye angst at hun begynte med å gå ut av døren i ett minutt. Etter ett år feiret hun med å ligge i hengekøye gjennom natten i skogen.

I denne åttende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om den åttende av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: å bli en mester i å forstå og leve ut naturens helbredende rytmer. De ser nærmere på hvorfor vi blir sykere jo rikere vi blir, hva skogsbad egentlig er, og det indre og det ytre kompasset vi alle er født med. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Pilar 8, naturens helbredende rytmer: Aminas motstand mot sommeren, og treet hun alltid kan spørre om råd
• Hvorfor vi blir sykere jo rikere vi blir, og hvordan avstanden til naturen gir stress, inflammasjon og kronisk sykdom
• Moder jords fasitrytmer, den sirkadianske klokken, og hvorfor vi er den eneste skapningen som kan ignorere sin egen natur
• Hva skogsbad egentlig er, hva du kan gjøre når stillheten stresser, og studenten som begynte med ett minutt utenfor døren
• Hvorfor vi faller tilbake når vi slutter å gjøre det som gjorde oss friske, og hvordan du kan håndtere frykten for flått
• Det indre kompasset, upa-guruen, og symfoniorkesteret mot rølpeorkesteret på gaten
• Månefasene og den kvinnelige syklusen, og det ytre kompasset som naturen viser oss
• Hvorfor også avanserte studenter stadig går tilbake til fundamentet, og hvitbelteteknikkene til Pål-Esbens taekwondo-mester

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: den åttende pilaren

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny podkast, Amina!

Amina: Tusen takk, Pål-Esben. I like måte!

Pål-Esben: I dag skal vi snakke om noe som er veldig spennende, og nå skal vi begynne å bevege oss litt inn i sjamanens rike. Så langt i episodene våre har vi fokusert på grunnmuren, altså fundamentet for den fantastiske utviklingsreisen du har hatt, og nå skal vi dykke inn i det første «sjamantemaet» i podkasten vår. Det er den åttende pilaren for å finne Hjertets vei. Vi har snakket om de syv foregående i tidligere podkaster, og denne er å bli en mester i å forstå og leve ut naturens helbredende rytmer. Hva er dette for noe, Amina? Hvilket forhold hadde du til naturens sunne og helbredende rytmer da du startet utviklingsreisen din for noen måneder siden?

Kasteball mellom rytmene

Amina: Ja, da kan man heller spørre. Jeg tror ikke jeg skjønte hva naturens rytme var, engang. Vi hadde sommer, vi hadde vinter, vi hadde vår, vi hadde høst, og så var jeg kanskje en kasteball i møte med i hvert fall de ytre rytmene, og selvfølgelig spesielt mine indre rytmer. Men det er litt interessant: Mange ønsker å ha sommer, glede, full av energi og fart hele året. Jeg har vært på den måten, men samtidig har jeg vært den personen som har kviet meg for den ytre sommeren. Da har jeg lukket gardinene og ikke likt det så godt. Mange liker det ikke, for da synes støvet i leiligheten og hybelkaninene ekstra godt. Jeg vet ikke, men jeg har alltid hatt en litt slik motstand mot sommeren. Og på den andre siden har jeg vært en person som har måttet være i aktivitet hele tiden.

Så, i begynnelsen av utdannelsen: Jeg husker da jeg så den første modulen, modul 0, Forandre ditt liv på 90 dager, der du snakket om naturens sunne og helbredende rytmer, hvordan vi er natur, og hvordan vi kan søke til naturen for svar. Og da hadde du en slik, hva skal man kalle det, en streng du spilte på. Hva heter det?

Pål-Esben: Metafor.

Amina: Ja, det var i hvert fall en metafor. Og jeg husker at jeg ble så fascinert, for jeg tenkte: «Herregud, det gir jo mening. Selvfølgelig er vi en del av naturen.» Jeg ble så fascinert og så motivert til å gå ut i skogen og ta skogsbad og sansebade gjennom skogen. Etter hvert begynte jeg også å se hvordan mine indre rytmer absolutt ikke var i samspill med naturens sunne rytmer. Og veldig fascinerende er dette med å søke svar i naturen. Jeg har brukt naturen mye på min vei for å søke svar, i noen perioder mer enn andre. Men jeg vet at hvis jeg har en utfordring, kan jeg alltid gå til et tre eller ut i naturen, se på treet og spørre: «Hva ville du gjort i denne situasjonen, kjære tre?» Og greia er at jeg får så veldig direkte svar. Naturen viser at ting egentlig ikke er så vanskelig. Ja, kort fortalt.

Hvorfor blir vi sykere jo rikere vi blir?

Pål-Esben: Ja, det er virkelig en innsikt, for det er mye mindre komplekst enn det ser ut til. Men først skal vi kanskje si noen ord om hva dette egentlig er. For det kan høres ut som litt luftslottgreier: at du bare skal gå ut i naturen og stille et tre et spørsmål, og så har du plutselig svaret. Kanskje henger ikke alle helt med på hvordan dette kan henge sammen. Det høres litt snedig ut.

La oss starte helt i begynnelsen, med rytmene hos oss mennesker. Av og til blir jeg spurt: «Pål-Esben, hvorfor eksisterer sykdom og lidelse i samfunnet vårt så ekstremt som aldri før i historien, selv om vi er det rikeste folkeslaget noensinne, i hvert fall i moderne tid på denne kloden?» Hvordan kan det ha seg at vi er et rikt samfunn, mens depresjon øker eksponentielt, og angst, ADHD, kronisk sykdom, utbrenthet, utmattelse, hvilke sykdommer det enn måtte være: Stort sett alt eksploderer, og vi blir bare sykere og sykere etter hvert som vi blir rikere og rikere. Det hører jo ikke hjemme. For ser vi på farmaindustrien, har den aldri vært bedre utstyrt enn i dag. Milliarder på milliarder av kroner spyttes inn i forskning for å helbrede kreft og alt mulig annet, men sykdommen bare eksploderer i samfunnet uansett hva vi gjør. Hvorfor er det slik?

Vel, sett fra et sjamanistisk synspunkt, slik vi to ser det, henger det sammen med at menneskene spesielt de siste hundre årene mer og mer har gått bort fra å leve i kontakt med naturen og i pakt med naturen. I gamle dager var vi mye mer avhengige av hvordan naturen var. Når det var vinter, kunne vi ikke springe ute hele tiden; da måtte vi ta det litt med ro. Om våren måtte vi øke tempoet litt, for da skulle det sås. Om sommeren var det mer action, om høsten skulle det høstes, og om vinteren gikk det litt mindre fart i ting igjen. Vi var altså tvunget til å være i takt med naturen, være en del av naturen, forstå naturen og respektere naturen. Det var rett og slett overlevelse, for hundre år siden, for fem hundre år siden, for tusen år siden, før den mest moderne tiden.

Og hva har skjedd, spesielt de siste femti til hundre årene? Vi har tatt mer og mer avstand fra naturen i sin helhet. Vi bunkrer oss inn i bunkerne våre av stål og betong, vi har kunstig lys, og vi sitter foran TV-en, PC-en eller mobiltelefonen stort sett hele dagen. Og vi skal ha yang, aktivitet og full action fra morgenen av. Har du familie, skal du opp om morgenen, mate ungene, kjøre dem på skolen eller i barnehagen, så skal du på jobb, så hjem og handle, så kjøre unger på fotball, så skal du ha venner, og så skal du dit. Alt sammen krever sitt. Det er et kjør fra en annen verden, der mange nesten ikke får seg en pust i bakken. I det moderne samfunnet er vi blitt så avkoblet fra naturen at våre egne rytmer, i hvordan vi lever livet, mer eller mindre er hundre prosent i stress. Det fører igjen til massiv produksjon av stresshormoner, som til og med moderne medisin aksepterer at skaper inflammasjon i kroppen. Og i hvert fall i funksjonell medisin er den viktigste årsaken til mange, mange kroniske sykdommer at det er for mye betennelse og inflammasjon i kroppen vår.

Urkulturenes taktfasthet

Pål-Esben: Da har du en sirkel som, fra sjamanens synspunkt, er skapt ved at vi mennesker har fjernet oss mer og mer fra naturen, mer og mer fra naturens sunne, naturlige rytmer. Går vi tilbake til en urkultur som for eksempel aboriginerne, finner du at de, før den hvite mannen kom til Australia og begynte å ødelegge alt, ikke hadde ord for angst. Depresjon fantes ikke. All form for kronisk sykdom vi har i dag, fantes ikke. Stress, hva var det? Jeg tror ikke de hadde ord for stress engang. De levde i tett kontakt med naturen og naturens sunne rytmer. I slike urkulturer kan vi se hvordan det fungerer når mennesket lever i nærkontakt og i takt med naturens sunne rytmer. Og i vårt moderne samfunn ser vi konsekvensen av at mennesket bortimot fullstendig har fjernet seg fra naturen.

Jeg ser det med studentene mine som kommer inn på begynnerseminarene, slik du også gjorde: Nå skal vi lære dem å ta skogsbad. Her skal vi lære et voksent menneske å skjønne verdien av å gå i skogen, puste og være sammen med skogen uten noen agenda. Det er på det nivået vi er kommet i verden vi lever i i dag. Og det sier egentlig alt. Og da du, Amina, fikk disse impulsene, ble du veldig motivert og inspirert av dette med rytmer og bruk av skogen og naturen, for at naturens sunne rytmer skal begynne å smitte mer og mer over på oss. For det er det som skjer når vi begynner å gå i kontakt med naturen igjen: Da begynner naturens sunne rytmer å påvirke oss, ikke bare gjennom levestilen, men også på hormonnivå og i alle andre biologiske prosesser. Vi kommer tross alt fra disse rytmene; vi er skapt av dem. Hvordan var tankene dine i starten, da du begynte å fundere rundt dette?

«Jeg trodde jeg hadde skjønt det»

Amina: Først trodde jeg at jeg hadde skjønt det, dette med å gå i naturen. Gå i skogen. Da gikk jeg i skogen, og så var jeg i skogen, og så forbrente jeg litt kalorier samtidig, og det var jo litt fint, og så slo jeg to fluer i en smekk. Etter hvert forsto jeg at det er litt mer i bildet enn bare å gå i skogen. Og det merker jeg hos dem jeg prater med i dag også: Det er veldig mange som misforstår hva det å være i naturen egentlig er. Man tenker at man kan gå tur med hunden sin eller høre på noe på øret, og det er flott og fint til sitt bruk, men noe annet enn det bildet vi snakker om her.

Hvis jeg tenker tilbake på en av mine første dype opplevelser med naturen, der jeg fikk min største aha-innsikt, den jeg husker best i dag, var det da jeg gjorde utiseta og satt inntil et tre og pustet dypt ned i magen. Hver gang en tanke kom inn, sa jeg: «Hei, hei, kjære tanke», og lot den fare videre på sin vei. Og så skjedde det noe. Der og da skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, men det var som om rommet og tiden stoppet, og jeg gikk i ett med noe. Det varte ikke så lenge, men det jeg opplevde etterpå, var: wow. Det var som en cocktail full av lykke, en shot. Men det var en type lykkefred som kom så dypt innenfra. Jeg klarte ikke helt å forstå det da, slik jeg gjør i dag, men det fikk meg til å forstå: «Oi, her ligger det noe.»

Og jeg begynte å forstå mer av disse miljøene man setter seg i. For hvorfor er naturen så fin å være i? Jeg begynte å se: Når jeg er i det miljøet med disse menneskene, føler jeg meg slik. Når jeg er på et kjøpesenter, føler jeg meg slik. Når jeg er i naturen, føler jeg meg slik. For meg har det vært en veldig vakker opplevelse å bli kjent med naturen igjen, for jeg har hatt mye motstand mot naturen, mot å være utendørs, mye motstand mot å måtte kle på meg. Jeg var den ungdommen som var skikkelig furten hvis jeg ble våt på beina.

Men slik jeg ser det i dag, er jeg blitt mer og mer kjent med naturen etter hvert som veien har gått, og jeg ser at det finnes utallige måter å bli bedre kjent med naturen på. Også dette med å bringe det inn i mitt daglige liv har vært viktig: å få inn årstidene, spesielt å hvile og legge til rette for det. Men noen ganger kan man legge til rette for at alt skal gå på skinner, og så kommer det plutselig overraskelser, plutselige hendelser; det skjer noe med et barn eller en nabo eller det ene eller det andre. I begynnelsen syntes jeg det var litt frustrerende, for jeg hadde jo lagt til rette for naturens sunne rytmer og bragt inn vinteren og hele pakken. Så innså jeg at det plutselig kan komme en storm i naturen også, det kan plutselig komme en vulkan. Jeg begynte å gjenkjenne det også. Og så har jeg selvfølgelig gått på noen smeller på min vei rundt naturens sunne rytmer, men jeg har lært veldig, veldig mye av det.

Smellene: sjelsvei er ingen unnskyldning

Pål-Esben: Fortell om et par av smellene dine, da.

Amina: Å, OK. Jo, en av smellene mine har vært dette med å tro at jeg følger naturens sunne rytmer fordi jeg går en ursjamanistisk utviklingsvei: Jeg har klienter, jeg har studenter, så da går det fint om jeg jobber litt ekstra og gjør litt mye, fordi jeg går min sjelsvei. Og så ser jeg: «Å ja, men det er noe mer her. Jeg blir jo utbrent hvis jeg fortsetter slik.» Det spiller ingen rolle at dette er et spirituelt kall som gir gåsehud; jeg må fortsatt forholde meg til naturens sunne rytmer. Så jeg har hatt utfordringer med å gjøre for mye, og med å finne ut hvor mye som er for mye.

En annen smell jeg har gått på noen ganger, har vært å prøve å styre mine naturlige rytmer, eller prøve å overstyre dem: ikke akseptere det som skjer, ikke akseptere tilstanden jeg er i, formen jeg er i, eller ikke akseptere at jeg ikke er perfekt, at jeg har gått på en smell. Der har vi hatt noen samtaler, du og jeg, der jeg har sittet i ettertid og tenkt: «Å ja, jeg har faktisk prøvd å overstyre mine naturlige, sunne rytmer her.» Det finnes nok flere jeg ikke har i hodet akkurat nå, men jeg har lært veldig mye. Når jeg ser i Book of Shadows, der jeg skriver ned opp- og nedturene mine gjennom den ursjamanistiske utviklingsreisen, ser jeg også hvor verdifullt det er å gå på de smellene og drite seg ut litt. Det kommer med så mange fine innsikter, og etter innsikten kan jeg dykke dypere i meg selv.

Pål-Esben: Ja, i vår tradisjon elsker vi å gjøre feil, for det er vår beste læremester. Men vi trenger ikke gjøre samme feil hver gang.

Amina: Nei.

Moder jords fasitrytmer

Pål-Esben: Det snakket vi om forrige gang, da vi snakket om perfeksjonisme. Det som er interessant når vi snakker om disse naturlige, sunne rytmene som moder jord viser oss, sett litt fra et metaperspektiv, er at alle mennesker har oppstått fra moder jord. Moren din spiste epler og grønnsaker og annet fra moder jord, og det hun spiste, ble etter hvert til henne, til kjøtt og bein. Og etter hvert som hun spiste noen epler og noen gulrøtter fra moder jord og ble en del av det, kom du ut som et direkte resultat av moder jord, altså planeten vår. Derfor er det fascinerende at vi moderne mennesker ikke forstår dette: Alt som eksisterer på overflaten av denne jordkloden, inkludert oss mennesker, har oppstått og er skapt på grunnlag av planeten vår, som vi kaller moder jord. Det vil si at rytmene til moder jord er grunnrytmene våre. Musikken og vibrasjonene moder jord spiller, er våre sunne rytmer og vibrasjoner. Derfor kaller vi dette fasiten på sunne rytmer.

Og vi mennesker er den eneste skapningen på denne jordkloden med så mye fri vilje at vi bevisst kan ignorere vår egen natur. Ingen andre levende vesener på denne jordkloden er i stand til å ignorere sin natur. Et tre lever fullt og helt ut sin natur. En bavian gjør det samme. Men hos oss mennesker, nei: Vi har et intellekt og et ego og en fri vilje til å si at «hvile trenger ikke jeg, for det er så mye som må gjøres. Jeg har så mange klienter, så mange studenter, jeg må fikse huset mitt, jeg må gjøre ditt. Hvile er noe jeg ikke har tid til», sier det moderne mennesket.

Den sirkadianske klokken

Pål-Esben: Og når vi tar valg, bevisst eller ubevisst, det er også en del av det ubevisste atferdsmønsteret vi er preget med, som står i strid med de naturlige rytmene, som dag og natt, den mest kjente rytmen, den sirkadianske rytmen, som tre forskere fikk Nobelpris for i 2017 eller noe slikt, for forskningen på vår interne klokke, 24-timersklokken vår: Når vi lever i utakt med den sirkadianske rytmen, som er en av fasitrytmene til moder jord, blir våre interne sirkadianske rytmer, den interne 24-timersklokken mellom søvn og hvile og dag og natt, gradvis forsøplet og forstyrret. Det ser vi i ekstreme tilfeller hos dem som jobber skift. Jobber man skift, ser vi hvordan disse tingene endrer seg, hvordan man slutter å sove, og hvordan sykdommene som ofte oppstår hos skiftarbeidere, kommer: kardiovaskulære sykdommer, diabetes og så videre. Når vi mennesker bruker vår frie vilje, bevisst eller ubevisst, til å ta valg som fører rytmene våre inn i syke rytmer, tar vi altså steget bort fra fasitrytmene til moder jord, og det leder oss inn i sykdom.

Derfor, når vi begynner å trene opp sjamaner, både du og jeg, prøver vi helt i starten å bringe det moderne mennesket, som ofte har helt forkvaklede rytmer, noe som viser seg i alt fra kaos i hormonsystemet til søvnrytmer og hva det måtte være, tilbake til planeten, til moder jord og til skogen. Motivasjonen er at vi ønsker å sette det moderne mennesket i resonans, harmoni og kontakt med de naturlige rytmene igjen. Og når man gradvis begynner å gå i kontakt med disse rytmene, er vår erfaring at flere og flere av dem smitter over på det moderne mennesket, slik at man kan komme tilbake til sine sunne og naturlige rytmer igjen.

Skogsbad uten agenda

Pål-Esben: Det fungerer selvfølgelig veldig dårlig hvis man tror at det handler om å gå seg en tur i skogen med hunden, eller ta seg en joggetur med musikk på ørene. Det har ingenting med skogsbad å gjøre. Det vi kaller skogsbad, har de i Japan forsket masse på; der kalles det Shinrin-yoku. Flere universiteter har beviselig forsket på konsekvensen av å bringe det moderne mennesket inn i kontakt med naturen igjen, uten agenda. Ingen telefon, ingen ørepropper, ingen hund, ingen som går og jobber, men at man selv er til stede med naturen. Man skal ikke jogge eller trene, men gå i sakte tempo og prøve å være i kontakt med naturen. Sette seg ned på en gren, ved et tre, ved en bekk, kose seg litt og være sammen med naturen, som om naturen er en venn. Det er skogsbad. Og forskningen i Japan på Shinrin-yoku viser at det senker stressnivået betraktelig, at diabetes- og insulinproblemer går ned, at kardiovaskulære sykdommer går ned, at depresjon og angst går ned. Det er gjort massiv forskning rundt dette, og jeg har skrevet en artikkel på bloggen min om skogsbading der man finner referanser til denne forskningen. Så det er det vi gjør i praksis når vi snakker om skogsbad: å bringe det moderne mennesket i kontakt med naturen igjen. I utgangspunktet er det trist at det må være slik, men slik er det. Det finnes mennesker som bor i bunkere og nesten ikke er ute i frisk luft lenger. Unnskyld?

Når stillheten stresser

Amina: Nei, jeg kom til å tenke på at dette egentlig er veldig enkelt, men ofte så vanskelig for noen å begynne med. Jeg snakker med mennesker som synes det er ubehagelig å sette seg ned i naturen, enten på en benk eller ved et tre. De synes stillheten er ubehagelig, eller skogen er ubehagelig. Mange snakker om at det vekker en eller annen frykt. Mange synes det er ubehagelig med tankene som svirrer og svirrer. Hva er rådet til de menneskene, Pål-Esben?

Pål-Esben: Det første er at det er helt naturlig at det er slik. Det viser hvor sykt det moderne mennesket egentlig er blitt: at vi setter oss ned i naturen og får hjerteklapp og stress fordi det er så stille, og fuglene synger og bekken sildrer. Det stresser oss. Det er sykt i seg selv, men det er en konsekvens det moderne mennesket bærer med seg fra livsførselen i samfunnet vårt i dag. Så når man opplever dette, er det noe mange kjenner på når de starter prosessen med å gå i kontakt med skogen igjen. Det kan være skogen, fjellet eller havet; vi snakker om naturen. Trikset er å starte i det små: Start med fem minutter, start med ti minutter, og se på dette som en kultiveringsprosess. Det er selvfølgelig mye lettere med en lærer eller veileder som kan hjelpe deg gjennom utviklingsprosessene du trenger å gå gjennom. For endring er ikke bestandig så enkelt. Det moderne mennesket har aversjon mot endring, bevisst og ubevisst. Og det å sette seg ut i skogen er en endring i seg selv.

Ett minutt utenfor døren: en students reise

Pål-Esben: Jeg har hatt studenter som har hatt ren panikk for å gå ut av huset i det hele tatt. En av studentene mine, som også er en av dine medstudenter, og som jeg har et intervju med på bloggen min, hadde massiv sosial angst, angst for alt, den verste formen for depresjon man kan få, selvskading, mange diagnoser. Hun var virkelig, virkelig syk og kronisk utmattet. Jeg husker at da hun kom i kontakt med meg, startet vi med ett minutt. Hun skulle bare gå ut av døren i ett minutt, og så inn igjen. Etter hvert økte vi til fem minutter, der hun gikk ut på plenen. Så ille var det. Så angstfullt var det. Etter noen uker kunne hun være ute i ti minutter, og etter hvert kunne hun gå bort til postkassen på normal måte. Etter noen uker til kunne hun så vidt begynne å gå bort til skogen, og etter to-tre måneder var hun i stand til å gå i skogen. Og etter ett år feiret hun med å ligge i hengekøye gjennom natten i skogen.

Og helbredelsen hun fikk fra alle sykdommene sine, var helt hinsides, det året hun gikk mer og mer i kontakt med de naturlige rytmene og lot dem bli en del av seg. I dag lever hun et liv som var utenkelig den gangen. Det er et eksempel på å gjøre dette på en sunn måte. Nå er det ikke alle som har det så vanskelig som henne, men bare det å være stresset av å gå ut i skogen uten telefon, det er dessverre det som er normalt. Og det er bare trening. Konsekvensen kan være ekstraordinær hvis man engasjerer seg i 90 dager med skogsbading på daglig basis. Da snakker vi en halvtime i skogen hver dag i 90 dager, uten telefon, uten folk og fe, uten hund, uten hva det enn måtte være, bare med seg selv. Da er det veldig sjelden jeg ikke har opplevd at mirakler skjer.

90-dagerserfaringen og tilbakefallet

Amina: Ja, jeg husker helt i begynnelsen av min tid på denne reisen, da jeg gikk aktivt i skogen i 90 dager og følte meg så bra. Og så glemte jeg det en periode. Da ble andre ting litt viktigere, for da var det jo ikke så viktig lenger. Det har skjedd et par ganger på min vei, og det har vært en viktig erfaring, det også: Dette med å gjøre de tingene som er gode for oss, helt til vi «ikke trenger det lenger» i gåseøyne, og så ser man hvorfor man trengte det, når man slutter å gjøre det man trenger for å ha det bra. Det er veldig fascinerende. Så jeg har god erfaring med hvordan det er å stoppe, og å se hvordan et indre ubehag sakte, men sikkert begynner å spise en opp igjen når man slutter å gjøre det som er bra, i dette tilfellet skogsbad.

Pål-Esben: Det fascinerer meg også. Jeg har hatt en del studenter gjennom de siste to tiårene der man hjelper dem til å bli mye bedre, og plutselig, når man er bra, glemmer man alt det man har gjort for å bli bra, og så lurer man på hvorfor ting er ille etter et halvår eller et år. Hvis vi ikke fortsetter å gjøre det som gjør oss friske, blir vi syke. Så enkelt er det. Men det er fascinerende hvordan vi mennesker tikker rundt dette: at vi tror at når vi har kommet ut av utbrentheten, er det ikke noe problem resten av livet. Vel, det er en årsak til at veldig mange som går inn i utbrenthet og «blir friske» eller kan gå tilbake til jobb igjen, havner tilbake i utbrenthet innen ett til to år maksimalt. Det er fordi de for det første ikke har forstått hvorfor de havnet i utbrenthet første gang, og for det andre ikke har lært rutiner for å unngå å gjøre de samme dumme tingene en gang til, slik at de kan holde seg friske. For eksempel mangel på sunne, kjærlige grenser mellom jobb og privatliv.

Jeg ser det også med skogsbadingen, slik vi begynte med den. Etter 90 dager er det: «Å ja, det er så spennende! Nå kan jeg sette meg ned, nå kan jeg være 45 minutter, en time ute i skogen, og jeg kan gjøre denne utiseta-meditasjonen», som er en sjamanistisk metode for å gå i dyp, dyp kontakt med naturens sunne rytmer, som man lærer i nybegynnerkurset. «Jeg er så i kontakt, og jeg føler denne dype roen og tilstedeværelsen i meg selv og det som er rundt meg, og det har betydd så mye for privatlivet mitt. Jeg forholder meg til ungene mine på en annen måte, helsen er bedre, jeg har mer overskudd.» Om igjen og om igjen hører jeg dette. Og plutselig, etter noen måneder, snakker jeg med vedkommende igjen: «Hvordan er det nå?» «Nei, jeg er så stresset, å nei, det er så mye, og jeg føler meg så tappet for energi.» Så spør jeg: «Det er lenge siden du har vært ute i skogen nå?» Og da sier jeg: «OK, la oss prøve en gang til.» For der også er det OK å gjøre denne «blunderen», som du forteller om: Man lærer noe, blir bedre, og så går man i fellen igjen. Og det jeg tenker og sier da, er: «Glitrende at du har gjort dette, for da kan vi lære av det, hvis du er åpen for det. Da kan vi forstå at aha, du kan altså ikke bare slutte å være i kontakt med den naturlige rytmen, for da tar autopiloten over. Da har vi forstått det, og da kan vi vokse med det og bli en bedre versjon av oss selv.» Så lenge man er villig til å diskutere det. Som deg, første gang du kom til meg med dette og tenkte at du hadde vært en dårlig student, ikke flink nok, og så kommer du til læreren, og jeg sier: «Gratulerer!» Det er flott. Hva mener du?

Maur, flått og selvansvar

Amina: Ja, apropos flott og smådyr: Jeg husker en liten periode der jeg bet tennene sammen mens maur bet meg og krabbet på meg, og jeg turte ikke å spørre om det, for da var jeg kanskje en dårlig sjaman. Jeg tenkte: «Hvordan gjør alle andre dette, når de tar skogsbad og sitter inntil treet?» Så jeg husker jeg spurte i en eller annen videokonferanse: «Hei, er jeg en litt dårlig sjaman nå, som ikke liker å bli bitt av smådyr?» Da sa du noe om at nei, her handler det om selvansvar: bruke de riktige klærne, midlene og så videre. Så jeg fikk en del råd. Det er en felle man kan havne i, dette med å føle at man er en dårlig sjaman, eller at man ikke får det til på riktig måte. Men jeg erfarer at når man spør og er åpen om det, er det alltid en forklaring, og en løsning.

Pål-Esben: Det er det. Og dette med flått, siden vi snakker om flått: Det er noe jeg hører veldig ofte som hovedårsak til at mange i Norge ikke vil gå i skogen. De er livredde for flått, og enkelte steder i Sør-Norge er det jo massivt med flått også. Men man kan velge om man vil la frykten styre valgene sine, eller om man finner en løsning. For du vet at flått ikke er et problem så lenge du har på deg riktige klær og forsegler overgangene mellom strømper og bukser, og kanskje har hansker og forsegler overgangen til jakken. Lurer man på hvordan man gjør det, kan man se et par prepper-videoer på YouTube som forklarer nøyaktig hvordan du kler deg for å unngå flåttbitt. Det er egentlig ikke så veldig komplekst; problemet er å bli styrt av frykten sin, som begrenser valgene man kan ta. Derfor anbefaler jeg heller å tenke gjennom: Hva ønsker jeg skal få styre valgene mine, og i hvor stor grad skal jeg være mester over valgene jeg tar? Jeg foretrekker å ikke være styrt av frykten min, men å finne løsninger. Jeg forstår at det selvfølgelig er et problem å bli bitt av flått; jeg har selv vært gjennom borreliose og problemene som kan komme med en borrelioseinfeksjon. Men det gjør meg ikke redd for å gå i skogen. Jeg kler meg ikke spesielt i det hele tatt; jeg går ut i skogen og ligger på gresset. Men når jeg kommer hjem, sjekker jeg meg selv for flått: Jeg tar av alle klærne og sjekker hele kroppen og hodet. Det gjør jeg hver dag om sommeren når jeg har vært ute, før jeg legger meg. Det sier seg selv. Men jeg anbefaler i hvert fall ikke å paralysere seg selv av frykt for slike ting. Det var en digresjon i dette. Det er ingenting å spøke med, men heller ingenting å være redd for hvis vi tar forholdsreglene våre.

Rytmene bak rytmene

Pål-Esben: Så kanskje vi skal ta et steg videre her, med de naturlige rytmene. Vi har snakket om sunne og naturlige rytmer, og vår eksistens, vår natur, består av en god del ulike rytmer. Vi har snakket om sirkadianske rytmer, dag- og nattrytmene. Så har du ultradianske rytmer, som går enda raskere, og rytmer som går over lengre tid, for eksempel årssyklusen og rytmene til planetene. I tillegg har vi rytmer som er relatert til karmiske rytmer, og rytmer som er relatert til vår sjels inkarnasjonstemaer. Altså mange, mange ulike rytmer som vi er en del av, og som er en del av oss. Og naturen er en av de store læremestrene som kan hjelpe oss med å komme i kontakt med de groveste delene av disse rytmene, slik at vi kan leve et sunt og godt liv på denne jordkloden.

Det indre kompasset: upa-guruen

Pål-Esben: Men når vi i starten skal hjelpe mennesker med å finne tilbake til sin vei og sine rytmer, sin sunne musikk, snakker vi om to ulike kompasser som vi egentlig er født med inn i denne inkarnasjonen. Vi har et kompass som heter det indre kompasset, og et som heter det ytre kompasset. Det indre kompasset er nært relatert til det sjette chakraet, og til det som ligger bak og er koblet til det sjette chakraet, som kalles upa-guruen, vår indre veiviser. Enkelte kan kjenne det igjen som en dypere del av intuisjonen vår. Men intuisjon er ikke alltid intuisjon: Vi har «intuisjon» som er styrt av frykt og angst, og den har ingenting med denne intuisjonen å gjøre. Vi snakker om den dypere intuisjonen som ligger i oss, som er relatert til primærfølelsene og ikke til angsten. Det er den typen følelse vi alle kjenner: når det oppstår en dyp, dyp lengsel i oss, når vi føler at dette er det rette å gjøre, og vi ser at det ikke er noen frykt i bildet. Da kan vi være nesten sikre på at det er upa-guruen, vår indre veiviser, som sier: «Det er dette.» Jeg regner med at du har erfart dette ganske mye?

Amina: Ja, det vil jeg si. Med dette indre kompasset du snakker om nå, er det mye lettere å ha tillit, leve i tillit, og lettere finne ut hva som er rett og galt, når jeg lytter til det. Jeg legger spesielt merke til det i de periodene jeg har mye tid til å gå i naturen, til stillhet og meditasjon; da har jeg mye lettere tilgang. Når jeg følger de naturlige rytmene, er det så mye enklere å forstå hva som er intuisjon og hva som er illusjon eller frykt. Det er mye lettere å skille når jeg er i kontakt med naturen og stillheten, der jeg står i dag.

Symfoniorkesteret og rølpeorkesteret

Pål-Esben: Ja, for du nevner fundamentet: Kontakt med upa-guruen og denne delen av intuisjonen krever at vi har et stille nok sinn. Så lenge kaos regjerer i oss, så lenge stress og stresshormoner regjerer i oss, er det de sekundære følelsene, ego, intellekt og karmisk minne, som styrer mesteparten av atferden vår, bevisst eller ubevisst. Det har absolutt ingenting med upa-guruen eller den virkelige intuisjonen til et menneske å gjøre. Da er det kaos, og da er man døv for de subtile, dype impulsene som kommer opp fra dypet, og som man bare føler: wow. Alle må ha opplevd dette. Men det vi alle også har opplevd, er at når vi er stresset, irriterte, frustrerte, når vi skal ha høyere, videre, bredere, lenger, da er det lite kontakt med denne stemmen i oss. For å kultivere tilgangen til det indre kompasset trenger man å kultivere et stillere sinn, og det gjør vi i starten gjennom utiseta-meditasjon og bruk av naturen, slik vi har beskrevet. Helt i starten. Etter hvert finnes det selvfølgelig mer avanserte måter, og i tillegg hører det med en meditasjonsprosess for et stillere sinn. Det er også en del av utiseta-meditasjonen man lærer, der man kobler seg til de ulike fasettene av naturen. Og når vi kultiverer dette gradvis, og det skjer ikke over natten, man trenger noen uker, men ikke mange år: Man kan si at tre-fire uker etter at man har begynt, vil man merke virkelig stor forskjell. Flere merker det allerede etter første uke.

Og når man finner en høyere grad av ro i hverdagen, er det mye lettere å få kontakt med upa-guruen og denne intuisjonen, som også står i relasjon til hjertet og vår guddommelige essens. Da blir det mye enklere å ta gode valg som er relatert til det vi virkelig har behov for, og ikke det egoet og intellektet har behov for. Det er det første kompasset, det indre kompasset, en egen form for naturlige, sunne, medfødte rytmer som vi alle har. Men jo mer du rører opp orkesteret i spillet ditt, desto mindre kan du lytte til denne myke, dype bassen, denne fine symfonien som upa-guruen og denne delen av intuisjonen står i dyp resonans med. Jeg pleier å vise dette bildet på begynnerseminarer, med to orkestre. Jeg har det fine symfoniorkesteret som spiller fantastisk klassisk musikk: Det er upa-guruen, intuisjonen, vibrasjonen til den. Og så har jeg et annet bilde, et rølpeorkester på gaten, som hyler og skriker og vræler: Det er intellekt, ego og karmisk minne. Jo mer orkesteret ditt vræler og rølper, desto mindre kontakt har du med symfoniorkesteret til upa-guruen og den guddommelige essensen, som igjen er relatert til din Sahara, som jeg var så vidt inne på tidligere. Dette synes jeg egentlig er veldig spektakulært: hvor enkelt det egentlig er, og hvor langt vekk det moderne mennesket er kommet fra tilgangen til noe som er dets natur. Det er ikke rart det er så mye lidelse i samfunnet vårt i dag, når ego, intellekt og karmisk minne stort sett bestemmer det meste av det vi gjør, tenker og føler.

Barna og de naturlige rytmene

Amina: Ja, man ser det allerede ganske tidlig hos barn, hvor ute av de naturlige, sunne rytmene de er. Og det er ikke lett heller, i et samfunn der vi er så langt borte fra naturens sunne rytmer. Jeg som mamma kan ikke annet enn å inspirere, for barn har sin egen vei. Men det er trist å se. Veldig mange ganger kan jeg se på for eksempel barna mine at her er det mye frustrasjon; jeg kjenner og ser at her er vi langt borte fra de naturlige, sunne rytmene. Om det har vært for mye spill, om det har vært for mye sukker fordi det har vært bursdag, jul og påske på en gang, hva det nå enn er. Men jeg merker alltid, når jeg tar dem med ut i naturen: Ofte vil de ikke, men litt etter hvert begynner de å løpe og hoppe og danse, og de blir skikkelig glade.

Månefasen og den feminine rytmen

Amina: Men en annen ting jeg vil si noen ord om før vi avslutter, Pål-Esben, om de ulike rytmene: karmiske rytmer, dharmiske rytmer, naturens rytmer og alt dette. Noe jeg har dykket inn i spesielt det siste året, er den feminine rytmen, den kvinnelige rytmen, menstruasjonssyklusen, altså månefasen til en kvinne. Det har jeg virkelig gått inn for å bli kjent med det siste året, der jeg merker at jeg ikke er lik hver uke. Det er helt unaturlig for meg å føle meg helt lik og ha samme energinivå hver dag, hver uke. Det er ikke så lenge siden jeg snakket med deg om dette, da jeg hadde satt opp timeplanen min på en god måte, syntes jeg, og sa til deg, litt i frustrasjon: «Jeg kan jo ikke legge opp livet mitt etter menstruasjonssyklusen min. Det er jo ikke slik livet fungerer.» Og så sa du: «Jo, det er klart du kan. Hvorfor kan du ikke det?» Da tenkte jeg: «Ja, hvorfor kan jeg ikke det, i stedet for å bli frustrert hver måned den uken fordi jeg har for mye å gjøre?» Så det har vært veldig, veldig interessant å se hvem jeg er i de ulike fasene, og ikke jobbe mot min natur. Ikke prøve å bestemme at «slik skal du se ut, fordi jeg vil at du skal se slik ut». Det er en annen fasett av bildet igjen, for kvinner. Jeg vet også at kvinner, spesielt i den alternative, esoteriske verdenen, har begynt å utforske dette med syklusen mer, og at vi har en annerledes syklus enn mennene.

Pål-Esben: Ja, og det er utrolig spennende. Dessverre er det også veldig mange kvinner som er i utakt med sin sunne syklus, de naturlige, sunne rytmene i syklusen sin. Min kjære kone jobber med mange kvinner rundt dette temaet. Og det er selvfølgelig trist at sykdommer som er relatert til kvinner og kvinners syklus, kan være direkte eller indirekte relatert til utakt med de naturlige syklusrytmene. Der er månefasen veldig spennende å se på: hvordan flo og fjære fungerer, siden mesteparten av kroppen vår er vann, 55–60 prosent. Kvinner har mye lettere for dette enn menn, men menn er også påvirket. Problemet med oss menn, og nå snakker jeg om månefasen, er at menn ofte er mye mer tunghørte enn kvinner for de fine, naturlige rytmene. De er ofte mye mer i utakt med de naturlige rytmene enn en kvinne. For en kvinne er nesten tvunget, gjennom sin egen syklus, til å være noenlunde i kontakt med naturen, mens vi menn ofte har et ambivalent forhold til rytmer i det hele tatt, for vi er ikke tvunget til direkte kontakt med rytmene gjennom månen. Så det er litt mer utfordrende for oss menn.

Men når vi begynner å engasjere oss i disse rytmene, og da snakker jeg spesielt om månefasene, flo og fjære: hvordan vannet, blodet, de biokjemiske substansene og energien i Ida og Pingala og nadisystemet vårt beveger seg i bølger i takt med disse rytmene. Se på dette som et eget, fint spillende symfoniorkester. Det er en så kraftfull musikk. Men så lenge det spilles for mye rølpemusikk, heavy metal, death metal, stress og fokus på det materielle, har man mindre kontakt med dette. Når også menn begynner å stilne sinnet og komme mer i kontakt med denne formen for rytme, er det spektakulært, også for en mann. Du kan føle forskjellen i de ulike fasene, om det er fullmåne, nymåne, kvartmåne, oppadgående eller nedadgående måne, når du først er observant på det. Når du er i stand til å gå i kontakt med det, er det spektakulære greier. Men de fleste er døve og blinde for disse tingene, siden vi lever i et samfunn med altfor mye støy.

Vi snakket om ungdom, og det er noe av det tristeste som skjer i samfunnet vårt: ungdom, spesielt tenåringer, som er fullstendig i utakt med de naturlige rytmene, som sitter og spiller om kveldene, ikke sover om nettene, og har store problemer med sin sirkadianske rytme. Jeg vet ikke hvor mange prosent av tenåringene i Norge som sliter, men det er ganske mange. Det er nok et eksempel på hva som skjer med mennesker når vi kommer i utakt med de naturlige, sunne fasitrytmene som moder jord viser oss, og som vi faktisk har oppstått fra.

Det ytre kompasset

Pål-Esben: Det var det indre kompasset. Og så har vi det andre av de to kompassene: det ytre kompasset. Det har vi snakket om; det er det naturen viser oss. Det skogen viser oss, det trærne viser oss, det havet viser oss, det dyrene viser oss, med alt fra årstidssyklusen med høst, sommer, vinter og vår. Et annet eksempel tok vi tidligere: hva trær kan vise oss av visdom om vår natur. Går du til et tre og spør: «Ja, tre, hvorfor vokser du fra du er født til du dør?», så ser treet bare dumt på deg; det skjønner ikke spørsmålet. Selvfølgelig ikke, for det er dets natur. Det er bare vi mennesker som ikke er i kontakt med naturen vår. For du ser det med mennesker som har sluttet å vokse, sluttet å utvikle seg, sluttet å lære nye ting, sluttet å være fascinert: De blir gråere og gråere, og sintere og surere og mer og mer platte. Det er bare vi mennesker som ikke forstår disse tingene. Så det ytre kompasset er moder jord og naturen. Det er det første vi begynner å forholde oss til i en ursjamanistisk utviklingsprosess: å lære om det, gå i dypere kontakt med det, forstå alle fasettene rundt det. Og så glir vi gradvis inn til det indre kompasset. Når vi har begynt å jobbe med de to kompassene, har vi fundamentet for den videre utviklingsferden som du har vært med på. Det er litt av det jeg tenker rundt de naturlige rytmene og naturens helbredende rytmer, og hvorfor det er så viktig å bli en mester i å forstå dem, og etter hvert leve dem ut, som er den åttende pilaren for å finne Hjertets vei.

Amina: Ja, det er fantastisk. Og det er bare starten på kaninhullet her.

Hvitbelteteknikkene

Pål-Esben: Ja. Vi holder på å legge fundamentet for kaninhullet vårt, eller for nedstigningen i det sjamanistiske kaninhullet. Men fundamentet, som vi har brukt de første podkastene på å snakke om, er selvfølgelig ekstraordinært viktig. For når vi skal gjøre en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess uten et stabilt og godt fundament for huset vårt, blir det veldig begrenset hvilket byggverk vi kan bygge oppå.

Det kan høres ut som om dette er helt begynnergreier, men jeg husker i gamle dager, og dette er den siste historien fra min side nå: Når jeg snakker om begynnergreier, tenker jeg på min taekwondo-mester fra gamle dager. Som tenåring begynte jeg å trene kampkunst og taekwondo, og etter hvert ble vi sortbelter. Vår taekwondo-mester, et briljant, briljant menneske, trente oss da, måned etter måned, med nybegynnerteknikker. Sittestilling, frontspark, gåstilling, frontspark, sittestilling. Hver eneste trening trente han disse hvitbelteteknikkene med oss. Vi ble mer og mer frustrerte, og etter et par-tre måneder holdt vi ikke ut lenger: «Hvorfor kan vi ikke trene ordentlige ting? Hvorfor kan vi ikke trene avanserte svartbelteting?» Da kikket han bare på oss og sa: «Hva tror dere jeg kan lære dere av avanserte ting, før dere behersker fundamentet? Alt det avanserte som står foran dere, avhenger av at dere har et nær perfekt fundament.» Det var et av fundamentene for at han kunne trene opp mange verdensmestere i taekwondo gjennom sin tid. Han forsto viktigheten av at du, selv når du begynner å bli avansert, kommer tilbake til fundamentet og perfeksjonerer det. Eller, vi skal kanskje ikke bruke ordet perfeksjonere: Vi kultiverer fundamentet kontinuerlig. For uten et godt fundament for en utviklingsprosess blir alt annet veldig, veldig begrenset. Det er mine tanker rundt akkurat det.

Amina: Ja, fantastisk. Og jeg har snakket litt om det i en tidligere episode, dette med hvor jeg kom fra da jeg startet hos deg: Jeg var høyt oppe i skyene, og du skulle liksom ha oss ned på jorden, og jeg tenkte: «Herregud, dette trenger jeg ikke å lære om, dette er jo helt nede på jorden.» Jeg trodde jeg hadde forstått alt i verden. Det har jeg fremdeles ikke, men jeg har skjønt at fundamentet er veldig, veldig viktig, og hvor mye jeg selv i dag kan gå tilbake til det helt grunnleggende i utdannelsen og fortsatt lære noe nytt. Det å ikke tro at jeg nødvendigvis alltid har skjønt det, men å kunne gå tilbake, og ikke tenke at man bare skal henge på nivå 10, hva nå enn det er; det var et veldig dårlig eksempel. Men å være åpen for at det som er nybegynnerting, dette med naturens rytmer, dette med skogsbad, ikke er noe som «ikke er for meg lenger» fordi jeg liksom er avansert. Så ja, veldig, veldig viktig.

Lunsjstedet i den 342. dimensjonen

Pål-Esben: Ja, det er lett. «Kan du lære oss noe avansert her nå? Kan du hjelpe oss med quantum jumping? Kan du hjelpe oss inn i den 342. dimensjonen, der admiralene i denne galaksen har sitt spesielle lunsjsted?»

Amina: Spesielle lunsjsted?

Pål-Esben: Visste du ikke det? Der jeg spiste lunsj … Nei da, det var bare ment som en metafor. Det er mange som skal lære så avanserte ting uten å ha noen grunnmur i det hele tatt å bygge på. Og i ditt tilfelle, der du står i dag, jobber vi med kultiveringsprosessen for å finne tilbake til spirituell opplysthet og enhet, altså det tidløse og romløse aspektet av deg selv, i den komplette Sahara. For å få en stabil tilgang der trenger vi alt det vi snakker om nå. Uten dette fundamentet er det definitivt ingen stabil tilstand der, det kan jeg love deg. Det merker du nå også, når du begynner å få dine første virkelige, dype enhetserfaringer: Da merker du hvor viktig dette fundamentet er for å kunne relatere seg stabilt til det.

Amina: Absolutt. Hvordan skal jeg bli kjent med min sanne natur i Saharaen, holdt jeg på å si, hvis jeg ikke er kjent med min sanne natur som menneske, som sandkorn? Vi trenger å finne veien tilbake på en stabil måte, i tid og rom, i den manifesterte delen av tilværelsen vår. Ellers blir jeg bare oppe i skyene et eller annet sted.

Pål-Esben: Og jeg er tilhenger av bestandig å skape et bunnsolid fundament for en avansert, dyptgripende utviklingsreise, som den du står midt i akkurat nå. Så, ja. Har du noen visdomsord på tampen, Amina?

Visdomsord på tampen

Amina: Altså, jeg kan ikke annet enn å virkelig anbefale, og inspirere til, å gå ut i naturen nå de neste 90 dagene. Og, holdt jeg på å si: Skjer det ikke noe, skal du få pengene tilbake. Du har ikke kjøpt noe her, men … Virkelig: Invester 90 dager, en halvtime hver dag, 90 dager fremover, og se hva naturen kan gjøre for deg, og hva du kan gjøre for naturen, holdt jeg på å si. Virkelig prøv å gjøre det helhjertet, og se hva som skjer. Har du noe på tampen her, da, Pål-Esben?

Pål-Esben: Jeg har ikke så mange visdomsord, men les artiklene mine om skogsbading for å bli inspirert. Der finner du også forskningen, så du ikke bare trenger å tro på det jeg sier, men kan lese deg opp og gå inn i forskningen. Jeg har referanser til veldig mange forskningskilder rundt dette, slik at det bringes ned og ikke bare blir en sjamanistisk idé, en mystisk idé om noen rytmer, men noe som også er veldig praktisk og pragmatisk i den materielle verden. I vår tradisjon liker vi å koble de to sammen, for da står vi så mye mer solid i ting. Så det har vært en flott og spennende påskeepisode, Amina. Jeg liker samtalene våre, og jeg ser bestandig frem til dem.

Amina: Tusen takk, jeg liker det også.

Pål-Esben: Og jeg håper at du som lytter også liker samtalen vår, for vi gjør dette for deg: for å inspirere deg til å se nærmere på alternativ utvikling og sjamanisme, komme dypere tilbake til din sanne natur, bli et lykkeligere menneske, finne mer mening, og ikke minst bli mer frydefull. Jeg tror verden vi lever i i dag har veldig stort behov for disse tingene vi snakker om, Amina. Så takk for at du er den du er, og så ses og høres vi i neste podkast. Og jeg håper at du som lytter er fornøyd med oss. Er du fornøyd med oss, setter vi bestandig pris på en positiv tilbakemelding: en tommel opp, eller hva det måtte være der du hører podkasten. Fantastisk. Tusen, tusen takk for i dag. Ha det bra, Amina.

Amina: Ha det.