Hva vil sjelen din egentlig? Finn din livsmisjon

Lytt på Spotify

Allerede som barn kjente Amina at hun hadde et kall, og hun trodde at følelsen handlet om at hun kanskje skulle bli kjendis eller superstjerne. I dag kjenner hun igjen egoet på at det har dårlig tid, mens sjelens stemme kommer som en rolig bris. Pål-Esben beskriver sjelen som en gigantisk energikule på størrelse med solsystemet vårt, og jordkloden som eliteuniversitetet for sjelene, der utfordringene dine er doktorgradsavhandlingen din.

I denne niende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om den niende av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: å bli en mester i å forstå og leve ut din sjels ønsker og livsmisjon i denne inkarnasjonen. De ser nærmere på hvorfor sjelen velger å inkarnere, hvordan den kommuniserer med oss gjennom primærfølelsene, og hvorfor så mange kjenner på en tomhet og en lengsel etter 40. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Pilar 9, sjelens ønsker og livsmisjon: kallet Amina kjente allerede som barn, og letingen hennes gjennom religioner, tarot, reiki og astrologi
Hvorfor alle svarene er inni oss, og hvordan verktøyene blir lek når du kan høre sjelens stemme
Sjelen som en gigantisk energikule, og hvorfor den velger jordkloden, eliteuniversitetet for sjelene
Krystalliseringspunktene fødsel og død, og læreoppgavene sjelen setter opp mellom dem
Sjelens språk, primærfølelsene, og hvordan du skiller egoets hastverk fra sjelens rolige bris
Å endre perspektiv på sykdom, utbrenthet og tap, og hvorfor ingen skal måtte klare det alene
Hvordan den direkte kontakten med sjelen opphører i barndommen, og tomheten som gjerne melder seg etter 40
Aminas visdomsord: lytt til lidenskapen din, og se etter muligheter i stedet for begrensninger

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: sjelen og livsmisjonen

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny podkast, Amina!

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben!

Pål-Esben: Og vi ønsker også deg som lytter hjertelig velkommen, for i dag skal vi snakke om et veldig, veldig spennende tema som har med sjelen å gjøre, og hvordan vi forstår hvorfor sjelen er her. Hva er sjelens ønsker? Hvorfor inkarnerer vi? Hva er min livsmisjon, og hvordan finner jeg den? Det er et gigantisk tema vi skal diskutere på kort tid, og vi håper at vi kommer frem til noe som kan inspirere og gi økt forståelse og hjelp i det daglige livet til deg som lytter. For det er målsettingen vår. Vi prater ikke her for vår egen del, selv om vi synes det er veldig gøy å ha samtalene våre, Amina. Vi gjør dette for å inspirere deg som lytter, med den erfaringen, innsikten og observasjonen vi har gjort.

For å starte, Amina: Før du begynte din virkelige utviklingsreise, altså denne dyptgripende ursjamanistiske utviklingsreisen som denne podkasten kretser rundt, hva var tankene dine om sjelen din? Hva sjelen din var for noe, hvorfor sjelen er her, hvorfor du er her, og livsmisjonen din?

Et kall uten navn

Amina: Vi kan gå litt lenger tilbake. Jeg husker at jeg allerede som barn følte at jeg hadde noe jeg gjerne kaller et kall. Det var noe dypere i meg som jeg ikke forsto, at det var noe her jeg skulle. Jeg klarte ikke å tenke på den måten som barn, men det var noe større i meg, noe mer jeg skulle utforske, men jeg forsto aldri hva. Da jeg var liten, trodde jeg den følelsen handlet om at jeg kanskje skulle bli kjendis eller superstjerne, for jeg følte at det var en plass på scenen eller noe slikt. Og så hadde jeg veldig dårlig selvtillit og selvfølelse, så jeg klarte ikke helt å forstå hva dette kunne være.

Etter hvert som jeg ble eldre, søkte jeg veldig mye utover. Jeg søkte i ulike religioner for å finne mitt kall og mitt hjem, og jeg trodde jeg hadde funnet det hver gang, for det var så flott og fint, og det føltes så godt inni meg, fordi jeg hadde funnet en tilhørighet. Men så forsto jeg mer og mer: Nei, det er ikke helt dette heller. Det er ikke helt dette heller. Så gikk jeg ut av dette med religion og ble kjent med det esoteriske, altså mer spiritualitet. Det er noe mer mellom himmel og jord – kanskje ikke en Gud som hersker der oppe og styrer og ordner, med himmel og helvete og alt dette, men noe mer. Jeg begynte å jobbe med tarotkort og tenkte at her er det et eller annet som skjer. Det holdt jeg på med i mange år før jeg dykket inn i andre ting. Jeg var litt av en skaptarotist, hvis man kan kalle det det. Så gikk jeg videre på et reikihealingkurs og kjente at ja, dette er mer i min bane. Men i disse ulike kursene og veiene jeg tok, var det ikke noe solid fundament. Jeg kom liksom ikke til den høyden, eller til de delene av meg som egentlig kanskje skrek høyest.

Det var da jeg ble kjent med deg og Yggdrasil sjamanskole, der selvutvikling og spirituell utvikling ble flettet sammen, at jeg begynte å skrelle av meg de lagene jeg ikke er, for å kunne se mer av det jeg egentlig er. Og det er ganske interessant, for jeg har holdt på med astrologi i mange år, og jeg har sett hvilken vei jeg mest sannsynlig er ment å gå. Man har alltid fri vilje og slike ting. Men jeg har forstått mer og mer at det bare blir teoretisk hvis man ikke går veien, den erfaringsbaserte veien. Og det interessante med Yggdrasil-sjamanisme er at man egentlig ikke trenger å få lest opp sitt astrologiske fødselskart heller, fordi man kjenner det mer og mer i seg selv. Så det er kanskje en kort forklaring på min vei inn i dette: å bli mer og mer kjent med hvem jeg er. For meg oppleves det som at det kommer veldig naturlig når jeg begynner å skrelle av meg mer og mer av det jeg ikke er.

Alle svarene er inni oss

Pål-Esben: Ja, og det er egentlig slik det er. For alle svarene er inni oss. Absolutt alle svar er inni oss. Vi skal snakke litt etterpå om sjelen og hvordan inkarnasjon skjer, men alle svar er i oss allerede. Den guddommelige gnisten er i oss. All innsikt, all kunnskap, alt ligger dypt lagret inni oss. Vi snakker om det tidløse og romløse aspektet av oss, som vi også kan kalle den guddommelige gnisten, og som man berører den dagen man opplever en erfaring av enhet og opplysthet. Men denne kunnskapen, denne stemmen dypt inni oss, er så nummen. Det ligger så mange lag rundt den, som vi har blitt preget inn i dette livet med: gjennom oppvekst, gjennom pregninger, gjennom religion, gjennom alt. Og ikke minst gjennom det vanvittige stresset og kaoset som er samfunnet vårt. Det er så mye støy inni ørene våre, i sanseapparatet vårt og i vårt emosjonelle system at det er utrolig, utrolig vanskelig å lytte til denne subtile stemmen i oss, som egentlig har den kunnskapen og innsikten vi trenger for å orientere oss gjennom dette livet uten lidelse.

Det er det du merker etter hvert når du starter på en dyptgripende utviklingsvei: Man trenger ikke så mange eksterne faktorer lenger for å fortelle deg hvorfor du er her og hva du skal gjøre. Og jeg sier ingenting negativt om tarot, astrologi og andre systemer som kan hjelpe et menneske – det er veldig fint å begynne med. For når noen kommer til deg og får et astrologisk horoskop, har man en idé om den røde tråden. I starten kan det være veldig hjelpsomt, slik det var for meg da jeg startet min reise for mange, mange år siden, i gamle dager. Når vi krysser 50, begynner vi å bruke ord som «i gamle dager». Jeg tenker av og til: Hvordan er det å ha krysset 50? Jeg føler meg fortsatt som 35.

Fra astrologi til indre visshet

I gamle dager, da jeg startet min dyptgripende utviklingsreise, var jeg altså overalt. På det ene kurset etter det andre. Jeg reiste til USA og Hawaii, søkte etter de beste healerne, lærte reiki og alt mulig av ting og tang jeg kom over. Og selvfølgelig var astrologi veldig, veldig spennende i starten. Når noen sa til meg: «Å, der har du planeten din, og der har du Chiron din – Chiron viser ditt og datt», da tenkte jeg: «Å, dette viser meg hvorfor jeg er her.» Men det var da jeg begynte å gå dypere og dypere i lagene at jeg fant mer og mer av disse svarene i meg selv. Så i dag ser jeg verken på horoskopet mitt eller transittene lenger, fordi jeg føler det. Jeg trenger ingen andre til å fortelle meg det, og jeg trenger heller ingen datamaskin som kalkulerer et horoskop, til å fortelle meg hvordan dette systemet rundt meg forholder seg, om det er planeter eller mer metafysiske aspekter. Jeg føler det, og jeg vet hva det er, siden jeg har kontakt med denne guddommelige gnisten, som representerer sjelen vår og sjelens stemme.

Og det er et av ønskene når vi går en dyptgripende utviklingsreise som den du har valgt: Ja, vi har mange verktøy rundt oss, og det er ingenting galt med verktøyene, men etter hvert ser vi at vi ikke har behov for dem lenger, siden vi kjenner svarene inni oss. Den dagen man begynner å kjenne disse svarene inni seg og ha kontakt med denne stemmen, begynner livet å endre seg ganske radikalt. For da vet man hva som er rett å gjøre. Man vet definitivt hva som er feil å gjøre. Og denne stemmen blir tydeligere og tydeligere, klarere og klarere, høyere og høyere, desto mer man kommer inn til denne gnisten eller denne kjernen i seg selv. Det er en av de store målsettingene når vi tar et menneske gjennom en dyptgripende utviklingsreise: å komme til det punktet der man er selvstendig, der man ikke har behov for verktøyene rundt seg, men kan bruke dem hvis man synes det er spennende. Man må ikke ha en tarotleser som leser tarotkortene sine hver måned eller hvert år, eller en astrolog som setter opp horoskop, fordi man føler det selv. Men av og til er det gøy å se inn i transittene og tenke: «Jeg føler det her … wow, her ser jeg transitten mellom solen min og Chiron, hva det enn er. Wow, det føler jeg.» Og det blir selvfølgelig på et helt annet plan. Det er vel antagelig det du mer og mer begynner å få kontakt med også, Amina: denne stemmen, der du bruker verktøyene som verktøy, men ikke lenger er avhengig av dem for å fortelle deg hva du er, hvor du skal gå, og hvilke valg du bør ta.

Når verktøyene blir lek

Amina: Ja, det er helt riktig, og det blir mer og mer spennende. Det er nesten litt mer spennende å bruke disse verktøyene nå, om det er tarotkort, eller om det er runer, eller om det er transitter og astrologi. Det er nesten mer spennende nå, fordi jeg kan kjenne igjen: Ja, selvfølgelig, dette resonerer veldig. Eller de gangene jeg ser at måten jeg ville lest disse kortene, fødselskartet eller runene på før, ikke resonerer nå. Her må det bety noe annet. Og dette handler ikke lenger om at jeg ikke er enig i det som kommer opp. For i begynnelsen, da jeg holdt på med tarotkort, var det: «Nei, jeg vil ikke ha de kortene, jeg tar dem igjen, det er sikkert feil.» Så det blir litt mer spennende jo mer stødig jeg står i meg selv. Og selvfølgelig synes jeg fortsatt det er veldig viktig å få tilbakemelding fra deg eller andre medstudenter på de runene jeg trekker: «Dette er trukket for denne fasen, dette er det jeg tenker – hva tenker du?» Fint at jeg får noen innspill. Men det er som du sier, det er min erfaring i hvert fall: Jo mer jeg klarer å stilne den støyen som foregår i hodet mitt, jo lettere kan jeg høre min sanne røst, eller min sjels røst. Og så er det selvfølgelig noen dager og perioder som er enklere enn andre. Da må jeg se: Har det blitt litt for mye Møllers tran i det siste, slik at det er litt vanskeligere å høre mitt innerste selv? Men det er gøy, det også: å bli kjent med hvor langt jeg har latt støyen gå før jeg nullstiller meg igjen.

For jeg opplever også at det er ferskvare. Det er ikke slik at nå har jeg sett lyset, og så er det gjort. Nei, jeg må opprettholde de gode rutinene og måten å leve på for å fortsette å ha tilgang til det.

Hva er sjelen?

Pål-Esben: Perfekt. Og la oss se litt på hva sjelens røst er for noe. Store og flotte ord – jeg kaller det stemme, altså hvordan sjelen kommuniserer med oss. Men først litt om hva sjelen er.

Hvis vi skal ta et bilde på det, kan vi se for oss at sjelen er en gigantisk energikule av bevissthet. Den har ingen fysisk størrelse, men hvis vi skal ha en idé om hvor svær sjelen er, kan vi si størrelsen på solsystemet vi bor i. Se for deg en energikule som er så stor. En gigantisk greie. Det er deg. Det er hva du virkelig er. Og det som gir liv og animerer liv i sjelen din – det vi kan kalle kilden, Gud, skaperkraften, det har mange ord, det som har skapt alt – animerer liv i sjelen din, som igjen animerer liv i din fysiske kropp. Det er altså noe gigantisk, og det er det vi egentlig er. Det er vår sanne natur.

Sjelen velger da å skape erfaring i en setting der den får erfare hva den er, og hva den egentlig ikke er. Der sjelen din er – det jeg i starten kalte kjernen din – finnes det selvfølgelig ingen tid og rom. Alt eksisterer her og nå. Og sjelen har et ønske om å skape erfaring, og når den velger å inkarnere eller skape et liv i en fysisk tilværelse, velger den noe som egentlig er veldig, veldig komplekst og vanskelig. Se for deg: Når du er fullt i kontakt med sjelen din og er sjelen din, finnes det egentlig ingen begrensninger. Er det begrensninger? Ja, selvfølgelig er det begrensninger, men ingen begrensninger som vi mennesker kan forestille oss. Vi er overalt, du er koblet med alt. Og så har du, din sjel – deg, hva du virkelig er – virkelig valgt å si: «Nei, nå skal jeg sannelig ha en utfordring.» Og man velger da en av de vanskeligste utfordringene en sjel kan velge å ta på seg.

Og hvorfor gjør vi det? Jo, for å finne nye erfaringer, for å lære, for å vokse. Altså evolusjon. For evolusjon er, ser vi, selve clouet i hele universet vi lever i. Ekspansjon og evolusjon, fra universet til galaksene til jordkloden vår: Alt handler om evolusjon og vekst. Og sjelens måte å gjøre sin evolusjon på er å velge områder for å finne ny erfaring, for å kunne vokse, for å kunne observere andre synsvinkler på ting. Og det kan sjelen gjøre i mange, mange ulike settinger. En av settingene er for eksempel å «inkarnere» – for hva inkarnasjon virkelig er, skal vi komme inn på i en senere episode; det er egentlig noe veldig annerledes enn hva de fleste tror.

Sjelens skolevalg

Sjelen kan velge å manifestere liv i mange ulike settinger. En enkel setting for sjelen å manifestere sitt liv i kan være å velge en annen rase, altså en annen plass i universet, der man har kontakt med kjernen sin fra starten. Der har man for eksempel en fysisk eller fysisk-energetisk tilværelse, og samtidig full kontakt med sjelen sin, sin kunnskap og innsikt. Da kan man selvfølgelig gjøre mer spektakulære ting enn hva vi kan gjøre som mennesker i tvangstrøyen vår i tid og rom. Men det er ikke den samme utfordringen som å sette deg i en situasjon der du bokstavelig talt ikke har kontakt med innsikten din og kunnskapen din – det jeg kaller vår tvangstrøye, der vi er begrenset av tid og rom. Det er en virkelig utfordring.

Du kan si at hvis sjelen kan velge mange ulike skoler når den skal «inkarnere», så er jordkloden – Gaia, Terra, der vi er – en av de vanskeligste og mest utfordrende skolene å komme til og skape erfaringer på. Det er eliteuniversitetet blant skolene sjelene kan ta. Det vil si at sjelen din, du som lytter, har kommet hit fordi den ikke er noen nybegynner. En sjel som er «nybegynner», som ikke har så mye erfaring, vil typisk i starten velge såkalt lettere inkarnasjoner, der den fortsatt har kontakt med sin guddommelige kilde og all kunnskap og innsikt, og kan transportere seg overalt i universet uten noe problem. Da går man inn i en slik rase av romvesener som har romskip og hva det nå er, som er koblet, og som skjønner poenget. Men å komme til denne jordkloden er en av de vanskeligste og mest utfordrende plassene å inkarnere på, og det er kun de mest «utviklede» sjelene som kan velge å inkarnere her. Så jeg ser vår jordklode som eliteuniversitetet for sjelene, og det er det du og jeg og du som lytter er.

Doktorgraden din er i gang

Og vi kan tenke: Ja, det kan være vanskelig å leve i denne kaosverdenen vi lever i på denne jordkloden. Ja, det er det. Men tross alt er du på universitetet. Sjelen din holder på å ta doktorgraden sin. Og da er det ikke lagt opp til at du skal ligge på stranden og nippe til piña colada og bare guffe på og gjøre ingenting. Sjelen din har satt opp utfordringer i livet ditt, og de utfordringene kan man se på som gjennomføringen av doktorgraden. Og selve doktorgraden lykkes du med å gjennomføre den dagen du setter deg selv fri fra tvangstrøyen. Det er det vi kaller spirituell opplysthet og selvrealisering. Den dagen man klarer å sette seg fri fra tvangstrøyen, har man 1,0 i karakter på ph.d.-en sin, altså doktorgraden sin, og etter det har man fullt fritt valg til å gjøre hva man vil, siden en av de vanskeligste læreoppgavene til sjelen er bestått.

Med andre ord har sjelen din, Amina, og din, du som lytter, og min, selv valgt – for du er hva du er, du er sjelen din – å komme inn på denne jordkloden for å gå gjennom en skole som er en av de vanskeligste og mest utfordrende skolene en sjel kan velge å ta. Og det sier mye om deg.

Krystalliseringspunktene: fødsel og død

Det som da er litt utfordrende å forholde seg til, er at sjelen din, før den «inkarnerer» eller manifesterer sin form som menneske, setter opp læretemaene sine. Hva du vil engasjere deg i, hva du vil lære, hvilke typer utfordringer du vil lære ut fra – det settes opp på forhånd. Ikke alt, men hovedkrystalliseringspunktene settes opp. Det viktigste krystalliseringspunktet er punktet der du starter «livet ditt», og det andre viktigste krystalliseringspunktet er exiten din, altså døden. Så det er noenlunde satt opp før du kommer inn i en fysisk kropp. Nå er det slik at døden ikke er satt til en eksakt dato. Det er en fleksibilitet på pluss minus noen år, men ikke så veldig mye – la oss si pluss minus fem år. For det er visse ting sjelen ønsker å gå gjennom, og mellom disse to krystalliseringspunktene, fødsel og død, setter den opp visse settinger med utfordringer, som da er selve doktorgradsavhandlingen vår.

Sjelens språk er primærfølelsene

Sjelen kommuniserer med deg i et språk som er relatert til primærfølelsene dine. Sjelen din prøver hele tiden å guide deg gjennom reisen din, skolegangen din, doktorgradsavhandlingen din, ved å gi deg impulser om hva som er rett å gjøre, og hva som ikke er så bra å gjøre. Og primære følelser er relatert til lidenskap, entusiasme, kjærlighet, mot, takknemlighet, empati – disse typene primærfølelser, eller det som oppstår som primærfølelser gjennom at du for eksempel lever et ydmykt liv, der du er ydmyk. Sjelen din sender informasjon til deg via primærfølelsene dine. Det vil si: Når du gjør noe av lidenskap, kan du garantere at du spiller i harmoni med sjelen din.

Utfordringen er når sjelen din sender primærfølelser ned for å inspirere deg og hjelpe deg, og du sier: «Nei, det vil jeg ikke. Jeg vil gjøre som jeg vil, fordi det er det som er rett for meg.» Det er noe jeg hører regelmessig når jeg veileder klienter og studenter. Jeg hører: «Jeg gjør det fordi det er rett for meg å gjøre.» Og jeg tenker: Rett for egoet og sekundære følelser, kontroll, tvang og frykt? Definitivt. Rett for sjelen din? Definitivt ikke. Og den dagen vi sier at jeg gjør dette fordi det er det som er rett for meg å gjøre, må man stille seg spørsmålet: Hvilke emosjoner er det som leder meg mot det? Er det frykt for å ha for lite? Er det kontroll? Eller er det en genuin lidenskap som ligger i dette?

Og det er ganske spennende, og det merker du sikkert også: Da du startet din dyptgripende utviklingsreise sammen med meg, var det en del sekundære følelser som frykt, og så ble det mer og mer tilgang til det som kalles primære følelser. Hvordan opplevde du det?

Egoets hastverk og sjelens bris

Amina: Jeg vil først si noe om det du sa der, med at enkelte kan være litt: «Ja, men det er riktig for meg, det sier sjelen min», eller min indre stemme, eller min guide. Og så kan man se utenfra at det egentlig ser veldig feil ut. Men det er også noe av utfordringen i det alternative miljøet, for man hører at visdommen bor i deg, du må bare lytte – og så vet man egentlig ikke hva man skal lytte til. For min opplevelse er at jo mer man finner en identitet eller sannhet rundt at sannheten er inni meg, jo høyere skriker egoet og prøver å lure til seg noe som kan ligne litt på sjelens røst – og så er den ikke helt det. Jeg har hatt mye erfaring med det også, der jeg har kjent at ja, dette må jo være riktig, og så innser jeg at nei, det er det ikke. Men jeg har også innsett noe om de gangene det kommer fra ego: Da har jeg ofte veldig dårlig tid, eller jeg blir litt stresset – «dette må gjøres før klokken ti» – den har dårlig tid. Mens sjelens stemme kommer mer som en rolig bris. Den er veldig stødig og selvsikker, men mer rolig. Men du stilte meg et spørsmål, Pål-Esben. Hva var det?

Pål-Esben: Ja, jeg husker jo ikke hva jeg sier.

Amina: Nei.

Pål-Esben: Hvordan var det i starten, der du var drevet av mye av det vi kaller sekundære følelser, som frykt og kontroll og alt dette? Og hvordan føltes det da du ble mer og mer orientert mot sjelens språk, som er relatert til primære følelser – lidenskap, entusiasme, kjærlighet, ydmykhet og disse tingene? Hvordan opplevde du det?

Fra fryktens stemme til sjelens

Amina: Jeg har jo hatt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, der jeg har vært en kasteball etter alt jeg har følt, på godt og vondt – alle situasjoner i livet, menneskemøter og så videre. Det er litt vanskelig å finne ordene i dag, for dette er så stort. For meg har det gått så fort, men samtidig føles det som om det alltid har vært slik det er nå i dag, så jeg kan ha litt utfordringer noen ganger med å forklare. Men før var jeg drevet mye mer av frykten. Jeg trodde på frykten, jeg trodde på fryktens stemme. Og på denne utviklingsreisen har jeg blitt enda mer konfrontert med mine dypeste frykter, gjennom både bilder fra det tredje øyet og trossystemer jeg har inni meg, som jeg har sett tydeligere gjennom meditasjonsprosessen jeg begynte med i fjor. Og det er som om jeg var nødt til å møte frykten og det mørke, og alt jeg trodde på som ikke er sant, for å slippe meg selv enda mer fri.

Det jeg opplever nå i dag, er litt interessant: Jeg kan ofte se min gamle programvare. Jeg kan se frykten, jeg kan se lidelsen – det kommer an på hvilken dag det er og hvilke planeter som står hvor – men jeg opplever ikke at jeg er frykten. Og her kommer disse schizofrene følelsene inn: Jeg kan kjenne, kanskje i meditasjon, at det kommer opp en tanke jeg ikke rekker å navigere meg videre fra, som kanskje er en viktig tanke for min helbredelse. Da kan jeg tro på den et par sekunder, og så kjenner jeg at kroppen min er litt redd, kanskje i frykt – men jeg er ikke redd. Og det er det schizofrene: Jeg kjenner at jeg står i dag slik at jeg kan kjenne på ulike menneskelige følelser fra ego, overlevelse og frykt. Og noen ganger kommer også følelser som er upopulære å si høyt: dette med sjalusi, eller «oi, der tok jeg en hvit løgn som kom på autopilot – hvorfor gjorde jeg det?» Slike ting, som også er viktige for meg. Men da ser jeg på det uten å slå meg selv med pisken, og lærer av det. Så jeg vet ikke om det ble noen sammenheng i det jeg sa, men det er ikke alt som er like lett å forklare.

Ro er forutsetningen for kontakt

Pål-Esben: Det er ikke så enkelt. For i vårt samfunn er vi ofte så numne. Vi er drevet av pregningene våre, vi er drevet av overlevelse, vi er drevet av all denne frykten og angsten vi får servert på TV-en og mobilen hele dagen lang. Vi blir jo helt koko av hvor kronisk stresset systemet er. Og desto mer kronisk stresset du er, desto mindre kontakt har du med kjernen din. For en av forutsetningene for å få kontakt med kjernen, eller hva du virkelig er, er ro – stillhet i sinnet. Det er en av årsakene til at meditasjonsprosessen du har lært, er så utrolig, utrolig viktig: Man lærer å roe ned systemet, slik at man kan begynne å tenke klart og begynne å kjenne på disse emosjonene. For da klarer man bedre og bedre å kategorisere hva som er frykt- og kontrolldrevet, kontra hva som er den genuine stemmen og impulsen fra sjelen din. Det merker du med en gang, når man bare er stille nok i sinnet. Men det er en utfordring. Det er ikke noe som bare skjer over natten, for det er en kultiveringsprosess.

Læreoppgavene mellom fødsel og død

Så hvis vi går tilbake til sjelen her nå: Vi snakket litt om sjelens krystalliseringspunkter. Vi har et intropunkt, som er det vi kaller fødsel, eller manifesteringen av den fysiske kroppen, som er brukergrensesnittet til sjelen inn i den manifesterte, materielle verden. Og så har vi det andre, exitpunktet vårt, som er døden. Og mellom der har vi det vi kan kalle sjelens temaer eller læreoppgaver. Der har sjelen på forhånd satt opp visse utfordringer, som er det vi kommer hit for å forholde oss til – ikke med kontroll, frykt og hat, men gjennom å lære å kunne omgås det på en kjærlig måte.

Bare for å ta et eksempel fra meg selv: Mitt burnout, som jeg erfarte i 2003, der jeg nesten mistet livet, er et av disse krystalliseringspunktene som sjelen min hadde satt opp allerede før jeg kom inn her. Det skjønte jeg selvfølgelig ikke da, og det tok meg litt tid å skjønne det. Men når jeg ser hvordan det ble bygd opp, så måtte det bare skje. Hvis det ikke hadde skjedd da, hadde det skjedd året før eller året etter. Det var bare noe som lå der, ut fra hvor jeg valgte å inkarnere, foreldrene mine og alle disse tingene. Og klart: I starten, når slike ting skjer, ser man ikke på det som noe bra eller noen læreoppgave. Da er alt lidelse, hele verden detter sammen, alt er horribelt og alt er forferdelig. Men etter hvert tok jeg det og prøvde å gjøre det beste ut av det. Det vil si at jeg endret perspektivet mitt på nedturen min: fra at alt var dritt og forferdelig og horribelt, hvorfor skjer dette med meg, det var den og den sin skyld at dette skjer – altså alt dette ego-frykt-greiene. Det er et veldig bestemt perspektiv, der vi lider og er i offermentaliteten. Etter hvert som jeg gikk min utviklingsprosess, var jeg villig til å skifte perspektiv og si: Ok, hva kan jeg lære av dette? Hva kan jeg bruke dette til for å bli en bedre versjon av meg selv? Hva kan jeg bruke dette til for å bli en lykkeligere versjon av meg selv? Hva kan jeg bruke dette til for å velge ting i livet som skaper mer mening for meg? Og det var starten på en av de viktigste læreoppgavene sjelen min har hatt.

Jeg har hatt en del andre som jeg ikke har snakket om så veldig mye. For eksempel at jeg og kona mi mistet ungen vår. Det var selvfølgelig horribelt, ut av en annen verden. Vi kunne valgt å gå inn i lidelse for resten av denne inkarnasjonen, eller så endret vi perspektiv på tragedien ved å si: Ok, på en eller annen måte må vi komme ut av dette. Og etter hvert tenkte jeg: Hvordan kan jeg bruke det jeg har erfart, til å inspirere andre foreldre som opplever det samme, til å kunne finne veien ut av denne lidelsen? Det vil si at jeg endret perspektiv på disse nedturene. Og det er slik jeg har gjennomgått det man kan kalle temaene eller læreoppgavene til sjelen min: å ta det som er vanskelig, transformere det, endre perspektiv på det og se: Ok, hvilke muligheter ligger i dette?

«Fuglene kvitrer muntert fra buskene»

Og jeg vil gjerne lese noe jeg har skrevet på bloggen min, om en dame her i Norge som var diagnostisert med trippel-negativ brystkreft, det vil si en uhelbredelig form for brystkreft. Hun hadde fått beskjed fra onkologen om at hun hadde én måned igjen å leve. Og hun beskriver det hun opplevde på følgende måte, i en av Norges dagsaviser:

«Fuglene kvitrer muntert fra buskene. Før la jeg ikke merke til sånt. Det er noe med hverdagens ugjenkallelige driv, livet i hamsterhjulet, om du vil. Plikter meg her og plikter meg der. Aldri stillstand, alltid bevegelse. Men nå er det annerledes. Nå er det som om bevisstheten dveler ved hvert sanseinntrykk, som om den tar inn verden i sin egentlige form. Nå går jeg rundt og lukter på planter og trær, bare nyter det som er rundt meg her og nå. Sånne små ting har blitt mye viktigere.»

Så dette er et eksempel på å skifte perspektiv, som vi snakker om. Det er vanskelig – vi driver på med doktorgradsavhandlingen vår her. Og her var det en dame som hadde fått en av de vanskeligste settingene. Hvordan man har kommet inn i det, hvordan man blir syk, spiller ingen rolle. Men når man er der, har man et valg. Man har et valg mellom å gå inn i en uendelig lidelse og offermentalitet – eller å prøve å endre på det og se: Hva konstruktivt kan komme ut av dette? Hvordan kan jeg endre perspektivet rundt det? Hvordan kan jeg inspirere andre mennesker og gjøre noe positivt og konstruktivt med det? Det er dette som er de veldig, veldig vanskelige tingene med å leve i tvangstrøyen vår, i den manifesterte formen i kroppen vår, med egoet vårt, psyken vår og pregningen vår. Så når jeg sier at sjelen har valgt en av de vanskeligste skolene, som er for de mest «utviklede» sjelene, mener jeg det bokstavelig. Og da kommer vi inn i settinger som er vanskelige, men vi har et valg. Det er det som er doktorgradsavhandlingen vår: Vi har et valg om hvordan vi forholder oss til det.

Da jeg sluttet å se sykdommen som fienden

Før trodde jeg at det handlet om å bli frisk. Jeg har mange sykdommer og store fysiologiske helseproblemer som også er genetisk betinget, og i starten kjempet jeg mot dette. Jeg må bli frisk og kjempe – helse, ikke sykdom. Jeg så på sykdommen som en fiende, og den eneste målsettingen var å bli frisk fra dette ramlet, så jeg kunne begynne å leve igjen. Så hvis vi tar et par skritt tilbake til dette: Så lenge jeg hadde den innstillingen, hadde jeg ikke en sjanse i havet. Og etter hvert forsto jeg at sykdommen min var der som en mulighet for meg til å kunne forstå ting, lære ting, endre ting og vokse, som det ikke hadde vært mulig for meg uten. Og den dagen jeg var villig til å endre det perspektivet, da begynte ting å skje. I dag handler det ikke for meg om å bli frisk, for det er ikke viktig i det hele tatt. Det handler om å lære, det handler om å inspirere andre, det handler om å gå gjennom min prosess. Men sykdommen er ikke lenger fienden.

Det samme gjelder deg. Da du kom, hadde du massiv angst. Jeg vil si at du er en av dem jeg har møtt som hadde mest angst. Du var drevet av angst – og vi skal ha en episode senere som handler om angst og demoner og hva det virkelig er for noe, og prosessen vi var gjennom. Kjenner du deg igjen i det vi snakker om her nå?

Å snu lidelsens kraft

Amina: 100 prosent. Jeg kjenner meg veldig igjen når det gjelder mine store læretemaer: forholdet mitt til menn, voldelige menn, manipulering, dette med å komme i feil relasjoner, og dette med mørket, demoner som ikke finnes, angsten, emosjonell ustabilitet – disse tingene. Og jeg har også hatt de store skiftene, som jeg har funnet i en bunnløs lidelse, der jeg er så langt nede at man ikke tror man kommer lenger ned, og hvor det bare er noe som snur: Nei, jeg snur perspektivet her. Jeg innser nå i dag at jeg har brukt kraften i all lidelsen jeg har vært i – la oss si at den kraften er en kule med kraft av masse lidelse – og ikke reversert den, men snudd den om til å bruke den som drivkraft til noe annet. Og det har jeg opplevd gjennom, og det er jo paradokset i seg selv, de gangene jeg virkelig har vært på vei til å ta selvmord, som har vært to-tre ganger i livet mitt, der noe plutselig har snudd.

Og dette med den gangen jeg kom i en voldssetting med en partner, der jeg faktisk trodde at jeg kom til å dø. Jeg kjempet og kjempet og kjempet, og til slutt skjønte jeg: «Oi, shit.» Men i det øyeblikket, før jeg svimte av, kom det man kan kalle visdommen, eller aha-opplevelsen som skjedde der: «Fy faen» – ja, jeg banner nå, det var det som kom opp – «fy faen, at du ikke skjønte det for tre ganger siden, at det måtte gå så langt.» At barn skal vokse opp uten moren sin fordi man ikke gadd å lytte til sjelens røst – for den var jo der.

Pål-Esben: Riktig, riktig, riktig.

Amina: Og jeg ser jo nå hvor utrolig viktig det har vært for meg: dette med å gå gjennom usunne relasjoner, gjennom kronisk sykdom, gjennom emosjonell ustabilitet, gjennom identitetskriser, lysten til å dø kombinert med en utrolig sterk dødsangst. Det er noe veldig tosidig i å forsøke å ta livet sitt samtidig som man i et annet øyeblikk er kjemperedd for døden. Men jeg har sett hvor viktig det har vært for meg og min reise, fordi det gjør at jeg kan møte andre mennesker på en måte jeg ikke kunne møtt dem på hvis jeg ikke hadde vært gjennom dette.

Ingen skal klare det alene

Pål-Esben: Ja. Og hvis jeg må si noen ord om noe her, er det at det vi snakker om nå, også er litt tabubelagt. Vi må være veldig observante på dette, for det jeg håper, er at du som lytter ikke bevisst misforstår det vi gjør, men prøver å legge godviljen til i relasjon til hva vi prøver å uttrykke. For vi snakker her om kunsten å endre perspektiv på det som skjer i livet vårt. Når det først skjer, ligger læreoppgaven – doktorgradsavhandlingen, eller deler av den – i vår evne til å endre perspektiv på det. For det er det som er veksten i læreoppgaven. Og hvis man er syk og har store problemer, er det ingen som forventer at man skal gjøre dette selv. Man setter et så stort press på seg selv. Si at man er i en kraftig utbrenthet, der depresjon ofte kommer, kanskje andre sykdommer, et resultat av kronisk stress over lang tid, og man er helt nede for telling og ikke klarer å tenke rett. Da tror man at nå skal jeg bare bite tennene sammen og endre perspektiv. Men det er ikke mulig. Det er mulig, men det er ekstremt vanskelig, og de færreste får det til.

Det er derfor vi lever i et samfunn der vi har andre mennesker rundt oss. Til det har vi hjelp – at vi er villige til å søke profesjonell hjelp. Det kan være alt fra en lege til en psykolog til en veileder. Eller, Gud forby, du kommer til en sjaman som oss to! Men det er jo leven, for der får man virkelig analyse av settingen. Vår oppgave er da å prøve å hjelpe dem som kommer til oss, med å forstå det som skjer, forstå rotårsakene til det som skjer – og se hva vi gjør med rotårsakene til problemet, ikke symptomorientert, slik det ofte gjøres i samfunnet vårt i dag. Og se hva vi kan lære av dette, hvordan vi kan endre perspektiv på dette.

Hvorfor hvile alene ikke hindrer neste burnout

For eksempel når man kommer i en utbrenthet: Det vanlige i samfunnet i dag, om du går til en psykolog eller en lege, er at de sier at du må begynne å tenke mer positivt, og så trenger du å få hvile, og når du føler deg bra igjen, går du på jobb. Det er selvfølgelig meningsløst i relasjon til det vi snakker om her. For det som ofte skjer da, er at man går i neste burnout, og neste burnout, og neste burnout, fordi man verken har forstått eller lært det som trengs å læres. Man har ikke forstått hvorfor man kom inn i burnoutet, og man har ikke vært klar over hva man trenger å endre, slik at man ikke går i et nytt burnout. Så en av de viktigste delene når noen kommer til meg med utbrenthet, er ikke å hjelpe dem ut av utbrentheten – det er egentlig ikke så veldig komplekst – men: Hvordan klarer du å leve et liv der du aldri går i utbrenthet en gang til i denne inkarnasjonen? Det er den virkelige kunsten.

Så det handler om at man søker hjelp, og ikke tror at man skal finne opp kruttet selv og fikse alt selv. Verken du eller jeg kunne fikset alt selv hvis vi ikke hadde søkt noen som var kompetente til å hjelpe oss – til å kunne ta oss i hånden og geleide oss steg for steg gjennom det vi kaller tema- og læreprosessen vår. Man kan kalle dette mange forskjellige ting, men det er i hvert fall ordene vi bruker på det. Det kan på den ene siden være veldig, veldig spennende, på den andre siden selvfølgelig utfordrende. Men når man begynner å se lyset igjen og solen igjen, kan det være: Wow! Slik som for meg da jeg begynte å forstå hva utbrentheten min handlet om, i stedet for å si: «Herregud, hvorfor skjer dette med meg?» For uten det hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten det hadde jeg ikke sittet her og pratet med deg i dag. Uten det hadde jeg ikke inspirert tusenvis og tusenvis av mennesker til å skape et bedre liv, til å ta mer selvansvar for valgene man tar, til å leve i kontakt med hjertet sitt, og til å kunne gå og forstå naturens sunne rytmer, som viser fasiten: veien tilbake til et meningsfylt liv.

Jeg hadde antakeligvis vært død i dag. Jeg hadde fortsatt som sivilingeniør, jobbet sikkert i Microsoft et eller annet sted, jobbet 16–18 timer om dagen og flatet til slutt ut. For hvis jeg hadde gått inn i et nytt burnout etter det, hadde det vært game over. Så nær var jeg døden i 2003. Så det er hvordan jeg ser på dette, i hvert fall: å se det som skjer med oss, som en mulighet. Og man kan velge den muligheten. Man kan være destruktiv til det og se det fra lidelsens perspektiv, eller man kan få hjelp til å se det fra et konstruktivt perspektiv og bruke det til noe som kan hjelpe en selv og menneskene rundt seg. Det er også et valg.

Å knipse på plass et nytt perspektiv

Amina: Ja. Noen ganger i veiledningstimene våre, de gangene jeg har vært veldig langt nede – «nei, nå er det veldig mørkt, Pål-Esben!» – er det nesten som om du knipser, og så snapper jeg ut av det på en måte. Og poenget mitt er at du viser meg et veldig direkte perspektiv, et annet perspektiv, som jeg klarer å følge, og det gir mening for meg. Og jeg hadde definitivt ikke kommet dit jeg er i dag, tror jeg, hvis jeg ikke hadde fått den veiledningen jeg har fått, og vært åpen for å ikke klare alt selv. Og det jeg har lært av deg om å endre innstilling og endre perspektiv, har virkelig vært en game changer, for det kan jeg bruke på alle ting i livet: Ok, hvordan kan jeg se dette i et annet perspektiv? Og at man faktisk alltid har et valg – det føles ikke alltid slik. Jeg har vært i de situasjonene der det er: «Nei, jeg har ikke et valg her.» Og så var det: «Jo, du har det.» Og man slipper seg selv mer og mer fri når man innser at man har et så mye større valg enn det man tror man har. Man trenger ikke være lenket til negative situasjoner og mennesker og forbindelser og alt dette. Nei, man trenger ikke det – man har ofte mye mer valg enn man tror, selv om dette med valg også er et veldig sensibelt tema. For egoet sier: «Nei, jeg har ikke noe valg.» Frykten sier: «Jeg har definitivt ikke noe valg.» Pregningene du har fått, sier: «Du har selv ikke noe valg.»

Sjelen vet hva du tåler

Pål-Esben: Og det er en del av denne utfordringen, denne doktorgradsavhandlingen vi har satt oss selv opp for. Du, Amina, har utsatt deg selv for at du har kommet inn i denne verden. Ingen andre har bestemt det. Du, din sjel, har bestemt å komme inn her – ingen andre. Og den dagen jeg forsto det, tenkte jeg: I granskauen, jeg følte at denne sjelen min var veldig sadomasochistisk – hvorfor setter den meg inn i disse tingene? Jo, for den vet at dette er noe jeg er i stand til å håndtere. Jeg har ressursene til å håndtere det, jeg har ressursene til å hente hjelp til å håndtere det – ellers hadde sjelen aldri villet utsette oss for disse tingene. Så det er hvordan jeg, som sjaman, ser på dette.

Barndommens direktelinje til sjelen

Og for å gjøre dette bildet komplett, for å gjøre utfordringen vår komplett, doktorgradsavhandlingen vår komplett: Når sjelen bestemmer seg for å komme inn – altså først det krystalliseringspunktet som er fødsel – finner den seg foreldre og alt det som passer, og så kommer man inn og blir født som et barn. Fra det øyeblikket og frem til cirka syv år har man en veldig dyp kontakt med sjelen sin, en veldig direkte kontakt med de sjelelige aspektene. Men rundt cirka syv år – det kan også starte rundt fem og seks år, avhengig av hvordan pregningene og feltet rundt er, altså foreldre, mennesker man møter, barnehage og alt dette; i den tiden plukker barna også opp veldig mye av pregningene sine telepatisk, men det er en annen historie for en annen gang. Når man kommer frem til cirka syv år – fem til syv år, eller kanskje noen opp til ti–tolv år, men normalt sett cirka syv år – da kommer man til et punkt der pregningene begynner å bli så innprentet. Og pregningene, det kaller vi at man er fryktorientert: kontroll, man er redd for ting, «sånn skal det gjøres», og man har alle disse mønstrene fra samfunnet og foreldrene. Da kommer man til et punkt der denne kontakten med sjelen mer eller mindre opphører, denne direkte kontakten. Det er klart at det bestandig er en tynn tråd der – ellers er du død – men den direkte kontakten opphører.

Og det er da det begynner å skje noe, fra dette unge, frydefulle barnet som leker seg og hyler og skriker av glede for ingenting. Jeg har et bilde der et barn kaster løv opp i luften og hyler av glede over dette. Når barnet begynner å komme opp i 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14 år, opphører dette mer eller mindre. Da er man inne i den voksnes verden, sin pregede verden, der denne tilgangen er mer eller mindre ikke-eksisterende. Og det er ved design. Det er altså ingen tilfeldighet – det er noe sjelen har satt opp, og det er slik det skal være. For det er først når du kutter kontakten med sjelen gjennom pregningene du sitter i, at den virkelige doktorgradsavhandlingen starter. For da står du der, fullt og helt, og er det du ikke er. Det vil si at du er en begrenset versjon av deg selv: begrenset av tid og rom, begrenset av en kropp, av en hjerne, av et ego, av et trossystem, av samfunnet, av alt som er rundt. Da øker du vanskelighetsgraden ganske radikalt i forhold til læreoppgavene. Og så går man gjennom læreoppgavene sine, mer eller mindre fullstendig avkoblet fra sjelen sin, mer eller mindre på autopilot, som vi ser i samfunnet. Det kaller jeg hamsterhjulet – det er mitt ord for det.

Tomheten som melder seg etter 40

Og så skjer det noe når man begynner å krysse 40–45 år, typisk, kanskje 50 år. Da begynner det å oppstå en følelse i mennesker – spesielt i kvinner, som ofte er mye tettere i kontakt med naturen enn menn – en tomhet, en lengsel. Og man skjønner ikke hva denne tomheten og lengselen er for noe. Man har kanskje alt: Man har familie, unger, man er frisk, man har hytte på fjellet og hytte ved sjøen, man har hund, Volvo, hva det enn er, og en god jobb. Man har alt som samfunnet sier er det som skal til for at du skal være lykkelig. Og man føler seg totalt lite lykkelig. Man føler at det er noe som mangler, man føler denne tomheten. Og du aner ikke hvor mange som kommer til meg, spesielt når de har krysset 40, som sier akkurat dette: «Jeg har jo egentlig et godt liv, men jeg skjønner ikke hvorfor denne tomheten er der. Jeg har en lengsel. Jeg vet ikke hva lengselen er, men det er noe jeg er nødt til å finne ut av.» Og når dette begynner å snu, er det et tegn på at det er tid for å begynne å gå tilbake – finne tilbake til sjelen og finne tilbake til din sanne natur. Og det er det vi kaller, hvis man velger det: Da starter sjelens episke reise.

Sjelens episke reise

Du kan si at det som er før, også er episk, men episk kanskje med et litt annet fortegn. Men den episke reisen er veien tilbake til sjelen din, veien tilbake til frigjøring, veien tilbake til det tidløse og romløse, der man igjen har full kontakt med sjelen sin før man dør. Det er det som er clouet her. Det er det som er selve doktorgradsavhandlingen på en av de mest utfordrende, vanskeligste og mest krevende skolene en sjel kan velge å inkarnere på. Og det er spektakulært. Den dagen jeg forsto dette, tenkte jeg: «Wow, er det slik dette er satt opp?» Det er egentlig ikke så veldig komplekst, hvis man bare forstår tingene fra et metaperspektiv, lærer verktøyene og innsikten man trenger – som å se det som skjer, endre perspektiv, søke hjelp fra noen som er kvalifisert, slik at man kan bli geleidet gjennom denne prosessen. Og da er målsettingen den dagen du setter deg fullstendig fri. Det kan man kalle frigjøring, spirituell opplysthet, selvrealisering – kjært barn har mange navn. Den dagen man kommer dit, har man én fot i det tidløse og romløse aspektet av seg selv, altså der sjelen residerer, eller lever, for å bruke et litt platt ord på det. Den andre foten står solid i den manifesterte, materielle verden, der man lever et liv med familien sin og jobb og alle disse tingene. Når man har en fot i begge og står solid, da har man blitt eksaminert og bestått doktorgradsavhandlingen sin. Man kan ignorere disse tingene, det er lov. Da starter vi på nytt neste gang, helt fra begynnelsen.

Skyggen som venter til vi har lært

Amina: Ja. Det var en innsikt jeg fikk for ikke lenge siden: Man kan prøve å løpe og rømme fra læretemaene sine, men den skyggen kommer til å forfølge oss til jordens ende – en gang til, en gang til, helt til vi har lært.

Og det du sa, dette med denne lengselen: Jeg har en student som sa for ikke så lenge siden: «Du, Amina, nå føler jeg at jeg holder på med mye rart her, men jeg kjenner at jeg skal være her. Jeg kjenner at jeg skal gjøre det.» På den ene siden har hun et ego som bare: «Hva er det du holder på med? Hva er det du driver med?» Og så har vi den andre siden av henne, som er: «Dette skal jeg. Jeg skal være her. Jeg skjønner ikke alt ennå, men …» Her ser man en person som virkelig lytter, selv om egoet prøver å gjøre litt narr innimellom.

Pål-Esben: Og det er denne utfordringen: Dette er ikke ment å være enkelt. Det er en utfordring, og da trenger man å finne innsikt og selvfølgelig klarhet i hva det handler om, men man trenger også å finne en måte å motivere seg til å gjøre det som er vanskelig.

Universitetet lærte meg å ta meg selv i nakken

Se her – det er det samme som da jeg var på universitetet og studerte datatelematikk på NTH, i dag NTNU. Klart du kan starte på universitetet, men det er ingen som sier at du består og klarer å bli uteksaminert. Du kan gå på universitetet uten å gjøre noe som helst, du kan ignorere alt – og da stryker du på alt, og da er det ingen doktorgrad eller noe som kommer ut av det. For at man skal kunne gå gjennom universitetet, trenger man en stor grad av inspirasjon og motivasjon til å gå gjennom de tingene på universitetet som er vanskelige. Jeg husker den gangen jeg skulle begynne å lære matematikk. Jeg var dyktig i matematikk fra videregående, det var ikke noe problem – jeg trengte ikke lese boken engang. Så kommer jeg til første semester på NTH, og professorene begynner å prate, og jeg skjønner ikke et bær. Jeg tenker: «Hva?» Hun begynte å prate om ting som verken jeg eller noen andre forsto noe som helst av. Så tenkte jeg: Ok, her kan jeg ikke fortsette slik jeg gjorde på videregående. Her må jeg ta meg selv i nakken og begynne å motivere meg til å gjøre det som skal til. Og det tok meg et halvt år før jeg virkelig kom på høyde med det som foregikk der. Så det gjelder uansett hvilken skole vi går på, spesielt når vi snakker om universitetet.

Og hvordan finner vi da motivasjon, inspirasjon og kraft til å kunne gå gjennom denne utviklingsprosessen som sjelen har kommet hit for å gå gjennom? Det er en av de tingene jeg og du og andre er her for å hjelpe mennesker med, for det å motivere seg selv er ofte utfordrende, selv om man synes dette er spennende. Man begynner i det sjamanistiske kaninhullet, man begynner å lære om ritualer, om sin guddommelige natur, om lyset i seg selv, man begynner å lære om runene og synes det er så spennende. Men så har vi egoet, som sier: «Nei, dette er rare greier. Hvorfor gjør jeg dette?» Og så sier alle at denne sjamanismen er noe rammel, for de har hørt om en som kaller seg sjaman, som hevder at man er romøgler fra universet som har kommet for å redde menneskeheten – og så tror du at sjamanisme er det slike mennesker sier, men det har da ingenting med hva sjamanisme er, å gjøre. Man har masse oppfatninger rundt ting, og man er preget, i stedet for å si: Ok, det er ikke enkelt, men man trenger noen til å inspirere seg og motivere seg. Og til det har vi folk som er der for å hjelpe deg. Kunsten er å finne dem som er kompetente, og som passer. Ingen har kommet hit for å gå gjennom læringen av seg selv. Jeg hadde en professor på universitetet som ledet meg gjennom og hjalp meg – og i dag er jeg professor for deg.

Amina: Yes!

Pål-Esben: Og ingenting kan være mer frydefullt i mitt liv enn å få lov til det. Og jeg vet at du har startet med dine egne studenter og er professor for dem. Det er så frydefullt når man ser mennesker endre seg og finne denne gnisten igjen i livet sitt.

Amina: Yes, ja, absolutt. Det å kunne få lov til å bevitne transformasjon på det nivået er en ordentlig lidenskap for meg. Det er egentlig hinsidig.

Visdomsord på tampen

Pål-Esben: Så, har du noe fornuftig å komme med – eller ting du lurer på om er fornuftig å komme med? Har du noe smart på tampen her, da, Amina, om temaet, som du vil avslutte med?

Amina: Ja, noe smart, noe …

Pål-Esben: Visdomsord er den fine måten å si det på.

Amina: Ja, visdomsord, noe smart, noe innsikt som passer til dette. Jeg kan jo komme med litt inspirasjon til å sjekke litt inn i seg selv: Hva er det man lengter etter? Hva er lidenskapen? Hva er det man synes er gøy? Hvor har man lyst til å gå, og hva har man lyst til å oppleve? Grunnen til at jeg sier det, er at jeg i veldig mange år kjente en dragning mot ulike ting – og det kan være alt fra å spille fotball til å bli sjaman, og alt imellom. Der kjente jeg meg begrenset: «Nei, jeg må jo gjøre noe som er smart, jeg må jo gjøre noe som er bra.» Men som jeg skjønner nå i dag: Jo mer jeg lytter til den lidenskapen som bor i meg, jo nærmere sjelen min kommer jeg. Slik som nå: Jeg har egentlig kjent det i noen år – jeg har et behov for å male, jeg har et behov for å tegne. Men jeg kjenner at «jeg kan jo ikke tegne», for jeg har hørt fra jeg var liten: «Amina, du kan bare tegne strekmennesker.» Så uansett hva dette er – om jeg skal bli den neste Picasso, eller om det er en kreativ hobby jeg skal begynne med fordi det er godt for meg – så innser jeg at den stemmen blir høyere og høyere. Så det å ta en liten avsjekk: Hva er det man egentlig har lyst til å gjøre, og hvordan kan man få det til? I stedet for å bare se begrensninger – kan man se muligheter i stedet?

Pål-Esben: Ja. Eksakt. Desto mer du er drevet av lidenskapen, desto nærmere er du sjelen din, uansett hva du gjør. Og uansett hvor man står, er det håp. Det er min erfaring gjennom å hjelpe meg selv og mange tusen mennesker gjennom de siste to tiårene: Det er bestandig håp, det er bestandig muligheter, og det er bestandig en løsning. Og det er det jeg ønsker å gi deg som lytter her: at du ikke må gi opp selv om det er vanskelig. Søk hjelp fra noen som kan hjelpe deg. Ikke tro at du skal fikse alt selv i livet. Det er det som er mitt tips her. Og den dagen man kommer over og klarer å endre perspektiv på ting, er det så givende. Man føler seg så stolt. Det er så meningsfylt. Og det er noe jeg unner alle å oppleve om igjen og om igjen og om igjen: å gå gjennom doktorgradsavhandlingen sin med mening – at det er spennende, at det er inspirerende, at det også er utfordrende. Men man trenger ikke gå gjennom det med lidelse og frykt og angst, i en situasjon der man er i offermentalitet. Det er noe man har et valg på. Og ikke vær redd for å spørre om hjelp – det er det som er min siste ting her.

Jeg er veldig imponert over deg, Amina, og hva du har klart på så kort tid. Totalt imponert. For meg er det så spektakulært å få lov til å erfare hvordan du har transformert livet ditt på så kort tid. Det er det som gjør min … jeg vil ikke kalle dette en jobb, for jeg definerer det ikke som en jobb – men i hvert fall det jeg gjør, til noe særdeles meningsfylt. Så tusen takk for at du er den du er, Amina. Tusen takk for at du lytter, kjære lytter. Vi håper at du har blitt inspirert og motivert gjennom våre korte samtaler her, og at du tar det vi har sagt på en positiv måte. For alt kan man dra rundt og misforstå og se negativt på, men vår intensjon, av hele vårt hjerte, er definitivt å kunne hjelpe deg, å kunne inspirere deg, å kunne motivere deg til å finne det livet sjelen din har kommet her for å leve. Og det var det. Tusen takk, Amina.

Amina: Tusen takk for det, Pål-Esben.

Pål-Esben: Og da ønsker vi deg en aldeles fortreffelig dag, kjære lytter. Vi høres neste gang, for da har vi også et, tror jeg, veldig spennende tema på lager. Ha det riktig bra!

Amina: Ha det!