Episode 15 Dødsangst og frykt for døden – Når alt raser sammen og sjelen krever endring: Hvordan komme tilbake til livet

I et år eller to våknet Amina om nettene, kjemperedd og kaldsvett, overbevist om at det var noe galt med hjertet hennes, og hun ringte 113 så mange ganger at hun ikke vet om de ville ha kommet hvis hun ringte med de samme symptomene i dag. For ikke så lenge siden fikk hun et anafylaktisk sjokk. Da kroppen fortalte henne at hun kanskje kom til å dø, svarte hun: «Ja, det kan hende.» Sykepleieren syntes Amina var så rolig at hun nesten hyllet henne.

I denne femtende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om dødsangst og frykt for døden. De ser nærmere på hvorfor det første steget ut av en angstspiral er en detox fra nyhetene, hvordan rommet mellom impuls og handling kan utvides, og hvorfor urangsten egentlig er dødsfrykt og henger sammen med Dagaz, endringens rune. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Aminas historie: nettene med dødsangst, de mange oppringningene til 113, og et hjerte som viste seg å være friskt
• Hvordan et samfunn gjennomsyret av frykt preger autopiloten, og hvorfor det første steget er en detox fra destruktive impulser som nyheter
• Sjefsdiplomaten som aldri leste nyheter, og empatens fallgruve: å føle at man må følge med og dele alt for å vise at man bryr seg
• Rommet mellom impuls og handling, og pauseknappen i avbruddshåndteringen i hverdagen med barn
• En enkel øvelse mot panikkangst som Amina lærte av Pål-Esbens kone, Maria
• Lidelsens triangel, og å bli venn med Dagaz, transformasjonsrunen og overgangsrunen
• Aminas prøvelse: å møte tanken på døden med ro under et anafylaktisk sjokk
• Hvorfor urangsten er dødsfrykt, og hvorfor det er alfa og omega for en sjaman å helbrede den

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: dødsangst og frykt for døden

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny episode.

Amina: Hei, Pål-Esben, takk, i like måte.

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg, kjære lytter, for det er jo for deg vi gjør dette. Vi håper at denne podkasten skal kunne inspirere deg til å skape et bedre liv for deg selv, og kanskje får du også noen tips til å løse utfordringer og problemer du har. Og hva er det vi skal diskutere i dag, Amina?

Amina: I dag har jeg lyst til å snakke om dødsangst og døden. For det er noe jeg har hatt store utfordringer med, dette med dødsangst og frykt for døden, og noe jeg også ble møtt veldig direkte med i løpet av denne utdannelsen, i løpet av denne utviklingsprosessen: å slutte fred med døden, rett og slett.

Pål-Esben: Ja, det er et ganske krast og vanskelig tema, siden det også er et ganske stort tema. La oss se om vi kan bryte det ned litt, så det blir mulig å fordøye. Hvor starter du, Amina?

Aminas historie: nettene med dødsangst

Amina: Ok, la oss gå tilbake til 2017. Da begynte jeg i behandling på DPS og begynte å gå gjennom ganske store temaer i livet mitt, og jeg begynte å slite mye med angst om natten. Jeg klarte ikke den gangen å forstå sammenhengen, men idet behandlingen begynte, ble også angsten min mye verre – noe jeg i dag forstår handler om at her prosesserer vi ting. Men jeg slet veldig med dødsangst om nettene, jeg fikk ikke fred, og dette gikk over flere og flere måneder, hvor jeg våknet opp kjemperedd, kaldsvett, og trodde jeg skulle dø. Og jeg var helt overbevist om at det var noe galt med hjertet mitt. I den perioden, ett eller to år, ringte jeg 113 så mange ganger at jeg ikke vet om de hadde kommet hvis jeg hadde ringt nå i dag med samme symptomer. Jeg var helt overbevist om at det var noe feil med hjertet mitt, for jeg kunne ikke forstå hvorfor denne hjertebanken og denne frykten kom hver gang jeg la meg ned – som jeg nå skjønner var frykt, men som jeg da bare trodde var noe kroppslig. Til slutt fikk jeg lov til å få en ultralyd av hjertet, og det var egentlig veldig fint, for da kunne en mann fortelle meg: Det er helt fint med hjertet ditt, det er ingenting du trenger å bekymre deg for. Men det var likevel ekstremt vanskelig, for når man er i så mye frykt, hadde jeg ingen vei ut.

Og jeg husker at noe av det jeg jobbet med den gangen for å overkomme det, var at når den angsten kom på natten, den frykten – for jeg hadde også frykt for å sove, fordi dette kom – så forsøkte jeg å akseptere det verst tenkelige scenarioet, som da var å akseptere døden. At ok, det er greit: Hvis jeg sovner inn nå og dør, så ok, da. Jeg hadde på en måte ikke noe valg til slutt. Og etter hvert som behandlingen gikk, ble denne dødsangsten bedre, men den forsvant ikke helt – jeg ble vant til å leve med den. Og i denne utviklingsprosessen, hvor jeg har dykket i dypet av meg selv og gått gjennom dette med pregninger og autopilot og frykter, har jeg i mine indre reiser, og gjennom alt det stoffet vi har gått gjennom, også blitt møtt med dette med døden og å slutte fred med døden. Det har vært et ganske tungt tema for meg, som fortsatt kan komme opp for meg i dag, men hvor jeg takler det på en annen måte. Jeg kan komme litt inn på det senere. Men det er også noe som mange har utfordringer med – jeg vet ikke om jeg kan si mange, men mange i min sfære, og mennesker jeg hører om, som har en frykt for døden og som sliter med dødsangst.

To bolker: psyken og det sjamanistiske

Pål-Esben: Ja, og som sagt er dette et komplekst og vanskelig tema, og jeg tror vi skal bryte det ned litt. For enkelhets skyld tror jeg vi skiller det i to bolker. Det ene er det psykologiske aspektet av angsten og frykten, og det andre er det mer sjamanistiske aspektet – hvis jeg skal bruke et så platt ord på det – av frykt og angst. Men før vi starter, vil jeg si: Hvis du som lytter sliter med alvorlig angst og virkelig har store problemer med dette, så anbefaler vi bestandig å søke hjelp hos fastlegen, terapeut, psykolog eller andre som kan hjelpe deg på en profesjonell måte. For det er ikke sånn at man bare kan lukke øynene og si at nå vil jeg ikke ha mer angst. Dette er noe som ofte er preget inn, en del av angsten er genetisk, og vi kommer tilbake til det etterpå, når vi skal snakke om urangst og aspektene rundt det – altså den sjamanistiske delen av angsten.

Den sjamanistiske delen av angsten … Det er en tid her nå hvor jeg er litt i min egen verden. Når vi spiller inn her, er det vårjevndøgn, og det er akkurat i dag. Da er jeg i en tilstand i komplett balanse, og når jeg snakker med deg nå, er jeg nødt til å gå inn i yang, en aktiv tilstand, og derfor kan det hende at det i dag surrer litt ekstra i karet mitt i det jeg sier. Men det er bare sånn jeg er – «strange», sier kona mi. Strange. Tilbake til tema.

Fryktsamfunnet: preget av impulser

Hvis man har slitt med angst og frykt av disse tingene, og det virkelig er et stort problem, så er det ingen skam i å søke profesjonell hjelp. Og som sagt: Det er ikke bare å lukke øynene og si at jeg ikke vil ha angst og frykt mer, for det er en prosess man trenger å gå gjennom. Og i samfunnet vi lever i i dag, er angst og frykt, bevisst og ubevisst, et eksepsjonelt stort problem, fordi det påvirker menneskene i samfunnet vårt omfattende: hva de tenker, hva de føler, og hvordan de handler. Og så den ekstreme angsten du hadde – det er klart at det kanskje ikke er massivt mange som har denne ekstreme angsten, men denne frykten har gjennomsyret alt i samfunnet vårt i dag. Det er frykt for krig, det er frykt for politikere, tullinger rundt omkring i verden som sitter på atomvåpen, og man vet aldri hvordan man skal forholde seg til disse såkalte lederne. Og det er klart at vanlige mennesker, eller de fleste mennesker, blir påvirket av disse tingene kontinuerlig. Gjennom alle nyhetssendinger, online og sosiale medier blir man fôret med disse impulsene kontinuerlig. Og det har en massiv innflytelse, ikke bare på vår bevissthet, men på den ubevisste delen av oss, som styrer det meste, 99 %, av følelsessystemet og atferdssystemet – altså det vi kaller autopiloten.

Og da kan man tenke seg til: Man har sett flere ganger gjennom dagen fare for krig der, fare for atomkrig der, man får dette kontinuerlig, nå går økonomien nedenom og hjem, nå har vi neste finanskrasj, hva skal skje med meg om jeg ikke klarer å betale lånet mitt, og så videre. Dette går dagen lang, dag etter dag etter dag – og så tror man at det ikke har en konsekvens. Vel, hjernen vår er laget sånn at den blir preget av impulsene man får og mottar, bevisst og ubevisst, i våken eller sovende tilstand. Og desto flere ganger vi gjentar og mottar den samme impulsen, desto lettere skapes det et nevronettverk, altså en autopilot som går av seg selv. I dette tilfellet skapes det da autopiloter og nevronettverk som er relatert til fryktsenteret – for eksempel amygdalaen, minnesenteret hippocampus og så videre. Og så lurer man på hvorfor man går og er irritert og frustrert, hvorfor man føler seg urolig hele dagen, hvorfor man ikke kommer ned og kan roe seg ned og bare sette seg ned og se på gresset eller trærne og føle seg vel. Man føler seg konstant urolig. Og ikke minst: Det påvirker hva som skjer i hjemmet. Når man er styrt av frykt og irritasjon og frustrasjon, er det vanskeligere å holde igjen når ungene ikke gjør som man ønsker, og partneren – og da har man dette gående kontinuerlig. Og det som skjer da, hvis man ikke styrer imot dette – for det er det jeg vil anbefale – hvis man ikke aktivt styrer imot denne galskapen, med alle disse pregningene vi får fra samfunnet vårt, så blir autopiloten og nevronettverket bare mer og mer preget, og etter hvert kommer angsten og frykten mer og mer opp til overflaten, og man går konstant og er urolig. Og det å være i en sånn situasjon, hvor man mer eller mindre konstant går og frykter for sin egen tilværelse, er lidelse på høyt nivå. Det er forferdelig å oppleve, og du var en av dem som opplevde det på en ganske ekstrem måte, Amina.

Amina: Ja.

Første steg: detox fra destruktive impulser

Pål-Esben: Og hva var det første jeg startet med hos deg da? Hva var det første? Og så skal jeg fortelle hva jeg gjør når jeg får et menneske som sliter med frykt og angst og uro og disse tingene. Det er én ting jeg starter med, og uten at de er villige til å gjøre det, sier jeg hasta la vista – da kan jeg ikke hjelpe deg. Hva er det, Amina? Hva er det første obligatoriske, nødvendige steget for i det hele tatt å komme ut av en angstspiral?

Amina: Kutte ut nyheter og unødvendige impulser og informasjon som man ikke trenger å bære med seg videre inn i hverdagen. Bytte det gjerne ut med noe som er frydefullt, gøy. Altså eliminere det støyet, for å få ro på systemet aller først.

Pål-Esben: Ja, klart – så man i det hele tatt kan gå gjennom sin helbredelsesprosess. Den endringsprosessen som må skje, kan ikke skje – det er veldig vanskelig – når det er kaos i hodene våre og i det emosjonelle systemet vårt. Man er jo helt monkey. Du kan ikke snakke fornuft til et menneske som er fullt av frykt. Jeg kan ikke fortelle deg, Amina, at nå anbefaler jeg at du gjør sånn og sånn, mens du er helt oppi her. Det er som å snakke til Teflonpanna – fullstendig håpløst. Så det første man trenger å gå gjennom, er en periode med detox, det vil si detox fra destruktive impulser. Det første steget jeg geleider mine studenter og klienter gjennom, de som kommer til meg og er urolige og har frykt og disse tingene – så lenge de ikke er kliniske, for da sender jeg dem til en psykolog, selvfølgelig, eller til fastlegen, siden jeg ikke er terapeut – er en detox-prosess hvor man i løpet av 30 dager, eller jeg anbefaler 90 dager, går på vannvognen i relasjon til destruktive impulser fra omverdenen, spesielt nyheter. Det vil si at man har nyhetssperre i 30 dager: ingen nyheter på TV, ingen nyheter på nærradioen eller radioen, ingen nyheter på sosiale medier – man prøver 30 dager og reduserer det til et absolutt minimum. Dette er en testprosess for å se hvordan man reagerer på det. Og det som er fascinerende og interessant, er hva som skjer med et menneske som velger å si: Ok, nå skal jeg ha 30 dager uten VG og Dagbladet og Nettavisen og TV 2, NRK, dette konstante støyet fra nærradioen – man blir helt koko når man sitter og lytter på disse tingene – og som sier: Ok, jeg går 30 dager uten disse impulsene, bare for å se hva som skjer med psyken min og med mitt emosjonelle system. Det er ganske fascinerende hva som skjer med et menneske som velger å prøve det fullt ut i 30 dager. Og du var en av dem som gjorde det.

Amina: Ja, absolutt. Og jeg må bare si at det er et liv før og et liv etter en sånn prosess. Og det er egentlig ikke så vanskelig. Man kan kjenne den autopiloten som bare: Jeg må bare sjekke, jeg må bare sjekke. Og den har tatt meg mange ganger i den detox-prosessen, hvor jeg bare: nei, nei. Og så til slutt blir det vanlig – til slutt opplever du ikke det neiet lenger, at man blir dratt med for å skulle sjekke telefonen eller sjekke VG eller sånne ting. Og jeg merker det – én ting er nyheter, men også sosiale medier, dette med scrollingen og å få inn all den inputen, og å ha en detox fra det også. Og spesielt kan man kanskje innføre det jeg kaller sosiale medie-lommer, hvor man tillater seg selv å gå inn og leke litt, og så gå ut igjen bevisst – at man i hvert fall gjør det bevisst. Men – å, nå glemte jeg helt hva jeg skulle si. Hva var det for noe? Jo: Spesielt i en sånn veldig aktiv detox-prosess, når det har vært veldig mye støy, at man er veldig – holdt jeg på å si – «nazi», altså veldig ekstrem. Jeg kaller det å gjøre det fullhjertet.

Pål-Esben: Fullhjertet, ja. Jeg ser til at man gjør det fullhjertet, fordi det som vil skje, er at man i begynnelsen bruker disiplin, og etter hvert vil det bli en naturlig del av en. Man har på en måte ikke lyst engang, man har ikke behovet, fordi man har kommet over den typen avhengighet.

Amina: Ja, det er en avhengighet, og det er det som er utfordringen her.

En avhengighet av impulser

Pål-Esben: Det er en avhengighet. Man er også avhengig av disse impulsene, om det er fra sosiale medier eller nyheter, fordi hjernen genererer dopamin – novelty-senteret, nyhetssenteret i hjernen, skaper et shot med dopamin når vi opplever noe som gir en impuls som er noe nytt. Det vil si at du har en gjeng med avhengige som sitter der og fôrer seg med impulser hele tiden, og det er selvfølgelig en avhengighet man må være villig til å bryte. Man trenger ikke å være fanatisk. Fanatisme er noe som er sykdom – fanatisme når det gjelder ernæring, eller kroppen, eller trening, eller i dette tilfellet også sosiale medier, er heller ikke sunt. Derfor foretrekker jeg å anbefale disse tingene som du gjør: at du har disse sosiale medie-lommene gjennom dagen, om det er én gang eller to ganger, hvor man gir seg en halvtime, hvor man går gjennom feeden sin hvis man ønsker det, og svarer og kommuniserer med dem man gjør. Men dette med nyheter – for det er stort sett konstant destruktive nyheter i samfunnet vårt i dag. Hvis du setter deg ned og ser på en nyhetssending, så er i hvert fall 80 prosent negativt ladet og handler om frykt, om hva som er problemer, krig, galskapen til lederne vi har i verden. Og det er det vi ønsker i denne 30-dagersperioden – eller, for dem som er dristige og modige, og som virkelig er som deg: 90 dager. For klarer vi å gjøre dette i 90 dager, så er det et nytt atferdsmønster som skapes, og vi bryter en vane – men det trenger minimum 90 dager. Som regel går det på 90 dager.

«Jeg må holde meg oppdatert»: historien om sjefsdiplomaten

Men argumentet jeg ofte hører mot dette, er: Jeg må holde meg oppdatert. Ja – trenger du å vite hva Trump gjør av galskap hver dag? Trenger du å vite hva som skjer med Putin? Trenger du å vite alt det andre som du ikke har noen påvirkningskraft på? Ja, men jeg må jo holde meg oppdatert. Ja, trenger du virkelig det? Ja, men hva om jeg skal diskutere med kollegaene mine – jeg må jo ha noe å diskutere, annet enn galskapen som Trump og kompaniet gjør. Og det som er interessant her, er følgende: For noen år siden leste jeg en artikkel i Die Zeit, som er en av de mest seriøse avisene her i Tyskland, hvor det var et intervju med Kofi Annan, som da var generalsekretær i FN, og med en av hans sjefsdiplomater, som var en egypter – jeg husker ikke helt navnet på ham. Journalisten spurte denne sjefsdiplomaten, som var ansvarlig for å slutte fred når det var kriger og alle disse tingene i Midtøsten – han var på farten hele tiden for å prøve å fikse ting så de ikke gikk i krig med hverandre, så han var en av de beste Kofi Annan hadde til dette. Og journalisten spurte ham: «Jeg regner med at du holder deg oppdatert med nyhetene, så du vet hva som foregår?» Og så sier han: «Jeg leser aldri nyheter, jeg ser aldri på nyheter.» Og journalisten ble veldig overrasket: «Ja, hvorfor det?» Han sier: «Stort sett alle nyheter er ukomplette, eller så er de fleste av dem helt feil. Det vil si at når jeg får min informasjon fra nyheter, så blir jeg feilpreget, og jeg forstår situasjonene feil – og derfor ser jeg aldri nyheter.» Og da jeg leste det, tenkte jeg: Steike ta – hvis han kunne overleve uten dette, hvorfor skulle ikke jeg prøve det?

Det var impulsen jeg fikk for en del år siden, for jeg var også på den: Jeg måtte se gjennom nettavisene om morgenen for å sjekke hva som skjer, bruke en halvtime, en time om morgenen på å bla gjennom alle nettavisene, og kanskje høre litt på radioen. Så tenkte jeg: Nei, la meg prøve dette. Og det ga meg impulsen til å stoppe fullstendig, gå fullstendig tørr på disse tingene. Selvfølgelig var det en utfordring i starten, for da fikk du den impulsen du snakker om: Jeg må se, jeg må se, jeg må se. Men det som var interessant, som jeg merket – for jeg trodde, og her er et annet argument jeg ofte hører: Nyheter påvirker ikke meg noe negativt, jeg er ikke stresset av det, jeg har ingen angst, sier folk. Bullshit, sier jeg. Du har ingen anelse om hva som foregår i ditt ubevisste, som er mesteparten av det. Og jeg må bare innrømme at jeg hadde den samme ideen: Nei, jeg er jo balansert, jeg har ingen problemer med å se nyheter om dagen, det har ingen negativ påvirkning på meg – trodde jeg. Og det som overrasket meg, og egentlig sjokkerte meg, var hva som skjedde med meg – som mediterer og gjør alle disse tingene, virkelig, ikke bare delvis, men fullt – hva som skjedde med meg etter et par uker. Jeg merket at ting roet seg ned i hele systemet mitt, som det aldri før har gjort, så vidt jeg kan huske. Hele greien roet seg ned. Denne indre roen jeg hadde også da jeg så nyhetene, fikk en helt annen dimensjon, hvor jeg begynte å erfare mer og mer hva virkelig ro er. Og etter en måned er jeg totalt sjokkert over hva som skjer med meg – hvordan jeg tenker, hvordan jeg føler, hvordan jeg opplever det subtile. Jeg tenker: Dette er jo fascinerende. Da fikk jeg blod på tann og fortsatte en måned til og en måned til. Og det som skjer etter et halvt år, er at man nesten får avsky når man tenker på at det skal skje en nyhetssending.

Jeg husker min kjære kone, som liker å holde seg oppdatert, siden hun også er lokalpolitiker, av alle ting, i tillegg til at hun er psykolog – så jeg har mine meninger om politikere, og vi har diskusjoner her. Hun ønsker å holde seg oppdatert på hva som skjer på lokalnivå eller nasjonalt nivå her i Tyskland, og vil gjerne at jeg skal se nyhetssendingene sammen med henne. Jeg har ingen interesse – det kan jo skje på iPaden din; jeg har rett og slett ikke lyst. Og hun var veldig overrasket: Hvorfor det? Jo, fordi jeg rett og slett ikke har lyst. Og nå har det gått en del år uten en avis og en nyhetssending og noe som helst, og jeg har definitivt ingen interesse av å starte opp igjen. Og så spør du meg kanskje: Ja, men vet du hva som foregår i verden, da? Er du helt i hulen din, helt inne i jungelen, og vet ingenting? Nei, selvfølgelig ikke. Alt skinner jo gjennom. Du hører liksom i det fjerne plutselig om noen ballonger fra kineserne som flyr over USA, så hører du at Trump har vunnet valget, og så hører du at han går fullstendig berserk i greiene sine, og Musk, og komp … Du hører det jo mellom linjene, så du er ikke helt på bærtur. Men det har så stor betydning for hvordan man føler og opplever livet. For meg var det sjokkerende da jeg gjorde dette fullt ut, og jeg regner med at du hadde den samme erfaringen, med en så enkel ting som det.

Empatens fallgruve

Amina: Ja, en så enkel ting – og det er faktisk en av de enklere tingene man kan gjøre for å komme mer tilbake til ro og mindre frykt og angst. Utfordringen der, som jeg ser, er med mennesker som er veldig empatiske og som kjenner på mye medfølelse, som føler, når det er krig og urettferdighet og sånne ting … Man snakker med mange mennesker som føler at de har et behov for å dele det – at hvis de ikke deler dette som har skjedd med disse menneskene, så bryr man seg ikke, så er man ikke empatisk, at det er det minste man kan gjøre, å følge med og dele det videre på sosiale medier. Det er også litt – jeg kaller det en fallgruve, sånn som jeg ser på det – fordi man blir jo påvirket av alle disse bildene, av å skulle dele det og diskutere det og sånne ting.

Valg og konsekvens

Pål-Esben: Ja, det er en måte å leve livet på, og vi er ikke her for å kritisere måter å velge livet på, for vi kan velge å leve livet vårt på ulike måter. Men sånn som jeg ser det, er det ingen grunn til at vi aktivt skal kreere og skape lidelse i livet vårt. Sånn som jeg ser det, handler det om å skape et liv hvor vi finner mening i det vi gjør, og hvor vi er i stand til å ta vare på oss selv, vår helse, vår familie, våre venner og de andre menneskene vi kommer i kontakt med – hvor vi etter hvert kan bli disse lysfaklene, dette lyset, som kan inspirere dem til å skape et bedre liv for seg selv. Og det er selvfølgelig et valg man gjør. Man kan velge å si at jeg vil gjøre sånn og sånn, men da må man også være villig til å ta konsekvensene av de valgene man gjør. Det er det jeg er opptatt av. Man kan velge hva enn man vil, men ikke kom da og syt og klag over at jeg har så mye frykt, angst og uro, mens jeg ikke er villig til å gjøre noe av dette, for jeg vil bare gjøre som jeg vil. Da sier jeg at da kan ikke jeg hjelpe deg – da respekterer jeg dine valg, men da får du også ta konsekvensene av valgene du tar. Og det er en av tingene jeg prøver å inspirere mine studenter og deg og klientene mine med: Hvilke valg du tar, har ikke jeg noe med, så lenge du er villig til å ta konsekvensene av valgene du tar. Og det er klart: Hvis man velger å si at jeg vil se nyheter hele dagen fordi det er min rett, så sier jeg: Ja, selvsagt er det din rett, men da må du sannelig ta konsekvensene av hva som skjer med hjernen din og med ditt emosjonelle system. Eller så kan man være litt modig og si: Hm, jeg tror ikke så veldig mye på det du sier. Så er det ok, sier jeg – men jeg er villig til å prøve det ut i 30 dager for å se om jeg kan få denne typen resultater selv. Og da har man tatt et stort skritt mot å finne et liv som blir mindre fylt med stress og uro og angst. For når man roer seg nok ned, kan vi begynne å prate sammen om de neste stegene for å bli komplett angstfri og fryktfri – i hvert fall å kunne omgås disse tingene på en måte hvor de ikke tar makten over deg.

Å bruke empatien der den virker

Amina: Ja. Jeg tror budskapet mitt med det jeg delte der, om empatiske mennesker som føler at de må se og må dele, er litt dette: Det betyr ikke at man ikke bryr seg, eller at man ikke er empatisk eller et medmenneske, hvis man ikke ser på nyhetene og følger med og deler. Man kan sende lys og kjærlighet og healing, eller hva enn man velger å gjøre, på andre måter. Man trenger ikke å slukke sitt eget lys ned i lidelse for å hjelpe. Så mitt spørsmål er: Hvorfor bruker man ikke sine talenter og sin empati til å påvirke menneskene rundt seg enda mer aktivt – altså dem man virkelig kan påvirke til å få et bedre liv, om det er familie, venner, medarbeidere, studenter eller klienter? For vi mennesker kan også bruke ressursene våre veldig aktivt, og empati er noe verden virkelig har behov for. Verden er altfor hard sånn som den er, og vi har behov for flere empater som er villige til å løse opp hardheten hos dem man kan nå, dem man kan påvirke. Det er i hvert fall min måte å tenke på.

Pål-Esben: Jeg kan ikke gjøre noe med galskapen i verden, for verden har gått fullstendig av hengslene, og jeg har ingen påvirkningskraft på hvordan verden utvikler seg. Men det jeg har påvirkningskraft på, er hvordan jeg inspirerer deg, Amina, til å finne dette lyset og denne kraften i deg selv – hvordan du finner din spirituelle kriger inni deg, hvordan du finner tilgang til hjertet ditt, hvordan du finner tilgang til din Sahara, altså din guddommelige essens, så du kan bli en lysfakkel som kan spre det videre til dine barn, til din partner, til din familie, til dine venner, til dine studenter. Det er mening for meg, for det har nemlig en påvirkning. Og på den måten kan man bidra med sitt til å skape en bedre verden å leve i. Det er det jeg bruker min energi til – og ikke å prøve å sende energi til Trump for å få ham til å bli bedre; påvirkningskraften der er minimal. Og da kan jeg se konsekvensen med deg, for å ta det som et eksempel: hvor jeg brukte min empati, hvor jeg så, da du kom til meg, at du var et menneske fylt av veldig mye frykt og angst og stress og kaos, og gjennom å åpne opp mitt hjerte for deg og ta deg inn under vingen min, for å bruke den metaforen, og hjelpe deg gradvis med min energi, min innsikt, min kunnskap, min tålmodighet, med alt dette – gradvis til å bli den du egentlig er. Og når jeg ser hvordan du påvirker menneskene rundt deg i dag, kontra hvordan du kunne påvirke dem for noen år siden – det er jo et totalt mirakel. Det er mening for meg, det er der jeg bruker alle mine ressurser, for det er noe som definitivt virker og definitivt bidrar til å skape en bedre verden. For vi kan ikke gjøre dette med hele verden med en gang, men vi kan gjøre det med ett menneske om gangen, og det mennesket kan ta med seg lyset videre, og til slutt har man da flere og flere. Det er den veien jeg går, i hvert fall.

Amina: Ja. Det er stor forskjell på å leve livet sitt fra en frykt- og angstenergi, og å leve fra hjertet, fra sjelen, fra frydefullhet, fra ro, på et vis. Livet blir noe helt annet å leve.

Tilbake til naturens rytmer

Pål-Esben: Ja, og man får også mye lettere og bedre kontakt med de sunne, naturlige rytmene. Det snakket vi om i tidligere episoder: hvordan vi mennesker, det moderne mennesket, er så avkoblet fra de naturlige, sunne rytmene, hvor vi vil ha stress og sommer hele tiden, mens vinter og hvile er noe vi ikke vil ha. Så lurer vi på hvorfor vi er et samfunn med så mye kronisk sykdom og alt dette. Vi er så avkoblet fra de naturlige rytmene, som gjør at vi er så stresset, vi ser ikke ting klart. Og når man roer ned systemet sitt, er det mye lettere å komme i kontakt med de naturlige rytmene, mye lettere å begynne å tenke klart igjen, mye lettere å ta bedre valg for seg selv. Derfor er det vel verdt å prøve ut det vi snakker om nå i 30 dager og bare se hva som skjer. For om man er villig til å gjøre det, så kan vi gå til neste skritt. Og hva er det da, Amina? Eksamensspørsmål her.

Amina: Eksamensspørsmål. Tenker du da på meditasjon og stillhet?

Rommet mellom impuls og handling

Pål-Esben: Ja, ikke sant. For når man har koblet seg av mest mulig destruktive impulser, spesielt fra det man ikke kan påvirke, så starter neste øvelse, neste steg, med å få roet ned systemet enda mer. Og til det starter vi med skogsbading, Shinrin-yoku. Vi går videre til å lære den første utiseta-meditasjonen, hvor man lærer hvordan man kobler seg med roen og harmonien til naturen, til gresset, til skogen, til treet og så videre. Og gradvis, når man kommer mer og mer ned og blir mer og mer avbalansert, kan vi som neste skritt begynne å diskutere triggere og avbruddshåndtering – det vil si: Hva gjør jeg når angsten begynner å melde seg? For jeg tror vi snakket om dette i en tidligere episode også: at når et menneske får en impuls, si en negativ impuls, så er dette rommet mellom impuls og handling nesten ikke-eksisterende hos de fleste mennesker. Partneren din sier noe du ikke liker, og nesten på autopilot svarer du tilbake – det ser vi ofte. Det vil si at dette rommet mellom impulsen – partneren sier noe – og hvordan du reagerer emosjonelt, med det du sier og gjør: Det er ikke noe rom her. Jeg kaller dette rommet for fri vilje, det hellige rommet til den frie viljen. Og det trenger vi også, i relasjon til angst og frykt, å utvide, sånn at det går litt mer tid mellom at impulsen kommer, og at handlingene dine skjer. Og i det rommet, som vi trener opp aktivt, har vi metoder som avbruddshåndtering, hvor vi håndterer hva vi gjør eksakt i dette rommet.

Det vil si: Det kommer en impuls, som fra første chakra kan være en frykt som kommer opp, en emosjon som kommer opp. Og en emosjon har vi ingen kontroll over – den kan være trigget av at en av ungene dine ramler og slår seg, den kan være trigget av hva som helst. Så emosjonen kommer opp, den har vi ingen kontroll over. Men hva som utvikler seg ut fra den emosjonen, hvilke følelser som utvikler seg – det har vi et valg over når vi trener med disse tingene. For normalt sett kommer en emosjon opp, og siden det ikke er noe rom mellom impuls og handling, utvikler dette seg bare til et sett med negative, destruktive følelser, som kan gå i timevis, av og til dagevis. Og vi trenger å stoppe denne lavinen av destruktive emosjoner som spinner av seg selv. Det gjør vi ved å utvide dette rommet, den frie viljen, mellom impuls og handling, gjennom å bli klar over triggeren. Når du kommer i en situasjon hvor første chakra blir trigget, frykten kommer opp – wow – så vet du at her er en trigger, du trenger å være observant. Og så går du gjennom avbruddshåndteringen, med pauseknappen og det som skjer inni avbruddshåndteringen – og det skal vi kanskje … jeg vet ikke om vi skal snakke om det nå, hva vi eksakt gjør, kanskje vi skal gjøre det etterpå. For det er jo litt dumt for deg, lytter, at vi snakker om ting uten at du kan begynne å prøve det ut med en gang. Så vi skal kanskje fortelle eksakt om denne avbruddshåndteringen etterpå, men bare kort hvordan det funker. Da har du altså triggeren: Sønnen din detter og slår seg, du ser blod – eller kanskje bedre: at han gjør noe du ikke liker. Da kan mor av og til gå monkey og begynne å skjenne på denne poden. Og med en gang det kommer opp, vet du at dette er en trigger. Du er da trent til å trykke på pauseknappen – og det er umulig uten at du først har gjort øvelse 1, som er å få nok ro og balanse, ellers vil ikke dette funke. Jeg vil si at dette kommer etter de første 30 dagene. Og da ser du: Aha – trykker på pauseknappen, og så tenker du gjennom. Ok, jeg ser at gutten … Gi meg et eksempel, Amina, på noe du kan reagere på, noe en av ungene dine gjør som du normalt sett blir ordentlig sint på.

Amina: Ikke pusse tenner, og ikke pusse tenner ordentlig, selv om de har fått beskjed om det hver dag i tolv år. Prøve å sluntre unna den tanntråden. Veldig irriterende.

Pål-Esben: La oss ta noe som er litt mer brutalt, noe som gjør deg ordentlig forbanna. Før, da.

Amina: Ok, hvis vi skal tenke på før?

Pål-Esben: Ja, før, selvfølgelig.

Amina: Før: ordentlig trass og nekte å kle på seg når vi er nødt til å gå ut, vi er nødt til å rekke noe. Nekter å kle på seg, nekter å bevege seg, nekter å gå ut – vi skal rekke noe. Veldig, veldig irriterende, ødela hele dagen.

Avbruddshåndtering i praksis

Pål-Esben: Ok, det er et eksempel. I dag, da, når du ser dette – før kom dette, og så kom Animal-mor ut og begynte å skjenne. I dag skjer det på en annen måte. I dag, når gutten ikke vil kle på seg, så vet du at: Hæ, her har jeg en trigger, som normalt sett før ville ha trigget en lavine av destruktive følelser i meg. Trykker på pauseknappen. Og så ser du hva jeg gjør i dette rommet med fri vilje. Hva gjør du der?

Amina: Hva jeg gjør? Jeg setter meg ned på huk, ser gutten inn i øynene, eller jenta, og sier: Du er nødt til å kle på deg, hvis ikke, vil det få konsekvenser. «Å, du straffer meg», og sånn og sånn. Nei, men enhver handling har en konsekvens – enten liker du den, eller så liker du den ikke, men det er dette som kommer til å skje. Det har også vært ganger hvor jeg har vært nødt til å løfte dem ut, sette dem i bilen og få ført dem av gårde, selv om det er hyl og skrik. Og da tar jeg meg selv noen minutter i ettertid, etter at de er levert på skolen, eller hva det nå er, og puster dypt inn og ut og tenker: Dette trenger ikke jeg å bære med meg videre gjennom dagen, for det gagner ingen. Da blir jeg på en måte kvitt det med en gang, det som potensielt kan få lov til å vokse. Når de kommer hjem igjen fra skolen, er det på en måte glemt.

Pål-Esben: Det vil si: Triggeren kommer, om det er en fryktimpuls eller en irritasjonsimpuls eller hva det er for noe. Når vi blir var over triggeren – som vi trenger å være avbalansert nok til å kunne være bevisst over – så trykker vi på pauseknappen, og så stiller vi oss spørsmålet: Hvordan er en god måte å reagere på det som skjer her? Og vi snakker om: Hvordan kan jeg reagere i relasjon til hjertet mitt i forhold til det som skjer nå? Så går man gjennom scenarioet. Er det å hyle og skrike her? Nei, kanskje ikke. Er det å være mer konstruktiv? Kanskje det. Så går man gjennom en prosess der, og når man er ferdig med den prosessen, trykker man på play, og så handler man, som du fortalte her nå. Og det er det samme med angsten. Det vil si at når man har en angstimpuls som kommer opp, så blir man etter hvert – det trengs litt trening til dette, selvfølgelig, det er en prosess man må bli geleidet gjennom, og vi tar bare overflaten av den her – så når impulsen til denne angsten kommer, at et eller annet man har hørt, og nå går alt til helvete, så ser man at dette er en typisk trigger, trykker på pauseknappen, og så stiller man seg selv spørsmålet: Er dette noe som har med virkeligheten å gjøre nå? Går alt til helvete? Vil alt nå eksplodere? Vil jeg ikke ha penger til å betale maten min i morgen? Da vil du se at 99,99 % av angsten du har, er irrasjonell. Så dette er frykten til egoet.

Og så sier man: Ok, erfaringen min viser noe annet. Jeg har hatt mat på bordet de siste ti årene, så jeg vil sikkert ha mat på bordet også de neste ukene. Og så snakker man med egoet sitt, og så bestemmer man seg for hvilken retning man ønsker å gå: Skal jeg fôre angsten, eller skal jeg endre fokuset mitt? Hvis man velger å si at jeg vil endre fokuset, så kan man ikke bare si at nå vil jeg ikke ha noe frykt og angst lenger – da trenger man å gjøre noe fysisk, til å begynne med i hvert fall. Og det fysiske er for eksempel at man har en spilleliste på telefonen sin over favorittsangene sine, og man putter greier – jeg vet ikke hva man bruker i ørene i dag, før var det headset, nå er det kanskje Bluetooth-greiene sine, som man kanskje har konstant i ørene, vi skal ikke snakke om hva det gjør med hjernen – og så trykker man play og danser et par minutter, og da har oppmerksomheten og fokuset en helt annen retning, og så kan man gå videre med dagen sin. Eller man kan velge å gå ut og hogge ved, man kan ringe en venninne eller en venn – man trenger å gjøre noe fysisk for å bryte impulsen som kommer opp. Og dette krever trening. Dette er en av prosessene du har vært gjennom. Fortell litt om hva som skjedde, hvordan det endte, hvor lang tid det tok før du begynte å få resultater.

Aminas prosess: fra støy til stillhet

Amina: I hodet mitt deler jeg det litt opp. For vi har den typen prosess du snakker om, med å roe ned støy, eliminere nyheter, passe på hvilke impulser jeg tillater i livet mitt – som gjør at jeg får roet ned systemet, som gjør at jeg får mer kontakt med naturen, tilstedeværelse, opplever hvem jeg er gjennom sansene mine, kan komme og nyte det nåværende øyeblikket, kan nyte et måltid, nyte å pusse tennene, så enkelt som de tingene der. Men så har vi også, når det gjelder avbruddshåndtering, det å skape dette rommet – for jeg hadde ikke klart å skape dette rommet mellom impuls og handling hvis jeg ikke hadde roet ned systemet. Men etter det har jeg på en måte også gått videre, hvor jeg har blitt ført inn i meditasjonsprosessen, hvor ting da blir stille – eller ikke med en gang stille, for der har jeg blitt ordentlig slått i trynet. Jeg personlig, som har slitt mye med mørket, demoner, frykt, sånn som vi har snakket om tidligere, har et litt ekstremt tilfelle der, hvor jeg i perioder har gått gjennom mye frykt jeg ikke har forstått, gjennom meditasjonsprosessen og stillheten, som er et kapittel for seg selv, hvor jeg har vært nødt til å forstå: Hva er mørket egentlig? Hva er det jeg egentlig går gjennom her? Det har vært ekstremt viktig for meg å lære å forstå, gjennom denne utdannelsen, hvem vi egentlig er, sjelen, hvor vi kommer fra, hva som er meningen med å være her – og også dette med å akseptere at en dag skal jeg faktisk dø. Det har vært min personlige prosess i dette. Kall det litt mer mystisk, dette med å kjempe mot mørket, hva enn man legger i det, som man ofte tenker er en negativ ting. Og for å fortelle litt om det jeg har gjort der: Gjennom indre reiser og så videre har jeg gått gjennom en del mystiske ting rundt de vesenene som har vært rundt meg, som har hjulpet meg med å forstå – og ikke minst du, selvfølgelig – hva døden egentlig er, hvor trygt det egentlig er, hvor naturlig det egentlig er. Så det har vært en av mine største ting å overkomme, men som jeg også bærer med meg som en del av grunnmønsteret mitt som menneske: at det noen ganger kan komme opp, og så kan jeg se på det og si at ok, jeg aksepterer det.

Sensitivitet: desto viktigere med kritisk impulsvern

Pål-Esben: Ja. Men det er egentlig ikke noe som styrer deg lenger. Så nå glir du inn i mer viderekommende greier her. Og bare for å oppsummere: Uten å gjøre de første skrittene vi har diskutert, vil dette heller ikke være mulig. Så det er en prosess vi geleider en student gjennom, som gjør at resultatene blir så permanente som de er for deg i dag. Og det er en av utfordringene til dem som er veldig sensitive – bare for å oppsummere det før vi går litt inn i urangsten og de tingene du snakker om nå. De som er veldig sensitive – det kan være emosjonelt sensitiv, det kan være energetisk sensitiv, og det er mange i det alternative, og ikke bare i det spirituelle, men også i resten av samfunnet vårt, uten å vite det. Der er disse tingene vi har snakket om så langt, så utrolig viktige. Desto mer sensitiv du er, om det er emosjonelt, energetisk eller på andre områder, desto viktigere er det å bli kritisk til impulsene du lar få lov til å påvirke din bevissthet og ubevissthet og underbevissthet. For desto mer åpen du er for dette, desto mer svamp er du for det. Og så har du mennesker som er numne, som veldig mange i samfunnet vårt også er, som rett og slett ikke har tilgang til primære følelser som frydefullhet og kjærlighet. Du aner ikke hvor mange som har det problemet – bortimot syv-åtte av ti menn har det problemet, helt skremmende, men det er mulig å trene opp igjen. Så de som har denne sensitiviteten, uansett hvor sensitivt det er, trenger i mine øyne å være veldig, veldig observante og kritiske og bestemte i forhold til hva du lar få lov til å prege deg, bevisst og ubevisst, gjennom dagen din. For det som skjer hver gang, det som foregår spesielt gjennom dagen og spesielt gjennom kvelden av impulser du mottar – det er det som surrer for fullt gjennom natten, i det ubevisste og i drømmene dine. Og så lurer man på hvorfor man våkner opp urolig og sliten. Her har vi altså mye mer makt enn vi skulle tro, og alt starter med det vi har diskutert først. Altså: Når jeg har en student som deg, så starter jeg med det vi først vil gjøre. Og det neste skrittet, når vi skal håndtere fundamentet til angsten, altså urangsten, da trenger vi å gå litt dypere inn i tematikken, og da må vi ta på oss sjamanhatten vår, eller sjamanfellen vår – for det er noe som ikke er beskrevet så veldig godt i psykologien, eller i vestlig skolemedisin.

Panikkangst: den enkleste angsten å løse

En ting jeg vil si om panikkangst: For den som sliter med panikkangst, er det den enkleste angsten å løse av. Min kjære kone, som er psykoterapeut, bruker fem minutter på å løse det av permanent hos en klient. Så hvis man sliter med panikkangst, finnes det muligheter til å løse det av veldig raskt, og hvis det er interesse fra lytterne rundt sånne ting, kan vi diskutere det i en annen episode – hvordan man kan håndtere å løse av panikkangsten sin. For det er virkelig ille greier: Man føler at man ikke har noen kontroll over det, men det er en av de enkleste angstene å få kontroll over og stoppe.

Amina: Ja, bare for å skyte inn der: Jeg hadde en samtale med din kjære kone Maria og lærte den øvelsen, og den er helt fantastisk. Det er nesten sånn – når man hører om den, er det smil til skjult kamera, liksom, det virker for enkelt – men den har funket på meg, og jeg har også vist den øvelsen til flere andre. Så her ligger det noe.

Pål-Esben: Da kan vi ikke være kryptiske når vi slipper katten ut av sekken her. La oss slippe ut katten. Øvelsen er noe min kjære kone har brukt på mange, mange klienter og pasienter gjennom mange år, og det er skremmende hvor godt resultatet er. Så kanskje du forteller litt om hva du gjorde?

Øvelsen mot panikkangst

Amina: Det som jeg gjorde – jeg kan kanskje også, når episoden er sluppet, legge ut en liten video på Instagram om metoden. Men det det handler om, er at når man har angst, sitter det ordentlig i brystet, det er et ordentlig trykk, det er ikke rom for noe, fordi man blir så utrolig presset i brystet. Så tanken her er at man skal – nå må jeg bevege meg litt bort fra mikrofonen – man sitter rett opp og ned, og så dytter man ut. Man gjør denne bevegelsen, som jeg kan lage en egen film på: at man på en måte dytter ut fra brystet, og så dytter man utover, i en sirkel og tilbake til brystet, mens man i det momentet sier: «Jeg er redd, jeg er veldig redd, å, så redd jeg er.» Det som skjer da, er at du dytter ut, du dytter bort det som sitter i brystet ditt, eller følelsen som er i brystet ditt, samtidig som du forteller kroppen din at du er redd. Men det som skjer med kroppen din, er at den på en måte oppfatter: «Jeg hører du sier at du er redd, men det skjer jo ingenting.» Så det blir litt, om jeg kan kalle det det, omvendt psykologi, eller hva det nå er. Da Maria hørte om metoden, var det litt sånn: Hæ, er ikke det litt å manifestere mer av det man ikke vil ha? Men det er i hvert fall ikke det som skjer i kroppen. Så det er veldig interessant. Man går hele veien med at man dytter ut hendene og ut til siden og tilbake igjen, men etter hvert som mønsteret er trent inn, kan du bruke fingertuppene og dytte utover når angstanfallet kommer. Og etter hvert, når det også er trent inn, kan du lukke øynene, eller ha dem åpne, og forestille deg at du gjør det – så vil panikkangsten roe seg. Det er i hvert fall min erfaring med det.

Pål-Esben: Ja, og dette er også en paradoksintervensjon, det du gjør. Men du bruker også kroppen din, du bruker en visualisering til det, og ikke minst har du tatt et valg – for uten at du tar et valg om at du ønsker å gi slipp på dette, er det heller ikke mulig. Dette trenger å gjøres på en korrekt måte, og da kan du legge ut en video på Instagram og vise hvordan du gjør det. I tillegg er det viktig at man styrer pusten her, for pusten er en av de enkleste faktorene for å kontrollere et sånt panikkangstanfall. Det man ikke bør gjøre, er å putte en sånn plastpose eller papirpose over munnen – det er sånne førkrigsgreier, Freud-greier langt tilbake. Det kan faktisk være veldig skadelig, for hvis det blir for mye karbondioksid i systemet, kan vi ha et problem. Men med dette vil åtte-ni av ti kunne få veldig mye hjelp. Dette overrasket meg egentlig veldig, da min kjære kone sa at i de fleste tilfeller er ikke dette så veldig komplekst – men det må gjøres på eksakt rett måte for å få det til å funke. Så mitt tips til deg som lytter og kanskje sliter med disse tingene: Ta kontakt med Amina, book dere en veiledningstime med Amina, la henne få lov til å geleide dere gjennom denne metoden på en profesjonell måte. Det er det beste tipset jeg kan gi her. For én ting er å se en video hvor man gjør et eller annet, men Maria satte seg ned i en times tid der også, forklarte hele greien, gjorde øvelsen sammen med deg, svarte på spørsmål og så videre. Så det er det beste tipset jeg har her: Ta kontakt med Amina.

Amina: Ja, hjertelig velkommen.

Pål-Esben: Ikke ta kontakt med meg – fullbooket, har ingen kapasitet. Jeg fokuserer all min oppmerksomhet mot studenter, så jeg tar ikke imot klienter. Men det gjør du, Amina, takk og pris. Ok, så da har vi gjort det, da er katten ute av sekken, og da kommer vi tilbake. Og jeg vet ikke om vi skal fortsette nå med urangsten, eller om vi skal fortsette med det i neste episode. Hva vil du? Skal vi gå langt inn i denne episoden, eller skal vi …?

Amina: Oi, oi, oi, oi. For det er også et større tema, urangsten.

Urangsten og Dagaz: endringens rune

Pål-Esben: Det er et større tema. Men vi kan jo ta introduksjonen til det uansett og se hvor langt vi kommer. Og du som lytter får kanskje holde oss unnskyldt for at vi går litt ekstra lenge i denne episoden – bonusepisode, jeg tror det blir satt pris på. Ok, la oss se litt mer på grunnlaget til frykt og angst. Da tar jeg bort tilfellene hvor det er kjemiske ubalanser i systemet, og hvor det er alvorlig traume og disse tingene – det snakker jeg ikke om akkurat nå. Nå snakker jeg om den generelle, fundamentale årsaken til at denne uroen, frykten, angsten skapes i et menneske. Og når vi ser i den eldre Futhark med runene, så beskrives det gjennom en rune som heter Dagaz. Dagaz er den siste av de 24 runene i Futhark, og det er transformasjonsrunen og overgangsrunen fra én tilstand til en annen. Tenk deg at Futhark starter med Fehu, så går du gjennom de 24 runene, og helt i slutten har du den 24. runen, som er Dagaz – og ikke Othala, som enkelte misforstår, for den kan ikke være sist. For Dagaz beskriver at nå er vi kommet til slutten, nå er det en overgang som skal skje, og vi må avslutte prosessen vi er i nå, så noe nytt kan skapes, så en ny sirkel kan skapes. Vi kommer til enden av sirkelen, og så må vi avslutte den for at noe nytt kan skapes. Det er Dagaz. Og i samfunnet vi lever i, har veldig mange mennesker en vanvittig motstand og frykt mot alle endringer, alle tilstandsendringer man skal gjøre, fordi ego, intellektet, det karmiske minnet – altså lidelsens triangel – hater alle former for endringer. For vi vet ikke helt hva som er på andre siden av gjerdet, gresset er trolig ikke grønnere.

Amina: Men så, for å forklare lytterne hva lidelsens triangel er – hva er det, Pål-Esben?

Lidelsens triangel

Pål-Esben: Ja, det er et av mine konsepter, lidelsens triangel. Vi har altså identitet, ego, karmisk minne og intellektet – det er de som styrer i lidelsens triangel. Og det som skjer i denne lidelsens triangel, er egentlig det som skaper all lidelse i livet ditt. Altså det du identifiserer deg med, intellektet ditt, det karmiske minnet – som er memoarene over alt du har vært gjennom i dette livet og i tidligere liv, inkludert traumer, pregning og så videre – og selvfølgelig egoet, som styrer med alle disse tingene og genererer ut, til syvende og sist, at nei, det er farlig, det vil vi ikke, og så videre. Så jeg kaller dette lidelsens triangel, og det er det som egentlig skaper all lidelse i et menneskes liv, for det går mer eller mindre på autopilot. Og selvfølgelig: Når man går gjennom en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess i Yggdrasil sjamanskole, blir man trent til å forstå hva dette er for noe, og man blir trent til å ta makten tilbake over sitt eget liv, så disse aspektene av vår psyke og det ubevisste ikke lenger kontrollerer atferden din, hvordan du føler deg og hvordan du handler. Men normalt sett, hos de fleste mennesker som ikke er trent, går dette på autopilot, som gjør at man frykter og har motstand mot stort sett alle endringer.

Og jeg tror det er det første kapittelet i boka mi, de sju gullnøklene – etter det første kapittelet snakker jeg om forandring, og hvorfor mennesker har så stor utfordring med alle former for forandring, og hvorfor det egentlig skaper stort sett all lidelsen i et menneskes liv. For hvis man har et problem, er den eneste måten å løse det problemet på, gjennom endring. Problemet vil være status quo så lenge du ikke vil gjøre endringene som er årsaken til problemet. Så da biter man seg selv i halen: Jeg vil ikke endre meg, jeg vil ikke gjøre endringer – men da vil det samme som du har i dag, fortsette inn i uendeligheten. Og så skjønner man ikke hvorfor man har frykt, for jeg ønsker jo å ha et bedre liv, jeg ønsker jo å bli kvitt min diabetes 2, men det er så vanskelig for meg å endre ernæring og begynne å gjøre disse tingene, gå ned i vekt og få ned blodsukkeret, det er så vanskelig, jeg har så stor motstand – men jeg vil jo bli frisk. Og så er man inne i denne kaossettingen hvor man på den ene siden vil, og på den andre siden føler seg blokkert mot å gjøre. Det er da fundamentet for at man ikke finner løsninger på sine utfordringer, sin lidelse eller det man ønsker å skape i livet sitt. For det hjelper lite å sette seg ned og prøve å manifestere mot universet: Nå vil jeg ha en ny Porsche i morgen, så skal man ha en spesiell øvelse, så skal Porschen stå der. Det er jo meningsløst, det er ikke sånn dette funker – selv om det er mange som har tjent seg rike på denne typen ideer, totalt briljant markedsføringsmessig for å lure mennesker, for man håper at det skal være så enkelt: Gi meg denne spesielle metoden, så skal alt fikses i livet mitt. Men sånn er det ikke.

Vi snakket i tidligere episoder om sjelen og Sjelenes Eliteuniversitet – hvorfor vi har kommet hit som sjel: for å lære og erfare, for å utvikle oss. Og for å kunne lære og erfare og utvikle oss, trenger vi endring. Og så står vi da fast med at vi henger i Dagaz, vi henger i siste enden, vi frykter endring som pesten, og der skapes det massiv frustrasjon hos menneskene. Så det er greien her: Hvis man løser denne floken med Dagaz og etter hvert blir venn med Dagaz – som egentlig er den siste modulen i grunnutdanningen i vår sjamantradisjon, hvor vi blant annet har en øvelse hvor vi trener studenten i å bli venn med Dagaz. Hvor Dagaz blir din beste venn. Og hva betyr det? Jo, det betyr at man begynner å lære å elske endringer, elske konstruktive endringer. Man omfavner de endringene som må til for å kunne skape et bedre liv, et friskere liv, et sunnere liv, for å skape en bedre relasjon med sine barn, sin partner, hva det enn måtte være. Så det er en av de første tingene vi begynner å snakke om når vi tar på oss den sjamanistiske hatten vår: hvorfor vi har så stor utfordring med denne Dagaz-runen, som er den siste runen i Futhark. Og I Ching funker på akkurat samme måte: Du starter med heksagram nummer 1, så går du gjennom yin og yang, og så kommer du til slutten, til heksagram 64, som beskriver denne overgangen frem til heksagram nummer 1, til neste livsprosess. Det er en syklus. Så vår oppgave i en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess er å hjelpe studenten til å flyte med prosesser: en livsprosess fra start, gå gjennom livsprosessen, og når livsprosessen kommer til det punktet hvor den er ferdig, trenger vi å gi slipp på den, så vi åpner oss for noe nytt som skapes. Men hvordan er det i samfunnet vårt i dag? Jo, vi henger fast i det som er. Jeg er livredd for å søke en ny jobb, selv om jeg mistrives på jobben min. Jeg hater jobben min – men hvorfor søker du ikke en ny jobb? Nei, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Eller at man lever i et dysfunksjonelt parforhold, hvor man har lidd og lidd i årevis. Hvorfor fortsetter du lidelsen? Hvorfor ikke avslutte og åpne opp for noe nytt? Og så videre. Og du var jo en av ekspertene i å holde deg fast i Dagaz rundt flere temaer i livet ditt.

Å bli venn med Dagaz

Amina: Ja, altså, jeg har hatt store problemer med Dagaz, virkelig. Men jeg har også omfavnet det mer og mer. Alt har en begynnelse og en slutt. Og det å begynne å se gjennom – man trenger ikke å ta for seg de aller største temaene med en gang, men bare gjennom hverdagen, dette med disse overgangene: Vi starter en ny jobb, vi slutter i en jobb, vi går på butikken, vi går hjem fra butikken, vi har kjøpt salt, og så er det tomt for salt. Hele livet består av alle disse begynnelsene, avslutningene, dødsprosessene.

Pål-Esben: Og der sier du ordet dødsprosessene. Det var altså første gang vi sier at dette er en dødsprosess vi diskuterer, for vi er nå så vidt i gang med å snakke om det jeg kaller urangsten. Fortsett.

Amina: Ja. Så da jeg begynte å gjenkjenne det i hverdagen min og begynte å akseptere at ok, sånn er det – akseptere disse små endringene, og etter hvert de større endringene – og hvordan jeg også klarte å forstå hvordan de små valgene, de små endringene, de små prosessene hang sammen med det store bildet, noe vi får en veldig god innføring i gjennom utdannelsen, hvor jeg ser at oi, ok, dette er jo vår sanne natur, dette er jo min sanne natur. Og gjennom den modulen du snakker om, skjedde det ganske mye med meg. Dette med å bli venn med Dagaz er ikke noe jeg helt klarer å sette ord på – det ble litt for mystisk forklart, men veldig, veldig vakkert, og det høres kanskje litt krast ut for noen, dette med å faktisk elske at alt har en start og en slutt, alt fra det minste til det største. Men så viktig det har vært for meg, og så styrkende, ikke minst – dette med å ta tilbake kraften min som menneske, som sjel. Og jeg fikk en prøvelse på det for ikke så veldig lenge siden.

Pål-Esben: Ja, så skal vi se fra et høyere perspektiv hvor langt du har kommet, Amina.

Prøvelsen: det anafylaktiske sjokket

Amina: Og det var gjennom et anafylaktisk sjokk jeg fikk da jeg spiste en frukt jeg ikke tålte. Jeg har tidligere besvimt, og det blir veldig alvorlig fordi halsen hovner opp og sånne ting. Og da jeg kom på, i begynnelsen av det anafylaktiske sjokket, blir jeg veldig produktiv – jeg forstår at jeg må komme meg til et sted hvor jeg kan få hjelp. Og i begynnelsen tenkte jeg: Hm, handler det om frykt? Men så så jeg etterpå at nei, det handlet mer om – jo, det kan godt hende at frykten også ble engasjert litt her, men det handlet om at jeg gjorde det som var bra for kroppen min, det kroppen min trengte, og den trengte hjelp. Men da jeg kom på legevakten og gikk inn i mitt indre mens sykepleierne ga meg sprøyte og sånne ting, det som på en måte skjedde inni meg, var at kroppen min fortalte meg: Tenk om du dør – nå kan det hende at du dør. Og det jeg erfarte da, var at jeg svarte tilbake til kroppen min: Ja, det kan hende. Det kan hende at jeg dør. Og i det – det kan høres litt brutalt ut, men i det tok jeg på en måte makten min tilbake, og det var også et bevis for meg på hvor langt jeg har kommet med min dødsangst og min aksept. For vi vet jo alle at vi skal dø en dag, men de færreste våger å snakke om det, det er et litt tabubelagt tema. Og jeg husker at sykepleieren også sa at hun syntes jeg var så rolig til å være i et anafylaktisk sjokk, at hun nesten hyllet meg – og hadde dette vært noen år tilbake, hadde det vært full Texas der inne, for det er jo kjempeskremmende. Så for meg var det et bevis på hvor langt jeg har kommet i min aksept rundt Dagaz. Selvfølgelig hadde jeg noen etterdønninger i den fysiske kroppen noen dager etterpå, jeg er jo fortsatt et menneske, men det er en situasjon jeg ville håndtert helt annerledes bare for et år siden.

Urangst er dødsfrykt

Pål-Esben: Og her er det en fordel når man skal begynne å jobbe på de mer dyptgripende områdene med angst og frykt – og da kommer vi inn på urangst og disse tingene – for det er nær umulig å prøve å gjøre dette kognitivt. Prøver du å gjøre det i terapi, har du 15 år med terapi foran deg, for du kan ikke forholde deg til dette kognitivt, det stikker så dypt. Og der er fordelen når man bringer seg selv inn i den sjamanistiske verdenen. For et av de ritualene vi arbeider med, å bli venn med Dagaz, er også et dypt og omfattende sjamanistisk ritual, et healing-ritual man går gjennom, som man også kan gå gjennom flere ganger, som gjør disse dypere endringene og påvirkningene i de dypere lagene av psyken vår. Og der kommer man inn på det briljante når man kombinerer denne formen for ursjamanisme med moderne vitenskap, teknologi, psykologi og så videre – da har man en kraft til å håndtere ting som ellers er særdeles vanskelige å finne veien ut av. For i det hele tatt å komme så langt og være villig til å se på disse tingene, krever en utviklingsprosess i seg selv.

Alt dette vi håndterer – dødsfrykt, for det er egentlig dødsfrykt; denne urangsten er dødsfrykt, som vi henter helt tilbake – ligger også relatert til vårt genetiske system, med at vi er redde for hva som skjer etter døden. Altså, jeg snakker om det epigenetiske systemet vårt, ikke det genetiske. For den genetiske delen av oss er det mest naturlige av alt: at du oppstår, du blir født, og så går du videre, og så går kroppen tilbake til naturen, til Moder Jord, og så oppstår det noe nytt. Genetisk er dette naturlig. Epigenetisk – det er altså hvordan genetikken har vært preget, spesielt gjennom flere tusen år med religion, og dette kvakket om helvete og lidelse og så videre. Det er det som er fundamentet for urangsten, og denne grunnleggende dødsangsten som bor i de aller fleste menneskene. Selv hos dem som tror de ikke er redde for dette, er det veldig enkelt å vise at de er det, gjennom tester som kinesiologiske tester og så videre – da ser man hva som virkelig foregår: at man er urolig for å dø fysisk. Men det er det mest ekstreme. Den samme angsten, den samme frykten, det samme fundamentet, er det som på autopilot styrer deg til å si at det er så vanskelig å endre ernæringen min, selv om jeg har behov for det, og jeg ønsker ikke å få diabetes 2, for det er så alvorlig – men når jeg skal slutte å spise Laban Seigmenn, er det så vanskelig for meg – og så videre. Eller det å gjøre endringer i sitt parforhold, søke terapi, søke hjelp, finne seg en ny partner. Det samme med jobb: at man holder seg fast i status quo på autopilot, selv om man ønsker, selv om man vil, men føler at man ikke får det til.

Så det som skjer når vi går gjennom en virkelig dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess, er at alle disse tingene blir løst opp, blir bearbeidet, blir helbredet, til man sitter der ferdig og blir spyttet ut av prosessen – altså en ny Fehu, en start på en ny livsprosess – og da har man ikke disse problemene lenger. Og for enhver avansert, viderekommen sjaman, for eksempel, er det obligatorisk å helbrede denne urangsten, for det er også den som til syvende og sist stopper deg og blokkerer deg mot kontakt med metafysiske vesener, kraftdyr og andre ressurser. Så også for en sjamans utviklingsprosess er dette alfa og omega, i tillegg til at det er en viktig del av det som er den virkelige sjamandøden – som ikke handler om lidelse og ekstreme erfaringer, men om noe helt annet, og det tenker jeg vi skal diskutere i en annen episode. Det er totalt spektakulært å gå gjennom en slik prosess, for livet endrer seg radikalt når man har gått gjennom den. Man er da ikke så påvirket av hva som skjer rundt i samfunnet, hva som skjer av impulser, og hva som skjer med deg – for vi kan ikke kontrollere det – men man har mer og mer makt over hvordan man agerer, reagerer og interagerer med det som skjer eksternt og internt i en selv. Det vil si at man tar makten tilbake over sitt eget liv, og det skaper en mye høyere grad av et meningsfullt liv, en mye høyere grad av et frydefullt liv – som er min intensjon å inspirere mennesker til å finne. Så der vil jeg bare gratulere deg, Amina. Det har jo ikke vært enkelt å gå gjennom en sånn prosess og snakke om frykten. Du har møtt mye motstand, du også.

Erfaringer dypere enn intellektet

Amina: Mye motstand, mye motstand. Og du var inne på noe i sted, om hva man kan gjøre med intellektet og ikke. Jeg har fått så mye god mat som intellektet kan få, men det du var inne på der – disse erfaringene jeg har vært igjennom, som ikke kommer fra intellektet, som kommer fra noe dypere, er veldig vanskelige å forklare, men har vært en utrolig viktig del av prosessen. For det har vært noen ting jeg på en måte har kjent igjen, litt som å møte en gammel venn, litt sånn: «Å ja, der var du, ja.» Selvfølgelig er det ikke noe å frykte – noe jeg har erfart gjennom noe dypt, dypt inni meg, som kommer fra noe helt annet enn en logisk forståelse av at sånn og sånn må det være. Og også dette med forestillingene rundt hva døden egentlig er. For i mitt tilfelle har jeg også vært redd for døden fordi jeg har hatt en forestilling om hva det er, som har vært helt feil – som mange også har helt feil, som du var inne på: Mange sier at nei, jeg er ikke preget av religion, og jeg er ikke troende og sånne ting, men så ser man hva slags tanker de har om døden, som ikke kan komme fra noe annet enn religion. Så det har også vært veldig viktig for meg å løse opp i. Og gjennom indre reiser i drømmeverdenen, i dypere felt og sånne typer ting, har jeg også hatt noen veldig dype erfaringer hvor jeg på en måte har blitt ført inn i dødsøyeblikket for å se hva det egentlig handler om. Kall det kanskje lysvesener som har hjulpet meg med å åpne øynene, og litt sånne ting. Men det har i hvert fall betydd veldig mye for meg å kunne gå gjennom den prosessen så godt jeg kan, i levende live, i mitt indre, for å se at ok, det er ikke noe farlig.

Neste episode: hva døden virkelig er

Pål-Esben: Ja. Og det som også er viktig å understreke her – det er ofte en misforståelse i det alternative, esoteriske, at det er én esoterisk metode, én energimetode, som skal fikse alt. Men legg merke til hva vi har snakket om i denne episoden: Ja, vi bruker omfattende energetiske metoder fra Sjamanskolen, men sammen med praktiske handlinger som mennesker må gjøre i sitt daglige liv, som vi har snakket om i første del av episoden. Og når vi kombinerer disse to tingene, har vi en veldig, veldig kraftfull setting. Og døden i seg selv – den dagen man erfarer en stabil tilstand av enhet, i sin tidløse og romløse eksistens, så merker man at man erfarer sin Sahara, alt det man er. Den dagen man får en dyp nok erfaring med det, er det ingen frykt for døden lenger, for da vet man hva som skjer etterpå. Så la oss snakke om det i neste episode: hva døden virkelig er for noe, hva som skjer, hvordan man kan forberede seg til døden, hva som skjer etter at man har dødd, hvilke konsekvenser ting har, og så videre. Kanskje vi følger opp det i neste episode. Hva tror du om det, Amina?

Amina: Det er veldig spennende. Det er veldig interessant at jeg kan snakke med et menneske som sier: Ja, la oss prate litt om døden og det som skjer etter det – og jeg bare: Ja, la oss gjøre det. For noen år siden hadde det skapt så mye friksjon inni meg. Så det er helt fantastisk. Det vil jeg gjerne snakke med deg om.

Avslutning

Pål-Esben: Glitrende. Da gjør vi det. Og da trenger vi å avslutte denne episoden, som har gått litt lenger enn vanlig. Så håper jeg at du, kjære lytter, har vært godt underholdt og kanskje fått noen tips og innspill og inspirasjon gjennom denne episoden. Og husk at det ikke er noen skam i å søke hjelp om man sliter – det er det første steget i å starte en utviklingsprosess, for det er mange ting vi ikke så enkelt kan fikse selv, og der er det ingen skam i å søke hjelp. Så jeg ønsker deg en aldeles fortreffelig dag, kjære lytter. Det samme til deg, Amina. Eller kanskje, når du lytter på dette, en natt eller morgen eller kveld – uansett hvor du er, uansett når du lytter på dette: Dette har for meg vært en frydefull episode, som vanlig, med deg og meg nå. Jeg elsker våre samtaler. Det er jo ikke skriptet, vi tar det på sparket, og det er godt at det skjærer seg litt av og til også. Så håper jeg å se deg og høre deg, kjære lytter. Og nå er det på tide at jeg går inn i min verden igjen. Og så ses vi og høres vi i neste episode. Tusen takk for at du er den du er, kjære Amina, det setter jeg veldig stor pris på.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben. Veldig fint. Ha det riktig bra.

Pål-Esben: Takk skal du ha, Amina. Ha det riktig bra. Ha det.