Episode 26 De 8 ursjamanistiske årstidsritualer – naturens vei til dyp transformasjon

Når Pål-Esben ber klienter i utbrenthet om å sitte en halvtime om dagen og gjøre absolutt ingenting, klarer de fleste ikke mer enn to-tre minutter før de går på veggen. Og da kona hans rådet en utbrent baronesse til å ha én telefon til kommunikasjonen rundt barna og en grense på fem minutter om dagen for Instagram og TikTok på den private telefonen, gjorde det underverker for henne.

I denne tjuesjette episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om de åtte årstidsritualene og hvordan de brukes i tradisjonen deres, ikke bare som kulturelle feiringer, men som magi for dyp personlighetsutvikling og dyp spirituell utvikling. De ser nærmere på naturen som fasit for de sunne rytmene, årstidens vesen, og årshjulet fra Samhain til Samhain. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Naturen som fasit for de sunne rytmene, og hvorfor kaosmusikken i det moderne livet gjør oss syke
• Skogsbad som første steg, Aminas første, litt ubehagelige forsøk, og kunsten å gjøre absolutt ingenting i en halvtime
• En enkel tre-øvelse med lystråder, og å finne den naturatmosfæren som passer for deg
• Fra kulturell feiring til magi: to til fem livstemaer gjennom en hel årssyklus, og Aminas urfrykt
• Årstidens musikk og årstidens vesen, og hva Amina erfarer når hun går i kontakt med det
• Motstand, valg og hjelpen fra en guide, og baronessen som fikk to telefoner
• Årshjulet fra Samhain til Samhain, balansen mellom yin og yang, og et enkelt ritual for å gi slipp ved høstjevndøgn
• Hva som skiller underholdning fra virkelig endring, og hvordan årstidsvesenene relaterer seg til Moder Jord

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben – takk, i like måte.

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi prate om et veldig interessant tema som har med de åtte årstidsritualene å gjøre. Yes – vi skal diskutere hvordan vi bruker årstidsritualene i vår tradisjon i relasjon til dyp personlighetsutvikling og dyp spirituell utvikling, som en viktig del av denne dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen vi har snakket om siden episode 1 i podkasten vår.

Og vi skal prøve å forklare litt om forskjellen på vanlig bruk av årstidsritualene og den magiske bruken av dem, som virkelig er spektakulær. Og vi skal høre noen erfaringer, Amina, om hva som har skjedd når vi begynner å engasjere oss i disse tingene.

Naturens rytmer som fasit

Pål-Esben: Men kanskje vi først starter med å snakke litt generelt om rytmer. Årstidene er jo de mest kraftfulle rytmene vi mennesker observerer på denne jordkloden. Vi har sommer, høst, vår, vinter – hele syklusen – og det er veldig arketypiske rytmer som naturen viser oss gjennom et år og en årssyklus.

Helt i starten av en sjamans utviklingsprosess – i hvert fall din – begynner vi å snakke om rytmene i naturen, og om at naturen viser oss fasiten på de sunne rytmene. Og hva betyr det? Jo: Vi mennesker har, gjennom pregningene våre, gjennom traumene våre og gjennom måtene våre å leve på, kommet lenger og lenger og lenger bort fra disse naturlige rytmene. Og det er årsaken til at vi er stresset, at vi er deprimerte, at vi er utbrente, at vi har sykdommer, og hva det enn er: Kroppen vår og psyken vår svinger ikke lenger med de naturlige, sunne, helbredende rytmene som naturen viser oss.

Og som sjaman lærer jeg fra starten at naturen har svaret på det meste. Kunsten er å lære å forstå hvordan naturen har svaret på det meste – og ikke minst lære å benytte naturen, slik at man selv kan skape den forståelsen og helbredelsen.

Skogsbad: det første møtet

Pål-Esben: Så når vi starter i vår tradisjon, helt, helt i starten, blir studentene invitert til å begynne å bruke skogen. Vi kaller det skogsbad, Shinrin-yoku. Og det var jo litt utfordrende i seg selv i starten, Amina. Bare noe så enkelt som å gå ut i skogen – uten telefon, uten å prate med folk, uten agenda, bare være til stede med naturen. Det var litt vanskelig i starten.

Amina: Ja, absolutt. Jeg husker da jeg skulle prøve meg de første gangene. Jeg hadde begynt å bruke naturen da jeg begynte på Yggdrasil sjamanskole, men ikke på den måten. Da var det mer fjellturer og å gå med venninner og slike ting. Men da jeg skulle begynne å faktisk være med naturen, være fullt og helt til stede, syntes jeg det var litt ubehagelig.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg visste ikke hva jeg skulle se etter, jeg visste ikke hva jeg skulle føle. Jeg husker også at jeg hadde en slik autopilot: Når jeg gikk, skulle jeg plutselig bare sjekke hvor jeg hadde telefonen min – den der automatiske: Nå må jeg sjekke klokken, nå må jeg sjekke ditt, nå må jeg sjekke datt. Og ikke minst alle tankene som begynte å komme når ting var stille. For her skal jeg gå i kontakt med naturen, gå i kontakt med skogen – og så sitter jeg og tenker på hva jeg skal ha til middag, og så skjønner jeg at det skal jeg egentlig ikke gjøre.

Det var litt slitsomt. Men jeg er veldig glad for at jeg ikke ga opp, og at jeg på et punkt bare aksepterte: Slik er det akkurat nå. Slik er det akkurat nå. Det tror jeg også var noe av det som hjalp meg – og det å for min del bruke litt disiplin i begynnelsen, frem til det ble mer en lengsel etter å gå i skogen: Nå vil jeg i skogen. Nå roper naturen på meg.

Og de erfaringene man får av å være i naturen, være med naturen, sitte inntil et tre, gå i skogen – de erfaringene er kjempevanskelige å forklare videre. Det er litt slik at du må prøve det selv. For det kan være veldig livsendrende, altså.

Kunsten å gjøre ingenting

Pål-Esben: Ja. Og det er veldig snedig å observere det moderne mennesket – hvor stor avstand vi har til det naturlige, hvor stor avstand vi har til naturen i seg selv. Vi burer oss inne i bunkerne våre og sitter med kunstig lys, og vi er så fjerne fra de naturlige rytmene i naturen: høsten, hvor vi begynner å gi slipp; vinteren, hvor vi roer ned; så kommer våren, hvor vi girer litt opp igjen; og sommeren, hvor det er full action – og så er vi tilbake til å gi slipp, og så inn i hvile.

Det moderne mennesket går på full rulle hele tiden. Full rulle, konstant. Og hvis du gjør noe, sitter du og scroller på feeden din, på TikTok eller Instagram. Bare det å få et moderne menneske som kommer til meg, for eksempel i utbrenthet, til å sitte en halvtime om dagen og ikke gjøre noe – det er veldig, veldig vanskelig. Da blir de ofte veldig irriterte på meg: «Ja, men da kaster jeg bort en halvtime. Da kan jeg ikke gjøre noe i denne halvtimen. Skal jeg, Pål-Esben, bare sitte der og se i veggen og gjøre ingenting?»

Ja, akkurat. Chill out kalles det. Tenåringene er eksperter på dette. Så hvis du har tenåringer hos deg, kan du studere dem. De vet hva chilling out betyr.

Amina: Ja, men det tror jeg ikke at jeg er klar for, Pål-Esben.

Pål-Esben: Nei – du skal sitte der og gjøre absolutt ingenting. Du skal altså ikke tenke, du skal ikke planlegge, du skal ikke gjøre noe som helst. Du skal ikke lytte på podkasten, du skal ikke se på TV-en. Du skal bare sitte der og gjøre absolutt ingenting. Det er en av oppgavene jeg gir dem. Og de fleste klarer ikke mer enn to-tre minutter før de går på veggen. Mange har kommet til det punktet hvor de er ordentlig forbanna på meg, fordi jeg forteller dem at dette er så viktig for å komme tilbake og bli frisk igjen.

Så det sier noe om hvor sykt det moderne mennesket er, og hvor fjerne vi er fra naturen og de naturlige rytmene. Vi mennesker har jo oppstått fra naturen. Uten Moder Jord – med det hun gir oss av alt fra mineraler til karbon og så videre – hadde ikke kroppen vår eksistert. Vi har ikke kunnet eksistere uten Moder Jord. Byggeklossene i oss mennesker, altså vår fysiske kropp, kommer fra Moder Jord. Og når vi dør, går byggeklossene tilbake til Moder Jord og resirkuleres, og noe nytt oppstår.

Vi kommer fra harmonien

Pål-Esben: Så vi kan si at vi kommer fra et sted hvor rytmen er harmoni og er perfekt. Og hva er perfekte rytmer? Jo, det er veldig lett å observere når du går i en sunn skog, for eksempel, eller i et sunt landskap: Du ser hvordan landskapet eksisterer i harmoni med seg selv. Du har aldri et tre som tenker: Å nei, jeg liker ikke det andre treet der, så la meg prøve å ta knerten på det og bruke albuene. Nei – de lever i harmoni med hverandre, de lever i symbiose med hverandre. De næres av hverandres rytmer, og dette er et harmonisk samspill.

Og så ser vi det moderne mennesket i samfunnet vårt, hvor det er stikk motsatt. Og så lurer folk på hvorfor de er syke. Hvorfor er vi fysiologisk syke? Hvorfor er vi psykologisk syke? Hvorfor er vi stresset? Hvorfor har vi angst? Hvorfor har vi depresjon? Og så videre.

Fra mitt synspunkt er hovedgrunnen at vi er så fjerne fra de naturlige rytmene. De interne rytmene våre er som en slags kaosmusikk. Det er det som kalles death metal-kaos. Og når du går i naturen, har du den harmoniske musikken, vibrasjonen – som et symfoniorkester.

Kjernerytmen og kaosmusikken

Pål-Esben: Og kjernerytmen vår, som vi er født med inn i denne verdenen når vi kommer inn som barn – vi er dette bildet du kanskje har sett av frydefulle barn, hvor vi er så nært koblet med sjelen vår de første månedene av livet – den kjernerytmen, den grunnleggende vibrasjonen vi er født med, som er koblet til vår spirituelle arv og koblet med vår sjel, den er nær 100 prosent ekte. Nær 100 prosent symfoniorkester. Nær 100 prosent nær rytmene som Moder Jord og naturen viser oss.

Der er vi altså perfekte. Vi har full kobling med hva vi er. Selv om brukergrensesnittet vårt, altså hjernen vår, ikke er utviklet nok til å kunne interagere med dette og forstå verden – men det er en annen sak, det kommer etter hvert når vi vokser opp.

Så går vi gjennom oppveksten, og vi blir preget. Foreldrene våre sier: Det er bra, det er ikke bra. Slik skal du gjøre, slik skal du ikke gjøre. Nei, det gjør ikke vi i vår familie. Og så får vi problemer med hendelser som gjør at vi skaper kompensatoriske mekanismer. Deler av oss selv blir altså undertrykt gjennom omgivelsene våre. Foreldrene våre gir oss for eksempel ikke nok kjærlighet eller oppmerksomhet – og så starter vår egen prosess med å undertrykke deler av oss selv, så starter kompensatoriske mekanismer, og etter hvert er det stort sett bare krøll og kaosrytmer som kommer ut av det.

Det er årsaken til at vi lever i et samfunn som er sykt, med alle disse sykdommene og galskapen vi har. Hvis vi går inn i et samfunn eller en kultur som er nært koblet med Moder Jord og de naturlige rytmene – hvis vi ser på de eldre kulturene, naturkulturene, som for eksempel aboriginerne for noen tusen år siden, før den hvite mannen kom inn og destruerte hele greia – så vil du finne at ord for angst og depresjon og disse tingene ikke eksisterer i en slik kultur.

Det er altså relatert til dette: Når en kultur og et menneske er i harmoni og takt med de naturlige rytmene som naturen viser oss, kan ikke sykdom eksistere. Mental sykdom, emosjonell sykdom, angst og så videre kan ikke eksistere. Det er det som er hovedproblemet til vår verden i dag.

Derfor er det å lære å bruke naturen – slik at vi kan bade i de naturlige rytmene og etter hvert få mer av dem til å smitte over i oss og erstatte kaosmusikken i oss – et viktig fundament som vi jobber med som sjamaner. Bare for å si det veldig enkelt.

Hvordan opplevde du det, Amina? Fra å ha denne kaosmusikken, som vi har snakket om gjennom podkasten her, til at du etter hvert begynte å slutte fred med naturen – slutte fred med å være i naturen, slutte fred med å kunne sitte en halvtime med et tre og være med et tre. Hvordan påvirket dette kaoset i deg?

Amina: I veldig, veldig stor grad. Jeg merket at det ble lettere og lettere å sentrere meg i meg selv gjennom dagen. Det å få den lille pausen, eller tilstedeværelsen med meg selv, gjorde også at jeg fort merket at jeg ble mer utholdende. At jeg kunne prestere mer – men jeg hadde mer å gå på, jeg hadde mer bensin på bilen, og ikke minst mer av den indre freden.

Og ikke minst, jeg husker i begynnelsen, i de settingene hvor jeg kjente at: Åh, nå er det litt mye, nå har det vært litt mye – så vet jeg at jeg kan gå og sette meg ved et tre, være med et tre og lande der. Så for meg har det vært kjempeviktig, en kjempeviktig ressurs, og man skal virkelig ikke undervurdere effekten av det.

For jeg merker også, hvis jeg snakker med folk og sier at kanskje vi skal prøve å bruke naturen litt mer, gå litt i naturen – så får jeg svar som: «Ja, ja, men vi vet jo alle at frisk luft er bra.» Så må jeg forklare at ok, vi går faktisk dypere her. Nei, det er ikke det vi snakker om – det er så mye mer enn det. Det er en slik indre ro, indre fred, tilstedeværelse. Man føler seg rett og slett oppladet.

Vi er veldig opptatt av stimulanter og ting som kan få oss til å føle oss vel. Den beste medisinen jeg har prøvd, er faktisk naturen. Nå blir det litt hallelujastemning av det, men det er faktisk slik, altså.

Motvekten: en time i naturen

Pål-Esben: Ja, det er i hvert fall den enkleste måten som gir en motvekt til kaoset. I verden vi lever i i dag er kaoset en del av det, og det blir bare sterkere og sterkere. Ta et eksempel: Vi sitter og ser på nyheter flere ganger om dagen. Hva slags kaos tror du oppstår i deg når du ser dette kaoset i verden, med krig og ufred, som skaper uro og frykt? Det skaper et voldsomt kaos i den musikken som foregår i et menneske.

En annen form for kaos vi utsetter oss for, ofte i timesvis om dagen, er scrolling på feeden vår, på Instagram og TikTok, som gir oss brain rot og annet kaos i det emosjonelle systemet – som igjen skaper enda mer kaosmusikk i oss.

Og så tar man et valg – for det er et valg man må ta her – om kanskje å kutte ned litt på det man bruker veldig mye tid på, med nyheter og scrolling og disse tingene, og ta en time om dagen fra den tiden og prøve å begynne å bruke naturen som en motvekt. Og da gjelder det å forstå hvordan vi bruker naturen: Det handler ikke om å gå ut og få frisk luft eller gå en tur med hunden, for det vil gi veldig, veldig lite av effektene vi snakker om.

Man trenger å være alene. Man trenger å sitte i ro, eller gå i ro – gå sakte og være til stede med naturen. Og gjennom det, når man trener opp denne koblingen med naturen og med gresset og steinene og trærne, begynner det etter hvert å smitte mer og mer over på mennesket.

I starten vil man føle seg som deg, ikke sant: Man går ut, og så har man en reset. Man roer ned hele systemet. Og så går man tilbake til kaoset igjen. Og så går det noen uker, noen måneder, helt til man begynner å tenke: Hm – når jeg er ute i skogen, føler jeg denne utrolige roen. Hva kan jeg egentlig gjøre i mitt daglige liv for å bringe mer ro med meg inn i det? Og da starter den spennende prosessen i mennesket.

Amina: Jo, absolutt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Og etter hvert merker jeg selv at jeg blir mer den roen selv. Det er ikke slik at: Å, nå må jeg løpe ut i naturen. Jeg kan mer gå inn i følelsen av hvordan det er å være med i naturen, hvordan det er å sitte på det fjellet jeg sitter på. Roen blir mer en del av meg gjennom hverdagen, ja.

Slik gjør du det i praksis: tre-øvelsen

Pål-Esben: Og bare et eksempel, hvis du som lytter lurer på hvordan man gjør dette i praksis – for det er egentlig veldig ukomplisert. For det første: Ha på deg nok klær så du ikke fryser, i hvert fall hvis det er høst og vinter. Legg igjen mobiltelefonen og alle disse tingene hjemme – og hvis du føler at du må ha mobiltelefonen med i tilfelle noe skjer, så skru i hvert fall på flymodus, så den er koblet av, og putt den i sekken.

Og så finner du deg et sted i skogen, eller i naturen. Det kan være på et svaberg, det kan være ved havet, det kan være i en skog eller ved en bekk – hva det enn er. Men det bør helst være et sted hvor naturen er noenlunde frisk. Å sitte i en del av naturen som er syk – syk på grunn av toksiner, forgiftning, sur nedbør og slike ting – vil ikke fungere så veldig godt. Det vil fungere dårlig å sitte i en del av skogen hvor skogen er død, for eksempel. Det vil ikke fungere. Så vi må ha et sted med noenlunde frisk natur. Det kan også være mulig i en park, for eksempel, hvis du bor i byen. Og optimalt er det selvfølgelig inne i en skog, eller litt utenfor der folk og fe holder til.

Og så går du bare inn til du finner et sted hvor du føler: Her ønsker jeg å sette meg ned. Det kan være ved en stein, ved en bekk, eller kanskje ved et tre du finner. Ha gjerne med deg et liggeunderlag eller lignende – hvis det er et tre du setter deg ved, setter du deg på liggeunderlaget. Behagelig, kanskje med en pute eller to. Det er ingenting galt i å gjøre dette behagelig for seg. Vi trenger ikke bare å disiplinere oss. Hvis du liker å ha en turstol med deg, kan du putte den i sekken. Hva det enn er: Gjør det behagelig for deg.

Så ta dette eksempelet: Du setter deg ved et tre, med ryggen inn mot treet. Så lukker du øynene, fokuserer pusten i nedre del av magen, og kjenner hvordan du puster behagelig og sakte inn og ut. Du roer ned systemet ditt og prøver å komme tilbake til her og nå.

Og når du kanskje har sittet der ett minutt eller to i denne settingen, kan du forestille deg at det går små lystråder ut av kroppen din, ut av energisystemet ditt. Mange, mange tusen små lystråder. De går mot treet, inn i treet. De går inn i alt gresset rundt deg, inn i steinene rundt deg, inn i andre trær rundt deg. Du forbinder deg med naturen der du er, og naturen rundt deg.

Og når du visualiserer at disse små lystrådene går ut av kroppen din, og du har intensjon om at du går i kontakt med alle bladene, alle gresstråene, jorden, steinene og trærne rundt deg – da vil du etter veldig, veldig kort tid føle en veldig behagelig form for kobling og ro som oppstår.

Og når du så har sittet der i fire-fem minutter, og du kjenner at du er til stede med gresset, med trærne, med vinden, med solen og alt du har rundt deg – alle elementene – da kan du se for deg hvordan du fokuserer mot treet du sitter ved, og retter oppmerksomheten mot å gå i dyp resonans med treet. Du kjenner hvordan treet mer og mer omhyller deg, fyller deg med sin jordende, sentrerende, helbredende energi. Og kanskje opplever du etter hvert at du forsvinner inn i treet og blir en del av treet, for eksempel.

Dette er en helt grunnleggende måte å gå i kontakt med naturen på. Og det kan altså ikke skje når man vandrer rundt og skal trene, eller går tur med hunden, eller sitter med musikk på ørene mens man går. Det kan ikke skje. Det må skje i en slik type setting. Og det var det du gjorde, ikke sant? Var det ikke noe lignende du gjorde i starten?

Å finne sin naturatmosfære

Amina: Jo, absolutt. Jeg hadde et favoritttre som jeg ble god venn med, og det var ordentlig, ordentlig fint. Det var slik jeg begynte. Og det var ikke lett i begynnelsen. Jeg merket at for noen er det enklere å komme i den kontakten enn for andre. Men det var ikke lett. Men som jeg nevnte tidligere: Jeg ga ikke opp. Og det tror jeg var helt avgjørende for meg – at jeg i hvert fall ikke hengav meg til at: Nei, dette er ikke noe for meg.

Og så er det jo slik at noen liker havområder mer enn å være midt i skogen, og så videre. Noen liker fjell. Så det handler om å finne den typen naturatmosfære som passer for seg.

Pål-Esben: Eksakt. Noen liker å bade. Noen er helårsbadere – jeg har flere studenter som er helårsbadere. Imponerende greier. Det er ikke min greie. Jeg liker sauna, jeg liker varme. Så jeg bor egentlig på feil sted her. Jeg skulle ønske jeg bodde på et enda varmere sted enn her. Kanskje senere i livet.

Så uansett: Man finner et sted hvor man kan gjøre disse tingene. Og med litt trening – min erfaring gjennom mange, mange år med flere tusen studenter er at hos dem som virkelig gjør dette, har jeg ikke opplevd at folk ikke har fått megaresultater i å finne en dypere ro i livet sitt, få mer bukt med det som trigger frykt og angst og uro, og mange, mange andre bieffekter.

Forskningen og vannkrystallene

Pål-Esben: Og japanerne har jo studert dette veldig mye, og de kaller det Shinrin-yoku. Innen Shinrin-yoku er det gjort mye forskning på hva som skjer med blodtrykk og immunforsvar og ADHD og opp og ned. Jeg har skrevet en artikkel på hjemmesiden min om skogsbading, hvor jeg gir alle referansene man kan gå etter.

Det er helt spinnvilt hva som skjer den dagen et menneske virkelig lærer å benytte naturen i relasjon til de sunne, friske rytmene som naturen viser oss. Og da er det lett å forstå: Jo mer man gjør dette, desto mer av disse naturlige, fine fasitrytmene vil begynne å smitte over i våre egne rytmer – og desto mindre kaosmusikk blir det.

Det er som når man ser på bildene fra Masaru Emoto, hvor han tar bilder av vannkrystaller – is som smelter, akkurat i smelteøyeblikket – og man ser hvordan vannkrystallene ser ut når det er et friskt vann, som kanskje kommer fra en kilde eller som man har vært kjærlig mot, kontra et vann som er sykt eller har vært utsatt for veldig negative emosjoner. Det er nesten skremmende.

Og da kan vi tenke: Hvordan tror du det ser ut med vannkrystallene inni oss når det er kaos? Ikke noen fine vannkrystaller – det er veldig enkelt å forstå. Det er disse mørke, svarte klumpene på bildene som blir tatt. Og hvis du, kjære lytter, ikke har sett disse bildene av Masaru Emoto: Søk på Google, så ser du dem. Veldig, veldig spennende – og også skremmende.

For vi består jo av cirka 70 prosent vann – og hvis vannkrystallene våre ser ut som om det er spilt death metal til vannet, er det kanskje ikke så rart at vi ikke legger fundamentet for å være friske, lykkelige, frydefulle vesener.

Årstidene som arketypiske rytmer

Pål-Esben: Så det er basisen, det er grunnlaget for det vi snakker om når vi nå skal begynne å diskutere årstidsrytmene, årstidsritualene. For disse tingene trenger man å ha en god idé om før man begynner å engasjere seg – i hvert fall på vår måte – i årstidsritualene.

For kraften i årstidene, som vi sa litt om i starten: De viser de arketypiske, grunnleggende rytmene som naturen skifter med gjennom en årssyklus. Og ser du dette fra ørneperspektiv, ser vi at det vi er bygd av, det vi kommer fra, det som har skapt vår fysiske kropp – de sunne rytmene, altså Moder Jord – der går syklusen mellom aktivitet, hvile, regenerasjon og å gi slipp kontinuerlig. En viktig del av naturen.

Ta høsten som eksempel. Da begynner ting å stoppe litt opp, og vi begynner å tenke på at naturen gir slipp på bladene og disse tingene. Og hva betyr det for oss? Jo, at vi setter oss ned og tenker: Hva har jeg behov for å gi slipp på? Typisk opprydning: Hva har jeg behov for å kaste fra loftet? Hva har jeg behov for å slippe med hensyn til de negative trossystemene mine og disse tingene?

Og så kommer vi inn i vinteren, hvor naturen og trærne hviler og regenererer seg. For oss mennesker betyr det at vi senker tempoet og søker regenerasjon og ro. Etter det begynner naturen å våkne opp igjen, og vi har vår – det begynner å sprette i løvet. Så har vi sommeren, hvor det er full action, hvor plantene og trærne eksploderer i frukt og annet. Og så har vi høsten, hvor vi høster – hvor trærne og naturen gir fra seg kornet sitt, eplene sine og så videre, som vi kan bruke. Og så starter vi høsten med å gi slipp.

Det er syklusen til naturen.

Det moderne døgnet

Pål-Esben: Og hvordan er det med oss moderne mennesker? I hvert fall dem jeg har møtt – jeg vet ikke hvordan det er med deg, Amina. Men de fleste menneskene jeg har møtt gjennom de siste to tiårene, er så fjerne fra disse naturlige rytmene. De er så fjerne.

For det er slik: Man våkner opp om morgenen, ufrivillig, til vekkerklokken klokken seks. Så skal man sørge for å få opp ungene, så skal de fôres, og så skal de kjøres i barnehagen eller på skolen – det er ofte et logistisk mareritt om morgenen for mange foreldre. Så skal vi på jobb. Etter jobben skal vi ta med oss litt jobb hjem, for det er jo selvfølgelig naturlig i samfunnet vårt. Og etter jobben, når vi har jobbet litt, skal vi ha våre sosiale aktiviteter: Vi skal på trening, vi skal i helsestudio, vi skal spille golf, vi skal gjøre hva det enn er. Så skal vi ha tid til venner og familie og partner og hele greia. Og så stuper vi i seng klokken elleve igjen – og så starter mølla. Og i tillegg skal vi ha tid til fire timer Instagram og TikTok og YouTube inni dette, som også skaper kaos i hodet og systemet.

Og så stiller vi oss spørsmålet om hvorfor det moderne mennesket har problemer med helsen sin og psyken sin. Vi har altså kommet så langt bort fra denne syklusen som naturen viser oss – som er fasiten på hva sunnhet er, hva friskt er, hva sunne rytmer er.

Og vi har gjennom samfunnet vårt glidd lenger og lenger bort, hvor vi har sommer stort sett hele døgnet. Det gjør at vi har problemer med å sove, selvfølgelig. Vi har problemer med å få dyp søvn. Søvnsyklusene våre er veldig, veldig dårlige, så vi får ikke regenerert oss om natten, siden det er for mye stress og kaosmusikk. Og så våkner vi som et slakt om morgenen og starter runden igjen. Og slik går det, igjen og igjen, uke etter uke, måned etter måned, år etter år – og så spør folk hvorfor de blir syke. Hallo.

Fra kulturell feiring til magisk bruk

Pål-Esben: Så når vi skal inspirere mennesker til å bryte denne syklusen, starter vi med disse tingene: skogsbad og å bli kjent med naturen. Og når vi har viderekommende sjamaner – først da begynner vi å se direkte på årstidsritualene.

For årstidsritualene er noe vi har hatt gjennom kulturen vår, og kulturene i verden, i tusenvis av år. Menneskeheten har feiret disse høytidene – sommer og høst og vår og så videre – som sosiale, kulturelle, viktige begivenheter, hvor man har høsttakkefester, hvor man er sammen og går i kontakt med sine forfedre, og så videre. Det er noe som ligger i kulturen vår.

Det kaller vi den sosiale og kulturelle måten å feire disse ritualene på, som har vært viktig for mennesker gjennom veldig lang tid. Men vi, i hvert fall i vår tradisjon, går langt videre her. Vi er ikke så veldig fokusert på de kulturelle aspektene – vi er fokusert på de magiske aspektene ved hver årstid. Det bruker vi i radikale former for personlighetsutvikling og spirituell utvikling.

Og du har begynt å erfare disse tingene. Når jeg sier radikale utviklingssteg – når man kobler forståelsen med årstiden, og med magien som ligger bak årstiden, som årstiden viser oss, og som vi kan snakke litt om etterpå – så har det en gigantisk innvirkning på et menneske som erfarer å gå gjennom det.

Amina: Ja, definitivt. Og når jeg snakker om dette, vet jeg ikke helt hvor jeg skal starte. For én ting er å forstå. Jeg fullfører nå min andre årstidssyklus med årstidsritualene sammen med deg, og begynner nå på min tredje. Og jeg merker at hver gang jeg har trodd at jeg har forstått hva denne årstiden handler om, så ligger det så mye mer der. Det er så mye dypere.

For meg har det vært virkelige aha-øyeblikk, hvor jeg har fått se og erfare hvordan naturen faktisk speiler oss – vi kan speile oss i naturen, i form av de sunne rytmene, i form av: Hva betyr det egentlig å gi slipp? Hva betyr det egentlig å hvile? Hva betyr det egentlig å være frydefull? Disse tingene.

Så det har gitt meg et dypere fundament, en dypere forståelse av hva dette egentlig handler om – og ikke minst hvor det treffer meg i mitt eget liv. I dag kan jeg kjenne at hvis jeg går i kontakt med en årstid, med et årstidsvesen, så kan jeg ofte se veldig tydelig hvor jeg kanskje ikke er helt i takt med det, og hvor jeg er i takt med det. Det fungerer som et veldig godt speil for meg, og det er noe som er så dypt forankret i naturen. Det er utrolig magisk.

Og ikke bare det – men disse store livstemaene som jeg bringer med meg gjennom en hel årstidssyklus, som jeg virkelig ser. Jeg tenkte på det i går: Det er temaene vi tar inn i årstidsritualet, magien vi gjør, som gjør at jeg får et ordentlig fokus på disse store livstemaene gjennom naturens sunne rytmer, gjennom naturens vesen. Og det er vel ikke ett tema jeg har jobbet med som ikke har gått i oppfyllelse, om man kan si det på den måten. Men det har også krevd jobbing. Vi har jobbet gjennom disse temaene gjennom et helt år, en årstidssyklus.

Årssyklusen som dragkraft: temaene

Pål-Esben: Ja. Og i sjamanismen er det mange måter å feire årstidsritualer på. Normalt er man samlet, og så har man en sirkel, og så trommer man litt, og så synger man litt, og så snakker man kanskje litt om årstiden. Og så gir man for eksempel fra seg det man trenger å gi fra seg under ritualet, og søker å ta imot det man har behov for. Helt standard.

Men her er det noe annet det handler om i vår tradisjon. Det vi bruker årstidsritualene til for viderekommende sjamaner – som har forstått fundamentet av det vi snakker om, og som allerede har en kobling med naturen gjennom det vi har diskutert så langt – er at vi bruker en årstidssyklus, fra Samhain, som er rundt 1. november, til neste Samhain året etter, som en voldsom dragkraft for vår egen dyptgripende utviklingsprosess.

Det vil si at vi bruker den aktivt i relasjon til en utviklingsprosess gjennom tolv måneder. Når vi starter ved Samhain rundt 1. november, får studentene beskjed om å plukke ut to til fem viktige, viktige tematikker som man ønsker å engasjere seg i gjennom en årssyklus – temaer som er viktige, og som man virkelig er klar for å engasjere seg i.

Kan du gi et eksempel på et tema du har hatt med deg, eller som har vært viktig for deg i en slik årssyklus?

Amina: Mange viktige temaer. Men når du spør meg nå, er det definitivt hjelpen til å helbrede urfrykten min. De som kjenner historien min, vet at jeg har båret med meg en enorm frykt som har vært helt lammende. Og det har fungert som en slags oi-oi – det har vært opp og ned: Ok, nå har jeg følt at jeg er på sporet – og så var jeg ikke helt det. Det har vært noe jeg har kjempet veldig med, og som jeg nå kjenner at – wow – den har virkelig landet.

Så det har vært en av de viktigste tingene. Men også flere andre viktige ting: det å roe ned, og det å alltid ha kontakt med dette ankeret mitt gjennom dagen. Det har også vært et veldig viktig tema for meg – og i dag har jeg faktisk dette ankeret, og frykten min tar meg ikke lenger. Så det har vært en av de viktigste for meg, men jeg har jobbet med flere ting også.

Pål-Esben: Som eksempler: Noen har med seg temaer om helsen sin. Noen har med seg temaer om en relasjon de har, eller en relasjon de ønsker å skape. Noen har med seg temaer om økonomisk stabilitet. Temaer som er viktige for mennesket – både materielt, men også spirituelt og emosjonelt.

Så det er det første man trenger å bruke noen uker på: å finne ut hva jeg er klar for og har lyst til å engasjere meg for i de neste tolv månedene, i neste syklus. Det er fundamentet sjamanen tar med seg inn her. Og når man ser dette fra ørneperspektiv – når man kobler seg inn mot disse voldsomme kreftene som viser seg gjennom årstiden – så får man en massiv drahjelp gjennom en tolv måneders årssyklus, i relasjon til blant annet temaene man bringer med seg inn.

Dypere kontakt: årstidens musikk

Pål-Esben: Det er det første vi har. Det andre, som er litt utfordrende i starten, er å finne en dypere kontakt med naturen. Og da snakker jeg om naturen vi har rundt oss – en dypere kontakt med årstiden.

La oss ta høsten som eksempel. Én ting er å ha en intellektuell idé om at om høsten gir trærne slipp på bladene sine, og at det betyr: Aha, kanskje jeg skal tenke gjennom hva jeg skal gi slipp på. Det vil være en veldig intellektuell, kognitiv måte å forholde seg til dette på, som selvfølgelig gir en liten virkning – men på langt nær den kraften som er mulig.

For å kunne erfare disse gi-slipp-kreftene i naturen – for det er tross alt kun gjennom erfaring med noe at vi virkelig kan begynne å forstå noe. Vi kan lese hundre bøker om jordbær og smaken av jordbær, men det er først når vi setter tennene i jordbæret at vi virkelig forstår hva det handler om.

Så da blir studenten, eller sjamanen, inspirert til å være ofte nok ute i naturen rundt årstiden, for å observere med kroppen sin hva som skjer. Ikke bare at bladene detter og fargene endrer seg – men hvordan endrer vibrasjonen og musikken til trærne og naturen seg? For det skjer en musikalsk vibrasjonsendring i naturen, som endrer seg gradvis gjennom hele årssyklusen og årstidsritualene vi har.

Det er neste steg vi snakker om for viderekommende sjamaner, som allerede har kobling med naturen gjennom skogsbading og disse tingene. Da blir man satt ut på en quest: å begynne å lytte til denne musikken, bli kjent med denne musikken, gå i resonans med denne musikken. I tillegg lar man bladene og fargene få lov til å bli en del av seg – hvordan de detter fra trærne, hvordan de endrer farge, og så videre. Man bader aktivt i dette, men man trenger også å bli mer og mer observant på denne følelsen av vibrasjon og musikk, som i dette tilfellet er arketypisk for høsten.

Og det er litt kinkig i starten, ikke sant, Amina? Du fikk beskjed om dette av meg i den første syklusen. Hva tenkte du da?

Amina: Nei, jeg tenkte jo at da hadde jeg kommet godt i gang med skogsbad og slike ting, så jeg gikk i naturen og trodde jeg hadde skjønt det. Men det er slik det er i begynnelsen, og det må nesten være slik – også for å kunne se sin egen gradvise utvikling. Så det er ganske vakkert, egentlig, synes jeg. Selv om jeg tuller litt i dag med at: Oi, jeg trodde jeg skjønte noe for to år siden. Jeg sier ikke det på en hånlig måte, men på en litt søt måte, for det er en vakker prosess.

Jeg husker at jeg gikk ut i skogen og satte meg ved et tre, og: Åh, nå detter løvet ned. Og som du sa: De endrer farge, og når de gir slipp – hva kan jeg gi slipp på? Og det føltes veldig riktig der og da. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og trodde at jeg virkelig hadde gått i dyp kontakt. Og jeg hadde gått i så dyp kontakt som jeg kunne på det tidspunktet. Men jeg ser virkelig utviklingen fra det – i dag kjenner jeg det på en veldig annerledes måte.

Dette med ordene er kjempevanskelig – men det får meg til å reflektere på en helt annen måte, slik jeg var inne på i sted. Det får meg til å kunne gå i synk på en helt annen måte. Og det krever at man er villig til det, og ikke bare går ut og gjør det for å få noe tilbake – litt slik: oi, hva kan du vise meg nå, hva kan jeg håve inn her? – men også prøver å bli venn med naturen, bli venn med årstiden.

Det har i hvert fall vært veldig viktig for meg: at det ikke bare har vært noe jeg skal håve inn, men hvordan vi går i takt sammen, hvordan jeg kan speile meg i denne årstiden, og hva årstiden kan vise meg – noe som går mye dypere enn bare at man skal gi slipp. Jeg vet ikke om det gir mening, men noen ting er veldig vanskelige å forklare, Pål-Esben.

Årstidens vesen

Pål-Esben: Det er det, det er det. Og det vi snakker om her nå, er hva naturen tilbyr oss – og det er egentlig vanvittig bortenfor forestillingsevnen til det moderne mennesket. Man kan forestille seg: Ok, jeg hører hva dere sier – å sette meg ned ved et tre og la lystrådene gå ut og kjenne ro. Det kan man forestille seg. Men det vi snakker om nå, er veldig vanskelig å forestille seg, fordi det krever erfaring. Vi trenger å erfare det også.

Med litt gurgling her – vi prøver å gurgle det så godt vi kan – begynner vi å bevege oss inn i et område som er vanskelig å beskrive. Men den enkleste måten å beskrive det på, intellektuelt, er at vibrasjonen og musikken til naturen endrer seg ganske betraktelig med hver årstid.

Og det er egentlig det Amina snakker om her: Når man begynner å gå i en dypere kontakt, går man i en dypere harmoni og resonans med den unike vibrasjonen og den unike musikken – vi skal bruke det ordet – som i dette tilfellet høsten stråler ut, trærne stråler ut, naturen stråler ut.

Og det som da skjer, er noe magisk. For da åpner noe seg opp: kontakten med årstidens vesen. Og det er noe som er bortenfor spektakulært. For når vi snakker om vesen her, handler det ikke om et lysvesen eller kraftdyr og slikt. Det er en helt annen type vesen – et veldig arketypisk vesen, et voldsomt kraftfullt vesen – som man, når man har funnet denne rytmen, bortimot blir sugd inn i. Og den kraften er bortenfor voldsom.

Og når sjamanen har begynt å få kontakt med dette kraftfeltet, dette vesenet som er relatert til høsten, og har begynt å få referanseerfaringer på det, da kan man begynne å ta med seg disse vibrasjonene og denne musikken og denne kraften inn i sine egne ritualer, som er relatert til ens årstemaer. Og da begynner det å bli virkelig interessant.

Da begynner vi å gli langt bort fra det kulturelle og vanlige aspektet ved et årstidsritual eller en årstid. Da begynner vi å gli inn i den mer kraftfulle magien som hver årstid egentlig viser oss – hvis vi går fra å være blinde til å begynne å se.

Og denne prosessen er ikke noe man kan gjøre intellektuelt. Det er noe man gjør gjennom en skreddersydd utviklingsprosess, som vi bruker i våre årstidsritualer, som geleider sjamanen inn i de indre tilstandene som er nødvendige for å finne frekvensen og vibrasjonen og musikken til årstiden og årstidens vesen – i dette tilfellet høsten.

Så hvordan erfarer du det nå, når du har litt erfaring? Når du går ut om høsten og setter deg ned ved et tre og bare er koblet på, vil du merke noe annet enn i starten, da du begynte å ta skogsbad. Det er en dragkraft, en slags gravitasjonskraft, som kan oppleves voldsomt intensiv. Er det ikke slik?

Amina: Jo. Når jeg går i kontakt med årstidsvesenet nå, er det som å bli sugd inn i en helt annen verden.

Pål-Esben: Jeg er kjempeglad for at du kan oversette her, Amina.

Amina: For dette er vanskelig å forklare. Men det er noe helt spektakulært som skjer – det å virkelig gå i ett med noe så subtilt, så dypt, så vakkert, men samtidig så kraftfullt. Og dette har vi i ermet, alle mennesker. Alle har tilgang til det. Det er det som er så vakkert. Når jeg forklarer det nå, høres det nesten ut som om jeg har plukket noe sopp på den turen. Nei, det har jeg ikke. Jeg har bare virkelig, virkelig fått kontakt – og jeg unner alle å kjenne på det.

Rett foran nesetippen

Pål-Esben: Og det som er det magiske, er at det ligger rett foran nesetippen til hvert menneske. Veien til å bli frisk, veien til å bli glad, veien til å bli lykkelig, veien til å bli frydefull ligger rett foran nesen vår. Det er bare å åpne døren og gå ut og lære hvordan vi kobler oss tilbake til det naturlige.

Da vil man oppleve – vi har snakket om det i en tidligere episode om sjelen – sjelens eliteuniversitet, som denne jordkloden er. Sjelen og vårt høyere selv kommer hit for å lære i en tilstand hvor man ikke er det man er: hvor man er blind, hvor man er døv, hvor man ikke har noen av sansene man normalt har i en tilstand av sjel og høyere selv.

Det vil si at vi kommer inn i en tvangstrøye – et av de mest komplekse stedene i dette universet å inkarnere på for en sjel, siden vi ikke har tilgang til ressursene vi har i vår frie tilstand.

Men sjelen er jo ikke tåpelig og dum. Den setter seg ikke selv i en setting som er håpløs. Den setter seg i en setting hvor løsningene på tvangstrøyen faktisk ligger rett foran nesen vår, kontinuerlig. I tillegg til alle hjelperne vi har rundt oss: guider og kraftdyr og sjelefamilie og alle disse tingene som er rundt oss – tusenvis.

Så vi er ikke her alene. Du som sjel dumper deg ikke inn her, blind og døv og stum, uten noen som helst kontakt – uten at det finnes ressurser for å hjelpe deg ut av tvangstrøyen.

Det er bare det at det moderne mennesket er så forvirret, så kaotisk, så fjernt fra de fine symfoniorkestrene sine – det spiller death metal i systemet sitt hele tiden, kaosmusikk. For man stresser fra det ene til det andre, og innimellom, mens man sitter og spiser, må man jo gå gjennom TikTok-feeden sin og være helt amøbe. Å observere det moderne mennesket spise mat eller sitte på restaurant i dag er skremmende. Og mange sitter på toalettet og må scrolle mens man presser, liksom.

Jo – men jeg er jo litt fjern fra disse tingene, så jeg har verken TikTok eller kompani. Jeg skrur på mobiltelefonen min en gang i måneden, eller kanskje annenhver måned. Det er et valg jeg har tatt – man overlever uten mobiltelefon også. Men det er jo ekstremt, her.

Så jeg finner det veldig fascinerende når jeg observerer folk – familier som sitter og spiser, hvor alle sammen sitter på telefonen sin og scroller mens de spiser. Og så tenker jeg: Hvor sykt er dette? Og så lurer man på hvorfor man er trist og syk og stresset og har angst og ikke sover om natten og disse tingene.

Valget og motstanden

Pål-Esben: Så det er på tide at det moderne mennesket begynner å våkne opp, i mine øyne. For løsningen på helvetet og problemene ligger lett foran nesetippen vår. Men det som gjør det så vanskelig, er at vi ikke er villige til å ta de valgene som er nødvendige. For vi har så mye å gjøre, skjønner du. Det å sette meg ned en halvtime og ikke gjøre noe – nei, det går ikke. Da får jeg aggresjon og angst. Og det er fakta.

Jeg har opplevd så mange som kommer til meg i burnout, som jeg har gitt denne øvelsen – bare å sette seg ned og ikke gjøre noe i en halvtime – og jeg sier: Prøv å gjøre dette til neste gang vi snakkes. Og når vi snakkes neste gang, om for eksempel to uker, har de prøvd det – og da er det veldig sjelden at de ikke er stresset eller forbanna på meg. «Hvordan kan du gi meg en slik oppgave? Dette var forferdelig, dette var ille, det ville ikke jeg. Hvordan kan du si til meg at dette er nødvendig for meg?» Og så går man inn i en veldig aggressiv setting – og der ser man hvor syk man egentlig er.

Men noen er villige til å ta valgene, og sier: Nå må det være nok. Nå må det være nok. Slik som du gjorde. Du tok et valg: Nå må det være nok med dette kaoset. Og så begynner man gradvis, sakte, å gjenforene seg med naturen, gjennom skogsbading og det vi snakket om i starten.

Og hvis man da for eksempel går inn i en slik dyptgripende utviklingsprosess som du har vært inne i, blir man etter hvert veiledet inn i hva årstiden er, hva årstidens vesen er, hvordan vi gjør magi med den, hvordan vi relaterer oss til Ouroboros og Jørmungand, som holder tiden, og så videre. Hvordan man relaterer seg til disse årsvesenene og disse magiske aspektene og disse vanvittige greiene, og bringer det med inn i sine ritualer, inn i sin personlighetsutviklingsprosess og spirituelle utviklingsprosess. Og da har man en turbomotor i utviklingsprosessen sin. Det er som å bli dratt fremover av et kraftfullt lokomotiv.

Hvorfor skal vi gjøre dette så vanskelig for oss når det ikke trenger å være så fryktelig vanskelig? Men for å gjøre det, må vi ta valget om å begynne å reorientere oss: Hvordan ønsker vi å leve livet, og hvordan skal livet være? Og det er det vanskeligste av alt, i min erfaring når jeg jobber med mennesker. Det er ikke å forstå ting – det kan de fleste. Men å ta disse valgene, virkelig ta valget og gjøre noe annet enn det man har gjort så langt, som har skapt kaos – det er det som er vanskelig. Er det ikke slik?

Amina: Jo. Og jeg lurer på om det er et års tid siden, halvannet – jeg husker ikke helt – men du snakket på en videokonferanse om dette med motstand. For veldig ofte kan vi føle at: Ja, nei, men jeg har så mye motstand, jeg forstår ikke denne motstanden. Og da kom du litt med Tors hammer og sa: Men sannheten er at du ikke vil.

Og der tok jeg meg selv, virkelig. Det er noe som ordentlig har hjulpet livet mitt siden den videokonferansen – som virkelig var et slag i hodet, og i forståelsen. For hver gang jeg kjenner på litt motstand: Ok, du vil ikke – vær ærlig, da. For veldig ofte er disse «jeg vil ikke»-ene veldig skjulte, veldig ubevisste. Men her tok jeg den: Ok, Amina, du vil ikke. Den tok jeg virkelig med meg og begynte å se nærmere på – og ikke la motstanden mot det som er bra for meg, få lov til å styre meg. Ta på voksenbuksene og strekke opp ryggsøylen, slik du inspirerer til, Pål-Esben – og faktisk ta et valg. For vi kan faktisk velge i så mange flere settinger enn vi tror.

Hjelpen underveis

Pål-Esben: Og så må man huske på at du også har vært i en setting hvor du hele tiden har fått impulser. Du har fått impulser hele tiden gjennom at du har vært i en utdanningsprosess. Du får hjelp av guiden.

Å prøve å gjøre denne prosessen selv er veldig, veldig vanskelig, siden man kommer til det punktet hvor man kommer med alle unnskyldningene: nei, det er så vanskelig for meg, nei, det har jeg ikke tid til, nei, det er ikke mulig for meg, og så videre. Og intellektet og egoet og kompani og tvangstrøyen, gravitasjonskreftene – det er det som mer eller mindre fullstendig tar over. Det er vanskelig å bryte ut av alene.

Det er derfor man går inn i en utviklingsprosess sammen med en guide eller lærer eller veileder, som sørger for å gi impulsene man trenger: kunnskapen, motivasjonen, inspirasjonen, forståelsen. Og så får man hjelp til å håndtere motstanden sin når man kommer til det punktet og sier: Nei, dette kan ikke jeg. Dette vil ikke jeg. Dette er for mye for meg. Nei, jeg har så mye å gjøre. Da får man hjelp til å bryte gjennom barrierene – og det gjør at en slik dyptgripende utviklingsprosess som den du går gjennom, faktisk er mulig.

Og det må man huske på i denne settingen også, hvis man sitter nå og tenker, etter det vi har snakket om i dag, at dette høres veldig vanskelig ut: Ja, det kan være vanskelig hvis man skal prøve å bryte ut av tvangstrøyen selv, ut av kaosmusikken selv. For kaosmusikken har vært der stort sett hele livet etter 7–14-årsalderen, og da spiller kaosmusikken voldsomt, på autopilot. Og da hjelper det ikke hvor mye fasit du har rett foran nesetippen din.

Da er det smart å sette seg i en setting hvor man får denne hjelpen. I vår tradisjon går det slik: Første årssyklus går man inn og begynner å erfare disse tingene gjennom grunnutdanningen. Og når man kommer videre inn i seniorsjamanutdanningen, blir man linket inn i årstidsritualene, og blir geleidet inn i hva Jørmungand er, hva tid er, og hva som er relasjonen mellom den firedimensjonale verdenen vi lever i og det som ligger utenfor.

Og man blir relatert inn til veien, til naturen, til de dypere lagene, inn til vesenene og inn til kraften og magien som gjør det. Man blir tatt i hånden og geleidet inn i dette. Man slipper å finne opp kruttet selv. Det er den letteste måten å gjøre det på.

Er det mulig å gjøre dette selv? Ja, man kan jo prøve. Det ligger jo rett foran nesen på oss. Problemet er at selv om det ligger rett foran nesen vår – naturen og naturens rytmer og alle disse tingene – så er det kaosmusikken, staheten, intellektet og frykten som gjør det vanskelig. Og dette med at det ikke er så veldig enkelt å ta valg om noe som i starten kan være ubehagelig: å bruke tid i naturen i stedet for å være på TikTok.

Det kan være en gigantisk greie for et menneske som er avhengig av feeden sin, rett og slett å legge mobiltelefonen hjemme en time. Bare det er bortenfor vanskelig for de fleste – og det kan være en hovedårsak til at de ikke engang vil prøve. Det er en avhengighetsmekanisme, på samme måte som når man er avhengig av narkotika eller alkohol eller slikt. Avhengighetsmekanismen er akkurat den samme, psykologisk.

Det er det som er vanskelig her. Ikke at vi ikke har svarene – men det å komme til det punktet hvor vi er i stand til å pushe oss selv dit at vi er villige til å gi slipp på telefonen vår i en time, som et eksempel. For å søke friheten der de naturlige, friske rytmene er.

Og du kjenner jo til dette. Du har mobiltelefon og bruker den, ikke sant?

Telefonene: en historie fra virkeligheten

Amina: Jeg har det, jeg har det. Skyldig! Det er et godt eksempel på å prøve og feile, og litt til. Jeg har mobilfrie lommer og dager – men så blir man tvunget inn i systemet, spesielt når man har barn. Du skal være med i Facebook-gruppen, for der legger de ut alle oppdateringene. Det er fotball, det er boksing, det er korps, det er foreldremøte, det er den ene klassen, det er den andre klassen. Og da får man virkelig prøvd seg – på ikke å gi etter for fristelsene når man først går inn og sjekker.

Vi lever i et samfunn hvor det er litt slik frivillig tvang, på en måte. «Å ja, nei, jeg har ikke på varsler på telefonen.» Da fikk du ikke med deg at det plutselig ble tur for barna dine i morgen, liksom. Så det er ikke bare bare. Men det er faktisk også mulig – å ta seg selv i at vi ikke trenger å scrolle hele runden selv om vi må innom.

Pål-Esben: Klart. Og akkurat her er det en litt gøy historie. Min kone er psykoterapeut her i Tyskland og jobber veldig mye med par. Hun har par som er alt fra toppolitikere i Tyskland til baroner og baronesser og hele greia. Og det er spennende å se: Det er stort sett samme type problemer, uansett hvilken plass i samfunnet du har – om du er pensjonist eller student eller baronesse eller toppolitiker, spiller ingen rolle. Samme greia.

Hun har et par her som er baron og baronesse – altså veldig høyt oppe sosialt – og bor på slottet sitt utenfor der vi bor. De kommer inn og har standardproblemene sine, som alle har. Og hun, baronessen, var totalt kaotisk hele tiden, for hun var så stresset. Burnout, typisk burnout – og skulle være over alt, med telefonen sin og alle disse greiene.

Og så sier min kjære kone: Vi trenger å skru av dette. Hvis du skal bli frisk og komme tilbake til deg selv nå, trenger du å skru av dette. – «Ja, det er ikke mulig, for barna mine er der, så jeg må være på WhatsApp og Facebook der for å kommunisere med ungene.»

Ok, sier min kjære kone: Det forstår jeg. Så det du gjør, er at du kjøper en brukt, billig telefon, og på den installerer du WhatsApp og det du trenger for ungene dine. Da har du én telefon for ungene, hvor du kommuniserer med andre foreldre og det som trengs. Og så har du din private telefon, hvor du setter begrensning på Instagram og TikTok og kompani på fem minutter om dagen.

Da reagerer hun først veldig negativt – for hun ser plutselig at det finnes en løsning som hun ikke vil ha. Men hun er smart nok, og villig til å prøve. Jeg tror ikke de kjøpte en brukt telefon – de kjøpte en ny iPhone til henne selv, og den gamle ble telefonen for kommunikasjonen rundt ungene, som kun brukes til de gruppene, og som man ser på om morgenen og om kvelden for å holde seg oppdatert.

Og for henne gjorde det underverker. Hun hadde ikke kunnet komme til det punktet hvor hun begynte å roe ned gjøkeredet sitt, kaoset sitt, med den settingen hun var i. Så derfor sier jeg også til foreldre: Det er mulig å ha en sunnere omgang med dette, hvis man vil.

Amina: Dette var ordentlig inspirerende. Det har jeg ikke engang tenkt på selv. Jeg har tenkt at ok, kanskje jeg skal skaffe meg en slik gammel telefon uten apper. Og Erik, samboeren min, prøvde det her om dagen – og så kom han hjem etter en lang dag og bare: «Det var umulig! Jeg fikk jo ikke parkert der, og så skulle jeg dit, og der var det også en app – og alt lå på den telefonen jeg hadde hjemme. Nei, dette funker ikke.»

Så jeg tenkte: Dette var et veldig godt forslag. For da har du den telefonen hvor du går inn på appene og det du må gjøre – kanskje du må markedsføre på jobb og slike ting, og sjekke appene – og så har du den andre, som er litt slik: Her kan jeg ringe og sende melding. Det viktige, på en måte – nære-telefonen. Det var et veldig godt tips.

Pål-Esben: Så det gjør det altså mulig. Poenget er at det er mulig. Og min kjære kone styrer mye kaos i parforhold – og det er veldig spesielt når jeg hører historiene om hva som skaper kaos for folk. Men dette er noe som går igjen veldig, veldig ofte, spesielt hos dem som har unger – og det er et godt trumfkort for at det ikke er mulig å redusere disse tingene.

Men jeg tror at for å kunne bli frisk, trenger vi å gjøre det. For å komme ut av de problematiske rytmene vi er i, som skaper problemene og kaoset spesielt i det emosjonelle systemet vårt, trenger vi å være villige til å ta valg.

Og kanskje gjør man det – og da har man plutselig et par timer til overs i døgnet, hvis man slutter å scrolle hodeløst og sørge for at hjernen råtner. For det gjør den faktisk, bokstavelig talt, av å scrolle på TikTok-feeden og kompani. Jeg skrev nettopp en artikkel om det – brain rot heter den – om hvordan hjernen råtner ved bruk av dette. Skremmende greier. Den mest moderne forskningen viser at dette er virkelig destruktivt for hjernen og det emosjonelle systemet til et menneske, og mange eksperter sier at dette er et av de største problemene vi har i det moderne samfunnet, som fremmer mentale og emosjonelle sykdommer. Skremmende.

Så når vi tar slike valg, og hvis vi er villige til det, har vi plutselig en time til overs – og hvorfor ikke investere den og begynne å utforske naturen?

Årshjulet: fra Samhain til Samhain

Pål-Esben: Og begynn å utforske naturen på den måten at man også utforsker årstiden. Hvis det er høst: Gå ut og bli fascinert over høsten. Se hvordan bladene detter ned, og tenk: Ok – hvis naturens naturlige rytmer er å gi slipp, like mye som å ha action, like mye som å ha hvile og så videre – hvordan er det da med meg? Hvor flink er jeg til å gi slipp? Og så videre.

Og etter hvert, når man har gått gjennom årssyklusen: Man har erfart Samhain, som er dødsritualet – avslutningen av Dagazen til forrige syklus, men også unnfangelsen av den nye syklusen, hvor dette barnet blir unnfanget. I vår magi unnfanger vi der prosessen med årstidstemaene våre, og vi bringer inn og manifesterer en del av vårt høyere selv som står i relasjon til årstidstemaene – som viser seg gjennom en spesiell type kraftdyr vi forholder oss til.

Så går man mot vintersolverv – mot jul og 21. desember, hvor solsnu er – hvor vi går gjennom våre åtte hellige netter, hvor vi tenker gjennom runene vi trekker, som er relatert til hver av de store årstidene fremover. Og så går vi inn i vintersolverv. Hele denne prosessen er en modningsprosess for det som er unnfanget, gjennom at vi går dypere og dypere inn i ro, dypere og dypere inn i yin – som vi erfarer maksimalt gjennom vintersolverv, hvor Jørmungand og Ouroboros nesten stopper helt opp, og hvor villsvinet til Frøya, Hildisvíni, i norrøn mytologi setter et puff i Jørmungand igjen, i denne verdensslangen. Og så begynner årshjulet å bevege seg inn mot mer og mer yang.

Så har vi Imbolc, som er rundt 1. februar, hvor det som er unnfanget og modnet, har begynt å vokse – det kommer opp til overflaten og blir født. Så går vi gjennom vårjevndøgn, hvor modningen begynner å ta action, og veksten begynner å ta action. Så går vi gjennom Beltane, som egentlig er det mest frydefulle og sensuelle ritualet, hvor veksten er nesten på høygir – og møter sitt zenit gjennom sommersolverv.

Så går vi gjennom Lughnasa, som er den første høstingen, hvor man begynner å høste av sin erfaring og innsikt – høste av det livet har bydd på, det naturen har bydd på. Og så kommer vi inn i høstjevndøgnet, hvor vi har det store, roterende ritualet for å gi slipp, som er det siste høsteritualet.

Og det er et veldig spesielt tidspunkt, for der er yin og yang akkurat like sterke. Og i det øyeblikket yin og yang er like sterke – det er slik at yin er på det maksimale rundt vintersolverv, maksimalt yin, og så øker yang gjennom Imbolc og frem mot vårjevndøgn, det blir mindre yin, og kommer vi til vårjevndøgn, er det akkurat balanse mellom yin og yang. Og i det området, når det er balanse mellom yin og yang, er forhenget mellom det metafysiske og det materielle veldig, veldig tynt – så det er mulig å gjøre veldig spesielle typer ritualer rundt den tiden.

Så blir det mer og mer yang mot Beltane, i mai. Maksimalt yang og minimalt yin har du ved sommersolverv – og det er der alt snur den andre veien igjen, hvor det begynner å bli mindre yang og mer yin. Og så kommer vi til høstjevndøgn, hvor det igjen er akkurat balanse mellom yin og yang, og hvor den samme typen magi er mulig som ved vårjevndøgn. Og så videre.

Og det er mange, mange, mange fasetter rundt denne årssyklusen, når vi ser den mystisk og magisk, som er totalt spektakulære når man begynner å forstå det. For det gir muligheter til en form for dragkraft for å finne tilbake til det livet vi ønsker å leve – en dragkraft som er megakraftfull og egentlig hinsides når man begynner å få grep om den.

Amina: Ja, det er super, superspennende. Og dette har vi liksom bare berørt litt sånn under overflaten her. Dette er så spennende – og ikke minst hvordan du tar med oss studentene dine gjennom hvert eneste årstidsritual, men også syklusen: dybden av Samhain, dybden av sommersolverv, dybden av hver enkelt årstid og hvert ritual. Jeg har vært i den såkalte spirituelle sfæren, den esoteriske sfæren – men her har du servert så mye på dette gullfatet at det er helt … veldig spennende.

Dypere inn i kaninhullet

Pål-Esben: Spennende – og også viktig. For det betyr at sjamanen har kommet til det punktet hvor det er nødvendig å gå dypere inn i det sjamanistiske kaninhullet, dypere inn i forståelsen og kontakten med naturen og det som ligger bak naturen. Det er en naturlig del av utviklingsprosessen til en sjaman, i mine øyne.

Og selvfølgelig: Under hvert årstidsritual har vi et gigantisk ritual som man er sammen om, som jeg i vår tradisjon leder sjamanene gjennom, og som kobler inn i disse kraftfeltene – noe som gjør at dette går enda mer smidig, selvfølgelig. Det er slik vi gjør det i vår tradisjon. Og da har du som lytter en idé om hva vi mener: Å se dette samfunnsmessig og kulturelt er én ting. Man kan lese på internett hva høstjevndøgn står for og hva Samhain står for, og den kulturelle betydningen av det.

Men disse årstidene byr på så mye mer. De byr på så mye mer som kan hjelpe et menneske med å finne tilbake til bedre helse, til en bedre emosjonell tilstand, til mer frydefullhet, til mer mening. Det er som at dekket møter asfalten, og akselerasjonen starter for fullt. Slik oppleves det.

Dette var ment som inspirasjon – inspirasjon til å virkelig begynne å bruke og koble seg med naturen, fullhjertet. For den har så mye å by på. Foruten fruktene sine, bladene sine, trærne og gresset er det det som ligger bak alt dette, som er bortenfor hinsides spennende og givende når man begynner å få grep om disse tingene. Da begynner man også å komme inn i mer avansert sjamanisme, som viderekommende sjamaner trenger å lære å beherske, der de står. Slik som du gjør, mer og mer.

Amina: Ja, dette er virkelig en spektakulær reise, en spektakulær utviklingsprosess. Kaninhullet blir bare dypere og dypere – og mer frydefullt. Jeg kan bare skrive under på det: Hvis man går inn på hjemmesiden til Pål-Esben, ser du et frydefullt barn som kaster løv opp i luften, fascinert over at det detter ned. Og det er faktisk mulig. Virkelig. Det er helt fantastisk.

Et enkelt ritual å starte med

Pål-Esben: Slik kan det føles, ikke sant. Så hvis du er helt ny for disse tingene, kjære lytter, vil jeg anbefale å begynne å observere naturen litt mer nøye.

Ta et eksempel ved høstjevndøgn: Gå ut og observer litt. Se hvordan bladene detter ned og fargene endrer seg, og tenk på deg selv: Ok – hva har jeg behov for å gi slipp på i livet mitt? Av rutiner, av tanker, av atferd, av ting og tang, av tiden jeg bruker på sosiale medier – eller hva det enn måtte være.

Så setter du deg ned og skriver ned kanskje et par-tre punkter du er klar for å gi slipp på, og så kan du starte med et lite ritual for deg selv. Hvis du har en bålpanne eller noe slikt, kan du fyre opp den. Hvis du ikke har tilgang til bålpanne eller denne formen for ild, kan du tenne et talglys. Og så gjør du dette ritualet med deg selv – og kanskje ber du guidene dine komme og hjelpe deg med ritualet. For selv om du ikke har vært inne i det sjamanistiske og lært om sjamanisme, har du dine guider, du har din skytsengel, du har dine hjelpere rundt deg – som du ikke ser, men som er der.

Inviter dem inn i ritualet, be dem hjelpe deg. Les listen din over hva du er klar for å gi slipp på, og be guidene rundt deg om å hjelpe deg å gi slipp. Se for deg hvordan du puster det ut, inn i talglyset eller flammen, hvor du aktivt gir slipp på det – som første del av ritualet. Og så ber du guidene dine om å hjelpe deg med å motta det du har behov for å motta, for å kunne gi slipp, for å kunne gjøre disse tingene. Og så ser du for deg hvordan energien kommer fra talglyset eller bålpannen, inn i hjertet ditt, og fyller deg med dette lyset og denne kraften.

Det kan være den enkleste måten å gjøre det på, hjemme i stuen eller hagen sin, for å begynne denne tilnærmingsprosessen til årstiden og naturen. Du trenger ikke å gjøre det så veldig komplekst i starten. Jeg tror det viktigste er at man starter.

Amina: Ja, det var slik jeg også startet – brant lapper, og med fullmånen og nymånen og den typen ritualer. Det var en veldig fin måte å starte på. Så det er ikke slik at det er alt eller ingenting. Man gjør så godt man kan med det man har, og ja.

Pål-Esben: Man gjør det, ikke sant. For det å bli sittende paralysert i paralysen og si: «Åh, jeg kan ikke noe om dette. Å nei, jeg skulle ønske jeg visste like mye som Amina nå – og siden jeg ikke forstår det Amina gjør, er det bedre å ikke gjøre noe som helst» – det vil være et dårlig valg. Start heller nå med å ta det første skrittet. Det er det som er tingen her: Start med å ta det første skrittet, med å begynne å bruke naturen.

Kanskje går du inn på hjemmesiden min og leser artiklene jeg skriver om skogsbad, hvor du får oppskrifter og forskningen som er gjort på det, til inspirasjon. Så starter man de første skrittene, og så tar man en time om dagen hvor man investerer i en tur i naturen – og da har man startet en god syklus. For det er ikke så vanskelig å starte med. Og husk: Du var heller ikke der du er i dag, da du startet.

Amina: Nei, overhodet ikke. Overhodet ikke.

Det som skiller underholdning fra virkelig endring

Pål-Esben: Det er en utviklingsprosess vi trenger å gå igjennom. Og med årstidene, som vi nå har snakket litt om på overflaten: Det bor en kraft i dette som er hinsides hva et menneske kan forestille seg før man begynner å erfare det.

Det er en vanvittig kraft som kan brukes og høstes hvis man forstår magien bak det: høstes inn i sine egne ritualer, høstes inn i hverdagen – i at man kan omgås mennesker på en bedre måte, og søke ressursene til årstidsvesenet og naturen inn i hverdagen sin: når man forholder seg til ungene sine hvis det er vanskelig, når man forholder seg til valget man skal ta, når man forholder seg til møtene man skal ha på jobben, og når man forholder seg til helsesituasjonen sin. Det er så mange ting dette gir muligheter til – som gjør hele greia mye lettere enn om man skal gjøre alt manuelt.

Så det er vel verdt å engasjere seg. Og jeg elsker dette – når jeg tar med studentene mine inn i disse syklusene, og ser hva som skjer med deg, og egentlig med alle studentene som autentisk engasjerer seg i det. For du kan være med på dette som underholdning – og da skjer det ingenting, bortsett fra at du blir underholdt. Men du kan også engasjere deg autentisk i det. Og samtlige av de studentene som gjør det, får vanvittig flotte resultater, som jeg tror ikke ville vært der uten denne formen for magi og kraft, som man lærer å høste fra dypet av disse årstidene.

Amina: Det var poetisk sagt, det.

Pål-Esben: Veldig poetisk sagt – men er det viktig og riktig? I hvert fall slik jeg erfarer det, og slik studentene mine erfarer det: Det som viser om noe har hold i seg, eller om det er bullshit, er hvordan livet til mennesket endrer seg på en objektiv måte. Det er det som skiller kvakk fra det virkelige arbeidet.

Man kan drive på med energiarbeid og slå på tromma si til krampa tar en – men hvis ingenting endrer seg i livet, at man blir et bedre menneske, et mer hjertenært menneske, at parforholdet endrer seg til det bedre, at helsen endrer seg til det bedre, eller forholdet til angst, til frykt, til depresjon, til frydefullhet endrer seg – hvis ingenting endrer seg objektivt i livet ditt, da er det tidsfordriv og underholdning man holder på med.

Og det er ingenting galt med underholdning – vi liker alle underholdning. Det er bra å være på tivoli en gang iblant, og kanskje på Tusenfryd. Men da vet man at det er en erfaring som er frydefull – å være på Tusenfryd hver dag vil ikke hjelpe livet ditt noe. Så det er ingenting galt i å bli underholdt, eller å gjøre noe som er spennende og gøy. Men det vi snakker om, er hvordan et menneskes liv kan endre seg til det bedre på en objektiv, praktisk målbar måte. Det er det som jeg definerer som det virkelige arbeidet, og alt annet er da hyggelig og gøy, men regnes som underholdning. Det er min mening om det.

Men nå kan det jo hende at jeg er mer slik steinalder, uten mobiltelefon, og kanskje en litt snedig Yoda-figur – som man ikke trenger å ta så altfor alvorlig.

Amina: Mye visdom i Yodaen, da.

Pål-Esben: Ikke sant – jeg ser meg selv mer og mer som den grønne karen der, for han er jo mer snedig. Så man trenger ikke å ta alt jeg sier så altfor alvorlig. Den snedige trønderen har trolig slått litt for mye på tromma si – kanskje har han vært litt for mye ute i naturen.

Amina: Ja, det har skjedd.

Pål-Esben: Så – til inspirasjon vil jeg virkelig oppfordre deg, kjære lytter: Hvis du ikke har begynt å teste ut disse tingene, er det vel verdt å teste ut i 90 dager og se hva som skjer i livet.

Amina: Yes.

Moder Jord og årstidsvesenene

Pål-Esben: Andre ting, Amina, som vi bør snakke om?

Amina: Jeg tenker at vi har dekket det viktigste rundt dette. Men det jeg tenkte litt på: Slik som vi snakker om Moder Jord – Moder Jord er her, Moder Jord holder oss. Hvordan relaterer årstidsvesenene seg til Moder Jord?

Pål-Esben: De er en del av Moder Jord. Moder Jord er et gigantisk vesen i seg selv – slik alle stjerner og alle planeter har sine levende vesener, som gjør at de kan være det de er. Slik er det også med Moder Jord: et veldig, veldig urgammelt vesen, som er rett under fotsålene våre, og som helt og fullt legger til rette for at vi har den naturen vi har, den biologien vi har, og det flerfoldet vi har her. Det er henne.

Når vi snakker om Moder Jord som skogen, er det ikke helt riktig – skogen er en del av henne. Hun er et veldig, veldig urgammelt, kraftfullt vesen, som årstidsvesenene er en del av og relaterer seg direkte til.

Så etter hvert som man stiger dypere ned i dette kaninhullet, vil man begynne å erfare at det du står med føttene oppå når du står på gresset, er noe som er ekstra, ekstra, ekstraordinært. Og det er gjennom årstidsvesenene – når man begynner å bli kjent med dem og kan gå i resonans med musikken de spiller – at man også kan gå i en mye, mye dypere resonans med dette vesenet som mange kaller Moder Jord, Gaia – Terra er det mest urgamle navnet.

Og da åpner det seg selvfølgelig helt andre ting og andre muligheter, for både innsikt og magi, for en sjaman. For det er brutale, hemningsløse greier, egentlig – som vi går og suller oppå, ubevisst, gjennom hverdagen vår, med telefonen i hånden og feeden rullende mens vi går til bussen.

Så jeg tror det er på tide at det moderne mennesket begynner å våkne opp, og begynner å anerkjenne og engasjere seg i Moder Jord og hennes natur. For tross alt er det der vi har kommet fra. Det er der kroppen vår har kommet fra, det er der alle byggesteinene har kommet fra. Og så har sjelen vår funnet plass i dette tempelet, som er skapt av Moder Jord.

Det er vel verdt å utforske – og kaninhullet her går veldig, veldig dypt, og er veldig, veldig spennende. Men et sted må vi starte. Og det tror jeg er det viktigste: å finne et sted å starte med disse tingene.

Visdomsord på tampen

Pål-Esben: Har du noen visdomsord på tampen, Amina?

Amina: Nei, jeg tenker jeg henger meg på dine visdomsord. Utforsk naturen. Begynn et sted. Utforsk årstidssyklusene – og skriv gjerne litt ned i boken din. Begynn – om det er ved høstjevndøgn, Samhain eller vintersolverv, når du enn begynner. Skriv litt ned om hva du har kjent når du har vært ute i naturen i hver årstidssyklus – så kan du gå gjennom det neste år igjen og se om noe har endret seg. Hva mer har jeg kjent på og forstått av naturen enn det jeg gjorde i fjor? Det kan være kjempespennende. Det ser jeg selv når jeg blar i boken min, min Book of Shadows: at dette er veldig, veldig spennende. Reflektere litt, kontemplere litt, skrive ned.

Pål-Esben: Ja – jeg ønsker å inspirere til det, rett og slett. Og de kulturelle aspektene ved alle årstidene kan du bare søke opp på Google, så finner du alle sammen. Det er årsaken til at vi ikke har pratet om det i dag – for det kan du bare søke på internett etter.

Hensikten med denne diskusjonen var å inspirere til å se nærmere på naturen og årstidene, og å gi en innsikt i at det finnes noe som går mye dypere enn det kulturelle aspektet ved disse årstidsfeiringene – noe som virkelig kan være givende å utforske. Og det er ingen skam å søke hjelp. Vi trenger ikke å finne opp kruttet selv hele tiden.

Så – bra. Da sier vi takk for i dag, og ønsker deg, kjære lytter, en aldeles fortreffelig dag, morgen, kveld eller natt, når du enn lytter på oss – og så håper vi at du er med oss ved neste podkast også. Tusen takk for at du er her, kjære Amina. Det setter jeg veldig stor pris på.

Amina: Jeg også.

Pål-Esben: Det hadde vært veldig kjedelig hvis jeg skulle stått og messet i monolog. Det tror jeg ikke jeg hadde orket heller. Jeg fryder meg over hver podkast vi gjør, for jeg synes dette er givende, og jeg liker samtalene våre, Amina. Så takk for at du er den du er.

Amina: I like måte, Pål-Esben. Veldig, veldig fint. Ha det riktig bra.

Pål-Esben: Ha det.