Episode 18 Integrasjon og innsikt – En oppsummering og nye innsikter fra de siste episodene om angst og frykt

Da det første mennesket som konfronterte Pål-Esben, sa at han var sykelig sjalu, ble han så forbannet at han løp ut av restauranten og ikke snakket med vedkommende på tre måneder. Amina snublet nylig i oppvaskmaskinen, som samboeren hennes hadde latt stå åpen, og kjente med en gang autopiloten som ville gi ham skylden.

I denne attende episoden oppsummerer Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, de siste episodene om frykt, angst og død. De ser nærmere på hvorfor frykten er fundamentet for stort sett all begrensning, hvordan Viktor Frankls innsikt hjelper oss å ta tilbake makten over tankene og følelsene våre, og hvorfor ekko av gammel frykt kan dukke opp dypere inne i prosessen. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hvorfor de siste episodene om ondskap, urangst og død er viktige, og Aminas liv med angst før hun startet utviklingsveien
• Hvorfor Pål-Esben har til gode å møte et menneske som ikke holdes tilbake av frykt, og studenten som ikke våget å velge
• Å bli kjent med frykten uten å bade i den, og hvorfor du gir fra deg makten når du skylder på fortiden
• Viktor Frankl, makten ingen kan ta fra deg, og å eie sin egen karma
• Hvorfor det trengs hjelp utenfra, og den sykelige sjalusien som ødela det meste av parforholdene til Pål-Esben
• Oppvaskmaskinen, godteriskålen og bussen-testen: hvorfor vi klarer å selvregulere når det får en konsekvens
• Løken og stållagene: hvorfor ekko av gammel frykt kommer opp dypere inne i prosessen
• Veien videre: sjamanens verktøy, fra øks og hammer til laserkutter, og å legge merke til hvor du gir fra deg makten din

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny episode, kjære Amina.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Tusen takk. Hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag har vi tenkt å oppsummere de siste episodene vi har gjort, episode 13 til 18, hvor vi har fokusert veldig mye på frykt og angst og død. Det føles kanskje litt ubehagelig, men det er en grunn til at vi har snakket så detaljert rundt disse temaene, Amina, ikke sant?

Amina: Ja, kjempeviktig.

Hvorfor vi har snakket så mye om frykt

Pål-Esben: Du var jo en av dem som begrenset deg veldig mye rundt irrasjonell frykt og angst og uro. Kan du kort oppsummere hvordan dette var før du startet utviklingsveien for å gi slipp på angsten som begrenset livet ditt?

Amina: Når jeg tenker tilbake på der jeg var, så trodde jeg at det bare var en del av livet. Jeg trodde aldri at det kunne bli bedre. Jeg trodde at det var angst og frykt – det var bare sånn det måtte være. Men som vi har snakket om i noen av episodene, har jeg også hatt mye angst og frykt som har drevet meg, uten at jeg har skjønt at det var det som drev meg. Jeg har vært i en veldig ond spiral, eller ond syklus: «Å, nå går alt bra» – og så går alt rett vest. Og det som er interessant, er at jeg aldri trodde det var mulig å gjøre noe med det. Jeg hadde innfunnet meg med at sånn var det, samtidig som jeg følte at det må jo finnes en vei ut. Og det var spesielt interessant da jeg begynte i utdannelse hos deg, og det virkelig kom i fleisen på meg – da tenkte jeg: Herlighet, hva er det jeg driver med nå? Dette gjør jo alt verre. Men som jeg skjønner i dag: Noen ganger må det bli verre før det blir bedre – alt er nødt til å komme opp til overflaten. Så når mennesker kommer til meg og forteller om angst og frykt, og forklarer det på en måte som om det er helt uforståelig, så forstår jeg. Jeg vet hvor forferdelig det er, og jeg vet også at det finnes en vei ut av det.

Fundamentet for all begrensning

Pål-Esben: Ja. Og nå er vi gjennom episode 13 til 18, hvor vi i episode 13 diskuterte hva ondskap er for noe, og hva demoner er og ikke er. Så hadde vi et par episoder etter det om angst og urangst. Og i forrige episode diskuterte vi utfordringene med døden, og hva som skjer med den fysiske døden og overgangen. Nå har du kanskje gjennom denne podkasten diskutert noe som er veldig intensivt, gjennom dine erfaringer og din frykt, og det er kanskje enkelte som lytter og sier: «Ja, men jeg har ikke den formen for frykt som Amina har. Det høres jo veldig ekstremt ut, og det har kanskje ikke så mye med meg å gjøre.» Men jeg har jobbet med mennesker i en del år, og jeg har til gode å møte et menneske som ikke er massivt påvirket i livet sitt på grunn av angst, frykt, usikkerhet og disse tingene. Jeg har aldri møtt et menneske som ikke begrenser seg betraktelig gjennom å ha det gående på et bevisst, men spesielt et ubevisst plan – på autopilot, gjennomsyret av disse tingene, som går langt dypere enn den bevisste delen av oss selv. Og den underbevisste delen styrer mesteparten av den bevisste delen, siden de fleste mennesker mer eller mindre går på autopilot.

Det jeg har funnet ut etter å ha vært i kontakt med en god del tusen mennesker, er at fundamentet til all begrensning, all lidelse, alle utfordringer og problemer et menneske har, er relatert til disse tingene. Vi opplever noe i livet vårt som vi ikke ønsker skal være sånn – for eksempel den vonde opplevelsen – og det trigger ut et massivt utbrudd av disse programmene vi har diskutert de siste fem episodene. Og så begynner man å tenke og handle i en setting som ofte skaper mer lidelse og mer begrensning enn om man hadde sett det for det det er. I starten tok jeg mitt liv veldig, veldig alvorlig. Alt som skjedde, spesielt ting som ikke var bra: Nei, jeg vil ikke at det skal være sånn. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er verden sånn mot meg? Hvorfor bulket den bilen min? Alle disse tingene. Jeg var i en reaktiv modus til verden rundt meg, og da har du veldig lite kontroll over hva du tenker og hva du føler, og etter hvert hvordan du handler. Etter hvert lærte jeg å forstå meg selv, og jeg lærte å forstå psyken min – hvordan hjernen min og primaten i meg funker. For det vi har snakket om i relasjon til angst og frykt, trenger man ikke å være rakettforsker for å få grep om. Det er veldig simple, enkle, rustikke mekanismer som surrer og går i det biologiske og emosjonelle systemet til ethvert menneske. Det er så godt beskrevet i psykologien – men de fleste menneskene jeg møter, er fullstendig ubevisste om disse rustikke mekanismene som styrer dem mer eller mindre på autopilot, og som skaper unødvendig begrensning, frykt og lidelse.

Studenten som ikke våget å velge

Pål-Esben: Jeg hadde nettopp en student som jeg snakket med før vi spilte inn podkasten vår, og vedkommende var veldig, veldig, veldig stresset og hadde så mye frykt for ikke å ta det rette valget. «Pål-Esben, jeg er så redd for å ta et valg. For hvis jeg gjør det, så kan det skje, og hvis jeg gjør det, så kan det skje – og jeg klarer ikke å ta noe valg, for jeg frykter alt.» Her har vi et godt eksempel på hvordan denne rustikke mekanismen i hjernen og ubevisstheten vår, inkludert hippocampus og amygdala og kompani, styrer mennesket fullstendig på autopilot – for vedkommende så ikke at dette er fullstendig irrasjonelt. Hvorfor irrasjonelt? Jo, for det finnes ingen valg vi kan ta hvor vi er sikre på hvilket utfall som kommer av valget. Det kalles livet. Vi kan ta et valg, men vi vet aldri hva som skjer i morgen. Det kan være et valg som ender med noe godt, og det kan være et valg vi er nødt til å forbedre i morgen. Angsten og frykten styrte denne studenten så til de grader, og det skapte så mye stress i livet – som påvirket familie og barn og hele greia, og som påvirket helsen ganske massivt, siden alt dette stresset skaper stresshormoner, som igjen skaper inflammasjon, som igjen kan føre til sykdom.

Så det er ganske spennende når vi ser på disse tingene: Hvis vi skulle velge ut ett tema, ett område hvor et menneske kan revolusjonere sin erfaring av livet radikalt, bortimot over natten, så er det å ta det vi har snakket om fra episode 13 til nå, alvorlig og viktig. For uten at et menneske er villig til å løse opp i årsakene til at man, bevisst eller ubevisst, er fryktstyrt i sin atferd, er det umulig å sette seg selv fri. Og det er også veldig begrenset hvor nær hjertet man kan komme. Vi snakket i episode 1 til 12 veldig mye om Hjertets vei, og om hvordan livet oppleves når vi setter hjertet vårt fri og blir mestere i takknemlighet og tilgivelse og disse tingene. Det er ikke mulig så lenge vi er kontrollert av angsten, som i de fleste tilfellene går fullstendig på autopilot i det underbevisste. Ganske fascinerende – dette finner jeg igjen i absolutt alle mennesker jeg møter.

Å gjenkjenne fryktens linser

Amina: Ja, jeg kjenner meg igjen i det, for å si det sånn. Jeg har hatt en utrolig stor frykt for å ta valg – for tenk om jeg tok feil valg. Og det kan jeg finne igjen i meg selv i dag også: Hvis jeg sliter med å ta et enkelt valg, kjenner jeg at oi, ok, nå har jeg kanskje vært litt for stresset, for nå begynner jeg å tenke og føle gjennom fryktens linser. Og det å kunne gjenkjenne det, ta noen dype pust i magen, gå i skogen og sette meg ned – og bare: Yes, nå er jeg tilbake til meg selv igjen. For menneskelivet kan ta litt over noen ganger når man ikke er obs på det. Ting skjer, hverdagen går, og uforutsette ting kommer.

Den ene av hundre

Pål-Esben: Ja. Og klart – vi mennesker er mennesker, livet skjer, og dritt skjer også, men det er en del av livet. Spørsmålet vi nå stiller, er: Hvis det fantes en mulighet til å gi slipp på det som skaper stort sett all begrensning for et menneske – ville man da være villig til å engasjere seg fullhjertet i det? Og svaret er det mest underlige av alt, siden 99 av 100 ikke er villige til det. Vi kan prate om konsekvensene av hvordan frykt og angst kontrollerer et menneskes livsopplevelse så til de grader – men når det kommer til punktet hvor man skal være villig til å se på dette og begynne å jobbe seg ut av det, er de fleste ikke villige til å gjøre den jobben, siden den selvfølgelig er utfordrende og vanskelig. Det er en av tingene jeg er imponert over hos deg, Amina: at du er den ene av hundre som har mot nok til å være villig til å gå gjennom denne prosessen – til å møte angsten og møte frykten, og være villig til å se det irrasjonelle i øynene.

For mesteparten av angsten og frykten et menneske opplever, i hvert fall et som bor i Norge og i den vestlige verden, er irrasjonell frykt – 99,9 prosent. Klart, bor du andre steder i verden, er det kanskje ikke helt sånn. Da har man grunn til å frykte for overlevelsen, grunn til å frykte at man ikke har nok mat på bordet i morgen, grunn til å frykte at en bombe slår ned eller at et rakettangrep kommer – det er noe helt annet. Men bor man i Norge, eller i hvert fall i Vest-Europa, er mesteparten av frykten et menneske har, fullstendig irrasjonell. Den har ingenting med virkeligheten å gjøre. Vi kan gå og frykte økonomisk motgang, vi kan frykte politikerne rundt omkring i verden, vi kan frykte krig, vi kan frykte ditt og datt – men hvorfor skal man gå og frykte? Hvorfor skal man begrense livet sitt med det? Er det ikke på tide å komme til det punktet hvor man manner seg opp og feiser monsteret, og sier at nå må det være nok?

Å bli kjent med frykten uten å bade i den

Amina: Ja. Og jeg har hatt lyst til å gi opp veldig mange ganger, for det har vært så vanskelig, så utfordrende, så vondt – og litt sånn: Hva er dette? Er dette alt? Men for meg har det vært viktig å bli kjent med frykten, gå inn i følelsene, kanskje se hvor traumet har kommet fra, hvor pregningene er. Jeg har dykket veldig dypt inn i smerten for ikke å løpe fra det. Men det har for meg vært steg 1 – og så har jeg måttet bestemme meg for at jeg ikke kan dykke inn i alle disse frykt- og angstfølelsene hver gang de oppstår. Jeg må få en forståelse: Ok, her kommer de fra, dette har skjedd. For slik jeg ser det utenfra, er det veldig mange som, med en gang denne følelsen oppstår, går inn og bare: «Ja, dette er meg da jeg var fire år, eller elleve år, eller tolv år» – at man går tilbake til det hele tiden. For meg – og det har jeg lært av deg, og det har vært veldig viktig – handler det om å innse at jeg har større makt over disse tankene og følelsene enn jeg tror at jeg har. Jeg trenger ikke å gå inn i det. Ja, noen ganger kan det komme en bølge eller en ringvirkning av noe, men jeg trenger ikke å bade i den; jeg kan holde den på en helt annen måte. Så for meg har det vært viktig å dykke inn i det, bli kjent med det, bli kjent med fortiden, hvor det stammer fra, hva det er jeg ikke ønsker å møte. Det har også gjort meg veldig mye sterkere, og jeg føler at jeg kan holde det på et dypere sted i meg selv. Og steget etterpå var, når den tanken eller frykten kom inn, å minne meg selv på at jeg er sterkere enn de tankene, jeg er sterkere enn de følelsene. Jeg kan skifte perspektiv, jeg kan gjøre noe annet, i stedet for å dykke inn i det hele tiden, som jeg ser at mange gjør – men det er klart det er viktig for å få en forståelse. På et eller annet tidspunkt, i hvert fall for meg, har det vært viktig: Jeg kan ikke bli værende i fortiden. Den er en del av meg, en del av kroppen min, en del av mine erfaringer og opplevelser – men nå må vi se fremover, eller i hvert fall begynne med å være her og nå.

Kjøkkenpsykologien og tilgivelsens kraft

Pål-Esben: Helt klart. Og det er det som er utfordringen når vi har levd bevisst/ubevisst med å være fryktstyrt. Og igjen – jeg må bare si det en gang til: Jeg har aldri møtt et menneske gjennom hele mitt liv, i hvert fall mitt voksne liv, som ikke er massivt styrt av disse fryktprogrammene i relasjon til sin livsopplevelse, hvordan de lever og erfarer livet sitt. Aldri. Det vil si – det er et tåpelig ord å bruke, aldri, for jeg har møtt en liten håndfull mennesker, men de har frigjort seg fullstendig fra dette, de har satt seg selv fri, og det er en annen sak. Men i hvert fall 99,999 prosent av menneskene jeg møter, er mer eller mindre fullt og helt identifisert med disse tingene. Det er blitt en del av identiteten til mennesket, og det går 100 prosent på autopilot. Og når man skal begynne å berøre noe et menneske identifiserer seg med, kommer alle vekterprogrammene og alle beskyttelsesmekanismene opp til overflaten.

Jeg har vært innom at det kan være en god idé å ha en forståelse av fortiden sin, en forståelse av traumer og ting og tang som har skjedd, for det trenger man av og til for å kunne slutte fred med fortiden. Men det som ofte finnes, både i psykologien og spesielt i det esoteriske, er dette – i mine øyne – meningsløse behovet for igjen og igjen å gå tilbake til fortiden og si: «Ja, årsaken til at jeg har det så vondt i dag, er at mamma gjorde det og det, og den gjorde det – det er årsaken til at jeg har det så problematisk i dag.» Nei. Det er ingen andre enn deg selv som er årsaken til det, for det er valgene du tar til enhver tid. Ingen er tvunget til å være et offer for fortiden sin. Når jeg hører at man skylder på mor og far for at man har det så vanskelig i dag – det finnes sikkert situasjoner hvor det er rett. Men jeg var også en av dem som i starten lærte denne jævla kjøkkenpsykologien, hvor jeg ble flasket opp med at det er din mors skyld at du havnet der du havnet. Jeg fikk dette om igjen og om igjen, denne kjøkkenpsykologien, i starten av min utviklingsprosess for mer enn 20 år siden – og det endte med at jeg begynte å hate moren min. Hennes skyld at jeg havnet der, hennes skyld at jeg ble syk. Og det var jo bare at lidelsen ble verre og verre: Desto mer jeg skylder på andre enn meg, desto mindre makt tar jeg tilbake. Da gir du all makt til et annet menneske, eller andre mennesker, for at du har det så ille.

Helt til jeg møtte noen som var oppegående, og som fortalte meg hva jeg holdt på med. Det var et av de mest briljante menneskene jeg har møtt i hele mitt liv. Han var psykolog – men et briljant menneske. Jeg fortalte at jeg hatet moren min for å ha gjort det og det. Og så kikket han bare på meg. Så pauset han, og kikket fortsatt på meg. Jeg tenkte: Hva er dette for noe? Og så sier han: «Tror du virkelig at det er sånn?» Ja, jeg tror det er sånn. Og diskusjonen – for å gjøre det kort – endte med at det kanskje var en grunn til at moren min ikke var så veldig fokusert på at jeg skulle være lykkelig, men på at jeg måtte gjøre alt for å overleve økonomisk: Hun vokste opp mens tyskerne hadde bondegården, og de hadde ikke mat på flere år, midt under krigen. Da kan man forstå at hun prøvde å gjøre sitt beste med gutten sin, for at han ikke skulle oppleve det samme. Da fikk jeg også sagt: Ok, hvorfor skal jeg gå og skylde på moren min? Hun gjorde trolig det beste hun kunne ut fra kunnskapen og innsikten hun hadde på den tiden, og jeg kan ikke gå i dag, som voksen mann, og skylde på det som skjedde i fortiden min. Det var punktet hvor jeg forsto at tilgivelse var en viktig, viktig, viktig ting å bli god på. Og det har ikke med å akseptere hva et menneske har gjort – det har med å gi slipp på de emosjonelle båndene til det som var vanskelig i fortiden, så man ikke lenger er styrt emosjonelt og følelsesmessig av fortiden sin.

Derfor er jeg i dag, når jeg jobber med mennesker, studenter og klienter, fryktelig lite interessert i fortiden. Vi går bestandig gjennom biografien, vi ser på sentrale hendelser, og hvis det er virkelig alvorlige traumer, må vi selvfølgelig gå i traumeterapi og disse tingene. Man identifiserer de viktige tingene, og så har vi oppgaven med å slutte fred med fortiden, og etter hvert kutte de emosjonelle og energetiske båndene til den. Men å gå og skylde på fortiden sin for at man har det så vanskelig i dag – det er noe som bare begrenser oss, i min erfaring, for da gir jeg makten fra meg. Jeg er tilhenger av at vi tar makten tilbake over livet vårt. Det eneste som kan endre hvordan jeg føler og erfarer livet mitt i dag, er meg selv. Som du var da du startet, hvor du skyldte på alle andre: Det er ingen andre som kan endre hvordan du føler og hvordan du erfarer livet. Og da kommer vi inn på temaer som å ta tilbake selvansvaret og ta tilbake makten, så vi kan begynne å håndtere det vi faktisk kan håndtere – som er oss selv. Gjennom det kan vi sette oss selv fri.

Viktor Frankl: makten ingen kan ta fra deg

Pål-Esben: Og doktor Viktor Frankl, som vi har nevnt i en tidligere episode, en av mine helter, satt i konsentrasjonsleir hos nazistene og opplevde det verste et menneske kan oppleve, med tortur, og at de drepte familien og vennene hans – virkelig, virkelig ille. Han er veldig, veldig kjent for å ha sagt: «De kunne ta fra meg alt, de kunne skade meg, de kunne torturere meg, de kunne drepe familien og vennene mine – men de kunne aldri ta fra meg makten over hva jeg tenker og føler og handler ut fra det som skjer med meg.» Det er et statement som brente seg inn i min prefrontale korteks da jeg leste det for mer enn 20 år siden. Jeg tenkte: Hvorfor skal jeg gi andre makt over hvordan jeg tenker og føler? Det er det første skrittet. Og da kan vi begynne å håndtere der frykten og angsten og begrensningene egentlig ligger – som er i oss selv. Og det som er så kult, er at vi alene kan sette oss selv fri. Vi trenger faktisk ingen andre som må endre seg for at vi skal sette oss selv fri. Det er ikke sånn at du, Amina, trenger at ungene dine endrer seg, moren din endrer seg og partneren din endrer seg for at du skal bli fri. Trenger du det?

Å eie sin egen karma

Amina: Nei. Og det er for meg det å eie min egen karma. Det er noe dypt og vakkert og viktig med det. Dette tar meg litt tilbake til en av veiledningssamtalene vi har hatt. Ting hadde gått veldig bra, jeg hadde klart å se ting fra nye perspektiver og ta selvansvar og disse tingene. Så hadde jeg en veiledningssamtale med deg: Så skjedde det med barna, og så var det pappaen til barna, og så var det mamma her, og så skjedde det der – og plutselig var alt bare kaos. Og så sa du til meg, det var noe i den duren: Dette handler om meg, ikke dem. Det er jeg som har endret meg, det er jeg som har gått inn i lidelse og frustrasjon og stress og kaos – for hadde det vært et par uker tilbake, hadde jeg klart å håndtere alle de situasjonene. Det har vært kjempeviktig for meg, det aha-øyeblikket, for det kan jeg ta meg selv i nå, hver gang det skjer. Hvis jeg har vært stresset, hvis jeg går gjennom noen healingreaksjoner, hvis det har skjedd mye, og jeg føler at så var det det med den ungen, og så var det det med den ungen, og plutselig ble det veldig mye – så tenker jeg: Stopp en halv. Her er det meg. Det er jeg som er problemet, for å bruke et ord – ikke alle utfordringene jeg må løse. Da tar jeg et steg tilbake og gjør de tingene som er viktige for meg og energisystemet mitt. Og så kjenner jeg at det egentlig fortsatt er like mye gjennomtrekk her, i forhold til hva som skjer fra den ytre verden, men jeg kan håndtere det på en annen måte – på grunn av hvilket instinkt eller perspektiv, jeg vet ikke om man kan kalle det frekvens, jeg kommer fra, eller opplever det fra. Så det har vært veldig, veldig viktig for meg. Og dette med å tilgi foreldre for oppveksten, og ikke bære nag: kjempeviktig. For som jeg nettopp sa om å eie min egen karma – nå har jeg lært mye om karma og inkarnasjonssyklus og tendenser, som har vært veldig viktig for meg, veldig befriende: å forstå at det er en grunn til at jeg opplever alt det jeg opplever eller har opplevd, men at det også er mitt valg om jeg ønsker å endre på det, og hva jeg vil oppleve fremover.

Sjelen har ikke kommet hit for at det skal være enkelt

Pål-Esben: Det spiller ingen rolle hva som er årsaken til problemet, for det kan være andre, og det kan være oss. Det er ikke bestandig vi er herre over hva som skjer i livet – kanskje veldig sjelden – men vi har bestandig makt til å bestemme hvordan vi håndterer og reagerer på det som skjer med oss. Det er det Viktor Frankl snakker om: ikke at vi har kontroll over det som skjer med oss, for det er så mange faktorer, men at vi etter hvert lærer å trene opp det jeg kaller Viktor Frankl-musklene, så vi mer og mer får makten tilbake – slik at det spiller en liten rolle hva som skjer med deg og rundt deg, for du har så mye mer makt over hvordan du interagerer og reagerer på det som skjer, både internt og eksternt. Det er en del av å ta denne makten tilbake over livet vårt. Er dette enkelt? Selvfølgelig ikke. Men vi har ikke kommet her for at det skal være enkelt. Sjelen vår har ikke kommet inn i denne kroppen, i denne tvangstrøyen, som vi snakket om i flere episoder tidligere – i episode 9 til 11 snakket vi om sjelen og hvordan dette henger sammen, og sjelens livsuniversitet – for at det skal være enkelt. Dette er en av de mer komplekse plassene i universet vi lever i å inkarnere i, siden vi er i tvangstrøyen vår og er fullstendig avkoblet fra det vi egentlig er. Så vi har ikke kommet her for at det skal være enkelt; vår evolusjonsprosess i denne tvangstrøyen er kompleks, men det er fortsatt en evolusjonsprosess. Hvis man forventer at livet skal være enkelt: Det er ikke det sjelen din forventer – den er kommet her for at det skal være vanskelig. Vi er ikke på jakt etter et enkelt liv, men etter å lære hvordan vi finner vår utviklings- og evolusjonsprosess. Hvordan finner vi tematikken som sjelen din har med seg inn, som den ønsker å lære og erfare ut fra? Og hvordan setter vi oss gradvis mer og mer fri gjennom det vi kaller De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, og samtidig håndterer aktivt det som begrenser hjertet vårt – som er frykt og angst og alle disse tingene som ble diskutert i de siste episodene?

Hjelp utenfra: sjalusien som åpnet øynene

Pål-Esben: Å prøve å gjøre denne jobben selv, vil jeg si, er så nær umulig som det går an å bli. De fleste vil ikke ha nubbesjans. For hvis du skal begynne å håndtere urangsten din og de største fryktene du har, vil intellektet og egoet og kompani være så smarte at de manipulerer deg til å si: «Nei, du har ikke noe problem. Vi bare er sånn, dette er naturlig for meg, så det skal vi ikke gjøre noe med.» Jeg har heller ikke kunnet gjøre dette selv; jeg har også hatt hjelp til å gå gjennom mine prosesser, slik jeg har hjulpet deg. Og hvis jeg går tilbake til da jeg startet med dette for fullt, kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke hadde hatt sjanse i havet til å gjøre det selv. Til det var intellektet og egoet altfor kraftfullt, altfor effektivt til å styre sin egen verden. Et eksempel fra meg selv, som jeg har snakket om tidligere, var min sykelige sjalusi, som destruerte det meste av parforholdene mine. Selv om vi hadde vært gjennom flere sykluser, med flere samboere, hvor denne sjalusien til slutt slår ut og destruerer hele greia – og jeg hadde gjort det en gang, to ganger, tre ganger – var det ikke oppe på radaren at årsaken til kaoset var min, at det var min sjalusi. Og så møter jeg det første mennesket som hjelper meg og konfronterer meg: «Ja, du er da sykelig sjalu, Pål-Esben.» Og jeg blir så forbannet at jeg løper ut fra restauranten og ikke snakker med vedkommende på tre måneder. Der ser man kraften i intellektet, egoet, det karmiske minnet, identiteten – altså lidelsestriangelet – og hvordan det styrer oss. Jeg kan si at jeg ikke hadde hatt sjanse i havet uten å ha fått hjelp gjennom dette. Og det samme da du kom til meg, Amina, full av frykt og angst: Hvordan skulle du ha klart dette selv, uten kompetent hjelp? Det hadde vært umulig, det kan jeg bare si med en gang. Det handler ikke om at man ikke har troen på seg selv – men uten hjelp utenfra hadde jeg ikke klart å navigere tilbake til meg selv.

Oppvaskmaskinen og autopiloten

Amina: Og det å være villig til å ta imot de tilbakemeldingene – og også legge merke til i seg selv at man kan gå inn i overføringer og projiseringer til lærere, til guide, til veileder, for det kan også ofte skje. Det kan jeg merke noen ganger med dem jeg veileder. Dette er en vei for den som er virkelig klar for å se seg selv i speilet, og det er ikke alltid det speilbildet er like behagelig. Og det jeg har lagt merke til, er hvor mye vi tror at vi ER alle disse tankene og følelsene våre. Jeg kan merke det noen ganger, både jeg og samboeren min Erik, hvis for eksempel den ene ikke har – jeg kan ta meg selv som eksempel: Her om dagen hadde ikke Erik lukket igjen oppvaskmaskinen, så den sto oppe, og jeg snublet i den – ja ja, er det ikke doskålen, så er det oppvaskmaskinen. Og med en gang det skjedde, kjente jeg den autopiloten som sa: Hvis han bare hadde lukket den igjen, hadde ikke jeg hatt vondt der nå. Det kan jeg kjenne igjen på flere ting. Både jeg og Erik er sånne som kan si det høyt, og så kan vi le: Oi, nå kjente jeg det – er det ikke sykt hvordan dette hodet fungerer? Og når man ikke er bevisst, blir det så mange unødvendige krangler og diskusjoner om egentlig ingenting. Jeg snublet i den – det skjedde, liksom. Ja vel, kanskje det er noen som har glemt å lukke en dør, eller lagt igjen noe som har gjort at man har snublet. Men uansett hvem sin skyld det er, så er det nå mitt ansvar – for beinet mitt var der det var en dør, og jeg snublet.

Makten over tanker og følelser

Pål-Esben: Ja. Og ofte hører jeg også at mennesker tror at de ikke har makt over hva de tenker og hva de føler. Det er klart jeg kan forstå at de fleste opplever det sånn: Man får en impuls – partneren eller en unge eller en venn gjør noe som er ubehagelig – og så reagerer man ut, og så sier man: «Ja, men jeg har ikke noe valg, jeg kan ikke styre dette, for jeg har ingen kontroll på det.» Jeg kan forstå at det oppleves sånn, men det har ingenting med virkeligheten å gjøre. Et menneske kan ha full makt over hva det tenker og føler i hvert øyeblikk gjennom livet sitt – unntatt når den fysiske overlevelsesfunksjonen i biologien vår slår inn: frykt for at en bil kommer til å kjøre over oss, eller når en tre kilos tarantell kommer springende etter oss, eller noe sånt som er fare for livet. Har du sett sånne store taranteller?

Amina: Nei.

Pål-Esben: På film! Det er unntaket – når kroppens og hjernens overlevelsesmekanisme, fysisk overlevelse, slår inn, har man ikke kontroll. Men det er veldig, veldig, veldig sjelden.

Amina: Det er kanskje viktig også?

Pål-Esben: Ja, det er selvfølgelig viktig, ellers hadde ikke homo sapiens sapiens levd i dag. Men vi lever tross alt i en del av verden hvor dette ikke skjer så veldig ofte, så lenge man går på fortauet og ikke er kamikaze eller noe sånt. Så i mesteparten av tilfellene – jeg pleier å si 99,9999 prosent – kan et menneske, hvis det trener Viktor Frankl-musklene sine og går gjennom lignende typer prosesser som vi har diskutert gjennom podkasten vår, ha 100 prosent makt over hva det tenker og føler i hvert øyeblikk gjennom livet sitt. For det er aldri sånn at intellektet eller egoet bestemmer over det – det er du som bestemmer. Men for at du skal kunne bestemme, må vi gå gjennom en utviklingsprosess hvor man tar denne makten tilbake. Og det er ikke gjort over natten – det er det du har vært gjennom, gjennom det vi kaller den ursjamanistiske utviklingsprosessen i Yggdrasil sjamanskole, hvor dette er designet steg for steg: hvordan ethvert menneske kan gå gjennom en slik prosess og komme ut på andre siden med makten tilbake, fullt og helt, over livet sitt. Og det er klart at livet oppleves veldig annerledes når man tar denne makten tilbake, ikke sant?

Godteriskålen

Amina: Jo, jo, jo – absolutt, absolutt. Her fikk du meg også til å tenke på et av de eldre opptakene du har gjort, hvor det var en person som snakket om at han skulle ta et godteri fra skålen, og han klarte ikke å styre seg – det bare skjedde. Og så sa du: «Mener du virkelig at du ikke kan styre at hånden din går oppi godteriskålen?» Da lo alle studentene, og jeg lo, og jeg lo, og jeg lo. Grunnen til at jeg lo, var at vi har så mange forestillinger om at vi ikke klarer. Og det å se det perspektivet – nå handler jo dette om godteri og en skål, og en som skulle holde seg unna sukker, og det føles ikke alltid så enkelt – men egentlig er det også så enkelt som det, når man har fått dreisen på det.

Bussen-testen: selvregulering når det koster

Pål-Esben: Ja, korrekt. Og det er det som er så skremmende: hvor enkelt det egentlig er. For den dagen man forstår og erfarer at man har makt over tankene og følelsene sine, er det ingen godteriskål som har makt over det lenger – og heller ingen andre mennesker. Når man kommer til det punktet, skjer en revolusjon i livet; det er et stort, stort, stort skift som skjer. Men det er klart, som du sier og som vi har snakket om: Dette er noe som er enkelt – og ofte, når vi kommer inn til kjernen rundt disse temaene, blir studentene og klientene mine litt sure og av og til forbannet på meg. Det kalles psykologiske overføringer og projeksjoner. Man føler seg så ille fordi man må ta et selvansvar man ikke er villig til å ta. Da er det bedre å projisere skylden over på den som setter fingeren på skavanken, enn å ta ansvar for at man har en skavank som trenger å løses opp. Da projiserer man ofte skylden over på den som kom med tilbakemeldingen. Dette er noe man trenger å være observant på som guide, og forstå mekanismene rundt. For det betyr ikke at man er et dårlig menneske fordi man projiserer skyld over på guiden sin – det er hos de fleste en automatisk mekanisme. De fleste har aldri engang hørt ordene psykologiske overføringer og psykologiske projeksjoner; de vet ikke hva det handler om, selv om det går fullt på autopilot kontinuerlig gjennom hele dagen hos hvert menneske. Helt til man lærer dette – som er viktig, i mine øyne: ABC, forståelse av egen atferd.

Og bare for å avslutte her: Jeg har jevnlige diskusjoner med studenter og klienter hvor de sier: «Nei, det er ikke mulig. Jeg har ingen kontroll over hva jeg tenker, føler og handler i en situasjon.» Klassisk eksempel: Man kommer hjem, partneren gjør et eller annet, og man blir irritert, hyler og skriker – det folk gjør i de tusen hjem når partneren gjør noe man ikke liker. Og så sier jeg: «Så du tror du ikke har noen kontroll i denne settingen, når partneren din sa det og det og det?» Nei, jeg har ingen kontroll. «Så du har altså ingen fri vilje til å kunne ha gjort det på en annen måte?» Nei, for det skjer bare av seg selv. Og da sier jeg: Bullshit. Dette skjer fordi du ikke gjør noe for at det ikke skal skje. Og jeg skal enkelt bevise for deg at det er slik jeg forteller. Ta et eksempel: Du sitter på toget eller bussen sammen med partneren din, og partneren din gjør akkurat det samme, sier akkurat det samme, som normalt trigger deg til masse galskap når du er hjemme. Og du sitter der og har ingen problemer med å håndtere deg. Du blir kanskje litt fnutt, litt sur, men det er ikke sånn at du hyler og skriker og begynner å grine og sier «hvorfor sier du det der?». Fordi du har en grunn til å selvregulere deg: Du ville skjemtes hvis folk på toget eller bussen kikket på deg og trodde du var en tulling. Så grunnen til at man ikke er villig til å ta selvansvaret for sine emosjoner, tanker, følelser, handlinger og reaksjoner hjemme hos partneren sin, er at det ikke er noen grunn til å gjøre det – det er ingen konsekvens av bare å avreagere på autopilot. På bussen, på toget, på flyet er det en konsekvens, så derfor velger jeg å gjøre det. Når jeg tar dette eksempelet, er det enkelte som går i fullstendig harnisk – fordi de da ser at de klarer det på bussen, men ikke vil klare det hjemme. Og hvem projiserer de det ubehaget over på? Meg. For da vet de at de har like stor makt når de er hjemme også – men de vil ikke, for det er ingen konsekvens. Og der er cruxet: Har vi en god nok grunn, er de fleste av oss mestere i å håndtere reaksjonene våre – hvordan vi agerer, hvordan vi føler, hvordan vi tenker, hva vi sier. Det er sannheter de fleste mennesker erfarer, men ikke vil anerkjenne. Etter hvert som man trener disse musklene, Viktor Frankl-musklene, blir man bedre og bedre i stand til å gjøre dette, også i mer ekstreme situasjoner. Det er en del av den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen: at man tar denne makten tilbake, gradvis. Jeg synes dette er utrolig, utrolig spennende – og også veldig givende, når jeg oppdager og erfarer mennesker som Amina, som har hatt disse problemene, som går gjennom dette og ikke gir opp, og som kommer ut på andre siden som et friere menneske enn man noensinne har vært så langt i livet. Det er det vi ønsker: frigjøring og frihet.

Ekko fra dypere lag

Amina: Ja, absolutt. Og når man er villig til å gå inn i den reisen, og har en veileder, lærer, guide, og kjenner på overføringer, projeksjoner eller dårlige følelser – det å kunne ta opp det. Det har jeg gjort med deg flere ganger, at jeg også følte og kjente det med deg. Det er så fint, for da ser man at det er greit at man føler og kjenner på det, men at man også eier det. Og litt i forhold til det du sa nå: Nå har jeg jobbet gjennom så mye frykt, så mye angst, ting som har styrt livet mitt – jeg har jo hatt en ekstrem angst. Så sitter jeg her og prater om at jeg har kommet meg videre fra det. Men jeg går fortsatt en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess, og vi har jobbet ganske dypt inne i materien, så jeg har den siste tiden hatt noen ganske kraftige healingreaksjoner – hvor jeg på ett sted kan kjenne at jeg har kontakt med sjelen, med hjertet, altså at jeg har noe trygt i meg selv, samtidig som kroppen min, nervesystemet mitt, går i en angstmodus. Da har jeg tenkt noen ganger, når jeg sitter med dette: Herlighet, her har jeg sittet på direkten og sagt at jeg er fri for angst og frykt og hele pakken – og så tenker jeg: Men det er jo ikke det samme som den angsten og frykten jeg hadde før. Det er noe jeg har lyst til å ta opp: Hva er det som skjer med dette? Er det at angsten og frykten fortsatt er der? Handler det om et ekko? Hva skjer her?

Løken og stållagene

Pål-Esben: Desto dypere vi kommer i en utviklingsprosess, og desto dypere vi kommer i kontakt med det vi virkelig er – den tidløse og romløse delen av oss selv, som sjelen vår også er en del av, i hvert fall de øverste lagene av det tidløse og romløse – så er det klart: Når vi begynner å bryte gjennom disse lagene og sette oss mer og mer fri fra denne tvangstrøyen som intellekt, ego og kompani styrer, opplever man perioder hvor man føler at man får tilbakegang. Plutselig behersker man ikke lenger det man behersket for en måned siden. Jeg pleier å sammenligne det med å skrelle en løk. Når vi skal finne denne fulle friheten, denne fulle frigjøringen og denne virkelige oppvåkningen, som vi skal diskutere i senere episoder, kan man se for seg at man skreller en løk. Løken har ulike lag, som er tematikk, læretemaer og så videre. Man lærer å behandle det, og så kommer man gjennom til neste lag, og man gjør sin healing, sin utvikling og evolusjon – og plutselig kommer man inn i neste lag. Desto dypere man kommer inn i kaninhullet, desto dypere inn i løken kommer man. Og i denne utviklingsprosessen, når man begynner å berøre dette og spesielt begynner å få enhetserfaringer, kommer man ofte borti det som kalles stållag i løken. Da kommer man inn på tematikk som kan trigge ut galskapen – som kan trigge ut visse deler av egoets og intellektets forsvarssystem. For intellektet og egoet og kompani er livredde for prosessen med å sette deg fri fra tvangstrøyen, så du kan omfavne din tidløse og romløse natur – for desto mer du setter deg selv fri fra tvangstrøyen, desto mindre makt har intellekt og ego og kompani. Og det er ingenting galt med intellekt og ego; vi er fullstendig avhengige av dem, og vi bør være venner med dem – men de bør være sjelens rådgivere i stedet for sjelens herskere, som de er for de fleste. Vi skal snakke mer om det etter hvert.

Når man kommer inn til disse litt kinkige lagene, kan det oppstå et sånt utbrudd av galskap. Og det er helt, helt, helt naturlig – man kommer inn på områder hvor intellekt, ego og kompani setter i gang vekterprogrammene sine: Nå begynner dette å bli farlig, nå begynner vi å miste taket, nå begynner vi å miste makten. La oss trykke ut første chakra til Amina her, for vi vet eksakt hvilke punkter vi skal trykke på for at dette første chakraet reagerer. Og så tror man, ubevisst, at det er en sabeltanntiger som kommer etter en, og man begynner å reagere i gamle mønstre. Men det betyr ikke at det er samme type tematikk som det du styrte med i starten – det er ferdig, det er bearbeidet. Dette er det vi kaller dypere lag og ekko av disse tingene, som kommer opp til overflaten, og som er der for å bli bearbeidet og helbredet og sluttet fred med, så vi kan ta et lag til etter det. Så når mennesker kommer dypt inn i den utviklingsprosessen du er i, har vi bestandig en avtale – avtalen vi to har, og som jeg har med alle mine studenter: Vi må være villige til å være 100 prosent ærlige med hverandre. Ingenting du trenger å gå og bære på. Som vi snakket om i sted: Hvis du er irritert, eller snurt, eller forbannet, eller hva det enn er, på meg, guiden – så si det til meg, så vi kan diskutere det. For å trykke det ned i trykkokeren er ikke noe særlig bra. Og når vi har vært gjennom noen runder med det, er det heller ikke noe problem for deg å komme med dette, å si rett ut: «Jeg opplevde disse tingene.» Da vet man at man ikke trenger å skjemmes, at man ikke er en dårlig student eller ikke har fattet poenget. Dette er en naturlig del av en utviklingsprosess, og når det kommer, løfter man det opp og sier: Dette er det jeg erfarer. Og så kan jeg forklare hvorfor du erfarer det, og fortelle hvordan du frigjør dette, på bakgrunn av det du allerede har lært. Og da har du kommet gjennom det vi kaller et stållag – som kan oppleves som et syvmilssteg i utviklingen. Så du skjønner: Når sånne ting skjer, som du hadde her for ikke så lenge siden, tenker vi: Ja, nå er vi på akkurat rett spor. Akkurat det er det som må skje; da trenger vi bare å få ryddet av det og bearbeidet det, så vi kan gå videre. Det er ingenting å skjemmes over. For det er det som er litt av poenget her: Man har jobbet med noe, kommet gjennom det, og så plutselig er det som om man erfarer det samme igjen – og så tror man at man ikke har skjønt poenget, at man er en udugelig fjols, en amatør: «Her sitter jeg og snakker med mine studenter og klienter, og snakker i podkasten om hvor langt jeg har kommet med frykten min, og så opplever jeg plutselig et ekko av en frykt igjen – hvem er jeg for en tufs?» Er det det du tenkte da vi snakket sammen?

Amina: Ja, absolutt, absolutt. Og der ser man hvor fort, hvis man ikke er obs, dette ego-intellektet kan ta balletak. Det blir smartere og smartere og smartere – jeg blir fascinert, det er interessant, altså. Men jeg ser også nå viktigheten av det jeg har vært gjennom, og denne større healingreaksjonen jeg har hatt. Det skal jeg nok snakke mer om i en annen episode – hva det har gjort med meg, og hvilke linser jeg ser livet gjennom nå kontra før det skjedde. Jeg visste ikke at det var det jeg trengte, og jeg kjenner mer og mer at det var akkurat det jeg trengte. I begynnelsen var det litt sånn: Herlighet, hvorfor tiltrekker jeg meg dette nå? Jeg har jo vært flink – hilsen Aminas ego. Og så kjenner jeg nå at det var derfor. Det er ganske unikt å kjenne på.

Veien videre: fra frykt til sjamanens verden

Pål-Esben: Ja. Og da forstår man at en utviklingsprosess – i hvert fall en virkelig utviklingsprosess – ikke er en dans på roser hvor alt går lineært oppover hele tiden. Man møter de litt hardere lagene i løken, og da er det viktig å ha profesjonell hjelp som kan hjelpe en gjennom det. Det som kommer ut av det, er at man ofte er radikalt styrket etterpå. Desto hardere dette laget er, desto mer stål det er, desto mer titan det er – og man kjenner det – desto større hopp gjør man i prosessen sin. Dette er spesielle ting som kommer lenger ut i utviklingsprosessen, når man begynner å berøre Saharaen sin og enhetserfaringene, som vi trenger å være veldig, veldig observante på. Men det skal vi vie mange episoder til litt senere, hvor vi skal snakke om veien til oppvåkning, enhet og disse tingene, og forklare prosessen rundt det.

Så, for å oppsummere det vi har kommet til i dag: Gjennom episode 1 til 12 fokuserte vi veldig på å snakke om hva Hjertets vei er for noe, hvorfor den er så utrolig viktig, hva den egentlig er, og hva kjærlighet virkelig er – alt dette er veldig praktisk. Og så diskuterte vi sjelen og sjelens reise. Nå, i episode 13 til 18, har vi fokusert ganske mye på det som hindrer hjertet vårt i å sette seg selv fri – alt som er relatert til frykt og angst, og hvor det kommer fra. Og disse tingene, for dem som er på jakt og ønsker å gå en dyptgripende utviklingsvei, er noe man på en eller annen måte trenger å behandle. For det holder ikke bare å sette seg ned og bli mester i takknemlighet, hvis angsten og frykten styrer oss mesteparten av dagen. Disse tingene er nødt til å bearbeides i prosessen for å kunne sette seg fullstendig fri. Fra episode 19 skal vi begynne å gå over til litt mer hyggelige temaer. Da er vi ferdige med, la oss si, tunge temaer om angst og frykt og demoner og ondskap. La oss prate om noe som er litt mer hyggelig! Da skal vi gå inn i sjamanens verden: Vi skal snakke om ritualer, vi skal diskutere runer og karma og karmisk synkronisitet, vi skal dykke inn i soulhunting – og hvorfor disse ritualene og verktøyene som sjamanen har tilgjengelig, er så vanvittig kraftfulle og effektive i en dyptgripende utviklingsprosess. Nå er jeg ferdig med tunge temaer, Amina – nå kommer det som er veldig frydefullt.

Amina: Yes, yes, yes.

En spade er en spade

Pål-Esben: Vi rommer heldigvis begge polariteter i Yggdrasil sjamanskole. Vi gjør det – vi er nødt til å dele direkte, vi er nødt til å ta tyren ved hornene når det gjelder frykt og disse tingene, og kalle en spade for en spade. Så lenge man tror spaden er et egg, har man et problem: Man har en subjektiv oppfatning av virkeligheten. Vi er nødt til å komme til det punktet hvor vi tar tyren ved hornene og kaller en spade for en spade. For det er veldig, veldig begrensende å se spaden som et egg, spesielt hvis man skal lage seg speilegg – og like problematisk å tro at egget er en spade når man skal hakke i jorden. Men det er virkeligheten der ute. Spesielt i det esoteriske hører man ofte at «alle har sin virkelighet». Ja, du har en subjektiv virkelighet, som er din egen tåkeverden i relasjon til hva den virkelige virkeligheten er – men en spade blir bestandig en spade, og et egg er et egg, i hvert fall i den materielle verden. Og der er det behov for å ta tyren direkte ved hornene og feise det direkte, så man gradvis får muligheten til å bearbeide og rydde av det – samtidig som man jobber med å åpne opp hjertet sitt mer og mer i relasjon til De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Gjennom det legger man grunnlaget for tilgangen til dyp sjamanistisk magi, som vi skal diskutere fra og med neste episode. Jeg tror det blir ordentlig kult. Og når vi er ferdige med de episodene, skal vi sette tennene i veien til spirituell opplysthet, spirituell oppvåkning, spirituell selvrealisering og enhet. Det blir også greier. Så vi har planen fremover for noen uker, Amina.

Sjamanens rytme: fem måneder ferie

Amina: Yes, yes, yes, yes. Og etter denne episoden her, så slippes vel ikke neste episode før i september?

Pål-Esben: Vi sjamaner, ikke sant? Hvis du hører på dette live, når vi nettopp slipper det, så er det sånn at fordelen med å være sjaman, det er at vi tar lange ferier. Det pleier jeg ofte å si til mine studenter: Jeg har fem måneder ferie i året. Jeg har lang vinterferie og lang sommerferie, fordi jeg har ting og tang jeg ønsker å gjøre også, og da organiserer jeg all jobben min i bolker. For min del: Jeg jobber i februar og mars, har ferie i april, jobber i mai og juni, har ferie i juli og august og litt i september – og så starter man opp igjen. Etter hvert har jeg funnet min stil for å gjøre dette, og det er en av de kule tingene med å få lov til å gjøre det jeg gjør, og det du gjør: Vi har en annen form for frihet enn om man har en åtte-til-fire-jobb. Så vi tar litt sommerpause når det passer oss, og vinterpause når det passer oss – og vi slipper neste episode 12. september, tror jeg, er planen vår. Og da kjører vi i gang med det som er kult, det som kanskje fascinerer mange. Det er ikke så gøy å høre på alt dette snakket om ondskap og demoner, men det blir ordentlig kult når vi skal begynne å snakke om hva runene virkelig er, hva sjamanistisk magi virkelig er, og hvordan det kan påvirke livet vårt og hjelpe oss.

Verkstedet: fra øks og hammer til laserkutter

Pål-Esben: Jeg bruker ofte denne metaforen: Hvis man gjør personlighetsutvikling på den mest tradisjonelle måten, slik vi er vant med i psykologien og vanlig personlighetsutvikling – hvor man lærer litt psykologi og lærer metoder og teknikker, litt NLP der og litt sånne ting – så er det en veldig rustikk måte å gjøre utviklingen sin på. Det er som at du har en workshop, et verksted, hvor du har øks, hammer og sag tilgjengelig. Hvis man da begynner å blande inn sjamanens verktøy her – alt fra kraftfulle ritualer til runemagi til soulhunting til håndtering av tidligere traumer, karma og så videre – så har man plutselig et verksted med massivt av redskaper, og de siste og mest eksakte: Du har 3D-printer, du har laserkutter, du har massive, eksakte verktøy for å bygge det du trenger å bygge i verkstedet ditt. Å gå en dyptgripende utviklingsvei med rustikke metoder er noe som ofte tar veldig, veldig lang tid, og som er en tung affære. Med denne formen vi snakker om her, kan man på en måned gjøre utvikling som normalt, på rustikk måte, ville tatt tolv måneder. Vi skal snakke om hvorfor det er sånn når vi kommer inn på de ulike områdene som tilhører sjamanistisk magi – og hvorfor dette går så mye glattere og er så mye mer gøy enn når man gjør ting på den mest tungrodde måten. Det er det vi skal fokusere på i de neste episodene.

Kombinasjonen som virker

Amina: Yes, jeg gleder meg. For det er mange som spør meg: Hvordan har det seg at dette er så effektivt? Og jeg kjenner veldig på den kombinasjonen mellom det praktiske og energiarbeid og ritualer – den kombinasjonen er den perfekte for meg, i hvert fall.

Pål-Esben: Det er den for alle som åpner seg opp for det. For i vår sjamanskole har vi funnet en unik kombinasjon av den vestlige måten å se ting på – alt fra medisin til psykologi, teknikker og metoder som finnes i den vestlige verden – og vi kombinerer det med urgamle metoder fra sjamanens verden. Når vi kombinerer dette, fungerer alt så radikalt mer effektivt, raskere og mye mer brutalt direkte, i stedet for at man trenger å holde på i årevis for å få permanente resultater. Og det er en av tingene som gjør meg veldig – selv om jeg har gjort dette i så mange år, er jeg så frydefull for hver eneste en jeg får mulighet til å føre gjennom en sånn prosess. For jeg vet eksakt hva som vil skje innen bare noen få uker. Og når man har gått gjennom prosessen i seks måneder, slik den er, er det ikke mulig at mennesket ikke har opplevd en gigantisk revolusjon i livet sitt. Jeg har aldri opplevd at det ikke skjer. Selvfølgelig har jeg hatt studenter som ikke har vært villige til å gjøre noe som helst med det de har lært – da får man ingen resultater. Men de som gjør det – og det er det som er greia her, som gjør meg så fascinert og frydefull med hver eneste en jeg får muligheten til å hjelpe gjennom sånne prosesser. Og jeg tenker det er det samme med deg, Amina, som gjør det samme: Det er rimelig frydefullt å se hva som skjer med en student når man bringer dem gjennom en sånn dyptgripende utviklingsprosess – hvordan livet endrer seg så til de grader.

Amina: Yes, det kan jeg bare skrive under på. Og de studentene som virkelig gjør dette helhjertet, som bruker en-til-en-veiledningssamtalene helhjertet, hvor man kjenner at her er vi på vei et sted … Det var ikke lenge siden det var en som sa: «Plutselig ser jeg bare verden annerledes. Jeg har mer kjærlighet til meg selv, og slik jeg reagerte på ting før, gjør jeg ikke lenger.» Og når man jobber med én ting, kan det ofte få ringvirkninger på andre ting man ikke direkte har jobbet med. Jeg er så takknemlig for tilliten fra studentene, og for å kunne geleide mennesker gjennom den samme prosessen som du har geleidet, og fortsatt geleider, meg gjennom. Det er – ja, åh, sjelen min fryder seg.

Pål-Esben: Det er spennende, og det er gøy. Vi lever i en verden som er litt kinkig, hvor det er så mye av det motsatte – en litt kaotisk verden. Og det å prøve å være en liten, liten, liten motvekt til galskapen, som kan hjelpe mennesker ut av denne vanvittige begrensningen som alt dette kaoset ofte medfører i livet, er noe jeg finner utrolig viktig. Det er også en av årsakene til at vi gjør denne podkasten: for å inspirere deg, kjære lytter, til etter hvert mer og mer å tro på at det er håp, at det er mulig – og at du har en kraft og en makt som overgår dine villeste drømmer. Det handler bare om gradvis å finne frem til den makten, gradvis å kultivere seg frem til den. Og da ser man at det du erfarer, Amina, ikke er unikt – det er noe de fleste som går en slik prosess, erfarer etter hvert. Så jeg er utrolig stolt over deg, kjære Amina.

Amina: Takk. Tusen, tusen takk.

Visdomsord: legg merke til hvor du gir fra deg makten

Pål-Esben: Virkelig. Og jeg er veldig takknemlig for at du er villig til å være med og dele både gode og vanskelige og utfordrende erfaringer gjennom denne podkasten. Det håper jeg også du, kjære lytter, setter pris på – for det er ganske utrolig hvordan Amina blottstiller seg her, i håp om å kunne inspirere deg: Hvis det er mulig for Amina, er det også mulig for deg. Så kanskje du har noen visdomsord på tampen her nå, Amina? Kanskje vi skal avslutte?

Amina: Visdomsord på tampen? Ja – kanskje det vi snakket om i begynnelsen av podkasten: Legg merke til, kanskje i sommermånedene, eller når enn du lytter til dette, hvor du har lett for å skylde på andre. Tenk på meg og oppvaskmaskindøren. Har du noen sånne punkter i livet ditt? Begynn å legge merke til hvor du gir fra deg makten din. Ja, det er det visdomsordet jeg har lyst til å si noe om: Begynn å legge merke til hvor du gir fra deg makten din, hvor det er lett å skylde på andre. Og igjen, som vi har snakket om mange ganger: ikke for å rakke ned på deg selv – det er bare for å bli bevisst. Skriv det ned, lag en liste over hvor det er du gir fra deg makten din, hvor det er du skylder på andre enn deg selv, og hvor det er du ikke tar selvansvar – og gjør det litt lekent.

Pål-Esben: Ja, det er viktig. Godt tips, ikke sant? Med fascinasjon i stedet for med oppgitthet. Jeg liker i hvert fall å være fascinert over min egen galskap, for av og til slår den inn i nye ting. Og i stedet for å være sur på meg selv, eller oppgitt – «Pål-Esben, du har ikke forstått noe» – så flirer jeg mer av galskapen i meg selv og sier: Ok, dette er hvordan det karmiske minnet utspiller seg sammen med intellektet og egoet. For et jævla sirkus! Men det er ikke det jeg egentlig er, for det er egentlig sjelen min. Og desto mer man kommer i kontakt med det man er, desto mer blir man etter hvert i stand til å distansere seg fra karmaen sin. Den dagen et menneske klarer å distansere seg nok fra karmaen, da observerer man seg selv – og da kan man le av sin egen galskap. Så jeg ser stort frem til å sette tennene i sjamanistiske verktøy og magi i de neste episodene. Og jeg ønsker deg, kjære lytter, en fantastisk dag, kveld, morgen eller natt, uansett når du lytter på oss. Takk for at du er med oss. Og det samme til deg, kjære Amina: Jeg ønsker deg en aldeles fortreffelig dag, og tusen takk for at du er med i denne podkasten – for uten deg hadde dette vært rimelig kjedelig, tror jeg.

Amina: Yes, yes – og tusen takk, i like måte, Pål-Esben. Jeg setter veldig stor pris på disse samtalene her.

Pål-Esben: Takk, i like måte. Ha det riktig bra.

Amina: Takk. Ha det.