Episode 17 Hva skjer når vi dør? En sjamanistisk utforskning av døden, livet og sjelens reise

Midt i støvsugingen av trappa knakk Amina sammen og begynte å gråte, og hun sa til støvsugeren: «Jeg vil ikke dø, jeg.» Pål-Esben geleidet sin egen søster gjennom de siste månedene av livet hennes, introduserte henne for hennes egen dødsguide, og hadde kontakt med henne i Bardo helt til hun snudde seg mot lyset.

I denne syttende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om hva som skjer når vi dør. De ser nærmere på hvorfor frykten for døden er unaturlig, hvordan dødsprosessen starter måneder før den fysiske døden, hva Bardo er, og hvordan karma og dharma former neste inkarnasjon. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hvorfor frykten for døden, og for å avslutte noe så noe nytt kan begynne, er unaturlig, og hvordan religiøse dogmer og epigenetiske pregninger holder den ved like
• Aminas redsel for å velge feil, og hvordan urangsten styrer oss fra det ubevisste
• De tre elementene i utviklingsprosessen, og å gi slipp på fortiden uten å grave i den
• Støvsugeren i trappa, testene underveis, og Aminas vei bort fra en tro som var basert på frykt
• Å forberede sin egen død, de første tegnene på dødsprosessen, og møtet med sin egen dødsguide
• Pål-Esbens søster og hennes siste reise, Bardo og livets revy, og munken som har dødd mer enn tusen ganger
• Nær-døden-opplevelser og trossystemer, og hvorfor karmaen styrer de fleste inn i neste inkarnasjon
• Karma og dharma som to strømmer, hvorfor et liv uten død ville vært uten mening, og «De 7 gullnøklene» som fundamentet

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, og hjertelig velkommen til en ny episode, Amina.

Amina: Hei, Pål-Esben. Takk, i like måte.

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg, kjære lytter. I dag skal vi blant annet snakke om den fysiske døden: Hva er det som skjer? Hva er det egentlig som foregår før, under og etter død? Så det er et veldig sensibelt, men spennende tema vi skal snakke om, Amina – som du også har litt av en erfaring med, som jeg håper du vil dele.

Amina: Absolutt. Temaet døden er jo historien om livet mitt på så mange måter, både bevisst og ubevisst gjennom livet. Så det er et veldig spennende tema, og ikke minst et veldig viktig tema – for det er også noe vi ikke snakker så mye om.

Frykten for døden er unaturlig

Pål-Esben: Ja, og det er mange misforståelser rundt det. Før vi begynner å komme inn på hva som skjer når vi fysisk dør, vil jeg snakke litt om frykt for døden, som vi også har diskutert i de to tidligere episodene våre: at vi mennesker har veldig, veldig stor frykt for alt som har med å avslutte noe og begynne noe nytt – og det mest ekstreme av det er den fysiske døden. Vi snakket i tidligere episoder om livs- og dødsprosesser, og vi snakket om runene Othala, Dagaz og Fehu, som er avslutningsrunene for en livsprosess, dødsrunene, og ikke minst oppstarten av en ny livsprosess. Så hvis du kjenner litt på det og ikke har fått det med deg, anbefaler jeg å gå tilbake et par episoder og lytte på disse tingene.

Men frykt for døden – eller frykt for noe nytt, eller frykt for å avslutte noe så noe nytt begynner – det er noe som er unaturlig. Det eneste levevesenet i vår biosfære, altså på vår planet, som har denne formen for frykt, er mennesket. Ellers i naturen finnes ikke denne frykten. Ta for eksempel et tre: Når høsten kommer og det skal begynne å gi slipp på bladene, vil ikke treet si: «Nei, jeg er redd for å gi slipp på bladene mine, for jeg vil ikke at vinteren skal komme.» Du vil ikke finne vesener i naturen som tenker eller føler på denne måten. Alt handler om at når en tid går mot slutten, gir vi slipp på den, og så åpner vi oss opp for neste fase i prosessen, uansett hva det måtte bety. Årstidene er et veldig fint eksempel, mellom sommer, høst, vinter og vår, og sommer igjen: hvordan trærne og plantene gir slipp, går i dvale, og så oppstår det noe nytt, og de spirer på våren igjen. Det samme med dyrene i naturen: Du vil ikke finne dyr i naturen som går og har frykt for at nå er det en endring som skal skje, eller som har frykt for døden og sånne ting. Det er noe som kun mennesket har, og det er fra vår natur unaturlig – ingenting som er normalt.

En av de største utfordringene har vi selvfølgelig gjennom religiøse dogmer, når vi snakker om den fysiske døden. For hva er det som skjer? Har jeg vært flink nok og gjort nok bra ting, så jeg havner i himmelen? Eller har jeg ikke vært bra nok, så Gud avstraffer meg og putter meg først i forhelvete, så jeg mørner litt, og så til helvete etterpå? Vel, katolikkene avskaffet forhelvete for noen år siden, men det er en annen sak. Selvfølgelig er dette et oppspinn og en oppfinnelse av mennesker for å ha kontroll over andre mennesker – altså religiøse institusjoner – som har bidratt til å skape masse, masse angst for mennesker, både bevisst og ubevisst. Selv om man aldri har satt sin fot i en eller annen religion, kirke eller moské, har man denne frykten. Den er flere tusen år gammel, den har preget samfunnet vårt i hvert fall de siste 3000 årene, og den sitter i den epigenetiske strukturen din – som vi snakket om i en tidligere episode – og arves fra mor til barn og så videre. Dette spiller en stor rolle for den ubevisste og underbevisste frykten vi har, både for den fysiske døden og for å avslutte noe og starte noe nytt, som bare er et annet bilde og en annen utlevelse av denne frykten: Vi hater endring, vi hater å avslutte noe, vi hater å hele tiden tenke på at vi skal si opp jobben vår for å finne en jobb vi kan bli glad i – og så går dagene og årene mens dette går på autopilot.

Et enkelt eksempel for å bevise disse tingene er å se på urkulturene, for eksempel aboriginerne i Australia før den hvite mannen kom inn og destruerte hele kulturen deres. De levde i pakt med naturen, de levde i harmoni med rytmene, og de hadde ikke ord engang for angst og frykt, eller for at de fryktet døden og hva det nå var. Det var en naturlig del. Når det var på tide for et menneske å avslutte dette livet, gikk de på en walkabout, satte seg på et hellig sted, og i løpet av en dag eller to var de døde. Og stammen feiret livet deres, i stedet for å gå og si: «Å, alt er forferdelig, de har forlatt oss.» Det er bare noe det moderne mennesket har, og som ikke eksisterte i urkulturene. Så det er bakgrunnen for disse tingene. Og om du, kjære lytter, sier at «jeg har ingen problemer med å avslutte, jeg har ingen problemer med å starte noe nytt, jeg har ingen problemer med døden» – så er det kanskje noe som ikke stemmer helt. For jeg har aldri møtt et menneske de siste 20 årene, og jeg har møtt en del tusen, som ikke har denne frykten ganske massivt i det ubevisste sinnet sitt. Det viser seg praktisk når man forholder seg til ting i livet sitt: hvor utfordrende det er å endre seg og utvikle seg og disse tingene. Det er noe jeg har jobbet med i ganske mange år nå, og ganske mange tusen mennesker baserer seg på min erfaring. Du er en av dem, Amina. Og da du kom til meg, var dette med endring generelt, å endre ting, noe som ikke var enkelt.

Valgets kval: redselen for å velge feil

Amina: Definitivt ikke enkelt. Dette er historien om livet mitt. Jeg har hatt veldig store vansker med å gi slipp, fordi det har vært en frykt der. Jeg har heller villet beholde det gamle, ubehagelige, vonde, enn å gå inn i det ukjente, gå inn i noe nytt. Men på den tiden, selv om jeg også visste at jeg hadde en frykt for døden, klarte jeg ikke å slå de to sammen. Første gangen du introduserte dette med at vi mennesker ikke klarer å ta valg fordi vi er så redde for å ta feil valg – du hadde for eksempel et eksempel om å se på menyen når man er på restaurant, de menneskene som kanskje bruker halvannen time på å ta det valget – da tenkte jeg: Wow, det er så mange mennesker som sliter med å gi slipp, sliter med å ta valg, som er livredde for å ta feil valg. Jeg har også snakket med mange mennesker som kan presentere noen utfordringer hvor jeg ser at oi, her er det veldig vanskelig for dette mennesket å gi slipp på det som ikke gagner lenger. De er redde for å ta feil valg, for konsekvensene av det feile valget – men de samme menneskene kan også si: «Jeg har ingen frykt for døden, jeg tenker bare at jeg går videre, og så går det bra.» Det er mange som ikke klarer å se det, og det kan jeg forstå: Hvis man ikke har fått kunnskapen eller studert det, er det ikke så lett å slå de to sammen. Men det er jo også et bevis på hvor mange som sliter med dette uten helt å forstå sammenhengen – at det ligger en frykt for døden i bunnen der.

Jeg har jobbet veldig mye med å gi slipp på mange områder av livet mitt, og fått erfaringer rundt at når jeg gir slipp, eller når jeg tar det nye valget, så går det alltid bra. Det er ikke alltid jeg får det utfallet jeg har trodd jeg har ønsket, men jeg har som regel fått det utfallet som har vært riktig for meg – kanskje også sett fra et høyere perspektiv, fra et sjelelig perspektiv. Dette med valg, for meg, det var helst å velge det samme på menyen som de andre. Jeg kunne stå i kø på kafeen og spørre venninnen min: «Hvilken kaffe skal jeg ta? Hvor mye melk skal jeg ha?» Jeg ville ikke velge feil, og alle andre vet vel bedre hva som er best – for hvis de kan ta valget for meg, slipper jeg å stå til ansvar for det. Så jeg har jobbet mye med dette.

Urangsten styrer fra det ubevisste

Pål-Esben: Og det som er så snedig: Dette har egentlig med samme type fundamentale angst å gjøre, den jeg kaller urangsten i et menneske. Den skal vi ikke snakke så mye om nå, siden vi har snakket om urangsten i detalj i to foregående episoder – hvor dette kommer fra. Det som er greien her nå, er at vi snakker om valg, vi snakker om å avslutte ting, vi snakker om å skape noe nytt, vi snakker om forandringer. Men alt dette kommer til syvende og sist – altså utfordringene vi har, stort sett alt, i hvert fall mer enn 99,9 prosent – fra det ubevisste, som vi ikke er bevisste over, og som styrer oss mer eller mindre på autopilot. Når man går gjennom denne formen for ursjamanistisk, dyptgripende utviklingsprosess som du har vært gjennom, og som du fortsatt står med begge beina midt inne i, tar vi tak i disse tingene. Det er ingenting man kan bli kvitt bare med å knipse og si at nå skal jeg ikke ha noe frykt mer, nå skal jeg bare være i øyeblikket, og da er alt ok. Det er ikke sånn dette fungerer. Hvis man ønsker å bearbeide dette for å sette seg mer og mer fri fra denne ubevisste autopiloten, trenger man å gå gjennom en form for utviklingsprosess hvor man tar tak i disse tingene, lærer å forstå dem, lærer å behandle dem, lærer å gi slipp på dem, lærer å helbrede dem – lærer det man trenger å gjøre. Det finnes ikke snarveier her; man kan ikke lese en bok eller se en YouTube-video og bare tenke seg til at nå er alt bra. For dette ligger så dypt i vår natur, vår pregningsnatur. Når vi snakker om at det er epigenetisk, ligger det i oss, med oss gjennom tusenvis av år, gjennom hvordan genene våre uttrykker seg. I en tidligere episode snakket jeg om mennesker som har mødre som opplevde traumer i nazistenes konsentrasjonsleirer, og hvor ungene deres erfarte det samme traumet. Da psykologen gikk inn i dette, sa han: De har jo aldri erfart det de snakker om. Og da de intervjuet moren, var det moren som hadde erfart det. Det var allerede for 60–70 år siden at de begynte å tenke: Hvordan kan dette ha seg? Hvordan kan en datter arve traumer fra en mor? I dag er mekanismene her lynende klare, gjennom epigenetikk og denne typen arv av både traumer og erfaringer – også visse karmiske og dharmiske aspekter. Så dette er noe som gjelder for alle mennesker.

Å tilpasse seg et samfunn i endring

Pål-Esben: Hvis man ønsker å sette seg fri fra denne bindingen, denne frykten, denne motstanden mot å gjøre det som er rett – motstand mot endring, motstand mot tilpasning – for tross alt er jo samfunnet vårt i en massiv endring. Og de som har utfordringer med å tilpasse seg dagens samfunn, vil ha store, store, store problemer om noen få år. Så spørsmålet er om man er klar nå for å gjøre det som skal til, for å gi slipp på det som hindrer en i å kunne tilpasse seg, for eksempel. Alt relaterer seg til syvende og sist til det vi snakket om som urangsten, og å få grep rundt det. Men før vi kommer inn på hva som skjer når vi fysisk dør, og prosessen der: Hvordan er det med deg i dag, Amina, i relasjon til å endre deg, til å åpne deg for noe nytt? Hvordan forholder du deg til det i dag kontra hvordan du forholdt deg til det før?

Amina: Ja, før var jeg veldig rigid på at – altså, rigid, jeg var ikke villig til å endre meg.

Pål-Esben: Sta.

Amina: Sta, takk – det er ikke alltid man finner riktig ord. Jeg var veldig sta. Mens nå er jeg mer åpen for input fra riktige mennesker, vel å merke – ikke input fra alle kanter. For der var jeg også litt før: Jeg spurte kanskje hundre stykker om hva jeg skulle gjøre med denne saken, og så blir det som om du skal lage sjokoladekake og bruke hundre forskjellige oppskrifter – det blir ikke veldig kake. Så jeg er veldig åpen for input, jeg er veldig åpen for å reflektere, og ikke minst også for å søke innover og få hjelp. Og gjennom hverdagen er også litt mindre ting blitt veldig enkle for meg: Ja, nå skjedde det, eller dette ble ikke sånn som jeg egentlig hadde tenkt eller ønsket at det skulle være – hvordan kan jeg gå videre med det? Dette går fint. Så det er mye lettere å ta gode valg, og også lettere å se når jeg kanskje er i ferd med å ikke ta et godt valg. Men jeg møter meg selv i nye dybder hele tiden. For min erfaring på denne reisen, eller utviklingsprosessen, er at hver gang jeg har innsett noe, er det også utallige nye måter å innse det på – det kommer gradvis, så mange måter å forstå den tingen på. Så jeg har ikke samme type problem med valg i dag som det jeg hadde tidligere, på den måten i hvert fall.

Tre elementer i utviklingsprosessen

Pål-Esben: For å kort oppsummere hva vi har gjort i din prosess, så består den i hovedsak av tre store elementer. Det ene er den moderne siden av hva som foregår i psykologien vår i dag – man trenger å forstå sin egen psykologi. Det har du blitt drillet i: å forstå hvordan mekanismene fungerer i hjernen din, hvordan handlingssystemet ditt fungerer, hva som foregår i underbevisstheten din. Du har blitt detaljkjent med prosessene til amygdala, hippocampus og disse tingene, så du vet praktisk hvordan hjernen din reagerer. Det er det ene. Det andre store er at du har blitt mye bedre kjent med naturen i prosessen – med skogen, med trærne – så du har begynt å erfare mer og mer hvordan naturen lever i pakt med sin endring. Det er en erfaringsbasert prosess du har vært gjennom. Og den tredje store saken er de dyptgripende sjamanistiske ritualene og healing-prosessene: for å helbrede de mest komplekse båndene, denne komplekse epigenetiske strømmen, den karmiske strømmen som er arvet gjennom arvelinjen, og i relasjon til sin egen karma og den ballasten man har med seg. Alle disse tre store bolkene har du blitt virkelig kjent med, og de har satt deg fri gjennom prosessen din fra mesteparten av de utfordringene du hadde før.

Amina: Ja, og det er tre store, viktige overskrifter der. For jeg var i behandling på DPS i to år før jeg ble kjent med deg og Yggdrasil sjamanskole, hvor jeg fikk hjelp til å endre litt atferdsmønster, eller reaksjonsmønster og sånne ting. Men da jeg kom til deg og virkelig fikk forstå psykologien bak alt, var det en skikkelig åpenbaring – det traff meg på en helt annen måte, som gjorde at jeg kunne utvikle meg mye dypere enn ved å gå til noen som bare sier: «Ja, du er sånn og sånn, prøv å gjøre sånn og sånn.» At jeg virkelig fikk se hva som er årsaken til at jeg har det sånn, hva mekanismene bak er, hva som ligger i hodet, hva som ligger i kroppen, hva som egentlig skjer – det har vært gull verdt. Også det du nevnte om å gå i synk med naturen og bli kjent med de åtte årstidene, gjennom de åtte årstidsritualene, og virkelig gå i ett med naturen og kjenne overgangene i naturen. Det er ikke bare det at vi går fra vinter til sommer – det er en jevn overgang, det er noe som dør, og det er noe som blir født. Én ting er at noen kan fortelle oss det, servere oss kunnskap om at det og det skjer – og det er også viktig, for å ha med intellektet. Men den erfaringsbaserte delen, hvor du går gjennom disse årstidsritualene, går i kontakt med spiriten, ånden til naturen, og kan kjenne det på kroppen – da får du en type svar som du ikke kan få noen andre steder, i hvert fall etter min erfaring. Og som du sier: disse sjamanistiske ritualene vi har gjort, hvor alle ritualene, helt fra modul null i sjaman-grunnutdannelsen til der jeg er i dag, har vært like viktige, og alle har vært potente på sin måte – hvor jeg har kunnet gå inn og gi slipp på ting jeg ikke visste at jeg bar på engang.

Og det er litt interessant, det du snakker om med hva man bærer med seg fra forfedre og sånne ting. For en del av det jeg har opplevd i ritualer, eller i gi slipp-arbeid, har også vært dette her: Pappaen min kommer fra Libanon, jeg har en del av familien min som er tysk, bestefaren min er tyskerunge – og jeg har fått inn ganske mange, kall det videosnutter, både fra krigen i Midtøsten og det som har skjedd i Tyskland, hvor jeg har sett hvordan det har ligget inni meg, og hvordan jeg har jobbet med å gi slipp på det. Uten at jeg i dag tenker at jeg er et krigsoffer på noen måte – men det har ligget der. Så det er så interessant at du tar det opp. Disse ritualene har vært ekstremt viktige, selvfølgelig også sammen med å være villig til å ta nye valg – dette med å ta nye valg er også veldig viktig på den veien.

Uten å grave i fortiden

Pål-Esben: Ja. Og man hopper over – i hvert fall slik vi gjør det – dette med at man trenger å grave i fortiden sin. For det er jo det som ofte er populært i dag: at man skal grave i fortiden sin i årevis – hva mor har gjort, hva far har gjort, hva man har opplevd, hva den og den gjorde – og man legger ofte skylden på fortiden sin for at man har det så vanskelig i dag. Vel, ingen fortid har makt over oss hvis vi ikke vil gi den makt. Vi har masse makt til å kunne gi slipp på fortiden vår, men det blir ofte ikke noe bedre av å grave i den. Gjennom metodikken vi lærer, har man ikke behov for å gå inn i situasjoner i fortiden. Klart, hvis man har minner om det, kan man gjøre det også – men vi løser av temaene uten at vi trenger å gå inn i disse tingene, uten å vite hva det er for noe. Vår måleparameter er kun én ting: Får jeg det bedre i livet mitt? Har jeg det bedre? Klarer jeg å omgås ungene mine på en bedre måte? Føler jeg mer frydefullhet i livet mitt? Er jeg en bedre partner for mannen eller kona mi? Altså de objektive, målbare resultatene – det er clouet her. Med metodikken vi bruker, kan man gi slipp på bagasjen man har med seg, uten å bruke årevis på å grave i fortiden. Da kan man heller fokusere på nåtiden og leve livet sitt her og nå, og lære hvordan man mer og mer kan gi slipp på fortiden, så man får mer og mer makt over nåtiden sin. Nemlig at fortiden ikke styrer vårt emosjonelle system og vårt atferdsmessige system lenger, men at det er min frie vilje som bestemmer hvordan jeg reagerer i dag, og hvordan jeg omgås det som skjer i livet mitt, impulsene og så videre.

Dødsprosessen starter før døden

Pål-Esben: Og denne prosessen har også vært en del av å forberede deg til den fysiske døden. For det å gå inn i sin fysiske død er en utfordring for oss mennesker, hovedsakelig på grunn av pregningen fra den epigenetiske strømmen og pregningen fra religiøse dogmer. Når vi observerer mennesker som ligger på dødsleiet, starter selve dødsprosessen til et menneske opptil to-tre måneder før den fysiske døden inntreffer. Og noen spør kanskje: Er tiden satt på forhånd, når jeg dør? Jeg ser at det ofte er slik: Når sjelen din kommer inn i denne inkarnasjonen, har sjelen satt en cirka tidsramme og et cirka vindu for når den fysiske døden skjer – pluss minus, la meg si, seks måneder eller noe rundt der. Det er noenlunde eksakt. Og rundt to-tre måneder før den tiden begynner en prosess å skje – da starter den virkelige dødsprosessen, og vi skal komme inn på det etterpå. Men før vi starter med eksakt disse tingene: Hvordan opplevde du det da vi begynte å snakke om at sjamanen også trenger å forberede seg til den fysiske døden? For hvis sjamanen ikke klarer å slutte fred med den fysiske døden, så er den fortsatt styrt av urangsten, som da vil begrense den sjamanistiske magien man kan få tilgang til. Hvordan opplevde du det da vi begynte å jobbe med disse tingene?

Støvsugeren i trappa: da motstanden brast

Amina: Vel, jeg gjorde en liten tabbe, for jeg stålsatte meg på at dette skulle jeg gjøre – for jeg skulle jo bli en god sjaman, så dette måtte jeg bare helbrede med en gang. Jeg satte det litt sånn på to-do-listen, at dette må jeg klare, og brukte disiplin. Vi har gått gjennom ganske dyp tematikk for å forstå og bearbeide den fysiske døden: både dette med å tenke på vår egen begravelse – hvordan vil vi ha det, vil vi bli kremert, vil vi bli lagt i jorden, hva slags sanger vil vi ha? Det er, uansett hvilken religion eller tro eller livssyn man har, viktige ting for et menneske å ta tak i – men de færreste tør, for det er så tabu å snakke om. «Nei, vi kan ikke snakke om at jeg skal dø» – men vi skal jo alle det, det vet vi jo alle.

Men for å gå litt tilbake til temaet: Først brukte jeg disiplin, for jeg ville jo være en god sjaman, dette måtte jeg jo bare helbrede. Og jeg husker faktisk det momentet veldig godt. Etter at jeg hadde jobbet med dette med begravelse og testament og sånne ting, knakk jeg sammen med støvsugeren i trappa, der jeg holdt på å vaske litt aggressivt – fordi egoet mitt skjønte at oi, hvis hun fortsetter med dette, så gir hun kanskje faktisk slipp. Jeg husker at jeg brukte støvsugeren aggressivt i trappa, og så knakk jeg helt sammen og begynte å gråte til denne støvsugeren. Og jeg begynte å prate med støvsugeren – altså, den pratet ikke, det var inni mitt eget hode – hvor jeg sa til støvsugeren: «Jeg vil ikke dø, jeg.» Og så sier støvsugeren: «Nei, det skjønner jeg. Men du skal det en dag, da.» Så sier jeg: «Ja.» Og det var en liten lettelse i det også, for der så jeg at jeg egentlig brukte støvsugeren til en, kall det en dialog, som var inni meg. Men det var også et viktig vendepunkt, hvor jeg innså at ok, dette sitter dypt. Jeg fortsatte å jobbe med det, og gjennom disse ritualene, gjennom den dypere forståelsen, tenkte jeg: Ok, nå begynner jeg å integrere dette mer og mer.

Testene og trosarven

Amina: Og da jeg begynte å integrere det mer og mer, har jeg fått tester hele veien: Ja, har du virkelig helbredet dette? I begynnelsen så jeg: Oi, nå begynner hjertet mitt å banke litt ubehagelig – kanskje jeg holder på å dø? Hva skjer da? Ja, nei, da kommer jeg jo til helvete, eller hva det nå var jeg hadde i hodet mitt. Og så gått inn: Ok, her må vi helbrede enda et lag, og enda et lag, og enda et lag. Det gikk egentlig ganske fort. Utviklingsprosessen min har gått ganske fort, men det har ikke vært for fort – det har vært gradvis. Jeg velger å kalle det testene, for det er når jeg møter situasjoner hvor jeg tidligere ville fått veldig stor dødsangst, at jeg ser hvor langt jeg har kommet. Det betyr ikke at jeg skal bruke disiplin for å komme videre, men jeg tar en avsjekk inn i meg selv. Jeg tror jeg nevnte det i forrige episode også: den episoden jeg hadde sist, for noen måneder siden, hvor jeg fikk anafylaktisk sjokk. Kroppen min fikk en reaksjon hvor jeg ble veldig redd, og det gamle mønsteret mitt kom opp, min gamle autopilot: Tenk om du dør – det kan jo være helt forferdelig. Men jeg hadde en så dyp kontakt med sjelen min, altså visdommen som bor i meg, som sa – ikke bare sa, det var en fysisk opplevelse i hele kroppen: Det verste som kan skje her nå, Amina, det er at du dør. Og det er en … å, ja, nå ble jeg litt emosjonell, kjenner jeg – fordi det er en så stor befrielse å kunne ha med den. At ja, jeg har en kropp som har pregninger, som har en gammel autopilot, men det å få kontakt med den delen av meg som kan minne meg på at det også er greit. Jeg har i menneskelig form dødd mange ganger, og kommer kanskje til å dø mange ganger igjen – og det har jo alltid gått bra.

Så det har vært litt av min prosess i dette, for jeg har virkelig hatt sterk dødsangst, både i forhold til religion og innenfor det spirituelle. Jeg var jo muslim i ti år – jeg vet ikke om det er den som sitter dypest, men jeg har med meg litt fra kristendommen og litt fra islam. De tingene jeg gjorde da jeg var muslim, når det kom til bønn og fasting og sånne ting, gjorde jeg basert på frykt. Jeg måtte jo komme meg hjem og be innen klokka fem, for hvis ikke kom jeg jo til helvete. Det var ikke basert på kjærlighet til en Gud, slik jeg opplevde det i hvert fall. Og som jeg snakket om tidligere: Da jeg gikk over i det spirituelle, hadde jeg forstått mer, i hvert fall intellektuelt, at dette med himmel og helvete ikke var ekte greier. Jeg begynte å forstå mer og mer at himmel og helvete er mer tilstander inni meg selv, og at disse demonene er ulike deler av meg. Og jeg innså – det var også en skikkelig aha-opplevelse; jeg husker ikke om det var meditasjon eller ritual eller hva det var – men jeg kom til et punkt inni meg selv hvor jeg opplevde: Oi, Amina, den eneste du egentlig kan være redd for, det er jo deg selv. Det var en ordentlig aha-opplevelse. Men det jeg har jobbet mest med etter at jeg kom inn i det spirituelle, har vel vært frykten for å bli borte, frykten for å sitte fast noe sted, som jeg har vært nødt til å jobbe meg gjennom på grunn av mine individuelle ting. Der har jeg også fått noen tester gjennom drømmer, gjennom lucid dreaming, sånne typer ting – hvor jeg merker at uansett hva slags frykt som kan ha lyst til å komme opp, så finner jeg veien, og jeg stoler på det. Og jeg vil si at jeg tror ikke jeg hadde kommet dit hvis jeg ikke hadde gått denne ursjamanistiske utviklingsprosessen – da tror jeg at jeg hadde rotet meg bort i noen greier.

Å forberede sin egen død

Pål-Esben: Ja, det er mye greier å rote seg bort i, dessverre – veldig mye fryktbasert, og så mye misforståelser rundt disse tingene. Det eneste som er sikkert, er at vi alle sammen fødes en dag, og vi dør en dag. Det er det eneste som er sikkert med dette livet. Vi kommer inn nakne, og vi vil også forsvinne ut av dette livet nakne. Det betyr at livet ikke kan handle om å generere hus, hytte, masse penger, karriere, hva det nå er, og hamstre ting. Det har med noe helt annet å gjøre – og det skal vi komme tilbake til i en episode hvor vi skal begynne å snakke om sjelen, og hva det egentlig handler om fra sjelens perspektiv.

Men tilbake til det du snakket om nå. I den viderekomne sjamanutdanningen du har vært gjennom, begynner vi å gå dypere inn i prosessen med å slutte fred med den fysiske døden. Det er når vi begynner å trene opp lærere som skal bli opplært til å gjennomføre fødselsritualer, vielsesritualer og konfirmasjonsritualer, men også selve dødsritualene for andre mennesker. Når vi kommer så langt, og skal bli preparert for å kunne lede et annet menneske gjennom sin dødsprosess, trenger vi å ha kommet ganske langt og være veldig stabile i relasjon til dette. Den første øvelsen jeg gir når vi kommer dit, er å forberede sin egen død: skrive testament, snakke med sine nærmeste om hvordan man ønsker at ens død skal være, hvordan begravelsen skal være, hvor man vil bli gravsatt – minnelund eller kirkegård – og hvordan man ønsker det skal være. Min erfaring er at det er en virkelig fin test på hvor man står. For der vil de fleste, i hvert fall ni av ti, møte massiv motstand, massiv frykt, massiv greie: «Nei, dette ønsker ikke jeg å gjøre, det er ubehagelig» – som viser at man fortsatt har en del skritt igjen for å slutte fred med denne urangsten jeg snakket om, og den fysiske døden. Så det du snakker om nå, er ingenting vi gjør i grunnutdanningen, for det er ganske krasse greier, som krever at man har kommet gjennom en litt lengre utviklingsprosess. Men ved å gjøre disse tingene er det fullt mulig å slutte fred med den fysiske døden også. Og det er først da man kan være stabil nok til å kunne geleide et annet menneske gjennom sin dødsprosess – som sjamanene har gjort siden tidenes morgen i ursamfunnet, og som de dessverre ikke gjør så mye lenger, siden det er religiøse dogmer og religiøse institusjoner som har tatt over den jobben. Men jeg tror at den eneste sunne måten å geleide et menneske gjennom sin dødsprosess på, er den sjamanistiske metoden. Jeg skal forklare litt om hvordan vi gjør det, hva som skjer, og ikke minst svare på spørsmålet og frykten du hadde: Hva om jeg henger fast et sted etter at jeg dør? Skal vi gjøre det?

Amina: Ja.

Sjelen forbereder avskjeden

Pål-Esben: Ok, greit. Så: cirka tre måneder før et menneskes fysiske død er klar – altså cirka; det kan være lenger, det kan være kortere, det finnes mange unntak i disse tingene, så alt vi snakker om nå finnes det unntak fra. Ingenting jeg sier er sånn hele tiden, men her er hovedtrekket, den røde tråden, slik det normalt skjer. Det kan også skje spontant, gjennom ulykker og sånne ting, eller gjennom alvorlig sykdom – men la oss snakke generelt nå i denne settingen. Rundt regnet tre måneder før en naturlig dødsprosess skjer – da snakker jeg spesielt om død av alder – begynner de første endringene å skje i energisystemet til mennesket, som da begynner å klargjøre seg for døden. Dette skjer selvfølgelig på et ubevisst plan for de fleste mennesker, men man ser det i energisystemet, og man ser det i øynene. De som jobber med mennesker på palliativ avdeling på sykehjem og sykehus, vil legge merke til at når denne prosessen skjer, begynner øynene å endre seg gradvis. Det er det første stedet man kan se at dette begynner å treffe inn. Hva er grunnen til det? Det er at sjelen holder på å retrahere seg. Sjelen holder på å preparere seg for å forlate kroppen, og energisystemet holder på å preparere seg til å forlate kroppen på en harmonisk, behagelig måte – som skjer gjennom chakrasystemet vårt og så videre. Det er en preparasjonsprosess: Vår spirit, vår sjel og den energetiske komponenten av oss begynner å preparere seg på å forlate den fysiske kroppen. Normalt sett er det rundt to-tre måneder før den fysiske døden at dette setter fart. Ofte starter det en del måneder før også, men vi skal ikke gå helt inn i detaljene nå.

En annen ting som skjer, er at visse typer sjamanistiske guider og hjelpere – vi kan kalle dem dødsengler, men også vår egen dødsguide – vil komme og besøke oss. Og når jeg som sjaman observerer at disse spirituelle vesenene inntreffer rundt et menneske, vet jeg at denne prosessen har startet og kommet godt i gang. I vår tradisjon, når man kommer inn i lærerutdanningen og skal lære å forberede denne dødsprosessen for seg selv og andre, blir man introdusert til sin egen sjamanistiske dødsguide – som er et vanvittig vesen – og man lærer å bli bedre kjent med den, lærer å slutte fred med den, og lærer hvordan man får hjelp fra den: både når man skal geleide andre gjennom deres dødsprosess, og den dagen man kommer til sin egen, slik at man blir i stand til å gjennomføre den alene, uten å ha en sjaman som gjør det for seg. Optimalt er det å ha en sjaman som geleider prosessen, men mine studenter blir opplært til å kunne gjøre den selv, ved hjelp av sin egen dødsguide – som du også har blitt introdusert til, og som du har kommet i veldig nær kontakt med, og som også har vært en del av prosessen med å frigjøre deg fra dødsangsten. Hvordan var det første gang du kom i kontakt med din egen dødsguide?

Møtet med dødsguiden

Amina: Det var veldig rørende. Det var veldig emosjonelt. Det var som å komme hjem, på en måte. Det er så mange måter man kan kjenne dette med å komme hjem på, men en brikke i et puslespill ble satt på plass. Og en trygghet til: dette med at man ikke er alene, man er ivaretatt. Det ligger en veldig stor helbredelsesprosess i akkurat det. Når man har koblet seg på den guiden mens man lever, vil det også være enkelt – nå har jeg jo ikke prøvd, holdt jeg på å si, men jeg kjenner inni meg at det også vil være enkelt – å kontakte denne guiden i dødsovergangen, når man har jobbet med å få kontakt med den, og følge denne energien, denne stemmen, eller hvordan den enn viser seg for en. Det gjør at dødsovergangen kan føles tryggere når man først kommer dit.

Søsterens siste reise

Pål-Esben: Ja. Og for å ta et praktisk eksempel, siden jeg snakker om hvordan jeg geleider mennesker gjennom dødsprosessen: For noen år siden kom søsteren min i en situasjon hvor hun ble alvorlig syk av kreft. Før den tiden hadde vi ikke snakket noe som helst om alternativer og sånne ting. Hun var litt interessert, men aldri interessert i å gå spesielt inn i dette. Jeg har bestandig sagt at den dagen hun er klar for å vite mer om hva jeg gjør, er hun hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg. Cirka halvannet år før hun døde, tar hun kontakt og sier at hun har fått en veldig alvorlig kreftdiagnose og er klar for å gjøre noe med helsen sin, og komme hit til Tyskland til behandling hos våre spesialister her. Og siden dette er en veldig kompleks kreftsykdom som sprer seg veldig raskt, kom det til et punkt etter et år hvor kroppen ikke klarte mer. Jeg hadde hele tiden sagt til henne: Når du er klar for at jeg skal begynne å fortelle om døden, og starte prosessen med å geleide deg gjennom den siste delen av livet ditt, din dødsprosess, så må du ta kontakt med meg. Og cirka et halvår før hun døde, sier hun at hun er klar for sin preparasjonsprosess. Da tar jeg dette grunnleggende sjamanistiske som du har lært gjennom grunnutdanningen, og introduserer også henne til hennes egen dødsguide, og lærer henne hvordan hun går i kontakt med dødsguiden, og hvordan hun får hjelp av dødsguiden gjennom sin egen dødsprosess.

Det var selvfølgelig en veldig emosjonell greie. Vanskelig – for da er jeg bror, og så skal jeg lede min egen søster gjennom døden. Men for henne var dette som et mirakel. Hun hadde bestandig hatt utfordringer med denne avslutningen, og frykt – vår far var Jehovas vitne, og hun var inne i det her også da hun var ung, religiøse ting med frykt, og så videre. Jeg gikk gjennom denne prosessen med å lære henne hvordan hun praktisk gjør sjamanistiske reiser inn til sin dødsguide, for å få hjelp av dødsguiden til å preparere seg. Og cirka tre måneder før hun dør, begynner jeg å se at denne endringen skjer, og at de andre dødsenglene begynner å inntreffe. Jeg prater med henne om det og lærer henne hvordan hun går i kontakt med disse vanvittige vesenene. Det var en veldig, veldig emosjonell prosess. Hun visste da at døden kommer, og jeg sa til henne at dette ville skje om cirka tre måneder, og jeg fortalte hvordan hun skulle forholde seg til disse tingene. Det er viktig å senke skuldrene, og med en gang frykten kommer inn, slippe frykten og få hjelp av disse vesenene som er rundt – som egentlig er der for å hjelpe oss gjennom en myk overgang. Men så lenge vi er fulle av frykt og angst, har de veldig lite tilgang til oss. Jeg ba henne også si til legen som behandlet henne, at hvis angsten kommer og hun ikke får kontroll over den, så måtte hun spørre om å få angstdempende. For det finnes mange fine medikamenter i dag som kan hjelpe mennesker med å redusere angsten, uten at de bare sløver. Og jeg fulgte hele prosessen fra min side, fra sjamanens side, fra det metafysiske perspektivet. To-tre dager før selve døden inntreffer, begynner energisystemet mer og mer å forlate kroppen gjennom chakrasystemet, hvor karma blir lastet opp til det som kalles de hellige bergene – som bare er et midlertidig astralt sted hvor karmaen vår lagres mellom inkarnasjonene, for å hjelpe oss å holde denne røde tråden. I de siste to-tre dagene før hun dør, begynner hun å gå mer og mer inn og ut av bevissthet, som ofte er normalt. Men hun hadde en veldig, veldig, veldig fredelig overgang. Og dødsenglene og hennes egen dødsguide var med.

Bardo: mellomriket og livets revy

Pål-Esben: Da denne frigjøringen skjedde, på den dagen hun forlot kroppen sin, kom hun inn til et sted som tibetanerne kaller Bardo – som egentlig er et mellomrike mellom vår fysiske verden og det som kommer etterpå. I Bardo Thödol, boken de bruker i Tibet, som beskriver prosessen og døden og hva som skjer, har du dette mellomriket som du glir ut i rett etter at du dør. Der er du ikke fysisk koblet til kroppen din lenger, men bevisstheten din er fortsatt til stede, og du er fortsatt koblet til tid og rom. Det Bardo egentlig er, er bearbeidelsesprosessen: å gi slipp på det materielle. Mange sier at livet ditt går i revy – du vil erfare alt det du har gått gjennom i livet ditt i den prosessen. Men du vil også erfare hvordan handlingene dine har påvirket andre, gjennom å erfare det fra de andres perspektiv – hvordan dine handlinger har påvirket dem, på godt og på vondt. Det er en voldsom bearbeidelsesprosess man går gjennom, for etter hvert å kunne slutte fred med det man har gjort, slutte fred med det man ikke har gjort, slutte fred med det gode, slutte fred med det mindre gode, slutte fred med sine feil, slutte fred med at man har gitt slipp på sin familie, sine barn og så videre. Den bearbeidelsesprosessen kan ta fra noen dager opptil flere måneder.

Munken som døde tusen ganger

Pål-Esben: Jeg har en god venn som har vært tibetansk munk og ble opplært i et tempel i Lhasa i Tibet i flere tiår, som er en opplyst, selvrealisert mester, og som er en av mine mentorer. Han beskriver dette i detalj fra deres tradisjon. Så dette er ikke bare slik jeg erfarer disse tingene når jeg geleider mennesker gjennom dødsprosessen – han beskriver akkurat det samme. Og bare for å hoppe litt av: I deres tradisjon i Tibet lærer de å dø fysisk. I det tempelet han var i, som er et av de mystiske templene – som ikke har noe med buddhistisk religion å gjøre, men er den mystiske grenen av buddhismen – tok mesteren i tempelet og stoppet hjertet til munkene i et spesielt ritual. Hjertet var stoppet i noen få sekunder i starten, men etter hvert kunne de gjøre dette i flere minutter, for de iset ned og kjølte ned kroppen, og de kunne være fysisk døde i flere minutter – opptil 10–15 minutter i det ekstreme. Han forteller meg hvordan det oppleves, igjen og igjen, for de gjorde dette en til to ganger i uken gjennom lang tid. Han sier at han har dødd mer enn tusen ganger – ikke vet jeg, men han forklarer eksakt hvordan dette oppleves. Og han sa til meg: «Pål-Esben, vil du også at jeg skal gjøre dette med deg?» Så sier jeg: Ja, hvis hjertet mitt hadde vært friskt, skulle jeg gjort dette. Men hjertet mitt er ikke friskt, så om han stopper hjertet mitt, er det ikke sikkert han hadde fått startet det igjen – og jeg er ikke helt ferdig med denne inkarnasjonen ennå. Men han forklarer dette både fra den mystiske siden av buddhismen, Bardo Thödol, og gjennom sin egen erfaring, og forteller om denne bearbeidelsesprosessen.

Og mens min søster var på dette stedet i Bardo, reiste jeg på min måte og besøkte og støttet henne i prosessen, sammen med dødsenglene og hennes dødsguide. Og hun var klar – det tok bare syv-åtte dager før hun var klar. Hun ventet bare til begravelsen i Bardo, for hun ville si farvel til venner og familie og alt det der. Etter cirka 14 dager var hun borte – da hadde hun gått videre. Så lenge hun var i Bardo, hadde jeg direkte kontakt med henne. Fra Bardo går man videre inn til det som kan kalles et lysrike, men som egentlig bare er et lys – når du popper ut av magen til din neste mor. Og da har du ingen direkte kontakt med sjelen lenger. Hun tok bare 14 dager, og hun sa til meg, etter at hun hadde vært i begravelsen og sagt farvel til alle, at hun var klar for å gå videre. Og det hun gjorde da: Hun snudde seg bare mot lyset, sammen med dødsguiden sin og dødsenglene, gikk mot lyset og var borte. Og var svupp inn i neste inkarnasjon. Det er en så skjønn prosess hvis man får lov til å gjøre dette på en god måte. Og det kan være en horribel prosess hvis man går gjennom det fylt av angst, frustrasjon, hat og nag. Det er årsaken til at jeg forbereder mine sjamaner på disse tingene og lærer dem det jeg har lært deg: fordi jeg ønsker at den dagen du kommer til din prosess, skal den skje på en harmonisk og god måte, og ikke være fylt av frykt og redsel og alt dette som har med overgangen å gjøre. For det er den eneste utfordringen vi kan ha: at vi er fylt av frykt og nag og alle disse tingene, og tar det med oss inn i Bardo når vi dør. Da er det fullt mulig å sette seg fast i sitt eget kaos – og det er der det virkelige helvetet er. Det er noe vi skaper for oss selv gjennom å være fylt av frykt: å ikke se alle som står rundt deg, klare for å hjelpe deg, men være desorientert, forvillet, fylt av frykt, nag, hva det enn er du har med deg inn – helt blind for det som skjer. Gjennom min sjamanistiske prosess de siste 20 årene har jeg hjulpet både mennesker som har sittet fast der, og dyr som har dødd under horrible omstendigheter, til å bli tatt videre – masse, masse historier rundt disse tingene. Derfor vil jeg si at det er mye sunnere og mye bedre å ha en kvalifisert sjaman til å geleide deg gjennom en slik prosess, enn å ha et medlem fra en religiøs institusjon som snakker om helvete og Satan og himmel og sånne ting – som da kanskje ikke er rett person til å geleide deg gjennom en sunn prosess.

Nær-døden-opplevelser og trossystemer

Amina: Det er jo mange som har hatt nær-døden-opplevelser, som snakker om døden, eller hva som skjer, på forskjellige måter. Noen snakker om at man reiser til Paris og spiser boller og brus, andre blir møtt av hele familien sin, mens noen kommer tilbake og aldri tør å gjøre noe vondt igjen, for da kommer man til helvete. Jeg husker da jeg begynte å studere døden litt, at jeg lurte: Hvorfor har folk så ulike erfaringer? Jeg tenker i dag – og her kan du rette på meg hvis jeg tar feil – at man møter seg selv, man møter underbevisstheten sin, man møter trossystemet sitt, og at det er det som gjør at man kan oppleve så ulike ting.

Pål-Esben: Klart. Når vi opplever ting, er det ingen som vet om det er virkelig, eller om det er vår egen fantasiverden som erfarer ting. Mesteparten er vår egen fantasiverden, vårt eget trossystem, vår egen underbevissthet som popper opp ting. Men hvis du virkelig studerer dette – og A: har geleidet mennesker gjennom dødsprosessen, som jeg har, og har erfaring med det, har egne minner om hvordan dette er gjennom mine egne dødsprosesser, og har mentorer som min venn, som har vært flere tiår oppe i Lhasa i dette tempelet i Tibet og lært og erfart disse tingene, og som sier akkurat det samme – og når man finner det igjen i de eldste skriftene, så kan man si: Mesteparten av denne nymotens måten å se dette på har veldig lite med virkeligheten å gjøre. Døden er en naturlig prosess. Sjelen din lever uendelig, og sjelen din har valgt å komme inn i en fysisk form for å lære og erfare. Så det er egentlig bare denne kjøttdressen din som dør, altså den fysiske kroppen din. Din spirit, det du virkelig er, lever uendelig. Så disse fantasiforestillingene, som kanskje fortelles for at folk ikke skal ha frykt for døden – at uansett hva du gjør gjennom livet, når du dør, har du et eget hus du kan reise til, og du kan reise hvor som helst i denne verden, du kan sitte på en kafé i Paris og drikke kaffe og te med vennene dine og spise croissanter – det har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er ikke sånn dette er. Hallo? Hvis sjelen din er tidløs og romløs, tror du sjelen din har noen interesse av, når du er død, å sitte i en metafysisk greie og drikke te i Paris? Det er ikke sånn dette funker. Du dør, og du går gjennom en bearbeidelsesprosess som kan ta fra noen dager opptil mange år, avhengig av hvor mye frykt du har, og hvor villig du er til å snu deg mot lyset og gå mot lyset. Det er ditt valg som avgjør dette. Og det er noen som velger å henge igjen – dem kan man se som spøkelser, poltergeist-aktivitet og så videre, som av en eller annen årsak har bitt seg fast i denne materielle eksistensen og ikke vil gå videre. Det finnes masse spennende å prate om der også, men da holder vi på i noen timer.

Karma styrer neste inkarnasjon

Pål-Esben: Så poenget her er: Når du dør, glir du opp i Bardo. Det er en preparasjonsprosess for å gå videre – ikke for å dra til en eller annen plass i denne verden og drikke kaffe med vennene dine. Din sjelefamilie kan stå og vente på deg, definitivt. Men som regel er det karmaen din som styrer hvordan ting går videre. De fleste inkarnerer bortimot på autopilot. Det vil si at karmaen og dharmaen du har bygd opp gjennom X antall inkarnasjoner, og gjennom denne inkarnasjonen du har levd nå, skaper en viss vibrasjon, en viss frekvens – og når du er ferdig i Bardo, vil den vibrasjonsfrekvensen tiltrekke seg en egnet mor, hvor du popper ut i neste inkarnasjon. Så når du ser lyset, er det altså vrælet til ungen som kommer ut og ser den nye verden – det er det som er lyset. Den prosessen foregår ikke bevisst for de fleste mennesker. Men den dagen man går gjennom sin dyptgripende, ursjamanistiske – eller hva det er for utviklingsprosess man går gjennom – og kommer til det punktet hvor man finner en stabil tilgang til det tidløse og romløse, og har erfart enhet – man kan kalle det spirituelt opplyst og selvrealisert – mens man lever, da vil man etter at man dør være fullt bevisst over alt som skjer, og man har et valg om hva man vil gjøre. Man har et valg om man vil gå videre til neste inkarnasjon, man har et valg om man vil bli igjen som spirit og hjelpe andre mennesker på denne jordkloden, og man har flere andre valg. Men det er først da man har et valg – frem til da går dette noenlunde på autopilot. Du dør, karmaen din styrer hvor du ender i neste inkarnasjon, og så kommer læretemaet til sjelen din. Din sjel, som er uendelig, kan selvfølgelig når som helst stoppe dette. Men er sjelen din interessert i å stoppe noe som helst? Den er jo kommet her for å lære og erfare. Vi kaller det sjelens eliteuniversitet. Den er kommet her for å lære og erfare visse ting, og frem til vi har lært og erfart det som er nødvendig for sjelen, vil den bare poppe seg videre til neste inkarnasjon – helt til den kommer til det punktet hvor man får lære og erfare og fatte poenget. Det kan ta én inkarnasjon, og det kan ta hundre tusen inkarnasjoner. For sjelen spiller det ingen rolle, for alt skjer nå. Tid er en illusjon: For sjelen utspiller din nåtid og fortid og fremtid seg akkurat nå. Det er en veldig spennende greie, når vi skal begynne å snakke om dette fra sjelens perspektiv.

Så når mennesker sier at det ikke er noen konsekvens av hvordan jeg lever livet mitt for hva som skjer etter at jeg dør, så er det helt feil. Det er selvfølgelig en konsekvens. Det er en konsekvens hvis du bringer massiv frykt inn i Bardo, med hensyn til prosessen som foregår der. Det er en konsekvens av den karmiske rytmen du har med deg inn, i relasjon til hvor du havner i neste inkarnasjon. Og det er en konsekvens om du har gått veien til å frigjøre deg selv komplett, gått veien til spirituell opplysthet og selvrealisering – da er det en radikal konsekvens, ved at du faktisk har et fritt valg for hva du gjør videre. Det er årsaken til at min oppgave, der jeg står i dag – det eneste som er min oppgave – er å hjelpe mennesker til å sette seg selv fri, som jeg nå holder på å gjøre med deg og mange andre: å komme til det punktet hvor du står med én fot i det tidløse og romløse, din Sahara, sjelens virkelige natur, og den andre foten godt plassert i ditt materielle liv, hvor du lever det normale livet og lærer og erfarer rundt temaene sjelen din har kommet for å lære og erfare rundt. Den dagen du står med en fot solid i den ene leiren og solid i den andre, da har du kommet til det punktet jeg kaller å gå gjennom sjelens doktorgradsavhandling på Eliteuniversitetet – og da er du fri til å gjøre hva du enn ønsker videre. Det er det som er min oppgave.

Karma og dharma: to strømmer

Amina: Ja, og jeg husker tilbake til seniorsjaman-utdannelsen, for du har et helt seminar om dette, og jeg husker dette med ordet karma. Noen oppfatter det kanskje litt krast, men for meg resonnerte det i dypere lag av meg. Jeg innså at det ikke handler om «er du snill eller er du slem» – det handler bare om at alt man gjør, har en konsekvens, og alt du ikke gjør, har en konsekvens. Det var veldig befriende for meg. Jeg ble selvfølgelig i tiden etterpå veldig observant på min egen natur, alt jeg gjorde og alt jeg ikke gjorde, men for meg gir det veldig mening. Det er et regnestykke som må gå opp, på en måte. En ting jeg stusset veldig på da jeg kom inn i den alternative verdenen, var at det var så mange som snakket om denne inkarnasjonssyklusen – at man har levd der før, og kanskje gjort noe regresjonsterapi. Man snakker om at man inkarnerer flere ganger, samtidig som man har mediumskap som får kontakt med mennesker som har gått over på den andre siden, men som på en måte også fortsatt er her. Og jeg klarte ikke å få det til å stemme: Hvis man har inkarnert videre, hvordan kan man da opprette kontakt med dem? Det var et av de større spørsmålene jeg hadde. Jeg vet ikke om vi skal gå inn på det i dag, for det er kanskje et litt stort tema, men det er mange interessante ting å tenke på.

Pål-Esben: Normalt sett er det sånn at når et menneske befinner seg i mellomriket i Bardo, kan man, uten at det er så veldig komplisert, ta kontakt med det. Men når de har gått videre, er det særdeles vanskelig, for da har hovedfokuset, sjelen, forsvunnet inn i et annet liv, en annen inkarnasjon. Det kan være som en baby, en ung mann eller ung kvinne, eller hva det måtte være. Da vil det være veldig begrenset hva som kan komme ut av kontakt. Klart – siden alt eksisterer samtidig, hvis vi ser at tid er en illusjon, er vi inne på en annen diskusjon rundt hva inkarnasjon er, om det egentlig er noe som heter inkarnasjon. Og det er det egentlig ikke, siden alt skjer til samme tid – men hva er det da? Det er noe vi kan ta opp i en annen episode, for det er et hinsidig spennende tema. Også karma er et veldig spennende tema å fordype seg i, som det ofte er mye misforståelse rundt: Man tror det har med belønning og avstraffelse å gjøre, men det har ingenting med virkeligheten å gjøre. Karma er bare en konsekvens av din action, dine handlinger. Karma betyr action – konsekvensen av handlingene dine, og spesielt konsekvensen av intensjonen bak handlingene dine. Da skaper du en karmisk strøm og en dharmisk strøm. Den karmiske strømmen skapes ved at du lever ut intensjonen og handlingene dine basert på frykt og sekundære følelser som hat, kontroll, aggresjon og ignoranse. Den dharmiske strømmen skapes ved at intensjonen og handlingene dine er basert på hjertet ditt, det vi kaller Hjertets vei – primærfølelser som empati, medfølelse, kjærlighet, lidenskap og disse tingene. Så du har to strømmer du skaper: den dharmiske strømmen og den karmiske strømmen, som bare er en konsekvens av den actionen du gjør – i våken, sovende eller drømmende tilstand, det spiller ingen rolle, det skapes kontinuerlig.

Disse to strømmene er med på å pushe oss i retninger når vi skal erfare. For eksempel vil den karmiske strømmen bli sterkere og sterkere desto mer vi prøver å unngå å engasjere oss og forholde oss og lære og vokse i et tema som sjelen er kommet her for å lære rundt. Desto mer ignorante vi er, desto mer vi unngår det, desto sterkere blir denne karmiske vinden, denne karmiske strømmen – og etter hvert vil det karmiske pushet bli så sterkt at vi nesten blir tvunget til å forholde oss til det. Det kan ta mange, mange, mange «inkarnasjoner», i anførselstegn, hvis vi skal forenkle litt. Hvis vi snakker lineært, kan vi snakke om inkarnasjoner; hvis vi snakker om at tid ikke eksisterer og er en illusjon, kan vi ikke snakke om en lineær strøm lenger. Men la oss nå forenkle og snakke om en lineær strøm. Når du inkarnerer, vil dette karmiske pushet bli sterkere og sterkere desto mer du ignorerer å forholde deg til et tema og lære og vokse rundt det. Da kommer du til et punkt hvor det ofte blir så intensivt at du ikke har noe valg lenger. Et eksempel fra meg selv: Jeg er jo sånn – i hvert fall sier min kjære kone det – at jeg har tendenser til å være sta av og til. Hvis dere skulle hatt kona mi her, så hadde dere fått sannheten. Før var jeg i hvert fall ekstremt sta, og det endte med at jeg kollapset i burnoutet mitt, som nesten tok livet av meg i 2003. Det var et karmisk trykk som var bygd opp så intensivt gjennom at jeg ignorerte å forholde meg til det som virkelig var viktig, og å lære og utforske det og vokse ut av det. Det endte til slutt med at jeg kollapset. Det var en av de største gavene i mitt liv, som gjorde at jeg sitter der jeg sitter i dag.

Så karma og dharma er viktige mekanismer som vi trenger å lære å elske, for de hjelper oss å lære, og de hjelper oss å sette fingeren på når vi kanskje bør gjøre noen endringer. De er der for å gi oss et visst skyv og en viss hjelp. Og vi må huske på at enhver handling, enhver action, har en konsekvens. Men tenk hvordan det hadde vært hvis døden ikke hadde eksistert – som hadde betydd at karma og dharma ikke hadde eksistert. Uansett hva du hadde gjort, hadde det ikke spilt noen rolle eller vært noen konsekvens av det. Hvordan hadde et sånt liv vært? Det hadde vært et liv fullstendig uten mening, hvor du bare kunne ligge på stranden og drikke din piña colada, eller hva det nå var for en sunn drikk du lagde i mikseren din, hele dagen lang – og det er ingen konsekvens av noe som helst. Da kan vi tenke oss hvordan det hadde vært etter et år eller to: Vi hadde gått til grunne av kjedsomhet. Så uten døden, uten karma og uten dharma eksisterer ikke mening. Derfor er det ingenting å frykte, ingenting å være negativ til. Det er bare som en hjelpende hånd som hjelper oss og fører oss i rett retning.

Amina: Hva er dharma, for dem som ikke vet hva det er, i forhold til karma?

Pål-Esben: Karma er dette trykket, denne vinden, som skapes gjennom at vi handler og intensjonen vår er basert på frykt og angst og ignoranse. Vi vet alle hvordan det trykket føles: Når vi prøver å unngå ting vi vet vi er nødt til å gjøre, føles det som et veldig ubehagelig trykk. Det dharmiske trykket føles helt annerledes, for den dharmiske vinden er skapt gjennom dine handlinger, din action og intensjonen bak, hvor du er ledet av hjertet ditt. Det er en vind som bringer deg inn i situasjoner hvor du erfarer dharmisk synkronisitet – at ting legger seg til rette i livet ditt, med muligheter og folk du møter. Vi kan senere snakke om hva synkronisitet virkelig er. Det er en helt annen type synkronisitet som oppstår i livet ditt når den karmiske vinden styrer: Da opplever du utfordringer og problemer som du blir tvunget til å løse. Det er en helt annen måte å leve livet på, å være styrt massivt av den karmiske vinden kontra den dharmiske vinden – helt forskjellige typer synkronisitet, muligheter og impulser som oppstår. Så det kunne vi snakket om i en egen episode om karma: hva karma virkelig er for noe, og hva det karmiske minnet egentlig er.

Amina: Ja, veldig spennende.

Alt har en begynnelse og en slutt

Pål-Esben: Ja, det er hinsidig spennende. Virkelig. Så kanskje det er bra for denne gangen, kjære Amina?

Amina: Ja, det kjennes ut som at vi kommer til veis ende. Alt som har en begynnelse, har en slutt.

Pål-Esben: Korrekt. Og husk på, kjære lytter, at vi kun har skrapet overflaten av dette temaet med den fysiske døden. Det er selvfølgelig mye mer komplekst og mye mer spennende enn det vi har klart å fortelle på denne lille timen. Men det er vel verdt å ha dette i bakhodet: hvordan dette påvirker livet vårt, spesielt ubevisst, hvordan det påvirker autopiloten vår – og at det er en fantastisk positiv konsekvens av å gå gjennom en prosess hvor du setter deg selv fri fra dette og tar denne makten tilbake over ditt liv. Det vil påvirke resten av dette livet på en veldig, veldig positiv måte. Det er min impuls på slutten her. Har du noen visdomsord på tampen, kjære Amina?

Amina: Ja, det må bli at alt har en begynnelse og en slutt, og det å kanskje innse at transformasjon er viktig – og kanskje se litt inn i sitt eget liv: Hvor er det jeg tviholder på gamle måter å gjøre ting på? Hvor er det jeg tviholder på noe som ikke lenger gagner meg? Hva er jeg redd for å gi slipp på? Og kanskje dykke litt inn i seg selv rundt enkelte temaer vi har pratet om i begynnelsen av episoden i dag.

De syv gullnøklene: fundamentet

Pål-Esben: Ja. Og alt starter med å bli en ekspert i endring og tilpasning, og det er hovedtemaet for min første bok, om de syv gullnøklene, som hele greia starter med. Det er der jeg starter med alle som ønsker å ha kontakt med meg, enten i veiledning eller som min student. De er nødt til å lese denne boken først, for der gir jeg denne filosofien, og der starter man å jobbe med disse tingene allerede – man begynner å engasjere seg litt i det. Sånn var det med deg også: Da du startet å lese den, var det starten på hele prosessen din. De syv gullnøklene – denne tynne boken man egentlig leser på en kveld eller to.

Amina: Ja, og da må jeg bare få lov til å skyte inn der også: Min samboer Erik, han er jo også student av deg, som er i seniorsjaman-utdannelsen nå. Han begynte de første månedene med bare – og så sier jeg «bare», for det er ikke bare – men bare å jobbe med de syv gullnøklene, boka di, og gikk virkelig helhjertet inn for å forstå det, leve det ut, prøve og feile. Og herlighet, som jeg så da han gikk inn i utdannelsen med det grunnlaget! Det er så mye spennende som har skjedd med ham på veien hans der. Så uansett om man velger å gå en ursjamanistisk utviklingsprosess eller en annen type utviklingsprosess, vil de syv gullnøklene være gull verdt å ha som et fundament, ha i bunn – fordi det vil gjennomsyre alle områder av ens liv når man virkelig helhjertet går inn i det. Og det er ikke en dyr pris å betale; den boken koster vel 199 kroner eller noe sånt. Når man virkelig går inn for det helhjertet, kan mirakler skje bare med den boken.

Pål-Esben: Ja, og det er helt fantastisk hva som skjedde med hans eget studium der, og hans fullhjertethet i relasjon til dette. Det er tross alt to tiår med erfaringer som er komprimert på noen få sider, slik at hvem som helst kan starte denne prosessen helt alene, uten lærer, uten guide, og få flotte resultater. Så ja, det var de siste ordene her, kjære Amina. Da sier vi tusen takk for at du har vært og er med oss så langt, kjære lytter. Neste gang skal vi snakke om et nytt spennende tema – og hva enn det nå er, kjære Amina, håper jeg at du har det klart. Det kan hende vi skal snakke om karma, eller sjel, eller hva det blir for noe, men det er bestandig noe spennende vi har på lager. Så vi ønsker deg lykke til på ferden din videre, og så håper vi å ha deg med oss også i neste episode. Tusen takk, Amina, for at du er den du er, og at du er med meg i våre veldig givende samtaler her.

Amina: Selv takk på det, Pål-Esben.