Episode 39 – De 3 ferdighetene på veien mot Enhet

På en alternativmesse kom en mann som kalte seg en opplyst mester og tilbød satsang, bort til Amina og spurte om hun kunne trekke en rune for å finne ut hvilken rune som kunne hjelpe ham å få inn mer lys. Pål-Esben gir utbrente klienter øvelsen å chille ut, der de skal sitte og gjøre absolutt ingenting, og så langt har alle kommet tilbake frustrerte, irriterte eller forbannet på ham.

I denne trettiniende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om de tre ferdighetene en søkende må begynne å trene på helt i starten av veien mot enhet. De ser nærmere på hvorfor det ikke finnes noen snarveier, hvordan du kommer ut av gullfisk-oppmerksomheten, hvordan du bringer kroppen inn i dyp ro, og hvordan naturen kan gjøre meditasjonsprosessen mer frydefull. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Spiritual bypassing, naget som ikke forsvinner med et mantra morgen og kveld, og hvorfor psykedeliske stoffer ikke vekker deg permanent fra drømmen
• Hva én fot i Saharaen og én fot i sandkornet egentlig betyr, og hvorfor det ikke har noe med energier eller det esoteriske å gjøre
• Sunn skepsis, weekend-guruer, og hvorfor alt står og faller med en kompetent guide
• Ferdighet 1: ut av gullfisk-oppmerksomheten, brain rot, og 30 dager uten sosiale medier og nyheter
• Aminas kamp med scrollingen, og de utbrente arbeidsnarkomane som går i harnisk over øvelsen å chille ut
• Ferdighet 2: å bringe kroppen inn i yin med yin-yoga, pusten og progressiv muskelavspenning
• Ferdighet 3: meditasjonsprosessen med naturen som hjelper, og de indre tilstandene som trenes opp gjennom ritualer i naturen
• Separasjonen fra tanker og følelser, og Pål-Esbens depresjon, som han i dag observerer i stedet for å erfare

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny podkast, Amina.

Amina: Tusen takk, i like måte, Pål-Esben.

Spiritual bypassing: fristelsen til snarveier

Pål-Esben: Takk, og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi snakke om de tre praktiske metodene en søkende må lære seg, og etter hvert lære å beherske. La oss oppsummere litt, Amina. Når vi skal finne veien hjem, til vår Sahara, til å våkne opp fra drømmen, er det ikke nok bare å lære seg noen metoder og teknikker. Det er kanskje det mange søker etter: en enkel vei til resultatene man er ute etter. Men i det vi holder på med her, finnes det ingen enkel vei hvor du kan hoppe over skritt. Det er visse skritt vi er nødt til å lære, beherske og utvikle oss gjennom, og prøver man å hoppe over dette, vil man kanskje bruke årevis i forvillelse og aldri komme frem. I det esoteriske er det et spennende navn på dette, som du har lært meg: esoterisk spiritual bypassing. Kan du si litt om det, Amina?

Amina: Ja, spiritual bypassing var et ord jeg lærte for mange år siden. Det å bruke såkalte esoteriske, spirituelle, alternative teknikker og metoder for å komme til et mål raskest mulig. Og veldig ofte ser man det ikke selv heller, at det er det man holder på med. Det kan være alt fra dette med positiv tenkning til å hoppe over veldig viktige steg i en utviklingsprosess. Så man kan se spirituell bypassing fra det mildeste til det groveste.

Naget og mantraet: fundamentene kan ikke hoppes over

Pål-Esben: Ja. Et eksempel: Man går og bærer nag til mennesker, som mange gjør i dagens samfunn, noen er så såret at de vil bære nag, noen kanskje til og med hater folk. Og så tror man at en enkel teknikk skal gjøre at alt blir bra: Man skal lære seg et mantra, si det tre ganger om kvelden og tre ganger om morgenen, og etter en måned er det ikke noe nag og hat lenger. For å kunne gi slipp på noe du bærer nag over, i hvert fall hvis folk virkelig har såret deg, kreves det en prosess. En prosess hvor du lærer fundamentene for tilgivelse, hvor du bestemmer deg for at det eneste rette er å gi slipp, hvor du forstår at det å bære med seg naget egentlig bare skader deg selv. Det er en del psykologi som må forstås rundt det, og så må man ta et valg, og først da kan man gå i gang med en metode eller teknikk. Når man prøver å hoppe over fundamentene, bypasser man egentlig det viktigste som kan bidra til at man får resultatet man søker.

Et annet eksempel, i det vi er på vei til å snakke om: det å tro at psykedeliske stoffer skal bidra til at vi finner veien til enhet. Man kan bruke så mye DMT eller psilocybin eller ayahuasca eller meskalin man vil, og jeg har møtt mange av dem som bruker mye av disse tingene, men jeg har til gode å møte et menneske som har kommet til det punktet hvor de har våknet opp fra drømmen permanent. Man tror at stoffer skal gjøre at man kan hoppe over alle stegene som alle de store spirituelle tradisjonene gjennom tusenvis av år har beskrevet i detalj at må gås gjennom for at mennesket skal være i stand til å slippe tvangstrøyen. Det vi kaller å gå gjennom den virkelige sjamandøden, slik at den andre fødselen kan starte, hvor dette med falling upward kan starte. Det blir ikke gjort ved at man tar en pille. Det er et eksempel på spiritual bypassing som mange går i fellen på, i relasjon til det vi har diskutert de siste 12–13 episodene om veien til enhet.

Og utfordringen her, som vi har nevnt tidligere: Det finnes mange positive aspekter ved hallusinogener, for å helbrede angst, depresjon, avhengighet. Terapeutiske effekter, hvis de blir brukt rett, definitivt. Men nå snakker vi spesifikt om å våkne opp fra drømmen. Om en utviklingsprosess hvor man står med en fot i Saharaen sin og en fot i sandkornet, parallelt, og omgås drømmen samtidig som man er våken. Det er det grunnleggende vi legger fokus på i vår tradisjon, og i stort sett alle andre store, gamle tradisjoner: den hinduistiske, yogiske tradisjonen, zen, de esoteriske, buddhistiske tradisjonene. Der finner du igjen stort sett akkurat det samme.

En fot i hver verden: hva det ikke betyr

Pål-Esben: Så er det viktig å skille på noe her, som jeg tenker mange kan misforstå. De som har lyttet til episodene, i hvert fall de siste episodene om veien til enhet, helst hele podkastserien vår, vil kanskje kjenne igjen dette, og det anbefaler vi før man lytter til denne episoden og videre. Når vi snakker om å ha en fot i hver verden, kan man fort tenke: Ja ja, jeg har jo en fot i den fysiske verdenen og en fot i den spirituelle sfæren, vi snakker om energiarbeid og healing og disse tingene. Men vi snakker om noe helt annet, for det vi snakker om, har ingenting med energier eller det metafysiske og det esoteriske å gjøre. Det har ikke med at du kanskje har lært å kanalisere eller snakke med engler, eller at du er sjamanen som gjør ritualene dine i den sjamaniske drømmeverdenen. Det har ingenting med Saharaen å gjøre. Alt som blir lært bort i det esoteriske, er relatert til det som er manifestert. Energi er også manifestert. Lys er manifestert, subatomære partikler er manifestert, atomer er manifestert. Alt det som læres i det esoteriske, er en del av det vi kaller sandkornet: den materielle verdenen, ikke bare den fysiske verdenen vi opplever med våre fem sanser, men også all form for energi og vibrasjon som finnes i multiverset vårt, som er manifestert på en eller annen måte.

Når vi snakker om Saharaen vår, snakker vi om en fot i det tidløse og romløse, i potensialet som ikke er manifestert. En fot i Brahman, som vi diskuterte i forrige episode. Det er noe helt annet enn det metafysiske. Det betyr at du er i en fullstendig oppvåknet tilstand mens du omgås sandkornet og alle menneskene som drømmer drømmen sin og tror at drømmen er virkelighet. Da står man med en fot i Saharaen sin, i en oppløst tilstand, i det tidløse og romløse, og en fot i den manifesterte verdenen. Det er dit vi i Yggdrasil sjamanskole ønsker å følge de søkende, og der har vi en veldig effektiv struktur for å lede et menneske til nettopp din tilstand, som du er et av bevisene på. Om et par episoder kan vi ta med noen av dine medstudenter, som har gått veien sammen med deg, og som vil fortelle om sine erfaringer med akkurat dette: å begynne å berøre Saharaen med én fot og sandkornet med én fot.

Det falske selvet og fraværet av snarveier

Pål-Esben: Og det å komme til det punktet du er på i dag, er ikke mulig med spiritual bypassing eller ved å hoppe over de fundamentale stegene vi har diskutert i de to tidligere episodene. Det er en prosess som trenger å gås gjennom. På den ene siden bor alt i oss. Din Sahara bor i deg, i alle mennesker. Men tvangstrøyen er så sterk. Pregningene er så sterke. Det falske selvet er så sterkt at menneskene tror at det falske selvet er dem. Det diskuterte vi i forrige episode, om Atman og Brahman, observatøren og den indre kommentatoren: dette konstruktet, som er kunstig preget fra oppveksten vår til vi er voksne. De fleste tror at det er det som er dem. Men det er en falsk versjon av dem, laget og generert for at sjelen vår skal kunne omgås den manifesterte verdenen. Og hvis man har en idé om at, å, det kan jeg bare fikse med et mantra, eller ho-ho med noe fjær og røyk, eller kaste en rune, eller ta litt psilocybin eller LSD, så er det en av de største misforståelsene moderne mennesker har. Det finnes ingen snarvei til dette. Det trenger ikke å ta 10, 20, 30, 40 år, som det kanskje gjør i den yogiske tradisjonen hvis du går inn i et ashram. Det kan også gjøres på to år, som i ditt tilfelle, hvor man går gjennom hver del av prosessen som vi har diskutert gjennom hele podkasten vår. Da kan man komme permanent inn i denne tilstanden, uten kunstige midler som psykofarmaka og psykedeliske stoffer.

Så når vi nå skal snakke om disse metodene, som begynner å læres bort allerede i starten av utviklingsprosessen i vår tradisjon, når man kommer inn i den ursjamanistiske veien til enhet og Spirituell Opplysthet, så er det under forutsetning av at resten av prosessen blir gått gjennom sammen med en guide. Slik at tvangstrøyen, som holder deg i sirkuset, i sandkornet, mer og mer løses opp, og du etter hvert kan svippe ut av tvangstrøyen og inn i det tidløse og romløse, hva du virkelig er, sett fra sjelens perspektiv. Så da har vi sagt det, så man ikke misforstår og tenker: Nå skal jeg trene på disse metodene, og så skal jeg våkne opp. Det vil ikke funke. Da bør man heller bruke tiden sin på andre ting. Så har du noen tanker rundt dette, Amina, siden du har gått en lang vei i det esoteriske, om denne fristelsen til å finne short cuts og snarveier?

Aminas vei: sunn skepsis og sunn fornuft

Amina: Ja, jeg har vel hatt kanskje et år eller halvannet i det esoteriske. Før det holdt jeg på med tarotkort i syv-åtte år, men det var det jeg gjorde av det man kan kalle esoterisk og alternativt. Så jeg har ikke vært så lenge i det. Men med alle de tingene jeg har vært igjennom av ulike seremonier, plantemedisin, skyggearbeid, ulike metoder og teknikker: Jeg visste ikke noe bedre. Jeg tok imot det som ble sendt min vei, og jeg var nok heller ikke så veldig skeptisk, fordi jeg trodde at jeg kom nærmere og nærmere sannheten, virkeligheten. Og apropos plantemedisin, som jeg har delt mange ganger: Jeg trodde jo at jeg hadde skjønt hva hele greiene handlet om, hvor jeg nå i ettertid kan se at det er noe helt annet. Så jeg kan forstå hvor lett det er å gå i de fristelsene med snarveier. Jeg tror en stor del av menneskene her er glad i snarveier, og så er det noen som ikke helt vet bedre. Der er det kanskje dette med å ha litt sunn skepsis: Hvor er det jeg vil med dette, hva er det jeg lengter etter, hva ønsker jeg å bruke det jeg lærer, til? For jeg snakker med mange mennesker som spør meg om råd: Burde jeg ta det kurset eller det kurset, hva er riktig for meg? Og da er det viktig å snakke om: Hva er det du ønsker å oppnå, hva ønsker du å bruke dette kurset eller denne veien til?

Spesielt hvis man er ny i den alternative verdenen eller i det esoteriske: Ha litt sunn skepsis, samtidig som man jo blir litt som et frydefullt barn når man opplever at det er noe mer mellom himmel og jord. Man føler seg mer hjemme enn man har gjort, så selvfølgelig tenker man: Åh, alt dette er jo masse gode snacks. Og så har man skyggearbeidet, som kan bli ganske tungt mellom slagene, og det er mye bypassing der imellom også. Men man kan fortsatt bruke de analytiske sidene og sunn fornuft på en slik søken. For det er veldig lett, kanskje har man vært en person som har vært veldig mye i det analytiske og i intellektet sitt, i det akademiske, og da er det lett å tenke: Nei, men nå skal jeg legge bort det, og nå skal hjertet mitt og sjelen min bare dra meg hit og dit. Ikke at jeg har vært veldig mye i det akademiske, men jeg husker at jeg kjente en del på det: Nå skal alt som kommer til meg, være til meg. Og mye av det kunne jeg klart meg foruten. Jeg lærte jo av det også, vi lærer noe av det meste, vi trenger bare ikke å gjøre samme feilen ti ganger. Det har jeg også gjort, så jeg har prøvd det også. Men ta med deg sunn fornuft når du begynner på den søken, slik at du ikke selger hus, bil og båt og hjem og skiller deg, og nå skal jeg bare følge hjertet og sjelen. Veldig mange av dem som gjør det, i hvert fall de jeg har snakket med, har havnet ut på et sted hvor det er sånn: Hva er det jeg holder på med? Dette skulle jo være det flotte, store, fine, jeg har jo funnet sjelen min og hjertet mitt, men det føles ikke så bra akkurat nå, fordi alle valgene jeg har tatt, har gått ut over meg selv og alle rundt meg.

Kompetent guide: det står og faller med det

Pål-Esben: Ja, og det er ikke enkelt. Derfor er en av de viktigste tingene man gjør når man er søkende, å finne seg en kompetent guide. Det står og faller med det. Finner du en guide som ikke er kompetent, er sjansen stor for at du havner i granskauen. Finner du en kompetent guide som forholder seg til den virkelige virkeligheten, er sjansen dramatisk høyere for at man finner det man søker etter: et bedre liv, et mer meningsfullt liv, bedre relasjoner, at man føler seg mer frydefull i det dagligdagse livet. Det kan være noe så enkelt som det, som i utgangspunktet ikke er så enkelt som det høres ut. For det krever en prosess å gå fra lidelse, stress og kaos til det punktet hvor man blir en mester i tilgivelse, en mester i takknemlighet, en mester i å se glasset halvfullt, som er noen av de ni pilarene for å gå Hjertets vei, som vi snakket om i de første episodene.

Og det eneste som viser om du har lært å beherske ting, er ikke antall ord du har lest eller ritualer du har gjort. Det er hvordan du interagerer med verden rundt deg. Er det på en kjærlig måte? Finner du det ok at andre har andre meninger enn deg, eller føler du deg truet av det? Er du identifisert med egoet ditt, eller har du kommet til det punktet hvor du skjønner at meningene dine og egoet og kompani er et verktøy? Det viser seg når du prater med folk. Bare gjennom en samtale kan du se hvor de står. Er det en ekte utviklingsvei de har gått, vises det i hvordan de interagerer med verden rundt seg, inkludert deg. Det er det som viser sannheten om et menneske: om det du har gjort er ekte, eller om det bare er bypassing og overflategreier, hvor du føler deg bedre, men hvor ingen objektive, målbare resultater viser seg i ditt daglige liv.

Amina: Ja, jeg har vært vitne til nok alternative Facebook-grupper opp gjennom årene hvor man diskuterer hvem som er mest i kjærligheten, og hvis du hadde vært i kjærligheten, så hadde ikke du sagt sånn. Og hvor mye man også identifiserer seg med sitt spirituelle ego, ikke minst, som vi har snakket om tidligere.

Mikropromillen som kommer i mål

Pål-Esben: Så når vi kommer tilbake til veien til ekte spirituell oppvåkning, veien til vår Sahara, er det trolig noe av den mest komplekse og vanskeligste utviklingsprosessen et menneske kan sette ut på. Det er kanskje en mikropromille av dem som søker ut på denne veien, som kommer i mål. Og det betyr at hvis man har denne lengselen etter å finne veien hjem, kan man med intelligensen sin også forstå at man ikke kan ta short cuts på dette. Når så få av dem som virkelig går en utviklingsprosess, finner veien hjem, hvordan kan jeg da trekke den konklusjonen at en tablett eller en pille skal gjøre at jeg kommer frem? Noe som er beskrevet gjennom 5000 år i den vediske og hinduistiske og yogiske filosofien som en kompleks prosess. De beskriver ikke dette for å være vanskelige, for å skjule hemmelighetene. De beskriver realiteten og virkeligheten.

Når vi er født inn i denne verdenen, er vi fri fra disse greiene. Da er vi bare de frydefulle barna, så lenge de grunnleggende behovene er dekket. Men så blir vi preget og preget, og vårt falske konstrukt blir laget, som vi opererer ut fra. Falsk identitet, styrt av intellekt, ego, karmisk minne, som vi diskuterte i foregående episode. Så tror man at det er en selv. Du tror at drømmen du drømmer, er virkelighet. Når du tror det 100 prosent, i hver celle, i hvert atom av deg, hvordan kan man da ha en idé om at det bare er enkelt å våkne opp fra det?

Ja, én enkelhet finnes: Du våkner fra drømmen når du dør. Da går du inn via Bardo, er kort tilbake til sjelen din igjen, og så popper den ut en ny drøm, som du igjen tror er virkelighet. For det er der vår sjel lærer å erfare. Så hvordan kan alle de store spirituelle tradisjonene gjennom tusenvis av år beskrive dette som en kompleks prosess med visse steg som tar tid, samtidig som man tror at dette skal være lekende lett? Vel, vi har kokt ned denne prosessen i vår Yggdrasil sjamanskole til et sted mellom to og tre år, og det er et mirakel i seg selv at det kan skje. Du er et av eksemplene på det, og mange av dine medstudenter er eksempler på det, som vi skal snakke med i en av de kommende episodene.

Weekend-guruer og intelligensens rett

Pål-Esben: Og da er det slik at, ok, man forstår at man trenger å gå gjennom en prosess, som vi har prøvd å beskrive gjennom denne podkasten, fra episode 1 til episode 39, som vi er inne i nå, gjennom et sted mellom 70 og 80 temaer. Det skjer gjennom ditt individuelle bilde, gjennom dine antenner, og hver har sin individuelle utstråling av denne prosessen, men det er en prosess. Når den søkende anerkjenner det, blir det så mye lettere å finne en egnet guide. For hvis du finner en guide som sier: Å, kom til meg, jeg skal vise deg på en weekend hvordan det gjøres, da er det mulig å kalkulere intellektuelt: Hvordan skal vedkommende vise meg dette på en weekend, når alle tradisjoner gjennom tusenvis av år beskriver at det definitivt ikke kan gjøres på en weekend? Da er det lov å bruke intelligensen sin, og være skeptisk.

Amina: Ja. Og det er i hvert fall slik jeg ser det i dag, og jeg vet det er vanskelig når man er inne i den esoteriske verdenen og kanskje ikke har så mye erfaring og kunnskap rundt det. Det er utrolig vanskelig å navigere i den esoteriske verdenen, for det er veldig mye som skinner. Det er guruer og lærere som står der med tusenvis av følgere, som er kjendiser og skriver bøker, og det er utrolig vanskelig å skille disse glitrende kjendisene fra om det er virkeligheten de beskriver. Det er ikke enkelt.

Pål-Esben: Nei, virkelig ikke.

Runemannen på alternativmessen

Amina: Det er litt av en jungel å navigere seg i, og da er det igjen dette med å finne en kompetent guide på denne reisen. På en alternativmesse for en tid tilbake var det en opplyst mann, mester, som han kalte seg selv, som tilbyr satsang, og mange kommer på det. Og så kom samme mann bort til meg litt senere og spurte om jeg kunne trekke en rune på hvilken rune som kunne hjelpe ham å få inn mer lys. Og det er slike ting som gjør at man, ikke for å gjøre narr av noen, begynner å tenke litt: Hva er det disse guidene, lærerne og guruene sier og gjør og står for, og hvordan handler de? Jeg tror det blir mer og mer av det i den kommende tiden. Det er et gigantisk problem i verden vi lever i, på alle områder av livet.

Pål-Esben: Og spesielt i det esoteriske nå: Etter hvert som det blir mer og mer kaos i verden, søker flere og flere mot mer lys, mer fred, mer mot hvordan man skal kunne omgås i denne kaotiske verdenen, hvor det ser ut som om tredje verdenskrig har startet. Så det er mange flere mennesker som søker mot det esoteriske. Og da møter man det jeg kaller falske guruer, veldig ofte, dessverre. Det å kunne skille hva som er hva, krever for det første at du er utrolig skeptisk og ikke tar noe som helst av det folk sier, for god fisk. Det er det første jeg sier i modul 0, det første kurset i grunnutdanningen i Yggdrasil sjamanskole: Ingen studenter må tro på det som blir sagt. For det å tro på noe betyr at du ikke vet. Å bare sluke noe rått er noe man i vår tradisjon blir drillet i å ikke gjøre. Det eneste som kan avgjøre om det er sant eller ikke, er å gå inn i erfaring og se: Har dette den praktiske, objektive innvirkningen på livet mitt som det blir beskrevet? Det er først da man kan erfare om det er bullshit, eller om det som blir sagt, er noe virkelig.

Amina: Ja, jeg fikk melding av en dame som var interessert i sjaman-grunnutdannelsen for noen dager siden. Og så sa hun: Jeg er veldig trukket mot Yggdrasil sjamanskole, men jeg er også veldig skeptisk. Passer jeg inn her, da? Sunn skepsis er vi fan av. Og det handler om å gå inn i egen erfaring, ikke tro på alt det du blir servert eller lærer. Det tror jeg er en sunn inngangsport til det esoteriske. Kanskje anerkjenne at mesteparten bør man være veldig skeptisk til, og så finner man de 10 prosentene der ute som er veldig relatert til virkeligheten.

Pål-Esben: Og noen ganger sier man at man følger magefølelsen sin, men vet du om det er magefølelsen din, eller om det er en egoistisk magefølelse du føler? Er det frykten din? Men det skal vi ikke snakke om nå, det glir oss inn i et helt annet tema. Poenget er at når vi skal begynne å vise de første konkrete metodene, som læres bort helt i starten, både i Yggdrasil sjamanskole og i de andre store, eldre spirituelle tradisjonene, så er det et par ting som må være en del av det fundamentale håndverket. Det er som elektrikeren: Han lærer å bruke skrujern og klipptang og måleinstrument for å sjekke om det er strøm og faser. Visse fundamentale teknikker og verktøy man trenger å beherske, i tillegg til det vi har snakket om tidligere. Så la oss hoppe rett inn i det. Det første du trenger å trene på, er å kultivere deg bort fra gullfisk-oppmerksomhet.

Amina: Gullfisk-oppmerksomhet, ja.

Ferdighet 1: ut av gullfisk-oppmerksomheten

Pål-Esben: Det moderne mennesket har et oppmerksomhetsspenn på nivå med en gullfisk. Det ligger et sted hvor de i ett til tre sekunder klarer å holde fokuset sitt på én ting. De som er gode, klarer kanskje fem sekunder, før de skifter oppmerksomheten mot noe annet. Og dette er ikke menneskets feil. Det er noe man er blitt opplært til gjennom samfunnet vi lever i, og spesielt gjennom sosiale medier, shorts og så videre, som gjør oppmerksomhetsspennet vårt kortere og kortere. Vi har fokus på en ting, så blir det kjedelig, og så flytter vi til noe annet. For et moderne menneske som bruker en eller to timer på sosiale medier, er det nesten umulig å sette seg ned og lese en hel bok i fred og ro, uansett hvor spennende boken er. For hjernen er trent, både psykologisk og biokjemisk, til å søke etter dopaminskuddene hele tiden. Gjennom forventningen om at ting er spennende, blir det satt fri et skudd av dopamin i hjernen, og man søker etter det hele tiden. Man er en dopamin-narkoman. Det gjør at oppmerksomhetsspennet til de fleste mennesker i dag er lynkort.

Og når man er så forstyrret av hodet sitt at man flytter oppmerksomheten hele tiden, skaper det et vanvittig stress i nervesystemet. Det autonome nervesystemet er i en sympatisk modus deluxe, man er på alerten hele tiden. Man kan ikke sitte og ha en diskusjon med et menneske uten at det blir kjedelig. Det ser vi på restaurant i dag, og jeg blir nesten sjokkert hver gang: Alle rundt bordet sitter på telefonen sin og ruller mens de spiser middag. Og jeg tenker: what’s up? Og når jeg hører hva som foregår rundt middagsbordene hjemme hos folk: Ungene og foreldrene sitter og ruller, og foreldrene er verst. Det er jo helt sykt. Vi har snakket om dette tidligere, hvor skadelig det er for hjernen. Vi har snakket om brain rot, hvordan hjernen bokstavelig talt råtner på rot. Det er ikke noen esoterisk greie, det er beskrevet i detalj i moderne psykologi. Søk på brain rot, se et par videoer på YouTube om det, og du kommer til å bli sjokkert over hvordan sosiale medier bokstavelig talt ødelegger hjernen din. Og når vi legger til AI, at folk uten kritikk bruker AI til å svare på alt, så har du den perfekte stormen.

Skytsengelen som ikke når gjennom støyen

Pål-Esben: Hvis vi skal bryte ut av tvangstrøyen, må vi roe ned alt som binder oss inn i den. En av de tingene er å øke fokusspennet og oppmerksomhetsspennet vårt, slik at vi etter hvert kan lære å være til stede i stillheten. For sannheten finnes til syvende og sist kun gjennom stillheten, ikke gjennom støy. I starten, når man begynner sin esoteriske reise, får man ofte høre følgende, i hvert fall fikk jeg høre det for 25 år siden da jeg startet med dette: Hvordan kan du forvente at skytsengelen din kommuniserer med deg, at du hører skytsengelen din, så lenge det bare er støy i nettet ditt? Så lenge du ikke klarer å sitte i ro og bare være stille, uten å tenke, bare være observant. Hvordan kan du forvente at guidene dine, som det ofte er hundrevis av rundt ethvert menneske, skal komme gjennom kaoset ditt? De hyler og skriker, og de prøver å si hallo: Kanskje du skal gjøre det, så du slipper å lide her. Men du er døv for det, siden det er kaos i hodet ditt, med tanker og følelser, og du skifter oppmerksomheten din hele tiden. Så da lærte jeg i gamle dager: Ok, nå roer vi ned hodet ditt. Man lærte litt meditasjonsprosess, man lærte å bruke naturen, man lærte ulike former for fokusøvelser for å øke oppmerksomhetsspennet, for å være mer og mer til stede i nået.

Det største hinderet for et menneske i å avdekke sin egen Sahara, for det er ingenting du søker mot, søker du mot noe, betyr det at du er i sandkornet: For å avdekke det som allerede er i deg, for å kunne tune frekvensen din inn på Sahara-frekvensen din, som på en radio, og erfare det tidløse og romløse som allerede bor i deg, trenger vi denne tilstanden av stillhet uten tanker. Og uten at et menneske er blitt trent i å reversere sosiale medier-greiene som har preget hjernen og destruert oppmerksomhetsspennet, er det ingen mulighet til å finne en permanent tilstand i Saharaen sin. For enhver tanke vil bringe deg ut av Saharaen din. Enhver flytting av oppmerksomheten vil bringe deg ut. Hvis du skifter oppmerksomhet annethvert sekund, har du ikke sjanse i utgangspunktet. Derfor trenger trening i å utvide oppmerksomhetsspennet å startes massivt med allerede i starten av en slik utviklingsprosess. Før jeg kommer inn på hvordan man praktisk kan gjøre det: Hvordan var det med ditt oppmerksomhetsspenn da vi begynte å prate sammen?

Amina: Oi, oi, oi. Ikke så mye å skryte av, altså. Men sikkert ikke noe bedre enn vanlig mann i gata. Det å skulle se på et punkt i veggen, eller se inn i flammen, eller bare fokusere på pusten. Naturen, ikke minst, bare være til stede med naturen, finne et stille fokuspunkt: Det var kjempevanskelig. Så jeg har all medfølelse med dem som tenker at dette er helt umulig for meg. Og inn på det som ikke handler om meg: Jeg har også snakket med flere mennesker som, hvis vi kommer inn på dette med fokus og et stille sinn, kan svare at, nei, men sjelen min vil ikke ha stillhet. Sjelen min, den er veldig eksentrisk, den er veldig aktiv. Og da tenker jeg: Ok, men da skal ikke jeg si noe mer om det i den settingen. Så det er også en måte for egoet å lure seg unna på. Og noen har blitt veldig irriterte rundt de tingene der, for nei, nå skal plutselig alle finne stillheten og finne roen, men sjelen min er ikke sånn, den er ikke sentrert, den vil ikke ha ro, den fryder seg i party.

Øvelsen å chille ut

Pål-Esben: Det må jeg notere. Det var en briljant forklaring på at man ikke vil gjøre jobben med å roe ned hodet sitt. Briljant, briljant. Sjelen min vil ikke dette: Den unnskyldningen er så god at ingen kan trumfe den. Hvis man blir stående i et slikt argument, kommer man aldri videre. Da blir man stående på samme punkt uansett hva man gjør. Det er også en konsekvens av valgene man tar, og ethvert menneske må ta konsekvensene av det valget. Det er ingen som må noe som helst. Om mennesker vil si at, ja, sjelen min er veldig aktiv, min sjel er ikke sånn at den vil sitte ned, den vil være i aktivitet hele tiden, den vil være på sosiale medier hele tiden, for det gjør sjelen min godt: Hvis det er argumentet ditt, så be my guest. Jeg vet hva som kommer ut av det. Du beskriver eksakt hva som skjer i hjernen din, hvordan du destruerer nevronene dine. Men så lenge mennesker tar konsekvensen av valgene sine og eier konsekvensene, så er det greit.

Dette med stillhet er en pest og en plage for de fleste, og jeg får mange som kommer til meg som er utbrente. Det er et av mine ekspertområder, hvor jeg har hjulpet mange mennesker de siste to tiårene, og en av øvelsene jeg setter utbrente til, er øvelsen med å chille ut. Mange av dem som kommer til meg, er arbeidsnarkomane som må være i aktivitet hele tiden, som er en av årsakene til at de brenner seg ut. Og da får de beskjed om at de skal starte med ti minutter, helst hadde det vært en halvtime, men jeg vet jo hvordan det går, og at de bare setter seg ned og gjør absolutt ingenting. De skal ikke planlegge, ikke lese, de skal bare sitte og se i veggen og gjøre ingenting i 30 minutter. Jeg kaller det øvelsen å chille ut, som tenåringer ofte kan være eksperter i. De som kjenner tenåringene, kan bare sitte der og lure på hva som foregår inni hodet deres, men det er absolutt ingenting. Det er et eksempel på å skille ut.

Hva er det som skjer? Jeg har ikke møtt én så langt som ikke kommer tilbake til meg i neste samtale og enten er frustrerte, irriterte eller forbannet på meg: Det der var forferdelig! Hvordan kan du sette meg til en øvelse som misbruker tiden min? Jeg ble frustrert allerede etter et par minutter. Jeg har møtt folk som har gått fullstendig i harnisk over å ha fått en slik øvelse. Og da ser du hvor sykt mennesket er. Så lenge de har med meg å gjøre, vil de bli indirekte tvunget til å trene på dette. For hvordan skal du ta makten tilbake over livet ditt, og ikke gå inn i et nytt burnout, før du tar makten tilbake over disse tingene? Det er skremmende å se hvor aggressivt et menneske kan bli når det får beskjed om å sette seg ned og ikke gjøre noe som helst en halvtime om dagen. Det viser hvor verden er på vei hen. Man kan ha ti tusen grunner til at man bare er sånn, men alle de grunnene er fullstendig bullshit. For hvis du har en lidenskap etter å finne veien hjem til det du egentlig er, er du nødt til å endre disse delene av deg som har med den falske konstruksjonen din, den falske identiteten din og de falske trossystemene dine å gjøre, som binder deg inn i tvangstrøyen. Og dette er obligatorisk i enhver tradisjon jeg kjenner til som har flere hundre eller flere tusen års erfaring, som den yogiske tradisjonen. En av fordelene med å dra inn i et ashram er at de ofte ikke har internett der, så du kan ikke bruke telefonen din, og du blir tvunget bort fra disse impulsene.

30 dager uten sosiale medier

Pål-Esben: Så er utfordringen, når jeg skal trene en student i å finne dette fokuset, at du skal kunne være i stillheten og ha oppmerksomheten på stillheten, ikke bare i fem sekunder, men i flere minutter, uten en tanke. Da kan man stille seg spørsmålet om man skal gjøre dette på den tunge eller den lette måten. Jeg er praktisk av meg, så jeg foretrekker den lette. Hva er den tunge måten? Den tunge måten er å fortsette som du gjør: bruke en time eller to på å rulle på sosiale medier og få dopaminskuddene dine, få inn impulser fra nyhetene tre, fire, fem ganger på daglig basis, som stresser hele nervesystemet ditt med frykt og krig og alt dette, og fôre kaoset i deg. Da er det en uendelig lang vei du har foran deg. Eller du kan si at det er viktigere for meg å finne veien hjem enn å rulle på sosiale medier og se nyheter hver dag.

Så jeg anbefaler dem som vil gjøre dette enklest for seg selv: Avinstaller sosiale medie-appene på telefonen din, i hvert fall i 30 dager. Bokstavelig talt. Du trenger ikke å slette kontoene, men avinstaller appene, avinstaller nyhetsappene, og ikke vær aktiv på sosiale medier eller nyheter i 30 dager. Bare som en øvelse for å se hvordan dette stresser deg, og hvor mye lettere det blir å finne fokus når du ikke har den drastiske, negative innflytelsen som skaper kaos i deg. De som er villige til å gjøre det, går dette radikalt enklere for enn de som sier: Jeg vil ikke. Du fikk også denne utfordringen av meg. Jeg sier ikke at du skal være uten sosiale medier resten av livet, men en sunn bruk av sosiale medier, og en forståelse av hvor destruktivt det er å rulle ukritisk gjennom feeden din, er noe man trenger å beherske. Til mine studenter som har gått gjennom en 90-dagers testperiode med dette, hvor de har sett hva som skjer i hjernen, kroppen, nervesystemet, energinivået og lykkefølelsen når de kutter dette, sier jeg etterpå: Nå kan du velge hvordan du vil fortsette videre. Og jeg anbefaler at du maks ruller på sosiale medier 15–30 minutter om dagen. Ti minutter bør egentlig være maksgrensen for hodeløs rulling. Jeg snakker ikke om at man skal slutte å ha kontakt med vennene sine, men om denne meningsløse rullingen på feeden. Hvordan var det med deg i starten? Var du frustrert da jeg snakket om dette? For du er jo en av dem som virkelig er aktive på sosiale medier.

Aminas kamp med scrollingen

Amina: Det er jo klart at det ikke er en lett oppgave å få. Egentlig er den det, men helt i starten, da jeg skulle bli mindre aktiv på den scrollingen, la jeg merke til hvor mange ganger i løpet av dagen jeg bare tok opp telefonen for å scrolle. Noen ganger la jeg ikke merke til det før jeg gjorde det. Da begynte jeg å legge merke til den autopiloten på en helt annen måte. Jeg så at, oi, dette sitter dypt i meg, så nå skrur jeg av alle varsler. Jeg har ikke varsler på ting, bortsett fra meldinger, og det er i forhold til barn og slike ting. Jeg går bevisst inn når jeg går inn for å gjøre det jeg skal gjøre. Men det jeg merket i begynnelsen, var at jeg begynte å ta opp telefonen og gå inn på e-posten min. Har jeg fått noen e-poster? Skal jeg scrolle på bilder? Jeg så hvor syk jeg var, at det i meg virkelig ville scrolle.

Og ikke bare det. Det er jo så mye fokus nå på at barn og scrolling ikke er bra, og jeg har vært opptatt av hvordan jeg kan hjelpe mine barn rundt dette, for det er et kjempevanskelig tema. Så hørte jeg en mann i en podkastepisode som fikk spørsmål om barna og telefonene. Og han sa: Jeg er helt uinteressert i å snakke om barn og deres skjermbruk før vi snakker om voksne og deres skjermbruk. Det var en veldig fin episode som fikk satt ting i perspektiv. For vi voksne sitter jo og scroller, og så sier vi: Nei, nå må du legge ned telefonen din. Vi ser ikke barna i øynene engang. Så det var en liten digresjon, men jeg må si at det har vært vanskelig.

Det som kanskje har vært greia for min del: Jeg har ingen behov for Instagram og Facebook. Jeg kunne godt vært den personen som var innom en gang i måneden. Men jeg er der fordi det er plattformen min i forhold til markedsføring, i forhold til å inspirere andre, hvor jeg også får kontakt med dem som ønsker å ta utdannelse på Yggdrasil sjamanskole. Så for meg har det handlet om å finne balansen: Ok, nå går jeg bevisst inn her for å gjøre dette. Og så er jeg jo menneske, så jeg har tatt meg selv i at, oi, nå har jeg vært her ti minutter for mye. Det blir som en alkoholiker som fortsatt har alkohol i skapet, men som skal drikke med måte. Mine favorittider er vinterperioden og sommerperioden, når jeg faktisk kan trekke meg helt ut, fordi det ikke er noe jeg har behov for å følge opp eller markedsføre. Det er ikke lett, men det er mulig. Man er nødt til å bestemme seg, og så implementere andre gode rutiner i livet, som også bringer ro til nervesystemet. Det er som du sier: Når man har fått smaken på hva det virkelig gjør, vil du ikke tilbake. Og så er det lett å snuble i det, fordi du plutselig blir ubevisst og slutter å gjøre alle de gode tingene som gjorde at du fikk det bra. Den har jeg også gjort. Men når du kjenner den der før-og-etter-følelsen, det gjør noe med deg, altså.

Pål-Esben: Klart. Og derfor sier jeg til dem som søker råd fra meg: Prøv i 30 dager, og se hvordan dette vil endre livet ditt. Da snakker jeg om å kutte sosiale medier i 30 dager, kutte nyheter, som er like ille, og kutte hodeløs bruk av AI, dette med at du skal ha svar på alt hele tiden, som også er en form for dopaminrush. Min erfaring er at folk kommer tilbake og sier: Åh, jeg føler meg så mye mer balansert, jeg har mer energi, jeg sover bedre, jeg kan kommunisere med ungene mine på en mye bedre måte enn før, da jeg var irritert og frustrert. Det er veldig sjelden jeg møter et menneske som ikke har radikale forbedringer i livet sitt bare ved å kutte ut dette i 30 dager. Bare av den grunn anbefaler jeg det. Men med det vi holder på med her, er vi avhengige av å komme til det punktet hvor du kan sitte i stillheten uten tanker i en periode, og det er veldig vanskelig hvis du ikke gjør noe med impulsene som stresser hjernen din hele tiden. Mine studenter velger selv, men det jeg ser, er at de etter et års tid skiller seg i to grupper. Du har dem som virkelig gjør disse tingene, som begynner å berøre sin Sahara, med utforskning og dyp enhetserfaring. Og så har du dem som ikke vil gjøre dette, som ligger mye lenger etter. Det er også et valg, men hver enkelt må velge sitt. Min anbefaling til mennesker som starter denne typen utviklingsprosess, er i hvert fall å være veldig oppmerksom på hva du fôrer hjernen din med. Og sunn omgang med sosiale medier er en viktig sak for dem som er unge, selvfølgelig, og uten at voksne er villige til å gjøre dette, har de ingen sjanse. Når vi ser hvordan dette ødelegger hjernen til et barn, burde enhver forelder være veldig, veldig skremt over hvordan de legger til rette for masse problemer barna får i voksen alder.

Fokusøvelsene: prikken, flammen, steinen

Pål-Esben: Så hvordan gjør vi dette i praksis? Hvis du er villig til å gjøre jobben med å roe ned impulsene dine, kommer vi til punktet: Hvordan kultiverer vi tilgangen til dette fokuset? For det er det første vi trenger: å klare å ha fokus på én ting lenger enn to, tre, fire, fem sekunder. Da kan du gjøre mange ulike øvelser. En er, i fem minutter om dagen, å ha en prikk på veggen som du legger fokus på, og hele tiden rette oppmerksomheten mot prikken. Du kan ha et talglys som du tenner, hvor du har fokuset akkurat der flammen møter veken, hvor det er helt stille. Ikke i toppen av flammen, hvor den rører på seg, men akkurat der den møter veken. Tren på å ha oppmerksomheten din mot én ting, fullt og helt, i en periode. Hold gjerne i fem minutter. Eller bare ta en stein eller en krystall, legg den i hånden din eller på bordet, og tren på å holde oppmerksomheten din og være hundre prosent til stede med den steinen eller konglen eller hva det enn er du har. Der kan man være kreativ, men man må være villig til å trene på daglig basis for at dette skal kunne utvikle seg, og for at man ikke står på stedet hvil. Og du vet hvor vanskelig dette er i starten: Man får en tanke hvert femte sekund, og så flytter man oppmerksomheten mot tanken, og så må man flytte den tilbake til fokuspunktet, prikken eller steinen. Var det ikke sånn for deg i starten?

Amina: Ren tortur. Jeg husker den følelsen jeg hadde, og det gjør at man får lyst til å gi opp, men ikke gi opp. Det jeg husker jeg gjorde i begynnelsen, var at det var lettere for meg i naturen, hvis jeg for eksempel holdt en kongle eller så på noe på et tre, for da har man også energifeltet til naturen i og rundt seg. Men ja, det er vanskelig i begynnelsen.

Pål-Esben: I starten er dette veldig frustrerende, og jeg har til gode å oppleve noen som ikke er frustrerte i starten. Men etter hvert: Øvelse gjør mester. Derfor sier jeg maks fem minutter, ikke hold på og jekk med dette for lenge i starten. Prøv å holde fokus og tren noen minutter, bare bring fokuset tilbake til det du har fokus på: Kommer det en tanke, så tilbake til fokuspunktet, til øvelsen. Men du kan ikke gjøre dette for lenge i starten, for hvis du prøver med disiplin, vil du aldri få det til. Bare prøv å spille på lag med deg selv, så dette blir noe som er interessant å jobbe med, og ikke en tortur hvor du holder på en halvtime og jekker. Det vil ikke fungere i starten.

Amina: Ja, en ting som har hjulpet meg, som har hjulpet på flere andre ting: De gangene det ikke fungerte, har jeg heller ledd av det. Herregud, tenk deg det.

Pål-Esben: Sånn sitter vi og prøver å få det til å bli en litt morsom greie, i stedet for at det skal bli så dødsalvorlig. Ok, i dag fungerte det ikke, vi ses i morgen. Det er en del av vår filosofi, at vi ler litt av sirkuset og galskapen i stedet for å ta det så alvorlig. At vi flyter med Wu Wei, flyter med Laguz, flyter med livets elv, i stedet for å gjøre alt så tungt. At man leker seg litt med det, i stedet for at det er, som du sier, dønn alvorlig. Men det er definitivt noe som trenger å kultiveres over tid. Etter hvert lærer man andre former for fokusøvelser, og man kan variere dem, men det handler om å trene på fokus og få ro på monkey mind. Og det er selvfølgelig mye lettere når du ikke har alle disse massive impulsene kontinuerlig fra nettet og sosiale medier. Normalt sett tar det noen uker før man begynner å få litt grep på det, men etter 90–180 dager begynner man gradvis å komme inn i lengre fokusspenn. Det er nummer én, så det trenger vi å starte på allerede.

Ferdighet 2: kroppen inn i dyp ro

Pål-Esben: Nummer to er at vi trenger å finne måter å bringe kroppen vår inn i dyp ro på. Det er en forberedelse til meditasjonsprosessen, som vi snakket om i forrige podkastepisode. Vi trenger å lære hvordan vi bringer den fysiologiske, psykologiske kroppen vår inn i en yin-tilstand, en parasympatisk tilstand, før vi starter en meditasjonsprosess, hvor vi trener på stillhet i lengre tid. Normalt sett, når jeg møter mennesker i den moderne verden, har de en kropp som er som en stålfjær. Superstresset. De har problemer bare de skal legge seg ned, kroppen er anspent og urolig. Det må også trenes: hvordan vi bringer kroppen inn i dyp avspenning før vi i det hele tatt tenker på å gå inn i en dyp meditasjonsprosess. Skal du trene meditasjonsprosessen med et stresset sinn og en stresset kropp, er det uutholdelig. Du vil trolig aldri få det til, uansett hvor mange timer og år og tiår du holder på. Vi trenger å gå et par skritt før meditasjonsprosessen, som jeg kaller å preparere for den. Og når du skal finne veien inn i Saharaen din: Hvis kroppen din ikke klarer å være helt rolig og helt stille, smelter du ut av Saharaen din med en gang, for da tar sandkornet over, tar tvangstrøyen over, tar det fysiske over oppmerksomheten din.

Så hva gjør vi for å roe ned kroppen og bringe den inn i en yin-tilstand? Den enkleste formen er yin-yoga, for dem som er vant til å gjøre yoga, medisinsk yoga, yin-yoga. Vi strekker de største muskelgruppene i kroppen og holder strekken i ett til to minutter, en lang strekk. Hva gjør det med kroppen? Det trigger vagusnerven, den parasympatiske delen av kroppen vår. Si at du strekker ryggmuskulaturen og ligger med hendene fremover, jeg husker ikke hva posituren heter. Jeg har brukt det tidligere, for mange år siden, da jeg skulle få makten tilbake over kroppen min. Da lærte jeg yin-yoga, og jeg har lært flere yogaformer fra ulike guruer, men yin-yoga var definitivt min favoritt. Når du strekker en stor muskelgruppe i lengre tid, vil muskulaturen automatisk gi slipp og slappe av. Når de store muskelgruppene slapper av, trigger du en parasympatisk respons, vagusnerven, som er den viktigste nerven i kroppen for å bringe systemet vårt inn i avspenning og regenerasjon. Da kan man gjøre fem til ti minutter med strekkeøvelser som bringer kroppen inn i en veldig avbalansert tilstand.

Pust, akupunkter og progressiv muskelavspenning

Pål-Esben: En annen måte er å bruke pusten. Du setter deg på en stol, eller legger deg på gulvet, og puster ut litt lenger enn du puster inn. Du puster ned i magen og diafragma samtidig. Så puster du inn i kanskje fem sekunder og ut i åtte sekunder. Etter hvert som du trener, vil du merke at du har én syklus med pust i minuttet, kanskje 20 sekunder inn og 40 sekunder ut. Den dagen du er der, er kroppen din nesten umiddelbart inne i en dyp yin-tilstand. Men det krever trening. Andre ting som kan hjelpe, er akupunkter som trigger vagusnerven, på halsen og i øret. Man kan bruke aromaolje, for den som liker det, med en diffuser som sprer lavendel eller en annen beroligende aromaolje. Du kan ha en røkelsespinne. Hovedsaken er å finne en vei som passer deg, som bringer kroppen inn i avslappet modus.

For litt viderekomne er det veldig effektivt å lære progressiv muskelavspenning, som er en av mine favoritter. Du går bevisst inn i hver del av kroppen din og slapper den av. Sett fokuset først på tærne, så på foten, så på ankelen, så på leggen. Så går du oppover med fokuset i hver muskelgruppe, med intensjon om at muskelgruppen slapper av. Selve øvelsen tar kanskje fem minutter. Når du har gjort det i 90 dager, vil bare den første tanken på dette gjøre at hele kroppen slapper av, for det er et automatisk mønster som er trent inn. Andre ting: autogen trening, for eksempel, som jobber mye i samme stil. Poenget er at hver enkelt trenger å finne sin egen vei inn i hvordan kroppen finner denne roen, denne yin-tilstanden.

Så nå har vi jobbet med fokus, å fokusere mot et punkt uten at tanken og oppmerksomheten tar av, som roer ned sinnet vårt, monkey mind. Det andre vi trenger å bli eksperter på, er å bringe kroppen inn i en yin-tilstand. Da har vi en veldig god forutsetning for å ha suksess med meditasjonsprosessen, uten at vi trenger å jekke i årevis og aldri komme dypt nok, dit hvor vi klarer å separere observatøren og den som chatter hele tiden, kommentatoren. Hvis du er yogi, har du kanskje lært alternerende nesepust, som aktiverer og renser nadisystemet, og som balanserer ida og pingala, yin og yang i ryggsøylen, og resten av nervesystemet hvis du gjør det på rett måte. Der har du én syklus i minuttet, én pust inn og én pust ut som tar et minutt eller lenger. Når man har trent på dette, skjer det allerede på første runde med pust: Det tar ett minutt, og så er du der, fordi kroppen er trent inn i det. Da skjønner man hvorfor dette er så viktig allerede når man starter en vei til enhet. I vår tradisjon starter vi allerede i begynnelsen med å trene på disse tingene, for det er absolutt nødvendig for prosessene som kommer senere. Ellers blir alt så vanskelig, siden kroppen din og psyken din er i kaos, og vi trenger det motsatte av kaos for å finne veien til Sahara. Hva er din favoritt, Amina, for å få roet ned kroppen din?

Aminas favoritter: pust, natur og The Microcosmic Orbit

Amina: Jeg liker pust. Jeg liker også, samtidig med det, å lytte til naturlyder på ørene om jeg er inne, og forestille meg at jeg sitter i naturen, noe som har blitt enklere og enklere for meg. Det trumfer fortsatt ikke naturen, men det gjør jeg. Så jeg bruker mye pust for å komme til stede i kroppen, til stede i meg selv. Hjertet. I begynnelsen brukte jeg en del tid på å koble meg på hjertet, nå trenger jeg ikke det, det er der hele tiden, så det er veldig deilig. Så jeg kobler meg på hjertet, disassosierer meg fra dagen, og kobler bare på meg selv. En av favorittene mine, som vi har lært av deg, er The Microcosmic Orbit, som er veldig god for meg. Den bruker jeg aktivt i perioder, jeg prøver å bytte litt på det. Den gjør også at jeg kommer i dyp avslapning. Dette er et tema som har vært veldig viktig for meg, fordi jeg har et veldig sensitivt nervesystem, sykdom i kroppen, ting som gjør vondt, ting som legges veldig godt merke til når jeg er i ro. Når dagen går, er ikke oppmerksomheten like mye på det, men når jeg er i ro, kan det kjennes veldig heftig, mer i noen perioder enn andre. Så for meg har det vært alfa og omega å ikke gå rett inn i meditasjonsprosessen, for da tar jeg gjerne med meg alt. Og mantraer liker jeg også. Aum, for eksempel: Det som skjer i kroppen min, og den tilstanden jeg kommer i når jeg har gjort det, er noe helt spesielt. Jeg har også diffuser med eteriske oljer, jeg har en olje som er veldig god, som heter Balance, den har også veldig naturpreg.

Pål-Esben: Er det Young Living, det, eller?

Amina: Nei, det er doTERRA.

Pål-Esben: DoTERRA. Men det er kanskje noe i samme hylla. Høykvalitets aroma, ja. DoTERRA og Young Living, veldig god kvalitet. Terapeutisk kvalitet, begge to.

Amina: Ja, og det er viktig. Jeg lukter veldig fort forskjell på det som ikke er det, og det som er det, for da faller jeg ikke like godt til ro. Så det er viktig med terapeutiske oljer, at du ikke bruker slike du kjøper på bensinstasjonen, som ofte har giftstoffer i seg. En annen ting jeg kan merke, er at hvis jeg tilbringer litt tid med katten min før meditasjonsprosessen og koser med katten min, blir jeg også veldig avslappet. Og det er bare så fint, så det er også en inngangsport hvis man synes at alt annet er vanskelig.

Ferdighet 3: meditasjonsprosessen, med naturen som hjelper

Pål-Esben: Veldig bra. I vårt første semester lærer man mange av disse metodene, mange ulike metoder man kan variere. Noen virker mer effektivt, siden det skjer gjennom ulik bruk av mantra og ulike former for sjamanistisk energiarbeid, som gjøres parallelt for å øke farten på prosessene. Men uansett trenger man å lære å beherske disse tingene, og det krever trening over tid. Hver dag litt. Og den tredje metoden, som man allerede helt i starten trenger å begynne å trene på, er selve meditasjonsprosessen. Vi skal ikke gå gjennom alle detaljene, siden det gjorde vi i forrige podkastepisode, men vi trenger å begynne å gå inn i en meditasjonsprosess som er egnet for formålet. Og hva er vi på jakt etter? Jo, å separere oss selv fra karmaen vår. Å separere vår Atman fra den indre kommentatoren, som er karmaen vår. I den prosessen starter man med å finne en egnet meditasjonsprosess.

Man kan starte så enkelt som å gå ut i skogen, som er min favoritt. Finn deg en plass i skogen, eller ved sjøen, eller ved en bekk, eller ved et tre. Det spiller ingen rolle, så lenge det er noenlunde stille der ute, uten så mye trafikkstøy og hyling og skriking, slik at det er naturlydene man hører. Man kan ha med seg et liggeunderlag, eller en turstol hvis man er redd for flått. Man trenger ikke å sitte på bakken, men det må være behagelig der man sitter. Og så gjør man følgende enkle øvelse: Man lukker øynene, fokuserer på pusten sin, merker hvordan den går behagelig inn og ut, og passer på at den går litt lenger ut enn den går inn. Vi aktiverer vagusnerven vår når vi puster lenger ut enn vi puster inn. Når du føler at du er i kontakt med kroppen din, med underlaget ditt, med der du er, flytter du oppmerksomheten mot lydene du hører. Du hører kanskje vinden, fuglene, løvet som rasler, bekken som klukker, og du er bare ett med lydene og lar dem strømme inn over deg. Du føler at du er koblet med deg selv, med underlaget, med trærne, med lydene, med elementene. I den tilstanden sitter du, og din oppgave er bare å være oppmerksom på det du er i kontakt med.

Det er en fin start. Den som gjør denne enkle øvelsen, vil merke etter hvert at kontakten med naturkreftene, med Moder Jord, med trærne, føles nesten som et magnetfelt. Og når du er til stede i dette magnetfeltet, eller gravitasjonsfeltet, er det vanskeligere og vanskeligere å tenke en tanke. Det blir rart, men etter hvert vil du merke at, wow, jeg tenkte ikke en tanke på et minutt. Det er nesten snedig hva som skjer. Det er en veldig enkel inngangsport, hvor du bruker naturen og naturens sunne rytmer til å hjelpe deg med å finne dette fokuset, finne veien til denne stillheten, til her og nå.

Si at man har gjort det en halvtime om dagen i 90 dager, sammen med fokusøvelsen og jobben med å få kroppen inn i en avslappet tilstand: Da er det nesten umulig at du ikke blir sjokkert over deg selv og hvor langt du har kommet i forhold til der du startet for 90 dager siden. Bare etter 30 dager vil du begynne å merke forskjell. Da vil læreren din vise deg den virkelige meditasjonsprosessen, hvor du bruker denne tilstanden du har funnet tilgang til gjennom skogen. Ved å sette deg inn i den tilstanden mens du gjør meditasjonsprosessen, blir meditasjonsprosessen mye mer frydefull og enkel enn om du skal sitte og disiplinere deg til det, slik man blir opplært i vanlig meditasjonslære, hvor du blir utlevert en metode og skal jekke med den helt til du begynner å få det til, noe som kan ta årtier. Jeg kjenner folk som har sittet i samme trall med TM-meditasjon i flere tiår, hver dag en time, uten å være i nærheten av å begynne å berøre det vi har diskutert i disse episodene. Når meditasjonsprosessen blir en disiplin, eller stopper på et visst plan, er spørsmålet: Hvorfor ikke bruke naturen, som viser oss veien hjem til oss selv, aktivt, for å lette resten av prosessen? Det er det som er så kult når man gjør dette i en sjamanistisk setting, som i Yggdrasil sjamanskole, hvor vi bruker naturen og naturens krefter, sykluser og rytmer veldig aktivt når vi guider studenten eller sjamanen til sin Sahara. Det gjør dette enda mer frydefullt, mye enklere enn det ville vært om du for eksempel skulle tatt den yogiske retningen i et ashram. Naturen er brutalt effektiv, hvis vi bare lar den få lov til å hjelpe oss på en måte som er meningsfull. Er det ikke sånn, mener du?

Amina: Jo, jo. Hundre prosent. Reisen min med naturen har vært helt spesiell, og den kontakten, det feltet og den tilstedeværelsen man kan få i naturen, den unner jeg alle mennesker. Og igjen, den er gratis. Du trenger ikke å betale for inngangen. Det eneste du må betale med, er din egen villighet. Man ser med mennesker som gjør det helhjertet, hvor mye det faktisk gjør. Og hvis man kanskje ikke kjenner at man har lyst med en gang, vil den lengselen komme automatisk etter hvert, fordi det bare er det man har lyst til å gjøre. Man har lyst til å komme tilbake til den tilstanden, til den følelsen, en følelse av å være enda mer hjemme i seg selv. Så ja, jeg elsker det.

Pål-Esben: Men du har også erfaring med det motsatte: hvordan det er å ignorere naturen og bare sitte hjemme og skulle jekke deg gjennom en meditasjonsprosess, og hvor slitsomt det er.

Amina: Ja, det har jeg. For jeg har også gått min ferd og har også glemt naturen. Finnes den? Å ja, ok, ja, vi er på en sjamanistisk utviklingsprosess her. Og da har jeg måttet bli minnet på det: Hva med naturen, da? Å ja, det har vært litt travle uker her. Så der har jeg lært på den veldig vonde og ubehagelige måten, fordi jeg rett og slett følte meg helt frakoblet alt det nydelige, flotte, guddommelige jeg har vært i kontakt med, da jeg sluttet å være med naturen. Så for meg har det også vært viktige erfaringer, men jeg ønsker ikke det igjen. Men igjen, livet kan skje, og skulle jeg bli mer distansert fra meg selv, så vet jeg oppskriften, for jeg har følt det, og jeg vet hvor fort jeg kan komme i balanse igjen.

Indre tilstander og ritualene i naturen

Pål-Esben: Og du har funnet en unik vei i hvordan meditasjonsprosessen skyter fart. Vi snakker om meditasjonsprosessen hvor du etter hvert er i stillheten, og hvor du begynner å observere tankene dine og følelsene dine uten å tenke tankene og føle følelsene. Det høres litt schizofrent ut, at du kan observere en tanke du har, uten å tenke tanken, at du kan observere en følelse uten å føle følelsen. Det er som at tankene og følelsene dine blir som måker som flyr etter en båt på havet. Da begynner vi å separere vårt virkelige selv, vår Atman, fra denne indre kommentatoren, som er relatert til konstruktet vårt og følelsene og tankene og trossystemene våre. Etter hvert som man gjør meditasjonsprosessen, kommer man til det punktet hvor dette blir separert, hvor man er komplett i stillheten. Og så lærer man etter hvert å bryte gjennom, inn i Saharaen sin, fra det punktet.

En av de tingene vi gjør i Yggdrasil sjamanskole, er at vi trener opp visse indre tilstander i naturen. Med indre tilstand mener jeg den tilstanden du er i, for eksempel dyp indre ro, kontakt med de dypere delene av de subtile gravitasjonskreftene. Det er dramatisk mye enklere å trene opp disse indre tilstandene i naturen enn hjemme på en stol eller i sofaen. Vi bruker veldig aktive ritualer man lærer å gå gjennom, og man lærer å gå inn i visse indre tilstander, som har både fysiologisk, emosjonell, mental og energetisk struktur i seg. Så lærer man å aktivere disse indre tilstandene når man er i meditasjonsprosessen, som gjør at den går radikalt dypere og raskere enn om du ikke hadde lært dette håndverket. Det er en av årsakene til at en student hos oss, som deg, trener et sted mellom seks måneder og to år før man begynner å dunke inn og få de virkelig første erfaringene i sin Sahara, og etter hvert begynner å droppe inn i Saharaen på egne vegne, når man finner det for godt. Det hadde vært veldig komplisert uten at man forstår dette med indre tilstander: hvordan man bruker ulike former for ritualer, og naturen, til å trene inn disse indre tilstandene, slik at man rett og slett aktiverer dem når vi er dype i meditasjonsprosessen. Det gjør at dette er en mye mer frydefull prosess enn den kunne vært, hvis du hadde fått utlevert en meditasjonstype som du skal gjøre helt til det blir bra. Det er en veldig tung måte, i mine øyne.

Så det er nøkkelen her. Når vi skal gå en slik utviklingsprosess på vei mot vår Sahara, mot det tidløse og romløse aspektet av virkeligheten, kan det gjøres på en frydefull måte, hvor man hele tiden ser fremgangen sin, eller på en brutalt tung og frustrerende måte. Jeg foretrekker den frydefulle. Jeg liker dette med barnet som kaster løv i naturen, som jeg har på nettsiden min. Det er slik jeg prøver å inspirere deg og dine medstudenter: at dette skal være en frydefull og utrolig givende og spennende utviklingsprosess, som selvfølgelig vil endre hvordan man interagerer med og erfarer sitt materielle liv, deluxe, på alle plan, til det bedre. Og du er et levende eksempel på det.

Amina: Ja, ja, hundre prosent. Det kan kanskje høres for godt ut til å være sant, men det er det faktisk ikke. Det er faktisk mulig.

Separasjonen: å observere uten å tenke

Pål-Esben: Det er det, og det høres jo helt sprøtt ut. Jeg tror jeg sa det i episode nummer 27, den første episoden hvor vi snakker om enhet: Den dagen du har denne tilstanden, hvor du har separert karmaen din fra deg selv, hvor du observerer tankene og følelsene dine, men ikke er tankene og følelsene dine, den dagen erfarer du ikke angst mer. Du kan ikke erfare depresjon mer. Du kan ikke erfare frustrasjon mer. Det er som at du observerer tankene og følelsene om depresjonen, men du erfarer den ikke. Totalt spektakulært. Og det er ikke en kjeft som tror det er mulig når jeg introduserer det i starten av utdanningsprosessen. Hvordan kan man tro det? Det høres jo ut som en som har røykt et eller annet, som forteller at du kan bringe deg inn i en tilstand hvor du separerer deg fra tankene, følelsene og karmaen din, hvor du er i stillheten, og hvor du observerer tankene, men ikke tenker tankene. Hvor du observerer følelsene dine, om det er angst, smerte, frustrasjon, men du føler det ikke. Det er totalt vanvittig. Men når man begynner å gå prosessen, slik du har gjort, merker du at denne tilstanden av separasjon, som man erfarer cirka midt inne i meditasjonsprosessen, faktisk er slik den er. For i det øyeblikket kan du ikke være deprimert, du kan ikke ha angst, du kan ikke kjenne smerte, fordi det ikke er mulig. Trodde du på meg da jeg sa det første gang, Amina, hvis du skal være ærlig med meg?

Amina: Altså, jeg har vel vært den som har hatt ganske bunnløs tillit fra dag én, men det er klart at jeg har hatt vanskeligheter med å se det for meg. Men da jeg fikk erfare det selv, å være i meditasjonsprosessen og komme til et punkt hvor, og det er jo ikke noe man tenker da, men registrerer i ettertid: Oi, de smertene jeg har i magen, de var jo ikke der. Å være så til stede, så dypt inne i det, men smertene og ubehaget er ikke der på samme tid. Så separert, men samtidig så hel. Ja, det er det beste ordet jeg har for det.

Depresjonen jeg ikke lenger er

Pål-Esben: En veldig schizofren følelse når vi erfarer dette for første gang. Og etter hvert trener vi på hvordan vi bringer dette inn og blir meditative i vårt daglige liv, som er et viktig sted på veien, når vi snakker om en fot i Saharaen og en fot i sandkornet: hvor du etter hvert, gjennom dagliglivet ditt, mens du gjør ting, kan velge å være separert fra tankene dine og observere dem i stedet for å tenke dem. Og etter hvert har du et problem med at det ikke er noen tanker mer. Når jeg sitter for meg selv, er det ikke tanker der. Hvordan går det an at du ikke tenker på 15–30 minutter, at det ikke er en tanke der? Det er faktisk mulig, men det kommer med trening. Du er til stede med alt, du er i observasjonsmodus, du er i Atman, som vi snakket om forrige gang, men det er ingen tanker der lenger. Det er totalt sprøtt, når du tenker på hvor man kommer fra som menneske. Og det er ikke noe man trenger supertalent for å gjøre. Alle er supertalenter i det, siden det guddommelige bor i hver enkelt, Saharaen bor i hver enkelt. Spørsmålet er om du er villig til å gjøre jobben, om du er villig til å gjøre denne treningsprosessen hver dag over en periode. For den dagen man kommer til denne tilstanden, er det ingen frykt, uansett hva som foregår i verden, om Putin går bananas eller hva det enn er. Det er ikke noen frykt eller angst å føle. Du kan ikke erfare depresjon, du kan ikke erfare å være nedfor og nedtynget. Du kan velge å assosiere deg med tankene og følelsene dine, selvfølgelig, men du har et valg.

Jeg har selv en av de verste diagnosene du kan få i psykologien for depresjon, altså major depressive disorder, bipolar type 2, med uregelmessig syklus; jeg har tre diagnosekoder på det fra psykiateren min. Jeg forsto det ikke, ingen forsto det, siden det syklet inn og ut uten trigger. Uten at noe skjedde, kunne jeg plutselig gå inn i dette hullet, og være der fra noen måneder opp til et år, og så plutselig ut av det, uten noen trigger: Jeg våknet plutselig opp, kaboom, og var i superform, ingen depressive ting, fra noen dager til noen uker, og så, ut av en annen verden, kaboom, forsvant jeg ned i hullet igjen. Ingen forsto hvorfor. Så jeg vet hvordan det er å være veldig, veldig deprimert. Og i dag er det slik at jeg ikke erfarer dette mer. Jeg kan observere depresjon, hvis den er der, men jeg er ikke depresjonen min. Det er totalt hinsides. Og tenk deg da hva man kan gjøre for mennesker som har utfordringer med psyken sin. Hvis du bringer et slikt menneske, som tror det er sykdommen sin, inn i en tilstand hvor det er disassosiert fra sykdommen sin og observerer den på avstand og forstår at sykdommen ikke er dem: Bare det kan være revolusjonerende på en vei mot å kunne bli såkalt frisk. Så det vi har snakket om i disse episodene om enhet, er ikke bare noen greier man gjør for å ha en hobby. Det er noe som bokstavelig talt revolusjonerer hvordan man opplever, erfarer og interagerer med sitt fysiske liv, så til de grader. Så det kan være en motivasjon for å gjøre en slik prosess ordentlig, i stedet for å prøve å finne bypass-metoder hvor det skal være kvikt og enkelt.

Oppsummert: fokus, kropp, sinn

Pål-Esben: Så, oppsummert: Det første vi trener på, er fokus, roe kroppen, roe sinnet, og meditasjonsprosessen. Det vi snakker om nå, er hvordan man kan begynne å trene inn en ferdighet som er veldig hjelpsom den dagen man lærer en virkelig meditasjonsprosess, hvor man lærer å gå inn i stillheten og metodikken. Og i vår tradisjon gjøres alt dette via energetiske og sjamaniske innvielser, som gjør at alt går radikalt raskere for studenten. Man trenger ikke å trene så mye, for det virker fra dag én. Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi gjøre det så tungt? Har du noen kommentarer eller tanker på tampen, Amina?

Amina: Ja, det var det, da. Jeg håper at denne episoden har inspirert til å ta litt fatt i eget fokus, og til å prøve ut den typen meditasjonsprosess, kontakt med naturen, som Pål-Esben gikk gjennom her i sted. Det å bare være til stede med naturen, ta inn lydene, luktene, og kjenne hva det kan gjøre for deg. Og kanskje også bli litt nysgjerrig på: Hvordan står det til med mitt eget fokus, min egen avslapping, mitt eget nervesystem? For det kan være noe man tenker er under kontroll, og så legger man merke til, i de stundene hvor man forsøker ro, stillhet, tilstedeværelse, at det kanskje ikke er under kontroll likevel. Så åpenhet og nysgjerrighet rundt temaene vi tok opp i dag, det håper jeg på.

Gode nyheter er at man kan reversere all form for kaos i livet sitt. Alt kan reverseres, og det trenger ikke å ta spesielt lang tid, hvis man velger å gjøre det fullhjertet. Utfordringen er at hvis man bare velger å gjøre litt her og litt der, tar det ofte veldig lang tid. Men hvorfor ikke prøve for fullt? Hvorfor ikke prøve i 30 dager å koble bort nyheter og sosiale medier og se: Hva skjer med meg, hva skjer med psyken min, med energien min, med søvnen min, med relasjonene mine? Bare prøve å eksperimentere med det. Det er min inspirasjon til deg, kjære lytter: Prøv å se hvilken innvirkning dette har på livet. For det hjelper lite å gjøre noen esoteriske greier hvis det ikke har en praktisk innvirkning på livet vårt. Det hjelper lite å ha lært å snakke med engler hvis de ikke kan hjelpe deg i livet ditt. Det er i hvert fall min pragmatiske måte å se ting på. At man prøver ut dette med å gå ut i naturen, og gjør denne enkle øvelsen. Ta deg 30 minutter og gjør dette på måten som er beskrevet her. Hva er det som skjer når du har gjort det 10–15 ganger? Hvordan erfarer du det når du har gjort det 30 ganger? Det er spektakulært hvordan noe så enkelt kan endre ting i oss.

Og da vil jeg også komme med et tips: Dokumenter de gode opplevelsene, så du har dem til en regnværsdag. Hos oss har vi noe som kalles Book of Shadows, hvor vi dokumenterer erfaringene og innsiktene våre og ser hvordan ting utvikler seg, spesielt når du gjør testprosjektet i 30 dager. Skriv noen linjer hver dag om hvordan det oppleves. Start først med hvordan du har det i dag, før du starter øvelsen, hvordan det er med stress og så videre. Og så skriver du et par linjer hver dag mens du trener på dette, med å kutte sosiale medier og nyheter, og gå en tur i skogen i stedet. Bruk den halvtimen til å gå i skogen. Og så ser du hvordan det er etter 30 dager, og oppsummerer tilstanden gjennom de 30 dagene. Da har du fakta om hvordan du reagerer på dette. Da kan du stille deg spørsmålet: Skal jeg fortsette, eller vil jeg gå tilbake til hvordan det var før? Det er hver enkelt sitt valg.

Sannheten bor i hver enkelt av oss

Pål-Esben: Alt i alt er dette egentlig veldig ukomplisert, det vi snakker om, siden sannheten bor i hver enkelt av oss. Men det å finne og avdekke den, det er det som krever en kunst. Det krever en form for struktur, steg for steg, hvor man får muligheten til å gi slipp på det som er nødvendig, for at sannheten skal kunne avdekkes i oss selv. Det er noe alle mennesker har mulighet til, men det er kun de som velger å gjøre det fullhjertet, som vil finne veien hjem. Og den gode nyheten er at sjelen din drømmer inn i det uendelige: Når denne drømmen er ferdig, du dør, går du tilbake til sjelen din, og så kikker den ut i en ny drøm, og du får erfare så lenge sjelen din ønsker å erfare. Så du kan si at det er ingenting som må skje i dette livet. Det er mange flere muligheter til å trene på. Men jeg sier: Hvis du har sjansen, hvorfor ikke? Det var min pragmatiske greie, da jeg fikk sjansen: Hvorfor ikke? Det kan ikke være noe mer spennende et menneske kan engasjere seg i, i mine øyne, enn å finne veien til den virkelige virkeligheten, den virkelige sannheten, å kunne våkne opp fra drømmen man i dag tror er virkeligheten. Men det kan hende at jeg er litt snever i hvordan jeg ser ting, da. Derfor er jeg så entusiastisk over å få lov til å guide deg og dine medstudenter, så dere erfarer det samme som jeg erfarer. For meg kunne det ikke vært noe mer spennende å gjøre på denne jorden.

Amina: Nei, jeg er helt enig. Og når man ser energien i øynene til alle de menneskene som opplever den typen hjemkomst, er det noe helt uvurderlig. Det er det mest dyptgripende man virkelig kan engasjere seg i, å finne veien hjem. Når man kjenner den lengselen, for den er der av en grunn, den lengselen som ikke kan bli fylt av noe annet. Selv var jeg jo i den alternative verdenen, den esoteriske verdenen, men ingenting av det påfyllet har gitt meg det jeg har i dag. Noe helt annet.

Pål-Esben: Så du finner noe som er ekte?

Amina: Ja, noe som er virkelig, noe som har med virkeligheten å gjøre, som er relatert til de naturlige rytmene i deg selv og det som er rundt oss. Så det er veldig, veldig spennende.

Neste episode: dørene det ikke er smart å gå inn

Pål-Esben: Og neste gang, i neste episode, skal vi snakke om et annet tema, som har med de største utfordringene å gjøre, der hvor de fleste går feil. Når man forstår de viktigste faktorene for at man går feil, kan man si på forhånd at den døren er ikke så smart å gå inn, og den døren er heller ikke så smart å gå inn. Da blir det lettere å vandre nedover korridoren, i stedet for at man etter ett, eller tre, eller fem år blir forklart dette, etter å ha vært inne i alle rommene i korridoren, som absolutt ikke leder frem. Det skal vi snakke litt om neste gang. Og etter der igjen skal vi ha intervjuer med flere av dine medstudenter, for å høre hvordan de opplever dette. Det blir kult.

Amina: Ja, det gleder jeg meg så mye til, for det er, ja, nei, jeg gleder meg.

Pål-Esben: Da sier vi takk for i dag, og ønsker deg, kjære lytter, en fantastisk dag, kveld, natt eller morgen, når du enn hører på oss. Jeg håper at vi har inspirert deg, for det er det som egentlig er vår intensjon: å inspirere deg til at det finnes noe mer, å inspirere til at det finnes en vei til noe ekte. Og så ønsker jeg deg også, Amina, en aldeles fortreffelig dag. Jeg ser frem til å se deg i neste episode, til neste tema. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det.