Episode 16 Urangst, fryktsjamanisme og nervesystemet – Hvordan finne tilbake til trygghet i deg selv

Pål-Esbens mor vokste opp under krigen, da tyskerne tok over bondegården hun bodde på, og hun ga sønnen et mantra: «Det handler kun om å overleve.» Den eksistensielle angsten drev ham som en mare, til å bygge større og større firma og tjene mer og mer penger, helt til han kollapset, utbrent, 23. desember 2003. Her om dagen tok Amina seg selv i å bli kort i tonen mot et av barna fordi hun hadde dårlig tid, og hun ba om unnskyldning nesten med en gang.

I denne sekstende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om urangst, fryktsjamanisme og nervesystemet. De ser nærmere på hvorfor frykt gjør oss så lette å kontrollere, hvordan angst kan arves gjennom arvelinjen, og hvorfor trærne ikke er redde for å gi slipp på bladene sine om høsten. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Irrasjonell angst, og den eksistensielle angsten Pål-Esben ble flasket opp med av en mor som var traumatisert av krigen
• Å eliminere den destruktive støyen, og hvorfor frykt gjør mennesker så lette å manipulere
• Rommet mellom impuls og handling, og dagen Amina tok seg selv i å bli kort i tonen
• Urangsten og livs- og dødsprosessene, hvorfor vi tviholder når det er tid for å gi slipp, og hvorfor trærne ikke frykter høsten
• Epigenetikken, og hvordan frykten og de religiøse dogmene sprer seg gjennom arvelinjen
• Hvorfor dyptgripende endringer krever individuell veiledning, og smaken av jordbær
• Engler, kraftdyr og fryktsjamanisme, og hvorfor lysvesenene tar avstand fra frykt
• Voodoo, svart magi og psykosomatikk, og hvorfor du trenger en veileder som ikke er fryktstyrt

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, og hjertelig velkommen til en ny episode, Amina.

Amina: Tusen takk, Pål-Esben, i like måte.

Pål-Esben: Og hjertelig velkommen til deg som lytter eller ser, avhengig av om du ser video av oss eller bare har oss på øret. I dag skal vi snakke om et vanskelig tema relatert til angst og frykt. I forrige episode gjorde vi en introduksjon til temaet – og du kommer fra et sted hvor angst og frykt var noe som styrte livet ditt veldig mye.

Amina: Ja, det har ikke vært lett. Men mitt håp med å ta opp dette i podkasten og prate om det, er også å kunne inspirere andre til at det faktisk finnes en vei ut.

Irrasjonell angst: når frykten styrer uten grunn

Pål-Esben: Ja, og i de fleste tilfeller er det en vei ut, og veien ut er mindre kompleks enn man kanskje skulle tro. Og igjen: Vi snakker ikke om klinisk angst her. Har man klinisk diagnostiserte angstforstyrrelser, trenger man selvfølgelig å søke eksperthjelp – psykolog, psykiater, fastlege eller terapeut. Det er ikke noe man kan løse selv; det trenger man hjelp til. Det vi snakker om her, er den typen frykt og angst man har i livet sitt, og som i 99,99 % av tilfellene er irrasjonell. Det er angst og frykt, det er uro – men når vi ser det i ettertid, etter noen dager eller noen uker, ser vi at det vi frykter, det vi er urolige for, veldig sjelden er en realitet og virkelighet. Så vi snakker om irrasjonell angst.

I gamle dager, i ordentlig gamle dager, da vi bodde i hulen og i skogen og jungelen, var det litt annerledes: Når du møtte en kongekobra, hadde du grunn til å føle angst. Det er denne grunnleggende genetiske angsten som trigges – den som er relatert til den eldste delen av hjernen vår, og som har med fysisk overlevelse å gjøre. Men vi har ikke så mye kongekobra og sabeltanntiger rundt oss lenger. Vi har funnet et godt alternativ: Gjennom måten menneskeheten har utviklet seg på, har mer og mer av denne irrasjonelle angsten tatt over. Før hadde vi reell angst. I dag frykter vi for om vi har mat på bordet i morgen.

Den eksistensielle angsten: arven fra krigen

Pål-Esben: Som for eksempel jeg hadde. Jeg hadde massiv eksistensiell angst. Den tror jeg at jeg ble flasket opp med gjennom min mor, spesielt min mor, som vokste opp gjennom krigen, hvor tyskerne og nazistene tok over bondegården hun bodde på. De hadde ikke mat i flere år og var virkelig, virkelig traumatisert. Denne eksistensielle angsten tror jeg hun overførte til meg, og hun ga meg mantraet: Det handler kun om å overleve. Du må være flink, du må få god utdannelse. Det å være lykkelig er ikke så viktig, men det å ha nok penger, så du har mat på bordet i morgen – det er det viktigste. Det var det grunnleggende mantraet, og det kom over på alle plan.

Jeg husker hvordan dette drev meg hele tiden da jeg var mye yngre. Det drev stort sett alt jeg gjorde: å generere nok penger så jeg kunne ha nok mat og betale husleien min og alt dette. Og uansett hvor mye eller lite jeg tjente, hadde jeg konstant en angst for at det ikke var nok – at jeg ikke kunne overleve økonomisk. Jeg kaller det den grunnleggende eksistensielle angsten. Den drev meg som en mare. Den drev meg til å generere mer og mer, bygge større og større firma, tjene mer og mer penger. Men uansett hvor mye jeg hadde, hadde jeg denne angsten. Helt til jeg kollapset i desember 2003, 23. desember 2003, med et burnout som nesten tok livet av meg. Da var tiden for oppvåkning kommet, eller oppvåkningen skjedde i månedene og årene etterpå. Så jeg vet hvordan denne angsten føles: horribel, horribel, horribel.

Du har en litt annen form for angst, som vi snakket om i episode 1, men til syvende og sist er det den samme følelsen man har når man er drevet av irrasjonell angst mot ting som egentlig ikke eksisterer, og som egentlig aldri vil komme til en virkelig hendelse. Det vi snakket om i forrige episode, var fundamentene for at vi skal kunne komme ut av denne angsten. Så hva er det første vi trenger å gjøre, før vi kan begynne å se på praktiske steg for å gi slipp på angsten, altså den irrasjonelle angsten? Hva er det som må til?

Amina: Å eliminere all unødvendig støy fra nyheter, fra unødvendige diskusjoner og steder å være – all den unødvendige inputen av destruktiv informasjon som man uansett ikke får gjort noe med.

Første steg: å eliminere den destruktive støyen

Pål-Esben: Korrekt. Det snakket vi om i forrige episode. Man trenger å skape et rom hvor man kan roe seg ned nok til å kunne gå gjennom en utviklingsprosess. For så lenge man blir pepret med destruktive impulser som kontinuerlig trigger amygdala, hippocampus og hele fryktsystemet vårt, er det veldig, veldig vanskelig å tenke klart og gå gjennom en utviklingsprosess for å komme ut av en angstsetting. Det er i hvert fall min erfaring gjennom mer enn 20 år med ganske mange klienter og studenter. Så det er den første greien; det snakket vi ganske mye om i forrige episode – hvor viktig det er å prøve dette en periode mens man går gjennom utviklingsprosessen sin.

Vi snakker ikke om en periode hvor man skal gå i hule i Himalaya og bare ignorere verden og være i meditasjon i hulen sin. Det er ikke derfor sjelen har kommet hit. Sjelen din har kommet her for å lære og erfare i den materielle verden vi har kommet inn i. Den har ikke kommet her for å flykte inn i en hule uten kontakt med det materielle. Det er ikke det vi snakker om. Vi snakker om de unødvendige, konstante impulsene som mennesker mottar, bevisst og ubevisst: alt fra nyhetssendinger hvor de snakker om krig og elendighet du ikke har noen mulighet til å påvirke, til meningsløse debatter på TV-en hvor folk sitter og hyler og skriker, avbryter hverandre og ikke har respekt for hverandre – et jævla monkey-sirkus – og man sitter der og tar det som underholdning, og så tror man at det ikke påvirker psyken. Vi snakket forrige gang om hvorfor dette påvirker psyken så til de grader.

Men det er et annet problem med dette også. Desto mer av disse impulsene man lar komme til seg ukritisk – om det er aviser man leser, nyhetssendinger, det konstante vrålet i nærradioen, debatter eller hva man enn ser på, monkey-TV for eksempel – desto mer forstyrret blir man. Se på vanlig TV og prøv å se hva som virkelig foregår, så ser du at det ikke er rart at folk blir forstyrret når de får dette ukritisk inn hele tiden.

Frykt gjør deg kontrollerbar

Pål-Esben: Et av hovedproblemene er nemlig dette: Desto mer frykt og uro et menneske har, desto mer påvirkbart er det for andres meninger. Desto mer frykt du har, desto mindre fri vilje har du. Den beste måten å kontrollere et menneske på, er å sørge for at det er fylt med nok frykt – for da er mennesket fullstendig irrasjonelt og tar selv de mest meningsløse ideene for god fisk. Det erfarte vi for fullt under flere år med korona, hvor vi så den mekanismen: Verden var i frykt, og impulsene fra myndighetene og myndighetsorganisasjonene ble tatt for god fisk, selv om det var fullstendig meningsløst.

Et konkret eksempel, som har vært veldig godt dokumentert i ettertid, var vitamin D. Det kommer informasjon om at høye nok vitamin D-nivå hjelper kroppens immunforsvar til å håndtere infeksjoner på en bedre måte – som er et faktum, og som kom veldig klart ut etter koronaen. Og så kommer det massivt, inkludert fra norske myndigheter, at de tar tak i en rapport fra noen forskere i Brasil som har gjort en sånn fake greie som viser at det er farlig å ta D-vitamintilskudd. Dette går verden rundt, her i Tyskland og i Norge, og det slås tilbake mot dem som sier: Sørg for å ha minimum 100 nanomol per liter D-vitamin i blodet, helst opp mot 150, så vil immunforsvaret virke toppers. Myndighetene kommer med at det er farlig å ta D-vitamin, folk er livredde og slutter å ta D-vitamin – og infeksjonsgraden i kroppen blir mye høyere. Det er et eksempel på hvordan det er når et menneske eller en gruppe mennesker er fylt av angst: Da kan de manipuleres til å tro hva som helst, siden de er drevet av angsten sin.

Vi kunne tatt så mange eksempler rundt disse tingene. Men vår oppgave, Amina – min og din oppgave som guider, lærere og veiledere innen det sjamanistiske feltet – er å hjelpe mennesker med å finne veien ut av angsten, så de får makten tilbake over sitt eget liv. Det er en av målsettingene våre: at man tar mer og mer makt tilbake over sitt eget liv, så man selv bestemmer hva man skal gjøre og ikke gjøre, og ikke lar andre som genererer frykt, få lov til å kontrollere det. Det er en annen ting i den verden vi lever i i dag, hvor det er krig, og du har alle disse psykotiske lederne som sitter på atomvåpen og truer med å trykke på den røde knappen. Hvor mye kontrollmekanisme tror du det gir over deg, når du hele tiden går og tenker på hvor farlig det er? Det er skremmende hva som åpner seg inni deg, for andre kan da ha makt til å kontrollere det på alle plan. Vår oppgave er å hjelpe mennesker med å sette seg selv fri. Og det var en av de viktigste tingene du har erfart gjennom utviklingsprosessen din: følelsen av hvordan det oppleves når du begynner å sette deg selv fri. Er ikke det nydelig?

Amina: Jo, det er helt nydelig. Det er helt eksepsjonelt. Og dette med fri vilje: Vi mennesker tror jo at vi har fri vilje, og jeg innså mer og mer at – oi, shit – med så mye frykt og så mye angst har jeg jo null fri vilje. Jeg er et offer for min egen indre robot, min egen autopilot, min egen frykt. Så dette med å sette seg selv fri fra denne frykten, fra dette jaget om å overleve – det kan se ut på flere forskjellige måter. Noen har frykt for noe spesifikt, noen har frykt for noe generelt de ikke helt forstår hva er. Men det å virkelig gi slipp på det og få kontakt med den virkelige essensen til livet i seg selv, den virkelige essensen av hvordan man faktisk kan ha det som menneske på jorden – å begynne å virkelig få kontakt med hvem man er, mulighetene man har på jordkloden, med Moder Jord – det er noe helt unikt. Da løfter man livet til et nytt nivå.

Rommet mellom impuls og handling

Pål-Esben: Ja, og den friheten kommer ikke av seg selv, for det krever en innsats. Man kan jo velge å gå på autopiloten og bare la det som skjer, få lov til å skje. Utfordringen er at dette rommet mellom impuls og handling – det vi kaller fri vilje – er så lite, siden du er styrt av så mye bevisst og ikke minst ubevisst frykt og uro. Når en impuls slår inn – noen sier noe, eller en nyhet kommer inn – reagerer det emosjonelle fryktsystemet ditt umiddelbart, og du handler. Det kan vise seg ved at man blir irritert og frustrert, hyler og skriker til ungene sine, hva det enn er, har konflikt med partneren sin – rett og slett fordi man er så urolig at man ikke kan tenke klart nok til å handle på en sunn måte i relasjon til hjertet sitt. Har du et par eksempler på hvordan det føles?

Amina: Virkelig. Og jeg tok meg selv i det faktisk her om dagen, for jeg har kommet en veldig lang vei fra der jeg var. Så hadde jeg en dag hvor jeg kjente at jeg hadde litt dårlig tid. Jeg hadde litt mye å gjøre på to-do-listen min og kom litt inn i «nå har jeg litt dårlig tid». Så skjedde det et eller annet med en av barna, som ikke ville plukke opp alt han hadde rast ned i et sånt lite raseri – og så finner jeg meg selv i å bli veldig kort i tonen. Og så tar jeg meg selv i det veldig fort og sier: «Beklager, nå ble mamma litt kort» – jeg sa det på en litt annen måte, da – «beklager for det». Da innså jeg med en gang at ok, her var det ikke nok rom, fordi jeg har vært litt stresset, og det stresset kom fryktorientert, fordi jeg er redd for ikke å rekke. Men det er det som er så fint med den veien jeg har gått, og den veien jeg går: at jeg kan se det tydeligere med en gang – oi, nå kom jeg litt for mye, nå brukte jeg litt feil energier her. Men før så det definitivt ikke sånn ut i det hele tatt. Da var jeg ikke klar over dette i det hele tatt. Og det er som du sier: Det er ikke sånn at jeg våknet opp en dag og så forsvant alt. Det har vært en lang utviklingsprosess, og for meg måtte ting bli mye verre – jeg måtte møte det mye tydeligere – før det ble bedre. Jeg vet ikke om det er sånn for alle, men i hvert fall med det som bodde inni meg, var det sånn det måtte bli.

Hjertet, tvangstrøyen og urangstens rot

Pål-Esben: Ja, det kan ofte være sånn, siden man i starten er veldig nummen, og når man begynner å se klart på ting, kan det erfares som mer intensivt. Men det kan også erfares at det bare forsvinner bort som dugg foran sola, for vi mennesker er så forskjellige. Et av mine hjertebarn er dette: Desto mer av denne frykten vi helbreder, desto nærmere kan vi komme hjertet vårt. Og hjertet vårt er den viktigste lenken til sjelen vår, til hva vi virkelig er – som vi snakket om i tidligere episoder, hvor vi gikk inn på sjelen og hvordan dette henger sammen. I vår sjamantradisjon har vi Hjertets vei som den sentrale ledetråden i en utviklingsprosess. Derfor er det ekstra viktig for oss å sørge for at hjertet etter hvert kan være så fritt at man virkelig kan bli styrt av hjertet sitt i hverdagslivet – at man blir styrt av rike emosjonelle tilstander, og ikke lidende emosjonelle tilstander generert av frykt. Desto mer bevisst og ubevisst frykt et menneske har, desto mer styrer egoet, og desto mindre rom er det for hjertet. Derfor trenger vi å pakke ut dette som en viktig del av den ursjamanistiske utviklingsprosessen.

Etter hvert kommer vi inn på noe som kalles urangsten, der egentlig hele greien kommer fra. Som sjaman, hvis du skal gå en ursjamanistisk utviklingsprosess, i hvert fall i vår tradisjon, handler det til syvende og sist om å løse opp alt det som hindrer deg i å ha en dyp kontakt med naturen du kommer fra, og den naturen du er. Desto mer frykt, uro og angst du har, desto sterkere er tvangstrøyen som binder deg inn i tid og rom, som binder deg inn i hamsterhjulet – og desto mindre kontakt har du med hva du virkelig er.

Sandkornet og Saharaen

Pål-Esben: I tidligere episoder snakket vi om vår guddommelige natur, hva den er for noe. Vi snakket om sandkornet og Sahara: at vår materielle eksistens – det du tror er livet, det de fleste tror er livet – kan ses på som et sandkorn, mens din virkelige eksistens, som ligger i det tidløse og romløse, kan ses på som Saharaen. Den er ditt virkelige potensial, det du virkelig er. Og desto mer angst og frykt du har, desto mer bundet inn er du i sandkornet. Målsettingen i vår tradisjon er å hjelpe studentene våre til å sette seg fullstendig fri – å kunne komme i kontakt med denne Saharaen igjen. Så vi begynner allerede helt i starten av den ursjamanistiske utviklingsprosessen med å løse opp disse tvangstrøyene. Den første delen av prosessen med å gi slipp på angst og frykt blir tatt tak i fra dag 1. Etter hvert blir dette dypere og mer omfattende, helt til studenten kommer til det punktet hvor den faktisk ikke er styrt av irrasjonell angst og frykt noe mer. Den dagen har hjertet sjansen til å åpne seg fullt og helt, og den dagen er det veldig lite som hindrer deg i å sette begge fotsålene inn i din Sahara og virkelig kjenne varmen der. Dette er ikke metaforisk, dette er bokstavelig talt – slik du allerede har begynt å erfare litt hvordan det er når du begynner å berøre Saharaen, Amina.

Amina: Ja, det er noe vi skal dedikere noen episoder til senere, for det er så spektakulært at det ikke finnes ord som er gode nok. Det er veldig vanskelig å beskrive, men spektakulært er et av ordene vi kan bruke. Når vi snakker om angst her i denne episoden og forrige episode, har vi selvfølgelig angsten og frykten som hindrer oss i å leve et godt liv i vår materielle verden. Men vi i vår tradisjon tenker mye lenger enn det. Det å ha blitt kvitt sin daglige angst og uro og frykt for det som foregår, er bare starten. Vi ønsker å bringe mennesket mye, mye dypere enn det.

Livs- og dødsprosesser

Pål-Esben: Og til det trenger man etter hvert å forstå at syklusen mellom liv og død er naturlig, og at når vi dør, starter ting på nytt igjen. Vi kaller det livs- og dødsprosesser. Når en livsprosess er ferdig, avsluttes den med den siste runen i Futhark, i den eldre Futhark, som er Dagaz – den snakket vi litt om i forrige episode. Og når vi går gjennom den transformasjonsprosessen, starter en ny livssyklus med Fehu, som er første rune i Futhark, og går videre. Har du eksempler på livs- og dødsprosesser du har vært gjennom, Amina – gjennom livet generelt?

Amina: Ja, man kommer jo ikke utenom: Bare man kjøper seg salt, er det en fødselsprosess, og når det blir tomt for salt, er det en dødsprosess. Men jeg har definitivt hatt noen større livs- og dødsprosesser enn salt. De har handlet om ulike faser jeg har gått gjennom i livet, ulike dødsprosesser i min personlighet og i min frykt – ikke minst på veien mot å fri meg selv fra urfrykten, dødsangsten som jeg har båret med meg. Så jeg vet ikke helt hvilke typer livs- og dødsprosesser du snakker om her.

Pål-Esben: Vi snakker bare om eksempler, for alt er livs- og dødsprosesser. Du starter livet – da starter du en livsprosess – og så går du gjennom en dødsprosess når du dør, og så starter livet på nytt igjen, siden din natur er uendelig. Du har en uendelig mulighet til inkarnasjon og så videre, men det skal vi kanskje snakke om senere en gang. Men også for eksempel: Du finner en partner, du forelsker deg – en livsprosess starter. Så skjer det som ofte skjer, at man ikke er så forelsket lenger, og det går over i en dødsprosess. Så går det en tid, og det starter på nytt igjen med en ny partner. Eller: Man får en jobb og går inn i jobben; så skifter man jobb – dødsprosess – og en ny jobb oppstår som en livsprosess. Barna dine blir født, og du går inn i en livsprosess som mor; så flytter barna ut – en dødsprosess – og en ny livsprosess starter når de er voksne barn. For eksempel.

Å tviholde når det er tid for å gi slipp

Amina: Ja, og det høres veldig lettvint ut når du sier det: Ja, så får du en ny jobb, og så slutter du i den, og så er det en ny partner. Men det er her man kan finne seg selv i å tviholde, for man vil ikke gå gjennom den jævla dødsprosessen. Man vil ikke gi slipp. Kanskje er det tiden for å gi slipp på den jobben eller det stedet, eller – ikke minst, spesielt som mor – la barna fly ut av redet når de blir voksne. Man tviholder på at det må jo være sånn. Jeg har selv funnet meg i mange situasjoner hvor jeg har nektet å gi slipp, selv om det å gi slipp, logisk sett, kan føre til noe bedre. Man vil ikke gi slipp; man vil heller være i den kjente lidelsen enn den ukjente, potensielle lykken. Så det har jeg jobbet mye med når jeg har kjent at en syklus kommer til en ende. Det kan handle om samarbeid, det kan handle om at jeg tilbyr en tjeneste og så ikke gjør det lenger, men tilbyr noe annet – det kan være flere sånne ting. Eller de gangene jeg prøver meg på en livsprosess, prøver å sette i gang noe, men kjenner at nei, det er kanskje ikke tiden for det. Jeg har innsett at det ikke alltid er sånn at ting blir værende slik man tenker at de skal. I dag sliter jeg litt med å finne ord – jeg hadde en ganske dyp meditasjon før podkasten her, så jeg trenger litt jording etterpå. Men jeg har innsett: Ok, her kom en nyhet jeg ikke ville ha i denne livsprosessen, men det hjelper ikke å kjempe imot. La meg heller flyte med og se hva som kan oppstå når jeg faktisk våger å gi slipp. I begynnelsen var det kjempevanskelig, men så fikk jeg flere og flere referanseerfaringer på at det går jo alltid bra – det har jo aldri ikke gått bra, på en måte. Og hva er bra, da? Det er ikke alltid man får det man vil ha heller, men ofte det man kanskje trenger.

Urangsten: motstanden mot naturens sykluser

Pål-Esben: Ja, du beskriver det ego-intellektet vil ha. Men det vi skal snakke om nå, er eksempler på hvordan urangsten kan vise seg på overflaten – denne ofte eksepsjonelle motstanden mot å akseptere naturens sykliske rytmer: at når noe starter, vil det gå sin gang, og så vil det avslutte og dø, og noe nytt vil oppstå. Det er fundamentet i urangsten. Urangsten er en irrasjonell angst som sitter i oss mennesker og er trent inn gjennom tusenvis av år, og spesielt påvirket av dogmatisk religion har denne urangsten blitt sterkere og sterkere og sterkere i oss.

Hvis vi tar urkulturene – som vi ser for eksempel med aboriginene før den hvite mannen kom inn til dem og begynte å destruere kulturen deres – så tror jeg ikke de engang hadde et ord for angst og frykt. De levde i takt og pakt og harmoni med naturen, og når det var på tide å gå gjennom dødsprosessen sin, selv den fysiske døden, gikk de ut på sin walkabout, satte seg ned på et hellig sted og døde for å gå videre. Det var ikke frykt, det var ikke angst, det var ikke lidelse rundt disse tingene. Det er bare vi moderne mennesker, preget spesielt av religiøse dogmer, som har denne vanvittige, ubevisste frykten, hvor vi henger fast i status quo.

Og det viser seg i stort sett alt. Jeg har jobbet med ganske mange mennesker gjennom ganske mange år, og det er samme greien: Hvis du skal inspirere et menneske til å gjøre en endring – for å få bedre helse eller bedre liv, bli en bedre mor eller far, få bedre økonomi, eller hva det måtte være, altså en endringsprosess – så tror jeg veldig sjelden at jeg ikke møter en massiv motstand. Det er dette vi definerer som urangsten. Urangsten viser seg på så mange forskjellige områder, men kjernen er denne: vår frykt for å avslutte noe og starte noe nytt, siden vi ikke har kontroll over det nye. Og når vi kobler det inn i religiøse dogmer, med ideer som død, helvete, lidelse og alle disse tingene, er det en god del som surrer i ubevisstheten vår rundt dette. Vår oppgave, i hvert fall i vår tradisjon i Yggdrasil sjamanskole, er å hjelpe menneskene og studentene med å bli venner med disse naturlige overgangene.

Trærne frykter ikke høsten

Pål-Esben: For eksempel: Vi starter helt i begynnelsen med å finne veien til naturen, bli kjent med naturen igjen – gå ut i naturen med skogsbading og med spesielle former for meditasjoner hvor man kommer i kontakt med naturen og naturens sunne sykluser. Man må lære å forstå sommer, høst, vinter og vår, hvordan syklusene er. Når du går ut i naturen om høsten, vil ikke trærne si: «Nei, jeg frykter å gi slipp på bladene mine, så jeg holder fast på bladene mine for alt de er verdt.» De gir slipp på bladene sine når det er tid for det, de åpner seg opp for å gå i dvale om vinteren, og når våren kommer, sier de: «Yes, velkommen vår, jeg er klar til å spire igjen!» Det er bare vi moderne mennesker som er så forkvaklet i dette at vi prøver å holde fast. Vi vil ha sommer hele tiden, full action fra morgen til kveld – hvile, ferie, restitusjon, nei, det har vi ikke tid til. Så lurer vi på hvorfor vi er så syke. Det er et eksempel på hvordan det moderne mennesket er styrt av denne urangsten i stort sett alle aspekter av livet, og det fører til en del ubehag – alt fra sykdom til angst til nedsatt livskvalitet. Så det er også motivasjonen for hvorfor dette er så viktig, i hvert fall på det første laget.

Amina: Det du snakker om med det dogmatiske og religiøse: Det er mange som tenker at de ikke har frykt for døden, men så ser man på hvordan de lever livet sitt, at de på en måte har det likevel. De tenker at de ikke er religiøse eller frykter helvete eller slike ting. Kan du forklare litt om det? Er det fortsatt det som driver dem, selv om de kanskje ikke er bevisste på det, fordi det ligger i DNA-et vårt?

Epigenetikken: frykten som arves gjennom arvelinjen

Pål-Esben: Jeg har aldri møtt et menneske som ikke er drevet av dette ubevisst. Men jeg møter en god del som sier: Nei, det er ikke noe problem for meg. Døden er ikke noe problem for meg, jeg er ikke religiøs, jeg har aldri vært i kirken, så dette er ikke noe problem for meg. Og jeg sier: Ja, drøm videre – for vi mennesker er ikke bare styrt av våre bevisste tanker. Vi er ikke minst styrt av pregningene våre – og av 3000 år med epigenetikk, hvor disse religiøse dogmene og frykten sprer seg epigenetisk gjennom arvelinjen vår og påvirker oss ekstremt i livet. Og bare en kort historie om det, siden du som lytter kanskje ikke helt er kjent med hvordan man arver epigenetiske pregninger gjennom arvelinjen. Kanskje jeg skal ta et eksempel?

Amina: Ja.

Pål-Esben: Etter Nazi-Tyskland, etter andre verdenskrig, har de gjort en del forskning på dette. Psykologer så at barn av mødre som hadde gjennomgått andre verdenskrig – enten vært i konsentrasjonsleir eller vært ute i en ekstrem setting, som stort sett alle var – opplevde angst og traumer de ikke hadde erfart selv, men som kunne spores direkte tilbake til angsten og traumene til mor. Dette er forskning som er gjort massivt. Og for mange år siden – det må være 18 år siden – leste jeg en forskningsartikkel her i Tyskland, hvor de har gjort mye forskning rundt dette. Det var min kone som ga meg den å lese. Jeg visste jo at epigenetikk påvirker oss, men så ekstremt? Det er et eget forskningsområde: hvordan epigenetikken arves gjennom arvelinjen vår, spesielt fra mor til barn, og hvordan mors traumer, bestemors traumer, oldemors traumer og tipp-tipps traumer sprer seg og arves gjennom den epigenetiske linjen til der vi står i dag. Og min kone, som er psykolog og psykoterapeut, er ekspert i dette – hun er utdannet i familiepsykologi, familieterapi, systemisk terapi og disse tingene, og der har de virkelig dyp innsikt i dette.

Så det er et eksempel på hvor denne angsten og uroen kan komme fra, selv om du verken har erfart traumer eller religiøse dogmer direkte i dette livet. Selvfølgelig har man også fått pregninger gjennom filmer og alle disse tingene. Men jeg har aldri opplevd å møte et menneske som ikke er drevet massivt av denne frykten, bevisst og spesielt ubevisst. Så hvis man tror at dette ikke gjelder deg, er sannsynligheten mindre enn en mikropromille. Man kan si at «jeg har ikke dette problemet», velge å se det på den måten, ignorere det og putte hodet i sanda og si at det der ikke er mitt problem. Men hvis man ønsker å gå en utviklingsvei for å sette seg selv fri fra denne angsten – for å komme i kontakt med hjertet sitt igjen, komme i kontakt med sjelen og sjelens disposisjon, komme i kontakt med sin fulle Sahara, sin tidløse og romløse eksistens – da er det essensielt at man går gjennom denne delen av utviklingsprosessen som vi snakker om her.

Og den er egentlig spektakulært spennende å gå gjennom. For vi lærer ikke bare psykologien og hvordan det henger sammen fra et moderne synspunkt; vi ser også de mystiske aspektene rundt det – spesielt hvordan vi, i tillegg til å ta det selvansvaret vi snakket om i tidligere episoder, lærer å bruke sjamanistiske ritualer og ritualmagi for å løse opp disse tingene som stikker så dypt at du ikke kan være bevisst på hvor de kommer fra. Gjennom ulike sporingsmekanismer vi har i ritualene våre, kan vi spore opp fundamentet til for eksempel epigenetiske traumer – fra fortiden til bestemor eller tippoldemor – som styrer et tema hos deg i dag, uten at du engang trenger å vite hva det er. Her starter vi allerede med introduksjonskurset i vår tradisjon, hvor man kan begynne å jobbe med disse tingene, så man gradvis setter seg selv mer og mer fri.

Å nå kilden: det praktiske og det mystiske

Amina: Ja, det er en av de tingene jeg opplevde veldig sterkt allerede i modul 0. Vi har kuttet disse båndene energetisk, men også gjort de praktiske stegene jeg var nødt til å gjøre for å endre på mønsteret videre. Så det er den perfekte kombinasjonen av det praktiske og det mystiske: Ja takk, begge deler. Det merker jeg også med mine egne studenter, at det skjer mye. Når man fullhjertet går inn og jobber med disse metodene, med energiarbeidet, så skjer det magi. Man får virkelig sjansen til å møte det som holder en tilbake. Og her kan man ofte bli litt sjokkert over hva som faktisk ligger der, og hvor mye det faktisk har preget en, spesielt med tanke på det ubevisste som du snakker om.

Pål-Esben: Ja, for det er en utfordring å få tak i dette gjennom samtaleterapi. I samtaleterapi, hvor du snakker om at du har det og det problemet i dag, kan man prate i årevis uten at dette blir løst opp, siden man aldri når kilden det kommer fra. Og det er en viktig del av å kunne sette seg selv fri – å bli et fritt menneske, et frydefullt menneske. Det er umulig å beskrive hvordan det oppleves uten å ha erfart det. Men jeg kan si hvordan det var for meg: fra å være fullstendig fylt av eksistensiell angst for at jeg ikke hadde penger til å betale mat og husleie i morgen, til at det rett og slett ikke spiller noen rolle lenger. Det er bare borte. Uansett hvor lite eller mye man tjener, er det fullstendig uvesentlig for meg.

Ut av hamsterhjulet

Pål-Esben: Og etter at den angsten gikk bort, sa jeg: Nei, jeg ønsker ikke å drive med grupper mer. Som lærere er vi avhengige av gruppen, og desto større grupper, desto tryggere er vi økonomisk – i tillegg til at man får lære bort til mange, selvfølgelig, som er positivt. Men etter hvert som denne angsten forsvant fullstendig, tenkte jeg mer og mer at jeg vil jobbe én og én med mennesker, selv om det tar mye lengre tid og mye mer innsats. Hvis jeg har ti studenter i året, er jeg fornøyd med det, så lenge jeg kan få denne typen resultater som Amina har, med hver enkelt. Der jeg står i dag, rent økonomisk, tjener jeg mindre enn noensinne – men fortsatt har jeg salt på brødskiven og kan betale husleien min. Det er en helt annen livsstil, en helt annen måte å erfare og leve livet på, hvor du ikke er drevet av det man er vant med i samfunnet i dag: mer og mer karriere, hytte på sjøen, hytte ved fjellet, ditt og datt konstant. Det er hamsterhjulet. Men man kan leve seg ut av hamsterhjulet, og det er en gave man kan gi til seg selv. Det er det jeg gjør i dag, og som lærer viser jeg det videre: Ja, man kan ha en gruppe, men man er avhengig av individuell oppfølging av hver enkelt. Det er som det du gjør i dag: Du har en liten gruppe du jobber med, men du jobber individuelt med dem, for det er der nøkkelen ligger. Det er egentlig den gaven som gir disse vanvittige resultatene: at man har individuell kontakt med veileder eller lærer mens man går gjennom en utviklingsprosess.

Amina: Ja, og jeg kan bare si med en gang at det ikke er alle som med en gang forstår viktigheten av den individuelle veiledningen, og som tar den helhjertet. Det er stor forskjell på utviklingsprosessen til dem som faktisk helhjertet går inn i den personlige veiledningen for å jobbe med seg selv og bruke stoffet man har lært og seminarene man har sett – stor forskjell på dem og dem som ikke gjør det helhjertet.

Den skreddersydde veiledningen

Pål-Esben: Så det er også en viktig del av måten vi jobber på, for det er her du virkelig kommer inn på de spesifikke, individuelle temaene. Man kan være med på samme seminar og likevel være litt usikker: Hvordan gjelder dette meg? Hvor er det skoen trykker hos meg? Hva er det som holder meg tilbake? Da kan man gå spesifikt inn på det enkelte mennesket og si: Det er her og her, Kari – og hos Trude kan det se litt annerledes ut. Du får den skreddersydde løsningen for mennesket. Den dagen jeg forsto det, endret resultatene til studentene mine seg betraktelig. For jeg var opplært til å ha store grupper – jeg hadde grupper på opptil 150 stykker på seminarene mine, og det er klart det er en veldig hyggelig sosial setting, veldig hyggelig når man spiser mat på kvelden og i pausene og alt dette. Men i relasjon til utviklingsprosessen var det veldig suboptimalt. Det var den dagen jeg virkelig gikk inn og fulgte opp hver enkelt i detalj – skreddersydde hvert enkelt program, skreddersydde hvordan de benytter metodene, teknikkene og filosofien til sitt behov og sitt bruk, og hjalp dem å forstå hvor skoen trykker, som du sier. For det er ofte noen sier: «Hva har dette med meg å gjøre?» Og det har alt med deg å gjøre – men så lenge du ikke skjønner hva det har med deg å gjøre, er det begrenset hva du kan gjøre med stort sett alt du lærer.

Og er man av den filosofien at man søker sin kunnskap gjennom å lese bøker, så sier jeg: Ja, fint. Bøker kan inspirere, bøker kan gi informasjon. Det samme på YouTube: Det er masse inspirasjon og informasjon i YouTube-videoer. Men det er veldig sjelden nok for å gå gjennom en dyptgripende utviklingsprosess, sånn at man igjen kommer tilbake til sitt frydefulle selv og setter seg selv fri. Grunnen er at vi alle er subjektive – subjektive til hverandre og subjektive til oss selv. Vi ser ikke landskapet med oss selv, for ego-intellektet ignorerer, det vil ikke se på ting, så vi glir inn i vår egen fantasiverden om oss selv. Det gjør at det er veldig, veldig vanskelig å sette seg selv fri med egne ressurser – rett og slett fordi vi er subjektive til oss selv.

Det er litt av den innsikten jeg har fått. Jeg har jobbet med grupper og undervisning i mer enn 50 år – jeg startet allerede som syvåring med å undervise folk i orientering og kart og kompass, og har fortsatt med grupper hele livet, vært lærer ganske lenge og jobbet med mange, mange grupper. Den minste gruppen hadde to; den største hadde ti tusen, på en stor arena i Los Angeles. Og min erfaring – når du blir litt eldre og forhåpentligvis litt visere, drar du erfaringen ut av det du har gjort – en av de viktigste tingene jeg kan dra ut av all erfaringen med å undervise mennesker, er denne: Skal man forstå noe overflatisk og ha informasjon, holder det å lese en bok, se en YouTube-video eller gå på et kurs eller seminar. Skal man gjøre mer dyptgripende endringer, er man avhengig av noen som kan vise deg den individuelle veien du trenger å gå, i relasjon til dine virkelige behov – ikke i relasjon til hva intellektet og egoet ditt tror.

Smaken av jordbær

Pål-Esben: Et eksempel: Hvis du skal hjelpe noen til å forstå smaken av jordbær, kan de lese ti tusen bøker om hvordan jordbær smaker, men de vil ikke ha nubbesjans til å forstå hva jordbær egentlig er for noe. Det er først når du tar det tygget av jordbæret at du erfarer og forstår hva smaken av jordbær virkelig er. Og for å komme frem til at du tygger jordbæret, trenger du noen som viser deg den veien, for den kommer definitivt ikke av å søke informasjon overalt. Det er en prosess man trenger å geleides gjennom, og det er den vi i vår tradisjon kaller den ursjamanistiske utviklingsprosessen. Derfor er det en god idé, uansett hvor man skal hen i livet: Når det er overflateting, kan man lese seg til det. Men når det går dyptgripende inn i personligheten din, er man avhengig av å ha en oppegående, kunnskapsfull og erfaren guide, terapeut, lege eller veileder som geleider deg gjennom prosessen. Det har jeg også erfart når det gjelder min egen helse: Jeg kan lese meg til masse om helse, men når jeg finner en briljant lege som kan geleide meg gjennom prosessen, er det selvfølgelig noe helt annet enn å lese 10 000 bøker om det.

Amina: Ja, og jeg må bare skyte inn at gjennom hele den veiledningstiden jeg har hatt med deg, og fortsatt har, er målet ditt alltid at studenten skal bli selvstendig i sin tematikk. Det er noe jeg synes er veldig fint med måten du veileder på: at du veileder oss tilbake til oss selv. Og når den utviklingsreisen jeg går nå, den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet, starter, er jeg baby igjen. Da går vi inn på nye temaer, og inn i en ny fase: Ok, nå må jeg bli kjent med meg selv på dette området – disse ulike fasene.

Målet er å gjøre deg uavhengig

Pål-Esben: Ja, for det er viktig når man går til en veileder, lærer eller terapeut, at du får hjelp til å komme tilbake til deg selv, så du kan begynne å se deg selv klarere i ditt daglige liv og ikke være avhengig av noen. Men også, ikke minst, som jeg merker nå i dag: hvor lett det er for deg, når jeg har veiledning med deg, å få hjelp til å bringe deg selv tilbake til deg selv på under to minutter, fordi vi har gått gjennom denne lange prosessen. Hvis du holder på å gli inn i noen gamle greier, er det bare et par setninger, og så er vi på rett spor igjen. Å ja, selvfølgelig, det var jo sånn det var, Amina – og så er man på sporet igjen. Det er det positive med å ha kontinuerlig veiledning med en som kjenner deg og historien din. Og mitt mål er bestandig å sette deg fri. Jeg har trolig ikke så mange år igjen i dette livet – hvorfor skulle jeg gjøre folk avhengige av meg? Min oppgave er å gjøre mennesker uavhengige av meg, så de blir selvstendige og kan gjøre sine ting, som du nå er fullt i stand til: Stort sett alt du gjør med dine egne studenter, som du tar gjennom grunnutdanningen – 95 prosent av det klarer du greit selv, og så hjelper jeg av og til med de siste 5 prosentene. Etter hvert, når du har tatt noen kull gjennom, trenger du ikke meg lenger for den biten. Da kan du eventuelt søke hjelp fra meg til noe som er mer avansert enn det du forstår i dag, for vi har mulighet til å lære hele livet hvis vi ønsker. Å gjøre klienter og studenter uavhengige av læreren og terapeuten – det burde være målet til alle, i mine øyne i hvert fall. For det handler om å sette seg selv fri.

Inn i det sjamanistiske kaninhullet: engler og kraftdyr

Pål-Esben: Og hvis vi tar denne diskusjonen litt videre nå, inn i det sjamanistiske kaninhullet: All form for angst og frykt er et stort, stort problem. For når vi jobber i den sjamanistiske sfæren – i hvert fall slik vi gjør det i vår tradisjon; det finnes mange forskjellige sjamanistiske retninger, og det er ikke alle som gjør det som oss – så søker vi hjelp fra metafysiske vesener, som engler, kraftdyr og så videre, til vår magi, om det er helbredelse eller strukturell magi eller ritualer. Vi søker hele tiden hjelp hos disse metafysiske vesenene, som er villige til å gi oss sine ressurser i vår magi. Men for at de skal være villige til å hjelpe oss, må vi komme uten frykt, kontroll, hat og manipulasjon – altså egoets talenter og greier. Hvis du skifter bevissthetstilstand og går inn i den sjamanske drømmetilstanden – som man gjør i løpet av 30 sekunder, slik vi lærer bort – og går bort til Bestefar Ulv, som er kraftdyret Ulv, og sier: «Bestefar Ulv, jeg liker ikke naboen min. Kan du hjelpe meg å skape litt problemer for naboen min, siden han gjør ting jeg ikke liker?» – da vil Bestefar Ulv bare se dumt på deg, snu ryggen til og gå. For disse metafysiske vesenene er selvfølgelig intelligente vesener, mye mer intelligente enn et menneske, og de er dypt relatert til skaperkraften og den naturlige ordenen på ting, som vi ser i naturen gjennom naturens sunne rytmer. I naturen finner du ikke kontroll, hat eller sjalusi – det eksisterer ikke i naturen. Disse lysvesenene, la oss kalle dem det, er også av en høyere orden, for å bruke et flåsete ord, enn oss mennesker – altså enn vårt materielle ego-intellekt; ikke som vesen, ikke som sjel, men vårt ego, vårt intellekt. Hvis vi prøver å komme til dem styrt av frykt, angst, hat, uro, kontroll og manipulasjon, vil de bare se dumt på oss – de vil ikke hjelpe oss.

Derfor er det veldig viktig for en sjaman i vår tradisjon å lære å bli angstfri og fryktfri, for å kunne skape en dypere relasjon med disse fantastiske metafysiske vesenene, som har en visdom og en kraft ut av en annen verden, som kan hjelpe oss i alle aspekter av livet – og også hjelpe oss å hjelpe andre. Men til det trenger vi å lære hvordan vi relaterer oss fra hjertet vårt, hvordan vi har intensjon fra hjertet vårt når vi er i kontakt med disse vesenene. Så det er enda en grunn, i tillegg til at vi skal skape et bedre liv, til at dette er så utrolig, utrolig viktig i vår tradisjon: én – å få et bedre liv; to – å løse opp tvangstrøyen, så vi etter hvert kan komme i kontakt med vår fulle og komplette natur; tre – i relasjon til å ha kontakt med en engel, et kraftdyr eller lignende, for de er null interessert i å ha med egostyrte mennesker å gjøre.

Heiagjengen rundt hvert menneske

Amina: Ja, og det er her, når man knekker den koden, når man går inn i sitt eget hjerte og åpner seg opp for denne verdenen: Hadde folk visst hva slags heiagjeng som egentlig er rundt dem, hadde de aldri følt seg alene. Det er så mange som tenker eller føler at de står helt alene i ting. Men det å ha kontakt med disse vesenene, få hjelp og støtte fra dem og erfare at man faktisk ikke er alene – det har i hvert fall for meg vært en veldig stor ting: at det faktisk er noen ved skulderen min, hvis jeg tar imot, hvis jeg åpner meg opp, og hvis jeg har de riktige intensjonene.

Pål-Esben: Rundt hvert menneske er det mange, mange av disse metafysiske ressursene. Vi kan kalle dem guider, sjamanistiske guider, individer fra vår sjelefamilie og så videre. Det er egentlig massivt – det er mange, mange rundt hvert menneske. Problemet er at de fleste har så mye kaos i hodet at de ikke er i stand til verken å se, kommunisere eller ha en relasjon til disse vesenene. I tillegg er man styrt av så mye frykt, så mye tvangstrøye, at man er helt blind for det som er rundt en. Når man går gjennom en slik prosess som du har vært gjennom, klarer man mer og mer å roe seg ned – mer og mer indre stillhet, mer og mer indre ro, mer og mer angst som flyter bort. Og så lærer man å aktivt gå i resonans med disse hjelperne som er rundt oss, for å få hjelp gjennom denne inkarnasjonen, hjelp til at sjelen kan erfare og omgås læretemaene sine, og til å lære å gå gjennom den prosessen på en måte som er meningsfull og frydefull – i stedet for slik mange har det i dag, hvor det er en lidelse og et ork og en forferdelig greie å være i dette livet. Det er ikke sånn det er ment. For å kunne ha kontakt med disse vesenene trenger man å gå gjennom en slik type prosess som vi har diskutert i forrige episode og denne. I tillegg trenger man å lære å finne rytmen til Hjertets vei – vi snakket om det i tidligere episoder: De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Desto mer man går i takt med det, desto dypere relasjon kan man ha med disse fantastiske metafysiske hjelperne og vesenene som er rundt hvert menneske. Det er en gave man gir til seg selv. Men det kan ikke skje så lenge man er i kaos.

Amina: Ja. Jeg har prøvd – det var én vei her. Å få kontakt når man er i totalt kaos er kjempevanskelig, ikke minst å få kontakt med hjertet sitt. Men etter hvert som man har trent på dette og gjort det oftere, er det også mye lettere å gå fra en kaostilstand og inn i hjertet.

Fryktsjamanisme: frykten som forretningsmodell

Pål-Esben: Ja. Og når vi snakker om dette, spesielt det sjamanistiske, er det dessverre veldig mye angst og frykt som blir spredd, og det synes jeg er utrolig, utrolig trist. Man hører at man trenger å beskytte seg mot onde ånder og demoner, og at man skal beskytte seg mot andre som kaster negative energier på deg – og det er ofte fryktdrevet. Jeg kaller det fryktsjamanisme. Problemet er at det nærer opp under denne frykten; det gjør at du sitter hardere og hardere fast i tvangstrøyen. Og det er klart at det er mye lettere å få folk på seminar når du sier: «Åh, det er så mye farlig rundt deg! Der har du demoner, og der har du ondskap, og der har du folk som kaster vond energi på deg – det er årsaken til at du har det så ille. Så kom til meg, jeg skal lære deg hvordan du beskytter deg.» Wow. Det der er jeg så til de grader imot, for det fôrer bare opp under denne frykten og gjør det vanskeligere og vanskeligere for mennesket. Da tror man at årsaken til at jeg har det vondt, er demoner, ondskap, falne engler og folk som kaster negativ energi på meg. Det vil si at man lærer å ikke ta selvansvar, for kunsten er at det er noen andre som er årsaken til dette. Det er oss selv som har denne makten. Og desto mer angst og frykt man blir pakket opp med, desto mindre selvansvar blir man opplært til å ta – for det er jo alle andre som er årsaken til at jeg har det så vanskelig. Og desto mindre kontakt kan man ha med alle disse metafysiske vesenene, for de tar bare avstand. Da må man søke sine magiske ressurser og kraftkilder fra andre områder enn intelligente engler og andre lysvesener, og da begynner man å arbeide med arketypiske energier som reptilenergier og disse tingene – som definitivt ikke er noe særlig sunt for noen som helst.

Så hvis man går i resonans med det vi har snakket om i podkasten så langt, bør man – i hvert fall hvis man ønsker å lære om sjamanisme og disse tingene – i det minste finne seg en lærer som ikke er fryktorientert, som ikke snakker om beskyttelse, vonde ånder og alle disse tingene. For det er ingen som kan ta makten over deg, siden du er den som er ansvarlig for å spre lyset i deg selv og tenne lyset i deg selv – og desto sterkere det lyset er, desto mindre kan mørket eksistere. Tror du det er mange som har prøvd å kaste negative energier etter meg de siste to tiårene, tror du? Jeg er jo den som stikker hodet frem og sier det som er upopulært, snakker om fryktsjamanisme og hvorfor det er skadelig. Og det er klart at de som driver med fryktsjamanisme, liker det veldig dårlig. Så de har prøvd å kaste negative energier – men det er som en fjert i vinden. Det er ingenting, så lenge du ikke går og har frykt for det. For det er noe du bare kan oppleve hvis du går og har frykt for det.

Voodoo, svart magi og psykosomatikkens kraft

Pål-Esben: Et eksempel: Hvis svart magi, destruktiv magi, hadde hatt en så jævla innflytelse på mennesker, ville voodoo-prestene på Haiti – som er det stedet i verden som har den tetteste befolkningen av voodoo-prester – hatt makt over verden. Tror du virkelig ikke at noen ville ha investert et par tusen euro i å hyre en sånn voodoo-prest til å ta livet av Trump, da? Eller Putin? Eller hvem det måtte være? Hallo? De er det fattigste landet på denne jordkloden og har flest voodoo-prester – og har selvfølgelig ingen innflytelse over verden. Men de har innflytelse og makt over dem som tror på dem, som er vokst opp i kulturen hvor de lærer at voodoo-presten har makt over deg, og at det og det symbolet betyr at nå har voodoo-presten kastet svart magi på deg, og nå vil du bli syk. Da kan det skapes en psykosomatisk reaksjon av din egen hjerne som er så kraftfull at du kan bli syk – og i verste fall også dø. Så du er fullstendig avhengig av å tro på at det er noen som har makt over deg. Hvis de bare gir deg et symbol – for eksempel henger et geitehue på døren din – så sier du: «Åh, nå har denne voodoo-presten kastet svart magi på meg, herregud, herregud!» Og så starter den psykosomatiske reaksjonskjeden, ubevisst selvfølgelig. Man merker kanskje at hjertet begynner å slå, at man begynner å bli svakere, og etter hvert kan i verste fall sykdom, og enda verre, skapes ut av det. Det er utfordringen her: Desto mer man tror at ting har makt over en, desto mer påvirkbar er man med sin egen psyke og med psykosomatiske reaksjoner.

Så kan man spørre: Finnes det ikke måter å projisere energi over til et annet menneske på? Jo, det finnes selvfølgelig svartmagikere i denne verden som er i stand til å projisere energi til et menneske – kanskje en mikropromilles sjanse for at noe slikt skal skje med deg. I India finnes det noen, og i Sør-Amerika finnes det noen. Og hva gjør de da? De går i kontakt med offeret sitt og projiserer livsenergi. For eksempel gjør de et ritual og kapper hodet av en geit eller en høne, tar livsenergien som blir satt ut fra det, og projiserer den inn til deg – til underbevisstheten din, til en avspaltet og undertrykt del av deg selv. Den avspaltede, undertrykte delen av deg selv får energi og kommer opp til overflaten, og det kan føles ubehagelig: En del av deg som du ikke vil ha noe med å gjøre, kommer plutselig opp og sier noe til deg – «dette vil jeg ikke, dette føler jeg ikke noe særlig bra med». Men det er alt som skjer. Og desto mer lys man har, desto mer man har gått gjennom en dyptgripende utviklingsprosess, desto mindre avspaltede deler har man i seg selv, desto mer lys har man – og desto mindre kan disse tingene ha innvirkning på deg.

Amina: Ja. For ikke så lenge siden var det en som tok kontakt med meg som opplevde det hun kalte spirituelle angrep, dag inn og dag ut over en periode, og det hørtes helt forferdelig ut. I begynnelsen av samtalen fortalte jeg litt om mine tanker rundt dette, hva som har hjulpet meg, og slike ting. Men det var også en person som ikke var interessert i å se det på den måten. Og da sa jeg: Beklager, da kan ikke jeg hjelpe deg. Da må du dra til en annen person som kan hjelpe deg med det. Så tenker jeg i mitt stille sinn: Det vil jo også hjelpe deg til å opprettholde tanken om at du faktisk ikke har makt over ditt eget liv, for da kan det jo komme når som helst. Men det er ikke sant. Før ville jeg kanskje blitt dypere emosjonelt berørt av dette, fordi jeg selv har gått gjennom lignende ting – kan ikke mennesket bare åpne øynene og se sannheten, livet kan være så mye bedre, og så videre. Men dette må også respekteres: Det er sånn du velger å bruke din frie vilje. Du tok kontakt med meg; jeg kan ikke tilby deg noe hvis du ikke åpner den siden i hvert fall litt på gløtt. Og så ønsker jeg personen all lykke til videre.

Trossystemet som holder frykten på plass

Pål-Esben: Korrekt. Og dette er et av problemene, spesielt i det esoteriske alternativet: Man er drillet inn – opplært gjennom bøker man har lest, YouTube-videoer og hvilke kurs man enn har vært på – til at det er eksterne folk som kaster negative energier på deg, demoner eller hva det måtte være, som er årsaken til at du har problemer. Man er drillet inn i det trossystemet, som også er et dogmatisk trossystem. Og det er klart: Hvis noen sier at nei, sånn er det ikke, jeg skal vise deg hvordan du tar selvansvar og tenner lys i deg selv så dette opphører, så er det det samme som å si til en som er hyperreligiøs, at helvete ikke eksisterer. Det er som å snakke til veggen. Du kan ikke si til en som er hyperreligiøs at helvete bare er et hull – da blir vedkommende sur på deg. Men alle vi som har våknet litt til livet, skjønner at helvete er en veldig smart oppfinnelse av religiøse institusjoner for å ha kontroll over mennesker. De fleste i dagens samfunn skjønner dette – paven avskaffet til og med forhelvete for noen år siden. Forhelvete eksisterer ikke lenger. For katolikkene er forhelvete oppvarmingen før du kommer inn i helvete. Altså – kabom.

Og det er selvfølgelig en utfordring: Er man fylt av denne frykten, virker den like sterkt inn i bevisstheten og ubevisstheten din som massive religiøse dogmer som går på autopilot. Hvis noen da sier til deg at nei, det er ikke sånn, så blir man forbannet: Hva er det med deg? Du må jo vite at den og den personen kaster negative energier på meg, og det er årsaken til at jeg har det så vondt. Jeg kan si: Det er den psykosomatiske reaksjonen på at du tror det er sånn, som er det som gjør vondt. Og min oppgave, i så fall, er å tenne lys i deg selv. Desto mer lys du har, desto mindre kan mørket eksistere i deg, og da er du desto mindre påvirkbar av mørket som er rundt. Men hvis man vil beholde dette trossystemet, er det helt i orden. For en episode eller to siden snakket vi om hva demoner virkelig er for noe, hvordan de oppstår – fra den kollektive bevisstheten, som er selve byggematerialene, hvor det oppstår denne leirfiguren som du gir energi til, og som kan oppleves som en virkelig demon, men som bare er noe som er 100 prosent skapt av deg selv. Og du har erfart hvordan vi løser opp disse tingene. Så dette er også en av tingene jeg brenner for: å forklare denne galskapen som er spesielt i det sjamanistiske miljøet, med denne angsten og frykten – at andre kaster negativ energi på meg, og at det er årsaken til at jeg har det så vondt. For det er noe som ikke eksisterer. Det er et oppspinn som man blir opplært til å tro på, men som ikke eksisterer i virkeligheten.

Nå er det jo sånn at vi mennesker har en utstråling, selvfølgelig. Går du inn i et rom med noen som er utrolig negative, merker du at du selv nesten blir negativ, eller trøtt og sliten, med en gang. Men det elektromagnetiske feltet til et menneske strekker seg som regel bare to-tre meter rundt det. Det er hjertet som banker – det elektromagnetiske feltet i hjertet, som blir modellert av tankene og følelsene våre, og som sprer seg to-tre meter rundt oss. Det er klart at når du kommer i kontakt med et sånt tungt, negativt menneske, kan du føle at hele livsgnisten går ut av deg, som om du er i kontakt med vampyrer. Det er selvfølgelig noe som eksisterer, men da trenger man kanskje å unngå denne typen mennesker, i hvert fall ikke ha for mye nær kontakt med dem. Men her snakker vi om at noen som er noen kilometer, en mil unna, skal kaste negativ energi på deg – og det er rett og slett ikke sånn dette fungerer. Men når trossystemet er sterkt nok, kan disse psykosomatiske mekanismene virke med en vanvittig kraft. Det er en ekstrem kraft, så jeg kan virkelig forstå at noen tenker at de på en måte er besatt.

Når det oppleves som besettelse

Amina: Jeg tror ikke jeg har delt dette, men jeg har også selv skadet meg selv, jeg har klort opp meg selv, og det har kommet stemmer ut av meg. Det har vært helt Texas. Det kan bli ordentlig, ordentlig skummelt. Men så lenge man ikke er åpen for å se det på en litt annen måte, vil dette sitte så sterkt i en person at det kan ta tid å løse opp i.

Pål-Esben: Ja, og dette oppleves som reelt. Den som erfarer det, opplever det som reelt. Det er ikke sånn at man finner på at det er sånn. Og det er viktig at vi sier her også: Det er noe som oppleves som reelt. I dette tilfellet opplevde du at det var et vondt vesen, eller en demon, eller andre som tok makten over deg. Det var ikke noe du satt og ville skulle skje – det var bare noe som skjedde.

Veien ut: en veileder uten frykt

Pål-Esben: I en tidligere episode forklarte vi i detalj hvordan dette henger sammen, og hvordan dette skjer. Det som er nødvendig hvis man vil komme ut av dette, er å finne seg en veileder, terapeut, sjaman eller guide som ikke er fryktstyrt, og som kan hjelpe deg å finne veien ut av denne floken. For finner du en terapeut, guide, veileder eller sjaman som er fryktstyrt – som snakker om viktigheten av beskyttelse, om demoner, om onde krefter – så vil du aldri noensinne i denne inkarnasjonen komme ut av dette, for de vil bare forsterke problemet. Jeg har jobbet med en god del tusen studenter innen sjamanisme gjennom de siste 20 årene og har masse, masse erfaring med dette. Mye erfaring med at mennesker kommer til meg veldig, veldig redde og føler at de erfarer disse tingene. Og jeg tar det bestandig seriøst. Jeg flåser aldri med det, fordi det er noe man virkelig erfarer. Det er reell erfaring. Men erfaringen er ikke sånn at det er noen utenfra som skal komme og ta deg. En av utfordringene jeg har, er at de som har bodd og vokst opp i Nord-Norge, ofte har mye vanskeligere for å være villige til å gå gjennom en sånn prosess, fordi de virkelig tror på dette, så til de grader – og da er det ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe, så lenge man holder fast i det. Men alle de som er åpne for å gi slipp på dette, har jeg til dags dato aldri opplevd at ikke klarer å sette seg fri fra disse tingene. Jeg har aldri opplevd det. Men det krever at man er villig til å se på ting man finner ubehagelige – nemlig å gå gjennom sin dødsprosess med trossystemet om at det er eksterne krefter som påvirker hvordan du tenker, føler og har det. Og du var modig nok, Amina, til å ta din oppgave. Og kjære lytter, jeg må bare være ærlig: I starten var det ikke enkelt her heller, med Amina. Den frykten hun hadde, var så vanvittig at jeg undret meg litt i starten på om hun var villig til å åpne øynene for hvordan virkeligheten egentlig er. For det vet jeg aldri i starten – om det går, eller om personen ikke vil ha noe med dette å gjøre.

Amina: Jeg stolte nok på det til at jeg lot deg få lov til å geleide meg gjennom prosessen – og så ville jeg se, etter noen uker, noen måneder, om det du gjør med meg, virker.

Pål-Esben: Det var jo den innstillingen du brakte med deg inn i starten, var det ikke det?

Amina: Ja, og det var kjempeviktig at den også var helhjertet. Ok, la oss si, hypotetisk sett, at han tar feil – la meg i hvert fall gå gjennom dette helhjertet, for hvis ikke kan jeg aldri vite. Og jeg er heldigvis nysgjerrig nok til å kunne gjøre noe sånt, og det vil jeg si har reddet livet mitt.

Pål-Esben: Du reddet ditt liv ved at du var villig til å gjøre noe fullhjertet som var utrolig vanskelig for deg. Uten at du hadde vært villig til å gå fullhjertet inn i prosessen – og stolt nok på meg til å gå gjennom den prosessen, som går steg for steg, hvor man finner nye referanseerfaringer – så tror jeg ikke at livet hadde smilt så veldig mye til deg i dag, og resten av denne inkarnasjonen, for å si det sånn.

Amina: Definitivt.

Pål-Esben: Der vil jeg virkelig gratulere deg, Amina. Du er en ledestjerne og en lysfakkel for menneskene rundt deg, og jeg håper at du som lytter, finner Aminas historie og erfaring som et håp: Hvis hun har klart å gjøre det i en så ekstrem setting som hun var i, er det håp for alle. Men en av styrkene som gjorde at Amina klarte dette, var at hun var villig til å prøve å skifte perspektiv fullstendig og helhjertet i en periode. Det er det som må til. Derfor er en dyptgripende utviklingsprosess, en ursjamanistisk dyptgripende utviklingsprosess, en spektakulær greie å få lov til å bevege seg gjennom.

Alt har en begynnelse og en slutt

Pål-Esben: Så, oppsummert, Amina: Min intensjon med de siste tre episodene her – altså alle episodene så langt om angst og frykt – har vært å spre informasjon og håp til mennesker som sliter med frykt og angst og disse tingene, og å si at det finnes en annen måte å se dette på, som kan hjelpe deg til å sette deg selv fri og bli mer frydefull i livet, enn det som er gjengs der ute. Jeg vil oppfordre deg til å finne noen til å hjelpe deg som ikke er fylt av frykt, men som er fylt av hjerte – av det vi kaller Hjertets vei – og som genuint ser virkeligheten for det den er. For når vi går gjennom slike vanskelige prosesser med angst og frykt og disse tingene, trenger vi en bauta av en veileder, lærer, guide eller terapeut som vet hva han eller hun holder på med. Så det er mitt tips her. Og så får jeg sikkert shitstorm som vanlig når jeg snakker om fryktsjamanisme, men jeg mener det bokstavelig: Det er skadelig for menneskeheten. All irrasjonell frykt er skadelig, for den hindrer et menneske i å sette seg selv fri, komme tilbake til seg selv og leve det livet sjelen har kommet her for å leve – et liv hvor du lever i mening, frydefullhet og spenning, og ikke et liv som er fylt av begrensning, angst og lidelse. Har du noen visdomsord på tampen, Amina?

Amina: Det jeg har lyst til å si, er egentlig å avrunde med at alt har en begynnelse og en slutt. En stor del av vår sanne natur handler om transformasjon – om å åpne seg opp for at alt har en begynnelse og en slutt. Vi er transformasjon; vi er stadig i transformasjon. Og kanskje også se litt: Hvor er det du som lytter, fortsatt holder fast på noe gammelt – holder fast på noe du ikke våger å gi slipp på fordi du er redd for dødsprosessen din? Kanskje dykke litt inn i de temaene, og se litt inn i ditt eget liv etter å ha lyttet til denne episoden.

Pål-Esben: Ja. Og neste gang skal vi kanskje ta et steg videre rundt dette, hvor vi skal snakke om hva den fysiske døden egentlig er for noe, hvis det kan være interessant – hva som skjer, og hvordan man kan gjennomføre det. Kanskje skal vi vise litt mer om hva det egentlig er for noe, for det er også masse informasjon der ute som kanskje ikke henger helt på greip. Og kanskje tar vi det som siste del av det som har med angst og frykt og livs- og dødsprosessen å gjøre, som en naturlig avslutning på det. Så, kjære lytter: Tusen takk for at du har vært med oss i denne lange episoden. Jeg håper at du har fått inspirasjon og håp om at det meste faktisk er mulig, og at du kanskje er villig til å se litt nærmere på det som hindrer deg i å finne fred og lykke og frydefullhet i livet ditt. Vi ønsker deg lykke til videre på veien. Tusen takk for at du er her. Tusen takk for at du er den du er, Amina. Jeg fryder meg som vanlig over å få lov til å ha samtalene våre her, og ser frem til vår neste episode. Så ha en riktig god dag, kveld eller natt, uansett når du lytter, kjære lytter – og så høres vi i neste episode. Ha det bra.

Amina: Ha det bra.