Episode 14 Psykisk helse og sjamanisme. Fra diagnose til frihet og balanse. ADHD, angst, nedstemthet og uro – Finn veien hjem til deg selv.

Amina vokste opp med en mor som har bipolar lidelse, og som voksen fikk hun tre diagnoser selv, der én senere ble tatt bort igjen. Pål-Esben levde i årevis med en behandlingsresistent depresjon. I desperasjonens navn fløy han til en klinikk på Mallorca for ketaminbehandling, som hjalp i en periode, men som ikke var løsningen.

I denne fjortende episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om psykisk helse og sjamanisme. De ser nærmere på når en diagnose er en lettelse og når den blir en felle, 90-dagersprogrammet for å roe ned hele systemet, og hvorfor sjaman og skolemedisin bør samarbeide. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Aminas historie: en ustabil oppvekst, tre diagnoser, og å se på en diagnose som et verktøy i stedet for en identitet
• Når en diagnose er en lettelse, og hvorfor det blir vanskeligere å endre seg når du identifiserer deg med den
• ADHD i et samfunn under press, stress som fundamental trigger, og medikamentenes plass
• 90-dagersprogrammet: kostholdsomlegging, nyhetsfaste, skogsbad, utiseta og pust som roer nervesystemet
• Takknemlighet som det naturlige rushet, og forskjellen på å gjøre ting halvhjertet og helhjertet
• Pål-Esbens egen historie, fra utbrenthet og behandlingsresistent depresjon til ketamin på Mallorca
• Aminas mørkeste episode, og hvordan lyset du tenner i deg selv gir mindre plass til mørket
• Cathrine Emilies reise, og hvorfor sjaman og skolemedisin bør slå kreftene sammen

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: psykiske lidelser i en utviklingsprosess

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny episode i vår podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, takk, i like måte. Dette er gøy.

Pål-Esben: Ja, vi er spente på hva vi skal prate om i denne episoden, for disse episodene våre er ikke skriptet. Vi har et tema i starten som vi diskuterer, men ingenting vi har snakket om på forhånd eller skrevet ned. Så du, kjære lytter: Hvis vi bommer litt, må du bare ha litt tålmodighet med oss hvis vi glir litt ut, men vi prøver så godt vi kan. Og hva er det vi skal snakke om i dag, Amina?

Amina: I dag har jeg lyst til å snakke om psykiske lidelser og utfordringer i en spirituell utviklingsprosess, i en selvutviklingsprosess. Nettopp fordi jeg har en del erfaringer med det selv, og spesielt dette med å tenke at man ikke kan endre seg, eller ikke kan få det bedre, fordi man har den diagnosen – da er man satt i den boksen, og da må man ha den identiteten resten av livet. Alle har ulike erfaringer med dette, så det er ikke sånn at det bare er å trykke på en knapp, men jeg har lyst til å dele litt av mine erfaringer og min historie rundt dette.

Pål-Esben: Det blir spennende. Og dette er også et vanskelig tema, forbundet med mye tabu. Og jeg tror, før vi starter, at vi understreker: Hvis du er syk og trenger hjelp, og har problemer med psyken og disse tingene, så anbefaler vi bestandig at du søker hjelp hos fastlegen din, hos terapeut, psykolog eller psykiater, for det vi skal snakke om nå, er ingen erstatning for profesjonell medisinsk hjelp. Så har vi også sagt det, siden det er en del krasse ting vi skal snakke om her, spesielt med din historie: hva som har vært mulig i relasjon til en ursjamanistisk utviklingsprosess, og hva som også kan skje med psyken og med det man tidligere har fått som diagnoser. Så kan du bare fyre i gang, Amina, og prate litt om hva som er dine erfaringer rundt disse tingene.

Aminas historie: fra ustabil oppvekst til tre diagnoser

Amina: Jo, det kan jeg. Jeg har slitt med psyken så langt tilbake jeg kan huske. Jeg har hatt en oppvekst preget av mye ustabilitet. Min mor har fortsatt bipolar lidelse, så vi var enten på reise til månen eller nede i det dypeste mørket. Så jeg vokste opp rundt dette, og selvfølgelig mange andre ting som var vanskelige i barndommen. Og mamma har alltid gjort så godt hun kunne med det hun hadde, og det tror jeg alle foreldre gjør. Men det var ikke før tidlig i 20-årene, etter at jeg ble skilt, kanskje i midten av 20-årene, at jeg hadde en kjæreste som tok en prat med meg en dag og lurte på om jeg kanskje hadde en forstyrrelse, om det var en personlighetsforstyrrelse. Han tok det opp litt vagt, fordi han hadde begynt å gjenkjenne tegnene i meg: dette med frykten for å bli forlatt, ustabiliteten, mitt utfordrende selvbilde, dette med at jeg var så vinglete, opp og ned, høy og lav, at personligheten min endret seg så mye uten at jeg klarte å henge med på hva og hvorfor – og selvfølgelig den impulsive atferden, det å bli totalt revet med av alle emosjoner. Og det forkastet jeg vel egentlig ganske fort, for det kjente jeg meg ikke igjen i. Det var bare litt vanskelig noen ganger, for når ting går bra, er det så lett å glemme hvordan ting har vært når det ikke har vært bra. Så det var liksom åpningen inn i det, men jeg glemte det litt.

Så var det vel da jeg jobbet på noe som het Servicetelefonen. Det var et ordrekontor, altså outsourcing av kundesenter og ordrekontor. Og da begynte jeg å skjele, jeg begynte å se dobbelt på skjermene, som gjorde at jeg måtte holde synet mitt inne ganske mange timer i løpet av dagen, og jeg holdt ut og holdt ut og holdt ut. Til slutt ble jeg totalt utbrent, fordi jeg prøvde å holde meg i skinnet for å være en flink arbeider. Og da jeg kom til fastlegen min, sa jeg at jeg er helt utslitt, helt utbrent, jeg har suicidale tanker – det er noe som er alvorlig galt. Så ble jeg henvist til DPS, og etter en lang utredningsperiode fikk jeg diagnosen bipolar, og deretter diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg var på et bipolar-kurs, og etter det begynte jeg i behandling for personlighetsforstyrrelsen, en behandling som varte over 18 måneder. Det kalles MBT-behandling, mentaliseringsbasert behandling, hvor jeg snakket med en psykologspesialist en gang i uken og var i en gruppe hvor vi tok opp enkelte temaer som hadde vært vanskelige den siste tiden. Så det var en god oppfølging der. Da jeg var ferdig med behandlingen, som var en veldig fin behandling for meg, tok de også bort bipolardiagnosen. For de så at hvis det hadde vært en bipolar lidelse, ville det vært mer tydelig og synlig, for det er ikke noe man kan ta seg sammen på. Vi er ofte veldig flinke til å ta oss sammen for å bli godt likt. Men jeg hadde spurt flere ganger gjennom behandlingsforløpet om jeg kunne bli utredet for ADHD, for det var noe jeg hadde gjenkjent meg i fra jeg var barn og frem til voksen alder, men de ville at jeg skulle legge det på hyllen frem til denne behandlingen var ferdig.

Og så husker jeg at på slutten av behandlingen sa psykologspesialisten at hun tenkte det kunne være en fin ting om jeg ble utredet for ADHD – kanskje jeg kunne få noen medisiner for å roe ned nervesystemet. For hun så at dette med nervesystemet kanskje var noen av de siste brikkene som trengte å falle på plass før jeg kunne få mer ro i livet, eller for å kunne fortsette å utvikle meg. Så var jeg på utredning for ADHD, fikk ADHD-diagnosen og begynte på medisiner. Og det var da jeg begynte på medisiner, at jeg begynte å skjønne hvordan normale folk har det oppi hodet – det var da jeg faktisk begynte å finne roen. Det var et års tid etter det at jeg begynte i utdannelse hos deg, og jeg merket også at det var lettere å meditere med medisiner, lettere å finne en ny flyt i hverdagen. Og så husker jeg at da jeg startet på medisiner, var det en psykiatrisk sykepleier som sa til meg at det er veldig mange som kan gå på medisiner et par år, og så kan man slutte, fordi hjernen har begynt å opparbeide et nytt mønster. Så det gjorde jeg etter hvert: sluttet på medisiner og kjente at ja, her har jeg opparbeidet meg et nytt system innvendig. Og så har det vært litt av og på i perioder, men i dag har jeg funnet metoder og teknikker som gjør at jeg ikke trenger det. Men det kan også komme en vanskelig periode, med at livet skjer, og nerver, og det å være kvinne og alt dette.

Så det som er litt skummelt, er at man veldig ofte kan bli satt i en boks når man får en diagnose. Jeg har hørt mange si: Ja, men jeg kan ikke noe for det, jeg er bare sånn, jeg har den diagnosen, så jeg kan ikke endre meg. Og jeg har all medfølelse og forståelse for dem som føler det sånn, for jeg har også følt det selv – dette med at jeg virkelig ikke kan forandre meg, fordi jeg er jo sånn. Og så har jeg erfart at det er absolutt mulig. Jeg er heller mer med på at hvis man får en diagnose, så ser man på den mer som et verktøy enn som en bestemt identitet. Det er et verktøy for å kunne forstå seg selv, et verktøy for å finne metoder, teknikker, tankesett og måter å leve på som man selv trenger. Så det er litt av bakgrunnshistorien.

Diagnosen som lettelse og som felle

Pål-Esben: Det som er utfordringen med diagnoser, er at det på den ene siden kan være en lettelse endelig å få bekreftelse på at det faktisk er noe galt med meg. Man går gjennom vanskelige ting i livet, og man forstår ikke helt hvorfor man reagerer irrasjonelt eller så emosjonelt, og hvorfor man får alle disse negative tilbakemeldingene fra verden rundt seg. Og når man da får en diagnose, føler mange en lettelse over endelig å bli forstått, kanskje for første gang i livet. Men på den andre siden er diagnoser også en utfordring. Som du sier: Hvis man føler seg puttet i en bås og sier at sånn er det, så begynner man å identifisere seg med diagnosen sin. Det har jeg sett mange, mange ganger gjennom de siste ti årene jeg har jobbet med mennesker: Desto mer et menneske identifiserer seg med en diagnose, desto vanskeligere er det å gjøre endringer og finne alternative løsninger. For man sier at jeg er bare sånn, legene har sagt at jeg bare er sånn, psykologene har sagt at det er sånn – og de sier ofte at du bare er sånn, og at det ikke er noen mulighet til å gjøre noe med det. Og da kan du etter hvert bli så identifisert med sykdommen din at du tror du er sykdommen. Og da er det selvfølgelig veldig, veldig vanskelig etter hvert i det hele tatt å være åpen for noen som sier at kanskje du skal se på det og det, kanskje du skal besøke den og den spesialisten for å se om du kan komme ut av situasjonen din. I ditt tilfelle var det ikke så lenge siden du hadde fått diagnosene, så du var fortsatt på søking, fortsatt åpen, nysgjerrig – du var ikke helt fastlåst i din egen identifikasjon med diagnosen din. Men jeg tipper at det for deg også var en lettelse å få noen eksperter som sier at det ikke er så rart at du føler som du føler.

Amina: Ja, veldig. Jeg husker at han som utredet meg for ADHD, satt og så på papirene etterpå og sa: «Jeg skjønner egentlig ikke hvordan du har kommet deg gjennom skolesystemet.» Han skrev også i papirene at jeg har så mange andre kvaliteter som veier opp for alle manglene, og som gjør at det alltid har vært vanskelig å fange det opp hos meg.

Pål-Esben: La oss holde litt fast i ADHD her, siden vi etterpå kan snakke litt om depresjon. For jeg har en del erfaring med depresjon, og en erfaring der på hva det betyr å ikke identifisere seg med en diagnose – å be psykologen dra til helvete. Jeg aksepterte ikke at jeg fikk en depresjonsdiagnose, for det var liksom utenkelig i vår familie at vi skulle være deprimerte, så jeg skulle finne min egen løsning på dette.

ADHD: en diagnose som eksploderer

Pål-Esben: Men det er en helt annen sak – la oss holde oss til ADHD først. ADHD er en sak som eksploderer i samfunnet vårt, spesielt med barn, så det er flere enn noensinne som får diagnosen ADHD. Og det som også er interessant, er at flere og flere voksne får denne diagnosen. Jeg vet ikke om den eksisterte for lenge siden – kanskje gjorde den det, det var i hvert fall en diagnose. Og nå er det sånn at to av ti barn får diagnosen ADHD. Det er noe som er et problem med samfunnet vårt og systemet vi lever i, og trolig også det ekstreme presset som unge og voksne blir satt under i samfunnet vi lever i.

Og jeg møter mange foreldre som har barn med konsentrasjonsproblemer, store problemer på skolen, uro – alle disse tingene som typiske ADHD-problemer kan føre til. Men på den andre siden synes jeg det er rart når du ser hvor vanvittig press unger står under i dag, kontra da jeg var ung. Det er lenge siden, for min del – da jeg var ung, begynte jeg nesten å nærme meg krigen. For veldig, veldig lenge siden husker jeg at vi var ute og lekte hver ettermiddag, sammen med alle andre. Ingen årvåkne foreldre som sto og passet på hele tiden om vi klatret i trær, ingen sånne hysteriske foreldre rundt oss – vi kunne bare være ute og leke og ha det gøy i timevis, ungene i kvartalet, nesten hver dag. Og det var ingen sosiale medier, ingen Snapchat og TikTok og hva det nå heter, og definitivt ingen mobiltelefoner. Så måten å leve og vokse opp på var veldig annerledes kontra hvordan barn vokser opp i dag, hvor det forventes at man skal være online og passe på å sende meldinger og dele snapper. Og i tillegg skal foreldrene passe på som bare det – helikopterforeldre overalt. Det er nesten aldri fred for ungene i dag. Det er en gigantisk forskjell på da jeg vokste opp og sånn som det er i dag.

Og det er kanskje en av mange forklaringer på hvorfor barn i dag er så utrolig stressede – kronisk stressede unger, som vi ser i relasjon til søvn, og hvor massive søvnproblemer unge og tenåringer har. Alt dette fører med seg et kronisk stress, for ikke å snakke om voksne i dag kontra hvordan det var for 50 år siden – veldig annerledes, det presset og det stresset. Så dette er livsstilssykdommer, som jeg i hvert fall karakteriserer ADHD som. Det er altså en livsstils- og samfunnsmessig type sykdom som bare øker og øker for hvert år som går, og som gjør foreldre desperate når det gjelder ungene sine. For jeg forstår den lidelsen ungene erfarer, og hvordan de voksne som skal ta vare på ungene sine, også lider med det. Jeg har vært gjennom mange familier som nesten har gått i oppløsning gjennom det kaoset som oppstår. Så jeg forstår hvor vanskelig dette er. Og jeg forstår også hvor vanskelig det var for deg, da du ikke hadde kontroll på hvordan du retter oppmerksomheten din – alt fra mangel på oppmerksomhet til hyperfokus, som egentlig er to sider av samme mynt. Derfor er dette en stor utfordring vi har i samfunnet vårt. Og klart at når leger, psykologer, psykiatere og så videre ser på det, så er deres løsning medisinering. Av og til er det sånn at medisinering må til, og det er ikke sånn at jeg er mot medisinering. For jeg ser med deg, for eksempel, at du prøvde å ta av deg medisinene litt for tidlig, og da kom denne uroen med en gang. Derfor kan medisiner være veldig hjelpsomme, både for barn og voksne, som en overgangsperiode til det nye nevronettverket er skapt. Så jeg er en motstander av fanatikere som sier at det bare er tull med ADHD, det bare er tull med medisin, du må gjøre alt naturlig. Det er ikke bestandig du kan løse en ADHD-setting på en naturlig måte. Men vi kan si noen ord etterpå om hva jeg anbefaler voksne og foreldre å gjøre i relasjon til dette.

Naturlige rutiner og varige endringer

Amina: Ja. Min erfaring med å gå på medisiner og så slutte, er at det fremdeles er viktig for meg å opprettholde de naturlige rutinene. Jeg bruker en del urter, naturlig mat, sånne ting – dette med å gå i skogen, meditasjon, stillhet, ikke ha for mye på timeplanen. For når jeg opprettholder de sunne vanene … Jeg har funnet en måte å leve på som gjør at de symptomene ikke kommer tilbake, men opprettholder jeg det ikke, så kan det veldig fort komme tilbake. Så det handler om at det heller ikke finnes noen quick fix-kur, men at man også er nødt til å gjøre noen varige endringer i livet som er gode for en. Men litt inn på det du snakket om, med hvor ADHD egentlig kommer fra: Jeg har hatt noen samtaler med venninner som også har fått diagnosen i voksen alder, som er fast bestemt på at nei, det er medfødt. Og hver gang jeg har tatt opp det – for jeg er litt åpen for at det kan være andre ting; hvorfor hadde vi ikke de diagnosene før i tiden på samme måte som vi har i dag? – så har jeg ofte blitt møtt med veldig stor motstand. Sånn som jeg forstår det, har man noen mennesker som kanskje har satt en identitet på det, som føler at jeg skal ta bort identiteten deres, mens jeg prøver å få til en «kan det være?», å filosofere litt rundt det.

Stress som fundamental trigger

Pål-Esben: Og dette er nettopp utfordringen vi snakket om i starten. Hvis man begynner å identifisere seg med en diagnose og sier at det er sånn det er, dette er medfødt – kanskje man har lest i en bok eller hørt noen si at det er medfødt – men det er enkelt å bevise, hvis vi studerer historien de siste hundre årene, at det ikke er sånn at dette er medfødt hos alle. Kanskje én av ti, men definitivt ikke alle. For deg og mange, mange andre som jeg har hjulpet ut av å ha ADHD, er stress, eller kronisk stress, en fundamental trigger som trigger ut symptomene til veldig mange. Og det er klart: Hvis man identifiserer seg og sier at det er min sykdom, det er noe som er genetisk betinget, det er noe som er medfødt – da sier man også at sånn vil det være resten av livet, og at jeg ikke er interessert i å se på noen som helst andre løsninger. Det bare er sånn. Og sånn som jeg ser det, er det en veldig begrensende måte å se livet på, i stedet for å være litt nysgjerrig og si: Ok, jeg har fått en diagnose, men hva er mulig å gjøre her, utover det fastlegen din sier, eller psykologen, som gjerne gir deg medisiner og en diagnose og sier at nå må du gå på det resten av livet? Men det er mange der ute som har løst problemet med ADHD og ikke har diagnosen lenger, selv om de en gang hadde den. Så det er litt en grunnleggende livsfilosofi hos et menneske: Vil vi bare holde fast på noe som en sykdom, eller vil vi være åpne for å se om det finnes muligheter for å finne en løsning, muligheter til å bli bedre?

Min erfaring gjennom alle disse årene er at hvis jeg klarer å redusere det fundamentale kroniske stresset i kroppen, altså det biologiske stresset, i tillegg til det psykologiske og emosjonelle stresset, og i tillegg hjelpe klienten til å finne metoder og atferdsmønstre som man enkelt kan roe seg ned og finne balansen med, så er det fullt mulig, i hvert fall i åtte av ti tilfeller, å komme til det punktet hvor ADHD ikke er begrensende i livet. Og når vi snakker om dette stresset, snakker vi ikke bare om det kognitive og emosjonelle stresset, men også om fysiologisk, biologisk stress – alt fra inflammasjon i kroppen din gjennom at du spiser for mye raske karbohydrater, spiser et kosthold som fører til all denne uroen internt. Så det er disse faktorene jeg bestandig ser på. Og så kan vi prøve et program hvor vi minimaliserer det interne stresset i kroppen din: Vi endrer dietten i 90 dager, hvor vi tar bort triggersubstanser som godter og de raske karbohydratene, og kanskje vi tester ut melk og gluten og egg en periode og ser hvordan kroppen reagerer på det. I tillegg går vi i gang med mestringsrutiner som dyp pust, ulike former for meditasjon eller måter å finne stillhet på og disse tingene, som du har masse erfaring med.

Tilstedeværelse i det små

Amina: Ja, absolutt. Og noe av det som har hjulpet meg på veien her, spesielt når det kommer til meditasjon … For hvis jeg prøver å si til en med ADHD at du skal bare sitte og være stille, så er du jo midt i et tankekjør. Vanlige mennesker kan også slite med det. Når jeg har jobbet med dette, har jeg jobbet mye med å legge til rette for meditasjon og stillhet med alt jeg gjør gjennom dagen – mye rundt dette med tilstedeværelse, å legge merke til når jeg ikke er til stede i det jeg gjør. Å holde på kaffekoppen – kaffe er jo ikke det beste å drikke, men kakaokoppen, vannglasset, hva det enn er, tannbørsten – å bare være fullt og helt til stede med den: hvordan følelsen er i munnen, hvordan det er å holde den, hvordan den lukter. Alt dette har vært med på å hjelpe meg til å kunne være mer til stede i stillhet, i ro. Og også det du sier med pusten, som er veldig bra for å roe nervesystemet, i hvert fall mitt. Ganske tidlig i utdannelsesforløpet her sa du dette med å puste lenger ut enn man puster inn. Gjør man det over litt tid – det trenger ikke gå lang tid heller – så vil man kjenne at ting roes ned. Og også dette med å gjøre de små endringene: Man trenger ikke å gjøre alt på en gang. Men spesielt når det kommer til meditasjon og stillhet … Jeg begynte med dette i naturen, og der får man et helt annet nærvær enn når man sitter hjemme i stuen sin, noe som har hjulpet meg veldig med å finne roen i første omgang. Og de dagene hvor det har vært et hodekjør, hvor jeg ikke har klart å stilne sinnet, spesielt i begynnelsen – det kan skje fra tid til annen i dag også, hvis det skjer mye – så har jeg også jobbet med å akseptere det: Ok, da er jeg bevisst i det, jeg prøver ikke å stritte imot de dagene det ikke går. Det har vært en utviklingsprosess, men sånn som jeg er i dag, kan jeg finne den stillheten og den roen.

90-dagersprogrammet: ro i systemet

Pål-Esben: Ja. Og vi kan kanskje gå kort gjennom programmet vi setter i gang mennesker med, som har lyst til å prøve det ut. For den som er åpen, som har ADHD eller ADHD-lignende symptomer – man trenger ikke ha en diagnose for det, men man har problemer med konsentrasjon, problemer med å være litt opp og ned og frem og tilbake, eller problemer med hyperfokus, samme greien. Startprogrammet, som i mine erfaringer treffer på åtte av ti, er altså nummer én at man først må være villig til å prøve noe nytt i 90 dager. Hvis du tror det skal fikses i løpet av en dag eller to, så glem det. Så 90 dager – det er et program vi gjør over 90 dager, hvor første målsetting er å få roet ned hele systemet. I tillegg til ernæringsforslag til hva man spiser og hva man absolutt ikke spiser, hører det med hvordan vi i 90 dager kutter ned unødvendige stressende impulser, som alle disse nyhetene hvor du blir fôret med krig og fordervelse, død og fordervelse kontinuerlig. At man kutter nyheter, aviser og alle sånne destruktive, negative impulser i 90 dager. At man sørger for at scrolling på sosiale nettverk gjøres maks én time om dagen, er forslaget. Det vil si at man setter i gang et program hvor man roer ned systemet dramatisk i relasjon til hvordan ting har vært tidligere. For desto mer oppkavet systemet er, desto mer oppkavet er psyken – desto mer amygdalaen, altså fryktsenteret vårt, er stresset, desto mindre kontroll kan man ha rundt symptomene til ADHD. Og det gjelder like mye om det er barn eller voksne, samme greien.

Nyhetsfaste: 30 dager uten kaos

Så når man da sier ok, jeg er villig til å prøve det noen uker og se hvordan jeg reagerer – jeg har aldri, i løpet av de siste 21 pluss årene, opplevd et menneske, en klient eller student, som ikke har fått vanvittige resultater i livet sitt ved bare å kutte ut nyhetene i 30 dager. Det er skremmende hvordan dette kontinuerlige kjøret med nyheter, som plukkes inn bevisst og ubevisst, stresser hodet, stresser psyken. Det er skremmende, og det ser man først hvis man prøver i 30 dager å være uten det. Det er bokstavelig talt skremmende hvor stor innflytelse det har. Og du som sliter med disse tingene – jeg regner med at du prøvde ut dette tipset også, og sjekket hvordan det funket?

Amina: Absolutt, absolutt. Så jeg har skjønt i dag at nyhetene … Jeg får ikke gjort noe med hva som skjer ute i verden uansett, og det hjelper veldig mye på psyken, dette med å kutte ut nyheter. Jeg var en som ofte gikk inn på VG.no fordi jeg kjedet meg, eller fordi man klikker på det ene og det andre – man tenker at det er uskyldig. Og også dette med å scrolle på telefonen, for det er massive inntrykk fra sosiale medier: Mennesker deler ting, så har man noen tanker rundt det, så blir man påvirket, og så får man kanskje litt dårlig selvbilde, fordi man burde jo gjort det like bra som den personen. Fear of missing out – alt det der som kan komme inn, som man kanskje ikke bevisst tenker over. Så jeg merker når jeg tar sosiale medier-fri, om det er en uke eller noen dager, hvor mye det gjør med psyken. Veldig mye. Og også alt dette plinget som popper opp på telefonen – jeg har ikke varsler på de fleste appene. Nå er det sånn at foreldre blir litt tvunget inn i dette med apper og plinger, fordi man må være med i en Facebook-gruppe der, så er det fotball i den appen, og så må man ha beskjeder og sånne ting. Den uken jeg har barna, må jeg være litt mer på enn den andre uken, men sånn er det å leve i det samfunnet. Man kan ikke kutte ut alt, men se på hvilke områder man kan begynne å kutte ned på.

Pål-Esben: Ja, og dette var du villig til å gjøre fra starten, og jeg tror neppe du ville hatt resultatene dine rundt dette om du ikke hadde vært villig til det. Så det er egentlig den første testen på om et menneske er villig til å gjøre disse tingene som er nødvendige for å komme ut av symptomene til diagnosen, for dette kommer definitivt ikke av seg selv. Alternativet er at man kan velge å si: Ja, ok, jeg er syk, jeg vil ikke gjøre noe for det, så jeg går på medisin resten av livet. Men hvis man studerer konsekvensene av bruk av denne medisinen, så har det også en konsekvens over tid – en konsekvens for hjernen din over tid når du går på Ritalin og kompani år etter år etter år. Det skal vi ikke snakke om nå, men det er en konsekvens, og det er ikke noe som er naturlig for kroppen. Så hvis det er mulig å finne veien ut, vil det være en god idé å bestemme seg for å si: La meg prøve dette i hvert fall i 30 dager og se hvordan jeg reagerer. For det er befriende å være noen uker uten dette kaoset som foregår i verden med politikere og andre rundt omkring, som blir verre og verre for hver dag som går.

Så det er nummer én – nei, det er nummer to. Nummer én er en justering av kostholdet, spesielt det som trigger kroppen, med raske karbohydrater. Nummer to er å prøve å minimalisere destruktive og stressende impulser fra unødvendige kilder som nyheter og hodeløs scrolling overalt, pluss alle disse plingene fra alle appene. Det er mulig for de fleste av oss å skru av i hvert fall det. Sier jeg, som ikke er på sosiale medier – men det er en annen sak, jeg tilhører en eldre garde. Selv moren min var mer på sosiale medier enn meg. Så jeg begynner å ta på meg bestefar-uniformen her nå.

Skogsbad og Shinrin-yoku

Og det neste vi ser på, er hvordan vi begynner å bruke naturen på en aktiv måte, for naturen er en så sterk kilde og en så sterk hjelper for å roe oss ned. Da oppfordrer vi til noe som kalles skogsbading. I Japan har dette vært kjent i mange, mange år gjennom Shinrin-yoku, nemlig å gå i skogen eller naturen uten agenda. Og der er det gjort mye, mye forskning, i Japan og på andre universiteter rundt om i verden, som beviser at dette påvirker blodtrykket på en positiv måte, det påvirker det kardiovaskulære systemet på en positiv måte, det påvirker hormonsystemet på en positiv måte, og selvfølgelig påvirker det det fundamentale stressnivået ganske ekstremt, på en positiv måte. Og det var noe jeg anbefalte deg veldig tidlig også, men du hadde litt motstand mot å gå ut og vandre i skogen.

Amina: Ja, for det var jo kjedelig, kan du skjønne. Hva skjer der, liksom? Skal jeg gå til høyre eller venstre? Jeg finner ikke roen. Hvor er den? Er den bak det treet? Så man møter jo seg selv, og det er en stor del av det også: å se hvor alvorlig det står til med dagens menneske i forhold til hvordan vi levde før, i pakt med naturen og naturens sunne rytmer. For meg, i begynnelsen, var det disiplin, jeg måtte bruke viljestyrken. Men da jeg begynte å få noen dypere erfaringer med ro, med tilstedeværelse, med naturen, så begynte det å bli mer en lengsel, og ting begynte å endre seg i livet mitt. Og så har jeg vært i de periodene hvor jeg har glemt å fortsette å gjøre det, fordi livet kom i veien – da hadde man ikke tid lenger, og så konsekvensen av det … Jeg skjønner i dag at oi, dit vil jeg ikke komme igjen. Så det har også vært en veldig viktig erfaring. Det å bruke naturen, gå i naturen helt uten telefon, uten musikk på ørene, uten hunder og barn og venner man prater med – bare å være, bare bade i det som er. Og også passe på dette med forventningene, som jeg måtte passe litt på, jeg tok meg selv i det: Man kan ofte få forventninger om at nå skal naturen fikse meg, nå skal jeg bare være her, så skal den fikse meg. Så det er mange tanker man kan få rundt det, men det er absolutt en så utrolig viktig kilde til å finne den roen, den tryggheten, som blir en bærebjelke for resten av det man gjør. Jeg føler at det er noe av det fundamentale.

Utiseta: kontakt med naturens rytmer

Pål-Esben: Ja. Og det moderne menneskets fullstendige avkobling fra naturens rytmer er faktisk, etter min erfaring, en av de viktigste årsakene til at folk ikke har det bra. De konstante stressene, hvordan mye av kronisk sykdom oppstår – det kommer ofte gjennom at det er for mye inflammasjon i kroppen, og en av de viktigste kildene til inflammasjon er kronisk stress. Når man har action hele dagen lang og kvelden lang, så oppfordrer vi til å lære igjen. Det er ganske interessant at man må lære et menneske å bruke naturen, for jeg treffer veldig sjelden mennesker som forstår hva det betyr å bruke naturen for å gjenopprette de naturlige rytmene i seg selv. For der holder det ikke å gå tur med hunden eller ta seg en joggetur, det er ikke det vi snakker om her. Vi snakker om å ta seg 30 minutter eller en time: Legg igjen mobiltelefonen hjemme, eller sett den på flymodus, ta ut øreproppene, ta på deg joggeskoene og bare gå for deg selv i skogen uten agenda. Bare vær med skogen. Det kan være i sjøkanten, på fjellet, det spiller ingen rolle, men vi bruker skogen nå som et eksempel. Bare gå sakte inn på en sti i skogen og kjenn hvordan det er å være i skogen. Når man kommer et lite stykke inn, setter man seg ned på en stubbe eller en stein eller ved et tre eller en bekk, eller hvor det måtte være, og så prøver man å gå i kontakt med naturen: med gresset, med jorden, med treet, med vinden. Og det høres litt snedig ut, for det er litt utfordrende i starten. Som du sier: Det skjer ingenting, dette er jo kjedelig, hvorfor sitter jeg bare her, bortkastet tid – det er hva som er normalt i starten, men det er verdt det. Så lærer man etter hvert noe vi kaller utiseta-meditasjon, en veldig spesifikk, enkel form for meditasjon som du gjør ute i naturen for å koble deg med de naturlige rytmene. Det er noe du lærer i løpet av en halvtime, og som du kan gjøre på fem minutter eller ti minutter eller en time, det spiller ingen rolle. Det er en spesifikk måte som vi har i vår sjamanskole for å hjelpe allerede en begynner til å koble seg med de naturlige rytmene, og i løpet av en til to uker begynner man å få resultater med dette. Det er en av de mest mirakuløse tingene jeg ser med nye mennesker som kommer til meg for å få hjelp: hva som skjer når de gjør disse tingene. Da tar det ikke mange dager eller uker før livet begynner å endre seg – skuldrene begynner å senke seg, de begynner å tenke klarere, det er lettere å konsentrere seg, og ikke minst lettere å ta gode valg og sette sunne og kjærlige grenser for alt kaoset som er rundt.

Takknemlighet: det naturlige rushet

Amina: Ja. Og nå kan det hende at du vil arrestere meg på denne, men når man har ADHD eller er ute etter dette dopaminrushet, så vil jeg bare si: Hvis man er ute etter et naturlig rush, så finnes det ikke noe større naturlig rusmiddel enn takknemlighet. Altså, når man virkelig kommer i kontakt med dyp, ekte takknemlighet, er det noe som slår alt av hva man kan få av dopaminrush der ute – jeg vet ikke om jeg kan kalle det dopaminrush engang, derfor sa jeg at kanskje du arresterer meg – men dette med å få kontakt med den dype takknemligheten, som vi har en egen episode om, i episode 4, det er noe man virkelig kan leve på, et drivstoff jeg ikke har ord til å beskrive. Og dette er noe som ikke er så veldig komplisert å gjøre – det er bare litt kultivering som skal til gjennom noen uker, men konsekvensen kan være aldeles enestående.

Barn, kosthold og medikamentenes plass

Pål-Esben: Lignende ting gjør man også når det gjelder barn, det er ikke så veldig stor forskjell. Der trenger man bare i tillegg å lære dem konkrete metoder for å håndtere stress i hverdagen sin, og hvordan de selvregulerer seg selv. Ellers er det noenlunde det samme. Gjennom alle disse årene har jeg hjulpet mennesker med aldeles briljante resultater med ungene sine, men én av ti, opptil to av ti, har behov for medikamenter, i hvert fall i en periode. Og da er det ingen skam i å teste ut – hvis man har prøvd alt det andre, den såkalt naturlige måten å gjøre ting på, og det ikke gir resultat, om man er voksen eller barn, så er det ingen skam å få hjelp i en periode med medikamenter. Det er også viktig å understreke her, for det er altfor mange der ute, spesielt i det mer holistiske miljøet, som er negative til alle former for medikamenter – de er negative til stort sett alt som ikke er «naturlig». Men for meg handler det om hvordan vi hjelper barna våre. Hvis et barn ikke kan sitte på skolen og konsentrere seg, hvis det blir mobbet fordi det er urolig og så videre, og det uansett hva du gjør ikke blir bedre, da vil jeg si at medikamenter som for eksempel Ritalin også kan være et under, både for barnet og selvfølgelig for familien. Men i hvert fall i åtte av ti tilfeller, i min erfaring, er det mulig å gjøre noe med dette, ganske omfattende, uten medikamenter. Og det er det jeg ville anbefalt å prøve først. Men det krever litt – hvis vi snakker om foreldre her, krever det litt å ta fra ungene Seigmenn, Haribo og kompani. Har dere Haribo i Norge?

Amina: Ja, har vi ikke Haribo? Jeg har i hvert fall spist Haribo.

Pål-Esben: Seigmenn og kompani, da. For jeg treffer også foreldre som ikke vil det, siden ungen min da begynner å bli vanskelig, hyle og skrike. Da jeg og min kjære kone kjøpte huset jeg bor i nå, et eldgammelt hus av eik og leire, bodde det en familie der som hadde en åtte år gammel sønn, og sønnen hadde virkelig ekstrem ADHD. Og da vi kom inn og skulle besøke huset og se hvordan ting var, var det første moren gjorde, å ta frem en svær pose med Seigmenn og fôre denne gutten kontinuerlig med godteri. Hvis han ikke fikk godteri, ble han hysterisk, og da er det jo vanskelig. Og det er en greie man i hvert fall må gjennom, med kostholdsomlegging og godteri ut av bildet for en stund. Klart det krever litt, og for deg som voksen krever det litt, spesielt hvis man er avhengig av dette sukkerkicket. Men det er fullt mulig, og konsekvensene kan være veldig, veldig positive.

Pust som roer nervesystemet

Så det er liksom fundamentet i hva du gikk gjennom, og hva jeg også anbefaler dem som har lyst til å prøve ut disse tingene. I tillegg har vi visse pusteøvelser, som du snakket om, hvor vi har en bestemt måte å bruke pusten på for å aktivere vagusnerven i det autonome nervesystemet – altså den delen av det automatiske nervesystemet som roer ned hele kroppen vår, den parasympatiske delen av nervesystemet. Der finnes det et par kule pusteøvelser hvor du aktivt kan trigge vagusnerven, så du går i parasympatisk tilstand i løpet av veldig kort tid, i en avslappet tilstand, sånn som du lærte. En av dem er å sørge for at du puster ut lenger enn du puster inn: Puster du inn i for eksempel seks sekunder og ut i åtte sekunder, så vil den automatiske delen av vagusnerven aktivere seg. Det finnes selvfølgelig enda mer kule greier enn det, men det er mange ting som kan hjelpe i denne prosessen. Det er det jeg i hvert fall oppfordrer alle til: Hvorfor skal man ikke prøve dette fullhjertet i noen uker og se hvordan det funker? For deg, Amina, var det jo et mirakel.

Helhjertet eller halvhjertet

Amina: Absolutt. Og der ser man at noen av de viktigste tingene vi kan gjøre for å roe ned nervesystemet og få det bedre, faktisk er gratis. Så ting trenger ikke å koste skjorta – man må bare være villig til å gi det en sjanse. For det er forskjell på dem som gjør det halvhjertet, og dem som gjør det helhjertet. De som gjør det halvhjertet, vil gjøre det halvhjertet og si at nei, jeg prøvde, det funket ikke, mens de som gjør det helhjertet, vil sitte igjen med litt andre resultater.

Pål-Esben: Og det er det som er imponerende med deg, Amina: Du er en av dem som har gjort alt helhjertet, og det er også en årsak til at du har disse radikale forbedringene i livet ditt i løpet av så få måneder. Det kommer ikke gjennom å være kvarthjertet eller halvhjertet. Du har virkelig prøvd så godt du kunne, gjort ting fullhjertet. Og det er også en av de viktigste egenskapene du har for å komme dit du er i dag. Det er noe alle kan bestemme seg for, men det krever litt. Man må ha litt mot til å gjøre disse tingene, man må ha bein i nesa til å gå over dørstokkmila. Å nei, det er bedre å sitte med Netflix – skal jeg ta på meg joggesko og joggebukser og gå ut i naturen i 20 minutter? Nei, det krever litt. Men man må ha litt mot og litt ryggrad, så man tar på seg joggeskoene sine og går seg en tur ut. Og det er noe som ikke kommer av seg selv – det er noe som du, Amina, måtte aktivere i deg selv.

Amina: Ja. Jeg måtte bruke viljestyrke og finne mitt dypeste hvorfor til de tunge dagene, og voksenbukser og sportsundertøy og alt det der. Og det som er greien her, er at man ikke trenger å gjøre dette selv. Man kan søke hjelp og få noen til å holde en i hånden, som jeg gjorde med deg. Så man hadde noen å prate med når man fikk motstand og tenkte at nei, svarte heller, dette vil ikke funke for meg. At man har noen som inspirerer en og sier at kanskje du prøver det i stedet, så man ikke sitter helt for seg selv og skal gjøre noe som for intellektet og egoet er vanskelig – endring. Da er det vel en god idé at man søker noen som er oppegående og kvalifisert til å hjelpe en gjennom en sånn prosess. For det er definitivt ingen skam å søke hjelp.

Pål-Esben: Korrekt. Jeg er ekspert i å søke hjelp, og det er du også. Det er rimelig allmektig å tro at vi skal fikse alt selv i livet – sånn er det rett og slett ikke satt opp.

Amina: Så det var ADHD. Har du noe mer å si om ADHD, eller skal vi gå inn på depresjonen, kort på tampen?

Depresjon og tungsinn

Pål-Esben: Jeg tenker at vi kan gå inn på depresjon nå. Det er også viktig at vi sier noen ord om det. Nå snakker vi ikke om depresjon hvor du har kliniske diagnoser, hvor du er klinisk syk. Vi snakker da om tungsinn, hvor man har humørsvingninger, hvor man føler at alt er tungt. Da får vi lov til å snakke om diagnoser, vi som ikke er medisinere. Men har du en diagnose med virkelig klinisk depresjon, så bør man søke hjelp og få hjelp. Det vi skal snakke om nå, er muligheter når man har disse problemene, så man kan begynne å teste ut noen ting – for det er definitivt ting man kan gjøre for å få livet til å bli bedre. Og det eneste unntaket, vil jeg si her, er hvis hjernen mangler substanser: Da kan du ikke bare lukke øynene og puste og meditere og si at nå skal alt være bra. Sånn funker ikke vi. Så hvis det er mangel på kjemiske substanser som hjernen din trenger, eller kroppen din trenger for at hjernen din skal kunne fungere normalt, så må det selvfølgelig løses på en profesjonell måte.

Amina: Hvordan finner man ut om man har det? Er det noe man finner ut hos fastlegen eller spesialister?

Pål-Esben: Ok, skal jeg fortelle kort min historie her?

Amina: Gjør det, Pål-Esben.

Pål-Esbens egen historie: fra burnout til diagnose

Pål-Esben: Ja. Da jeg gikk på veggen i 2003 og fikk mitt burnout som nesten tok livet av meg, kom jeg inn i mølla med fastlege og spesialister. De skannet meg, og de tok hundrevis av forskjellige blodprøver, og de gjorde alle testene, og de fant ut at det ikke var noe patologisk galt med meg, for alle testene så «normale» ut. Og hva gjør da fastlegen? Jo, han sier at da må det være noe galt med hodet, og sendte meg til psykolog. Og jeg kom til psykologen – det var første gangen jeg var hos psykolog. En total horroropplevelse. Denne damen tok meg tilbake til traumet og settingen som trigget ut burnoutet og alle disse tingene. Hver uke, om og om igjen, gikk jeg inn i dette, og flatet ut i to-tre dager etterpå, minst – jeg kunne nesten ikke røre meg, for jeg var helt skutt. Og så kommer jeg neste uke, og så skjer det samme, og det samme igjen, og jeg tenker: Hva i svarte er det jeg driver med her? Og så sier hun: Ja, dette er da depresjon, og posttraumatisk stresslidelse, og blablabla – jeg fikk masse sånne snedige forklaringer på dette. Og jeg ble så frustrert og så desperat, for jeg ble bare verre og verre for hver uke jeg var hos psykologen, som var kjent som en av de beste i det området jeg bodde, altså i Trondheim på den tiden. Og etter hvert sier jeg at jeg ikke klarer dette noe mer. Og hva skjer da? Enten fortsetter du i behandlingsopplegget, eller så vil vi kommunisere med NAV, så du ikke får noe mer støtte. Det vil si: Enten gjør du som jeg vil og tar noe psykofarmaka og medikamenter, eller så sørger vi for at du får problemer med NAV.

Da tenker jeg: Faen heller. Og jeg blir jo rasende. Her er det noen som først gir meg en diagnose jeg ikke vil ha – for en frekkhet; det er ingen i Wanvig-slekta som skal ha noe galt med hodet sitt, det tilhører ikke, det er ikke bra, det er tabu. Så det var det første jeg ble forbannet på. Og det andre er å skrive ut psykofarmaka, altså lykkepiller, kall det hva du vil, og si at enten tar du dette, eller så skaper vi problemer for deg. Jeg var på den tiden helt imot sånne ting. I dag har jeg et litt mer sofistikert forhold til det – av og til er det veldig hjelpsomt i perioder. Men da sa jeg til psykologen at jeg ikke er interessert: Jeg skal fikse løsningene her selv, jeg skal finne løsningene selv. Og det var da jeg fløy ned til Tyskland og startet min prosess for å finne løsninger på mine helseproblemer, og fant ut at det var mange gale ting med meg – men det er en annen historie.

En virkelig diagnose: alvorlig depresjon og bipolar type 2

Og etter hvert kommer jeg til en virkelig dyktig psykiater, og der får jeg etter hvert en virkelig diagnose, som er alvorlig depresjon – altså en av de verste diagnosene du kan få med depresjon. Alvorlig depresjon, koblet med bipolar type 2 med uregelmessig syklus. Og det viste seg etter hvert at alt var behandlingsresistent, det vil si at uansett hvilken behandling jeg fikk, så var det ingenting som ble bedre. Så etter hvert anerkjente jeg at jeg hadde et gigantisk problem med depresjon – ikke bare depresjon, men bipolar type 2 som syklet seg i hytt og pine opp og ned. Og jeg tenker: stakkars min kone, det å bo sammen med noen som har dette, som prøver å ignorere det og si at det ikke er noe problem med meg. Jeg skjønte etter hvert at det måtte være et stort problem – vanskelige greier. Men jeg aksepterte etter hvert at jeg har en alvorlig diagnose med depresjon.

Og for meg funket dette på følgende måte: Jeg kunne være oppegående og klar i hodet mitt og tenke klart i noen dager, kanskje en uke eller to, og plutselig, ut av det blå – det var altså ingen eksterne triggere, ingenting som helst – så snur dette om, og jeg går ned i det dypeste mørket, hvor jeg blir nummen, helt paralysert. Og der kunne jeg være i flere måneder. Før jeg, ut av det blå – ingen spesielle triggere, ingen endring i ernæring, absolutt ingenting – ut av det blå snur, og plutselig funker hjernen igjen, det slår inn, jeg tenker klart og tenker: Herregud, er dette mulig? Og etter tre-fire, kanskje maks én til to uker: kabom, ned – og to-tre, opptil fire måneder i mørket igjen. Og sånn gikk det gjennom årevis. Hadde det ikke vært for disse små oppturene, hvor jeg kunne føle meg bedre, så hadde jeg kanskje gitt opp. Og jeg var gjennom massivt – de beste psykiaterne, psykologene, alle former for medikamenter, hva det måtte være – hundretusenvis av kroner i terapi og disse tingene. Ingenting hjalp i det hele tatt. Og jeg var nær ved å gi opp og si at det bare er sånn det er. Jeg begynte å akseptere at det bare er sånn det er, at det er sånn jeg må leve resten av livet. Jeg snakket sånn i mange år. Jeg prøvde så godt jeg kunne.

Ketamin: et skritt i desperasjonens navn

Og så kommer jeg over – jeg er jo hele tiden på jakt etter mulige andre løsninger for depresjon som går utover konvensjonell medisin – og så kommer jeg over, og dette er for en god del år siden, forskning rundt bruk av ketamin i behandling av depresjon. Det var lang tid før det kom inn i Norge – nå får du ketaminbehandling for depresjon i Norge, men det var lang tid før det kom til Norge. Og da tenker jeg: Ketamin? Det er jo et bedøvelsesmiddel, de bruker det som narkose når de skal operere dyr, og også i krig og sånne ting. Aha – og så hører du om misbruk av ketamin i ungdomsscenen, som tar K5 eller hva det heter for noe, og blir høye på ketamin, og da tenker jeg: dop? Og etter hvert som jeg har gjort mine undersøkelser rundt ketamin, flyr jeg ned til en klinikk på Mallorca som tilbyr ketaminbehandling i kombinasjon med samtaleterapi og psykoterapi. For jeg forsto da at dette måtte gjøres parallelt: Du kan ikke bare gjøre ketaminbehandling, du må gjøre samtaleterapien parallelt. Og jeg dro ned til Mallorca – det var en fin privatklinikk der, og fint vær var det. Og jeg husker jeg skulle ha min første ketaminbehandling, og de stikker meg med nålen i venen. Jeg hadde en sånn pose, 50 milligram ketamin i en halvliter saltvannsløsning, og jeg ligger der på benken. Og dette begynner å slå inn, og jeg tenker: Hva faen er dette for noe? Det var en opplevelse, skal jeg fortelle deg: Du blir helt depersonalisert, sinnet ditt er her, og kroppen din er der, og du mister kontrollen. Og så begynner hallusinasjonene å komme. Det var en sånn horrortripp ut av en annen verden, siden denne psykiateren som gjorde dette … Det var mørkt i rommet, ingen musikk, det var busser og bråk utenfor. Og når du sitter i en sånn ketaminbehandling, er sansene dine hyperskarpe – du har kanskje ti ganger sterkere sanser enn når du er vanlig. Det var en sånn voldelig opplevelse, og jeg tenker: Hva er dette for noe? Etter 40 minutter begynner du å komme til deg selv, og jeg tenker: Dette var jo greier.

Og jeg gjorde tre ketaminbehandlinger den uken jeg var der, og etter andre-tredje behandling merket jeg at det var noe som hadde skjedd med meg. Jeg begynte å tenke klart, og hodet mitt begynte å funke, og jeg tenker: Hva er dette for noe? Totalt sjokkert. Og etter to måneder kom skiten tilbake – men da hadde jeg vært to måneder helt frisk. Jeg tenker: Ok, jeg drar tilbake igjen. Får da nye tre behandlinger, og blir frisk i én måned. Jeg tenker: Dette er ikke særlig bra. Og drar ned en tredje gang – og ingenting virker. Jeg tenker: Faen altså, nå hadde jeg endelig funnet noe som endelig var bra, og det virker ikke, det heller. Så det var det første store skrittet, i desperasjonens navn. Og i dag har jeg flere klienter og studenter i Norge som har veldig god hjelp av ketamin. Det får du både på sykehuset i Østfold og på private klinikker. Så det hjalp meg i en periode, og det har hjulpet flere jeg kjenner, men for meg var det ikke løsningen.

Håpet og lyset i mørket

Så jeg måtte finne en mer radikal løsning, og det er noe jeg ikke er helt klar for å snakke om ennå. Men jeg fant en radikal løsning på dette som gjorde at jeg ble helt frisk. Og da mener jeg helt frisk – på fire-fem år har jeg ikke hatt ett tilbakefall. Det var en sånn radikal greie, og det kan vi vie en av episodene til litt senere. Men det er liksom min bakgrunn når jeg snakker om depresjon, så jeg forstår hvor vanskelig dette er. Men det som reddet meg, var at jeg aldri ga opp håpet, og at jeg bestandig var i kontakt med naturen, bestandig i kontakt med lyset i meg selv, selv om det var mørkt. Og med alt det vi bruker i den ursjamanistiske veien klarte jeg å fylle på, så jeg kunne håndtere livet mitt på en måte hvor nesten ingen rundt meg så at jeg var syk i det hele tatt. Jeg klarte å skjule det – og det er kanskje litt rart å si, men jeg klarte å skjule det for de fleste. Kun de som var aller nærmest meg, kunne ane at det var noe galt med meg. Men det var en horrorgreie over flere år. Så det var liksom min bakgrunn med depresjon. Hvordan er det med deg?

Amina: Med hva tenker du på?

Pål-Esben: Depresjon. Er det en ting som du ikke har?

Aminas mørkeste episode

Amina: Jo, altså, jeg har aldri fått noen sånn depresjon på papiret, men jeg fikk jo bipolar-lidelsen ut ifra at jeg hadde perioder hvor jeg var over alle hauger, og så var jeg bare totalt i mørket. Men en ting jeg bet meg merke i, som du sa, var at det ikke var noen eksterne faktorer som slo det om. Det husker jeg også at jeg sa om meg selv, og jeg kan ofte høre det med mennesker jeg veileder: Nei, det skjedde ingenting før dette skjedde. Og ofte gjør det det – man ser at her har det skjedd noe i forkant, men du klarer ikke helt å se klart rundt det. Så det er å skille mellom det at det faktisk ikke har skjedd noe, og det å se på om dette har gjort utslaget. Men dette med å være i total håpløshet, alt er helt mørkt, man klarer ikke … Jeg husker jeg hadde en sånn episode for kanskje fem år siden. Og jeg er også en sånn person som – når jeg har fortalt mennesker om kroniske sykdommer og psykiske lidelser, er det ingen som noen gang har tenkt det om meg, for jeg er en sånn som veldig holder masken, jeg går ikke rundt og uffer og affer. Men det var en periode hvor jeg ikke klarte å ta meg sammen lenger, og da lå jeg bare i sengen rett ut, og barna mine kom opp for å prate med meg, men jeg klarte ikke å svare. Jeg var bare totalt lammet av mørket. Og jeg har vært veldig opptatt av, fra jeg fikk barn, på grunn av min egen oppvekst, at de aldri skal høre at mamma er syk og må ligge i sengen, at de ikke skal merke noen ting. Så jeg har vel egentlig vært mer overbeskyttende, på den negative siden igjen, på grunn av at jeg opplevde det så mye som barn. Så det var en veldig skremmende episode for meg og for barna mine, for det er noe de fortsatt husker den dag i dag: Mamma, husker du den gangen du lå i sengen, og jeg så at du var våken, men du sa ingenting? Så dette må ha vært helt i det mørkeste mørket.

Og det jeg merker med den ursjamanistiske utviklingsprosessen, er at jeg faktisk ikke vet hvor godt jeg ville klart å komme meg gjennom vanskelige og mørkere ting nå, og gjennom en gammel autopilot, hvis jeg ikke hadde vært innenfor dette energetiske feltet, med alle teknikkene og metodene vi har lært. Teknikker og metoder er jo fattige ord å bruke, men dette energetiske feltet, dette hjemmet jeg har funnet inni meg selv, dette lyset jeg har blitt kjent med, hjertet mitt, denne større forståelsen av hvem jeg er og hvorfor jeg er her – det har gjort at jeg ikke har mistet håpet på den måten jeg gjorde før. Det er litt som jeg snakket om tidligere: Jeg kan gå gjennom vanskelige ting, jeg kan synes at ting er utfordrende, men jeg klarer å se det fra et litt større perspektiv, og jeg klarer å ikke lide med det – som er en litt sånn schizofren ting, med tanke på hvor mye jeg har slitt med alle disse emosjonelle reguleringsvanskene og alt det mørke og disse begrensningene. Så jeg vet faktisk ikke om jeg hadde klart å ha det så bra i dag, gjennom utfordrende ting – fordi vi er alle mennesker – hvis jeg ikke hadde vært i kontakt med mitt sanne selv, hjertet mitt, sjelen min.

Å tenne lyset: veien ut av tungsinnet

Pål-Esben: Det er jo sånn vi gjør det når vi har en student som kommer til oss som sliter med nedstemthet og tungsinn, som veldig mange i samfunnet vårt sliter med i dag. Og det er ikke så rart, med det kaoset vi har rundt oss og all frykten, at det kan bli mye for selv den mest standhaftige av oss. Det vi gjør allerede i starten av en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess som vi fører mennesker gjennom, er at vi begynner å introdusere hva Hjertets vei er for noe, og De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, som vi snakket om ganske mye i tidligere episoder: hvor man lærer hvordan man aktiverer håpet i seg selv, hvordan man finner tilgangen til takknemlighet i hverdagen, hvordan man lærer å selvregulere sine emosjoner. For det er ingen som sier at en emosjon skal bestemme over hva du skal tenke og føle – det er mulig å regulere disse tingene, men da trenger man å trene opp en muskulatur som gjør at man blir i stand til å regulere. For det er én ting å få en trigger og gå ned i det negative svarte hullet, og noe helt annet å få en trigger, se på triggeren og bestemme hvordan du ønsker at triggeren skal påvirke deg – eller ikke. Det er en ferdighet som trenes opp. I tillegg jobber vi mye gjennom De 9 pilarene for å finne Hjertets vei – det er vår måte å hjelpe et menneske til å tenne lyset i seg selv. Og desto mer lys du har i deg selv, desto mer håp, desto mindre plass er det til mørket. Det betyr ikke at alt bare er borte, men du klarer å håndtere det på en bedre og bedre måte.

Alt dette er under forutsetning av at man er villig til å gjøre et par små endringer, som å minimalisere destruktive nyhetssendinger kontinuerlig. For hvis man sitter to-tre ganger om dagen og mottar nyhetene på TV-en og radioen og sosiale medier, hvor du hører krig og ufred og kaos og fare for atomkrig og nå går alt til helvete – du hører dette kontinuerlig – så har man ingen nubbesjanse. For det trigger ut fryktsenteret i hjernen kontinuerlig hele tiden, og da er det veldig vanskelig å finne tilbake til seg selv. Så det er disse tingene man må være villig til å gjøre, hvis man skal kunne finne tilbake til dette lyset, denne kraften, dette håpet i seg selv: at man starter og er villig til å minimalisere destruktive impulser rundt seg. Og det er egentlig det eneste man trenger å være villig til å gjøre. Ellers kan man kultivere disse tingene, som du har gjort, og etter hvert lærer man å håndtere det som før har brakt en inn i en negativ, emosjonell tilstand, en tungsinnet tilstand – man vil kunne stoppe det før det i det hele tatt starter. Og så kan man snu det om og aktivere primære følelser som er relatert til håp, frydefullhet og takknemlighet i livet sitt, i stedet for at disse lidende, emosjonelle tilstandene skal ta over kontinuerlig. For det kan bringe selv den sterkeste av oss i knestående. Det er det vi gjør, og det virker til de grader for dem som starter en sånn dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess. For dette er noe vi går gjennom allerede i starten av en sånn prosess, og mennesker får som regel resultater i løpet av noen få uker – ting blir bedre.

Når sjaman og skolemedisin samarbeider

Men vi snakker ikke her om klinisk depresjon og disse tingene, for det er en helt annen kategori. Hvis man kommer inn og søker hjelp og har sånne typer diagnoser, må det bestandig gjøres i samarbeid med psykiater. En av mine studenter, Cathrine Emilie, kom til meg i en ekstremt dårlig psykologisk forfatning, med massiv sosial angst, massiv, verste form for depresjon og så videre. Og i samarbeid med hennes psykiater har Cathrine Emilie kommet seg helt på bena igjen – en totalt hinsides historie, som psykiateren hennes ikke trodde var mulig. Og hvis du går inn på min side, wanvig.no, så finnes det et par intervjuer der med Cathrine Emilie, som viser hva som er mulig hvis vi kan samarbeide med skolemedisin, psykologi og psykiater, og med det vi hjelper med – altså at sjaman samarbeider med moderne skolemedisin. Hvis man da har en moderne skolemedisiner som ikke er narsissistisk, hyperarrogant og sier at alt dette bare er tull, men som er villig til å si: Aha, her har du mennesker som har gode resultater – hvorfor skal vi ikke slå kreftene våre sammen og hjelpe disse menneskene som søker hjelp? Det er det jeg ikke forstår. Hvorfor være så utrolig arrogant? Hvorfor ikke prøve å gå sammen om å hjelpe mennesker? Det må jo være fremtiden, i mine øyne, og jeg håper jeg blir en del av den fremtiden. Psykiateren til Cathrine Emilie er en av dem som har vært villige til å gjøre dette samarbeidet, med totalt hinsides resultat. Det er en historie jeg oppfordrer til å høre, i intervjuet og artiklene jeg har skrevet om det. Du har jo møtt Cathrine Emilie, Amina?

Amina: Jeg har møtt Cathrine Emilie, og jeg kan si: Det er en sann historie. Det er ikke påfunn. Og hun deler åpent og raust om sine erfaringer med dette. Jeg kan virkelig anbefale å gå inn og se på det intervjuet hvis man har slitt med mye depresjon, angst, dette med å ikke komme seg ut av huset. For det er jo det mange også sier: Ja, men hvordan skal jeg gjøre skogsbad? Jeg klarer jo ikke å komme meg på utsiden av døren engang. Man kan begynne med en liten tå av gangen. Det er ofte veldig fint å ha disse inspirerende historiene der ute, mennesker som har klart det man selv lengter etter, som har en noenlunde lik historie som en selv, for det hjelper til med å bringe frem dette håpet. Så hvis det er noen som kjenner seg igjen i dette, eller bare er nysgjerrige på andres vegne, eller nysgjerrige uansett grunn, så anbefaler jeg virkelig å gå inn og se på det intervjuet.

Cathrine Emilie: fra sosial angst til en natt i skogen

Pål-Esben: Det er massivt hva som er mulig hvis man er villig til å samarbeide. Jeg liker det når det er mulig – når mange mennesker kommer til meg i utbrenthet og i en veldig vanskelig helsesituasjon, og det er åpenhet fra de moderne skolemedisinerne, lege, psykolog, psykiater og så videre, for at jeg kan gjøre den jobben jeg gjør, og de gjør den jobben de gjør, og at vi hjelper hverandre for å hjelpe klienten til å få et bedre liv. Da har man mye flere muligheter til å hjelpe et menneske. Det er et av mine hjertebarn, men det er litt vanskelig i samfunnet vi lever i, hvor arrogansen lever i den vestlige skolemedisinen – men forhåpentligvis blir det bedre og bedre. Så Cathrine Emilie var i en veldig, veldig dårlig tilstand, og hun turte nesten ikke å gå utenfor døren. Og etter ett år klarte hun å ligge ute en hel natt i skogen i hengekøyen. En totalt hinsides historie: fra en som hadde så mye sosial angst og depresjon at hun ikke turte å gå ut gjennom døren, til at hun bare etter ett år ligger alene i den beksvarte natten midt i skogen og sover. Det er hva som er mulig når vi legger kreftene våre sammen, og ikke minst lærer hvordan vi benytter naturen. Så det var til inspirasjon og håp, for det er det vi også ønsker å bidra med i podkasten vår: at vi forteller historien vår og erfaringene våre, og målsettingen vår er å inspirere – og kanskje man kan se på andre ting i tillegg til det man gjør i dag. For hvem vet om det ligger ting bak neste hjørne som kan hjelpe oss. Det er min filosofi, og også din, Amina.

Amina: Ja, det beste av begge verdener. Man trenger ikke å slåss om hva som er riktig, sjamanisme eller skolemedisin – her kan man virkelig ta det beste av begge verdener.

Pål-Esben: Ja takk, begge deler – det er mitt motto her, og også ditt. Så har du noen visdomsord på tampen her, Amina?

Avslutning: stol på din egen kapasitet

Amina: Åh, visdomsord.

Pål-Esben: Eller avsluttende ord?

Amina: Jeg har lyst til å si dette med å stole på – du som lytter: Stol på din egen kapasitet, stol på at du har evnen i deg til å gjøre små endringer. Du trenger ikke å bestige alle fjellene på ett døgn, men små endringer. Vit at du har mer kapasitet enn det du kanskje noen ganger tror. Ja, det var det jeg hadde å si. Og at det ikke er noen skam i å søke hjelp, for vi skal ikke klare alt alene her i livet, og tross alt er det så mange dyktige mennesker som kan hjelpe oss rundt her – det er bare å finne noen som er kapable til det.

Pål-Esben: Veldig bra, Amina. Det har vært en interessant samtale vi har hatt. La oss se om vi en gang går litt mer inn i depresjon og den ekstreme greien jeg var gjennom, som løste dette en gang for alle. Og neste gang skal vi ta opp et annet spennende tema som har med din utviklingsreise å gjøre, for dette handler jo også om deg, Amina, og din fart. Og det er ganske hinsides hva du har vært gjennom på disse få månedene. Så jeg vil bare gratulere deg, Amina – det er totalt imponerende hva du har klart å få til. Og til deg, kjære lytter: Tusen takk for at du er med oss, vi setter veldig stor pris på det. Ta gjerne kontakt med oss om det er noe du ønsker vi skal ta opp, og vi hjelper gjerne med å ta opp alle former for temaer i podkasten vår. Da ønsker vi en riktig god kveld, dag, morgen eller natt, avhengig av når du lytter på dette. Og så snakkes vi og høres vi i neste episode.