Episode 4 – Oppdag Hjertets vei – De første 3 Pilarene til ekte kjærlighet

Hvordan kjennes takknemlighet når den er mer enn en liste du skriver om morgenen? En dag, mens hun kjørte bil, kjente Amina plutselig en enorm takknemlighet for selve livet, som kom fra dypet i henne: en naturlig rusfølelse som ikke var avhengig av at noen sa noe hyggelig til henne.

I denne fjerde episoden snakker hun og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om Hjertets vei: hvorfor kjærlighet er noe praktisk, forskjellen på lidende og rike emosjonelle tilstander, og de tre første av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: takknemlighet, tilgivelse og fysisk, emosjonell og spirituell selvregulering. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hva kjærlighet er, og hvorfor det hjelper lite å «være i lyset» hvis du kommer hjem og hyler og skriker til partneren og barna
• Lidende og rike emosjonelle tilstander: hvor langt du er fra hjertet ditt
• Hvorfor lysvesenene ikke hjelper egoet, og ritualteksten som måtte skrives om før huset ble solgt
• Pilar 1, å bli en mester i takknemlighet: fra listen om morgenen til spontan takknemlighet
• Pilar 2, å tilgi seg selv og andre: hvorfor tilgivelse ikke betyr å akseptere det som skjedde, og historien om Eva Mozes Kor
• Pilar 3, fysisk, emosjonell og spirituell selvregulering: trykkokeren, aurasystemet og tredje chakra
• De seks andre pilarene, og hvor du kan begynne

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: Hjertets vei

Pål-Esben: Hei, og hjertelig velkommen til en ny podkast, Amina!

Amina: Tusen takk! Vi liker å stå på, Pål-Esben.

Pål-Esben: Hva skal vi prate om i dag?

Amina: I dag skal vi prate om noe som heter Hjertets vei. Det er spennende greier.

Pål-Esben: Det er spennende greier, og vi er inne på et tema som høres veldig enkelt og ukomplisert ut, men som egentlig kanskje er noe av det mest komplekse et menneske kan engasjere seg i. Og i det esoteriske er det mange, mange misforståelser rundt disse tingene som vi har tenkt å diskutere. Hvor begynner vi, Amina?

Hva er kjærlighet?

Amina: Vi kan starte med: Hva er kjærlighet? Hva er Hjertets vei? Jeg husker at jeg i begynnelsen av min spirituelle vandring, min spirituelle oppvåkning, eller hva man kan kalle det, ble introdusert for dette med kjærligheten. Dette med at vi alle er ett, at vi kommer fra det samme, og at vi må leve i kjærlighet. Og jeg følte at det var fint. Hvem har ikke lyst til å føle på kjærlighet? Helst hele tiden; det er jo kjempehyggelig. Så jeg begynte å integrere dette. Hva er kjærlighet? Jeg begynte å kjenne på kjærlige følelser, var med på ulike sirkler og arrangementer der vi følte på kjærligheten, og det var veldig fint.

Men det jeg slet med, var dette: Selv om jeg nå trodde at jeg hadde integrert hva kjærlighet betyr, burde ikke livet da føles litt mer kjærlighetsfylt i hverdagen min? Skal jeg bare føle kjærlighet når jeg er på arrangement? Det er jo litt begrenset. Så jeg slet med å forstå, jeg vet ikke hva man skal kalle det, konseptet: å forstå og leve ut hva kjærlighet er. Jeg ble introdusert for dette med at alt er kjærlighet fra et litt høyere perspektiv, slik jeg vet at mange i den alternative verdenen i dag blir. Men hvordan ser det praktisk ut, egentlig? Og der kom du inn i bildet, Pål-Esben, da jeg ble kjent med De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Da kom atombomba!

Lidende og rike emosjonelle tilstander

Pål-Esben: Når vi diskuterer de mer åndelige, spirituelle aspektene av kjærlighet, kan man gli langt inn i dypet av de diskusjonene. At alt er kjærlighet? Ja, er alt kjærlighet? Ikke slik jeg erfarer det. I en tilstand av enhet, der alt er ett, eksisterer ikke kjærlighet. Hvorfor ikke? Jo, fordi kjærlighet er det som binder ting sammen. Og i enhet er det ingenting som trenger å bindes sammen. Det er også en interessant diskusjon på et dypere plan. Men vi starter på et veldig praktisk, pragmatisk plan. For tross alt er vi mennesker.

Og spørsmålet er: Ja, hjertet høres så fint ut, kjærlighet høres så fint ut. For som du sier: Man kommer inn i en esoterisk setting, og så skal man lære å være i lyset og være i kjærligheten og alt dette. Og det er hyggelig, det. Men det hjelper lite når man kommer hjem og hyler og skriker til partneren og barna og er i destruktiv modus. Da vil jeg ikke si det er meningsløst, men det har ikke så stor innvirkning. Å være hellig på ett sted og være trollet når man kommer hjem, er ikke akkurat veldig autentisk. Der kommer vi senere i dag inn på det som kalles sjamanfell-syndromet, som er et av mine favorittemaer å prate om. Hvor autentiske er vi?

Men la oss først snakke om hva kjærlighet er. Vi sa litt om det: Kjærlighet er å binde ting sammen. Men hvordan utspiller kjærligheten seg i hverdagslivet vårt? Jeg bruker en veldig enkel måte å forklare dette på. Når et menneske befinner seg i en lidende emosjonell tilstand, fylt av angst, frustrasjon, nag og usikkerhet, da vet vi at det ikke er så mye godhet i det. Hvis vi sammenligner kjærlighet med godhet, merker man det i en diskusjon med partneren sin, ungene sine eller arbeidsgiveren: Det er ikke mye godhet, kjærlighet eller gode ting i disse lidende emosjonelle tilstandene. Du kan si at når et menneske befinner seg i en lidende emosjonell tilstand, er det veldig fjernt fra hjertet sitt. Veldig fjernt fra det som representerer hjertet, som har med rike emosjonelle tilstander å gjøre.

En rik emosjonell tilstand er alt fra følelsen vi kjenner når vi ser partneren vår dypt i øynene, til når vi er sammen med barna eller har det godt med noen. Alle vet hvordan en rik emosjonell tilstand er: glede, lykke, mening, kjærlighet til barn og partner. Når vi er i en rik emosjonell tilstand, er vi veldig nær hjertet vårt, og da handler vi ofte på en veldig konstruktiv og god måte. Har man en diskusjon med partneren sin i en lidende emosjonell tilstand, skaper man konflikter, og man hyler og skriker til hverandre. Men befinner man seg i en rik emosjonell tilstand av for eksempel takknemlighet, går diskusjonen veldig annerledes.

På et helt praktisk, pragmatisk plan handler Hjertets vei, altså veien vi går for å komme i kontakt med hjertet vårt, om hvordan vi lever ut dette og knytter oss til menneskene rundt oss i det daglige livet. Det handler om i hvor stor grad jeg befinner meg i en lidende emosjonell tilstand, langt fra hjertet mitt, kontra i en rik emosjonell tilstand, veldig nær hjertet mitt. Det var det vi startet med da vi begynte å diskutere dette, du og jeg. Det er forskjellen på lysets vei kontra mørkets vei. Mørkets vei er lidende emosjonelle tilstander, med frustrasjon, irritasjon og alle disse tingene. Lysets vei er emosjonelle tilstander som er relatert til hjertet: frydefullhet, empati, takknemlighet.

Sannheten om deg viser seg i detaljene

Pål-Esben: Og så er det en ting til. Jeg sa til deg: sannheten om deg, Amina. Sannheten om hva du er. Den viser seg i hvordan du praktisk omgås dette i livet ditt, med menneskene rundt deg. Den viser om du er kjærligheten, eller om du er i et sjamanfell-syndrom, der du sier at du er kjærlighet, men egentlig er noe annet. Så, Amina: Da jeg introduserte dette for deg, både om lidende og rike emosjonelle tilstander, om Hjertets vei og om sannheten om deg, at den ikke vises i hva du sier du er, men i hva du faktisk gjør i livet ditt: Hva tenkte og følte du om det?

Amina: Jo, du sa veldig tydelig fra om at sannheten om et menneske viser seg i detaljene. Og da var jeg litt: «Å ja, så jeg kan ikke ha en dårlig dag igjen? Jeg kan ikke gå på en smell igjen. Jeg kan ikke det ene, og jeg kan ikke det andre igjen.» Jeg følte meg litt som en sutrekopp. Jeg fikk kontakt med min indre sutrekopp. Så tenkte jeg at det måtte finnes en annen måte å se dette på, og da ble jeg litt bedre kjent med meg selv: Den reaksjonen jeg hadde nå, kom den fra kjærlighet, fra rike emosjonelle tilstander, eller fra lidende emosjonelle tilstander?

Det jeg ble enig med meg selv om ganske tidlig, var at uansett hva jeg fant i meg selv på denne utviklingsreisen, skulle jeg ikke slå meg selv med pisken. Heller ikke hvis jeg fant ut at her var jeg litt falsk, eller at jeg her hadde en holdning jeg ikke vil ha som en del av min etikk, men som tydeligvis var der likevel. Jeg skal ikke være fæl mot meg selv. Det er bare læring; jeg blir kjent med meg selv. Det var ganske viktig for meg, og har vært det hele veien. Selvfølgelig har jeg gått på en smell der også. Jeg er jo et menneske og alt det der. Ja, takk og pris. Takk og pris.

Møtet med de ni pilarene

Amina: Men jeg husker da jeg så den listen første gangen, De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, som vi bruker i Yggdrasil sjamanskole. Da tenkte jeg: «Det er jo enkelt. Takknemlighet er enkelt. Selvregulering er enkelt, det har jeg lært meg. Og allmektighetssyndrom, det har jeg jo ikke.» Det så veldig enkelt ut. Men da jeg begynte å dissekere disse pilarene, fikk jeg oppleve de dypere aspektene av dem, og ikke minst de praktiske. For hva er egentlig takknemlighet? Er det å stå opp om morgenen og manifestere at jeg skal si at jeg er takknemlig for skyene og himmelen, når jeg egentlig ikke er det? Så der begynte jeg med noe jeg faktisk er takknemlig for, uten å late som. Og så lot jeg den utvikle seg, for den første pilaren er å bli en mester i takknemlighet.

Bare for å ta det som et eksempel: Etter hvert ble jeg bedre kjent med takknemligheten, og denne takknemlighetsfølelsen begynte å dukke opp i meg og ble en del av meg. Jeg tror definitivt det finnes dypere aspekter av takknemlighet som jeg ennå ikke har kjent på, men jeg føler at det har gitt meg en mer praktisk tilnærming til hva kjærlighet er. Og også en større forståelse av hva det ikke er. Kjærlighet betyr ikke at man skal sveve på en rosa sky hele tiden. Kjærlighet er også å sette ned foten og sette sunne og kjærlige grenser, å si ifra når noe ikke er greit. Den kraften også. Mange tenker, inkludert meg selv tidligere, at kjærlighet er så sukkersøtt og flott og fint og sukkerspinn. Men det er også en veldig sterk kraft i det.

Så det å se på kjærlighet som noe praktisk, at den viser seg gjennom handlingene mine og gjennom hvordan jeg møter vanskelige situasjoner: Der har jeg spesielt fått prøve meg i settingene der jeg har blitt veldig presset, og lært veldig mye om meg selv. Jeg har hatt et liv med veldig store emosjonelle reguleringsvansker, der alt som skjedde med meg enten ble elsket over alt på jord eller hatet til pesten. Jeg hadde et elsk-hat-forhold til alle mennesker, situasjoner og følelser, et veldig stort og bredt spekter tidligere i livet mitt. Så ja, det har vært en utviklingsvei.

Praktisk kjærlighet, ikke rosa sky

Pål-Esben: Det har det vært. Og det vi gjør, i hvert fall i vår tradisjon, er å være veldig praktiske. For det hjelper ikke å befinne seg oppe i en rosa sky der man skal være i kjærligheten. Det handler om hvordan man lever ut prinsippene i veien man går, på en praktisk måte i sitt daglige liv. Der viser vi hvor vi egentlig står. Lever vi et liv fullt av lidende emosjonelle tilstander, lever vi egentlig et liv på sparebluss. Vi går hele tiden med et eller annet nag, en fryktfølelse, en uggen følelse i oss. Det setter livskvaliteten til et menneske betraktelig ned. Det kan i hvert fall gjøre det. Så spørsmålet, når man starter en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess, er: Hvordan bringer jeg meg ut av disse lidelsene i mitt daglige liv? Hvordan finner jeg mer tilfredshet og mening? Og de gode følelsene, de rike følelsene: Hvordan klarer jeg å kultivere dem inn i livet mitt? Der starter vi.

Når vi snakker om en ursjamanistisk utviklingsvei, spiller dette en mye større rolle enn for et menneske som ikke er relatert til det vi kan kalle metafysiske vesener. Med metafysiske vesener mener vi engler, kraftdyr og lignende, altså lysvesener. For dem som ikke har en relasjon til slike ting, handler det i hovedsak om å finne mer av disse rike emosjonelle tilstandene i sitt daglige liv. Og bare dette kan revolusjonere og transformere et menneskes liv betraktelig, noe jeg har erfart mange, mange ganger. Jeg geleider også mennesker som kommer til meg med utbrenthet, som ikke har noe med sjamanisme å gjøre, men som rett og slett ønsker å komme tilbake til seg selv, føle seg lykkelige, finne mening i livet og føle at livet egentlig er godt å leve. Da starter vi med disse tingene også.

Lysvesenene og den stakkars lille mauren

Pål-Esben: Men for en som er sjaman, i hvert fall i vår tradisjon, er det også et dypere element i hvorfor det å finne Hjertets vei er så utrolig viktig. Disse metafysiske vesenene, engler og kraftdyr og lignende, er litt mer utviklet enn oss mennesker. Man kan se det som en metafor: Tenk deg et romvesen som ligger en milliard år foran oss i utvikling. Tenk på hva menneskeheten har gjort de siste hundre årene, og så kan du forestille deg hvordan det hadde vært her om vi hadde gått en milliard år frem i tid. En smule mer utviklet. Og trolig, hvis et slikt romvesen hadde kommet ned og kikket på menneskeheten, hadde det bare ristet på hodet og sett på oss som maur som kravler rundt.

Slik er det når vi mennesker, som for eksempel er sjamaner eller går andre åndelige, spirituelle utviklingsveier, henvender oss til et slikt lysvesen, som ikke er et romvesen, det var metaforen min, men som ligger så langt foran oss i utvikling, og som er så mye nærmere skaperkraften, det som har skapt alt. Når vi da kommer som sjamaner og skal bruke det: «Å nei, kjære kraftdyr Ulv, kan du hjelpe meg med at naboen min får litt problemer, siden han kuttet ned treet mitt i hagen», altså som hevn. Eller: «Jeg skulle gjerne tenkt meg partneren til den og den, kan du sørge for at de skiller seg?» Hva tror du de tenker når vi er styrt av vår intensjon, styrt av frykt, hat og kontroll, som vi mennesker ofte er, og kommer med slike ønsker til et slikt vesen? «Stakkars lille maur. Klart jeg ikke hjelper deg med ditt ego. Klart jeg ikke hjelper deg med ditt hat.» For disse vesenene er så nær det vi kaller primære følelser, eller veldig forenklet: hjertet, at de selvfølgelig ikke vil ha noe å gjøre direkte med mennesker som prøver å ødelegge for seg selv og andre.

Så når vi starter en ursjamanistisk utviklingsvei, skal vi blant annet i starten lære å få kontakt med våre sjamanistiske guider og våre kraftdyr. Kommer vi da inn og sier «kjære ditt og kjære datt, vær så snill å hjelpe meg å ødelegge for dette», eller «jeg vil gjerne ha masse penger», da vil de bare se oppgitt på deg.

Ritualteksten som ikke virket

Pål-Esben: Det samme gjelder når vi begynner med sjamanistisk magi, eller strukturell magi, som vi kaller det i vår tradisjon, der man gjennomfører et ritual og får hjelp av disse metafysiske vesenene og ressursene. Går man inn i ritualet med et ønske som er relatert til egoet, får man ingen hjelp. Jeg skal gi et eksempel. På begynnerkurset, når vi skal lære sjamanistisk magi, sier jeg: «Det er så viktig å være relatert til hjertet ditt i ritualtekst og ønske, og ikke til egoet. Er du relatert til ego, vil dette rett og slett ikke fungere.»

Jeg hadde en student her for noen år siden som skulle selge huset sitt. I ritualtekstene som skulle brukes i ritualet, sto det: «Vær så snill og hjelp meg å selge huset mitt, og jeg vil ha minimum den og den prisen, og det skal skje slik, og det skal skje slik.» Vedkommende satte i gang, gjorde ritualet og sendte ut energien. Noen måneder etterpå kom vedkommende og klaget til meg på det spennende ritualet fra seminaret: Det virket ikke; ingenting skjedde. Det første jeg sier, er: «Kan du sende meg denne intensjonen din, ritualteksten?» Der sto det nærmest hundre prosent egosentrert: «Jeg vil ha det jeg vil ha.» Så sier jeg: «Vi trenger å endre denne ritualteksten», og forklarer hvorfor det er et problem. Vi endrer den til at vi ønsker å tiltrekke en kjøper, der både selger og kjøper er fornøyd med prisen, og der man finner en god balanse. Studenten tok det inn og begynte å gjøre ritualet, og kom tilbake til meg etter tre eller fire uker: «Pål-Esben, Pål-Esben, nå har jeg solgt huset mitt! Dette er jo helt utrolig!» Veldig utrolig, egentlig. Det er slik det virker, men kun når du gjør det rett, kun når intensjonen din er relatert til hjertet ditt.

Da kjenner vi at når vi arbeider med disse tingene, er dette ekstraordinært viktig, langt utover det som har med praktisk omgang med lidende og rike emosjonelle tilstander å gjøre. Så jeg ville si et par ord om det også, før vi dykker inn i hvordan vi kultiverer dette på en praktisk måte. For det er neste spørsmål som melder seg: «Ja, jeg hører dette om de rike tilstandene og de lidende tilstandene. Jeg vil ikke ha de lidende, det forstår jeg; jeg vil gjerne ha de rike emosjonelle tilstandene.» Og da er spørsmålet: Hvordan skifter vi fra et liv med mye lidende emosjonelle tilstander til mer rike emosjonelle tilstander? Hvordan kultiverer vi det? Til det har vi De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, som gjør dette praktisk og pragmatisk for alle. Og du var så vidt inne på dette, med hensyn til takknemlighet.

Amina: Ja, dette med ritualtekst og det å sende ut et ønske, eller hva man ønsker seg i livet generelt, er noe jeg har tenkt mye på. Hvor kommer ønskene mine fra? Kommer de fra ego, eller kommer de fra hjertet, fra kjærligheten? Men hvis du skulle gitt et tips til noen som har lyst til å føle kjærligheten mer i sitt daglige liv: Vil du si at når man begynner å leve ut kjærligheten gjennom praktiske steg, gjennom hvem man er i hverdagen og hvordan man lever livet sitt, så vil man få større kontakt med hjertet?

Pilar 1: å bli en mester i takknemlighet

Pål-Esben: Ja, det er en direkte konsekvens, selvfølgelig. For jo mindre lidende emosjonelle tilstander som bringer deg bort fra hjertet ditt, desto enklere er det å komme i kontakt med hjertet og kraften som ligger bak hjertet, som er noen hinsidige greier. Det tror jeg ikke vi skal snakke så mye om i dag, men det ligger et kraftpotensial i hjertet. Hjertet er egentlig vår tredje hjerne. Det har nevroner, hjerneceller, det lever litt sitt eget liv, og det er koblet til andre metafysiske ressurser som har med vår eksistens å gjøre. Mange sier at hjertet er broen til sjelen vår. Det vil si at jo mer vi er relatert til primære følelser eller rike emosjonelle tilstander i livet vårt, desto nærmere er vi hjertet vårt.

Og der snakket du så vidt om det: Den første pilaren for å finne Hjertets vei handler om å bli en mester i takknemlighet. Jeg understreker: en mester i takknemlighet. Det jeg ofte ser, som du også sier, når noen blir satt i gang med takknemlighetsøvelser, er at man skal skrive en liste om morgenen: «Jeg er takknemlig for huset, jeg er takknemlig for ungene mine, jeg er takknemlig for ditt og datt.» Men det har ofte ikke så veldig stor innvirkning på et menneskes emosjonelle tilstander. Skal man virkelig gå veien for å bli en mester i takknemlighet, starter det første skrittet med ikke bare å skrive en liste over hva du er takknemlig for. Det er kognitivt, intellektuelt, og har veldig lite med emosjonene våre å gjøre. I stedet tar man det første punktet på listen og lukker øynene, og så går man inn i tilstanden til dette punktet.

For eksempel: Det første punktet på listen over det du er takknemlig for, er barna dine. Som mor eller far lukker man øynene og ser for seg kanskje fødselen til barnet sitt, eller en god erfaring med barnet. Man projiserer seg med sinnet inn i situasjonen og gjenopplever den, og etter hvert vil man kunne gjenoppleve emosjonene og følelsene som er knyttet til situasjonen. Det krever litt trening, siden så mange mennesker i vårt samfunn er numne når det gjelder gode emosjoner, de rike emosjonene. Mange studenter som kommer til meg og setter i gang med denne enkle takknemlighetsøvelsen, fem minutter hver morgen, synes det er problematisk å komme i kontakt med følelsene som er relatert til det de er takknemlige for. Men det som skjer hver gang man trener på dette, er at man etter hvert begynner å gjenoppleve de gode, rike emosjonelle tilstandene som er relatert til settingen man er takknemlig for. Det er det man bringer inn, der og da, i livet sitt. Man får lettere tilgang til de rike emosjonelle tilstandene: takknemlighet, glede, empati, medmenneskelighet, frydefullhet. Dette må trenes opp igjen. Takknemlighet er én ting, men konsekvensene av takknemlighet er noe mye mer. For en av konsekvensene er at man kommer i kontakt med de primære følelsene sine igjen, som man i vårt samfunn dessverre ofte er nummen for.

Den naturlige rusfølelsen

Amina: Jeg kjenner at jeg blir veldig emosjonell når du snakker om det nå, for jeg husker begynnelsen, da jeg jobbet mye med dette, sett i lys av noe jeg opplevde her om dagen. Jeg satt og kjørte bil, var på vei et sted, og plutselig kjente jeg på en enorm takknemlighet som kom fra dypet i meg. Det er en god, naturlig rusfølelse, for å si det slik. Det var ikke en følelse som kom av at noen sa noe hyggelig til meg, eller at jeg hadde noe å glede meg til. Det var en dyp takknemlighet for selve livet. Det høres litt rart ut, men å kunne erfare de følelsene er helt fantastisk.

Og når vi er inne på pilarene: Den andre pilaren er å bli en mester i å tilgi seg selv og andre. Her tror jeg det ligger en del misforståelser. Skal jeg snakke for min egen del, tror jeg at jeg kjøpte ideen: «Ja, tilgi, det er fint.» Jeg hadde bare bestemt meg for å tilgi alle i mitt liv som hadde gjort meg noe vondt. Bare akseptert: Slik er det, jeg tilgir og går videre. Jeg hadde nok akseptert at fortid er fortid, men det viste seg i at jeg fortsatt ikke kunne snakke om alle de tingene uten å bli gråtkvalt eller kjenne negative emosjoner mot dette mennesket fra tid til annen, selv om jeg i gåseøyne hadde bestemt meg for å tilgi. Det var da jeg ble kjent med de dypere aspektene av tilgivelse at jeg forsto at dette må skje på et dypere plan. Men jeg vet også at veldig mange blir trigget når man snakker om tilgivelse, fordi de har opplevd så store traumatiske ting. Og jeg tror det er en veldig stor misforståelse ute og går her, litt som vi snakket om i begynnelsen av episoden. Det er det jeg erfarer.

Mesteraspektet: spontan takknemlighet

Pål-Esben: Før jeg sier noen ord om det, vil jeg tilbake til det du snakket om, om takknemlighet. For det du nevnte nå, er at vi begynner å gli inn i mesteraspektet av takknemligheten. Den første øvelsen, det første trinnet i trappen, er øvelsen der man ikke bare skriver hva man er takknemlig for, men aktivt går inn i situasjonen med sitt indre øye og gjenopplever følelsene og takknemligheten.

Når man har gjort det og begynner å få kontakt med dette, og det begynner å bli mer autentisk, da begynner man å erfare det du erfarer: Takknemlighet oppstår spontant i hverdagen, uten at man gjør noe som helst. For dem som begynner å bli mestre her, er dette rimelig spektakulært. Vi går for eksempel på gaten i byen, og plutselig blir man så berørt av den blå himmelen der oppe at man får gåsehud og ståpels. Eller man går ut i hagen og ser denne hvitveisen, og ut av det blå kommer det vanvittig takknemlige følelser for denne lille hvitveisen. Det er spektakulært. Når dette begynner å oppstå av seg selv i hverdagen til et menneske, uten at det trenger å gjøre noe, begynner man å komme i kontakt med mesteraspektet.

Og da kan man tenke seg følgende: Et menneske som har mye lidende emosjonelle tilstander, og som begynner å erfare spontan takknemlighet. Da har vi en idé om at disse lidende tilstandene begynner å svinne mer og mer, og at man har mer og mer kontakt med de rike emosjonelle tilstandene. Dette er bare den første pilaren. Og det jeg ofte møter, er litt ignoranse rundt disse tingene. Det er så mange som snakker om takknemlighet: «Jeg har lest bøker om takknemlighet, jeg har gjort takknemlighetsøvelser.» Det betyr ikke at du har forstått hva dette handler om. Å være takknemlig trenger ikke å ha noe med å være takknemlig å gjøre; det kan være to helt forskjellige ting. Det vi snakker om her, er en kultiveringsprosess, der man har en trapp foran seg, og det første trappetrinnet er den første øvelsen. Når man begynner å beherske det og har kontakt med sine rike emosjonelle tilstander igjen, viser man neste øvelse i trappen. Og etter hvert som man har gått trappetrinnene, kommer man dit du er i dag, der dette mer og mer oppstår spontant i hverdagen uten at man gjør noe som helst. Det er så spektakulært. Jeg vet ikke, Amina, det er helt fantastisk.

Amina: Ja, virkelig altså, virkelig.

Pål-Esben: Det er ikke lang tid siden du startet utviklingsveien din, som vi har nevnt i de foregående podkastene våre. Det var ett og et halvt år siden du startet, da ting var virkelig vanskelig i livet, med massivt av lidende emosjonelle tilstander som kom og gikk ukontrollert. Så sitter du her bare ett og et halvt år etterpå og fryder deg over blant annet spontan takknemlighet i hverdagen din. Det er egentlig som dag og natt fra da du startet for noen måneder siden.

Amina: Virkelig, virkelig. Ja, ja, virkelig dag og natt. Jeg føler det blir slik at den dype, ekte følelsen blir så fattig å beskrive med ord. For når man opplever det, så opplever man det, og da forstår man fyrverkeriet rundt det.

Raping i sofaen: takknemlighetens konsekvenser

Pål-Esben: Ja. Og dette har igjen en direkte innflytelse på andre områder av livet. For eksempel når man sitter med partneren sin, og partneren kanskje er uoptimal. Vi snakker om oss mannfolk; vi er ofte uoptimale på mange områder. Du som kvinne kan sitte og se på den uoptimale partneren din, som sitter og raper i sofaen, eller hva det måtte være. Og når man spontant har begynt å få kontakt med takknemligheten, blir man, i stedet for å bli forbannet på den rapingen og fisingen, bare så takknemlig for at man har en partner som elsker deg. Så dette har store konsekvenser på alle områder i livet, den dagen man begynner å bli virkelig mester i det. Og vi har nå kun snakket om den første av ni pilarer. Hver av pilarene har dette potensialet.

Pilar 2: å tilgi seg selv og andre

Pål-Esben: Og den andre, som du har introdusert her, er takknemlighet, nei, unnskyld: tilgivelse. Jeg tror det må være et av de mest misforståtte områdene der ute. Tilgivelse er forbundet med mange dogmer, som vi blant annet finner i religionen: Man er opplært til at man skal snu det andre kinnet til og akseptere når noen gjør noe vondt mot deg. Og så er det mange misforståelser av typen: «Når jeg tilgir noe, er det det samme som at jeg aksepterer det som har skjedd», som gjør at mange har en utfordring med disse tingene. Men tilgivelse er i utgangspunktet kun for vår egen del. Vi mennesker går og bærer på byrder fra erfaringer vi har hatt tidligere i livet, med situasjoner eller mennesker som har gjort oss vondt. Og den eneste som lider etter dette, er du selv, som går og bærer på naget, på urettferdigheten, på smerten, og i verste fall på posttraumatisk stresslidelse hvis man har vært utsatt for overgrep og vold. Man kan selvfølgelig gå og bære på dette vonde hele livet. Men jeg er tilhenger av å se hvordan vi kan gi slipp på det vonde, slik at vi kan komme nærmere hjertet vårt og erfare mer av de primære, gode følelsene i livet.

Så tilgivelse gjør vi kun for oss selv, og det handler om å gi slipp på byrden vi bærer. Og når vi kommer inn på det å akseptere det som skjedde: Det har ingenting med å akseptere at noen har gjort noe vondt mot deg. Det handler bare om at du tilgir for å slutte fred med det: Du var på feil sted til feil tid, det som skjedde hadde du ingen kontroll over, og du velger gjennom tilgivelsen å bryte de emosjonelle båndene mellom nåtid og fortid, slik at du ikke har de vonde følelsene fra fortiden med deg i livet ditt nå. Det er det dette egentlig handler om. Det er i utgangspunktet en kompleks affære å gjøre dette korrekt, men egentlig også veldig enkelt. På bloggen min har jeg skrevet en artikkel om de syv pilarene for å kunne tilgi, som beskriver prosessen veldig tydelig. For det er en prosess man må gå gjennom. Det holder ikke, som du sa, bare å lukke øynene: «Nå skal jeg tilgi, nå skal jeg tilgi, nå skal jeg tilgi.» Det fungerer ikke særlig bra.

Paris-historien: naget som måtte slippes

Pål-Esben: Jeg var kanskje selv ekspert i gamle dager på å bære nag til noen som hadde gjort vonde ting mot meg. Jeg husker jeg hadde en partner tidlig i livet, før jeg startet min ursjamanistiske utviklingsvei, for 30 år siden eller noe slikt. Jeg var så forelsket, vi hadde alt, vi hadde til og med bestemt oss for å forlove oss, og jeg trodde at nå var livet i orden. Så reiste hun til Paris og møtte en annen type, og kom tilbake til meg og sa: «Nei, nå vil jeg flytte ut.» Hele livet gikk i knas. Det var veldig vondt. Og hva skjer etterpå? «Hvordan kan du gjøre dette mot meg?» Man går og projiserer hat og frustrasjon, og alt dette får vokse.

Jeg hadde et par andre slike episoder med meg da jeg startet min utviklingsferd, min ursjamanistiske utviklingsreise, i starten av 2004. Læreren min på den tiden sa: «Jeg ser at du går og bærer på mye nag til mennesker som har gjort ting mot deg.» Nag til arbeidsgiveren, som jeg ga skylden for at jeg gikk inn i burnout fordi de ikke tok vare på meg. Det er sånne monkey-greier, helt apekatt: å skylde på alle andre for mine problemer. Så sier han, og spesielt snakket han om eksene mine: «Hvordan tror du det skal bli i livet ditt, Pål-Esben, hvis du ikke gir slipp på disse tingene? Når du får en ny partner, og skal gå og bære på denne skepsisen og de vonde følelsene, hvordan skal du kunne bli lykkelig i ditt neste parforhold? For du kommer til å møte en virkelig partner som passer for sjelen din og deg. Du trenger å gi slipp på dette skramlet, gi slipp på denne lidelsen, for å kunne sette deg selv fri.» Og da tenkte jeg: OK. Der var det min oppgave å begynne å forstå hvorfor det å gi slipp var så viktig. Ikke å akseptere at ekspartneren gjorde ditt og datt, eller at arbeidsgiveren ikke satte grenser for meg, men bare å gi slipp: «OK, det var det som skjedde, av hvilken som helst årsak. Men det skjedde, og min oppgave nå er å slette de vonde emosjonelle lenkene tilbake til det som skjedde, her og nå.» Det gjør man gjennom en veldig spesifikk tilgivelsesprosess som vi bruker.

Hvordan var det med deg, Amina? Hva tenkte du om tilgivelse og nag og alt det der? Du var kanskje en av dem som ikke hadde noe som helst av dette med i bagasjen?

«Ho ho ho, du er tilgitt»: intellektuell tilgivelse

Amina: Nei, ingenting. Det var plettfritt rulleblad der, altså. Ikke noe allmektighetssyndrom heller, så det har jeg ikke tenkt på. Nei da: Jeg hadde, som jeg sa i sted, noen ting jeg visste hadde skjedd med meg i fortiden, som jeg hadde bestemt meg for å tilgi fordi det var så flott og fint. Men da jeg for eksempel møtte mamma, ble jeg trigget bare hun pustet feil, eller drakk feil, altså «feil» i gåseøyne, av ingenting. Da innså jeg: OK, her er det dypere ting jeg trenger å jobbe med. Og faktisk, og det kan kanskje høres litt halleluja ut: Det tok kanskje maks en uke, etter at jeg jobbet med sjamanistisk energiarbeid, fikk forståelse for fortiden og tok praktiske steg fremover, da jeg jobbet med tilgivelsen, før jeg kunne være med mamma og bare ikke bli trigget. Hun har sin personlighet, jeg har min personlighet. Det var en slik befrielse.

Og en klient jeg har hatt over tid: Jeg hadde en time med henne for kanskje en måneds tid siden, der jeg så at hun bar på nag til et familiemedlem. Jeg prøvde å ymte litt frempå, for jeg ville ikke gå for hardt ut: «Ja, hva med å se litt på tilgivelse, så du slipper å bære på det?» Da sa hun: «Nei, det kan jeg ikke. Det som har skjedd, det er, nei.» Og jeg kan forstå hvor den følelsen kommer fra, for det var ganske krasse ting fra fortiden og barndommen som hadde skjedd. Men så sa jeg: «OK, jeg forstår det. Men se litt på det.» Og da sendte jeg henne faktisk to lenker du har lagt ut på YouTube om tilgivelse, del én og del to. Jeg sa: «Se på disse til neste gang, og bare se om noe resonnerer med deg.» Så møtte jeg henne to eller tre uker etterpå, og da hadde hun fått et helt nytt syn på det, og hun var klar for å jobbe med energiarbeid for å gi slipp på dette. Det var litt hallelujastemning der også. Så jeg ville bare dele det: Det skjer faktisk ting når vi jobber med tilgivelse, både energetisk og, ikke minst, med de praktiske stegene i tillegg. Da får man en større forståelse av hva tilgivelse faktisk er.

Pål-Esben: Og klienten hadde sikkert den holdningen at når vi har tilgitt, så aksepterer man det som har skjedd. Og for enhver pris vil man ikke akseptere det som har skjedd, eller være enig i det som skjedde, så da må man holde på disse vonde følelsene, fordi man føler at det ikke er rett å gi slipp på dem; det ville være det samme som å akseptere det. Det er et hamsterhjul som mange befinner seg i, og som gjør at de aldri slipper naget sitt. Men som sagt: Man kan velge å gå og bære lidelsen med seg resten av denne inkarnasjonen, og det er kun du som lider av det, ikke den som har gjort noe galt. Eller så kan man velge å gi slipp på det.

Og som du var inne på: Det holder ikke å gi slipp intellektuelt. Det er enkelt å «bevise» det overfor moren din, for eksempel: «Tilgi, tilgi, tilgi. Jeg tilgir deg, mor, for alt det du har gjort. Ho, ho, ho, du er tilgitt!» Og litt røkelse også, da. Det fungerer også bra, litt røkelse og litt tromming og sånn, men det fungerer rett og slett ikke. For det ser man når man er sammen med det mennesket: Man kjenner at det stikker, at det irriterer. Og der finner man beviset på om man virkelig har tilgitt. Da er minimum at man kan forholde seg til mennesket som har såret en, på en nøytral måte, uten at negative emosjoner kommer. Og for dem som har såret deg langt tilbake i tid: Man skal ikke oppsøke dem for å sjekke om man har klart å tilgi. Men jeg merker det slik: Når du slutter å tenke på det, når du slutter å erfare de negative emosjonene, da er de mentale og emosjonelle båndene og koblingene løst opp, og fortiden er separert fra nåtiden når det gjelder emosjoner. Erfaringene er der, klart, men de destruktive emosjonene er borte. Og du kan omgås ting på en bedre måte, slik du erfarte med mor.

Amina: Ja.

Å tilgi seg selv

Pål-Esben: Så der også, i den andre pilaren for å finne Hjertets vei, står det å bli en mester i å tilgi deg selv og andre. Og med deg selv er det også en egen sak. Vi går ofte og bærer på nag til oss selv: at vi ikke har vært bra nok, at vi gjorde feil her og feil der. Jeg har med ganske mange mennesker å gjøre, og det er så vanlig at man går og pisker seg selv for at man ikke er bra nok. Jeg tror at for å kunne tilgi andre, trenger man først å tilgi seg selv, kanskje bli venn med seg selv. For jo mer negativt du ser på deg selv, desto lenger bort fra hjertet ditt er du også. Selvtilgivelse er like viktig som å tilgi andre. Det betyr også å lære å slutte fred med seg selv for den man er, og akseptere at det er OK å være som du er, Amina. Det er OK at du er 80 prosent og ikke 100 prosent perfekt. Det er OK å gjøre feil, det er OK å gå i baret. Men det er en jobb å komme dit at det er OK.

Amina: Ja, det er klart det. Og dette med å tilgi seg selv for det man ikke visste den gangen. For der man står i dag, har man lært mye mer av livet og har mer kunnskap enn man hadde tidligere. Et eksempel: meg. Jeg har båret på mye dårlig samvittighet overfor barna mine, fordi jeg kan så mye mer i dag enn for ti år siden. Noen ganger kan tankene mine ta meg dit: «Å ja, men jeg skulle gjort det og det for ti år siden, og jeg skulle ikke gjort det slik.» Men jeg hadde jo ingen forutsetning på den tiden for å kunne gjøre det slik. Så det å gi slipp på de tingene man tenker at man kunne gjort annerledes når man vet bedre, og virkelig tilgi seg selv for dem også, har vært noe jeg har jobbet med, i hvert fall.

Pål-Esben: Det er et klassisk eksempel som jeg møter hos de fleste mødre, og spesielt fedre. De lærer grunnleggende psykologi, hvordan atferd fungerer og hvordan man tikker, og de utvikler seg og blir en bedre versjon av seg selv. Da tror jeg stort sett alle går tilbake og tenker: «Herregud, hvis jeg hadde hatt dette da jeg hadde ungene mine, hadde jeg gjort det og det.» Og så tror man: «Jeg skadet dem fordi jeg gjorde det og det.» Men slik er det selvfølgelig ikke, for enhver mor og enhver far, i hvert fall de aller fleste, gjør det beste de kan ut fra kunnskapen og innsikten de har til enhver tid. Vi kan ikke forvente at vi gjør noe bedre enn den innsikten og kunnskapen vi har akkurat nå, kan vi det? Vi kan jo ikke projisere oss 50 år frem og si: «Nå skal jeg i dag handle ut fra kunnskapen jeg har om 5 eller 10 eller 20 år.» Og der kommer tilgivelsen av seg selv inn: «OK, jeg var kanskje suboptimal i omgangen med ungene mine der og der, sammenlignet med hva jeg kan i dag. Men jeg anerkjenner også at jeg gjorde det beste jeg kunne ut fra innsikten jeg hadde om barneoppdragelse, og slutter fred med det.» Det er også en viktig del av å tilgi seg selv. Det er et perfekt eksempel.

Eva Mozes Kor: alt kan tilgis

Pål-Esben: Så vi har så vidt vært inne på disse pilarene, og man ser: Begynner man å ordne disse tingene og få dem inn i livet sitt, slipper man mer og mer av de lidende emosjonelle tilstandene og åpner mer og mer opp for de rike. Man kommer nærmere og nærmere hjertet sitt. Dette er en kultiveringsprosess som ikke gjøres på et kurs; det er en livslang oppgave. Så jeg er imponert over deg og mange andre, over akkurat hva som er mulig her. Jeg har opplevd mennesker som har gått gjennom de største traumene et menneske kan gå gjennom, og som har hatt mot nok til å gi slipp på det og tilgi det, og sette seg selv fri gjennom det.

Et godt eksempel finner man i artikkelen min på bloggen om tilgivelse, med Eva Mozes Kor, som var en av tvillingene som ble torturert av Nazi-Tyskland og Mengele. Hun gikk og bar på hatet og naget til nazistene i flere tiår etter at hun ble sluppet fri. Det var etter rundt 50 år at hun sa i intervjuet sitt at det eneste de ikke hadde makt over, var hennes vilje til å tilgi dem. Og hun tilga. Livet hennes endret seg radikalt etterpå: Fra å være fullt av lidende emosjonelle tilstander kunne hun igjen fryde seg over smilene til barnebarna. Det intervjuet er vel verdt å se, i relasjon til at absolutt alt kan tilgis. Selv de mest ekstreme traumene er det mulig å gi slipp på. Men det er umulig å gi slipp på dem så lenge man beskytter dem, og så lenge man tror at dette handler om å akseptere det som har skjedd. Det handler kun om å sette seg selv fri. Så: en veldig, veldig spennende pilar.

Pilar 3: fysisk, emosjonell og spirituell selvregulering

Pål-Esben: OK, skal vi ta neste, da? Nummer tre, den tredje pilaren, er å bli en mester i fysisk, emosjonell og spirituell selvregulering. Så, Amina, si et par ord om din erfaring med det.

Amina: Ja, jeg har jo slitt veldig mye med emosjonell selvregulering, og i begynnelsen av utviklingsreisen min var det slik at …

Pål-Esben: Hva er emosjonell selvregulering? Kan du forklare hva det er?

Amina: Ja. Emosjonell selvregulering handler om å regulere emosjonene sine og ikke agere på impuls, ikke agere på denne autopiloten som kommer opp i oss når vi blir trigget eller noe blir berørt i oss, og som gjør at vi reagerer på impulsen. Jeg reagerte veldig mye på impuls tidligere. Jeg var egentlig bare et offer for emosjonene mine, rett og slett. Jeg hadde ikke kontroll på emosjonene mine, ikke kontroll på selvreguleringen. Det var opp og ned og høyt og lavt og til venstre og til høyre om hverandre på ett minutt.

Men så begynte jeg å bli kjent med: «OK, hva skjer nå, når jeg føler denne følelsen, når denne emosjonen kommer opp i meg? Jeg kan velge å hyle og skrike og rive ned noe, eller jeg kan velge å la være.» Og det ble jeg ganske dyktig til: å ikke agere utover. Jeg begynte å få kontroll på det. Men det jeg egentlig ikke fikk kontroll på, og som jeg merket lenge etterpå, egentlig først da jeg begynte i utdanning hos deg, var at det var noe feil som skjedde her. For det imploderte i meg. Jeg bar egentlig bare på alle disse emosjonene, og det gjorde at energien kom ut andre steder i livet. Akkurat som de som tuter for enhver feil noen gjør i trafikken: Ofte føler jeg at her er det noen som har en energi som bare trenger å få ut den irriterte energien på noen. I hvert fall: Det dukket opp andre steder i livet. Så det jobbet jeg med sammen med deg.

Og når det gjelder fysisk selvregulering, ble jeg kjent med det også. Jeg drev mye med fysisk aktivitet før; egentlig var overtreningen en avhengighet som ikke var sunn. Jeg har vært litt en alt-eller-ingenting-person. Men jeg brakk halve beinet til slutt, og det var nok universets måte å si fra på: «Nå har jeg gitt deg nok beskjeder. Du kan ikke trene 25 timer i døgnet; det går ikke.» Så jeg hadde lagt treningen på hylla i to-tre år, uten fysisk aktivitet. Men så hadde vi en samtale en gang om at jeg hadde litt sinne-energi i meg: «Jeg føler meg litt aggressiv, jeg vet ikke helt hva det er. Jeg er liksom ikke sur på noe heller, bevisst, da.» Og da fortalte du meg om dette med at vi trenger å få ut denne kraften. Da må man kanskje slå i en boksesekk eller en pute, løpe litt for dem som liker det, altså finne en måte å få energien ut på. Og også dette med å spise sunt og passe på sjelens tempel: få nok søvn, passe på kroppens fysikk, få de riktige vitaminene. Jeg fikk også sjekket hormonene mine, som du rådet meg til, og så at jeg ikke hadde det aller beste utgangspunktet for en sunn og optimal kropp.

Og så kommer vi til dette med spirituell selvregulering. Der har jeg egentlig ikke klart å få en setning med to streker under svaret på hva spirituell selvregulering egentlig er.

Trykkokeren og englestanden i London

Pål-Esben: For det første: Det som er vanskeligst å starte med, før vi kommer til det som kalles spirituell selvregulering, er den emosjonelle selvreguleringen. Vi mennesker har ofte en impuls: Noen sier noe til oss, og vi reagerer bare på autopilot, for eksempel med å bli negative. Så det er der vi trener opp dette rommet mellom impuls og handling, som heter fri vilje. Det er helt sentralt hvordan vi kultiverer opp dette rommet: at du faktisk, når partneren din gjør noe du normalt ville irritert deg over, trykker på den mentale pauseknappen, ser på hva dette er, tenker «hvordan reagerer jeg konstruktivt på dette?», og så trykker på play. Det rommet krever litt kultivering for å kunne oppstå. De fleste mennesker har veldig lite fri vilje tilgjengelig, siden man så ofte reagerer på autopilot. Men det er fullt mulig: I løpet av noen uker kan man trene det opp betraktelig, slik du gjorde i starten, og plutselig fikk du mer kontroll på hvordan du agerer ut når noen gjør noe med deg.

Utfordringen var det der: Du bet tennene sammen, og da trykker man det ned i trykkokeren, og det er selvfølgelig et problem. Kunsten å selvregulere seg var ikke helt kommet i mål ennå; den var under trening. Og da hjelper det lite når vi bare skal bite tennene sammen og smile og være «spirituelle» i gåseøyne, for vi skal jo være med hjertet vårt, så vi må smile hele tiden. Så biter vi tennene sammen, og så har vi dette smilet, og trykket i trykkokeren øker.

Jeg har fortalt deg om det før: Jeg var på en stor messe i London, og der sto det en englestand med sjefsengelen i Europa, og mange englestudenter rundt, som gikk ut med vingene sine og smilte og smilte. Det var så englemessig at det nesten var poetisk å se på dem. Og en av dem hadde tydelig sett på oss, som hadde mye mer besøk på standen enn dem, og irritasjonen bygde seg opp, mens smilet ble mer og mer anspent. Så kommer man til punktet der hun eksploderer og hyler, og sjefsengelen måtte dra englevingene tilbake og sende henne hjem. Det er et eksempel på passiv aggresjon. Man blir passiv-aggressiv, og det er ikke det vi skal frem til. Vi skal frem til en sunn selvregulering. Det vil si at vi også trenger å omgås det emosjonelle systemet vårt, ikke bare det kognitive, når vi er i dette rommet mellom impuls og handling. For trykker vi det ned i trykkokeren, øker trykket. Det var det du merket: Kroppen din ble urolig, du følte stress inni deg, du følte at noe ikke var bra. Og så prøver man å bite tennene enda hardere sammen: «Jeg må jo være en flink student her, jeg må vise deg, Pål-Esben, at jeg får til dette.» Og så blir det enda mer. Helt naturlig.

Da sa jeg: Amina, ikke trykk det ned i trykkokeren. Du er nødt til å få ut energien. Dette er yang-energi som må ut, ikke ved at du hyler og skriker til ungene eller partneren, men ved at vi bruker den til noe annet, konstruktivt. Hogg ved, slå i en boksesekk, ut og jogge, 500 armhevinger, hva det nå måtte være. Dette må ut på en annen måte, så det ikke blir trykt ned i trykkokeren vår. Har man gjort dette over mange år, kan det i seg selv føre til muskelsmerter og leddsmerter, som ofte er relatert til passiv og undertrykt aggresjon. Det merker jeg om igjen og om igjen med klienter og studenter. Ikke bestandig, selvfølgelig, så jeg skal ikke trigge noen her, men veldig ofte, når vi har disse settingene, må vi se på undertrykt aggresjon og passiv aggresjon. Det er ikke sikkert man engang er bevisst på det. Men det må løses opp og slippes ut. Da vil man også kunne merke det på muskulaturen, for dette er stress, og det setter seg i muskulaturen. Så fysisk selvregulering er et tema for seg selv, det å ta vare på kroppen sin; det skal vi ikke si mer om nå.

Aurasystemet og løgndetektoren

Pål-Esben: Men spirituell selvregulering, hva er nå det, da? La oss ta det enkleste laget av spirituell selvregulering: den energetiske selvreguleringen. Det vil si å regulere energisystemet vårt: hvordan vi regulerer chakrasystemet, og etter hvert som vi blir dyktigere, aura- og lyskroppen vår. Selvfølgelig har emosjonene i vårt daglige liv veldig stor betydning for hvordan energisystemene våre er. Ser man med det indre øyet på aurasystemet til et menneske, er det veldig lett å se hvilke emosjoner dette mennesket er fylt av. En som er fylt av frustrasjon, nag og hva det enn er, ser ut som en grå sky, som et pinnsvin, takkete og urolig. Men hos en som er i gode emosjoner, er aura- og chakrasystemet mye mer harmonisk. Det består av mange flere farger, og det er mye mer stabilitet i det.

Min kone er rå til dette. I starten syntes jeg det var veldig frustrerende, for hun så aurasystemet lenge før jeg selv var i stand til det. Dette er snakk om 20 år siden. Vi sitter sammen, jeg prater, og hun sier, på engelsk, men jeg oversetter til norsk: «Nå forteller du ikke sannheten.» «Øh, jeg forteller sannheten!» «Nei, du forteller ikke sannheten din.» «Hvordan kan du vite at jeg ikke forteller sannheten? Det er jo det jeg tenker og føler. Hvordan kan du si det?» I starten sa hun ikke noe mer, men etter hvert kom det frem at hun så hvordan aurasystemet endrer seg når et menneske lyver. Det ser man hvis man ser aurasystemet: Med en gang et menneske bare tenker på å lyve, skjer det en veldig spesiell endring, et skifte, i aurasystemet, slik at man med en gang kan se om mennesket forteller sannheten eller ikke. Så hun var i starten en levende løgndetektor, og det var veldig frustrerende for meg, for av og til er det godt med noen hvite løgner. «Hvordan har du det?» «Ja, alt er bra.»

Men kan det være at man ikke engang forstår at man lyver selv? Selvfølgelig kan det være slik. Men veldig ofte gjør man dette med overlegg; man har en agenda bak, og det trenger ikke være noe negativt. En hvit løgn kan også være der fordi man rett og slett ikke ønsker å prate om det. Jeg tenker tilbake på meg selv i gamle dager, da jeg var så syk. Når noen spurte hvordan jeg hadde det, sa jeg: «OK, bra, jeg har det bra i dag», selv om jeg ikke hadde det bra, for jeg orket ikke å diskutere alt jeg følte og smertene jeg hadde. Det var det jeg gjorde i starten med min kone også: «Hvordan har du det?» «Bra.» Så sier hun: «Hvorfor kan du ikke fortelle sannheten til meg?» Vi hadde noen interessante diskusjoner om det. Så det å ha en kone som ser aurasystemet, og som kan ta deg i løgn uansett, er i starten litt stressende. Etter hvert ventet jeg det, og begynte heller å fortelle hvordan ting faktisk gikk. Helt til det etter hvert kom inn hos meg også: Mitt tredje øye ble, hva skal jeg si, skiftet, så jeg begynte å se de samme tingene som min kone ser. Det gjør at det kan være litt vanskelig å være min student også, spesielt hvis du prøver å fortelle en historie som ikke helt henger på greip. Du merket det i starten. Jeg sa til deg: «Amina, hvordan har du det?» «Ja, det går bra.» For Amina liker å være positiv. Og du merket at jeg bare satt og kikket på deg og tenkte: «Hvordan har du det egentlig, Amina?» Men som regel, i 99 prosent av tilfellene der jeg ser noen fortelle noe som ikke er sant, sier jeg ingenting, og jeg dømmer ingenting. Det kan være mange, mange årsaker til at man sier det man sier. Og hvem er det som skal dømme noen for at de ikke forteller sannheten?

Tredje chakra: den sunne og kjærlige grensen

Pål-Esben: Men tilbake til den spirituelle selvreguleringen. Den har også med hygiene å gjøre, i relasjon til energisystemet og chakrasystemet vårt. Til det trenger man litt kunnskap om hvordan dette gjøres, som man får enten gjennom en ursjamanistisk utviklingsreise eller på andre måter. Helt i starten snakket du om den sunne og kjærlige grensen, og hvor viktig den er for å kunne være relatert til hjertet sitt. I det esoteriske, og i den indiske kulturen, blir det sett slik: Tredje chakra, energisenteret vi har i solar plexus, er energisenteret som er der for å passe på og beskytte fjerde chakra, som er hjertechakraet. Hvis tredje chakra er svakt og ikke klarer å sette grenser, flyter stresset automatisk opp til hjertet. Det ser vi hos mennesker som er hypersensitive, som for eksempel ikke kan sitte på bussen uten å ta inn tanker, følelser og emosjoner fra andre, og det smerter dem. Det er tredje chakra som er for svakt. Når det er for svakt, klarer man ikke å sette energetiske grenser, og da tas alt rett inn. Da trenger vi å trene det opp. Og det er Hjertets vei: For å ta vare på hjertet vårt er det viktig at vi styrker tredje chakra, som i praksis blant annet betyr at vi lærer oss å sette sunne og kjærlige grenser til menneskene i livet vårt. Det er en del av den spirituelle selvreguleringen, eller den spirituelle hygienekultiveringen som er relatert til den. Og en del ting til, selvfølgelig, når vi begynner å gå litt dypere i hva det er vi gjør her. Vi skal bevege oss mot vår tidløse og romløse natur, mot enhet, spirituell opplysthet og slike ting, og da er det en god del annet som også må gjøres. Men det er ikke et tema for i dag. Kanskje senere en gang.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det er det du holder på med i dag. Nå er vi fortsatt tilbake i starten av utviklingsreisen din, der vi gjennom de første podkastene legger grunnlaget for den dyptgripende reisen du har vært ute på, og fortsatt er i, der du i dag begynner å berøre den tidløse og romløse naturen din og få de første erfaringene rundt den. Så hvis du som lytter sitter litt utålmodig nå og sier: «Skal vi begynne å prate om det som er interessant her?» Så er det viktig for oss begge å legge grunnlaget for hvordan noe slikt kan skje på bare 18 måneder. Det kommer ikke bare av å være i kjærligheten og i lyset, men gjennom en kultiveringsprosess som du har vært gjennom, og målsettingen vår med disse podkastene er å gi et eksempel på hva det egentlig betyr i praksis.

Amina: Ja, absolutt.

De ni pilarene: veien videre

Pål-Esben: Da har vi vært gjennom de tre første, og det er egentlig ni her, men jeg tror vi skal begynne å avslutte nå, så det ikke blir for langt. De andre er: Den fjerde er å bli en mester i å bygge et sunt verdisystem og en sterk personlig karakter, som har med å kultivere etikk å gjøre. Nummer fem er å bli en mester i å si at glasset er halvt fullt, som er en kunst i seg selv. Den sjette er å bli en mester i å helbrede allmektighetssyndromet. Den syvende er å bli en mester i å helbrede perfeksjonisme, å anerkjenne at 80 prosent er bra nok. Nummer åtte er å bli en mester i å forstå naturens helbredende rytmer. Og den niende pilaren er å bli en mester i å forstå og leve ut din sjels ønsker og livsmisjon i denne inkarnasjonen.

Det er ganske spennende når man begynner å gå inn i det, og du begynner å bli rimelig mester i mange av disse tingene, Amina. Har du en oppsummering på tampen? Kanskje vi i en senere podkast går inn på de andre også, for det er mange spennende ting å diskutere her. Hver av disse pilarene kan endre et menneskes liv til det bedre. Bare én av dem kan endre det. Nå har vi snakket om de tre første; kanskje vi en senere gang går gjennom de neste også.

Amina: Ja. Og jeg vil virkelig anbefale alle lytterne å lese artikkelen din om De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Det kan føles litt overveldende å ta for seg alle ni pilarene på et døgn, men slik jeg har gjort det i perioder, har jeg tatt én pilar i uken, eller én pilar annenhver uke, slik at man ikke trenger å ta alt på en gang. Men jeg vil virkelig anbefale å lese artikkelen til Pål-Esben om De 9 pilarene for å finne Hjertets vei.

Pål-Esben: Hva har disse ni pilarene gjort med livet ditt?

Amina: Alt! De har gjort at jeg kan ha det bra i hverdagen min, at jeg kan ha det bra med andre mennesker, uansett hvilke situasjoner jeg havner oppi. De har gjort at jeg har fått kontakt med dypere lag av meg selv som jeg ikke engang visste eksisterte. Jeg hadde en slags alternativ esoterisk peiling på hva som var der, en mer akademisk forståelse av det, men dette har definitivt gjort at jeg kan nå de dypere lagene i meg selv og leve et godt liv. Og ikke minst: De gangene jeg går på en smell, fordi jeg er menneske og alt det der, tar det et kvarter å reise seg. Før i tiden kunne det ta flere uker. Så, kort fortalt.

Pål-Esben: Ja, og det er min erfaring også, med alle dem jeg fører gjennom disse tingene. Med disse ni pilarene har jeg til gode å møte et menneske som ikke revolusjonerer livet sitt til det bedre, selv om de bare får til dette 50 prosent. Hvis det er én ting man skal sette i gang med og prøve ut for å få et betraktelig bedre liv på alle plan, så må det være å begynne å engasjere seg litt i De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Det er i hvert fall mitt og Aminas råd til deg som lytter: Ikke bli overveldet. Start med den første. Jeg tror jeg har skrevet en artikkel om takknemlighet der det står litt mer om dette. Start med det første, og begynn virkelig å beherske takknemligheten; fyll den mer og mer aktivt inn i livet. Etter hvert begynner den å oppstå mer og mer spontant, og bare gjennom det vil livet endre seg betraktelig. Det er mitt ønske fra dypet av mitt hjerte til deg som lytter. Amina er allerede på denne veien, men vi blir aldri ferdige. Vi har bestandig noe å lære rundt disse tingene.

Amina: Absolutt.

Pål-Esben: Tusen takk, Amina, for en veldig hyggelig og spennende samtale. Du som lytter: Sett pris på dette, for vi gjør ikke dette for vår egen del. Vi gjør det for å inspirere deg, gi håp og gi noen tips til hva man kan gjøre for å utvikle seg og skape et bedre liv for seg selv. Så lykke til videre, helt til vår neste podkast om ikke så lenge, Amina.

Amina: Takk.

Pål-Esben: Takk. Ha det.

Amina: Ha det bra.