Parallelle liv: Kan du hoppe mellom tidslinjer?

Lytt på Spotify

Kan du hoppe fra et liv fullt av problemer til en tidslinje der en parallell versjon av deg er frisk, rik og lykkelig? Det finnes kurs til mellom 30 og 60 000 kroner som lærer deg en teknikk for det. Pål-Esben kaller det en ny The Secret: Ingenting kommer til deg fordi du ønsker deg det fra universet. Du må først bli det som er nødvendig, før skiftet og resonansen kan oppstå.

I denne femtiende episoden svarer Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, på et lytterspørsmål om parallelle liv og timeline jumping. Pål-Esben forklarer hvorfor alt skjer her og nå, hvordan bevisstheten skifter mellom frosne øyeblikksbilder som på en filmrull, og hvordan metasjelen sender ut et nær uendelig antall versjoner av deg. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Lytterspørsmålet om parallelle liv, ulike tidslinjer og timeline jumping
Alt er nå: hvorfor her og nå bare kan erkjennes gjennom erfaring, og hva som skjer første gang man erfarer separasjon
Timeline jumping som en ny The Secret, og rølpemusikk og symfonimusikk i parforholdet
Filmrullen, dataspillet og TV-kanalene: hvordan vi skifter mellom parallelle eksistenser på autopilot
Den åttende gullnøkkelen, kunsten å ta gode valg, og veien fra karmisk til dharmisk synkronisitet
Microneedling fra observatørens ståsted, kroppen som et kostyme og freden med det du er
Metasjelen og de parallelle versjonene av deg, og hva minner fra tidligere liv og déjà vu egentlig er
Aminas første resonans med en fullt oppvåknet versjon av seg selv, og hvorfor forberedelsen er alt

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben. Takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk. Hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag skal vi ikke snakke om et tabubelagt tema, Amina, men om et veldig hett tema som mange lurer på. Og det er?

Lytterspørsmålet: parallelle liv og timeline jumping

Amina: Det er parallelle liv og ulike tidslinjer, og om det går an med timeline jumping. Jeg har et spørsmål her fra en lytter, som lyder slik: Jeg har hørt flere snakke om at vi kan leve parallelle liv samtidig, og at det finnes ulike tidslinjer og versjoner av oss selv i forskjellige virkeligheter. Er det egentlig mulig at vi lever flere liv parallelt? Og hva med det som kalles timeline jumping? Kan vi faktisk hoppe mellom ulike tidslinjer og dermed skifte virkelighet?

Pål-Esben: Totalt briljant spørsmål. Jeg fryder meg over slike spørsmål, for det ligger mye ettertanke bak. Vi skal inn på et tema som i utgangspunktet er umulig å forstå. Og det er litt av problemet her: Når vi snakker i podkasten vår, snakker vi til intellektet, til deg som lytter. Det ligger selvfølgelig også en del mellom linjene. Men å forklare noe som ikke er knyttet til tid og rom, med ord som er bundet til tid og rom, er litt utfordrende. Når vi nå skal begynne å dissekere og forklare hva parallelle eksistenser og parallelle liv virkelig er, om de eksisterer, hvordan det henger sammen og hvordan det går an, blir den store utfordringen derfor å finne en intellektuell, logisk tråd gjennom materien.

Men dette er ingenting man kan forstå med intellektet, like lite som du kan forstå hvordan jordbær smaker ved å lese 10 000 bøker. Det er det som er litt kinkig med dette temaet, som surrer og går i det esoteriske. Man har en eller annen idé om det, en teoretisk idé, og så lærer man en eller annen metode der man kan hoppe mellom tidslinjer. Men det er ikke slik dette fungerer. Det er litt mer komplekst.

Alt er nå: det finnes bare ett øyeblikk

Pål-Esben: Så skal vi gå tilbake til der vi er nødt til å starte når vi skal diskutere et slikt tema. Og det er at alt er nå, og at det bare finnes ett øyeblikk. Kjære lytter, du har sikkert hørt dette om igjen og om igjen fra ulike kilder. Eckhart Tolle skrev for eksempel for lenge siden boken The Power of Now. Studerer du det buddhistiske og taoistiske, hører du om her og nå. Du hører om mindfulness og om viktigheten av å være til stede i øyeblikket. Så det finnes mange, mange ideer om hva her og nå egentlig betyr: at det bare finnes ett øyeblikk. Det er umulig å forstå dette i teorien, men det kan erfares. Og det er vår vei i Yggdrasil sjamanskole.

Temaet vi snakker om nå, kommer inn når studenten virkelig begynner å modne og bli avansert. Det kommer inn i det øyeblikket studenten begynner å erfare separasjon. For det er først når du erfarer separasjon, at du virkelig kan erkjenne at alt er her og nå, og at tid og rom, som konstruktet og denne drømmen er knyttet til, er en illusjon, en drøm som sjelen og metasjelen har sendt ut. Det er ingenting man kan forstå i teorien, verken ved å lytte på oss eller ved å lese bøker, men det er noe man kan erkjenne ved å erfare hva dette handler om.

Det er der vi egentlig starter diskusjonen. For i episode 27 til 43 eller 44 har vi snakket veldig mye om veien til enhet. Vi har snakket mye om Saharaen vår, det tidløse og romløse aspektet av oss, og om at det vi opplever av oss selv i kroppen, i denne verden vi lever i, bare er et lite sandkorn av oss. Men vår virkelige natur, vår komplette natur, er metaforisk denne gigantiske Saharaen med trillioner og trillioner og trillioner av sandkorn. Det har vi snakket i detalj om fra episode 27 til 43, 44, et eller annet.

Amina: Ja, frem til 42.

Pål-Esben: Og i en av episodene diskuterte vi Atman, Brahman og meditasjonsprosessen … Kan du finne frem til episoden, Amina?

Amina: Yes, det er episode 38.

Pål-Esben: I 38. For diskusjonen vi skal ha i dag, bygger på det vi har snakket om i disse episodene, og spesielt i episode 38, der vi snakket om Atman og Brahman og hva det er.

Første fødsel og pregningene

Pål-Esben: Kort fortalt: Når vi kommer inn i denne verden, altså når sjelen kommer inn i denne verden, i denne kroppen, kommer den inn i det vi har identifisert som en drøm. Sjelen kommer inn for å erfare og vokse i en setting der den ikke har alle egenskapene, kunnskapene og innsiktene den har i sin frie tilstand. I sin frie tilstand har den ingen idé om hvordan jordbær smaker. Men i denne drømmen har vi muligheten til å erfare smaken av jordbær. Vi har mulighet til å erfare hva kjærlighetssorg er, hva kjærlighet er, altså hva hormonell kjærlighet er, og alle de emosjonene og følelsene mennesket går gjennom i konstruktet sitt. Det er noe sjelen ikke kan erfare i sin frie tilstand. Så den kommer altså inn her.

I det øyeblikket barnet blir født, er det fortsatt veldig, veldig tett koblet til det tidløse og romløse aspektet i seg selv, altså sjelen sin. Dette er det vi kaller den første fødselen. Og så skjer pregningene: Mor, far, tante, onkel, samfunnet sier at det er bra, det er ikke bra, det er en mann, det er en kvinne, slik gjør vi i vår familie, slik gjør vi ikke, det er vennene våre, det er fiendene våre. Så begynner merkelappene og pregningen, det vi kaller skapelsen av den falske identiteten vår og skapelsen av det vi kaller konstruktet. Konstruktet består av intellektet vårt, egoet, identiteten vår og det karmiske minnet, og jeg skal komme inn på litt senere hva det egentlig er.

Når vi er rundt 20 år, er vi fullstendig avnavlet fra vår fulle, frie natur, og mer eller mindre fra sjelen vår også. Da går vi på autopilot i denne kunstige identiteten som vi kaller konstruktet. Og der tror menneskene at det er det som er livet. Snakker du med de fleste mennesker her ute og spør dem: «Hvem er det som tenker tankene dine?», vil så nær 100 prosent som det overhodet er mulig å komme, svare at det selvfølgelig er de selv som tenker tankene sine. Men visse mennesker eksperimenterte med dette for tusenvis av år siden, og de fant ut at nei, slik er det ikke: Det er tankene som tenker det. Når man sier det til et menneske, tror det at du har blitt gal. Hvordan kan det være? Vel, man kan ikke forstå disse tingene, men man kan erfare og erkjenne dem, slik du har gjort om igjen og om igjen.

Den første separasjonen

Pål-Esben: Vi skal komme tilbake til første gang du erfarte denne separasjonen. Du hadde levd hele livet ditt og trodd at du var konstruktet. Du trodde at du var kroppen din, tankene dine, følelsene dine og frykten din, med alle de mørke greiene du havnet i underveis i livet. Det trodde du var deg. Så kommer du inn i en slik utviklingsprosess, som i vår tradisjon kalles den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell oppvåkning, og som er den mest avanserte utdanningsprosessen vi har i vår tradisjon. Der begynner vi å fortelle deg at nei, slik er det ikke. Du er ikke tankene dine, du er ikke følelsene dine, du er ikke det, du er noe helt annet. Hva tenkte du første gang du ble introdusert for dette konseptet, altså teoretisk? Hva var tankene dine?

Amina: Første gang jeg ble introdusert for konseptet om at jeg ikke er tankene mine, men den som observerer tankene mine, tenkte jeg: Ja, ja, det har jeg jo lært før i den alternative verden. Alt er nå, og jeg er ikke tankene mine, flott og fint. Teoretisk hadde det landet i meg. Og ikke minst resonerte det, for det var noe dypt i meg som kjente at ja, det stemmer. Så laget jeg meg en forestilling om hvordan det var. Men erfaringen min med det … Det kan godt hende at jeg må restarte maskinen her.

Pål-Esben: Ja, det kan du godt gjøre også.

Amina: Jo, men første gang jeg erfarte den separasjonen, skjedde det gjennom meditasjonsprosessen da vi ble introdusert for det. Der øvde jeg mye på å være den som observerer tankene, og ikke bli slukt av alle tankene som dukker opp. For meg var den separasjonen viktig i begynnelsen, fordi meditasjonsprosessen var veldig vanskelig for meg på grunn av all frykten som kom opp, alle disse demonene som ikke finnes, i gåseøyne, og alt dette. Så distanserte jeg meg mer og mer fra det, og jeg klarte å holde den distansen lenger og lenger, der jeg bare observerte tankene. Et eller annet sted i den bolken kom det en dag der jeg også kom til en dypere erkjennelse: Oi, jeg er faktisk ikke tankene mine, jeg er den som observerer tankene mine. Og det kom ikke teoretisk, det kom som en dyp erkjennelse.

Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal begynne å forklare hva erkjennelse er. Per i dag tror jeg ikke engang at jeg har riktige ord for det. Men å erfare det er noe helt annet enn å forstå teorien, eller å tro at man forstår teorien. For når man bare har en teoretisk forståelse av det, kommer man også bare så langt. Man får ikke gavene fra den måten å erfare virkeligheten på. Det ble kanskje litt kronglete forklart, men jeg gjør så godt jeg kan.

Den indre kommentatoren og autopiloten

Pål-Esben: Det er ikke så enkelt, dette. Når vi snakker om separasjon, snakker vi om å erfare fra det tidløse og romløse. I den yogiske tradisjonen kalles det å erfare fra Atman. Etter hvert forstår man at Atman er Brahman, den komplette bevisstheten som vi snakket om i episode 38. Man erfarer livet derfra når man har lært å separere konstruktet sitt, karmaen sin, kroppen sin, tankene sine og følelsene sine, og for første gang i livet virkelig erfarer at man observerer tanken sin uten å tenke tanken. Man vet hva tanken er uten å erfare tanken. Man observerer følelsene sine uten å være følelsene sine. Den dagen forstår mennesket at konstruktet man har trodd var seg selv, egentlig består av den indre kommentatoren. Den er enten i fortellermodus, der den hele tiden beskriver og tolker det som er rundt seg, eller i kritikermodus, der den sier: «Å nei, du er ikke flink, du er forferdelig, du er ikke bra nok.» Eller så er den i heiamodus, der den sier: «Heia, heia, heia, du er så flink, og dette er bra.»

Utfordringen for de fleste mennesker er at de ikke har noen anelse om at de er på autopilot i dette konstruktet. Man tror at man er tankene sine og følelsene sine, og man tror at man er meningene sine. Man identifiserer seg med alt dette, og så går livet om igjen og om igjen i det vi kaller hamsterhjulet, med frykt og lidelse og motstand og usikkerhet og hva det nå er vi erfarer i livet, og vi tror at dette er alt. Fra sjelens perspektiv er det viktig, for den har kommet for å erfare i en slik setting også. Men sjelen er jo ikke dum, som man sier, og den er ikke sadomasochistisk. Den har bestandig lagt opp til en vei ut av dette når vi er klare for det. Ut til frihet. Vi er ikke låst i dette hamsterhjulet for alltid. Det finnes en vei ut.

I gamle dager, i den yogiske tradisjonen, i Vedaene, ble dette beskrevet mye poetisk gjennom Upanishadene: hvordan det henger sammen, og hvordan de gamle mesterne forsto disse tingene. Men egentlig er det veldig, veldig klart og tydelig hva dette handler om. Vi kan lese om det, vi kan snakke om det, vi kan høre om det, vi kan ha en idé om det, og vi kan til og med si at ja, dette forstår jeg. Men du har ingen anelse om hva det egentlig handler om før du, som i ditt tilfelle, for første gang erfarer den komplette separasjonen, der man står i det tidløse og romløse, der man er i sin Sahara, og der man ser og observerer galskapen i konstruktet. I det øyeblikket opphører all form for angst, all form for frykt, all form for smerte, all form for identitet, all form for trossystem. Det opphører der og da.

Dette er den ultimate veien ut av frykt og depresjon og annet som skaper lidelse: Den dagen mennesket for første gang erfarer denne separasjonen og erfarer at det ikke er depresjonen sin, ikke frykten sin, ikke tankene sine, ikke meningene sine, skjer det en revolusjon i systemet. Det er som et sjokk første gang man erfarer dette, og det kan riste systemet så til de grader at man blir satt ut av spill i ukevis etterpå. Slik kan en enhetserfaring oppleves første gang. Det er et sjokk til systemet, et sjokk til konstruktet, til egoet, til identiteten, til det du har trodd på om deg selv. Man erfarer for første gang at man ikke er det man har trodd at man har vært hele livet.

Og det er akkurat i det øyeblikket et menneske erfarer separasjon fullt og helt for første gang, at det erkjenner hva nå er, altså her og nå. I det øyeblikket erkjenner det at fortid og fremtid også er en del av konstruktet og drømmen, det vi i konstruktet vårt og i vår materielle verden kaller fortid og fremtid. Det finnes altså ingenting som er fortid og fremtid. Alt eksisterer her og nå. Og det er det som er kinkig med diskusjonen vi skal ha i dag. Begynner man å gå dypere inn i parallelle eksistenser teoretisk, uten denne erkjennelsen, vil det vi skal si videre, bare være en teoretisk greie. Det vil ikke ha noen betydning. Det vil ikke kunne hjelpe deg med å hoppe mellom tidslinjer og slikt.

En ny The Secret

Pål-Esben: Det er teoretiske, esoteriske greier, og de er populære. For: «Å, jeg lærer meg å hoppe til en parallell tidslinje der jeg er frisk og alt er bra, livet er flott. La meg nå hoppe dit der jeg er rik. La meg lære en spesiell teknikk, en The Secret-teknikk, for å hoppe fra drittidslinjen min, med all min lidelse og alle mine problemer. La meg hoppe til en tidslinje der en parallell versjon av meg selv er lykkelig, frisk og rik.» Og da går man i den samme fella som menneskeheten har gått i gjennom hundrevis av år: Man går på limpinnen igjen, en ny The Secret, en ny måte å ønske seg ting fra universet på, at jeg skal bli rik. Men vi har snakket om tidligere at slik fungerer ikke verden. Ingenting kommer til deg ved at du ønsker deg et eller annet fra universet. Den eneste måten ting kommer til deg på, er at du først blir det som er nødvendig å bli, for at du kan tiltrekke deg det du har behov for. Det vil si at musikken din blir en egnet musikk, slik at den kan gå i resonans med musikken til det du ønsker å bringe inn i livet ditt, hva enn det måtte være. Det er den eneste måten dette fungerer på. Det fungerer ikke ved at man betaler 10 000 kroner for å gå på et spesielt hemmelig kurs og lære seg en The Secret-teknikk, en spesiell måte å ønske seg ting fra universet på, slik at man plutselig får en Porsche i morgen.

Amina: Vi er ikke oppe i 10 000, Pål-Esben, vi er mellom 30 og 60.

Pål-Esben: Ja, ok. 30 og 60 000 for å gå på et slikt The Secret-kurs, der du lærer The Secret-metoden, den ultimate metoden for å ønske deg et eller annet fra universet, helst uten å gjøre en dritt selv. Verden fungerer ikke slik, og vi skal snakke mer om hvordan dette med parallelle eksistenser virkelig fungerer. Til syvende og sist har alt med vibrasjon og musikk og resonans å gjøre. Så går man på limpinnen igjen og hører på en av guruene der ute: «Nå skal jeg vise deg hvordan du også hopper mellom tidslinjer.» Jeg syntes det var fascinerende, det du fortalte meg her: Det finnes altså hemmelige metoder der ute der du kan hoppe fra tidslinjen med det drittlivet du har nå, til et nydelig liv der alt er bra. Så praktisk. Men det er jo samme greia som The Secret. Du kan ikke skifte tidslinje uten først å bli det som er nødvendig å bli, før skiftet og resonansen kan oppstå. Mennesket må først endre musikken sin. Det må gi slipp på angsten sin, hatet sitt, ba-ba-ba, det som skaper dissonansmusikk i systemet.

Rølpemusikk og symfonimusikk i parforholdet

Pål-Esben: Ta et eksempel. Du er singel, og du ønsker å tiltrekke deg en egnet partner. Er musikken din rølpemusikk når det gjelder å leve i et lykkelig parforhold, er det nesten garantert at du møter annen rølpemusikk der ute, med partnere som vil skape enda mer konflikt og kaos i livet ditt. Men så kommer den dagen da du har ryddet opp i deg selv, i sjalusien din, i naget ditt og i alt der du skal ha kontroll over det som foregår i parforholdet og skaper kaos. Sokkene kan jo henges opp ned uten at det er krise. Det går an å sette skjeene i oppvaskmaskinen med skjeene ned også, i kurven. Det fungerer også. Men det er altså et fundamentalt problem for åtte av ti par. Min kjære kone driver med parterapi, og der er det samme greia. Så stiller man seg spørsmålet: Hvorfor er det kaos i livet mitt? Jo, spiller det rølp i deg? Har du en veldig dissonant musikk, vil også det som skjer rundt deg, det du tiltrekker deg og det du erfarer, gå i synk med det.

Så hva gjør vi med en singel som skal forberede seg på å finne en egnet partner? Jo, vi er nødt til å jobbe gjennom temaene som har ført til kaos i tidligere parforhold. Hva er det du har brakt inn i parforholdet som har ført til kaos? Ok, her har vi sjalusi, kontrolltvang, ba-ba-ba-ba. Så rydder vi opp i det gjennom en prosess som gjør at musikken endrer seg radikalt. Først da er vi i stand til å gå ut og søke etter en egnet partner, den drømmepartneren vi ønsker oss, som ofte har den flotte symfonimusikken. Men du vil ikke kunne tiltrekke deg en partner med symfonimusikk hvis du spiller rølpemusikk og death metal. Det fungerer rett og slett ikke sammen.

Og det er dette folk ikke vil akseptere, for det betyr at det er en jobb du trenger å gjøre. Du trenger å ta selvansvar, menneske. Og det er nettopp det vi mennesker er opplært til ikke å gjøre. Vi er opplært til å skylde på andre, vi er opplært til å gå i offermentaliteten, stakkars meg, og så skylder vi på alle andre. Men i dette tilfellet kan den virkelige resonansen med universet bare oppstå hvis du vil ta på deg det selvansvaret som er nødvendig for å rydde opp i musikken din. Det samme gjelder like mye når vi skal begynne å snakke om å skifte mellom parallelle tidslinjer og hva det handler om.

To fundamenter: erfaring og selvansvar

Pål-Esben: Men dette er fundamentet. Vi har nå snakket om to ting som er fundamentet for diskusjonen vår. Det første er at et menneske ikke kan forstå det vi snakker om, uten først å ha erfart separasjon fullt ut for første gang. Det man da har, er teoretisk forståelse, men man har ingen erkjennelse. Man har lest 10 000 bøker om jordbæret, men har fortsatt ingen idé om hvordan det lukter og hvordan det smaker. Det må man først erkjenne ved å smake det. Det er forskjell på knowing og kunnskap, forskjell på kunnskap og viten.

Det andre vi nå har diskutert som en inngangsport til parallelle eksistenser og hvordan dette fungerer, og som egentlig er totalt spektakulært, er at ingen resonans kan oppstå med noe som helst uten at du selv først går i resonans med det du ønsker å tiltrekke deg. Det vil si at man selv tar ansvaret for musikken sin, at man selv finner en terapeut, hjelp, lærer eller guide til å rydde opp i grumset i seg selv, slik at man får ryddet opp i musikken sin. Slik du gjorde i starten av prosessen din. Da du kom til meg, var du jo et veldig hyggelig menneske. Du var et trivelig menneske med en god karakter og god etikk. Men musikken rundt deg var definitivt ikke veldig harmonisk. Det var veldig mye av det jeg kaller rølpemusikk, eller dissonansmusikk, og den kom ikke av at du var et ondt menneske. Den kom av frykten din, av tanker og følelser du identifiserte deg med, av meningene dine og av trossystemet ditt. Det er det som til syvende og sist skaper musikken rundt et menneske. Og når jeg snakker om musikk, kan man si at det er utstrålinger, det er vibrasjon, det er energi, hva det nå er. Til syvende og sist har alt med vibrasjon å gjøre, derfor kaller jeg det musikk. Hvordan kjente du denne musikken selv da du kom til meg? Var du klar over at musikken din ikke spilte så veldig symfoniaktig, eller trodde du at du hadde en fin symfonimusikk da du startet?

Amina: Nei, jeg levde jo inni meg selv, og det var alt annet enn Mozart. Så det skjønte jeg. Men jeg tror nok at jeg hadde tanken om at så lenge jeg var snill og hyggelig og kjærlig og empatisk, var det utstrålingen min. Og det ligger sikkert i den musikken et eller annet sted, det også. Men jeg hadde nok ikke tanken om at jeg utstrålte masse rølp, eller …

Pål-Esben: Det er mine ord for det. Det er litt sånne provokasjonsord, men jeg setter det på spissen.

Amina: Jeg synes det er veldig fint, for det er en veldig fin metafor å bruke. Rølpemusikk. Jeg liker rølpemusikk. Det er ikke alle som liker å høre det, men jeg liker det. Så nei, jeg visste nok ikke at den utstrålingen var så heftig som den var. Men jeg har jo selv merket det på mennesker opp gjennom, selv om de har vært snille og gode, at her er det noe som … her er det kaotisk, og jeg merker det ekstra i dag, selvfølgelig. Så nei, jeg var ikke like klar over hva som skinte ut av meg. Jeg trodde nok at jeg kunne skjule mer enn jeg egentlig kunne. Og det kan man sikkert for mange mennesker, vanlig mann i gata, men du ser gjennom det meste, du, Pål-Esben.

Musikken din er det du er

Pål-Esben: Litt vanskelig å manipulere meg. Jeg er umanipulerbar. Jeg har for mye erfaring, og når man erfarer musikken i et menneske, spiller det ingen rolle hva mennesket sier. Du merker dissonansen, og du ser hvordan dissonansen er. Etter hvert som du trener, ser du nøyaktig hva som er dissonansen i mennesket. Men det som var fint, var at du hadde et veldig godt fundament, et veldig godt verdisystem som du hadde bygget på, så du var ikke bare kaoset. Du hadde dine sider.

Ta et eksempel: En del av musikken og vibrasjonen du strålte ut, var ikke basert på hva du vil være, men på hva du er. Musikken din er altså ikke basert på: «Å, jeg vil være et tilgivende og kjærlig menneske.» Hva du vil, er fullstendig irrelevant for musikken din. Det musikken din består av, er hva du er. Og det er ingenting du kan fake. Uansett hvor mye du vil være noe annet, er musikken din det du er. Vil du ha en musikk som utstråler «Jeg er tilgivelse», må du ha blitt tilgivelse for i det hele tatt å ha den musikken. Det holder ikke å si: «Jeg ønsker å være tilgivelse, eller dyktig i det.»

Et eksempel på resultatet av musikken din, som vi har snakket om i den første episoden, var at du hele tiden gikk i resonans med andre rølpemusikkpartnere. Som et klart eksempel. Det var menn som kanskje ikke var så veldig egnet i livet ditt. Men gjennom din egen rølpemusikk i relasjon til menn, og det du mente menn skulle være og ikke være, gikk du i resonans med visse typer menn, som skapte en del trøbbel i livet ditt. Det har vi snakket en del om, hvor kaotisk det var.

Så noe av det første vi gjorde da vi begynte å jobbe sammen, var å identifisere det rølpet, slik at vi fikk gjort prosessen med det og musikken ble symfoni. Da kunne du gå i gang og tiltrekke deg et egnet mannebein, som ikke var kaotisk i hodet, i naturen og i emosjonene, men som var av en mer egnet karakter. Og det fungerte veldig godt.

Amina: Ja, det gjorde det. Det er herlig: Når man begynner på sjamangrunnutdannelsen og går helhjertet inn i det man blir tilbudt, for det kreves jo, tar det ikke lang tid før man får justert seg. Det synes jeg er ganske interessant, og det var det som skjedde med meg også. For det føltes egentlig også som et veldig stort skifte i hva jeg pleide å tiltrekke meg, og hva jeg plutselig tiltrakk meg nå. Det kunne nesten føles som, ikke at jeg tenkte det på den tiden, men det kunne nesten føles som om jeg nå var i et helt annet liv. Og det tok ikke lang tid. Det er noe av det jeg ble veldig fascinert av også. Men jeg jobbet selvfølgelig gjennom greiene mine. Og at det faktisk er mulig! Det trenger ikke å ta flere tiår når man gjør det på en autentisk måte.

Pål-Esben: Dette kan man gjøre på tre til seks måneder hvis man engasjerer seg i det. Det erfarer du og stort sett alle som går gjennom prosessen din. Da snakker vi om at vi lærer å gå i resonans med de sunne, naturlige rytmene, og vi tar utgangspunkt i der sjamanen finner dem: Ja, i naturen. Naturen har ingen rølpemusikk. Naturen har de perfekte, sunne rytmene. Så helt i starten lærer man hvordan vi begynner å gå i resonans med naturen, og hva dette egentlig handler om.

Her og nå kan bare erkjennes

Pål-Esben: For å avslutte dette vi har snakket om nå, og gå inn i parallelle eksistenser: Her og nå kan et menneske bare erkjenne. Det er umulig å forstå det. For å forstå trenger vi ord som er bundet til tid og rom. Jeg bruker ordet erkjenne her, og å erkjenne er noe som går dypere. Å erkjenne krever at du har erfart det. Du går inn i å lære å separere deg, du lærer å separere kaoset og konstruktet fra Saharaen din. Det vil si at du erfarer fra Atman, og etter hvert får du en idé om at Atman ikke er Atman, men at Atman er Brahman. Så kommer man videre i prosessen, der man også erkjenner det. Men la oss ta dette fra Atmans synspunkt. Der erkjenner du hva her og nå er, og der erkjenner du gjennom erfaring at det vi kaller fortid, er en del av konstruktets verden. Det vi kaller fremtid, er også en del av konstruktets verden. Og der starter egentlig den virkelige diskusjonen om parallelle liv og parallelle eksistenser.

Det som egentlig er, er at alt skjer på samme tid. Absolutt alt skjer på samme tid, siden alt skjer her og nå, i Saharaen, og i Brahman, den ultimate bevisstheten som gjennomsyrer oss, og som egentlig er fundamentet for animering og all form for liv. Hvis alt eksisterer her og nå, så må alt eksistere her og nå. Absolutt alt vi erfarer, må eksistere i ett øyeblikk. Og da spør jeg meg: Hvordan i all verden opplever jeg da at jeg ser armene mine løfte seg her? Det er jo umulig å forestille seg hvis alt dette skjer i samme øyeblikk. Hvordan kan jeg erfare at armene mine beveger seg? Hvordan kan jeg erfare at jeg hører på lyden i denne podkasten? Hvordan kan jeg erfare at Amina sitter der? Vel, den lineære tiden er en måte å oppleve på, men den er ikke en egenskap ved virkeligheten. Virkeligheten er per definisjon det som er uendelig. Og det er det vi nå skal inn og diskutere: Hvordan henger dette sammen? Hvordan kan det være at alt eksisterer her og nå, men at jeg har en erfaring av lineær tid? Da du ble introdusert for dette for første gang, hva tenkte du om det?

Amina: Ja, hva tenkte jeg første gang jeg hørte at alt skjer nå og er i en parallell virkelighet? Det er egentlig ikke så lenge siden jeg lærte om det, både som en teoretisk dybdeforståelse og gjennom egen erfaring, mer og mer. Så jeg gleder meg til å fortsette videre på den reisen. Men det er klart at da du forklarte dette og viste frem modellen og hvordan alt ser ut, var det nesten ikke noe hodet, altså intellektet, kunne svelge, fordi det er så massivt. Men igjen, som alt annet, resonerte det et sted i meg. Jeg tror også at hvis jeg ikke hadde hatt med meg erfaringen av å være separert, av virkelig å kjenne den bevisstheten som ikke endrer seg, det som er den virkelige meg, det som på en måte er uforandribart, om det er et ord … Hvis jeg ikke hadde hatt med meg den, og virkelig hatt med meg erfaringen av at alt er nå og at det ikke finnes noe annet, hadde det nok vært vanskeligere å henge med på at alt faktisk skjer nå. Og jeg har hatt med meg noen erfaringer gjennom livet som jeg snakket med deg om i ettertid: Kan det ha vært at jeg har koblet meg på et parallelt liv, eller at det har vært en bleed-through, som vi kanskje kan komme inn på etter hvert? Vi får se hvordan det utarter seg. Men det var i hvert fall min første tanke rundt det.

Hva er endring hvis alt allerede er her?

Pål-Esben: Ja, og dette hører egentlig til mer avanserte utviklingsveier. For det vi snakket om tidligere, forutsetter at studenten har erfart separasjon, og at treet har blitt ristet så mye at man nesten har fått sjokk i det øyeblikket, med alle ekkoene som kommer uken etterpå. Først da kan vi virkelig begynne å håndtere disse temaene på en praktisk måte. Alt annet er teori.

Så spørsmålet her er: Hva er da endring, hvis alt allerede finnes her og nå? For når vi snakker om forandring og endring og opplevelse, slik vi erfarer det i konstruktet og i denne drømmen, i dette livet vi lever, erfarer vi jo endring hele tiden. Leppene mine endrer form mens vi prater, hånden min går opp og ned, tankene mine går frem og tilbake, jeg beveger meg. Det er en konstant strøm av endring hele tiden. Så hvordan henger dette sammen, hvis alt eksisterer her og nå og alt allerede er her? Det vil si at tankene jeg tenker nå, er her allerede, tankene jeg vil tenke om fem sekunder, er her allerede, og tankene jeg vil snakke om femti sekunder fra nå, er her allerede.

Amina: Ja, og det du spiste til frokost.

Pål-Esben: Korrekt. Og det jeg skal spise til middag i dag, er der allerede, siden alt eksisterer. Et menneske kan tenke noenlunde klart rundt dette hvis vi begynner å snakke om frekvenser. Alt er vibrasjon, alt er musikk, det vil si at alt er frekvenser, ulike former for frekvensspekter. Kroppen din er et frekvensspekter, og jeg kaller det musikk. Det vil si at endring også betyr at det skjer en form for skifte i frekvens. Holder vi oss til frekvensen og snakker om forandring, er virkeligheten at du skifter frekvens mellom parallelle eksistenser millioner, om ikke milliarder, av ganger i sekundet. Du skifter så raskt mellom det jeg kaller frames, eller bilder, statiske bilder, altså frekvensen din skifter så raskt mellom dem, at du etter hvert opplever at det er en strøm av tid der. Du kan se for deg at hver enkelt parallell virkelighet er et frossent øyeblikksbilde.

Amina: Ok, ok. Det høres ikke så veldig sexy ut.

Filmrullen: frosne øyeblikksbilder

Pål-Esben: Enhver parallell virkelighet er et frossent øyeblikksbilde. Det inneholder ingen bevegelse. Bevegelse oppstår i skiftet mellom øyeblikksbildene. Tenk på noe vi har i livet vårt, som for eksempel en film. For alle oss på min alder: Når vi var på kino, ble det satt en filmrull i fremviseren. I din tid er det bare digitalt.

Amina: Jeg husker det litt.

Pål-Esben: Så du har sett en slik filmrull?

Amina: Ja, ja, pappa sparte på mange av de filmrullene og holder fortsatt på med det, ja.

Pål-Esben: Ok, men det begynner å bli på grensen til at folk ikke vet hva dette er. Men i gamle dager hadde vi filmruller. Tok du ut en filmrull, var det masse bilder der som sto etter hverandre, og bildene i seg selv ga ikke så mye. Men når filmrullen ble satt i fremviseren og snurret rundt med ca. 25 bilder i sekundet, skjedde det noe: Når bildene skifter ca. 25 ganger i sekundet, ser øynene våre en jevn bevegelse. Kjære lytter, ser du på denne videoen nå, er den for eksempel tatt opp med 25 bilder i sekundet. Det vil si at du kan se hånden min gå opp og ned her nå, helt jevnt, og du ser munnen vår bevege seg opp og ned. Øyet ditt ser ikke rammene, bildene som PC-en din spiller av. Det er ikke helt slik på PC-en, for der glir rammene over i hverandre.

Går vi tilbake til filmrullen, er det veldig lett å forestille seg følgende: Hvis det eksisterer et uendelig antall av disse bildene, rammene, og bevisstheten vår, den bevisstheten vi er, beveger seg mellom disse rammene med minimum 25 rammer i sekundet, vil i hvert fall vårt indre øye ikke kunne skille at det ikke er en flytende bevegelse. Tenk deg at du skrur opp farten til millioner og milliarder av ganger i sekundet, som egentlig er slik det er i virkeligheten. Da er det umulig å ikke se dette som virkelighet. For se her, kroppen, den er jo virkelig. Jeg føler at den er virkelig. Jeg kjenner at den er virkelig. Men i virkeligheten er den ikke virkelig. Kroppen din er bare at du skifter mellom disse rammene uendelig raskt, og opplevelsen er at du har en kropp. Opplevelsen er at du flytter hånden din. I tillegg tror du at det er du som flytter hånden. Men i virkeligheten er det konstruktet, men det er en annen historie, som vi har snakket om. Bildet på dette er altså at de parallelle eksistensene er rammer som egentlig står stille, bilder som står stille. Erfaringen av tid oppstår når bevisstheten vår endrer seg og skifter frekvens mellom disse rammene uendelig raskt. Slik kan vi erfare at det er en tidslinje vi lever i.

Du endrer altså aldri en gitt virkelighet. Du endrer hele tiden hva slags virkelighet du står i. Og alt dette skjer på autopilot. Det er ingenting mennesker trenger å tenke på. Det er designet av sjelen, for alt dette er designet av sjelen din og metasjelen din, som vi har snakket om tidligere.

En designet virkelighet: dataspillet og VR-brillene

Pål-Esben: Drømmen vi lever i, eller som vi tror er virkelighet, og som sjelen din drømmer, er også en designet virkelighet. Og det nærmeste bildet vi kjenner på en designet virkelighet, er et dataspill. Den som har skapt dataspillet på PC-en din, Mac-en din eller telefonen din, har altså designet en verden. Den har designet regler for hvordan spillbrikkene og personene skal kunne bevege seg. Det er tyngdekraft, og reglene beskriver hva du kan gjøre og hva du ikke kan gjøre. Når du går inn i dette spillet i dag, ser det kanskje ikke helt virkelig ut. Bruker du virtuell virkelighet og VR-briller, for eksempel, er det per i dag fortsatt hakkete når du går inn i spillverdenen.

Men om ti år vil oppfriskningsraten til VR-bildene kanskje være ti ganger høyere enn i dag. Og etter hvert som årene går og teknologien vår blir bedre og bedre, vil det være umulig for et menneske å skille den fysiske virkeligheten fra den virtuelle, siden skiftet mellom rammene går så raskt at du ikke ser forskjell lenger. I tillegg vil det være koblet til korteksen din med sensorer som trigger hormonsystemet ditt og alt dette. Det kan vi mennesker forestille oss, si om 50 år, når vi ser hvordan kunstig intelligens utvikler seg nå, i den farten. Du kan nå selv si til Claude: «Nei, jeg vil ikke kjøpe noen tekstbehandler lenger. Lag en tekstbehandler for meg. Jeg er lei av Word, lag min egen.» I løpet av et par timer har du din egen Word som du slipper å betale for. Det er per i dag. Om en måned kan du gjenskape stort sett all programvare der ute, og det gjør at det vil skje en del ting i verden vår i månedene fremover. Menneskelige programmerere blir jo foreldet, steinalder. Det er AI som vil ta over alt som har med programmering av programvare å gjøre.

Se på farten menneskene har hatt de siste ti årene i å utvikle PC-er, filmteknologi og VR-teknologi, med de store, gigantiske brillene du kanskje har sett. Vel, om ti år vil dette være veldig annerledes. Vi kan forestille oss at det om ti år finnes teknologi som gjør at du kan ta på deg et sett, en drakt eller VR-briller, og bli brakt inn i en designet verden der du ikke lenger kan se forskjell på ditt virkelige liv, din virkelige kropp og det du erfarer i den verden. Det finnes interessante filmer som allerede er laget om dette, som det går an å se litt nærmere på, der de har prøvd å beskrive denne virkeligheten. Så hvis vi mennesker med kunstig intelligens plutselig klarer å lage dette allerede nå, og sjelen din er trillioner og trillioner ganger mer intelligent enn noen AI eller du kan bli, hva tror du den er i stand til å skape? Slik kan vi ha en idé om at wow, ok, jeg kan i alle fall ha en indirekte forståelse av at det faktisk er mulig at det jeg erfarer her, er en drøm, en virtuell virkelighet, eller et skifte av bevissthet mellom milliarder av rammer i sekundet. Man kan altså ha en kognitiv idé om det.

TV-kanalene: alt sender samtidig

Pål-Esben: En annen måte å se dette på, at vi bare erfarer en veldig snever del av virkeligheten, er for eksempel radiokanaler eller TV-kanaler. Når vi stiller oss inn på en kanal, for eksempel TV 2-nyhetene, vet vi at ok, jeg har endret frekvensen på TV-en til kanalen til TV 2. Men vi vet at alle andre kanaler går parallelt. Den eneste forskjellen er at jeg ikke har flyttet bevisstheten min og frekvensen min til en annen kanal, kanel, kanelbolle, som NRK, eller hvilke kanaler dere nå har i Norge. Eller, gudinnen forby, går du på internett, har du tusenvis av kanaler å velge mellom. Slik kan vi ha en idé om at det som skjer med bevisstheten vår, er at vi bytter kanal hele tiden mellom disse rammene. Alle andre kanaler eksisterer på samme tid, men min bevissthet og din bevissthet har en bestemt strøm mellom disse rammene. Det vil si at det vi kaller fortid og fremtid, sender nå. Men vi er ikke stilt inn på frekvensen til fortiden eller fremtiden, fordi vi erfarer akkurat her og nå.

Dette er altså en litt enklere introduksjon til et hyperkomplekst tema for intellektet. Det er også grunnen til at man kan teoretisere om dette i det uendelige. Men det er først når man går inn i en erkjennelse gjennom erfaring av at man er her og nå, at man erkjenner … Igjen skulle jeg til å bruke ordet forståelse, men forståelse handler om konstruktet, så vi må passe oss litt her. Man erkjenner at ja, dette er akkurat slik det skjer. Jeg forstår det ikke, men jeg erkjenner det. Og derfor kommer dette temaet egentlig et stykke ut på en utviklingsvei, for teoretisk vil det være hyggelig og spennende. Det er som å fortelle et eventyr. Veldig spennende, fint å se på film, Star Wars. Det er et fint eventyr, god underholdning, men det er og blir underholdning.

Vi skifter allerede på autopilot

Pål-Esben: Og det som er så fint, er at vi mennesker allerede er spesialister i dette. Fra sjelens perspektiv er vi allerede eksperter i å skifte mellom disse rammene og frekvensene når vi kommer inn i drømmen. Det er et av talentene våre som går på autopilot. På samme måte som når du kjører bil og plutselig oppdager at du står hjemme i garasjen igjen og ikke husker veien du har kjørt. Oppgaven vår i dette steget av utviklingsprosessen, som du er i, er å bli klar over at du allerede skifter på autopilot, og at din kunst er å velge retningen for hvordan du skifter frekvens. Det er på samme måte som at du puster på autopilot. Du trenger ikke gjøre noe for å puste. Selv når du sover om natten, puster kroppen din. Men du vet også at du kan ta kontroll over pusten din og puste raskere hvis du vil, og saktere hvis du vil. På samme måte som vi ikke er prisgitt at pusten går av seg selv, er vi ikke prisgitt autopiloten når vi skifter mellom parallelle eksistenser og mellom disse rammene. Vi kan ta styringen over det.

Og det er den gode nyheten her: Med litt trening kan vi selv velge retningen for hvordan bevisstheten vår beveger seg gjennom disse rammene. Vi kan velge en retning på autopilot, som ofte fører med seg mye begrensning og lidelse i livet vårt. Eller vi kan ta tak i dette selv og si: «Nei, i denne tidslinjen jeg lever i, som jeg kaller livet mitt, vil jeg erfare på en frydefull måte, på en spennende måte, på en interessant måte.» Og det er mulig å designe gjennom valg.

Amina: Ja, for det var min neste tanke, vil jeg si: at alle valg vi tar, leder til et nytt stillbilde, eller en ny parallell eksistens. La oss si at du begynner på sjamangrunnutdannelsen og kommer inn med rølpemusikk. Så lærer du om naturens sunne rytmer og bringer mer ro og hvile inn i livet, hvis man har vært en veldig kaotisk person. Man jobber gjennom traumer og pregninger, man tar nye valg og bryter ut av autopiloten og det mønsteret man hele tiden har vært i, noe som kan være kjempe, kjempevanskelig. Når man tar disse små, nye valgene hele tiden, bytter man da virkelighet? Bytter man da parallell eksistens?

Fri vilje og sjelens design

Pål-Esben: Du bytter parallell eksistens hele tiden uansett, milliarder av ganger i sekundet, om ikke mer. Men milliard er et høyt tall. Det er et metaforisk tall. I virkeligheten går det enda raskere. Så det er umulig for oss å ikke tro at dette er en kropp, for det trenger vi for den erfaringen vi har i denne drømmen, i dette livet. Så det går av seg selv også. Men mennesket er utstyrt med noe som kalles fri vilje, som er rimelig kult, og som også er et design fra sjelen. Det vil si at vi har muligheten til å være noe annet enn autopiloten vår, vår falske identitet og konstruktet vårt, som egentlig styrer oss stort sett 100 prosent på autopilot gjennom livet. Og det er også en måte å erfare på, for i utgangspunktet spiller det ikke så stor rolle for sjelen om du erfarer i lidelse eller i frydefullhet. Sjelen er på jakt etter erfaring og vekst. Og hvis du ikke erfarer det du kom for å erfare, sender den deg ut en gang til, helt til du kommer til det punktet der du er villig til å gå inn i erfaringen med det sjelen vil at du skal erfare som spillbrikke i drømmen din. Det skal vi snakke om etterpå: hva karma virkelig er, som ikke har noe å gjøre med det folk tror karma er. Hvis vi har tid i denne episoden, hvem vet? Vi må jo få avsluttet også.

Det som er så kult med dette, er at vi kan gå gjennom disse skiftene på autopilot, men vi kan også lære å velge retning selv. Enten skapes tendensene i livet vårt gjennom musikken som spiller på autopilot, der du tiltrekker deg settinger som henger sammen med musikken du har. Det henger også sammen med det vi har kalt karmisk og dharmisk synkronisitet i tidligere episoder, der vi snakker om at alt som er nødvendig, bestandig er tilgjengelig for et menneske. Alt mennesket trenger for å lære det sjelen er her for å lære, er bestandig tilgjengelig rett foran nesetippen din til enhver tid. Synkronisiteten kan ha en dharmisk kvalitet eller en karmisk kvalitet. En dharmisk kvalitet betyr typisk flyt og frydefullhet, mens en karmisk kvalitet av synkronisitet betyr problemer, lidelse og alt det som tvinger oss inn i en annen måte å erfare på. Men alt er tilgjengelig til enhver tid. Og vi kan bli trent opp til å velge hvilken form for synkronisitet vi ønsker å bevege oss inn i. Autopilotene våre går stort sett inn i karmisk synkronisitet: problem etter problem, utfordring, angst, ba-ba-ba, alle disse tingene.

Den åttende gullnøkkelen: kunsten å ta gode valg

Pål-Esben: Men det vi trener studentene våre opp til, egentlig fra dag én, er å ta ansvar for sine valg. Hva er det du vil med livet ditt? Hvordan ønsker du å være? Hva slags musikk ønsker du å bli? Derfor er temaet valg, kunsten å ta valg, et veldig sentralt tema. I boken De sju gullnøklene snakker vi om fundamentet for en utviklingsprosess. Men det finnes også den åttende gullnøkkelen, som egentlig styrer resultatet av alle de andre gullnøklene, som bevissthet, selvansvar, bruk av fri vilje og slikt, som er med i gullnøklene. Det er den åttende gullnøkkelen, og den kalles kunsten å bli en mester i å ta gode valg. For det hjelper ikke hvor bevisst du har blitt om noe. Det hjelper ikke hvor mye du vil ting, at du vil bli et menneske som tilgir X, Y og Z, hvis du ikke tar valget om å sette i verk og bruke det du har lært for å kunne tilgi, for eksempel. Så nøkkelen, og den viktigste nøkkelen i enhver form for utviklingsprosess, er menneskets og den søkendes evne til å være villig til å ta de valgene som er nødvendige.

Og du merket selv i starten hvor vanskelig det var da jeg introduserte deg for at demonene dine var noe som var selvskapt. Ikke fordi du er dum, men fordi autopiloten din hadde skapt dem av ulike årsaker, som vi snakket en del om i de 20 første episodene. Det var også et valg du måtte ta der, og det var sikkert litt ubehagelig for deg, siden du identifiserte deg med mørket. Du identifiserte deg med at demonene og mørket var virkelige. Da jeg fortalte at det kanskje ikke var slik, kunne du jo ha valgt å si: «Hasta la vista, trønder», og gjort noe annet, og meldt deg på et kurs i timeline hopping eller noe slikt. Det hadde også vært et valg. Men du valgte å ta det tøffe valget, nemlig å møte frykten din.

Amina: Ja, det er den eneste veien ut: gjennom den, og ikke et nytt timeline jumping-kurs. Mange blir mye mer tiltrukket av: «Jeg ønsker ikke å ta de vanskelige valgene, jeg vil gjerne ha det enkelt.» Det er egentlig grunnen til at så mange mennesker prøver å finne de lette løsningene: Det er ubehagelig å ta disse valgene. Man møter så mye motstand. Men noe jeg har opplevd mer og mer, er at disse valgene og den motstanden vi har, egentlig ikke er så veldig vanskelige. Det største problemet er at man tror at det er et problem. Det er også noe du har snakket mye om i utdannelsen, og akkurat det går mer og mer opp for meg. Noen ganger, hvis jeg møter motstand mot ting og kjenner litt sånn: «Nei, jeg vil ikke ta det», så er det bare: «Kutt ut dritten, bare gjør det. Bare gjør det.» Og jeg skjønner at det ikke alltid er like lett for alle. Man kommer fra et liv med masse traumer og pregninger, og selvfølgelig er det en utviklingsvei til det. Så det er ikke det jeg sier. Men vær villig nok og ha mot nok til å ta de gode valgene, selv om det er ubehagelig, for da vil man også erfare at det leder til en utrolig vekst. Og man blir så takknemlig overfor seg selv og livet etterpå, når man har valgt å gjøre det. For da kan man virkelig høste fruktene som valget har ført til.

Pål-Esben: Ferdig?

Amina: Ferdig. Takk.

Pål-Esben: Og husk at dette ikke er enkelt. I starten er det hyperkomplekst, fordi vi har så mange trossetninger, og vi har et emosjonelt system, vi har motstand, vi har meninger, vi har et vilt kaos i konstruktet vårt som presser oss til ikke å ta de valgene som er nødvendige. Vi søker mot lettvinte løsninger. Det er bedre å gå og få litt hypnose for å bli kvitt en demon enn å gjøre den jobben som er nødvendig. Så jeg forstår at dette er for de virkelig modige. Men så den gode nyheten: Finner man motet, og finner man en guide, lærer, terapeut eller veileder som kan geleide deg gjennom prosessen … For det er veldig vanskelig å gjøre selv, siden vi identifiserer oss med å tro at vi er konstruktet vårt. Men finner man en egnet veileder som forstår det vi snakker om her nå, hjelper den deg med å identifisere disse tingene og med å finne veien til at du etter hvert blir en mester i å ta gode valg i livet ditt, selv om de er vanskelige. Og det var ikke enkelt i starten, Mina, men i dag er det bortimot den enkleste sak av verden, er det ikke det?

Amina: Jo, det er … For meg har det også vært alle de små, teite valgene, som: «Å, jeg orker ikke å ta vitaminene mine om kvelden», selv om jeg vet at jeg burde gjøre det. Det kan være slike små ting, eller: «Jeg orker ikke å gå ut i skogen i dag, det regner, det er så vanskelig.» Og hvis jeg hører den stemmen, er det bare: Hvorfor skal jeg gidde å bry meg om det? Det er jo bare å gjøre det. Dette er noe som er bra for meg, dette er noe jeg lengter etter, det er bare å gjøre det. Og selvfølgelig var det ikke slik i begynnelsen, men det viser hva den veien jeg går, kan lede til.

Konstrukter som snakker med konstrukter

Pål-Esben: Og det er det som er så spennende her. Det tar ikke så lang tid, men det krever innsats. Du snakker nå fra det punktet der du igjen og igjen har erkjennelse av Atman og separasjon fra konstruktet. Jo mer man har trent inn denne separasjonen, jo bedre klarer man å observere konstruktet sitt i hverdagen. Man ser konstruktet, og man identifiserer seg ikke lenger med det. Det er så totalt spektakulært når man har trent seg opp til å gjøre det. For det som skjer da, er at man plutselig begynner å observere at ditt eget konstrukt diskuterer med andre menneskers konstrukt. Og først da erkjenner man det jeg har snakket om siden tidenes morgen: at denne tilværelsen vår er et jævla sirkus. Et viktig sirkus, men fortsatt et vilt spektakulært sirkus. Og når du ser menneskers konstrukter snakke med hverandre, konstrukter de identifiserer seg med, har du selvfølgelig en helt annen makt over deg selv når det gjelder hva du tenker og føler om det som skjer.

Viktor Frankl og den fulle separasjonen

Pål-Esben: Da er du plutselig der Viktor Frankl var, psykiateren som ble satt i konsentrasjonsleir her i Tyskland under andre verdenskrig. Han har berømt sagt, fritt gjengitt, at de kunne ta fra meg alt, de kunne torturere meg, de kunne drepe vennene mine og familien min, men de kunne aldri ta fra meg makten over hva jeg tenker og føler om det som skjer med meg. Det er et eksempel på en slik full separasjon. Om han var separert eller ikke, er ikke viktig i dette tilfellet. Men når man blir virkelig avansert, der du står i dag i utviklingsprosessen din, etter rundt tre år med virkelig utvikling, kommer man til det punktet der man erfarer livet sitt på en måte som er fullstendig utenkelig for de fleste mennesker. Det betyr ikke at livet er en dans på roser. Man møter sine problemer, man har sine konflikter med ungene, man har sine utfordringer med partneren sin og med helsen sin, men man identifiserer seg ikke lenger med det. Man lider ikke lenger. Man må bare håndtere det i drømmen, fordi man må, men det skjer ikke gjennom lidelse lenger.

Amina: Ja, og jeg merker det også i ulike settinger der jeg er i disse ulike rollene. Da bringer jeg med meg ulike tanker og meninger og refleksjoner, og jeg kan stille meg inn på det og observere det: Oi, her må jeg bringe frem disse tankene og meningene, og her er det, som du sier, et konstrukt som diskuterer med et annet konstrukt.

Microneedling fra observatørens ståsted

Amina: Og jeg hadde en annen morsom opplevelse. For et par dager siden tok jeg en ansiktsbehandling, microneedling. Det er nåler i ansiktet for å starte en reparasjonseffekt. Og for de kvinnene som har gjort det: Den som vet, den vet. Det er dritvondt. Jeg kjente: Oi, dette er så vondt. Så tenkte jeg: Men kan jeg ikke gå inn i observasjonsmodus? Og så gjorde jeg det. Jeg gikk inn i Atmans perspektiv, og da opplevde jeg at det fortsatt var vondt, men jeg identifiserte meg ikke lenger med smerten. I stedet for å vise at «å, dette er så vondt», begynte jeg bare å le. Hudpleieren lurte på hva som … «Det bare kiler litt», sa jeg. Så det er også en litt interessant erfaring man kan få, ikke bare om disse menneskelige kommunikasjonsformene, men om hva man identifiserer seg med, som vi har snakket om når det gjelder sykdom og smerte: å kunne oppleve den, slike nåler i ansiktet, fra observasjonsmodus. Veldig interessante greier.

Pål-Esben: Det er spektakulært. Og igjen, dette er beskrevet gjennom tusenvis av år, for eksempel i den yogiske tradisjonen. Som vi har nevnt før, er dette med Atman, Brahman og disse tingene også diskutert og skrevet om i Upanishadene, riktignok på en poetisk måte, som kanskje ikke så mange har lett for å forstå, siden det med poesi er litt vanskelig å finne ut hva de egentlig mener. Mange har prøvd å tolke det, med mer eller mindre hell. Men det som er interessant her, er at dette er mulig.

Vi elsker både Saharaen og sandkornet

Pål-Esben: Og igjen, bare for å si det klart og tydelig: I Yggdrasil sjamanskole lærer vi å elske begge like mye. Vi driver ikke narr av konstruktet her, det er viktig å forstå. Vi driver ikke narr av mennesker som sitter og snakker med konstruktene sine og tror at det er dem. Det har ingenting med det å gjøre. For det vi gjør, og det som er veldig viktig for meg, er å inspirere studentene mine til å elske Saharaen sin like mye som de elsker sandkornet sitt.

For uten konstruktet vårt hadde vi tross alt ikke kunnet omgås denne verden vi lever i. Vi hadde ikke lært, vi hadde ikke forstått hvordan vi kommuniserer, vi hadde ikke forstått følelsene, vi hadde ikke forstått noe som helst. Hadde et menneske vært uten konstruktet, hadde det ikke sett noen grunn til å ta på seg klær når det går på Rema. Hvorfor skal jeg det? Det er varmt ute. Hvorfor skal jeg ha på meg klær? Men konstruktet sier at ja, etter kutymene der vi bor, bør vi ta på oss klær, ellers vil folk se rart på deg og skape problemer for deg, og kanskje blir du sperret inne på psykiatrisk. Så det er bedre at vi tar på oss klær før vi går. Til slike ting trenger vi konstruktet. Vi bruker konstruktet som et aktivt verktøy. Vi ser ikke ego som noe negativt i seg selv. Ego, identitet og alt det er svært viktige aspekter for å kunne omgås det vi kaller livet vårt. Men vi erkjenner fortsatt gjennom erfaring at vi ikke er konstruktet, og det er det som gir friheten i dette.

Kroppen som et kostyme

Amina: Ja, og frihet blir en helt annen ting, for du kan også lære å elske å være i konstruktet på en helt annen måte. Bare se på dette med kropp i dag. Vi har så mange ideer om hvordan kroppen skal se ut, sikkert menn også, men spesielt kvinner: for tykk, for tynn, for høy, for lav, for hengete, for stram, for mye muskler, for lite, alt dette. Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring, der jeg hele livet ikke har vært bra nok: for tykk, for tynn, for alt mulig rart. Mens jeg i dag kjenner at det jo bare er et kostyme. Det er en kropp. Hvorfor kan jeg ikke elske det jeg har, i stedet for å ville at det skal være … Det er jo bare tullete. For det første er det ikke den virkelige meg, men hvorfor skal jeg drive og kjempe imot drakten jeg har valgt meg ut? Som vi selv har valgt oss ut. Hva er vitsen med å komme med stygge kommentarer til seg selv hver gang man ser seg i speilet: «Dette burde vært bedre, dette burde vært …» Og hvis det er noen som ikke liker kroppen min, gjør det ingenting.

Vi har så mange tanker om dette, og det er et spesielt sensitivt tema. Derfor synes jeg det er bra å belyse at det skjer så mye når man går en slik vei, og at man faktisk kan elske å leve med konstruktet, kroppen sin og livet sitt på en helt annen måte. Ikke at man skal flykte fra det, for det er en misforståelse man kan få.

Pål-Esben: Ja, og dette er en av utfordringene vi har i denne drømmen, i samfunnet vi lever i, der mennesker har denne kunstige identifikasjonen med at kroppen skal se slik ut og ikke slik ut, at du skal si slike ting og ikke si slike ting, at det er tabu og at det er lov. Men det er 100 prosent knyttet til konstruktets verden. Når man begynner å erfare disse tingene, får man også gradvis mulighet til å ta andre typer valg, slik du har gjort.

Dysleksien som læremester

Pål-Esben: I gamle dager, da jeg var mye mindre, mye yngre, ble jeg diagnostisert med ganske ekstrem dysleksi. De fleste som blir diagnostisert med ekstrem dysleksi, ser det som et problem. Og det er klart det er lett å tenke slik, for da kan du ikke lese normalt, du har ofte problemer med å snakke tydelig, og ordene floker seg. For meg er det en lang historie bak dette. Men etter hvert lærte det meg at det fantes andre måter å lære på enn å lese bøker. Det gjorde at jeg kom gjennom høyskolen uten å lese veldig mange bøker; jeg lærte andre måter å få tilgang til den kunnskapen jeg trengte for å få gode nok karakterer. Det gjorde at jeg var på universitetet det første halvåret. De siste tre og et halvt årene hadde jeg andre ting å holde på med, som var mye mer spennende enn det. Gjennom dysleksien min ble jeg tvunget til å åpne meg for andre måter å lære på, og de kom til meg. Det kan vi snakke om en annen gang, det blir for mye å snakke om nå.

Men det jeg skulle frem til her, er at da jeg begynte å skrive artikler i gamle dager, det er snart 20 år siden, tror jeg, husker jeg at jeg skulle skrive en artikkel for bladet Medium. Der satt jeg med dysleksien min og hakket i ukevis og ukevis med denne greia, og jeg fikk det ikke ordentlig til. Så prøvde jeg å få hjelp, men til slutt leverte jeg. Jeg vet ikke om det tok fire uker eller åtte uker å skrive de korte artiklene, for dyslektikere som meg har problemer med å skrive. Hadde problemer med å skrive. Å snakke var greit, men å skrive var et problem. Vel, når jeg i dag ser tilbake på den første artikkelen jeg skrev, tenker jeg: Wow, det der var triste greier. Men er det ikke slik at vi blir bedre og bedre etter hvert som vi går gjennom livet, i hvert fall hvis vi trener aktivt? I dag, når jeg skal skrive en artikkel som jeg publiserer i Medium, og som ofte går over to nummer fordi jeg skriver for langt for redaktøren, tar det meg et sted mellom to og tre timer. Så det har med trening å gjøre.

«Ikke sant» og freden med det du er

Pål-Esben: Men det jeg skulle frem til, var at man kan se på dette som et problem. Og noe av det dysleksien min gir meg, er at visse språkmønstre kommer gjennom. Hører du på podkasten vår, kommer det for eksempel ofte språkmønstre som «ikke sant». Det er et av de små hakkene jeg har, der jeg sier ordet «ikke sant». Det er min måte å be om en respons fra den jeg snakker med. Og enkelte blir frustrerte og lynforbanna over at jeg sier «ikke sant» så ofte. For meg spiller det ingen rolle om folk liker det eller ikke liker det, for jeg er som jeg er. Jeg har sluttet fred med det, og jeg har ikke engang interesse av å bruke en kvart kalori på å endre det. For hvis man ikke ser de store linjene og er opphengt i detaljene, altså hvordan mennesket foran deg ser ut, om det er stort eller lite, om det har sminke eller ikke sminke, skjegg eller ikke skjegg, så er det ikke mitt problem. Men det sier også noe om hvordan verden vår er, når folk går og irriterer seg over at et menneske har et slikt språkmønster, og irriterer seg over at det ikke ser ut slik de vil ha det. Det er ikke rart det er krig i verden. Det er jo konstruktet på høygir.

Det vi diskuterer nå, er å slutte fred med det du er. Nå er det ok å være. Si at du har god helse, men ut fra standardmålene veier 15 kilo for mye. Vel, jeg kjenner mange friske mennesker med 15 kilo for mye. Helse har ikke bare med vekt å gjøre. Er man veldig overvektig, gir det problemer med helsen og slikt. Men, og så? Om du er litt for tynn, og så? Om du har noen hakk i hvordan du snakker, og så?

Trossystemene styrer retningen på skiftene

Pål-Esben: Når vi snakker om parallelle eksistenser og om å ta valg for hva slags tendenser vi skaper i livet vårt, har trossystemene våre alt å si. Er vi opphengt i kropp og slike ting, skaper vi tendenser i skiftene mellom parallelle rammer, parallelle eksistenser, som går i en viss retning. Og den retningen fører dit mange mennesker er i dag. De er superstresset over kroppen sin. De er superstresset over at de må kle seg opp og ha på seg de riktige klærne. De bruker enorme summer på å ha de siste klærne, den siste moten, den siste sminken, den siste mobiltelefonen, den siste PC-en, og alt dette går på autopilot. Når man ser dette fra ørneperspektiv, ser man: Wow. Interessant. Og bort fra det kan man for eksempel endre seg ved å skape nye tendenser i hvordan frekvensskiftet skjer, ved å ta andre typer valg.

Utfordringen, som vi var inne på i starten av denne episoden, er at man ikke skifter ved å ønske at man skal skifte. Man skifter, og skifter tendenser, bare ved å bli noe nytt. Tanken om tilgivelse er for eksempel en frekvens. Levd tilgivelse er noe helt annet. Det hjelper veldig lite å tenke: «Jeg skulle ønske at jeg tilga denne personen», eller: «Jeg skulle ønske at jeg hadde vært takknemlig.» Nei, du skifter tendensene i hvordan de parallelle rammene skifter i livet ditt, og det har alt å si for hvordan du opplever livet ditt, bare ved å bli det du leter etter i ditt daglige liv: ved å bli tilgivelse, ved å bli takknemlighet. Det er en av grunnene til at vi i Yggdrasil sjamanskole allerede fra starten begynner å lære bort de sju gullnøklene og De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, og hvordan de leves ut praktisk i det daglige livet.

På det stadiet snakker vi ikke om parallelle eksistenser og skifter; det er selvfølgelig for mye mer avanserte studenter. Men poenget mitt er at studentene allerede der endrer seg gjennom valgene de tar. Ved å bli med i de ni pilarene endrer de tendensene sine til helt andre typer tendenser, en helt annen retning i hvordan skiftene mellom rammene utspiller seg. Totalt spektakulært. Man lærer å justere frekvensen sin, radiokanalen sin, bort fra TV 2-nyhetene, bort fra rølpet på TVNorge eller hva det enn er, og mot skogen, mot naturen, mot det naturlige, altså ved å bli det man leter og søker etter i livet sitt.

Skogsbadet: et nytt instrument

Amina: Ja, og her igjen, i hvert fall for dem som går på Yggdrasil sjamanskole og hører veldig mye om dette skogsbadet: Det går så mye dypere enn ordet du bruker. Det høres harmløst ut, men det bringer med seg så utrolig mye når man er villig til å ta valg, komme seg ut og overvinne fryktene sine, eller jobbe seg gjennom dem, selvfølgelig, for dem som har det. Og gå i resonans med den naturlige, eller sunnere, musikken enn den man har gått i resonans med frem til det punktet, eller gjennom livet. Bringe mer av det inn i livet.

Pål-Esben: Ja, for det høres veldig harmløst ut. I starten hører man: Ja, vi lærer å gjøre Shinrin-yoku, på japansk, eller skogsbad på norsk. De fleste tror at det handler om å gå ut og trekke frisk luft og slappe av i naturen. Nei, konsekvensene er så mye krassere hvis man autentisk hengir seg til det. For det man egentlig lærer fra starten, er å begynne å spille et helt nytt instrument som man blir introdusert for. Det er som på barneskolen, da vi begynte med blokkfløyten, og det ikke hørtes så bra ut i starten.

Amina: Nei, ikke i det hele tatt.

Pål-Esben: Det er så typisk når man går og tar de første skogsbadene. Men etter hvert kunne man spille rent. Og etter hvert kunne man spille en symfoni på dette instrumentet, fløyten. Men det er ikke så lett å se når man begynner. Det er derfor de enkle, enkle tingene er så viktige.

Konstruktet eller du: hvem skal velge?

Pål-Esben: Så spørsmålet her, når vi snakker om skifter … For vi fortsetter å snakke om parallelle eksistenser, og vi har ikke kommet helt til det kanskje mest spennende temaet, parallelle liv og hvordan de fungerer. Men for å ferdigstille dette med skiftene og parallelle eksistenser, som skaper fundamentet, er spørsmålet vi kan stille oss: Ønsker vi at konstruktet vårt skal styre valgene våre 100 prosent på autopilot, noe som vil skape en form for tendens? Og husk at konstruktet egentlig ikke er noe vi har skapt selv. Det er erfaringene våre, opplæringen vår, traumene våre og alt dette som har skapt autopiloten. Det er ikke mennesket som har bestemt at det vil ha frykt. Men konstruktet går på autopilot etter alle pregningene gjennom hele livet. Ønsker du at det skal styre valgene dine? Er du klar for å ta 100 prosent ansvar for dine egne valg? Det avgjør om du går i den ene retningen av tendenser, eller om du tar en 90 graders vending.

Sjakkbrikken, sjakkmesteren og sjelens korridor

Pål-Esben: Så valg er viktige. En av motivasjonene for å ta ansvar for disse valgene og skifte mot den retningen vi lengter etter i livet vårt, er at vi da legger til rette for det vi kaller dharmisk synkronisitet. Sjelen vår trer ut i det høyere selvet, og vårt høyere selv trer ut i denne drømmen, som vi tror er virkelighet, gjennom en prosess som er veldig spennende, men lengre. Og plutselig er vi dette mennesket, som vi kan kalle sjakkbrikken i sjakkspillet. Det høyere selvet, som er en del av sjelen, er sjakkmesteren. Du er sjakkbrikken. Du er utstyrt med sjakkbrikken din og med visse regler for hvordan du skal flyttes, og hvordan sjakkspillet og samspillet med andre drømmende sjeler fungerer, er satt på forhånd.

Et annet bilde på det er at sjelen din utstyrer deg med en korridor, som vi kan kalle din skjebne, din destiny. Den korridoren består av mange rom. Når du kommer inn i dette livet, har du altså en korridor med visse krystalliseringspunkter, og der har du mange rom du kan gå inn i gjennom valgene du tar, rom der du kan lære og erfare. Noen av disse rommene fører med seg veldig mye lidelse og mange problemer, mens andre rom gir læring og vekst på en veldig frydefull måte. Og det er vår oppgave når vi kommer inn her: Vi har muligheten til å bruke vår frie vilje til å velge. Ut fra valgene vi tar, skapes de nødvendige verktøyene og mulighetene foran oss, som også er en del av mekanismen i det høyere selvet og av hvordan spillet, eller drømmen, er satt opp. Avhengig av hva slags valg du tar, vil det bli lagt rett foran deg nøyaktig det du trenger av ressurser, muligheter og opplevelser for at du skal ta neste steg i vekst- og læreprosessen din. Det kalles synkronisitet.

Og i dette tilfellet er spørsmålet: Vil jeg gå på autopilot i livet mitt, med konstruktet, og bare seile gjennom? Da vil det veldig ofte oppstå det vi skal kalle karmisk synkronisitet rett foran deg. Det vil si smerte, lidelse, problemer, utfordringer, og det er bare det, som kommer om igjen og om igjen. Det kan være en veldig tung måte å lære på.

Fra karmisk til dharmisk synkronisitet

Pål-Esben: Men som du har erfart, før du kom inn og vi begynte diskusjonen vår, og så gjennom prosessen: Du ble enda mer bevisst på at «jeg må kanskje ta andre typer valg», og så begynte du å stille inn valgene dine mot mer konstruktive valg, valg som har mer med hjertet og Hjertets vei å gjøre. Og hva skjer da? Jo, fortsatt blir alt du trenger for å vokse og lære akkurat her og nå, plassert rett foran nesetippen din, som en del av drømmens mekanisme. Men kvaliteten på det er veldig annerledes. Kvaliteten er ikke lidelse, men muligheter for frydefullhet, kreativitet og slike ting, som oppstår rett foran nesen din. Og det er den gode nyheten for alle mennesker: Vi har større mulighet til å velge enn vi skulle tro. Men det hjelper lite å velge ved å ønske seg ting fra universet. Man velger bare den dagen man gjennomfører og lever ut valgene sine på en ekte og autentisk måte. Det er den eneste måten jeg kjenner til for å skifte fra karmisk synkronisitet til dharmisk synkronisitet.

Det betyr ikke at all form for kronisk sykdom plutselig forsvinner når jeg lever tingene ut. Enkelte ting er krystalliseringspunkter som sjelen har med seg inn i dette livet, og som vi har behov for å lære av. Ikke all sykdom, men en del av de krasse greiene. Men det er en annen historie. Vi prøver å være veldig konstruktive og motiverende i samtalen vår her. Og den gode nyheten er at hvis vi er villige til å ta disse valgene og leve dem ut på en autentisk og ekte måte, kan det ikke unngås at den formen for synkronisitet som oppstår rundt oss, og tendensene i skiftene mellom parallelle rammer, endrer seg.

Når man blir takknemlighet

Pål-Esben: I starten går det hele veldig tregt, for problemet er å være fullt ut autentisk og leve ut valgene sine. I starten handler det om: «Å, jeg ønsker å lære tilgivelse og takknemlighet.» Så gjør vi en øvelse i ny og ne, og vi kjenner kanskje takknemlighet én gang om dagen, når vi går gjennom takknemlighetslisten vår. Det vil ikke gi så mye. Men det er starten. Det er slik man begynner å trene. Så kommer den dagen da man blir takknemlighet. Det vil si at takknemlighet oppstår uten at du gjør noe, konstant gjennom dagen. Da har man blitt takknemlighet. Men et menneske kommer aldri dit uten å trene og trene og trene på disse grunnleggende øvelsene, gå inn i en setting der man aktiverer takknemligheten, situasjonen, følelsene, tankene og hormonene, og begynne å trene opp igjen tilgangen til hva takknemlighet er. Men i ditt tilfelle opplevde du på et punkt i tidslinjen din at takknemlighet plutselig begynte å oppstå uten at du gjorde noe. Stemmer ikke det?

Amina: Jo, jo. Ja, ja. Først begynte det å oppstå som bølger, uten at jeg gjorde noe for det. Bølger av takknemlighet, bølger av frydefullhet, bølger av dette. Men nå kan jeg egentlig kjenne på det hele tiden. Selvfølgelig er det noen ganger litt mer sprudlende enn andre. Jeg trenger ikke å sette meg ned og: «Å, en fin hendelse fra fortiden, eller et fint menneske jeg er glad i.» Jeg kan bare være det, på en helt annen måte enn i starten. Og jeg liker også å kunne se et menneske i øynene som sliter skikkelig med dette, og si: «Fortsett slik, du vil …» For hvis jeg kan, så kan alle. Jeg er nesten banna bein på det, fordi jeg har slitt så mye med mange av disse tingene.

Pål-Esben: Ja, og det er den gode nyheten. Alle kan gjøre dette. Men det krever en god porsjon mot, og litt tålmodighet til å begynne med.

Amina: Og litt tålmodighet, ja, definitivt.

Pål-Esben: For du vil møte mye motgang. Du vil få litt positive ting, og så vil du få tilbakeskritt. Du går litt fremover og litt tilbake igjen, så går du i fella og tar et mageplask, og så må du reise deg igjen. Metaforen vi bruker på dette, er at det er som å gå på treningsstudio. Du setter i gang med et apparat, og av og til trener du litt for mye og får vondt i musklene, av og til trener du for lite, og du må trene deg opp. Det er muskeltrening, og det er ikke mer komplekst enn å trene bicepsen sin. Det er på samme måte. Litt tålmodighet. Og det er det som til syvende og sist styrer tendensene i hvordan vi skifter mellom parallelle rammer og parallelle eksistenser. For det bestemmer frekvensen og musikken, som vi startet med. Og det er den som til syvende og sist bestemmer hvilke frekvenser vi går i resonans med i de ulike rammene i parallelle eksistenser. Det er ikke at du lærer deg en teknikk for å hoppe mellom parallelle liv og slikt, for det er ikke slik det fungerer.

Amina: Så når du tar praktiske valg og gjør det helhjertet og autentisk, gjør det at du stiller deg inn på den typen frekvens, eller den typen musikk?

Pål-Esben: Korrekt. Tar du valg som stiller musikken din inn på for eksempel dharmisk synkronisitet, vel, så vil du erfare mer og mer av den dharmiske synkronisiteten. Tar du valg som kanskje fører med seg det motsatte, at du lar egoet og kontroll og hat og nag styre, og du snakker dritt om andre og om hva det nå er som foregår i samfunnet vårt i dag, vel, banna bein, så vil en annen form for synkronisitet oppstå på rekke og rad i livet ditt. Så man kan si: Karma kan være en jævel. Men karma er sann. Karma er ekte. Karma er virkelig. Til syvende og sist får vi mennesker det vi trenger til enhver tid. Noen trenger å lære på én måte, og noen trenger å lære på andre måter, og det er også ok, sett fra sjelens synspunkt.

Nå har vi snakket litt om tendenser og om hvordan det i hvert fall teoretisk er mulig å få et grep om at alt eksisterer på samme tid. Vi har brukt eksemplet med radiokanaler som eksisterer på samme tid, der den eneste forskjellen er hvilken vi stiller oss inn på, og med TV-sendere. Vi har prøvd å gi en logisk ramme for det vi snakker om nå, og samtidig sagt at man ikke kan forstå dette. Det er først når man erkjenner gjennom erfaring, at du virkelig får innsikten: Wow, det er faktisk slik det er. Så når vi snakker om parallelle eksistenser, skal vi nå gå litt inn på parallelle liv, som kanskje er utgangspunktet for spørsmålet fra lytteren.

Amina: Ja, for det er jo spørsmålet: Er det forskjell på parallelle eksistenser og parallelle liv?

Parallelle liv og metasjelen

Pål-Esben: Ja vel, parallelle liv bygger på parallelle eksistenser. For å forstå parallelle liv trenger vi å forstå at alt eksisterer her og nå. Alt har med et skifte mellom disse rammene å gjøre. Så vi trenger også å forstå at alle liv som eksisterer, eksisterer her og nå. Og da kommer det inn noe som gjør dette kanskje enda litt mer spennende: Du lever et utall parallelle liv parallelt, samtidig.

Amina: Wow, wow, ok.

Pål-Esben: For å få grep om det går vi opp til sjakkmesteren, som er det høyere selvet, og til sjelen, som er, kan du si, en del av essensen i oss. Den drømmer det du erfarer nå. Men det som er interessant her: Du er ikke bare sjelen din, som har gitt en drøm her og nå. Du er også det som har skapt sjelen din, det vi kaller metasjelen, som sender ut et nær uendelig antall sjeler, der du, det du erfarer akkurat nå, er en av dem. Du er altså både det høyere selvet og sjelen din, som er den nærmeste kontakten med kroppen din og konstruktet og det du lever nå. Men over der finnes også det som kalles metasjelen din, som sender ut et uendelig antall sjeler som lever parallelt, på samme tid. Og det er først der man kan få grep om hvordan parallelle liv kan eksistere. For sjelen din, kan du si, har én drøm. Men du er også mer enn sjelen din. I dette tilfellet er det metasjelen din som lever milliarder, milliarder, trillioner, trillioner, vi kan si et nær uendelig antall sjeler, som den sender ut, og der du, akkurat her og nå mens vi snakker, er en av dem.

Amina: Og alt annet er også her og nå.

Pål-Esben: Korrekt. Du har en unik erfaring i drømmen her, der du skifter gjennom parallelle rammer. Men parallelt har du også andre sjeler, som ikke er deg, for du er unik. Men sett fra metasjelens perspektiv er du også dem. Ikke sett fra sjelens perspektiv, for den er unik. Men fra metasjelen din har du altså et uendelig antall brødre og søstre. Og det metasjelen er på jakt etter, er å erfare alle mulige kombinasjoner av rammer som det overhodet er mulig å erfare i en viss setting.

Nå holder vi oss til planet rundt denne jordkloden og det universet som er nå. For etter hvert skal vi gjøre dette enda mer komplisert, når vi begynner med parallelle verdener, parallelle jordkloder. Men la oss holde det enkelt nå. Vi har altså ett plan vi jobber med, jordkloden vi erfarer nå og universet vi erfarer nå. Vi har så vidt begynt å snakke om multivers, som gjør dette enda mer kult og komplisert, men la oss holde oss til den flate linjen, til dette planet. Du erfarer altså drømmen din her, og vi har forklart hvordan den erfares gjennom skiftene, der bevisstheten, det du virkelig er, skifter hele tiden. Så går vi et par hakk opp, til sjelen din og videre til metasjelen din. Den sender ut et uendelig antall versjoner av seg selv, altså et uendelig antall sjeler, som ikke er deg, men som tross alt er deg, siden du også er metasjelen din. For metasjelen ønsker å erfare alle mulige kombinasjoner av skifter mellom rammer, alle mulige valg, alle mulige muligheter.

Nesten klisslik deg: de nærmeste versjonene

Pål-Esben: Nær deg, nær sjelen din, hvis du ser for deg at sjelen din er en liten, spektakulær kule, har du ved siden av to andre, og de vil være sjeler med en individualitet som er veldig nær din. De vil altså se ut som deg. De har kanskje samme sminke som deg, men de blinker kanskje litt annerledes, de har kanskje et par andre tanker, og de har kanskje en rød genser i stedet for en svart genser. Jeg ser ikke om du har genser på deg, men altså …

Amina: Det er kjole på meg i dag.

Pål-Esben: Kjole i dag, ok. Det vil altså si: Ved siden av deg sitter noen som er nesten klisslik deg, men som kanskje har en rød kjole i stedet for en svart kjole, som den du har på nå. Denne versjonen tenker på samme måte som deg, har samme erfaring som deg og har tatt stort sett de samme valgene som du har tatt gjennom livet du har levd i drømmen. Så går vi videre utover og utover, og ser for oss at det er flere og flere sjeler. Nå er jeg på en horisontal linje her: Metasjelen har sendt ut alle disse, og jo lenger bort fra deg disse sjelene kommer, jo mer annerledes valg har de tatt i hvordan de skifter mellom rammene. Så du vil komme ut dit der du har versjoner av metasjelen din som ser veldig annerledes ut, som kanskje har litt flere rynker, eller færre rynker, eller som har barbert håret sitt, som kanskje har en annen partner, en annen jobb, som har … Er du med på det? Det finnes et uendelig antall av disse såkalte parallelle versjonene av deg, som sendes ut fra metasjelen din. Og det er slik parallelle liv fungerer. Det er ikke deg, men det er en del av deg via metasjelen din.

Resonans med en versjon av deg selv

Pål-Esben: Og i dette nettet er det bestandig en resonans mellom visse parallelle eksistenser som går i resonans med hverandre. Det skjer også på autopilot. Av og til kan vi føle det vi kaller en bleed-through fra en parallell versjon, en parallell eksistens av metasjelen vår, der det plutselig skjer noen greier som normalt ikke kunne ha skjedd. Og her kommer det: Når vi begynner å snakke om og erfare ulike parallelle eksistenser av metasjelen vår, holder det ikke bare å hoppe mellom tidslinjer. Vi er nødt til å bli det som er nødvendig for å gå i resonans med den bestemte sjelen vi ønsker å gå i resonans med. Eksempel: Du har et problem, et stort problem i livet ditt, eller du har en sykdom, eller du har en greie du ønsker å lære. Da finnes det garantert en parallell versjon av deg selv, av metasjelen din, som har lært dette, som er frisk, som har erfart og som har kunnskap om hvordan det går hvis du tar valg X.

Spørsmålet er da: Går det an å gå i resonans med en versjon av meg selv som for eksempel er fullt spirituelt oppvåknet og fullt spirituelt selvrealisert? Ja, det går an, men først er du nødt til å bli det du må bli for at den resonansen skal kunne bygges opp. Er du full av rølp og kaos og angst og hat og nag, er det plent umulig, fordi musikken din ikke engang er egnet til å starte prosessen med å gå i direkte resonans. Har man gått gjennom utviklingsprosessen sin, har man ryddet opp i musikken sin, har man blitt de tingene vi snakker om, da er det mulig. Og det er det vi holder på med sammen med mer avanserte studenter hos oss, når man kommer til et punkt, spesielt et stykke ut i utviklingsprosessen på veien til enhet, der vi holder på å stabilisere tilgangen til Saharaen, og studenten mer og mer har en fot i Saharaen og en fot i sandkornet, parallelt. I den stabiliseringsprosessen introduserer vi hvordan vi bygger resonansen til en versjon som har kommet dit der den er helt våknet opp, permanent.

Veien går via Atman, observatøren

Pål-Esben: Men det vil ikke fungere å ønske seg ting fra universet, eller å gjøre en knips-knips-teknikk, eller å skrive et symbol eller noe slikt. Det er en mye mer kompleks måte, for det er ikke mulig uten at du går via Atman. Det er først når den søkende har funnet veien inn i separasjon, inn i Atman, at vi kan finne en dyp resonans med Atman til den parallelle eksistensen, og via den gå inn i de dypere lagene av den eksistensen. Det er den virkelige måten vi gjør dette på. Men det krever noe av den søkende før vi kan begynne å lære ritualstrukturen for hvordan vi gjør det, som også er et komplekst ritual. Atman er observatøren. Observatøren. I det øyeblikket du er separert, i det øyeblikket du er enhet, som vi kan kalle det, i det øyeblikket du kan være der du er i Saharaen din, er du separert fra konstruktet ditt. Du kan observere konstruktet ditt, men du tenker ikke lenger konstruktets tanker. Du kjenner ikke lenger konstruktets følelser. Du har ingen resonans med konstruktets depresjon. Og det må læres først.

Når den søkende er noenlunde stabil i denne separasjonen, i Saharaen sin, kan guiden, i dette tilfellet meg, vise deg nøyaktig hvordan du går i resonans med Atman til den bestemte parallelle eksistensen av metasjelen din, for å bygge opp en veldig direkte resonans. Og det som er så kult, er at når man gjør det på korrekt måte, vil musikken til, i dette tilfellet, den ferdig oppvåknede, komplett oppvåknede versjonen av deg selv spille i din musikk. Din musikk vil gå i resonans med denne musikken, og jo mer av den musikken du lar bli din egen musikk, jo mer eksponentiell blir den delen av utviklingsprosessen du er i. Vi kobler inn turbomotoren i utviklingsprosessen når vi begynner å bruke parallelle eksistenser, parallelle versjoner av metasjelen vår, for eksempel til dette.

Valg A, helbredelse og etikken

Pål-Esben: Noe annet vi gjør, som man lærer etter hvert, er å bruke samme type metodikk, men som sagt forutsetter jeg at du har blitt disse tingene først. Da går vi for eksempel i resonans med et parallelt liv, en parallell eksistens av metasjelen vår, som har tatt valg A og har erfaring med konsekvensen av å ta valg A. Bygger vi resonans med den versjonen av metasjelen vår, erfarer vi hva som skjer, hvilke konsekvenser det får og hvordan utfallet blir av å ta valg A. Og det er jo totalt spektakulært. Det vil være litt annerledes enn å gå til en synsk og si: «Hva skjer når jeg gjør slik?» Eller å gå til en astrolog og si … Dette er spektakulære greier. For da erfarer man nøyaktig konsekvensen av å ta valg A. Og noe annet man også jobber med når man blir enda mer avansert, er å gjøre spektakulær helbredelse, ofte spontan helbredelse, ved hjelp av en parallell versjon av deg selv som ikke har de leverproblemene du har, for eksempel.

Men det krever massivt av studenten, av etikk, og det er en del ting du ikke kan gjøre. Gjør du ting du ikke bør gjøre der, kan du rote til livet ditt fullstendig. Der kommer man for første gang i vår tradisjon til det punktet i utviklingsprosessen der man faktisk kan gjøre noe som skaper problemer i sitt eget og andres liv. Så der blir man trent i nøyaktig når man kan gjøre dette, og når man absolutt ikke kan gjøre det. Eksempel: Har sjelen til et menneske et krystalliseringspunkt der en sykdom, et problem eller en setting er helt nødvendig for menneskets læreprosess, og du går og bruker dette uvettig og fjerner det krystalliseringspunktet, roter du til dette menneskets liv. Det som skjer da, er at sjelen bare sender ut en ny drøm, og man starter på nytt igjen. Fullstendig meningsløst.

Tantrisk magi og de mest avanserte formene for magi

Pål-Esben: Enda litt videre i dette begynner vi å diskutere hva som virkelig er de mest avanserte formene for magi som eksisterer i den virkeligheten vi lever i. Da begynner man med helt andre former for muligheter enn dem du har der du står i dag. Det er det som ligger foran deg, Amina. Det er spennende. Og da begynner vi å ta fullstendig av. Det kan man ikke engang forestille seg at er mulig. Da begynner man å forstå hva yogiene har kalt virkelig tantrisk magi, som ikke har noe å gjøre med Kamasutra eller hvordan du har sex, men som har med det virkelig fundamentale aspektet av magi å gjøre. Tantrisk magi er altså samspillet mellom yantra og mantra og slike ting, som vi begynner å snakke om, og hvordan vi skaper portaler mellom ressurser inne i parallelle eksistenser, og hvordan vi arbeider med en mye mer avansert form for magi, som er totalt spektakulær. Som guide fryder jeg meg over disse tingene.

Men det har ingen mening hvis du ikke har kommet til det punktet du er på i dag, der du erfarer at du kan gå inn i full separasjon. Av og til begynner studentene å stille meg spørsmål: «Pål-Esben, hvorfor skal jeg gå gjennom dette og bli fullt oppvåknet? Hva får jeg igjen for det? Hvorfor skal jeg gjøre det?» Det må du jo finne ut selv. En av bieffektene er at måten du erfarer livet på, blir veldig annerledes. Du vil få et helt annet forhold til lidelse, tanker, frykt og verden vi lever i. Du vil ha en frihet som er utenkelig der du står i dag. «Men hva kan jeg bruke det til når jeg er i kontakt med min Sahara? Kan jeg bruke det til noe?» Det får jeg ofte spørsmål om. Vel, ja, bruk det til noe. Du er i kontakt med alt som eksisterer. Du er i kontakt med alt som har eksistert og alt som eksisterer, siden alt eksisterer her og nå. Men det er så omfattende, så massivt, at den kognitive delen av deg selv ikke har mulighet til å fatte hva det er. Men er du på jakt etter noe praktisk inne i konstruktet, der du kan bruke et talent, en egenskap og en ferdighet du trener deg opp i, for eksempel separasjon, det å være i Atman, i Saharaen din, og det vi snakker om nå, så er vel dette en av tingene som ikke er mulig uten at du gjør disse tingene. Kanskje jeg gikk litt lenger enn jeg hadde tenkt å snakke om akkurat nå.

Kan man endre kroppen sin via en parallell eksistens?

Amina: Nei, men jeg har et spørsmål. For mange år siden fulgte jeg en dame på TikTok, det var under covid-nedstengningen, og da var det veldig mye skrolling. Hun sa at hun reiste inn i parallelle eksistenser og hentet ut ting. Så kom hun tilbake og viste at enkelte ting på kroppen hennes hadde endret seg, utseendet og slike ting. Er det reelt? Nå kan man ikke si at det nødvendigvis var det i hennes tilfelle, men at man kan gjøre slike ting?

Pål-Esben: Alt er mulig. Husk at vi lever i en drøm her. Drømmen har visse regler, masse regler, for eksempel tyngdekraften, hvordan cellene våre fungerer, at vi kanskje kan bli maks 100 år, og slike ting. Men som vi også har snakket om: Ja, vi lever i en begrensning, for vi ønsker å lære og erfare i den, men sjelen har lagt til rette for veien ut av dette, ut av begrensningene. Det er det samme som hvis du er en karakter i et dataspill og tror at dette er virkeligheten: Da kan du ikke gjøre noe mye med det. Men den dagen du glir ut av dataspillet og lærer hvordan du endrer det, kan du begynne å endre en del av reglene i det. Så selv det er mulig, men det er visse ting man må ha blitt før det er mulig.

Og når jeg hører hva du sier her, det å gå inn og endre ting på kroppen sin, som et jævla sirkus: Det er ikke slik disse tingene fungerer. For du kan ikke bare … Eksempel: Egoet til et menneske vil typisk si følgende etter det vi snakket om nå: «Ok, jeg skulle gjerne spille piano, for det synes jeg er så fint, men jeg gidder ikke å sette meg ned, ta en lærer og lære meg piano, eller gitar, eller hva det er. Så hvorfor kan ikke jeg lære disse tingene ved å gå inn i en parallell eksistens, så lærer jeg piano med en gang?» I utgangspunktet ja, det vil være mulig, men ikke for deg. For da har du en greie her som er 100 prosent styrt av ego, 100 prosent styrt av konstruktet, 100 prosent styrt av rølpemusikk. Hvordan forventer du da å finne veien inn i symfonien først, som er nødvendig for å ta neste skritt inn i denne parallelle eksistensen på en direkte måte? Der kommer problemene inn. Det er sikkert masse der ute på internett, alle disse greiene som snakker om å hoppe mellom tidslinjer og slikt … Det er ikke helt slik det fungerer. Det er god underholdning. Man kan erfare fine emosjoner, man kan aktivere hormonsystemet sitt, man kan føle bliss og alt det vi snakket om tidligere. Men det er jo 100 prosent knyttet til konstruktet.

Tidligere liv: resonans, ikke reinkarnasjon

Amina: Du har nevnt noen ganger tidligere i podkastepisoder at det egentlig ikke finnes noen inkarnasjoner, at alt skjer nå, parallelle liv, og at vi kanskje skulle snakke om det en annen gang. Og den andre gangen er jo nå. Så for dem som kanskje tenker: «Ok, når jeg husker mitt tidligere liv, hva skjer da?»

Pål-Esben: La oss si noen ord om det. Det har ingenting med at du, sjelen din, har levd tidligere liv å gjøre. Det er bare det at noen av disse parallelle versjonene av deg, altså av metasjelen din, lever i samme tidsøyeblikk som du gjør. De er omtrent like gamle som deg og født omtrent på samme tid som deg, hvis vi bruker den metaforen. Men du har også parallelle versjoner av metasjelen din som lever tidligere på tidslinjen og senere på tidslinjen. Du har parallelle versjoner som er knyttet til din genetikk og ditt DNA. Du har parallelle versjoner av deg selv som ikke er knyttet til din genetikk og ditt DNA. Og du har noen parallelle versjoner av metasjelen din som ikke er knyttet til Homo sapiens, og som driver og gjekker andre steder i dette universet. Når jeg sier at metasjelen din ønsker å erfare alt i en viss setting, mener jeg det bokstavelig talt.

Det vil altså si at det ikke finnes noen fremtidige liv, og at man ikke har levd liv tidligere og alt det der. Det er bare det at man er i resonans med en parallell eksistens som har levd tidligere. Har man minner om at man har levd et tidligere liv, vil det være en resonans med en parallell eksistens som har levd tidligere på tidslinjen, hvis vi bruker tid og rom som eksempel her. Og det som er interessant, er at hvis man er dyktig, kan man tegne opp dette kartet for et menneske som lever her og nå. Man kan tegne opp de viktigste parallelle eksistensene som står i resonans med drømmen og sjakkbrikken som lever nå. Man kan ta det som et parallelt inkarnasjonskart, et metakart, som man tegner opp. Det er dette det egentlig handler om når man har minner om tidligere eller fremtidige liv. Det handler ikke om at du lever dem, men om at parallelle versjoner er der på tidslinjen.

Parallelle jordkloder og multivers

Pål-Esben: Det er én ting. Men dette blir enda mer spektakulært når vi snakker om parallelle versjoner av jordkloden, der akkurat det samme feltet også opptrer. Du har parallelle versjoner av jordkloden vår. På den ene siden, hvis du går nedover, metaforisk sett, har du jordkloder der menneskeheten har ødelagt jordkloden fullstendig, der det har vært atomkrig og alt bare er … ingenting grønt, alt er dødt. Og så har du parallelle versjoner av jordkloden der nirvana og det såkalte New Earth eksisterer, der det er det stikk motsatte, der det ikke er noen krig. Og dette feltet med fortid, fremtid og parallelle eksistenser eksisterer også der. Da blir bildet en svær kube, som er litt overveldende. Og gjør vi det enda mer komplisert, har vi ikke bare parallelle jordkloder, vi har parallelle univers, multivers, som gjør kuben mye mer kompleks og mer spennende. Det jeg skal frem til med dette, er at hvert enkelt menneske, hvert enkelt individ, hver enkelt Homo sapiens, hver enkelt av oss, er så vansinnig spektakulær, kompleks og spennende. Det er vel konklusjonen på dette.

Og igjen kan man prøve å gi dette logiske, intellektuelle bildet, som vi har prøvd nå. Men når jeg bringer studentene mine inn i denne verden, skjer det gjennom litt teori først, litt dypere enn vi snakker om nå, og så bringer jeg dem inn i en erfaring. Og kanskje vi skal avslutte med din første erfaring med å gå i dyp resonans med en parallell versjon av deg selv. Vil du si noe om det, og om hvordan det har fungert?

Aminas første resonans med en oppvåknet versjon av seg selv

Amina: Ja, den parallelle versjonen av meg selv i dette tilfellet er en som allerede er fullt og helt spirituelt opplyst, som har en fot i hver …

Pål-Esben: Nei, nå stoppet kameraet mitt her.

Amina: Som har en permanent tilgang, med en fot i Saharaen og en fot i sandkornet, som er stabil i tilstanden, og som er komplett våknet opp fra drømmen. Ja, det er … Det å bruke ord …

Pål-Esben: Hva tenkte du først, før du satte i gang med ritualprosessen?

Amina: Jeg tenkte at jeg igjen hadde en forestilling om hvordan det var å leve som et menneske som er fullt oppvåknet, men jeg skjønte selvfølgelig også at det bare er en forestilling jeg har per i dag. Da jeg gikk inn i den parallelle virkeligheten, som bringer med seg en erfaring som er veldig vanskelig å beskrive med ord, fikk jeg kjenne hvordan det var med den rene innpusten og utpusten, frem og tilbake med Saharaen, med virkeligheten, og hvordan man kan … Den versjonen som ser gjennom den personens øyne og lever det ut i hennes liv: Det ble mitt liv, og en veldig naturlig del. Jeg kjente meg veldig igjen i det. Men det i seg selv er også et sjokk for systemet. Det var et sjokk for kroppen min, for jeg kom til enda dypere lag, en enda dypere erkjennelse av det vi faktisk holder på med, og av hvordan det er å bare hele tiden, altså konstant, være i den … Intellektet, tankene, de er ikke der, men du kan fullt og helt leve ut den fysiske eksistensen.

Det er kjempevanskelig å forklare, men det jeg kan si noe om, er ikke minst hva som har skjedd i ettertid, og ekkoet det bringer. For den musikken, den frekvensen, den resonansen har levd i meg etter den erfaringen, og enkelte ting i livet mitt har bare endret seg: måter å være på, måter å handle på, ting jeg har hatt lyst til å endre. Ting har blitt veldig mye lettere. Jeg har blitt veldig mye lettere. Det kom selvfølgelig også noen healingreaksjoner, men de gikk egentlig veldig raskt over. Men ting har virkelig endret seg. Og ikke minst når det gjelder meditasjon: Etter at jeg koblet meg til den resonansen, det feltet, det parallelle livet, har det vært mye lettere for meg bare å lukke øynene og gå inn i Atman, inn i Brahman, inn i virkeligheten, uten veldig mye greier. En mye lettere kobling til, om jeg kan si det slik, målet i dette tilfellet, som var å gå i resonans med en parallell versjon av meg som allerede har en stabil tilstand av enhet. Og det vil jeg absolutt si … Ja, jeg har ikke flere ord, jeg.

Et sjokk for systemet: hvorfor forberedelsen er alt

Pål-Esben: Det er det som er litt kult med dette: Det er umulig å beskrive med ord, men det er en krass endring av den virkeligheten man erfarer i livet sitt. En krass, brutal endring over natten. Men igjen forutsetter det at man er godt forberedt på dette. Er du ikke godt forberedt og stabil på forhånd, kan man havne på psykiatrisk institusjon etter noe slikt, for det er et fullstendig sjokk for systemet. Ta en som er full av rølpemusikk og kaos, og som plutselig går inn og blir den komplette, krystallrene musikken på alle plan. Det er så stort et sjokk for systemet at mennesker i verste fall kan gå rett inn i en varig psykose etterpå. Det er grunnen til at dette ikke gjøres for nybegynnere, men først et stykke ut i prosessen, når du allerede har begynt å stabilisere tilgangen til Saharaen din. Du har allerede gått gjennom noen av de største og mest utfordrende ekkoene, med tilvenning og slikt. Da er det vi snakker om nå, trygt for et menneske. Det har også med det å gjøre.

Amina: Ja, for det var også nå jeg virkelig skjønte og skjønte, i hvert fall på et dypere plan, at det vi holder på med, er ekte greier. Hvis man ikke vet hva man holder på med, eller ikke har en trygg ramme rundt det, kan det gå ille. Jeg kjente at dette med å være svevende, dette med å være vektløs, dette med å være ingenting i alt, det var jo … Jeg måtte jorde meg veldig i dagene etterpå. Og det var også da jeg kjente at … det var en fin bekreftelse for intellektet, ikke minst. Men det er ikke bare å … Dette er ikke noe vifting med staven og ønsking fra universet eller en … Det er ordentlig, ordentlig dype, magiske greier. Det er heftig.

Pål-Esben: Vi har med noen egentlig brutale ting å gjøre, slik at man skal vite hvordan man omgås dem, og hvis man lurer på hva som kan skje i verste fall, hvis man ikke gjør en sunn, trygg … I vår Yggdrasil sjamanskole er vi veldig opptatt av at utviklingsprosessen skal være trygg og sikker. Det gjør at man hele tiden holder på å trene disse musklene vi snakker om, helt fra dag én, med Hjertets vei og balansering av karakter og verdisystem og slike ting, og vi begynner å ta tak i rølpemusikken, som også er fundamentet for den stabile grunnmuren man trenger for å kunne gjøre disse tingene.

I litteraturen finner man skrevet bøker og eksempler på hva som kan skje med et menneske som ikke gjør dette på en trygg måte, under The Enlightenment Illness, eller The Enlightenment Syndrome, og slike ting. Også yoga beskriver hva som skjer når man går rett inn i Saharaen sin uten forberedelse: Psyken vår, altså konstruktet, blir fullstendig overbelastet, og man forsvinner rett inn i en psykose og havner på institusjon, eller på en lukket avdeling i et ashram. Dette er ting som er beskrevet i litteraturen. Så når jeg hører at mennesker skal gjøre dette så raskt som mulig, enten de bruker hallusinogener eller rusmidler, eller finner en eller annen måte å jekke opp kundalinien sin i ryggsøylen før de er forberedt, tenker jeg at dere ikke vet hva dere holder på med. For hvis dette klikker inn, og det er kanskje bare 0,1 prosent sjanse for det med det du gjør, men hvis det klikker inn, er du definitivt ikke forberedt på det som står foran deg. Og det kan i verste fall gå ordentlig, ordentlig ille med mennesket, noe historien viser har skjedd en god del ganger med dem som bare gjør det.

I tidligere episoder har vi snakket om kundalini-yoga, for eksempel, som er den mest potente og farligste av alle yogaformer. Går du til en egnet yogi i India som virkelig kan dette, holder det med én kundalini-asana én gang for at kundalinien smeller opp i ryggsøylen. Det skjer umiddelbart. Men for at det skal kunne skje, må du være preparert og preparert og preparert. Så ser du hva som foregår her i Vesten, der folk sitter og gjekker med kundalini-asanaene sine og ingenting skjer. Men det er fordi det ikke blir gjort på korrekt måte. Det må gjøres på en 100 prosent korrekt måte, og ikke gjennom problematiske oversettelser fra India over til Europa. Så dette er et tveegget sverd. Det krever at man har en guide, en veileder, en lærer, en guru, kall det hva du vil, som virkelig vet hva man holder på med, og som kjenner prosessen og stegene man må gjennom for at dette skal gjøres på en trygg måte, og etter hvert på en komplett måte, der man samtidig kan være lykkelig i livet man lever, i sitt materielle liv, som er fundamentet for oss her. Noe annet nå, Amina, på tampen? Nå har vi gått litt over vanlig tid her.

Déjà vu og Mandela-effekten

Amina: Det har vi. Nei, jeg tenker at det som kan være interessant å si noen ord om, og som var veldig interessant for meg da jeg lærte om dette, er déjà vu. Og ikke minst har vi det som heter Mandela-effekten, der mange diskuterer: Husker jeg ikke enkelte figurer? Det kan være et McDonald’s-skilt eller en hare fra TV-serien eller filmen da vi var små. Noen sverger på at den haren hadde sløyfe, og så har du den andre delen av befolkningen som sier: «Nei, nei, den hadde jo ikke sløyfe.» Så dette med déjà vu, og at ulike grupper av menneskeheten husker ulike ting: Hvordan kan vi flette dette inn i det vi prater om, parallelle eksistenser og liv og slikt?

Pål-Esben: Det enkleste og korteste svaret er gjennom det jeg kaller bleed-through, der det flyter ting fra andre parallelle eksistenser inn i vår eksistens. Det gjør det egentlig hele tiden, men på en styrt måte, ut fra hvordan drømmen fungerer og alle de tingene vi snakker om. Når man for eksempel erfarer déjà vu, erfarer man noe som ligger ett minutt eller fem minutter foran i tid. Man ser et menneske gå ned trappen, og så kommer dette mennesket først fem minutter senere og går ned trappen. Det er et eksempel på en bleed-through fra en parallell eksistens som ligger litt etter deg i tid, eller litt foran deg i tid, avhengig av hvordan du ser disse tingene. Og slik kan det også være på et litt større plan, som det siste du snakker om. Men det forklares gjennom det vi snakker om nå: at alt eksisterer på samme tid, og hvordan dette, i hvert fall teoretisk sett, er satt opp. Det er selvfølgelig mye mer komplekst enn det vi snakker om nå. Og det er på en måte vi ikke kan formulere med ord heller. Vi har ingen ord for å formulere hva denne virkeligheten er. Vi prøver å grynte oss frem til det så godt som mulig. Kjære lytter, vi håper at du holder oss unnskyldt. Det er ikke bestandig så lett å finne ord for disse tingene. Men det vi kan si, er at det er totalt spektakulært hvordan livet kan erfares og leves i denne fantastiske verden vi lever i. Det er i alle fall mitt siste ord om disse tingene.

Amina: Ja, den kan jeg signere på.

Pål-Esben: Har du noen visdomsord på tampen her, da?

Amina: Nei, visdomsord på tampen? Nei, jeg håper at dette har vært opplysende og givende, at man har lært noe nytt og fått noen nye tanker, og kanskje også er mer inspirert til å ta gode valg og bli de nye, gode valgene. Bli de tingene man har lyst til å få til i livet. Det er det jeg håper.

Pål-Esben: Yes, og ikke minst håper jeg at dette har vært et godt eventyr vi har fortalt.

Amina: Ja. Fin underholdning, i det minste.

Pål-Esben: I det minste. Så, til neste gang, kjære lytter, ønsker vi deg en aldeles fortreffelig dag, kveld, morgen eller natt, uansett når du hører på oss. Tusen takk til deg, kjære Amina, for at du er med meg i disse litt snedige diskusjonene vi har av og til.

Amina: Takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk, og så høres vi i neste episode. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det.