Episode 1 – Aminas Transformasjonsreise – Fra traumer til frihet

Velkommen til en podkast som utfordrer, inspirerer og åpner dører til dypere lag av hvem du egentlig er.

I Reisen til selvrealisering – en ur-sjamanistisk reise tilbake til din sanne natur inviteres du med på en autentisk og rå utviklingsreise – en dypt transformerende ferd som kaller på mot, ærlighet og en urokkelig lengsel etter frihet. Dette er ikke bare en spirituell podkast – det er en levende, personlig og innsiktsfull utforsking av det som skjer når et menneske virkelig tar ansvar for sin egen utvikling og begynner å våkne opp til sitt egentlige selv.

🎙️ I første episode møter vi Amina – en kvinne som har gått gjennom en av de mest gripende og modige sjelereiser vi noensinne har hørt om. Fra et liv preget av vold, traumer, eksistensiell frykt og intense identitetskriser, har hun, gjennom ur-sjamanistisk praksis og veiledning ved Yggdrasil sjamanskole, funnet tilbake til sitt indre lys og sin dypeste kraft. Reisen hennes er både rystende og vakker – full av innsikter, gjennombrudd, og ikke minst – håp.

Gjennom samtalen mellom Amina og Pål-Esben Wanvig, hennes lærer og veileder, avdekkes lag på lag av menneskelig erfaring:
🌿 Barndom preget av frykt og mørke
🌿 Møtet med alternative miljøer og esoterisk kaos
🌿 Nær-døden-opplevelser og spirituelle gjennombrudd
🌿 Heling av traumer og overvinnelse av selvpålagte begrensninger
🌿 Den indre reisen fra å være fanget i frykt – til å leve med ro og mening

Sentralt i episoden står spørsmålet:
Hvordan kan man frigjøre seg fra dypt forankrede trossystemer som holder oss fanget i lidelse, og hva skjer når vi velger å møte vårt indre mørke med kjærlighet og nysgjerrighet – i stedet for frykt og fornektelse?

🪶 Amina deler modig sin erfaring med hvordan hun gjennom sjamanistisk utvikling ble kvitt diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse – etter kun seks måneder med intensivt arbeid. Dette er ikke en mirakelhistorie, men et vitnesbyrd om hva som er mulig når vi tør å gå helt til bunns i vårt indre landskap og møte oss selv uten masker.

👁️ Episoden belyser også viktige temaer som:
✨ Illusjonen om demoner og ondskap i det esoteriske feltet
✨ Betydningen av hjertets vei og ekte selvansvar
✨ Den spirituelle misforståelsen om «beskyttelse mot negativ energi»
✨ Hvorfor ekte transformasjon aldri skjer gjennom «quick fixes»
✨ Hvordan man gjenfinner sin egen autoritet og tar tilbake kraften over sitt liv

🎧 Denne podkasten er for deg som:
– Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
– Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
– Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk “new age”-spiritualitet
– Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
– Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

🧭 I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Dette er første kapittel i en serie episoder hvor du får følge Amina og andre studenter på Yggdrasil sjamanskole – i samtaler fulle av ærlighet, visdom, humor og ufiltrert livskraft. Gjennom deres erfaringer vil du få innsikt i hvordan den ur-sjamanistiske utviklingsveien fungerer i praksis – ikke som et konsept, men som en levd virkelighet.

Episode 1 – Transkripsjon

Her er transkripsjonen av episode 1 for deg som liker å lese istedenfor å lytte

Hjertelig velkommen til podkasten Reisen til selvrealisering. En ur-sjamanistisk utviklingsreise tilbake til din sanne natur. Denne podkasten er et spennende samarbeid med vårt favorittmagasin, det anerkjente helse- og livsstilsmagasinet Medium. Vi er dypt dedikert til å utforske den mest utfordrende og modigste reisen et menneske noensinne kan begi seg ut på – den transformerende reisen tilbake til sitt autentiske selv.

Vi følger den inspirerende sjamanstudenten Amina, som til daglig jobber som vannesguide og lærer på lesben. Hun tar oss med på en rå, ærlig og ufiltrert oppdagelsesferd gjennom den ur-sjamanistiske utviklingsveien mot ekte livsglede, dyp mening og indre oppfyllthet. Gjennom Aminas personlige historie og dyptgripende selvoppdagelser vil vi utforske fundamentale livstemaer som traumer, offermentalitet, lidelse, eksistensiell frykt, identitetskriser, illusjoner, autopilot og tilbakefall. Vi dykker også ned i fascinerende spørsmål om sjelens sanne natur, meningen med vår eksistens, den metafysiske virkeligheten og veien mot spirituell opplysning.

Vi vil følge hvordan Amina, gjennom kraftfulle ur-sjamanistiske teknikker, tidløse metoder, transformerende tankesett, dype referansererfaringer og visdomsfull guiding fra Pål-Esben, gradvis finner sin vei tilbake til hjertets visdom og det dypeste eksistensielle håpet som bor i oss alle.

Hei Amina og hjertelig velkommen! Tusen takk for at du er her med oss i dag. Det er utrolig spennende å endelig ha deg her, og jeg gleder meg til å ta lytterne med på den fantastiske reisen du har vært gjennom. En reise som startet for omtrent 18 måneder siden, da du tok det modige første skrittet og kontaktet meg via e-post sent i november 2022.

Jeg husker godt den første meldingen din, og hvordan den markerte begynnelsen på noe helt spesielt. I desember samme år tok du det transformerende valget om å starte på Yggdrasil sjamanskole grunnutdannelse. Det var der de virkelige endringene begynte å manifestere seg i livet ditt.

Gjennom disse 18 månedene har du gjennomgått en bemerkelsesverdig transformasjon. Du startet fra et veldig utfordrende sted i livet ditt – et sted preget av dype traumer, gjennomgripende frykt og intense følelsesmessige kamper. Men du tok modig fatt på en omfattende indre utviklingsreise som har ført deg gjennom lag på lag av personlig vekst og healing.

Det som gjør din historie enda mer inspirerende, er hvordan du nå har tatt steget fra student til lærer. I dag, idet vi spiller inn denne episoden, har du nettopp startet ditt første kull som lærer ved Yggdrasil sjamanskole grunnutdannelse. Du leder nå andre mennesker gjennom den samme transformerende prosessen du selv har gjennomgått.

Og bare for noen timer siden, her oppe på fjellet, opplevde du noen av dine mest dyptgripende spirituelle erfaringer på veien mot opplysthet – opplevelser som har gitt deg enda dypere innsikt i din egen sjels natur og potensial. Det har vært en intens og berikende reise disse 18 månedene, Amina, og jeg er så takknemlig for at du nå vil dele din historie med våre lyttere.

Det har vært en utrolig intens og transformerende reise, og når jeg tenker tilbake på det nå, kan jeg nesten ikke tro hvor langt jeg har kommet. Det føles som en helt utrolig transformasjonsreise som har endret hele mitt liv og min forståelse av meg selv. Wow! Det er nesten vanskelig å sette ord på hvor dyptgripende denne forandringen har vært.

Når du spør hvordan alt startet, må jeg smile litt, for hvor begynner man egentlig å fortelle en slik historie? Det hele begynte på en alternativmesse i Tønsberg, hvor jeg hadde min egen stand. Der fikk jeg øye på noen sjamaner som arbeidet med healing, og jeg ble umiddelbart fascinert. Min nysgjerrighet ble vekket, og jeg begynte å stille spørsmål om deres utdannelse og bakgrunn. Det var gjennom denne tilfeldige samtalen at jeg først hørte om deg og ditt arbeid.

Men det som virkelig markerte et vendepunkt, skjedde på vei hjem fra denne messen. Det kan høres brutalt ut, men jeg opplevde noe som skulle vise seg å bli en dyp sjamanistisk erfaring – jeg kjørte på et rådyr. Dette var spesielt betydningsfullt fordi jeg, siden jeg fikk førerkort som 23-åring, alltid hadde båret på en intens frykt for nettopp dette – å kjøre på et dyr. Denne frykten hadde vært lammende, særlig tanken på å måtte håndtere situasjonen hvis et dyr led eller var døende. Men i dette øyeblikket skjedde det noe bemerkelsesverdig. Istedenfor å bli overveldet av panikk, opplevde jeg en dyp ro og tilstedeværelse. Jeg satt der med dyret i dets dødsovergang, ga healing, og kjente ingen frykt – bare en dyp, medfølende tilstedeværelse som jeg aldri hadde opplevd før.

Denne opplevelsen ble for meg et kraftfullt tegn på den veien jeg var i ferd med å gå inn på. Det var som om universet ga meg en bekreftelse på at jeg var klar for den transformasjonen som ventet. Etter å ha kommet hjem og prosessert denne dype erfaringen, tok jeg motet til meg og kontaktet deg angående sjamangrunnutdannelsen. Selv om timingen ikke var helt perfekt i utgangspunktet, hadde vi en givende samtale, og før jeg visste ordet av det, var jeg i gang med utdannelsen.

Men for å forstå dybden i denne transformasjonen, er det viktig å kjenne til årene som ledet opp til dette øyeblikket. Min oppvekst var preget av ekstrem turbulens og ustabilitet. Jeg vokste opp i et miljø fylt med fysisk og psykisk vold, der uforutsigbarhet og frykt var konstante følgesvenner. Religion spilte også en dominerende rolle, ofte på en måte som skapte mer forvirring enn klarhet. Min identitetskrise manifesterte seg tidlig – jeg konverterte til islam som 13-åring, utforsket senere kristendommen, alt mens jeg levde med en stefar som fant glede i å skremme meg. Dette tidlige møtet med mørke krefter og minimal kontakt med min biologiske far bidro til utviklingen av en borderline personlighetsforstyrrelse, en tilstand som gjorde hverdagen til en konstant kamp.

Livet tok en ny vending da jeg ble gravid i en alder av 18-19 år. På det tidspunktet var min største ambisjon å bli en arabisk hjemmekone, noe jeg faktisk oppnådde. Men denne drømmen viste seg raskt å være en illusjon, og erkjennelsen av dette utløste en dyp eksistensiell krise. Dette ble startpunktet for min kritiske utforskning av religion og tidligere overbevisninger. Likevel fortsatte jeg å være fanget i destruktive mønstre, med flere voldelige forhold som bare forsterket den emosjonelle turbulensen i livet mitt.

Jeg fikk noe hjelp fra det offentlige helsevesenet, særlig med å håndtere utbrudd relatert til min borderline diagnose og å utvikle en bedre selvforståelse. Men den virkelige gjennombruddet kom først da jeg begynte utdannelsen hos deg. Gjennom våre samtaler og veiledninger, kombinert med den dype læringen som skjedde mellom møtene våre, begynte jeg å oppleve betydelige fremskritt i min healing.

Det mest bemerkelsesverdig var at bare seks måneder etter jeg startet ved Yggdrasil sjamanskole, mistet jeg diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse – en prestasjon som mange eksperter ville ansett som nærmest umulig. Dette markerte en fundamental endring i min væren og min måte å relatere til verden på.

En av de største utfordringene jeg møtte da jeg først begynte hos deg, var at jeg var fanget i det jeg vil kalle et esoterisk kaos. Jeg hadde viklet meg inn i eksistensielle spørsmål som «Er vi egentlig mennesker?», «Skal vi egentlig være her?», og den mest utfordrende av alle – «Skal jeg egentlig være her?». Disse spørsmålene representerte ikke bare filosofisk grubling, men en dyp eksistensiell krise som jeg måtte navigere meg gjennom for å finne min plass i verden.

Og hvis jeg er alt, hvorfor er jeg det og det? Det å utforske ulike spirituelle og esoteriske lærdommer fra forskjellige kilder og tradisjoner skapte en overveldende følelse av kaos og forvirring i mitt indre. Jeg husker tydelig hvordan jeg trengte din hjelp for å finne fotfeste igjen – for å komme meg ned på jorda og gjenvinne balansen. Det var et sterkt behov for å sortere og skape orden i alt det jeg hadde tatt inn over meg. Ja, det var virkelig nødvendig med en grundig gjennomgang og systematisering av alle inntrykkene.

Det er jo en svært utfordrende forhistorie du bærer med deg, spesielt med tanke på de traumatiske opplevelsene fra barndommen. Og det vi har snakket om til nå er egentlig bare en forsiktig introduksjon til noe som i virkeligheten var ekstremt traumatisk og skremmende for et lite barn. De opplevelsene har satt dype spor.

Når du forteller om hvordan stefaren din bevisst forsøkte å skremme deg, så avdekker det en dypt traumatisk erfaring som ingen barn burde måtte gjennomgå. Det er opplevelser som bokstavelig talt kan traumatisere et barn ut av denne verden og inn i en tilstand av konstant frykt og utrygghet. Det er egentlig ikke rart i det hele tatt at man utvikler en intens redsel for mørket, for det onde, for djevelen og alle disse skremmende elementene, når man har med seg slike dypt forstyrrende preginger fra en sårbar barndom. Dette er erfaringer som intet barn noensinne burde bli eksponert for eller være i nærheten av. Slike traumatiske opplevelser i ung alder kan forme hele ens verdensbilde og etterlate varige arr i sjelen som det tar lang tid å hele.

Så du har også en betydelig bagasje med deg inn i voksenlivet – erfaringer som var dypt utfordrende og vanskelige, og som naturligvis har satt sterke spor i livet ditt. Kan du fortelle mer detaljert om hvordan tilværelsen din artet seg i denne perioden? Hvordan så en typisk dag ut i Aminas liv før våre veier krysset hverandre? Hvordan opplevde du hverdagen din, sett fra ulike perspektiver og livssituasjoner?

Jo, det var en spesielt krevende tid. Omtrent et halvt år før jeg begynte i utdannelse hos deg, var jeg fanget i et svært destruktivt forhold som varte omkring ett år, med stadige opp- og nedturer. Det som virkelig markerte et vendepunkt, var en hendelse som fant sted cirka seks måneder før jeg kom i kontakt med deg. Min daværende kjæreste tok kvelertak på meg – en handling som var ment å ende mitt liv.

I det øyeblikket opplevde jeg noe dypt transformerende. Da jeg innså at jeg ikke lenger hadde krefter til å kjempe imot, ga jeg meg over til tanken om at dette kunne være slutten. Selv om jeg åpenbart overlevde, ble denne opplevelsen et definerende øyeblikk i livet mitt. Det kan kanskje høres merkelig ut, men denne nær-døden opplevelsen viste seg å bli et betydningsfullt vendepunkt. Det utløste en dyp indre prosess som jeg aldri tidligere hadde erfart maken til. Det var som om hele mitt indre landskap ble omformet, og jeg begynte å kjenne på en sterk dragning mot det spirituelle og åndelige.

Denne hendelsen vekket noe i meg – en lengsel etter noe større, en følelse av at det fantes en dypere mening bak alt som hadde skjedd. Jeg kjente på et kall, en indre stemme som forsøkte å guide meg, men jeg strevde med å forstå nøyaktig hva denne stemmen forsøkte å fortelle meg eller hvor den ville lede meg. Det var som å famle i mørket etter noe jeg visste var der, men som jeg ennå ikke kunne se klart. Denne perioden markerte begynnelsen på en dypere spirituell reise, selv om jeg på det tidspunktet ikke fullt ut forsto omfanget av transformasjonen som var i ferd med å utfolde seg.

Så jeg var med på ulike kvinnesirkler og månesirkler, på søken etter noe dypere mening i tilværelsen. På dette tidspunktet tok jeg også et betydningsfullt skritt ved å delta på en Ayahuasca retreat, en opplevelse som virkelig rørte ved mange av mine underliggende traumer. Dette er en vei jeg tror flere mennesker velger når de begynner å kjenne på en indre lengsel – en følelse av at det må finnes noe mer, selv om de ikke helt kan sette fingeren på hva dette «noe» er. Mange hører om disse alternative metodene og blir dratt mot å prøve dem, men uten kompetent veiledning kan man lett gå seg vill. For min del resulterte det egentlig i mer forvirring og kaos enn klarhet.

Jeg forstår godt denne opplevelsen, for jeg har selv vært gjennom noe lignende da jeg først beveget meg inn i det esoteriske feltet for over ti år siden. Riktignok kom jeg fra et annet utgangspunkt – fra akademikernes verden hvor man gjerne tror man besitter all kunnskap, mens man i realiteten knapt vet noen ting. Det var en tilværelse preget av arroganse og et slags allmektighets syndrom, hvor alt som smakte av alternativ tenkning ble avfeid som tull og tøys. Jeg hadde særlig motstand mot alt som hadde med sjamanisme å gjøre – disse menneskene med sine underlige kostymer og ritualer vekte en dyp skepsis i meg, og jeg ønsket absolutt ikke å ha noe med det å gjøre.

Men hva gjør man egentlig når man står der uten særlig kunnskap om det alternative og esoteriske, men samtidig kjenner en dragning mot det? Jo, man må jo begynne et sted, prøve seg fram. Og det var nettopp det jeg gjorde – jeg kastet meg ut i det med full kraft. Jeg reiste verden rundt på jakt etter læremestere og kunnskap, fordypet meg i alt fra reiki til ulike former for meditasjon og healing. Jeg utforsket tromming, sjamanisme og et utall andre praksiser og teknikker. Det ble rett og slett overveldende.

I mitt tilfelle ble situasjonen ytterligere komplisert av at jeg slet med en omfattende utbrenthet og alvorlige helseproblemer. Til tross for all min søken og utforsking, så jeg ingen merkbar bedring i min tilstand. Det ble en evig runddans fra den ene praksisen til den andre, alltid med håpet om at «nå har jeg endelig funnet løsningen». Men etter hvert begynte frustrasjonen å bygge seg opp – hvorfor ga ikke all denne lærdommen konkrete, målbare resultater? Hvorfor ble ikke livet mitt faktisk bedre?

Jeg husker spesielt godt min første opplevelse med engleseminarer for over 20 år siden. Det var en fascinerende introduksjon til englehealing, og selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk, kunne jeg ikke la være å bli betatt av konseptet. Det var virkelig en fantastisk opplevelse hvor jeg møtte mange inspirerende mennesker. Men når jeg kom hjem og skulle praktisere det jeg hadde lært – prøve å kommunisere med englene – føltes det som om ingenting skjedde. Ja, det var hyggelig og interessant, men det påvirket ikke min depresjon, min frustrasjon eller mine helseproblemer i nevneverdig grad. Det eneste jeg satt igjen med var en interessant opplevelse og ny kunnskap, men ingen reell endring i livssituasjonen min.

Dette ble etter hvert et gjentakende mønster – jeg hoppet fra seminar til seminar i et stadig mer forvirrende landskap av alternative praksiser og healing-metoder. Hele tiden med håpet om at jeg skulle finne akkurat det som kunne hjelpe meg, men uten å oppnå de resultatene jeg så desperat søkte etter. Det var som å bevege seg i et uoversiktlig terreng uten kart eller kompass, hvor hver ny praksis eller metode lovet en vei ut, men i stedet bare førte meg dypere inn i forvirringen.

Ja. Og du har noenlunde samme erfaring i det her, Amina.  Ja, og det er jo der jeg virkelig ser den fundamentale viktigheten av en grundig utviklingsprosess, som du har snakket så innsiktsfullt om tidligere. Jeg er helt overbevist om at jeg definitivt ikke ville oppnådd de samme dyptgående resultatene som jeg har i dag, hvis den ur-sjamanistiske utviklingsveien min hadde vært komprimert til bare halvannen måned. Jeg ser nå, med dyp takknemlighet, verdien av denne dype, organiske prosessen – denne muligheten til å prøve og feile, til å absorbere nye innsikter gradvis, og la den urgamle visdommen få tid og rom til å utfolde seg naturlig i mitt eget tempo.

Og det å kunne være der jeg er i dag, det illustreres så godt av en hendelse som skjedde nylig. Samboeren min spurte meg en natt, da jeg våknet og kjente på fysisk ubehag med smerter i kroppen. Han spurte meg, med genuine bekymring i stemmen, om jeg hadde det dårlig eller bra. Og svaret mitt kom så naturlig – jeg forklarte at jeg hadde det veldig bra på et dypere plan, selv om det fysiske ikke føltes optimalt i øyeblikket. Det var en så kraftfull erkjennelse av den indre transformasjonen jeg har gjennomgått.

Og så kom hans reflekterte respons, hvor han prøvde å forstå – «Åh, du mener at intellektuelt sett vet du at du har det bra, selv om kroppen din strever litt akkurat nå?» Men jeg måtte korrigere denne tolkningen også. For det jeg opplever er noe mye dypere og mer fundamentalt. Jeg kjenner, på et eksistensielt nivå, at jeg har det genuint bra, selv når jeg går gjennom perioder med sykdom, fysisk smerte, eller netter fylt med ubehag. Det er en tilstand av dyp, grunnleggende velvære som eksisterer uavhengig av de midlertidige fysiske utfordringene.

Denne innsikten fyller meg med håp og optimisme for andre. For hvis jeg kan nå denne tilstanden av indre fred og balanse, så er det absolutt mulig for andre mennesker også. Livet vil alltid fortsette å presentere sine utfordringer og vanskeligheter – det er en uunngåelig del av den menneskelige erfaring. Jeg har observert at mange mennesker lever i en slags evig søken etter den magiske løsningen, den ene tingen som vil eliminere all motgang og vanskelighet fra livene deres. Jeg må innrømme at jeg selv var fanget i denne tankegangen på et tidligere stadium i min reise.

Men nylig kom jeg over et sitat som virkelig traff meg rett i hjertet – det handlet om at målet ikke er å alltid føle seg bedre, men å bli bedre på å føle. Denne dype sannheten resonerte sterkt med meg. Ja, ikke sant? Dette åpner opp for en fascinerende diskusjon om den fundamentale forskjellen mellom to tilnærminger til personlig utvikling. På den ene siden har vi den mer overfladiske tilnærmingen som mange, inkludert meg selv, starter med – hvor man hopper fra workshop til workshop, tar et kveldskurs her og et weekendseminar der, alltid på jakt etter den neste quick-fix. Og på den andre siden har vi den dypere, mer helhetlige tilnærmingen – hvor man følger sin genuine intuisjon og indre kompass, hvor man lar seg guide av det som virkelig resonerer og føles meningsfylt, og hvor man forplikter seg til en dyp, transformativ utviklingsprosess. Dette er to fundamentalt forskjellige veier, med helt ulike implikasjoner og resultater.

For det første, som du så presist påpeker, er en utviklingsprosess noe som krever tid og tålmodighet. Dette er ikke noe som kan fullføres på en helg eller i løpet av noen få uker – det er en kontinuerlig reise mot et bestemt mål som krever dedikasjon og utholdenhet. La oss ta ditt tilfelle som et konkret eksempel: Man kan absolutt tilegne seg mange spennende metoder og teknikker, men disse vil ofte bare berøre overflaten av det som virkelig betyr noe. Disse verktøyene kan være verdifulle, men de når sjelden ned til kjernen av utfordringene våre.

Når vi virkelig ønsker å gå i dybden og skape varige endringer, må vi være villige til å utforske vår egen personlighet på et dypere nivå. Dette innebærer å konfrontere og rydde opp i de tingene som holder oss tilbake – enten det er gamle sår, fastlåste mønstre eller emosjonelle blokkeringer. Vi må være modige nok til å sette hjertet vårt fri fra nag, frustrasjon, angst og andre tyngende følelser som har bygget seg opp over tid. Dette er kanskje en av de mest utfordrende prosessene et menneske kan gå gjennom, nettopp fordi det krever at vi møter oss selv med ærlighet og åpenhet.

Det å finne hjertets vei, som vi kaller det, er en særlig krevende del av prosessen. Her møter vi ofte de mest utfordrende sidene ved oss selv – de krasse, upolerte delene av vår personlighet som har sitt utspring i første chakra og den forlengede hjernestammen – kildene til våre overlevelsesmønstre. Dette er dypt forankret i vår genetiske arv, hvor intense følelser som angst kan føles helt ukontrollerbare når de først kommer til overflaten. Disse følelsene manifesterer seg ofte i vår daglige atferd – kanskje merker vi at vi blir unødvendig skarpe i tonen med barna våre, at irritasjonen tar overhånd, eller at vi sier ting vi senere angrer på. Vi kan finne oss selv fanget i et slags emosjonelt hamsterhjul, hvor primitive responsmønstre styrer handlingene våre nærmest på autopilot.

I denne sammenhengen blir det tydelig at det ikke er tilstrekkelig å bare lære seg nye metoder eller teknikker, uansett hvor mange det måtte være. Man kan fordype seg i alt fra englekommunikasjon og trommehealing til NLP og andre moderne terapiformer. Selv om disse teknikkene kan være verdifulle verktøy, når de sjelden ned til de fundamentale utfordringene som ligger dypt forankret i vår psyke og som ofte styrer livene våre på et ubevisst nivå. For å virkelig løse opp i disse dyptliggende mønstrene, kreves det en helt annen type tilnærming – en grundig utviklingsprosess under kyndig veiledning av en erfaren guide. Dette innebærer ofte å møte ubehagelige sannheter om oss selv.

Når du deltar på et seminar om engler, NLP, astrologi eller andre spennende emner, opplever du som regel en positiv og oppløftende atmosfære. Du lærer interessante teknikker og får verdifull innsikt, men du blir sjelden konfrontert med dine virkelige, dype skyggesider. Disse aspektene av deg selv som det er vanskelig å se og enda vanskeligere å akseptere. Om disse skyggesidene skulle komme til overflaten under et vanlig seminar, ville det kunne skape kaos og forvirring. Det er nemlig umulig å oppnå genuin frihet og varig lykke, eller finne dyp mening i hverdagens små og store hendelser, uten å først bearbeide disse fundamentale aspektene av vår psyke.

Dette arbeidet er nærmest umulig å gjennomføre på egenhånd, nettopp fordi vi er så dypt påvirket av vår egen frykt, ignoranse og det vi kan kalle allmektighetssyndromet – disse indre kreftene som styrer så mye av vår atferd og våre valg. Vi er alle subjektive i forhold til oss selv, og det er denne subjektiviteten som gjør det så utfordrende å se våre egne mønstre klart.

Og når vi snakker om den personlige utviklingsreisen fra studentens perspektiv – ja, den er absolutt frigjørende og givende på mange måter, men den kan også være krevende og utfordrende. La oss utforske dette nærmere: Hva var det som føltes mest ubehagelig for deg som ny student i begynnelsen av vårt samarbeid? Kanskje var det øyeblikk hvor du ble irritert på meg, hvor du kjente motstand mot å se visse sannheter om deg selv, eller hvor du instinktivt ønsket å trekke deg unna de mer utfordrende aspektene av prosessen?

Det er jo flere ting som har blitt løftet opp i meg gjennom utdannelsesforløpet, som egentlig et veldig fattig, for det går jo så mye dypere enn det. Denne reisen har vært transformerende på måter jeg aldri kunne forestilt meg da jeg først begynte. Det har vært en prosess som har berørt hver fiber av mitt vesen, hver tanke og følelse jeg bærer med meg.

Jeg har virkelig fått testet meg flere ganger, og disse utfordringene har vært avgjørende for min personlige vekst. Gjennom denne prosessen har jeg oppdaget lag på lag av meg selv som jeg ikke visste eksisterte. Det har vært øyeblikk av dyp selvinnsikt, øyeblikk hvor jeg har måttet konfrontere mine egne begrensninger og fordommer.

Jeg tror det viktigste for meg når jeg har blitt trigget gjennom ting du har sagt eller hatt en type adferd hvor jeg har kjent at en overføring eller projeksjon har hatt lyst til å komme opp, har vært min evne til å forbli åpen og mottakelig. Dette har ikke alltid vært lett, men det har vært helt nødvendig for min utvikling. Hver gang jeg har kjent motstand eller ubehag, har jeg lært å se på det som en mulighet for vekst isteden for enn en trussel.

Den grunnleggende tilliten jeg har til deg har vært helt avgjørende. At jeg stoler på deg hvor jeg vet at uansett hva du sier eller gjør, så kommer det fra et godt sted. Denne tilliten har blitt bygget gradvis, gjennom utallige små og store øyeblikk hvor du har vist din integritet og genuine omsorg. Det har gitt meg trygghet til å utforske de mer utfordrende aspektene av min egen utvikling.

Jeg er en person som har utviklet evnen til å se dypere når noe ubehagelig kommer opp i relasjon til andre. Denne selvrefleksjonen har vært verdifull, men også krevende. Det handler om å erkjenne at når noe trigger meg i møte med andre, er det ofte et speil som viser meg noe om meg selv som trenger oppmerksomhet og healing.

I begynnelsen var din tydelighet utfordrende for meg. Min tidligere erfaring med tydelige menn har ofte vært knyttet til aggressivitet og manipulasjon. Dette har skapt en naturlig skepsis i meg. Men i møte med deg har jeg opplevd noe annet – en mann som kombinerer kraft og tydelighet med godhet og visdom. Du er overhodet ikke manipulerende, men bærer i stedet en naturlig autoritet som springer ut fra integritet og ekte omsorg.

Det har vært lærerikt å oppdage at yang-energi, ildkraft, ryggsøyle og stødighet kan eksistere uten negativitet. At en mann kan være kraftfull og tydelig samtidig som han er kjærlig og støttende. Dette har hjulpet meg å hele gamle sår og utvikle et nytt forhold til maskulin energi. Det har vært en viktig del av min personlige reise i møte med deg som veileder og lærer.

I en dyp utviklingsprosess er det lærerens oppgave å vise deg hva som blokkerer din vekst. Dette er ikke alltid behagelig, for vi mennesker liker å ha rett og ønsker at alt skal være hyggelig, fylt med positiv energi og kjærlighet. Men virkelig vekst krever at vi møter våre skyggesider – enten det er vårt allmektighetssyndrom eller måten vi behandler andre på som ikke er kjærlig.

Denne prosessen har lært meg å omfavne ubehaget som kommer med vekst, å se det som en naturlig del av reisen mot større bevissthet og selvforståelse. Det handler om å finne balansen mellom å være snill med seg selv og samtidig våge å se sannheten om hvem vi er og hvordan vi påvirker andre. Dette er en kontinuerlig prosess av læring og utvikling, hvor hver utfordring bringer med seg muligheten for dypere forståelse og personlig transformasjon.

Men en av tingene som virkelig rystet i ditt personlige fundament i begynnelsen – og jeg har en ganske detaljert hukommelse som du vet – en klister hukommelse som fanger opp og holder fast ved detaljer – var da vi begynte å utforske noen av de mørkere sidene ved healing og personlig utvikling. Jeg vil gjerne dele dette eksempelet med lytterne våre, for det illustrerer hvor dyptgripende og krevende en slik prosess faktisk kan være, både når det gjelder å frigjøre seg selv og å håndtere kompleksiteten i det hele. Dette er definitivt ikke en reise som passer for alle og enhver. Det krever mot å være villig til å møte og konfrontere sitt eget indre mørke.

En av de mest utfordrende diskusjonene vi hadde i startfasen dreide seg om temaet ondskap og demoner. Ja, det stemmer. La oss bruke dette som et konkret eksempel på hvor kompleks denne prosessen kan være. Det var virkelig en krevende samtale, ikke sant? Det dukket opp mange forskjellige aspekter og perspektiver underveis. I begynnelsen hadde vi ganske ulike synspunkter på dette – du var ikke helt enig med min tilnærming til temaet. Du hadde en annen oppfatning av hvordan disse tingene hang sammen.

Jeg er veldig interessert i å høre mer om hvordan dette henger sammen med din personlige historie og fortid. Spesielt hvordan disse begrepene og forestillingene om ondskap og demoner har blitt så dypt forankret i din verdensforståelse. Kan du dele litt om hvordan disse overbevisningene ble formet og utviklet seg over tid? Det ville være fascinerende å høre mer om din personlige reise og erfaring med disse temaene. Hvordan har disse oppfatningene påvirket ditt liv og arbeid? Hvilke hendelser eller opplevelser har bidratt til å forme ditt nåværende perspektiv på disse fenomenene? Dette er virkelig spennende og dypt meningsfylt materiale som jeg tror mange av våre lyttere vil finne både lærerikt og tankevekkende.

Ja, og det er jo noe som jeg virkelig måtte jobbe med å forstå på nytt da jeg kom inn i det åndelige alternative miljøet. Hele denne forestillingen om negative energier og demoner – tanken om at noen eller noe kunne komme og påvirke oss negativt, eller at vi kunne ha demoner inni oss. Det var et komplekst tema som jeg hadde mange lag av erfaringer med.

Jeg har en spesielt definerende opplevelse fra da jeg var rundt syv år gammel. På den tiden flyttet jeg til Amerika sammen med moren min, som hadde møtt en mann der. Denne mannen hadde en tendens til å finne glede i å skremme meg, noe som har satt dype spor. Han hadde et spesielt repertoar av skremmende aktiviteter – han kunne sette på intense skrekkfilmer, særlig filmer om demonutdrivelse hvor unge jenter ble besatt av demoner. Det som gjorde det enda mer traumatisk var at han ofte valgte å stenge meg inne i et mørkt rom etter disse filmvisningene. Som om ikke det var nok, kunne han ta på seg forskjellige skremmende masker og plutselig dukke opp for å gi meg et sjokk. Dette var ikke enkelthendelser, men et mønster som gjentok seg gjennom hele det året jeg bodde der.

Han hadde også disse intense samtalene med meg hvor han brukte religion som et verktøy for kontroll. Han kunne fortelle meg at hvis jeg ikke var en «snill jente», ville jeg ende opp i helvete. For et barn i den alderen, i et fremmed land, var dette ekstremt skremmende. Jeg sov alene på rommet mitt i et helt nytt miljø hvor alt var annerledes og ukjent. Dette året la grunnlaget for en dyp og vedvarende frykt som skulle prege meg i lang tid fremover.

Etter omtrent et år ble jeg sendt tilbake til Norge, og omstendighetene rundt denne returen var også ganske dramatiske. Jeg ble sendt alene på flyet tilbake til Norge. Mamma skulle komme etter senere – jeg tror hun hadde en plan om å få meg trygt ut først. Det var nok en gjennomtenkt strategi fra hennes side, selv om jeg fortsatt ikke kjenner alle detaljene rundt situasjonen.

Da jeg endelig var tilbake i Norge, hadde frykten for mørket blitt en konstant følgesvenn. Jeg kunne ikke sove med lyset av – en frykt som fulgte meg helt frem til for bare et par år siden. Gjennom hele oppveksten bar jeg på denne dype frykten for at noe skjult i mørket skulle komme og ta meg.

Min søken etter mening og trygghet ledet meg senere inn i forskjellige religioner. Først utforsket jeg kristendommen, og deretter islam, som jeg praktiserte i nærmere ti år. I begge disse tradisjonene møtte jeg igjen på forestillinger om onde krefter – ideen om at djevelen kunne ta bolig i oss, påvirke våre handlinger, og true oss om natten. Det var også mye fokus på konseptene om himmel og helvete.

Da jeg senere beveget meg inn i det spirituelle miljøet, som egentlig skulle være en vei mot frigjøring, møtte jeg overraskende nok mange av de samme forestillingene, bare i en ny innpakning. Det var teorier om negative energier og hvordan disse kunne overføres mellom mennesker. For eksempel ble det hevdet at hvis du hadde intim kontakt med noen, ville du ta inn alle deres energier, og ikke bare deres, men også energiene fra alle de hadde vært intime med tidligere. Disse energiene skulle angivelig bli værende i deg i ni måneder. Dette ble brukt som en forklaring på negative handlinger eller følelser – det var ikke din egen skyld, men disse fremmede energiene som påvirket deg. Løsningen var alltid omfattende renselsesritualer.

Det var også utbredte forestillinger om hvordan andre kunne sende negative energier eller «det onde øyet» i din retning. Da jeg begynte på utdannelsen, var en av de første opplevelsene mine at jeg fikk se ubehagelige vesener eller former på netthinna. Det var som om alt det mørke jeg hadde båret på plutselig ble synliggjort.

I våre samtaler utfordret du disse forestillingene mine. Du sa helt enkelt at demoner ikke eksisterer. Jeg protesterte naturligvis, med argumenter som at hvis engler finnes, må jo også demoner finnes. Jeg hadde til og med hatt en hypnosesesjon kort tid før jeg begynte utdannelsen hos deg, hvor jeg opplevde at en demon manifesterte seg fra mitt første chakra – angivelig den samme demonen som hadde tatt bolig i meg da jeg var syv år. Under hypnosen fremsto denne «demonen» med en egen identitet og personlighet, noe som på det tidspunktet virket veldig overbevisende for meg. I ettertid har jeg fått en dypere forståelse for hvordan disse manifestasjonene egentlig representerer ulike deler av vårt eget indre landskap.

Denne prosessen var utfordrende for meg fordi jeg befant meg i et dilemma. På den ene siden hadde jeg stor tillit til din kunnskap og erfaring. På den andre siden hadde jeg disse sterke personlige opplevelsene som virket å motsi det du sa. Det krevde at jeg måtte være villig til å se på hele dette temaet med nye øyne.

Gjennom utdannelsen har du lært oss mye om hvordan underbevisstheten fungerer, om de dype programmene vi bærer med oss, og hvordan vår intellektuelle forståelse – den vi tror vi er – former vår opplevelse av virkeligheten og vår identitet. Etter hvert som jeg fordypet meg i denne forståelsen, begynte jeg å innse at mine opplevelser med demoner og mørke krefter kanskje handlet mer om dype trossystemer enn om eksterne realiteter.

Da jeg endelig erkjente dette og begynte å få nye erfaringer med mørket og disse såkalte demonene, merket jeg at noe begynte å endre seg. Det var ikke en umiddelbar transformasjon, men en gradvis prosess hvor jeg kunne se hvordan ny kunnskap og nye perspektiver kunne utvide min forståelse og opplevelse av virkeligheten.

I denne prosessen har jeg måttet konfrontere mye av det mørket som finnes inni meg selv. Men den viktigste lærdommen, som jeg er utrolig takknemlig for, er at mørket ikke er noe å frykte. Tvert imot har jeg oppdaget at mørket kan være fantastisk og inneholde store skatter av visdom og innsikt. Det handler mer om hva vi er villige til å finne og akseptere i disse skyggefulle delene av oss selv.

Dette er noe jeg nå brenner for å dele med andre som måtte være interessert i å høre om mine erfaringer. Det ligger så mye potensial for vekst og healing i å tørre å møte og omfavne alle aspekter av oss selv, inkludert det vi tidligere har fryktet eller fornektet.

Men hva er din opplevelse rundt dette her, sett fra en lærer- og guides-synspunkt da? Jeg opplever disse tingene veldig, veldig ofte med mennesker som kommer til meg for veiledning og støtte. Det jeg ser gang på gang er at folk bærer på en eller annen form for grunnleggende frykt som er dypt forankret i deres personlige trossystem. Dette trossystemet er ofte sterkt påvirket av kulturen man lever i og har vokst opp i. Det interessante er at mange har fått innprentet en overbevisning om at det er eksterne kilder som er roten til deres problemer og utfordringer. Disse eksterne kildene, og spesielt innenfor det esoteriske feltet, kan manifestere seg på mange forskjellige måter – det kan være karma fra tidligere liv, det kan være ånder som plager en, det kan være demoner som forfølger en, eller det kan være andre mennesker som sender negativ energi i ens retning. Dette fører til at folk blir veldig opptatt av og fokusert på at det er disse ytre kreftene som er årsaken til deres problemer og lidelser.

Og dette er virkelig en stor, fundamental misforståelse som jeg ser igjen og igjen i mitt arbeid. Det fører mennesker inn i et utmattende hamsterhjul, hvor de konstant er overbevist om at det er eksterne kilder og energier som skaper deres problemer og begrensninger. I denne tankegangen føler folk at de har minimal eller ingen makt over sin egen situasjon, bortsett fra at de må lære seg ulike beskyttelsesteknikker. Dette har faktisk blitt et av de mest fremtredende områdene innenfor det esoteriske feltet – tilbud om beskyttelse mot negative energier. Du finner et helt spekter av tilbud, alt fra spesielle beskyttelsesmetoder og ritualer, til energi-kuler og amuletter, alt designet for å beskytte mot det vonde og negative som angivelig prøver å påvirke og skade deg.

Dette er selvfølgelig et betydelig problem, for denne konstante søken etter beskyttelse vil aldri føre til varige løsninger eller ekte healing. Tvert imot fører det bare til at mennesker blir gradvis svakere og mer sårbare over tid. Vi kan se en interessant parallell til dette fenomenet gjennom det som kalles cleaniness-syndromet (renhetssyndromet) hos barn som vokser opp. Det er fascinerende å observere hvordan barn som vokser opp i ekstremt sterile hjem, hvor de knapt eksponeres for bakterier og naturlige mikroorganismer, ofte utvikler et svekket immunforsvar når de blir voksne. I kontrast ser vi at barn som vokser opp på bondegårder, hvor miljøet er langt mindre sterilt og kontrollert, typisk utvikler et mye sterkere og mer robust immunforsvar.

Denne sammenligningen er veldig relevant for vår diskusjon, for når du konstant er opptatt av å beskytte deg mot alt som potensielt kan være negativt eller skadelig, så blir faktisk hele ditt energisystem, inkludert alle de subtile systemene som opererer innenfor dette, gradvis svekket. Det er som å leve i en boble som gjør deg mer og mer sårbar over tid – det gjør bokstavelig talt vondt verre. Dette er dessverre et mønster jeg ser alt for ofte i mitt arbeid, denne dype overbevisningen om at det er andre, gjerne usynlige kilder, som er den egentlige årsaken til ens problemer og lidelser. Men basert på min omfattende erfaring gjennom alle disse årene, kan jeg si med stor sikkerhet at dette rett og slett ikke stemmer med virkeligheten. La meg dele noe personlig – jeg har jobbet aktivt med det metafysiske gjennom sjamanistiske praksiser i mange, mange år. Og i all denne tiden har jeg aldri møtt på genuin ondskap i den åndelige dimensjonen. Jeg har aldri støtt på en demon eller djevel eller ondskapsfulle energier som har forsøkt å skade meg. Dette har rett og slett aldri vært min opplevelse.

Det jeg derimot har møtt, er mennesker som bærer ondskap i seg og som aktivt forsøker å skade og ødelegge for andre mennesker. Men jeg har aldri opplevd et metafysisk vesen som har kommet for å angripe eller skade meg. Dette bringer oss til kjernen av utfordringen – når mennesker opererer fra et fryktbasert perspektiv innenfor det esoteriske feltet, og når man tilbyr tjenester og løsninger som spiller på denne frykten, så er det selvfølgelig veldig lett å tiltrekke seg mennesker. Det er lett å få folk til å komme på seminarer hvor budskapet er «Jeg skal lære deg å beskytte deg mot ondskapen som er årsaken til dine problemer.» Det er utvilsomt effektiv markedsføring, men det er samtidig dypt problematisk. For det fratar mennesker muligheten til å ta tilbake sin egen kraft og autoritet over sitt liv.

Og i ditt spesifikke tilfelle, så var du fullstendig overbevist, basert på det komplekse trossystemet du hadde utviklet gjennom to forskjellige religioner, gjennom dine personlige erfaringer med frykt, gjennom opplevelser av å bli metaforisk torturert inn i mørket og alle disse intense opplevelsene. Du var så dypt preget av dette – du hadde et så fundamentalt og urokkelig trossystem at dette bare var hvordan virkeligheten var. Og når du så beveget deg inn i det esoteriske feltet, fikk du gang på gang bekreftelser som støttet opp under denne verdensforståelsen. Du fikk bekreftet igjen og igjen at det faktisk var eksterne krefter som var ute etter å skade deg. Og at den eneste løsningen var å lære deg ulike beskyttelsesteknikker.

Men dette er ikke hvordan virkeligheten faktisk fungerer. Sannheten er at ondskap kun eksisterer i mennesket selv – det er ingen andre vesener i vår biosfære som bærer på denne type ondskap. Det er i menneskeheten du finner ondskapen og «jævelskapen». Og nøkkelen til å hjelpe mennesker er å få dem til å forstå at løsningen ikke ligger i å konstant beskytte seg mot mørket. Den virkelige nøkkelen er å lære seg å tenne lyset i seg selv. For der hvor lyset skinner, kan ikke mørket eksistere – det er så enkelt, og samtidig så kraftfullt. Dette er det eneste man egentlig trenger å lære seg. Man trenger å virkelig forstå dette prinsippet, og selvfølgelig jobbe seg gjennom sine egne begrensende trossystemer ved å stille spørsmål ved dem.

For som jeg alltid sier – jeg oppfordrer folk til å aldri bare blindt tro på noe som helst. Jeg sier at tro kan du gjøre andre steder, men definitivt ikke når du jobber med meg. Da må du være villig til å sette deg ned, reflektere dypt, tenke kritisk over ting, samle dine egne erfaringer, og ut fra dette trekke dine egne konklusjoner. Så det vi har jobbet med i ditt tilfelle, som et konkret eksempel, er at vi har systematisk identifisert hvor frykten din egentlig kommer fra. Vi har undersøkt de dypereliggende årsakene til frykten din, og sett på hvordan tidligere erfaringer og preginger har formet din virkelighetsforståelse.

Og vi har valgt å se på hele situasjonen fra et helt annet perspektiv, i stedet for å fortsette å skylde på eksterne krefter som årsaken til dine problemer. Vi har vendt blikket innover, og fokusert på å tenne lyset i deg selv, og virkelig kjenne på hvordan det føles. Dette har vært vår tilnærming, og resultatet har vært at du har blitt mer eller mindre fullstendig frigjort fra dette mørket som tidligere dominerte livet ditt. Du har tatt tilbake makten over ditt eget liv, og i dag er du virkelig herre over deg selv. Du er ikke lenger redd for busemannen eller mørket, er du vel? Og du har sannsynligvis oppdaget at du ikke trenger noen form for beskyttelse i det hele tatt, fordi det handler om noe mye mer grunnleggende – det handler om å tenne og vedlikeholde lyset i deg selv.

Hva er det egentlig når man har følelser av å ha en demon inni seg? Dette er et komplekst overbevisningssystem som oppstår i oss, og mange lurer på hva denne indre demonen egentlig representerer. Det man føler er jo reelt for en selv – disse følelsene er høyst virkelige og kan manifestere seg som noe vondt og smertefullt. Noen opplever det som en indre stemme som snakker til dem. Men hva ligger egentlig bak disse opplevelsene?

La meg forklare det nærmere. Det vi opplever som «demoner» er faktisk undertrykte sider av vår egen personlighet. Dette er delpersonligheter som har blitt spaltet av eller undertrykt, ofte gjennom traumatiske hendelser eller dype preginger i vår psyke. Disse delene kan også ha karmiske forbindelser i seg. Når jeg sier deler av oss selv, snakker jeg om fragmenter av vår personlighet som har blitt avskåret gjennom traumer – deler vi ubevisst har tatt avstand fra, og som nå skaper indre konflikter og spenninger.

La oss ta et konkret eksempel: pregingen om helvetes eksistens. Dette er faktisk en av historiens mest geniale oppfinnelser, og jeg må innrømme at jeg er imponert over hvordan religiøse systemer har brukt dette konseptet. Gjennom frykten for helvete har de effektivt styrt store deler av verden til å følge deres dogmer og læresetninger. Men la meg være helt klar: helvete er en menneskeskapt konstruksjon. Det eksisterer ikke som et faktisk sted, men mennesker kan absolutt skape sitt eget personlige helvete gjennom lidelse og frykt.

Når man har blitt preget med ideen om at djevelen er farlig, og man kjenner noe urovekkende inne i seg, kan dette være en avspaltet del av ens egen personlighet. Denne delen har kanskje fått tildelt et visst psykologisk rom og en spesiell type energi. I hverdagen vår kan denne delen bli trigget av ulike situasjoner, og plutselig kommer den til overflaten. Da merker vi de sterke emosjonene som er knyttet til denne delen av oss selv.

Det er viktig å forstå at dette ikke handler om eksterne krefter eller ondskapsfulle vesener som kaster demoner eller negativ energi på oss. Det er heller ikke snakk om at andre mennesker har evnen til å projisere skadelig energi mot oss, selv om mange tror dette. Jeg hører ofte folk si ting som «Jeg hater det mennesket så intenst at jeg sender negative energier deres vei» eller «Jeg projiserer min vilje mot andre gjennom energioverføring.»

Dette er egentlig prenatale forestillinger og gamle overtroiske ideer som ikke har noen reell effekt – med mindre du selv tror at de har det. Her ligger kjernen i problemet i vår kultur: vi gir ofte disse forestillingene mer makt enn de fortjener. Våre indre «demoner» er ikke eksterne fiender vi må bekjempe, men deler av oss selv som trenger forståelse, aksept og integrering.

Det handler om å erkjenne at disse følelsene og opplevelsene er reelle for den som opplever dem, samtidig som vi forstår at kilden til dem ligger i vår egen psyke og ikke i ytre, overnaturlige krefter. Gjennom denne forståelsen kan vi begynne å jobbe med disse avspaltede delene på en konstruktiv måte, og gradvis integrere dem tilbake i vår helhetlige personlighet.

La oss ta et fascinerende eksempel fra Haiti, et land med en rik og kompleks kulturell arv. Her finner vi en kultur som er dypt preget av voodoo og hoodoo tradisjoner, hvor det finnes tallrike beretninger om mennesker som har mistet livet etter å ha blitt utsatt for svart magi. Det er dokumenterte tilfeller hvor folk bokstavelig talt har dødd etter at en voodoo prest angivelig har kastet en forbannelse over dem. I tillegg ser vi mange tilfeller hvor mennesker har blitt alvorlig syke, noe som selvfølgelig er helt reelt fra deres perspektiv.

Det som gjør dette fenomenet særlig interessant er at det er hevet over enhver tvil at slike hendelser faktisk kan inntreffe, men det hele er av psykosomatisk av natur. Når man vokser opp i en kultur hvor disse tradisjonene står sterkt, utvikler man en dyp og grunnleggende tro på deres kraft. Forestill deg for eksempel scenariet hvor du oppdager et geitehode hengt på døren din – i denne kulturelle konteksten er dette et kraftfullt symbol som umiddelbart signaliserer at en voodooprest har kastet en dødelig forbannelse eller en annen form for ondsinnet spell over deg. Den psykologiske innvirkningen av denne overbevisningen er så sterk at den kan utløse en rekke fysiske reaksjoner i kroppen. Når du blir eksponert for slike kraftige kulturelle symboler og virkelig tror på deres betydning, kan det oppstå en intens psykosomatisk reaksjon som manifesterer seg i form av alvorlig sykdom. I ekstreme tilfeller kan denne psykologiske påvirkningen være så overveldende at den faktisk kan føre til døden, selv om det ikke finnes noen direkte fysisk årsak til dette utfallet.

I vår moderne verden har vi en dyp forståelse av psykosomatiske reaksjoner og deres omfattende innvirkning på vår fysiske helse (noceboeffekten). Vi ser hvordan intense følelser som frykt kan manifestere seg i konkrete fysiologiske problemer, og hvordan ulike trosmønstre kan forme vår kroppslige respons på fascinerende måter. Det motsatte av noceboeffekten placeboeffekten, hvor selv en enkel sukkerpille uten aktive ingredienser kan utløse betydelige helbredende prosesser i kroppen, simpelthen fordi vi tror på dens effekt. Dette illustrerer den ekstraordinære kraften som ligger i samspillet mellom vår psyke og vår fysiske eksistens.

Vår hjerne er et bemerkelsesverdig organ med en nærmest ubegripelig evne til å forme vår personlige virkelighet, både på godt og vondt. Men når vi ser nærmere på påstandene om voodoopresters destruktive krefter på Haiti, møter vi på noen interessante logiske utfordringer. Hvis disse prestene virkelig besatte så formidable krefter som enkelte hevder, ville vi sannsynligvis sett deres innflytelse på den globale politiske arena. Tenk bare – hvorfor lever fortsatt kontroversielle ledere som Trump eller Putin? I en verden hvor enhver kunne påføre andre skade ved å betale en voodooprest noen tusen kroner , ville maktbalansen sett dramatisk annerledes ut. Det faktum at Haiti forblir et av verdens fattigste land, til tross for tilstedeværelsen av disse angivelig mektige prestene, taler sitt tydelige språk.

Den reelle makten i disse tradisjonene ligger ikke i noen overnaturlig kraft, men i den dype kulturelle programmeringen mennesker utsettes for. Når man vokser opp i en kultur hvor disse forestillingene har dype røtter, får voodooprestene en form for psykologisk makt over individet. Dette er kjernen i problematikken – det handler om kulturell kondisjonering og dens dyptgripende påvirkning på sinnet. Dette blir særlig tydelig når vi ser på barn, som er ekstremt mottagelige for slik påvirkning og lett lar seg prege av omgivelsenes overbevisninger og verdensanskuelser.

Når et barn kontinuerlig eksponeres for et slikt rigid trossystem, kan det føre til en undertrykkelse av vesentlige deler av deres personlighet. De naturlige impulsene mot frihet, lykke og selvrealisering blir systematisk undertrykt og fortrengt til fordel for fryktbaserte overbevisninger og begrensende tankemønstre. Dette skaper en indre konflikt hvor de positive, livgivende aspektene av personligheten må vike for de mørkere, fryktdrevne kreftene som gradvis tar kontroll over individets livsutfoldelse. For å forstå og håndtere disse utfordringene, må vi grundig undersøke hvilke deler av vår personlighet som har blitt undertrykt, hvilke aspekter av vårt selv som har blitt låst inne i psykologiske fengsel, og hvilke deler som har blitt avstøtt som følge av traumatiske opplevelser. Dette er en kompleks prosess som krever både mot, selvrefleksjon og en dyp forståelse av hvordan våre tidlige erfaringer og kulturelle påvirkninger har formet vår nåværende virkelighetsoppfatning og atferdsmønstre.

Det trenger vi å belyse og skape bevissthet rundt, noe vi gjorde gjennom en dyptgående prosess som strakk seg over flere måneder sammen med deg. I denne perioden hadde vi mange givende diskusjoner hvor vi utforsket ulike aspekter av din personlige utvikling. Du tok med deg innsiktene og refleksjonene fra våre samtaler hjem, og brukte tid på å fordøye og prosessere det vi hadde snakket om. Gjennom denne modningsprosessen og dine referanseerfaringer kom du frem til dine egne verdifulle konklusjoner, som vi deretter diskuterte videre sammen. For meg handler det nemlig ikke om å presentere ferdige sannheter eller påstå at «sånn er det bare». Det handler derimot om å veilede deg inn i en erfaringsbasert læringsmodus, hvor du selv kan utvikle evnen til å tenke klart og selvstendig.

Når vi ser på sjamanismens visdom og metoder, særlig i arbeidet med å bli bevisst på avspaltede og undertrykte deler av vår personlighet, åpner det seg spennende muligheter. Etter at vi har identifisert disse delene og gjennomført grunnleggende helbredelsesarbeid rundt dem, kan vi begynne å justere vårt indre kart slik at det stemmer bedre overens med virkeligheten. Dette legger grunnlaget for dypere healing-prosesser som soul hunting (sjelehenting), hvor vi aktivt jobber med å hente tilbake disse avspaltede delene av vårt selv, slik at vi gradvis kan bli mer komplette og helhetlige mennesker.

I ur-sjamanismen finner vi unike og kraftfulle verktøy, metoder og filosofiske tilnærminger som er spesielt egnet for denne type transformerende arbeid. Det er ingen tvil om at denne prosessen har vært utfordrende for deg – kanskje noe av det mest krevende du har opplevd i vårt arbeid sammen. Du har virkelig møtt deg selv og dine dypeste frykter i døra, som det heter. De søvnløse nettene over flere måneder vitner om intensiteten i denne indre reisen, men nettopp gjennom å møte og arbeide med disse utfordringene, ligger også kimen til dyp personlig vekst og healing.

Angst var en konstant følgesvenn i denne prosessen, og det som virkelig skremte meg mest var hvordan disse såkalte demonene og de mørkere sidene av meg selv ble stadig mer synlige jo dypere jeg gikk i arbeidet. Det var som om hver nye lag av selvutforskning avdekket flere skygger, og jeg kjente ofte på en intens motstand – hvorfor skulle jeg egentlig fortsette med dette ubehagelige arbeidet? Men gjennom denne prosessen kom jeg til en dypere erkjennelse: Vi kan faktisk ikke vokse eller utvikle oss før vi tør å møte disse skyggene ansikt til ansikt, enten det dreier seg om indre demoner, destruktive mønstre, eller problematiske verdier vi bærer med oss. Det handler om å virkelig gå inn i dybden og konfrontere det som ligger der, uansett hvor utfordrende det føles.

Og når jeg tenker tilbake på våre samtaler, setter jeg stor pris på din tilnærming. Du har aldri avfeid mine opplevelser ved å si «nei, demonene eksisterer ikke» eller «dette er bare tull» for å få meg til å føle meg bedre. I stedet har du tatt deg tid til å forklare disse fenomenene på en grundig og nyansert måte, selv om vi bare har skrapet i overflaten i denne episoden. Du har gått systematisk til verks og belyst de psykologiske mekanismene som ligger bak, forklart hvordan hjernen og sinnet vårt fungerer i møte med frykt og traumer, og hjulpet meg å forstå både de logiske årsakene til hvorfor jeg opplever ting som jeg gjør, og hvorfor disse «demonene» ikke er virkelige i den forstand jeg først trodde. Denne dyptgående forståelsen har vært mye mer verdifull enn enkle, overfladiske forklaringer eller bortforklaringer ville vært.

Så for meg har denne reisen vært utrolig lærerik, og jeg kjenner en dyp takknemlighet for alle de utfordringene jeg har måttet gå igjennom. Disse erfaringene har ikke bare formet meg som person, men har også gitt meg en unik mulighet til å være der for andre som går gjennom lignende prosesser. I mitt arbeid med både klienter og studenter har jeg møtt mange som står akkurat der jeg en gang sto – i startfasen av å møte sine egne mørkere sider. Jeg kjenner igjen deres usikkerhet og frykt, og ser hvordan de gradvis begynner å oppdage nye lag av seg selv gjennom læringen ved Yggdrasil sjamanskole. Det er spesielt givende å se hvordan studentene opplever disse aha-øyeblikkene når nye innsikter åpenbarer seg for dem.

I mitt arbeid har jeg ofte møtt mennesker som strever med å akseptere at de ikke har en «demon» inni seg. Som du påpekte tidligere, er det så utrolig lett å eksternalisere – å plassere disse mørkere sidene utenfor seg selv. Man tenker kanskje «Dette er bare en del av meg, men den delen er egentlig ikke meg – det er en demon som må renses ut ukentlig, kanskje til og med to ganger i uken.» Denne tankegangen kan være veldig forførende og tilsynelatende betryggende.

Men dette reiser jo et viktig spørsmål: Hvor lenge skal denne «renselsen» egentlig fortsette? Er det virkelig snakk om renselse i det hele tatt? Det er ikke til å komme bort fra at dette har blitt en lukrativ business for mange – de som tilbyr demonutrensing har funnet en gullgruve i menneskers frykt og usikkerhet. Men realiteten er langt mer nyansert og kompleks enn som så, og det er nettopp der utfordringen ligger.

Vi lever i en verden som i stor grad styres av frykt. Angst og bekymringer har blitt så dominerende i vårt moderne samfunn at det nærmest oppfattes som en naturlig del av menneskelivet. Selvfølgelig er det normalt å kjenne på frykt og angst til tider – det er en del av det å være menneske. Men i dagens samfunn har disse følelsene fått en altfor fremtredende plass i våre liv.

Det som gjør situasjonen enda mer komplisert, er hvordan enkelte aktører aktivt spiller på denne angsten. De som konstant slår på alarmtrommene, finner det ofte lett å samle følgere rundt seg ved å love enkle løsninger. «Alt blir bra bare du følger denne beskyttelsesmetoden,» sier de, og fortsetter å bygge opp under frykten mens de tilbyr stadig nye «løsninger». Men det er en fundamental forskjell mellom denne typen overfladisk symptombehandling og det å virkelig arbeide med å finne varige løsninger på den underliggende lidelsen. Det handler ikke om quick-fixes eller midlertidige beskyttelser, men om å forstå og bearbeide de dypere årsakene til våre utfordringer.

For det handler jo i bunn og grunn om en dyptgripende utviklingsprosess som har som mål å frigjøre oss fra de begrensningene vi har lagt på oss selv. Det dreier seg om å slippe taket i frykten, angsten og usikkerheten som så mange av oss bærer med oss, slik at vi kan oppleve en naturlig glede og letthet i hverdagen. Målet er at vi skal kunne kjenne hvordan hjertet bobler av livsglede, at vi kan møte hver dag med en grunnleggende følelse av lykke og tilfredshet, og at vi kan oppleve en dyp og meningsfull tilstedeværelse i alt vi gjør. Dette er selve kjernen i en autentisk personlig utviklingsprosess, som igjen danner det nødvendige fundamentet for en genuin ur-sjamanistisk praksis.

For sannheten er at hvis vi er fylt med negative følelser som hat, bitterhet og angst, vil ingen av de høyere spirituelle vesenene ønske å samarbeide med oss. De responderer ikke på egoistiske ønsker eller hevntanker, som når noen tenker «Kjære bestefar ulv, kan du ikke straffe naboen min som har gjort meg urett?» Slike tanker og intensjoner er helt fremmed for disse lysvesenene som opererer på et helt annet bevissthetsnivå.

Og la meg være helt ærlig her – vi mennesker har en tendens til å overvurdere vår egen betydning og intelligens i det store kosmiske bildet. Vi er sannsynligvis ikke de mest avanserte vesenene i dette enorme universet, selv om vi ofte oppfører oss som om vi var det. Vi har denne nærmest tvangsmessige trangen til å kontrollere alt rundt oss, inkludert disse fantastiske lysvesenene som egentlig er her for å støtte og veilede oss. Vi prøver å styre dem med vårt ego og våre begrensede forestillinger, men realiteten er at ingen av dem vil hjelpe oss så lenge vi er fanget i egoets fryktbaserte kontrollbehov.

I en dyp sjamanistisk utviklingsprosess er det derfor helt essensielt å rydde opp i disse indre konfliktene og begrensende tankemønstrene. Dette er den virkelige betydningen av den såkalte sjaman-døden. Det handler ikke primært om fysiske utfordringer som å sitte i svettehytte eller overleve alene i villmarken – selv om slike erfaringer kan være verdifulle i seg selv. Den genuine sjaman-døden dreier seg om noe langt mer fundamentalt: å transformere egoets rolle fra å være sjelens selvutnevnte hersker til å bli dens ydmyke tjener og rådgiver.

Uten denne grunnleggende indre transformasjonen kan ingen virkelig dyp sjamanistisk utvikling finne sted. Da blir det hele mer overfladisk – man lærer seg kanskje noen teknikker og metoder, øver på tromming, prøver å kommunisere med naturånder, og det er helt greit det. Det er ingenting galt i å utforske disse aspektene av sjamanisme på et mer overfladisk nivå. Men det kan ikke sammenlignes med den dyptgripende, transformative prosessen som mange av oss har gått gjennom – en prosess som fullstendig revolusjonerer hvordan vi lever, opplever og forholder oss til livet.

Dette er den fundamentale forskjellen jeg ser – mellom en overfladisk tilnærming til sjamanistiske praksiser og den genuine, transformative reisen som totalt endrer et menneskes liv og væremåte. Det handler om en gjennomgripende forvandling som berører alle aspekter av vår eksistens, fra hvordan vi møter hverdagens utfordringer til hvordan vi forholder oss til livets store spørsmål. Dette er essensen av det jeg har erfart og observert gjennom mitt arbeid med ur-sjamanistisk praksis og personlighetsutvikling.

Sjamanistisk praksis krever dyp personlighetsutvikling og transformasjon av egoet.

Ja, og det er virkelig hjertets vei som står sentralt i denne prosessen. Da jeg først ble introdusert for ur-sjamanismen gjennom Yggdrasil sjamanskole, fikk jeg en helt ny forståelse av hva det faktisk betyr å være i kjærligheten. Det var som om et nytt perspektiv åpnet seg – denne ideen om at alt ville falle på plass så lenge man var forankret i hjertets visdom og virkelig kjente etter i sitt indre. Det hørtes jo så enkelt og vakkert ut.

Men som du har påpekt flere ganger, det handler ikke bare om en teoretisk eller følelsesmessig tilnærming til kjærlighet. Det virkelig interessante er å se på hvilke konkrete endringer som har manifestert seg i livet ditt etter at du åpnet deg for kjærlighetens kraft. For kjærlighet er nemlig noe høyst praktisk og jordnært. Det handler ikke bare om å sitte i meditasjon og reflektere over at vi alle er ett i en kosmisk forstand.

Det handler om hvordan vi faktisk lever ut denne kjærligheten i våre daglige liv – i møte med familie, venner, kollegaer, fremmede og oss selv. Hvordan vi håndterer konflikter, tar beslutninger og møter livets utfordringer med et åpent hjerte. Dette er lærdommer som har transformert min egen forståelse fullstendig.

Man kan lett bli fanget i en abstrakt og svevende ide om at «alt er kjærlighet», men hva betyr det egentlig i praksis? Hvordan manifesterer denne kjærligheten seg i våre handlinger, våre valg og vår måte å være i verden på? Dette er spørsmål som krever dyp refleksjon og ærlighet med seg selv. For det er i møte med livets realiteter at vår forståelse av kjærlighet virkelig blir testet og utviklet.

For meg er dette noe veldig praktisk og håndgripelig i hverdagen. Jeg møter ofte mennesker som sier med stor overbevisning: «Å, jeg er i kjærligheten nå, og alt er bare så fantastisk vidunderlig. Skulle ikke du også ønske å være i denne tilstanden av ren kjærlighet?» Men slike utsagn blir tomme ord hvis de ikke er forankret i en dypere sannhet. Jeg foretrekker å være direkte og ærlig – å kalle en spade for en spade, ikke pynte på virkeligheten med fine ord og svevende konsepter. Det som virkelig teller er hvordan vi lever ut kjærligheten i vårt daglige liv. For det er gjennom våre handlinger og valg at sannheten kommer frem – om vi virkelig er forankret i kjærlighet eller bare snakker om den.

Hvordan behandler du barnet ditt når det er krevende og utfordrende? Hvordan møter du partneren din i konfliktsituasjoner? Hvordan støtter du vennene dine når de går gjennom vanskelige tider? Hvordan tar du vare på deg selv når livet butter imot? Hvordan forholder du deg til menneskene rundt deg – både de du kjenner godt og fremmede du møter på din vei? Dette er de virkelige testene på om et menneske lever i harmoni med sitt hjerte. Det handler ikke om å ha deltatt på det siste trendy kurset i selvutvikling eller å kunne alle de riktige ordene om å «være i lyset» eller «svømme i kjærligheten».

Dette berører også det vi kaller sjamanfellsyndromet, som er et tema vi skal utforske mer inngående senere. Men for meg handler det først og fremst om å være jordnær og praktisk i vår tilnærming til spirituell utvikling. Det er nettopp derfor vi i Yggdrasil sjamanskole har utviklet de ni pilarene for å finne hjertets vei. Dette er konkrete verktøy og prinsipper som hjelper oss å omsette kjærlighet til handling. Vi begynner med det grunnleggende: Den første pilaren handler om å bli en mester i takknemlighet – å virkelig se og verdsette livets gaver. Den andre pilaren fokuserer på å mestre tilgivelsens kunst. Den tredje pilaren lærer oss kunsten å selvregulere – å håndtere våre egne følelser og reaksjoner på en sunn måte. Og slik fortsetter vi videre, steg for steg, på denne transformerende reisen mot et mer kjærlighetsfylt liv.

Vi har veldig praktiske ting som vi trenger å lære for å kunne følge hjertet vårt i dagliglivet, og dette skaper ofte en form for motstand i oss. Det er som å møte en usynlig vegg – vi vet hva vi burde gjøre, men noe holder oss tilbake. Denne motstanden er helt naturlig og faktisk en viktig del av vår vekst.

I min egen utviklingsprosess har jeg sett hvordan relasjoner med menneskene rundt meg har endret seg dramatisk. Det har vært en dyptgripende transformasjon som har påvirket alle aspekter av mitt liv. Det fascinerende er at verden i seg selv ikke nødvendigvis har forandret seg, men mitt perspektiv – mitt filter for hvordan jeg ser på verden og menneskene i den – har gjennomgått en fundamental endring. Denne innsikten førte til en kraftfull erkjennelse: Jeg har faktisk selvansvar over mitt eget liv.

Dette med selvansvar kan virke skremmende i begynnelsen. Mange kjenner på en uro når de innser at de selv står ansvarlige for sine valg og sitt liv. Men min erfaring er at når man virkelig tar inn over seg denne sannheten, når man begynner å leve det ut i praksis, så åpner det seg en helt ny verden av muligheter. Man oppdager en indre kraft og styrke man kanskje ikke visste at man hadde.

Men denne reisen krever mot – mot til å møte de mindre flatterende sidene av seg selv. Det handler om ærlighet på et dypt nivå. Vi liker å se på oss selv som snille mennesker, som rettferdige og prinsippfaste. Vi har verdier vi er stolte av. Men hva skjer når vi må innrømme for oss selv at vi ikke alltid lever opp til disse idealene? Det er i disse øyeblikkene, når vi står ansikt til ansikt med våre egne skyggesider og innrømmer våre svakheter, at vi har mulighet til virkelig vekst og transformasjon. Det er utfordrende, ja, men det er også her kimen til ekte forandring ligger.

Det er jo disse delene av oss selv som vi instinktivt ønsker å skyve ned i skyggene. Men gjennom min personlige reise har jeg lært hvor avgjørende det er å anerkjenne alle aspektene av meg selv – spesielt de som ikke alltid har vært i harmoni med hjertets sanne vei. Dette handler ikke om selvkritikk eller fordømmelse. Tvert imot har det vært essensielt for meg å unngå det du ofte refererer til som «å slå meg selv med pisken». I stedet har jeg lært å se på disse oppdagelsene som verdifulle innsikter, som byggesteiner for videre vekst og utvikling.

Denne type selvutviklingsarbeid krever et betydelig mot. Det er en utfordring å våge å se på alt som bor i oss. Mange av oss bærer på holdninger og tanker som vi ikke engang vil innrømme for oss selv. Vi kan si «nei, sånn tenker ikke jeg» eller «det er ikke sånn jeg er», mens vi innerst inne vet at sannheten er mer kompleks. Det kan være ubehagelig å innrømme disse tankene og verdiene, fordi vi frykter at de gjør oss til dårligere mennesker. Men disse delene av oss eksisterer av en grunn, og ofte mangler vi en dypere forståelse for hvorfor disse indre tankemønstrene og verdiene har tatt bolig i oss.

Vi er formet av langt mer enn vi vanligvis er klar over – både gjennom vårt DNA, vår genetiske arv, og gjennom generasjoners overførte erfaringer og mønstre. Dette er en naturlig del av å være menneske i vårt moderne samfunn, preget av de strukturene og systemene vi har vokst opp i. Det er fascinerende å se hvordan vi alle, på tross av våre individuelle forskjeller, deler mange grunnleggende likhetstrekk i hvordan vi er programmert og påvirket av våre omgivelser.

Og så kommer vi til dette avgjørende vendepunktet i vår personlige utvikling – øyeblikket hvor vi innser at det kanskje er på tide å tre ut av denne begrensende måten å leve på. Det oppstår en dyp erkjennelse av behovet for å frigjøre oss selv, for å se virkeligheten som den virkelig er, ikke bare gjennom filteret av våre automatiske responser og innlærte mønstre. Vi begynner å se hvordan vi har levd i det som ofte kalles «hamsterhjulet», hvor størstedelen av våre handlinger, tanker og følelser har gått på autopilot, styrt av ubevisste programmer og mønstre.

Dette øyeblikket av erkjennelse åpner døren til muligheten for å bli et mer bevisst og opplyst menneske. Det handler om å ta steget ut av de gamle mønstrene og inn i en ny måte å være i verden på. Dette er ikke bare en intellektuell forståelse, men en dyptgripende transformasjon som berører alle aspekter av vårt liv. Det er en invitasjon til å våkne opp fra autopiloten og begynne å leve med større bevissthet og intensjon, hvor hver handling og hvert valg springer ut fra en dypere forståelse av hvem vi virkelig er og hva vi ønsker å skape i våre liv.

Og det er nettopp dette som er mitt dypeste ønske for deg og dine medstudenter – å kunne veilede dere hele veien fram til fullstendig Liberation (frigjøring). Dette handler om noe så fundamentalt som spirituell opplysthet og enhet, en tilstand hvor vi virkelig kan blomstre i vår fulle essens.

Men for at denne reisen skal være mulig, for at vi skal kunne få full tilgang til vår tidløse og romløse natur, vår komplette væren og vår sanne enhets natur, må vi først gjøre et grundig oppryddingsarbeid. Vi må renske bort alt det som ligger som et slør rundt hjertet vårt – alle disse atferdsmekanismene som er rotfestet i frykt og begrensende mønstre. Uten dette grunnleggende arbeidet vil vi ikke kunne oppleve den dype transformasjonen som venter på oss.

For realiteten er at så lenge våre handlinger, tanker og følelser – både de bevisste og ubevisste – er styrt av samfunnets preginger om makt, kontroll og stadig jag etter mer, større og bedre, så forblir vi fanget. Når angsten og frykten får dominere våre valg og handlinger, låser vi oss selv inne i en mental tvangstrøye som er begrenset av tid og rom. Dette er som et fengsel vi selv opprettholder, ofte uten å være klar over det.

For å bryte ut av denne selvpålagte tvangstrøyen må vi systematisk og tålmodig arbeide med å løsne opp i alle disse bindingene som holder oss fast. Dette handler om å identifisere, forstå og gradvis løse opp i alle de mønstrene og strukturene som begrenser vår frihet. Når vi ser det fra dette perspektivet, blir det helt logisk at dette arbeidet er nødvendig for vår egen frigjøring.

Dette er en av de mest betydningsfulle bieffektene ved å gå inn i en slik dyp og autentisk utviklingsprosess som du nå er inne i. Det er definitivt ikke en reise for dem som er redde for å møte mørket – det krever både mot og utholdenhet. Det mest utfordrende aspektet er ofte å møte sitt eget indre «gørr» og sine egne skyggesider, å virkelig anerkjenne at dette er en del av vår virkelighet, og deretter begynne det transformerende arbeidet med å endre disse mønstrene.

Heldigvis har vi tilgang til et rikt spekter av metoder, teknikker og filosofiske tilnærminger som kan støtte oss i denne prosessen. Når vi nå nærmer oss slutten av denne episoden, vil jeg gjerne invitere deg til å ta et skritt tilbake og betrakte din egen reise fra et større perspektiv. Når du ser tilbake på disse 18 månedene fra et ørneperspektiv og betrakter din egen utvikling, hva er det du konkluderer med i dag? Hvilke innsikter står fram som særlig betydningsfulle for deg nå?

Det jeg kan si avslutningsvis her, er at uansett hvor utfordrende og overveldende livet kan føles, så finnes det alltid en vei ut av mørket. Jeg tror virkelig, basert på mine mange års erfaring både som terapeut og gjennom min egen personlige reise, at ethvert problem – uansett hvor komplekst eller dyptgående det måtte være – har en løsning. Det er ikke meningen at vi som mennesker skal vandre gjennom livet tynget av lidelse og smerte. Dette er en fundamental sannhet jeg har oppdaget gang på gang i mitt arbeid med mennesker.

Det finnes alltid en vei ut av vanskelige situasjoner, selv når det føles helt håpløst. Dette er ikke bare tomme ord eller ønsketenkning, men min dypeste overbevisning basert på konkrete erfaringer med hundrevis av klienter.

Tusen hjertelig takk for at du har lyttet til denne episoden av Reisen til Selvrealisering, en ur-sjamanistisk utviklingsreise tilbake til din sanne og autentiske natur. Vi håper at Aminas personlige historie og dype innsikter har tent en gnist i deg og inspirert deg til å utforske din egen unike selvoppdagelsesreise. Husk at veien fra lidelse til selvrealisering kan være krevende og utfordrende, men med indre styrke, tålmodighet og støtte fra en kompetent guide, veileder, lærer eller terapeut, er transformasjon ikke bare mulig – den er uunngåelig.