Episode 1 – Aminas Transformasjonsreise – Fra traumer til frihet

Hva om mørket du frykter, ikke er farlig i det hele tatt? Amina kom til Yggdrasil sjamanskole med en barndom preget av vold og frykt, en borderline personlighetsforstyrrelse og et hode fullt av esoterisk kaos. Seks måneder senere hadde hun ikke lenger diagnosen.

I denne første episoden forteller hun læreren og veilederen sin, Pål-Esben Wanvig, hvordan det skjedde: hva det krevde av henne, hva hun fant da hun møtte mørket i seg selv, og hvorfor hun mener at det alltid finnes en vei ut. Det er starten på «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Rådyret på veien hjem fra en alternativmesse i Tønsberg, og hvorfor det ble en stor sjamanistisk opplevelse
• Hvorfor en kontinuerlig utviklingsprosess når dypere enn enkeltkurs og helgeseminarer
• Tillit og motstand mellom student og lærer, når lærerens tydelighet vekker gamle erfaringer
• Frykten for demoner som fulgte Amina fra barndommen, og hva en «demon» egentlig er
• Hvorfor beskyttelse bare gjør oss svakere, og hvorfor nøkkelen er å tenne lyset i seg selv
• Den virkelige sjamandøden: å sette egoet som sjelens rådgiver i stedet for sjelens hersker
• Kjærlighet som noe praktisk, selvansvar og veien ut av hamsterhjulet

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Atten intense måneder

Pål-Esben: Hei Amina, og hjertelig velkommen!

Amina: Tusen takk, og hei, Pål-Esben! Veldig spent! Dette er spennende!

Pål-Esben: Vi skal ta lytteren med på en fantastisk reise: reisen du har vært gjennom de siste 18 månedene. Jeg så etter i e-posten min, og første gang du skrev til meg var i slutten av november 2022. I starten av desember begynte du på grunnutdannelsen i Yggdrasil sjamanskole, og der begynte ting å skje.

Gjennom disse 18 månedene har du opplevd eksepsjonelle ting. Du startet på et punkt i livet som var veldig vanskelig. Masse utfordringer. Traumer. Frykt. Og du har gått gjennom en omfattende utviklingsprosess. Du er til og med blitt lærer: akkurat nå, mens vi spiller inn, har du startet ditt første kull i grunnutdannelsen i Yggdrasil sjamanskole, for å føre andre mennesker gjennom den samme utviklingsprosessen. Og vi kommer nettopp fra fjellet, der du hadde dine første omfattende enhetserfaringer av spirituell opplysthet.

Så 18 måneder har vært rimelig intensivt, Amina. For en transformasjonsreise! Kan du fortelle litt om hvordan det hele startet?

Messen og rådyret

Amina: Ja, og da er spørsmålet hvor man begynner. Jeg sto på stand på en alternativmesse i Tønsberg, fikk øye på noen sjamaner som drev med healing, og spurte hvor de hadde utdannet seg. Da fikk jeg høre om deg.

På vei hjem fra messen skjedde det noe spesielt, som kanskje høres brutalt ut: jeg kjørte på et rådyr. Helt siden jeg tok førerkortet som 23-åring har jeg vært redd for å kjøre på et dyr. Det var en stor frykt, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre i en situasjon der et dyr lider eller er i ferd med å dø. Men for meg ble dette en stor sjamanistisk opplevelse. Jeg satt hos dyret i dødsovergangen og ga det healing. Jeg var ikke redd, jeg var bare til stede. Den erfaringen ble et stort tegn for det jeg var i ferd med å begi meg inn på. Da jeg kom hjem og hadde bearbeidet det, kontaktet jeg deg og spurte når du skulle starte sjaman-grunnutdannelsen. Det var egentlig ikke helt ennå, men vi tok en samtale, og jeg startet ganske raskt etter det.

En turbulent forhistorie

Amina: Årene før dette hadde selvsagt vært ekstremt turbulente. Jeg hadde en svært ustabil oppvekst med mye fysisk og psykisk vold, uforutsigbarhet og frykt, sterkt preget av religion. Jeg slet med identiteten, og jeg søkte: jeg konverterte til islam da jeg var 13, og senere var det kristendommen. Jeg hadde en stefar som likte å skremme meg, så mørket preget meg tidlig, og jeg hadde lite kontakt med faren min. Jeg utviklet en borderline personlighetsforstyrrelse, som er ekstremt vanskelig å leve med. Jeg fikk barn tidlig, jeg ble gravid som 18–19-åring, og målet mitt i livet var å bli arabisk hjemmekone. Det klarte jeg, men jeg skjønte fort at det ikke var målet likevel, og da kom en liten krise. Jeg begynte å stille spørsmål ved religionen og bevege meg ut av den. Så fulgte noen turbulente år med voldelige partnere og mye destruktivitet. Etter hvert fikk jeg hjelp fra det offentlige til å forstå meg selv bedre, med avbruddshåndtering knyttet til borderline personlighetsforstyrrelse.

Men det var da jeg startet utdannelse og veiledning hos deg at det store spranget kom. Én ting er alt jeg lærte mellom samtalene våre, som jeg kunne ta med inn i veiledningen. For jeg tror det var seks måneder etter at jeg begynte i Yggdrasil sjamanskole at jeg faktisk mistet diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Det er stort i seg selv, for den er svært vanskelig å komme seg ut av.

Så det er litt av forhistorien. Men en av de største utfordringene da jeg startet hos deg, var at jeg satt fast i et esoterisk kaos. Jeg hadde viklet meg inn i tanker om at vi egentlig ikke er mennesker, at vi egentlig ikke skal være her. Og skal jeg egentlig være her? Hvis jeg er alt, hvorfor er jeg da dette? Å lære mange forskjellige spirituelle og esoteriske ting fra ulike hold skapte et stort kaos i meg. Jeg husker at jeg trengte hjelp av deg til å komme meg ned på jorden.

Pål-Esben: Ja, det var behov for sortering. Det er en ganske krass forhistorie du har, og dette er selvsagt bare en mild introduksjon til noe som egentlig er svært traumatisk. Når du sier at stefaren din likte å skremme deg, ligger det traumatiske erfaringer i det: ting som traumatiserer et barn. Det er ikke rart at man blir mørkredd og redd for det onde og djevelen når man bærer med seg en slik pregning fra en oppvekst ingen barn burde vært i nærheten av. Du hadde en bagasje med deg inn i voksenlivet som var utfordrende og vanskelig, og som selvsagt gjorde noe med livet ditt. Kan du fortelle litt om hvordan livet ditt var på den tiden? Hvordan så en vanlig dag ut for deg før vi møttes, på ulike områder av livet?

Livet før: kvelertaket og søkingen

Amina: Jo. Omtrent seks måneder før jeg kom inn i utdannelsen hos deg, opplevde jeg at kjæresten min på det tidspunktet tok kvelertak på meg. Jeg var i et destruktivt av-og-på-forhold på rundt et år, og i det øyeblikket skulle jeg på en måte dø. Jeg skjønte at jeg ikke klarte å kjempe mer, så jeg overga meg til døden. Jeg døde åpenbart ikke, men det ble en svært viktig opplevelse, fordi det skjedde mer i meg på et dypere plan enn noen gang tidligere.

Den opplevelsen gjorde at jeg søkte mer inn i det spirituelle og åndelige. Jeg kjente et større kall, men klarte ikke å sette fingeren på hva og hvor. Jeg var med i ulike kvinnesirkler og månesirkler, og jeg var innom et ayahuasca-retreat, der en god del traumer ble revet opp. Det gjorde at jeg kjente at det er noe mer her, men jeg visste ikke hva. Og jeg tror mange gjør det samme i denne søkingen: man hører om slike ting og prøver, og uten riktig veiledning setter man seg fast. For meg ble det egentlig mer kaos.

Pål-Esben: Det forstår jeg, og det samme gjaldt meg. Da jeg begynte å bevege meg inn i det esoteriske for mange år siden, kom jeg ikke fra et kaos som ditt, men fra en akademikers ståsted, der man tror man vet alt og egentlig ikke vet noe: arrogant, med allmektighetssyndrom og hele pakken, der alt det alternative var tull. Jeg var til og med litt redd for disse sjamangreiene, med kostymer og et utseende jeg ikke ville ha noe med å gjøre.

Og hva gjør man når man ikke har noen kunnskap om det alternative og esoteriske? Jo, man begynner å prøve. Man prøver én ting etter en annen, og jeg var innom alt. Jeg reiste til flere steder i verden for å finne lærere og lærte alt fra reiki til ulike former for meditasjon og healing, tromming og sjamanisme, og ble helt overveldet. Mitt problem var et omfattende burnout og virkelig alvorlige helseproblemer. Ingenting ble bedre. Man går fra det ene til det andre og håper at der er løsningen, og der, og der. Så kommer man til et punkt der man er stresset og frustrert: hvorfor gir ikke det jeg lærer, et objektivt resultat, der livet mitt faktisk blir bedre?

Jeg husker det første engleseminaret for over 20 år siden. Veldig spennende, veldig nysgjerrig! Jeg trodde ikke noe på det. Det var en fantastisk erfaring å bli introdusert til englene og healing med englene, og å møte fantastiske mennesker. Men så kommer man hjem og snakker med englene, og ingenting skjer med helsen min, ingenting skjer med depresjonen min, ingenting skjer med frustrasjonen min – bortsett fra at man har lært noe spennende. Det var det som var utfordrende for meg i starten, i et landskap som var fullstendig uoversiktlig. Jeg hoppet fra seminar til seminar i håp om å finne noe som kunne hjelpe meg. Og du har omtrent samme erfaring.

Prosess, ikke enkeltkurs

Amina: Ja, og det er der jeg ser viktigheten av en utviklingsprosess. Jeg tror definitivt ikke jeg hadde hatt resultatet jeg har i dag, hvis den ursjamanistiske utviklingsveien hadde vart en og en halv måned. Jeg ser verdien av prosessen: å prøve og feile, å lære gjennom nye innsikter, å la visdommen få spille seg ut, og å kunne være der jeg er i dag.

Samboeren min spurte meg her en dag, da jeg våknet om natten og følte meg dårlig og hadde vondt i kroppen: «Har du det dårlig, eller har du det bra?» Jeg svarte: «Jeg har det veldig bra, men det føles bare ikke slik.» Han sa: «Du mener at du intellektuelt vet at du har det bra, men kroppen din har det ikke helt bra.» Og jeg svarte: «Nei, det er ikke slik heller. Jeg kjenner at jeg dypest sett har det bra, selv om jeg er syk, har vondt et sted eller har en ubehagelig natt.»

Og jeg tenker: når jeg kan få til det, kan andre mennesker også få til det, for livet vil jo skje hele tiden. Jeg tror mange leter etter den ene tingen som skal gjøre at ingenting negativt eller vanskelig skjer i livet. Det trodde jeg også en gang. Men jeg leste et sitat her om dagen: det handler ikke om å føle seg bedre, men om å bli bedre til å føle. Det traff meg.

Pål-Esben: Ja. Og det er verdt å dvele ved forskjellen: hva skiller det vi gjorde i starten fra å gå inn i en dyp utviklingsprosess? I starten gjør de fleste som vi gjorde: en workshop her, et kveldsseminar der, et helgeseminar der man følger intuisjonen eller det man synes er spennende. Det er to helt forskjellige ting.

For det første er en utviklingsprosess ikke gjort på en helg eller en og en halv måned. Det er en kontinuerlig prosess mot en bestemt retning. Man kan lære mange spennende metoder og teknikker, men metoder og teknikker blir værende i overflaten. Skal vi gå i dybden, må vi inn i vår egen personlighet og rydde opp i det som hindrer oss i å sette hjertet fritt: det som gjør at vi er fylt av nag, frustrasjon og angst. Det er kanskje noe av det vanskeligste et menneske går gjennom, det vi kaller å finne hjertets fred, fordi man møter krasse ting i seg selv. Disse krasse tingene er styrt av første chakra, forlengelsen av hjernestammen, genetikken vår. Plutselig kommer angstfølelsene opp og føles ukontrollerbare. Det fører ofte til bestemte typer atferd: man er krass mot barna sine, man sier ting man ikke liker når man blir irritert, man går til kamp mot det ene og det andre. Man lever i sitt hamsterhjul, jeg kaller det hamsterhjulet, der primaten i oss styrer, mer eller mindre på autopilot.

Her hjelper det lite å lære én metode eller teknikk, eller hundre. Man kan lære aldri så mye om engler og tromming og NLP: det hjelper ikke. De fundamentale tingene som ligger dypt i oss og kontrollerer mye av livet vårt på autopilot, krever en helt annen tilnærming for å kunne løses. Til det trenger man en utviklingsprosess med en lærer – og det betyr at ting også kan være ubehagelige. På et seminar om engler eller NLP eller astrologi er det hyggelig og spennende, men du blir aldri konfrontert med dine dype skyggesider. Skulle de blitt løftet av på et seminar, ville det skapt fullstendig kaos.

Et menneske kan ikke sette seg selv fri. Det er i hvert fall min erfaring. Man kan ikke på egen hånd bli et grunnleggende lykkelig menneske som finner mening i det som skjer i hverdagen, uansett hva det er, uten å gå inn og bearbeide dette. Det er umulig å gjøre alene, siden vi selv er styrt av frykten, ignoransen og allmektighetssyndromet. Det som styrer disse tingene, er subjektivt for oss selv.

Lærer og student: tillit og motstand

Pål-Esben: Hva var det mest ubehagelige du erfarte i starten med meg? Fra studentens synspunkt er en utviklingsvei på den ene siden frigjørende, på den andre siden kan den være vanskelig. Hva var noe av det vanskeligste, der du kanskje ble litt irritert på meg?

Amina: Det er flere ting som har blitt løftet opp i meg gjennom dette utdannelsesforløpet, og «utdanning» er egentlig et fattig ord for det, for det går mye dypere. Jeg har virkelig fått testet meg flere ganger. Det viktigste for meg, når jeg har blitt trigget av noe du har sagt, eller kjent at en overføring eller projeksjon ville opp, har vært tilliten jeg har til deg: at jeg stoler på at uansett hva han sier eller gjør, kommer det fra et godt sted. Det har jeg også fått erfare. Og jeg er en person som ofte, men ikke alltid, kan se, når noe ubehagelig kommer opp mot en annen person, at her ligger det noe som ikke gjelder den personen, men meg.

Hva som har vært mest utfordrende med deg, Pål-Esben … Du er jo litt tydelig noen ganger. I begynnelsen kunne det ruske i meg, for jeg har erfaring med svært aggressive, tydelige, manipulerende menn. Du er overhodet ikke en manipulerende mann, men jeg kjente: her er det en med kraft, en med stødighet, en med god karakter. De energiene minnet meg om menn jeg tidligere har hatt i livet. Det var kanskje litt utfordrende, men også noe jeg har lært mye av: å se at man faktisk kan ha en yang-energi, en flamme, en ryggsøyle og en stødighet, være en mann med stor M, uten at det er negativt, og med mye kjærlighet bak. Men det er min personlige reise og det jeg har møtt i meg selv, i møte med deg som veileder og lærer.

Pål-Esben: Dette er vanskelig, for du pakker det inn i et veldig fint lys, og det er ikke alltid så enkelt. I en dyp utviklingsprosess er det lærerens oppgave å vise deg hva som blokkerer deg, og det er ikke alltid hyggelig for egoet, som ønsker at alt skal være hyggelig energi, lys og kjærlighet. Plutselig møter man seg selv: man har et allmektighetssyndrom, eller man behandler kanskje ikke menneskene rundt seg på en kjærlig måte.

Jeg har klisterhukommelse og husker det meste, og en av tingene som rusket i treet ditt i starten, var en diskusjon vi hadde om ondskap og demoner. Bare for å gi lytterne et eksempel på hvor alvorlig en slik prosess er, både i å frigjøre seg selv og i vanskelighetsgrad: dette er ikke for hvem som helst. Man må ha mot nok til å møte mørket i seg selv.

Amina: Yes, det er korrekt.

Pål-Esben: La oss ta det som eksempel, for det var vanskelig. Der kom det opp ting hos deg der du ikke var enig med meg i starten: du trodde det var annerledes. Kan du fortelle hvordan dette henger sammen med fortiden din, og hvorfor du hadde denne dype troen på ondskap og demoner?

Demonene fra barndommen

Amina: Ja. Dette var noe jeg trodde jeg hadde fått plassert på en god hylle da jeg kom inn i det åndelige, alternative miljøet: negative energier, demoner, at noen kan komme og gjøre oss noe, at vi har demoner inni oss.

Da jeg var rundt syv år gammel, flyttet jeg til Amerika sammen med moren min. Hun hadde møtt en mann der, og han likte å skremme meg. Han satte på skumle filmer, spesielt demonfilmer som The Exorcist, der en jente får en demon i seg og gjennomgår demonutdrivelse. Etterpå kunne han stenge meg inne i et mørkt rom, ta på seg masker og komme ut og skremme meg. Dette pågikk kontinuerlig i et år. Han snakket med meg om at hvis jeg ikke var snill jente, kom jeg til helvete. Jeg var ekstremt redd det året. Jeg sov alene på et rom i et helt nytt land der alt var nytt, og jeg opparbeidet meg svært mye frykt.

Etter omtrent et år ble jeg sendt tilbake til Norge, alene på fly. Moren min skulle komme etter; hun hadde sikkert en plan, jeg er ikke helt sikker på detaljene. Da jeg kom til Norge, turte jeg ikke å sove med lyset av. Første gang jeg gjorde det, var kanskje for to år siden. Gjennom hele barndommen var jeg redd for at noe i mørket skulle komme og ta meg. Senere gikk jeg inn i religionene, først kristendommen, så islam i omtrent ti år, der det også handlet mye om at djevelen kunne komme inn i oss, ta oss og få oss til å gjøre dumme ting, om himmel og helvete.

Da jeg senere gikk inn i det spirituelle, som egentlig skulle være en frigjøringsprosess, ble jeg møtt av mye av det samme: negative energier. Det kunne være så enkelt som at hvis du ligger med en person, får du alle den personens energier i deg, og energiene til alle den personen har ligget med, og de skal sitte i deg i ni måneder. Så hvis du gjør noe dumt, er det egentlig ikke din skyld, for det er energienes skyld, og da må vi rense oss, hele pakken. Og i tillegg: at andre kan sende negative energier, det onde øyet, påvirke deg på den måten.

Da jeg startet i utdannelsen, var noe av det første jeg møtte, frykt: jeg så ubehagelige vesener på netthinnen, og mye ble belyst i meg. Så hadde vi samtaler rundt dette, der du sa: «Nei, demoner finnes ikke.» Og jeg svarte: «Men hvis engler finnes, må jo demoner finnes.» Jeg hadde dessuten hatt en hypnoseøkt kort tid før jeg startet hos deg, der det kom ut en demon som satt i første chakra: demonen fra jeg var syv år. Den snakket, den hadde en helt egen identitet, hele pakken. Jeg trodde i hvert fall på det da. Det jeg skjønner i ettertid, er at den egentlig representerer noe helt annet: disse ulike delene vi har inni oss selv.

Men jeg slet med det, og grunnen var at jeg på den ene siden stolte veldig på kunnskapen og erfaringen din, og på den andre siden opplevde noe annet. Jeg måtte se på det med nye briller. Gjennom utdannelsen har du også lært oss hva som foregår i underbevisstheten, programmene vi har, og hvordan intellektet, den vi tror vi er, styrer vår erfaring av virkeligheten og identiteten. Da jeg gikk gjennom det, tenkte jeg: kanskje har jeg et dypt trossystem. Da jeg erkjente det og fikk nye opplevelser med dette mørket og disse demonene, begynte det å endre seg. Det ble ikke helt borte med en gang, men det endret seg. Og jeg så at når jeg tilegner meg ny kunnskap og tror på den, utvider noe seg i meg, jeg vet ikke hva det riktige ordet er, slik at det ikke bare er disse rammene som finnes.

Det har kommet opp ganske mye av det mørket som ligger i meg, som jeg har måttet gå gjennom. Men det viktigste jeg har lært, og som jeg er dypt takknemlig for, er at mørket ikke er farlig. Det er egentlig fantastisk: tenk hva man kan finne der. Frykten for mørket er noe jeg brenner for å formidle til dem som ønsker å høre om mine erfaringer. Men hva er din opplevelse rundt dette, sett fra en lærers og guides synspunkt?

Misforståelsen om eksterne krefter

Pål-Esben: Jeg opplever dette svært ofte hos mennesker som kommer til meg. Man har en grunnleggende frykt basert på et trossystem, som kan være en del av kulturen man lever i, og man har fått fortalt at det er eksterne kilder som skaper problemene våre. I det esoteriske kan de eksterne kildene være alt fra karma til onde ånder, demoner eller mennesker som kaster negativ energi på deg. Man blir opphengt i at årsaken til problemene ligger utenfor en selv.

Det er en stor misforståelse, og den fører mennesker inn i et hamsterhjul: man tror at eksterne krefter skaper problemene, at man ikke har noen makt over dem, og at det eneste man kan gjøre, er å lære å beskytte seg. Beskyttelse er et av de mest kjente områdene i det esoteriske: spesielle metoder, energikuler, alt som skal verne deg mot det vonde. Og det er et stort problem, for beskyttelse fører aldri til noen løsning. Den gjør deg bare svakere og svakere.

Vi ser det samme i renslighetssyndromet hos barn som vokser opp: barn som vokser opp i et sterilt hjem uten bakterier, får ofte et dårlig immunforsvar som voksne, mens barn som vokser opp på bondegård, der det er umulig å holde det sterilt, får et mye sterkere immunforsvar. Når du har ideen om at du skal beskytte deg mot alt, blir energisystemet ditt og alle systemene dine svake. Det gjør vondt verre.

Dette møter jeg dessverre altfor ofte: at andre, helst usynlige, kilder får skylden for problemene. Min erfaring gjennom alle disse årene er at slik er det definitivt ikke. Jeg har jobbet aktivt i det metafysiske gjennom sjamanisme i mange år. Jeg har aldri møtt ondskap der: aldri møtt en djevel eller demon eller voldelige energier som skal komme og ta meg. Men jeg har møtt mennesker som har ondskap i seg, og som prøver å ødelegge andre mennesker. Jeg har aldri opplevd et metafysisk vesen som kommer for å ta meg.

Utfordringen med det fryktorienterte i det esoteriske er at frykt gjør det lett å samle mennesker: «Kom på seminar til meg, så skal jeg lære deg å beskytte deg mot ondskapen som er årsaken til dine problemer.» God markedsføring, men ikke særlig bra, for det tar fra mennesket muligheten til å ta makten tilbake over sitt eget liv.

I ditt tilfelle var du fullstendig overbevist, gjennom trossystemet ditt, gjennom to religioner, gjennom erfaringene dine, og gjennom frykten og det å ha blitt torturert inn i mørket. Du var preget, med et så grunnfestet trossystem at slik bare var det. Så gikk du inn i det esoteriske og fikk bekreftelse gang på gang: ja, det er eksterne ting som kommer og tar deg, og du må lære å beskytte deg. Men slik er ikke virkeligheten. Ondskapen finnes kun i mennesket. Ingen andre vesener vi har kontakt med i vår biosfære, har ondskap. Det er hos menneskeheten du finner djevelskapen.

Tenn lyset i deg selv

Pål-Esben: Nøkkelen er ikke å beskytte seg mot mørket. Nøkkelen er å tenne lyset i seg selv, for der lyset er, kan ikke mørket eksistere. Det er det eneste man trenger å lære, sammen med å arbeide seg gjennom trossystemet sitt og stille spørsmål ved det.

Jeg ber deg aldri om å tro på noe av det jeg sier. Tro kan du gjøre andre steder, men definitivt ikke hos meg. Hos meg må du sette deg ned, reflektere, samle erfaringer og trekke dine egne konklusjoner. Det vi har gjort, er å identifisere hvor frykten trolig kommer fra, ut fra pregningene dine, og så se på det på en annen måte enn å skylde på eksterne krefter: la oss gå inn i deg selv, tenne lyset der og se hvordan det føles. Det har vært vår vei, og den har mer eller mindre satt deg fullstendig fri fra dette mørket. I dag er du herre over deg selv og har tatt makten tilbake over ditt eget liv, uten frykt for busemannen der ute. Og du har kanskje merket at det ikke er behov for noen beskyttelse, fordi det handler om å tenne lyset.

Hva er egentlig en «demon»?

Pål-Esben: Hva er så denne følelsen av å ha en demon i seg? For man føler jo at det er reelt: noe vondt som rører seg inni en, for noen en stemme. Hva er det? Det er undertrykte sider i oss selv – undertrykte deler av personligheten, delpersonligheter, som er spaltet av eller undertrykt gjennom for eksempel en traumatisk hendelse eller preginger, og som også kan bære karmiske lenker. Deler av oss selv som ble spaltet av gjennom et traume, som vi ubevisst har tatt avstand fra, og som skaper disse konfliktene.

Se på en slik pregning: du blir preget til å tro at helvete eksisterer. Helvete er en av de mest briljante oppfinnelsene. Jeg er imponert over de religiøse miljøene som fant opp helvete: med det har de styrt mesteparten av verden til å tro på dogmene sine, fordi mennesker er så redde for å havne der. Men det er en oppfinnelse. Helvete eksisterer selvfølgelig ikke. Derimot kan man skape sitt eget helvete, med lidelse. Det er fullt mulig.

Du var altså preget til å tro at djevelen er farlig, og du følte noe inni deg. Da kan det være en avspaltet, undertrykt del av deg selv som har fått en viss energi og et visst psykologisk rom. Når den trigges i hverdagen, kommer den opp til overflaten, og du merker emosjonen som er koblet til den. Men det er ingen eksterne krefter. Ingen sitter og kaster demoner eller energi på deg. Noen mennesker prøver riktignok å projisere energi mot andre: «jeg hater det mennesket, jeg sender energi». Men det er barnslige forestillinger uten virkning, så lenge du ikke tror at det virker.

Voodoo, tro og psykosomatikk

Pål-Esben: Og der ligger problemet, i kulturen. Ta Haiti, en kultur som er sterkt preget av voodoo. Der finnes historier om at mennesker bokstavelig talt dør når en voodoo-prest har kastet svart magi på dem, eller blir alvorlig syke. Det kan skje, men det er hundre prosent psykosomatisk. Man har vokst opp i en kultur der et geitehode på døren betyr at en voodoo-prest har kastet en dødsforbannelse på deg. Når du er preget slik og virkelig tror det, og tegnet kommer, utløses en psykosomatisk reaksjon som kan gjøre deg syk.

I moderne medisin er psykosomatiske reaksjoner godt beskrevet: frykt kan gi fysiologiske problemer, og trosmønstre kan gjøre det samme. Tar du sukkerpiller uten virkestoff, kan du få en positiv psykosomatisk reaksjon og bli frisk. Sinnet vårt, hjernen vår, er eksepsjonelt kraftfull i å skape vår egen virkelighet, på godt og vondt.

Men igjen: hvis voodoo-prestene som driver destruktiv magi på Haiti, hadde vært så mektige, tror jeg ikke Trump hadde levd lenger. Putin hadde trolig heller ikke levd, og mange av dem som styrer landene rundt omkring, hadde vært alvorlig syke. Da kunne jo hvem som helst tatt de hundre tusen, eller ti tusen, euroene til en voodoo-prest og fått ham eller henne til å gjøre alt. Men Haiti er det fattigste landet på denne planeten. Det ligger ingen makt der, bortsett fra i kulturen man har vokst opp i: fordi man dypt tror at slik er det, får voodoo-presten makt. Det er det som er problemet.

Undertrykte deler og soulhunting

Pål-Esben: I ditt tilfelle, med det du har fortalt om oppveksten din: små barn er så lette å prege, på godt og vondt. Når et barn preges dag inn og dag ut i et slikt trossystem, undertrykkes deler av barnet, også de delene som ønsker å være frie, som søker lykke, glede og meningsfullhet. De blir undertrykt og støtt bort, slik at det vonde kan styre og ha makt i livet. Det skaper konflikter.

Vi må se hvilke deler av oss som har vært undertrykt, sperret inne i ulike psykologiske rom eller støtt bort gjennom traumer. Det trenger vi å belyse og skape bevissthet rundt, slik vi gjorde gjennom en prosess som gikk over et par-tre måneder med deg. Du tok med deg det jeg sa hjem, reflekterte, kom med dine egne konklusjoner, og så diskuterte vi dem. For meg handler det ikke om å slå fast at slik er det. Det handler om å bringe deg inn i en erfaringsmodus, slik at du kan tenke klart selv.

Når vi i sjamanismen har blitt bevisste på avspaltede deler av personligheten, identifisert dem, gjort grunnleggende helbredelse rundt dem og justert det indre kartet så det stemmer med virkeligheten, kan vi gjøre det vi gjør med soulhunting: hente tilbake de avspaltede delene av oss selv, slik at vi igjen blir komplette. Der har sjamanismen unike verktøy, metoder og filosofi. Og dette var vanskelig, kanskje noe av det aller vanskeligste du har gått gjennom med meg, der du møtte deg selv i døra med frykten din.

Amina: Ja, det har vært søvnløse netter over flere måneder, og angst. Det som skremte meg mest, var at disse såkalte demonene og de mørkere delene ble mer og mer synlige jo mer jeg jobbet med det. Da kom tanken: hvorfor skal jeg fortsette med dette? Men jeg innså at vi faktisk ikke kommer videre fra det som plager oss, før vi møter dybden av det, enten det er demoner og mørke, destruktive personlighetstrekk eller verdier man bærer i seg. Man må virkelig møte det.

Og tilbake til det du sa: du har ikke bare sagt «demoner finnes ikke, det er tull», og så har jeg sagt «ok, greit». Du har virkelig forklart hvorfor, mye grundigere enn vi har tid til i denne episoden: hva som skjer inni et menneske, de logiske årsakene til at det ikke eksisterer, og de logiske årsakene til at jeg trodde det. Jeg er veldig takknemlig for alt det vanskelige jeg har gått gjennom her, for det gjør at jeg kan hjelpe andre mennesker gjennom det samme.

Jeg har møtt både klienter og studenter som kjenner på disse tingene, helt i startfasen av å møte mørkere deler av seg selv. Jeg kjenner igjen hvor de er, og ser at de må innse ting selv og gå sin egen vei – men også at det ligger aha-opplevelser i det de lærer gjennom Yggdrasil sjamanskole. Og jeg har hatt klienter som har hatt vanskelig for å erkjenne at man ikke har en demon i seg. For det er, som du sa i starten, så lett å skylde på noe annet: «Den delen av meg er egentlig ikke meg, det er en demon, som jeg må rense ut en gang i uken, kanskje to.» Og hvor lenge skal man holde på å rense da? Er det egentlig å rense? God forretning, ikke sant? De som renser ut demoner, driver god forretning. Men slik er ikke virkeligheten, og det er det som er utfordringen.

Den virkelige sjamandøden

Pål-Esben: Vi lever i en verden som er svært fryktstyrt. Vi drives av frykt og angst. Det hører med til det å være menneske, men i vår tid er det svært mye av det. De som slår på angsttrommene, samler lett mennesker: «Kom til meg og beskytt deg.» Men det er forskjell på det og på å finne løsninger på lidelsen.

Til syvende og sist handler dette om en utviklingsprosess for å sette oss selv fri: at vi ikke bærer frykt, angst og usikkerhet, at hjertet kan boble i hverdagen, at vi kan føle frydefullhet, at vi er grunnleggende lykkelige mennesker som erfarer glede og meningsfullhet i dagliglivet. Det er dette en dyp, ekte personlighetsutviklingsprosess handler om, og den er helt nødvendig hvis man skal gå en dyp ursjamanistisk utviklingsprosess.

For er man full av hat, nag og angst, vil ingen av disse spektakulære vesenene ha noe med deg å gjøre. De lytter definitivt ikke til noen som sier: «Jeg liker ikke naboen. Kan ikke du, Bestefar Ulv, gå og gjøre noe vondt mot naboen min?» Da ville de bare kalt det dumt. Vi mennesker er kanskje ikke den mest intelligente rasen i dette universet, og vi prøver å kontrollere alt, til og med de fantastiske lysvesenene rundt oss, som tross alt er her for å hjelpe oss, prøver vi å kontrollere med egoet vårt. Men ingen av dem vil hjelpe og støtte oss så lenge vi er styrt av ego, frykt, hat og kontroll.

Når man går en dyp ursjamanistisk utviklingsprosess, er det derfor helt nødvendig å rydde opp i disse tingene. Det er den virkelige sjamandøden, ikke ekstremprosesser i svettehytte, eller å bli satt ut halvnaken i skogen for å overleve en uke eller to. Det har ingenting med sjamandød å gjøre. Sjamandøden handler om å sette egoet som sjelens rådgiver i stedet for sjelens hersker. Uten en fundamental utviklingsprosess rundt dette kan ingen dyp ursjamanistisk utvikling skje. Da blir man værende i overflaten og lærer litt teknikker og metoder, litt tromming, snakke med draugen eller lignende. Det er hyggelig, og det er ikke noe galt i det, men det har ingenting å gjøre med den unike utviklingsprosessen du har vært gjennom: en prosess som totalt endrer et menneskes liv og revolusjonerer hvordan man lever og erfarer det. Det er det dette handler om, i mine øyne.

Kjærlighet er noe praktisk

Amina: Ja, og det er virkelig Hjertets vei. Det var noe nytt jeg fikk erfare da jeg ble kjent med ursjamanismen. Å være i kjærligheten hadde jeg opplevd på ett plan: da skulle liksom alt ordne seg, bare man satt i kjærligheten og kjente inn i hjertet sitt. Men du har snakket om det mange ganger, ikke bare litt: hva har praktisk endret seg i livet ditt etter at du gikk inn i kjærligheten? Kjærlighet er ikke bare å sitte og tenke på hjertet sitt og at vi alle er ett, men hvordan man lever det ut. Å forstå og erfare at kjærlighet er noe praktisk, har jeg lært utrolig mye av. Man kan fort forville seg i at «alt er kjærlighet», men hva er egentlig det?

Pål-Esben: Jeg kaller en spade for en spade, ikke en spade for et egg. For der viser sannheten seg: om man har kjærlighet eller ikke. Hvordan behandler du barna dine? Hvordan behandler du partneren din, vennene dine, deg selv, menneskene rundt deg? Det er veldig praktisk. Man kan se om et menneske er forbundet med hjertet sitt, ikke om det har vært på et esoterisk kurs og «er i lyset».

Det hører inn under sjamanfell-syndromet, som vi skal snakke om en annen gang. Men for meg handler det også om noe veldig praktisk. Derfor har vi i sjamanskolen vår De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Vi starter med nummer én: å bli en mester i takknemlighet. Nummer to: å bli en mester i tilgivelse. Nummer tre: å bli en mester i å selvregulere seg selv. Og så går vi videre. Det er veldig praktiske ferdigheter man trenger for å kunne følge hjertet sitt i dagliglivet, også når man møter motstand. Det har vel hatt stor betydning for deg i denne utviklingsprosessen, at relasjonen til menneskene rundt deg kanskje har endret seg?

Selvansvar og møtet med seg selv

Amina: Veldig. Og jeg ser at verden kanskje ikke har forandret seg, men jeg har forandret meg. Filteret mitt for hvordan jeg ser på verden og mennesker, gjør at jeg innser: jeg har selvansvar for mitt eget liv. Det er litt skummelt i starten for mange, men når man innser det, erfarer det og lever det ut, får man så mye mer makt over seg selv.

Men det krever at man virkelig våger å møte de vonde delene i seg selv. Å faktisk se: jeg sier at jeg er et snilt menneske, at jeg er rettferdig, at jeg har de og de verdiene. Hadde jeg det akkurat nå? Nei. Men det vil jeg helst ikke innrømme for meg selv. Det er disse delene vi bare har lyst til å dytte ned igjen. Jeg har erfart hvor viktig det er å legge merke til alle delene av meg som ikke har handlet i tråd med Hjertets vei, ikke for å rakke ned på meg selv, for det har vært viktig hele veien å ikke slå meg selv med pisken når jeg legger merke til det, som du ofte sier, men å se det som en innsikt jeg kan bygge videre på.

Det krever en selvutviklingsvei, og det krever mye mot å se alt som bor i en. Mange holdninger sier vi at vi ikke har: «nei, jeg tenker ikke slik», mens vi egentlig gjør det innerst inne, og vi vet at hvis vi ytrer det vi egentlig tenker, fremstår vi dårlig. Men de delene er der av en grunn, og jeg tror mange ikke helt forstår hvorfor de er der. Vi er preget, både gjennom DNA og genetikk, kanskje mer enn man ofte er bevisst på. Det er en del av samfunnet vårt og måten vi alle er opplært på. Vi er preget nokså likt.

Ut av hamsterhjulet

Pål-Esben: Og så kommer vi til punktet der vi sier: kanskje er det på tide å tre ut av denne begrensede måten å leve på. Kanskje er det på tide å sette meg selv fri og se virkeligheten som den er, i stedet for å være i det berømte hamsterhjulet, der mesteparten av mine handlinger, tanker og følelser går på autopilot. Kanskje er det på tide å bli et bevisst, opplyst menneske.

Det er mitt ønske for deg og dine studenter: å kunne føre dere hele veien, helt til full frigjøring: det som kalles spirituell opplysthet og enhet. Men for å få full tilgang til sin tidløse og romløse natur, sin enhetsnatur, må man først rydde bort alt som ligger rundt hjertet: atferdsmekanismer styrt av frykt. Ellers vil man ikke kunne oppleve dette. Jo mer våre handlinger, tanker og følelser, bevisste og ubevisste, styres av samfunnets pregninger om makt, kontroll og frykt, desto mer er vi låst inn i tvangstrøyen vår, begrenset av tid og rom. For å bryte ut av tvangstrøyen må vi nøste opp i det som binder oss fast i den, slik at vi kan sette oss selv fri. For meg er det logisk.

Det er en av bieffektene ved å gå en ekte, dyp utviklingsprosess slik du gjør. Den er ikke for dem som er mørkredde. Den krever noe. Det vanskeligste er å møte grumset i seg selv, anerkjenne at det er virkeligheten, og så begynne å endre på det. Til det finnes det mange spennende metoder, teknikker og mye filosofi.

Avslutning: sett fra ørneperspektiv

Pål-Esben: Nå skal vi avslutte denne episoden. Når du ser prosessen din fra ørneperspektiv og ser ned på deg selv gjennom disse 18 månedene: hva konkluderer du med i dag?

Amina: Avslutningsvis kan jeg si: uansett hvor vanskelig livet er, finnes det en vei ut av det. Jeg har erfart at det for ethvert problem faktisk finnes en løsning, og jeg tror virkelig ikke det er meningen at vi mennesker skal gå rundt her og lide. Det finnes alltid en vei ut av vanskelige ting. Det er i hvert fall min erfaring.

Pål-Esben: Kloke ord, Amina. Vi høres neste gang!

Amina: Takk. Ha det bra.

Pål-Esben: Ha det.

Amina: Hei da.