Episode 5 – Å leve fra hjertet: Hvordan bygge verdier og en optimistisk livsholdning

Da Amina sto i kø på en bensinstasjon, stresset og med kjempedårlig tid, kjente hun en merkelig holdning komme opp i seg: at menneskene foran henne i køen ikke hadde noen rett til å stå foran henne, på grunn av hvor de kom fra. Hun ville gjerne si at hun aksepterer alle, og oppdagelsen viste henne hvor mye som kan ligge i dypet av oss selv uten at vi er klar over det.

I denne femte episoden snakker hun og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om de to neste av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: å bygge et sunt verdisystem og en sterk personlig karakter, og å se at glasset er halvt fullt. De ser nærmere på hvorfor en dyptgripende utviklingsprosess krever stabilitet, og hvorfor et problem også er en mulighet til vekst. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hvorfor De 9 pilarene forandrer liv, og tvangstrøyen som holder oss fast
• Pilar 4, et sunt verdisystem: strået som svaier i vinden, og hvorfor den transendentale overgangen krever stabilitet
• Køen på bensinstasjonen, og hvorfor det ikke er din skyld, men blir ditt ansvar
• Øvelsen med 50 verdier som fikk en gruppe til å eksplodere, og oppskriften i «De 7 gullnøklene»
• Hvorfor en lærer må være koherent og tåle ubehaget
• Pilar 5, å se at glasset er halvt fullt: ingen spraymaling på rust, og badet som måtte rives på nytt
• Hvorfor et problem er en vekstmulighet, og hvorfor du ikke bør gjøre dette alene, eller med partneren din
• Dydekort ved frokostbordet: å jobbe med verdier sammen med barna dine

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Hvorfor pilarene forandrer liv

Pål-Esben: Hei, og hjertelig velkommen, Amina!

Amina: Takk, i like måte, Pål-Esben!

Pål-Esben: Takk. I dag skal vi fortsette vår spennende diskusjon om De 9 pilarene for å finne Hjertets vei.

Amina: Det skal vi.

Pål-Esben: Og vi skal komme inn på en del veldig interessante og spennende ting. Men først skal vi si litt om hvorfor De 9 pilarene for å finne Hjertets vei er så viktige. Vi snakket om det i forrige episode og gikk i detalj på det, men skal vi oppsummere kort, slik at alle henger med? Kan du fortelle litt om hvordan disse ni pilarene har endret ditt liv?

Amina: Jo, litt som jeg var inne på i forrige episode, del 1 av Hjertets vei, hadde jeg store problemer med å leve ut kjærligheten praktisk i livet mitt. Jeg var i disse alternative miljøene der jeg ble kjent med kjærligheten, og vi var i kjærligheten, og det var hyggelig og fint, men det var ikke noe praktisk som endret seg i livet mitt. Å bli kjent med De 9 pilarene for å finne Hjertets vei har gjort at jeg kan stå stødig i enhver storm. Det gjør at jeg reiser meg fortere enn før hvis jeg snubler. Det gjør at jeg føler meningsfylthet; jeg har rett og slett et meningsfylt liv, som gjør at jeg også kan ha gode relasjoner. Jeg kan forstå meg selv bedre, andre mennesker bedre, og ikke minst disse dypere lagene av meg selv. Litt kort og godt og enkelt forklart.

Tvangstrøyen og det som holder oss fast

Pål-Esben: Ja. For til meg kommer det ofte mennesker som har vært ute på en esoterisk reise og er frustrerte over at livet ikke har endret seg. Man har lært reiki, man har lært kanalisering, man har lært om chakra og aura, man har lært hva det nå måtte være. Og så føler man at livet ikke har endret seg. Ja, det man lærer er fascinerende i seg selv, men det gir ikke en slik transformasjon av hvordan vi erfarer livet vårt: hvordan vi erfarer hverdagen, relasjonen vår, vennene våre, fullheten i oss selv. Det er det som er utfordringen. Det vi snakker om her i podkasten vår, er hva vi da gjør for å kunne gå i dette dypet, det vi kaller en dyptgripende utviklingsprosess, som blant annet fører til den typen resultater du har, som jeg kaller livstransformerende. Og tross alt er det ikke mange år du har holdt på med dette. Prosessen er per i dag rundt 18 måneder, men allerede etter to-tre måneder begynte dette å gripe inn i utviklingsprosessen din.

Det som er viktig her, er at om vi skal gjøre denne transformasjonen i livet vårt, der vi gir slipp på angst, frykt, uro, tomhet og begrensninger, så skal det noe mer til enn å lære om chakra, å kanalisere og å heale med engler. Det er min erfaring med ganske mange tusen studenter gjennom de to siste tiårene. For dem som er klare for denne dyptgripende utviklingsprosessen, er det en del ting som må være til stede. En av dem er hvordan vi gir slipp på grepet som tvangstrøyen, som jeg kaller det, har på oss. I vår materialistiske verden bruker jeg bildet av at vi har en tvangstrøye på oss. Det som holder oss i tvangstrøyen, er frykt, kontrollbehov, angst, mangel på tilgivelse, usikkerhet og så videre. Så lenge vi er i denne tvangstrøyen, og så lenge den styrer mesteparten av det vi tenker, bevisst og ubevisst, og av atferden vår, er det veldig vanskelig å sette seg selv fri og åpne opp, slik at hjertet får den største plassen i hverdagen. Og til det har vi De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, som jeg vil si er noe av det aller, aller viktigste hvis noen spør meg.

Ett råd etter 20 år

Amina: Gjennom 20 år, Pål-Esben, har du erfart veldig mange ting, og du har gjort mange ting. Hvis det var én ting av alt dette du har stupt inn i de siste 20 årene som jeg kunne gjøre for å forbedre livet mitt, hva anbefaler du?

Pål-Esben: Hvis jeg plukker ut én ting, er det De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Jeg har aldri opplevd en student som engasjerer seg i disse tingene, uten at livet har endret seg omfattende. Og du er en av dem. Vi bringer dette inn på et veldig praktisk plan. Har man lært i det esoteriske å være i kjærligheten, er det veldig bra, men hva med de 99 prosentene av resten av tiden i livet, der man ikke aktivt gjør en øvelse for å være i kjærligheten? Da kommer man hjem til ungene sine og stresser og hyler og skriker. Det er ikke mye kjærlighet i det. Så hvordan går vi fra den ene prosenten, der vi gjør en spesifikk øvelse for å være i kjærligheten, til at dette blir noe vi lever etter, på autopilot, i vårt daglige liv? Det er det vi snakker om her. Til det trenger vi de praktiske tingene, og de tre første pilarene dekket vi forrige gang: å bli en mester i takknemlighet, en mester i å tilgi deg selv og andre, og en mester i selvregulering.

Pilar 4: å bygge et sunt verdisystem

Pål-Esben: Pilar nummer fire, la oss hoppe rett inn i det, er å skape et sunt verdisystem. Fortell litt om din erfaring rundt dette. Hva er et sunt verdisystem, og hva har du gjort?

Amina: Ja, det er en ganske interessant pilar. For jeg har alltid vært en veldig empatisk person; jeg har alltid kunnet leve meg inn i andres utfordringer og problemer. Og i store deler av livet mitt har jeg også speilet veldig mye av andres meninger, andres verdisystem, andres etikk, hva som er rett og galt. Jeg var slik at hvis han mente det, ja, men da var det jo slik, og hvis hun mente det, ja, men da var det jo slik. Jeg speilet også veldig mye for å bli likt, selvfølgelig, tidligere i livet.

Men jeg har hatt litt utfordringer med denne pilaren, og det var fordi jeg ikke visste hva mitt verdisystem var, altså min personlige etikk. På et overfladisk nivå kan jeg se forskjellen på rett og galt: Det er galt å stjele, det er galt å lyve. Men i ulike situasjoner jeg kom i, og det husker jeg at jeg pratet med deg om, ble det: «Ja, men jeg forstår jo hvorfor den personen har gjort som den har gjort.» Og når man klarer å se årsaken til at noen gjør det de gjør, hvordan skal man da klare å sette ned foten? Det var her du lærte meg å se på dette på en annen måte: Først må jeg vite hva mine verdier er, og våge å stå for dem. Da vil jeg også stå stødigere i stormen, og andre kan ikke rokke båten min. Hvis noen kommer og vil overtale meg til at det er greit å stjele, kan jeg si at nei, det er faktisk ikke greit å stjele, for da vet jeg det i meg selv.

Dette har vært en pilar jeg hadde utfordringer med før jeg visste at det fantes en pilar her, også generelt i livet. Men kanskje spesielt etter at jeg kom inn i den alternative, esoteriske verdenen, der alt er kjærlighet og vi skal forstå alt: «Og så gjorde den det, og så gjorde den det. Ja, ja, det er greit.» Nei, det er liksom ikke helt greit. Gjennom denne pilaren har jeg også sett litt mer av skyggesidene i meg selv og andre. Dette med å finne ut hva jeg selv står for, og leve det ut selv om det kanskje ikke er like populært hos alle rundt meg, har vært veldig viktig, men faktisk litt utfordrende. Det høres enkelt ut: «Hva er dine verdier?» Men den har vært litt utfordrende for meg.

Etikk fra taekwondo-salen

Pål-Esben: Ikke bare for deg. For alle jeg har inspirert til å gå dypere inn i etikk, er det kanskje noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre. Jeg har undervist i etikk i nesten 40 år nå, fra jeg var instruktør i kampkunsten taekwondo, der etikk var ekstraordinært viktig. For når du lærer noen metoder og teknikker som kan skade et annet menneske ganske betraktelig, og du ikke lærer det mennesket virkelig etikk for hva som er rett og ikke rett å gjøre, kan de i verste fall misbruke egenskapene sine, og det kan være katastrofalt. Min taekwondo-mester for 40 år siden, en totalt briljant mann, sa: «Hvis vi ikke lærer bort etikk og verdisystem slik at det blir noe studenten har, kan vi heller ikke lære bort mer komplekse ting som kan skade andre og dem selv.» Det var min første introduksjon til viktigheten av å kultivere etikk og verdisystem hos et menneske. Siden da har det vært med meg som en sentral pilar i mitt liv.

For jeg foretrekker å ha med mennesker å gjøre som er koherente, som man vet hvor man har, og som står for noe. Det er noe annet enn dem som svaier som et strå i vinden. Dem kan man aldri bli trygg på. I det ene øyeblikket er de hyggelige å ha med å gjøre, og plutselig, ut av det blå, stikker de kniven i ryggen på deg og snakker dritt om deg. Det har du sikkert erfart en del av, du også, Amina, hvor utfordrende det er.

Strået i vinden

Pål-Esben: Og hvorfor er dette så viktig for en dyptgripende utviklingsprosess? Jo: Desto mer vi vakler som et strå i vinden, desto mer ustabilt fundament har vi, og desto mindre fjell er vi. Desto mer lever vi i relasjon til vær og vind, det vil si hva mennesker tenker, sier og mener. Og når man vakler, er det veldig vanskelig å være relatert til hjertet sitt. I det ene øyeblikket er du kanskje kjærlig, i det andre er du fylt av hat og nag, og så går det opp og ned. Jo dypere inn i dette kaninhullet man går, også med sjamanistisk magi, desto mer kraft får man tilgang til, og desto mer stabil trenger man å være. Og sett fra De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, er det klart at det er lett å gå inn i en lidende emosjonell tilstand når vi er usikre i verdisystemet vårt. Som du fortalte: Det er lett å gå inn i frustrasjon og emosjonell frykt når du er ustabil.

Amina: Ja, absolutt.

Pål-Esben: Man erfarer det: Den ene sier det, og «har du hørt at den personen har gjort det og det?» Og så er man der: «Oi, oi, oi.» Da bringer man seg selv inn i de lidende emosjonelle tilstandene vi snakket om i forrige episode. Da er man langt borte fra hjertet sitt, langt borte fra frydefullheten, langt borte fra fullheten i livet. Så jo lenger frem og jo dypere man går i en utviklingsprosess, desto viktigere blir etikken og verdisystemet.

Den transendentale overgangen krever stabilitet

Pål-Esben: Når vi skal dra dette hele veien til vår romløse og tidløse tilstand, der alt er ett, en tilstand av spirituell opplysthet, er det klart: Hvis man ikke har denne stabiliteten, hvis man er ustabil, er det fortsatt egoet som styrer, tvangstrøyen som styrer. Og når man begynner å bevege seg inn i overgangen mellom tid og rom og det tidløse og romløse, som jeg kaller den transendentale overgangen, vil man allerede der få store problemer hvis man ikke er stabil nok, med et stabilt nok verdisystem og fundament. For i områdene mot enhet er alt så sensitivt at harde, grove impulser, relatert til egoet og til ustabilitet i en persons karakter, vil være nok til bare «kaboom».

Det er mange som hevder at de er oppvåknede eller opplyste, men det er veldig enkelt å se at det ikke kan stemme når man observerer dem i deres daglige liv. Man ser at det er veldig mye prat og mange fine ord, men når man ser hvordan mennesket lever livet sitt, ser man at det ikke vil være mulig. For det er for mye kaos i livet, og med det kaoset finner man ikke en stabil tilgang til det tidløse og romløse.

Amina: Ja, jeg snakket med en person for ikke så lenge siden. Den personen drev med meditasjon og var i enhet, og det var flott og fint. Og rett etterpå fortalte han at han ikke likte den typen mennesker, og den typen mennesker, og den typen mennesker. Da er det interessant å se hvordan man kan ha så sterke meninger, egentlig også litt hat, når man samtidig sier at man har stadige enhetserfaringer. For etter min erfaring passer ikke det helt sammen. Det blir en del av personligheten som blir annerledes når man berører disse delene, i hvert fall med den tåen jeg har vært heldig å få dyppe i det.

Pål-Esben: Ja. For den dagen man har en virkelig enhetserfaring og erfarer at alt er ett, da erfarer man illusjonen vi lever i, som jeg kaller sandkornet, mens Sahara er vår fulle natur, som er ett med alt. Når man først har en virkelig enhetserfaring, endrer perspektivet på livet seg ganske betraktelig. Grunnlaget for å irritere seg, hate og rakke ned på ting som er annerledes enn man selv vil, opphører mer eller mindre, fordi man har erfart den fulle eksistensen, ikke bare sandkornet som de fleste tror er virkeligheten. Det er ganske fascinerende, men det skal vi snakke mye om i senere episoder. Skal vi begynne å snakke om slike ting også? Kanskje du som lytter tenker: «Hva er det de snakker om? Det er jo det som er spennende!» Eller: «Kan de ikke slutte å prate om disse tingene? Det krever så mye. Nei, det liker jeg ikke, det vil jeg ikke.» Det er helt OK. Men hvis man ikke tar fundamentet vi har diskutert på alvor, kan ingen stabil tilstand av det tidløse og romløse oppstå.

Det viser mange tusen år med yogiske kulturer og andre kulturer, som de mystiske delene av den buddhistiske kulturen, hvis du ser på zen. Der jobbes det veldig mye med å bygge stabilitet i et menneskes karakter og væremåte. For disse guruene og yogiene vet at det er umulig å bli stabil i en enhetlig tilstand uten at vi tar dette på alvor. Det er en av grunnene til at vi har De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: ikke bare for at vi skal ha et bedre liv og være mer frydefulle i hverdagen, som egentlig er bra nok for de fleste, men for dem som har en lengsel mot sin komplette, totale eksistens. Da er dette obligatorisk. Det er et must.

Så verdisystemet, den fjerde pilaren, er vanskelig. For med en gang vi begynner å pirke borti verdisystemet til et menneske, blir de forbannet og sure. Man sier: «Jeg er så god, jeg er så integer, jeg er et så ærlig menneske.» Og når man viser at dette mennesket er alt annet enn integer og ærlig, får man møte ærligheten og virkeligheten, og da reagerer man, blir litt irritert. Hvordan var det med deg? Dette er en vei for de modigste.

Bensinstasjonen: radikal ærlighet

Amina: Jeg husker for noen år siden, kanskje bare to-tre år siden, at jeg sto i kø på en bensinstasjon. Jeg var veldig stresset, hadde kjempedårlig tid, og så var det kø. Og dette er litt vemmelig å si, men jeg håper noen kan dra nytte av det: Da kjente jeg at det kom opp en følelse i meg av at de menneskene som sto foran meg i køen, ikke hadde noen rett til å stå foran meg, for de var fra det og det stedet og var sånn og sånn. Det kom opp som en merkelig, merkelig holdning. Og jeg tenkte: «Men Amina, du har jo ikke slike holdninger! Du er jo glad i alle mennesker og dyr og planeter og kulturer og raser», og «raser» er kanskje ikke lov å si lenger, men ikke sant. Jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse av hvor mye som kan ligge i dypet av meg selv som jeg ikke er klar over. For jeg vil gjerne si at jeg er et menneske som aksepterer alle, og i mitt bevisste sinn tror jeg faktisk at jeg er det.

Det jeg tok med meg av den erfaringen, var: «Oi, hvis det ligger der, hva annet er her da?» Og jeg gjorde en liten granskning av meg selv: Hvordan tenker og føler jeg når jeg ser dette mennesket, den typen menneske, den typen situasjon? Men det krever en radikal ærlighet mot seg selv, og det er ikke alltid like gøy. For man vet at har man en slik holdning eller mening dypt inni seg, er det ikke kult. Da er man litt dust. Så det er en vei for de modigste.

Det er ikke din skyld, men det blir ditt ansvar

Pål-Esben: Ja, det er det, helt klart. For man ønsker jo å være god. Man ønsker å være integer, man ønsker å være lojal, man ønsker å være et empatisk medmenneske, for å nevne eksempler på verdier man kan bygge et verdisystem med. Men én ting er hva man ønsker, noe annet er hvordan det er. Og jeg tror ikke det er den enkeltes feil at man ikke er slik man ønsker å være. Det har med pregningen å gjøre, det har med samfunnet vårt å gjøre. Vi drilles inn i en autopilot: Mesteparten av det vi tenker, føler og gjør, går på autopiloten som er preget inn i samfunnet vi lever i. Så det er ikke du som menneske som er problemet; det er pregningene som er problemet. Jeg sier ofte: Det er ikke din skyld, Amina, at du hadde det slik. Det er bare et resultat av det du er blitt preget med, og som er blitt en del av din virkelighet. Og når vi skal inn i en dyptgripende utviklingsprosess, trenger vi å se på hva som er virkeligheten, og det er det som er vondt. Men først når man er bevisst på virkeligheten, kan man begynne å gjøre noe med den. Ønsker man ikke å bli bevisst på den, har man ikke en sjanse.

Tabben med de femti verdiene

Pål-Esben: Da jeg var yngre, for 17-18-19 år siden, for mange år siden, prøvde jeg å gjøre dette på en litt drastisk måte, for jeg ønsket at studentene mine skulle få rask fremgang. Det jeg gjorde, var å ta utgangspunkt i en liste med 50 ulike verdier, for dem som kjenner dyder og dydekort, kan man ta utgangspunkt i det, som beskriver verdier som menneskelighet, ærlighet, lojalitet, integritet og kjærlighet. Så ba jeg studentene mine vurdere: Ut fra de ti viktigste, hvordan står du i relasjon til dem? Og alle gjorde det: «Ja, nei, det var ikke så galt her. Dette gjør jeg bra.» Så delte jeg dem inn i grupper på ti, tror jeg, og de andre ti skulle gi en objektiv tilbakemelding på hvordan de så det mennesket. Det var anonymt, det kom inn til meg, og så bygde vi en liste. Og av den tilbakemeldingen så de fleste at de var langt, langt borte fra å være der de trodde.

Det var en av tabbene fra mine yngre dager. For det som skjedde i gruppen, var at de eksploderte. Jeg fikk et stort problem med gruppedynamikken: Det ble sinne, overføringer, projeksjoner, og selvfølgelig var alt min skyld, siden jeg hadde satt dem i gang med noe slikt. Det er måten de fleste reagerer på når de opplever noe som er vondt: Når det er så vondt at de ikke klarer å bære det, projiserer de skylden over på noe annet som er uskyldig. Etter det lærte jeg å gjøre dette mer balansert og rolig, steg for steg, slik du blir introdusert for det: «Ja, kjære Amina, skal ikke du nå se litt på det, da?» Og så reflekterer du litt over den verdien, og så ser du hvordan du lever den ut i hverdagslivet. Vi gikk frem på en myk måte, selv om det var ubehagelig.

Amina: Ja, og jeg syntes det var gøy da jeg fikk dreisen på det. Ubehagelig, men også litt gøy: «Oi, hva finner jeg her i dag? Å ja, det var jo ikke så bra. Ja, men da gjør vi det litt bedre.» Det å gjøre disse tingene litt gøy også, ikke bare dødsseriøst og monotont, men få litt lek inn i det.

Oppskriften står i boken

Pål-Esben: Yes! Og hvordan gjør vi dette? Det er et litt lengre kapittel. Leser man boken min, De sju gullnøklene, har jeg et kapittel der jeg beskriver dette i detalj: hvorfor og hvordan man gjør det, hvordan man praktisk går frem. For det er en oppgave som trenger å gjøres over noen måneder, og gjerne sammen med en veileder, lærer, terapeut eller en annen som kan være objektiv. For dette er vanskelig: å se og anerkjenne sannheten om seg selv. Men uten at vi blir bevisste på den, hvordan skal vi endre den? Så denne pilaren med verdisystemet er kanskje litt mer utfordrende. Men det er mulig. Kan du fortelle veldig kort om hvordan prosessen har vært, og hvordan du ser det i dag?

Å stå stødig i sitt eget

Amina: Ja. Det handler om å bygge opp et ordentlig fundament som du står for og kan leve ut i ditt daglige liv fremover, uansett hvordan vær og vind blåser og hvilke impulser du får. Jeg synes det er veldig befriende å kjenne at jeg nå kan merke veldig tydelig i kroppen min når noe ikke stemmer overens med mitt verdisystem, hvis jeg er med mennesker eller blir invitert med på noe. Eller når det er noe jeg ikke har lyst til å leke med. Jeg ser det lettere, og jeg kan lettere stå for at dette vil jeg ikke gjøre. Jeg velger selvfølgelig ord med omhu, men det er lettere for meg å se hva jeg ønsker å være en del av. Det er lettere å vite hvem jeg er, også når jeg er med andre som kanskje ikke lever ut et optimalt verdisystem, og som kanskje ikke vet om det selv. De fleste går jo rundt ubevisste, så jeg går ikke rundt og dømmer hva andre gjør og ikke gjør. Men jeg har blitt kjent med at jeg kan stå stødig i mitt, selv om andre har sitt.

Vi har hatt en del samtaler om dette som har hjulpet meg, og der ser man også hvor viktig det er å ha noen som kan se en utenfra. Jeg har spurt om å få snakke med deg fordi det var noe jeg følte på, noe som ikke var riktig i en samtale eller en setting: «Er det meg, eller hva skjer her?» Og jeg har stadig fått erfare, og sett utenfra i ettertid: «Ja, OK, dette er kroppen din. Det er noe i deg som forteller at dette vil du ikke være med på.» Da jeg ble veiledet utenfra, tilbake til meg selv og mitt eget veiledningssystem, fikk jeg flere referanseerfaringer på dette, slik at jeg i dag kan stå mer stødig i meg selv rundt disse tingene.

Og dette med, som du sa i sted, at det ikke er vår skyld, men at det blir vårt ansvar: å ta ansvar rundt dette. Det gjør at jeg mer og mer føler at jeg kan stå stødig i livets storm, i hvert fall i mye større grad enn tidligere. Så ja, virkelig. Jeg kan ikke si at det er den viktigste pilaren, for alle pilarene er viktige, men den har vært veldig viktig for meg, spesielt kanskje det siste året.

80 prosent i starten, 97 for lærere

Pål-Esben: Ja. Og vi snakker ikke om å bli 100 prosent i starten. I starten er 80 prosent bestandig bra nok. Men etter hvert som man trener, og spesielt for dem som skal inn i en virkelig dyp prosess, vil jeg si at 95–97 prosent er minimum for hvordan man klarer å leve det ut. For vi har alle sammen et første chakra, vi har alle en angstgenerator i oss. Når vi får sterke nok impulser, kommer emosjonen opp gjennom frykt. Det har med det å være menneske å gjøre. Men klarer man 80 prosent i starten, har man kommet langt.

Der du er nå, går vi mot 97 prosent, for det er en annen sammenheng der dette også er viktig: når man skal håndtere klienter og studenter. Jeg vil si noen ord om det. For å kunne skape trygghet for klientene og studentene sine trenger man å være koherent. Ellers vil man aldri kunne skape den tryggheten de trenger for å bli hjulpet gjennom en dyptgripende utviklingsprosess. Og der tok det, tror jeg, 14 måneder fra du startet i slutten av 2022 til du ble lærer, altså 14 måneder i grunnutdanningen i Yggdrasil sjamanskole. I dag har du 15 studenter selv. Og jeg vil aldri utdanne lærere og gi dem lisens til å undervise før jeg ser at de har et sunt verdisystem som de er i stand til å leve ut. For uten at du som lærer står trygt i deg selv, hvordan skal du geleide et annet menneske gjennom en sensibel utviklingsprosess? Så det er et annet aspekt her, som selvfølgelig også er motiverende for deg, fordi du ønsker å være den beste læreren og veilederen du kan være.

Amina: Ja, absolutt. Og jeg er veldig, veldig takknemlig for det i dag, og ser viktigheten av det: å ikke bli vippet av pinnen hvis noe skjer i gruppen, hvis noen har en mening, hvis noe ikke går som det skal, hvis noen får en følelse trigget opp, eller hvis noen er uenige i noe. Alle de ni pilarene er viktige for å kunne stå stødig i meg. Og som du har inspirert til: Ting kan skje rundt deg, men vi vet alltid at Pål-Esben er Pål-Esben. Han står der, han står stødig, og hvis det er noe, kan vi komme dit. Han ligger ikke i hjørnet og griner etterpå. Det er noe trygt å komme til. Din karakter, og den du er som veileder og lærer, har inspirert meg veldig på min vei til å komme dit jeg er i dag. Vi trenger alle mennesker vi kan være trygge på, som vi kan komme til og si: «Nei, altså, der er jeg uenig. Det du sa der, reagerte jeg på.» Og så møte en lærer og veileder som sier: «Ja, men det er OK. La oss heller diskutere det og finne ut hva det er.»

Læreren som tåler ubehaget

Pål-Esben: For det man erfarer som lærer, spesielt hvis man gjør dette på en ordentlig måte, er at man også må inn på temaer som er ubehagelige for studentene. Hvis man som lærer bare er i lyset, «nå skal vi inn i lyset og snakke med engler», og alt er så bra, da er det en veldig overflatisk utvikling som kan skje, siden vi aldri når inn til de delene av egoet som sitter og blokkerer mennesket. Vi er nødt til å snakke åpent om ting som er vanskelige. Det medfører at man får overføringer og projeksjoner fra studentene sine, og i min lærerutdanning drilles man i hvordan man håndterer det på en sunn og kjærlig måte. For poenget er å kunne hjelpe et menneske. Men hvordan skal du hjelpe et menneske ut av begrensninger, frykt og angst, hvis du ikke kan komme inn på temaer som er ubehagelige for dem, temaer som er relatert til frykten, angsten og begrensningen deres? Er du ikke stødig i deg selv, hvordan kan du snakke om slike ting? Det fører til at den som ikke er stødig i seg selv og har et godt verdisystem og en sterk etikk, unngår temaer som kan trigge studentene. Man gjør dem bare til lags hele tiden. Og det er veldig begrenset, siden tvangstrøyen er styrt av frykt, og vår oppgave er å bringe mennesker ut av denne tvangstrøyen, slik at de kan sette seg selv fri.

Og en annen ting er viktig: Som lærer og veileder oppfordrer jeg studentene og klientene mine til å være ærlige med meg, uansett hva det gjelder. Hvis de sier: «Pål-Esben, jeg likte ikke det du sa», eller «jeg er uenig i det du sa, slik er det ikke», da sier jeg: «Ja, OK, bra at du sier det.» Hvordan skal vi komme videre inn i vanskelige ting hvis du som veileder eller lærer krever at studenter og klienter er enige med deg? Hvordan skal det gå? Jeg tror at tryggheten man som lærer og veileder utstråler til studentene og klientene sine, er veldig viktig for hvor dypt inn i utviklingsprosessen de kan gå. For det handler om å kunne stole på veilederen, å kunne stole på deg som lærer.

Og mesteparten av det ser vi ikke i hva mennesket sier; vi ser det på kroppsspråket. Det er veldig lett for et menneske å se om et annet menneske er koherent eller ikke. Jeg tar et eksempel. Mange tror at det vi sier, er det et menneske plukker opp, men det vi sier er bare noen få prosent av kommunikasjonen vår. Hvis du sier noe, og kroppsspråket ditt viser at det ikke stemmer, vil det ubevisste hos mennesket som mottar dette, reagere. Kanskje ikke bevisst med en gang, men etter hvert, ubevisst, oppstår en utrygghet overfor deg. I tillegg endrer auraen seg, som vi snakket om i en tidligere episode, som med min kone i starten, da jeg prøvde meg med en hvit løgn. Hun sier: «Det er ikke sant, Pål-Esben.» «Jo, det er sant,» sier jeg. «Nei, det der er ikke sant.» Så jeg måtte lære meg å håndtere at jeg hadde en kone som er særdeles medial, og i tillegg i stand til å se auraen og chakrasystemet. Og etter hvert blir de som trener disse tingene, bevisst eller ubevisst, slik.

Det vil si: Hvis du som lærer og veileder ønsker å bringe studentene dine inn i en dyp utviklingsprosess tilbake til seg selv, er denne koherensen, stabiliteten som verdisystemet er grunnlaget for, selvfølgelig essensiell. Å gå til noen og dele det dypeste du har på hjertet, det mest sårbare, til noen du ikke kan være 100 prosent trygg på, som etterpå går og stikker deg med kniven i ryggen til noen andre: Det kan du ikke gjøre. Jeg kan i hvert fall ikke gjøre det. Så det er den fjerde pilaren, og oppskriften finner du i boken min om De sju gullnøklene. Den er vel verdt å engasjere seg i, for dette er hyperspennende.

Pilar 5: glasset er halvt fullt

Pål-Esben: Ja, skal vi se. Vi har snakket om den. Skal vi gå til den neste, som kanskje er litt lettere å forholde seg til? Det er å bli en mester i at glasset er halvt fullt. Hva er nå det, da, Amina?

Amina: Ja, dette handler om å se muligheter i stedet for begrensninger. Og det er en pilar jeg føler at jeg lever ganske godt ut i dag. For jeg har alltid vært en positiv person utad, kanskje, men inni meg selv har jeg også vært litt mer negativ, der jeg har sett at glasset er halvtomt i møte med livssituasjoner gjennom dagen. Da må man se: «Å ja, OK, hvordan kan jeg se på dette på en litt mer positiv måte? Ja, vaskemaskinen har røket, men det er ikke både vaskemaskinen og tørketrommelen og bilen.» Det var litt tuklete forklart, kanskje. Men det handler om å se hva jeg har igjen av alt det gode, selv om noe negativt har skjedd, selv om man har kommet i en situasjon som ikke er så heldig, eller man får en dårlig nyhet. Det handler om å ha et positivt sinn. Men oi, nå kom lyset og blendet meg veldig, så du får ta over litt mens jeg lukker gardinen her.

Pål-Esben: Det går bra. Det vi snakker om, er dette: De som typisk har glasset halvt tomt, ser problemer i alt. De ser problemer i stort sett alt de møter. De som typisk har glasset halvt fullt, ser muligheter også i problemene som oppstår. Det har selvfølgelig veldig stor betydning for hvor mye rike emosjonelle tilstander vi kan ha i livet, som glede, kjærlighet, empati og frydefullhet, kontra hvor mye lidende emosjonelle tilstander, som frykt og nedstemthet. Dette er en livsfilosofi: å se mulighetene i ting. Det betyr ikke at vi sier affirmasjoner, «hver dag blir ting bedre og bedre». Nei, det har ingenting med det å gjøre; det er spraymaling på rust. Spørsmålet er hvordan vi tar en utfordrende situasjon i livet og er konstruktive til den, altså løsningsfokuserte, i stedet for å si: «Å, dette er så forferdelig, dette er håpløst. Hvorfor meg? Hvorfor har jeg denne karmaen?» Hvis noe har skjedd, så har det skjedd. Hvorfor ikke omgås det på en konstruktiv måte for å finne løsninger?

Og å være med mennesker som har livsfilosofien med glasset halvt tomt, er veldig slitsomt. De klager og syter over stort sett alt. Uansett hva det er, er de i negativ modus. Selv om livet er 95 prosent bra, henger de seg fast i de 5 prosentene som ikke er bra, og man får dette gående kontinuerlig. Det er i hvert fall for meg veldig slitsomt å være med, og det er årsaken til at jeg ikke har slike mennesker i livet mitt. Jeg har valgt å omgås kun mennesker som har glasset halvt fullt. Studentene unntar jeg selvfølgelig, for dette er en prosess de må lære seg; der forventer man ingenting når man starter. Men i min fritid, med menneskene jeg omgås der, er livet for kort til å tilbringe det med mennesker som er destruktive til alt. Det er for slitsomt. Og sett fra De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, der vi ønsker å finne mer av de rike emosjonelle tilstandene i hverdagen, som vi snakket om i forrige episode, er det selvfølgelig veldig viktig å lære å se ting med glasset halvt fullt som perspektiv. Dette er kanskje noe av den enkleste pilaren å gå i gang med, for man kan velge hvordan man ser på ting.

Badet, del to: glasset halvt fullt i praksis

Pål-Esben: Av og til skjer det fæle ting. I mitt tilfelle for eksempel med mitt burnout i 2003, som nesten tok livet av meg. Der og da tror jeg ikke jeg så det med glasset halvt fullt, for det var horribelt å erfare. Men etter hvert som jeg kom til meg selv, gikk jeg inn i glasset halvt fullt og sa: «OK, jeg er syk. Hvordan finner jeg en løsning på dette? Skal jeg bare godta at legene i Norge ikke kunne finne løsningen for meg?» Svaret var nei, og jeg begynte å søke i andre deler av verden, noe som gjorde at jeg til slutt fant løsningene jeg trengte.

En annen ting, fra i sommer; jeg skal dele noe fra mitt personlige liv. For tolv år siden bygde vi et helt nytt bad. Masse, masse penger. Vi bor i et gammelt hus her, 240 år gammelt tror jeg det er nå, av eik og leire, så det er ikke normal byggenorm i dette huset; det er litt komplekst når man skal gjøre ting. For tolv år siden rev vi hele badet, siden det var lekkasjer og råtten bærestruktur, og alt ble skiftet ut. Det kostet masse penger, og badet så perfekt ut. Og denne sommeren oppdaget en som skulle skifte fugene, at her er det noe galt: Vannet hadde gått under gulvet og opp i veggene, hele pakken. Det viste seg at alt måtte rives på nytt, og vi var et par år for sent ute til å kunne klage på håndverkerne, så vi måtte betale alt selv.

Hvordan kan man se dette med glasset halvt fullt? Her er en massiv kostnad; det koster kanskje et par hundre tusen kroner, siden bad ikke er enkelt, i hvert fall ikke i gamle hus. Jeg har andre ting å bruke pengene på, så det er lett å gå inn i glasset halvt tomt: «Hvorfor meg? Hvorfor gjorde de ikke en ordentlig jobb? Jeg ble jo lurt.» Men både jeg og min kone så det slik: «OK, slik er det. Ingenting vi kan gjøre med det. La oss finne en løsning.» Vi brukte ikke en kalori på negative følelser. Der og da, da dette ble klart, må jeg ærlig innrømme at det gikk en faen i meg: Første chakra ble trigget, og jeg ble forbannet. «Hvorfor gjorde ikke disse jævla håndverkerne en god jobb?» Et øyeblikk gikk den emosjonen opp i meg, og så: «OK, det går ikke an å holde på slik. La oss se hva dette er.» Vi gikk inn i et konstruktivt forhold til det og fikk en ekspert til å sjekke. Han sa: «Det er ingenting å gjøre. Du kan velge å gå rettens vei og bruke penger på det.» Jeg sa: «Nei, jeg orker ikke det. La oss heller løse dette.» Så fikk vi en løsning. Og gjennom sommeren, et par måneder uten bad, er heller ikke gøy, når du må stå på kjøkkenet og pusse tennene og vaske håret. Men hvorfor skal jeg bruke min dyrebare tid, mitt dyrebare liv, på destruktive ting jeg ikke kan gjøre noe med? La meg heller finne en konstruktiv løsning.

Har det bestandig vært slik? Nei. For 20 år siden, før burnoutet mitt, var jeg både glasset halvt fullt, og glasset halvt tomt når det ikke gikk min vei. Veldig slitsomt. Jeg er som deg, en grunnleggende optimist av natur, så man ble litt schizofren i gamle dager: Det ene øyeblikket var glasset halvt fullt, for alt var bra, og når ting plutselig gikk galt, var glasset halvt tomt, og humøret gikk opp og ned. Så dette er veldig spennende å begynne å jobbe med: å observere seg selv i hverdagen. Når noe skjer som man ikke liker, hvordan reagerer man? Hvorfor se det med glasset halvt tomt? Hvorfor ikke gå inn i en konstruktiv holdning, glasset halvt fullt, og prøve å finne en løsning på problemet? Det er det vi snakker om her, vet du, Amina.

Amina: Jo. Og som du sier, den emosjonen kan komme opp: «Å, dette var fælt!» Men så tar det ikke lang tid før det blir: «OK, men dette må man jo finne en løsning på.» For å referere tilbake til episode 3, da vi snakket om hvordan menneskene rundt en reagerer når man er i en endringsprosess: «OK, alt dette har skjedd. Hvordan klarer du fortsatt å være optimistisk? Hvordan klarer du fortsatt å ha en bra dag? Er du følelsesløs?» Nei, men jeg tror virkelig at alle problemer og utfordringer også kommer med et sett løsninger. Det er bare ikke alltid man har lyst på de løsningene. Man har lyst til å velge og vrake: «Jeg vil ha den, jeg vil ikke ha den.» Og da blir det veldig begrenset. Man må se på de løsningene som finnes, og så må man rett og slett velge en av dem. Det høres kanskje banalt enkelt ut, men …

Pål-Esben: Ja, det høres kanskje enkelt ut når det fortelles, men det krever selvfølgelig øving og feiling. For min del lever jeg et så mye bedre liv når jeg kan gå inn og se etter løsninger med en gang. For OK, dette har skjedd. Det hjelper ikke å dvele over hva man kunne gjort for 10–15 år siden da disse håndverkerne var her: «Var det noe jeg ikke så? Hvordan skulle jeg?» Nei: Dette er det man har fått servert; la oss finne løsningene, og la oss bli kjent med det på en litt morsom måte, dette også. Erfaring fra sommeren: Skal man gjøre noe, må man alltid ha en profesjonell byggleder til å sjekke hvert steg i det en håndverker gjør. Og det er noe bra med det nye badet, som blir ferdig denne uken: Da har vi endelig varmekabler i gulvet. Det er noe jeg har savnet fra Norge, varmekabler på badet. Så det er noe positivt med det også.

Problem som problem, løsning som valg

Pål-Esben: Vi trenger å skille dette, på tampen før vi går over til neste pilar, fra ideen om at alt er bra uansett, at vi må se alt positivt uansett, altså at man bare trykker problemene ned i trykkokeren sin fordi vi ikke snakker om dem. Det kaller jeg spraymaling på rust. Det vi gjør, er å se et problem som et problem. Når et problem er der, er det et problem. Til dem som sier at det aldri er problemer, sier jeg: Jeg har levd et liv, og jeg opplever problemer jevnlig, men jeg ser dem som en utfordring til å finne en god løsning. Jeg blir ikke sittende fast i problemet med glasset halvt tomt, men ser det som: «OK, hva gjør vi med det problemet? La meg finne en løsning på utfordringen.» Kanskje finner jeg den ikke selv, og da søker jeg en ekspert: kanskje en advokat, en veileder, en lærer, hva det enn er. Et eksempel: Man er kanskje kronisk syk og går til fastlegen sin, og fastlegen forstår ikke årsaken. Da sier jeg: OK, i stedet for å gå med glasset halvt tomt, kanskje man skal oppsøke en ekspert som ikke er fastlege, men en mer helhetstenkende lege som kan gå i gang og se på rotårsakene til sykdommen. Det vil være et eksempel på glasset halvt fullt der. Ikke at det er bra å være kronisk syk, «det er egentlig ikke noe problem å være kronisk syk», for det er spraymaling på rust; man trykker det ned i trykkokeren sin, og det er ikke det vi snakker om. Vi snakker om en voksen måte å håndtere utfordringer på, en spesifikk livsfilosofi for hvordan man omgås utfordringer i livet, der man ikke glemmer det man har som er bra, som vi snakket om under takknemligheten. De fleste av oss har i hvert fall 80 prosent av livet å være takknemlige for. Det er også en del av glasset halvt fullt: å legge fokus på det man er takknemlig for, og prøve å finne løsninger på det som er problemet. For de fleste holder full oppmerksomhet mot det som ikke er bra. Så dette er veldig spennende, og egentlig ganske enkelt å starte med.

Amina: Ja, absolutt. Og jeg tror mange er ute etter den ene oppskriften, den ene boken, den ene pilaren, den ene pillen eller det ene kostholdet som gjør at man aldri mer skal møte et problem i livet sitt. Slik jeg ser det, er det ikke det dette handler om, men om hvem man kan bli, hvem man kan være, og hva man kan erfare når problemene og utfordringene oppstår. Vi er mennesker, og jeg tror det er en mening med at ting ikke alltid går på skinner, også for alt man lærer av det. Med dette badet har du nå lært: «OK, nå gjør vi det slik neste gang.» Neste gang jeg skal oppgradere et rom i huset mitt, er det badet. Badet blir definitivt din neste inkarnasjon; det må være siste gang nå, ikke sant?

Den mest ettersøkte tilværelsen

Pål-Esben: Det er denne grunnleggende livsfilosofien som har så stor påvirkning på hvordan vi erfarer og lever livet vårt. I gamle dager så jeg et problem som et problem; i dag ser jeg det på en veldig annerledes måte. Slik jeg ser det, har sjelen vår kommet inn i denne kroppen for å lære og erfare. Det er ganske interessant at en sjel som er tidløs og romløs av natur, av en eller annen årsak velger å komme inn i en tilstand der den er begrenset av tvangstrøyen, av tid og rom og alle ting. Hvorfor i Herrens navn skal en sjel komme inn i dette åket som denne verden er, tenker jeg enkelt. Men denne verdenen vi lever i, er en av de mest ettersøkte tilværelsene en sjel kan erfare i.

Amina: Da du sa det første gang, lo jeg litt. Og så skjønte jeg at du mente det alvorlig.

Pål-Esben: Bokstavelig talt. For det finnes mange måter en sjel kan erfare på i dette multiverset vi lever i. Ser man fra starten, fra det mange kaller Big Bang, som er en annen historie i seg selv, men der mange tror at den materielle delen av vår eksistens startet, både det metafysiske og disse delene av multiverset vårt, så har alt vært en evolusjon. Evolusjon betyr utvikling, evolusjon betyr vekst. Vi ser det på jordkloden vår også: full evolusjon og utvikling hele tiden. Og alt som er der, inkludert oss mennesker, er her for evolusjon og utvikling. For at det skal kunne skje, for at vi skal kunne lære og vokse, må vi ha utfordringer. Hvis man har en milliard kroner på kontoen og et slott et eller annet sted og ikke trenger å gjøre noe som helst, skjer det ingen utvikling. Da skjer det bare implosjon og tomhet, som vi ser hos mange som har masse penger. De har ofte mer tomhet enn mennesker med større utfordringer i livet, er min erfaring.

Derfor er et problem, en utfordring, altså en mulighet, en vekstmulighet. Vi er tross alt kommet hit for å lære og vokse, og derfor er vi avhengige av utfordringer og problemer. Den vanskeligste situasjonen med studenter som kommer til meg, er om de ikke har noen utfordring i livet sitt. Ingen utfordringer, ingen problemer, ingen tomhet, ingenting. Da sier jeg: Da har vi virkelig en utfordrende utviklingsprosess foran oss, for en utviklingsprosess krever at vi har ting å jobbe med i dagliglivet for å kunne gjøre denne vekstprosessen. Da du kom til meg, sa jeg det jo ikke til deg, men du hadde ganske mye problemer, som vi snakket om i episode 1, og da tenkte jeg: «Her har vi et potensial. Dette blir spennende; dette blir en utviklingsprosess med flying start.» For du hadde nok grums å ta med deg inn i dette, og det gjorde deg motivert nok til å gå inn i en autentisk utviklingsprosess. Det er slik jeg ser det i dag.

Selvfølgelig: Når vi står midt i et stort problem, er det veldig vanskelig å se noe positivt i det. Men mitt burnout i 2003, som da var min største nedtur og det største problemet jeg hadde opplevd i livet, har i ettertid vist seg å være den største gaven jeg har fått. Uten det hadde jeg ikke vært her i dag. Uten det hadde jeg ikke hatt innsiktene jeg har i dag, og uten det hadde jeg ikke sittet og pratet med deg i dag. Og uten det hadde ikke livet mitt vært et frydefullt liv, der jeg ser ting på en veldig annerledes måte enn i gamle dager. Og i ditt tilfelle: Disse traumene du erfarte i oppveksten, som var krasse, som vi snakket om i episode 1, har du brukt som en dragkraft og motivasjonskraft, ikke sant?

Amina: Jo, absolutt. Og jeg har tenkt mye på min vei her: hvorfor jeg, ikke som andre medstudenter, har opplevd så mange «demoner» i gåseøyne og disse typene vanskeligheter. «Kanskje kommer jeg ikke hit og dit», og da begynner frykten å spinne. Men slik jeg forstår det i dag, har vi alle våre egne sett med utfordringer og læretemaer. Men poenget mitt, hva var det? Jo: Jeg ser nytten av det i så stor grad for min egen utvikling, og av hva jeg finner i disse rommene som før var veldig skumle. Men også i møte med klienter og studenter som går gjennom de samme tingene, fordi jeg kan se dem inn i øynene og virkelig si: «Jeg vet hvordan du har det», i så stor grad man kan utenfra. Og gi håp, og snakke om egne erfaringer der det trengs. For jeg tror kanskje også at man tiltrekker seg de menneskene man i størst grad har mulighet til å hjelpe, fordi man er den man er, med sine læretemaer, opplevelser, innsikter, visdom og kunnskap.

Ikke alene: lærerens rolle

Pål-Esben: Definitivt. Så her er det en litt annen måte å se vår tilværelse på, slik vi to i hvert fall gjør det. Det er hver enkelt sitt valg hvordan de forholder seg til dette. Men det er dette vi mener med å se livet med glasset halvt fullt. Mestrer man aspektene i dette, begynner man å klare det også med de mer krasse og vanskelige tingene i livet. I starten er det en læreprosess, og man skal ikke slå seg så hardt med pisken, for vi startet alle sammen et sted. Du var ikke slik etter en uke, du heller. Det tok noen måneder før dette begynte å gå seg til, med litt intensiv oppmerksomhet og fokus. Og du hadde en lærer, som i dette tilfellet var meg, som fikk lov til å følge deg opp og diskutere disse tingene. For alene er det umulig.

Når vi møter oss selv i døra og skal være objektive til oss selv med disse vanskelige tingene, er det veldig vanskelig. Der bør man definitivt søke en lærer, en veileder eller en terapeut som kan geleide deg gjennom prosessen, slik at det ikke tar så altfor mange år. For det trenger ikke å ta mer enn et års tid, akkurat dette.

Amina: Ja, absolutt. Og slik jeg fant det: Det er også begrenset hvor mye man skal lempe over på vennene sine, hvis man står i store, tøffe ting igjen og igjen. Min erfaring er at det å ha en lærer, en veileder man kan snakke med, er noe annet. Jeg sier ikke at man ikke skal åpne seg for vennene sine og få råd, men når det er så store temaer, er det lett å gå i fellen der man bare lemper all grumsen over på vennene sine hele tiden. Hvis jeg skulle gjort det, tror jeg ikke jeg hadde hatt mange venner igjen, for det er litt grums. Så det å ha én person, for meg i hvert fall, har vært veldig, veldig viktig.

Pål-Esben: Ja. Utfordringen når man gjør det med venner, er at de er subjektive. De sier: «Å ja, stakkars Amina, jeg forstår problemet ditt. Ja, den personen er ganske ille.» Men de kommer aldri inn til fundamentet, for de har ikke kunnskapen til å se disse tingene, og de er lojale mot deg. De ønsker å være snille og gode med deg. Og selv om det skulle være noe hos deg som ikke er bra, vokter de seg vel for å si det, for de vet hvordan man reagerer på det. Så det er litt kinkig å gjøre dette med venner. Eller det verste: Man gjør det med partneren sin. Da har man det gående, spesielt hvis den ene partneren skal bli lærer og veileder for den andre. Det er altså ikke så lurt.

Amina: Nei, det er ikke så lurt.

Visdomsord og dydekort

Pål-Esben: Sånn. Nå har vi brukt en time, så vi skal prøve å holde oss til det. Har du noen visdomsord på tampen? Vi har snakket om et sunt verdisystem og glasset halvt fullt i dag, og neste gang går vi videre på de neste pilarene. Men har du noen visdomsord til lytteren?

Amina: Noen visdomsord på tampen. Det må være å bli kjent med seg selv og sitt eget verdisystem. Skriv ned hvilke verdier du tenker at du har, og se hvordan du egentlig lever ut disse verdiene. Våg å være litt ærlig, og gjør det samtidig på en litt morsom måte, uten å rakke ned på deg selv og slå deg selv med pisken hvis du opplever: «Å, herregud, jeg ser at jeg kanskje ikke er så ærlig eller så snill som jeg tror.» Bare våg å bli kjent med ditt eget verdisystem den neste tiden. Og siden vi også har snakket om å se glasset halvfullt i stedet for halvtomt: Bli bevisst på deg selv rundt dette. Gå inn i den neste tiden og bli litt nysgjerrig: «Oi, så jeg glasset halvfullt eller halvtomt i denne situasjonen?» Eller kanskje det ikke er så lett å se det i situasjonen, men på slutten av dagen: «Hvordan så jeg glasset i dag, halvfullt eller halvtomt?»

Pål-Esben: Ja. Og ikke minst: For den som er forelder, kan det være veldig smart å jobbe med dette sammen med barna sine. Jeg har gode studenter som sitter med ungene sine om morgenen og trekker et dydekort, for eksempel: Hva er ærlighet? Så diskuterer de det kort ved frokostbordet, barna går gjennom hverdagen og ser litt på det, og så diskuterer de når de kommer hjem. På den måten lærer små barn disse tingene sammen med foreldrene sine, og det er noe som i mine øyne burde vært standard i all form for oppdragelse. Mange av studentene mine har ganske spektakulære resultater med barna sine rundt dette, for det kan gjøres veldig spennende og gøy. Det eneste du trenger, er å kjøpe et sett med dydekort; det finnes til og med på norsk, og de har egne temaer for barn. Dydene er altså verdier, og det blir en dyd først når den leves ut i hverdagen; ellers er det verdier. Det var kanskje mitt tips på tampen, for dem som er foreldre. Veldig spennende greier.

Amina: Det er et veldig godt tips.

Pål-Esben: Ja. Da ønsker vi lytteren en riktig god dag, eller kveld, eller natt, avhengig av når man hører dette, og håper at dette er med på å inspirere. For det er det som er vårt ønske: å inspirere deg som lytter til å bli mer bevisst på det som hindrer deg i å fylle deg selv med rike emosjonelle tilstander og frydefullhet. Og for dem som er på en virkelig dyptgripende utviklingsvei, har vi forklart litt om hvorfor dette er så viktig i en slik prosess. Så tusen takk, Amina, for tiden din. Jeg liker samtalene våre veldig godt, så jeg ser frem til neste samtale, og ønsker deg en aldeles fortreffelig dag.

Amina: Takk, i like måte, Pål-Esben. Ha det!

Pål-Esben: Og det samme til deg som lytter: Ha en aldeles fortreffelig dag. Ha det bra.