Episode 6 – Fra fastlåst til fri: Slik helbreder du allmektighetssyndromet

Gjennom store deler av livet var det viktig for Amina at andre trodde på det samme som henne, og i et parforhold kunne det nesten bli samlivsbrudd hvis partneren likte Seigmenn og hun likte Haribo. I dag kjenner hun det som veldig befriende å høre noen si at de ikke er enige, og oppleve at det likevel går bra.

I denne sjette episoden snakker hun og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om den sjette av De 9 pilarene for å finne Hjertets vei: å bli en mester i å helbrede ditt allmektighetssyndrom, det å tro at man vet noe man egentlig ikke vet. De ser nærmere på hvorfor vi identifiserer oss med meningene våre, hvordan første chakra gjør en uenighet til en kamp, og hvordan du kan begynne å identifisere hvor syndromet slår inn i ditt eget liv. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Pilar 6, allmektighetssyndromet: å tro at din sannhet er den eneste sannheten
• Vi er ikke våre meninger: å bruke meningene som verktøy, slik de gamle grekerne gjorde
• Første chakra-syndromet, sabeltanntigeren og Kodak-fellen
• Å velge sine kamper, og vennskapene som røk da Amina endret seg
• Hvorfor De 9 pilarene er den praktiske måten å rense opp i chakrasystemet på, og hvorfor det ikke finnes enkle løsninger fra Kokokland
• Identifiseringsfasen: å dokumentere situasjonene der de vonde følelsene kommer opp
• Aminas studenter etter to måneder, og hvordan en lærer møter allmektighetssyndromet, fra klienter i utbrenthet til avanserte studenter
• Hvorfor vi aldri kommer i mål, sirkuset i oss selv, og hvorfor det er som å vinne i Lotto å få inkarnere på denne planeten

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: allmektighetssyndromet

Pål-Esben: Hjertelig velkommen til en ny podkastepisode, Amina.

Amina: Tusen takk. I like måte, Pål-Esben.

Pål-Esben: Hvordan har dagen vært så langt?

Amina: Den har vært fin. Jeg gjør meg klar til vinteren. Veldig fin. Hva med din?

Pål-Esben: Det har vært en deilig tid. Vi har sol og høst her i Tyskland. Fantastisk. Og i dag skal vi snakke om noe spennende. Vi skal fortsette diskusjonen rundt De 9 pilarene for å finne Hjertets vei, den ultimate veien til lykke, mening og sjamanistisk magi. Det er en munnfull av en tittel. Vi har allerede begynt å diskutere de første pilarene i de to tidligere episodene, og i dag skal vi begynne å snakke om allmektighetssyndromet, som er et litt kinkig tema.

«Min sannhet er den riktige»

Amina: Ja, allmektighetssyndromet. Jeg har hatt mine turer med det, der jeg har tenkt at min sannhet er den riktige sannheten. Gjennom livet har det vært viktig for meg at andre har trodd på det samme som jeg trodde på. Så jeg har virkelig blitt kjent med allmektighetssyndromet på en annen måte gjennom De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. I dag kjenner jeg, og det er veldig befriende, at jeg kan ha en diskusjon, en samtale, et foredrag, hva som helst, og oppleve at noen ytrer at de ikke er enige, og at det likevel går bra. Det er veldig, veldig befriende å ikke ha behov for å overbevise noen om at min sannhet er rett.

Det er én ting. En annen ting er at jeg tidligere var veldig opptatt av at det bare fantes én type sannhet: «Nå har jeg funnet sannheten, og slik er det.» Men det jeg opplevde da, var at jeg ble veldig begrenset for alt annet som finnes der ute. Så det å alltid være åpen for at jeg kanskje ikke har all sannhet innenbords, har også vært veldig viktig og hjulpet meg mye på min reise.

Den ene tingen som forandrer alt

Pål-Esben: Ja, og dette er noe som ofte skaper mye lidelse og frustrasjon for mennesker. De 9 pilarene for å finne Hjertets vei er en praktisk måte å finne tilbake til hjertet ditt på i hverdagen. Bort fra lidende tilstander fylt av nag og angst og hat og frustrasjon og nedstemthet, og mer inn i primærfølelser, lykkelige følelser. Bruker man dem i sitt daglige liv, bidrar det til ganske store, spennende, positive endringer. Gjennom årene får jeg ofte spørsmålet: «Hvis det var én ting du skulle anbefale etter alle disse årene der du har hjulpet så mange mennesker, hva ville det vært?» Og hvis det er én ting jeg skal anbefale av alt jeg har lært, er det å engasjere seg i De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Jeg har til gode å erfare en student eller klient som ikke nær revolusjonerer hvordan han opplever livet, av å begynne å praktisere de ni pilarene. Du er en av dem. Og i en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsreise som den du er en del av, er dette en viktig del av grunnmuren som huset skal bygges på.

Vi har i tidligere episoder snakket om denne ideen om å være i kjærligheten og være i hjertet, og hvor abstrakt den er. Med de ni pilarene har vi en veldig praktisk, pragmatisk måte å lære hvordan vi finner tilgang til hjertet. Ikke bare å «være i kjærligheten»: Man lærer å leve ut hjertet og kjærligheten og alle hjertets perspektiver i sitt daglige liv. Det er det som er så spennende her. Og som vi har snakket om før, har det hatt veldig stor innvirkning på ditt liv også, Amina.

Amina: Ja, absolutt. Å få kjærligheten til å bli noe praktisk og konkret, og ikke så abstrakt, har vært veldig viktig. Vi har snakket om å bli en mester i takknemlighet, den første pilaren, og den andre pilaren, å bli en mester i å tilgi seg selv og andre. Vi har snakket om forskjellen på takknemlighet og det å bli en mester i takknemlighet: Alle kan trene litt på takknemlighetsøvelser, men en mester er man når takknemligheten spontant oppstår i hverdagen uten at man gjør en øvelse. Det er da vi snakker om mesteraspektet.

Pål-Esben: Den tredje er å bli en mester i selvregulering. Den fjerde er å bli en mester i å bygge en sunn karakter og et sunt verdisystem. Den femte, som vi snakket om forrige gang, er å bli en mester i å si at glasset er halvt fullt. Og i dag kommer vi inn på den litt kinkige, litt vanskelige saken. Det er to vanskelige saker vi skal snakke om fremover: å bli en mester i å helbrede ditt allmektighetssyndrom, som jeg vil si er en av de viktigste årsakene til at mennesker skaper lidelse i livet sitt, og deretter nummer syv, å bli en mester i å helbrede perfeksjonisme. Så la oss dykke inn i allmektighetssyndromet. Hva er allmektighetssyndromet, Amina?

Hva er allmektighetssyndromet?

Amina: Jo, det er blant annet å tro at man vet noe man egentlig ikke vet. Og når man tror man vet det, er man veldig låst for ny input, og for å kunne utvikle seg og ekspandere. Det kan føre til negative konsekvenser i livet. Det handler også om å ikke tenke at ens egen sannhet er den eneste sannheten, også i møte med andre mennesker. Det er slik jeg har blitt bedre kjent med allmektighetssyndromet. For som jeg nevnte i sted: Når jeg hadde funnet en sannhet, var jeg veldig opptatt av at de rundt meg også fulgte den sannheten. Og det ble kanskje vanskelig å være med mennesker som tenkte annerledes enn meg. Men gurimalla, hvor mye man kan slippe seg selv fri, og ikke bære på så mye, ved også å akseptere at vi alle er ulike. Vi har ulike tanker og synspunkter.

Vi er ikke våre meninger

Pål-Esben: Ja. Og utfordringen er at vi i samfunnet vårt er opplært til å identifisere oss med meningene våre. Det vil si at vi ER våre meninger. Hvis noen har andre meninger, er de plutselig motstandere eller fiender. Så har vi denne kampen hele tiden. Det er egentlig bare å skru på TV-en, så ser man det: I debattprogrammer og på nyhetene kjemper mennesker med nebb og klør for at deres meninger er det som er rett. Og ofte er det slik at en mening bare rommer bittelitt av sannheten, eller kanskje ingenting av den. Men man identifiserer seg med at dette er den eneste sannheten: «Dette er virkeligheten, og alle andre tar feil.»

Ser vi på parforhold, er dette veldig enkelt å få øye på. Man kommer hjem med en mening, partneren sier «nei, det er jeg ikke enig i», og så har man denne kranglingen gående, som egentlig er helt unødvendig hvis man ikke har identifisert seg med meningene sine, men heller bruker dem som verktøy. Et verktøy med mål om å forbedres hele tiden gjennom diskusjonene. De gamle grekerne var eksperter i dette: å utvikle meninger til bedre meninger, innsikter til bedre innsikter, i stedet for å stå der og si «det er jeg som har rett, og du tar feil». Dagens samfunn er egentlig laget slik at det å gå sammen for å diskutere frem bedre verktøy, bedre meninger, bedre synspunkter og bedre ståsteder nesten ikke eksisterer.

Første chakra-syndromet

Pål-Esben: Og det er et av fundamentene for det som kan kalles første chakra-syndromet. Det finnes mennesker som i større eller mindre grad sier: Enten er du venn, eller så er du fiende. Er du enig med meg, er du vennen min. Er du ikke enig, er du motstander eller fiende. Jeg kaller det første chakra-syndromet, siden det trigger den delen av overlevelsesmekanismen vår: Flukt og kamp trigges i første chakra. Observerer vi menneskene rundt oss, preget av samfunnet vårt, ser vi at første chakra-syndromet står rimelig sterkt stort sett overalt. Prøv bare å si til noen: «Nei, det der er jeg uenig i.» Det skjer med en gang: Kampen starter. Det ble ikke flukt her; det ble kamp. «Hvem er du? Hva sier du? Jeg har rett. Hvem er du som kan komme her og si at jeg tar feil?» Man kan avsløre dette første chakra-syndromet overalt i samfunnet vårt.

Og det er ikke slik at menneskene gjør dette med vilje. Dette er en del av autopiloten vi er drillet inn i siden vi ble født: at det er slik det skal være, og at hvis vi ikke klarer dette, blir vi fort tapere i samfunnet. Vi må ha albuer som spisser oss frem; det har med å overleve å gjøre. Og så ender vi i alle disse meningsløse diskusjonene med andre mennesker, der vi hevder at vi vet det vi trolig ikke vet, siden det er en mening. Så jeg regner med at du erfarte mye av det tidligere i livet, du også, at du ofte havnet i konfliktsettinger.

Seigmenn eller Haribo

Amina: Altså, vi var på nivået nesten samlivsbrudd hvis jeg hadde en partner som sa at han likte Seigmenn, og jeg likte Haribo. Vi sank så lavt. Det er helt utrolig å tenke på i dag, når jeg erfarer meg selv helt annerledes, der jeg er mer åpen for at vi ikke er like, og ser at vi mennesker har ulike filtre å se livet gjennom. Men jeg opplever også at andre kan bli litt trigget av meg når jeg ikke blir med på leken deres. Det er et annet interessant aspekt av dette.

Pål-Esben: Det kan trigge mennesker veldig. For de er vant til å trykke på visse knapper hos deg, og de vet at når de trykker på dem, eksploderer du, eller du reagerer. Etter hvert som man går gjennom prosessen med å helbrede sitt allmektighetssyndrom, forstår man at det egentlig er veldig lite man forstår. Man lærer å bli åpen: «OK, dette er en mening jeg har nå, men den er et verktøy, og la oss se om den kan utvikles til å bli bedre i en diskusjon med dette mennesket.» Det er en del av den helbredende prosessen: at vi ikke står på vårt, men er åpne for å diskutere og forbedre oss, som en aktiv del av vekstprosessen vår.

Kodak-fellen

Pål-Esben: Og vi ser det overalt. Vi tok parforhold som eksempel, men det skjer også i bedrifter. Har du ledere som sliter med allmektighetssyndromet, kommer det ofte problemer. Et av de verste eksemplene er Kodak. Hvis man er gammel nok, husker man den tiden vi tok bilder med film. Kanskje vet ikke du som lytter helt hva det er. Da jeg var ung, hadde vi kamera med film som vi snurret. Vi måtte snurre filmen frem før vi kunne ta et nytt bilde, og så tok vi den ut og leverte den til fremkalling. Jeg vet ikke om du opplevde det, Amina?

Amina: Nei, jeg rakk ikke dette livet. Kanskje forrige.

Pål-Esben: Slik var det i gamle dager, da jeg var ung. Kodak var verdens største selskap innen foto og film. Og de hadde ledere med et slikt allmektighetssyndrom. Da Apple kom inn med sin første kameratelefon, sa de at det der bare er tull: «Mennesker vil ha vår film for evig.» De var ikke villige til å omstille seg, ikke villige til å gå inn i det digitale. Og historien kjenner vi: Hele firmaet gikk nesten konkurs, og i dag er de en skygge av seg selv, gjennom arroganse og allmektighetssyndrom. Dette finner vi overalt i livene våre.

Velg dine kamper

Pål-Esben: Og hvordan håndterer du det? Når du for eksempel snakker med noen venner eller kjente, og de prøver å starte en meningsløs diskusjon med deg, en krangel, ved å komme med en mening de vet du kanskje ikke liker, og du bare smiler og ikke reagerer på den vanlige måten, og de blir sure og sinte: Hvordan håndterer du det? Hva gjør du?

Amina: Som regel prøver jeg å vinkle samtalen over på noe annet, noe hyggeligere. Men noen ganger kommer det an på hvem jeg prater med, og ikke minst hva temaet er. Jeg skal ærlig innrømme at jeg noen ganger kan bli tatt litt på sengen, der en gammel autopilot kommer opp og forsøker seg: «Hallo, du må jo kjempe for din rett!» Og så: «Nei, jeg trenger ikke det.» Jeg kan ha en dårlig dag, jeg også, der jeg kjenner den gamle autopiloten, men jeg ser at jeg ikke trenger å ta den kampen. Det går fint. Spesielt i den alternative verdenen, etter at jeg har blitt kjent med andre måter å se ting på, kanskje særlig livet etter døden og slike store temaer som veldig mange jeg kjenner har en stor identifikasjon rundt. Jeg gjenkjenner hva jeg gidder å gå inn i og ikke. Hvis noen forteller meg noe der jeg kjenner at det ikke helt resonnerer med hvordan jeg ser på verden, er det ikke alltid jeg har behov for å ytre det heller. Jeg ser an situasjonen: Er det noen vits i å si hva jeg mener her? For jeg gjenkjenner situasjonen; her kan vi havne oppi noe. Ikke fordi noen styrer meg eller jeg blir hemmet, men jeg ser det litt som å velge mine kamper.

I dag er jeg heldig, for jeg kjenner ikke at jeg har så mange slike kamper med dem som står meg nær. Men i begynnelsen, da jeg fortsatt hadde vennskap og bekjentskaper som passet mer til den jeg var før, og jeg begynte å endre meg, sto jeg i mitt og rikket meg ikke av flekken. Likevel var jeg åpen for at vi fortsatt kunne være venner selv om vi var uenige. Men det ble nesten enda mer triggende for motparten: «Ja, men hvordan kan vi være venner hvis vi er uenige?» Så noen vennskap har røket på min vei på grunn av dette. Og jeg lærer fortsatt mye om allmektighetssyndromet, både gjennom dem jeg møter og via meg selv.

Da jeg startet denne ursjamanistiske utviklingsveien hos deg, var det mange ting jeg kjente inni meg: «Oi, nei, dette likte jeg ikke», eller «dette er jo ikke sant», på et vis. Og du har hele veien vært veldig opptatt av at «dere er ikke her for å tro på noe, dere er her for å gå inn i erfaring», der det ikke har vært tabu å si at man er uenig, eller «dette har jeg opplevd». Du presenterer hvordan du ser det, og jeg kan si: «OK, hvis jeg er åpen for disse impulsene, hva kommer ut av det?» Vi har hatt en episode der vi snakket om mine store utfordringer med mørke og demoner, og jeg er veldig takknemlig i dag for at jeg har åpnet opp disse fire veggene av allmektighetssyndrom. For hvis ikke, ja, jeg vil si at det nesten har reddet livet mitt. Gud vet hvor langt nede i et fiktivt helvete jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde vært åpen for å se det større bildet, få inn ny informasjon, og ikke minst implementere den i livet mitt. For konsekvensene av allmektighetssyndromet er ganske skumle, i verste fall.

Demonene og trossystemet

Pål-Esben: Og i en senere episode skal vi se litt mer på hva demoner er. Du hadde blitt lært og preget gjennom livet til å tro at demoner er eksterne entiteter som kommer og besetter deg og lager kaos i livet. Det var trossystemet ditt da du kom til meg, og det kom gjennom vonde erfaringer fra oppveksten. Vi snakket litt om det i episode 1, om oppveksten din og hvordan livet ditt kom til det punktet der det var kaos. Man tror dette fordi man er preget med det og har lært det. Så kommer det plutselig en figur, i dette tilfellet meg, som sier: «Det der har veldig lite med virkeligheten å gjøre.» Man har altså sin egen mening, og så møter man noen med en annen mening. Og jo mer man identifiserer seg med meningen, og jo mer den er relatert til dype, vanskelige ting, desto mer i forsvar kan man gå. Slik opplevde du det sikkert også, da jeg sa til deg: «Amina, slik er ikke virkeligheten.» Det var ikke akkurat noe positivt for deg. Du måtte vel reagere på det?

Amina: Ja, selvfølgelig, for det var den eneste realiteten jeg kjente. Det blir nesten som å si: «Amina, himmelen er egentlig ikke blå.» Men jeg var nødt til å ofre noe for å se hva som er bak forhenget. Og jeg ser hos studentene jeg har i dag, gjennom den ursjamanistiske utviklingsreisen i samarbeid med deg, at når de vet at de har muligheten til å si «jeg er ikke enig», er det så mye healing i det også. I det å si høyt at man ikke er helt enig, åpner det seg et rom der man har mulighet til å se det større bildet, bare ved å ha lov til å uttrykke det, og ved at det er trygt.

Pål-Esben: Yes! Og det må det være. For vi kan ikke ha en sunn diskusjon som forbedrer meningene som verktøy, uten en trygg setting. Og som lærere, både du og jeg, med mange studenter: Hvordan jobber vi som lærere hvis vi ikke kan slutte fred med at vi har studenter som er uenige med oss, som har andre ideer? Er vi da slike overmennesker, overguruer, som forstår alt? Det må være rom for diskusjon. Det er det vi snakker om her, og det er helbredende i seg selv. Man kommer inn i noe som er veldig spennende, veldig mystisk, og man vet at man har lov til å si: «Nei, det tror jeg ikke på. Det der har jeg hørt andre ting om.» Og da sier vi: «La oss diskutere det.» Og så sørger vi for å vise dem en vei inn i en erfaring der de kan erfare sannheten selv.

Det var det jeg gjorde med deg i demontemaet. Vi skal ikke snakke så mye om det nå, for det tar vi opp i en egen episode; det er et større tema. For det var ikke bare å si «nå gjør du det, og så er det fikset». Det var en mer kompleks affære, siden dette var preget inn gjennom religiøse traumer fra oppveksten, gjennom virkelig krasse ting. Der er det ikke bare å ta fjæren, litt røyk, og si «hå, hå, hå, nå er det borte». Det fungerer ikke. Her måtte vi gjøre virkelige ting for å bringe deg inn i en relevant erfaring, slik at du selv erfarte at det du før trodde på, ikke stemmer med virkeligheten.

Amina: Ja.

Skjoldet rundt hjertet

Pål-Esben: Så dette er et ganske krast tema vi snakker om nå, som også er en del av allmektighetssyndromet vi bærer med oss. De fleste som har allmektighetssyndrom, og det har egentlig alle mennesker, er fullstendig ubevisste om det, for de handler på autopilot. Da vi begynte å diskutere demonene, hadde du en mening, og du trodde det var virkeligheten. Det var sannheten, for du hadde det vondt med dette. Du kjente demonene inni deg; de rullet rundt og bestemte over hva du tenkte, hvordan du følte og hvilke handlinger du gjorde. Det var slik du hadde erfart virkeligheten. Allmektighetssyndromet er altså ikke noe man bare kan si at «det har jeg» eller «det har jeg ikke». Det er en del av samfunnet vårt. Og når det gjelder å finne veien til hjertet, er det veldig viktig å identifisere hvor vi har det. For alle steder du har allmektighetssyndrom, der du hevder å vite noe du egentlig ikke vet, trigger du lidende emosjonelle følelser. Lidende emosjoner handler alltid om kamp, første chakra, og jo mer av det, desto mer skjold rundt hjertet har man. Vår oppgave er å løse opp dette skjoldet som ligger rundt hjertet. Allmektighetssyndromet er en av delene der, og kanskje den vanskeligste å omgås. Gjennom alle disse årene, hvis vi skal peke på den pilaren de fleste sliter med, er det allmektighetssyndromet. Det er fordi det i starten er usynlig; vi tror ikke vi har noe problem med dette. Så starter identifikasjonsfasen, der vi ser nærmere på hvordan vi kan identifisere det.

Og en ting til vil jeg si et par ord om: Hvor trist er det ikke? Du fortalte at du hadde venner som sa at hvis vi ikke har samme mening, kan vi ikke være venner. Og jeg tenker: Hvor sykt er det? Det er ikke bare noen få mennesker; det er en del av samfunnet vårt. «Hvis du har andre meninger enn meg, kan du ikke være sammen med meg. Hvis du er muslim og jeg er kristen, kan vi ikke være sammen.» Hallo? Det synes jeg er utrolig, utrolig trist. Har man mennesker med disse ideene, er den eneste måten vi kan være sammen på, at vi tenker og tror på akkurat det samme.

Amina: Ja. Og som jeg har tenkt i ettertid: Hvor stødig står man egentlig i sin egen sannhet, hvis man er avhengig av at andre må tro på det samme for at den skal være verdt noe?

Sabeltanntigeren i første chakra

Pål-Esben: Men hva kommer dette første chakra-syndromet av? Første chakra er relatert til temaet kamp eller flukt. Det er altså relatert til overlevelse, fysiologisk overlevelse. I tillegg er første chakra relatert til blod, bein og overlevelsesmekanismen vår. Men dette har også spredt seg til den emosjonelle overlevelsesmekanismen, siden vi ikke bor i hulen lenger, der det fantes sabeltanntigre vi trengte å beskytte oss mot. I gamle dager, da vi bodde i hulen og sabeltanntigeren kom, trigget første chakra seg ut, vi fikk masse adrenalin og sprang som et oljet lyn i sikkerhet. Vel, siden vi ikke har sabeltanntigre lenger, har dette flyttet seg opp til en atferdsmessig og emosjonell arena. Når noen sier noe vi ikke liker, starter kamprefleksen, som også er første chakra. Kamp, ikke bare flukt; det er både flukt og kamp. Da starter kamprefleksen på autopilot, og jeg kjemper mot andres mening, fordi jeg har rett. Da har vi første chakra i gang i samfunnet vårt, og det skjer overalt. Og hvis man har et første chakra-syndrom og sitter fast i første chakra, i flukt eller kamp, er det heller ingen mulighet for at kundalini-energien kan gå videre fra potensialet sitt, helt nederst i halebeinet, og begynne å flyte opp gjennom ryggsøylen. Den sitter fast i første chakra.

Chakrasystemet i korthet

Pål-Esben: Derfor, når vi jobber med mer avansert utvikling på vei mot spirituell opplysthet og selvrealisering, er det veldig viktig at vi får renset opp i chakrasystemet. Ikke energetisk med masse teknikker og metoder, men på en praktisk måte, i hvordan man lever ut disse temaene i sitt daglige liv. Første chakra er typisk flukt og kamp. Andre chakra er relatert til å ha det gøy, til nærhet, berøring og frydefullhet. Tredje chakra er relatert til hvordan vi setter sunne og kjærlige grenser, og hvordan vi kan omgås egoet på en sunn måte, som tjener og rådgiver, i stedet for slik de fleste har det i dag: som hersker. Fjerde chakra er relatert til hvordan vi omgås det å si ja, til kjærlighet og familie. Femte chakra har med å uttrykke kommunikasjon på alle plan. Sjette chakra har med å finne ressursene man trenger i denne inkarnasjonen, både praktisk, som å finne rett lege hvis man er syk, og, hvis man er på en spirituell utviklingsreise, å finne en egnet spirituell lærer. Det har med kontakten med livsmisjonen å gjøre. Og så har vi syvende chakra, som ikke er relatert til tid og rom, og som det ikke finnes noen måte å utvikle direkte tilgang til. Der skjer det et hopp mellom sjette og syvende chakra, og det er et øyeblikk der man har erfaring av opplysthet. Til det trenger man en lærer som gir disse dyttene. Sånn, det er chakrasystemet i korthet.

Når vi jobber gjennom dette: I gamle dager, da jeg var fersk og ikke forsto så veldig mye, var vi veldig opptatt av å lære metoder. Hvordan renser vi første chakra? Hvilken metode? Hvilke steiner? Hvilken røyk? Hvilket mantra? Og det er hyggelig, det. Men det erfarer du etter hvert: Når man ser tematikken til chakraene, identifiserer hvor man har problemer med den i sitt daglige liv, og praktisk begynner å endre på det, da renser og åpner chakrasystemet seg automatisk. Det er måten jeg foretrekker i dag. Det er den kjappeste, men også den mest ubehagelige, for det betyr at man faktisk må endre seg. Og det er noe vi ofte ikke liker, ikke sant, Amina? Å endre seg er verre enn bare å bruke et mantra og håpe at ting blir bra.

Pilarene renser chakraene

Amina: Ja, definitivt. Og det du nevner nå: Det er veldig mange som er opptatt av chakraene og chakrasystemet, og hva hvert chakra står for, og hva man gjør her og der. Men det blir også lite konkret for det individuelle livet. Så De 9 pilarene for å finne Hjertets vei er også den praktiske måten å rense opp i chakrasystemet sitt på.

Pål-Esben: Korrekt. Eksakt. For hele nøkkelen til chakrasystemet ligger i De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. De er ikke bare kanalisert ut fra Kokokland; dette kommer gjennom masse erfaring. Gjennom å engasjere seg i de ni pilarene, gjennom å bli en mester i dem, skjer det ikke bare en praktisk endring av livet til det bedre, at man blir mer frydefull og lykkelig og får bedre helse. Det skjer også en fundamental spirituell utvikling, en fundamental utvikling i energisystemet: ikke bare i chakrasystemet, men selvfølgelig også i nadisystemet som ligger bak chakrasystemet. De gamle inderne, i den indiske kulturen, snakker om 72 000 nadier, de små, små energikanalene. I virkeligheten er det selvfølgelig mye mer enn 72 000. Gjennom de viktigste kanalene, i Ida og Pingala, som er yin og yang i systemet, kildene til yin og yang, kildene til hovedkanalene i tradisjonell kinesisk medisin, meridianene, er dette igjen koblet inn i chakrasystemet. Og chakrasystemet er koblet inn i den guddommelige gnisten i hvert chakra, som igjen er koblet til sjette, syvende og åttende chakra. Det er en ganske kompleks sak.

Den mest effektive måten å starte grunnarbeidet på, grunnmuren i dette, er å begynne å leve ut De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Der tar man opp det groveste, og deretter de finere, mer subtile lagene av chakrasystemet, nadisystemet og de ulike områdene av lyskroppen vår. I vår tradisjon trenger vi i tillegg sjamanistiske ritualer og metoder, der vi går i gang og håndterer kompleks, krystallisert karma som vi finner inni chakraene og under lyskroppen. Men uten å gjøre grunnarbeidet, uten å skape denne fundamentale grunnmuren, er det begrenset hvordan de mer subtile metodene kan virke. For til syvende og sist har vi fri vilje. Vi er kommet inn i dette livet for å lære og erfare, i denne tvangstrøyen der vi er begrenset av tid og rom, nettopp fordi vi kommer hit for å lære og erfare. Og for å lære og erfare trenger vi å bruke vår frie vilje, ta konsekvensene av valgene våre og bruke erfaringene til å vokse videre. Det er ikke slik at ting fikses med noen energigreier, og så blir livet bra. Det er ikke slik dette er laget. Vi kommer hit for å lære og erfare, ikke for å si snipp snapp og kaste et mantra, og så er alt bra. Slik fungerer ikke vår eksistens. Det er litt grunnarbeid som skal til for å lære og vokse.

Amina: Det er egentlig veldig logisk, hvis man ser på hjertechakraet og femte chakra som en bro, et bindeledd, mellom den fysiske og den metafysiske verdenen. Men hvis man tror at det å leve ut kjærligheten og hjertet er å kjenne på kjærlige følelser, er det kanskje der mange bommer, i hvert fall hvis man ikke får de resultatene man ønsker. For meg er det litt logikk i det også.

Kokokland og de enkle løsningene

Pål-Esben: Ja, det er logikk, og etter hvert kjenner du det også gjennom erfaring. Man må erfare det. Gjennom tiden har jeg møtt mange mennesker i den alternative verdenen som er fastlåst i en eller annen energetisk metode de gjør for å få et bestemt resultat. Jeg husker ordentlig gamle dager, for 20 år siden, da jeg var rimelig fersk. Da hadde jeg medstudenter som var veldig opptatt av å bli opplyst. De var veldig opptatt av at kundalini-energien skulle reise seg, fordi de trodde at uten det finnes ingen opplysthet, noe som selvfølgelig ikke stemmer, men det er en annen sak. De hadde lært spesielle metoder med symboler, fått innvielser, og jobbet med aura og chakraer og alt det der. De holdt på i timevis hver dag gjennom flere år med de evinnelige greiene, uten noe som helst resultat, bortsett fra at de havnet i Kokokland, der de gjorde ting og kjørte energi uten at det hadde noen innvirkning. De ble etter hvert veldig desperate fordi metodikken ikke fungerte og ikke ga objektive, målbare resultater. Selvfølgelig fungerte den ikke, siden vi ikke er kommet hit for å løse alle problemene våre gjennom en healingmetode. Vi er kommet hit for å lære å vokse. En vekstprosess som naturen viser oss så klart og tydelig; det er bare vi mennesker som ikke har forstått det. Gå ut til et tre i skogen og still spørsmålet: «Kjære tre, hvorfor vokser du fra du er født til du dør? Hvorfor vokser du konstant, hele tiden, fra du var frø til du dør?» Og treet ser på deg: «Jeg forstår ikke spørsmålet.» Selvfølgelig forstår det ikke spørsmålet, for det er naturen. Det er bare vi mennesker som har denne ideen om at vi ikke forstår disse tingene. Vi ønsker enkle løsninger på noe det er umulig å ha enkle løsninger på, siden det handler om handling, selvansvar, fri vilje og vår kontinuerlige vekstprosess gjennom erfaring, styrt av karmaen vår og det karmiske trykket vi bygger opp gjennom inkarnasjonen. Men det er et tema for en egen episode, Amina.

Amina: Ja, det er mange snasne temaer vi kan gå inn på.

Identifiseringsfasen: dokumenter triggerne

Pål-Esben: Så tilbake til allmektighetssyndromet, ellers tar vi helt av, og diskusjonene går i en annen retning. Det jeg oppfordrer alle mine studenter og klienter til, er å ta dette på alvor. Da starter man en fase der man begynner å identifisere hvor allmektighetssyndromet slår inn. Det er egentlig ikke så komplekst. Man får beskjed av meg, altså du, hvis du er min klient eller student: Vær veldig oppmerksom gjennom hverdagslivet ditt. Hver gang en negativ følelse kommer opp, er du på vakt. Og så tenker du: Har dette med en mening å gjøre, en mening jeg har? Da må jeg være observant. Så begynner man å dokumentere når denne negative emosjonen kommer opp, og man dokumenterer temaet. Man diskuterer med partneren etter en lang dag, partneren sier noe, og man merker at her kommer det opp. Da trykker man på pauseknappen og tenker: «Hva er dette? Var det at partneren hadde en annen mening enn meg, som trigget dette? OK, da er vi inne på allmektighetssyndromet. Dokumenter det.» Det eneste de får beskjed om de første ukene, er å dokumentere situasjonene der disse vonde følelsene kommer opp. I neste samtale diskuterer vi erfaringene, og gjennom diskusjonen identifiserer vi hva som er allmektighetssyndrom og hva som ikke er det. Så får man praktiske oppgaver der man gradvis kan trene seg ut av det.

Men som vi snakket om: Hvis man ikke er åpen for disse tingene, åpen for å lære, åpen for å erfare, åpen for å forstå seg selv bedre, har man ikke en sjanse. Og det er en av styrkene jeg liker veldig godt hos deg. Siden den første samtalen vår har du vært åpen for å se på andre ting enn det du hadde kunnskap om der og da. Du var åpen, nyfiken, nysgjerrig. Det er en av årsakene til at det har gått så raskt med deg. På under 18 måneder gikk du fra start til å bli lærer. Altså, hallo, det er ikke normalt. Det krever en åpenhet og en villighet til å prøve ut det man kanskje ikke er helt sikker på ut fra sitt eget tros- og meningssystem.

Amina: Ja, og jeg ser hvor viktig det er å få hjelp til å se det utenfra. Jeg har spurt deg så mange ganger: «Kan vi se på denne situasjonen? Er dette allmektighetssyndrom? Er det meg, eller er det andre?» Det å få hjelp til å se det utenfra har vært veldig viktig, også for å bli kjent med mitt eget navigeringssystem og bli mer selvstendig. Det gjør at jeg i dag, hvis samboeren min sier noe jeg synes er litt rart, kan tenke: «Her er jeg ikke helt enig», og komme med min mening. Hvis han har lyst til å ta imot impulsene, gjør han det; hvis ikke, så ikke. Og det er helt greit, med mindre det er store, alvorlige ting; da blir det andre boller. Men det er så viktig å ha noen som kan se en utenfra. For det er lett å tenke, som i dag også, at man har mestret en pilar: mestret takknemligheten, mestret perfeksjonismen eller allmektighetssyndromet. Men jeg innser stadig at jeg fortsatt bør være villig til å være nysgjerrig på hvor disse tingene finnes i livet mitt, og ikke tenke at jeg har helbredet alt. For det kan også være en fallgruve å tenke at mestrer man disse ni, er man i mål, liksom.

Vi kommer aldri i mål

Pål-Esben: Vi kommer aldri i mål. Det er en av de kule tingene med eksistensen vår: Vi kommer aldri i mål. Det er en uendelig lang vekst- og evolusjonsprosess vi er en del av. Og tror man ikke på det, er det veldig enkelt å underbygge: Det er bare å observere naturen vår, altså der naturen vår kommer fra. Når vi observerer universet siden Big Bang, ser vi konstant evolusjon og ekspansjon, fra det blir født til uendeligheten, det vil si til neste singularitet kommer, der universet imploderer og kommer tilbake til ingenting, og så eksploderer på nytt, som en puls. Hvis universet har en evig lang evolusjons- og vekstprosess, og jordkloden vår har det samme, hvorfor tror man at vår natur ikke er det samme? Er det slik at vi bare havnet hit fra verdensrommet, og at det er noe helt annet for mennesker enn for resten av universet? Hallo? Denne ideen om at vår grunnleggende natur ikke skulle være konstant evolusjon og vekst, er veldig lett å avvise når man ser hvordan universet fungerer.

Å vinne i Lotto: gaven ved å inkarnere

Pål-Esben: Tenk deg dette: Sjelen din, som har en tidløs og romløs natur, eksisterer i et felt der tid og rom ikke finnes. Så velger den, eller skaperkraften, eller hva det nå er som ligger bak, å ta denne sjelen, essensen din, og dra den fra frihetsenheten der alt er ett, inn i en dualistisk natur der den er begrenset av tid og rom, som er en vanvittig tvangstrøye. Hvorfor velger en sjel dette? Jo, det er veldig enkelt. I en tidløs og romløs natur kan ikke sjelen erfare smaken av jordbær, og heller ikke hvor godt karamellpudding smaker, eller hvordan kjærlighet erfares, for i enheten finnes ingen kjærlighet. Kjærlighet er det som binder ting sammen, og når alt er ett, er det bare én kjærlighet der. Sjelen kan heller ikke erfare melankoli, frustrasjon, angst, konflikter eller erfaringen av å få et barn. Det er ikke mulig i enheten. Så den kommer hit for å erfare, for å vokse, for å gå gjennom en unik evolusjonsprosess som ikke er mulig der den kommer fra.

Så jeg synes vår eksistens, det å få lov til å inkarnere på denne jordkloden, er en vanvittig, fantastisk, flott ting. Det er som å vinne i Lotto å få komme til denne planeten, for det finnes så mange andre steder å inkarnere på som definitivt ikke er som denne jordkloden. Men så mange er opptatt av hvor forferdelig alt er her: Det er så mye stress, og så er det krig, og så er det Putin, og så er det Trump, og så er det ditt og datt. Alt er så forferdelig, livet er forferdelig, planeten er forferdelig. Hva? Dette er jo en gullgruve: å få lov til å komme til denne planeten, komme inn i en kjøttklump det blir animert liv i, altså kroppen din, og få lov til å erfare en grønn natur, frisk luft, vann, jordbær, det å bli forelsket, det å oppleve skilsmisse, det å føle frykt, glede og frydefullhet. Det er hinsides for sjelen. Alt dette styres videre av den karmiske strømmen som styrer vekst- og læreprosessen sjelen har valgt å leve ut. Jeg synes det er så spektakulært at vi får lov til å komme inn i denne kroppen og erfare dette livet. Så hvorfor skal vi, gjennom allmektighetssyndromet, der vi tror vi forstår noe vi er langt fra å forstå, blokkere oss selv fra å leve et liv som i bunn og grunn kan være frydefullt for stort sett ethvert menneske, om vi velger å kultivere oss dit? Og det kommer definitivt ikke av å tenne litt røkelse, ta fjæren og si «hå, hå, nå er alt bra». Det er hardt arbeid som skal til.

Amina: Ja. Det er hardt arbeid som skal til. Vi er ofte på utkikk etter den ene pillen eller den ene løsningen, men jeg har prøvd den ene pillen og den ene løsningen og den ene røkelsen. Det er hardt arbeid.

Pål-Esben: Men herregud, hvor store gaver vi får tilbake når man er villig til å gjøre den jobben. De som virkelig våger å gå inn i denne selvutviklingsreisen …

Amina: Ja, det er det masse mot i.

Studentenes første måneder

Pål-Esben: Ja. Og i ditt tilfelle, som vi snakket om i episode 1 og 2, tok det rundt seks måneder fra du virkelig begynte å engasjere deg i disse tingene, til livet ditt begynte å snu opp ned: fra et liv fullt av stress, frykt, lidelse og kaos, til at livet ble mer og mer fylt av frydefullhet, mening og spenning. Det tok ikke mange måneder med dette harde arbeidet. Og hardt og hardt; jeg liker ikke helt å si det. Det er bare en spesifikk jobb som trenger å gjøres, med en viktig praktisk komponent i det daglige livet. Men det må gjøres, og når det gjøres, er det veldig vanskelig å ikke erfare det du selv erfarer etter bare noen måneder. Kan du si noen ord om hvordan dette er for dine studenter? Du har nå et kull i gang med grunnutdanningen i Yggdrasil sjamanskole, som har holdt på i mange uker når vi snakker i dag.

Amina: Ja, vel, to måneder. Vi startet opp 21. september. Nå er vi i 4. november. Cirka to måneder, kanskje et par måneder.

Pål-Esben: Fortell litt, Amina: Etter et par måneder, hvordan begynner studentene dine å erfare utviklings- og endringsprosessen?

Amina: Dette er veldig spennende. For man har dem som melder seg på en slik utdannelse, en ursjamanistisk utviklingsreise, fordi de ønsker å få et bedre liv, finne mer lykke og mening og fri seg fra gamle mønstre. Og så har man dem som tenker at de har holdt på med selvutvikling, den har de mestret, og nå er de interessert i det mystiske, magiske og sjamanistiske. Sett utenfra er det de to gruppene jeg har hatt med å gjøre. Og hos noen av dem som tenker at de er med for å lære om det magiske og mystiske, har jeg sett fra starten: «Wow, her kommer du til å bli veldig sjokkert over deg selv», for jeg ser litt av reisen fremover. Og det har de blitt. Det har kommet opp ting til overflaten, som de i begynnelsen så på som småting: «Ja, det kom opp litt her og litt der, men dette går fint», eller «nei, jeg vet ikke helt hva jeg skal jobbe med». Men slik jeg ser det nå, har det skjedd så mye. Det er så mange innsikter, det er så mye healing. Disse menneskene som tenkte at de hadde jobbet med selvutvikling i mange år, ser at det finnes nye lag av selvutviklingen. Og ved å gå inn i de nye lagene opplever de å se livet på en helt annen måte.

Med De 9 pilarene for å finne Hjertets vei er det også noen som har tenkt: «Men jeg har jo et bra liv. Jeg føler at jeg har et bra liv. Ja, jeg blir litt trigget av mamma og pappa kanskje, men ellers har jeg et bra liv.» Og så dykker man dypere og ser: «Oi, ja, her er det noe jeg kan gjøre noe med. Her dukket det opp noe som har ligget dypt nede i underbevisstheten min og styrt karakteren min mer enn jeg egentlig har innsett.» Og i går hadde vi et fysisk treff der vi jobbet med healing, healing av kraftdyr var temaet. Noen hadde så utrolig magiske, helbredende erfaringer med å helbrede hverandre. Det var utrolig vakkert. Ord blir fattige, som du kanskje hører, men man ser at det skjer ting. Og for eksempel noen som har vært redde for mørket, eller ikke har villet gå inn i disse tingene, har opplevd at ting allerede har begynt å komme opp, der vi tar det sakte, men sikkert og rolig. Der ser man viktigheten av å samarbeide med lysvesener og kraftdyr, slik at man kjenner: «OK, dette er et trygt rom.» Og ikke minst har flere fortalt: «Jeg liker egentlig ikke å dele i forsamlinger, men det kjennes så veldig trygt og godt.» Det tror jeg handler mye om strukturen i utdannelsen, måten den er lagt opp på, og sikkert flere årsaker. Så jeg vil si at bare på disse få månedene opplever de som virkelig har engasjert seg, store resultater allerede.

Pål-Esben: Ja, det er det som er så spennende. For så lenge man er villig til å engasjere seg: Hvis man ikke er villig, skjer det ingenting, uansett hva man lærer. Hvis man ikke er engasjert og begynner å bruke det, leve det ut, teste det ut, kan man selvfølgelig ikke få noe resultat. Prøv deg på golfbanen: Hvis du ikke engasjerer deg i svingen din, blir ikke svingen noe bedre. Men de som virkelig engasjerer seg og sier «dette vil jeg prøve ut, så helhjertet som overhodet mulig», de ser disse veldig spennende resultatene så raskt.

Å møte allmektighetssyndromet som lærer

Amina: Hvordan er dette med dine studenter og klienter? Hvordan møter du allmektighetssyndromet der, fra din erfaring?

Pål-Esben: Det kommer litt an på om det er en student eller en klient, for hos en student kan man flette inn litt godsaker mellom linjene. Det jeg gjør, er at jeg legger merke til når noen har en sterk forestilling om noe, og så vurderer jeg om det er viktig å ta det nå eller ikke. Hva er det vi egentlig snakker om her? Er det et større tema? Er det viktig å kommentere? Nei, ikke så viktig; hvis det er viktig nok, kommer det kanskje opp senere. Men hvis det er et spørsmål av typen «nei, jeg tror ikke det er slik, for slik har jeg lært at det er», da møter jeg det ved å presentere min erfaring rundt temaet, hvorfor vi har dette synet, og så sier jeg: «Ta det som resonnerer for deg, og forkast resten. Dette er min erfaring med dette temaet.» Det jeg legger merke til, er at det ofte åpner seg et rom i studenten eller klienten, og at de kanskje kommer tilbake neste gang og forteller om innsikter rundt det. Og så finnes det selvfølgelig noen som står veldig stødig i allmektighetssyndromet sitt rundt et tema, og da ser jeg at det ikke er noen vits i å dykke dypere og havne i et egostøt. Da kan vi heller snakke om noe annet. Det er ikke så viktig å fikse opp i alle mulige allmektighetssyndromer; se heller litt på hvor det dukker opp.

Amina: Men du har jo ganske mange år på ryggen rundt dette enn meg. Hvordan har du opplevd å erfare dette? Og ikke minst: Hva gjør du?

Pål-Esben: Ja, jeg kan si hvordan jeg erfarte det som fersking, for 20 år siden. Gjennom masse erfaring har man erfaring bak meningene sine, og når andre mennesker trodde på andre ting, prøvde jeg vel å overtale dem: «Du må forstå dette.» Men etter hvert forstår jeg at det er rimelig apekatt. Hvorfor skal du være så dum? Hvorfor skal du ikke flyte med og heller prøve å hjelpe mennesker, i stedet for å tre dine erfaringer ned over hodet på noen? Etter hvert som man blir mer erfaren og litt visere, omgås man dette som lærer, veileder og mentor på en veldig annerledes måte.

For eksempel i utbrenthet. Mange mennesker kommer til meg i utbrenthet for å få hjelp til å komme ut av det; det er et av mine ekspertområder gjennom de siste to tiårene. Der går de først gjennom en selvanalyse, der vi ser på hvor skoen trykker på de ulike områdene i livet: fra det fysiske planet til det emosjonelle, mentale og atferdsmessige planet, i relasjon til trossystem, håp og flere ting. Vi går gjennom en ganske komplett, stor analyse. Der plukker jeg ut det viktigste, og så har jeg en samtale med klienten og spør hva de er mest motivert for og har mest lyst til å starte med. Jeg tar et eksempel: Ett av topp tre-områdene handler om å sette sunne og kjærlige grenser mellom arbeidsliv og privatliv. Så sier de: «Det er ikke noe problem, jeg må jo få lov til å ha med meg jobben hjem; hvis jeg ikke svarer på e-post om kvelden, går alt galt.» Da sier jeg: «OK.» Av de andre to-tre: «Hva har du lyst til å jobbe med?» Det kan for eksempel være søvn, eller hva man verdsetter. «Det har jeg lyst til å jobbe med.» Så starter vi der, vi begynner å få resultater der, og da starter en modningsprosess. Når vi kommer litt ut i modningsprosessen, kommer de til punktet der de er åpne for å diskutere sunne og kjærlige grenser mellom jobb og privatliv, slik at de får mulighet til å regenerere seg.

I tillegg er dette mye lettere i dag: Jeg ber dem lese boken min om De sju gullnøklene før de i det hele tatt begynner å prate med meg, og da sparer jeg mange, mange timer med veiledning. Når de er forberedt, sier jeg: «Kan du lese det kapitlet til neste gang?» Så kan vi diskutere det kapitlet. Så i dag er jeg mer den typen som prøver å flyte med mennesket foran meg, ut fra behovet og det de har lyst til å engasjere seg i. Og så bruker jeg dette med «les det kapitlet i den boken» eller «les den artikkelen til neste gang», så kan vi diskutere den og se om vi kommer til gode konklusjoner ut fra det. Det er veldig mye mykere: å flyte med elven i stedet for å kave motstrøms eller grave tunneler. Og det som skjer, er at resultatene også kommer veldig mye raskere, siden klientene og studentene har en mye bedre følelse av at de får kontrollere, styre og bestemme prosessen sin. Det er der jeg står i dag.

Og av og til, når jeg har mennesker som deg, avanserte studenter, går det litt hardere for seg. Da er det slutt på å vandre rundt grøten. Da går vi direkte inn til smøret, og det kommer rett fra levra. Men til det trenger man å gå gjennom en prosess og bli vant til det. Da går det selvfølgelig mye raskere. Da driver vi ikke og lister oss rundt tingene: «Her har du psykologien, her har du referansene til psykologien, her har du forslag til hvordan du løser dette. Prøv det ut i noen dager, så snakkes vi igjen.»

Amina: Ja, jeg elsker den måten du jobber på, og direktheten din, og alle de ulike vinklene å se dette fra. Det er også derfor jeg, når jeg snubler, kommer meg raskere opp enn tidligere, for det er så rett på. Det er ikke alle som liker det, for det er litt ubehagelig også, når du får det direkte. Men når man vet at læreren eller veilederen gjør dette av et godt hjerte for å hjelpe deg, er man også bedre i stand til å åpne seg for det, i stedet for å være i beskyttelsesmodus. Men det er en kunst, disse tingene.

Sirkuset i oss selv

Pål-Esben: Og jeg er også i konstant vekst, i konstant læring, i konstant evolusjon mot å bli en bedre versjon av meg selv. Jeg jobber med det på daglig basis. For den læreren som sier at man er ferdig utlært, at det er over, da bør studenten begynne å se seg om etter en annen lærer. Tenk deg det: Gå ut i skogen og snakk med et tre. «Hvorfor vokser du fra du er født til du dør, hele tiden?» «Jeg skjønner ikke spørsmålet.» Og så sier læreren: «Ja, men jeg er ferdig utviklet.» For et fjols har jeg vært, da! Slik er det ikke. For meg er dette naturlig, ikke noe jeg må; det er bare en del av naturen min at jeg er nysgjerrig, nyfiken, elsker å analysere meg selv, se galskapen og sirkuset i meg selv. Av og til er det virkelig Kokokland her også. Når min kjære kone av og til sier ting jeg kanskje ikke liker å høre, kan jeg ha episoder der man, som mannfolk, og dette er ikke veldig uvanlig, blir stille og mutt og ikke vil si noe, eller går inn i et annet rom, som en 14 år gammel unge. «For et sirkusspill, Pål-Esben! Må du sannelig strekke ryggsøylen din og ta på deg voksenbuksene og gå og prate på en respektfull måte med kona di? Du er en bortskjemt liten fjottunge.» Altså, slik snakker jeg til meg selv. Jeg ser livet mitt som et sirkus, jeg ser eksistensen som et spill. I den indiske kulturen kalles det maya: illusjonen, et spill. Slik erfarer jeg livet mitt, som et voldsomt sirkus. Ikke et uviktig sirkus, men et så spennende sirkus. Jeg elsker å få lov til å være på denne planeten, i denne kroppen. Jeg elsker karamellpudding spesielt. Og den dagen jeg dør, er det over. Sånn gikk dagene mine.

Amina: Ja, sånn gikk dagene.

Visdomsord på tampen

Pål-Esben: Jeg tror vi skal avslutte allmektighetssyndromet nå. Jeg skjønner ikke hvorfor vi havner på alle disse stedene, men det er også allmektighetssyndromet. Å bli en mester i å helbrede allmektighetssyndromet er hovedtemaet i dag. Neste gang skal vi prate om noe som er like utfordrende, og som skaper like mye lidelse i mennesker: perfeksjonisme. Og kanskje har du noen visdomsord til lytteren på slutten?

Amina: Ja, man kan jo bare se hvordan denne episoden har gått: at hvis man jobber med allmektighetssyndromet sitt, ender man i latter og frydefullhet. Det er de banene man går. Så, litt som du sa så fint i sted, Pål-Esben: Legg merke til, den neste tiden, hvor du opplever allmektighetssyndromet i livet ditt, og skriv det ned på papir. Få det ned, få en oversikt, ikke for å rakke ned på deg selv, men for å skape bevissthet rundt det. Det er vel mitt budskap og råd på tampen. Har du noen kloke ord, da, Pål-Esben?

Pål-Esben: Jeg tror jeg har sagt nok. Om det er klokt eller ikke, vet ikke jeg. Men jeg sier det av hjertet, og jeg er ikke så nøye på om det er klokt eller ikke. Fra dypet av mitt hjerte ønsker jeg virkelig menneskene vel, også deg som lytter: at du skal finne et liv der du kan erfare hvordan det er å være fri, virkelig frigjort. Fri fra disse lenkene, fri fra begrensninger, fri fra lidende emosjonelle tilstander, og leve et liv fylt av mening og frydefullhet. Og ja, det er mulig. Det er mulig selv om man er syk. Det skal vi ta opp i en egen episode, der jeg deler mye erfaring om hvordan dette også er mulig når man er alvorlig syk. Det er det jeg unner alle mennesker muligheten til å erfare. Og det jeg vet gjennom erfaring, er at det ikke kommer av seg selv. Man trenger en prosess for at det skal skje, og til det trenger man en egnet veileder, lærer eller terapeut. Jeg tror at den dagen man anerkjenner at man ikke kan få til alt selv i livet, og at man av og til trenger hjelp, da har man kommet et stort skritt videre. Og det er vel vårt ønske, fra oss begge, til deg som lytter: Uansett hvordan livet er nå, er det ikke dermed sagt at det trenger å være slik om en uke, en måned eller et halvt år.

Amina: Kult. Ja, definitivt.

Pål-Esben: Så tusen takk, Amina, for tiden. Dette var en interessant samtale. Vi vet aldri hvor samtalene våre vil gå; vi har et startpunkt, og slik vil det nok bare være fremover her, så heng med. Dette er ikke siste episode i podkasten vår; det er her vi så vidt har kommet i gang. Vi har så vidt startet, vi holder fortsatt på med oppvarmingen: å snakke om fundamentet for en dyptgripende utviklingsreise. Så bare vent til vi virkelig skal begynne å ta av; da kan dette bli spennende ganger 300. Ha en riktig fin dag, og så høres vi i neste episode. Ha det!