Episode 3 – Endringens pris: Når forandring tester dine relasjoner

Hva skjer når du endrer deg, og menneskene rundt deg ikke gjør det? Da Amina sluttet å reagere slik hun alltid hadde gjort, ble kjæresten hun hadde den gang voldelig, og familie og venner spurte om hun ikke brydde seg lenger.

I denne tredje episoden snakker hun og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om endringens pris: hvorfor de som står oss nærmest, ofte forsvarer status quo, nybegynnertabbene som gjør alt verre, og hvordan du kan vokse uten å bli ensom. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Når endring utløser vold: Aminas mest drastiske erfaring
• Hvorfor menneskene rundt deg forsvarer status quo, selv når endringen din er sunn
• Pauseknappen og rommet for fri vilje
• Nybegynnertabben: å tre de nye innsiktene dine ned over hodet på mennesker som ikke har bedt om dem
• Hvorfor Pål-Esben sluttet å følge med på nyhetene
• Å lære å være glad på forskjellige fotballbaner, så veien ikke fører til ensomhet
• Parforholdet, respektløshet og deeskalering

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: når omgivelsene reagerer på endring

Pål-Esben: Hei, og hjertelig velkommen, kjære Amina!

Amina: Tusen takk, og velkommen til deg også, Pål-Esben!

Pål-Esben: Takk! I dag skal vi snakke om et spennende tema som også kan oppleves utfordrende og vanskelig for dem som går en vei der vi har med en dyptgripende utviklingsprosess å gjøre: hvordan menneskene rundt oss reagerer når vi begynner å endre oss, og hvordan vi kan omgås akkurat den situasjonen. Jeg skal gi noen eksempler. Det er ikke bare enkelt, og det har du kanskje erfart, du også: Når du begynner å se deg selv og verden rundt deg på en annerledes måte, kan interaksjonen med enkelte mennesker bli utfordrende. Fortell litt om din erfaring rundt det.

Den mest drastiske erfaringen

Amina: Ja, jeg har flere erfaringer med det over noen år nå. Men jeg kan begynne med den mest drastiske. Da går vi kanskje tre-fire år tilbake i tid, da jeg begynte å endre atferdsmønsteret mitt og ikke lenger agerte så mye ut. Jeg hadde ikke lenger så store reaksjoner på det som skjedde med meg. Dette handler om et parforhold jeg var i. På den tiden var vi katt og mus. Vi hadde et veldig destruktivt forhold der den ene kjeftet, og så kjeftet den andre, og slik holdt vi på. Så begynte jeg i behandling for emosjonelle reguleringsvansker, og jeg begynte å ikke agere så mye ut som før.

Den første, mest dyptgripende erfaringen med det, var at denne kjæresten jeg hadde da, sa at nå var det slutt, og at jeg nå skulle kjøre ham til toget. Det er den runden vi hadde gått mange ganger: Han gjør det slutt, jeg sier «nei, ikke forlat meg», og så ordner det seg til slutt. Denne gangen hadde jeg ikke en reaksjon. Jeg hadde ikke noe «å nei, ikke gjør det». Da reagerte han veldig, veldig kraftfullt, og han ble voldelig. Han dyttet meg ned trappen. Og han fikk fortsatt ikke en reaksjon. Da tenkte jeg: «Nei, jeg skal ikke gi dette til ham.» Og det var i det øyeblikket han også tok kvelertak på meg og ville drepe meg. For han fikk ikke lenger den anerkjennelsen, eller den reaksjonen: «Oi, hva skjer med Amina? Hun har endret seg.»

Det er klart at det skjedde mye i forkant av dette også. Det skjedde ikke over natten, men det var en gradvis endring, der han trodde at nå hadde Amina begynt å snuse litt på den spirituelle verdenen og blitt helt sprø. Det som egentlig hadde skjedd, var at jeg hadde blitt roligere. Jeg ble ikke lenger trigget på samme måte som tidligere. Så det er kanskje den første, største og mest drastiske erfaringen jeg har med dette.

«Bryr du deg ikke?»: familiens reaksjoner

Amina: Men jeg har også flere andre erfaringer når det gjelder familie og venner. For jeg kommer fra en familie der den som snakker høyest, blir hørt, med sterke meninger og det ene og det andre. Jeg fikk noen tilbakemeldinger av typen: «Ja, men Amina, det og det har jo skjedd. Hvorfor reagerer du ikke? Bryr du deg ikke? Har du ikke følelser for barnet ditt?» Så prøvde jeg å si at jo, det er klart jeg har det, men nå må jeg holde hodet kaldt, for det hjelper ikke barnet mitt at jeg er en hodeløs høne som løper overalt. Jeg fikk også kommentarer som: «Ja, nei, nå er du en bedreviter, du, for du vet liksom best om slike ting.» Jeg merket at de rundt meg ble trigget av at jeg var så rolig, av at jeg sa smarte ting: «Nei, jeg reagerer ikke nå, kjære den og den, for det er ikke konstruktivt.» Da høres det kanskje litt robotaktig ut for mennesker som er vant til at denne personen har veldig store emosjoner.

Noe annet som var veldig triggende for dem rundt meg, var at jeg snakket roligere og lavere. Jeg kunne få: «Ja, men hallo da, jeg hører ikke hva du sier! Nå må du snakke høyere.» Og jeg var fortsatt rolig. Men jeg skjønte også, slik jeg ser det i ettertid, at familie og venner kanskje har vært litt redde: «Hvem er Amina egentlig? Hvordan forholder vi oss til henne?» For her er en person du har kjent hele livet, som plutselig endrer seg. Og så ser man at det ikke bare er en fase heller; dette er ekte. Da jeg begynte å forstå det underveis, begynte jeg også å få litt mer medfølelse, slik at jeg ikke lenger ble like irritert på dem som hadde kommentarer til veien jeg har gått. For i begynnelsen handlet det mye om selvutvikling, og så kom den spirituelle utviklingen, den spirituelle veien, der jeg også fikk kommentarer som: «Ja, nei, Amina kunne ikke komme i dag, sikkert fordi det var litt dårlig energi her inne.» Nå har det roet seg, i hvert fall foran meg, men jeg vet at det kan være litt snakk bak ryggen min ennå. Men jeg omfavner det på en annen måte nå, og ser kanskje et litt større bilde enn jeg gjorde helt i begynnelsen.

Hvorfor endring truer: status quo

Pål-Esben: Det er interessant: Når et menneske begynner å endre seg, opplever feltet rundt det, altså menneskene rundt, at vi interagerer på en annen måte. For mange føles det ubehagelig, siden reaksjonsmønsteret er annerledes enn før. Det kan skremme, og det kan gjøre noen irriterte og forbannet. Det er en stor utfordring generelt, ikke bare i det spirituelle. Men hvis du lærer grunnleggende psykologi, der vi snakker om biaser, overføringer, projeksjoner og alle disse tingene, og du forstår de fundamentale psykologiske mekanismene for hvordan man agerer og interagerer, skal det ikke så veldig mye til for å oppgradere sin egen psyke og sin egen atferd, slik at den blir mindre destruktiv. For det er det jeg snakker om her: Vi endrer ting i oss selv som før skapte lidelse, som trigget frem lidelse.

Jeg har mange, mange eksempler på dette. Bare ta et banalt eksempel. Du har venner som liker å sitte om kveldene og spise potetgull og drikke cola. Det er den sosiale settingen: potetgull og cola. Og så har du kanskje vært på et ernæringsseminar, eller du har sett en YouTube-video om sunn ernæring, og så har du sluttet med potetgull, for det er ikke så veldig sunt, og cola er ikke så veldig sunt. Så du kommer med vannflasken din og et eller annet grønnsakssnacks. Det som da skjer, i stort sett hvert tilfelle, er at de som sitter der og spiser potetgull og drikker cola, blir irriterte og sure. De begynner å angripe den som har endret seg, fordi den ikke lenger passer inn i denne sosiale settingen, for de vet inni seg at det de gjør, ikke er så veldig bra for kroppen. Og når en har klart å gjøre en sunn endring, blir de ikke inspirert av den som har klart det. I stedet for å si: «Her har du klart noe vi ikke har klart. Hva gjør du? Hvordan har du gjort det?», angriper de dem, fordi de er null interessert i å vite noe som helst om endring. For endring er ikke det vi er interessert i. Vi er interessert i, og her kommer det: å beholde status quo.

Trygghet, utstøting og prisen for å endre seg

Pål-Esben: Mennesket, eller psykologien vår, er basert på trygghet og sikkerhet, for det er en del av psykologien vår som har med overlevelse å gjøre. Når vi har et felt der vi er trygge med menneskene rundt oss, som vi vet eksakt hvordan vi interagerer med og forholder oss til, har vi en trygghet i ting. Og med en gang én begynner å endre seg, trues denne tryggheten. Det høres litt rart ut: Når et menneske plutselig går ned i vekt, får bedre hud, får mer overskudd og energi og blir lykkeligere, da blir gjengen man før hadde det hyggelig med rundt potetgull og cola, forbannet, sur og gretten, og ofte fryser de en ut. «For vi vil ikke ha slike mennesker i vår setting; det er truende for det vi gjør.» Det er selvfølgelig litt trist at det skal være slik, men dessverre er det slik.

Og spørsmålet er: Hvordan omgås man dette? Er det slik at «å herregud, jeg får ikke være med cola- og potetgullgjengen, så da begynner jeg å spise cola og potetgull igjen, og går opp i vekt og blir syk»? Eller finnes det andre måter å håndtere det på? Du må huske at når et menneske blir utstøtt fra en sosial gruppe, er det truende i seg selv for den som blir utstøtt, for vi er avhengige av den sosiale interaksjonen for vår egen trygghet også.

Knappene som sluttet å virke

Pål-Esben: Dette er kanskje et banalt eksempel. Men i ditt tilfelle: Du tar et kurs eller får hjelp av en coach, og begynner å ikke gi den destruktive tilbakemeldingen til partneren din på den tiden, mens han forventer et veldig spesielt reaksjonsmønster. Han vet at «når jeg trykker på den knappen, eksploderer Amina, og da kan jeg styre hennes reaksjonsmønster». Når du da plutselig endrer det, slik at denne knappen ikke fungerer mer, skapes det stress, og da ble han dessverre voldelig.

Men det som oftere skjer, i vanlige familier, i hvert fall hos mine studenter og klienter som begynner å oppgradere atferden sin og blir mer konstruktive og kjærlige, er at menneskene rundt blir frustrerte og irriterte over at du ikke reagerer på den samme aggressive, destruktive, depressive måten som før. Det er spektakulært å erfare, men også veldig vanskelig i starten.

Pauseknappen: rommet for fri vilje

Pål-Esben: Familien din, som vi snakket om, er vant til å trykke på knappene dine, vant til at du reagerer på en spesiell måte. Så har du plutselig lært om selvregulering, om hvordan du regulerer emosjonene dine. Du har lært om dette rommet som kalles fri vilje: Du får en impuls, og normalt vil mennesket reagere automatisk på impulsen uten å tenke seg om. Og du har lært at selvregulering avhenger av å utvikle dette rommet, den frie viljen, fra å være nesten ikke-eksisterende i reaksjonen på impulser, til at vi kan utvide det, slik at vi kan trykke på pauseknappen vår og regulere oss selv. Det vil si: Vi får en impuls, noen sier noe til oss som kanskje i utgangspunktet er ubehagelig, men vi har lært å trykke på denne pauseknappen og tenke gjennom: Hva er denne impulsen, og hva er en sunn reaksjon på den? Først da trykker man på play og agerer og handler.

I boken min skriver jeg om en egen erfaring rundt dette, da jeg ble påkjørt, altså at noen kjørte borti meg i gamle dager. Hva gjorde jeg da? Jeg sto foran rødt lys, det var ved kjøpesenteret, og det var noen som bulket borti meg. I gamle dager var det ut av bilen: «Hva er det du gjør? Er du dum, eller er du blind?» Hisse seg opp. Det var en vanlig arbeidsmåte, i hvert fall i gamle dager, for meg. Etter hvert som jeg begynte å lære om dette rommet til den frie viljen, og lære hvordan man regulerer seg selv før man handler, opplevde jeg for noen år siden å bli påkjørt igjen. Jeg tror det var bilen til min kjære kone jeg kjørte, en gammel Audi. Jeg står ved lyskrysset, på rødt, så kommer det en bak, og så: gunk, inn i bagasjerommet. Og det var annerledes. Det er ubehagelig når du kjenner den følelsen; den første emosjonen er trigget av første chakra, og forbannelsen kommer opp et millisekund. Så tenker jeg: «OK, er dette noen sunn måte å reagere på?» Da går du inn i dette rommet, trykker på pauseknappen og tenker: «Hvordan reagerer jeg sunt på dette?» Jeg går ut av bilen, ser på skaden og sier: «Ja, det var trist. Det var uheldig, dette. Hvordan løser vi det?» Han var helt satt ut, og da sier jeg: «OK, la oss finne en løsning på dette og utveksle forsikringsinformasjon.» Han ble trolig litt sjokkert over at jeg reagerte vennlig og fredelig. For det er meningsløst å hisse seg opp over noe som forsikringsselskapet løser uansett.

Og der kommer vi til disse tingene som du har begynt å bli virkelig ekspert i. Hvordan er det å møte mennesker når du begynner å bli ekspert i selvregulering? Nå tenker vi på livet ditt i dag, det du snakket litt om tidligere. Hvordan er det i dag når du møter mennesker som prøver, og ikke helt får, det vanlige reaksjonsmønsteret fra deg? Hvordan opplever du det, og hvordan håndterer du det?

En ny type autopilot

Amina: Jeg må bare si at når du snakket om de bilepisodene dine: Jeg har hatt flere slike episoder i livet, der jeg kanskje har blitt påkjørt, og da har hele dagen vært ødelagt. «Hvordan skal man ordne det, og ringe, og styre, og ordne? Og dette mennesket, hvordan kunne det gjøre slik og slik?» Det er den svære, indre, destruktive dialogen. Mens nå, det siste året, har jeg blitt påkjørt to ganger, og det er ikke noe hyggelig, men det virker som om autopiloten min er blitt slik at jeg ikke lenger trenger å si «nei, nei, nå skal vi ikke reagere». Det virker som om jeg har laget meg en ny type autopilot. For bare fire uker siden var jeg på et loppemarked, og da jeg skulle ut, hørte jeg at noen hadde kjørt på bilen min. Ja, ja. Og personen som hadde kjørt på meg, var helt ødelagt, mens jeg satt der og trøstet vedkommende: «Dette er jo grunnen til at du betaler forsikring.» Det ble en veldig hyggelig sak ut av det.

Fra implosjon til sunn selvregulering

Amina: Men hvordan jeg møter det i dag, er litt interessant. For da jeg ble kjent med deg, hadde jeg lært litt om selvregulering fra før, om det som skjedde utad, hvordan jeg reagerte utad. Det jeg ble bedre kjent med etter at jeg møtte deg, var at jeg hadde en selvregulering utad, men mye av det fortsatte å gå innover i meg, slik at det på et vis imploderte. Jeg var ikke destruktiv mot ting rundt meg, men jeg begynte å lide til slutt, fordi det virket som om jeg bare hadde lagret det et sted. Så ble jeg kjent med deg og lærte mer om fysisk selvregulering og spirituell selvregulering: å få ut energien på et eller annet vis, en yang-energi og slike ting. Så kanskje du kan si litt mer om det også.

Men slik håndterer jeg det i dag: Noen ganger kan jeg føle meg litt rar over å ikke skulle reagere. Hvis for eksempel noen lyver til meg og jeg oppdager det i gjerningsøyeblikket, er det: «Ja, det skjedde. Skal jeg tillate det mennesket å oppta hjernekapasiteten min, eller mitt indre emosjonelle liv?» Noen ganger kan det føles litt følelsesløst, mens jeg samtidig minner meg selv på at nei, det er bare fordi jeg har klart å håndtere det på en annen måte. Og så kan jeg selvfølgelig møte situasjoner der jeg blir litt sjokkert over min egen reaksjon innvendig, for jeg har tenkt at dette har jeg egentlig jobbet meg ferdig med. Da handler det om hvordan jeg kan møte disse situasjonene på nye måter og bli kjent med meg selv i det. For jeg tror definitivt det er mye å lære på det planet.

Og så er det barna mine. Før kunne jeg bli veldig, veldig emosjonelt ustabil, spesielt innad, hvis de hadde det vanskelig, hvis jeg ikke klarte å fikse problemet deres, eller hvis de hadde en reaksjon jeg ikke kunne hjelpe dem med. Nå klarer jeg heller å være til stede i at det ikke er alt jeg kan løse, ikke alt jeg kan fikse, men jeg kan være her. Og i det kan jeg også hjelpe dem med selvregulering, hjelpe dem med overflødig energi og alt det der.

Å forvente motstand

Pål-Esben: Det er ganske spektakulært når man går gjennom en utviklingsprosess. Og vi snakker fortsatt om helt i starten av en utviklingsprosess. Det vi snakker om nå, er fortsatt fundamentet, som du har skapt deg selv, for at den virkelige spirituelle, ursjamanistiske utviklingsprosessen kan skje, kan starte. Så vi snakker fortsatt om fundamentet, som vi også har snakket om i de to tidligere episodene. Og slik jeg ser det, trenger vi å lære hvordan vi håndterer dette. Hvis man legger ut på en utviklingsvei der man faktisk endrer måten man tenker på, måten man føler på, måten man ser ting på og måten man agerer på, må man forvente at menneskene rundt reagerer negativt på det. Dessverre, selv om det er en positiv endring du gjør.

Jeg tror vi skal si litt om hvordan vi håndterer dette. For uansett hva man gjør, uansett hvilken utviklingsvei man er på, om man lærer psykologi, går til en coach, lærer NLP eller hva det enn måtte være, opplever man det samme: Man oppgraderer måten man tenker og føler på, slik at det skapes mindre lidelse, og menneskene rundt reagerer ofte negativt på det. Og det er mange tabber man kan gjøre som gjør ting enda verre. La oss si et par ord om dem.

Takknemlighetstabben: «Hva klager du for, Petra?»

Pål-Esben: Jeg tar et eksempel. Man har blitt kjent med begrepet takknemlighet, som mange har, og man har jobbet intensivt med å bli takknemlig for det man har, og takknemlig for livet i seg selv: takknemlig for at man kanskje har barn, partner, hus, et sted å bo og mat. Man har virkelig jobbet seg gjennom det og blitt et genuint takknemlig menneske. Det vil si et menneske som ser glasset halvt fullt i stedet for halvt tomt. Utfordringen kommer når man møter mennesker som er veldig fokusert på det som ikke er bra: «Herregud, vi har for lite av det, og for lite av det, og der er det krig, og der er det problemer, og har du hørt hva han gjør, har du hørt hva hun gjør?» For et menneske som er genuint takknemlig, blir det for det første veldig slitsomt å sitte og høre på at mennesker klager og syter over et liv som faktisk er bedre enn det de aller fleste på denne planeten har. Vi er 8 eller 9 milliarder mennesker i verden i dag, men de som er norske, lever blant topp 0,1 prosent i alt. Og fortsatt klager og syter man over at ting ikke er bra.

Når man har jobbet med takknemlighet og blitt veldig takknemlig for det man har, i stedet for å syte og klage over det man ikke har, blir det veldig rart å befinne seg blant mennesker som syter og klager. Og tabben er å prøve å trykke sin innsikt over på dem. Her er et eksempel: «Ja, men hvorfor syter og klager du over det der, Petra? Du må jo se at du har så mye bra i livet. Du har barn, du har et sted å bo, du har jobb, og vi har det bedre enn de fleste i verden. Hva er det du klager for, Petra? Kan ikke du begynne å bli takknemlig for det du har?» Det medfører, i de aller fleste tilfeller, eksplosjon: «Hvem er du? Hvordan kan du si noe slikt?» Har du kanskje erfart det selv?

Amina: Ja, ja, absolutt.

Pål-Esben: Det er en tabbe, la meg si en nybegynnertabbe: å prøve å frelse verden rundt seg med sine nye innsikter.

Kattehistorien: da innsikten eksploderte

Amina: Ja, jeg må si noe der, forresten. Jeg husker du hadde et seminar, eller en videokonferanse, om dette med valg, om at vi alltid har et valg i livet. Og jeg hadde fått en ny innsikt: «Wow, selvfølgelig, herregud, jeg har alltid et valg!» Jeg følte meg så styrket. Så hadde jeg en samtale med en kamerat som slet veldig fordi eksen hans skulle komme og mate katten. Det gikk veldig inn på ham, og det var noen andre ting i livet som også gikk inn på ham, men han måtte bare gjøre det; hun måtte mate katten, fordi katten likte denne damen, og det ene og det andre. Så sa jeg til ham at han hadde jo et valg: «Du kan jo la noen andre mate katten din, så slipper du å bli tirret opp hver gang», og de andre tingene. Jeg kom med de nye innsiktene jeg hadde lært, flott og fint. Og han eksploderte, til å bli en person jeg nesten ikke kjente igjen. Da fikk jeg min største aha-opplevelse: «Oi, OK, det gjelder her også.» Man kan ikke forvente alt av alle, spesielt når man selv har vært på en utviklingsvei og får disse aha-opplevelsene. Det har vært noe jeg har måttet jobbe med: å ikke veilede mennesker fra mitt ståsted, der jeg er i dag. Jeg må minne meg selv på at hvis noen hadde gjort det med meg da jeg var i full lidelse for ett eller to år siden, hadde ikke det gått inn på meg heller. Så ja, det var en interessant erfaring.

Medmenneskelighet før misjonering

Pål-Esben: Jeg tror dette også handler om en grad av medmenneskelighet og forståelse av mennesket og menneskets vei. Når man begynner å se ting klarere, har ryddet av veien ting som skaper begrensning og lidelse i livet, og får mer og mer innsikt i hvordan man skaper et meningsfullt liv på en praktisk måte, da må man være forsiktig med å prøve å dra sin innsikt over andre mennesker som ikke har bedt om den. For gjør man det, eksploderer mottakerne i nesten alle tilfeller, fordi de ikke har gått gjennom den utviklingsprosessen du har vært gjennom. De står der du var for to år siden, som du sier. Og da kan man ikke forvente at de tar imot når du sier: «Det er klart du har et valg i alt.» Du har et valg i hva du gjør, i hvordan du reagerer, i hvordan du tenker, i hvilke følelser du lar fylle livet ditt. Du har et valg i absolutt alt. Det er der du er i dag, og det er noe du lever ut, i hvert fall 90, 100 prosent.

Det er vanskelig, fordi vi er mennesker. Vi er monkeys hele gjengen, vi er primater, med forlenget hjernestamme og hormonsystem og flukt- og angrepsmoduser. Jeg tror det handler om å omgås menneskene rundt seg på en respektfull måte. Du har vært gjennom en dyptgripende utviklingsprosess, og den har ikke vært enkel. Du har måttet gå mange runder med deg selv, og hatt perioder der man kanskje er litt irritert på veilederen sin: «Hvordan kan du si at jeg har et valg? Du må jo skjønne at dette er vanskelig, at dette ikke går, og så sier du at det er et valg.» Det kan generere litt irritasjon. Så når man omgås verden rundt seg, bør man være litt koblet på og empatisk, og se: De har ikke lært det jeg har lært. Hvorfor skal jeg forvente at de reagerer som meg?

Fortell om deg selv, og vent på spørsmålet

Pål-Esben: Slik gjør jeg det i mitt liv: Når jeg merker at mennesker ruller rundt i lidelsen sin, kan jeg si litt om meg selv, et par egne erfaringer, bare for å gi en idé om hvordan jeg håndterer det. Men jeg gjør aldri den feilen å prøve å trekke det over hodet på andre. Det gjør jeg kun hvis de stiller spørsmålet. Jeg forteller kanskje litt om hvordan jeg reagerer på ting, hvorfor jeg gjør det slik, og hvordan livet mitt føles rundt det vi diskuterer. Og så venter jeg på et spørsmål. For hvis de virkelig er interessert i å vite hva du har gjort for å komme til den innsikten du har, vil de stille spørsmålet: «Amina, hva er det egentlig du har gjort for å komme dit? Før eksploderte du over alt og led over alt som skjedde i livet ditt som du ikke likte, kontra i dag, der du føler deg veldig avbalansert uansett hvordan vinden blåser.» Først da kan man gå inn og snakke om dette.

For hvis mottakeren hører meg si: «Jeg har funnet en løsning på dette, jeg har funnet fred med dette, jeg reagerer ikke negativt på dette, alt er bra», og likevel ikke stiller spørsmålet, da er de null interessert i å høre noe mer fra deg om det. Det betyr at de ubevisst søker status quo: Det skal bare være slik det er, og enhver endring er en trussel. Og hva gjør man da? Hva gjør jeg? Skifter tema.

Jeg er ekspert i å skifte tema, fordi jeg ser ingen grunn til å legge til rette for konflikter og ufred når jeg har med mennesker å gjøre. Jeg kan fortelle om mine egne erfaringer, men jeg respekterer det: Hvis de ikke vil vite hvorfor og hvordan, snakker jeg ikke mer om det, for det er meningsløst for meg. Alternativet er å snakke om deres lidelse, og om hvor problematisk det er med politikere og Trump og alle disse tingene. Fullstendig uinteressant.

Nyhetsfasten: valget om å ikke ta inn støyen

Pål-Esben: Jeg er for eksempel en av dem som ikke har sett nyheter eller lest aviser på to og et halvt år per i dag. Når jeg treffer noen, kommer spørsmålet: «Ser du ikke nyheter? Følger du ikke med? Vet du ikke hva som skjer i verden?» «Nei, det gjør jeg ikke,» sier jeg. Hvis de ikke spør hvorfor, ser jeg fortsatt ingen grunn til å fortsette diskusjonen om Trump og Putin og krig her og lidelse der. Jeg har ikke behov for det i livet. Jeg har ikke behov for å fylle livet mitt med disse impulsene av destruktiv natur. Hva kan jeg gjøre med Trump? Hva kan jeg gjøre med Putin? Hva kan jeg gjøre med Erdogan? Hva kan jeg gjøre med politikerne, eller med at det er flom der og krig der? Jeg kan ikke gjøre noe som helst. Så hvorfor skal jeg ta de impulsene kontinuerlig inn i livet mitt på daglig basis? Jeg ser ingen grunn til det, så jeg har tatt et valg om å la være.

Og det viser seg i alt: i hvordan det autonome nervesystemet roer seg ned, hvordan det ubevisste roer seg ned. Det kan faktisk måles, med hjertevariabilitet og alt sammen, hvordan et menneskes fysiologi og biokjemi endrer seg den dagen man slutter å ta inn alt dette skramlet dagen lang. Og når jeg da møter et menneske som stiller meg spørsmålet «hvordan kan det være, ser du ikke nyheter, følger du ikke med?», så sier jeg: «Nei, det gjør jeg ikke.» I stedet for å begynne å diskutere det de vil diskutere, altså hvor ille Trump og Putin og kompani er, som er meningsløst for meg, skifter jeg tema. Og når de stiller spørsmålet «hvorfor gjør du det? Jeg er nysgjerrig», da kan jeg gå inn på konsekvensene, på hvorfor jeg tok det valget.

Kofi Annans sjefdiplomat

Pål-Esben: Jeg hadde eksperimentert med disse tingene lenge. Men den dagen jeg tok det fulle valget om ikke å se en nyhetssending, ikke lese en avis, ikke ha noe av dette skramlet inn i livet mitt mer, det var rundt to og et halvt år siden, da jeg leste en artikkel om Kofi Annan, som var generalsekretær i FN for noen år siden. Hans sjefdiplomat, en egypter, jeg husker ikke navnet hans, var intervjuet i Die Zeit, en av de største tyske avisene. Journalisten som intervjuet ham, regnet med at han fulgte med på nyhetene om det som skjer i regionen der han skulle drive sitt diplomati for å hindre krig. Så sier han: «Jeg ser aldri nyheter. Jeg leser aldri avisen.» Journalisten blir sjokkert: «Hvordan kan du, som er et av de viktigste menneskene på denne jordkloden for å hindre krig i utsatte områder, ikke gjøre det?» Jo, av følgende grunn: Alt som beskrives i nyhetene, er aldri helt korrekt. «Og hvis jeg skal ta imot informasjon som ikke er 100 prosent korrekt, og basere min atferd, mine avgjørelser og mine interaksjoner på det, går det ordentlig ille.»

Da tenkte jeg: Hvis et slikt menneske har tatt et valg om ikke å lese en eneste avis, ikke se en eneste nyhetssending, med en slik jobb, hvorfor skal da jeg? Kan du tenke deg hva som foregikk inni meg? Og da tenkte jeg: «OK, la meg nå ta den fulle avgjørelsen.» For på den tiden tenkte jeg at jeg måtte følge med i hvert fall ti minutter om dagen og bla gjennom avisene på internett, bare for å se hva som skjer. Etter det stoppet jeg. Nå er det to og et halvt år, og det er noe fredelig over det, altså.

Så kan du spørre meg: «Hvordan er det, da, Pål-Esben? Vet du ikke noe som helst om hva som foregår i verden? Bor du i en hule der i Tyskland?» Jeg vet selvfølgelig hva som foregår, for de store tingene skinner gjennom hele tiden: enten med partneren, eller mennesker man møter, eller når man kjøper mat i butikken og plutselig hører en diskusjon. Man vet det grunnleggende. Man vet, nå når vi spiller inn dette, at det snart er valg i USA. Man vet at Trump trolig vinner, man vet at Putin fortsatt ikke er ferdig med krigen i Ukraina, og man får med seg at disse kineserne blåser noen ballonger over USA. Men det er fjerne ting, og for meg fullstendig uvesentlig, for jeg kan ikke gjøre noe med det.

Den ultimate tabben: å misjonere

Pål-Esben: Og klart, når vi oppsummerer det jeg snakker om her: Når vi møter mennesker i denne settingen, handler det om at man forteller hvordan man føler og tenker, men det er stor forskjell på det og å prøve å tre det ned over hodet på dem og overbevise dem. Der er tabben, og det er den ultimate tabben på en utviklingsvei: å prøve å tre ting ned over hodet på mennesker, å prøve å omvende og misjonere dem til hvordan man selv ser og tenker og føler. Det blir som en fanatisk veganer, en aggressiv, fanatisk veganer. Det er ikke noe problem med veganisme, men det finnes en gruppe av dem som er aggressive fanatikere. Og når du møter en slik en og forteller at du spiser kjøtt en gang i uken, eksploderer vedkommende: «Spiser du kjøtt? Hvem er du for noen?» Så får du denne aggressive greia. Og det er, la meg si, ikke helt veien å gå. Man trenger å være litt fleksibel og godta at andre mennesker er annerledes, godta at andre mennesker ser ting på en annen måte. Slutt fred med det. Det er det jeg vil snakke om her.

Amina: Ja, og det er noe jeg lærte av deg, som jeg ble veldig inspirert av ganske tidlig: dette med å la mennesker få være den de er, ikke tre noe over hodet på dem, selv om man finner sin egen sannhet. Det tror jeg har hjulpet meg på mange flere områder enn jeg egentlig er bevisst på, fordi jeg tok det med meg fra ganske tidlig i utdannelsesforløpet med deg. Jeg kan ha mine tanker om at nå skal jeg for eksempel spise bare vegetar, men det gjør meg ingenting om noen koser seg med pølsen sin ved siden av meg. Og selv de som koser seg med pølsen sin, blir litt: «Kan jeg spise pølsen?» Selvfølgelig, kos deg med pølsen din, ta to! Det gjør meg ingenting. Jeg lever mitt liv slik jeg vil, og så lever de andre menneskene sitt liv slik de vil, og så kan man bestemme hvem man har lyst til å leke med og ikke.

Historien om mamma

Amina: Og jeg synes det var veldig fint, det du tok opp der. For i begynnelsen av min utviklingsreise var jeg også veldig opptatt av det. Når mamma klaget over tingene sine og det ene og det andre, sa jeg: «Prøv å gjøre slik, da. Prøv å gjøre slik, da.» «Nei, det går ikke, for det er forferdelig, og det er forferdelig, og det er forferdelig.» Til slutt skjønte jeg at dette hadde ingen mening og hensikt, så jeg sluttet med det. Hver gang hun kom med at noe var så ille og forferdelig, hadde jeg heller medfølelse: «Ja, det høres ikke hyggelig ut.» Så gikk det en stund, og så kommer vi faktisk til sommeren som var, da det begynte å skje ting i hennes indre verden. Hun tok kontakt og spurte: «Hva gjør jeg nå?» For hun var i en periode der alt hun hadde gjort tidligere, ikke fungerte lenger. Det var noe inni henne som skrek etter noe annet. Da fortalte jeg litt om hva jeg hadde gjort, hvordan jeg hadde jobbet, og inspirerte henne til å løse opp i sine ting. Men da hadde jeg en invitasjon til det. Og se hvordan hun nå har klart å ta imot det jeg har sagt og rådet til: Hun har begynt å få hjelp med sine ting og får store aha-opplevelser. Der var det virkelig en invitasjon til at jeg kunne komme inn.

Når man ikke passer inn lenger

Amina: Så jeg erfarer virkelig at det er viktig å ikke tre noe ned over hodet på mennesker. Og jeg tror mange på en selvutviklingsreise eller spirituell reise opplever at man ikke passer sammen med potetgull- og brusgjengen, som du snakket om i sted. Da er spørsmålet: Hva gjør man egentlig da? Jeg hadde for eksempel en gruppe mennesker jeg var mye med, og der var det bare negativitet. Vi snakket bare om det mennesket som ikke var der: «Nå har hun lagt på seg», og «nå har Svein skilt seg fra Turid», og han gjorde det, og hun gjorde det. Og jeg kjente: Jeg passer ikke inn her lenger. Jeg har ikke engang lyst. Hvorfor skal jeg sitte og høre på det? Hvorfor skal jeg være her? Det hører jeg også fra flere andre på denne utviklingsreisen: Hva gjør man da? For man er kanskje glad i disse menneskene, og samtidig ser man at dette er et giftig miljø å være i. Hva gjør man da?

Pål-Esben: Det er noe de fleste erfarer når de går en dyptgripende utviklingsvei tilbake til et lykkelig, meningsfullt og oppfylt liv, der lidelsen ikke lenger bestemmer hvordan man erfarer livet. Alle som går en slik vei, erfarer disse tingene. Så spørsmålet er: Hvordan håndterer man det? Og jeg tror en av utfordringene når man går en slik utviklingsvei, er faren for at man blir ensom.

Ja, klart. For i enkelte miljøer, spesielt i det esoteriske, får man ofte høre at hvis mennesker ikke er med hjertet sitt, bør du ikke være med dem, for de er destruktive. Du bør ikke være med vennene dine mer, eller familien din; du bør bare være med mennesker som deg. Men det den innstillingen ender med, er at man ofte blir veldig isolert og veldig alene. Spesielt hvis man er avhengig av ett bestemt miljø, for eksempel et esoterisk miljø, og har frastøtt seg alle vennene sine. Så skjer det plutselig noe i det esoteriske miljøet, med baksnakking, utfrysing og alt det der, og du står plutselig alene. Du har sagt farvel til vennene dine, kanskje på en ikke så veldig bra måte, og du har skapt problemer med stort sett alt rundt deg. Det tror jeg ikke er en god måte å gjøre dette på.

Fotballbanene: å være glad på flere arenaer

Pål-Esben: Jeg erfarte dette helt i starten av min virkelige utviklingsprosess. Den startet allerede da jeg var 14 år, da jeg ble opplært av en av de beste taekwondo-mesterne og begynte å lære kampkunst. Men etter burnoutet mitt, da jeg startet den ursjamanistiske utviklingsprosessen som vi egentlig diskuterer her, begynte jeg å lære disse konseptene. Og jeg sa til læreren min på den tiden at jeg fant det meningsløst å sitte med kompisene mine og drikke øl og prate bare bambus, sosialprat og bambus. «Jeg har ingen å prate med om dype ting som jeg synes er viktige.» Da sa han: «Hvis du fortsetter med den innstillingen, blir du et veldig ensomt menneske. Du forventer at hvis du ikke kan prate om såkalt dype ting som interesserer deg, skal du ikke ha med mennesker å gjøre.»

Så ble jeg introdusert for konseptet med å lære å spille på forskjellige fotballbaner, å lære å være glad på forskjellige fotballbaner. Det går ut på følgende: Vi har forskjellige sosiale settinger i livet, som vi kan kalle ulike fotballbaner. De ulike banene har ulike sosiale regler, ulike former for sosial interaksjon og forskjellige måter å håndtere ting på. Han sa til meg: «Din oppgave er også å lære å kunne være glad med vennene dine, selv om dere drikker øl og prater tull.» Der er de sosiale reglene slik: Det er gutta, og det er ikke akkurat mange oppadgående samtaler som skjer der. Det er mest bambus, men det er veldig hyggelig. Går man inn i den settingen som én spesifikk fotballbane, med de sosiale reglene som gjelder der, kan jeg også bli glad sammen med disse menneskene som har vært med meg i mange, mange år.

Så er det andre fotballbaner med familien min, med andre sosiale regler og interaksjonsregler, og jeg trenger å lære å bli glad med det også. Og så har vi fotballbaner for såkalt spirituelle mennesker, der man kan ha dyptgripende samtaler om spirituelle erfaringer, interaksjon med metafysiske vesener og så videre. Men det passer kun på den fotballbanen der menneskene har denne formen for sosial interaksjon med hverandre. Så hele konseptet, som jeg introduserer for studentene mine direkte i starten av utviklingsreisen deres, er at denne reisen du skal på, ikke er for å bli alene og støte fra deg alle menneskene du har i livet. Denne reisen er for å bli lykkelig. Den er for å skape et meningsfullt liv, og du vil ikke kunne erfare mening uten å ha mennesker rundt deg.

Det betyr ikke at man skal ha med seg absolutt alle man har hatt med seg gjennom livet. Hvis noen er veldig destruktive og ødeleggende og ikke respekterer grensene dine, er det klart at slike mennesker finner man kanskje mindre tid til, og andre mennesker finner man mer tid til. Men generelt er jeg veldig opptatt av at man fortsatt skal kunne omgås alle typer mennesker rundt seg på en fredelig måte, og kunne være glad.

Å skifte tema med et smil

Pål-Esben: Og i ditt tilfelle, med vennegjengen din som snakker veldig mye om ting du kanskje ikke føler deg bra med: Hvordan håndterer man den fotballbanen? Jo, da kan man være litt smart. Noen begynner å prate negativt om henne som ikke er der, og som har gått opp i vekt, og så sier man: «Ja, det er fascinerende, det. Men har du hørt?» Og man skifter bare temaet bort fra skramlet, uten at menneskene merker det. Da går man inn i en mer konstruktiv samtale: «Har du sjekket det? De har endret kjøpesenteret der og der, har dere sett den nye butikken?» Det er en fotballbane, det vi snakker om der.

Den vanskeligste fotballbanen: hjemme

Pål-Esben: Og så kommer vi til den mest utfordrende fotballbanen av alle: Vi er hjemme. Spesielt hvis man har en partner som er negativ til at man gjør noe med seg selv, at man er i en endringsprosess. Hvordan håndterer man familien sin, og spesielt partneren sin? Nå er ikke jeg så veldig inne i det esoteriske miljøet i Norge, men jeg har vært en del av det esoteriske miljøet her i Tyskland, og også i USA og andre steder, så jeg vet grunnleggende hva som foregår. Det blir ofte sagt at hvis partneren ikke respekterer deg, hvis partneren ikke er enig i det du gjør, hvis partneren ikke støtter deg, da burde du kanskje finne deg en ny partner. For meg er det livsfarlige greier. Skjer dette på en overilt måte, ødelegger man noe som kanskje egentlig er veldig bra. Jeg har heller troen på å anerkjenne partneren så lenge han er støttende, eller i det minste nøytral til at man driver med sine esoteriske ting eller utviklingsting. Sier partneren: «Ja, det kan du holde på med, jeg er ikke veldig interessert i det, men du kan holde på med det», da er det mer enn bra nok.

Men også her erfarer jeg at studenter sier: «Partneren min vil ikke være med på sjamanseminar med meg. Det er så negativt for meg.» Og så sier jeg: «Hallo! Du har vært sammen med partneren din i veldig spesifikke settinger og med spesifikke interaksjonsregler. Dere har møtt hverandre, og dere har et fellesskap sammen. Hvorfor skulle du forvente at partneren din skal være med på sjamanseminar, så lenge han respekterer at du gjør det du synes er gøy?» Ser du hvordan man skaper så mye unødvendig konflikt? Og andre ting kommer av at man har vært på seminar og lært at man har et valg, og så kommer man hjem til partneren og trer det over hodet på ham, og så skapes det unødvendige konflikter. Og slik går det, langt. Unødvendig.

Partneren som ikke ville høre om engler

Amina: Ja. Jeg snakker også med flere som har havnet i den situasjonen: «Jeg har lært dette, og snakker om lysvesener og engler og guider og guder, og han er ikke med på det.» Da oppmuntrer jeg til å se det på den måten, etter at jeg selvfølgelig har lært det av deg. For før i tiden kunne jeg kanskje tenkt at noen ganger går man ulike veier i livet; når man utvikler seg, er man kanskje ment å passe med andre typer mennesker. Men nå ser jeg helt annerledes på det: å fortsatt kunne gjøre de tingene man alltid har likt å gjøre sammen, å fortsette å kultivere de gode tingene, i stedet for at begge to enten må være med på alt eller ingenting. Og det er, som du sier, ganske viktig. For jeg tror mange i den spirituelle utviklingen, eller på denne reisen, kan føle at nå må man bytte ut alt og alle i livet fordi man begynner å føle seg så annerledes.

Jeg har selv følt mye på det i begynnelsen. En av samtalene vi hadde i løpet av det første halvåret jeg kjente deg, handlet om dette, da jeg ble kastet ut av en esoterisk gruppe fordi jeg talte min sannhet veldig tydelig. Ikke på en dårlig måte, men på en veldig tydelig måte. Det var da du begynte å snakke om disse ulike fotballbanene, og det ga veldig mening for meg. For selv om jeg kanskje er her hjemme og snakker med guider og kraftdyr og lysvesener og tar mine sjamanistiske reiser, kan jeg ikke gå på foreldremøte i kveld klokken seks og begynne å snakke om dette. Da hadde det vært krise. Så det å tilpasse meg ulike steder og mennesker har vært veldig viktig for meg. Jeg har kjent mye på følelsen av at alle rundt meg ikke ser verden på samme måte som jeg gjør, selv i det esoteriske miljøet. Vi har hatt noen samtaler rundt det, og jeg har funnet mer fred med at det er greit. Jeg er et helt unikt menneske med en unik individualitet, så man vil aldri finne en som er en 100 prosent kopi av hvordan man selv tenker. Så det er veldig viktig.

Pål-Esben: Det er superviktig. For det er unødvendig at man kan starte en slik dyptgripende utvikling som vi snakker om, som vil endre deg som menneske, og at det skal føre til at man blir ensom og mister familien sin. Det er meningsløst i mine øyne. Man trenger å lære hvordan man interagerer på de forskjellige områdene i livet på en kjærlig og fredelig måte, og lære å forstå begrensningene og mulighetene i hvordan interaksjonen skjer.

Jeg tar et eksempel til. Jeg hadde en student for en stund siden som begynte å lære med hensyn til sin ursjamanistiske utviklingsvei, og som var i et veldig lykkelig parforhold gjennom mange år, hadde barn, og de hadde det veldig, veldig bra. Så kommer hun en dag til meg og sier at hun er så frustrert, for mannen vil ikke lenger sitte og høre på at hun snakker om engler, lysvesener, kraftdyr og sine sjamanistiske erfaringer. Han hadde holdt ut i et halvår. Du kan tenke deg: Man sitter der uten noe forhold til disse tingene, og så kommer partneren din hjem og tyter ørene dine fulle om kveldene med noe du egentlig ikke er interessert i. Han hadde holdt ut i seks måneder, og så satte han foten ned: «Du har endret deg. Jeg er ikke interessert i at du prater om disse tingene til meg. Det er OK at du gjør dem, men jeg ønsker ikke å sitte og høre på dette hver kveld.»

Og hun kommer til meg, helt i tårer, helt oppløst: «Mannen min respekterer meg ikke, han respekterer ikke mine behov. Nå faller hele parforholdet sammen, og kanskje må jeg forlate mannen min.» Og jeg sier: «Hva er det du sier? Er du gal? La mannen din få være i fred med disse tingene, og fokuser heller på alt det bra dere har sammen. Dere har unger, dere har felles hobbyer. Hvorfor kan du ikke kultivere det? De mer esoteriske tingene får du prate med meg eller dine esoteriske venner om.» For ja, det må også kommuniseres: De som går gjennom en slik utviklingsreise som vi snakker om, trenger å ha mennesker å prate med. Der kan man prate om alt: engler, krefter, sjamanreiser, hva det enn måtte være, og erfaringer med hvordan man håndterer personlig utvikling i hverdagen. Det er et absolutt must når man gjør dette.

Derfor kobler jeg studentene mine sammen, slik at de har grupper der de prater kanskje en gang i uken eller annenhver uke med likesinnede. Det er absolutt nødvendig. Men du trenger ikke at partneren din skal være likesinnet, selv om du er i en esoterisk utviklingsprosess. Så hun forsto dette, og tenkte at kanskje hun skulle endre litt på det. En uke eller 14 dager etterpå snakket jeg med henne igjen: «Hvordan går det nå?» «Dette var frigjørende! Nå er jeg så glad igjen, slik det skal være, og mannen min er kjempeglad også. Nå slipper han å bli tytet full av kraftdyr og ting og tang om kveldene. Nå prater vi om det vi begge er interessert i, og det er så bra. Jeg føler meg så lykkelig, og alt er bra.»

Ser du forskjellen? Forskjellen på kaos og lidelse kontra fred, mening og lykke. Det er ofte en slik gradvandring med disse tingene, som man trenger å bli opplært i å håndtere. For får man ikke denne opplæringen, som vi så vidt har vært inne på i denne samtalen, skaper det dessverre veldig mye begrensning, og ofte veldig mye unødvendig lidelse og ensomhet i livet. Det er selvfølgelig det vi absolutt ikke ønsker.

Motorsykler i tre timer hver kveld

Amina: Det blir jo som om partneren min skulle komme hjem hver dag i seks måneder og snakke om motorsykler i tre timer hver kveld. Hvis man snur litt på det: Da hadde ikke jeg blitt så glad heller. Men disse erfaringene man får gjennom denne utviklingsprosessen, er så utrolig dyptgripende at man ofte ikke klarer å holde dem inne. Man må bare: «Wow, dette skjedde, og dette skjedde, og denne opplevelsen!» Men det er på en konstruktiv måte, med hvem og hvor og når man deler ting, som er viktig. For skulle jeg delt alt som er inni meg med alle rundt meg, hadde jeg kanskje bare hatt kattene mine, deg og de andre medstudentene igjen. Vi kan ikke det. Og å lære dette er også veldig hjelpsomt i en utviklingsprosess.

Pål-Esben: Det er absolutt nødvendig. For det vi kan forvente av partneren vår, er at partneren respekterer at vi har andre interesser enn den selv har, og at partneren respekterer at vi får lov til å gå vår egen hobby- og utviklingsvei, noe som gjør oss glade. Det er det minste man kan forvente. Den dagen partneren begynner å rakke ned på det du gjør, da har vi et problem. Men det er først da vi har et problem. La oss ta det eksempelet også: Hvis man har en partner som er destruktiv og negativ til noe som gjør deg lykkelig, får du dette over deg hele tiden: «Hvorfor bruker vi pengene våre på dette tullet? Dette er useriøst,» og alle disse tingene. Det går kontinuerlig. Og hvis partneren ikke kan respektere den andre, vil bruddet skje før eller senere.

Det skjer en av to ting. Enten kommer det et brudd etter en viss tid. For den som går denne veien og føler seg veldig glad fordi man blir friere, lykkeligere og får mer innsikt i hvordan virkeligheten er, vil bli veldig såret etter hvert som denne dritten kommer, og det kommer til et punkt der man ikke klarer mer. Da må man ut av parforholdet. Det andre er at den som har fått mer innsikt og et mer frydefullt og lykkelig liv, stopper prosessen sin og går tilbake til gamle status quo, tilbake til normal begrensning og lidelse. En av to. Det må man også være klar over.

Det vil si: Hvis du kommer hjem til partneren din, og partneren din er aktivt destruktiv mot deg, trenger man umiddelbart en samtale med partneren om å respektere at man har forskjellige hobbyer og interesser. Man finner seg ikke i nedrakking av interessene; partneren får i det minste lære å holde munn og ikke uttrykke nedrakking, for det er respektløshet. Der kommer respektløsheten inn. Respektløshet handler ikke om at man ikke er interessert i å høre på sjamanistiske ting hele tiden, fordi man ikke har interessen. Det har ingenting med respektløshet å gjøre. Men dette er respektløshet: når vi ikke respekterer at partneren vår har andre interesser, andre meninger og andre hobbyer enn oss selv. Det er det samme som om du og partneren din kommer hjem, og partneren er superglad i motorsykler, og du sier: «Driver du på med de motorsyklene igjen? Det er bare tull. Du bruker alle pengene dine, og er sammen med de menneskene, bla, bla, bla.» Du får den konstante nedrakkingen. Hva skjer da? Det går en viss tid før du sier: «Det der vil jeg ikke ha mer. Hasta la vista.»

Aha-opplevelse eller destruktivt forhold?

Amina: Ja, og det er det skillet der. For det er flere som, når de går i en selvutviklingsprosess eller spirituell prosess, kan få aha-opplevelser av typen: «Oi, jeg er jo i et destruktivt forhold», eller «oi, jeg er faktisk i et voldelig forhold», der man innser realiteten for det den er. Og så handler det om å finne skillet: Er det en aha-opplevelse? Er det noe som fortsetter? Er jeg i et forhold som fortsetter å holde meg nede i utviklingen min? Eller handler dette om det første vi snakket om her?

Pål-Esben: Ja, og det trenger man kanskje litt hjelp til av en parterapeut, en coach, en veileder eller en lærer å diskutere. Jeg tror at hvis man har en setting der den ene parten er respektløs mot deg, handler det om mange, mange andre ting i det parforholdet. For slik jeg ser det, er fundamentet for at hjertets flamme skal kunne blomstre i et parforhold, nummer én: respekt. Respektløshet dreper denne kjærlighetens flamme gradvis, til det bare er en gnist igjen, og så ingenting. I gamle dager gjorde jeg også parterapi. Nå er jeg for gammel til det, det gjør jeg ikke mer, jeg krysser jo 50. Min kjære kone er parterapeut; det er et sirkus. Men den gangen jeg gjorde parterapi, tenkte jeg: Det første vi må snakke om, er hva respekt er. For uten å ha grep om det kan man ikke ha denne kjærlighetsfølelsen sammen med noen.

Alt dette kan virke litt rart, og det er ikke så enkelt å omgås, selv når man har erfart det. Da er det ingen skam å søke hjelp. Min idé med dette er deeskalering: å prøve alt vi kan for å få det til. I stedet for å si «å, din partner er respektløs mot deg, det kan du ikke ha respekt for, så nå må du gå ut av parforholdet», som er destruktivt i seg selv, la oss heller se: Hvordan finner vi en løsning, slik at dere kan omgås hverandre på en god måte? Det er min idé. Jeg er veldig deeskalerende rundt dette, for å finne en partner som virkelig passer med deg, er ikke så enkelt. Hvis man skal gi slipp på det fordi partneren ikke er interessert i dine sjamanistiske, esoteriske ting, har vi et problem. Så dette trenger man å behandle litt med silkehansker. Og selvfølgelig ønsker vi ikke at noen skal være i en destruktiv setting, for da kommer vi inn på grensesetting og alle disse tingene. Men det er et tema for en annen gang.

Tunga rett i munnen

Pål-Esben: Det vi ønsker nå, Amina, er å gi noen ideer til deg som lytter. Det er viktig å holde tunga rett i munnen rundt disse tingene, for ingenting går av seg selv uten at vi aktivt er med og styrer det, og aktivt omgås det. Glir man bare inn i en utviklingsprosess uten å være klar over disse tingene, står det veldig mange humper foran deg på veien. Og det er unødvendige humper, som allerede i starten kan unngås ved å forstå det vi har snakket om nå.

Amina: Ja, absolutt.

Pål-Esben: Det er i hvert fall slik vi to ser det. Det er selvfølgelig lov å være uenig med oss, og vi er ikke på jakt etter at alle skal være enige. Men det er slik vår erfaring er, Amina. Og det er et viktig fundament for å ha et lykkelig, meningsfullt og frydefullt liv. Uten dette er det vanskelig. Jeg tror ikke vi er laget for å bo i en hule i Himalaya for oss selv. Jeg tror vi er her for å ha et sosialt felt rundt oss, og det finnes ikke ett sosialt felt som vil tilfredsstille alle områder i oss. Så vi trenger å finne flere fotballbaner. Det har i hvert fall vært hjelpsomt for meg og deg, og for alle studentene mine som jeg har introdusert dette for. Og som du trolig nå introduserer for dine studenter, Amina.

Amina: Ja, det blir veldig spennende.

Pål-Esben: Har du noen kloke avslutningsord på tampen?

Amina: Ja, det må være en inspirasjon til å begynne å se over sine egne fotballbaner: hvordan man bevisst kan gå inn i de ulike fotballbanene i livet sitt den kommende tiden, etter at man har lyttet til denne episoden. Det kan være veldig interessant og lærerikt.

Pål-Esben: Totalt briljant. Tusen takk for den inspirerende samtalen, Amina. Så ses vi i neste podkast om ikke så lenge.

Amina: Yes! Ha det bra.

Pål-Esben: OK, ha det.