Episode 35 Sjelen drømmer – og du tror det er virkelighet. Sjelens reise til enhet

Helt fra han var et lite barn, satt Pål-Esben ofte ute når det var stjerneklart, kikket på stjernene og ønsket å komme hjem. Allerede i 10-årsalderen kunne han legge hånden på en bok og forstå alt som sto i den. Da Amina kom tilbake fra den første enhetserfaringen sin, på et ritual på Spidsbergseter, var det som å våkne opp om morgenen: Det menneskelige livet er bare en drøm.

I denne trettifemte episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om sjelens reise til enhet. De ser nærmere på hvorfor sjelen velger å drømme en liten del av seg selv inn i et menneskeliv, hvorfor det ikke er demoner, aliens eller en simulasjon i en datamaskin som styrer oss, hvordan karma er minnet sjelen bringer med seg fra én drøm til den neste, og hva som menes med sjelens doktorgradsavhandling på sjelenes eliteuniversitet. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Sjelens syklus, reinkarnasjon som et forenklet, lineært språk, og misforståelsene om simulasjoner, aliens og mørke krefter
• Kvinnekraften som ro, ikke aggresjon, Perthro og kundalini, og å bli båret av bærebølgen
• Hvorfor det ikke finnes eksterne fiender, bare menneskets egne demoner, og hvordan trossystemene skaper lidelse
• Viktor Frankl, og bussen som beviser at du har makt over hvordan du reagerer
• Sjelen som en gigantisk energikule som drømmer en liten del av seg selv, og hvorfor den vil smake jordbær og bli forelsket
• Karma som minne mellom drømmene, følelsen av ikke helt å høre til på denne jordkloden, og påstanden om at kilden er ensom
• Sjelens episke reise, letingen fra englekurs til en egnet guide, og prismet som gjør at noe kjennes kjent
• Sjelenes eliteuniversitet, sjelens doktorgradsavhandling, og hvorfor noen få prosent av menneskeheten kan være nok til å forandre verden

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, takk, i like måte.

Sjelens syklus: slik tenkte Amina

Pål-Esben: Takk, og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter. I dag tenkte vi å se litt nærmere på sjelens reise, i forhold til veien til enhet. Hva er det egentlig som skjer? Hva slags syklus har sjelen vår? Og hvorfor er veien til enhet så viktig for sjelen vår? Og Amina, da du startet prosessen din her, hadde du også en idé om hvordan sjelene sykler seg inn og ut. Man snakker om inkarnasjon, man snakker om liv og død, og så blir man født på nytt, og så videre. Hvilke tanker hadde du om hvordan dette funket, i starten?

Amina: Jeg trodde veldig på inkarnasjoner og inkarnasjonssykluser: at vi ble født, og så levde vi et liv, og så døde vi, og så ble vi født på nytt, og at det var syklusen. Og at vi kanskje også er på andre planeter og i andre stjernesystemer, det var noe jeg tenkte at, ja, sånn er det. Jeg utforsket mye: leste om mennesker som hadde erfaringer med barn som husket minner fra tidligere liv, og også voksne mennesker, og ulike typer regresjon og slike ting. Men jeg hadde ikke helt forstått: Hvor stopper vi? Fortsetter vi, og fortsetter vi, og fortsetter vi? Er det en start, er det en slutt? Det var litt av mine tanker rundt det. Samtidig hadde jeg blitt servert ideen om at alt også skjer på en gang, men det var ikke noe hodet mitt klarte å fatte i det hele tatt.

Reinkarnasjon, simulasjoner og andre misforståelser

Pål-Esben: Ja, for dette er litt utfordrende for en menneskelig hjerne, for intellektet vårt, å forholde seg til. Så vi trenger litt forenklede modeller når vi snakker om det. For i virkeligheten har du selvfølgelig rett: Det er ingenting som heter inkarnasjon eller reinkarnasjon. Det er fordi alt skjer på samme tid, i et uendelig antall parallelle eksistenser som vi skifter mellom. Og bare det at hjernen vår begynner å tenke på hvordan det kunne funke i praksis, gjør at vi begynner å spinne. Vi kan rett og slett ikke kognitivt forholde oss til noe som er så komplisert og så uvant. Derfor forenkler vi språket når vi snakker om disse temaene, og da snakker vi lineært. Vi forholder oss til tid, men i virkeligheten er tid en illusjon, som vi også har diskutert tidligere i podkasten, når vi har snakket om veien til spirituell oppvåkning og veien til enhet, der alt er ett. Men for at vi skal kunne snakke om ting, forklare ting og vise perspektiver, forenkler vi det ved å bruke et lineært språk. Det vil si: Vi lever et liv, så dør vi, så går vi gjennom en prosess, og så kommer vi inn i det materielle livet på nytt. Det er det mange kaller reinkarnasjon.

Men en av de store utfordringene med denne syklusen, hvis du studerer ulike spirituelle kulturer, både i øst og vest og nord og sør, er at du ofte vil høre ideer om at vi er tvunget inn i syklusen. Det vil si at vi av en eller annen grunn har havnet inn i en syklus, og den syklusen kan vi ikke bryte ut av. For eksempel har du karma i hinduismen: at du må bøte med karma hvis du ikke er bra, og gå gjennom neste inkarnasjon i en lavere kaste, fordi du skal bli avstraffet for noe du har gjort galt. Så det er mange som har denne ideen om at man sykler og ikke har noe valg rundt det. At du på en eller annen måte blir kastet inn i en syklus, og så går det inn i evigheten. Det kan føles som en evig tortur, i hvert fall for mange mennesker som sier: Nei, dette livet liker jeg ikke. Da kan det føles veldig ubehagelig.

Og andre typer misforståelser man ofte hører i det esoteriske, er at alt er en simulasjon. Spesielt at alt er en simulasjon i en datamaskin som vi er inne i, og som simulerer oss og det vi tenker og føler hele tiden. Det er veldig interessante ideer. Andre ideer, som også er veldig kjente, er at det er aliens som har oss inne i en datamaskinlignende greie, og så er det en eller tre aliens som sitter og styrer hele biosfæren vår, og styrer oss som marionetter, som Pinocchioer. Og andre teorier der ute går på at det er mørke krefter og demoner som styrer simulasjonen vår, og at vi er slaver, der de suger energi ut av oss fra tredje dimensjon og inn i fjerde dimensjon, der de bor, slik at vi er batterier. Alle disse psykotiske greiene finnes i fleng der ute på internett og i det esoteriske. Og det er ikke rart at folk som sitter og leser og hører om disse tingene, blir skremte, fulle av frykt og oppgitte over at de ikke har noen makt.

Erfaringen som avviser de mørke kreftene

Pål-Esben: Vel, i mine erfaringer, og nå snakker jeg basert på erfaring: erfaring med å møte enhet, erfaring med å møte Saharaen, erfaring med å være i ett med alt som eksisterer, som du også har begynt å få flere dype erfaringer med, kan vi med sikkerhet si at det definitivt ikke er slik. For når man bryter ut av tid og rom, bryter ut av tvangstrøyen sin, og klarer å knekke koden, med å løse opp det som binder oss inn i sandkornet, som vi har diskutert i tidligere episoder, og på en eller annen måte finner veien ut og inn i sin Sahara, inn i enhet, inn i å være ett med alt, da vil det du erfarer der, selvfølgelig være veldig annerledes enn hvordan du erfarer sandkornet og ditt materielle liv, som vi snakket om i en tidligere episode, der du fortalte om dine enhetserfaringer. Når vi er inne i denne erfaringen og kjenner det komplette, den vanvittige kraften som egentlig ligger bak hva kjærlighet er, som er hundre tusen ganger sterkere enn det et menneske opplever som kjærlighet, eller det vi kan oppleve når vi er nyforelsket, da kan man si med sikkerhet: Dette har ikke noe med mørke krefter å gjøre. Ikke noe med demoner, ikke noe med djevelskap, ikke noe med at vi er fanget inn i dette uten fri vilje til å kunne bryte ut av det tredimensjonale rommet. Det kan rett og slett ikke være sånn, på bakgrunn av flere tiår med erfaring for min del, og mange erfaringer i ditt tilfelle. Dette må rett og slett være annerledes.

Amina: Ja, og den erfaringen og den sannheten ligger egentlig ikke så veldig langt unna.

Kvinnekraften: ro, ikke aggresjon

Pål-Esben: Nei, den ligger rett foran nesetippen vår, eller rett innenfor nesetippen. For det guddommelige, det komplette, bor i ethvert vesen, i ethvert menneske. Egentlig trenger vi bare å skru litt på radiokanalen vår, så vi glir inn i frekvensspekteret som tilhører Saharaen, hvis vi skal bruke en litt fattig metafor. For det bor i deg. På samme måte bor det i enhver kvinne et vanvittig feminint kraftpotensial som ikke bor i en mann. Problemet er at de fleste kvinnene jeg møter, ikke har noen nærhet til å være i kontakt med dette vanvittige kraftpotensialet som bor i dem, denne feminine, omfattende kraften. Og da snakker jeg ikke om galskapen vi finner i samfunnet vårt i dag, og det folk tror er feminint. Det er sykdom, spør du meg, dette med at man skal gå og gjøre alle disse tingene for å se ut som et eller annet glansbilde; det er en del av det moderne menneskets sykdommer. Jeg snakker om den vanvittige kraften som bor under der. Og du jobber jo med kvinner og kvinnesirkler, der du hjelper kvinner med å komme i kontakt med dette voldsomme feminine kraftpotensialet, som blant annet er der for at en kvinne kan bringe ut den mest heftige magien som eksisterer i vår biosfære: å føde et barn inn i denne verdenen. Å bringe en kvinne inn i dette er veldig spennende. Men akkurat det samme gjelder det vi snakker om nå, kraften som bor i oss: Denne komplette Saharaen, denne vanvittige sjelen vi er, er enda mer vill og hemningsløs. Problemet er at den ligger rett foran nesetippen vår, men vi trenger å finne en vei for å kultivere oss og utvikle oss på en slik måte at det er mulig å få tilgang til disse kreftene, som egentlig er vår natur. Hva er dine erfaringer med dette, når du jobber med mennesker, for eksempel i kvinnesirklene dine?

Amina: Mine erfaringer med å hjelpe kvinner å få kontakt med dette kraftpotensialet i seg selv, det jeg ser, og har lagt merke til på min egen reise også, er, som du sier, at det er så få kvinner som vet hva som egentlig bor i dem. Og det er rett og slett på grunn av hvordan samfunnet har blitt: Patriarkatet og religionen kom på banen, og vi ble mer og mer dratt bort fra hvem vi egentlig er, fra de naturlige rytmene, fra hvordan vi var i synk med naturen. Det gjelder alle mennesker generelt, men særlig denne kvinnekraften. Og det er flere og flere kvinner som begynner å åpne opp øynene sine for at, hm, det er jo en eller annen kraft her. Så blir man inspirert av kanskje noen på sosiale medier, og så tenker man: Å, det har jeg også lyst til. Og jeg synes det er skikkelig vakkert å se og kunne bevitne og være til stede når en kvinne begynner å få disse erfaringene med hva som bor i henne. Og så er jeg opptatt av: Ok, hvordan kan dette se ut i ditt daglige liv? Hvordan kan du begynne å leve det ut mer? Det er skikkelig vakkert.

Og når vi først snakker om det, tror jeg det også er et viktig tema at mange der ute sier: Nå må vi ta kraften vår tilbake. Men det gjøres ofte gjennom mye sinne, at nå skal sinnet få lov til å komme ut, this is women’s power, feminine power, og så står man og hyler og skriker. Jeg tenker at det kanskje er mer følelsesutladning enn at det er å stå i sin feminine kraft. Så jeg tror mange kvinner der ute kan være litt usikre på hva det egentlig er vi snakker om, når vi snakker om den feminine kraften. Et annet bilde er jo dette med at feminin kraft bare er huttitu, at nå må vi bare hvile og flyte.

Perthro, kundalini og kraftpotensialet

Pål-Esben: Ja, dette er spennende. Og siden vi snakker om kvinner nå: Er du en mann som lytter på dette, skal vi gi noen godbiter til deg etterpå, selvfølgelig. Det er ikke håpløst å være mann heller. Men kvinner er noe veldig spesielt når det gjelder denne magien og denne kraften, siden de tross alt er de eneste som kan gjøre den mest ultimate magien i vår biosfære: å føde nytt liv inn i denne verdenen. Og det er mye misforståelse her, som du sier, som har med intellektet, egoet og samfunnet vårt å gjøre: Vi skal stå på barrikadene, for nå skal vi ha rett. Men det jeg legger merke til når en kvinne begynner å få kontakt med denne kraften som ligger dypt, dypt i kjernen på en kvinne, er at det ikke er noen aggresjon som kommer ut av det. Det er en utstråling, en utstråling av ro, og samtidig denne vanvittige kraften. Den er det motsatte av aggressivitet, det motsatte av å stå på barrikadene, for dette er den virkelige naturkraften som bor i dypet.

Og vi finner den kraften når vi begynner å snakke om runen Perthro, for eksempel, en av de 24 runene i den eldre Futhark. Da begynner vi å snakke om denne typen kraftpotensial, som selvfølgelig delvis også bor hos en mann, siden det er relatert til kundalini-energien til et menneske. Denne kraften er ikke helt kundalini-energien, men den er relatert til den. Det vil si at er man mann, har man også denne kundalini-energien, som også er en vanvittig feminin kraft, og som i hinduismen og den yogiske mytologien og tradisjonen blir sett på som denne slangekraften, der Ida, Sushumna og Pingala veves opp gjennom ryggsøylen. Der handler det om å åpne opp kraftpotensialet som ligger inne i ryggsøylen vår, så det skyter opp gjennom ryggsøylen og til syvende chakra, og så har man en idé om at man da vil være opplyst. Men slik er det dessverre ikke. Det kan vi snakke litt om etterpå, om misforståelsene rundt kundalini-energien og, la meg si, reisningen av kundalini-energien.

Ethvert menneske som blir født inn i denne verdenen, har kanskje ti til femten prosent av disse kreftene tilgjengelig fra fødselen, fordi vi må ha kraft for at cellene våre skal funke, biokjemien vår skal funke, celledelingen og alt dette. For å kunne leve trenger vi tilgang til et visst kraftpotensial. Så la oss si at det er ti prosent. Og så er det opp til hvert menneske, avhengig av hvilken vei man velger å gå, om man velger å være ti prosent av seg selv og kraften sin, eller om man kultiverer veien til sitt fulle potensial. Mye av det vi hjelper med i vår tradisjon, i den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen du har vært gjennom, er nettopp å finne tilbake til disse potensialene, slik at vi blir mer og mer komplette. Og det er ganske spennende ting som skjer når et menneske blir mer og mer komplett. For det første endrer livet seg komplett: hvordan du opplever livet ditt, hvordan du lever ut livet ditt, hvordan du reagerer på situasjoner du før gikk total monkey over. Og du har sikkert mye erfaring med hvordan livet i seg selv endrer seg når vi får tilgang og er mer tilgjengelige i denne virkelige kraften.

Bærebølgen

Amina: Ja, det er å ri på en bærebølge av noe helt annet enn det vanlige menneskelige livet. Virkelig. Min erfaring av livet før og etter disse erfaringene, det å kunne bli båret av den bærebølgen, klarer jeg nesten ikke å forklare engang, fordi det er så spektakulært. Du begynner å få kontakt med det du egentlig er, og mer og mer av det store potensialet. Og så vet jeg at det er enda mer der ute, og så tenker jeg: Oi, kan det være mulig? For jeg er jo kjempefornøyd; kan det bli bedre i et menneskelig liv? For det er rett og slett ting som ikke blir naturlige lenger når du rir på den bærebølgen, uten at det er en intellektuell greie du må snakke deg gjennom. Det betyr ikke at man ikke står i situasjoner der man må ta valg, eller ikke har en dårlig dag. Men måten du erfarer valgets kval på, og den dårlige dagen på, er noe helt annet enn en vanlig manns dårlige dag. Det er vanskelig å beskrive, men det er sånn det oppleves.

Ingen eksterne fiender: menneskets egne demoner

Pål-Esben: Og det vi skal frem til, er at dette bor i ethvert menneske, litt annerledes fra kvinne til mann, men vi har absolutt alt tilgjengelig som er nødvendig for at vi kan leve et komplett liv, om vi velger å kultivere oss dit. Det er et valg. Og tilbake til kraftpotensialene: Når vi erfarer det komplette, når vi erfarer å være ett i alt, når vi erfarer vår Sahara, da vil hvert menneske som virkelig er inne i en slik enhetserfaring, forstå gjennom det det erfarer, at det ikke er noen mørke krefter, ingen demoner, ingen datamaskin, ingen aliens som styrer tilværelsen vår. Det er kun mennesker som ikke har erfart dette, som kan komme på slike fantasiforestillinger og også tro på dem. For det er selvfølgelig mye lettere å markedsføre noe farlig og fryktinngytende i den esoteriske verdenen enn noe som er relatert til kjærlighet. Mye enklere i det esoteriske å markedsføre et kurs der du lærer å beskytte deg mot demoner og det onde, enn et kurs som sier: Det er ingenting å beskytte seg mot. Jeg skal vise deg hvordan du tenner lyset i deg selv, for der det er lys, kan ikke mørket eksistere. Det er ikke folk så veldig interessert i.

Men denne ideen om at du har en ekstern fiende du trenger beskyttelse mot, en ekstern fiende som gjør at vi får problemer i livet vårt, er noe vi nesten er oppflasket med de siste flere tusen årene, gjennom religiøse dogmer, for eksempel, der vi har hørt ideene om helvete og demoner og falne engler. Den ligger delvis i DNA-et vårt, gjennom genetikken vår, gjennom flere tusen år. Så menneskene i dag er preget på en slik måte at de veldig lett faller mot det som er farlig. Det vil si: Er det noen som forklarer meg at det er andre der ute, om det er mennesker, eller demoner, eller mørke krefter, eller vesener fra den femte dimensjonen, eller reptilians, som er årsaken til at jeg har det vanskelig, så er det mye lettere å akseptere at det er det jeg tror på. For det gjør at jeg ikke har ansvaret for at jeg har det så vanskelig og problematisk i livet mitt.

Men når man begynner å få genuine enhetserfaringer, slik du og dine medstudenter og de andre menneskene som erfarer dette, har, da vet man at det rett og slett ikke kan være sånn. Og når man kommer ut av disse tilstandene, tar det, som vi ofte snakker om, gjerne flere uker før man er ordentlig tilbake igjen, i hvert fall den første gangen man erfarer det. Og da begynner man mer og mer å anerkjenne: Den eneste plassen ondskap bor i vår biosfære, er i menneskene. Den eneste plassen demoner finnes, er inni menneskene. Da snakker jeg ikke om noe kunstig som tar deg og tar over, men om dine egne demoner: din egen jævelskap, ditt eget hat, din egen sjalusi. Det er det jeg kaller menneskets demoner, og det er de som gjør at vi har den kaosverdenen vi har i dag. Det er ingen eksterne krefter, ingen eksterne entiteter som kommer og tar over og gjør at du blir et menneske fullt av hat. Det er ikke sånn det funker. Og når man begynner å erfare det man erfarer i enhetstilstandene, begynner man å forstå hvordan dette er, og da skjønner man også at det ikke hjelper å prøve å ha eksterne fiender eller forklaringer på eksterne årsaker til at jeg er som jeg er. Det er mitt fulle ansvar. Det har du også erfart.

Amina: Ja, definitivt. Jeg trodde på demoner og onde krefter og hele pakken, jeg, helt til jeg fikk meg helt andre referanseerfaringer. Og ikke minst de helt motsatte erfaringene, gjennom enhetserfaringer, der man ikke engang trenger en forklaring på hvorfor det ikke er sånn. Det er ikke slik at man kommer ut og spør: Du, Pål-Esben, hvorfor er det egentlig sånn? Du bare vet at det ikke kan være sånn; det går ikke. Og jeg merker det når jeg snakker med mennesker som er veldig opptatt av at det er noe der ute, noe som holder dem tilbake: en stor blokkering fordi de har en entitet på siden av seg som bare suger energi, og de har vært hos en medisinkvinne eller en sjaman de har betalt penger for å få bort den entiteten. Etter at jeg fikk endret hele mitt bilde av hva demoner er, på grunn av min egen ganske heftige erfaring med det, og her snakker vi ordentlig erfaring, ikke noen halvveisgreier, trodde jeg faktisk at når jeg deler de erfaringene med mennesker som forteller meg om slike ting, ville de være litt mer åpne for at, hm, kanskje det ikke er sånn. Men jeg ser at folk tviholder på at det må jo være noe annet.

Trossystemene som skaper lidelse

Pål-Esben: Ja. Men for dem som er interessert i å høre mer om dette, har vi en hel episode man kan gå tilbake til og lytte på, for man kan til og med få med intellektet på prosessen, når man lytter til hvordan vi prater om den. Dette har med de innfløkte trossystemene å gjøre, som mennesker er innpreget med, og som for det meste foregår i det ubevisste, der man med nebb og klør kjemper for trossetningene i trossystemene sine. Det er noe jeg møter veldig ofte. Og selvfølgelig kan et menneske tviholde på et trossystem som skaper lidelse i livet. Eller det kan velge å våkne og si: Slik jeg tror på denne ondskapen og demonene, ødelegger det livet mitt, og ingenting er blitt bedre, år etter år etter år. Da er det kanskje på tide å begynne å stille spørsmål ved trossystemet, og åpne seg for andre forklaringer på hvorfor man har problemet man har. Det er en av tingene som tilhører en virkelig utviklingsvei: at den søkende hele tiden blir opplært til å stille spørsmål ved trossystemene sine. For det er egentlig kun trossystemene som skaper problemer i livet vårt. Ett trossystem kan for eksempel være at det er eksterne krefter, om det er mennesker, eller demoner, eller djevler, eller falne engler, eller aliens, anunnaki, reptilians, som sørger for at jeg har et dårlig liv. Det er én type trossetning. Eller at det finnes demoner, det finnes djevler, det finnes helvete. Det er også egne trossystemer. Men de er alltid skapt på en måte som skaper lidelse.

Og når man erfarer enhet, ser man at lidelse er hundre prosent menneskeskapt og ikke har noe med vår virkelige natur å gjøre. Det er en av de mest paradoksale erfaringene når man kommer inn i denne typen opplevelser. Det er nesten som om det kortslutter inni deg; det er sånn det er. Og når man kommer ut av det, begynner man å stille helt andre spørsmål ved trossystemene sine enn man var villig til å stille før. For jeg pleier å si at mennesker er eksperter i å skape lidelse selv. Det vil si: Vi kan erfare vanskelige ting, vi kan erfare smerte, men lidelse er noe mennesket alltid skaper selv. Og når jeg sier det til vanlige mennesker, er det enkelte som blir veldig irriterte og forbannede: Så du mener at jeg, som er syk med sykdom X, Y og Z, ikke har rett til å lide? Jo, det har du, hvis du velger det. Men sykdom er ikke lik lidelse. For jeg kjenner mange mennesker med den sykdommen du har, om det er kronisk sykdom eller depresjon eller hva det er, som ikke lider med den sykdommen. Det vil si at det må være en forskjell på deg og dem, og det vil si at det er mulig å gjøre noe med lidelsen.

Frankl og buss-beviset

Pål-Esben: Viktor Frankl, doktor Viktor Frankl, er et fint eksempel på det. Da han ble tatt inn i gettoen og konsentrasjonsleiren til nazistene, og overlevde, sa han: De kunne ta fra meg alt, de kunne torturere meg, de kunne slå meg, de kunne drepe familien min, de kunne gjøre hva de ville med vennene mine, men de kunne aldri ta fra meg makten over hva jeg tenker og føler, og hvordan jeg handler ut fra det som skjer med meg. Der har jeg full makt selv. For mer enn 20 år siden, da jeg leste det for første gang, tenkte jeg: Hva er det jeg går og syter og klager over? Så begynte jeg å stille spørsmål ved mine egne trossystemer. Hvis han klarte å ha en annen holdning til dette i en konsentrasjonsleir, som er det verste et menneske kan tenke seg, da er det vi har i vår moderne verden, ingenting i forhold. Hvis han klarte det: Hvorfor skal jeg gå og være irritert på den personen, være frustrert der, bære nag til den, være forbannet hvis noen ikke gjør det jeg vil? Hva er det for noe, tenkte jeg. For når man handler slik, handler man på autopilot og tror man ikke har noen makt over det.

Et eksempel: Du kommer hjem, og partneren sier noe du ikke liker, og du fyrer deg opp. Så kommer du til veilederen din, til meg for eksempel, og sier: Å, partneren min sa det og det, og det var årsaken til at det eksploderte, og jeg begynte å grine, og det var forferdelig, og det er partneren min sin skyld. Da sier jeg: Bullshit. Det er jo du som ikke tar ansvar for å kunne håndtere og reagere på en adekvat måte. Det er du som ikke tar ansvar for å kunne selvregulere deg. Det er ikke det at et annet menneske sier noe du ikke liker, som er årsaken til at du eksploderte. Det er du det! Og dette er veldig enkelt å bevise, og jeg er fascinert over hvor enkelt det er å bevise. Ta bare et eksempel; jeg tror vi snakket om det i en av de første podkastene våre også, men jeg liker eksemplet så godt, for det beviser saken intellektuelt. Ta eksempelet at du normalt sett blir trigget av partneren din, og at du hyler og skriker og gjør all denne monkey-businessen ut fra at noen sier noe du ikke liker. Og nå snakker jeg ikke om fysisk vold, og jeg snakker ikke om psykisk vold, men om en vanlig relasjon, der denne monkey-businessen som regel skjer veldig ofte. Det var i hvert fall min erfaring, før jeg begynte utviklingsprosessen. Det er enkelt å bevise at du har makt til å håndtere dette på en konstruktiv måte: Det er bare å sette deg på bussen eller toget med partneren din. Når partneren din gjør akkurat det samme på bussen eller toget som den gjør hjemme, der du har fyrt på alle pluggene og blir monkey, vil du se at du sitter på bussen eller toget og ikke reagerer i det hele tatt. Hvorfor? For du har en grunn til å ikke reagere: Hva ville alle andre på toget eller bussen sagt hvis du reagerte som en jævla tulling? De ville trodd du var mentalt syk. Det vil si at den eneste forskjellen på hjemme og på bussen, er at man har en grunn til å frykte konsekvensen.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det handler om innstilling. Det handler om at vi trenger å tenke gjennom: Hvis vi har en negativ konsekvens, og det ikke er noe problem for oss å håndtere det, da må vi stille oss et spørsmål hjemme, når vi kommer inn til partneren vår: Er ikke partneren vår viktig? Er ikke parforholdet viktig? Så hvorfor skal jeg ikke ta det samme ansvaret hjemme som jeg ville gjort på flyet eller bussen eller toget? Vi mennesker er underlige vesener.

Energikulen: sjelen fokuserer seg inn i drømmen

Pål-Esben: Men la oss fortsette med hva som skjer med sjelene våre. Vi kommer tilbake til temaet nå: Når vi erfarer ekte enhetstilstander, vet vi at det ikke kan være disse simuleringene, og demonene, og aliens, og mørke krefter, som styrer oss i et uendelig antall inkarnasjonssykluser der vi lider og lider, og der vi egentlig er slaver for et eller annet. Du forstår gjennom erfaring at det ikke kan være sånn. Og da er spørsmålet: Hva er det da egentlig? Vi har vært litt inne på det i en podkast tidligere, der vi snakket om sjelens episke reise, og vi snakket om Gaia som sjelens eliteuniversitet. Men siden vi nå snakker om veien til enhet, vil jeg gjerne bringe dette sammen.

Det som egentlig skjer, er at når du er som sjel, altså når du er komplett og bare er sjelen din, da velger du selv å gå inn i en erfaring. Og i dette tilfellet velger du en liten del, et lite fokus av sjelen din. Se for deg at sjelen din er en gigantisk kule, en veldig, veldig stor energikule, bare som en metafor. Sjelen legger fokus på en del av seg selv, mot midten av denne kulen, slik at den trykker seg sammen og manifesterer en liten del av seg selv inn i en bestemt setting: i dette materielle livet, i denne kroppen. Så i virkeligheten er jeg, og du, og du, kjære lytter, i midten av sjelen din akkurat nå. Du er i midten av sjelen din akkurat nå. Og det er denne delen av sjelen din som har gått inn i sovende drømmemodus, der du tror at denne drømmen er virkelig. Jeg har så langt ikke møtt et menneske som tviler på at eksistensen sin er virkelig. Selvfølgelig, du og de andre vi jobber med her, begynner å få et annet syn på dette gjennom erfaring. Men i denne drømmen, der en del av sjelen din drømmer, opplever du, som er sjelen din, dette i en veldig begrenset setting: som et menneskelig vesen i det firedimensjonale rommet, med tid og rom, der vi erfarer vår virkelighet.

Hvorfor sjelen drømmer: jordbær og forelskelse

Pål-Esben: Og spørsmålet er: Hvorfor velger sjelen å gå inn i denne drømmetilstanden, der du, egentlig en liten del av sjelen din, tror at det er her du er våken, og at du er i virkeligheten her? Jo, det er veldig enkelt. Sjelen din kan ikke erfare det du har mulighet til å erfare i denne materielle verdenen, i sin frie tilstand. For eksempel kan den ikke erfare å bli forelsket; hormonelt forelsket kan den ikke bli, siden den ikke har noen hormoner. Den kan ikke erfare hjertesorg. Den kan ikke erfare gleden ved å ta imot sitt barn i verden. Den kan ikke erfare smaken av jordbær. Den kan ikke erfare sorg. Den kan ikke erfare eksistensiell angst og disse tingene. Ingenting av det vi mennesker erfarer, kan skje i den frie tilstanden sjelen er i. Og det er derfor den kommer inn og drømmer en liten del av seg selv, som du tror er virkelighet og våken tilstand: for at den skal kunne erfare ting det ikke er mulig å erfare i fri tilstand. Mer komplekst er det egentlig ikke.

Sandkornet og Saharaen

Pål-Esben: Og når vi snakker om den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell oppvåkning, eller spirituell opplysthet, avhengig av hvilke ord vi bruker, da snakker vi om at det handler om at vi åpner øynene og våkner fra drømmene våre. Og når man har begynt å få genuine enhetserfaringer, begynner man å få øyeblikk der man åpner øynene og forstår at drømmen ikke er virkelig. Da begynner den mest spektakulære delen av vår menneskelige erfaring. Den er så vill og hemningsløs at vi egentlig ikke kan forklare den, men vi kan grunne litt rundt hvordan den oppleves, i denne podkasten. For vår motivasjon her er å vise deg som lytter, og inspirere deg som lytter, til at din eksistens, din væren, det du er, er noe veldig mye mer enn du tror. Og desto mer av det du finner veien til, desto mer komplett blir du, desto mindre forvirring blir det, desto mer opphører angst, frustrasjon, eksistensiell frykt og alle disse tingene. For du erfarer igjen og igjen, gjennom genuine, ekte enhetserfaringer, at det du tror er virkelig, intellektet og egoet, ikke er virkeligheten. Det er bokstavelig talt sandkornet. Det er metaforen vi bruker i vår tradisjon for å ha en idé om denne sovende søvngjengeren som menneskeheten egentlig er: den som tror at den sovende tilstanden er virkelighet, og at man faktisk er våken i drømmen.

Og det er spektakulært. For når jeg forteller deg at du er et sandkorn, og at den virkelige deg er Saharaen din, da sier intellektet: Ja, ja, Pål-Esben, ja, ja, sikkert er det sånn. Trolig ikke. Kanskje høres det ut som et veldig spennende eventyr, høres veldig fristende ut, men det tror ikke jeg på. Og det er ok. Det er derfor vi har en erfaringsbasert utviklingsprosess i vår tradisjon, der man ikke trenger å tro på noe som helst, men der du, gjennom å erfare Saharaen din, skjønner at sandkornet ditt er en drøm. Og er ikke det hinsides, når du har begynt så smått å erfare det, Amina? Er ikke det paradoksalt?

Sjokket på Spidsbergseter

Amina: Jo, det er skikkelig paradoksalt. Jeg husker i begynnelsen, på den ursjamanistiske veien til enhet og spirituell opplysthet, denne utviklingsprosessen: Du snakket om at dette er sandkornet, og at du egentlig er Saharaen, og viste disse bildene av Saharaen og sandkornet. Ja, ja, tenkte jeg, det er jo spennende, og jeg trodde i hvert fall på det du sa, dette med at pennen egentlig ikke er en penn, og slike ting. Jeg hadde en idé om hva det var, og en liten følelse inni meg; jeg kunne gå innover og faktisk begynne å kjenne det litt. Men jeg husker etter det andre ritualet, etter den første enhetserfaringen på ritualet du holdt på Spidsbergseter: Da jeg kom tilbake fra det, tenkte jeg bare: Å, fy søren, dette er jo faktisk helt sinnssykt. Det jeg trodde dette var, er ikke et halvt sandkorn engang av hva det faktisk er. Og det er som om du våkner opp om morgenen, mens drømmen fortsatt føles litt ekte. Jeg surreprater litt, men den erfaringen, da jeg kom ut fra det, var som å våkne opp om morgenen: Oi, livet, det menneskelige livet, er jo bare en drøm. Hva er det vi tror at dette er? Jeg husker det var et så stort sjokk.

Håp, design og den vanskeligste settingen

Pål-Esben: Å ja. Nå kan vi grunne litt rundt dette, men det er også viktig å kunne gi inspirasjon: Hvis man har et liv der man har vanskeligheter, utfordringer, sykdom, uro og frykt for verdenen vi lever i, så er det også noe som heter håp. Og det vi prøver på her, er å tenne håp i menneskene, i deg, kjære lytter: Eksistensen din kan være noe mye, mye mer enn den er i dag. Det krever selvfølgelig at du er villig til å gjøre en jobb, at du er villig til å gå gjennom en form for strukturert utviklingsvei. For det holder ikke bare å tenke på røkelsen og veive med fjæren og si: Ho, ho, ho, nå er jeg opplyst. Det er ikke sånn. Det er en jobb som må gjøres, og den har vi prøvd å beskrive gjennom hele podkasten vår, egentlig, fra episode nummer én, der vi har fulgt din reise, på vei mot din Sahara, på vei mot å bli komplett igjen.

Og for å gå tilbake til sjelen: Den eneste grunnen til at sjelen kommer og ønsker å erfare deg, slik du erfarer livet ditt, er rett og slett at den ønsker å finne erfaringer den ikke kan finne i sin egen tilstand. Så enkelt er det egentlig. Og sjelen bestemmer selv hvor lenge. Det er ingen som bestemmer for sjelen din og sier: Ja, nå, sjel, nå skal du ha denne drømmen, og den skal drømmes i hvert fall ti tusen ganger, til du har lidd og erfart nok. Det er ingen som sier det, for sjelen er fri, du er fri, og du bestemmer selv hvordan du går inn i disse drømmetilstandene. Du bestemmer til og med hvor du ønsker å gå inn i dem. Du kan velge å gå inn i drømmetilstanden her, i en av de vanskeligste settingene i vårt univers for en sjel å inkarnere i, hvis jeg bruker mitt lineære språk. For dette er så komplekst for denne delen av sjelen: Du blir frarøvet all innsikten sjelen din har, du blir frarøvet all forbindelse til hvordan sammenhengene er. Og det er selvfølgelig gjennom design. Tenk deg at du var født inn i denne verdenen og visste alt. Hvor vanskelig tror du det da ville vært å gå gjennom dette livet? Alt ville vært meningsløst. For det første visste jeg da fra starten at dette bare er et sirkus, en drøm, en lekekasse for sjelen for å finne erfaringer, men ingenting annet, og uansett hva jeg gjør, spiller det egentlig ingen rolle. Da ville det vært veldig vanskelig for oss mennesker å kunne funke. Så det er en grunn til at sjelen gjennom design kutter denne tilgangen. Derfor sier jeg at denne delen av sjelen er i en sovende tilstand, i denne drømmen vi tror er virkelighet: Da er vi kuttet av fra denne kunnskapen. Og det er viktig, for uten det kan vi ikke lære og erfare slik sjelen har kommet hit for å lære og erfare. Mer komplekst er det egentlig ikke.

Karma og minnet om et annet hjem

Pål-Esben: Og når vi snakker om karma: I virkeligheten er det ingenting som heter karma. Men hvis vi snakker lineært igjen, er det slik at sjelen vår, din og min, har en idé og et ønske om å gå gjennom en type lærerfaring som normalt sett ikke gjøres på én drøm. Det vil si en lærerfaring som går gjennom mange, mange drømmer. Og hvis sjelen har et metatema, en overliggende tematikk den ønsker å engasjere seg i gjennom flere drømmer, da er karma egentlig minnet sjelen din bringer med seg fra én drøm inn i en annen drøm, slik at det blir lettere for den neste drømmende å forstå hva dette handler om. Karma er altså hint. Og det trykket, det presset, det karmiske trykket vi føler, blir etter hvert større og større, desto mer vi ignorerer læretemaene våre. Det er minnet sjelen lar poppe inn ved hver drøm. Det er det karma egentlig er. Og det er kanskje litt trist å høre hvis man har lest 18 bøker om karma, men det er ikke helt slik det er beskrevet i bøkene. For sjelen din er komplett. Den har sin syklus av drømmer for å gå gjennom visse overordnede læretemaer, og det kan være læretemaer som spenner over millioner av år, hvis vi snakker lineært; da snakker jeg om perspektivet tid. I virkeligheten er det parallelle eksistenser, men den forklaringen blir litt drøy hvis jeg skal begynne på den nå, da går det surr, så vi holder oss til det lineære. Sjelen har altså ofte flere millioner år der den drømmer disse drømmene. Det kan være drømmer som starter for eksempel én plass i universet, der den erfarer gjennom den typen form og den typen eksistens som er der, og så er det ulike årsaker til at sjelen velger å begynne å drømme i andre deler, for eksempel inn i denne biosfæren, ofte som en videreføring av læretemaer som startet et helt annet sted i universet.

Og mye av det minnet kan mennesker bære med seg, for eksempel som en følelse av at man ikke helt tilhører denne jordkloden. Slik har jeg hatt det bortimot siden jeg ble født, i hvert fall siden jeg var et lite barn, så lenge jeg kan huske: Jeg følte meg veldig alien på denne jordkloden. Og jeg forsto selvfølgelig ikke da jeg var liten hvorfor jeg hadde denne melankolien, hvorfor jeg ofte satt ute når det var stjerneklart, kikket på stjernene og ønsket å komme hjem. Den følelsen har jeg hatt helt siden jeg var liten, og i tenårene ble den mer og mer ekstrem, også i ung voksen alder, og jeg lurte aldri på hvorfor det var sånn. Det var altså et eller annet minne som lå der, noe sjelen har samlet seg gjennom en eller annen erfaring, og som er gjort tilgjengelig. Og etter hvert som jeg begynte å forstå hvordan alt henger sammen, begynte jeg å forstå disse tingene som jeg snakker om nå.

Så poenget er: Sjelen din, Amina, min sjel, og din sjel, kjære lytter, har sin egen unike reise. Og den reisen er det absolutt ingen som bestemmer over, bortsett fra deg som sjel. Nå har din sjel valgt å komme inn i denne formen for drøm, i denne verdenen vi tror er virkelighet, for å samle visse typer erfaringer. This is it. Mer komplekst er det egentlig ikke, hvis vi skal ta det litt enkelt.

Jordbær-beviset og AI-støyen

Pål-Esben: Og det kuleste av alt: Det jeg snakker om her, er veldig enkelt å bevise. Nemlig når jeg, eller noen andre, fører mennesker inn i en genuin og ekte enhetstilstand, ikke en hormonelt betinget, energetisk enhetstilstand, som er noe helt annet, men en ekte, genuin enhetserfaring. Da erfarer man selv, slik du gjorde, det jeg vanligvis snakker om, det man intellektuelt kanskje forsto og kanskje trodde litt på. Det er slik man beviser disse modellene: Man bringer mennesker inn i de relevante, dype erfaringene, og så ser de selv hvordan ting er, og da er det ikke noe mer å diskutere. Men frem til man har kultivert seg nok til å komme dit, er det bare intellektuelt; da har man et trossystem. Men når man erfarer det, trenger man ikke lenger lese tusen bøker om smaken av jordbær. For når du smaker jordbær, vet du eksakt hvordan det er.

Amina: Ja, da spiller det ingen rolle hva som står i boken heller.

Pål-Esben: Nei. Og da ser du at mesteparten av det som er skrevet om dette, har veldig lite med det du erfarer, å gjøre. Det er kanskje det mest utfordrende i samfunnet vi har i dag: Det er mange som skriver bøker, mange såkalte autoritetsfigurer og autoritetsguruer, med millioner av følgere, som hevder ting og forteller historier folk tror på, men som har veldig lite med virkeligheten å gjøre. Det er en av utfordringene vi har i verden i dag, med internett, og nå kommer spesielt AI inn. På YouTube nå tror jeg i hvert fall 50 prosent av innholdet er AI. Så du blir pakket full med all slags informasjon, men mesteparten har lite å gjøre med den virkelige virkeligheten. Det er i hvert fall min erfaring. Vi kan diskutere det til krampen tar oss, men tross alt: Når vi bringer deg inn i en erfaring, sier du: Jeg trenger ikke å tro på noe, for jeg erfarer at det er sånn.

Er kilden ensom?

Amina: Ja. Jeg har et spørsmål. Jeg så nylig en person i det esoteriske miljøet i Amerika, disse filmene florerer jo overalt, som fortalte om sin erfaring med enhet, og fortalte at hun var i sjokk fordi det enhet egentlig var, var ganske sørgelig: Kilden var så trist av å være ensom at den var nødt til å oppleve seg selv for å ha noe å gjøre. Så jeg lurer litt på deg, Pål-Esben: Hva tenker du om det? Det første jeg tenkte, var: Oi, det er det kun et menneske som kan si.

Pål-Esben: Ja. Det er et besøk i hennes egen psyke hun har vært gjennom. Enhver der ute som har hatt en genuin enhetserfaring, vil si at det ikke er sånn. Tenk deg at livet, alt som er, den komplette bevisstheten, den komplette skaperkraften, kall det hva du vil, som er ett med seg selv og ett med alt, skulle være ensom i enheten. Hvor fullstendig galt er det å si noe sånt? Og det er utfordringen med dette temaet, med spiritual awakening og slike ting: Folk prater opp og ned om det, men det er veldig få som har hatt de ekte erfaringene. For da erfarer man det stikk motsatte. For når du har hatt nok dype enhetserfaringer, har du ikke lenger noe behov for andre mennesker rundt deg for å føle deg komplett. Du er komplett, du er fullbyrdet, du er alt som er. Og da er den eneste grunnen til å ha med mennesker å gjøre, at det er hyggelig: Det gjør livet enda mer spennende å leve. Men jeg trenger ikke én sjel av et menneske for å være kontinuerlig lykkelig fra morgen til kveld. Faktisk foretrekker jeg å ikke ha noe som helst med mennesker å gjøre, for der er det stille, og der er jeg komplett. Men vi lever tross alt; jeg forstår hva sjelen min er, og så lever jeg her for å interagere med mennesker, og spesielt for meg er det viktig å inspirere mennesker. Derfor går jeg ut og hjelper studenter og klienter som kommer til meg, og noen kommer inn og går gjennom den ursjamanistiske utviklingsprosessen. Det gjør jeg fordi det er viktig å kunne bidra til å inspirere andre mennesker til å finne tilbake til seg selv. Men jeg har ikke behov for det lenger, for å være komplett, for å være totalt komplett.

Hvis du snakker med en av de eldre mesterne, som har bodd i tempel i Tibet i flere tiår, og gått gjennom en veldig ekstrem prosess og sin virkelige oppvåkningsprosess, slik en venn av meg har, en jeg prater med regelmessig, da vil du høre akkurat det samme. Det er spennende at det kommer på engelsk: Jeg har ikke behov for mennesker rundt meg lenger, jeg er complete happy. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt har med mennesker å gjøre, er at jeg kan gjøre et stykke håndverk jeg er veldig dyktig i, for å kunne hjelpe menneskene rundt meg. Men det er ikke noe jeg har behov for. Så når man hører det motsatte, bør det skurre litt.

Og det er det som er utfordringen i verdenen vi har i dag: Det er så mange såkalte falske guruer som hevder alle mulige ting. Så det å ha en god porsjon skepsis i dette feltet, tror jeg er viktig. Folk kan si det de vil, men det viktige her er å finne veien til ekte erfaringer. For der trenger du ikke å tro på noe som helst. Problemet er hvis du finner en lærer som den damen, som hevder at hun er spirituelt oppvåknet og opplyst, og som hevder at det er triste greier, fordi enheten føler seg så alene, og du har henne som guide og lærer. Da har vi et seriøst problem. Det er problemet med å ha en guide som ikke er autentisk: Da er det nesten garantert at man havner i granskauen. Så det er mye snedige greier rundt disse tingene.

Barnet som kaster løv

Pål-Esben: Så med hensyn til sjelen: Sjelen vår er fri, og den har valgt å komme inn og spille dette spillet du tror er livet ditt, eller som du er helt sikker på er livet ditt, og som du er helt sikker på er virkelighet. Det er det sjelen din, altså du, ditt virkelige selv, har kommet hit for å gjøre. Og vi har diskutert tidligere: Når vi blir født inn i denne verdenen, eller når sjelen går inn i drømmen sin, som for oss vil se ut som at et barn blir unnfanget og etter hvert født, da er barnet som kommer ut, fortsatt veldig koblet til minnet, og til det sjelen er. Det er fortsatt koblet til øyeblikket og alt som er. Problemet er at hjernen ikke er utviklet, grensesnittet er ikke utviklet, så det kan ikke kommunisere og uttrykke disse tingene. Men vi ser det: barnet som bare sitter i naturen og kaster løv og flirer uten å ha noen grunn til det. Det er noe annet enn en voksen, som stiller spørsmålet: Hvorfor skal jeg bruke tid på å sitte i naturen og kaste løv i luften? Det som skjer mellom 7 og 14 år, er at vi stort sett avkobler kontakten med sjelen vår, også gjennom design, gjennom pregningene: Det er en mann, det er en kvinne, det er bra, det er ikke bra, sånn skal du være, sånn skal du ikke være. Så blir vi etter hvert disse robotene i tvangstrøyene våre i hamsterhjulet, og så lever vi livet vårt, slik du og jeg også har erfart: det vanlige monkey-livet, der vi reagerer, og lever, og prøver, vi blir forelsket, vi har kjærlighetssorg, og vi hater. Vi går her og tror at det er det livet er. Og vi føler oss ofte som et skip ute på havet, uten baug og uten ror og uten seil. Vi føler oss litt prisgitt strømmene og vindene, hvor denne båten havner.

Helt på bunnen: den episke reisen starter

Amina: Ja, herlighet, jeg har virkelig vært et offer for det der, som så veldig mange andre: Du tror at dette er det. Og jeg har så mange ganger vært i dyp lidelse og tenkt: Dette kan ikke være alt. Det er umulig at dette er alt. Og jeg tror de fleste menneskene egentlig kjenner det litt innerst inne, og at det kanskje er det som gjør at man snur, når man er helt på bunnen: Det er noe som bare sier at dette ikke kan være det.

Pål-Esben: Ja, og det er det som ofte skjer, en plass i livet. For meg skjedde det i starten av 30-årene, og for deg skjedde det også veldig tidlig, og for de fleste skjer det rundt 40, 45 år, eller 50, i det vi kaller overgangsalderen og midtlivskrisen: Det skjer en eller annen ting eller setting i livet vårt som gjør at vi stiller spørsmål ved absolutt alt. For meg var det burnoutet i 2003, der jeg kollapset og nesten mistet livet, og skjønte at jeg var nødt til å se livet og virkeligheten på en annen måte enn jeg hadde gjort så langt. Der startet min episke reise. For når vi snakker om en sjels episke reise, kan jeg si: Ok, det er rimelig episk når vi er i monkey-verdenen også, der livet vårt er virkelig og vi bare agerer og reagerer. Men den virkelig spennende reisen for et menneske skjer den dagen den episke reisen starter. Og den blir som regel trigget av et eller annet. For meg burnout. For deg var det kanskje alt fra frustrasjon til angst, til en dyp indre lengsel.

Amina: Ja, men det var jo den store episoden med ekskjæresten min, den voldssituasjonen der jeg ble kvalt og forsvant inn i meg selv og kom tilbake og tenkte: Nei, nå er det nok. Det er noe mer. Og da kom det ordentlig fart på sakene.

Å lete overalt: fra englekurs til veien

Pål-Esben: Eksakt, det var triggeren, og da kom alt som hadde bygd seg opp, for alvor opp til overflaten, og den virkelige søken etter det man lengter etter, begynte. Og det man lengter etter, vet man ikke engang hva er, men man merker at det er en lengsel. Man merker at det må være noe mer. Dette kan ikke være det; this is not it. Mange erfarer dette en plass mellom 40 og 60 år, når man kanskje har alt som skal til i livet vi lever: Man har hus, man har hytte, man har bil, man har jobb, man har familie, man har unger, alt som gjør at et normalt menneske sier at, ok, det er et godt liv. Men fortsatt føler man denne underlige, rare, ubehagelige tomheten inni seg. Man har alt, men føler seg fortsatt tom. Man har alt, men er fortsatt ikke glad og lykkelig. Man har alt, men frydefullhet er ikke noe som preger livet. Og så skjer det at denne impulsen starter, at man begynner å søke mot denne lengselen. Og det er akkurat der den episke reisen kan starte: Det er en impuls fra sjelen, en impuls fra den våkne delen av sjelen inn til den drømmende delen, som mennesket tror er virkelighet, om at det er på tide å begynne å finne veien hjem igjen. Det er på tide å finne veien hjem. Og med hjem mener vi hjem til det vi virkelig er, hjem til vårt komplette selv.

Utfordringen i det punktet, når denne lengselen er der og man begynner å søke, er at man har absolutt ingen anelse om hvor man skal søke. Så man begynner overalt, slik både jeg og du gjorde: Man er på englekurs der, og man lærer kanalisering der, og man leser chakra der, og man lærer astrologi her, og så videre. Man er overalt og prøver å finne kilden til det som mangler. Så går man fra det ene til det andre, fra lærer til lærer, og guide til guide, og det blir ikke noe fullere; man har lært masse spennende, men fortsatt føler man det samme. Det er en veldig utfordrende tilstand å være i: Du lengter etter noe, men det er nesten umulig å finne noen som kan hjelpe deg å finne kilden til denne lengselen, så den blir fylt. Det er den vanskeligste delen av starten på sjelens episke reise: å finne en egnet lærer, guide, veileder eller guru som kan hjelpe oss og vise oss veien til kilden som kan fylle dette tomrommet. Det er den største utfordringen, og jeg reiste over hele verden for å prøve å finne dette, og etter hvert fant jeg veien. Men for meg tok det veldig lang tid, og for deg tok det veldig kort tid.

Amina: Ja, det tok et år fra jeg begynte å dykke inn i det spirituelle miljøet. Jeg hadde holdt på med tarotkort i syv-åtte år før det, men det var noe jeg gjorde fordi jeg kunne gjøre det, og det funket, og jeg likte det. Men fra jeg begynte å gå inn i den esoteriske verdenen, med at det er en sjel, og det er noe mer her, tok det ikke mer enn et år. Og det er jeg litt glad for: at jeg ikke kom over veldig mange andre spirituelle lærere, som sikkert kunne lært meg noe, men som kunne ført meg på veldig feil vei. Jeg hadde ikke så veldig mye å avlære; jeg var fortsatt ganske fersk og grønn i det. Samtidig har jeg følt at det som har blitt gravd opp i meg, det jeg har vært gjennom i utviklingsprosessen, kjennes veldig kjent ut. Det kjennes ut som jeg har gjort det før, som om jeg har vært på en slik utviklingsprosess før.

Prismet: det som kjennes kjent

Pål-Esben: Og det er det mange som opplever. Det er en del av minnet sjelen din gjør tilgjengelig for deg. Det er en del av prismet ditt, som vi har snakket om i en tidligere episode. Det er en del av din virkelige identitet, en del av ressursene, kapasiteten og talentene som sjelen lar bringe inn i denne drømmen. Og det er gjennom dette prismet sjelens energi skinner, og det som projiseres på veggen, er vår erfaring av virkeligheten, for å si det litt metaforisk. Det er veldig fascinerende når man merker: This is it. Og det er ikke intellektet som merker det; det er noe dypt, dypt i deg. Det samme merker jeg ofte når jeg underviser i runer for studentene mine: Det er mange som kommer inn og begynner å lære om runer, som sier at de har en følelse av at det er noe de har vært borti tidligere.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Det merker du kanskje også. Og det er som regel ikke runene i seg selv man har vært borti tidligere, selv om det også kan være det, men det som ligger bak runene, som er en veldig kjent del av ens egen natur: det runene representerer. Og det merker man, og jeg tror det er et godt indre kompass man kan ha. Det er noe man bør merke seg: Når noen sier noe, og man merker dypt i seg selv at dette må være noe som har med virkeligheten å gjøre, er det en veldig spesiell følelse. For den er veldig annerledes enn når intellektet sier at sånn må det være, eller når frykten sier, sånn må det være, eller når egoet sier det. Det er noe helt annet.

Metasjelene og sjelenes eliteuniversitet

Pål-Esben: Det vi kommer inn på her, er at når den episke reisen er startet, begynner veien med å finne hjem. Og hva betyr det? Jo, man begynner å finne veien hjem, mot å begynne å våkne opp. Og her kommer vi til sjelenes eliteuniversitet, som vi snakket om i en tidligere episode, der denne jordkloden og denne biosfæren, litt metaforisk, er en drømmestruktur. For det er selvfølgelig en struktur som er satt opp, ikke av sjelen, men av metasjelene, men det er en helt annen historie. Det er satt opp en struktur, en mal for hvordan ting skal funke, med hensyn til naturlovene, i relasjon til visse objekter, som planeter, stjernesystemer, galakser, og så videre. Det er satt opp av metasjelene og det som ligger over der, slik at det er en struktur vi drømmer inn i, sjelen vår. Og det er en struktur som er satt opp av alle sjelene som er på denne jordkloden, og metasjelene til alle sjelene, slik at når du ser din drøm, relaterer den seg veldig til hvordan min sjel drømmer. Det vil si: Din drøm og min drøm har samme tyngdekraft, vi har samme sol, vi har samme planet, gresset er grønt. Så det er en struktur i alt dette. Og hvis vi endelig skal snakke om en simulasjon her, som vi startet med, så kan vi gjerne bruke ordet simulasjon, men da er det din sjel som gjør simulasjonen. Det er du som simulerer drømmen. Det er det dette virkelig handler om, og ikke en ekstern entitet, mørke demoner, onde krefter, som har oss som slaver i denne virkeligheten. Det er vi som drømmer, vi som skaper denne illusjonen, vi som skaper denne konteksten, vi som skaper lekegrinden, sandkassen, sirkuset, kall det hva du vil.

Men dette er en av de mest komplekse settingene, en av de mest komplekse strukturene en sjel kan velge å komme inn i, fordi vi ikke har noen av kunnskapene eller talentene tilgjengelige som sjelen vår egentlig har. Så jeg liker å kalle biosfæren vår sjelenes eliteuniversitet. Dette er sjeler som virkelig har erfaring, som kommer inn og skal prøve seg. Det vil si at alle menneskene på denne jordkloden har sjeler som prøver seg på noe som egentlig er ultrakomplekst. Hver og en av oss har en maverick-sjel som ikke er mørkeredd. Det ville vært mye enklere å drømme seg inn i en struktur der du er en pleiader, en av de pleiaderne som ligger flere hundre tusen år foran oss i utvikling, der du flyr rundt med romskipene dine og koser deg. Det er en lekende lett drømmestruktur. Eller at du velger å gå inn i en drømmestruktur hos noen som ligger millioner av år foran oss. For desto lenger en struktur ligger foran oss i utvikling, og vi bruker igjen år for å forenkle, desto mer blir ideene som har med aggresjon og krig og angst å gjøre, rare og fremmede. Tenk deg at du har sivilisasjoner som ligger flere millioner år foran oss i utvikling: Tror du virkelig at de, med alt det de gjør, bruker energien sin på krig og ufred og konflikter? Det er rett og slett for dumt. Men vi, monkeys som bor på denne planeten, er på en utviklingsskala veldig uutviklede. Vi har fortsatt mye aggresjon, men det er gigantisk potensial. Så når sjelen din velger å komme hit, er det for virkelig å prøve seg på noe som er utrolig vanskelig.

Sjelens doktorgradsavhandling

Pål-Esben: Og det vi holder på med her nå, er egentlig den siste delen av sjelenes eliteuniversitet. Det vil si at du har kanskje brukt millioner av år, mange, mange drømmer, på å komme til punktet der du virkelig er klar for å gjøre det vanskeligste, eller i hvert fall nest vanskeligste, en sjel kan ta på seg av arbeidsoppgave: å ta det siste skrittet og våkne fra drømmen du tror er virkelig. Det høres enkelt ut, men det er veldig komplekst, fordi mennesket er fullt og helt overbevist om at kroppen er virkelig, jeg er virkelig, Amina er virkelig, pennen her er virkelig, maten du spiser er virkelig. Det tror vi fullt og helt. Og så skal vi si til et menneske: Nå skal du våkne opp fra denne drømmen du tror er virkelighet. Det er egentlig noe som er hyperkomplekst. Derfor sier jeg at det er en av de vanskeligste arbeidsoppgavene og utfordringene en sjel kan ta på seg i denne drømmestrukturen vi er i akkurat nå. Og der er det du er. Du har kommet til punktet der du har startet på det jeg kaller sjelens doktorgradsavhandling på Eliteuniversitetet, som er siste del av Eliteuniversitetet, der det handler om én ting: å finne veien til å kunne våkne opp fra det som egentlig er nær umulig å våkne opp fra for et vanlig menneske. Og når sjelen din klarer den siste store oppgaven, som ligger i enden av en lang rekke drømmer, da har den ikke lenger behov for å ha en drøm i denne strukturen. Bortsett fra at den kan komme og drømme igjen for å kunne inspirere andre mennesker til å våkne opp, slik flere spirituelle lærere og guruer gjennom historien har gjort i verdenen vi lever i. Ikke fordi sjelen hadde behov for å komme inn i denne drømmestrukturen igjen, men den valgte det for å kunne bidra til sine medsjeler, og hjelpe dem med å klare denne oppgaven også.

Har de opplyste vært det før?

Amina: Vil du si at alle som er spirituelt opplyste og har en stabil tilstand i enhet, har vært det før?

Pål-Esben: Nei, ikke nødvendigvis.

Amina: Nei, nei.

Pål-Esben: De som har vært det, vil begynne å merke det tidlig i livet, men som oftest vil de ikke forstå hva det er de merker. For eksempel begynte jeg å merke det allerede i 10-årsalderen: Det var rare ting som foregikk, men jeg forsto ikke noe som helst av hva det var. Plutselig kunne jeg legge hånden på en bok og forstå alt som var i boken. Hva er ikke det for noe? Veldig bra når du har dysleksi, selvfølgelig. Så jeg hadde, takk og pris, en motvekt til dysleksien min i læringen, som gjorde at jeg ikke hadde noen problemer med å gå gjennom universitetet til mastergrad uten å være på universitetet, for jeg hadde helt andre måter å lære på. Og jeg begynte å oppleve disse siddhiene; plutselig begynte ting å skje av seg selv. Man merker dette forhenget, at du glir gjennom det, det er nesten som om du blir porøs, men du forstår ikke hva det er, for det er ingen som har fortalt deg hva det er. Du tror bare at du er litt strange og litt alien i forhold til andre mennesker, og spesielt hvis du begynner å prate om det, er det ingen som forstår hva du snakker om. Så det kommer ofte allerede i 10-årene, og hos mange kommer det også bilder og pam-pam-pam. Men de som erfarer dette for første gang, vil merke det når de dropper inn i enhet: This is it. Man merker også om det er første gangen man virkelig, kaboom, kommer inn her. Det kan hende at drømmestrukturen din har vært innom dette før, uten at sjelen din har brakt med seg det minnet inn; da ville jeg hatt et annet utgangspunkt, for eksempel. Og det er helt uvesentlig.

Men det vi ofte ser når sjelene klarer dette mesterstykket, å våkne opp fra drømmen man tror er virkelighet, er at man da selvfølgelig ofte har valgt å gå tilbake for å hjelpe andre. Og da får man dette tilbake, som regel i 20-30-årene; da begynner ting å skje. Man får typisk en alvorlig oppvekker hvis man er på feil spor. Et eksempel er burnoutet mitt, der jeg holdt på å kollapse fullstendig: et krystalliseringspunkt i sjelens korridor, som vi også har diskutert i en tidligere podkast, der vi snakket om dharmisk synkronisitet, karmisk synkronisitet, sjelens korridor og krystalliseringspunktene sjelen setter i drømmen. Da skjer det ofte en ting, og kaboom, så snur det, og man forstår hvorfor sjelen drømmer denne drømmen. Og da er kallet veldig klart og tydelig. Slik har det vært for meg i snart 25 år: Kallet er veldig tydelig, som det er for deg også. Det bare sier seg selv at det er en årsak til dette. Og om man har vært gjennom disse tilstandene i tidligere drømmer, er fullstendig likegyldig, fordi din virkelige natur er sånn hele tiden. Vi snakker bare om hvorvidt du har vært der i tidligere drømmer. Så det er egentlig veldig uviktig. Det som er viktig, er hva vi velger å gjøre nå. Hva vi velger å gjøre i drømmene våre, hva vi velger å gjøre for oss selv, for våre medsjeler og medmennesker, i å kunne bidra til å spre håp og hjelpe andre mennesker. Og noen av oss velger å gjøre det jeg karakteriserer som den vanskeligste oppgaven et menneske kan ha: å hjelpe andre mennesker med å våkne opp. Det er en veldig kompleks greie, egentlig. Det er det som gjør livet mitt veldig spennende når det har med mennesker å gjøre, og som også er utfordrende, for du håndterer disse tvangstrøyene. Du håndterer mennesker som tror at drømmen deres er våken tilstand. Da må man være veldig tålmodig og gjøre dette steg for steg, på en strukturert måte, der man gradvis åpner opp litt mer og mer gjennom referanseerfaringer, helt til man kommer til punktet og får den endelige referanseerfaringen som bidrar til gjennombruddet: at man forstår, slik du gjorde, at det faktisk er denne doktoravhandlingen man er midt inni.

Amina: Ja, jeg får et minne tilbake fra Spidsbergseter, når alle studentene dine våkner opp tilbake fra, jeg vet ikke om man kan kalle det reisen, men de våkner i hvert fall tilbake til det fysiske livet, og bare ser på hverandre: Wow. Det er skikkelig vakkert, altså.

Fri vilje og vippepunktet

Pål-Esben: Ja, det er det. Og det som er så fint, som vi kanskje kan avslutte med, er at alt dette bor i ethvert menneske. Vi er utstyrt med fri vilje til å kunne velge hva vi egentlig vil. Vi kan velge å holde oss i tvangstrøyen og leve det livet som normalt sett er fullt av mye stress og frykt, irritasjon og hat og nag, og hva det enn er som surrer for menneskene. Men vi kan også velge noe annet. Og det som er spennende, er at det egentlig ikke er komplisert; man må bare være villig til å gå gjennom en prosess som tar et år eller to. Og hva er det, kontra alle drømmene sjelen din har hatt i denne metastrukturen du er inne i? Ett eller to år er ikke engang en dråpe i havet. Det er mulig for alle, siden dette bor i oss alle.

Og jeg tror at verdenen vi lever i, aldri har vært så gal som den er nå. Kanskje endrer det seg snart; forhåpentligvis blir det bedre. Kanskje er dette et vippepunkt, der vi går inn mot zenit i utviklingen, i denne parallelle eksistensen vi nå opplever som jorden vår, som menneskeheten. Det viser også astrologien gjennom de lange syklusene: Man ser at vi er i en brytningsfase, at det er en endringsprosess som skjer. Men det er opp til oss mennesker om vi destruerer oss selv, eller om vi velger å finne lyset i oss selv, og skape det paradiset, eller den verdenen, som denne jordkloden kunne ha vært hvis de aggressive monkeyene hadde våknet opp og begynt å ta selvansvar og virkelig begynt å kultivere seg selv. Kanskje er akkurat det som holder på å skje nå. Det ser mørkt ut, det ser kaotisk ut, men jeg er optimist på menneskehetens vegne. På alle drømmenes vegne er jeg optimistisk. Og om dette ikke skulle gå bra, får vi mange andre drømmer uansett; sjelen vår har egentlig veldig lite med dette konstruktet å gjøre. Men jeg tror muligheten ligger der for menneskeheten slik den er nå, til å kunne gjøre en positiv endring, hvis flere mennesker tar mer selvansvar med å tenne lys i seg selv.

For jeg tror ikke det handler om at man skal prøve å frelse verden; det er ikke sånn dette vil funke. Jeg tror dette vil kunne funke hvis mennesker tar dette ansvaret og sier: Ok, la meg ta mitt ansvar med meg selv, la meg ta mitt ansvar med å helbrede mørket som gjennomsyrer meg, la meg ta mitt ansvar med å tenne lys i meg selv. Og bare gjennom et slikt valg forandrer selvfølgelig livet seg ganske betraktelig, men livet til dem du møter rundt deg, blir også påvirket. Det er ikke slik at 50 prosent av verdens befolkning trenger å ha sin ekte spirituelle oppvåkning for at dette skal kunne endre seg komplett. Det holder at 1 prosent kommer til det punktet, fordi ett menneske har i hvert fall makt til å kunne påvirke hundre rundt seg gjennom livet. Så du skjønner at det ikke handler om veldig mange, men om at noen få prosent av befolkningen i denne verdenen er villige til å ta det ansvaret og gå gjennom det jeg kaller doktorgradsavhandlingen til sjelen, både for seg selv, men også for alle andre drømmende sjeler i denne eksistensen. Da tror jeg vi kan bidra til å skape den nye verdenen, eller paradiset. For denne jordkloden kan se ut som et fantastisk paradis. Det er mitt ønske, og jeg prøver å gjøre så godt jeg kan med det jeg kan gjøre, og du gjør så godt du kan med det du gjør. Og hvis flere mennesker gjorde det samme, tror jeg det er absolutt mulig.

Og over hele verden er det selvfølgelig mange som har den samme søkenen som vi har, så det er ikke bare noen få; det er en god del mennesker som begynner å gjøre dette på en genuin måte, og det er veldig bra. Dessverre er det ofte forsuret av alle de falske guruene, som ofte får veldig mye medvind gjennom sosiale medier, og som skaper utfordringer for dem som er genuine, som hele tiden må prøve å avlære folk galskapen for å kunne vise de naturlige rytmene gjennom referanseerfaring. Det er i hvert fall slik jeg ser det. Jeg er født optimist, jeg. Selv om det ser mørkt ut, selv om det er mye galskap i verden, ser jeg at dette absolutt er mulig, og jeg tror mye er mulig også mens jeg lever, faktisk. Hva tenker du om dette, Amina, på tampen her?

På tampen: håp uten frykt

Amina: Jeg tenker at jeg er veldig heldig som har fått lov til å gå en slik vei som jeg gjør. Og jeg kjenner meg igjen i mye av det du snakker om, selv om jeg ikke er der du er. For jeg kjenner at det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å hjelpe mennesker hjem til seg selv. Jeg har lenge tenkt: Skal jeg gjøre det, skal jeg gjøre det, hva med det, hva med litt av det? Nei. Det er dette jeg vil gjøre; det er det eneste riktige. Og jeg ser jo nå, når verden virkelig blir kaotisk, og jeg tror den bare kommer til å bli mer og mer kaotisk, og at mer og mer kommer til å komme opp i lyset de kommende årene: Det å ikke ha frykt rundt det, er noe jeg unner alle. For det er egentlig ingenting å frykte, i det hele tatt. Og det er også viktig å si: Selv om ting er kaotisk, og kanskje blir litt mer kaotisk, så går det bra. Og jeg får lov til å erfare livet, med at det er så mye kaos i verden, og likevel ikke frykte det. Ingen angst, ingen frykt rundt tenk om verden går under, eller hva som kommer til å skje. Fordi jeg vet at uansett hva som skjer, så går det bra.

Pål-Esben: Ja. Og det betyr ikke at vi ikke skal ta ansvar. For tro meg: Hvis vi ikke tar ansvar og lærer det vi skal lære, popper sjelen ut en ny drøm med deg. Sjelen din vil ikke gi seg; den er veldig fokusert på å lære og erfare det den kom for å lære og erfare, uansett hvor mange drømmer det skal ta. Så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det nå? Og igjen: Det er vår misjon, Amina, å prøve å inspirere mennesker til det vi snakker om. Derfor har vi podkasten vår: for å vise litt praktisk hvordan dette gjøres, for å vise litt bak forhenget, hvordan det kan oppleves, og hva vi tenker rundt disse tingene. Har du noen visdomsord på tampen?

Amina: Ja, jeg kan si det til deg som lytter: Du er så utrolig mye mer kraftfull enn det du kanskje tenker at du er. Og kanskje er det ikke en tilfeldighet at du har kommet inn på denne episoden heller. Kanskje er det den første episoden du hører i denne podkasten, kanskje har du vært med helt fra starten, kanskje poppet du inn i episoden og begynte å lytte på den. Men du er her i hvert fall helt til slutt, og det er det kanskje en mening med. Hvem vet?

Pål-Esben: Ja, og vi setter veldig stor pris på at du er her, for det er for deg vi gjør dette. Og jeg fryder meg i hvert fall hver gang vi har en samtale, Amina.

Amina: Ja, veldig givende.

Pål-Esben: Og hvis vi ikke har mer på hjertet, så avslutter vi.

Amina: Da avslutter vi, da?

Pål-Esben: Det gjør vi, vet du. Og vi setter som sagt veldig stor pris på å få tilbakemelding, tommel opp og fem stjerner i podkasten vår. Og selvfølgelig: Hvis det er et tema du kunne tenke deg at vi tar opp i podkasten vår, så ta kontakt med oss, enten via Instagram eller andre kanaler vi er på. For snart tar vi fatt på nye episoder i podkasten vår, der vi tar opp tematikk i det esoteriske og diskuterer, typisk basert på spørsmål fra lytterne. Da kommer vi inn på flere rare temaer: Det blir kanskje litt ufo-er og tinkturer, og hvem vet, aliens og dimensjoner og tettheter og hva det enn er som surrer der ute. Vi kan drille inn i alle disse spennende, kule greiene. Så hvis det er noe du kunne tenke deg å vite mer om, eller i hvert fall høre vårt synspunkt på, send oss gjerne en melding, så tar vi det på listen vår. Da sier vi takk for i dag. Ønsker deg en aldeles flott dag, kjære Amina.

Amina: Takk.

Pål-Esben: Og en aldeles flott dag, eller kveld, eller natt, eller morgen, til deg, kjære lytter. Vi håper at du er inspirert av samtalene våre, og vi ser frem til å ha deg med også i neste episode, der vi fortsetter samtalene våre om veien til spirituell oppvåkning. Da kommer vi inn på en litt annen type tema enn vi har snakket om i dag. Ha det riktig bra.

Amina: Ha det.