Episode 2 – Naturens helbredende kraft og den spirituelle grunnmuren

💡 Hva om nøkkelen til et meningsfullt, frydefullt liv ligger rett foran oss – i naturens sunne rytmer?

I denne episoden inviterer vi deg med på en dyp og innsiktsfull reise inn i naturens sunne rytmer – de urgamle kreftene som har evnen til å transformere både kropp, sinn og sjel. Sammen utforsker de hvordan vår moderne livsstil ofte river oss bort fra denne naturlige balansen, og hva vi kan gjøre for å gjenvinne den.

Amina deler sin personlige og inspirerende historie – fra en hverdag dominert av kronisk stress, angst, ADHD, fysiske smerter og utmattelse, til et liv preget av indre ro, glede og frihet. Hun forteller om de konkrete stegene som hjalp henne å komme dit hun er i dag, og hvordan naturen ble en nøkkel til dyp helbredelse.

Pål-Esben belyser dette fra et sjamanistisk perspektiv og tar oss med bak fasaden av sykdom, lidelse og begrensninger. Han avdekker de fundamentale prinsippene for ekte helse, varig lykke og dyp mening, samtidig som han gir verdifulle innsikter i hvordan vi kan bryte fri fra hamsterhjulet, overarbeid og utmattelse. Gjennom urgamle visdomstradisjoner og praktiske verktøy viser han hvordan vi kan gjenopprette forbindelsen til naturens sunne rytmer – og dermed vår egen iboende kraft.

Men hva betyr det egentlig å leve i takt med disse rytmene? Hvordan kan du, i ditt moderne liv, finne veien tilbake til en mer harmonisk tilværelse? I denne episoden bryter vi ned vanlige misoppfatninger og utforsker hvordan du kan bygge en solid grunnmur for å oppdage og manifestere din sanne, Guddommelige natur.

Gjør deg klar for en samtale som ikke bare inspirerer, men som også gir deg konkrete redskaper for å skape en dypere forbindelse med deg selv og livet!

🪶 Vår kobling til naturens sykluser – og frakoblingen fra dem – påvirker hele vårt liv:
– fysisk og psykisk helse
– evnen til å kjenne glede, ro og tilstedeværelse
– og vår dype forbindelse til det som gir livet mening.

🔍 Du får innsikt i:
🌿 Hvordan overaktivitet og fravær av hvile trigger kronisk stress, inflammasjon og utbrenthet
🌑 Hvorfor “vinterens visdom” – stillhet, pause og regenerasjon – er livsnødvendig i et helbredelsesforløp
🔥 Hva som skjer med kroppen og nervesystemet når vi konstant lever i “sommermodus”
🌕 Hvordan ur-sjamanistisk forståelse av naturens rytmer kan hjelpe deg å finne tilbake til deg selv

🚶‍♀️ Vi hører om:
– hvordan Amina gikk fra å være fanget i evig stress til å kjenne på indre ro
– hvordan ADHD, utbrenthet og indre uro ble møtt med nye verktøy og dyp selvinnsikt
– hvorfor “å chille i naturen” ble en revolusjonerende praksis – og en livredder
– og hvordan stillhet og pauser faktisk ble nøkkelen til et mer meningsfullt og lykkelig liv

👁️‍🗨️ Episoden gir også rom for større refleksjoner:
Hva betyr det egentlig å være menneske i dagens samfunn? Hvorfor er det så vanskelig å bare være – uten mobil, Netflix eller nye prosjekter? Og hvordan kan vi gjenopprette forbindelsen til noe så enkelt – og samtidig så kraftfullt – som rytmen i naturen?

🌳 Du får også høre om konkrete teknikker og praksiser som:
🍃 Skogsbad (Shinrin Yoku) – en enkel, men dypt helende metode
🌬️ Pustearbeid og vagusnervestimulering
🔄 Hvordan man kan bruke naturens sykluser (som vinter og sommer) i sitt daglige liv
📅 Hvordan strukturere arbeidsdagen etter rytme, ikke stress

Episode 1 – Transkripsjon

Her er transkripsjonen av episode 1 for deg som liker å lese istedenfor å lytte

I dagens episode skal vi dykke dypt inn i temaet om naturens sunne rytmer og hvordan disse fundamentale syklusene kan påvirke livene våre på både godt og vondt. Vi skal utforske det fascinerende perspektivet på hvordan sykdom oppstår, sett gjennom en sjamans øyne og forståelse, og ikke minst – vi skal se nærmere på hva som utgjør det essensielle fundamentet for å bli genuint frisk, oppnå varig lykke, og skape et dypt meningsfullt liv.

Og disse nøklene til transformasjon finner vi nettopp i vår relasjon til det vi kaller naturens sunne rytmer.

Kan du ta oss med tilbake til utgangspunktet ditt, Amina, og dele litt om hvordan livet ditt så ut før du begynte på denne dype utviklingsreisen for omtrent halvannet år siden – som vi berørte kort i første episode? Jeg er spesielt interessert i å høre om hvordan en typisk dag fortonet seg for deg på den tiden. Hvordan opplevde du hverdagen din? Hvilke tanker og følelser preget deg? Kan du male et bilde for oss av hvordan livet ditt føltes i den perioden?

Jeg var jo veldig langt borte fra naturens sunne rytmer, og det var noe av det første jeg virkelig ble konfrontert med i denne utdannelsen. Hver eneste morgen når jeg våknet, kjente jeg på en overveldende følelse av kronisk stress som hadde satt seg i kroppen min. Det var en evig kamp å få barna klare og avgårde til skolen – den ene ville ikke det ene, den andre protesterte mot noe annet, og jeg sto der midt i kaoset og skulle håndtere alt sammen mens tiden bare løp fra meg.

Dagene mine var preget av et konstant jag, en endeløs rekke av gjøremål som aldri så ut til å ta slutt. Det føltes som om jeg ikke engang hadde tid til å tenke på det jeg ikke hadde rukket å gjøre – det var bare et evig stress som gnagde i meg. Hvile var nærmest et fremmedord for meg, noe jeg egentlig visste at jeg trengte, men som jeg aldri tillot meg selv å ta.

Helt siden jeg var 13 år gammel har jeg vært et arbeidsjern. Jeg har alltid hatt jobb ved siden av skolen, og dette mønsteret fortsatte inn i voksenlivet mitt. Det utviklet seg til en destruktiv syklus hvor jeg jobbet meg til total utmattelse, tok meg inn igjen, for så å kaste meg ut i nye prosjekter med full kraft. Det var som om jeg hadde en indre ildkraft som brant så intenst at den til slutt konsumerte alt og etterlot meg helt utbrent.

Dette resulterte i at jeg annenhver uke, når jeg ikke hadde barna mine, bokstavelig talt stengte meg inne i et mørkt rom. Det var min måte å håndtere utmattelsen på – total isolasjon hvor ingen kunne nå meg. Men selv i disse periodene, når kroppen min skrek etter hvile, klarte jeg ikke å være i stillheten. Jeg fant alltid noe å fylle tiden med, som om stillheten var farlig eller truende.

Min søken etter lykke har tatt mange former gjennom årene, alltid drevet av tanken om at «hvis jeg bare oppnår dette, så blir jeg endelig lykkelig». To måneder etter fødselen av mitt første barn, overbevist om at vekten min var kilden til min ulykke, tok jeg en drastisk beslutning. Jeg reiste til Litauen og gjennomgikk en gastrisk bypass-operasjon. Resultatet var dramatisk – jeg gikk ned 40-50 kilo på bare et halvt år. Men lykken jeg hadde forestilt meg skulle komme med den nye kroppen, uteble.

Dette mønsteret gjentok seg gang på gang. Når vekttapet ikke ga meg den tilfredsstillelsen jeg søkte, kastet jeg meg ut i kakebaking. Jeg utviklet en ekstrem perfeksjonisme rundt dette, deltok i kakekonkurranser og TV-programmer, og fikk masse anerkjennelse. Men fortsatt følte jeg meg tom innvendig. Så tenkte jeg at svaret måtte ligge i kroppsbygging – hvis jeg kunne bygge den perfekte fysikken, da måtte vel lykken komme? Jeg dedikerte meg til trening, bygget muskler, og høstet anerkjennelse fra omverdenen. Men som du kan gjette, Pål-Esben, brakte heller ikke dette meg den indre roen og tilfredsstillelsen jeg søkte.

Det var først når jeg begynte i denne utdannelsen og ble introdusert for konseptet om naturens sunne rytmer at ting begynte å endre seg. I begynnelsen trodde jeg at jeg forsto hva det handlet om, men i dag innser jeg hvor overfladisk den forståelsen var. Det fascinerende er at jeg fortsatt oppdager nye lag av denne kunnskapen, noe som får meg til å tro at det finnes enda dypere innsikter å hente etter hvert som jeg fortsetter min personlige utvikling.

Min reise mot å finne indre ro har vært spesielt utfordrende på grunn av min ADHD-diagnose. Å skulle bringe vinterens stillhet inn i hverdagen føltes som ren tortur i begynnelsen. Mitt rastløse sinn strevde med å holde fokus på én ting av gangen, og det å skulle være stille i naturen var en enorm utfordring. Men gjennom dedikert praksis og tålmodighet har jeg gradvis lært meg å finne og verdsette stillheten. Noen dager er det selvfølgelig lettere enn andre, men det faktum at jeg har klart det, gir meg tro på at de fleste andre også kan lykkes med det samme.

Min erfaring med å overvinne disse utfordringene, særlig med ADHD og tendensen til hyperfokus, har gitt meg en unik innsikt i hvor kraftfulle naturens rytmer kan være når vi lærer å jobbe med dem i stedet for mot dem. Det har vært en transformerende reise som har lært meg verdien av å finne balanse mellom aktivitet og hvile, mellom å gjøre og å være.

Før vi går dypere inn i dette temaet, tror jeg det er viktig at vi definerer hva vi mener med naturens sunne rytmer, slik at du som lytter får en klar forståelse av hva vi snakker om og hvorfor dette konseptet er så fundamentalt viktig for vår fysiske og mentale velvære.

La oss se først på hvordan sykdom skapes, sett fra en sjamans synspunkt, eller hvordan vi i hvert fall forstår det. Vi mennesker har alle våre røtter i jorden. Dette er ikke bare en poetisk tanke, men en biologisk realitet. Siden kroppen vår er bygget opp av karbon og andre grunnleggende byggestoffer som finnes i jorden, har vi bokstavelig talt oppstått fra jorden, og når livssyklusen vår er fullført, vil vi vende tilbake til den samme jorden. Dette er naturens evige syklus.

Moder jord viser oss de sunne, naturlige rytmene gjennom årstidenes gang – fra sommer til høst, fra vinter til vår, og tilbake til sommer igjen. I sommeren ser vi perioder med full aktivitet og energi, mens vinteren bringer med seg hvile og regenerering. Dette mønsteret av aktivitet og hvile, handling og restitusjon, representerer en fundamental sannhet om hva som er sunt for alle levende vesener. Det er den kontinuerlige variasjonen mellom disse tilstandene som skaper balanse og harmoni i naturen.

Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi integrere disse naturlige rytmene i våre moderne liv? Når vi analyserer hvordan vi mennesker har blitt formet av forventninger – både fra familie, arbeidsgivere, samfunnet og ikke minst oss selv – ser vi et tydelig mønster. I dagens samfunn er det «sommer-tilstanden» som blir mest verdsatt. Det vil si at konstant aktivitet og produksjon har blitt idealet. Vi blir opplært fra ung alder til å være effektive, produktive samfunnsborgere, ofte på bekostning av vårt behov for hvile og restitusjon.

Dette var også min personlige erfaring. Jeg var et produkt av denne tankegangen, sterkt påvirket av min mors livserfaringer og verdier. Hun var dypt opptatt av at jeg måtte lykkes i livet, at jeg måtte være i stand til å forsørge meg selv og overleve i en hard verden. Hennes perspektiv var formet av hennes egen oppvekst og de traumatiske opplevelsene under krigen.

Min mor kom fra en generasjon som opplevde ekstreme utfordringer. Under andre verdenskrig opplevde hun hvordan nazistene konfiskerte bondegården som min bestemor livnærte seg av. Familien hennes måtte overleve lange perioder uten økonomisk sikkerhet, ofte med minimal tilgang til mat og andre nødvendigheter. Disse erfaringene skapte naturlig nok et sterkt fokus på overlevelse og materiell sikkerhet.

Det er derfor forståelig at hun la så stor vekt på at jeg måtte ha en solid karriere og tjene godt med penger. I hennes verdensbilde var personlig lykke og emosjonelt velvære sekundært til økonomisk trygghet og overlevelse. «Å være happy», som hun uttrykte det, ble ansett som en luksus man ikke hadde råd til å prioritere. Dette representerer en generasjonsforskjell i verdier og prioriteringer som fortsatt påvirker mange av oss i dag.

Og uansett hvilken bakgrunn vi kommer fra, og hvordan våre erfaringer og preginger har formet oss, spiller disse en betydelig rolle i våre liv. Når vi observerer mennesker i dagens samfunn, ser vi et urovekkende mønster av konstant stress og jag, hvor folk løper fra en oppgave til den neste uten å kunne glede seg over sine prestasjoner. Det er en evig streben etter å være bedre – høyere, lengre, bredere, sterkere – som altfor ofte resulterer i utbrenthet og kronisk utmattelse. Denne kontinuerlige aktiveringen av det sympatiske nervesystemet kan føre til en massiv, kronisk inflammasjon i kroppen, som gradvis kan utvikle seg til alvorlige fysiologiske sykdommer. Dette kan manifestere seg i alt fra fibromyalgi til ME og andre kroniske tilstander som ofte er vanskelige å behandle.

Denne vedvarende tilstanden av inflammasjon i kroppen overbelaster immunforsvaret vårt, som dermed ikke kan utføre sin viktige oppgave med å holde oss friske og motstandsdyktige mot sykdom. Du er selv et levende eksempel på denne dynamikken, hvor du hadde internalisert ideen om at du aldri var god nok, og at lykken bare kunne oppnås gjennom konstant press og selvforbedring. Dette resulterte i en endeløs syklus hvor du løp fra det ene til det andre, alltid på jakt etter en tilfredsstillelse som aldri kom, mens du gang på gang støtte hodet mot den samme veggen i frustrasjon og utmattelse.

Dette mønsteret har bidratt til å skape et samfunn hvor forekomsten av kroniske sykdommer, stress-relaterte lidelser, angst, depresjon og andre både fysiologiske og psykiatriske diagnoser har nådd historiske høyder. Det er et bemerkelsesverdig paradoks at vi lever i en tid hvor vi materielt sett er rikere enn noen gang tidligere i menneskehetens historie, samtidig som vi også er mer syke enn noensinne. Dette reiser viktige spørsmål om sammenhengen mellom materiell velstand og faktisk livskvalitet, og hvordan vi har latt jaget etter ytre suksess overskygge våre grunnleggende behov for balanse og velvære. Det er et tankekors at vi i vår streben etter et bedre liv ofte ender opp med å undergrave selve fundamentet for god helse og genuine lykke. Dette paradokset illustrerer tydelig hvordan vårt moderne samfunns verdier og forventninger kan stå i direkte konflikt med våre biologiske og psykologiske behov for hvile, restitusjon og autentisk selvutfoldelse.

Og for oss sjamaner, observerer vi at hovedårsaken til den omfattende sykdomsbyrden i dagens samfunn ligger i vår stadig økende distansering fra naturens fundamentale rytmer. Vi har gradvis beveget oss lengre og lengre bort fra de livgivende syklusene som naturen tilbyr oss, hvor en av de mest grunnleggende er den naturlige vekslingen mellom årstidene – vinter, vår, sommer og høst. Dette representerer bare ett av mange vitale aspekter ved naturens sunne og helbredebde rytmer. Jo mer vi fjerner oss fra disse naturlige syklusene, desto dypere synker vi inn i en tilstand av konstant stress og overaktivering. Dette fører til en kaskade av negative helseeffekter: økt inflammasjon i kroppen, vedvarende aktivering av det sympatiske nervesystemet, overbelastning av stresshormoner, og en rekke følgeproblemer med skjoldbruskkjertelen, hormonsystemet generelt, og ikke minst hjernen vår, som ofte manifesterer seg som den velkjente «hjernetåken» mange opplever.

Jeg husker godt våre første samtaler, Amina, hvor jeg foreslo at du kunne prøve å senke tempoet litt, ta livet mer med ro, og ikke føle behov for å løpe fra det ene gjøremålet til det andre. Vi begynte å diskutere viktigheten av å redusere aktivitetsnivået og iverksette bevisste pauser i hverdagen. Dette viser seg ofte å være den mest utfordrende øvelsen jeg gir til moderne mennesker – det å faktisk tillate seg selv å «chille out» i bare en halvtime hver dag, hvor man bokstavelig talt ikke gjør noen ting. Ingen tankevirksomhet, ingen planlegging, ingen prosjekter eller oppgaver som skal løses. Bare være til stede i øyeblikket og la sinnet vandre fritt, eller som vi sier, «zone ut».

Det er fascinerende å observere hvordan tenåringer ofte mestrer denne kunsten naturlig, mens voksne mennesker kan oppleve nærmest panikkangst ved tanken på å skulle tilbringe 30-60 minutter daglig i fullstendig inaktivitet. Og med inaktivitet mener jeg virkelig total avstående fra alle former for stimuli – ingen TV-titting, ingen Netflix, sosiale medier, nyheter – absolutt ingenting som kan distrahere sinnet fra å bare være. For mange moderne mennesker kan dette konseptet virke skremmende, nesten angstfremkallende, og du var definitivt en av dem som kjempet med dette konseptet. Som du selv bekrefter – representerer du en større gruppe mennesker som har mistet kontakten med evnen til å bare være, uten konstant behov for stimulering eller produktivitet.

Og jeg husker en av de første og mest betydningsfulle oppgavene jeg fikk av deg var å utvikle en dypere bevissthet rundt mine egne grenser – spesielt å gjenkjenne øyeblikket når jeg begynte å presse meg selv for hardt. Dette var en utfordring for meg fordi jeg hadde mistet evnen til å oppfatte disse viktige signalene før situasjonen hadde eskalert fullstendig, før begeret bokstavelig talt hadde rent over. Jeg kan fortsatt huske den overveldende utmattelsen – hvordan jeg satt der, fullstendig tappet for energi, med en dyp forståelse av at en skogstur ville være bra for meg, men samtidig følte meg helt ute av stand til å gjøre noe som helst. Det var da du kom med den avgjørende innsikten: «Ok, nå har det gått for langt.» Du ga meg den viktige oppgaven å begynne å legge merke til de tidlige varselsignalene – å identifisere når jeg måtte begynne å roe ned tempoet før situasjonen kom ut av kontroll, å lære å finne rom til pauser proaktivt før utmattelsen tok overhånd.

Den første gangen jeg faktisk mestret denne ferdigheten var en triumf jeg aldri kommer til å glemme. Det var en helt spesiell opplevelse da jeg endelig begynte å gjenkjenne tegnene på at jeg nærmet meg grensen min. Jeg husker hvordan jeg feiret denne lille seieren, denne nye bevisstheten. Men som med all læring, var veien ikke uten tilbakeslag – neste gang gikk jeg likevel altfor langt over streken, til tross for min nye innsikt.

Men selv disse tilbakeslagene ble verdifulle læringsmuligheter. Hver gang jeg gikk over grensen, tok jeg meg tid til å reflektere og analysere situasjonen i etterkant. Jeg begynte å spore tilbake i tid, identifisere de kritiske øyeblikkene hvor jeg kunne ha oppfattet varselsignalene, og dokumenterte disse erfaringene grundig. Denne systematiske tilnærmingen til selvobservasjon og læring har vist seg å være uvurderlig for min personlige utvikling. I dag ser jeg tydelig hvordan denne prosessen har endret måten jeg håndterer stress og utfordringer på. Selv om jeg fortsatt kan oppleve det jeg kaller «smell», er de av en helt annen karakter enn tidligere. De er mildere, mer håndterbare, og jeg er nå i stand til å gjenkjenne tegnene tidlig nok til å ta konstruktive grep – som å rydde kalenderen og gi meg selv nødvendig tid til å «chille out» i et par timer når det trengs.

Din nylige anbefaling om å bruke tid i naturen viste seg også å være ekstremt verdifull. Det å dedikere en halv dag til å være ute i naturen fungerte som en kraftfull påminnelse om viktigheten av denne praksisen. For som du så klokt påpekte, er det lett å glemme selv de mest grunnleggende sannhetene vi har lært når hverdagens stress tar overhånd. Det er fascinerende hvordan vi kan bli fanget i det moderne livets «hamsterhjul», hvor høyt stressnivå aktiverer våre automatiske responser og sender oss tilbake til gamle, uhensiktsmessige vaner og mønstre. Dette understreker viktigheten av å opprettholde en bevisst praksis og regelmessig returnere til de grunnleggende verktøyene og teknikkene vi har lært.

Alt dette høres jo enkelt ut i teorien, selv om det teknisk sett er ganske overkommelig. Det handler egentlig bare om å lære seg å slappe av litt mer, senke skuldrene og finne tilbake til sin egen menneskelighet istedenfor å fortsette som en robot på autopilot. Men som med all varig endring, krever det bevisst innsats og tålmodighet å bryte gamle mønstre og etablere nye, sunnere vaner.

Når jeg jobber med klienter som kommer til meg med utbrenthet, og det er dessverre mange av dem, er dette et av de første og viktigste temaene vi må ta tak i. Vi utforsker sammen de fundamentale spørsmålene: Hvordan kan man skape rom for vinter – for stillhet og hvile – i sitt daglige liv? Hvordan kan man finne plass til ro og regenerasjon midt i en travel hverdag? Dette er spørsmål som går rett til kjernen av problemet mange står overfor i dag.

Og realiteten er at det ikke er så enkelt som det høres ut, ikke sant? Hverdagen til de fleste er allerede fullpakket med forpliktelser og gjøremål som ikke kan ignoreres. Man skal opp tidlig om morgenen, forberede barn til en ny dag, lage matpakker og få alle klare. Så følger ofte en hektisk transport-logistikk hvor ungene skal leveres i barnehage eller på skole. Deretter venter en full arbeidsdag med sine egne stress-faktorer og utfordringer. Ettermiddagen bringer nye logistiske utfordringer med henting av barn, kjøring til diverse aktiviteter og sport, før man skal hjem og få middag på bordet. Og først når klokken har passert åtte om kvelden, hvis man er heldig, kan man kanskje få litt tid for seg selv… Men da er man ofte så utslitt at man knapt har energi til å nyte denne tiden konstruktivt.

Så mange har denne type hektiske liv, og jeg møter stadig flere som stiller seg det grunnleggende spørsmålet: Hvordan skal jeg egentlig bringe vinter – denne naturlige perioden av ro og hvile – inn i min travle hverdag? Hvordan skal jeg praktisk gjennomføre dette i mitt daglige liv? De forteller meg ofte: «Jeg har jo egentlig tid til dette. Jeg vet at jeg burde ta meg tid til å roe ned.» Og er det ikke fascinerende, og samtidig litt skremmende, hvordan vi moderne mennesker har kommet dit at vi ikke engang kan tillate oss selv ti minutter, en halvtime eller bare én time hvor vi bare er til stede, uten å måtte gjøre noe spesielt?

I begynnelsen av vårt utdanningsprogram introduserer vi derfor en av de mest grunnleggende øvelsene helt i starten – det vi kaller skogsbad, eller på japansk «Shinrin Yoku». Her lærer deltakerne å virkelig begynne å bruke naturen på en bevisst og helbredende måte. Dette handler ikke om den vanlige turen med hunden eller den daglige joggeturen. I stedet fokuserer vi på hvordan man kan gå i dyp resonans med naturen og gjenoppdage den naturlige forbindelsen vi alle en gang hadde. For tanken bak dette er egentlig ganske enkel, men samtidig dypt forankret i vår biologi: Naturen viser oss de sunne, naturlige rytmene som vi mennesker opprinnelig springer ut fra. De fleste av oss ble født friske, med en intuitiv forståelse for disse rytmene. Men gradvis, ettersom vi har beveget oss lenger og lenger bort fra våre naturlige mønstre, har vi begynt å miste denne forbindelsen. Vi har erstattet naturlig mat med hurtigmat, hvor ferdigpizza kan trone øverst i næringskjeden. Vi løper fra det ene gjøremålet til det andre i en endeløs strøm av aktiviteter. Er det da så rart at vi gradvis glir bort fra vår naturlige tilstand av god helse?

Når vi skal finne veien tilbake til en sunn livsstil og god helse, hva er da mer naturlig enn å vende tilbake til naturen selv? Vi oppfordrer folk til å la naturens sunne rytmer få omfavne og gjennomsyre deres liv. Dette er essensen av det vi kaller skogsbading – en enkel, men kraftfull praksis. Det handler om å legge igjen mobiltelefonen hjemme, ta avskjed med hunden, partner og barn for en kort stund, og gå alene ut i naturen. Ikke for å trene eller oppnå noe spesifikt mål, men simpelthen for å være til stede. Vi anbefaler å sette av en halvtime eller en time hvor man bare er i skogen, uten agenda eller forventninger. Kanskje finner man et fredfullt sted ved et gammelt tre hvor man kan sitte og reflektere, eller kanskje man bare vandrer rolig og lar tankene flyte fritt. Det viktigste er at man gir seg selv denne gaven av tid alene, hvor man kan være fullstendig til stede med seg selv og naturen rundt seg.

Det høres kanskje litt banalt ut for noen, spesielt hvis man ikke er fortrolig med denne tilnærmingen til naturens helbredende kraft. Men det var nettopp her vår reise begynte – med den grunnleggende introduksjonen til naturens visdom. For hva betyr egentlig disse sunne rytmene som vi snakker så mye om? Hvordan kan vi gjenkjenne dem i vår travle hverdag? Hvis du tar deg tid til å virkelig observere naturen rundt deg, vil du oppdage noe fascinerende: Du vil aldri finne noe i naturen som eksisterer i en konstant tilstand av sommer eller kontinuerlig aktivitet døgnet rundt. Denne ideen om konstant kjør og endeløs energi er en menneskeskapt illusjon. I naturen finner vi i stedet denne vakre, naturlige syklusen – en perfekt balanse mellom perioder av intens aktivitet og dype øyeblikk av hvile og regenerasjon.

Når man aktivt engasjerer seg i dette naturlige feltet, for eksempel gjennom regelmessige skogsbad utført med den teknikken du har lært, åpner det seg en dypere forståelse av hva disse naturlige rytmene virkelig innebærer. Den virkelige kunsten ligger i å innpasse denne lærdommen i vårt daglige liv. La meg dele et konkret eksempel: Når mennesker kommer til meg for å få hjelp med å finne veien ut av utbrenthet, ofte forårsaket av kronisk overarbeid, handler det ikke bare om å komme seg gjennom krisen. Det handler om å iverksette varige endringer i deres arbeidshverdag. I stedet for å jobbe kontinuerlig frem til lunsj, som mange er vant til, lærer de å strukturere arbeidsdagen sin annerledes. De begynner å jobbe i fokuserte 45-minutters intervaller, etterfulgt av 5 eller 10 minutter med bevisst pause. Dette mønsteret gjentas gjennom dagen, og slik bringer de naturens rytme av aktivitet og hvile direkte inn i sin profesjonelle hverdag.

Teknisk sett er dette ikke en komplisert prosess, men på det emosjonelle og adferdsmessige planet kan det være overraskende utfordrende. Mange blir møtt med indre motstand og bekymringer: «Hva vil sjefen min tenke om dette?» «Jeg kan umulig ta meg tid til en pause hver time – hva vil kollegene mine si?» Dette er helt naturlige bekymringer, og jeg møter dem med praktiske løsninger. Jeg forklarer at det finnes mange diskré måter å gjennomføre disse pausene på. Man kan for eksempel ta en kort tur til toalettet og bruke fem minutter der til å senke skuldrene og finne roen. Eller man kan gå for å hente seg et glass vann og samtidig praktisere noen enkle pusteøvelser. Vi lærer bort disse teknikkene sammen med mange andre verktøy som kan brukes i hverdagen. Dette var utgangspunktet for vår tilnærming til en mer balansert livsstil. Men jeg må innrømme, kjære Amina, at starten ikke var enkel for noen av oss…

Nei, overhodet ikke. Og jeg har brukt mye tid på å reflektere over min egen reise gjennom disse naturlige syklusene. Når vi ser på årstidene – høst, vår, vinter, sommer – med deres unike karakteristikker av sol, snø, og skiftende lys, blir jeg fascinert av hvordan disse representerer ulike aspekter av vårt indre følelsesliv. Ta for eksempel høsten, som markerer begynnelsen av en gi slipp prosess. Og hva med vinteren? Det er interessant hvordan mitt forhold til vinterens mørke har gjennomgått en dramatisk transformasjon. Der jeg tidligere opplevde mørket som noe skremmende, som vi diskuterte i forrige episode, ser jeg nå på det som noe dypt fascinerende og meningsfullt.

I dag praktiserer jeg aktivt denne forbindelsen med naturen. Når jeg møter utfordringer eller problemer i livet mitt, tar jeg ofte en tur ut i naturen. Der kan jeg ha en stille dialog med et tre eller observere naturens mønstre, og spørre: «Hvordan reflekteres denne utfordringen jeg står overfor i naturens egen visdom?» Det som alltid slår meg, er hvor raskt og tydelig svarene kommer, og hvor forbløffende enkle de egentlig er.

Ta for eksempel spørsmålet om å gi slipp på ting som ikke lenger tjener oss. Naturen demonstrerer dette perfekt: Et tre holder aldri krampaktig fast på et råttent eple – det lar det falle naturlig til bakken. Denne enkle observasjonen inneholder dyp visdom om tilknytning og det å gi slipp. Det er fascinerende hvordan disse innsiktene åpenbarer seg når man begynner å praktisere denne form for naturlig kontemplasjon. Men det reiser et interessant spørsmål: Er det meningen at vi skal gjennomgå alle disse årstidene – med deres unike kvaliteter og lærdommer – i løpet av en enkelt dag?

Nei, ikke så nøye. I min erfaring har jeg lært at det viktigste i begynnelsen er å forstå den grunnleggende forskjellen mellom vinter og sommer – altså mellom aktivitet og hvile. Det handler om å utvikle en dypere bevissthet rundt disse naturlige syklusene og virkelig anerkjenne hvor skadelig det kan være for kroppen vår når vi presser den til kontinuerlig aktivitet og stess gjennom hele dagen.

Når vi ser på dette fra vestlig skolemedisin sitt perspektiv, blir utfordringene tydelige. Jeg har observert hvordan mennesker som konstant opererer i sommermodus – eller aktiv modus – dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, påvirker sitt autonome nervesystem på en negativ måte. Dette systemet styrer livsviktige funksjoner som bla. hjerte, puls, blodtrykk, temperatur og alle organer, samt vår respons på stress gjennom flukt- og kampmekanismer.

Det autonome nervesystemet veksler mellom to hoved tilstander: sympatisk modus, som aktiverer kamp og flukt, og parasympatisk modus, som fremmer hvile og regenerering. Det slår meg ofte hvor perfekt vårt autonome nervesystem er designet for å regulere denne balansen – det er vår naturlige tilstand, en harmonisk dans mellom aktivitet og passivitet som skaper homeostase og balanse i kroppen.

Men jeg ser en bekymringsfull trend i vårt moderne samfunn. Når mennesker setter seg selv i en konstant aktivitetsstrøm over lang tid, tvinger de nervesystemet inn i en kronisk, sympatisk tilstand – en vedvarende kamp-flukt-modus. Basert på min erfaring med klienter og studenter, ser jeg at når denne tilstanden vedvarer over flere år, utvikler vi et alvorlig problem. Det trigger en kaskade av negative effekter: økt stresspåvirkning fører til forhøyede nivåer av stresshormoner, som igjen trigger inflammasjon. Dette mønsteret ligger ofte til grunn for mange av de kroniske sykdommene jeg ser i min praksis.

Dette representerer en betydelig utfordring i vårt moderne samfunn. Gjennom årene har jeg lært at når vi skal guide nervesystemet tilbake til sin naturlige, regulerte og balanserte tilstand, må vi aktivt introdusere vinterkomponenten. Dette er ikke bare en teoretisk forståelse, men en praktisk nødvendighet jeg har sett gang på gang i mitt arbeid med mennesker. Vi må lære å omfavne vinteren – ikke bare som en metafor, men som en essensiell del av vår helbredelsesprosess.

Gjennom min erfaring som guide og veileder har jeg sett hvor avgjørende det er at vi lærer systemet vårt – spesielt det autonome nervesystemet – å finne tilbake til en naturlig regelasjon og balanse mellom aktivitet og regenerasjon. Det fascinerende er at vi faktisk har en veldig presis måte å måle dette på. Ved hjelp av en 24-timers hjertevariabilitetsmåling (HRV) kan vi få et klart bilde av om en person befinner seg i en kronisk flukt- og aktiveringstilstand (sympatisk tilstand) eller det motsatte. Dette er ikke noe mystisk eller alternativt med dette – det er solid forankret i vestlig skolemedisin og gir oss konkrete data å jobbe med.

I min praksis har jeg sett hvor viktig det er å hjelpe mennesker tilbake til en naturlig regulering, der kroppen kan veksle harmonisk mellom aktivitet og passivitet, mellom energibruk og regenerering. Dette krever at vi bevisst introduserer «vinteren» i hverdagen vår – øyeblikk av stillhet og ro som gir rom for dyp hvile og gjenoppbygging. Dette kan være gjennom skogsbading, der vi bare er til stede i naturen uten noen agenda, meditasjon, eller gjennom bevisst pustearbeid som aktiverer vagusnerven – den viktigste komponenten i vårt parasympatiske nervesystem.

Jeg har utviklet og erfart effekten av ulike teknikker, fra pustøvelser til naturterapi, som effektivt bringer kroppen tilbake til en sunn, naturlig regulering. Dette arbeidet er fascinerende fordi vi kan se konkrete resultater: stresshormonene normaliserer seg, og informasjonsstrømmen i nervesystemet reduseres til et sunt nivå. Gjennom årene har jeg sett gang på gang hvor avgjørende denne rebalanseringen er for folks helse og velvære. Det er ikke bare en teoretisk øvelse – det er en fundamental prosess som jeg vil si er obligatorisk for å gjenopprette kroppens naturlige balanse og helbredende evner. Mine klienter og studenter rapporterer ofte om omfattende forbedringer i både fysisk og mental helse når de benytter disse teknikkene regelmessig.

Og når du ble introdusert for dette konseptet, startet vi helt grunnleggende. Jeg husker godt hvordan vi begynte med det enkle spørsmålet: Hvordan kan vi bringe mer av vinterens kvaliteter inn i livet ditt? Dette er bare begynnelsen på en fascinerende reise. Etter hvert som forståelsen din utvikler seg og blir mer sofistikert, åpner det seg et dypt og spennende kaninhull for utforsking og innsikt. For da begynner vi virkelig å jobbe med årstidssyklusen, et konsept som har dype røtter i det sjamanistiske medisinhjulet, hvor vi lærer å kjenne og forstå årstidenes unike energier og kvaliteter på et dypere nivå.

I denne prosessen blir vi kjent med den spesielle rytmen som preger hver årstid, og de meningsfulle ritualene som følger naturens gang. For eksempel ved Samhain, som markerer starten på en ny syklus. For dem som ikke er kjent med begrepet, er Samhain det samme som Halloween, som feires rundt 1. november. På denne tiden viser naturen seg fra en helt spesiell side – dagene blir kortere, mørket tar mer plass, og det senker seg en dyp ro over landskapet mens temperaturen synker.

Etter vintersolverv begynner naturens energi å endre seg igjen, og vi har spesielle ritualer og praksiser for å komme i kontakt med disse endringene. Så beveger vi oss videre til Imbolc, når lyset gradvis begynner å vende tilbake. Dette gir en helt annen opplevelse av naturen – du kan nesten kjenne hvordan energien begynner å våkne til liv igjen. Ved vårjevndøgn kommer den frydefulle energien for fullt, og naturen eksploderer i liv og vekst.

Når vi når Beltane i mai, merker vi hvordan yang-energien virkelig begynner å ta overhånd – det er tid for handling og utadrettet aktivitet. Ved sommersolverv når yang-energien sitt absolutte høydepunkt, og vi opplever sommerens fulle kraft og intensitet. Deretter begynner den gradvise vandringen mot høsten, gjennom Lunessa og fram til høstjevndøgn.

Det fascinerende er at når vi begynner å fordype oss i denne syklusen og virkelig forstå den, begynner vi å gjenkjenne og resonere med de åtte grunnleggende kvalitetene som naturen viser oss gjennom året. Disse kvalitetene er ikke bare abstrakte konsepter – de er levende energier som vi kan lære å kjenne og arbeide med. Gjennom å følge denne syklusen bevisst, år etter år, utvikler vi en stadig dypere forståelse for naturens rytmer og hvordan de påvirker oss. Vi lærer å kjenne igjen disse kvalitetene ikke bare i naturen rundt oss, men også i våre egne livssykluser og indre landskap. Dette gir oss verdifulle verktøy for personlig vekst og transformasjon, og hjelper oss å leve mer i harmoni med naturens egen rytme.

Og når man har vært igjennom denne syklusen én gang, åpner det seg en helt ny dimensjon av muligheter. Man kan når som helst lukke øynene sine og bevisst gå inn i en indre tilstand som tilhører for eksempel vintersolverv, uavhengig av hvor man befinner seg i årets gang. Ved å bringe disse spesielle kvalitetene inn i livet sitt på denne måten, tar man sin sjamanistiske praksis til et helt nytt nivå.

For de som er enda mer viderekommende, åpner det seg enda flere dører. Da begynner vi å utforske og bli kjent med de åtte unike vesenene som tilhører de ulike årstidene. Disse kraftfulle vesenene kan bli våre allierte og veiledere, og bringe både hjelp, dyp innsikt og tidløs visdom inn i livene våre. Ikke minst åpner de opp for sjamanistisk magi som kan utvide vår forståelse og skape nye muligheter vi tidligere ikke kunne forestille oss.

Dette er bare en liten smakebit av det vi snakker om her. Vi starter alltid med det helt grunnleggende, men gradvis, etter hvert som den sjamanistiske utviklingsreisen fortsetter, blir dette arbeidet mer og mer fascinerende og dyptgående. For når vi virkelig begynner å forstå og arbeide med de naturlige rytmene, oppdager vi en helt utrolig verden av visdom og innsikt som ligger rett foran øynene våre. Det er nesten ubegripelig hvor mye kunnskap og kraft som finnes i naturen rundt oss – det er virkelig helt utrolig og nærmest magisk å oppdage.

Ja, jeg elsker virkelig dette temaet, og det du nevner om å ha gjennomgått en fullstendig årssyklus resonerer sterkt med meg. Jeg har nettopp selv fullført en hel årssyklus, og det du sier om å gå inn i erfaringen er så viktig. For én ting er jo det man kan lære teoretisk om årstidene – at høsten er tiden hvor vi, i likhet med trærne, slipper tak i det vi ikke trenger å bære med oss videre, eller at vinteren kommer med sitt beskyttende snødekke. Men det som virkelig betyr noe er den dype, personlige erfaringen av disse naturlige prosessene. Hva betyr det egentlig å kjenne disse skiftningene i kroppen? Hvordan manifesterer disse naturlige rytmene seg i vår fysiske opplevelse?

Jeg husker så godt da jeg først begynte å utforske dette. Der sto jeg, midt i høsten, og kjente på en nesten komisk forventning – «okei, nå er det høst, hvilke følelser skal jeg egentlig ha nå?» Det tok tid å innse at det handler om å være åpen for det som kommer naturlig, uten forventninger eller press. For min del var det spesielt viktig å akseptere at det var greit å ikke «få det til» med en gang. Vi har ofte denne tendensen til å ville prestere, til å forvente spesifikke opplevelser eller følelser basert på det vi har lest eller hørt fra andre.

Som når man leser disse inspirerende innleggene på Instagram, hvor noen beskriver en fantastisk opplevelse med å klemme et tre, og så går man ut med store forventninger om å oppleve det samme. Men så står man der og klemmer treet, og det føles… helt ordinært. Det viktige er å fortsette å prøve, å være tålmodig med seg selv, og å anerkjenne at selv det å ta seg tid til å gå ut og møte naturen på denne måten er betydningsfullt i seg selv. Det må jo være en grunn til at kroppen vår førte oss dit, selv om vi kanskje ikke føler den umiddelbare forbindelsen vi håpet på.

En annen fascinerende dimensjon av dette arbeidet handler om stillheten og roen vi søker. Gjennom din utdannelse og spesielt i nettkurset «Forandre ditt liv på 90 dager», introduserer du konseptet med skogsbad – denne helt spesielle måten å være tilstede i naturen på, hvor vi går gjennom landskapet med alle sanser åpne og mottakelige. Det reiser et interessant spørsmål: Hva er det som gjør denne type stillhet og ro så fundamentalt annerledes fra den vi kan finne hjemme i stua vår? Hvorfor oppleves det så mye mer kraftfullt og helende å finne denne indre roen ute i naturen?

Dette handler om noe dypere enn bare fysisk lokasjon. Når vi er ute i naturen, kobler vi oss på noe større enn oss selv. Vi blir del av en ur-gammel rytme, en puls som har eksistert lenge før oss og som vil fortsette lenge etter oss. Det er som om naturen har en egen frekvens som hjelper oss å tune inn på vår egen indre stillhet på en måte som er vanskelig å gjenskape innendørs, uansett hvor rolig og fredelig stua vår måtte være.

Det er et veldig godt spørsmål. Faktisk, et utrolig viktig og relevant spørsmål i vår moderne tid. Og utfordringene som vi kommer tilbake til, handler om hvordan vi moderne mennesker har blitt så fundamentalt distansert fra naturen, spesielt de siste 50 årene. Vi har gradvis trukket oss tilbake til våre kunstige miljøer, hvor vi tilbringer mesteparten av tiden vår i våre hjem som stadig blir mer isolerte fra naturens rytmer. Gjennom nye byggeregler og moderne konstruksjonsmetoder har vi skapt boliger som fungerer som hermetiske betongbokser, fullstendig avskåret fra naturens puls og energi.

Denne avstanden fra naturens rytmer manifesterer seg på flere måter. Det handler ikke bare om fysisk avstand, men også om en mental og følelsesmessig frakopling. Gjennom våre daglige preginger, stressende livsstil, og det evige hamsterhjulet vi befinner oss i, har vi mistet kontakten med de naturlige rytmene vi observerer i sunn natur. Dette gjør det veldig utfordrende å bare sette seg ned på en stol og finne indre ro. Vi står ikke lenger i naturlig resonans med omgivelsene våre. Vi har kuttet navlestrengen til naturens helbredende rytmer og vibrasjoner, som tidligere var en selvfølgelig del av menneskets eksistens.

Denne fremmedgjøringen fra naturen har skjedd gradvis, men konsekvensene er dype og omfattende. Vi lever liv som står i direkte motsetning til vår naturlige tilstand, hvor vi konstant opererer i en sympatisk og stresset modus. Mange mennesker hevder at de har god kontakt med naturen – «Jeg er ute og jogger hver dag,» sier de, eller «Jeg går tur med hunden min regelmessig.» Men dette overfladiske møtet med naturen er ikke det samme som den dype forbindelsen jeg snakker om. Disse aktivitetene, selv om de er positive i seg selv, berører bare overflaten av det jeg forsøker å formidle.

Det er selvfølgelig fint at mennesker kommer seg ut og får frisk luft – det er bedre enn ingenting. Men den virkelige utfordringen, og det jeg ønsker å belyse, handler om noe mye dypere. Det dreier seg om en fundamental øvelse og en bevisst prosess man må gjennomgå for å gjenopprette den tapte resonansen med naturens grunnleggende rytmer. Dette er ikke noe som skjer automatisk ved å bare være utendørs; det krever en dedikert innsats og forståelse for å gjenvinne denne essensielle forbindelsen med naturens visdom og helbredende kraft. Det handler om å lære seg å lytte, føle og tune seg inn på naturens subtile signaler og mønstre, som vi en gang var naturlig synkronisert med.

Dette kan man gjøre med at man tar noen måneder med å bo i skogen, og da kommer man fort tilbake til de naturlige rytmene. Man trenger kanskje bare noen uker, hvor man virkelig kjenner disse vibrasjonene og hvordan naturen spiller sin egen melodi. Jeg har selv erfart hvordan naturen endrer seg time for time, dag for dag – hvordan den snakker til oss gjennom vindens hvisking, fuglenes sang, og bekkens risling. Dette er naturens egen musikk, en symfoni som vi alle en gang var dypt forbundet med.

Og det fascinerende er at man ikke trenger så veldig lang tid før man virkelig føler denne forbindelsen igjen. Man trenger minimum to til tre uker, så er man tilbake og virkelig føler det i kropp og sjel. Men her kommer det store paradokset i vår moderne tid: Hvem er det som faktisk har et par, tre uker å sette av til dette? Vi har jo så utrolig mye å holde på med i våre travle liv. Hvem har muligheten til å ta tre uker fri fra jobb, familie og forpliktelser for å sette seg selv ut i naturen, uten mobiltelefon, uten internett, bare med teltet sitt og med ryggsekken? Det er dessverre veldig få av oss som har dette privilegiet i dag.

Så det som da blir den store utfordringen, er hvordan vi skal kunne trene på å gjenkjenne og verdsette naturens rytmer uten å være fullstendig omsluttet av den. Det er som å prøve å forstå smaken av jordbær uten å faktisk berøre eller smake på dem. Jeg kan ikke bare sitte på en stol hjemme og forestille meg smaken hvis jeg aldri har smakt jordbær. Ja, noen kan fortelle meg at jordbær smaker søtt, at de er saftige, at de har en helt spesiell aroma – men dette blir bare ord og teoretisk kunnskap. Vi vil aldri kunne komme i virkelig resonans med jordbær på denne måten. For å virkelig forstå og oppleve jordbær, må vi ut på jordbæråkeren. Vi må kjenne jorden under føttene, bøye oss ned, grave litt i jorda, stå på huk og plukke bærene selv. Vi må lukte på dem, smake på dem, nyte dem. Det er først da vi får en ekte referanseerfaring på hva de naturlige rytmene relatert til jordbær faktisk er.

Så grunnen til at det nærmest er umulig for de fleste å bare sette seg hjemme i stua, lukke øynene og prøve å gå i kontakt med naturens rytmer, er at vi har vært avkoblet fra denne forbindelsen over så lang tid. Det moderne mennesket har derfor et sterkt behov for å aktivt oppsøke naturen igjen. Vi må ut og erfare, føle på kroppen, og gå i resonans med disse rytmene som naturen så generøst viser oss – gjennom trærnes dans i vinden, gressets svaiing, bekkens melodiske klukking, fuglenes morgensang, og vindens hvisking gjennom skogen. Alt dette er naturens måte å kommunisere med oss på, en kommunikasjon vi en gang forsto intuitivt. Og jeg vet at for mange som ikke er vant med å tenke på denne måten, så kan det høres både mystisk og kryptisk ut. Men denne vissheten ligger dypt i oss alle, vi må bare gi oss selv tid og mulighet til å gjenoppdage den.

Hva eksakt skal jeg gjøre for noe? Vel, det er en spennende prosess som starter med det vi kaller skogsbad. På bloggen min har jeg skrevet en artikkel om skogsbading, og Shirun Yoko, hvor universiteter i bla. Japan har gjennomført betydelig forskning på dette området. Forskningen viser de imponerende effektene av å tilbringe bare en halvtime daglig eller annenhver dag i skogen – uten agenda, uten mobiltelefon, og uten å la tankene vandre til planlegging eller bekymringer. Det handler om å være fullstendig til stede i naturen. De helsemessige fordelene er omfattende og godt dokumenterte, fra reduserte stressnivåer og forbedret hormonbalanse til redusert inflammasjon i kroppen. Studier viser også betydelig bedring i tilstander som depresjon og angst. I artikkelen min på bloggen har jeg inkludert detaljerte referanser til den vitenskapelige forskningen.

Det beste med denne praksisen er at den er overraskende enkel å begynne med. Øvelsen i seg selv er ikke komplisert, men effekten blir dypere og mer betydningsfull over tid. Etter hvert som du praktiserer regelmessig, vil du merke at du blir mer sofistikert i din tilnærming. Du begynner å gå mer og mer i resonans med naturen – det vil si, du kommer i stadig dypere kontakt med de naturlige rytmene som omgir oss. Dette er noe vi bare kan oppnå ved å aktivt oppsøke og engasjere oss med naturens sunne sykluser, på samme måte som vi må erfare smaken på jordbær for å forstå hva det er.

Det fascinerende er at når vi har etablert denne dype resonansen med naturen, når vi har bygget opp et solid fundament av erfaringer og opplevelser gjennom regelmessige møter med naturen, skjer det noe bemerkelsesverdig. Vi kan da sitte hjemme i godstolen vår, lukke øynene, og gjenskape de samme følelsene og opplevelsene som vi har når vi er ute i naturen. Men dette er ikke noe som kommer av seg selv – det krever at vi først har etablert disse genuine referanserfaringene, at vi har gjenopprettet vår naturlige forbindelse med naturens egen resonans, musikk og vibrasjon.

Når du har opparbeidet denne evnen, åpner det seg en helt ny verden av muligheter. La oss si at du har hatt en spesielt utfordrende dag, og du trenger å finne ro. Du kan da, akkurat der du sitter nå, lukke øynene og sentrere pusten din. Du kan velge å gå inn i en meditativ tilstand hvor du for eksempel gjenkaller opplevelsen av vintersolverv – det dypeste punktet av yin-energi, den ultimate roen. Ved å lukke øynene og aktivt hente frem referanserfaringen din, kan du mentalt transportere deg tilbake til forrige gang du opplevde dette øyeblikket i naturen. Du gjenskaper ikke bare minnet, men hele den fysiske og emosjonelle opplevelsen du hadde der og da. Dette er en kraftfull teknikk som lar deg tappe inn i naturens helbredende kraft, selv når du fysisk befinner deg et annet sted.

Og når du virkelig går inn i denne tilstanden, vil du oppleve en direkte og dyp kontakt med vintersolvervets rytme, med essensen av yin-energien, og med naturens iboende regenererende kraft. Det fascinerende er at du kan oppnå denne tilstanden når som helst – selv midt på sommeren kan du tappe inn i vintersolvervets ro og styrke. Men det er viktig å forstå at dette ikke kommer automatisk. Det krever dedikert arbeid for å gjenopprette og styrke denne naturlige resonansen i deg selv. Når du først har etablert denne forbindelsen, vil du merke hvordan årstidenes syklus – ikke bare vinter og sommer, men alle de åtte tradisjonelle årstidene – begynner å manifestere seg i din bevissthet på en helt ny måte. Resultatene av denne praksisen er virkelig bemerkelsesverdig.

Kanskje du har en spesiell erfaring du kan dele? En opplevelse knyttet til en bestemt årstid som har gjort sterkt inntrykk? De fleste av oss har opplevd øyeblikk i livet hvor vi føler oss overveldet eller ute av balanse. I slike stunder kan det være utrolig kraftfullt å bare lukke øynene og mentalt transportere seg tilbake til en dyp naturopplevelse. Ved å bevisst gjenkalle og gjenoppleve disse øyeblikkene – følelsene, vibrasjonene, rytmene – kan vi bringe naturens helbredende kraft inn i vårt indre landskap. Dette har en bemerkelsesverdig evne til å roe ned sinnet og bringe oss tilbake i balanse, uansett hvilke utfordringer vi står overfor i øyeblikket. Det er som å ha en indre kilde av ro og styrke som vi kan tappe inn i når vi trenger det som mest.

Kjenner du deg igjen i det jeg beskriver her, Amina? Har du selv opplevd denne dype forbindelsen med naturens rytmer?

Jeg har egentlig flere erfaringer å dele når det kommer til dette med å være i naturen, og spesielt når det har gått lang tid siden sist jeg var ute i naturens elementer. Det er én ting å snakke om, men det er også fascinerende hvordan jeg kan gå inn i disse naturopplevelsene når jeg sitter hjemme i stolen min, selv når jeg ikke har mulighet til å fysisk være ute i naturen. Jeg husker spesielt godt den gangen du guidet oss studenter gjennom en dyptgripende erfaring oppe på fjellet ved Spitsbergseter Høyfjellshotell. Vi skulle ut i naturen og bare være til stede, sitte med steinene og la naturen tale til oss. Det som skjedde med meg der oppe var virkelig bemerkelsesverdig – det høres kanskje litt merkelig ut, men jeg opplevde en total sammensmeltning med steinen jeg satt ved. Det var som om all støy forsvant, og jeg ble fullstendig ett med steinen, helt til den opplevelsen naturlig løste seg opp.

For meg representerer disse naturmøtene en helt spesiell form for stillhet og indre ro. Jeg opplevde dette så sent som for noen dager siden, da jeg kjente på et sterkt behov for å finne balanse i en hektisk timeplan. Min naturlige ildkraft driver meg fremover med full styrke, og jeg elsker virkelig det jeg holder på med, men jeg erkjenner også viktigheten av å finne rom for stillhet. I slike øyeblikk setter jeg meg ned i denne stolen, lukker øynene, og lar meg mentalt transportere tilbake til disse kraftfulle naturopplevelsene. Det er nesten som en form for energetisk teleportering, hvor jeg kan gjenskape og gjenoppleve disse følelsene i kropp og sinn.

Men jeg kjenner også godt til den erfaringen hvor jeg plutselig innser at det har gått altfor lang tid siden jeg var ordentlig ute i naturen. Det er et interessant mønster jeg har observert – når vi begynner med noe som gjør oss godt, opplever vi positive effekter, men så har vi en tendens til å glemme å fortsette med nettopp det som skapte denne positive endringen. Dette gjelder spesielt i mitt forhold til naturen, og jeg må innrømme at det nærmest har vært pinlig enkelt å glemme dette fundamentale aspektet på min sjamanistiske utviklingsvei. Samtidig ser jeg hvor naturlig og enkelt det er å gjenopprette denne forbindelsen når jeg først blir bevisst på det.

Bare for noen dager siden tok jeg meg tid til en skogtur, og denne gangen gjorde jeg det annerledes – jeg hadde bevisst ikke planlagt noe etterpå. Dette ga meg friheten til å bare være der, til å ligge på bakken og være fullstendig til stede i øyeblikket, uten stress eller tidspress. Dette er en type tilstedeværelse som tidligere ville vært helt utenkelig for meg. Det er faktisk ganske morsomt å tenke på at min første ordentlige, frivillige skogstur ikke skjedde før under korona nedstengingen. Min venninne filmet meg den gangen, og opptaket ligner mer på en søknadsvideo til Paradise Hotel enn en naturopplevelse – der står jeg i min rosa genser, fullstendig ute av mitt element, og klager over at jeg må på toalettet og vil hjem.

Min motstand mot naturen har faktisk vært et gjennomgående tema siden barndommen, så korona pandemien har definitivt hatt sine negative sider. Men paradoksalt nok har denne perioden også ført til noe positivt, særlig når det gjelder min personlige utvikling og forbindelse med naturen. Det var som om nedstengingen tvang meg til å utforske nye muligheter – når kaféene og kjøpesentrene var stengt, måtte jeg motvillig innse at en tur i naturen var det eneste alternativet. Og til min store overraskelse oppdaget jeg at det faktisk var ganske hyggelig. Én tur ble til flere, og snart begynte venninnene mine å lure på om jeg hadde blitt syk, siden det var så ulikt meg å tilbringe tid i naturen. Dette ble mitt første genuine møte med naturens kraft, og det var da jeg virkelig begynte å forstå at det lå noe dypere og mer betydningsfullt her – en innsikt som skulle vise seg å bli starten på en helt ny fase i min personlige utvikling.

Det er fascinerende og samtidig bekymringsverdig hvordan vi har distansert oss så drastisk fra naturen som omgir oss. Vi er så avnavlet fra naturens rytmer og sykluser at vi knapt gjenkjenner vår egen plass i det store økosystemet. Dette ser jeg daglig i mitt arbeid, og du forteller en erfaring som dessverre er altfor vanlig. I min praksis erfarer jeg dette med nesten alle jeg møter – enten det er studenter som søker veiledning, klienter som sliter med kroniske lidelser, eller mennesker som kjemper mot utbrenthet og utmattelse. Det er den samme grunnleggende problematikken som går igjen. Det er ytterst sjelden jeg møter mennesker som har bevart et naturlig og sunt forhold til naturen, som virkelig forstår og verdsetter denne fundamentale forbindelsen. Dette er ikke bare en tilfeldig observasjon, men et dypt symptom på vårt moderne samfunn og hvor dramatisk avkoblet vi har blitt fra våre naturlige røtter.

Sett fra mitt faglige og personlige ståsted, fremstår denne fremmedgjøringen fra naturen som en av de mest sentrale årsaken til dagens omfattende helseproblemer. Det forklarer i stor grad hvorfor vi ser en eksplosiv økning i depresjon, angst, kronisk stress, overdrevet prestasjonspress, og ulike former for kroniske sykdommer. Dette blir særlig tydelig når vi studerer urfolk og tradisjonelle kulturer som har bevart en dyp og autentisk kontakt med naturen. I disse samfunnene finner vi bemerkelsesverdig få tilfeller av de psykiske lidelsene som plager det moderne mennesket. Du vil ikke finne utbredt psykose, depresjon eller angst. De komplekse personlighetsforstyrrelsene som preger vår tid er nærmest fraværende – faktisk har mange av disse kulturene ikke engang ord eller begreper for slike tilstander.

Hvorfor er det slik? Svaret ligger i den fundamentale forbindelsen med naturen. Når mennesker lever i genuin resonans med naturens rytmer og krefter i sitt daglige liv, skapes det en beskyttende balanse som forebygger mange av våre moderne lidelser. Disse tilstandene oppstår primært når vi mister denne forbindelsen, når vi blir avnavlet fra vår naturlige tilstand. Da havner vi i en konstant tilstand av sympatisk aktivering – fight or flight-modus – hvor vi jager etter prestasjoner, karriere, status og materielle goder eller surfer på nettet med autopilot uten mål og mening. Vi streber kontinuerlig etter å bli bedre, større, raskere og mer suksessfulle, ofte på bekostning av vår egen helse og velvære.

Dette bringer oss til kjernen av utviklingsprosessen vi snakker om. Vi er nå ved startpunktet av en viktig reise – en reise mot å gjenoppdage og forstå naturens essensielle rolle i våre liv. Det handler om å erkjenne hvordan naturen kan være nøkkelen til både fysisk og mental helse, til å skape et mer meningsfylt liv, og til å finne en harmonisk balanse hvor vi lar naturens iboende rytmer bli en integrert del av vår egen eksistens.

Selvfølgelig er dette bare begynnelsen av en større utviklingsprosess for enhver student eller klient. Men det er avgjørende å etablere denne grunnleggende forståelsen helt fra start. Man trenger en solid motivasjon for å begynne en slik transformativ prosess. Det må finnes en overbevisende grunn, en dyp erkjennelse av hvorfor det er så viktig å gjenopprette kontakten med naturen. For dette er ikke en rask løsning – det krever tid, dedikasjon og tålmodighet.

I vår travle hverdag må vi aktivt prioritere tid til dette arbeidet. Uten en dyp forståelse av viktigheten vil mange finne unnskyldninger for å ikke prioritere den tiden som trengs for å gjøre de øvelsene og endringene vi snakker om her. Dette er grunnen til at vi starter med å bygge denne fundamentale forståelsen – å innse hvorfor denne koblingen til naturen er så essensiell for å skape det livet vi egentlig ønsker oss. Først deretter kan vi gå videre til de praktiske metodene og teknikkene.

En god start kan være å utforske skogsbading, som jeg har beskrevet detaljert i min artikkel. Det handler om å forplikte seg til en daglig praksis over en 90-dagers periode. Nøkkelen ligger i å investere omtrent en halvtime hver dag i naturen, følge de spesifikke teknikkene og øvelsene som blir beskrevet, og gradvis bygge opp en sterkere forbindelse med naturens helbredende krefter.

Og da tar man et syvmilskritt videre, og det er her den virkelige transformasjonen begynner. For da beveger man seg bort fra den teoretiske forståelsen som mange av oss har en tendens til å holde fast ved. Da begynner man virkelig å erfare det vi snakker om her på et dypere plan. Og det er nettopp denne erfaringen som er den absolutte nøkkelen. Det handler ikke om å blindt tro på noe, eller å kunne alle teoriene og konseptene utenat, men å finne denne genuine erfaringen hvor man virkelig kjenner på kroppen hvordan rytmene fungerer, hvor man får en dyp opplevelse av roen, og hvor man får førstehånds erfaring med hvordan sunn regulering faktisk manifesterer seg i naturen.

Ja, og det som jeg har kommet til å forstå nå i dag, etter mange års utforskning og refleksjon, er at det å begynne nettopp der – med den grunnleggende erfaringen – og ha det som et solid fundament, er jo helt avgjørende for den dypere sjamanistiske utviklingen. Faktisk, og jeg understreker faktisk med ettertrykk, er dette noe jeg først innså i etterkant. Det minner meg om det vi diskuterte i forrige episode, hvor jeg var så utålmodig og lurte intenst på hvorfor vi ikke kastet oss rett ut i alt det metafysiske og overnaturlige helt fra starten av utdannelsen. For det var jo der jeg, i min naive iver, trodde at jeg befant meg mentalt. Og så skulle vi plutselig ut i skogen! Jeg tenkte litt arrogant: «Ja, ja, skogen er fin, jeg har da vært i skogen før, kom igjen, la oss hoppe til de store mysteriene.»

Og så kom den store åpenbaringen hvor jeg endelig forsto at egoet mitt måtte roe seg kraftig ned. Dette har jeg lært gjennom min egen personlige utviklingsreise og gjennom disse verdifulle impulsene du har delt, hvor jeg gradvis har innsett viktigheten av å bare lande her og nå, og akseptere at det er greit å være akkurat der jeg er. Og det fascinerende er at når jeg endelig klarte å gi slipp på alle mine forutinntatte ideer om hva spiritualitet måtte være, eller mine rigide forestillinger om hva sjamanisme skulle innebære, og i stedet bare være fullstendig tilstede her og nå, der jeg er i utdannelsen, uten å konstant lengte etter det som kommer senere eller det som virker større og mer imponerende – som du så presist påpeker er dette egostyrt behov for konstant påfyll og stimulans – jo lettere har det faktisk blitt for meg å åpne meg opp for alt det dypere og mer betydningsfulle som kommer naturlig etter hvert. For det er så lett å bli fanget i denne iveren hvor man tenker «dette er jo så utrolig spennende», men herregud, så spennende det faktisk er når man tar seg tid til å være i det. Og når man først har etablert det solide grunnlaget, har fått den genuine erfaringen og det støttende rammeverket på plass, da åpner det seg helt nye dybder i ens egen spiritualitet og indre reise som man knapt kunne forestille seg på forhånd.

Ja, det er min erfaring også, gjennom mer enn to tiår med dyp utforskning av disse temaene, at hvis man ikke har denne solide grunnmuren å bygge utviklingen sin videre på, så står man bokstavelig talt i sand og kvikksand. Det blir som å bygge et hus uten fundament – det vil før eller senere kollapse. Så kan man selvfølgelig la seg friste av alle de spennende tilbudene som finnes der ute – engler her, kanalisering der, tidligere liv og regresjon rundt neste hjørne. Man kan hoppe fra chakra-kurs til chakra-kurs, drømme om å reise i det morfogenetiske felt, lese Akasha kronikken eller utforske parallelle liv. Men til slutt må man spørre seg selv: Hvor leder egentlig alt dette hen? Earth is calling, som man sier.

Det er nemlig slik at intellektet vårt, det karmiske minnet, egoet og alle disse aspektene av oss selv, de hungrer konstant etter det spektakulære. De vil ha mer, de vil ha makt, de vil ha disse ekstraordinære opplevelsene som gir en følelse av å være spesiell eller utvalgt. Og la meg være helt tydelig – det er absolutt ingenting galt med disse opplevelsene i seg selv. Men hvis man begynner her, før man har etablert et solid fundament, blir det som å bygge luftslott. Man ender opp med å sveve rundt i en tåkesky, uten fotfeste, uten den grunnleggende stabiliteten som er så essensiell for genuin spirituell vekst.

Og hvis vi virkelig skal gå gjennom en dyp og grunnleggende utviklingsprosess, en prosess som leder oss tilbake til vår sanne sanne natur, så må vi ha dette fundamentet på plass. For hvordan skal vi ellers kunne gjøre det? Hvordan skal vi kunne komme i genuin kontakt med det dypeste guddommelige i oss selv når vi fortsatt er fullstendig fanget i hverdagens tvangstrøye, i den intense galskapen som preger det tredimensjonale og firedimensjonale rom?

Det blir rett og slett umulig å få kontakt med din tidløse og romløse natur – der hvor din fulle kraft, dine fulle disposisjoner, og dine medfødte talenter ligger lagret og venter på å bli aktivert – så lenge du er fullstendig fortapt i det jeg kaller «monkey-verden». I denne verden av konstant kaos, hvor vi stresser fra det ene til det andre, hvor vi løper som besatte i våre personlige hamsterhjul, hvor vi er bundet på hender og føtter i samfunnets og egoskapte tvangstrøyer, hvor vi er 100% fanget i tid og rom – der er det rett og slett ikke mulig å oppnå denne dype kontakten med vår sanne natur. Det blir som å prøve å høre en hvisking i et rom fullt av høylytt støy – det går rett og slett ikke.

Og i Yggdrasil sjamanskole, hvordan jeg guider deg og de andre studentene, handler det om noe mye dypere enn bare overfladisk læring. Det er ikke bare snakk om å tilegne seg kule teknikker og metoder. Ta for eksempel spontan helbredelse, som vi introduserer allerede i det første begynner-seminaret i vår tradisjon. Dette er en fascinerende metode hvor man ikke engang trenger å berøre et menneske fysisk, men hvor man likevel kan observere hvordan kroppen responderer og endrer seg når man utfører teknikken på avstand. At vi lærer bort noe så kraftfullt helt i begynnelsen, sier noe om dybden i vår tilnærming.

Men dette er bare begynnelsen. For hvis man ikke har dette grunnleggende fundamentet på plass, blir det veldig utfordrende å gli naturlig inn i de virkelig spektakulære aspektene av praksisen. Det som venter på den andre siden av denne grunnleggende treningen, er noe helt annet enn hva de fleste forestiller seg. Det er både mer jordnært og samtidig mer ekstraordinært enn fantasien kan forestille seg.

Ja, jeg kjenner meg virkelig igjen i det du sier, og jeg husker spesielt godt det øyeblikket som ga meg en dyp aha-opplevelse. Det var da du stilte det gjennomtrengende spørsmålet: «Hvordan skal dere noensinne bli ordentlig kjent med deres sanne metafysiske natur, deres genuine spirituelle lys, hvis dere ikke først blir kjent med deres grunnleggende menneskelige natur?» Dette utsagnet traff meg som et lynnedslag av innsikt. Det var som om alle brikkene falt på plass i det øyeblikket, og jeg forsto endelig den fundamentale viktigheten av å starte med det menneskelige før man strekker seg mot det guddommelige.

I dagens samfunn har vi blitt så vant til at alt skal skje umiddelbart og med lynets hastighet. Vi forventer at den spirituelle oppvåkningen skal komme over natten, at en enkel YouTube-video skal være nok til å aktivere vår kundalini-energi, og at opplysthet skal være like tilgjengelig som å trykke på en bryter. Dette er en dypt misforstått og nesten psykotisk tilnærming til virkeligheten, som dessverre er typisk for det moderne mennesket. Vi ønsker resultater uten å være villige til å legge ned det nødvendige arbeidet og tiden som kreves for denne type ekstraordinær transformasjon.

Når vi ser på de eldgamle yogiske tradisjonene, med deres 5000 år med dokumentert visdom og innsikt, forteller de oss noe helt annet. De lærer oss at veien til opplysthet er en grundig forberedelsesprosess som krever tålmodighet og dedikasjon. Et kritisk punkt på denne reisen er det vi kaller sjaman-døden – en fundamental transformasjon hvor egoet må gi slipp på sin rolle som sjelens hersker og i stedet bli dens ydmyke rådgiver. Dette er ikke noe som kan fremskyndes eller hoppes over.

Så lenge vi er fanget av det spektakulære, av det som glitrer og blinker i øyeblikket, forblir vi låst i egoets begrensede perspektiv. Det er intellektet, vårt karmiske minne og egoet som jakter på erfaringer og makt, som desperat søker etter den neste store opplevelsen. Men ironisk nok er det nettopp denne jakten som blokkerer vår tilgang til den virkelige Sahara – det uendelige potensialet som ligger latent i oss. Det er som å være så opptatt av å samle på glassperler at vi går glipp av diamantgruven rett under føttene våre.

Jeg pleier å bruke en metafor for å illustrere dette poenget: Alt det vi erfarer i vår materielle eksistens – det vi ser, hører, lukter, smaker og føler, sammen med alle våre metafysiske erfaringer – utgjør bare ett enkelt sandkorn i den store ørkenen av vår eksistens. Dette ene sandkornet representerer bare en mikroskopisk del av vår sanne natur. Den virkelige eksistensen vår er like omfattende som hele Sahara-ørkenen, uendelig i sitt omfang og potensial.

For å få tilgang til denne fulle kraften, dette ubegrensede potensialet som ligger i oss, må vi være villige til å ta den grundige reisen. Det handler om å gradvis finne veien ut av våre selvpålagte begrensninger, ut av det mentale hamsterhjulet vi har skapt for oss selv. Dette er ikke en rask prosess, men en dyp transformasjon som krever tålmodighet, dedikasjon og en villighet til å møte oss selv på et fundamentalt nivå. Det er gjennom denne gradvise frigjøringen at vi virkelig kan begynne å utforske og manifestere vårt fulle potensial.

Dette er en svært spesifikk og strukturert prosess som krever engasjement, fokus og tålmodighet for å kunne gjennomføres på riktig måte. Når denne grunnleggende prosessen er fullført, begynner den virkelige utviklingsreisen – en dyptgripende utforskning av både innsikt og sjamanistisk magi, hvor man gradvis kommer i kontakt med de dypere lagene av det transendentale. Gjennom denne prosessen begynner man å nærme seg sin fulle, komplette natur og får erfare sin Sahara – den grenseløse eksistensen som strekker seg langt utover tid og rom. Det er på dette punktet at vi virkelig kan begynne å snakke om det som er genuint spektakulært.

I lys av dette blir det tydelig hvor overfladisk og begrensende det er å jakte på raske løsninger, som å skulle kanalisere en engel her eller søke en åndelig opplevelse der. Slike overfladiske jakter blir bare distraksjoner som hindrer den virkelige, dyptgripende utviklingsprosessen som har en helt annen kvalitet og dybde. Det er essensielt å forstå at uten å først etablere det solide fundamentet – grunnmuren vi har diskutert i denne podkasten – gjennom å gjenopprette vår naturlige kontakt og resonans med naturen, kan vi ikke komme videre. Dette representerer det første og mest kritiske skrittet i prosessen med å frigjøre seg selv fra tvangstrøyen og det energitappende hamsterhjulet som mange er fanget i.

Dette første, grunnleggende skrittet er absolutt nødvendig – uten det kan vi ikke bygge videre på grunnmuren eller ta de neste stegene i vår utvikling. Det er som å bygge et hus; hvert nivå må være solid før vi kan legge til det neste. Når denne grunnmuren endelig er på plass, solid og velforankret, da begynner de virkelig spektakulære aspektene av vår transformasjon å utfolde seg. Da åpner det seg muligheter og perspektiver som går langt utover det ordinære bevissthetsplanet, og vi kan begynne å utforske de dypere dimensjonene av vår eksistens.

Ja, det blir absolutt ikke noe solid hus uten en skikkelig grunnmur. Dette er noe vi alle har erfart, enten det er gjennom lek med lego, bygging av korthus, eller andre konstruksjoner. Gang på gang har vi sett hvordan strukturer med ustødig fundament uvegerlig kollapser, uansett hvilket materiale vi bruker. Dette er en passende analogi for en av de største utfordringene vi møter i dagens esoteriske verden.

I vår digitale tidsalder blir vi bombardert med glitrende løfter og fascinerende tilbud. Det er en endeløs strøm av kurs og seminarer, og på YouTube alene finner vi tusenvis av kanaler som presenterer alt fra teorier om utenomjordiske vesener og intergalaktiske konflikter til påstander om vår egen alien-opprinnelse. Det er lett å bli overveldet og forvirret i dette havet av informasjon.

Videre støter vi på utallige videoer som lover rask åndelig oppvåkning gjennom enkle øvelser – kanskje en spesifikk yoga-posisjon som angivelig skal vekke kundalini-energien og føre til øyeblikkelig opplysthet. Men dette er en farlig villfarelse. Å rette sin energi og oppmerksomhet mot overfladisk glitter og glamour, uten først å etablere et solid fundament, er som å bygge et luftslott som før eller senere vil kollapse.

Dette er grunnen til at jeg alltid understreker viktigheten av den sjamanistiske utviklingsprosessen. Ja, denne prosessen kan være spektakulær og transformerende, og jeg ønsker virkelig at alle skal få oppleve disse ekstraordinære dimensjonene. Men for å få tilgang til disse dypere, mer spektakulære aspektene av vår spirituelle utvikling, er det helt avgjørende at vi først etablerer denne grunnmuren.

Det handler om å bygge stein for stein, lag for lag, med tålmodighet og dedikasjon. Bare når fundamentet er solid, kan vi trygt begynne å utforske de høyere nivåene av bevissthet og spirituell innsikt. Dette er ikke en snarvei til åndelig utvikling, men den eneste bærekraftige veien som faktisk fører til varig transformasjon og autentisk spirituell vekst. Uten denne grunnleggende forberedelsen risikerer vi å bygge vårt åndelige «hus» på sandgrunn, hvor det vil være sårbart for enhver utfordring eller motgang vi møter på vår vei.

Det kan høres kanskje kjedelig ut – dette med naturens sunne rytmer. Jeg forstår godt at noen tenker «kan vi ikke hoppe rett til det mer spennende?» eller «la oss snakke om noe mer spektakulært». Mange ønsker å gå rett ut i skogen og bade i energiene der, uten forberedelse. Men det er nettopp derfor vi må snakke om dette fundamentet først.

For ser du, dette er startpunktet hvis du virkelig ønsker å dykke ned i det fascinerende kaninhullet av spennende esoterisk kunnskap. Dette er inngangsporten til en verden av sjamanistiske praksiser, kommunikasjon med lysvesener, og utforskning av astrale felt som kan gi deg dyp innsikt, visdom og helbredende krefter. Gjennom denne prosessen vil du gradvis begynne å forstå – ikke bare teoretisk, men gjennom direkte erfaring – hva akasha-kronikken virkelig er. Du vil oppdage sannheten om tidligere liv, inkarnasjonssykluser, og dine personlige læretemaer.

Alt dette handler fundamentalt sett om vibrasjon, og det moderne mennesket har dessverre blitt nærmest immune mot disse subtile vibrasjonene. Vi er så oppslukt i våre materielle behov og ønsker at vi har mistet kontakten, ikke bare med naturens sunne rytmer, men med alle de andre dimensjonene som omgir oss. Derfor må vi først gjennom en prosess hvor vi gradvis gjenvinner vår sensitivitet. Vi må «avnumme» oss selv, slik at vi igjen kan begynne å føle disse vibrasjonene. Dette er den virkelige nøkkelen til å utvikle de spektakulære evnene som mennesker drømmer om å mestre.

Jeg lover at vi skal komme til alle disse fascinerende temaene senere i podkastserien vår. Vi skal ta deg med på hele reisen frem til der du befinner meg i dag, Amina. Men vi skylder våre lyttere å starte fra begynnelsen, å forklare grunnlaget for alle de ekstraordinære erfaringene du opplever nå. Foruten denne grunnleggende forståelsen og forberedelsen, ville disse opplevelsene vært umulige å oppnå.

Dette er ikke bare min personlige erfaring – det er en universell sannhet som jeg har sett bekreftet gang på gang gjennom mitt arbeid. Hver eneste person som har oppnådd genuine resultater i dette feltet, har måttet gå gjennom denne grunnleggende prosessen først. Det finnes ingen snarveier til ekte spirituell utvikling, men belønningen for å gjøre dette grundige forarbeidet er ubeskrivelig verdifull.

Ja, absolutt. Dette er virkelig et fundamentalt viktig grunnlag som vi ikke kan overse. Når jeg reflekterer over min egen reise og skulle fortelle om hvordan livet mitt utfolder seg i dag, med alle de erfaringene og innsiktene jeg har fått, må jeg understreke at dette ikke er noe som skjedde over natten. Det har krevd en dyp dedikasjon, en konstant innsats, utallige runder med prøving og feiling, og ikke minst – evnen til å være fullstendig til stede i øyeblikket, akkurat der man befinner seg på reisen, og akseptere dette som en naturlig del av prosessen.

Når jeg ser tilbake, ville jeg ikke vært foruten alle disse opp- og nedturene, alle disse dyrebare øyeblikkene av innsikt, de gangene jeg gjorde feil og lærte av dem, de gangene jeg trodde jeg hadde forstått noe for så å innse at jeg fortsatt hadde mer å lære. Hver eneste erfaring har vært uvurderlig, fordi den har bidratt til min egen vekst og utvikling. Nå som jeg jobber med studenter som er i startfasen av sin Yggdrasil sjaman grunnutdannelse, ser jeg hvor verdifullt det er å ha denne erfaringen med meg. Det gir meg en dypere forståelse for deres prosess, både når det gjelder deres innsikter og de utfordringene de møter på veien. All denne erfaringen er som gull verdt å ha med seg i ryggsekken.

Og la meg være helt tydelig på dette punktet: Hvis man ønsker å gjennomgå en slik dyptgripende sjamanistisk utviklingsprosess som vi snakker om her, er det helt essensielt å ha en erfaren guide eller lærer ved sin side. Dette er ikke noe man kan oppnå bare ved å se på YouTube-videoer eller lese bøker, uansett hvor informative disse ressursene måtte være. En guide er helt nødvendig fordi man kontinuerlig møter situasjoner og erfaringer som trenger å diskuteres, analyseres og forstås på et dypere nivå. Man trenger noen som kan gi klarhet, objektivitet, innsikt og veiledning underveis.

Så lenge man bare beveger seg i overflaten, kan man selvfølgelig ta diverse kurs her og der, lære litt om engler ett sted og kanalisering et annet. Men det vi snakker om nå er noe helt annet – det handler om en virkelig dyptgripende utviklingsprosess. Dette er en transformativ reise hvor vi ikke bare lærer oss metoder og teknikker, men hvor vi faktisk transenderer oss selv og vårt liv. Vi beveger oss fra et sted preget av motstand, lidelse, sykdom, angst, begrensninger, nummenhet, oppgitthet og tomhet, til et liv som bokstavelig talt er fylt med mening og glede. Dette er en fundamental transformasjon av hele vårt vesen, en reise som krever kontinuerlig veiledning og støtte for å kunne fullføres på en sunn og balansert måte.

Ja, det er nettopp dette vi snakker om her. Det er dette vi diskuterer fordi alt ligger jo i denne gata at vi mennesker, som vi ser det, har en dypere mening med vår eksistens. Når sjelen vår kommer inn i dette livet, når den velger å sette seg i denne kroppen som vi er, så er det en fascinerende reise som begynner. Kroppen vår blir på mange måter en slags tvangstrøye for sjelen, som kommer fra en dimensjon hvor tid og rom ikke eksisterer. Det er som om sjelen går fra en tilstand av total frihet til en mye mer begrenset form når den kommer inn i deg og meg. Dette er en utrolig transformasjon som skjer, en overgang fra det grenseløse til det fysiske, fra det evige til det tidsbegrensede.

Det føles ut som et fengsel for sjelen, denne fysiske kroppen vår. Med så mange begrensninger og grenser som vi må forholde oss til hver eneste dag. Det er naturlig å undre seg – hvorfor velger sjelen å sette seg selv i en slik begrenset situasjon? Er det fordi sjelen har sadomasochistiske tendenser og ønsker å pine seg selv? Selvfølgelig er ikke dette tilfellet. Det er en dypere mening bak det hele.

Sjelen velger bevisst denne tilstanden fordi den representerer en helt unik mulighet for læring og erfaring. I sin opprinnelige, frie tilstand hvor tid og rom ikke eksisterer, mangler sjelen muligheten til å oppleve mange av livets mest grunnleggende opplevelser. Den kan ikke smake den søte smaken av modne jordbær på en varm sommerdag. Den kan ikke kjenne på den overveldende følelsen av dyp og ekte kjærlighet. Den kan ikke fordype seg i melankoliens stille ettertanke. Den kan ikke føle på sorgens tunge nærvær når man mister noen man er glad i. Den kan ikke kjenne på angstens klamme grep eller frydens sprudlende letthet. Alt dette er umulig i den tidløse og romløse dimensjonen, fordi der er alt ett og det samme.

Så sjelen tar det bevisste valget om å inkarnere i kroppen til et menneske. Den velger å tre inn i denne merkelige tvangstrøyen hvor den blir begrenset av tid og rom. Dette gjør den ikke av noe ønske om å pine seg selv, men fordi den har kommet hit for å lære og erfare i en helt spesiell setting – en setting som muliggjør erfaringer som er umulige å oppnå i den frie tilstanden.

Dette er essensen i vår utviklingsprosess som mennesker. Når vi ser nærmere på det grunnleggende ønsket om evolusjon som skaperkraften har plantet i oss, og når vi studerer universets store mysterier, ser vi at alt er en del av en evolusjonsprosess. Fra Big Bang til jordklodens gradvise utvikling – alt handler om kontinuerlig evolusjon og vekst. Dette gjelder også for deg og meg som individer.

Det er dette vi kaller vår personlige vekstprosess, hvor vi har forskjellige læretemaer vi skal gjennom. Når vi bruker denne naturlige drivkraften i den sjamanske utviklingsprosessen, ender vi ikke opp i fortvilelse og depresjon. I stedet finner vi fram til et liv som bokstavelig talt er fylt med mening og glede. Dette betyr selvfølgelig ikke at livet bare blir en dans på roser – det er det ikke for noen av oss. Men selv når motgang rammer, går vi ikke ned for telling. Vi faller ikke inn i offerrollen hvor vi tenker «hvorfor akkurat meg» eller «dette må være dårlig karma» eller «jeg fortjener ikke dette».

I stedet ser vi verden og våre opplevelser fra et helt nytt perspektiv. Vi har lært å se mulighetene som ligger i hver erfaring, uansett hvor utfordrende den måtte være. Ta for eksempel det som skjedde med meg denne sommeren, i forbindelse med badet vårt som vi pusset opp for 12 år siden.

Nå viste det seg at vi hadde en alvorlig vannlekkasje i badet vårt, og det ble tydelig at flisleggeren dessverre hadde gjort et mangelfullt arbeid da badet ble bygget. Situasjonen var så kritisk at vi ikke hadde noe annet valg enn å rive ned hele badet og bygge alt opp igjen fra bunnen av. Plutselig forsvant 200 000 kroner fra kontoen vår, og jeg husker tydelig at jeg tenkte «Hva i all verden?». Tidligere i livet ville en slik situasjon garantert sendt meg rett inn i en depressiv tilstand. Jeg ville ha tenkt «Herregud, hvorfor skjer dette akkurat med meg? Dette er jo helt forferdelig! Hvordan kan dette være mulig?»

Men med det nye perspektivet jeg har utviklet gjennom årene, klarte jeg å se situasjonen i et helt annet lys. Jeg innså at dette var noe som lå utenfor min kontroll, og faktisk var det en velsignelse at vi oppdaget problemet nå. Tenk om vi ikke hadde merket dette før om tre år – da kunne vi ha stått overfor enda mer omfattende problemer med husets bærekonstruksjoner. Så jeg valgte å se det positive: Dette ga oss muligheten til å endelig få det oppgraderte badet vi hadde snakket om i flere år.

Det som virkelig slo meg var at det ikke koster en eneste kalori å være positiv istedenfor negativ og destruktiv. Ved å se på situasjonen som en utfordring som skal løses, fremfor en katastrofe, bevarer man energien sin og holder hodet klart. Dette gjør at man faktisk kan kjenne på glede og optimisme selv i møte med uventede problemer og utgifter. Jeg vet at du også har opplevd lignende situasjoner i ditt liv, Amina – kanskje ikke akkurat med et bad, men med andre utfordringer som har dukket opp langs veien. Det handler om hvordan vi velger å møte disse utfordringene som avgjør hvordan de påvirker oss.

Det er fascinerende å innse at ikke alle har det samme behovet for umiddelbar løsning – og det er helt greit. Dette representerer en fundamental endring i hvordan vi kan velge å se på livets utfordringer. Det handler om å utvikle en helt ny måte å oppleve og forholde seg til livets opp- og nedturer på, hvor frustrasjoner og lidelser gradvis mister sitt grep over oss. Denne transformasjonen skjer uavhengig av livets naturlige svingninger, og det er nettopp dette som gjør den så kraftfull. Dette er en av de mest betydningsfulle praktiske konsekvensene som manifesterer seg når man går gjennom slike dyptgripende utviklingsprosesser som du nå er midt i. Det er dette jeg kaller å virkelig transendere livet sitt til noe bedre – en fundamental endring i hvordan vi møter livets realiteter.

Og det er nettopp dette som fyller mitt hjerte med mening og glede når jeg får være vitne til din reise gjennom denne prosessen, og ser hvordan livet ditt gradvis transformeres. Det gir meg en dyp tilfredsstillelse å kunne veilede deg og andre gjennom denne betydningsfulle utviklingen. Jeg ser også hvordan du begynner å erfare den samme gleden når du nå jobber med dine egne studenter og leder dem gjennom lignende transformative prosesser.

Hva kunne vel være mer meningsfylt enn å vise et menneske veien fra lidelse, angst og frustrasjon til en tilstand av indre fred og glede? Å guide noen fra følelser av håpløshet, oppgitthet og tomhet til en opplevelse av fullhet, fryd og dyp mening i tilværelsen – det er rett og slett utrolig givende. Når jeg tenker over det, kan jeg faktisk ikke forestille meg noe mer betydningsfullt enn dette akkurat her og nå. Det er så kraftfullt og livsendrende at det nesten er vanskelig å sette ord på – det er virkelig helt utrolig hvordan slike endringer kan manifestere seg i menneskers liv.

Ja, og du har virkelig veiledet meg til å bli mer som denne eika, dette majestetiske treet som står urokkelig i stormen. Det er en dyp transformasjon hvor jeg ikke lenger blir kastet rundt av livets uforutsigbare hendelser. Som du så presist påpeker, kan badet gå i stykker, bilen kan bryte sammen, man kan få en uventet skatteregning, og utallige andre utfordringer kan dukke opp. Livets realiteter har en tendens til å overraske oss, og det er så lett å falle inn i det gamle tankemønsteret hvor man spør seg selv, som du nevner, «hvorfor akkurat meg?» Man begynner å gruble over om man har gjort noe galt, om det er karma som slår tilbake, eller om det er noe viktig man har oversett. Men i stedet for å dvele ved disse tankene, har jeg lært meg å sette søkelys på et mer konstruktivt perspektiv: Når har det egentlig ikke ordnet seg til slutt? For sannheten er jo at det alltid finner sin løsning, på en eller annen måte.

Og dette er definitivt et tema som fortjener en dypere utforskning i en fremtidig episode – denne evnen til å erfare livets mangfoldige sider, både de gode og de utfordrende, uten å miste fotfestet når motgang møter oss. Det interessante er at man i denne prosessen kan oppleve en form for indre splittelse, nesten som en schizofren tilstand. Jeg husker spesielt godt fra den tidlige fasen av min egen utviklingsprosess, hvor mange i min omgangskrets reagerte med bekymring og påpekte at jeg fremsto nærmest følelsesløs. De kunne ikke forstå min tilsynelatende mangel på negativ emosjonell respons.

Folk rundt meg stilte spørsmål som: «Hvorfor blir du ikke opprørt når bilen din går i stykker? Hvordan kan du forbli så rolig når datteren din sier slike ting? Er det virkelig mulig at du ikke bryr deg?» Dette kom særlig fra mine nærmeste, og jeg måtte gang på gang forklare at selvfølgelig bryr jeg meg. Det er ikke det at jeg synes det er uproblematisk å måtte ut med 20 000 kroner for bilreparasjon, eller at jeg ikke blir berørt når datteren min skaper utfordringer midt i en bursdagsfeiring – ingen foreldre ville vel være upåvirket av slikt. Men forskjellen ligger i hvordan jeg velger å respondere på disse situasjonene. Jeg har innsett at disse tingene skjer uavhengig av min reaksjon, og at jeg ikke kan kontrollere alt. Denne nye måten å forholde seg til utfordringer på kan ofte virke provoserende på mennesker rundt en når man er i en utviklingsprosess, fordi man begynner å endre seg fundamentalt fra den personen man en gang var. Dette er definitivt et tema som fortjener mer oppmerksomhet senere, basert på mine egne erfaringer med denne type transformasjon.

Ja, dette fungerer som en perfekt inngangsport til neste episode, hvor vi kan utforske dypere hva som skjer både med oss selv og med våre omgivelser når vi går gjennom en slik gjennomgripende transformasjonsprosess. For det er ikke alltid en enkel reise, særlig ikke når det gjelder hvordan andre mennesker reagerer på at du ikke lenger responderer på den «normale» måten som du pleide før. Det kan være ganske utfordrende når du plutselig ikke blir sint eller irritert over de samme tingene som tidligere alltid utløste sterke følelsesmessige reaksjoner.

Det mest fascinerende er kanskje hvordan andre mennesker faktisk kan bli provosert og irritert over at du ikke blir sint og oppbrakt over ting som tidligere ville utløst sterke reaksjoner. Dette er virkelig et dypt og komplekst tema som fortjener grundig utforskning.

La oss avslutte denne episoden her, men før vi gjør det, la meg adressere et siste viktig punkt. Du nevnte innledningsvis at du har fått diagnosen ADHD og har opplevd betydelige utfordringer med å opprettholde fokus. Etter at du har kommet et stykke på vei i din personlige utviklingsprosess, har du merket noen endring i din evne til å finne ro og slappe av, til tross for ADHD-diagnosen?

Det er 100 prosent mulig å leve et godt liv uten medisiner. Jeg forstår virkelig hvor utfordrende dette kan høres ut for deg som har ADHD og kanskje har levd med diagnosen lenge. Min dypeste medfølelse går til alle som kjemper med denne utfordringen hver eneste dag. Gjennom min egen reise og erfaring med klienter har jeg sett at endring er mulig, selv om det kan virke umulig i begynnelsen.

Jeg har selv gått fra å være avhengig av medisiner til å leve et balansert liv uten dem. Dette var ingen enkel prosess, men den har lært meg så mye om menneskets utrolige tilpasningsevne. I min erfaring ser vi at i omtrent 9 av 10 tilfeller er det mulig å finne alternative veier til mestring. Dette er selvfølgelig individuelt, og hver persons reise er unik.

Dette temaet er spesielt aktuelt i dag, både for barn og voksne. Vi ser en økende trend hvor flere og flere voksne får ADHD-diagnose, noe som reiser viktige spørsmål om hvordan vi best kan støtte disse menneskene. Dette er definitivt noe vi bør utforske grundigere i en egen episode fremover.

Amina, jeg vil takke deg hjertelig for en fantastisk samtale i dag. Din ærlighet og åpenhet berører meg dypt.

Selv takk, Pål-Esben. Dette har vært en sann glede.

Våre samtaler er alltid så berikende. De gir meg så mye energi og inspirasjon.