Naturens helbredende kraft og skogsbad

Lytt på Spotify

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre absolutt ingenting i en halvtime? Før hun begynte på Yggdrasil sjamanskole, levde Amina i et evig jag: kronisk stress, jobb til hun ble helt utbrent, og en endeløs jakt på lykken gjennom vektnedgang, kakebaking og kroppsbygging. Ingenting av det gjorde henne lykkelig.

I denne andre episoden snakker hun og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om naturens sunne rytmer: hvorfor vi blir syke når vi mister kontakten med dem, hvordan skogsbad kan gi oss den tilbake, og hvorfor den spirituelle grunnmuren må være på plass før det spektakulære kan begynne. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

Aminas jakt på lykken gjennom en slankeoperasjon, kakebaking og kroppsbygging, og hvorfor ingenting av det virket
Hvordan sykdom skapes, sett fra en sjaman: stress, inflammasjon og et nervesystem som står fast i kamp og flukt
Skogsbad, og hvordan du kan bringe vinteren inn i en travel hverdag
Årshjulet, fra Samhain til Lughnasa
Jordbærprinsippet: hvorfor du trenger referanseerfaringer i naturen før du kan finne den samme roen i stolen hjemme
Hvorfor den spirituelle grunnmuren må komme før det spektakulære, og hvorfor sjelen velger tvangstrøyen
Å stå støtt som eika i stormen, og om det er mulig å finne ro med ADHD

Denne podkasten er for deg som:

Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Dagens tema: naturens sunne rytmer

Pål-Esben: Hjertelig velkommen, Amina!

Amina: Tusen takk!

Pål-Esben: Hvordan har du det i dag?

Amina: Jeg har det fint. Det er fint å være ute og ha noen dypere innsikter i dag.

Pål-Esben: Spennende, spennende. I dag skal vi diskutere naturens sunne rytme, og hvordan den kan påvirke livet vårt på godt og vondt. Vi skal snakke om hvordan sykdom skapes, sett fra en sjamans synspunkt, og selvfølgelig om hva som er fundamentet for å bli frisk og lykkelig og finne et meningsfylt liv. Det finner vi i relasjon til det vi kaller naturens sunne rytmer.

Så får vi se hvordan det utvikler seg, avhengig av hva som foregår i deg, og hvilke spørsmål og tanker du har rundt det. Det blir veldig spennende. Kan du starte med å si et par ord om hvordan hverdagen og livet ditt var før du begynte utviklingsprosessen din for rundt ett og et halvt år siden, som vi snakket om i episode 1?

Et evig jag og jakten på lykken

Amina: Jeg var veldig langt borte fra naturens sunne rytmer. Det var noe av det første jeg ble introdusert for i denne utdannelsen. Når jeg våknet, var jeg kronisk stresset om morgenen. Jeg måtte hive barna ut til skolen, den ene ville ikke det ene, og den andre ville ikke det andre, og så sto jeg der med det. Så skulle jeg gjøre mitt, og slik hadde jeg et evig jag gjennom hele dagen. Jeg hadde ikke engang tid til det jeg ikke hadde gjort. Det var et konstant stress, og jeg slet veldig med å hvile.

Siden jeg var 13 år har jeg alltid hatt jobb ved siden av skolen, og i mitt voksne liv har jeg alltid jobbet til jeg har blitt helt utbrent. Jeg har jobbet masse og blitt helt utbrent, fordi jeg har en ildkraft i meg som jeg bare slokker helt. Det har virkelig vært alt eller ingenting. Det førte til at jeg i perioder, kanskje annenhver uke, stengte meg helt inne i et mørkt rom og bare var der. Ingen fikk tak i meg. Det var de dagene jeg ikke hadde barna mine, for jeg har dem annenhver uke.

Og når jeg ikke hadde noe å gjøre, fant jeg alltid noe å gjøre, selv om kroppen min egentlig trengte å hvile. Jeg har alltid hatt noe jeg har vært avhengig av, en tanke om at hvis jeg får til det, så blir jeg lykkelig. To måneder etter at jeg fødte mitt første barn, bestemte jeg meg for at jeg var skikkelig feit, og at hvis jeg ble tynn, da ville jeg bli lykkelig. Så jeg stakk av til Litauen og tok en gastric bypass, en slankeoperasjon, og gikk ned 40–50 kilo på et halvt år. Jeg var ikke så veldig lykkelig.

Så tenkte jeg at hvis jeg viste verden at jeg kunne få til noe, da ville jeg bli lykkelig. Jeg begynte å bake kaker, var helt perfeksjonist på hvordan kakene skulle se ut, var med på kakeprogram og fikk anerkjennelse. Fortsatt ikke lykkelig. Så tenkte jeg at hvis jeg bygde muskler, hvis jeg ble kroppsbygger, da ville jeg bli lykkelig. Der lå det. Og så bygde jeg masse muskler og fikk anerkjennelse der også. Ja, tror du jeg ble lykkelig der, Pål-Esben? Trolig ikke. Nei, jeg ble ikke lykkelig.

Da jeg ble kjent med deg og begynte i utdannelsen, ble jeg kjent med dette med naturens sunne rytmer. I dag ser jeg at jeg i begynnelsen av utdannelsen tenkte at jeg forsto det, og nå vet jeg at jeg definitivt ikke gjorde det; jeg forstår det bedre i dag. Og det er litt spennende, for det betyr at jeg kanskje kan forstå det på en enda dypere måte senere i utviklingen min.

Så jeg begynte med å prøve å finne roen. Jeg skjønte at jeg måtte bringe vinteren inn i hverdagen, bringe inn stillheten. Og det var tortur, for jeg har en ADHD-diagnose, og det indre mitt klarte ikke å holde fokus på én ting, på stillheten eller på naturen. Jeg slet mye med det. Men den dag i dag klarer jeg å finne stillheten. Noen dager er det selvfølgelig lettere enn andre. Og som jeg har sagt om mye av dette: Hvis jeg kan klare det, er det håp for de fleste.

Hvordan sykdom skapes, sett fra en sjaman

Pål-Esben: Ja, det er utfordringen når man har diagnoser som ADHD: hyperfokus. Vi kan komme inn på det litt senere. Men la oss først definere hva naturens sunne rytmer er, slik at du som lytter har en idé om hva vi snakker om, og hvorfor dette er så viktig. La oss se på hvordan sykdom skapes, sett fra en sjaman, eller i hvert fall slik vi ser det.

Vi mennesker har alle oppstått fra jorden. Siden vi består av karbon og alle de andre byggestoffene, har vi oppstått fra jorden, og vi går tilbake til jorden når vi dør. De sunne, naturlige rytmene som moder jord viser oss, og du var så vidt inne på det, er variasjonen mellom sommer, høst, vinter, vår og så sommer igjen. Sommer er full action hele tiden, vinter er hvile. Det sunne er den kontinuerlige variasjonen mellom disse tilstandene. Og spørsmålet er hvordan vi bringer den inn i livet vårt.

Når vi ser hvordan vi mennesker er blitt preget, og hva som forventes av oss av både familie, arbeidsgiver, samfunn og oss selv, så er vi i dag et samfunn der sommeren verdsettes mest, det vil si action. Man blir opplært til å fungere, man blir opplært til å produsere. Slik var det med meg også. Jeg var et produkt av dette. Min mor sa: «Du er nødt til å få til ting, du er nødt til å overleve.» Hun kom fra en veldig vanskelig tid gjennom krigen, da nazistene kom og tok bondegården som bestemoren min levde på, og hun levde lenge nesten uten penger og mat. Da var det kanskje forståelig at hun hadde fokus på at jeg måtte fungere, ha karriere og tjene penger, og at det ikke var så viktig å være lykkelig. Og uansett hvor vi kommer fra, hvordan pregningene er og hvor de kommer fra: Det spiller ingen rolle.

Når vi ser menneskene i samfunnet i dag, ser vi veldig mange som stresser fra det ene til det andre, og som sjelden er fornøyd når de får til noe. Det burde vært bedre, man burde vært høyere, lengre, bredere. Ofte ender man i utbrenthet og kronisk utmattelse. Etter hvert som den sympatiske delen av nervesystemet trigges, ender man i massiv, kronisk inflammasjon, som etter hvert kan føre til fysiologisk sykdom: alt fra fibromyalgi til ME til verre kroniske sykdommer med vanskelige diagnoser. Alt dette baserer seg ofte på at kroppen har for mye inflammasjon i seg, slik at immunforsvaret blir overstresset og ikke kan gjøre jobben sin med å holde oss friske.

Og du var et eksempel på dette. Av ulike grunner hadde du fått med deg ideen om at du aldri var bra nok, at du skulle prestere og gjennom det kunne bli lykkelig. Så endte du opp der du sprang fra det ene til det andre og aldri ble lykkelig, og kjempet mot veggen, slo hodet i veggen hele tiden, fra det ene til det andre.

Rikere enn noen gang, sykere enn noen gang

Pål-Esben: Det er dette som i hovedsak har ført til at vi lever i et samfunn i dag der kronisk sykdom, stress, angst, depresjon og alle disse diagnosene, både fysiologiske og psykiatriske, aldri har vært mer utbredt i menneskehetens historie. Vi er rikere enn noen gang, og vi er sykere enn noen gang. Det er et paradoks.

For oss sjamaner er hovedårsaken til den massive sykdommen i samfunnet i dag at vi har distansert oss mer og mer fra den naturlige rytmen, lenger og lenger bort fra naturens rytmer. Variasjonen mellom vinter, sommer, høst og vår er bare ett av mange aspekter ved dem. Og jo mer vi kommer bort fra rytmene, jo mer vi går inn i sommer og stress, desto mer inflammasjon skapes, desto mer er vi i sympatisk modus, desto mer stresshormoner produseres, og desto større problemer får vi med skjoldbruskkjertelen vår, hormonsystemet vårt og hjernen vår, med hjernetåke og så videre.

Slik var det med deg. Jeg husker da vi begynte å snakke sammen. Da sa jeg: «Amina, hva med å skille ut litt, roe ned litt? Hvorfor skal du springe fra det ene til det andre?» Altså å begynne å snakke om å roe ned ting, og ha perioder uten å gjøre noe.

Den vanskeligste øvelsen: å gjøre ingenting

Pål-Esben: Det er kanskje den vanskeligste øvelsen jeg har gitt det moderne mennesket: å sette av en halvtime om dagen der du gjør absolutt ingenting. Ingen tenking, ingen planlegging, ingen prosjekter. Du bare sitter og kobler ut. Tenåringer er eksperter på dette, men å få et voksent menneske til å bruke 30–60 minutter om dagen bare på å gjøre ingenting, absolutt ingenting, og da mener jeg ikke engang å se på TV eller Netflix, det er det mennesker som nesten får angst av. Og du var en av dem.

Å se begeret før det renner over

Amina: Ja, jeg var en av dem. Og jeg husker at en av de første oppgavene jeg fikk av deg, var å legge merke til når jeg begynte å gå for langt. For jeg la ikke merke til det før det hadde gått for langt, før begeret hadde rent over og jeg var kjempesliten. Jeg satt der og tenkte: «Jeg vet at det er bra for meg å gå ut i skogen nå, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å gjøre noen ting.» Da sa du til meg: «OK, nå har det gått for langt. Jeg vil at du skal begynne å legge merke til når du må roe ned litt, så det ikke renner over. Nå må du ta inn flere pauser før det renner over.»

Og så husker jeg første gangen jeg mestret det. Det var veldig gøy, for da begynte jeg å kjenne at det gikk for langt, og så feiret jeg det litt. Så dreit jeg meg ut neste gang, for da gikk det altfor langt. Da begynte jeg å tenke tilbake: Hvor kunne jeg ha lagt merke til det? Jeg noterte det ned og brukte det som en referanseerfaring. Det har hjulpet meg veldig mye.

Og jeg ser i dag at jeg fortsatt kan gå på en smell, men ikke samme type smell som tidligere. Det er i hvert fall lettere å se: «Oi, OK, nå er det litt mye på kalenderen. Her må jeg faktisk ta meg to timer og slappe av.» Du ga meg et tips om det her om dagen også, som fungerte veldig bra: ut i naturen og bruke en halv dag der. For noen ganger kan man glemme det man vet.

Hamsterhjulet og autopiloten

Pål-Esben: Definitivt. Man huler seg inn i hamsterhjulet, og når det er for mye stress, kobler autopiloten seg inn, og man går i gamle vaner. Og alt dette er ikke enkelt. Det tekniske er rimelig enkelt: Det handler bare om å lære å slappe litt mer av, roe ned litt mer, bli litt mer menneske og litt mindre robot på autopilot.

Når jeg har noen som er utbrent, og jeg har mange slike klienter, er noe av det første vi må snakke om, hvordan man finner plass til vinteren i sitt daglige liv. Hvordan finner man plass til ro, regenerasjon og hvile i en travel hverdag? Det er ikke så enkelt. Man skal opp om morgenen, man skal lage mat til ungene, så skal kanskje ungene kjøres i barnehage eller på skole. Så skal man på jobb og er stresset hele dagen, så skal man hente ungene igjen, kjøre dem på sport eller hva de driver med, og så skal man lage middag. Og så har man kanskje litt tid til seg selv etter åtte på kvelden.

Mange har det slik i livet, og tenker: «Hvordan skal jeg bringe vinteren inn i min hverdag? Hvordan skal jeg praktisk gjøre dette? Jeg har jo ikke tid til dette,» sier de til meg. «Jeg har ikke tid til å roe ned i hverdagen min.» Så sykt er det moderne mennesket blitt, at det ikke lenger har tid til å sette seg ned ti minutter, en halvtime eller en time og ikke gjøre noe som helst.

Skogsbad: å gjenopprette resonansen med naturen

Pål-Esben: Som en av de første øvelsene i utdanningsprogrammet introduserer vi det vi kaller skogsbad, på japansk Shinrin-yoku, der vi lærer å begynne å virkelig bruke naturen. Ikke å gå en tur med hunden eller ta seg en joggetur, men: Hvordan kan jeg lære å gå i resonans med naturen igjen? For ideen er at naturen viser oss de sunne rytmene som vi har oppstått fra.

Da vi ble født, var de fleste av oss friske. Så har vi ramlet ned, etter hvert som vi har kommet lenger og lenger bort fra den naturlige rytmen, der vi har begynt å spise hurtigmat, der Grandiosa står øverst på næringssiden i kostholdet vårt, og der vi stresser fra det ene til det andre. Da er det ikke rart at vi glir bort fra sunn helse. Og hva gjør vi når vi skal tilbake til sunn helse igjen, i hvert fall slik vi ser det? Jo: La oss gå i resonans med naturen igjen. La naturens sunne rytmer få lov til å omfavne meg.

Vi kaller det skogsbading: Man legger igjen mobiltelefonen, og hunden, og partneren, og ungene. Det blir hjemme. Man går alene, uten en agenda om at man skal trene, og uten at man skal ha noe spesielt igjen for det. Man går en halvtime eller en time i skogen og bare er med skogen. Kanskje setter man seg ned ved et tre og koser seg litt, og bare er med seg selv og med naturen. Det høres kanskje litt banalt ut hvis man ikke er vant til det. Men det var der vi to startet: med rett og slett å introdusere naturen.

Hva betyr de sunne rytmene? Hvis du observerer naturen, vil du aldri finne noe som har sommer hele tiden, som har action kontinuerlig 24 timer i døgnet. Det er bare mennesker som har disse ideene. I naturen begynner man å finne syklusen mellom action og hvile, action og regenerasjon. Og når man er aktivt i kontakt med det feltet, og for eksempel gjør skogsbading på den måten du har lært, har man muligheten til å erfare hva naturens rytmer er.

Vinter i arbeidsdagen

Pål-Esben: Så er det kunsten å ta det med seg inn i livet. For noen som har vært hos meg med utbrenthet, for eksempel på grunn av overarbeid, betyr det at når de kommer tilbake på jobben, får de, i stedet for å jobbe kontinuerlig frem til lunsj, beskjed om å jobbe i for eksempel 45 minutter og så ta fem eller ti minutters pause. Så jobber man i 45 minutter, så fem eller ti minutters pause. De må bringe denne roen, denne regenerasjonen, aktivt inn i hverdagen sin.

Teknisk er det ikke komplisert, men emosjonelt er det så vanskelig. «Hva vil sjefen min si? Jeg kan jo ikke bare gå og ta en pause en gang i timen. Da ser jo de andre rart på meg.» Så sier jeg: «Ja, men går han ikke på do, og setter seg ned og slapper av på do i fem minutter en gang i timen? Eller går og henter et glass vann, og puster?» Og så lærer vi pusteøvelser og alle disse tingene. Der startet det. Men det var ikke lett i starten, Amina.

Årstidene i det indre

Amina: Nei, overhodet ikke. Og jeg har fundert veldig mye på min vei. Disse årstidssyklusene, høst, vår, vinter, sommer, sol, snø: Hvordan viser de seg i det indre følelseslivet? Når det er høst, begynner vi å gi slipp. Og vinteren var egentlig det. For som vi snakket om i forrige episode, har dette med vinteren og mørket vært veldig skummelt for meg tidligere, men nå ser jeg på det som noe fantastisk.

I dag kan jeg, hvis jeg har et problem, gå ut i naturen og spørre naturen, eller et tre: «Hvordan kan dette problemet, denne utfordringen, speiles i naturen?» Da får jeg alltid et veldig raskt svar, og det er egentlig veldig banalt enkelt. Hva er vitsen med å holde på noe man kan gi slipp på? Det er jo ingen trær som holder på et råttent eple; det detter ned. Det er veldig interessant når man begynner å gjøre disse tingene. Men vil du si at det er meningen at man skal gå gjennom alle årstidene i løpet av en dag?

Kamp, flukt og hvile: det autonome nervesystemet

Pål-Esben: Nei. I starten er det viktigst at man skiller mellom vinter og sommer, altså aktivitet og hvile, at man lærer å bli bevisst på det, og at man anerkjenner hvor uheldig det er å bringe kroppen inn i aktivitet kontinuerlig gjennom hele dagen. For kroppen er ikke laget for det. Kroppen er også laget for å ha hvile i perioder.

Utfordringen, sett fra et vestlig skolemedisinsk synspunkt, er denne: Når et menneske er i sommermodus, eller aktiv modus, hele dagen, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, går den delen av vårt automatiske nervesystem i veldig aktiv, veldig sympatisk modus. Det autonome nervesystemet vårt er den delen av nervesystemet som styrer hjerte og puls og blodtrykk og organer, og som styrer flukt og kamp, hvile og regenerasjon. Sympatisk modus er kamp, flukt og aktivitet; parasympatisk er hvile og regenerasjon. Og vårt autonome nervesystem er laget for å regulere seg, balansere seg, mellom aktivitet og regenerasjon. Det er naturen vår: et ekvilibrium, en balanse, en homøostase mellom aktivitet og passivitet.

Utfordringen er at når det moderne mennesket putter seg i en konstant aktivitetsflyt over lang, lang tid, går nervesystemet inn i en kronisk sympatisk tilstand, en kronisk aktivitets-, kamp- og fluktmodus. Og når det har vart kronisk over for lang tid, og da snakker vi kanskje om flere år, da har vi et genuint problem. Det fører ofte til stress, og stress fører videre til inflammasjon, som fører til mange av sykdommene vi har i det kroniske sykdomsspekteret vårt i dag.

Når vi skal bringe dette tilbake til sin naturlige, regulerte, balanserte tilstand, trenger vi å introdusere komponenten vinter. Vi trenger å lære systemet vårt, altså vårt autonome nervesystem, til også å gå inn i hvilemodus. Det er egentlig veldig enkelt å finne ut om du er i en kronisk flukt- og aktivitetstilstand, altså en sympatisk tilstand, eller om du er i den motsatte: gjennom en 24-timers hjertevariabilitetsmåling. Da ser du med en gang hvordan dette står til. Det er ikke noe sjamanistisk, det er ikke noe esoterisk, og det er heller ikke kanalisert, det jeg snakker om her. Det er reell vestlig skolemedisin.

Å bringe et menneske tilbake til regulering igjen, slik at kroppen er i stand til å regulere aktivitet og passivitet, aktivitet og hvile og regenerasjon, krever at vi introduserer vinter i livet vårt. Det vil si pauser, tid for regenerasjon, tid for skogsbading og for å være i naturen uten agenda, tid for meditasjon og for pust, der vi lærer å aktivere vagusnerven, som er den viktigste delen av det parasympatiske nervesystemet vårt. Vi lærer øvelser, alt fra pust til skogsbading til andre ting, for å bringe kroppen inn i naturlig, sunn regulering igjen, slik at disse massive stresshormonene går tilbake til normal tilstand, og inflammasjonen senker seg betraktelig. Det er et must, etter min erfaring.

Årshjulet: fra Samhain til Lughnasa

Pål-Esben: Da du ble introdusert for dette, tenkte jeg at vi starter veldig enkelt: Hvordan bringer vi mer vinter inn? Men etter hvert som man blir mer sofistikert, er dette et spennende kaninhull å dykke inn i. For da begynner vi å jobbe med årstidssyklusen, som også er kjent i det sjamanistiske medisinhjulet, og vi begynner å bli kjent med årstidene og rytmene som hører til hver årstid, der vi har ritualer og bruker naturen på spesifikke måter.

For eksempel er vi nå nærmere Samhain, som starter en ny syklus, og da viser naturen seg. For deg som ikke vet hva Samhain er: Halloween er et annet navn som brukes, rundt 1. november. Da er naturen på en veldig spesifikk måte: Det er mørkere, det er mer ro, det er kaldere. Så endrer naturen seg etter vintersolverv, og vi har ritualer og måter å bli kjent med det på. Så går vi gjennom til Imbolc, der lyset kommer opp igjen: en helt annen erfaring av naturen. Så er det vårjevndøgn, der den frydefulle energien kommer, og så har vi Beltane i mai, der det er action, og yang kommer enda mer inn. Så har vi sommersolverv, der yang er på sitt sterkeste, og vi virkelig har sommer. Og så går vi inn mot høsten, mot Lughnasa og høstjevndøgn.

Når vi begynner å bli sofistikerte rundt dette, når vi har gått gjennom en slik syklus på den måten jeg beskriver nå, begynner man å kjenne de åtte ulike grunnleggende kvalitetene til de naturlige rytmene som naturen viser. Og når man har vært gjennom det én gang, kan man når som helst lukke øynene, gå inn i en tilstand som tilhører for eksempel vintersolverv, uansett hvor man er i året, og bringe den kvaliteten inn i livet sitt. Da tar man det på et nytt nivå. Det blir for viderekommende.

Og så har vi det enda mer viderekommende, der vi går inn og blir kjent med vesenene til de ulike årstidene, og bringer dem inn i livet vårt, både for hjelp, innsikt og visdom, og selvfølgelig for sjamanistisk magi, og åpenbart for andre muligheter. Så det er litt av det du snakker om her. Vi starter veldig, veldig enkelt, og så blir dette mer og mer spennende etter hvert som den ursjamanistiske utviklingen går videre. For de naturlige rytmene, alt dette hinsidige vi finner i naturen, det som er rett foran nesetippen vår: Det er helt vilt.

Å stå ved treet uten å prestere

Amina: Ja, jeg elsker dette temaet. Og det du sa om å ha vært gjennom en årssyklus: Jeg har akkurat nå vært gjennom en hel. For én ting er det man kan høre om årstidene: Nå er det høst, og da slipper vi bladene; nå er det vinter, og da er det snø. Noe annet er å gå inn i erfaringen. Hva er det egentlig? Hvordan føles det på kroppen? Jeg husker i begynnelsen, da jeg begynte med dette, at jeg sto der: «OK, jeg står her. Høst. Hva skal jeg føle?»

Det handler om å være åpen for hva enn som kommer, og å akseptere, i hvert fall for min del da jeg begynte å omfavne naturen, at det går bra at jeg ikke får det til med en gang, hva det nå enn er. For man tenker at det er noe man skal prestere, at man skal ha den og den følelsen. Så har man kanskje lest en post på Instagram der noen har skrevet: «Å, jeg klemte et tre i dag, og det var helt fantastisk.» Og så går man og klemmer det treet, og så var det ikke så veldig fantastisk, og så prøver man likevel. Det handler om å akseptere den delen også, og se at det er en del av meg som faktisk har båret denne kroppen bort til det treet. Jeg står her; det må jo være en grunn til det, selv om man kanskje ikke får den kontakten med en gang.

Stolen hjemme eller skogen?

Amina: Jeg tenkte på en annen ting her: dette med å finne stillheten. For i begynnelsen av utdannelsen, og gjennom Forandre ditt liv på 90 dager, som er et fantastisk kurs du har, skal vi jo ta et skogsbad, og vi skal være i naturen og gå gjennom naturen som en sanseopplevelse, finne roen, finne stillheten. Hva er da egentlig forskjellen på å finne den roen og stillheten på en stol hjemme i stuen, kontra det å gå i naturen? Hvorfor er det så mye bedre?

Pål-Esben: Det er et veldig godt spørsmål. Veldig godt spørsmål. Utfordringen, som vi stadig kommer tilbake til, er at vi moderne mennesker har distansert oss fra naturen så til de grader, spesielt de siste 50 årene. Vi er mer og mer i boksen vår, hjemme i huset vårt, som gjennom nye byggeregler og alle disse tingene er mer og mer fullstendig isolert fra naturen, i betongboksene våre. Og når man er distansert fra det vi observerer i sunn natur, både gjennom pregning og gjennom atferd, gjennom stress, gjennom hamsterhjul, da er det så vanskelig, for man står ikke i resonansen med det lenger. Man er avnavlet fra resonansen og de sunne rytmene og vibrasjonene som naturen har, fordi man har levd et liv som er stikk motsatt, i sympatisk og stresset modus, der man egentlig har veldig lite med naturen å gjøre.

Mange sier: «Ja, jeg er ute i naturen, jeg er ute og jogger hver dag.» Men det har ingenting med det jeg snakker om å gjøre. «Ja, men jeg er ute og går tur med hunden hver dag.» Det har heller ingenting med det å gjøre. Det er hyggelig at man er ute og trekker frisk luft, men det har ikke med dette å gjøre. Det er en øvelse og en prosess man må gå gjennom for å gjenvinne resonansen med de naturlige rytmene som naturen viser oss.

Det kan man gjøre. Har man noen måneder, bor man i skogen, og da kommer man fort tilbake til den naturlige rytmen. Og man trenger ikke måneder. Det trengs kanskje noen uker, der man virkelig kjenner disse vibrasjonene: hvordan naturen spiller, hvordan naturen endrer seg, hvordan naturen snakker, musikken til naturen. Kanskje syv dager, og helst to eller tre uker, så er man tilbake og virkelig føler det. Men hvem har et par-tre uker til å gjøre det? Vi har jo så mye å holde på med. Hvem har tre uker til å sette seg selv ut i naturen uten mobiltelefon, uten internett, bare med teltet sitt og ryggsekken? Veldig få.

Jordbærprinsippet: ingen resonans uten referanseerfaring

Pål-Esben: Utfordringen er altså: Hvordan skal jeg prøve å trene på smaken av jordbær uten å berøre jordbær? Uten å lukte på jordbær, uten å smake jordbær? Jeg kan ikke bare sitte på en stol hjemme og aldri ha smakt jordbær, mens noe forteller meg at jordbær smaker slik, ikke slik. Vi vil jo aldri komme i resonans med jordbær da. Da må vi ut på jordbæråkeren og grave litt i jorden, eller stå på huk, og plukke jordbær, lukte, smake. Da først har vi en referanseerfaring på hva de naturlige rytmene som er relatert til jordbær, er.

Så grunnen til at det er nær umulig for de fleste å bare sette seg på en stol hjemme, lukke øynene og prøve å gå i kontakt med disse rytmene, er at vi har vært avkoblet, avnavlet, fra dette over så lang tid. Derfor har det moderne mennesket behov for å komme tilbake og aktivt oppsøke naturen, slik at man igjen kan begynne å føle på dette og erfare og gå i resonans med disse rytmene som trærne viser oss, som bekken viser oss, som fuglene viser oss, som vinden viser oss, som gresset viser oss.

Hvis man ikke er vant til dette, høres det kanskje kryptisk ut: Hva eksakt skal jeg gjøre? Vel, det er litt øvelse, og man starter med det vi kaller skogsbad. På bloggen min har jeg skrevet en artikkel om skogsbading og Shinrin-yoku, som det er gjort veldig mye forskning på, blant annet i Japan. Forskningen viser hvor massive positive helsemessige konsekvenser det har å være ute i skogen en halvtime om dagen eller annenhver dag. Uten agenda, uten mobiltelefon, uten å gå og planlegge og gruble på ting, men bare være med naturen. Det gjelder alt fra stressnivået til hormonene våre, til inflammasjon, til depresjon, til angst. I artikkelen gir jeg en del av referansene til forskningen som er gjort her.

Så det er ikke vanskelig å starte med. Øvelsen er ikke vanskelig i starten, men etter hvert blir man mer og mer sofistikert, etter hvert som man går mer og mer i resonans, det vil si mer og mer i kontakt med de naturlige rytmene. Det kan vi ikke gjøre uten å oppsøke jordbærene. Men når vi først har bygget opp den resonansen, når vi har vært der og gjort det noen ganger og har referanseerfaringer, da kan vi lukke øynene når vi sitter på en stol hjemme, og gjenerfare akkurat det samme som når vi er ute i naturen. Men det krever at vi finner de nye referanseerfaringene, at vi gjenoppretter kontakten med resonansen og musikken og vibrasjonen til naturen.

Da kan du, slik du sitter nå, bare lukke øynene dine, sentrere pusten din og gå inn i en tilstand der du for eksempel går tilbake til, la oss si, vintersolverv, som er det dypeste yin, den dypeste roen. Har du hatt en vanskelig dag, lukker du øynene og går inn i referanseerfaringene, tilbake til siste gang du var gjennom dette i naturen, altså ved forrige vintersolverv. Du gjenerfarer en opplevelse i naturen som du har hatt der og da, og da vil du gå i direkte kontakt og resonans med rytmene til vintersolverv, til det dypeste yin, til regenerasjon. Og du vil erfare det i ditt daglige liv, selv om du er midt på sommeren. Da fungerer det. Men ikke uten først å gjøre en jobb for å gjenopprette denne resonansen: i starten med naturen i seg selv, så kommer vinter og sommer, og så kommer resten av de åtte høytidene. Og det som kommer ut av dette, er rimelig spektakulært.

Jeg må bare spørre deg: Er din erfaring den samme som det jeg snakker om her nå, med hensyn til vintersolverv? Kan du fortelle om en av dine erfaringer med dette?

Amina: Med en av årstidene, tenker du på?

Pål-Esben: Ja. Du har jo vært i en situasjon i livet ditt som kanskje bringer deg litt ut av fatning, og så lukker du øynene og kjenner at du går tilbake og gjenopplever en slik årstidserfaring i naturen, og bringer de emosjonene, de vibrasjonene, de rytmene inn i deg, slik at ting roer seg ned i livet ditt.

Å bli en stein: erfaringen på fjellet

Amina: Ja, jeg har egentlig flere å ta av. Både når det gjelder de gangene det er lenge siden jeg har vært i naturen, det er én ting, men også dette med å gå inn i erfaringen når jeg sitter hjemme på stolen min og kanskje ikke har muligheten til å gå ut i naturen.

Du geleidet oss studentene dine gjennom en slik erfaring da vi var oppe på fjellet, på Spidsbergseter Høyfjellshotell. Da skulle vi ut i naturen og bare sitte på fjellet, sitte med steinene, eller hva det nå enn var vi hadde foran oss. Og jeg hadde en veldig dyp erfaring med det. Det høres kanskje litt rart ut, men jeg ble en stein. Det ble så rolig og så stille at jeg bare ble den steinen, helt til jeg ikke var den steinen lenger. Og for meg var det en stillhet og en ro jeg fant der.

Den roen fant jeg frem igjen for bare noen dager siden. Jeg kjente at timeplanen var litt tett, og at jeg trengte å roe meg ned litt. For jeg har en ildkraft der det er fullt kjør, og jeg gjør det jeg skal, og jeg elsker det jeg gjør, men jeg trengte også litt ro. Da gikk jeg inn, satte meg på denne stolen her og kjente etter hvordan det var da jeg satt der på fjellet. Da blir det nesten som om man teleporterer seg dit på et vis, følelsen av det.

Paradise Hotel-videoen: fra motstand til naturglede

Amina: Men jeg har også den erfaringen der jeg kjenner at nå er det lenge siden jeg har vært i naturen. For veldig ofte, når man begynner med ting som er godt for en, så blir det bra og fint, og så glemmer man å gjøre det som gjorde at man fikk det bra. Og spesielt når det gjelder naturen. I begynnelsen har det for meg vært nesten pinlig lett å glemme på den ursjamanistiske utviklingsveien, noe jeg stadig tar meg selv i. Men jeg ser også hvor lett det er å komme inn i det igjen. Bare det her om dagen, da jeg dro til naturen: Jeg hadde ikke noe jeg skulle rekke etterpå, for det er også viktig for meg at jeg kan bruke den tiden jeg trenger. Å bare ligge der og bare være der, bare være til stede. Det er noe jeg aldri kunne gjort tidligere, bare være til stede.

Første gangen jeg gikk en ordentlig skogstur frivillig, vel å merke, var under nedstengningen i koronaen. Da tok venninnen min en film av meg, og den ser egentlig ut som en søknadsvideo til Paradise Hotel. Der står jeg med den rosa genseren min og bare: «Jeg må tisse, hva skal jeg gjøre?» Og: «Nei, jeg vil hjem.» For jeg har hatt veldig motstand mot naturen siden jeg var liten. Koronaen var negativ på flere plan, men når det gjelder å få mer kontakt med naturen og seg selv og innsikter, tror jeg definitivt at nedstengningen har gjort mye for mange, i hvert fall for meg. Jeg gikk en tur, for det var slik: «Kafeen er stengt, kjøpesenteret er stengt, hva gjør jeg nå? Ja, OK da, jeg får krype til korset og gå en tur.» Det var jo hyggelig, så jeg gikk igjen, og så gikk jeg igjen. Venninnene mine lurte på om jeg hadde blitt syk, for jeg var jo i naturen, midt i naturen. Og det var da jeg kjente: Her ligger det noe.

Det avnavlede mennesket

Pål-Esben: Ja. Vi moderne mennesker er så avnavlet fra naturen at slike ting kan skje. Du forteller én erfaring med det, men jeg erfarer det med stort sett alle jeg har med å gjøre. Stort sett alle som kommer til meg, enten som studenter, eller som kronisk syke, eller med utbrenthet eller utmattelse: Det er det samme som går igjen. Veldig sjelden møter jeg mennesker som har et naturlig og sunt forhold til naturen.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og det er et tegn på samfunnet vårt i dag, og på hvor avkoblet vi er fra dette. Sett fra mitt synspunkt er det den viktigste årsaken til at vi er syke i dag: til at vi er depressive og har angst, og er fulle av stress og prestasjonsangst, og også til kronisk sykdom. For hvis vi studerer urkulturer som var koblet til naturen, vil du finne at du i disse kulturene ikke vil finne psykose. Du vil ikke finne depresjon, du vil ikke finne angst, du vil ikke finne alle disse personlighetsforstyrrelsene som det moderne mennesket har. De har ikke engang ord for det.

Amina: Nei.

Pål-Esben: Hvorfor ikke? Jo, fordi så lenge du virkelig er koblet til naturen og står i resonans med den i ditt daglige liv, så kan ikke disse tingene oppstå. De oppstår med avnavlingen, der vi går inn i vår kaotiske, sympatiske kamp- og fluktmodus, der vi skal prestere og bli høyere, bredere, lengre, ha mer, ha karriere, hva det nå er for noe.

For vi snakker fortsatt om det som skjedde helt i starten av utviklingsprosessen din: hvordan vi startet denne reisen med å begynne å forstå hvorfor naturen spiller en så stor rolle, både for å bli frisk og lykkelig og for å skape et meningsfylt liv. Det handler om å ta rytmen, om å la naturens fasit av sunne rytmer få lov til å bli en del av meg. Etter hvert tar jo dette fullstendig av. Men helt i starten trenger man å forstå hvorfor dette er så viktig. Man må ha en grunn for å begynne en prosess, en god nok grunn til å begynne å gå i kontakt med naturen, for det vil ta tid. Og hvis man har dårlig tid, trenger man å prioritere tid. Har man ikke en god nok grunn, vil man ikke prioritere tiden til å gjøre det vi snakker om her.

Så det er det første vi starter med: å forstå hvorfor dette er så viktig for å skape det livet vi ønsker oss. Så kommer selve metodikken, hvordan man gjør det. Der kan man starte med det jeg har skrevet om i artikkelen min, helt grunnleggende om skogsbading. Og så handler det om å prioritere tid til faktisk å gjøre det på noenlunde daglig basis over en 90-dagers periode. For nøkkelen her er 90 dager, der man investerer omtrent en halvtime i naturen og gjør akkurat slik det blir beskrevet. Da gjør man dette syvmilsskrittet: Man går bort fra at man teoretisk forstår noe, og begynner å erfare det vi snakker om her. Det er det som er nøkkelen. Ikke å tro på noe som helst, ikke å kunne teorien rundt det, men å finne denne erfaringen: å erfare roen, å erfare hvordan sunn regulering virkelig er, som naturen er ekspert i.

«Skogen er fin, kom med det andre»: egoets utålmodighet

Amina: Ja, og slik jeg forstår det i dag, er det å begynne der og ha det som et fundament ekstremt viktig for den dypere ursjamanistiske utviklingen. Det er noe jeg innså i ettertid. For litt som vi snakket om i forrige episode, lurte jeg fælt på hvorfor vi ikke snakket om alt det metafysiske i begynnelsen av utdannelsen. Det var jo der jeg tenkte at jeg var. «Så skal vi ut i skogen? Ja, skogen er fin. Jeg har vært i skogen, jeg. Kom med det andre.» Til slutt skjønte jeg at egoet mitt måtte roe seg ned, jeg som trodde jeg hadde skjønt det.

Det har jeg lært gjennom min egen utvikling her, og gjennom disse impulsene du har kommet med, der jeg har sett: «OK, la meg lande her nå. Det er greit.» Og så har jeg gitt slipp på alt jeg tenkte at spiritualitet måtte være, eller hva sjamanisme måtte være, og bare vært her og nå, der jeg er i utdannelsen hele veien. Jeg har lært å ikke vente på det kommende, det som er større og bredere, det som dette egoet bare vil ha påfyll av. Jo mer jeg har klart det, desto lettere tror jeg kanskje det har vært for meg å åpne meg opp for alt det som kommer etter det. For det kan være fort gjort å tenke: «Er dette her så spennende, da?» Men herregud, så spennende det er! Når man får lagt det, har den erfaringen og det rammeverket, hvor mye dypere kan man ikke da gå i sin egen spiritualitet og sitt indre!

Sand og kvikksand: grunnmuren først

Pål-Esben: Ja, det er min erfaring også, gjennom mer enn to tiår: Hvis man ikke har denne solide grunnmuren og bygger utviklingen sin videre på den, står man i sand og kvikksand. Da kan man lære om engler her, og kanalisering der, og tidligere liv der, og regresjon her, litt chakra der. «Og skal vi ikke lære å reise i det morfogenetiske feltet?» Altså, hallo? Jorden kaller! Det er intellektet, det karmiske minnet og egoet: De vil ha det spektakulære, de vil ha mer, de vil ha kraft, de vil ha denne typen erfaringer. Det er ingenting galt med dem, men hvis man skal begynne med dette før man har et godt fundament, blir man hengende i tåkeskyen.

Hvis vi skal gå gjennom en dyp, grunnleggende, dyptgripende utviklingsprosess tilbake til vår fulle, sanne natur, må vi ha et fundament. For hvordan skal man komme i kontakt med det dypeste guddommelige i seg selv, når man er fullt ut bundet i tvangstrøyen sin, i den galskapen, i det tredimensjonale og firedimensjonale rommet? Hvordan skal du få kontakt med din tidløse og romløse natur, der den fulle kraften din, dine fulle disposisjoner, dine fulle talenter, er lagret og tilgjengelig? Så lenge du er i monkeyverdenen, der det er kaos, der man stresser med det ene og det andre, der man er fullt inne i hamsterhjulet sitt og bundet inn i tvangstrøyen sin, 100 prosent relatert til tid og rom, er det rett og slett ikke mulig.

Og i vår Yggdrasil sjamanskole ønsker jeg å guide deg og de andre studentene til noe mer enn bare å lære kule teknikker og metoder. Spontanhealing, for eksempel, lærer man helt i begynnelsen i vår tradisjon: healing der man ikke trenger å berøre et menneske, men der man ser kroppen endre seg når man gjør metoden, uten å være i nærheten av å berøre dem. Det lærer man helt i starten hos oss. Men hvis man ikke har dette fundamentet, blir det veldig, veldig vanskelig å gli inn i det som virkelig er kult, det som virkelig er spektakulært. For det er definitivt noe annet enn hva du trodde det var.

Amina: Yes! Det føler jeg at jeg kan skrive under på. Og noe av det som ga meg en aha-opplevelse, var da du sa til oss studentene dine noe slikt som: «Hvordan skal dere bli ordentlig kjent med deres sanne natur, den metafysiske naturen, deres sanne lys, hvis dere ikke blir kjent med deres sanne natur som mennesker først?» Det var noe i den duren, og det ga meg en aha-opplevelse. For i dagens verden er vi også opplært til at alt skal gå så raskt. Man skal ha det ekstreme så raskt, man skal bli opplyst over natten. Man ser en YouTube-video, og så skal man liksom få kundalini-energien sin, og så skal man bli opplyst, og så ramler alt dette på plass. Det er jo ikke slik virkeligheten er.

Sjamandøden og Saharaen

Pål-Esben: Det er et misforstått, la meg si psykotisk, syn på virkeligheten, preget av det moderne menneskets ønske om å ha resultater raskt, uten å gjøre den jobben som skal til. Hvis vi ser på de urgamle kulturene som er relatert til den yogiske kulturen, 5000 år med dokumentert visdom og innsikt, vil man si at en vei til opplysthet er en forberedelsesprosess. Den er umulig å komme videre i uten å ha gjennomført det vi sjamaner kaller sjamandøden: å sette egoet som sjelens rådgiver i stedet for sjelens hersker.

Det betyr at så lenge man er drevet av det spektakulære, drevet av det som glitrer og glimrer og alt dette, så kommer man ikke så mye lenger. For da er det intellektet, det karmiske minnet og egoet som vil ha erfaringer, som vil ha kraft, makt og alt det der. Og da blokkerer man det som er den virkelige Saharaen sin.

Jeg pleier å si at vår materielle eksistens, både det vi ser med øynene våre, hører med ørene våre, luktene og det vi erfarer generelt, pluss det metafysiske som vi kjenner, er sandkornet vårt. Det er ett sandkorn av vår eksistens. Men din virkelige eksistens er Saharaen din. Så hvis man vil ha tilgang til sin fulle kraft, til sitt fulle potensial, må man først geleide seg gradvis ut av denne tvangstrøyen, ut av hamsterhjulet. Det er en veldig spesifikk prosess man trenger å gå gjennom. Og så starter den virkelige utviklingsreisen, både til innsikt og til sjamanistisk magi, der man relaterer seg mer og mer til de dypere lagene av det transendentale. Etter hvert kommer man til sin fulle, komplette natur, og begynner å erfare sin Sahara, sin fulle eksistens, som er borte fra tid og rom. Da begynner vi virkelig å snakke om hva som er virkelig spektakulært.

Og da ser man at denne jakten etter å skulle kanalisere seg dit og snakke med en engel der, og hva det enn er, er fullstendig uviktig. Det er bare forstyrrende, kontra en virkelig dyptgripende utviklingsprosess, som har en helt annen type kaliber. Og uten at vi starter med å legge fundamentet og grunnmuren vi har snakket om i denne episoden, med å begynne å gjenopprette den kontakten og resonansen med naturen, kan vi ikke bygge neste steg i grunnmuren, og neste steg igjen. For det er det første store skrittet man gjør for å frigjøre seg fra tvangstrøyen og hamsterhjulet. Det er det første viktige skrittet. Og når grunnmuren er der, da begynner det spektakulære.

Amina: Ja, det blir ikke noe bra hus uten grunnmur. Det er bare å prøve!

Korthus på ustø grunn

Pål-Esben: Ja, vi har alle sammen prøvd å bygge Lego og korthus og annet. Men prøv å bygge et slikt hus, med hvilket som helst materiale, på ustø grunn: Det faller bestandig sammen. Og det er ofte en av utfordringene i den esoteriske verdenen i dag. Det er så mye som er gull og glitrer og skinner, så mye spennende, inkludert både kurs og seminarer. Går du på YouTube, har du tusenvis av kanaler som snakker om alt fra romvesener og anunnaki til intergalaktiske kriger og hva det ellers måtte være. Man blir jo helt sprø. Og så finner man tusenvis av videoer som sier: «Gjør denne asanaen, denne yogaposituren, så trigges kundalini-energien din, og så blir du opplyst, og alle ting er bra.» Men det er jo villfarelse å bruke sin energi og sin oppmerksomhet på ting som glitrer, uten å være villig til å bygge grunnmuren først.

Og det er et av mine mantraer: Ja, det sjamanistiske kan inneholde det, det er spektakulært, og jeg unner deg at du skal få det spektakulære. Men for å få tilgang til det spektakulære trenger vi denne grunnmuren, og det kan kanskje høres kjedelig ut. «Naturens rytmer? Kan vi ikke snakke om noe mer interessant? Å gå ut og bade i skogen? Det må jo være noe mer spektakulært her, dere to kråkene som sitter og prater.» Men vi snakker om dette fordi det er det som er viktig å starte med, hvis man er på jakt etter en dyptgripende utviklingsprosess inn i det virkelig spennende kaninhullet. Det har med alt fra esoteriske ting å gjøre, sjamanistiske ting, kontakt med vesener, astrale felt som man kan bruke til innsikt, visdom og helbredelse, hva det enn måtte være. Der vil man etter hvert forstå hva for eksempel Akasha-krøniken er, hva tidligere liv er, hva inkarnasjonssyklusene er, hva læretemaene våre er, hva metainkarnasjonssyklusene er. Ikke i teori, men gjennom erfaring. For alt handler jo om vibrasjon.

Og mennesker som ikke trener, er numne. Det moderne mennesket er fullstendig nummen for disse vibrasjonene. Vi er så opphengt i det vi skal ha, at vi er helt numne, både for naturens rytmer og for alt annet som er rundt oss. Først trenger vi å avnumme oss, slik at vi kan begynne å føle dette igjen. Og da lærer man etter hvert hva som virkelig er tilgangen til disse spektakulære talentene, som vi to holder på med for tiden.

Amina: Yes!

Pål-Esben: Det kommer vi tilbake til i en senere episode, der vi skal følge deg hele veien til der du er i dag. Så nå vil jeg la deg fortelle om reisen fra starten, som vi holder på med, og hva som ligger til grunn for at du erfarer det spektakulære du gjør i dag.

Prøving, feiling og behovet for en lærer

Amina: Yes, absolutt. Det er et veldig, veldig viktig fundament. For hvis jeg bare skulle begynt å snakke om hvordan livet mitt er i dag, og hva jeg erfarer: Det er ikke gjort over natten. Det krever en innstilling, det krever en innsats, det krever prøving og feiling, og det krever å være der man er akkurat nå og akseptere det på den veien. Jeg ville ikke vært foruten alle disse opp- og nedturene og alle disse innsiktene: «Å, nå dreit jeg meg ut.» «Å, nå forstår jeg det.» «Å, nå forstår jeg det ikke likevel.» Jeg ville ikke vært foruten det i det hele tatt, fordi det har lært meg så mye. Og det gir meg også en større forståelse rundt mine studenters prosess nå, når de er i begynnelsen av grunnutdannelsen, både med innsikter og med utfordringer når det gjelder disse tingene. Det er så gull verdt å ha med i ryggsekken.

Pål-Esben: Ja. Og skal man gjøre en slik type prosess som vi snakker om nå, en dyptgripende utviklingsprosess, trenger man en lærer. Det kan man ikke gjøre med YouTube-videoer og å lese bøker. Da trenger man en lærer, fordi man hele tiden møter ting som trenger å diskuteres. Man får erfaringer som trenger å diskuteres, og man trenger klarhet i ting. For så lenge du beveger deg i overflaten, kan man gå og ta et kurs her og et kurs der, og lære litt om engler der og kanalisering der. Men det er ikke det vi snakker om nå. Det vi snakker om her, er en dyptgripende, virkelig utviklingsprosess, der vi ikke bare lærer metoder og teknikker, men der vi transenderer oss selv fra motstand, fra lidelse, fra sykdom, fra angst, fra begrensning, fra nummenhet, fra oppgitthet, fra tomhet, til et liv som bokstavelig talt er meningsfullt og frydefullt.

Amina: Yes.

Hvorfor sjelen velger tvangstrøyen

Pål-Esben: Det er det vi snakker om her. Det er det vi snakker om. For alt henger sammen med dette: Slik vi ser det, setter sjelen vår seg i denne kroppen når den kommer inn i dette livet. Kroppen er en tvangstrøye for sjelen, som kommer fra et område der det ikke er tid og rom, og så kommer den inn her, i deg og i meg. Det føles som et fengsel, med så mye begrensninger. Hvorfor setter sjelen seg i en slik situasjon? Er det fordi sjelen er sadomasochistisk og synes vi skal erfare det? Selvfølgelig ikke. Den setter seg i denne situasjonen fordi det er en unik måte å lære og erfare på.

I sin frie tilstand kan ikke sjelen smake jordbær. Den kan ikke kjenne på hva kjærlighet er, den kan ikke kjenne hva melankoli er, den kan ikke kjenne hva sorg er, den kan ikke kjenne hva angst er, den kan ikke kjenne hva frydefullhet er. For det eksisterer ikke i det tidløse og romløse; der er alt ett. Så den kommer inn i Amina, og inn i Pål-Esben, og inn i deg som er lytter, i denne litt snedige tvangstrøyen. Ikke fordi den har sadomasochistiske ønsker, men fordi den er kommet her for å lære i en bestemt setting, der det er mulig å lære og erfare noe som ikke er mulig å lære og erfare i den frie tilstanden. Det er det som er prosessen vår.

Og så bruker vi det grunnleggende ønsket om evolusjon, som skaperkraften har for oss. Hvis vi studerer universet, ser vi at alt er en evolusjonsprosess, alt fra Big Bang til hvordan jordklodens evolusjon har gått. Alt handler om evolusjon, og det handler også om deg og meg. Det er det vi kaller denne vekstprosessen, der vi har visse ulike læretemaer. Og når vi bruker den som drivkraft i den ursjamanistiske utviklingsprosessen, ender vi ikke fortvilet og depressivt. Vi ender i et liv som bokstavelig talt er meningsfullt og frydefullt.

Det betyr jo ikke at alt er dans på roser; det er det for ingen av oss. Men selv når ting går galt, går vi ikke ned for telling og tenker: «Herregud, hvorfor har jeg dårlig karma? Jeg fortjener ikke dette.» Vi ser verden, vi ser hva vi erfarer, vi ser våre opplevelser fra et helt annet perspektiv, der vi har lært å se mulighetene ut fra det som erfares.

Badet og de 200 000 kronene

Pål-Esben: Slik som det som skjedde med meg her i sommer. Vi fikset badet vårt for tolv år siden, og så viste det seg at det var vannlekkasjer og hele pakken; flisleggeren hadde gjort dårlig arbeid. Så vi måtte rive ned hele badet og bygge alt opp igjen. Plutselig gikk 200 000 kroner ut. Da tenkte jeg: «Hva? Hvordan kan dette skje?» Normalt sett, i gamle dager, ville jeg blitt depressiv: «Herregud, hvorfor meg? Dette er forferdelig. Hvordan kan dette skje?» Men med det perspektivet vi snakker om her, blir det: «OK, det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det var bra at vi merket dette nå, og ikke om tre år, for da hadde vi hatt grunnleggende problemer med bærekonstruksjonene. Så det er bra at vi merket det nå. Det må bare gjøres, så la oss da få det oppgradert til badet vi har drømt om de siste årene.»

Det koster ikke en kalori. Man bruker ikke en kalori på å være negativ og destruktiv. Man ser det som en utfordring, man løser det, og det betyr at man kan være frydefull selv i en situasjon der man erfarer disse tingene. Jeg vet at du erfarer akkurat de samme lignende tingene, ikke med bad, men med andre ting i livet. Badet kommer kanskje etter hvert, det også; det er ikke alle som har behov for det. Det er en annen måte å se livet på, en annen måte å oppleve livet på, en annen måte å relatere seg til livet på, der lidelse og frustrasjon blir mer og mer ikke-eksisterende, uansett om livet går opp eller ned.

Det er en av de mest praktiske konsekvensene som viser seg i livet når man er gjennom slike grunnleggende, dyptgripende utviklingsprosesser som du er gjennom. Det er det jeg kaller at man transenderer livet sitt, bokstavelig talt, til det bedre. Og det er det som for meg er meningen, når jeg geleider deg gjennom denne prosessen og ser hvordan livet ditt endrer seg. Det er så meningsfullt for meg å gjøre dette, å hjelpe deg og de andre gjennom prosessen. Jeg vet at du begynner å erfare det samme nå når du har dine studenter, som du fører. Hva kan være mer meningsfylt, hvis man spør meg? Å vise et menneske veien til å transendere lidelse, angst, frustrasjon, håpløshet, oppgitthet og tomhet, til fullhet og frydefullhet og mening. Jeg kan ikke komme på noe mer meningsfullt akkurat her og nå. Det er rett og slett vilt.

Eika i stormen: når omgivelsene reagerer

Amina: Ja, og du har virkelig veiledet meg til å bli mer av dette: denne eika, dette treet som står stødig i stormen, der jeg ikke blir revet ned av alt mulig som skjer i livet. For som du sier: Badet kan gå i stykker, bilen kan gå i stykker, man kan få baksmell på skatten, man kan få det ene og det andre. Ting skjer, og det er veldig lett å tenke: «Å nei, hvorfor meg? Hva har jeg gjort feil? Er det karmaen min? Er det noe jeg ikke har sett?» I stedet tenker jeg ofte: Har det noen gang ikke ordnet seg? Det ordner seg jo alltid.

Og det er kanskje noe vi kan gå litt dypere inn på i en annen episode: dette med å erfare livet på godt og vondt, uten å gå ned for telling når vanskelige situasjoner skjer. Man kan jo også på et tidspunkt føle seg litt schizofren. For jeg husker i begynnelsen av utviklingsprosessen min at det var mange rundt meg som sa at jeg virket så følelsesløs. Jeg brydde meg jo ikke: «Hvorfor går du ikke av hengslene? Bilen din har gått i stykker, datteren din sa de greiene der, og så skjedde det der. Hallo, bryr du deg ikke?» Spesielt de som var nær meg. Da sa jeg: «Klart jeg bryr meg. Jeg synes jo ikke det er gøy å betale 20 000 for bilen. Jeg synes ikke det er gøy at datteren min kommer med disse prøvelsene midt i en bursdagsfeiring; det synes vel ingen foreldre. Men det skjer, og jeg får ikke gjort noe med det.»

Det er også noe som kan være litt triggende for de menneskene som er rundt en når man begynner å utvikle seg. For man begynner å forandre seg, man begynner å endre den man har vært. Og det er sikkert noe vi kan gå litt inn på senere, som jeg har litt erfaring med.

Pål-Esben: Ja, jeg tror det er en god opptakt, og kanskje snakker vi om det i neste episode: hva som skjer, både med oss selv og med verden og menneskene rundt oss, når vi begynner på en så gripende transformasjonsprosess. For det er ikke alt som bare er enkelt, spesielt ikke med hensyn til hvordan andre mennesker reagerer når du ikke reagerer på den vanlige måten du gjorde før. Når du plutselig ikke blir forbannet og irritert på det du bestandig har vært forbannet og irritert på, da er det faktisk andre mennesker som kan bli forbannet og irritert på at du ikke blir forbannet og irritert. Det er veldig rart.

ADHD og roen: er det mulig?

Pål-Esben: Men jeg tror vi avslutter denne episoden med det. Siste ord her nå: Du sa i starten at du har diagnosen ADHD og hadde det bortimot umulig med å holde fokus. Etter at du har kommet litt inn i utviklingsprosessen din: Er det mulig å slappe av, selv om du har ADHD?

Amina: Det er 100 prosent mulig. Jeg har all medfølelse med deg som har ADHD og tenker at det er umulig. Men det er virkelig mulig. Jeg har gått fra medisiner til ikke-medisiner. Så det er mulig, det er mulig i veldig mange tilfeller. Vi sier ikke at alt er mulig, men i mitt tilfelle er det i hvert fall ni av ti.

Pål-Esben: Det kan vi kanskje snakke om i en egen episode etter hvert også, for dem som er interessert i andre ting, for det er veldig aktuelt i dag, både for barn og for voksne. Flere og flere voksne får diagnosen. Men jeg sier tusen takk for at vi hadde den flotte samtalen i dag, Amina.

Amina: Selv takk, Pål-Esben. Det har vært kjempefint, det har vært frydefullt. Jeg elsker samtalene våre.

Pål-Esben: Jeg også. Da ønsker jeg deg en fin dag, og så sees vi i neste podkast.

Amina: Tusen takk. Ha det.

Pål-Esben: Ha det riktig bra.