Episode 22 Karma – Valgene som former livet ditt

En mann som hadde lidd i to tiår, utbrent og ute av stand til å ta vare på sitt nyfødte barn, fikk som første oppgave blant annet å ta full stopp på nyheter og sosiale medier i to uker. Da han og Pål-Esben snakket sammen igjen, kjente han håp for første gang på 20 år. Og på Emory University ga mus som hadde lært å frykte lukten av kirsebærblomster, frykten videre til ungene sine.

I denne tjueandre episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om karma, ikke som belønning og avstraffelse, men som minnet over konsekvensene av alt vi gjør. De ser nærmere på hvorfor ingen andre kan ta karmaen din fra deg, hvorfor 95 prosent av den ligger i dine egne hender, og hvorfor ingenting kunne eksistert uten karma. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hvorfor karma ikke er belønning og avstraffelse, og hvorfor du sitter i fengsel så lenge du skylder på andre
• Viktor Frankl, makten ingen kan ta fra deg, og opptreningen av Viktor Frankl-musklene
• Karma som minnet over alt vi gjør, autopiloten, og de åtte typene karmisk minne
• Hvorfor ingen andre kan ta karmaen din fra deg, og Pål-Esbens karmiske syklus med sjalusi i parforholdene
• Hvorfor ingenting kunne eksistert uten karma, den tilgjengelige karmaen, og det karmiske trykket
• De 95 prosentene vi løser gjennom nye valg, og den krystalliserte karmaen som krever sjamanistiske ritualer
• Hva du fôrer sansene med, og klienten som fant håp etter to uker uten nyheter og sosiale medier
• Epigenetikken og musene som arvet frykten, polaritetenes felt, og universitetet, ikke barneskolen

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkastepisode.

Amina: Hei, Pål-Esben – takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk! Og hjertelig velkommen til deg også, kjære lytter, for det er jo for deg vi lager denne podkasten vår: for inspirasjon, for motivasjon, for å hjelpe deg til å finne innsikt og skille litt mellom hva som er virkelighet og hva som kanskje ikke er så veldig virkelighet, i relasjon til mange esoteriske, mystiske temaer som det er skrevet mye om, og som mange har oppfatninger om. Vi har prøvd å dele erfaringene våre rundt dette – ikke fordi vi tror noe, men fordi vi prøver å dele vår erfaring med hva det er som endrer livet og transformerer livet til det bedre.

Slik det har skjedd med deg, Amina, og slik vi har diskutert gjennom tidligere episoder, og fortsatt holder på å diskutere: den dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen som vi har i Yggdrasil sjamanskole. For det er jo det vi snakker om her. Det handler ikke om spirituelt smågodt og knask som man bruker til underholdning. Og det er ingenting galt med det – å gå i en fornøyelsespark, hente litt her og der og ha underholdning. Men det vi snakker om, er en livsendrende, livstransformerende utviklingsprosess, som trenger litt andre inngangsporter, litt andre verktøy og litt annen forståelse enn det som er definert under spirituelt smågodt.

Og Amina, i dag skal vi snakke om et utrolig viktig og også spennende tema. Og det er?

Amina: Karma. Karma og dharma.

Et hinsides spennende tema

Pål-Esben: Karma. Når vi går inn i temaet karma, er det hinsides spennende og utrolig, utrolig viktig for et menneske som ønsker å skape et mer frydefullt og meningsfullt liv, og kanskje et friskere liv, å forstå hva karma er for noe – hva mekanismene virkelig handler om. For du ble også introdusert til dette temaet helt i starten av din utviklingsprosess.

I dag skal vi snakke om hva karma er, og selvfølgelig ta opp mange misforståelser rundt hva karma er for noe. Vi skal snakke om karmiske sykluser, hvorfor karma er absolutt nødvendig for at et menneske i det hele tatt skal eksistere, hvorfor karma er helt avgjørende for at et menneske kan erfare mening, og hvorfor universet vårt ikke kunne eksistert uten karma. Vi vil snakke om karmiske sykluser, karmiske vinder, karmisk lukt. Vi har altså et utrolig spennende sett med tematikk som vi skal prøve å se litt på i den korte timen vi har. Normalt sett ville jeg brukt en lang rekke episoder av podkasten vår på å drille inn i dette, men vi skal prøve så godt vi kan, Amina, å gjøre det på én time pluss.

Så: Kan du fortelle litt om hva ditt forhold til karma var før du startet din dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosess?

Amina: Jeg visste ikke så mye om hva karma var. Min oppfatning var at det var en annen type straff: Hvis jeg ikke oppførte meg på en perfekt nok måte, fikk jeg straff, på en måte. Jeg hadde ikke dykket så veldig dypt inn i tematikken, men jeg husker at når jeg hørte folk snakke om det, tenkte jeg hele veien: Det er noe som ikke stemmer. Det må være noe mer. Det må være noe mer enn dette.

Etter hvert som jeg gjennom utdannelsen ble introdusert til hva karma egentlig er, falt den brikken på plass: Oi, nå forstår jeg enda mer av hva dette handler om, og hvor viktig det er. Det handler ikke om straff. Det handler om at alle handlingene mine får en eller annen konsekvens – enten noe jeg ser på som en positiv konsekvens, eller noe jeg ser på som en negativ konsekvens. Så du kan si at det karmaseminaret jeg hadde med deg, Pål-Esben, fikk en meget positiv konsekvens for meg.

Misforståelsen: belønning og avstraffelse

Pål-Esben: Å ja, det var bra. Men det er ikke alle som liker det jeg sier rundt dette. Det er en av de tingene som skjer når jeg går inn i karma og forteller studentene mine hva det handler om: Enkelte blir litt sure og irriterte på meg for at det har en konsekvens.

Misforståelsen rundt karma i det esoteriske er ofte at karma handler om et eller annet regnestykke som har med avstraffelse og belønning å gjøre. Altså kampen mellom det gode og det onde: at det er en eller annen guddommelig figur som sitter der oppe i skyene, eller hvordan man nå ser det, som deler ut premier hvis du er flink, og som straffer deg når du ikke er flink. Det gjør at veldig mange har en oppfatning av karma som handler om belønning eller avstraffelse.

Og det er en utfordring i den verdenen vi lever i: Vi mennesker har en tendens til å se utenfor oss selv for å finne årsaker til vår lidelse, våre smerter, våre problemer. Det er så mye lettere for oss mennesker å skylde på partneren vår, skylde på regjeringen, skylde på den økonomiske settingen i verden – skylde på alt annet enn oss selv i relasjon til våre problemer og vår smerte. Og da passer det jo veldig godt inn i dette bildet at vi ikke ønsker å ta selvansvar for vårt eget liv, våre handlinger, våre følelser. Det er veldig lett for oss mennesker å projisere skyld på andre.

Og da er det jo veldig fint hvis du har en definisjon av karma som sier: Ja, karma handler om at når jeg er flink, får jeg belønning, og når jeg ikke er flink, blir jeg straffet – og det er en eller annen figur der som belønner og straffer meg. Det vil si at jeg ikke har noen makt over dette; det er noen der ute som har makten over meg. Så jeg er en slags marionett, og det er ikke rart jeg har problemer, for det er andre som straffer meg.

Det er selvfølgelig en utfordring når vi skal finne tilbake til et frydefullt og meningsfullt liv: at vi projiserer skyld på alle andre enn oss selv. Da tar vi fra oss muligheten og makten til å ta ansvaret for vårt eget liv. For én ting er sikkert: Vi har alle sammen vår karma, og den eneste som er ansvarlig for karmaen vår, er oss selv.

Hvordan var det i starten med deg, Amina, i relasjon til fristelsen til å skylde på andre for dine problemer, i stedet for å ta ansvaret for dem selv og finne løsninger?

Amina: Før gjorde jeg jo det. Før var jo alt alle andres skyld. Det var ikke alltid jeg pekte finger og sa «dette er din skyld», men det var alltid slik: Hvis den personen ikke hadde gjort det, hadde ikke jeg følt det på den måten, og da hadde ikke dette skjedd. Så jeg var en kasteball – ikke bare for mine emosjoner, men for alt som skjedde med meg. Det var alle andres skyld. Hvis de bare hadde gjort det på den måten, slik at jeg slapp å stå i dette, hadde alt vært så mye bedre.

Og jeg vet at det er flere som får en større reaksjon på dette – på å skulle svelge det at vi har makten over vårt eget liv. Det er vi selv som bestemmer hva vi lar få lov til å påvirke oss. Jeg vet at mange har store reaksjoner på det. For meg var det en veldig stor befrielse, og alltid et sted jeg kan gå inn i meg selv, nå i dag, og tenke: Ok, hvordan kunne jeg tatt et annet valg nå? Hvor har jeg – ikke skyld, men hvor har jeg … riktig ord her …

Pål-Esben: Påvirkningskraft.

Amina: Ja – hvilken påvirkningskraft har jeg på dette? Takk, Pål-Esben. For meg var det veldig befriende å dykke inn i dette med karma, og det hjalp meg mye til å ta mer selvansvar for mitt liv. Og spesielt når man har barn og lever et liv hvor ting kan skje – ikke bare når man har barn, alt kan skje – så føler jeg ikke, uansett hva som skjer i dag, at det er noen andres skyld. Samtidig skal man jo passe seg for å ikke overanalysere: Hvor i karmaen min er dette? Hva har jeg ikke sett? Så det handler om å finne den mellomtingen der.

Ansvar er ikke skyld: Viktor Frankl

Pål-Esben: Ja. Og bestandig når vi kommer inn på disse litt utfordrende og vanskelige temaene, er det viktig å gjøre litt pre-framing rundt det, så det ikke bare misforstås uten videre. For ingen av oss er ansvarlige for alt som skjer med oss. Hvis du står på rødt lys og det kommer en bak deg og kjører inn og bulker bilen din, er det jo ikke ditt ansvar. Men det som er vårt ansvar, er hvordan vi reagerer og interagerer med det som skjer med oss, både handlingsmessig og følelsesmessig. Det er vårt ansvar. Det vil si: Det kan være vårt ansvar, hvis vi tar det.

Vi har i tidligere podkastepisoder snakket om en av mine helter, doktor Viktor Frankl, som ble tatt inn i nazistenes konsentrasjonsleir, og som var psykolog på den tiden. Han sier så berømt: «De kunne ta fra meg alt. De kunne drepe familien min, de kunne torturere meg, de kunne gjøre det verste man kan gjøre mot et menneske. Men de kunne aldri ta fra meg makten over hva jeg tenker, føler og handler ut fra det som skjer med meg.» Og det var på bakgrunn av det han overlevde.

Det vil si: Klart, jeg har ingen kontroll, eller kanskje veldig liten kontroll, over hva som kan skje med meg. Men jeg har bestandig makten til å bestemme hvordan jeg forholder meg til det. I tidligere podkastepisoder har vi snakket om fri vilje – dette rommet mellom impuls og handling, og hvordan vi trener og utvikler det. Og jeg snakker også av og til om opptrening av Viktor Frankl-musklene våre.

De fleste menneskene i vårt samfunn er jo allerede fra barnsben av drillet inn på autopilot i at det er verden rundt deg som er skylden til problemene du har. Veldig få barn blir opplært til å ta fullt selvansvar for sine emosjoner, følelser og handlinger, uansett hva som skjer rundt dem. For det er ikke slik samfunnet vårt er bygget opp.

Viktor Frankl-musklene trenes opp

Det vil si at av de fleste voksne menneskene jeg møter – og det er blitt noen tusen av dem de siste par tiårene – er det veldig sjelden jeg møter et voksent menneske som har trent opp disse Viktor Frankl-musklene sine til å komme til det punktet Viktor Frankl var på. For å tro at jeg bare kan si «nå skal jeg gjøre som Viktor Frankl» – det funker jo ikke. Du kan jo ikke bare si at i dag skal jeg løfte 200 kilo vekt på helsestudio, når du aldri har løftet vekt før. Det er altså noe som må trenes inn og kultiveres.

Og dette har vært en sentral del av din utvikling. Jeg bruker ofte denne Viktor Frankl-skalaen min: Man starter kanskje på en plass mellom én og to, og så bygger man seg gradvis opp, bygger musklene opp og blir sterkere og sterkere og sterkere. Etter hvert kommer man inn på syv, åtte, ni, i relasjon til der Viktor Frankl var – han som så brutalt og direkte sier at selv om de torturerer meg, selv om de dreper menneskene rundt meg, kan de aldri ta fra meg makten over hvordan jeg tenker, føler og handler ut fra det som skjer med meg.

Du klatret opp fra kanskje én eller to i starten, og nå er du kanskje oppe på åtte, ni. Du begynner å komme veldig høyt. Og det føles selvfølgelig helt annerledes, men det er ikke noe som skjer over natten, dette. Det er en hard, intensiv jobb som er krevende å gjøre, å trene denne muskulaturen. Og etterpå skal vi snakke om hvorfor dette har med karma å gjøre, selvfølgelig. Ikke sant, Amina?

Amina: Jo, absolutt. Det har vært mye prøving og feiling – viktig prøving og feiling. Og som du sier: Det har vært en ekstremt hard jobbing. Litt som når man trener muskler: Man kan bli litt støl, og man får litt voksesmerter. I perioder har det vært – jeg har kanskje brukket et bein også på veien. Men det har vært en viktig del av prosessen. Det kommer definitivt ikke gratis.

Overanalysens felle

Amina: Men litt tilbake: Det dukket opp et spørsmål da du snakket nå. For da jeg kom inn i den alternative verdenen, var jeg med mennesker som mente – og jeg hadde den oppfatningen selv også – at vi skal se i oss selv i forhold til det vi møter på utsiden av døren. Litt som det du sa om å stå på rødt lys og noen kommer og kjører på deg. Eller for eksempel hvis du blir stukket av en mygg – altså et eller annet. Tanken var at uansett hva som skjedde med oss, skulle vi gå innover for å se: Hva har det med oss å gjøre?

Og jeg husker at det for meg ble veldig … jeg overanalyserte det hele tiden: Ok, hva er det den myggen egentlig skal fortelle meg? Hva er det jeg egentlig ikke har sett? Det er faktisk en mann som for to år siden kjørte på meg bakfra mens jeg sto og ventet på rødt lys, så det er interessant at du tar det opp. Og da husker jeg at jeg gikk veldig inn i den modusen: Hvor sitter dette inni meg? For i den alternative verdenen snakker man jo mye om dette med speilingen. Men jeg vet ikke hvordan vi kan flette det inn i det vi prater om nå, Pål-Esben.

Pål-Esben: Jeg har ikke så mye med den alternative verdenen å gjøre. Det er bra jeg har deg som forteller meg hva som foregår der ute. Du er en av informantene mine om hva som foregår av galskap der ute.

Men det eneste som er viktig å forstå i denne settingen, er hvordan jeg reagerer og handler ut fra det som skjer med meg. Det er det som er clouet her. Hvis man sitter og overanalyserer – hvorfor skjer dette med meg nå, og hva er den dypere meningen med at jeg ble påkjørt nå – baler man seg inn i en stor, vassen tåkesky som er litt vanskelig å komme ut av. For meg handler det, i hvert fall i starten, om å begynne å trene opp denne muskulaturen, slik at vi blir bevisste over disse tingene, og slik at vi aktivt og bevisst kan begynne å handle ut fra det. Det er en kultiveringsprosess som vi har diskutert i detalj i de tidligere episodene av podkasten vår.

Ta eierskap til din egen dritt

Så hvorfor åpner vi med denne tematikken når vi nå skal snakke om karma? Vel, etter hvert vil du få se hvorfor dette er så viktig – det vi kaller selvansvar. Ta eierskap til din egen dritt, og ikke projiser skitten og skylden på andre. For det er den eneste måten et menneske kan transendere seg bort fra lidelse og begrensning på, og finne tilbake til mer mening og frydefullhet. Så lenge du projiserer skyld på andre, hva det enn måtte være, sitter du i fengsel. For du kan jo ikke endre alle andre.

Og vi skal etterpå også snakke om hvorfor din karma er din karma – og at den eneste som er ansvarlig for din karma, er deg selv.

Hva er karma? Ordet og loven

Men først: Hva er karma? Hvis vi skal definere karma, er det et ord vi finner igjen i sanskrit, altså i det indiske språket. Og hvis vi skal oversette ordet karma til norsk, må vi ta utgangspunkt i sanskrit-roten til karma, som er kr. Kr handler, hvis vi skal prøve å finne et norsk ord for det, om å handle. På engelsk er det action. Så vi kan også veldig enkelt oversette karma, på en så enkel måte som mulig, til action og handling. Og det handler ikke om handlingen i seg selv, men om konsekvensen av dine handlinger, som igjen skaper et minne.

Vi kan også forenkle og si at karma er en universell mekanisme, en universell lov, om at enhver impuls har en konsekvens. Man kan si at dette er loven om årsak og virkning: Du har en impuls, og så har du en virkning, som har en konsekvens. Det vil si at enhver handling – hver action – har en konsekvens, enten nå eller fremover.

Hvis man da snakker om inkarnasjoner og slike ting: Altså, hvis vi snakker lineært. I virkeligheten er det ingenting som heter inkarnasjon, siden alt skjer på en gang – det skal vi snakke om i senere episoder av podkasten vår. Men for enkelhets skyld snakker vi lineært: at vi lever ett liv, og så dør vi, og så lever vi neste liv.

Det vil si at karma er et minne som bygger seg opp over konsekvensen av alle våre handlinger. Og ikke bare det vi gjør fysisk: Det gjelder all handling vi gjør fysisk, mentalt, emosjonelt, energetisk. Absolutt all handling vi gjør i våken eller sovende tilstand, bevisst eller ubevisst. Og konsekvensen av disse handlingene er det som blir lagret i det jeg så fint kaller vår karmasky – eller karma-cloud, hvis vi skal bruke moderne dataspråk.

Så du kan si at karma er konsekvensen som skjer kontinuerlig, i bevisst eller ubevisst tilstand, av handlingene du gjør, bevisst eller ubevisst. Og det høres jo litt skummelt ut – den karmaen har du ikke full kontroll over. Du kan liksom ikke bare ta tak i den og si: «Ho-ho, nå vil jeg ha karmaen min bort.» For dette er noe mye mer komplekst enn som så.

Autopiloten: 99 prosent ubevisst

Utfordringen for oss mennesker er at vi er preget så til de grader fra oppveksten vår at vi etter hvert går mer eller mindre på autopilot. Og da er vi veldig, veldig lite bevisste over dette – hva vi tenker, hva vi føler og hvordan vi handler – siden mesteparten går på autopilot.

Så når vi snakker om fysisk handling, mental handling, emosjonell handling og energetisk handling – altså action vi gjør på disse nivåene – er et vanlig menneske i dag bevisst på mye mindre enn én prosent av dette. Det vil si at 99 prosent av tiden går vi på autopilot når det gjelder disse tingene.

Da du startet hos meg, var en av mine første målsettinger å hjelpe deg til å identifisere hva denne autopiloten er, og hvordan man gradvis kan begynne å skru den av, slik at man får mer og mer makt over hvordan man tenker, hvordan man føler, hvordan man handler – og ikke minst konsekvensene av alt dette. Det var jo noe av det første som var litt vanskelig i starten, når jeg skulle komme inn og si: «Åh – det der er kanskje ikke så behagelig å bli bevisst over.» For av og til er uvitenhet en velsignelse; da kan vi jo bare leve i vår egen boble. Men når man virkelig skal begynne å forstå disse tingene, og etter hvert forhåpentligvis begynne å ta ansvar for dem, gir det selvfølgelig også helt andre muligheter i hvordan man erfarer livet. Er det ikke slik?

Amina: Jo, absolutt. Og jeg har hatt mange blindsoner på veien. Det er litt slik at man ikke alltid kan se sin egen skygge, eller se sin egen autopilot, og da er det veldig fint å få litt hjelp utenfra.

For meg har det vært litt gøy også. Noen ting har selvfølgelig vært sårere enn andre – den indre drittungen har kommet frem og bare: «Nei, nei, sånn er det ikke.» Men jeg har sett på det som litt gøy også underveis, hvor jeg begynte å se: Oi, det var en interessant autopilot. Og spesielt der hvor jeg er i dag, hvor jeg føler at jeg har kontroll på mye – altså, jeg er mer bevisst på hvordan jeg svarer, hvordan jeg håndterer settinger, situasjoner, menneskemøter, ting som skjer med meg, og så videre.

Men det hender fortsatt i dag at det kommer inn noe jeg bare ikke visste var der, eller som jeg ikke har jobbet med fordi jeg ikke visste at det var der. Og da kjennes det litt ut som en sånn – oi, shit – litt dataprogramaktig. Men jeg blir veldig fascinert av det også. Og etter en god del samtaler med deg, hvor du har oppmuntret til å se på det med litt humor også – at det ikke skal være dødsseriøst, men at man skal se på det med litt humor – har det virkelig hjulpet meg. For det er veldig lett å slå seg selv med pisken når man møter de delene i seg selv som kanskje ikke er så heldige.

Men ja – slik som nå i dag, når jeg opplever en autopilot jeg ikke så komme, er det: Oi. Og så begynner jeg å le, fordi det er: Oi, der kom du – jeg visste ikke at du var der. Så jeg ser på det som litt gøy også.

Pål-Esben: Ja. Og jeg var også ekspert i autopilot, altså før jeg startet min virkelige utviklingsprosess. Herregud, tenker jeg – for en monkey. Det er altså fullstendig galskap. Når jeg ser tilbake på meg selv fra tiden før burnoutet mitt, tenker jeg: Herregud, det er jo ikke rart du lider, mann. Altså: komplett blind.

Og jeg skal fortelle deg noen historier fra en fortid – for eksempel dette med parforhold. Gikk inn i et parforhold, og så ble det kaos, og så en ny syklus, nytt parforhold, og så videre. Og man lærer ingenting; man fortsetter samme syklusen – som vi skal komme inn på etterpå – som er et eksempel på en karmisk syklus.

Og alle sammen, når vi starter en slik prosess som du har vært inne i, starter vi med en veldig begrenset bevissthet over atferden vår som går på autopilot. Det er en jobb som må gjøres, som må kultiveres. Men det må være den best investerte tiden og energien man bruker, det å kultivere dette. For det har direkte med karmaen vår å gjøre – direkte med minnet vårt.

Eksempel: Dette minnet med pregningene vi har fått, som vi kan si er det mentale, emosjonelle minnet, atferdsminnet, blir drillet inn i oss gradvis gjennom oppveksten vår. Etter hvert blir det et minne som går på autopilot, som styrer oss nesten fullstendig uten at vi har kontroll over det. Og det er en del av karmaen vår.

Min definisjon av karma

Så la oss gi min definisjon av karma. Her er min personlige – slik jeg definerer karma. Det er følgende: Karma er summen av alle gjenværende spor og pregninger – altså summen av konsekvensene – etter all action eller handling du har gjort, bevisst, ubevisst, våken eller sovende, med din kropp, med ditt intellekt, med dine emosjoner, med dine følelser og din livsenergi. Karma er minnet over alt dette.

Det er en munnfull i seg selv, men det er så eksakt jeg kan komme i en definisjon av hva dette virkelig handler om. Og dette minnet vi snakker om, det karmiske minnet, er noe som er veldig, veldig omfattende og komplekst.

Åtte typer karmisk minne

I den yogiske tradisjonen snakker de ofte om åtte typer karmisk minne. Vi har fire typer som vi kan si er kollektiv karma, som vi ikke kan kontrollere og gjøre noe direkte med, og så har vi fire typer som er individuell karma.

Kollektiv karma – det karmiske minnet som skaper den kollektive karmaen – er for det første elementært minne, altså minne relatert til de fem elementene som er byggeklossene for vårt multivers. Uten det hadde ikke elementene kunnet eksistere. Så har vi atomisk minne, det vil si minnet atomene trenger for i det hele tatt å kunne være atomer, og for at alt som bygges av atomer – som faktisk er en viktig del av det universet vi lever i – kan finnes. Det kalles atomisk minne.

I den yogiske tradisjonen har du også noe som kalles evolusjonært minne, det vil si det karmiske minnet over konsekvensene av den kontinuerlige evolusjonen til universet vårt, til planeten vår, og ikke minst i relasjon til arten vår, altså mennesker og disse tingene. Så har vi noe som kalles genetisk minne, som sier seg selv: Hvis vi ikke hadde hatt et genetisk minne, hadde ikke genene våre kunnet funke, og vi kunne ikke ha eksistert. Da hadde det bare vært en slags ursuppe av dette.

Det er de fire typene kollektiv karma – karmisk minne – som den yogiske tradisjonen opererer med. Og så har vi den individuelle karmaen, som du og jeg kan ta ansvar for selv om vi vil: Det er personlig karmisk minne; sensorisk minne, det sansene våre plukker opp og lagrer; ubevisst minne, som ligger i det ubevisste og underbevisste; og så har vi bevisst minne, det vil si det vi husker, og hvordan vi forholder oss til det. Som når du for eksempel sier noe til partneren din som du ønsker å straffe med, og konsekvensen som kommer av det skaper et trykk i deg – spesielt når du gjentar det om igjen og om igjen. Altså en av dine karmiske vinder, som vi skal snakke om etterpå.

Med den individuelle karmaen har vi veldig stor makt. Kollektiv karma er noe som går på autopilot, som gjør at multiverset vårt kan eksistere, og at sjelen vår kan ha en følelse av å inkarnere – noe som egentlig skjer i sjelen og ikke utenfor sjelen, men det er en historie for en annen gang, Amina.

Ingen kjappe løsninger

Så når vi ser nærmere på dette, ser vi at dette er virkelig komplekse greier. Og hvis vi har en idé om at – åh, jeg ser en og annen på internett, og der er en spesiell metode hvor jeg sier ho-ho-ho og gjør en-to-tre, og så er karmaen min borte – da sier jeg: Altså, hallo? Det er jo ikke slik universet vårt funker.

Det er en av utfordringene med den esoteriske verdenen, og også hos oss mennesker: når vi er på jakt etter de kjappe løsningene, på jakt etter den spesielle metoden, den spesielle tingen, den spesielle meditasjonen, den spesielle karmaslettingen – at når vi bare gjør det en gang eller to, skal alt bli bra. Men det er jo ikke slik dette blir.

Amina: Ja. Og ikke minst: Før jeg kom inn i utdannelse hos deg, hadde jeg ikke jobbet mye med sånn «nå skal jeg slette den og den tingen, og så blir det bra». Nesten sånn heldigvis, at jeg ikke var altfor preget. Jeg kom inn med noen esoteriske, alternative pregninger, men ikke altfor mye. Og jeg lærte av deg ganske tidlig: Ok, vi kan gå inn og gjøre healing, energiarbeid, karma-clearing, soulhunting – slike dyptgripende, spennende ting – men det krever også at du gjør noe annet, at du velger annerledes. Det krever at du tar ansvar for å ta nye, praktiske steg.

Litt tilbake til det du sa der: Jeg har hatt mennesker som har kommet til meg og sagt: «Du, jeg var hos en sjaman eller spirituell veileder som slettet karmaen min, og jeg sliter fortsatt med det – så kan du hjelpe meg? Men jeg må vite at du vet hva du holder på med, for jeg har jo prøvd å slette den karmaen flere ganger, og jeg sliter fortsatt med det samme.»

Og jeg svarer disse menneskene på en seriøs måte. Dette er jo mennesker som virkelig tenker: Oi, shit, da har jeg blitt lurt for penger – karmaen min er der ennå. Og da har jeg snakket med dem om at jeg kan hjelpe deg, men det krever at vi også dykker inn i problematikken. Vi er nødt til å se på: Hva er det som trengs å endres i livet ditt? Hvilke nye valg trenger du å ta? Hvor trenger du å bli mer bevisst? Hvor trenger du å ta mer selvansvar? Og så kan vi jobbe med energiarbeid.

Det er flere mennesker som skriver lignende ting til meg – at de ønsker å jobbe med karma-clearing, karmasletting og så videre. Ni av ti som får et slikt svar av meg – om at ok, men vi må jobbe litt mer sammen enn å bare gå inn og ho-ho-ho med tryllestaven – svarer ikke tilbake, for de er ikke interessert i å gjøre den jobben. Og det er jo også helt greit. Men så har jeg jobbet med de menneskene som har vært interessert i å ta selvansvar for seg selv og ta nye valg, som har vært interessert i å høre på det jeg har å dele rundt dette før vi går inn og jobber med energiarbeid, karma-clearing og så videre. Og de har fått veldig, veldig gode resultater på den problematikken.

Men da er jo spørsmålet, Pål-Esben: Trenger man egentlig energiarbeid for å gjøre dette? Holder det med å bare ta nye valg?

Ingen andre kan ta karmaen din

Pål-Esben: Ok, det er et godt spørsmål. For det første: Det er ingen andre som kan ta fra deg karmaen din. Jeg er ofte veldig kritisk til det som foregår i det esoteriske, fordi man lurer mennesker inn i en granskog ved å si: «Åh, kom til meg, jeg skal fikse karmaen din, jeg skal ta bort karmaen din, så alt blir bra.» Så tror menneskene på dette, blir lullet inn i en eller annen idé om at karmaen min er noe en spesiell healer – eller sjaman, hva det enn er – skal fjerne fra meg. Og man får opplæring i noe som ikke har med virkeligheten å gjøre.

Problemet da er at man blir fanget i disse oppfatningene, og det gjør det enda vanskeligere å finne veien ut, siden man er blitt preget med en esoterisk måte å se ting på som aldri noensinne fører til frydefullhet og mening og lykke.

Og det er et av mine kritiske hovedpunkter mot det esoteriske generelt: at man bringer folk inn i et trossystem som fanger dem i at årsaken til min lidelse sitter hos en gud oppe i skyen der, eller en gudinne, eller hva det nå er for noe, som styrer karmaen din. «Og kom til meg – jeg er en spesiell healer, en spesiell sjaman som har lært å ta bort dette for deg. Så betaler du meg et par tusen kroner, så skal jeg fikse dette for deg.» Det er noe jeg ikke er så veldig positiv til.

For én ting: Dette med økonomi, at man tar penger for ting, at man lurer folk – det finner jeg ikke noe galt i. For hvis folk går på disse tingene uten å gjøre sine undersøkelser først, kan man jo ta ansvar for det selv. Problemet er at man blir lullet inn i en eller annen teori som ikke har med virkeligheten å gjøre, og at man etter hvert tror på den teorien. Det gjør at man er fanget i granskauen og ikke finner noen vei ut.

Når vi går inn i dette, er målsettingen vår å hjelpe et menneske. Og i dette tilfellet var min målsetting med deg å hjelpe deg til å bli frisk, hjelpe deg til å gi slipp på lidelse, hjelpe deg til å kunne føle frydefullhet og mening i livet ditt, hjelpe deg til å hente tilbake dine ressurser, talenter og disposisjoner som sjelen din bringer med seg inn i denne inkarnasjonen – så du kan leve fullt, komplett, frigjort, fri.

Og da er det selvfølgelig noe helt annet som skal til enn en søken etter enkle løsninger på situasjonen vår. Det er som å tro at man skal lære en affirmasjon om at for hver dag går ting bedre og bedre og bedre, og så gjentar man det hele dagen lang, ukevis, månedsvis, årevis, uten at en kjeft blir bedre. Det er spraymaling på rust. Det er å bevege seg inn i en granskog hvor du ikke ser skogen for alle trærne, og hvor du er fortapt i en fantasiverden over virkeligheten, som gjør at man ikke finner veien ut av dette.

For så lenge jeg tror at du har skylden, Amina, for at jeg har et problem – hvordan skal jeg da bli lykkelig? For én ting er sikkert: Jeg kan jo ikke endre deg. Så dette er en veldig kompleks greie å åpne seg opp for.

Til deg som lytter: ferdig med smågodtet

Og kjære lytter, hvis jeg skal henvende meg direkte til deg her nå: Du er her fortsatt med oss, langt inne i podkasten vår. Det vil si at du ikke hadde sittet og lyttet på oss nå uten at du er den typen som sier: Jeg er ikke på jakt etter spirituelt smågodt. Det har jeg gjort nok av i livet mitt, etter å ha prøvd kjappe løsninger. Jeg er kommet til det punktet hvor jeg skjønner at det må være noe mer – det er noe mer som må til, det er noe mer jeg må forstå for å kunne finne tilbake til den eksistensen jeg drømmer om å ha og leve i.

Og nå merker du at jeg blir litt intensiv, for dette er noe jeg finner så trist. Det gjelder ikke bare det esoteriske; det gjelder stort sett all form for personlighetsutvikling: når man er på jakt etter disse enkle løsningene, teknikkene, metodene – tapp litt her og hopp litt der, og hva det enn er. Det vil ikke løse problemet vi snakker om nå, i relasjon til karma og veien til et frydefullt liv.

For den eneste veien som fører dit, er den dagen man er villig til å ta ansvaret selv for disse tingene. Altså: hvordan man tenker, hvordan man føler, og hvordan man interagerer med impulsene man møter i livet. Det er det som kreerer karmaen din – men det er også den ultimate måten å helbrede karmaen på. Hver enkelt kan helbrede i hvert fall 90 prosent, opp til 100 prosent, av den tilgjengelige karmaen i denne inkarnasjonen selv, uten hjelp av spesialister eller hva det enn er.

Men utfordringen er å være villig til å komme til det punktet hvor man tar dette fordømte ansvaret. Og jeg kan bare ta eksempelet med meg selv. Vi må gjøre et konkret eksempel nå, så det er klart hva vi snakker om.

Min karmiske syklus: parforholdene

Ta som eksempel den karmaen som har bygd seg opp gjennom meg i dette livet, gjennom pregningene mine og alt dette, i hvordan jeg skulle forholde meg til en partner – pregningene i relasjon til hvordan man skaper et lykkelig parforhold. Dette minnet, autopilotminnet, gjorde at jeg i gamle dager kom inn i en relasjon, og alt var så flott det første året: forelsket, og alt er fint. I det andre året begynner disse pregningene; hormonnivået legger seg. Normalt sett går hormonnivået ned til normalen i løpet av seks til tolv måneder, og da kommer alt grumset opp til overflaten – det har du sikkert erfart også. Da er denne bufferen, denne massive hormonrusen, borte, og ditt virkelige jeg kommer opp til overflaten.

Da starter utfordringene. I det tredje året eskalerer ting som regel, og så blir det ferdig. Og så et halvt års pause, slikker sine sår og alt dette – og så skjer neste, samme fordømte syklusen igjen, og igjen, og igjen. Det vil si at Pål-Esben ikke har lært en dritt, ikke har tatt selvansvar for noe som helst, og fortsetter i denne karmiske syklusen sin – som jeg ville fortsatt med den dag i dag hvis jeg ikke hadde forstått blant annet det vi snakker om nå.

Så hvordan brøt jeg da min karmiske syklus, som hadde med et læretema sjelen min kom hit for å lære? Det skal vi snakke om litt etterpå. Jo: Jeg fant plutselig en som kunne begynne å snakke fornuft til meg. Jeg husker min første lærer, for mer enn ti år siden, som fortalte meg dette: «Så da vet vi hva vi har nå. Tror du at dette blir bedre hvis du bare fortsetter uten å gjøre noe med det – uten å begynne å se litt i deg selv etter hva som er ditt ansvar for dette? Å løse av det, og helbrede det, og utvikle det? Tror du at det blir bedre fremover?»

Etter hvert forsto jeg at ok, det var kanskje ting jeg måtte lære å ta ansvar for. Blant annet – som var et av mine temaer på den tiden – en klinisk form for sjalusi, som var ekstrem. De som er sjalu, og som virkelig er klinisk sjalu: Det er en smerte som er uutholdelig i seg selv. Så han sier: «Uten at du tar ansvaret for den, uten at du er villig til å ta ansvaret for den» – altså dette karmiske minnet, kan vi si, denne atferdsmekanismen, denne autopiloten – «og endre dette, vil dette fortsette.»

Og hva gjorde jeg da? Sannheten er følgende: Vedkommende sitter i en lunsj på et seminar og forteller meg dette, og jeg blir så provosert og så forbannet at jeg løper ut av den restauranten og ikke snakker med vedkommende på tre måneder. Det sier litt om hvor intensivt dette var. Det er altså helt vanvittig. Fullstendig monkey i atferdsmekanismen.

Etter hvert som jeg slikker sårene mine og sier at Pål-Esben er sjalu, og det er et problem, tar jeg ansvaret og starter et behandlingsopplegg for å behandle sjalusien min. Og det som skjedde da, var at jeg tok nye valg – at jeg ga slipp på denne atferdsmekanismen, etter først å ha forstått den. Du må få hjelp til dette; du kan ikke gjøre det selv, for det er en litt kompleks sak.

Og da tok jeg nye valg. Jeg ga slipp på den sjalusien. Ikke som i «for hver dag blir jeg mindre og mindre sjalu», men altså det virkelige arbeidet: at man gjør jobben som skal til. Det som skjedde da, var at den karmiske syklusen og det karmiske trykket som hadde bygd seg opp, som hadde ført til den lidelsen, forsvant. Gjennom at jeg hadde forstått læretemaet som karmaen hadde bygd seg opp rundt, og hadde endret det, ga jeg slipp på denne delen av karmaen min spontant – uten å drive med noen esoterisk karmasletting eller hva det nå er for noe.

Og det vil jeg si gjelder deg og meg og alle andre, så lenge vi tar ansvar for disse tingene. For når vi har bygd opp karmaen vår på å ikke ta ansvaret, og bare latt dette gå på autopilot, har de karmiske minnene – som vi ofte føler som et trykk; jeg kaller det det karmiske trykket – bygd seg opp mer og mer. Og vi fortsetter samme greia uten å lære – og sjelen kommer jo hit for å lære og vokse. Og så kommer vi til et punkt, om det er i denne inkarnasjonen eller om en million inkarnasjoner, når trykket er stort nok, hvor vi sier: Faen heller, nå må det være nok. Som jeg gjorde en gang. Og da startet jeg jobben.

Amina: Det er en veldig, veldig spennende historie, Pål-Esben, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du deler – men på min måte, da. Jeg satt etter relasjon etter relasjon og bare: Hvorfor skjer dette igjen og igjen og igjen? Hvorfor skjer dette meg? Jeg skjønte ingenting. Og så – huff – banker det på døren med samme energi: «Hei, hei, velkommen inn.» Og så får jeg dette karmiske trykket, det blir sterkere og sterkere og sterkere, og Amina bare: Nei, jeg skjønner ingenting – hvorfor skjer dette? Dette er jo bare forferdelig. Helt til den dagen jeg holdt på å bli kvalt til døde, hvor jeg skjønte: Oi, shit – kanskje jeg skal begynne å gjøre noen endringer.

Pål-Esben: Ja. Trykket vil komme, uansett hvor mye man prøver å gjemme hodet i sanda. Det er en del av den karmiske mekanismen, og det må bare være slik.

Hvorfor ingenting kunne eksistert uten karma

Og det som kanskje er litt utfordrende å omfavne, er at ingenting kunne eksistert uten karma. Du kunne heller ikke eksistert – sjelen din kunne ikke inkarnert i denne materielle verdenen uten karma. For tenk: Hvordan hadde vår verden sett ut uten karma, uten den karmiske mekanismen? Glem den kollektive karmaen og det elementære minnet og alle disse tingene, som det sier seg selv at verden vår ikke kunne eksistert uten. Nå snakker jeg om oss personlig, altså oss mennesker, vårt liv: Hvordan hadde livet vårt vært hvis det ikke hadde vært noen konsekvens av handlingene vi gjør?

Vel, se for deg dette: Uansett hva du gjør eller ikke gjør, er det ingen konsekvenser. Hva hadde du valgt da? Hadde du brynt deg på det som er utfordringen i livet? For søren, nei. Du hadde havnet på Bali, på stranden, med din piña colada og stor mage, og ligget der og kjent på bølgene – for det hadde ikke vært konsekvens av noe som helst.

Hva hadde skjedd etter noen måneder? Kjedet meg i hjel, kanskje? Det hadde oppstått en tomhet, en vanvittig tomhet. Og denne tomheten er det forsket mye på – gjennom for eksempel mennesker som har alt: unger som blir polstret med puter under armene, milliardærer som har alt, som ofte er de mest depressive og triste og tomme menneskene i befolkningen vår. Jeg har møtt mange av dem. Når du ser hvordan livet deres er – du tror at de har mange, mange millioner og så videre, men når du ser hvor tomt, hvor mørkt det er, er det altså triste greier.

Det vil si: Hadde det ikke vært en konsekvens av det vi gjør, hadde vi mennesker, på bakgrunn av vår patologi, valgt å ikke gjøre noe som helst. Vi hadde ikke trengt å gå på jobb for å tjene penger. Vi hadde ikke trengt å spise. Altså, jeg mener det bokstavelig talt: Det hadde ikke vært en konsekvens av noe som helst. Vi hadde ikke trengt å sove. Vi hadde ikke trengt å snakke med folk. Vi hadde ikke trengt å gjøre noe som helst. Vi kunne jo bare ligget rundt.

Og da kan man sette seg inn i en slik setting og se denne vanvittige tristheten, tomheten, nummenheten som hadde oppstått etter noen uker, etter noen måneder, kanskje etter et år. Utfordringen, hvis karmaen ikke hadde eksistert, er at sjelen ikke hadde hatt noen grunn til å inkarnere i denne eksistensen. Tror du virkelig at sjelen hadde hatt en grunn til å komme inn i denne verdenen og bare ligge på stranden på Bali og bare gape og rape og fise – for en inkarnasjon?

Den har kommet hit for å lære og erfare, og for å gå gjennom sin vekstprosess i relasjon til læretemaene sine, som den har valgt ut selv. Som du, Amina, har valgt ut selv, som jeg har valgt ut selv – altså min sjel og din sjel, og også din sjel, kjære lytter. Den har kommet hit til en av de mest komplekse plassene å inkarnere i, i dette universet vi lever i – som vi snakket om i en tidligere episode, med sjelens eliteuniversitet.

Og vi trenger denne karmaen for i det hele tatt å være motivert og inspirert til å vokse og lære. Det er en helt nødvendig mekanisme for at sjelen vår i det hele tatt skal være villig til å komme inn i denne settingen.

Tidligere liv og den tilgjengelige karmaen

Amina: Og da er spørsmålet mitt, Pål-Esben: Den karmaen – er det noe som bare oppstår i dette livet, eller tar man den med seg fra tidligere liv? Er det noen hensikt i å gå tilbake i tidligere liv for å jobbe med karmaen? Det er jo mange som forsøker å jobbe på den måten også.

Det er litt, når jeg tenker på dette: Hva kom først, høna eller egget? For når jeg tenker på meg selv, tenker jeg: Ok, det er logisk at jeg har med meg dette fra tidligere liv. Men det er jo også veldig logisk og synlig at min karma også er et resultat av hele barndommen, oppveksten og de valgene jeg har tatt opp i voksenlivet. Så kan du klargjøre den litt?

Pål-Esben: Det er litt utfordrende når vi skal snakke om dette, fordi jeg for å forenkle diskusjonen snakker lineært med tid: at vi lever et liv, så dør vi, og så inkarnerer vi på nytt. Men det er selvfølgelig ikke slik hele greia er. Hvis vi skal begynne å snakke om hvordan det er, blir det så komplekst – hvordan skal vi snakke ut fra at alt skjer på samme tid? Så la oss holde oss til denne lineære måten å se ting på, så vi kan gi en idé om dette.

Så klart: Hvis man inkarnerer, bringer man dette minnet med seg, og det bygger seg opp gjennom mange, mange eksistenser. Vi har alle sammen levd – sjelene våre. Hvis vi skal bruke lineær tid her, har vi gjort mange ting før denne planeten vi lever på i det hele tatt eksisterte. Så vi har en lang, lang, lang reise bak oss, hvis vi skal si det på den måten.

Det vil si at alle vi mennesker har en massiv, massiv karma – altså minnet over konsekvensene av handlingene vi har gjort i våken, sovende, bevisst eller ubevisst tilstand. Og det som skjer når vi kommer inn i dette livet, er at ikke all karma er relevant for denne inkarnasjonen sjelen din har. Sjelen din er på jakt etter spesielle læretemaer, som den går gjennom i en viss syklus – som kan være noen inkarnasjoner, eller en metasyklus som kan være flere hundre inkarnasjoner. Og da er det kun den relevante karmaen for denne inkarnasjonen som er tilgjengelig i overflaten. Jeg kaller det tilgjengelig karma. Når vi kommer inn i dette livet og blir født, har vi vår tilgjengelige karma for denne inkarnasjonen.

Det vil si at det hjelper lite å spore tilbake en inkarnasjon for tre milliarder inkarnasjoner siden, hvor man var en amøbe på en eller annen Orion 5-planet, eller alien av alle ting. Det har ingenting med livet vårt akkurat nå å gjøre – læretemaene våre akkurat nå.

Så den tilgjengelige karmaen vi får når vi inkarnerer, er et resultat av erfaringene vi har hatt med læretemaene vi bringer med oss inn i denne inkarnasjonen fra tidligere inkarnasjoner. Som mennesker, selvfølgelig. Hva du har hatt av erfaring som sabeltanntiger, er selvfølgelig fullstendig irrelevant i din inkarnasjon som menneske. Hva skal jeg gjøre med min sabeltanntiger-karma i relasjon til å ta valg for å bli et lykkelig menneske? Skal jeg jakte ned dem jeg ikke liker, og spise dem? Hva er poenget? Det er selvfølgelig meningsløst.

Den modne karmaen og det karmiske trykket

Så vi må tenke at denne tilgjengelige karmaen – vi kan også kalle den den modne karmaen – er det vi trenger å forholde oss til. Mesteparten av den spiller vi ut og kreerer og skaper etter at vi blir født i denne inkarnasjonen – den mest grove og intensive delen av den. Men det finnes selvfølgelig også karmiske strenger fra tidligere inkarnasjoner og fra blodslinjen vår, som jeg skal si litt mer om etterpå – altså fra mor, bestemor og så videre – som påvirker oss, og som egentlig er ganske spektakulært. Men i hovedsak håndterer vi karmaen vi kreerer og skaper i denne inkarnasjonen.

Det betyr at disse karmiske vindene, eller syklusene, eller karmiske temaene som relaterer seg til læretemaene våre, ofte viser seg som ulike karmiske trykk. Karmisk trykk oppleves som et press: Vi har et problem, en utfordring i livet vårt, og vi føler et ubehag med det. Og desto mer vi ignorerer det presset, desto mer bygger trykket seg opp.

Det er det vi snakket om i sted: Den eneste måten å løse karmaen din på, er å begynne å ta selvansvar, ta nye valg – og gjøre det motsatte valget av årsaken til at karmaen ble skapt. Dette trykket ble jo skapt av at du blant annet ikke var interessert i å engasjere deg i å lære det sjelen din har kommet hit for å lære og vokse rundt.

Ta eksempelet med meg og mitt parforhold. Vi kan ta det som et læretema sjelen har: Min sjel hadde det å finne en løsning på hvordan man kan leve i et lykkelig parforhold, hvis vi kan ta det som et banalt eksempel her. Jeg kunne selvfølgelig prøvd å gjøre 10 000 timer med energetisk karmasletting for dette, gått til 1500 sjamaner, fått trommet og hva det enn er – «og nå er karmaen din borte, og nå er karmaen din borte». Nå vil plutselig, ho-ho-ho, karmaen være borte – den som har ført til at du har hatt det karmiske trykket i parforholdet ditt, hvor du har lidd med sjalusien din og skapt kaos. Nå er det bare borte? Hallo? Det er jo ikke slik verden funker.

Det kommer gjennom det valget vi er nødt til å ta selv, for den eneste som kan gjøre det, er oss selv. For det er våre valg, bevisste og ubevisste, våkne og sovende, om å ignorere dette, som har ført til dette karmiske trykket som blir sterkere og sterkere. Og den eneste måten å løse det på, er å ta nye valg som er det motsatte av det valget som har ført til karmaen, til trykket. Nemlig å lære av det, vokse rundt det. Som er hele clouet til at sjelen er her.

Og da skjønner vi at det er totalt svimlende, disse tingene – hvor briljant det er: Sjelen kommer hit for å lære ting den er interessert i å lære, og vokse og gjennomføre sin evolusjonsprosess. Og vi har den karmiske mekanismen som bortimot tvinger oss, etter hvert, til å forholde oss til læretemaene våre. Om det er i denne inkarnasjonen, eller om tre inkarnasjoner, eller hundre inkarnasjoner, eller en million inkarnasjoner: Etter hvert øker presset så mye at du blir tvunget. Slik du ble i dine relasjoner, hvor du gikk gjennom voldelige parforhold om igjen og om igjen, helt til du kom til det punktet hvor du nesten ble tatt livet av, hvor du sier: Svarte heller, nå er det nok.

Og bare for å gjøre ferdig det jeg snakker om her nå: Mesteparten av karmaen kan vi håndtere selv. Finnes det strenger fra tidligere inkarnasjoner og fra blodslinjen vår som vi ikke bare kan løse med å ta et nytt valg? Ja. Men det er kanskje maks tre til fem prosent av det som hindrer oss fra å leve et lykkelig og fredfullt liv. 95 prosent har vi full makt over selv, uten i det hele tatt å si ho-ho-ho. Det har med valg å gjøre.

Amina: Og det du snakker om der – tenker du da på slike generasjonstraumer?

Pål-Esben: Ja. Jeg skal si litt om det etterpå – bare så vi konkluderer her nå, før vi går videre inn i det som har med generasjonstraumer og karma generert av generasjonene, altså forfedrene våre.

95 prosent og de siste fem

Så: 95 prosent av alle ting, utfordringer og problemer et menneske har i dette livet, kan løses gjennom selvansvar, valg og de tingene vi har diskutert opp og ned gjennom episodene våre. Men de siste, la oss si tre til fem prosentene, er ofte veldig, veldig komplekse bindinger som ligger i tidligere inkarnasjoner og erfaringer du har hatt fra tidligere liv – traumer og hva det måtte være – eller som ligger i traumaspekteret til dine biologiske forfedre.

Og til det trenger vi, som i vår tradisjon, spesifikke, høyeffektive, energetiske, sjamaniske ritual for å løse ut denne formen for karma. Allerede i begynnerseminaret vårt, altså modul 0, lærer man en hypereffektiv måte å starte den prosessen på. Og videre ut i prosessen, som du har vært gjennom, lærer du å håndtere de mest komplekse karmaene, som jeg kaller krystallisert karma. Det er en meget, meget kompleks form for karma som du ikke kan håndtere gjennom valg og disse tingene. Det er noe man er nødt til å drille energetisk og metafysisk inn i, spore opp hva det er for noe, slik at det kan bli slettet, og du kan gi slipp på den delen av trykket. Men 95 prosent kan du altså håndtere uten noe som helst. Det er i de siste fem prosentene vi trenger egne sjamanistiske verktøy.

Krystallisert karma: Aminas historie

Amina: Nå har vi jo tatt med lytterne litt på min historie og mitt møte med demoner og dette her, både i den første episoden av podkasten vår og i en senere episode. Og det er jo spørsmålet mitt da, for dette er jo ting jeg opplevde da jeg var barn. Så det er to spørsmål her: Vil du si at det er noe jeg var nødt til å oppleve i dette livet for å løse av? Og spørsmål nummer to: Tror du det ville fungert uten sjamanistisk healing og de dype ritualene jeg har vært igjennom? Tror du det kunne vært avløst bare med et valg?

Pål-Esben: Nei. Der har vi å gjøre med den mer komplekse formen – det jeg kaller krystallisert karma – som ikke bare kunne løses gjennom valg og at du ønsket å ta selvansvar for det. Hvis du, kjære lytter, husker da vi snakket om disse tingene i tidligere episoder, er det meget, meget komplekse greier som går dypt, dypt, dypt ned i personligheten vår – og ned ikke bare i det ubevisste, men i det underbevisste.

Til det trenger man helt andre sporingsmekanismer. Vi kaller det ulike former for kompleks karma-clearing i vår tradisjon, som vi trenger å gjøre i tillegg, og som vi utfører ved ulike former for sjamanistiske ritual – et spekter av det. Uten det hadde du ikke, tror jeg, kunnet være fri av det. For du ønsket jo av hele ditt hjerte å bli lykkelig og kvitt disse tingene – du led så til de grader av det. Det hadde ikke noe med at du ikke ønsket det, det hadde ingenting med at du ikke var villig til å ta det selvansvaret og disse tingene. Men det var en så kompleks del at vi trengte disse hypereffektive verktøyene vi har.

Og sammen med ditt selvansvar – sammen med at du var villig til å gå igjennom de ubehagelige samtalene vi hadde, når jeg kom med at dette har ingenting med demoner å gjøre, for alt dette er i deg, og disse tingene vi snakket om tidligere, og du var villig til å si «ok, ok, ok, jeg skal prøve å se på dette, og prøve å ta kanskje noen nye konklusjoner» – og når du da kom dit og sa «ok, jeg er klar for å gi slipp på dette, jeg forstår hva dette handler om», da ville alt dette funke i seg selv. Det var en forutsetning for at ritualmagien og metodene funker. Så der trenger vi begge deler.

Men det er den siste femprosenten vi snakker om her – og ikke som i det esoteriske, hvor man tror at man må ha spesielle verktøy, metoder, mystiske ting for i det hele tatt å kunne slette karmaen sin. Det er feil. For karmaen din er skapt gjennom dine egne valg, bevisst, ubevisst, våken eller sovende, på alle disse fire dimensjonene vi snakker om: fysisk, mentalt, emosjonelt, energetisk. Og den eneste måten å slette dette på, er gjennom å ta et nytt, konstruktivt valg som viser at du virkelig har forstått læretemaet, og at du virkelig løser av læretemaet.

Som med meg, i relasjon til mitt forkvaklede forhold til parforhold, som var fullstendig galt. Herregud – da jeg begynte å forstå dette, skjemtes jeg så til de grader. I dag skjemmes jeg ikke lenger, for jeg så at det var en viktig del av hvordan jeg kunne lære å vokse.

Så når du spør «måtte ting skje» – stiller du spørsmålet om det måtte være slik? Selvfølgelig ikke. Men det var det som skjedde, så vi må forholde oss til det som skjedde. Måtte det skje? Selvfølgelig ikke. Måtte jeg gå gjennom x antall runder med lidelse i mine parforhold? Det måtte jo ikke være slik. Det kunne ha blitt det på andre måter også, men det var det som var tilgjengelig akkurat da, i relasjon til dharmisk og karmisk synkronisitet – som vi kanskje skal diskutere i neste episode. For det er jo hyperspennende.

Men det vi prøver på nå, er å gi et klart bilde av hva karma er for noe, og hva det ikke er for noe. Og når man blir møtt av ideen om at andre tilbyr seg å ta bort din karma, bør man være veldig skeptisk. 95 prosent av din karma kan kun løses av deg selv og ingen andre. Men det har med nye valg å gjøre – motsatte valg av det som førte til at det karmiske trykket ble skapt.

Karma i søvne

Så er det kanskje mange som sier: Hæ? Hvordan kan jeg få karma når jeg sover? Jeg kan jo ikke styre søvnen min. Selvfølgelig ikke. Men det er bare slik det er. For når du sover, foregår det en ubevisst, underbevisst prosess, og den er ikke så lett å ha kontroll over. De fleste, når de sover, så sover de. Og så er det noen av oss som er våkne hele natten – altså, kroppen sover, men bevisstheten vår er våken. Da er det selvfølgelig en helt annen sak. Men de fleste mennesker i denne verdenen, når de sover, så sover de, og går på autopilot.

Men det som foregår i hodet ditt om natten, er et direkte resultat av valgene du har gjort dagen før, og uken før, og måneden før, og året før. Det er bare en forsterkende prosess på autopilot, som forsterker valgene du har tatt.

Det sensoriske minnet: hva du fôrer sansene med

Jeg tar et enkelt eksempel igjen. Når vi tenker på disse pregningene – hvordan en del av karmaen vår skapes gjennom oppveksten, hvordan vi preges mer og mer i autopiloten vår – har vi en idé om at dette sensoriske, karmiske minnet, som skapes gjennom impulsene vi får med øynene våre, ørene våre, smaken og så videre, har stor betydning for autopiloten vår.

Og de fleste menneskene jeg møter, er veldig ubevisste over konsekvensene av hva de fôrer hjernen sin med, bevisst og ubevisst – altså hva de fôrer sansene sine med. De fleste sitter hver dag og ser for eksempel på nyheter, og blir bombardert på daglig basis med krig og elendighet og disse tullingene som styrer verden, som er fullstendig psykotiske, når du ser hva som foregår i de store landene. Det er monkey på høygir. Og man blir redd av å få disse impulsene hele tiden: Nå går det til helvete, nå går det til helvete, nå går økonomien til helvete, nå kommer AI og tar over – der ryker jobben min – og USA går til krig mot Russland, og hva med Kina, og alt dette. Dette sitter man ubevisst og fôrer seg med gjennom hele dagen. Og det skaper selvfølgelig en massiv form for karma og karmisk trykk i relasjon til angsten og uroen for ens egen eksistens, for eksempel. Og om natten forsterkes det bare, på autopilot. Men alt har jo med valgene du har tatt å gjøre.

Så hva er det første vi starter med når vi – både du og jeg – skal hjelpe et menneske som sliter? Det første jeg ser på: Ok, hvordan skal vi få ressursene tilbake? Og det første vi starter med, er å ta full stopp på nyheter i fire uker. Det vil si: ingen nyheter, ingen destruktive impulser fra nyheter, nærradioer og alt det søppelet man konsekvent fôrer underbevisstheten sin med – og det karmiske minnet. Sosiale medier: Jeg vil si maks én time om dagen. YouTube: bannlyst. Og hvor man heller bruker tiden med ungene sine og familien sin, leser gode bøker, er i naturen – for å få roet ned Kokokland, for å roe ned systemet, slik at man etter hvert kan begynne å tenke klarere.

Klienthistorien: to uker som endret alt

Jeg hadde en klient her som var i burnout, og totalt stresset, og led og led, og hadde mistet håpet for livet. Alt var ille: dårlig helse, depressiv. Og hadde nettopp fått et nyfødt barn, og kunne ikke leke med barnet og ta vare på barnet – alt var helt håpløst. Og dette mennesket var veldig sensitivt.

Så spør jeg: «Ja, hva gjør du om dagene?» Det er jo et retorisk spørsmål. «Hvor mye nyheter ser du? Hvor mye er du på YouTube? Hvor mye er du på sosiale medier? Hvor mye er du på TikTok? Hvor mye surfer du på internett?» Timevis. «Hva tror du det påvirker dine følelser og tanker?»

Så jeg sier: «Ok, første oppgave: Nå går du og kjøper boken min, de syv gullnøklene, og leser den boken. Og så tar du full stopp på sosiale medier og nyheter i to uker, til vi prater sammen neste gang. Og så gir jeg deg noen tips om selvregulasjon og disse tingene.» Det tok meg under én time. Og vedkommende hadde lidd i to tiår.

Og her om dagen snakket jeg med vedkommende, og spør: «Ja, hvordan har det gått med hjemmeoppgavene?» For jeg er jo veldig spent. «Ja, jeg hørte hva du sa, snakket med kona mi, hun var villig til å hjelpe meg, og så skrudde vi av TV-en og alle disse tingene. Og det var vanskelig – det er en avhengighet, for dopamininjeksjonene kom ikke som vanlig.» Man er som en avhengig når man skal slutte over natten.

«Ja – nei, altså, jeg føler at ting er bedre. Jeg tenker klarere. For første gang på de siste 20 årene føler jeg håp, og ser at det faktisk er mulig for meg også.» Og partneren hans går helt opp i skyene, fordi hun også har håp, etter å ha stått i mørket i så mange år. «Og plutselig kan jeg sette meg ned og ta vare på ungen min. For meg er dette et mirakel.»

Og det er etter to uker med meg. Da kan du tenke deg hva som vil skje etter 90 dager. Og da vil jeg si at det er mulig å revolusjonere et menneskes liv i løpet av så kort tid. Men da må man gjøre det fundamentale som må til. Det holder ikke å gå ut i skogen og slå på trommen sin og snakke med draugen, eller bare si at for hver dag skal alt bli bedre og bedre og bedre, eller få en eller annen sjamanhøvding der ute til å ta bort karmaen din. Det blir jo ikke noe bedre av det.

Og vedkommende var så glad, fordi han for første gang på så lang tid så at det faktisk var håp – at han også kunne få et godt liv, etter å ha vært bortimot ved å gi opp livet.

Og da snakker vi bare om det første, mest banale: at man sørger for å forstå hvor massiv konsekvensen er av hva impulsene – det det sensoriske minnet ditt plukker opp – gjør, når du lar det få lov til å gå på autopilot. Det har en massiv konsekvens, enten du vil eller ikke. Du fikk også denne oppgaven i gamle dager, helt i starten – jeg tror det var en av de første gangene med deg også. Jeg skriver om dette i de syv gullnøklene, i boken min. Og du tok den veldig raskt.

Amina: Ja, og det ga mersmak også. Når man gjør det helhjertet og begynner å se resultatene, er det spektakulært. Man kan møte en indre motstand der: Hæ, skal jeg ikke se på nyheter? Skal jeg ikke scrolle på sosiale medier? Men det er da man også, når jeg ser tilbake, legger merke til den autopiloten som hele tiden vil bli underholdt. «Å ja, det har gått to sekunder – ta opp telefonen. Det har gått to sekunder.» Det må hele tiden være den der stimulien. Da blir man også mer bevisst på hvor syk man egentlig er.

Pål-Esben: Ja, det er skremmende. Det er sikkert at man har oppmerksomhetsspenn som en gullfisk – mellom to og tre sekunder før man må ha et eller annet. Bare det å sette seg ned i fem minutter og gjøre ingenting er en tortur.

Og da kan du tenke deg hvordan denne delen av karmaen, som har vært sensorisk input til hjernen vår, og minnet som skapes gjennom det, hvor massivt det påvirker oss i relasjon til atferden vår.

Så det er bare å si: 95 prosent er noe mennesker må være villige til å endre selv gjennom nye valg. Og så har vi de siste fem prosentene, som er komplekse. Og en del av de fem prosentene er det karmiske DNA-minnet – altså karma som kommer gjennom DNA og epigenetikk.

Amina: Mhm. Det er veldig interessant.

Karma i DNA: epigenetikk og musene

Pål-Esben: Det er veldig interessant. Jeg hørte om dette for mange, mange år siden – gjennom at overlevende fra andre verdenskrig her i Tyskland, som hadde opplevd de verste former for traumer et menneske kan oppleve, fikk barn, og barna hadde PTSD, ble diagnostisert med PTSD. Og gjennom terapi gikk man tilbake og fant ut at det var traumer barna aldri hadde opplevd selv. Men når man så i morens biografi, var det akkurat disse traumene moren hadde opplevd i krigen.

Og da tenkte jeg: Hvordan går det an? Det høres jo veldig svevende, mystisk, esoterisk ut. Nei – dette har egentlig ingenting med esoteriske ting å gjøre. Det har med hvordan vår virkelighet fungerer, og hvordan denne delen av det karmiske minnet funker.

Etter det var jeg veldig interessert i å plukke opp forskning – altså vitenskapelig forskning – som beviser disse tingene. For det kunne ha vært historier som fortelles, og man vet ikke helt hvilken sannhetsgehalt det er i det. Så jeg var veldig, veldig fokusert på å få ting ned på bakken. Det er derfor vi har denne modellen, hvor vi bruker det beste fra vestlig skolemessig psykologi og filosofi, kombinert med det urgamle.

Og jeg gjorde mange undersøkelser rundt dette, og fant forskning som viser at for eksempel frykt kan forplante seg gjennom DNA fra generasjon til generasjon – altså via genene våre, og spesielt det epigenetiske uttrykket til genene våre.

Eksempelet er følgende. På Emory University i Atlanta i USA ble det gjort forskning for noen år siden, som er offisiell, hvor de utsatte mus – de tok en gruppe mus og utsatte disse musene, det var selvfølgelig flere mus, for lukten av kirsebærblomster. I tillegg ga de musene elektrosjokk. Høres veldig grusomt ut, men det var ikke slike ekstreme greier, bare et lett støt, så det ble ubehagelig.

Så de kombinerte lukten av kirsebærblomster med det lette elektrosjokket, som musene fikk da de kjente lukten. Og det er klart at etter hvert som dagene gikk, begynte disse musene å få frykt bare de kjente lukten av kirsebærblomster. Det er altså standard kondisjonering, veldig kjent i psykologien, med Pavlovs hundeeksperiment og disse tingene.

Det som skjedde, og som overrasket dette forskningsteamet, var at frykten var like sterk i neste generasjon mus. Det vil si: Da ungene til disse musene ble født, ble de utsatt for kun lukten av kirsebærblomster, og de var fulle av angst og sprang bort derfra. Dette ble også påvist i andre og tredje generasjon mus – den samme frykten.

Og pattedyr spesielt – og vi er da pattedyr, vi er kanskje ikke mus, men vi er ikke så langt unna. Samme mekanisme funker hos mennesker også: at traumer fra foreldrene våre, besteforeldrene våre, tippoldeforeldrene våre og så videre, blir spredt gjennom den epigenetiske strømmen i arvematerialet inn i deg. Det er disse fem prosentene jeg snakker om.

Så du har plutselig frykt eller motstand mot ting, du har spesielle typer atferd som skaper problemer og utfordringer i livet ditt, hva det enn måtte være. Og det er ikke bare så lett å endre med å ta et valg. Der trenger vi disse sjamanistiske metodene, for å drille tilbake i arvelinjen og få slettet disse karmiske, energetiske, emosjonelle båndene til fortiden.

Amina: Fascinerende.

Pål-Esben: Og vi kunne fortsatt å snakke om dette i mange, mange podkastepisoder. Vi har så vidt berørt overflaten.

Amina: Ja, det er kjempespennende.

Polaritetenes felt: der karmaen skapes

Pål-Esben: Det er det. Og når vi ser vår tilværelse, som er av polar natur – altså slik taoistene snakket om i gamle dager, om yin og yang – har vi en polar eksistens. Og den polare eksistensen gjør at materien kan eksistere, men den gjør også at læretemaene og veksttemaene våre kan, la meg si, utfolde seg. Uten å ha polariteter i livet vårt, hvordan skal vi vokse? Hvis vi ikke legger vekt på en muskel, som er en polaritet, hvordan skal muskelen vokse?

Og det som er mellom disse polaritetene, som vi opplever hele tiden i livet vårt – mellom yin og yang, mellom lys og mørke, mellom frydefullhet og depresjon og utfordringer – disse polaritetene som ethvert menneske opplever kontinuerlig gjennom livet sitt: Det er i dette feltet, i disse polaritetene, at karmaen skapes. Ikke av polaritetene i seg selv, men: Hvordan forholder jeg meg til polaritetene? Hvordan handler jeg i dette polare feltet? Hvordan tar jeg valg i dette polare feltet?

Det er det som skaper karmaen. Det skaper det karmiske trykket. Det skaper den karmiske vinden. Og det skaper til slutt de karmiske syklusene som gjentar seg og gjentar seg og gjentar seg, til krampa tar oss – uten at vi kommer til det punktet hvor vi sier nok, søker adekvat, kvalifisert hjelp, og starter prosessen med å begynne å ta ansvaret for våre valg. For vi kan selvfølgelig ikke ta ansvaret for våre ubevisste valg, men de ubevisste valgene er et resultat av våre bevisste valg gjennom lang, lang tid.

Amina: Ja, det er veldig, veldig spennende, veldig interessant. Og det er jo fint at vi får tatt opp dette fra litt forskjellige vinkler, fordi ofte tenker man at det er enten–eller, at det bare er én måte å gjøre ting på, eller at det er ett enkelt svar. Man vil gjerne ha det ene enkle svaret, eller man har lært at det er på en bestemt måte, så står man der og tenker: Ja, men er det på den måten, eller på den måten? Og så kan man heller se, gjennom det vi har snakket om i dag, at det kan være på den måten, eller på den måten. Altså: Det er forskjellige oppskrifter til forskjellige utfordringer eller problemer.

Pål-Esben: Korrekt. For når vi har med karma og livet vårt generelt å gjøre, er det aldri slik at man kan si «sånn er det» eller «sånn er det ikke». Det er derfor vi sier at den dagen man har kommet til det punktet hvor man er ferdig med smågodtet, hvor man sier «nå er jeg klar for å starte min sjelsepiske reise, nå er jeg klar for å virkelig engasjere meg fullhjertet i å forstå hva virkeligheten om meg og det som er rundt meg egentlig er for noe» – da blir det viktig å etter hvert også lære hva disse tingene er, så man skjønner mekanismene. Og det er én av flere universelle mekanismer. Når man skjønner mekanismene, kan man også forholde seg til maskineriet på en bevisst og aktiv måte.

Og utfordringen er at man tror at gjennom å få hjelp til å ta bort karmaen min, starter jeg å jobbe med under fem prosent. Men det er ingenting som vil skje i livet ditt uten at du er villig til å starte med de 95 prosentene. De siste fem prosentene er bare en greie som gjøres i tillegg, og det er ikke det som vil føre deg til et lykkelig liv i seg selv. Det er de første 95 prosentene.

Og det er det mennesker ofte unngår, fordi det er en jobb, det krever oppmerksomhet, det krever innsats, det krever å overkomme motstand og problemer. Men sjelen kommer ikke hit for at det skal være enkelt. Du kommer hit for en av de største utfordringene i dette universet. Og hvis vi har den ideen at vi er på jakt etter en spesiell metode eller teknikk som bare skal fikse ting, da er vi ikke koblet til virkeligheten ennå.

Amina: Så det du sier, da, er: Jobb først med vår egen karma, og så kan vi eventuelt se på de fem prosentene i forhold til generasjonstraumer og så videre, hvis det er behov for det?

Pål-Esben: Det gjøres bestandig som en del av denne dyptgripende ursjamanistiske utviklingsprosessen, så begge deler gjøres parallelt. For allerede i starten, som vi kaller modul 0 i grunnutdanningen vår, lærer man en meget effektiv måte å begynne å håndtere de karmiske båndene energetisk på – spesielt de karmiske båndene som er bygd opp gjennom traumer og pregninger, kompensatoriske mekanismer i dette livet, men som også strekker seg tilbake, uansett hvor langt det er behov for, for å håndtere den tilgjengelige karmaen.

Så det gjør vi parallelt, disse tingene. Og det som gjør at ting går så raskt, er at vi ikke gjør først det ene, og så, når vi er ferdige med det, begynner med det andre. Nei, nei, nei. Det er full pupp fra dag én med begge deler. Det er årsaken til at man får resultat.

Og senere i utviklingsprosessen, når man begynner å gå mer og mer inn i det subtile av vår eksistens, blir det behov for å håndtere den vanskeligste, krystalliserte karmaen. Og da snakker jeg om når man går veien til spirituell opplysthet og skal inn i sin fulle Sahara, til enhet. Da må man håndtere den mest komplekse delen av karmaen vår, som vi kaller krystallisert karma. Men det har man ikke så veldig mye behov for å håndtere hvis veien hjem til enhet og din fulle natur ikke er så viktig.

Amina: Jeg fikk nylig tilbakemelding fra ei som meldte seg på modul 0 for litt siden, og som bare: Wow, dette er dyptgripende. Store endringer som har skjedd bare på en måned. Og bare: «Sign me up for the rest» – jeg blir med på sjaman-grunnutdannelsen, liksom. Og det er en person som har gjort dette virkelig helhjertet, og som har vært i litt flere andre alternative miljøer. Ikke noe feil med det, men hun trengte dette – det var veldig tydelig. Det er så interessant, spennende, transformerende, givende å kunne være med på de transformasjonsreisene der.

Universitetet, ikke barneskolen

Pål-Esben: Det er frydefullt, og det er en ting som gleder meg på daglig basis: når jeg jobber med mennesker som kommer inn, kanskje litt oppgitt over livet sitt, og i en litt håpløs situasjon. Så lenge de er villige til å gå inn med full action og autentisk og fullhjertet, er jeg villig. Så lenge de er på jakt etter det spirituelle smågodtet, sier jeg at det finnes tusenvis av andre der ute – ikke kom til meg, ikke bry meg med det. Jeg er blitt for gammel til det, sier jeg. Jeg gjorde det i gamle dager, men ikke nå lenger.

Jeg er på jakt etter dem som er klare for virkelig å gjøre en innsats, og som er klare for universitetet – å bli undervist av professoren. Jeg driver ikke på barneskolen lenger; altså, det gjorde jeg i starten. Vi må alle sammen gå vår utviklingsvei. Jeg startet med å være lærer for førbarnehagen, pre-kindergarten, i starten, hvor det var alt mulig av ting og tang, og det var veldig nysgjerrig opp og ned. Og så måtte man lære og lære, og etter hvert gjorde man sin egen utvikling og sa: I dag er det ikke min greie, for det er så mange andre som gjør disse tingene. I dag er min greie å tilby Tors hammer for dem som har kommet til et punkt hvor de er klare for det. For det krever jo noe. Det krever at man er villig til å engasjere seg, det krever at man er klar for ting. Og da kan miraklene skje, som de gjorde med deg og mange, mange, mange andre.

Jeg synes det er bra at det er så mange ulike tilbud, for det er noe for enhver smak. Noen liker å dra til Paris på ferie, noen liker å dra til Bali, noen liker å bli hjemme. Noen liker Tivoli, noen liker Tusenfryd, noen liker å kjøre go-kart, og noen liker å gjøre andre ting. Alt til sin tid, men det er bra at folk har noe å velge mellom, avhengig av hvor det karmiske trykket er.

Så kan man kanskje i starten si: Å, la meg prøve noe enkelt. La meg lese The Secret, så lærer jeg meg den spesielle metoden hvor jeg ønsker meg noe av universet, og så kommer Porschen i morgen. Når man har gjort det i noen år, sier man: Å, kanskje dette ikke fungerer. La meg prøve mer, la meg se videre inn i det, er det andre ting som kan hjelpe meg? Og så starter man i neste, og neste, og neste, og til slutt kommer man til det punktet hvor man har fått nok, og hvor man sier: Hvorfor skal jeg gå gjennom alle disse hoppene? Hvorfor ikke gjøre det fullt ut? Hvorfor ikke finne meg en guide, en lærer, en terapeut, hva det enn er, og gå inn for fullt med noen som er kvalifisert?

Det er det jeg tror verdenen vi lever i trenger. I denne vanskelige situasjonen vi lever i, i denne massive frykten og usikkerheten i denne verdenen, trenger vi guider, lærere og terapeuter som kan gjøre det virkelige arbeidet med folk. Det er for mye tomprat, og vi trenger flere som kan gjøre det virkelige arbeidet, i mine øyne. Det er i hvert fall min mening rundt det.

Til deg som lytter: ta makten tilbake

Så det er litt om karma. Nå har vi gått langt over tiden vår, og vi har så vidt berørt overflaten av karma her. Og det jeg håper at du, kjære lytter, kanskje har en impuls til etter denne halvannen timen, er: Hvorfor ikke begynne å lære om hva dette virkelig er for noe, slik at jeg kan ta makten tilbake over disse universelle mekanismene som påvirker meg, enten jeg vil eller ikke? Men først trenger jeg å forstå mekanismene, så trenger jeg å lære å omgås dem, og så kan det bidra til at jeg får makt over mekanismene – som egentlig betyr at jeg tar makten tilbake over mitt eget liv. Det var i hvert fall min intensjon med dette.

Og du, Amina, har du noen visdomsord eller tanker på tampen her?

Amina: Nå har vi jo dykket ganske dypt inn i karma her, og kanskje de som lytter kan se litt over sitt eget liv: Hvor har jeg kanskje et karmisk trykk? Hvor er det jeg går gjennom samme lidelse, samme problem, samme utfordring, gang på gang på gang? Er det på tide å kanskje ta noen nye valg? Er det kanskje på tide å bli bevisst over dem, hvis man ikke er det i første omgang?

Men se litt over hvilke gjentagende utfordringer og problemer det er som er på løpende bånd, hvor du tenker, kjære lytter: Hvorfor skjer dette igjen og igjen og igjen? Kanskje begynne å legge litt merke til det den neste tiden, og se litt på det, og kanskje lytte til denne episoden en gang til etterpå, og kanskje få litt mer kjøtt på beina, mer svar. Hvis man har lyst, selvfølgelig.

Pål-Esben: Ja, og vår oppgave er å prøve å gi impulser, og hver enkelt tar de impulsene. Og karma – det kunne vi snakket mye om, men poenget er at det er en konsekvens av alt vi gjør og ikke gjør, enten vi vil det eller ikke. Og den konsekvensen forplanter seg i inkarnasjon og inkarnasjon og inkarnasjon.

Det er egentlig den konsekvensen, den karmaen du går ut av dette livet med, som du har bygd opp gjennom denne inkarnasjonen, og den rytmen, frekvensen til den karmaen, som spytter deg ut i neste liv – som spytter deg ut til foreldre og setting i denne verdenen vi lever i, som har en vibrasjon som passer til vibrasjonen av karmaen din, som gjør at det er mulig for sjelen å vokse og lære av disse tingene. Alt det der skjer på autopilot.

Så disse ideene om at når man dør, får man et eget rom i himmelen og kan dra til Paris og drikke te med sine venner – det er ikke helt slik ting funker. Og dette er det mange som ikke vil høre: at hvordan du lever livet ditt har en konsekvens i dette livet, og for hvor du havner ut i neste inkarnasjon. Og det er ikke jeg som sier det, det er 5000 år med den yogiske tradisjonen, hvis du virkelig studerer hva dette er for noe, som sier disse tingene.

Og der er det mange som tenker: Å, jeg har egentlig gjort så mye galt i dette livet, jeg har vært et så dårlig menneske, jeg har så mye karma, jeg har så mye problemer. Går det til helvete i neste inkarnasjon, blir det verre? Så sier jeg at den gode nyheten er at du når som helst kan ta disse valgene med å slette karmaen din, slik vi har diskutert. Det har bare med å gjøre det motsatte av årsaken til at det karmiske trykket ble skapt. Og det er den gode nyheten.

Amina: Det er en veldig god nyhet.

Pål-Esben: For ellers blir det jo håpløst. «Herregud, nå er jeg så ille.» Men dette er noe jeg velger å se på som veldig spennende, interessant, fascinerende – og selvfølgelig med den utfordrende delen i dette: steget med å ta dette selvansvaret, og ikke tro at man skal finne opp alt kruttet selv, men en god idé å søke støtte og hjelp fra noen som er kompetente i denne prosessen.

Så: veldig bra. Og i neste episode skal vi fortsette kanskje litt mer om karma, men da skal vi gli inn i det som kalles synkronisitet – karmisk og dharmisk synkronisitet, som er et hinsides spennende tema også – og bli bevisste over mekanismene, så vi kan begynne å styre dem selv.

Amina: Ja, det er veldig, veldig spennende. Og kanskje dykke litt inn i: Hva er egentlig forskjellen på karma og dharma? Det er jo mange tanker rundt det også, så det gleder jeg meg til.

Pål-Esben: Det kan vi ta opp litt neste gang, og så fortsetter vi i den sigen her.

Og hvis du er fornøyd, kjære lytter, med at vi bruker energien vår på å inspirere og motivere rundt disse temaene, setter vi jo veldig stor pris på å få tommel opp, eller fem stjerner på Spotify, eller en hyggelig kommentar. For det er så lett å bare ta imot og tenke at ja, ja, de får sikkert så mye tilbakemelding. Men vi setter jo utrolig stor pris på å høre fra deg – hva du tenker, og om du har noen forslag til hva vi skal ta opp, og så videre. Det er jo bestandig gøy å få disse tilbakemeldingene.

Amina: Veldig, veldig hyggelig å få tilbakemeldinger. Og vi får jo stadig tilbakemeldinger hvor mennesker skriver at «oi, at dere tok opp det temaet der, det har allerede endret parforholdet mitt», blant annet. Og at «dere tok opp det temaet der har fått meg til å se annerledes på den og den saken». Og det er vi veldig, veldig takknemlige for – at vi klarer å berøre dere som lyttere til å få mer innsikt rundt deres eget liv, ta bedre valg, åpne, altså ekspandere.

Pål-Esben: Det fryder oss. Så da ønsker jeg deg, kjære Amina, en kjempefin fortsettelse på dagen, og deg, kjære lytter, en fortsatt fin dag, kveld, natt – eller uansett når du ser eller lytter på oss. Og vi håper du er med oss i neste episode også, i fortsettelsen av temaet karma og synkronisitet. Ha det riktig bra, Amina, og ha det riktig bra, kjære lytter.

Amina: Ha det bra, Pål-Esben. Ha det bra, lyttere. Vi snakkes.