Episode 41 – De 9 fallgruvene som stopper de fleste på veien til frihet

På en stor esoterisk messe i Baden-Baden for mer enn 20 år siden gikk Pål-Esben og kompisen hans fra den ene opplyste mesteren til den andre. En dag sto han på do og hørte en av dem kaste edder og galle i alle retninger. Senere møtte han en indisk guru som ikke hevdet seg selv, og som bare stoppet opp, smilte og spurte hvordan han hadde det. Pål-Esben kjente tårene presse på.

I denne førtiførste episoden snakker Amina og læreren og veilederen hennes, Pål-Esben Wanvig, om de ni fallgruvene som stopper de fleste søkende på veien til frihet. De ser nærmere på hvorfor det ikke finnes noen heltens reise uten en guide, hvorfor den gamle deg må få lov til å dø, og hvorfor ekte oppvåkning handler om å gi slipp, ikke om å lære mer. Episoden er en del av «Reisen til Selvrealisering», en podkast om den modigste reisen et menneske kan begi seg ut på: reisen hjem til seg selv.

I denne episoden

• Hvorfor hjernen og egoet vil unngå ubehag, sjelen som en modig maverick, og problemer som et potensial for vekst
• Aminas demoner, og motet til å prøve ut det en guide sier, i stedet for å skygge unna alt som utfordrer trossystemet ditt
• Fallgruve 1, å starte uten guide: heltens reise, guruen som bringer av lys, og hvorfor AI, som er trent til å være sykofant, aldri vil se deg for det du er
• Fallgruve 2, å nekte den gamle deg å dø, og forskjellen på å gjøre tilgivelse og å bli tilgivelse
• De såkalt opplyste mesterne på messen i Baden-Baden, Pål-Esbens første møte med en virkelig mester, og sjamanfell-syndromet
• Fallgruve 3 til 5: å søke komfort fremfor sannhet, menneskene som forsvinner fra livet ditt, og å ville ha kart og garantier i et åpent landskap
• Fallgruve 6 og 7: ditt eget sinn som din største motstander, og frykten for stillheten, fra chill out-øvelsen til Aminas første fem minutter
• Fallgruve 8 og 9: å lære mer i stedet for å gi slipp, runebøkene Pål-Esben stappet i hyllen, og å stoppe når det blir ubehagelig

Denne podkasten er for deg som:

• Leter etter ekte dybde i din spirituelle praksis
• Ønsker å forstå deg selv på et mer fundamentalt nivå
• Er nysgjerrig på sjamanisme, men lei av overfladisk «new age»-spiritualitet
• Har gått mange runder med alternative kurs, men fortsatt føler at noe mangler
• Kjenner på en indre lengsel etter frihet, kjærlighet og helhet

I en tid der mange går seg vill i ytre metoder og løfter om raske løsninger, inviterer denne podkasten deg tilbake til det eneste stedet hvor ekte svar finnes: ditt eget hjerte.

Se og lytt over, eller les hele samtalen under.

Transkripsjon

Pål-Esben: Hei, Amina, og hjertelig velkommen til en ny podkast.

Amina: Hei, Pål-Esben, tusen takk, i like måte.

Pål-Esben: Takk. Hjertelig velkommen til deg, kjære lytter. I dag skal vi snakke om et også for oss veldig interessant tema, som mange søkende på vei mot enhet og opplysthet har utfordringer med, og som hindrer veldig mange i å nå frem til denne friheten vi har snakket om i de siste episodene. I forrige episode intervjuet vi tre av dine medstudenter, som har begynt å få de virkelige enhetserfaringene inn i sitt daglige liv, og som beskrev hvordan de snudde et menneskes liv opp ned på en positiv, radikal måte. Og både du og de har gått gjennom utfordringene vi skal snakke om i dag. For det er ikke bare bare å starte på en slik reise, Amina.

Amina: Nei, det er ikke det. Jeg har hatt lyst til å løpe, ikke hjem, holdt jeg på å si, men løpe bort, flere ganger, fordi det har vært så ubehagelig. Hvordan kan dette være veien til frihet? Det føles jo ikke fritt ut. Og så er det alle de tingene vi må møte på veien og virkelig konfrontere, for å kunne bli fri.

Ikke bare bare å starte reisen

Pål-Esben: Og det er det som er utfordringen her. Når vi går det vi kaller en dyptgripende ursjamanistisk utviklingsprosess, som vi har snakket om i de siste 41 podkastepisodene, det begynner å bli noen, er det på den ene siden en frigjørende prosess, som vi har snakket om. Men på den andre siden, når vi går gjennom en slik ekte utviklingsprosess, har vi alle noe som heter intellekt og ego, som hater alle former for endring. Og hjernen vår er i tillegg laget på en slik måte at vi springer bort fra det vi ikke liker, og tiltrekkes det som er minst mulig jobb. Av genetisk bygging er vi mennesker laget slik: Vi renner bort fra ubehag, og hjernen ønsker å spare mest mulig energi, slik at vi vil ha ting enklest mulig.

Og det er en litt utfordrende sak når vi går en slik utviklingsprosess som vi snakker om, for å finne veien til komplett frihet. Vi snakker om ekte spirituell oppvåkning, vi snakker om ekte spirituell opplysthet. Da er det klart at det vi lengter etter, er noe gigantisk. Men veien dit er ikke så enkel. Den trenger ikke å ta så lang tid, som vi har sett med deg og dine medstudenter, men den krever litt av den som går denne veien. Den krever at man står imot denne autopiloten vi har, der vi skal ha ting enklest mulig og prøve å unngå alle former for ubehag. For som vi har snakket om i disse episodene, er det ikke bare fryd og gammen. Vi møter vår frykt, vi møter vår motstand. Men uten å konfrontere disse tingene er det heller ikke mulig å finne veien til den komplette friheten.

Amina: Ja, det kan jeg skrive under på. Det er ingen vei utenom.

Sjelen: en modig maverick

Pål-Esben: Dessverre. Vi skulle ønske at det hadde vært en vei utenom, men jeg tror det er slik sjelen vår har kommet inn i dette livet, inn i denne drømmen: for å lære og erfare uten å ha så sterk kontakt med sine fulle ressurser. Vi har forklart hvordan den første fødselen skjer, hvordan pregningene skjer, og hvordan det voksne mennesket er mer eller mindre fullstendig avkoblet fra sjelen sin og denne fundamentale spirituelle innsikten i hvordan virkeligheten egentlig er.

Det er en grunn til det. Sjelen vår er ikke teit. Den er ingen sadomasochistisk størrelse som setter seg inn i en situasjon uten å forstå hva den er, bare for å lide. Slik opplever kanskje enkelte mennesker dette: som et åk av et liv, med masse problemer og utfordringer. Hvorfor kan det ikke være enklere? Men sjelen din er en maverick i seg selv. Den er utrolig modig, som i det hele tatt velger å komme inn i denne verdenen, som vi har kalt sjelens eliteuniversitet. Det er ikke noe ferskt i sjelen vår; ingen nybegynner velger en slik oppgave, der vi settes i denne tvangstrøyen uten i det hele tatt å ane hva vi er. Og det er clouet her: Vi har en vekstprosess som sjelen vår ønsker, og hvordan vi omgås den vekstprosessen, er det vår frie vilje som styrer.

Jeg ser i hvert fall på utfordringer og problemer vi møter i en slik vekstprosess, som noe som er viktig og bra. For de tyder på at vi har engasjert oss i et eller annet som sjelen vår uansett ønsker å engasjere seg i. Og vi ser på et problem, eller hva vi nå møter av utfordringer i livet, som et potensial, ikke som et problem i seg selv. Et potensial for vekst, et potensial for å gjøre sin utvikling, et potensial for å kunne forstå mer av hva ting er.

Problemer som potensial

Pål-Esben: Det er en veldig annerledes måte å leve livet på enn at man prøver å unngå alle problemer og sier: Ethvert problem er et problem, og det er forferdelig, hvorfor viser livet meg dette, hvorfor er verden slem med meg? Det er en helt motsatt måte å erfare livet på: en offermentalitet, kontra at man tar livet i sine egne hender og sier: Dette er mitt liv, jeg gjør med dette livet slik jeg ønsker, og jeg ønsker ikke å lide. Og er man villig til å starte den prosessen, slik du gjorde, for i starten var det rimelig håpløst for deg også, med masse ubehag, og si: Jeg er villig til å gå gjennom dette, uansett hvor mye motstand egoet mitt prøver å presentere for meg, for jeg har bestemt meg for at frihet er det jeg ønsker inn i livet mitt, da har man et godt grunnlag. For dette er ikke for pysa. Det du har vært gjennom, har krevd sin kvinne.

Amina: Ja, absolutt. Jeg har lenge vært opptatt av å ta ansvar for mitt eget liv og det som skjer med meg, og fra tidlig voksen alder vært opptatt av at jeg ikke kan forandre andre, jeg kan kun forandre meg selv. Og så har jeg selvfølgelig også vært i offermentaliteten, der det har vært slik: Nå har jeg jo gjort alt riktig av det jeg har tenkt var riktig, hvorfor skjer dette med meg? Jeg har tenkt at hvis jeg oppfyller de kriteriene, eller gjør disse tingene, da blir alt bra, da skal jeg ikke møte noe som fra et menneskelig perspektiv er negativt, eller noen hindringer i veien.

Og så har jeg innsett at de hindringene, det jeg fra et menneskelig perspektiv kan se på som hindringer eller noe negativt, er der av en grunn. De er der for at jeg skal lære noe, og de kommer helt frem til jeg lærer det jeg skal lære. Og så har jeg også vært i den fasen der jeg har bypasset litt: Ok, det skjedde, men det var sikkert en grunn til det, uten egentlig å dykke inn i hva grunnen var. Og de tingene jeg virkelig har jobbet med, har jeg også sett fordufte som utfordringer i livet mitt.

Og så tror jeg virkelig at jo nærmere hjem til vår sanne natur vi kommer, så betyr ikke det nødvendigvis at livet bare skal være bra. Man har fortsatt et liv å leve, en karmisk struktur, og barn, og jobb, og bil, og du kan få bot. Det kan man veldig lett misforstå, men det handler om at man møter det på en helt annen måte. Og så har vi selvfølgelig dharmisk synkronisitet, som vi har snakket om i en tidligere episode, som man også er heldig og får oppleve mer og mer av.

Pål-Esben: Det er definitivt noe som skjer. Og alt dette handler i bunn og grunn om hvilket perspektiv mennesket velger å observere livet sitt fra og leve livet sitt fra. Det er vel en av de tingene vi har snakket mye om i de siste 40 episodene: Det har alt å bety for hvordan man erfarer livet sitt. Man kan velge å se livet og sine utfordringer og problemer fra et negativt perspektiv: Hvorfor meg? Hvorfor skjer dette med meg? Eller man kan se det fra et perspektiv og si: Ok, det er dette som har skjedd med meg; hvordan finner jeg en løsning på det?

Og jeg kunne valgt å se mitt burnout i 2003 som veldig negativt, slik jeg selvfølgelig gjorde da jeg erfarte det. Det er ingen som erfarer en slik nedtur som positiv. Men etter hvert forsto jeg potensialet med nedturen min, der jeg nesten mistet livet. Jeg forsto etter hvert at det var en av de største gavene livet har vist meg, gjennom at det var fundamentet for at jeg i det hele tatt valgte å gå en slik prosess som har gjort at jeg er der jeg er i dag. Og jeg tenker med skrekk og gru: Hvis dette burnoutet ikke hadde skjedd på denne måten, hadde jeg sikkert sittet der som en av lederne i Microsoft, og kanskje vært det mest ulykkelige mennesket i verden: hatt alt av materielle goder, men vært totalt tom og grå innvendig. Det er med skrekk og gru jeg tenker på det.

Men det er klart at man ikke kan se dette i det ulykken eller problemet oppstår, i hvert fall ikke ved krasse ting. Men etter hvert som vi lærer det: Da jeg kom med hodet litt over vannet etter burnoutet, tenkte jeg: Wow, for en mulighet, for en gave. Det er ett perspektiv å se det som skjer fra.

Man kunne også sett det fra perspektivet: Herregud, hvorfor skjer dette med meg, hvorfor er det så ille, alt er forferdelig, og gjort seg til et offer. Vel, da oppleves livet på en helt annen måte. Slik er det bare. Og desto dyktigere man blir til å skifte disse perspektivene, og heller bestemme seg for hvilke perspektiver man ønsker å se og oppleve ting fra, desto lettere er det å gå gjennom en slik utviklingsprosess som du har vært gjennom.

Demonene: den første motstanden

Pål-Esben: For å finne veien til vår virkelige Sahara: Den er ingen mystisk tåkegreie som bare er tilgjengelig for noen supermestere oppe i Himalaya, som har lært mystiske ting ingen andre får lov til å lære. Det å tro at ekte spirituell oppvåkning ligger bak en fjern, mystisk tåke et eller annet sted, stemmer ikke. Den er tilgjengelig for hvert eneste menneske.

Men utfordringen er at de fleste som starter på en slik vei som du er kommet så langt i, gir opp ved den første motstanden de får. Det første ubehaget som kommer, når reisen begynner å bli vanskelig, da gir man opp. Da tenker man: Nei, dette er ikke for meg, la meg heller gjøre noe annet, la meg heller høre på den YouTube-kanalen, eller lese den boken. Det er slik egoet vårt er lagt opp. Med en gang vi begynner å komme borti det som blir litt vanskelig, hva gjør de fleste? Jo, de sier: Nei, ikke for meg. Når det er vanskelig, er jeg ikke villig til å gå gjennom motstanden min. Slik du merket i starten, i de første episodene, med det mørke og demonene du erfarte som virkelige. Bare det å ha mot til å gå gjennom en slik prosess, til å høre at det ikke finnes demoner, at alt er fantasien vår: Det krever mot. For du kunne allerede ha stoppet der og sagt: Hva er det han sier, han trønderen? Sier han at demonene bare er min illusjon, sier han at det ikke finnes demoner? Så kunne du blitt forbannet på meg og sagt: Ham vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Hvordan tror du livet ditt hadde vært i dag, hvis du hadde stoppet der?

Amina: Nei, da hadde jeg sikkert vært på min hundrede demonutrenselsesprosess med en jungelsjaman i Amazonas, holdt jeg på å si, eller i Norge, mest sannsynlig. Holdt på med disse beskyttelsesgreiene, og egentlig aldri blitt kvitt det heller, fordi det er en evig kamp. Det er noe som satt veldig fast i meg, og som fortsatt hadde styrt hverdagen min, mest ubevisst kanskje, men med mye lidelse. For jeg hadde kjempet mot disse demonene hele tiden, og de hadde sikkert fått nye ansikter, nye måter å vise seg på, og virkelig hindret meg i å finne veien helt hjem. Jeg tror det hadde vært en ordentlig krise.

Pål-Esben: Det hadde ikke bare hindret deg; det hadde blokkert deg fullstendig, for du hadde blitt hengende i denne illusjonen og fantasien din. Og hva hadde du gjort da? Jo, du hadde begynt å søke mot mennesker og lærere som bekrefter frykten din. Akkurat idet du møtte meg, kunne du tatt dette valget: Nei, det der er ubehagelig, dette vil jeg ikke, jeg er ikke interessert i å gjøre dette. Og det du garantert hadde gjort, er å søke videre etter lærere som snakker om demoner og alt det forferdelige, og som hadde lært deg 15 måter å drive ut demoner på. Det hadde vært din verden og ditt fokus, og det hadde det vært for resten av dette livet.

Er du først fanget i denne typen mønstre, og dette med demoner er bare et eksempel, for det gjelder ethvert trossystem du har, som du tror er virkelighet og som ingenting har med virkeligheten å gjøre: Så lenge du tror at noe som ikke er virkelig, er virkelig, altså at disse demonene eksisterer, og du holder rundt det, så er du fortapt inn i den granskauen som du aldri kommer ut av. For du tror at noe som ikke er virkelig, er virkelig, og da er du fullstendig blokkert. Da har du ikke sjans i havet.

Og det er en av utfordringene når vi møter motstand på denne veien: Hjernen vår og kompani, egoet og kompani, vil for enhver pris unngå motstand, unngå noen som sier noe som står stikk i strid med vårt trossystem. Vi skygger unna.

Amina: Ja.

Den modiges metode

Pål-Esben: Men den som er modig nok, er villig til å gjøre følgende. Den er villig til å si: Aha, ok, har dette mennesket foran meg erfaring med dette? Har det hjulpet andre mennesker ut av sine problemer? Finnes det bevis på at dette mennesket, denne læreren, denne guiden, faktisk har kjøtt på beinet, at man er autentisk? Er det folk som har gått foran meg og kommet ut av dette helvetet? Så gjør man sin research, og så finner man: Ok, dette er et menneske, en terapeut eller en lærer, som virkelig er autentisk ekte, og som har fundamentet med å ha hjulpet masse mennesker gjennom slike prosesser. Og når man har gjort det, stiller man seg spørsmålet: Er jeg klar for å prøve ut det denne terapeuten, guiden, læreren anbefaler meg, i stedet for bare å skygge unna og si at jeg ikke vil høre på dem som sier det motsatte av trossystemet mitt?

Og der er det én ting som skiller deg fra mange andre: at du var villig til å si: La meg prøve dette. La meg prøve å finne referanseerfaringene, om dette stemmer med virkeligheten eller ikke. Jeg er villig til å prøve å gå inn i erfaring. Og jeg tror at det mennesket som søker mot sann spirituell oppvåkning, mot enhet, mot Saharaen sin, og som er villig til å ha den innstillingen når man starter veien sin, har stor sannsynlighet for å finne veien til komplett frihet.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Skal man koke det ned til én sentral ting som kjennetegner deg og dine medstudenter med samme type erfaring, så må det være akkurat dette.

Amina: Ja. Og som du sier, det krever mye viljestyrke og mot. Dette med demoner var mitt bilde på frykt, på hva frykt representerer i meg: Dette må bli innestengt, dette må bli sperret inne, dette må ikke ha kontroll. Og selvfølgelig også traumene fra barndommen, men hos meg er det alltid dette med demoner som har vist seg, og det viser seg ulikt i alle mennesker. Så det har vært mitt personlige bilde på det.

Og jeg husker også at jeg følte meg litt alene med disse demonene, for jeg hørte ikke mine 50 medstudenter snakke om at de møtte disse demonene i meditasjonsprosessen. Da jeg først begynte, var det bare: Herregud, hva er galt med meg, hvorfor møter jeg dette? Og jo mer jeg ga tvilen til gode og fortsatte prosessen min, desto tydeligere ble alt dette. Du går inn i den største skrekken i livet ditt, og du vet ikke om du overlever.

Ni fallgruver på heltens reise

Pål-Esben: Ja, dette krever sin mann og sin kvinne, definitivt. Men det er veldig tilgjengelig. Og helt i starten av en utviklingsprosess, når mennesker kommer til meg og sier: Pål-Esben, jeg er klar for en dyptgripende utviklingsprosess, jeg har en lengsel mot å finne veien helt hjem, da forteller jeg dem allerede fra dag én mønsteret jeg har observert gjennom mer enn to tiår som lærer og guide, over det som hindrer de fleste i å finne veien til denne friheten. Allerede fra starten, før man begynner sin utviklingsprosess, blir man orientert om de største fellene og de største fallgruvene for å miste veien sin.

Og det er en fordel at du allerede i starten vet hva som er de største fellene jeg kan gå i, og som kan gjøre at jeg mister veien til frihet. Da jeg begynte å analysere og se hva det er som gjør at folk feiler, hvor det er de stopper opp, fant jeg ni hovedårsaker til at de fleste som egentlig søker frihet, ikke kommer frem: De går i en av disse ni fallgruvene, ofte ubevisst, uten å vite at de havner i fallgruvene, og de forstår ikke hvorfor.

Og det som er utfordringen: Du kan ha et dypt ønske, du kan ha en villighet til virkelig å gjøre jobben som skal til, du er fullt motivert, og du har en dyp lengsel. Men det hjelper lite hvis du havner i en av disse fallgruvene, for da er det game over. Når du derimot på forhånd vet at vi har ni fallgruver, ni steder på veien fremover der jeg trenger å være veldig observant når jeg begynner å nærme meg, og i hvert fall når jeg begynner å smake på dem eller ramle litt nedi, slik at jeg skjønner: Oi, her har vi altså kommet til fallgruve nummer tre; det er jeg allerede forberedt på fra før jeg startet reisen min, hva den er for noe, og hva jeg trenger å gjøre når den begynner å vise seg i livet mitt. Gjennom det er sannsynligheten for at man når denne friheten, selvfølgelig radikalt større enn om man ikke aner noe om disse fallgruvene på forhånd. Da er man en søkende som har motivasjon og inspirasjon, som virkelig har lyst og lengsel, og som starter ut på heltens reise, men man kommer aldri hjem. Fordi man mister veien underveis på denne heltens reise.

Hvis vi skal bruke Joseph Campbells «The Hero with a Thousand Faces», som beskriver heltens reise veldig godt: Studerer vi de gamle historiene, som foregår gjennom tusenvis av år i menneskets historie, finner vi visse typer arketypiske prosesser som styrer et menneskes atferd. Og Joseph Campbell var en av dem som beskrev disse historiene. Gjennom å intervjue kulturer gjennom mange, mange år fant han dem, og han var en av de første som satte navn på en av de mest arketypiske reisene vi mennesker har programmert inn i vår underbevissthet gjennom våre arketyper: heltens reise.

Og den som forstår disse mekanismene, for eksempel den som lager filmer: Når de lager en film som er basert på heltens reise, får de et ekstraordinært publikum. «Lord of the Rings», «Star Wars», «Harry Potter» og så videre: Det er heltens reise som beskrives i filmen, og når mennesker ser den, gjenkjenner de den på det underbevisste planet som det mest naturlige. Og det samme med dem som forstår dette i markedsføring: De har sine fordeler av det.

Fallgruve 1: å starte uten guide

Pål-Esben: Men når det gjelder vår reise, din reise, Amina: Det er også heltens reise. Helten, Amina i dette tilfellet, eller du, kjære lytter: Vi har en utfordring eller et problem, og vi setter ut på en quest, en reise, for å løse den utfordringen, det problemet. Og det første steget i heltens reise, etter at vi har identifisert problemet vårt eller lengselen vår, er å finne en guide.

Det er ingen heltens reise uten en guide. Som Gandalf for Frodo. Som Yoda for Luke Skywalker. Du vil finne igjen dette i alle de største, mest kjente og mest suksessrike filmene og seriene. Og det å i det hele tatt prøve å starte heltens reise uten en guide, gjør at du har veldig liten sjanse for å komme frem til målet. For dine mønstre, dine trossystemer, alle disse motstanderne, vil hele tiden styre deg gjennom prosessen, og det er veldig liten sjanse for at du klarer å gå gjennom utfordringene og det du møter på heltens reise, helt til siste del: at du kommer hjem med innsikten, med erfaringene, med lysfakkelen i hånden, til dem som står og venter på deg. Kjenner du deg igjen i dette, Amina?

Amina: Ja, absolutt.

Pål-Esben: Så det første punktet der de aller, aller fleste feiler i sin quest med å finne veien til frihet, til Saharaen sin, til ekte oppfylthet, ekte spirituell oppvåkning, kjært barn, mange navn: Det er at de mangler en kvalifisert guide, veileder, guru eller lignende. Uten det er sjansen minimal for at man finner det du har funnet.

Og det er ikke bare noe jeg sier. Det er slik historien viser seg, slik heltens reise viser seg, slik all erfaring er. Se på den yogiske tradisjonen, inn i zen, inn i den esoteriske delen av buddhismen, den esoteriske delen av shinto, og hva som helst av disse større spirituelle veiene som kan føre til Saharaen, til enhet: Alle vil si, absolutt alle: Det er ingen reise uten en egnet guide.

Så det er det første punktet der de fleste feiler: at man ikke har en guide som har gått denne veien før deg. Og uten det er det så lett å gå seg vill i sine egne uendelige labyrinter av bambus, frykt og trossystemer og bullshit som er oppi hodet. Man blir fanget i tankene sine, spillene sine, egoet sitt og illusjonene sine, de tingene som gjør at denne heltens reise definitivt ikke er mulig.

Så det er det første punktet de aller fleste feiler på: at man ikke har en egnet, kvalifisert veileder, guide, guru, lærer, terapeut, hva det enn kalles. Jeg kaller det guiden, siden det er heltens reise vi snakker om her. Amina er helten, og jeg har fått lov til å være den ydmyke guiden. Jeg har vært din Gandalf, for å bringe deg hele veien. Og nå begynner du å nærme deg; du har begynt å komme inn og erfare denne komplette friheten. Så nå handler det bare om en videre kultiveringsprosess, til dette blir mer og mer permanent i livet. Men det vanskeligste er allerede over. Du har allerede fakkelen i hånden din. Så det er det første punktet. Hva er dine tanker rundt nummer én?

Guru: bringer av lys

Amina: Jeg tenker at spesielt når man er interessert i å gå en vei for å komme helt hjem til den man egentlig er, er det helt uunngåelig uten en guide. Og vi har snakket tidligere om dette med at guruens tid er over, og at vi mennesker nå har alt i oss selv og ikke trenger hjelp fra noen andre på den måten. Da blir det litt spirituelt smågodt her og der: en lærer her, en veileder her, en terapeut der. Og det kan sikkert hjelpe for enkelte ting, men ikke på en vei som den vi går på Yggdrasil sjamanskole.

Og så tenker jeg at spesielt hvis man ønsker å komme hjem til sin sanne natur, trenger man en guide som har gått veien, som vet alle fallgruvene, og som kan speile deg på godt og vondt. For selv om du kanskje har gode venner i det spirituelle og alternative miljøet, vil du aldri få samme type speil fra en venn som du får av en guide eller guru. Jeg velger fortsatt å bruke ordet guru litt, fordi jeg synes vi må eie det tilbake. Det har liksom blitt så …

Pål-Esben: Negativt ladet?

Amina: Ja, så jeg kjemper litt for at vi skal eie det tilbake. Guru er jo bringer av lys, ikke sant? Det er det det egentlig betyr.

Pål-Esben: Yes. Guru er bringer av lys inn i mørket, så jeg synes det er et ganske vakkert ord. Men selvfølgelig: Bruker du ordet guru nå i ulike miljøer, får folk et bilde av at du underkaster deg noen som egentlig misbruker deg.

Amina: Du er i en sekt, ikke sant?

Pål-Esben: Du er i en sekt. Og greia er at jeg forstår det, for det er mange som blir misbrukt der ute, spesielt kvinner, når du har en mannlig guide, mannlig guru, mannlig sjaman. Det har jeg sett veldig mye av. Og ikke minst dette med sektene: Du har en lengsel i deg, du vil virkelig hjem, og du søker etter en lærer, en guide, en guru på denne veien, og så blir du egentlig bare ført enda mer inn i mørket. Og ikke det mørket du må stå i for å fri deg selv, men virkelig det negative mørket.

Amina: Jeg kan også forstå det, fordi alt er blitt så lett tilgjengelig i dag, og det er veldig mange som har negative og dårlige erfaringer med det. Men som vi har snakket om tidligere: Gjør researchen din. Se på studenters erfaringer, undersøk den veilederen, guiden eller guruen du er interessert i å lære mer av. For jeg hadde i hvert fall ikke klart å møte meg selv på den måten uten deg som guide, Pål-Esben. Det hadde jeg ikke.

Pål-Esben: Eller en kvalifisert guide.

Amina: Ja.

En kvalifisert guide, ikke en sykofant

Pål-Esben: Vi snakker ikke om meg, men om en kvalifisert guide, der du etter hvert blir like kvalifisert som meg. Etter hvert som du går hele veien din, er det det vi to trener på her: at jeg prøver å overbringe hele meg, i hvert fall erfaringene, til deg, så du kan gjøre dette videre mange år etter at jeg har dødd. Det er det vi holder på med her. Det er neste steg av utviklingsprosessen din.

Poenget vårt er at vi trenger en guide, og uten en guide er dette så nær umulig som det er. Og så tenker folk: Ja, men la meg bruke AI som guide. Men det vil du heller aldri nå frem med, siden AI er trent til å være sykofant. Og desto flere sykofanter du har rundt deg, altså ekkokamre som sier det du vil høre, desto mer havner du i kokok-verdenen. Så AI er fullstendig ubrukelig her. Selv om AI kan si veldig mye fornuftig og komme med vise ord og meldinger, er det ingen AI som noen gang vil se deg for det du er.

Amina: Nei, jeg tenker det krever en sjel-til-sjel-forbindelse, som du ikke kan få der.

Pål-Esben: Og det er heller ingen AI som har gått denne utviklingsveien, som har gått og løst alle disse fellene. Den kan ha lest om det, med alle bøkene som er skrevet i India om disse tingene, men den har absolutt ingen erfaring. Det er kun teori, og den ser ikke mennesket og kan ikke speile mennesket tilbake. For sykofanten, altså AI-en, kan bare si det du liker å høre. For hvis AI-en sier noe du ikke liker å høre, bytter du til en annen AI. Dårlig business for disse AI-selskapene. Så de trener AI-en sin opp til å være sykofant, så det plaprer i vei. Og det er fullstendig ubrukelig i en slik utviklingsprosess som vi snakker om her.

Og det samme med at man hopper fra det ene til det andre, litt YouTube her og litt Instagram der. Det blir aldri noen heltens reise ut av det. Det blir veldig mye interessant teori, men det vi holder på med, har ingenting med teori å gjøre. Det er en dyptgripende utviklingsprosess som er erfaringsbasert. I den møter vi mange erfaringer. Vi må diskutere erfaringer, gode og problematiske, og så trenger vi å finne en løsning på det. Hvordan tror du at du skal diskutere og finne en løsning på en erfaring du har, med noen som aldri har hatt den erfaringen?

Amina: Veldig, veldig vanskelig. Eller med noen som tror de har hatt erfaringen?

Informasjon er ikke transformasjon

Pål-Esben: Korrekt, og det er et like stort problem, spesielt i det esoteriske. Det er mange der ute som går og tror at de er i Saharaen sin. Men når du først berører Saharaen din, oppleves det veldig annerledes enn det folk beskriver. Noen av eksemplene fikk vi i forrige episode med noen av dine medstudenter, der de forteller eksakt hvordan livet endrer seg. Det er ganske radikale endringer av livet som skjer som en direkte konsekvens når du begynner å berøre Saharaen din.

For ekte spirituell oppvåkning handler ikke om informasjon. Ikke om at du har lest 1400 bøker om spirituell opplysthet. Det handler direkte om transformasjonsprosesser. Det handler ikke om å konsumere innhold, men om å virkelig møte deg selv, i det du ikke kan klikke deg forbi.

Sånn. Det er det første punktet, der de aller fleste bommer fra dag én: at de ikke har en egnet guide som kan lede helten gjennom prosessen, til den kommer hjem med dette lyset. Nummer én.

Fallgruve 2: å nekte den gamle deg å dø

Pål-Esben: Nummer to, som kanskje er det mest utfordrende rent personlig: Du nekter å la den gamle deg få lov til å dø.

Vi snakker ikke her om bare å bli en bedre versjon av oss selv, en kosmetisk personlighetsutvikling, der vi skal bli litt hyggeligere, være litt mer fredelige å ha med å gjøre, ha litt bedre kommunikasjon, være litt mer i hjertet vårt og litt mer i kjærligheten. Det har ingenting med en liten justering av personligheten å gjøre, å få rukkelet til å bli et litt bedre rukkel, i hvordan man håndterer seg selv og andre. At man er litt mer hyggelig og litt mer trivelig. Nei.

Det er en radikal oppløsning av dine trossystemer, av ditt ego, av det du tror du er. Vi snakker om den andre fødselen her. I episode 29 snakket vi om forutsetningene for å gjøre den andre fødselen, det vi i det sjamaniske kaller en sjamandød. Og det er ikke noe kosmetisk. Det er en fundamental endring av mønstrene som bor i deg, og som fører til begrensning og lidelse. En ganske intensiv prosess som ikke er over på en uke, men som tar lengre tid å gå gjennom.

Og der er neste punkt der de fleste stopper. For det å la den gamle deg, det falske selvet ditt, den falske identiteten din, få lov til å dø, slik at det er plass til det du virkelig er: Det er også en prosess som krever sin kvinne eller sin mann.

Amina: Ja, definitivt. Og som du sier, det er ikke bare en kosmetisk greie, om å ta litt bedre valg her og der. Selvfølgelig er det en forutsetning at man har gjort litt kosmetikk også, eller i hvert fall begynner der. Men dette går veldig dypt. Jeg tenkte tidligere: Ok, Amina kan nå en tilstand av enhet; det er jo det Amina lengter etter. Men Amina kan ikke oppleve eller erfare det. Amina må dø for at det i meg skal oppstå. Nå vet jeg ikke om jeg klarer å beskrive det på en riktig måte, men det er slik jeg har kjent det inni meg: at jeg oppløses. Det jeg tror er meg, oppløses, for at det jeg virkelig er, skal få tre frem. Det som egentlig allerede er der.

Pål-Esben: Det er det vi snakker om her. Vi snakker ikke om den fysiske døden, men om at det falske selvet vårt, vår falske identitet, våre falske konstrukter og trossystemer som fører til begrensninger og lidelse, løses opp, altså helbredes.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Slik at det faktisk er plass og rom for det som bor i dypet av oss.

Amina: Ja.

Å bli tilgivelse

Pål-Esben: La oss ta et veldig enkelt eksempel, som vi også diskuterte i de første podkastepisodene våre, da vi snakket om De 9 pilarene for å finne Hjertets vei. Kosmetisk betyr det for eksempel at vi skal lære tilgivelse. Så lærer du en metode for tilgivelse, og så tilgir du kanskje dem du har mest nag til. Så blir ting litt bedre. Og så er det noe man ikke vil tilgi, fordi de har gjort så ille ting. Men litt er jeg villig til å tilgi. Det er altså kosmetiske overflategreier vi snakker om da.

Den dagen du derimot er tilgivelse, det vil si at du har blitt tilgivelse: Da bærer du for det første ikke nag til noen som helst fra fortiden din. Og når noe oppstår i livet ditt som normalt sett ville ført til nag før, da oppstår tilgivelsen spontant, der og da, uten at du en gang trenger å tenke på det. Du har blitt tilgivelse. Det er ikke noe du gjør lenger. Det er forskjellen på de kosmetiske greiene og det å bli noe. Og du har selv gått veien fra å gjøre tilgivelse til at det har blitt mer og mer tilgivelse.

Amina: Det er jo en utfordring. Det er ikke noe som er enkelt; det er en kjempestor utfordring. På denne veien har jeg vært slik: Ok, men jeg har tilgitt folk i fortiden, og det er bra. Jeg klarer tilgivelse, jeg klarer å gi slipp. Og så kommer de situasjonene i livet der noen gjør noe som ikke er så behagelig eller greit, eller noe man ikke liker, og så står man der og tenker: Ok, jeg var jo kjempegod i tilgivelse, hva skjer her nå? Der har jeg virkelig fått prøvd meg og sett: Ok, her var jeg ikke tilgivelse; her var det mye lettere. Hvorfor ikke? Hvilket trossystem? Hvor er det jeg gir fra meg makten min, og hvorfor det? Og så granske det, og stadig se det med nye øyne.

Og første gangen du snakket om dette med å gå fra å gjøre metodene og teknikkene til å bli det, fikk jeg en virkelig øyeåpner, for det er så stor forskjell. Vi har tidligere snakket om De 9 pilarene for å gå Hjertets vei, og det er stor forskjell på å bruke spirituell selvregulering eller mestring av allmektighetssyndromet som en teknikk og en metode, og faktisk å bli det. Det er også noe som må erfares for å kunne beskrives på en god måte. Men jeg kan snakke for min del: Jo flere erfaringer jeg får med mitt sanne selv, desto mer naturlig blir også enkelte ting. Fordi det er den jeg er. Så det er ikke lenger noe jeg trenger å gjøre eller huske på, fordi det er det mest naturlige i verden, når man har begynt å få den kontakten.

Testen: hverdagen avslører

Pål-Esben: Ja, og dette er en av tingene som avslører om noen er her eller ikke. Ethvert menneske kan observere, uten i det hele tatt å ha anelse om hva ekte spirituell opplysthet og selvrealisering er, om et menneske bare plaprer som et ekkokammer om opplysthet, eller om det faktisk har begynt å berøre Saharaen sin.

For det som skjer når du begynner å berøre Saharaen din, det tidløse og romløse, og du begynner å få erfaring med det du er: Da blir det mer og mer meningsløst å gå og være irritert og frustrert og sur og mangle tilgivelse og alle disse tingene. Det er egentlig meningsløst å kommentere ting folk sier som er helt på bærtur, som du normalt før ville kjempet imot og sagt: Nei, sånn er det ikke! Du sitter og lytter til hva mennesket sier, og du har absolutt ikke noe behov for å kommentere det, selv om det er fullstendig meningsløst. For med en kommentar ville det bare skapes lidelse der og da.

Det vil si at personligheten din endres radikalt, ikke fordi du gjør noe for det, men fordi du har begynt å få referanseerfaringer i ditt fulle vesen, ditt komplette selv, som forstår at denne drømmen er en drøm og ingenting har med virkeligheten å gjøre. Det gjør at du begynner å interagere med andre drømmende mennesker fra en mer våken tilstand. Og der vil det aldri være et behov for å måtte si noe eller motsi noe, for du har rett og slett ikke behov for det.

Så legg merke til, neste gang du møter noen som hevder at de er såkalt spirituelt opplyste: Legg merke til hvordan de håndterer sitt dagligliv. Hvordan håndterer de en diskusjon? Hvordan interagerer de når de ikke står på scenen, og når de er på bakrommet? Hva er det som skjer da?

Historien fra Baden-Baden

Pål-Esben: Jeg må fortelle én historie her. For mer enn 20 år siden, da jeg startet min utviklingsprosess, ble jeg invitert til en stor esoterisk messe i Baden-Baden, som er et av de fine kurstedene i Sør-Tyskland. Baden-Baden er for sosieteten. Og der var det noe som het The Rainbow Festival, og dit kom alle såkalt opplyste guruer fra hele verden. Det var så flush. Det kom hellige menn fra India i flotte klær, og det kom folk fra andre land. Alle hadde sitt kostyme, og alle så veldig hellige ut. Og for meg som nybegynner: Å, så fine klær, la meg få noe smittet over på meg også! Man var helt som et lite barn: Wow.

Jeg og kompisen min reiste sammen. Da jeg flyttet til Tyskland for mer enn 20 år siden, var jeg heldig og fant meg et slott å bo i, et jugendslott, som vi leide en del av. Det var med vollgraver, med vann rundt og tårn og hele greia. Men det er en annen historie. Vi havnet altså i Baden-Baden, og vi var begge så fascinerte av disse opplyste mesterne. Så vi gikk fra satsang til satsang, fra den ene opplyste mesteren til den andre.

Og det typiske budskapet var følgende: Dere trenger ikke å gjøre noe. Dere trenger bare å være med meg, være i nærheten av meg, så vil deres utvikling mot enhet skje av seg selv. Og jeg tenkte: What the fuck er dette? Jeg var ikke helt teit på den tiden heller, så jeg tenkte: Her må det være noe galt. Her sitter folk på et høysete, på en trone på scenen, og sier: Det er ingenting dere trenger å gjøre, det er ingen utvikling; bare vær en del av mine studenter, mine undersåtter, bare vær i nærheten av meg, så vil dette smitte over på dere. Gang etter gang.

Og en dag sto jeg på do. Så kommer en av disse opplyste mesterne inn sammen med en undersått som trolig sto ham ganske nær. Og den diskusjonen som utspilte seg der, var det mest hårreisende jeg noensinne har hørt, det verste av det verste. Det sjokkerte meg. Jeg tenkte: Hva er dette for noe? Det viste hva mennesket virkelig var: så langt unna opplyst som det går an å bli. Det ble kastet edder og galle overalt, «barn» og «jævla idioter» og «amatører» i alle retninger. Og jeg tenkte: Hva er dette for noe?

Og det er der man ofte ser sannheten om mennesker, hvor de virkelig står i utviklingsprosessen: når du møter dem på do. Ikke direkte, men når du sitter på toalettet og hører folk komme inn som tror at det ikke er andre mennesker der: Der ser du virkelig hva som foregår i mennesket, hvor de står.

Så vi gikk altså fra opplyst mester til opplyst mester, og de vandret rundt på denne messen som om de var konger. Og vi var kanskje litt frustrerte over det: Er det sånn? Og læreren min på den tiden sa: Ja, det er akkurat slik dette er. De fleste som hevder at de er opplyste, har lest masse ting, og de er kanskje vise, men de er så langt fra opplyst som det går.

Møtet med en virkelig mester

Pål-Esben: Så kommer siste del av denne historien. Vi kommer inn i et rom der det står en kar fra India, en indisk guru, antakelig i 40-årene, ganske ung. Vi ramler inn litt for sent; det sitter trolig 100–200 stykker i rommet, og vi kommer snikende inn bakerst. Da stopper han opp, kommer bort og sier: Vi ønsker dere hjertelig velkommen. Veldig vennlig. Og jeg tenker: Ok, hva er dette? Det hadde vi ikke opplevd før på denne messen.

Så sitter vi og lytter til ham. Og hva gjør han? Jo, han sitter og snakker om livet. Han snakker om livet slik det er. Han snakker om hvordan trossystemer skaper problemer i livet til folk, han snakker om tilgivelse, og han snakker om hvordan vi praktisk lærer å leve ut disse tingene som er såkalt spirituelle, i vårt dagligliv, sammen med ungene våre, partnerne våre og vennene våre. Hva? Her er det noe annet. Selv om jeg på den tiden ikke kunne si hva som var hva, sa jeg: Dette er ekte.

Han hevdet seg ikke selv, og det var så behagelig. Vi var travelt opptatte i byen på den tiden, så vi måtte selvfølgelig gå litt før slutten, for vi skulle inn i mantrasang; vi var helt monkey. Og da vi reiste oss, kom han bort og sa: Tusen takk for at dere kom. Vi var helt på fjams.

Og senere samme dag, helt avslutningsvis i historien her, møtte jeg denne guruen igjen. Vi sto og ventet på en stor konsert med Deva Premal, som vi gledet oss til. Og utenfor den store konsertsalen kommer han bare gående, helt alene. Jeg står der og møter ham. Han stopper et øyeblikk, og så smiler han til meg. Så tenker jeg: Hva er dette for noe? Så spør han meg: Hvordan har du det? Og det er som om tårene begynner å presse på ut gjennom øynene mine. Og jeg tenker: Hva er dette for noe?

Det var mitt første møte med en virkelig mester. Han hevdet ikke at han var noe som helst, men han var ekte. Alt det andre var rammel. Falskhet. Det som går under det jeg kaller falske guruer, som kanskje har tusenvis og millioner av følgere, men som ikke har noe hold, bortsett fra at de kanskje er vise menn eller kvinner, filosofiske av seg og smarte. Dette var mitt første møte med en virkelig guide.

Og jeg vet ikke hvorfor jeg fortalte den historien, men jeg hadde bare behov for å fortelle den. For det var slik jeg startet. Og i den verdenen vi lever i nå, er guruens tid dessverre erklært over. Nå er det slik at all sannheten bor i oss, så nå skal jeg bare lytte til sannheten min. Ok. Hvordan skal du komme unna naget ditt, og hatet ditt, og overbevisningene dine, og alle disse trossystemene dine, bare ved å lytte? Hva er det du vil lytte til? Man kan ikke lytte til det som ligger under alt dette. Det må gjøres en jobb for å avdekke disse tingene, slik at man etter hvert kan lytte til sannheten. Der står du midt inni nå: Denne sannheten, det du er, kommer oftere og oftere opp i livet ditt.

Du er ikke kommet dit at du er perfekt, og du blir aldri perfekt; det er ingen som blir perfekt. Av og til går vi på en blåveis: Det er noen som gjør oss noe vondt, og da nager det i oss et øyeblikk eller to. Men så våkner man opp og tenker: Hva er dette? Konstruktet mitt, og egoet, og kokok-verdenen som nå tar over. Trekker pusten. Og så gir man slipp. For man ser at virkeligheten er noe annet, man erfarer at virkeligheten er noe annet.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Så det er utfordringen ved å være søkende i dag, i den verdenen vi lever i: rett og slett å finne en guide som i det hele tatt er kompetent, som kan hjelpe deg.

Amina: Det var en veldig fin og inspirerende historie, for der kommer du også inn på dette: Når du er i kontakt med noen som virkelig er hjemme, så kjenner du det. Det går forbi ord, det går forbi troner og hatter og fluffy ting; du bare merker det. Det fikk du veldig godt frem med den historien. Den var veldig fin.

Sjamanfell-syndromet

Pål-Esben: Det er veldig interessant, dette. For mange i det esoteriske misforstår og tror at sannheten er hos dem som er stille, og i hjertet sitt, og i kjærligheten. Det er bare en misforståelse; det er ikke mer sannhet i det enn i noe som helst annet. Men det er en del av sjamanfellen, som jeg sier til mennesker, dette å vise et spesifikt bilde ut til verden. Sjamanfell-syndromet. Det tror jeg vi har snakket om tidligere.

Det er de som, når de er foran mennesker, går på messer eller holder foredrag, tar på seg sine spirituelle klær, sin spirituelle drakt, sine spirituelle emosjoner og sine spirituelle meninger. Man har på seg denne sjamanfellen, og så uttrykker man et eller annet gjennom den. Så kommer man hjem, tar av seg sjamanfellen, og så hyler og skriker man til partneren sin fordi ting ikke er bra nok. Det kaller jeg sjamanfell-syndromet. Imposter-syndrom på engelsk.

Og dessverre er vi opplært til dette gjennom hvordan vi er oppdratt. For eksempel er en kvinne opplært til at du er nødt til å kle deg på en bestemt måte, du er nødt til å ta på en viss form for sminke, slik at menneskene rundt deg skal ha et visst bilde av deg og tenke visse ting om deg, som du ønsker at de skal tenke. Det har ingenting med deg å gjøre. Det er bare et bilde du ønsker å projisere over på et annet menneske, slik at det skal tro og mene og føle spesifikke ting.

Amina: Jo, absolutt.

Masker av: friheten i å være seg selv

Pål-Esben: Tenk tanken her nå, Amina: at du skulle kommet til denne podkastinnspillingen i dag rett fra sengen, med håret oppveggs, uten sminke, med de klærne du har på deg om morgenen. Hva tenker du om det?

Amina: Nei, altså, det faller meg ikke naturlig. Det gjør det ikke. Men rent personlig har jeg gått en lang vei der, for jeg var en slik som ikke kunne gå utenfor døren engang, med mindre jeg var ordnet og fikset og så slik og slik ut. Nå kan jeg gå på butikken som en boms. Det går helt fint. Så jeg har selvfølgelig preferanser i den fysiske verdenen, men hvis dette er en utfordring, kan jeg møte opp slik ved neste podkastinnspilling, Pål-Esben.

Pål-Esben: Nei da, det går helt fint. Det var bare tanken på det.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og slik var det med meg også. I gamle dager var det viktig å være kledd rett. Da tenker jeg på tiden før burnoutet mitt: Da måtte du ha dress og slips, og du måtte ha nye sko. Slik jeg er i dag, kjøper jeg kanskje klær hvert femte til tiende år. Jeg har et par ting, til og med noen ikke-økologiske, men resten er økologisk. Så har jeg to-tre eksemplarer av det samme. Det er alt jeg har. Jeg har et par sko. Jeg trenger ikke noe mer, for jeg har ikke lenger behov for å sette på meg noen masker. Jeg er det jeg er, og noen liker det, noen liker det ikke, og det bryr meg akkurat midt under kneet om folk liker meg eller ikke. For jeg er det jeg er. Og for dem som ønsker min hjelp, er jeg der.

Og det er en befrielse å komme til det punktet der du er null interessert i hva folk mener eller tenker om deg. Da kan du virkelig være det du er, uten å spille et spill, uten å spille med masker. Da kan du si det du har lyst til å si, til enhver tid, uten frykt for hva folk kan tenke eller mene om det du sier. Det er frihet.

Amina: Ja. Det er frihet.

Mediasky: uten behov for rampelys

Pål-Esben: Ok, la oss gå videre. Jeg har et par historier til, blant annet om den neste spirituelle mesteren jeg møtte, som faktisk også ble min venn, men det kan vi ta en annen gang. Vær så god, jeg avbrøt deg.

Amina: Ja. Jeg har veldig lyst til at vi skal spille inn en episode om livet ditt, Pål-Esben.

Pål-Esben: Om livet mitt?

Amina: Ja.

Pål-Esben: Oi, oi, oi. Kanskje en gang. For noen år siden ville en norsk TV-kanal komme med filmteam og hele greia og spille inn denne historien om meg her i Tyskland. Men siden jeg er såkalt mediasky, sier jeg nei til alt. Jeg sier nei til alle intervjuer. Så når folk sier at de gjerne vil intervjue meg om veien til enhet, sier jeg: Snakk heller med Amina eller andre.

Amina: Hva er grunnen til det?

Pål-Esben: Hvorfor jeg sier nei? For meg er det slik at jeg bruker tiden og energien min på det som gjør meg glad, og det er å hjelpe studentene mine, deg og andre, på veien deres. Jeg har ikke behov for å fremheve meg selv, og jeg har ikke behov for å stå i rampelyset. Jeg ønsker det rett og slett ikke. Jeg gjør egentlig ingen markedsføring. Jeg har websiden min, og de som ramler inn der, og som synes det jeg skriver er ok, tar kontakt med meg. Og en gang iblant i året tar jeg inn én, to, tre studenter. Jeg tar ikke inn flere i året, for jeg må trene dem slik jeg gjør med deg. Men de er da virkelig kvalifiserte for å komme inn i min verden. Og mer har jeg ikke behov for. For det som gjør meg glad, er det jeg gjør akkurat nå med deg: å hjelpe deg med prosessen din, og hjelpe medstudentene dine. Det er det som gjør livet mitt. Jeg er veldig fornøyd med det og har ikke behov for noe mer.

Og en dag vil jeg fortelle om min gode venn, som vokste opp i et tempel i Tibet fra han var et veldig lite barn, og som for 30 år siden kom til et punkt der han fikk sin virkelige oppvåkning, sammen med en av de mest kjente zen-mesterne i historien. Det er en historie som kanskje en dag fortjener sin egen podkastepisode; kanskje får jeg ham en gang med i podkasten vår. Han er også sky. Han ønsker ikke lenger å prate med folk; han er kommet til det punktet der han trekker seg tilbake og ikke vil ha noe med folk og fe å gjøre mer. Han er ferdig, sier han. Han ønsker ikke noe mer.

Og det er litt av utfordringen: Desto dypere inn i kaninhullet du kommer, desto mindre behov har du for disse tingene, desto mindre behov for å være noe spesielt. Du er bare glad for å kunne lukke øynene dine og være til stede med alt som er, til enhver tid. Du trenger ikke mer. Du trenger ikke lenger mennesker rundt deg, du trenger ikke noe som helst. Du er komplett tilfreds i din egen eksistens. Men det er kjekt å ha mennesker rundt oss, så man velger det fordi man ønsker det, ikke fordi man må.

Fallgruve 3: komfort fremfor sannhet

Pål-Esben: Så la oss gå litt videre på listen vår; vi baler oss litt inn. Den tredje hovedårsaken og fallgruven er at mennesker søker komfort, ikke sannhet. De søker etter noen som sier at alt er ok, alt er bra med deg, du er jo komplett, så hvorfor skal du endre på noe som allerede er bra? Man søker komfort, og det er egoet vårt som hvisker der bak: Hvorfor gjøre noe som er ubehagelig? Vi har det jo egentlig ganske bra.

Men så lenge du søker komfort, er det ikke mye sannhet du finner. For veien inn i sannheten er ikke behagelig. For å komme til sannheten trenger vi å gå gjennom egoets motstand. Vi trenger å gå gjennom egoets kontrollmekanismer, dets trossetninger, dets hat, dets nag, alt dette. Og det å gå gjennom det, å bryte gjennom det, er det motsatte av å ligge på sofaen og se på Netflix.

Amina: Ja. Og det er min vei i dette. Det er ikke slik at jeg søker ubehag, men noe av det viktigste jeg har møtt på denne veien, er faktisk å få sannheten i fleisen. Så når du er direkte med meg rundt ting det er viktig å være direkte rundt eller påpeke, så elsker jeg det. Selv om det kan føles ubehagelig, for da kjenner jeg: Ok, dette er noe jeg kan se nærmere på.

Pål-Esben: Ja. Det krever at man kjenner hverandre godt nok til at man etter hvert forstår at man ikke har behov for å gå rundt grøten lenger. I starten er jeg alltid veldig forsiktig, for det handler om å bygge opp tillit, så vi starter rolig. For de fleste er det veldig rundt, slik at man blir kjent med hverandre og forstår at det kommer fra et godt hjerte. Det er en tilvenningsprosess. Men etter hvert som vi blir kjent med hverandre, slutter man å vandre rundt grøten. Da går man rett inn til smørøyet og beskriver det som er, og så ser vi hva vi kan gjøre med det. Det sparer selvfølgelig masse tid, men det tar litt tid å komme dit.

Og nå, når vi snakker sammen, sier jeg alltid det jeg har på hjertet, uten filter. Det er befriende for meg; da slipper jeg å pakke det inn hele tiden. Og for deg kan det av og til være litt ubehagelig, men du er kommet så langt at du er villig til å tenke på det, og så ser man etter hvert at løsningen ofte ikke er så veldig kompleks, selv om den er litt kinkig for egoet av og til.

Amina: Ja, definitivt.

Pål-Esben: Så en spirituell oppvåkningsprosess skjer aldri i komfortsonens lune havn. Den skjer aldri der. Den skjer ikke ved å sitte og kose seg med en podkastepisode og si at alt er bra, eller ved å gå på YouTube og Instagram, eller høre på noen spirituelle greier mens du kjører bil. Dette vil aldri skje slik, for det er ikke komfortabelt.

Men det som venter til slutt, må jo være den ultimate komforten: at du har blitt det komplette deg, der du ikke lenger er avhengig av noe som helst, verken mennesker eller noe annet, for å være komplett. Der du er sammen med de menneskene du ønsker å fylle livet ditt med, ikke fordi du må ha mennesker rundt deg, men fordi du velger det.

Amina: Nydelig.

Fallgruve 4: mennesker som forsvinner

Pål-Esben: Det fjerde punktet kan være litt utfordrende: Når du er på vei inn i en slik utviklingsprosess som vi beskriver, er det noen mennesker som vil forsvinne fra livet ditt. Og problemet er hvis du tror at det er feil.

Når vi endrer oss, i hvert fall når vi endrer oss på en virkelig og ekte måte, påvirker det også menneskene rundt oss. Eksempel: Du er vant med mennesker rundt deg som er negative, som syter og klager overalt, og du er selv en del av en slik gruppe som syter og klager, der alle andre er årsaken til problemene og man snakker bak ryggen på andre. Det er standard i dagens samfunn. Og du har kanskje i årevis vært en del av dette miljøet, med baksnakking og syting og klaging. Så starter du din virkelige utviklingsprosess, og du ser at denne sytingen og klagingen er fullstendig meningsløs. Du får ideer som har med virkeligheten å gjøre, som gjør at du ser at det ikke hjelper noen å syte og klage og si at andre er årsaken til ens problemer.

Så kommer du tilbake, med en endret måte å se livet ditt på. Du har tatt en mye høyere grad av selvansvar, som er en sentral del av en slik utviklingsvei, og så kommer du inn i denne gruppen og begynner å si: Hvorfor snakker vi dritt om den personen? Jeg synes det er feil at vi snakker dritt om henne bak ryggen hennes. Kan vi ikke snakke direkte med henne? Prøv å gjøre det i en slik gjeng, og det tar bare kort tid før du er fienden. En slik gruppe vil ikke akseptere at noen endrer seg og blir annerledes enn gruppen.

Et annet eksempel: Du er vant til å sitte med vennene dine og spise potetgull og gnafle i deg cola. Det er den sosiale settingen. Og så kommer du plutselig og sier: Nei, det er ikke særlig bra med potetgull og cola hver dag, spesielt ikke når jeg skal ned i vekt. Og så kommer du til denne gruppen med din gulrot med dipp, og da kan du legge merke til hva som skjer. De blir irriterte, de blir sure, for de vet at du gjør det de egentlig burde gjort for å gå ned sine 20 kilo, men som de ikke er villige til å gjøre. Og hva gjør de da? De projiserer skyld, og de projiserer den over på deg, og du blir plutselig problemet i gruppen. Du blir mindre og mindre likt.

Så det er utfordringen når vi begynner å endre oss: at visse mennesker er nødt til å forsvinne fra livet ditt. For du kan ikke endre andre mennesker. Men det som er det positive, er at nye mennesker, som passer bedre til deg, vil tre inn i livet ditt. Er det ikke slik, Amina?

Amina: Jo, definitivt. Og jeg merket det ganske tidlig, med mennesker jeg hadde i livet mitt, som sitter på kafé og skal kommentere hver eneste person som går forbi: Den personen har lagt på seg, og visste du det om ham? Mennesker som var veldig oppjagede, stressede og giret hele tiden, og snakket om alt og alle. Og jeg kom inn i den settingen og var roligere, snakket saktere, var mer til stede, og du merker bare irritasjonen hos de menneskene. Litt slik: Må du snakke høyere, da? Hallo, er du døv, eller? Jeg kan ikke høre når du snakker så sakte. Det angrepet du får bare ved å ta ting litt roligere. Jeg snakker ikke lavt, jeg snakker bare rolig.

Så det er flere mennesker som har forsvunnet ut av livet mitt, og jeg har også møtt flere mennesker i min sjelefamilie, som det er så mye enklere å kommunisere med. Det er en flyt der, uansett om man er enige eller ikke. Og gnisninger fører til vekst for begge parter. Så det er min opplevelse av det. Jeg har definitivt møtt min andel frustrerte mennesker, og mennesker som ikke lenger er i livet mitt, fordi det rett og slett ikke er en match.

Og så er det dette med valgene: Jeg kunne valgt å være med visse mennesker fordi vi har et bånd, og fordi jeg godt kan se forbi at du sitter og baksnakker Truls og Tone. Men hvis jeg ikke må, hvorfor skulle jeg gidde å sitte i et slikt giftig miljø? Det sier jeg virkelig oppriktig, og jeg kjenner at jeg ikke dømmer det lenger, men livet mitt er viktig. Det skjer nok av ting i livet som ikke er hyggelige og som må tas tak i, om jeg ikke i tillegg skal sitte der og gi fra meg energien min. Det bestemte jeg meg for, for lenge siden: Det gidder jeg ikke. Og havner jeg i slike situasjoner og settinger, eller møter gamle bekjente som vil ta en kaffe, så klarer jeg i dag mye bedre å holde på mitt eget verdisystem, og jeg føler ikke at jeg lekker energi på en måte, slik jeg kanskje kunne føle mer før.

De viktige relasjonene bevares

Pål-Esben: Ja. Og i vår tradisjon er vi også veldig opptatt av å bevare de virkelig viktige relasjonene i livet, selv om vi endrer oss. For det er mange der ute som sier: Nå er det ingen som passer for deg; de som ikke er spirituelle, passer ikke lenger i livet ditt. Det er bullshit, og de som har disse ideene, blir veldig ensomme. For oss er det veldig viktig at man opprettholder viktige relasjoner i livet sitt, med mennesker som har andre ideer om livet, som kanskje ikke er interessert i sjamanisme og slike ting. For eksempel med partneren sin, som kanskje ikke er så interessert i disse tingene: at man da lærer å bygge den relasjonen videre, selv om mennesket har andre interesseområder.

Så det er viktig at vi sier det: I vår tradisjon er det superviktig å ikke bare kaste bort alle som ikke er interessert i det samme som deg, men å forstå hvilke relasjoner som er viktige og hva vi trenger å kultivere videre. Og så handler det samtidig om å være villig til å gi slipp på de såkalt giftige relasjonene.

Amina: Ja, for der merker jeg at mange kan sitte litt fast i en spirituell utviklingsprosess, og her tenker jeg spesielt på studenter: Man kjenner at man er blitt noe annet enn dem man har vært med tidligere. De prater fortsatt om de gamle tingene, og man har egentlig lyst til å prate om de spirituelle tingene, og så føles det som om man tar på seg en maske når man går inn i de settingene. Jeg var der selv i begynnelsen. Men i dag føler jeg ikke at jeg tar på meg en maske, eller at jeg er noe jeg ikke er.

Og det lærte jeg av deg ganske tidlig, Pål-Esben, dette med å spille på de ulike fotballbanene: Kan jeg nyte å bare være helt til stede i samtalen, selv om vi ikke snakker om sjamanisme eller spirituelle utviklingsprosesser? Det tror jeg egentlig bare er sunt. For jeg som er veldig mye i dette, både i privatlivet mitt, i min egen personlige prosess, og gjennom jobb og studenter: For meg er det faktisk gøy å være innom andre ting også, for jeg har det på meg hele tiden, jeg er i det hele tiden.

Pål-Esben: Det er også befriende. Så det er viktig at vi klargjør dette: Det er ikke slik at alle menneskene som ikke er som deg, skal forsvinne fra livet ditt. Vi snakker om at enkelte mennesker naturlig vil forsvinne fra livet ditt, og at fallgruven er å tro at det er feil. For da prøver du desperat å holde på alle mennesker, og du tror at når noen begynner å forsvinne ut av livet ditt, så er det feil. Men det er ikke feil. Det er noe som vil skje naturlig.

Men man bør holde tungen rett i munnen rundt disse tingene, så man ikke ender opp ensom. Jeg tror det er veldig sunt å ha mennesker i livet sitt som ikke er såkalt spirituelle også, som har helt andre interesser. Det er veldig sunt for å jorde seg ned litt av og til. Jeg foretrekker faktisk i veldig stor grad mennesker som ikke er spirituelle, i livet mitt: mennesker som har andre interesser, og som har visdom på andre områder. Det synes jeg er veldig viktig.

Fallgruve 5: åpent landskap uten garantier

Pål-Esben: Så, ok. Nummer fem. Den femte fellen og fallgruven på denne veien mot frihet er at du vil ha et kart og garantier, men dessverre får du bare et åpent landskap. Eksempel: Nå kommer jeg til deg, Amina, og skal bli din student, og jeg vil ha det nøyaktige kartet for at jeg skal bli opplyst, og jeg vil ha garantier fra deg, Amina, for at når jeg gjør alle disse tingene, ender jeg opp med å bli opplyst. Vel, du vil aldri få verken garantier eller et eksakt kart. For det finnes ikke garantier, og det finnes heller ikke noe eksakt kart. Det finnes en prosess vi kan lede deg gjennom, men det er det åpne landskapet du er nødt til å lære å orientere deg i.

Du får altså landskapet, og du blir utstyrt med et GPS-system som du lærer å orientere deg med. Men du er nødt til å lære å orientere deg i dette landskapet, og det er den prosessen vi gjør sammen. Egoet vårt har denne ideen: Ja, men jeg vil ha A, B, C, D og E. Når jeg har brukt ett år på dette, investert så mye penger og så mange timer, da forventer jeg å være der og der.

Amina: Da forventer jeg å få et diplom i opplysthet.

Pål-Esben: Korrekt. Og det er den femte fallgruven man kan gå i: å bringe slike ideer inn. For når vi snakker om en ursjamanistisk, dyptgripende utviklingsprosess, er det klart at prosessen består av visse ting man trenger å lære å beherske, i visse rekkefølger. Men det er fortsatt som et landskap man må lære å orientere seg i. Du vil ikke få noen garanti, og du vil ikke få en eksakt oppskrift, men du blir tilbudt en prosess å gå gjennom, som har ledet så mange før deg dit du søker. Det er nummer fem.

Fallgruve 6: sinnet som største motstander

Pål-Esben: Nummer seks er at ditt eget sinn vil bli din største motstander. Vi har snakket om egoet, intellektet, det karmiske minnet og identiteten, det vi kaller konstruktet. Da vi snakket om Atman og Brahman i episode nummer, hva var det?

Amina: 38.

Pål-Esben: 38. Det er bra du har kontroll. Da snakket vi om Atman, Brahman og den indre kommentatoren, og hvordan konstruktet vårt egentlig styrer mesteparten av et menneskes liv. Det er nemlig konstruktet som ene og alene er den største motstanderen du har. Og den dagen vi får grep om det, slik at vi ikke lar konstruktet vårt styre livet vårt, men begynner å styre konstruktet, da begynner den virkelige utviklingsprosessen å skje.

Og denne indre sabotøren er brutaleffektiv. Den prøver desperat, hele tiden, å unngå at du endrer deg. Den indre kommentatoren er konstruktets utgave av de folkene vi snakket om i sted, som desperat prøver å unngå at det skjer en endring i gruppen: Hvis noen endrer seg, blir det sett på som et problem, og man prøver desperat å endre ting tilbake, slik at gruppen og en selv er trygge.

Så dette er din største utfordring, og det er dette vi tar tak i i sjamandøden, for eksempel, der vi begynner å sette det på rett plass. Der det ikke er hesten som styrer deg lenger, men du som tar tømmene. Der det ikke er tankene som tenker deg lenger, men du som lærer å tenke tankene. Det er en litt spektakulær greie, som vi snakket om i episode 38. Og der snakket vi også om ditt sinn, hvordan det har spilt deg noen puss. Jevnlig?

Amina: Ja, det har det virkelig gjort, og det blir mer og mer kreativt for hver milepæl jeg når. Og så kan gamle ting dukke opp, men problemet er når du begynner å tro på det. Min erfaring er at problemet oppstår først når du begynner å tro på det, for det kan godt henge der; det er litt krydder i hverdagen, men du trenger ikke å tro på alt. Og når du begynner å observere tanken, begynner du også å forstå: Herregud, går jeg rundt og tror på alle disse tingene hele tiden? Men du kan mer og mer se tanken komme: Hva skal jeg gjøre med den tanken? Skal jeg leve den ut? Skal jeg si den høyt? Skal jeg sende den videre? Hva skjer hvis jeg sender den videre? Kanskje det kommer en ny tanke? Da kan du leke deg litt med livet, og ikke minst ta bedre valg, som passer for ens sjel.

Pål-Esben: Definitivt. Og guiden vil hjelpe deg gjennom dette. Den passer på når disse tingene kicker inn, og gjør deg oppmerksom på at det er noe av konstruktet ditt som tar over her: Skal vi se nærmere på det? Så løser vi årsaken, gjør en justering, og går neste steg i utviklingsprosessen.

Og her er en av årsakene til at dette er en reise som er umulig å gjøre alene: Det er ingen som kan være objektiv til sitt eget konstrukt. Det er altfor kraftfullt, altfor manipulativt, altfor kontrollerende, siden du gjennom hele livet har lært å tro at du er konstruktet ditt: at du er meningene dine, at du er identiteten din, at du er det konstruktet sier du er. Og det er selvfølgelig umulig for et vanlig menneske å komme ut av, siden det er umulig å være objektiv til den vanvittige kraften som ligger i egoet og konstruktet vårt.

Amina: Ja. Og når du begynner å komme ut av det: velkommen, spirituelle ego.

Pål-Esben: Da kommer egoets siste skanse, ikke sant? Som vi snakket om i episode 38?

Amina: Hæ? Det var 37.

Pål-Esben: Det var 37, da egoet ble spirituelt. Der vi tror vi har hatt gjennombrudd, men så er det den smarteste delen av egoet ditt, den såkalt spirituelle, der du tror at det spirituelle du gjør, er for å sette deg selv fri, mens egoet i virkeligheten har full kontroll over det.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og det er den skumleste og mest kinkige delen av den prosessen. Episode 37 snakker om det.

Fallgruve 7: frykten for stillheten

Pål-Esben: Den syvende fellen vi normalt kan gå i på denne veien, som gjør at veien vår stopper, er at vi frykter stillheten.

Amina: Ja.

Pål-Esben: Og det er et gigantisk problem i den verdenen vi lever i, der stillhet ofte blir sett på som noe negativt. For vi skal være travle hele tiden. Vi er på TikTok-feeden vår i timevis om dagen; det er action hele tiden. Og når vi blir bedt om å sette oss ned og kultivere stillhet, er det et sjokk for mange mennesker, og det er særdeles ubehagelig. Det er som å gå inn i et mørkt rom der man føler at veggene krymper. Så ubehagelig er det.

Og når mennesker kommer til meg med utbrenthet, for eksempel som arbeidsnarkomane, er den første øvelsen jeg setter dem i gang med, min chill out-øvelse. Og jeg tror jeg har til gode å møte en person som ikke blir forbannet eller frustrert på meg gjennom den øvelsen. For jeg ber dem sette seg ned en halvtime uten å gjøre noe som helst. Ikke tenke, ikke planlegge, ikke noe som helst. Bare sette seg ned og la humla suse i 30 minutter. Og jeg har til gode, tror jeg, å møte en av disse arbeidsnarkomane utbrente som ikke tørner etter fem minutter. De blir helt frustrerte, ofte aggressive og irriterte, og så kommer de tilbake til neste samtale: Det er øvelsen. Hvordan kan det være? Bortkastet tid. Hvordan kan du be meg sette meg ned, jeg har så mye å gjøre?

Og da ser man galskapen hos det moderne mennesket: Det å sette et menneske fra samfunnet vårt i en setting der det skal kultivere stillhet, utløser noe som ofte er veldig ubehagelig. Massiv motstand. Tenk bare, kjære lytter, hvis jeg får lov til å snakke til deg her nå: Hvordan er det egentlig? Kan du bare sette deg ned, lukke øynene dine og ha fred med deg selv en halvtime eller en time? Eller har du et driv hele tiden mot å gjøre noe: lytte til radioen, se på TV-en, lage mat, støvsuge? De fleste vil se at de har et konstant drag mot å gjøre et eller annet, hva det enn måtte være. Og når man er helt sliten og ikke har energi, er det siste man tyr til, Instagram-feeden sin, eller Facebook-feeden, eller YouTube-shorts, disse tingene som vi har snakket om tidligere, og som ødelegger både fysisk og emosjonelt.

Så det er den syvende fallgruven: at du frykter stillheten. Og det er ingen vei inn til det vi lengter mot, uten stillhet. Stillhet er en obligatorisk del å bli ekspert i for denne utviklingsprosessen vi snakker om. Det er kun der den virkelige oppvåkningen kan skje: i det stilleste av det stille.

Hvordan var det med deg i starten, med hensyn til stillheten og disse tingene?

Amina: Torturkammer. Og da kan vi se bort fra disse demonene, som er et tema for seg selv. Men bare det å være i stillheten var ganske grusomt for meg. Én ting var at jeg ikke klarte å være til stede der: Enten var det bare masse tanker, eller så fikk jeg veldig vonde, kroppslige følelser; det satte seg i kroppen. Én ting er at man kanskje legger merke til vondter og skavanker, men også emosjonell smerte. Det kjente jeg veldig mye på. Og tankerekken min var: Ok, hvorfor skal jeg gjøre dette når det er så ubehagelig?

Men måten jeg valgte å se det på, helt i starten, var: Ok, hvis jeg ikke kan sitte stille i fem minutter, hvor syk er jeg da? Da er det jo sykdom, og jeg må se på denne sykdommen min. Jeg valgte heller å se det på den måten enn at jeg skulle presse meg gjennom noe, og begynte heller å bli litt mer nysgjerrig.

Nå gikk jeg gjennom grunnutdannelsen og seniorsjamanutdannelsen veldig fort, så det tok vel kanskje et år, halvannet, før vi begynte med meditasjonsprosessen. Men jeg hadde et mål om at jeg skulle klare å sitte i stillhet i én time, og da var det bra; alt under det var dårlig. Det var en konklusjon jeg hadde tatt i hodet mitt. Men ok: La oss begynne med fem minutter. Det går bra. Ti minutter. Klarer du 15 nå? Wow, ja, 20. Og så sluttet jeg å ta tiden, fordi jeg bare hadde lyst til å være der lenger, fordi det var så behagelig.

Og selvfølgelig har det vært perioder der det har tatt lengre tid for tankestøyen å dempe seg enn i andre perioder. Men da har det også handlet om å lære, for med en gang man får en god erfaring, så vil man gjerne ha den flere ganger; da bestiller jeg den neste gang også, så er det veldig hyggelig. Men det det har lært meg, er at ting ikke forblir det samme hele tiden. Det er ikke det samme hele tiden, og det er helt greit. Og så er det en interessant ting som ofte har skjedd med meg, som har en hjerne som går hele tiden: Når jeg sitter i stillheten, spesielt i begynnelsen, så kommer det opp: Å, du må huske å kjøpe brød. Å, du må huske å skrive under på den lappen. Du må huske ditt, du må huske datt. Hodet vil virkelig ha deg ut av denne roen, denne stillheten. Men da er det bare hele tiden å ta seg tilbake til stillheten.

Men ja, en ting som virkelig har hjulpet meg med å kultivere den stillheten, er selvfølgelig å gjøre det gjennom naturen, som vi har snakket om flere ganger, for da får du en virkelig boost i å mestre det mer og mer.

Pål-Esben: Ja, det er den enkleste måten. Det er fordelen med å gjøre det på den ursjamanistiske måten: at vi bruker naturen massivt, og fasitrytmene som Moder Jord og Gaia tilbyr oss, og lærer hvordan man bruker dem. Det gjør at det egentlig er veldig enkelt for de fleste mennesker å komme til det punktet hvor det faktisk er stille. Og etter hvert er det så stille at det ikke er en tanke lenger, slik at du må begynne å lete etter tanken. Det er litt paradoksalt: Du kan sitte en time uten at det er en tanke. Og det er veldig rart. Man er i observatørmodus, der du går gjennom livet ditt og er i observatørmodusen. Det er totalt spektakulært.

Så prosessen er ikke kompleks, men utfordringen i starten er alltid motstanden vi har mot stillheten, uroen vi har mot stillheten. Å gjøre en slik prosess som du har vært gjennom, uten noen timer til seg selv om dagen, vil ikke være mulig, for det krever litt tid å kultivere tilgangen til denne roen. Det betyr ikke at man må sitte og meditere en time, men det betyr at man i hvert fall trenger en time å investere i seg selv, investere i å kontakte den dypere rytmen. Det er en del av prosessen. Dette går det ikke an å gjøre ved å investere fem minutter om dagen i en eller annen meditasjonsgreie. Det er ikke mulig. I starten begynner vi alltid med fem minutter, men etter hvert kommer man opp i betraktelig mye mer tid man har behov for, for å droppe enda dypere.

Men denne motstanden mot stillhet, som de fleste mennesker har, er en naturlig del av samfunnet vi lever i. Det er noe vi trenger å bryte gjennom, og det er enklere enn man skulle tro, mye enklere enn de egogreiene som skal ta kontroll. Jeg vil påstå at det er noe av det enkleste å finne veien inn i, i hvert fall gjennom den prosessen du har vært gjennom.

Fallgruve 8: å lære mer i stedet for å gi slipp

Pål-Esben: Den åttende fallgruven er følgende: at du tror ekte spirituell oppvåkning handler om å lære mer, i stedet for at det handler om å gi slipp på alt. Jeg møter jevnlig mennesker som leser bøker etter bøker. De leser bøker om sjamanisme, de leser bøker om chakra, de leser bøker om opplysthet, og de leser, og de leser. Og desto mer du leser, desto mer forvirret vil du bli, er min erfaring. Det høres kanskje kontraintuitivt ut, og enkelte blir litt sure på meg og sier: Mener du at jeg skal slutte å lese? Mener du at det er feil at jeg leser?

Nei. Du kan lese hvor mye du vil, men veldig lite av det som er beskrevet i bøker, har med virkeligheten å gjøre, og desto mer du leser om ting som kanskje ikke helt har med virkeligheten å gjøre, desto mer forvirret blir man. Så begynner man å tro at kunnskapen man har lest seg til, beskriver virkeligheten. Og når vi går veien mot virkelig enhet og Saharaen vår, er det et problem, desto flere bøker man leser om det. For dette er en erfaringsbasert prosess, og den eneste måten du kan begynne å erfare hva virkeligheten er, er gjennom erfaring, ikke gjennom lesing.

Så fallgruven her er at man tror man skal lære og lære, og lese og lese, og at desto mer jeg lærer, desto mer jeg leser, desto mer jeg kan, desto lettere er det å finne veien inn til enhet. Nei, det er stikk motsatt. Og det er en utfordring for mange som er vant til å lære ved å lese eller høre; man samler informasjon. Jeg vet ikke hvordan det var med deg, Amina, rundt disse tingene?

Amina: Jo da, jeg var en som samlet på mye kunnskap, og gjorde vel egentlig det i begynnelsen av utdannelsen også, frem til du begynte å implementere noe annet. I et av de første seminarene på veien til enhet sa du: Ok, dette handler ikke om å lære noe. Legg fra dere pennen; dere trenger ikke å notere nå. Og så introduserte du et sitat. Få se om jeg husker det: «Den dagen jeg forsto at jeg ikke forstår noe som helst, startet jeg på en virkelig reise.»

Og jeg trodde jo at jeg forsto den setningen. Det er ikke sikkert jeg gjør det i dag engang. Først tenkte jeg at det handlet om at jeg bare skal tenke at jeg forstår ingenting, for hvis jeg forstår ingenting, så åpner alt seg. Men i dag kjenner jeg mer at dette handler om at det ikke er noe som kan forstås med intellektet. Det må erfares, og da vil du ikke forstå; du vil erfare og kunne erkjenne det som er.

Pål-Esben: Riktig. Og det er det som gjør dette så vanskelig å prate om. Jeg tror jeg sa det i den første episoden da vi begynte å snakke om veien til enhet: Vi skal prøve å gurgle frem et eller annet, noen bilder, noen metaforer, noen ideer, men disse erfaringene går så langt bortenfor hva intellektet er i stand til å formulere med ord. Vi kan i beste fall prøve å gurgle litt, slik gjestene våre i forrige episode prøvde så godt de kunne, for å gi intellektet til andre, som ennå ikke har erfart det, en idé om hvordan det kan erfares, med spesiell vekt på hvordan livet faktisk endrer seg, praktisk og objektivt.

Men dette er altså en utfordring, ved at vi er opplært til å søke kunnskap. Eksempel: Det kommer mennesker til meg som ønsker å lære sjamanisme. Det første de spør om, er: Hvilke bøker anbefaler du at jeg leser om sjamanisme? Og jeg sier: Du kan lese så mange bøker du vil, men jeg anbefaler ikke å lese enda en bok om sjamanisme. Å? Er det slik at du tror du vet alt om dette, da? At det bare er du som vet hvordan det er? Nei, men gjennom å lese om sjamanisme vil du aldri kunne forstå hva sjamanisme er. Den eneste måten å forstå sjamanisme på, er gjennom å erkjenne naturen. Og det gjør du ikke ved å lese om sjamanisme; det gjør du ved å gå inn i erfaring.

Samme greia når folk kommer til meg og skal lære om runene. Først spør de: Hvilke bøker skal jeg lese om runene? Og så sier jeg: Du kan lese så mange bøker du vil, men hvis du virkelig vil lære om runene, så leser du ikke enda en bok. Jeg skal vise deg veien til hvordan du går inn og erfarer runene, og hva de virkelig er.

Og problemet med å lese bøker om runene: De fleste bøker som er skrevet om runene, er skrevet på bakgrunn av Guido von List og Thule-selskapet og frykten for runene. Og når man feilinformerer seg om runene, begynner man å tro at runene er noe annet enn de egentlig er. Det som skjer da, er at man bare blokkerer veien til å begynne å erkjenne, gjennom erfaring, hva runene er. Det er utfordringen med å lese seg til ting.

Så hvis man finner seg en god og egnet guide for heltens reise, vil guiden ikke være opptatt av at du skal lese og lære, men den bør være opptatt av å vise deg veien inn i erfaring. For det er der du vil erfare sannheten. Ikke at noen prøver å fortelle deg hva sannheten er, men at du erfarer den. Så veien til virkelig oppvåkning handler ikke om å lære mer; den handler om å gi slipp på alt.

Amina: Ja, og jeg vil bare si en ting til det, for jeg tror du nevnte det så vidt. Det er veldig mange som fort tenker: Å ja, men er det fordi Yggdrasil sjamanskole har svaret på alt? Er det fordi jeg ikke skal søke andre steder, fordi de vil ha meg inn der? Jeg har hatt en del samtaler med folk som vurderer sjaman-grunnutdannelsen, der vi ser om denne veien passer for dem, som trekkes veldig mot veien, og som spør om dette med innvielser: Hvorfor må vi ha innvielser? Bor ikke det guddommelige i meg? De er skeptiske til hvorfor rammene er som de er.

Og det er helt greit. De får møte skepsisen sin, og så forklarer jeg hvorfor. For det handler ikke om at du ikke kan lese andre runebøker fordi den eneste sannheten finnes her. Det handler om noe helt annet: at du selv skal få gå inn i erfaring, og at alt det du leser der ute, mest sannsynlig vil begrense erfaringene dine, fordi du setter merkelapper på dem og setter dem i en boks som skal passe til den og den oppskriften.

Pål-Esben: Ja. Det er slik det er. Men folk gjør som de vil. Slik jeg selv var i gamle dager: Jeg begynte å engasjere meg i runene, og så spurte jeg læreren min på den tiden: Hvilke bøker skal jeg lese? Og jeg fikk samme svar: De fortalte meg om dette med frykten for runene, og at den ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Og hva gjorde jeg da, stabeis som jeg var? Jeg kjøpte meg ti bøker om runene, av alle de kjente, såkalte runelærerne i verden. Så begynte jeg å lese. Og så: Å, Dagaz er så farlig! Og jeg tenkte: What the fuck er dette for noe?

Her skrev de akkurat om det samme: om frykt og skummelt og kontroll. Og allerede som nybegynner hadde jeg en følelse av at dette ikke kunne ha noe med virkeligheten å gjøre. Det er jo direkte guddommelige vesener vi har med å gjøre her, som en veldig avansert form for engel eller kraftdyr. Så jeg stappet bøkene i hyllen, og siden har jeg ikke åpnet en bok om runene. Men jeg har lært om runene gjennom å gå inn i erfaring med runene. Runene har begynt å kommunisere med meg.

Og gjennom det har vi brakt dette opp til overflaten, og når en student lærer om runene hos oss, er det første den lærer, en metode for spontanhelbredelse. For hva ser man når man bruker runene slik, gjennom innvielsesstrukturen man får, inn til de guddommelige arketypene som er kraftkildene i runene? Da kan en nybegynner i løpet av én dag med trening gjøre sin første spontanhelbredelse, der den ser at kroppen til den som behandles, beveger og endrer seg uten at man rører den.

Det er det eneste beviset på at det som læres bort, har med virkeligheten å gjøre: hvordan livet endrer seg på en objektiv og målbar måte når du begynner å bruke prinsippene og det du lærer. Det er det eneste beviset på om det er noe vettugt du lærer, eller om det er bambus, altså bakgrunnsstøy.

Og det er slik vi lærer studentene våre: Vær vennlig, og vær skeptisk. Du er ikke kommet hit for å tro på noe som helst. Skepsis er veldig sunt, og spesielt i det esoteriske bør man være hyperskeptisk. Men ikke så skeptisk at man ikke er villig til å gå inn i en erfaring. Og når noen sier at det ikke går an å gjøre spontanhealing: Det tar meg fire timer å lære det bort, pluss en slik innvielsesprosess som vi gjør. Og så kan hvem som helst, hver eneste en, gå ut og se at dette virker eksakt som beskrevet. Ikke at de må tro på det, men at de ser det med sitt blotte øye. Og da har man også en pekepinn på det andre man lærer. Så det handler ikke om teknikken eller metoden, men om hvordan du endrer livet ditt på en objektiv måte.

Og der er det jeg ofte kan bli misforstått i: Når jeg sier at jeg ikke anbefaler å lese slike bøker, fordi de trolig forvirrer deg mer enn de hjelper deg til å finne objektive, målbare resultater som kan endre livet ditt, så er det ikke fordi jeg vet alt eller vet best. Det handler bare om at den eneste veien jeg kjenner til at dette kan skje med deg, er gjennom erfaring, og ikke gjennom å lese hundre bøker og tro at teorien er det som skal lede deg inn i å skape et bedre liv. For det gjør den veldig sjelden.

Den eneste årsaken til at jeg har teoretiske strukturer rundt et seminar, er ikke teorien i seg selv, men å inspirere studentene til å gå inn i erfaring, slik at man skjønner hvorfor man gjør meditasjonsprosessen. I episode 38 forklarte vi eksakt hvorfor du trenger å lære meditasjonsprosessen, og trolig på en måte som de færreste noensinne har lest om. For der forklarer jeg nemlig eksakt hvorfor vi gjør meditasjonsprosessen: ikke for meditasjonen i seg selv, ikke for å skape stillhet i seg selv, men for noe helt annet.

Og da trenger vi et teoretisk rammeverk rundt det, der vi forklarer hva kommentatoren er, hva Atman, Brahman og Ginnungagap er, slik at den søkende vet hvorfor den gjør det man gjør med ritualene, metodene og teknikkene. Til det er det teoretiske bildet viktig. For min erfaring er: Bare å si at nå skal du gå og meditere, jeg lærer deg metoden, slik gjør du det, og nå skal du gjøre det hver dag i ti år, så håper vi at du en plass i løpet av de ti årene dropper inn i Saharaen din. Man kunne gjort det på den måten, det er ikke verre enn det, men da ville 99,999 prosent ha gitt opp innen de første to ukene.

Vi må tilpasse dette til det samfunnet vi lever i. Intellektet trenger litt info. Men fra meg som guide: Den eneste årsaken til at du får info eller kunnskap, er å inspirere deg og bringe deg inn i erfaring. Og i ditt tilfelle er det litt annerledes: Du lærer informasjonen også fordi du trenger den som bakgrunn når du etter hvert skal håndtere andre mennesker i denne prosessen, fordi du en gang skal bli guide i disse tingene. Men det har ingenting med selve prosessen med å finne veien til enhet å gjøre, eller å finne veien inn til hva runene virkelig er.

Amina: Mm.

Pål-Esben: Så nå har vi klargjort dette, så det ikke er noen misforståelser rundt det. Og så kan du si: Å, det er spennende, men jeg vil gjerne lese noe. Da sier jeg: Ja, så lenge du leser ting med filter, og så lenge du leser det som om det var en novelle eller et eventyr, så er det ok. Da kan man lese hva som helst. Men så lenge du leser med en linse der du tror at dette er virkelighet, da oppstår problemet, hvis det ikke er virkelighet. Det er da man bommer.

Så det er punkt nummer åtte, som er en litt kinkig greie for mennesker i vårt samfunn: Ekte oppvåkning handler ikke om å lære mer, men om å gi slipp på ting.

Fallgruve 9: å stoppe ved ubehag, og veien videre

Pål-Esben: Den niende og siste fallgruven har vi så vidt vært inne på: Det er at du stopper ved ubehag. Det er når det blir ubehagelig at det virkelig spennende begynner å skje, for da begynner vi å berøre ting som trenger en vekstprosess rundt seg: egoet og frykten dets, eller hva det måtte være.

Så når man starter en slik utviklingsprosess, bør man forberede seg på å møte ubehag, og når ubehaget er der, er det noe som er bra, for da kan vi virkelig lære og vokse. Vi bruker ubehaget som en fordel. Det er som en hebelstang, et spett du skal løfte en tung stein med. Vi ser all form for ubehag og problemer som en mulighet til å ta et sjumilskritt videre i vår vekstprosess. Slik ser vi det. Så det er de ni store fallgruvene på den veien du har gått.

Amina: Ja, rett og slett.

Pål-Esben: Sånn er det. Og du har vært en av dem som har kunnet omgås alle disse fallgruvene. Du har møtt alle sammen, men du var forberedt på dem, så du visste: Ja, her er fallgruve nummer X. Ok, da trenger vi å gjøre det og det. Eller: Jeg står fullstendig fast og kommer ikke videre; da tar jeg kontakt med guiden min og sier: Hva skal jeg gjøre her? Jeg står helt fast. Og så løser guiden det: gir litt lys, litt informasjon, litt motivasjon og litt inspirasjon, og så er man plutselig ute av fallgruven. Og så har man lært noe gjennom å ha vært nedi den, slik at det er mindre problematisk neste gang man møter de samme utfordringene.

Amina: Ja. Og sånn gikk dagene.

Pål-Esben: Ja, sånn gikk de frydefulle dagene, dagene mot frydefullhet. Helt rett. Det er også et perspektiv å se dette fra: Vi kan se disse ni fallgruvene som potensielle problemer, eller vi kan se dem som potensielle erfaringer for å komme inn i en vekstprosess, for å gjøre en vekst- og utviklingsprosess.

Men jeg finner det viktig at enhver søkende som starter en ekte utviklingsprosess på vei mot dypet, kjenner disse ni fallgruvene før man starter.

Amina: Ja.

Pål-Esben: For da kan man skrive dem på en lapp, eller lage en oversikt over dem. Og så stiller man seg spørsmålet hver morgen, eller hver ettermiddag: Hvordan står det til med meg i min vekstprosess nå, i forhold til disse ni fallgruvene? Er det noe jeg holder på å komme borti her? Er det noe jeg trenger å gjøre? Da har du en mye bedre forutsetning for ikke å bli tatt med buksene nede, for at egoet suger deg inn i Kokokland. Kanskje det er bedre å bruke det ordet?

Amina: Kanskje det er stuerent å bruke det i dag?

Pål-Esben: Ja, det er nok det. Så denne veien kommer verken med garantier eller forsikringer. Den kommer gjennom at man er villig til å gå gjennom en prosess, som ikke trenger å ta 30 år, men som i ditt tilfelle, og for mange av dine medstudenter, tar en plass mellom to og tre år. Og hvor lite tid er det, i forhold til å gå fra der du var, til der du er i dag? Det er lynkort.

Amina: Jeg føler meg så privilegert. Jeg kjenner at jeg har vunnet i lotto. Hvor heldig er jeg ikke, som har funnet en slik vei, hvor jeg har tiltrukket meg en slik ekte, autentisk vei hjem. Det er som å vinne i lotto, og selv det er et fattig ord for å beskrive det. Fy søren, så heldig jeg er.

Pål-Esben: Ja, vi er heldige, og det har med timing å gjøre. Og det som er så kult: For hvert menneske der ute ligger disse mulighetene rett foran tåspissene, kontinuerlig gjennom livet, men man er fullstendig blind for dem. Det er ikke det at mulighetene ikke ligger der, men man ser dem rett og slett ikke. Og det har med det vi snakket om i en tidligere episode å gjøre: dharmisk og karmisk synkronisitet. Alt er til enhver tid tilgjengelig for oss, men det avhenger av hvilke valg vi tar, ut fra det som skjer med oss.

Så det vi har snakket om i dag, er hvordan man kan snu en 99,9 prosents sannsynlighet for å mislykkes til en 99,9 prosents sannsynlighet for å lykkes på en slik utviklingsvei. Det er egentlig veldig krast, det vi har diskutert i denne episoden, for den som virkelig, autentisk søker etter denne friheten vi har snakket om.

Det var egentlig det jeg hadde på hjertet. Har du noen ting på tampen, Amina?

Amina: Nei, altså, jeg håper, som med alle episodene vi spiller inn, at dette har inspirert noen på sin vei, på sin søken. Og hvis du som lytter, kjenner at det er en lengsel mot noe mer, noe du ikke helt klarer å forstå hva er, enten du har alt i livet eller føler at du ikke har alt i livet, om du har vært på en million kurs og lest en million bøker som kanskje har hjulpet mot ditt og datt, men det fortsatt mangler noe: Da ville jeg virkelig utforsket det. Og så håper jeg at vi har kunnet inspirere til den utforskingen, til å ta det neste steget enda nærmere den du virkelig er.

Pål-Esben: Og ikke minst å vise at det er mulig for ethvert menneske, i den verdenen man lever i, i det livet man lever, med den familien man har, uten at man må flytte inn i et ashram i India og bo der i 20 år for å ha mulighet til dette. Det er også en viktig del av dette: å inspirere til at det faktisk er mulig.

Så på tampen nå, kjære lytter, siden du er med oss helt hit: Vi har ett ønske til deg. Hvis du har lyst til å oppfylle et ønske fra oss, hjelper det oss veldig mye om du klikker tommel opp, eller gir oss fem stjerner på Spotify, iTunes eller YouTube, hvor enn du ser og hører oss. Vi setter veldig stor pris på om du klikker denne lille knappen, for det hjelper podkasten vår med å bli vist til flere, gjennom disse såkalte algoritmene, som det så fint kalles.

Så hvis du har lyst til å gi oss en presang og en gave, setter vi veldig stor pris på det. Og også på å gi oss en tilbakemelding hvis du har lyst til det, spesielt om temaer du ønsker at vi skal ta opp videre. Det gjør oss veldig glade. Ikke sant, Amina?

Amina: Ja, absolutt. Det hadde vi satt kjempestor pris på. Tommel opp, og følg oss på Instagram; der legger vi ut litt småklipp fra episodene. Og å få den støtten fra dere som lytter, det hadde vi satt kjempestor pris på.

Pål-Esben: Det koster så lite, ikke sant? Og for oss betyr det mye. Tusen takk for at du er den du er, kjære lytter, og for at du er med oss her. Det setter vi veldig stor pris på, og vi ønsker deg en aldeles fortreffelig dag, natt, kveld eller morgen, uansett når du lytter på oss. Vi håper at dette har vært inspirerende, og vi ser frem til å ha deg med i neste episode, der vi gjør den avsluttende episoden om det vi har snakket om, veien til enhet, og runder av alt, før vi åpner en ny gestalt med ulike temaer som lytterne våre er interessert i.

Da, ta godt vare på deg selv. Vi er glad i deg. Og jeg er glad i deg også, Amina.

Amina: Tusen takk. Og jeg er glad i deg også, Pål-Esben.

Pål-Esben: Takk. Da kos deg, så snakkes vi om ikke så lenge. Ha det bra.

Amina: Ha det.